TdF-retro: Den glemte løven

I 1955 går Leo-Chlorodont inn med brask og bram i italiensk sykkelsport. Den italienske kosmetikkprodusenten Leo og det tyske tannpasta-merket Chlorodont etablerer et lag med samme navn.

Dets store stjerne er Gastone Nencini. Så måtte det heller bare briste og bære at mannen som faktisk skulle fronte disse skjønnhetsproduktene, en noe lurvete landsbygutt fra det toskanske ingenmannsland, røykte som en skorstein, hadde hud som en lærhanske og labbet rundt med kronisk skitt bak ørene.

Et av kallenavnene hans er faktisk Faccia di fatica, som ganske enkelt kan oversettes til Slitetryne. Overflod som fuktighetskrem og generell velvære er dessuten en verden milevis unna Nencinis røtter og oppvekst på bondelandet i Toscana der tilsynelatende grenseløs fattigdom råder.

Men mot slutten 1950-tallet, fôret med amerikanernes Marshall-hjelp, blomstrer økonomien i Italia. Plutselig er industri og næringsliv utenfor sykkelsporten, interessert i å bruke penger innenfor sykkelsporten. Såkalte extra-sportif sponsorer som Nivea (hudprodukter), Brooklyn (tyggegummi), Leo og Chlorodont blir alle del av propaganda-karusellen, som i form av en reklamekaravan og fargesprakende drakter, lyser opp foran elleville tifosi langs landeveien.

En ny symbiose mellom profesjonell sport og reklame akselerer dog ikke bare på grunn av strømmen av innkommende dollar og cents. I 1952 kringkastes nemlig den første TV-sendingen på italienske fjernsyn. En medial og kulturell revolusjon er i emning.

Det er Coppi, Bartali, Magni – sykkelsportens gullalder, og nå kan plutselig superstjernenes eventyrlige bragder beskues hjemme i ens egen stue. Folk trodde knapt det var mulig. Millioner av italienere tilbringer time etter time foran skjermen. Livet er godt, Mussolini nesten glemt.

En kriger

Men før solen, var det masse regn. I 1930 kommer Gastone Nencini til verden i Bilancino. Det lille tettstedet ved Barberino di Mugello ligger bare 25 km fra Firenze.

Livet på landsbygda er en helt annen verden enn det i storbyen. På landet vokser barna opp i elendighet. Skolegang er langt i fra vanlig, og få av de som faktisk går, lærer noe mens de er der.

Arbeidslivet kommer tidlig for Nencini. Faren hans er hestehandler og forsørger for familien én uke om gangen. Unge Gastone vil dog opp og frem i livet. Landsbyens gater blir for smale og ensformige.

Det lille han tjener etter slitsomme dager i pukkverket, sparer han derfor til en sykkel. Foreldrene stiller seg dog uforstående til sønnens grandiose planer: ’Sykling? Hva skal det være godt for? Et leketøy uten fremtid’. Men likesom i De Sicas neoliberalistiske mesterverk, Sykkeltyvene, som inntok de italienske kinosalene i 1948, får tohjulingen skjebnesvanger betydning for en fremadstormende Gastone Nencini.

Etter krigen ligger jordbruket brakk. Jernbane, veier og skipshavner, alt spylt bort av bomber. Byene ligner forhistoriske ruiner. Arbeidsledigheten stiger mot himmelen, mens verdien av liraen synker mot avgrunnen. I 1946 er levekostnadene 20 ganger større sammenliknet med tiden før krigen. Manglene er store og utsiktene dystre.

Nencini under Giroen i 1958.

Livet gjør Nencini hardbarket og stilltiende. Den unge huden på hendene hans er grov, tørr og sprukket. De daglige strabasene har krummet nakken og gjort ryggen trett, men kroppen er fortsatt sterk, og hodet hans fylt av tanker om en lysere fremtid.

Uten sin fars samtykke og viten, kjøper Gastone en lyseblå Pinzani. I all hemmelighet oppbevarer han doningen hos sin onkel, andre ganger hos en venn. Ingen i nær familie må vite om den nye tohjulingen – billetten hans ut. En kort periode som keeper for det lokale fotballaget Borgo San Lorenzo bare bekrefter at det sykling han virkelig vil drive med.

A.S Tavarnuzze er hans første skikkelige sykkellag og 1948 hans første sikkelige sesong. Av 15 ritt vinner han tre, alle med imponerende margin. Allerede som amatør høster han glitrende omtaler i lokalpressen, som rytteren som aldri gir seg, alltid er energisk og alltid er på offensiven, sterk både oppover og nedover.

I 1949 rykker han opp til Filam Firenze-laget, og etter en tøff start på sesongen, får han en forløsende seier i oktober foran sitt eget publikum i Bilancino. Venner og kjente hyller Gastone i målområdet, men faren Attilio glimrer med sitt fravær.

I takt med sønnens voksende celebritet er det desto vanskeligere for Attilio å ignorere den spirende sykkelkarrieren. På et arbeidsoppdrag i Ponte a Ema venter han ved målgang når Nencini den yngre tar nok en seier.

I gult under Touren i 1960.

Men noen stolt far, er Attilio ikke. Han er ikke der for å gi et velment klapp på skulderen. Han er der for å avlevere en skarp advarsel til sin førstefødte. I stedet for å slutte seg til de fremmøttes applaus og hyllest, kommer han med et utvetydig direktiv: «Du skal slutte med dette, og selge sykkelen umiddelbart. Ser jeg deg med den sykkelen igjen, brekker jeg den i to».

Heldigvis for sykkelverdenen, velger Gastone å se bort ifra sin fars trusler.

