Måned: mai 2022
Mortirolo: fryktet & beryktet
Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.
Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.
«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?
«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.
Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.
«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»
Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.
«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.
Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.
«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».
Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.
«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.
’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.
Etymologien
En visjonær i krisetider
Giroens rittdirektør Vincenzo Torriani var brilliant, karismatisk og respektert. I etterkrigstidens Italia var økonomien i makeløs vekst, og sporten han regjerte over populær som aldri før. Torriani styrte skuta gjennom storhetstiden med Coppi og Bartali, en tid da landets største industrimagnater sto i kø for å finansiere stjernene og deres respektive lag. Det var bare tre menn i hele Italia som høstet øredøvende applaus da de sto gjennom takluken på en bil. Det var Paven og Presidenten – og Torriani. Således kan man tenke seg hvor stort sykling var i Italia på denne tiden.
Torriani var pålagt et mandat om å bringe Giroen ut over hele halvøyen. Ikke akkurat noen smal sak det, når man snakker hele 1300 kilometer fra Milano-kontoret hans i nord, til Calabria i sør – for ikke å snakke om kravet om semi-regelmessige besøk til øyene Sicilia og Sardinia. Italias forkjærlighet for streik, lockout og et pandemisk forhold til trafikk-køer, gjorde heller ikke logistikken noe enklere.
Torriani hadde dessuten to elementære og tilnærmet uløselige utfordringer.
For det første, hadde han flyskrekk. Dermed virket han for evig og alltid avhengig av Italia sine natt-tog, som var både trege og ukomfortable. For det andre, etter et opprør under en Giro-etappe i 1969, hadde han en patologisk aversjon for sør-Italias største by. Hatet for Napoli var så intenst, at han sverget aldri å ta rittet tilbake dit. Vincenzo Torriani var kjent som en hardnakket mann.
Men i 1973 skjedde det noe. Han kom over en smart og sykkel-frelst advokat fra Sorrento, en perle i den sørlige enden av Napolibukten. Etter litt om og men, inviterte han Carmine Castellano til å organisere de sørlige etappene til Giro d’Italia 1974. Castellano trengte bare et nano-sekund i betenkningstid og tok oppdraget på strakk arm.
Castellano var lærd, diplomatisk og godt likt. Han bar et formidabelt intellekt, viste en drivende arbeidsmoral, og demonstrerte, ikke minst, en ektefølt kjærlighet for Giroen. Som guttunge hadde han sett Fausto Coppi på nært hold, og som en stolt Sorrentino drømte han om en etappe over Monte Faito. Det tolv kilometer lange monsteret som hang over Salernobukta var regionens mest emblematiske fjell, og alltid en spesiell manndomsprøve for de lokale amatørene.
Nå hadde Torriani gitt Castellano carta bianca til å ta for seg som han ville, hvilket han gjorde. Den spanske klatreren José Manuel Fuente sprengte rittet i biter, et øyeblikk som ble foreviget av det tyske filmcrewet som lagde den nydelig, originale dokumentaren ”The Greatest Show on Earth”. Etappene i sør ble en suksess, og Castellano hadde vunnet Torrianis respekt. Dermed var arbeidsfordelingen satt for Giroen fremover. Hver gang rittet skulle reise sørover, ble Castellano en viktig mann for Torriani, og på sikt skulle han erstatte sin mentor som rittdirektør.
Flytebrygger i Venezia
Retro: Lokket fram monsteret i Merckx
(Sykkelmagasinet): Som 21-åring hadde Eddy Merckx alt rukket å vinne Milano-Sanremo to ganger. I tillegg hadde mannen fra Tielt-Winge stått på podiet i Flandern rundt, vunnet Gent-Wevelgem og La Flèche Wallonne.
Han var utvilsomt et sykkeltalent av de sjeldne. Det tok ikke lang tid før han ble gitt kallenavnet ’Ogren fra Tervuren’, et navn han også skulle leve opp til. Og mer til.
I mai 1967 ga han seg for første gang i kast med en Grand Tour. For Peugeuot Michelin stilte han til start blant annet med roleur og tempospesialist, Ferdinand Bracke og Roger Pingeon.
Franskmannen var nok ikke veldig glad for at arbeidsgiveren hans hadde signert den talentfulle Merckx. På tross av at de var lagkamerater, syklet de som om de var rivaler under Paris-Nice. Merckx endte opp med å vinne to etapper, mens Pingeon veltet ut av rittet og var av sykkelen i én måned.
De ble begge to tatt ut til Giro d’Italia. Underveis virket Pingeon mest opptatt av å hjelpe Jacques Anquetil, på tross av at han var kaptein for Équipe cycliste Bic. Året etter gikk de uansett hver sin vei. Pingeon vant Tour de France for det franske landslaget – mens Merckx forsvant videre til Faema.
Mastodonten i Appeninnene
Det første treukersrittet for belgieren startet krevende, med kuperte etapper mot La Spezia og Prato alt under dag to og tre.
Merckx kvitterte ut flere topp 10-resultater, men det var spanske Antonio Gomez del Moral som inntok rosa etter soloseier på Bracco-passet i Liguria på dag tre.
På dag åtte ble den overtatt av José Perez Frances, etter at Jean Stablinski – kommende verdensmester og mannen som samme år tipset arrangøren om brosteinspartiet i Arenberg – vant etappen fra Reggio Calabria til Cosenza.
Noen dager senere, den 31. mai i 1967, ventet en grufull prøve. Hele 220 kilometer fra Caserta til en regelrett mastodont i Appeninnene og Abruzzo-regionen, Blockhaus.
