TdF-retro: Den glemte løven

I 1955 går Leo-Chlorodont inn med brask og bram i italiensk sykkelsport. Den italienske kosmetikkprodusenten Leo og det tyske tannpasta-merket Chlorodont etablerer et lag med samme navn.

Dets store stjerne er Gastone Nencini. Så måtte det heller bare briste og bære at mannen som faktisk skulle fronte disse skjønnhetsproduktene, en noe lurvete landsbygutt fra det toskanske ingenmannsland, røykte som en skorstein, hadde hud som en lærhanske og labbet rundt med kronisk skitt bak ørene.

Et av kallenavnene hans er faktisk Faccia di fatica, som ganske enkelt kan oversettes til Slitetryne. Overflod som fuktighetskrem og generell velvære er dessuten en verden milevis unna Nencinis røtter og oppvekst på bondelandet i Toscana der tilsynelatende grenseløs fattigdom råder.

Men mot slutten 1950-tallet, fôret med amerikanernes Marshall-hjelp, blomstrer økonomien i Italia. Plutselig er industri og næringsliv utenfor sykkelsporten, interessert i å bruke penger innenfor sykkelsporten. Såkalte extra-sportif sponsorer som Nivea (hudprodukter), Brooklyn (tyggegummi), Leo og Chlorodont blir alle del av propaganda-karusellen, som i form av en reklamekaravan og fargesprakende drakter, lyser opp foran elleville tifosi langs landeveien.

En ny symbiose mellom profesjonell sport og reklame akselerer dog ikke bare på grunn av strømmen av innkommende dollar og cents. I 1952 kringkastes nemlig den første TV-sendingen på italienske fjernsyn. En medial og kulturell revolusjon er i emning.

Det er Coppi, Bartali, Magni – sykkelsportens gullalder, og nå kan plutselig superstjernenes eventyrlige bragder beskues hjemme i ens egen stue. Folk trodde knapt det var mulig. Millioner av italienere tilbringer time etter time foran skjermen. Livet er godt, Mussolini nesten glemt.

En kriger

Men før solen, var det masse regn. I 1930 kommer Gastone Nencini til verden i Bilancino. Det lille tettstedet ved Barberino di Mugello ligger bare 25 km fra Firenze.

Livet på landsbygda er en helt annen verden enn det i storbyen. På landet vokser barna opp i elendighet. Skolegang er langt i fra vanlig, og få av de som faktisk går, lærer noe mens de er der.

Arbeidslivet kommer tidlig for Nencini. Faren hans er hestehandler og forsørger for familien én uke om gangen. Unge Gastone vil dog opp og frem i livet. Landsbyens gater blir for smale og ensformige.

Det lille han tjener etter slitsomme dager i pukkverket, sparer han derfor til en sykkel. Foreldrene stiller seg dog uforstående til sønnens grandiose planer: ’Sykling? Hva skal det være godt for? Et leketøy uten fremtid’. Men likesom i De Sicas neoliberalistiske mesterverk, Sykkeltyvene, som inntok de italienske kinosalene i 1948, får tohjulingen skjebnesvanger betydning for en fremadstormende Gastone Nencini.

Etter krigen ligger jordbruket brakk. Jernbane, veier og skipshavner, alt spylt bort av bomber. Byene ligner forhistoriske ruiner. Arbeidsledigheten stiger mot himmelen, mens verdien av liraen synker mot avgrunnen. I 1946 er levekostnadene 20 ganger større sammenliknet med tiden før krigen. Manglene er store og utsiktene dystre.

Nencini under Giroen i 1958.

Livet gjør Nencini hardbarket og stilltiende. Den unge huden på hendene hans er grov, tørr og sprukket. De daglige strabasene har krummet nakken og gjort ryggen trett, men kroppen er fortsatt sterk, og hodet hans fylt av tanker om en lysere fremtid.

Uten sin fars samtykke og viten, kjøper Gastone en lyseblå Pinzani. I all hemmelighet oppbevarer han doningen hos sin onkel, andre ganger hos en venn. Ingen i nær familie må vite om den nye tohjulingen – billetten hans ut. En kort periode som keeper for det lokale fotballaget Borgo San Lorenzo bare bekrefter at det sykling han virkelig vil drive med.

A.S Tavarnuzze er hans første skikkelige sykkellag og 1948 hans første sikkelige sesong. Av 15 ritt vinner han tre, alle med imponerende margin. Allerede som amatør høster han glitrende omtaler i lokalpressen, som rytteren som aldri gir seg, alltid er energisk og alltid er på offensiven, sterk både oppover og nedover.

I 1949 rykker han opp til Filam Firenze-laget, og etter en tøff start på sesongen, får han en forløsende seier i oktober foran sitt eget publikum i Bilancino. Venner og kjente hyller Gastone i målområdet, men faren Attilio glimrer med sitt fravær.

I takt med sønnens voksende celebritet er det desto vanskeligere for Attilio å ignorere den spirende sykkelkarrieren. På et arbeidsoppdrag i Ponte a Ema venter han ved målgang når Nencini den yngre tar nok en seier.

I gult under Touren i 1960.

Men noen stolt far, er Attilio ikke. Han er ikke der for å gi et velment klapp på skulderen. Han er der for å avlevere en skarp advarsel til sin førstefødte. I stedet for å slutte seg til de fremmøttes applaus og hyllest, kommer han med et utvetydig direktiv: «Du skal slutte med dette, og selge sykkelen umiddelbart. Ser jeg deg med den sykkelen igjen, brekker jeg den i to».

Heldigvis for sykkelverdenen, velger Gastone å se bort ifra sin fars trusler.