***

I 1950 legger Gastone Nencini det gamle, kummerlige landsbylivet bak seg for godt, og drar til storbyen. I Firenze slutter han seg til datidens sterkeste amatørlag i Toscana, SS Oltrano. I likhet med andre ryttere fra tøffe kår, blir Nencini berømmet for sin tæl, kraft og ukuelige stå på-vilje.

«Toskanerne elsket ham for den rytteren han var: generøs og uforutsigbar,» skriver Riccardo Nencini, Gastones nevø og biograf.

«Samtidig var han stoisk og hard. Ansiktet hans var røft og værbitt, sjeldent lå der et smil på lur.»

Nencini går gradvis gradene, og hans mentale egenskaper vekker beundring og oppsikt.

«Han ga alt fra start til slutt, og var alltid i angrepsposisjon. Noen ganger gikk han tom for krefter før finalen… han røykte tross alt tjue sigaretter daglig og levde ikke spesielt sunt».

Den legendariske, italienske landslagssjefen Alfredo Binda så dessuten en rytter med øye for det taktiske.

«Han var utholdende, modig … en regelrett kriger … han vant ved å være sterk, men i kampene brukte han hodet så vel som beina sine.»

Utover sesongen blir det mer og mer åpenbart at lovordene har noe for seg. S.S Oltrano bestiller en skreddersydd sykkel fra Pinzani og Nencini får rådgivning av Ivo Faltoni, mekanikeren til legenden Gino Bartali. Forventningene er store til 20-åringen.

Den unge amatøren innfrir. 15. juli, i et tøft og kupert ritt i Appenninene med målgang i Pavullo nel Frignano i Emilia-Romagna, vinner Nencini med fem minutter, til tross for tre punkteringer.

Gaul, Bobet og Geminiani under Giroen i 58.

’Løven fra Mugello’ er kanskje det mange mistenker: fuoriclasse. Det vil si et helt spesielt talent. Nencini ender opp med ti seiere denne sesongen, åtte av dem på rad. I temporittet Grand Prix Firenze viser han tilmed garvede spesialister hvor skapet skal stå.

Den sterke avslutningen på sesongen baner vei opp til proff-rekkene. Planen er at han skal være hjelper for Bartali, men Nencini nekter og velger i stedet å satse mot amatør-VM, som i 1951 skal arrangeres i Varese.

Stortalentet foretrekker derfor enda en sesong som amatør. Men VM på hjemmebane ender i fiasko for Nencini som bommer totalt med de taktiske valgene i rittet. To punkteringer i finalen hjalp heller ikke.

1952 preges av dårlig form og stagnasjon. Det er derfor en revansjesulten Nencini som tar fatt på sesongen i 1953. Han vinner jevnt og trutt gjennom sesongen og tas ut til VM som skal avholdes i Lugano i Sveits. Der vinner Fausto Coppi proffenes ritt, mens Riccardo Filippi tar gullet i amatørrittet, foran Nencini. 23 år gammel, mer erfaren og atskillig mer taktisk klok, er Nencini endelig klar for det profesjonelle feltet.

Giro-drama

Gastone Nencini gjør en relativ akseptabel debutsesong for det legendariske, italienske laget Legnano. Han vinner G.P de Porretta Terme og Coppa Campagni à Barberino, innkasserer fjerdeplasser i G.P di Prato og Giro dell’Emilia, og sniker seg inn blant de seksten beste i Giro d’Italia. Ikke ueffent for en neopro.

Sesongen etter ser man markant bedring, ikke bare i prestasjonene til Nencini, men også i den italienske økonomien. BNP per innbygger vokser raskere enn noe annet sted i Europa, forbrukersamfunnet er i ferd må å slå rot, kvinner tar større plass på skolebenkene innenfor høyere utdanning, og unge, urbane mennesker nyter større frihet på sine scootere og biler.

Sykkelens praktiske, så vel som kulturelle betydning for den jevne italiener, er i ferd med å minskes. I 1950 mangler omtrent halvparten av alle italienske hjem innlagt vann. Bare ett tiår senere er dette dagligdags.

Nencini i maglia rosa foran, Bobet på hjul.

Amerikansk konsumerisme går Italia som en svært velkommen farsott. Men den økonomiske boomen er altså ikke bare godt nytt for ’arbeidersporten’ sykling og dens posisjon som landets mest populære fritidssyssel. I takt med moderniseringen, økonomisk vekst og urbanisering, nyter fotball og bilsport stadig økende popularitet.

Tidene er i endring. Kontrakten med Leo-Chlorodont markerer også et hamskifte i Nencinis karriere. Triumfene blir mektigere og lønnslippen større.

I 1955 er Nencini nære en sammenlagtseier i Giroen. Han leder rittet frem til den 20. etappen, hvor en kostbar punktering sørger for at både Coppi og Magni distanserer ham på et avgjørende grusparti. Nencini vinner dog to fjelletapper og klatretrøya underveis, og viser seg dermed ordentlig frem som en effektiv Grand Tour-rytter, både fysisk og taktisk.

I 1957 er Coppi ute av drift etter en stygg velt og påfølgende femurbrudd i Giro di Sicilia tidlig i sesongen. Til start er derimot Charly Gaul, fjellengelen på jakt etter sin andre strake Giro-seier.

Det samme er Frankrikes største rytter etter krigen, Louison Bobet, den tredobbelte Tour-vinneren, som etter en disputt med Tour-arrangøren bestemmer seg for å satse på Giroen.