Nesten identisk med 2022-etappen
Tross hans unge alder var Eddy Merckx et navn som ble nevnt blant outsiderne i kampen om La Maglia Rosa i 1967. Han var ung og uerfaren, men spørsmålstegnet ble først og fremst rettet til hvor godt han ville takle de lengste stigningene.
Andreplassen bak Walter Godefroot i Liège-Bastogne-Liège var vel og bra det, men noe Passo Pordoi var det ikke.
Arrangøren hadde lagt inn en brutal økt over «Italias ryggrad» denne dagen: Macerone, Rionero Sannitico, Roccaraso og til slutt Blockhaus. Altså omtrent samme rute 2022-feltet skal bryne seg på, med unntak av turen opp til Passo Lanciano før man slipper seg ned via Lettomanoppello igjen.
Merckx klatret med de beste oppover den brutale stigningen. Fra bunnen av, ved Scafa, og helt opp til toppen er det 31,2 kilometer og 6,2 prosent i snitt. RCS Sport opererer med 13 kilometer fra passering Roccamorice og opp til målområdet på 1665 meter.
Det merkelige navnet stammer fra en østerriksk offiser som bygde en liten festning på toppen på midten av 1800-tallet, en periode som skulle kulminere med frigjøringen av Italia. Blockhaus betyr ganske enkelt steinhus på tysk.
Klatret med de beste
Merckx holdt seg sammen med Jacques Anquetil, Felice Gimondi, Vittori Adorno og Gianni Motta i hovedfeltet på vei oppover den endeløse stigningen.
Blockhaus er blitt sammenliknet med Mont Ventoux på grunn av den massive utfordringen, men også fordi man på en måte klatrer seg forbi tregrensen og støter på langt mer eksponerte partier på veien mot toppen.
Vito Taccone, også kjent som «The Chamois of Abruzzo», gemsen eller fjellantilopen om du vil, gikk offensivt til verks tidlig i bakken. Med 13 kilometer igjen til toppen ble Taccone sveivet inn i hovedfeltets nett.
Med to kilometer opp til mål bestemte Italo Zilioli seg for å gå for seieren. Zilioli hadde hatt et magert utbytte i Giro d’Italia så langt, og hadde mer enn gladelig kvittert ut etappeseier på Blockhouse.
Italieneren hørte lyden av en rytter bak seg som hadde tatt opp jakten. Han ble lang i maska da han så at Peugeuot-rytteren på bakhjulet hans var spurtraske Merckx.
Ved kilometersmerket kom et kraftfull angrep, og Zilioli resignerte kjapt. Man kunne se skammen tydelig skrevet i fjeset hans da han brøt målstreken som andremann.
Italiensk fadese
La Gazzetto dello Sport skrev nok det mange italienere tenkte da Eddy Merckx gikk hen og tok sin aller første etappeseier i en Grand Tour på Blockhaus:
– Un velocista belga supera i nostri scalatori, skrev sportsavisen i overskriften.
Altså: En belgisk spurter slo våre klatrere.
En annen avisoverskrift var nok mer treffende, om enn noe forut for sin tid:
– Merckx har lært leksa: Nå sikter han mot ’Maglia Rosa’
Rødmen i Ziliolis kinn har sluppet taket for lengst. I dag vet alle hva den belgiske mesteren var kapabel til med sin voldsomme fysikk. Merckx skubbet all tvil til side, og avsluttet på samme tid som Anquetil på den tøffe 20. etappen over blant annet Pordoi og Brocon. På Tonale var det dog slutt på kreftene. Peugeot-rytteren tapte over 11 minutter og falt ned til 9.-plass sammenlagt.
I 1968 kom han tilbake og vant dragkampen om La Maglia Rosa med over fem minutter ned til Vittoro Adorni. Et mentalitetsmonster og seiersmaskin var skapt.
Hyllest av Merckx
Nå står et minnesmerke reist i Roccamorice som hyller «den uslåelige mesteren – som en gang syklet på våre veier».
Et tidlig frampek fra Merckx som skulle vinne Giro d’Italia, Tour de France og Liège-Bastogne-Liège fem ganger hver i løpet av karrieren. Verdensmester ble han ved tre anledninger, og den første av dem på høsten i 1967 etter å ha tatt skalpen til Jan Janssen.
Giro d’Italia har med omhu valgt å spinne retro-historikken tilbake til Merckx store øyeblikk i Abruzzo. I 2017 – da etapperittet ble arrangert for 100. gang var Blockhaus tilbake – 50 år etter at den belgiske mester var førstemann på toppen.
For fem år tilbake tok Nairo Quintana seieren, på en dag som også huskes for politimotorsyklisten som hadde tatt oppstilling ved veiskulderen ikke langt fra starten av bakken – en manøver som sendte Sky-duoen Mikel Landa og Geraint Thomas drøm å sammenlagtseier i giroen i grus.
Skapes nye legender under søndagens 187 kilometer lange kraftprøve?
Den ukrainske ungguttens symboltunge reise
(Sykkelmagasinet): Den 20. juni i fjor feide Andrii Ponomoar all motstand til side, da han vant de ukrainske mesterskapet med over fem minutter tilbake til nærmeste utfordrer.
At han sikret seg trøya med de ukrainske fargene skulle siden vise seg å være enormt viktig, etter at Vladimir Putin valgte å utkommandere styrkene sine over nabolandets grenser i slutten av februar.
Den 2. mars ble annen symboltung dato. Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) valgte å inndra profflisensen til Gazprom-RusVelo. Opprinnelig hadde det russiske laget sett for seg å innta Trofeo Laigueglia i Savona iført nøytrale drakter.
I stedet var det Drone Hopper-Androni Giocattoli som stakk av med all oppmerksomheten etter at samtlige lagkamerater bar den ukrainske mestertrøya med #nowar skrevet på undersiden av flagget.