***

I 1950 legger Gastone Nencini det gamle, kummerlige landsbylivet bak seg for godt, og drar til storbyen. I Firenze slutter han seg til datidens sterkeste amatørlag i Toscana, SS Oltrano. I likhet med andre ryttere fra tøffe kår, blir Nencini berømmet for sin tæl, kraft og ukuelige stå på-vilje.

«Toskanerne elsket ham for den rytteren han var: generøs og uforutsigbar,» skriver Riccardo Nencini, Gastones nevø og biograf.

«Samtidig var han stoisk og hard. Ansiktet hans var røft og værbitt, sjeldent lå der et smil på lur.»

Nencini går gradvis gradene, og hans mentale egenskaper vekker beundring og oppsikt.

«Han ga alt fra start til slutt, og var alltid i angrepsposisjon. Noen ganger gikk han tom for krefter før finalen… han røykte tross alt tjue sigaretter daglig og levde ikke spesielt sunt».

Den legendariske, italienske landslagssjefen Alfredo Binda så dessuten en rytter med øye for det taktiske.

«Han var utholdende, modig … en regelrett kriger … han vant ved å være sterk, men i kampene brukte han hodet så vel som beina sine.»

Utover sesongen blir det mer og mer åpenbart at lovordene har noe for seg. S.S Oltrano bestiller en skreddersydd sykkel fra Pinzani og Nencini får rådgivning av Ivo Faltoni, mekanikeren til legenden Gino Bartali. Forventningene er store til 20-åringen.

Den unge amatøren innfrir. 15. juli, i et tøft og kupert ritt i Appenninene med målgang i Pavullo nel Frignano i Emilia-Romagna, vinner Nencini med fem minutter, til tross for tre punkteringer.

Gaul, Bobet og Geminiani under Giroen i 58.

’Løven fra Mugello’ er kanskje det mange mistenker: fuoriclasse. Det vil si et helt spesielt talent. Nencini ender opp med ti seiere denne sesongen, åtte av dem på rad. I temporittet Grand Prix Firenze viser han tilmed garvede spesialister hvor skapet skal stå.

Den sterke avslutningen på sesongen baner vei opp til proff-rekkene. Planen er at han skal være hjelper for Bartali, men Nencini nekter og velger i stedet å satse mot amatør-VM, som i 1951 skal arrangeres i Varese.

Stortalentet foretrekker derfor enda en sesong som amatør. Men VM på hjemmebane ender i fiasko for Nencini som bommer totalt med de taktiske valgene i rittet. To punkteringer i finalen hjalp heller ikke.

1952 preges av dårlig form og stagnasjon. Det er derfor en revansjesulten Nencini som tar fatt på sesongen i 1953. Han vinner jevnt og trutt gjennom sesongen og tas ut til VM som skal avholdes i Lugano i Sveits. Der vinner Fausto Coppi proffenes ritt, mens Riccardo Filippi tar gullet i amatørrittet, foran Nencini. 23 år gammel, mer erfaren og atskillig mer taktisk klok, er Nencini endelig klar for det profesjonelle feltet.

Giro-drama

Gastone Nencini gjør en relativ akseptabel debutsesong for det legendariske, italienske laget Legnano. Han vinner G.P de Porretta Terme og Coppa Campagni à Barberino, innkasserer fjerdeplasser i G.P di Prato og Giro dell’Emilia, og sniker seg inn blant de seksten beste i Giro d’Italia. Ikke ueffent for en neopro.

Sesongen etter ser man markant bedring, ikke bare i prestasjonene til Nencini, men også i den italienske økonomien. BNP per innbygger vokser raskere enn noe annet sted i Europa, forbrukersamfunnet er i ferd må å slå rot, kvinner tar større plass på skolebenkene innenfor høyere utdanning, og unge, urbane mennesker nyter større frihet på sine scootere og biler.

Sykkelens praktiske, så vel som kulturelle betydning for den jevne italiener, er i ferd med å minskes. I 1950 mangler omtrent halvparten av alle italienske hjem innlagt vann. Bare ett tiår senere er dette dagligdags.

Nencini i maglia rosa foran, Bobet på hjul.

Amerikansk konsumerisme går Italia som en svært velkommen farsott. Men den økonomiske boomen er altså ikke bare godt nytt for ’arbeidersporten’ sykling og dens posisjon som landets mest populære fritidssyssel. I takt med moderniseringen, økonomisk vekst og urbanisering, nyter fotball og bilsport stadig økende popularitet.

Tidene er i endring. Kontrakten med Leo-Chlorodont markerer også et hamskifte i Nencinis karriere. Triumfene blir mektigere og lønnslippen større.

I 1955 er Nencini nære en sammenlagtseier i Giroen. Han leder rittet frem til den 20. etappen, hvor en kostbar punktering sørger for at både Coppi og Magni distanserer ham på et avgjørende grusparti. Nencini vinner dog to fjelletapper og klatretrøya underveis, og viser seg dermed ordentlig frem som en effektiv Grand Tour-rytter, både fysisk og taktisk.

I 1957 er Coppi ute av drift etter en stygg velt og påfølgende femurbrudd i Giro di Sicilia tidlig i sesongen. Til start er derimot Charly Gaul, fjellengelen på jakt etter sin andre strake Giro-seier.

Det samme er Frankrikes største rytter etter krigen, Louison Bobet, den tredobbelte Tour-vinneren, som etter en disputt med Tour-arrangøren bestemmer seg for å satse på Giroen.

I feltet er det flere som anser Bobet for å være både pedantisk, fisefin og overinteressert i livets luksuriøse goder. Gaul, evig kontrær og sterk mostander av snobberi, er definitivt en av dem. Med et sterkt, gjensidig hat for hverandre, var det kanskje ikke overraskende at en tredjepart skulle utnytte de unngåelige kalamiteter til sin fordel. Den tredjeparten skulle bli Gastone Nencini.