I feltet er det flere som anser Bobet for å være både pedantisk, fisefin og overinteressert i livets luksuriøse goder. Gaul, evig kontrær og sterk mostander av snobberi, er definitivt en av dem. Med et sterkt, gjensidig hat for hverandre, var det kanskje ikke overraskende at en tredjepart skulle utnytte de unngåelige kalamiteter til sin fordel. Den tredjeparten skulle bli Gastone Nencini.

Dramaet når sitt crescendo på den 18. etappen. Målgang ligger på Monte Bondone, fjellet der Gaul pulveriserte rivalene i sin Giro-seier året forut. Nå sitter han i rosa og lover å gjøre det samme igjen.

Nencini er 59 sekunder bak, og Bobet snaue to minutter bak fjell-spesialisten fra Luxembourg. Den 245 km lange etappen er forholdsvis flat før det siste, avgjørende fjellet opp til mål. Med en tredjedel unnagjort, tenker derfor Bobet det trygt å stoppe, for å gjøre sitt fornødende.

Jålebukken Bobet var en av få som stort sett måtte stoppe for å tisse. Det samme gjør derfor Nencini i dette tilfellet. Gaul fortsetter et par kilometer til, før han også stopper for å late vannet. Bobet og Nencini gjør seg ferdig og passerer Gaul lenger oppe på veien.

Nencini i gult, med Henry Anglade og Imerio Massignan.

Gaul ser de to komme, og gjør ifølge en rekke tidsvitner en obskøn manøver med sine edle deler i retning Bobet. Den kultiverte Bobet er selvsagt rystet i sine grunnvoller, og aldeles rasende. Den uskrevne regelen om ikke å angripe i ’naturlig pauser’ går rett ut vinduet idet franskmannen sender alle mann til pumpene.

Nencini aner faren nesten før den oppstår, og gjør det samme. De neste 100 km holder de et snitt på 45 km/t, mens Gaul havner mer og mer i bakleksa. Etter målgang er Nencini rittets nye leder.

På de gjenstående etappene er en fandenivoldsk Gaul mer opptatt av at Bobet skal tape, enn han er selv av å vinne. Derfor legger han seg i selene for å hjelpe Nencini. Den rosa trøyen går til slutt til ’Løven fra Mugello’, mens den såkalte ’Fjellengelen’ Gaul ender opp med en nytt kallenavn, ’Chéri Pipi’, eller ’Kostbar tissepause’, om du vil.

Le Tour

I 1959 signerer Gastone Nencini for et annet extra-sportif basert lag, Carpano. Den aller største triumfen kommer selvsagt i 1960-utgaven av Tour de France.

For Nencini var Giroen det gjeveste rittet; fansen, fjellene og stemningen i hans hjemlige Grand Tour var noe helt spesielt for italienerne, og Nencini var intet unntak i så måte.

Men for sponsorer med internasjonale ambisjoner er det utenfor en hver tvil at Touren er den aller viktigste reklamearenaen, og til tross for at rittet utkjempes under landslagsordningen, så ønsker Carpano selvsagt at deres største merkevare skal vise seg frem der. Den Torino-baserte aperitiff-produsenten sponser dessuten poengkonkurransen.

I 1960 mønstrer italienerne et fryktinngytende lag. Ercole Baldini, Nino Defilippis, Arnaldo Pambianco, Imerio Massignan, som kommer til å vinne klatrekonkurransen, og Graziano Battistini, som blir annenmann sammenlagt. Dirigenten for dette formidable orkesteret heter Alfredo Binda i det som skulle bli legendens siste store show som landslagssjef.

Den 47.utgaven av Tour de France går av stabelen i Lille uten de største stjernene på startstreken. Ingen Jean Robic, Louison Bobet, Raphaël Géminiani, Charly Gaul eller Jacques Anquetil. Og heller ingen Fausto Coppi. Italias største idrettshelt pådro seg malaria under en publisitetsreise til Burkina Faso og døde like etter nyttår.

Riviere og Nencini.

Italiensk sykling, så vel som Touren, stiller dermed med ganske så blanke ark. Den regjerende mesteren Federico Bahamontes stiller til start med sin spanske klatrearmada i ryggen, men reiser hjem i god tid før Paris.

Tyskerne, britene og nederlenderne er også til start. Som vinnerne av lagkonkurransen de to siste årene er også de sterke belgierne på plass med et formidabelt mannskap. Det franskelandslaget allierer seg som ventet med de mindre, regionale lagene, og mobiliserer styrkene bak Roger Rivière, til tross for at Henry Anglade mente han var et sterkere kort.

Rivière og Anglade er langt i fra perlevenner. Selv om timesrekordholderen Rivière vinner den første tempoen i Brüssel, er det Anglade som sitter i gult på den sjette etappen. Der kvitterer Rivière med å angripe 110 km fra mål i en manøver som kommer bardust på landsmannen Anglade. En lumsk Rivière tjener tolv minutter på sin interne rival og starter en liten borgerkrig i samme slengen.

Nencini aner muggen stemning i den franske leiren, og skal som han gjorde i Giroen for tre år siden, utnytte andres bulder til egen fordel.

Franskmennene vet godt hvilken type rytter de må hamle opp med. Giro-vinneren fra ’57 er ikke bare solid i klatringene og robust på flatene, han er også en fenomenal utforkjører.

Hva gjelder fart nedover, teknikk, evne til å lese svingene og fryktløshet, er Nencini en kunster å regne. Kanskje feltets aller ypperste i så måte. Anglade, kjent som en av feltets større skrytepaver, aspirerte selv til den tittelen, og hadde noen år tidligere utfordret Nencini til en utforkonkurranse. På hviledagen i Giroen satte de to kamphane utfor en svingete fjellside i Dolomittene.

Nencini og Jean adriaenssens i fjellene.