#TrofeoLaigueglia 🇮🇹 2022
.
Así fue la presentación del equipo Drone Hopper Androni de Alexander Cepeda 🇪🇨🚴♂️🎽 en honor a su compañero ucraniano Andrii Ponomar 🇺🇦
.#Ciclismo #Ecuador #Chalequito #NoWar #RadioPedal pic.twitter.com/h1HPTMGCFf— Radio Pedal (@RadioPedalEC) March 2, 2022
Androni hjalp familien på flukt
Ponomar var selv ikke tatt ut til rittet, men hadde sin kanskje aller vanskeligste periode akkurat da. Hjemme i Chernihiv hadde moren hans og den syv år gamle lillesøsteren søkt dekning i en bunkers i påvente av nye luftangrep, mens faren – som yrkesmilitær – ble utkommandert til krigen.
Siden den gang har situasjonen bedret seg noe for familien Ponomar. Faktisk etter at Androni-laget og tidligere proffsyklist Andiy Grivko (nå president i det ukrainske sykkelforbundet) har engasjert seg i saken.
Familien ble tatt med over grensa til Polen, og ble deretter brakt videre til Androni-lagets hovedkvarter i Piemonte. De har nå flyttet videre til et hus i Vicenza.
– Laget gjorde alt for å bringe moren og søsteren til Italia, har sportsdirektør Giampaolo Cheula uttalt til flere internasjonale medier.
– Snakker ikke mye om det
19 år gamle Ponomar er den yngste rytteren i hele Giro d’Italia-feltet. Han er en av fire ryttere som viser fram hjemlandets farger i kraft å være nasjonal mester.
Det gjelder også for Tobias Foss, Ignatas Konovalovas (Litauen) og Ben Swift (Storbritannia), men betyr opplagt mest for ukraineren.
Fram til nå har unggutten holdt en lav profil, og forsøkt ikke å rette fokus mot den pågående konflikten i hjemlandet hans.
– Andrii snakker ikke mye om det, så vi spør heller ikke, sier Cheula som bekrefter at han daglig har kontakt med faren som er utstasjonert i konfliktområdene i Donbas, sørøst i landet.
Under etappen mot Etna var unggutten i bakken underveis, men kom seg opp på sykkelen igjen og fullførte etappen i grupettoen.
Oppmerksomhet fra italienske rittarrangører og media gjør at Ponomar alt får mye oppmerksomhet langs Giro d’Italia-løypa. Jo lengre inn i rittet han kommer, jo mer vil den trolig øke. Han fikk debuten sin for Drone Hopper-Androni Giocattoli alt i fjor, og overrasket da lagledelsen ved å fullføre.
– Det er en flott (og trist) historie rundt Ponomar i denne Giro d’Italia-utgaven, og absolutt noe som legges merke til, sier Henrik Evensen som kommenterer Giro d’Italia for Discovery.
– Han får helt sikkert oppmerksomhet og støtte fra feltet. Han har vært ganske anonym fram til nå, men potensialet til å bli folkehelt blant tifosien og sykkelverdenen er enorm. Jeg håper virkelig vi får se mer av den ukrainske mestertrøya lenger ut i rittet, legger han til.
Stortalent med mental styrke
Ukraineren fikk sitt store gjennombrudd som andreårsjunior, da han sikret seg både etappeseirer Trophée Morbihan og LVM Saarland Trofeo. I august ble han europeisk mester i Alkmaar, etter at han holdt gruppa med blant andre brennhete Marco Haller bak seg under fellesstarten.
Året etter syklet han for et italiensk klubblag, og historien gjentok seg. Ponomar vant etapperittet GP Rüebliland sammenlagt, tok to temposeirer og vant GP Artigianato. 19-åringen er kjøresterk og går i tillegg godt oppover, noe som gjerne viser seg å være en vinnende kombinasjon i aldersbestemt sykling.
Deretter ble han hentet til Savios profflag, der han denne sesongen ble lagkamerat med Trym Westgaard Holther. De to har ikke hatt altfor mye kontakt så langt, men startet Circuit Sarthe sammen i starten av april.
Westgaard Holther sier han merket stor forskjell på ham etter det første møtet under samling ved Benidorm i februar.
– I Sarthe var humøret mye bedre. Da hadde også moren, søsteren og noen andre i familien fått hjelp av laget til å komme over til Italia, sier Westgaard Holther til Sykkelmagasinet.
Han forteller at de to har hatt en del kontakt med hverandre via meldinger og beskriver situasjonen som «åpenbart tøff».
– Hva tenker du da at han er i stand til å starte Giro d’Italia?
– Jeg synes egentlig det er litt kult å se. At han sykler giroen viser hvor tøff han er mentalt sett.
PS: Giro d’Italia ruller videre onsdag med en meny for spurterne på den 174 kilometer lange etappen mellom Catania og Messina. OBS! Målgang er ventet et sted mellom 15:45-16:00!
– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg
Som 12-åring hadde Tobias Foss et svært beist av en terrengsykkel. Han tok Diamant-sykkelen ut på en liten prøverunde, og forsvant. Foreldrene trodde egentlig han hadde syklet ned til løkka for å spille fotball, men det var ingen som hadde sett noe til ham.
Noen timer senere kom han tilbake, svett i luggen. Hvor han hadde vært?
Jo, han ville finne ut av hvordan det føltes å sykle 100 kilometer på sykkelen.
«Han la rett og slett i vei i retning Brummunddal, over Mjøsbrua, syklet 50 kilometer den ene veien, snudde og syklet hjem igjen,» forteller pappa Alf Magne Foss til Sykkelmagasinet. «Det er ikke mange 12-åringer som gjør det alene, så jeg tenkte jo det var noe som bodde i ham.»