Dramaet når sitt crescendo på den 18. etappen. Målgang ligger på Monte Bondone, fjellet der Gaul pulveriserte rivalene i sin Giro-seier året forut. Nå sitter han i rosa og lover å gjøre det samme igjen.

Nencini er 59 sekunder bak, og Bobet snaue to minutter bak fjell-spesialisten fra Luxembourg. Den 245 km lange etappen er forholdsvis flat før det siste, avgjørende fjellet opp til mål. Med en tredjedel unnagjort, tenker derfor Bobet det trygt å stoppe, for å gjøre sitt fornødende.

Jålebukken Bobet var en av få som stort sett måtte stoppe for å tisse. Det samme gjør derfor Nencini i dette tilfellet. Gaul fortsetter et par kilometer til, før han også stopper for å late vannet. Bobet og Nencini gjør seg ferdig og passerer Gaul lenger oppe på veien.

Nencini i gult, med Henry Anglade og Imerio Massignan.

Gaul ser de to komme, og gjør ifølge en rekke tidsvitner en obskøn manøver med sine edle deler i retning Bobet. Den kultiverte Bobet er selvsagt rystet i sine grunnvoller, og aldeles rasende. Den uskrevne regelen om ikke å angripe i ’naturlig pauser’ går rett ut vinduet idet franskmannen sender alle mann til pumpene.

Nencini aner faren nesten før den oppstår, og gjør det samme. De neste 100 km holder de et snitt på 45 km/t, mens Gaul havner mer og mer i bakleksa. Etter målgang er Nencini rittets nye leder.

På de gjenstående etappene er en fandenivoldsk Gaul mer opptatt av at Bobet skal tape, enn han er selv av å vinne. Derfor legger han seg i selene for å hjelpe Nencini. Den rosa trøyen går til slutt til ’Løven fra Mugello’, mens den såkalte ’Fjellengelen’ Gaul ender opp med en nytt kallenavn, ’Chéri Pipi’, eller ’Kostbar tissepause’, om du vil.

Le Tour

I 1959 signerer Gastone Nencini for et annet extra-sportif basert lag, Carpano. Den aller største triumfen kommer selvsagt i 1960-utgaven av Tour de France.

For Nencini var Giroen det gjeveste rittet; fansen, fjellene og stemningen i hans hjemlige Grand Tour var noe helt spesielt for italienerne, og Nencini var intet unntak i så måte.

Men for sponsorer med internasjonale ambisjoner er det utenfor en hver tvil at Touren er den aller viktigste reklamearenaen, og til tross for at rittet utkjempes under landslagsordningen, så ønsker Carpano selvsagt at deres største merkevare skal vise seg frem der. Den Torino-baserte aperitiff-produsenten sponser dessuten poengkonkurransen.

I 1960 mønstrer italienerne et fryktinngytende lag. Ercole Baldini, Nino Defilippis, Arnaldo Pambianco, Imerio Massignan, som kommer til å vinne klatrekonkurransen, og Graziano Battistini, som blir annenmann sammenlagt. Dirigenten for dette formidable orkesteret heter Alfredo Binda i det som skulle bli legendens siste store show som landslagssjef.

Den 47.utgaven av Tour de France går av stabelen i Lille uten de største stjernene på startstreken. Ingen Jean Robic, Louison Bobet, Raphaël Géminiani, Charly Gaul eller Jacques Anquetil. Og heller ingen Fausto Coppi. Italias største idrettshelt pådro seg malaria under en publisitetsreise til Burkina Faso og døde like etter nyttår.

Riviere og Nencini.

Italiensk sykling, så vel som Touren, stiller dermed med ganske så blanke ark. Den regjerende mesteren Federico Bahamontes stiller til start med sin spanske klatrearmada i ryggen, men reiser hjem i god tid før Paris.

Tyskerne, britene og nederlenderne er også til start. Som vinnerne av lagkonkurransen de to siste årene er også de sterke belgierne på plass med et formidabelt mannskap. Det franskelandslaget allierer seg som ventet med de mindre, regionale lagene, og mobiliserer styrkene bak Roger Rivière, til tross for at Henry Anglade mente han var et sterkere kort.

Rivière og Anglade er langt i fra perlevenner. Selv om timesrekordholderen Rivière vinner den første tempoen i Brüssel, er det Anglade som sitter i gult på den sjette etappen. Der kvitterer Rivière med å angripe 110 km fra mål i en manøver som kommer bardust på landsmannen Anglade. En lumsk Rivière tjener tolv minutter på sin interne rival og starter en liten borgerkrig i samme slengen.

Nencini aner muggen stemning i den franske leiren, og skal som han gjorde i Giroen for tre år siden, utnytte andres bulder til egen fordel.

Franskmennene vet godt hvilken type rytter de må hamle opp med. Giro-vinneren fra ’57 er ikke bare solid i klatringene og robust på flatene, han er også en fenomenal utforkjører.

Hva gjelder fart nedover, teknikk, evne til å lese svingene og fryktløshet, er Nencini en kunster å regne. Kanskje feltets aller ypperste i så måte. Anglade, kjent som en av feltets større skrytepaver, aspirerte selv til den tittelen, og hadde noen år tidligere utfordret Nencini til en utforkonkurranse. På hviledagen i Giroen satte de to kamphane utfor en svingete fjellside i Dolomittene.

Nencini og Jean adriaenssens i fjellene.

