Italia Archives - Sykkel

En visjonær i krisetider

Giroens rittdirektør Vincenzo Torriani var brilliant, karismatisk og respektert. I etterkrigstidens Italia var økonomien i makeløs vekst, og sporten han regjerte over populær som aldri før. Torriani styrte skuta gjennom storhetstiden med Coppi og Bartali, en tid da landets største industrimagnater sto i kø for å finansiere stjernene og deres respektive lag. Det var bare tre menn i hele Italia som høstet øredøvende applaus da de sto gjennom takluken på en bil. Det var Paven og Presidenten – og Torriani. Således kan man tenke seg hvor stort sykling var i Italia på denne tiden.

Torriani var pålagt et mandat om å bringe Giroen ut over hele halvøyen. Ikke akkurat noen smal sak det, når man snakker hele 1300 kilometer fra Milano-kontoret hans i nord, til Calabria i sør – for ikke å snakke om kravet om semi-regelmessige besøk til øyene Sicilia og Sardinia. Italias forkjærlighet for streik, lockout og et pandemisk forhold til trafikk-køer, gjorde heller ikke logistikken noe enklere.

Torriani hadde dessuten to elementære og tilnærmet uløselige utfordringer.

For det første, hadde han flyskrekk. Dermed virket han for evig og alltid avhengig av Italia sine natt-tog, som var både trege og ukomfortable. For det andre, etter et opprør under en Giro-etappe i 1969, hadde han en patologisk aversjon for sør-Italias største by. Hatet for Napoli var så intenst, at han sverget aldri å ta rittet tilbake dit. Vincenzo Torriani var kjent som en hardnakket mann.

Gimondi, Merckx og Battaglin. Rytterne som dominerte Giroen på 60 og 70-tallet.

Men i 1973 skjedde det noe. Han kom over en smart og sykkel-frelst advokat fra Sorrento, en perle i den sørlige enden av Napolibukten. Etter litt om og men, inviterte han Carmine Castellano til å organisere de sørlige etappene til Giro d’Italia 1974. Castellano trengte bare et nano-sekund i betenkningstid og tok oppdraget på strakk arm.

Castellano var lærd, diplomatisk og godt likt. Han bar et formidabelt intellekt, viste en drivende arbeidsmoral, og demonstrerte, ikke minst, en ektefølt kjærlighet for Giroen. Som guttunge hadde han sett Fausto Coppi på nært hold, og som en stolt Sorrentino drømte han om en etappe over Monte Faito. Det tolv kilometer lange monsteret som hang over Salernobukta var regionens mest emblematiske fjell, og alltid en spesiell manndomsprøve for de lokale amatørene.

Nå hadde Torriani gitt Castellano carta bianca til å ta for seg som han ville, hvilket han gjorde. Den spanske klatreren José Manuel Fuente sprengte rittet i biter, et øyeblikk som ble foreviget av det tyske filmcrewet som lagde den nydelig, originale dokumentaren ”The Greatest Show on Earth”. Etappene i sør ble en suksess, og Castellano hadde vunnet Torrianis respekt. Dermed var arbeidsfordelingen satt for Giroen fremover. Hver gang rittet skulle reise sørover, ble Castellano en viktig mann for Torriani, og på sikt skulle han erstatte sin mentor som rittdirektør.

Gimondi og Androni.

Flytebrygger i Venezia

Continue reading «En visjonær i krisetider»

Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo

Som årets første monument signaliserer Milano-Sanremo at sykkelsesongen er i gang for fullt alvor. Den italienske klassikeren med sine nesten 300 km kommer bardus på noen, mens for andre er det sesongens høydepunkt. For den som vinner, har sesongen allerede blitt en ubetinget sukess.

Mot et vakkert bakteppe langs den italienske rivieraen er rittet langt, raskt og fysisk krevende, for ikke å si taktisk komplisert og ofte uforutsigbart. Det kan bli massespurt, bruddseier eller en tapper soloartist som lykkes. Ingen vet på forhånd, og det er magien ved La Classicissima!

Poggio

Poggio di Sanremo – tortur og rulett

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo»

Anbefalt lesestoff: Strade Bianche

6 historier om grus, romantikk og vino rosso.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Strade Bianche»

Sykler med sjel

Carlo Carla laget sin første sykkelramme som sekstenåring. I dag, over 70 år senere, lager han fortsatt sykler etter personlige mål og regnes som en av Italias fremste rammemakere.