Tour de Vingrom
Continue reading «– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg»
Fikk med seg Holst Enger i comebacket
(Sykkelmagasinet): Exit’en til Kristoffer Skjerping fra norsk sykkelsport ble brå, tårevåt og ufrivillig, slik det noen ganger blir. Fram til dags dato er han en av ytterst få ryttere innenfor Uno-X Pro Cycling som har fått beskjed om at han ikke var en del av framtidsplanene.
Det norske profflaget har aldri har sett seg tilbake, og durer videre mot nye opplevelser og målsettinger i ritt som Flandern rundt, Paris-Roubaix, Liège-Bastogne-Liège og Katalonia rundt.
Skjerping endte på sin side opp på det lokale NAV-kontoret, og livnærer seg i dag som tømrerlærling for et byggefirma i Rælingen.
– Jeg skulle gjerne ha syklet fortsatt. Hadde jeg fått velge selv, så hadde jeg fortsatt vært syklist. Uten tvil. Du kan sitte med følelsen av at du har mer inne. Det er vanskelig å forklare. Du føler fortsatt at de beste årene som syklist burde ha vært nå.
– Hvilke tanker gjør du deg om Uno-X-prosjektet i dag?
– Det er kult at det gjør det bra, men jeg skulle jo helst ha vært med videre selv. At jeg ikke fikk det, er sårt. Det er sinnssykt sårt. Men du kan ikke går rundt å være bitter heller. Jeg synes det er veldig urettferdig at jeg ikke fikk kontrakt videre på Uno-X. Det er godt mulig jeg ikke presterte slik de ville, men jeg kunne ha fått en sjanse til eller ett år til på bevise at jeg var bra nok, sier Skjerping til Sykkelmagasinet.
Regjerende mester på Ringerike
Det som gjør denne historien så spesiell, er at den tidligere proffen i Cannondale-Garmin våren 2019 opplevde en av de aller beste dagene på sykkelen under nettopp Ringerike Grand Prix.
Han var 1 minutt og 22 sekunder foran Jeppe Aaskov og Sindre Lunke i mål. Feltet kom hele 2 minutter og 39 sekunder bak. Det var total utklassing.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Det hører også med til historien at Skjerping – i forkant av – Uno-X Development Weekend i september, fikk beskjed fra lagledelsen om at han ikke var ønsket med videre. For vestlendingen kom den avgjørelsen som lyn fra klar himmel. Han mannet seg likevel opp og gikk seirende ut av Gylne Gutuer også. På rent sinne.
– Skal jeg være helt ærlig, så må jeg si at det jeg fikk beskjeden, så satt jeg med ned på sofaen og grein. Uten at du klarer å kontrollere det. Det er ting du har jobbet for siden du var elleve år gammel og startet med syklingen, og så skal drømmen bli knust. Det er ikke kjekt, uttalte Skjerping til procycling.no i etterkant av triumfen i Stange.
Det ble hans siste opptreden i Uno-X-drakta.
UCI-debut for Team Kjekkas
Det er fredag kveld, og Kristoffer Skjerping slapper av etter den siste finpussen på sykkelen foran den tradisjonsrike, norske UCI-åpningen på Ringerike.
Denne gangen reiser han dit med klubblaget Kjekkas IF. Det gjør at både inngangen og innstillingen til rittene er litt annerledes enn de har vært ved tidligere anledninger.
– Det er mest på gøy denne gangen. Det er jo det. Samtidig blir det litt sånn at man har lyst til å gjøre det bra, når man først stiller. Jeg vet at jeg ikke er på nivået jeg en gang var, så det blir litt motsetninger der. Du vil fortsatt være på sykkelen og nyte det, samtidig som ikke reiser dit for å få juling, sier han.
– Vi kjenner deg jo best som toppidrettsutøver. Hva slags nivå vil du si at du befinner deg på nå?
– Jeg trener det jeg får tid til. Sånn sett har jeg kanskje ikke valgt den smarteste jobben. Det er fysisk slitsom å være tømrer. Noen dager er du sliten etter jobb, og orker ikke veldig mye. Hvis jeg får til 10 timer i uka nå, er det bra. Før hadde det kanskje vært den uka man var sjuk eller følte deg dårlig.
– Jeg skulle gjerne ha syklet fortsatt. Hadde jeg fått velge selv, så hadde jeg fortsatt vært syklist
Som toppidrettsutøver holdt han seg rundt 1000 treningstimer i året, eller rundt 20-25 timer i uka. Da var det også det eneste han trengte å ’bekymre seg for’.
Tidligere denne måneden var han med sine nye lagkamerater og syklet «3 dager i Nord» i Danmark. Der merket han etter hvert at både kropp og konkurranseinstinkt ble vekket til live igjen.
– Det blir jo litt at man flyter litt på det gamle. Alt man har gjort de siste åra ligger jo programmert i kroppen en plass, så man er på en måte lettrent. Samtidig er man realistisk og fullt klart over at jobben du legger ned ikke er bra nok til å vinne sykkelritt i Norge.
Comeback i Norgescupen
At han endte opp i Team Kjekkas bar litt preg av tilfeldigheter. Det var noen gamle kompiser som fikk ham inn i miljøet. Først innenfor rekkene sendte han en tekstmelding til Sondre Holst Enger, og lurte på om det ikke var på tide at også han tok opp igjen sykkelhobbyen.
Kort tid senere var intet mindre enn to tidligere VM-medaljører fra U23-klassen inventar på klubblaget, i tillegg til blant andre Sindre Bjerkestrand Haugsvær og Joachim Strindin som begge er kjente travere fra norsk sykkelsport.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Jeg er del av elitelaget sammen med ni andre ryttere. Vi har også en gruppe som deltar i flere av de store turrittene. Den siste tiden har vi faktisk fått inn en del sponsorer som gjør at vi kan få dekket utgiftene til å sykle Norgescup og NM, forteller Skjerping.