«Jeg kunne bare ikke tolerere at Nencini var feltets beste utforkjører,» sa Anglade senere. «Vi ble enige om at den som kom sist, skulle kjøpe drinkene den kvelden. Veien var hardpakket grus og vi hadde en ardoisier til å holde tiden. Vi kjørte full gass. I starten lot jeg Nencini ta fronten, slik at jeg kunne se hvordan han tok svingene. Mot slutten dro jeg skikkelig til, og tok ham med 32 sekunder. Jeg hadde slått Nencini! Jeg så ham ikke igjen før på hotellet senere på kvelden, og der hadde han nettopp kjøpt meg en aperitiff».

Ernesto Colnago er også forbløffet over Nencinis utforegenskaper. Den legendariske sykkelfabrikanten hadde som sponsor av Leo-Chlorodont gått inn for å skreddersy en blendende hvit ramme til lagkapteinen. Det viste seg å være en utakknemlig oppgave.

«Det var uhyre vanskelig. Nencini var som en syklon på sykkelen når han tråkket. Både i tråkket og i svingene la han ekstremt press på ramma med den enorme kraften han pumpet gjennom kranken.»

Etter samarbeidet med Colnago, sverger nå Nencini til forsterkete rammer og helt unike geometriske spesifikasjoner, for å kunne presse mest mulig på i nedoverbakkene.

Samtidig er han en av til første til å ta i bruk girskiftere på styret fremfor undertuben, dette for å ha mer kontroll når det går fort nedover. For få tar krappe svinger med samme djervhet nedover, som Nencini. Raphaël Géminiani beskriver det ganske enkelt og brutalt:

«Den eneste grunnen til å prøve å følge Nencini utforkjøringene, var om du gikk rundt med et dødsønske».

På Tourens 10. etappe går det nesten troll i ord. Nencini sitter i gult, men fotfølges av Rivière som allerede har vunnet fire etapper, og nå bare må holde italieneren innenfor to minutter til den avgjørende tempoen i tredje uke for å sikre seg seieren i Paris.

Riviere side og side med Nencini.

Mellom Millau og Avignon forserer Touren upløyd mark når rytterne sendes opp Col de Perjuret, en særdeles svingete stigning i Massif Central. Utforkjøringen er like svingete som den er hasardiøs, og Nencini bestemmer seg for å dra ut splinten. I halsbrekkende fart ned fjellsiden detonerer Nencini en bombe i sammenlagtkampen. Rivière, fanget i en røyklagt slagmark, forsøker å følge – men plutselig, er han borte.

Eneste spor av franskmannen er en maltraktert sykkel i veikanten. Lagkamerat Louis Rostollan finner sykkelen og skotter engstelig over veikanten nedover i ravinen. Rivière har åpenbart truffet en lav murkant og stupt utenfor.

«Roger har falt! Roger har falt!» roper Rostollan for full hals mens han løper oppover fjellsiden.

Ingen har sett Rivière krasje, og ingen ser nå hvor han er. Tiden i Touren står stille. Senere i sportsavisen L’Equipe leser man følgende dramatiske gjenfortelling:

«I fem, tilsynelatende endeløse minutter, trodde vi han hadde forsvunnet, enkelt og greit forduftet fra jordens overflate, mot et kaotisk og intenst landskap som bare aksentuerte spenningen vi alle følte på. Derimot lå han drøye 20 meter nedi ravinen, med brukket rygg og fullstendig stille, som om hans siste time var kommet. Hodet hans hvilte på en seng av steiner, øyene vidåpne mot de fjellrike omgivelsene som omfavnet ham».

Rivière hadde beviselig syklet på en cocktail av amfetaminer og andre forbudte stoffer da han to år tidligere hadde satt ny timesrekord på Vigorelli velodromen i Milano.

Ikke ulikt andre ryttere i feltet er nok franskmannens konsentrasjon og bevissthet preget når han febrilsk jakter Nencinis bakhjul nedover Perjuret og plutselig flyr utfor skråningen. Lommene hans er iallfall fulle av sterke smertestillende når han omsider dras opp av ravinen og flyr med helikopter til sykehuset i Montpellier.

Marginene mellom gull og grav er syltynne i slike paniske situasjoner, veien fra glitrende tinder til bekmørk dal over på et blunk. Mens Rivière må innfinne seg i å tilbringe resten av livet i rullestol, sykler Nencini inn til Paris med gul trøye om skuldrene.

Etter 21 etapper og 4174 kilometer er vinnertiden rekordhøy, 37,528 km/t. På spørsmål om Rivières ulykke svarer Nencini, en elev fra livets harde skole, ganske så lakonisk:

«Sånn er livet. Man må bare gjøre det beste ut av det.»

I Paris tar Nencini godt vare på vinnerbuketten. Blomstene sendes videre til sykehuset i Montpellier hvor Rivières vakre kone setter dem i vann. I baklommene til sin ektemann finner hun Palfium, kraftige opioider som i den skjebnesvangre nedkjørselen fra Col de Perjuret hadde gjort hendene hans numne og ute av stand til å skikkelig manøvrere bremsehendlene.

Ulovlige midler og metoder er den profesjonelle rytterens de rigueur, det som skiller rytterne fra syklistene, men det ble også Rivières bane.

Nencini er også en vassekte profesjonell. Med den gule trøya mer eller mindre ferdig innkassert observeres han av Tourens egen lege, Pierre Dumas, henslengt i hotellsengen med intravenøst drypp i begge armer, ganske så avslappet med en sigarett i munnviken.