«Jeg kunne bare ikke tolerere at Nencini var feltets beste utforkjører,» sa Anglade senere. «Vi ble enige om at den som kom sist, skulle kjøpe drinkene den kvelden. Veien var hardpakket grus og vi hadde en ardoisier til å holde tiden. Vi kjørte full gass. I starten lot jeg Nencini ta fronten, slik at jeg kunne se hvordan han tok svingene. Mot slutten dro jeg skikkelig til, og tok ham med 32 sekunder. Jeg hadde slått Nencini! Jeg så ham ikke igjen før på hotellet senere på kvelden, og der hadde han nettopp kjøpt meg en aperitiff».

Ernesto Colnago er også forbløffet over Nencinis utforegenskaper. Den legendariske sykkelfabrikanten hadde som sponsor av Leo-Chlorodont gått inn for å skreddersy en blendende hvit ramme til lagkapteinen. Det viste seg å være en utakknemlig oppgave.

«Det var uhyre vanskelig. Nencini var som en syklon på sykkelen når han tråkket. Både i tråkket og i svingene la han ekstremt press på ramma med den enorme kraften han pumpet gjennom kranken.»

Etter samarbeidet med Colnago, sverger nå Nencini til forsterkete rammer og helt unike geometriske spesifikasjoner, for å kunne presse mest mulig på i nedoverbakkene.

Samtidig er han en av til første til å ta i bruk girskiftere på styret fremfor undertuben, dette for å ha mer kontroll når det går fort nedover. For få tar krappe svinger med samme djervhet nedover, som Nencini. Raphaël Géminiani beskriver det ganske enkelt og brutalt:

«Den eneste grunnen til å prøve å følge Nencini utforkjøringene, var om du gikk rundt med et dødsønske».

På Tourens 10. etappe går det nesten troll i ord. Nencini sitter i gult, men fotfølges av Rivière som allerede har vunnet fire etapper, og nå bare må holde italieneren innenfor to minutter til den avgjørende tempoen i tredje uke for å sikre seg seieren i Paris.

Riviere side og side med Nencini.

Mellom Millau og Avignon forserer Touren upløyd mark når rytterne sendes opp Col de Perjuret, en særdeles svingete stigning i Massif Central. Utforkjøringen er like svingete som den er hasardiøs, og Nencini bestemmer seg for å dra ut splinten. I halsbrekkende fart ned fjellsiden detonerer Nencini en bombe i sammenlagtkampen. Rivière, fanget i en røyklagt slagmark, forsøker å følge – men plutselig, er han borte.

Eneste spor av franskmannen er en maltraktert sykkel i veikanten. Lagkamerat Louis Rostollan finner sykkelen og skotter engstelig over veikanten nedover i ravinen. Rivière har åpenbart truffet en lav murkant og stupt utenfor.

«Roger har falt! Roger har falt!» roper Rostollan for full hals mens han løper oppover fjellsiden.

Ingen har sett Rivière krasje, og ingen ser nå hvor han er. Tiden i Touren står stille. Senere i sportsavisen L’Equipe leser man følgende dramatiske gjenfortelling:

«I fem, tilsynelatende endeløse minutter, trodde vi han hadde forsvunnet, enkelt og greit forduftet fra jordens overflate, mot et kaotisk og intenst landskap som bare aksentuerte spenningen vi alle følte på. Derimot lå han drøye 20 meter nedi ravinen, med brukket rygg og fullstendig stille, som om hans siste time var kommet. Hodet hans hvilte på en seng av steiner, øyene vidåpne mot de fjellrike omgivelsene som omfavnet ham».

Rivière hadde beviselig syklet på en cocktail av amfetaminer og andre forbudte stoffer da han to år tidligere hadde satt ny timesrekord på Vigorelli velodromen i Milano.

Ikke ulikt andre ryttere i feltet er nok franskmannens konsentrasjon og bevissthet preget når han febrilsk jakter Nencinis bakhjul nedover Perjuret og plutselig flyr utfor skråningen. Lommene hans er iallfall fulle av sterke smertestillende når han omsider dras opp av ravinen og flyr med helikopter til sykehuset i Montpellier.

Marginene mellom gull og grav er syltynne i slike paniske situasjoner, veien fra glitrende tinder til bekmørk dal over på et blunk. Mens Rivière må innfinne seg i å tilbringe resten av livet i rullestol, sykler Nencini inn til Paris med gul trøye om skuldrene.

Etter 21 etapper og 4174 kilometer er vinnertiden rekordhøy, 37,528 km/t. På spørsmål om Rivières ulykke svarer Nencini, en elev fra livets harde skole, ganske så lakonisk:

«Sånn er livet. Man må bare gjøre det beste ut av det.»

I Paris tar Nencini godt vare på vinnerbuketten. Blomstene sendes videre til sykehuset i Montpellier hvor Rivières vakre kone setter dem i vann. I baklommene til sin ektemann finner hun Palfium, kraftige opioider som i den skjebnesvangre nedkjørselen fra Col de Perjuret hadde gjort hendene hans numne og ute av stand til å skikkelig manøvrere bremsehendlene.

Ulovlige midler og metoder er den profesjonelle rytterens de rigueur, det som skiller rytterne fra syklistene, men det ble også Rivières bane.

Nencini er også en vassekte profesjonell. Med den gule trøya mer eller mindre ferdig innkassert observeres han av Tourens egen lege, Pierre Dumas, henslengt i hotellsengen med intravenøst drypp i begge armer, ganske så avslappet med en sigarett i munnviken.

Dumas, mannen som frontet innføringen av dopingprøver i Touren, gremmer seg av synet av italieneren. Dette er bare bekreftelsen på at Nencini var en av de verre. Ryktene om at han delte ut ’supplementer og vitaminer’ til andre ryttere når han trengte et farlig brudd kjørt inn, hadde falt Dumas for øret også. Nencini er også en av de første til å ta i bruk blodtransfusjoner.