– Så du for deg på noe punkt at du skulle vende tilbake til Ringerike Grand Prix, og ritt på dette nivået igjen?
– Jeg trodde aldri jeg skulle sykle Ringerike Grand Prix igjen. Det gjorde jeg ikke, nei. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle sykle Norgescup eller NM, heller, sier Skjerping som gjorde comeback i Norgescupen i fjor.
– Det er et bra miljø og det er en fin gjeng å reise på tur med. Det er jo det det dreier seg om nå. Ting er litt annerledes når du ikke har presset på deg. Hvis du kommer hjem fra jobb og det regner ute, ja, da trenger du faktisk ikke å ta den treningsturen. Det var ikke slik før.
Foreldrene har kjørt over fjellet
Søndag er Skjerping tilbake på Søndre Torv i Hønefoss foran starten av Ringerike Grand Prix. At på til stiller mannen fra Sotra utenfor Bergen med startnummer 1 på ryggen – ettersom han vant rittet forrige gang det ble arrangert, tilbake i 2019.
– Det er jo Sondre og jeg som har mest resultater, men akkurat nå er det vel oss to som trener minst
For anledningen har mamma og pappa kjørt over fra Vestlandet for å heie på gromgutten sin langs løypa.
– Det blir rart på søndag. Å starte med startnummer 1; det blir veldig rart. Jeg skulle ha ønsket at jeg var enda bedre, slik at jeg hadde kunnet forsvare den førsteplassen. Jeg har ikke sett for meg så veldig mye resultatmessig, men jeg har tullet litt med at det hadde vært gøy å kjøre inn UCI-poeng. Hvis alt klaffer, og jeg skulle klare å bli blant de ti beste, så hadde det vært sjukt om Team Kjekkas kunne ha fått med seg UCI-poeng fra rittet, sier han.
– Du må fortelle litt om opplevelsen du hadde her for snart fire år tilbake. Det må ha vært en ekstremt god dag på sykkelen for din del?
– Det var en sinnssykt bra dag. Sesongen fram til det punktet hadde ikke gått slik jeg håpet, men den dagen der … Du har gjerne én dag i løpet av året hvor du føler deg helt rå. For meg var det denne dagen. Jeg kom av gårde i et større brudd, og alt klaffet. Jeg kom inn til Hønefoss sentrum med en god luke tilbake til feltet, og hadde ingen tekniske problemer. Du føler ikke at du får syre i beina engang. Enkeltdager på sykkelen kan være sånn. Du føler at du bare kan sykle og sykle. Det var en sånn dag på Ringerike, husker han.
– Du vet aldri med Sondre
Under Sundvolden GP og Ringerike Grand Prix får Team Kjekkas helt sikkert både nye fans og mye oppmerksomhet.
Med på laget er nemlig også en blid kar Skjerping gikk på NTG sammen med for en del år tilbake, nemlig Sondre Holst Enger.
– Det er jo Sondre og jeg som har mest resultater, men akkurat nå er det vel oss to som trener minst, sier han og ler.
– Hvis jeg er lettrent, så må Sondre vært Nord-Europas mest lettrente. Han har vel tatt av fem kilo nå, og er på bedringens vei. Når du er så lav som ham, så blir du fort straffet hvis du blir for tung.
– Hva kan han få til helgen?
– Sondre? Det vet man aldri. Det er umulig å vite med den fyren der. Det kan se helt håpløs ut. Han kommer på ritt, og så er det DNF, DNF, DNF. Helt til han plutselig glimter til. Jeg har sagt det til de andre på laget: Bare vent til vi kommer til NM, plutselig vinner han noe. Folk glemmer litt at han har stått på podiet i Tour de France. Han har noe helt spesielt. Han er ikke den som trener mest, men når han først er ute – da gjør han det skikkelig.
– Hva tenker du om situasjonen dere to er i nå?
– Vi snakket litt om det da vi var i Danmark nylig. Det nytter ikke bare å gå rundt og være bitter. Man får heller snu litt på det: Hvor mange i Norge er det egentlig som har vært utenlandsproff? Det er ikke så sinnssykt mange. Hvor man har egentlig tatt medalje fra VM? Det er ikke så sinnssykt mange. Du får heller vært fornøyd med at du faktisk har hatt en kjempefin sykkelkarriere, og heller sykle nå og ha det gøy, sier Skjerping.
Uno-X-talentet mister sesongens hovedmål
(Sykkelmagasinet): For tredje år på rad måtte arrangør Vélo Club de Roubaix Lille Métropole krype til korset og avlyse U23-utgaven av Paris-Roubaix.
Årsaken er veiarbeid som har blitt iverksatt tett opp mot selve rittet, i tillegg til at de har slitt med å få inn nok løypevakter. Avlysningen den 15. mai var en svært kjedelig nyhet for blant andre Stian Fredheim, som i fjor opplevde å vinne juniorutgaven av samme ritt.
– Det var sesongens store mål for min del. Paris-Roubaix er rittet jeg både har gledet og gruet meg til fordi jeg har så stor respekt for det, og synes det er så fett. Jeg har fokusert mye de siste ukene både på og utenom trening, kun for akkurat denne ene dagen. Men sånn får det være. Nå får jeg heller fokusere på andre ritt, og se framover, sier Fredheim til Sykkelmagasinet.
Kristiansanderen skal i aksjon under søndagens Ringerike Grand Prix for Uno-X Development Team.