Dumas, mannen som frontet innføringen av dopingprøver i Touren, gremmer seg av synet av italieneren. Dette er bare bekreftelsen på at Nencini var en av de verre. Ryktene om at han delte ut ’supplementer og vitaminer’ til andre ryttere når han trengte et farlig brudd kjørt inn, hadde falt Dumas for øret også. Nencini er også en av de første til å ta i bruk blodtransfusjoner.

Epilog

En astronomisk klassereise er komplett. Fra pukkverket i Barberino di Mugello, til gul trøye i Paris. Etter endt sykkelkarriere skulle mannen med slitetryne prøve seg som billedkunster, med godt under middels suksess.

Men før den tid, i 1961, krasjer han stygt og blir aldri den samme rytteren igjen. Gastone Nencini er i en kort og intens periode det ypperst av hva den stolte sykkelnasjonen Italia kan by på.

Han vinner Giroen, klatretrøya, og sju etapper; han vinner Touren, klatretrøya og fire etapper. I 1957, når han vinner Giroen, er han også nummer ni i Vuelta a España og nummer seks i Touren. En slik robusthet i Grand Tours har nok sykkelsporten ikke sett siden. Nencini var en sliter.

Sykkel var alltid arbeiderklassens fremste symbol på frihet, muligheter og drømmer – og Nencini det perfekte eksempelet på at drømmer kan bli virkelighet gjennom hardt arbeid.

Men når Nencini er på sitt beste, er også Italia i stor demografisk, sosial og økonomisk endring, og med Coppis død begynner det å synke inn for det fleste at sykkelsportens gullæra, går mot slutten.

Coppi, Bartali og Magni var alle på sitt beste da sykling var main stream. Den glemte ’Løven fra Mugello’ vant de samme rittene, men høstet aldri samme legendestatus.

Foss før avgjørende Giro-uke: – Formen er bra

Onsdag starter den avgjørende uka der Jumbo-Visma-rytteren Tobias Foss kan sikre topp ti-plassering i sin første skikkelige Grand Tour. Selv kaller han det en bonus.

– Det kommer en tempo der jeg kan ta igjen fort et minutt til noen av klatrerne. Formen er bra, og vi prøver å gjøre det så bra som mulig hver dag, sier Foss til NTB.

Foss ligger på 9.-plass i sammendraget i Giro d’Italia, 8.20 minutter bak ledende Egan Bernal. Han har hele 4.15 minutter ned til 11.-plassen i sammendraget, så topp ti-plasseringen er godt innenfor rekkevidde.

Den vil i så fall komme i Vingrom-guttens første virkelige treukersritt. Han startet Giro d’Italia også i fjor, men den gang valgte laget hans, nederlandske Jumbo-Visma, å trekke seg etter den første hviledagen da lagkamerat Steven Kruijswijk avga en positiv virustest.

Til tross for at han nå går inn i ukjent farvann, har Foss tro på en plassering i toppen.

– Jeg synes det er gøy, jeg føler det er dette jeg er laget for, dag ut og dag inn med å prestere. Det er mentalt også, man blir testet. Det er gøy å få bekreftelse på at man har noe her å gjøre, og så vet jeg at det er mye potensial, sier han.

– Jeg har null forventninger til den siste uken. Men jeg får ha det gøy med å ha det vondt, gjennomføre så godt jeg kan hver dag, og sørge for å få mat og varme, sier 23-åringen.

Tøffe etapper

Det er heller ingen enkel siste uke som venter Foss og resten av Giro-feltet. Allerede onsdag venter en fjelletappe som avsluttes med en 11,5 kilometer lang og 9,6 prosent bratt stigning til Sega di Ala.

Deretter venter en roligere etappe, før to nye tøffe fjelletapper står for tur. Rittet avsluttes med 30 kilometer tempo i Milano søndag.

– Psykisk føler jeg at det er fire etapper igjen fordi tempoen er så kort. Vi tar en dag om gangen, og gjør vårt beste hver dag, sier Foss.

Hvordan føler du støtten fra laget er?

– Nå er vi ikke så mange igjen i laget, men det er forskjell på å kjempe topp ti og topp tre. Du trenger ikke så mange folk, men jeg har gode folk rundt meg, sier han.

– Bonus

Blir han topp ti til slutt, er han kun den andre nordmannen som klarer bragden i det italienske storrittet. Dag Erik Pedersen ble nummer ti i Giroen i 1984.

– Året her er for læring. Det er et lagmål å komme topp ti, men for min del er det en bonus, sier Foss.

Han har dessuten 1.03 opp til Daniel Martínez’ 8.-plass. Tar han den plassen, tangerer han Carl Fredrik Hagens 8.-plass fra Vuelta a Espana i 2019, som er den beste plasseringen til en nordmann i en Grand Tour.

Men selv er ikke Foss så veldig opptatt av å slå rekorder.

– Jeg unner Carl Fredrik den. Jeg synes ikke rekorder er så spesielt. En gang i framtiden tror jeg vi vil være langt foran uansett, sier han.

Tror på framtiden

Det at Norge nå ser ut til å få fram en rekke gode klatrere og sammenlagtryttere, er han ikke så overrasket over.

– Jeg har vært i systemet og miljøet, så jeg er ikke sjokkert. Jeg har trent mye med ungguttene i Uno-X. Det er mange der som holder likt nivå med det jeg gjorde på den alderen. Framtidsutsiktene er gode.

– Jeg har skjønt, og jeg tror andre rytter har skjønt, at man ikke trenger å være 60 kilo for å være god i bakkene. Med en god motor, som mange nordmenn har, kan du gjøre det bra. Du trenger ikke være en colombianer på 60 kilo, mener Foss.