Epilog

En astronomisk klassereise er komplett. Fra pukkverket i Barberino di Mugello, til gul trøye i Paris. Etter endt sykkelkarriere skulle mannen med slitetryne prøve seg som billedkunster, med godt under middels suksess.

Men før den tid, i 1961, krasjer han stygt og blir aldri den samme rytteren igjen. Gastone Nencini er i en kort og intens periode det ypperst av hva den stolte sykkelnasjonen Italia kan by på.

Han vinner Giroen, klatretrøya, og sju etapper; han vinner Touren, klatretrøya og fire etapper. I 1957, når han vinner Giroen, er han også nummer ni i Vuelta a España og nummer seks i Touren. En slik robusthet i Grand Tours har nok sykkelsporten ikke sett siden. Nencini var en sliter.

Sykkel var alltid arbeiderklassens fremste symbol på frihet, muligheter og drømmer – og Nencini det perfekte eksempelet på at drømmer kan bli virkelighet gjennom hardt arbeid.

Men når Nencini er på sitt beste, er også Italia i stor demografisk, sosial og økonomisk endring, og med Coppis død begynner det å synke inn for det fleste at sykkelsportens gullæra, går mot slutten.

Coppi, Bartali og Magni var alle på sitt beste da sykling var main stream. Den glemte ’Løven fra Mugello’ vant de samme rittene, men høstet aldri samme legendestatus.

Coppi, kongen av Italia

«En type som Bartali røykte sigaretter, drakk grappa og satt oppe halve natta, men vi var skikkelig disiplinerte,» sa Giuseppe ”Pino” Favero, en av Coppis trofaste hjelpere, først for Bianchis amatørlag, SIOF, og senere som del av mesterens faste utvalgte i proff-rekkene.

«Husk at etappene den gangen var mye lenger. Dagens ryttere starter rundt lunsjtider, men vi la som regel i vei rundt klokken åtte. Så vi var oppe og spiste pasta rundt klokken fem, og gikk til sengs tidlig på kvelden. Vi var en godt sammensveiset gjeng. Vanligvis var det Carrea som dro opp fjellene, Milano lå alltid tett på Fausto og beskyttet ham i feltet, mens jeg, Filippi og Gaggero hentet vann og ga ham hjul. Jeg måtte stoppe for å hente vann, så kjørte jeg opp igjen og ga det til ham. Ofte lo han og sa ”Pino, dette er jo varmt!”, og jeg svarte ”Ja, men for faen, det var ikke varmt da jeg hentet det!”.»

«Poenget med å sykle for Bianchi var at de betalte tre ganger mer enn normalt. Selvsagt kunne man sykle for andre, prøve å vinne og bli en stor stjerne selv. Men vi hadde det godt. Jeg kjøpte tre eller fire leiligheter med lønna jeg fikk. Lønna Fausto fikk var angivelig den samme som vi fikk, og alle premiepenger ble delt likt mellom oss alle. Det Fausto fikk av startpenger og sponsorat hadde vi ikke noe med.»

«Damene dånte foran ham, kastet seg på bakken foran ham, og noen ganger måtte vi fysisk stoppe for at de skulle få ta på ham. En gang vi var i Frankrike, syklet vi til et hotell og han sa ”Pino, vent her og pass på sykkelen min i en halvtime”. Så gikk han opp trappene med en utrolig, brasiliansk dame. Da han kom ned igjen, var han litt misfornøyd. Hun hadde visst dårlig ånde.»

Det store intervjuet: Dag Erik Pedersen

Coppis siste hjelper

 

Anbefalt lesestoff: Giro d’Italia #3

Giroen er lidenskap. Giroen er dramatikk. Giroen er feinschmeckernes egen Grand Tour. Her er våre anbefalte artikler om magiske Corsa Rosa.

1. Barolo

Italia bogner over i vakre sykkeldestinasjoner. Langhe-dalen er kanskje ikke den mest kjente, men det vesle vindistriktet i Piemonte kan skilte med det meste av hva syklistens hjerte måtte begjære.

Barolo, bondekrig & bratte bakker

2. Magni

I år ville Fiorenzo Magni fylt 100 år. Vi utforsker livet og ettermælet til det enorme sykkelikonet fra Toscana som endret sykkelsporten for alltid, på mer enn én måte.

Mannen som endret sykkelsporten for alltid

3. Bottecchia

I 1927 rammes sykkelsporten av tragedie. En stor mester er abrupt gått bort, attpåtil under gåtefulle omstendigheter. Selv den dag i dag er dødsfallet til Ottavio Bottecchia innhyllet i mystikk og politiske konspirasjoner.

Tour de France-mesterens mystiske død

4. Sindre Lunke

Den 100. utgaven av Giro d’Italia ble historisk jevn og spennende. Giro-debutant Sindre Skjøstad Lunke forteller oss hva som skjedde på innsiden av feltet da han hjalp Tom Dumoulin ta rosa trøye i Milano.

På innsiden av en hjelpers Giro d’Italia

5. Arvesen

Selv setter han sine to etappeseirer fra Giro d’Italia høyest i karrieren, men livet i støvellandet var nære på å ta knekken på Kurt Asle Arvesen.

– Seieren i Giroen ble min personlige revansj

Ny utgave: Historien om et norsk Giro-gjennombrudd

Giro d’Italia 1984 hadde det aller meste. Store italienske stjerner, en forbanna Tour de France-mester, omdiskuterte ruter og påfølgende rytterstreik, melodramatiske feider mellom favorittene, og ikke minst; en blond, wannabe popstjerne fra Norge som gjorde sitt store, internasjonale gjennombrudd. Mot slutten av denne 67. utgaven skrev rittets historiske arrangøravis, La Gazzetta dello Sport, at Dag Erik Pedersen var blitt et av sykkelsportens mest attraktive navn.