Tidligere i våres har 19-åringen imponert med en rekke topplasseringer fra Olympia’s Tour i Nederland og Le Triptyque des Monts et Châteaux. Det har ført til at han er blitt signert av profflaget Uno-X Pro Cycling ut 2025.
– Personlig har jeg vært ganske fornøyd med sesongstarten. Jeg har fått med meg lærerik og god erfaring som seniorrytter. Jeg synes laget har gitt meg gode løp og god matching, der jeg har kunnet hevde meg og bygget selvtillit, samtidig som jeg får med meg god erfaring. Nå retter jeg blikket videre mot ritt jeg skal hjelpe lagkameratene mine, hvor det er hard for min del. Det er også en vitkig del av å pushe med selv foran neste år da jeg skal ta steget opp med proffene, sier Fredheim.
PS: De tre avlysningene betyr at det stadig vekk er Tom Pidcock som står oppført som regjerende U23-mester i Paris-Roubaix. Samme år ble for øvrig Jonas Iversby Hvideberg nummer 1o og Torjus Sleen 13.
Giro d’Italia: Fem kommende stjerner
(Sykkelmagasinet): De inntar Grande Partenza i Budapest med sommerfugler i magen og vidt forskjellige ambisjoner. Felles for rytterne Sykkelmagasinet har stanset litt opp ved foran starten av Giro d’Italia, er at de hver for seg sitter med egenskaper som gjør dem i stand til å dominere sykkelsporten i årene som kommer.
Thymen Arensman er blant de mest spennende GC-kortene i nederlandsk sykkelsport, og koblingen opp mot Team Jumbo-Visma er nærmest uungåelige.
Natnael Tesfatsion er et nytt produkt ut fra en stadig mer pulserende, afrikansk sykkelscene. VM i Rwanda kan ikke komme fort nok, for en rytter som alt har vunnet Afrikas mest prestisjetunge ritt ved to anledninger.
Felix Gall er den tidligere triatleten som tok verdenseliten på senga i Richmond. DSM-sporet viste seg å være en blindvei også for han, men i Ag2r-La Mondiale har han vært svært solid denne sesongen.
Filippo Zana er nærmest som «veteran» å regne på vei inn mot hans 3. Giro d’Italia. Når begynner klatreren å sikte seg inn på etappeseier for ultra-aggressive Bardiani-CSF-Faizané?
Og til slutt Santiago Buitrago som er en god klatrer med eksplosivitet og en god avslutning. Han er med til Giro d’Italia for å lære, men historien har tidligere vist oss at kolombianske ryttere lærer svært fort.
Heng med!
Filippo Zana, 23 år, Bardiani-CSF-Faizané
Startoppstillingen til Roberto Reverberis mannskap peker seg i første omgang ut fordi 57-åringen kun har plukket ut italienske ryttere.
Fire av dem er 25 år eller yngre, og kvalifiserer dermed til kampen om maglia bianca, den hvite ungdomstrøya. Den aller mest spennende er Filippo Zana.
23-åringen sto på sluttpodiet i Tour de l’Avenir etter at Tobias Halland Johannessen og Carlos Rodriguez utkjempet en frenetisk kamp om å vinne ’framtidsrittet’ i de franske Alpene. Opp mot Grand Colombier var det kun nordmannen Zana ikke maktet å riste av seg. Rytterne på plasseringene bak ham vitnet om høy kvalitet: Thomas Gloag, Carlos Rodriguez (* ikke glem at Baby Giro-vinner Juan Ayuso veltet ut av rittet) og Gijs Leemreize (nederlenderen får nå sin Giro d’Italia-debut for Team Jumbo-Visma).
Før han ankom l’Avenir hadde Zana allerede levert på høyt nivå. Under nok en duell mot Halland Johannessen vant han tsjekkiske Sazka Tour sammenlagt. Litt tidligere la han grunnlaget for seier i Fredsrittet ved å gå solo til mål på dronningetappen.
23-åringen fra Thiene vest for Venezia er ingen nykommer på dette nivået. Han ble proff i Bardiani-laget alt i 2020, og debuterte i Giro d’Italia samme høst. Årets utgave er alt den tredje Zana sykler. Med det som bakteppe kan man diskutere hvorvidt han overhodet skulle fått starte fjorårets Tour de l’Avenir.
Han har tidligere vunnet juniorutgaven av Milano-Sanremo, og markerte seg ved å bli nummer 19 i Strade Bianche i mars. Han lå også an til en topp 10-plassering under kuperte Gran Camiño, men falt tre plasser etter en svak tempo på siste dag.
Han er opplagt en god klatrer, men utover i karrieren kan han også legge turen inn Il Lombardia eller Ardennene. I Giro d’Italia-sammenheng har han fram til nå fått føle seg litt fram på nivået. Han har en iboende offensivitet som vil komme til overflaten når tida er inne. Bardiani har også habile klatrere i Luca Covili og Davide Gabburo, men det er på tide å gi Zana tillit til å gå for egne sjanser.
Reverberi lener seg nok også seg litt mot roadcaptain Sascha Modolo og raske Filippo Fiorelli i massespurtene. Det er verdt å merke seg at da Zana kjørte inn 7.-plass på en etappe i fjor, var det en Milano-Sanremo-liknende variant Alberto Bettiol gikk seirende ut av.
Basert på prestasjonene hans opp Croix de Fer, Col de l’Iseran og Gran Colombier i 2021 – tyder alt på at han mye inne også i de lengste klatringene. Selv om 2022 ikke har bydd på fyrverkeri fra 23-åringen så langt i sesongen, bør han absolutt være en spennende mann å følge i giroen.