Det store intervjuet: Dag Erik Pedersen

Rosa trøbbel

Rosa trøbbel

«Det var første etappe i min andre Giro. I Romandiet hadde jeg vunnet min første spurt som proff og jeg var egentlig i veldig god form. Føttene gikk godt rundt, kan du si.

«Planen for etappen hadde Marino Fontana, sportsdirektøren, skrevet i stein på forhånd. Vår beste sjanse var i en spurt, og min rolle var å trekke opp Pierino Gavazzi. Med én kilometer igjen ser jeg bakover. Jeg ser en lang rekke syklister og på bakhjulet mitt ligger Gavazzi. En veldig liten kar. Han lå jo nesten oppi lomma mi.»

«Jeg ser også Marino Basso, De Vlaeminck og Sercu. Van Linden lå i femteposisjon. Mens jeg drar for fullt hører jeg Gavazzi brøle et eller annet. Med 500 meter dundrer jeg ut en ny føring. Med 200 meter igjen snur jeg meg en gang til. Nå er det ingen på hjulet mitt.

«Jeg hadde kjørt i fra alle! Og Gavazzi hadde mistet hjulet mitt! Da tenkte jeg: ’Hva faen gjør jeg nå? Vinner jeg blir dette et helvete!’

«Da jeg kom ned til bussen etter podiet, var det ingen av lagkameratene som sa et ord. Helt stille. Martin van den Bossche vinker meg til bakerst i bussen. Så sier han: ’Knut, utrolig bra! Dette blir et helvete, men det har skjedd før og dette takler vi.’

«Så går vi opp på rommet og venter på at Fontana skal kommet etter. Han kommer inn på rommet og erklærer at jeg ’har et gigantisk forklaringsproblem’.

«Verken laget eller media var interessert i at en nordmann skulle vinne. Det var ikke førstesidestoff. ’Jeg kan ikke bremse med 50 meter igjen, svarte jeg oppgitt. ’Herr Knudsen, hvorfor tror du man har bremser på sykkelen?’ repliserte Fontana og stormet ut.»

 

En mai-dag i helvete

Ikke en gang et jordskred kunne stoppe Cadel Evans fra å vinne denne episke etappen over Toscanas ikoniske grusveier. I en dramatisk og plutselig vending hadde et skikkelig regnskur gjort veiene om til levende elver og pakket rytterne i brun leire.

I likhet med regnet gikk angrep og kontra-angrep i strie strømmer, velt og punkteringer spredte seg som en pandemi. Til slutt var det den tidligere terreng-mesteren Cadel Evans som med god hjelp av sine offroad-egenskaper stakk av med etappeseieren, etter en intens og utmattende tvekamp mot blant andre Aleksandr Vinokurov og Damiano Cunego.

Som primus motor i tetgruppa som utkrystalliserte på de såkalte strade bianche, ble ”Vino” belønnet med den rosa ledertrøya, men kasakhstaneren virket alt annet enn fornøyd etter målgang.

«Dette var langt verre enn de siste 50 kilometerne av Paris-Roubaix,» sa Astana-rytteren med røde, blanke øyne i TV-intervjuet, før han ytret sympati med dagens ofre og kritiserte arrangøren.

«Det er synd at Nibali krasjet i et avgjørende øyeblikk, men det er vanskelig å være en gentleman 30 km fra mål og når flere grusveier gjenstår. Det var kritisk å være i front inn på gruspartiene. Jeg synes ikke det bør være rom for slike grusveier i ritt som Giroen. Det hører hjemme i éndagsritt og klassikere, men ikke i etapperitt.»

Apropos éndagsritt og klassikere; denne legendariske Giro-etappen, som kokte opp ellevill begeistring i sykkelfansens hjerter, skulle få følger for et annet nystartet ritt.

I kjølvannet av infernoet til Montalcino, fikk nemlig stadig flere øynene opp for Strade Bianche, den unge grusvei-klassikeren nær Siena som Giro-arrangør RCS Sports stablet på beina bare tre år tidligere.

Det som i utgangspunktet var et turritt for vin-turister og syklende Italia-entusiaster, Eroica, ble i 2007 et proff-ritt med Vinokurov som vinner av første utgave. Oppskriften var enkel, men genial: Hele 70 kilometer sterrati (grusveier) over rullende, kupert terreng langs vakre vinmarker og en stupbratt finale opp til Piazza del Campo i Siena.

Uavhengig av den gode reklamen i Giroen, mye tyder på at Strade Bianche hadde blitt en hit uansett. I dag er rittet WorldTour for både damer og herrer. Noen tar faktisk til ordet for at rittet, Italias Paris-Roubaix, er sykkelsportens sjette monument, til tross for sine få år i eksistens.

«Med et slik magisk, Unesco-verdig bakteppe, den forførende dikotomien av vakre og brutale veier, og middelaldersk fanfare i finalen på det historiske torget i Siena, er det ingen tvil om at Strade Bianche bærer alle solemerker av en klassiker,» skrev den legendariske, italienske sykkeljournalisten Gianni Mura.

En klassiker ble også den sjuende Giro-etappen til Montalcino i 2010. Det hele utartet seg som en skikkelig skittkamp. Men alle oppfattet det som noe heroisk og vakkert.

Tobias Foss imponerer i Giroen og forlenger kontrakten

Tirsdag er hviledag i Giro d’Italia. Tobias Foss (23) fra Vingrom, Lillehammer har «trillet en tur» på 45 kilometer på halvannen time, har spist og skal få massasje på ettermiddagen.

– Det har gått i ett. Det er derfor deilig med en fridag der vi kan fokusere på restitusjon, lett trening, massasje, Netflix og søvn, forteller Tobias som nylig inngikk kontraktforlengelse JumboVista.