Det store intervjuet i Sykkelmagasinet 2021-2 er Dag Erik Pedersen som i 1984 vant to etapper, kriget seg til 10-plass sammenlagt og viste sine skeptikere feil.

«Giroen var rittet alle sin sesong blir målt på. Det var uvant for meg å se at det som var bra nok i april, ikke var bra nok 17. mai i Giroen. Det var som et VM hver eneste dag. Alle var nervøse, alle ville vise seg frem, Gazzetta var fullt av sykkelstoff, landsbyer fulle av folk, helikopter overalt, bare bråk og støy. Det tok tid før jeg kjørte meg inn i mesterskapsform, opp mot en uke».

Sykkelmagasinet 2021-2

  • Dag Erik Pedersen
  • Legendariske Giro-dager
  • Maglia Rosa 90 år
  • Major Taylor
  • Van der Poel versus Van Aert
  • Carlo Carla
  • Grus, svette og opplevelser

Les utgaven digitalt eller abonner her!

Giro-legender: 200 km solo

Giro d’Italias lange historie er spekket med store øyeblikk og legendariske etapper. Dog er det noen som huskes bedre enn andre.

Continue reading «Giro-legender: 200 km solo»

Barolo, bondekrig & bratte bakker

Italia bogner over i vakre sykkeldestinasjoner. Langhe-dalen er kanskje ikke den mest kjente, men det vesle vindistriktet i Piemonte kan skilte med det meste av hva syklistens hjerte måtte begjære.

De traff hverandre før krigen. Med dansefoten løs. Han var den beste danseren i hele dalen, og stakkars Angiolina, hun hadde ikke sjans til å motstå. Det var kjærlighet ved første blikk. En stormfull forelskelse ble fort et høybåret ekteskap – onkelen hennes var pastor, tross alt. Maria ble født i oktober 1914. To år senere dro han til fronten, men ikke uten å legge noe igjen – en liten gave som holdt henne opptatt. Hun var snill og god, og ga ham en sønn, Livio.

Ved Caporetto ble over ti tusen regelrett slaktet. Han kom hjem med ødelagt bein, men han kom hjem like fullt. Hellet bar han med seg, for kort tid etter kom enda en liten engel. De kalte henne Claudina. Faren hennes jobbet lange dager i vinmarkene, helt til solen gikk ned. Vinmaking skulle man ikke ta lett på. Tilbake i det 15. århundre var straffen for å kutte ned en vinplante å få armen hugget av eller å bli hengt. Arbeidet var tungt, og vinen kraftig. Blod, svette og tårer bar frukter, snart kunne han bygge et hus til dem alle på toppen av åsen. Helt nede i dalen, i Novi Ligure, var det reist en stor, praktfull villa. Eieren var syklisten Costante Girardengo, den store Campionissimo, han hadde gjenreist Italia. De kom fra hele Piemonte for å hylle ham; fra Alessandria, fra Alba, fra Ovada, og fra Castellania.

Så kom det enda en gutt. Hun ville kalle ham for Angelo, men for en gangs skyld ville han velge navnet. Basta! Gutten ble oppkalt etter sin onkel, Fausto. Fausto ble født under innhøstingen i september idet solen gitt ned over vinmarkene. Faren tok en sjelden fridag og slaktet en gris. De drakk vin.

Innhyllet i bønder, motstandsfolk og uendelige strabaser vokser Fausto Coppi opp i Piemonte. Som i en novelle av Beppe Fenoglio vekslet livet mellom tunge tak, støvete skinnsko og svetteperler i pannen på den ene siden; og kjærlighet, håp og drømmer på den andre. Sykdom, lidelse og død var alltid et tema – krigstid eller ei. Fausto var mye syk og likte seg bedre på sykkelen enn på skolen. Den var gammel, rusten og hadde ingen bremser, men alt var bedre enn klasserommet. En dag i Novi Ligure fikk han jobb. Slakteren trengte noen til å hente og levere varer. Nå ga livet mening for Fausto, som utforsket verdenen rundt seg. Et kall var funnet.

Starten gikk på sentraltoget i provinshovedstaden Alba.

Om Sommeren

En forhøyet fornemmelse av mening og hensikt kjente vi også på. Å sykle på ’Coppis veier’, over bølgende åser grønne og vakre, gjennom historiske landsbyer gjemt blant edle vinmarker, virket for oss som noe av det mest naturlig man kan gjøre i livet. Det sørlige Piemonte har et krevende, men ytterst innbydende landskap. Vi er i en av dalene i Langhe, bare et par timers sykling fra Coppis Castellania. Området ligger klemt mellom de liguriske Appenninene, de maritime Alpene og Monferrato-regionen. Veier som skjærer gjennom stramt strukturerte vinranker og slynger seg oppover bratte åser, er helt klart de karakteristiske trekkene ved området. Iallfall sett fra syklistens synsvinkel.  

Hvis syklister og vinmakere har noe som helst til felles, så må det være en patologisk trang til å sjekke værvarselet. Mens vi nokså uskyldig justerer klær, utstyr og lufttrykk i henhold til forholdene, legger bonden all sin lit i hendene til værgudene i håp om gunstige vekstvilkår for sine druer. De siste årene har de ikke hatt stor grunn til å klage. De seneste årgangene barolo, 2015 og 2016, har alle høstet betydelig fanfare hos eksperter så vel som allmue.  

På rolige veier går Giro del Barolo innom mange av de små landsbyene i vindistriktet.