Thymen Arensman, 22 år, Team DSM
I avdelingen ’lovende klatrere’ befinner definitivt også Thymen Arensman seg. Selvmotsigelsen her er kanskje at han befinner seg i DSM-systemet, der en hel del ryttere har gått seg vill de siste årene. Ryktene om at Jumbo-Visma følger utviklingen hans tett vitner kanskje om at det ligger en ’pay off’ og venter i det fjerne.
Arensman har selv uttalt at han kommer til å sykle som en hjelperytter rundt Romain Bardet i giroen. På den annen side: For en superdomestique franskmann da har til rådighet! Så vet man aldri med sikkerhet hva som skjer underveis, og om unggutten plutselig må fylle rollen som lagets numero uno.
22-åringen har åpnet i hvert fall sesongen strålende og det var nesten rørende å se Bardet sikre sammenlagtseier i Tour of The Alps med Michael Storer (et av fjorårets store gjennombrudd, men også eksporter ut av DSM-systemet) på andreplass og med Arensman som kompletterte podiet.
Bardet og Arensman har stort sett levert varene i alle etapperittene de har startet sammen i år. Sistnevnte viste seg fram med 6.-plass på tempo under Tirreno-Adriatico (foran spesialister som Tobias Ludvigsson, Jos Van Emden og Mikkel Bjerg). At han er god på tempo, er dog ingen nyhet. Under avslutningen av La Vuelta i fjor var kun Primoz Roglic og Magnus Cort raskere over 33,8 kilometer, småkupert terreng i Santiago de Compostela.
Han er også kjent som mannen som kom på andreplass da Tadej Pogacar vant Tour de l’Avenir. Sloveneren gikk for øvrig til topps uten å vinne enkeltetapper. I siste år som U23-rytter sto Arensman for øvrig av ”Ungdommens Tour de France”.
I 2020 byttet han ut SEG Racing Academy med hospitering i DSM-laget. Noe overraskende ble han sendt omtrent rett til vueltaen og kom seg med i to utbrudd på småkuperte etapper som begge ble vunnet av Tim Wellens.
Med tanke på rollefordelingen i årets giro er det ikke sikkert vi får se altfor mye til den elegante rytteren fra Gelderland underveis. I framtida kommer vi dog til å høre mye om han, enten han ender opp med å bli værende hos DSM eller foreta en kursendring til Jumbo-Vismas stjernegalleri.
Nederlenderen har en bakgrunn fra cyclocross, noe som gjør at han også trives godt i klassikerne. SEG Racing hadde to mann på podiet under U23-utgaven av Paris-Roubaix i 2018, men verken Julius van den Berg eller Arensman maktet å stanse Stan Dewulf. Når det gjelder karrierefokus ser det ut til valget alt er tatt, da unggutten nesten konsekvent har vært i aksjon i etapperitt de siste to sesongene.
Felix Gall, 24 år, AG2R-La Mondiale
Fra lille Nußdorf-Debant øst i Tirol, dukket det plutselig opp et supertalent i 2015-sesongen. Felix Gall syklet for Radclub Arbö Worgl, og hadde tatt overgang fra triatlon til landeveissykling først året i forveien, da han overrasket hele juniorfeltet og ble verdensmester i Richmond.
Det tunge oppløpet på East Broadstreet tappet 17-åringen for de siste kreftene etter et støt dypt i finalen av rittet, mens Clément Betouigt-Suire og danske Rasmus Pedersen nærmet seg i høyere tempo bakfra. Østerrikerens hjul krysset målstreken rett før franskmannen suste forbi – verdenmestertittelen var sikret!
Året etter ble ikke like bra. Gall pådro seg bihulebetennelse tidlig i sesongen, og slet med å riste etterdønningene av seg. Et øyeblikk som pekte seg ut var dog da han ankom målområdet i Pieve di Soligo alene og vant et italiensk 1.1-ritt solo iført verdensmesterstripene. Det er ikke mange juniorer som får oppleve det.
Tross sportslig lugging ble han vinket rett inn i utviklingslaget til Team Sunweb. I glimt viste han også fram potensialet sitt der, blant annet under etappen mot Val d’Isere i Tour de l’Avenir der han holdt følge med ryttere som Thymen Arensman, Joao Almeida, Tobias Foss, Aleksandr Vlasov, Gino Mäder og Jonas Gregaard hele veien opp. Til slutt ble han nummer 14. Samme år hadde han også vist fram klatreferdighetene under Tour de Savoie Mont Blanc og Fredsrittet.
Det ble seier under sesongåpningen i Kroatia i 2019, men igjen skulle det bli en sesong der ting ikke stemte. Han ble likevel proff i Sunweb, men avsluttet et røft 2020 med DNF i Bretagne Classic, VM og La Flèche Wallonne.
Østerrikeren hadde egentlig en avtale med Team Sunweb/DSM ut 2022, men i august i fjor kom nyheten om at han og Ilan van Wilder var ferdige i satsingen. I stedet skrev han under for franske Ag2r-La Mondiale.
Det viste seg tidlig at miljøskiftet hadde gjort 24-åringen godt. Alt på Mallorca gjorde han noen fine prestasjoner, og da den nye arbeidsgiveren hans inntok Baskerland – skjøt den tidligere juniorverdensmesteren ut i full blomst.
Han tapte over 50 sekunder til Primoz Roglic og Remco Evenepoel på temposykkelen, men i takt med at stigningsprosenten steg – befestet også Gall posisjonen som en av rittets beste klatrere. På de siste fire etappene var han stabiliteten selv og klatret til 12.-plass sammenlagt. I Tour of the Alps var han enda bedre. På den siste etappen – at på til på hjemmebane i Lienz – ble han nødt til å slippe Michael Storer, Romain Bardet og Thymen Arensman ut av synet – men å falle én plass i sammendraget, til 6.-plass, lever han nok godt med.