Foss er Norges store sammenlagthåp i årene som kommer. I 2019 vant han prestisjetunge Tour de l’Avenir – et slags ungdommens Tour de France. Foss har allerede imponert i storrittet som de fleste regner som nest størst etter Tour de France. Etter ti etapper er han nummer 18 sammenlagt, bare drøye to minutter bak lederen Egan Bernal. I fjorårets Giro d’Italia fikk Foss bare ni etapper. Jumbo-Visma-laget måtte trekke seg på grunn av en positiv koronaprøve. Dermed går han inn i nytt territorium nå.

Han har aldri kjent på siste halvdel av et treukersritt – og smerten det medfører. Men Foss er ikke skremt – snarere tvert imot.

– Jeg kommer bedre og bedre inn i løpet. Jeg tror også jeg kan komme nærmere og nærmere for hver etappe som kommer, sier Foss.

Foto: Jumbo Vista

Gått fort

Han synes Giroen har gått fort til nå;
– Selv om det kjennes vondt til tider, har det gått overraskende fort. Det går litt i samme «duren». Opp om morgenen, gjøre seg klar for ritt og bare kjøre på. Etterpå er det inn i bussen, spise litt, få massasje, spise mer og sove.

Tobias er skulle egentlig være hjelperytter. Men Jumbo-Visma-lagkaptein George Bennett slet med kulden både på etappe 4 og 6. På førstnevnte etappe måtte Foss ofre seg og taue på Bennett. Men under etappe 6 fikk Foss en ny beskjed fra laget.

– De sa jeg kunne kjøre på for meg selv. Det var årleit, sier Foss.

Og den beskjeden gjelder nå for hele Giro d’Italia.

– Jeg får muligheten til å kjøre full gass hver dag for å være i toppen i sammendraget. Det er en kul mulighet å få, sier han.

 

Pappa Alf Magne og Tobias!

Pappa om Tobias

Pappa Alf Magne Foss hjemme på Vingrom snakker ikke med sønnen hver dag, men sender noen sms-er. Pappa er veldig klar på at Tobias må fokusere på restitusjon.

– Ja der er jeg ganske klar i talen. Så mye som Tobias trener, og ikke minst bruker av energi i de rittene han deltar i, så er jeg som pappa veldig forsørgende på at sønnen min får restituert seg nok. Jeg vet selvsagt at han er fulgt opp av laget (Jumbo Vista), men det er noe med å være i familie, sier Alf Magne.

– Jeg tror Tobias kan oppnå det han vil med pågangsmot, og med den treningsviljen han har.

Tobias selv som bor i Andorra mellom «slagene» gleder seg til morgendagens etappe. Da venter fire grusparti – ja Giroens kuleste etappe.

– Jeg gleder meg! Ja det er litt vondt å stå opp om morgenen, men når jeg kommer i gang. Da er det fullt kjør. Jeg ser virkelig i mot morgendagens etappe, og selvsagt de siste etappene. Jeg gir alt, sier Tobias.

Mirakelet i Milano

Nei, ikke Vittorio de Sicas neorealistiske fabel om etterkrigstidens fattigdom. Vi snakker om de 19 sekundene som skilte Felice Gimondi og Johan De Muynck etter 1976-utgaven av Giro d’Italia.

Det var en tålmodighetsprøve, å vente på de riktige øyeblikkene til å angripe. Tålmodighet var en av Felice Gimondis styrker. Og tålmodighet trengte man i store doser, når man syklet store deler av karrieren mot en belgier som vant 445 av 1585 rittene han startet.

Bergamofødte Gimondi ble en overraskende vinner i sin Tour de France-debut i 1965. Elleve år senere overrasket han igjen, ved å vinne sin tredje og siste Giro, nesten 34 år gammel.

«Det er de to triumfene jeg husker best. Touren i 1965 fordi jeg var ung, livlig og syklet på instinkt. Men seieren i Giro d’Italia 1976 har også en spesiell plass i mitt hjerte.»

«Jeg var 34 år gammel og ble ikke rangert som en av favorittene, bare en outsider. Jeg vant etappen i Bergamo, foran Eddy Merckx. I siste sving gikk jeg skulder til skulder mot Baronchelli og fikk hjulet til Eddy. På den andre siden av veien satt toget til Moser. Eddy skulle overrumple Moser og gikk tidlig. Jeg satt i dragsuget og gikk forbi på slutten. Det var fint å vinne i hjertet av Bergamo, min egen by.»

Mannen i rosa, belgieren De Muynck, hadde krasjet ned fra siste stigning og pådratt alvorlige skader på begge hender. Underveis hadde han spurt sin landsmann, Roger De Vlaeminck, om hjelp dersom alt var i ferd med at ryke åt skogen. De Vlaeminck brøt ut i latter og syklet videre.

«På den siste tempoen fra Arcora tok seg rosa og vant Giroen. Det var en fantastisk å sykle i Milano med den rosa trøya.»

Det var et ekte mirakel i Milano. Mens i Belgia, begynte sinte fans å samle seg rundt huset til De Vlaeminck.

Coppi, kongen av Italia

«En type som Bartali røykte sigaretter, drakk grappa og satt oppe halve natta, men vi var skikkelig disiplinerte,» sa Giuseppe ”Pino” Favero, en av Coppis trofaste hjelpere, først for Bianchis amatørlag, SIOF, og senere som del av mesterens faste utvalgte i proff-rekkene.