På en restaurant i landsbyen Serralunga d’Alba, med praktfulle utsikter over dalen, nyter vi et par flasker før morgendagens klassiker, Classica delle Langhe. I dette turrittet har man tre percorsi å velge mellom; Giro del Barolo er den korteste (79 km), med minst klatring (1550 høydemetre) og minst innslag av strade bianche. Giro del Barbaresco er en medium krevende tur (133 km, 3050 høydemetre), mens Giro delle Nocciole er den absolutt tøffeste, med sine 250 km, 5300 høydemetre og flere grusparti.

«Giro delle Nocciole utforsker hele Langhe, både Barolo og Barbaresco, helt opp til Alta Langa,» sier Sara fra organisasjonen i Classica delle Langhe. «Alta Langa er på en måte den minst kultiverte delen av dalen. For å høste hasselnøtter og skog er den blitt ganske uberørt.»

Alta Langa er den kuperte delen av dalen i nord. Italienerne sier Langhe, et samlebegrep, som faktisk er flertall av Langa. For det er flere å skille mellom. Alta betyr høylandet. Bassa Langa er lavlandet. Så har man Langa etter de ulike vinsortene; Langa Barolo, Langa Barbaresco og Langa Dolcetto. Hasselnøtten, trøffelen og de ulike ostene har også sine egne Langa. Uansett, vi har til hensikt å utforske store deler av Langhe, men ikke alt på en og samme dag. Derfor nøyer vi oss med den korteste, Giro del Barolo, og kan derfor med god samvittighet bestille en ny flaske til bordet. I natten som nå har senket seg, ligger landsbyene som små, lysende planeter i et bekmørkt verdensrom. Når morgenen kommer, skal vi ut å utforske denne vakre galaksen.

Mye trafikk var det ikke, bare en og annen traktor og mopeder.

Barolo-krigen

Giro del Barolo starter i provinshovedstaden Alba, en 20 minutters biltur fra hotellet vårt i Serralunga. I løpet av dagen skal vi innom ni av de totalt elleve kommunene som utgjør den verdenskjente vinappellasjonen Barolo. Mellom eikefylte lunder og velduftende daler, som de lokale kaller rittani, forbi beiteområder for fasan og villsvin, og gjennom steinlandsbyer med historiske kirker, går turen vår sammen med et medium stort felt. For det meste italienere fra Torino og Milano, og en og annen straniero. Bak oss ligger snødekte Alper, som holder Langhe trygg for kjølige vinder fra nord, mens pålandsvinden fra Liguria gir varme og glød. Summen av hvilket skaper et spesielt, flerdimensjonalt mikroklima mellom åsene der disse uforlignelige vinene dyrkes. For selv om landsbyene ligger tett på hverandre, med få kilometers mellomrom, kan man av druetypen nebbiolo lage barolo i svært ulike stiler. Og definisjonskampen bøndene imellom om hva en god barolo skal være, har tidvis fortegnet seg like forrykende som de episke duellene mellom Coppi og Bartali.

Veier som skjærer gjennom stramt strukturerte vinranker og slynger seg oppover bratte åser, er helt klart de karakteristiske trekkene ved området.

Etter startskuddet i Alba klatrer vi opp til Diano og videre til Montelupo. Arrangøren har funnet rolige bakveier, litt grus og alltid pen brostein. Den lille trafikken som finnes i Giro del Barolo er traktor og kyr. Vi tråkker opp den svingete veien til landsbyen Serralunga på Barolo-områdets østlige flanke. ’Ciccio Centro Storico’ er vinbaren vi tilbrakte kvelden i går, og fikk servert et vell av ulike årganger, i tillegg til en laudabel innføring i baroloens verden av innehaveren, Alessio.

«I all hovedsak skiller man mellom to typer jordsmonn; her i øst har vi en høyere andel rød sandstein og kvarts. Det gir fastere viner med solide tanniner og god lagringsevne,» forklarer den velbeholdne italieneren – som med sitt arsenal av syrlige replikker og avslappede holdning, fremsto som en typisk langhetto.

«Mens de på andre siden har mer kalkholdig jord, som gir friskere og rundere viner.»

«Det sies at de faktisk kan lage viner på andre siden av dalen også, men ikke vet jeg…» fleiper Alessio med raspende, sigarpreget latter.

Det er hovedsakelig landsbyene i øst, Serralunga, Monforte og  Castiglione Faletto, som tilhører førstnevnte kategori. Mens de mange vinmarkene på vestsiden rundt La Morra og (selve landsbyen) Barolo gir altså fruktigere og mer delikate viner. Således var også skillet mellom tradisjonalistene og modernistene. Den såkalte «barolokrigen» på 80- og 90-tallet var striden mellom det klassiske Barolo og en internasjonalt orientert vinstil laget med stort innslag av franske eikefat. Mens tradisjonalistene ville bevare arvegodset fra sine forfedre, ved å lage tørre og kraftige viner som måtte lagres i flere tiår før de ble drikkbare, var modernistene opptatt av å lage drikkeklare viner, gjerne tilpasset amerikanske ganer. Ideologier om «det gamle» braket sammen med tankegods om «det nye», i en opprivende konflikt som på mange måter gjenspeilte skillelinjene i rivaliseringen mellom Coppi og Bartali flere tiår tidligere. Coppi ble tross alt den urbane superstjernen, som elsket Hollywood og brøt med tradisjonelle familieverdier da han skilte seg fra sin kone i all offentlighet. Mens Bartali levde som en munk (eller iallfall ga inntrykk av at det var slik han levde).

I Barolo fikk vi tid til både spise og drikke.

Ved utkanten av Monforte tråkker vi forbi restauranten Trattoria della Posta, en Langhe-institusjon med 150 år historie bak seg, og et absolutt kulinarisk must når man besøker området. Noen dager senere deler vi et måltid med Alan fra den tradisjonelle vinmakeren Bartolo Mascarello. Han forteller hvordan «barolokrigen» satte sitt preg på lokalsamfunnet.