Inn mot årets Giro d’Italia er det vel riktig å si at AG2R ankommer med en noe broket forsamling. Det lukter bruddforsøk fra blant andre Lilian Calmejane og Nans Peters. Andrea Vendrame jakter etappeseier i småkupert terreng – men Jaakko Häanninen først og fremst er mannen som skal gi Felix Gall støtte i fjellene. At han skulle innta treukersrittet som sammenlagthåp for det franske profflaget sier likevel en hel del om hvor raskt ting kan snu innenfor internasjonal toppidrett.
Historien om Felix er historien om outsideren som ble juniorverdensmester, men som deretter falt av radaren til de største lagene. Kan han likevel slå ut i full blomst, i sitt eget tempo og i et miljø som ser ut til å passe ham enda bedre?
** Natnael Tesfatsion, 22 år, Drone Hopper-Androni Giocattoli
22-åringen fra Asmara kan være det neste stjerneskuddet fra det afrikanske kontinent. Natnael Tesfatsion syklet for det eritreiske landslaget i Kina, høsten 2018 – før han ble plukket opp av utviklingslaget til Dimension Data.
Med sin base i Nord-Italia, gjorde det sitt til at flere hyggelige plasseringer i italienske endagsritt ble høstet inn det første året. Tesfatsion er imidlertid en klatrer, og kom ble umulig å komme utenom etter at han først sikret andreplass under La Tropicale Amissa Bongo i Gabon og deretter vant Tour of Rwanda sammenlagt. Naturlig nok med Androni Giocattoli-Sidermec til stede da sammendraget ble konkludert i Kigali.
Året etter syklet han selv for Gianni Savios prokonti-mannskap, og fikk gjort unna Giro d’Italia-debuten, der han først og fremst viste sine kvaliteter ved å gå i brudd på enkeltetapper.
Som rytter er han fremdeles under utvikling. Han viste seg fram med et eksplosivt angrep på en av de kuperte etappene mot slutten av Tirreno-Adriatico, og har egentlig gjort en fin figur under oppkjøringen via Settimana Internazionale Coppi e Bartali og Tour of The Alps. I førstnevnte ritt var han et friskt pust inne blant storlagene på topp 10-lista, mens han ikke klarte å stå imot et enda sterkere felt i Alpene da Østerrike ble inntatt på de siste to dagene.
Eritrea har produsert navn som Natnael Berhane, Amanuel Gebreigzabhier, Biniam Girmay og Merawi Kudus de siste årene. Tesfatsion er spennende, men fortsatt litt uprøvd. Klatreferdighetene peker seg ut, men tempoegenskapene foreløpig må sies å være ’a work in progress’.
I Giro d’Italia får han følge av andre sterke klatrere i Jhonathan Restrepo og Jefferson Alexander Cepeda. Restrepo ble satt til veggs av Tesfatsion under Tour of Rwanda i 2020. Siden den gang har han vunnet Afrikas mest prestisjetunge ritt én gang til.
Så får vi se hvor godt han kommer til sin rett når Giro d’Italia-feltet drar seg mot Mortirolo og den avgjørende delen av det italienske treukersrittet.
Santiago Buitrago, 22 år, Bahrain-Victorious
Han følger kolombiansk tradisjon ved å være best når profilene peker oppover, men Santiago Buitrago har også andre egenskaper å spille på.
Sykkelkarrieren ble startet som 11-åring innenfor et akademi Esteban Chaves har vært med å bygge opp. Som U23-rytter syklet han først for Banco AV Villas – men tok steget til Europa via de italienske amatørlaget Team Cinelli i stedet.
Det var klatreferdighetene 22-åringen fra Bogotá først viste fram da han syklet Giro Ciclisto della Valle d’Aosta Mont Blanc i 2019. Rittet er et av de aller mest krevende etapperittene på U23-kalenderen. Her har Thibaut Pinot, Fabio Aru, Robert Power, Pavel Sivakov og Mauri Vansevenant vunnet tidligere.
Buitrago noterte seg for to tredjeplasser, og fulgte opp med en femteplass under avslutningen av Giro della Regione Friuli Veneto et par måneder senere. Da hadde egentlig Bahrain-McLaren sett nok, og ga ham proffkontrakt for de neste to årene.
Han ble tatt ut på det kolombianske laget som syklet Tour Colombia 2.1 før COVID-19-stengte ned hele samfunnet. På høsten ble han testet i noen etapperitt, Ardenner-klassikerne og debuterte i La Vuelta.
2022 startet han med et smell ved å vinne på toppen av Abu Rakha, 1273 meter over havet, i Dubai Tour. Karrierens aller første proffseier var i boks, og det skjedde ikke engang i Bogotá-høyder.
Derimot viste han fram taktisk kløkt ved å ligge på bakhjulet til Andrea Bagioli og vise fram overlegne avslutningsegenskaper i slak oppoverbakke på oppløpet. Det skal dog legges til at italieneren gikk hardt ned i bakken dagen i forveien.
Buitrago leverte også solid under Vuelta Burgos og i den eksplosive finalen av Circuito de Getxo – der Giacomo Nizzolo hentet hjem seieren, så kanskje er det ikke bare en rendyrket klatrer som bor i 22-åringen? Kanskje blir han en type som heller mer mot Sergio Higuita, som klatrer med de beste – men som også har avslutningen som et dødelig våpen.
I Giro d’Italia har jeg ikke altfor store forhåpninger som del av et topptungt Bahrain-Victorious. De har rett og slett vokst seg til et av de aller beste Grand Tour-mannskapene, og det er nok Mikel Landa og Pello Bilbao det kjøres for underveis.