«Husk at etappene den gangen var mye lenger. Dagens ryttere starter rundt lunsjtider, men vi la som regel i vei rundt klokken åtte. Så vi var oppe og spiste pasta rundt klokken fem, og gikk til sengs tidlig på kvelden. Vi var en godt sammensveiset gjeng. Vanligvis var det Carrea som dro opp fjellene, Milano lå alltid tett på Fausto og beskyttet ham i feltet, mens jeg, Filippi og Gaggero hentet vann og ga ham hjul. Jeg måtte stoppe for å hente vann, så kjørte jeg opp igjen og ga det til ham. Ofte lo han og sa ”Pino, dette er jo varmt!”, og jeg svarte ”Ja, men for faen, det var ikke varmt da jeg hentet det!”.»

«Poenget med å sykle for Bianchi var at de betalte tre ganger mer enn normalt. Selvsagt kunne man sykle for andre, prøve å vinne og bli en stor stjerne selv. Men vi hadde det godt. Jeg kjøpte tre eller fire leiligheter med lønna jeg fikk. Lønna Fausto fikk var angivelig den samme som vi fikk, og alle premiepenger ble delt likt mellom oss alle. Det Fausto fikk av startpenger og sponsorat hadde vi ikke noe med.»

«Damene dånte foran ham, kastet seg på bakken foran ham, og noen ganger måtte vi fysisk stoppe for at de skulle få ta på ham. En gang vi var i Frankrike, syklet vi til et hotell og han sa ”Pino, vent her og pass på sykkelen min i en halvtime”. Så gikk han opp trappene med en utrolig, brasiliansk dame. Da han kom ned igjen, var han litt misfornøyd. Hun hadde visst dårlig ånde.»

Det store intervjuet: Dag Erik Pedersen

Coppis siste hjelper

 

Anbefalt lesestoff: Giro d’Italia #3

Giroen er lidenskap. Giroen er dramatikk. Giroen er feinschmeckernes egen Grand Tour. Her er våre anbefalte artikler om magiske Corsa Rosa.

1. Barolo

Italia bogner over i vakre sykkeldestinasjoner. Langhe-dalen er kanskje ikke den mest kjente, men det vesle vindistriktet i Piemonte kan skilte med det meste av hva syklistens hjerte måtte begjære.

Barolo, bondekrig & bratte bakker

2. Magni

I år ville Fiorenzo Magni fylt 100 år. Vi utforsker livet og ettermælet til det enorme sykkelikonet fra Toscana som endret sykkelsporten for alltid, på mer enn én måte.

Mannen som endret sykkelsporten for alltid

3. Bottecchia

I 1927 rammes sykkelsporten av tragedie. En stor mester er abrupt gått bort, attpåtil under gåtefulle omstendigheter. Selv den dag i dag er dødsfallet til Ottavio Bottecchia innhyllet i mystikk og politiske konspirasjoner.

Tour de France-mesterens mystiske død

4. Sindre Lunke

Den 100. utgaven av Giro d’Italia ble historisk jevn og spennende. Giro-debutant Sindre Skjøstad Lunke forteller oss hva som skjedde på innsiden av feltet da han hjalp Tom Dumoulin ta rosa trøye i Milano.

På innsiden av en hjelpers Giro d’Italia

5. Arvesen

Selv setter han sine to etappeseirer fra Giro d’Italia høyest i karrieren, men livet i støvellandet var nære på å ta knekken på Kurt Asle Arvesen.

– Seieren i Giroen ble min personlige revansj

Maglia rosa 90: Den første

I 1931 introduserte Giro d’Italia en rosa trøye til rytteren som ledet rittet. Ideen kom fra Armando Cougnet, journalist hos La Gazzetta dello Sport, avisen som frem til da hadde arrangert rittet i to tiår. I dag, 90 år senere, er den såkalte maglia rosa blant de mest prestisjetunge plaggene sykkelsporten kan tilby.

Continue reading «Maglia rosa 90: Den første»

Anbefalt lesestoff: Giro d’Italia #2

Giroen er lidenskap. Giroen er dramatikk. Giroen er feinschmeckernes egen Grand Tour. Her er våre anbefalte artikler om magiske Corsa Rosa.

1. Masi

I sine ærverdige lokaler i den historiske Vigorelli velodromen i Milano, restaurerer Alberto Masi sykler fra en svunnen storhetstid. Omringet av relikvier fra Coppi, Anquetil og Merckx, drømmer den bejublede rammemakeren om renessanse for sykkelsporten i Italia.

Masi, den geniale skredderen

2. Bartali

Kirken på Ghisallo er en av stigningene i høstklassikeren Giro di Lombardia, og hver gang rytterne krysser toppen ringer klokkene som et nostalgisk nikk til den historiske koblingen mellom sykling og religion som Italia har.

Evangeliet etter Bartali

3. Pantani

En morgen på Madonna di Campiglio ble Marco Pantanis verden omvandlet fra himmel til helvete. Dette er «Piratens» siste dager.

Pantani: Guddommelig og mafioso

4. Knudsen

Knut Knudsen var ikke bare den første norske sykkelproffen. Arbeidersønnen fra Trøndelag aspirerte også til en lederrolle på det godt kjente Bianchi-laget. I løpet av sin lysende karriere vant han seks etapper i Giro d’Italia og kjørte tre dager i den prestisjefylte rosa ledertrøyen. Men veien fra lojal hjelperytter til respektert kaptein var fullt med blodslit, ærefrykt og lumsk dobbeltspill.

Fra vannbærer til Maestro

5. Coppi

Da et desillusjonert Italia lå i ruiner og trengte en samlende helt mer enn noen gang, syklet Fausto Coppi opp fra askene og trollbandt ikke bare en hel nasjon, men også en hel sykkelverden.

Coppi, bomber og storpolitikk