«Familier gikk i oppløsning, venner ble uvenner og opportunistisk sabotasje av hverandres produksjon foregikk. Det var på mange måter en krig. En borgerkrig i vårt lille land, Langhe. Konflikten var veldig bitter. Fordi det handlet om identitet, ikke bare om vin, men om hvem vi var som folk,» sier Alan og påminner oss om hvor viktig regional identitet er i den relativt unge nasjonalstaten Italia.

I Classica delle Langhe kan man velge forskjellige ruter, alle med ulikt innslag av hvite grusveier.

Bartolo Mascarellos historiske lokaler holder til i Barolo. Vi sykler nedover fra Monforte, via Castiglione Falletto og ned til bunnen av dalen. Landsbyen Barolo er det kommersielle sentra for vinturismen. Her ligger museum, de dyreste vinbutikkene, og mange av konsertene og arrangementene som avholdes i området finner sted her. Vinappellasjonens kanskje mest celebre vinmark, Cannubi, ligger også her. Barolo er altså den historiske kjernen i vindistriktet. Grunnlaget for dagens Barolo ble lagt av slekten Marchesi Falletti som regjerte på slottet Castello di Marchesi, og det er her vinen har fått sitt navn og rykte. Kommunen står for ca. 15 prosent av den samlede produksjonen. På sentraltorget klikker vi ut av pedalene og tar oss en runde i alle bodene som for anledningen står oppført. Vin, brød og ost serveres over en lav sko, og alt smaker magisk.

Toppen av Langhe

En liten tur innom langesonen passet oss ypperlig. Neste post på ruten i Giro del Barolo var La Morra, den høyest liggende landsbyen i Barolo-området. La Morra ligger i den nordvestlig delen av dalen, og står for den største vinproduksjonen i distriktet. Etter et par pene hårnålsvinger, kommer vi opp på et platå der utsikten over Barolo åpenbarer seg. Som en grønn Toblerone ligger toppene innhyllet i et praktfullt panorama.

Bakkene er tidvis bratte, men ingen lenger enn et par-tre kilometer.

Som vi lærte på forelesningen til Alessio i Serralunga, er vinene fra La Morra karakterisert som relativt lettere enn vinene på andre siden av dalen. En av de mer anerkjente produsentene herfra, heter Elio Altare. På slutten av 1970-tallet gikk han i bresjen for å modernisere produksjonen og ble kjent for mye bruk av franske eikefat – såkalte barriques – som tidvis ga en overflod av aromaer som tradisjonalistene mente ikke hørte hjemme i en barolo. Bartolo Mascarello politiserte konflikten ytterligere ved å lage en etikette som simpelthen lød: ”No barriques , no Berlusconi”. Franske eikefat av størrelsen 225 liter var noe helt annet enn det barolovin vanligvis ble lagret på; såkalte botti laget av slavonsk eik som gjerne rommet 500 til 1000 liter. Slike modernistiske krumspring i et sterkt tradisjonelt miljø, var såpass kontroversielt at Altare ble gjort arveløs ved farens død i 1985. Hans skjebne forteller mye om hvor viktig vinproduksjonen er for Langhe-folket.

Fra La Morra går Giro del Barolo nedover til landsbyene Verduno og Roddi, før et flatere parti leder oss over mål i Alba, hvor rittet startet for noen timer siden.

I landsbyene treffer man både svingete smågater og brostein.

Reisen i Langhe går mot slutten. Vi tenker at en tur til Mombarcaro vil være en verdig avslutning. Landsbyen er kjent som ’toppen av Langhe’ og stigningen opp dit kalles ’Colle delle Fausto Coppi’. Faustos etterkommere driver vingård i området. Utsikten over det helt spesielle landskapet er fantastisk. Bratte åser i hopetall, små landsbyer bygget på toppen, og vinmarker nydelig ordnet i det vertikale. For et blodslit som må ligge bak.

Tre kilometer à 7.5 prosent opp Coppi-bakken var krevende nok for oss, etter bedagelige dager med pasta, kalvekjøtt og barolo. Kosten i Langhe er kraftig og rik, og vinen laget deretter. Slik er tradisjonene i denne vesle, stolte nasjonen. Tradisjoner født ut av hardt arbeid, utholdenhet og selvoppofrelse. Da Langhe etter den annen verdenskrig ble tildelt gullmedaljen i tapperhet for sin sterke og glødende motstandsbevegelse, reflekterte områdets store forfatter, Beppe Fenoglio, følgende: «Tyskerne og fascistene gikk på mange sviende nederlag. Det var ikke på grunn av våre evner, eller fordi fienden var dumskaller. Det var på grunn av landet vårt, med dets steiner, skoger og åser. Langa. Vår store moder Langa.»

Coppi, bomber og storpolitikk

Da et desillusjonert Italia lå i ruiner og trengte en samlende helt mer enn noen gang, syklet Fausto Coppi opp fra askene og trollbandt ikke bare en hel nasjon, men også en hel sykkelverden.

Continue reading «Coppi, bomber og storpolitikk»

Masi, den geniale skredderen

I sine ærverdige lokaler i den historiske Vigorelli velodromen i Milano, restaurerer Alberto Masi sykler fra en svunnen storhetstid. Omringet av relikvier fra Coppi, Anquetil og Merckx, drømmer den bejublede rammemakeren om renessanse for sykkelsporten i Italia.

Continue reading «Masi, den geniale skredderen»

I krysningen mellom vitenskap og kunst

Etter over 130 år tråkker Bianchi fortsatt opp nye stier, men uten å vandre bort fra sine raffinerte røtter.

Continue reading «I krysningen mellom vitenskap og kunst»