Continue reading «Sykler med sjel»

Varm retur til Pantanis lekegrind

Etter en lengre periode hjemme i Norge enn jeg i min villeste fantasi hadde sett for meg da jeg satte meg på flyet til Italia i midten av januar, har jeg endelig kommet meg tilbake.

Laghuset er flyttet fra sentrum av Riccione, hvor det ikke var noe problem å få tiden til å gå når vi ikke syklet. Det være seg serietitting, gå på butikken for å kjøpe Gassosa, eller en tur på den lokale kaféen. Nå bor vi på Montecroduzzo, som er 3 kilometer fra toppen av Marco Pantanis yndete intervallbakke, Montevecchio.

Det er i og for seg ganske kult. Det som ikke er så kult, er at vi knapt nok har mobildekning og internett er en glemmesak. Nok om det. Jeg skal ikke klage. Vi bor i det jeg tror er et nedlagt kloster, noe som betyr at vi har god plass og slipper å sove mer enn 3 stykker på hvert rom, som var tilfellet stort sett hele fjorårssesongen.

Dagene her ble oppsummert ganske enkelt av en av mine lagkamerater etter at jeg hadde vært en knappe 24 timer: «You´ll soon realize that it´s all about getting to the next meal». Dette gjelder spesielt de rolige dagene når vi går ut tidlig for å slippe den verste varmen. Disse dagene føles som en evighet og får Nintendo Switchen jeg kjøpte da jeg var hjemme til å se ut som den beste idéen siden hjulet ble oppfunnet.

Dette forandrer seg nok derimot raskt når rittene starter igjen og vi har noe å se frem til. Akkurat nå virker de to ukene det er igjen til restarten av sesongen ganske lange, men de skal brukes godt.

Det høres kanskje, eller helt sikkert, ut som at jeg hater dette stedet. Det gjør jeg ikke. Jeg har ingenting imot å leve i et nedlagt kloster uten internett eller mobildekning 4 måneder av livet mitt. Det tvinger en til å slappe helt av når en ikke sykler, man har ingen mulighet til å kjøpe noe snacks på butikken og sosiale medier blir ikke et forstyrringsmoment. Jeg tror også det vil gjøre meg mer fokusert på rittene og fjerne en del unnskyldninger for dårlige prestasjoner jeg har kunnet brukt før – f.eks. å ha spist en stripe for mye med sjokolade, eller å ha lagt meg for sent fordi Instagram var for spennende.

U23 Giro

De siste ukene mine i Bergen besto av relativt fint vær og enkelte dager med over 25 grader. Dette gjorde at jeg tenkte det skulle gå fint å komme ned her til rett over 30 grader. Det er mulig det hjalp meg litt, men når temperaturen kryper opp mot 40 grader skal jeg hilse og si at det ble litt av et sjokk for en vanlig gutt fra regnets krybbe.

Nå ser det derimot heldigvis ut til at kroppen har kommet over sjokket, og godt er det, for nå er det ikke lenge til rittene starter igjen! Hadde jeg hatt dekning her ligger i sengen min, kunne jeg fortalt dere hvilken dato den starter, men det er en av de midterste dagene i juli.

Deretter kommer de som perler på en snor før sesongens høydepunkt, om jeg presterer godt nok, kommer med U23 Giro d’Italia i slutten av august. Det blir derimot ikke slutten på sesongen. For all del! Ryktene skal ha det til at de fleste rittene som skulle vært på våren blir flyttet til høsten.

Det blir med andre ord meget travelt frem til starten av november. Jeg skulle gjerne fortalt dere mer, men jeg har faktisk ikke mer å fortelle akkurat nå. Klokken nærmer seg også 17.00 og denne dagens høydepunkt: vannmelon!

Snakkes når sesongen har restartet, ciao

 

 

Barolo, bondekrig & bratte bakker

Italia bogner over i vakre sykkeldestinasjoner. Langhe-dalen er kanskje ikke den mest kjente, men det vesle vindistriktet i Piemonte kan skilte med det meste av hva syklistens hjerte måtte begjære.

De traff hverandre før krigen. Med dansefoten løs. Han var den beste danseren i hele dalen, og stakkars Angiolina, hun hadde ikke sjans til å motstå. Det var kjærlighet ved første blikk. En stormfull forelskelse ble fort et høybåret ekteskap – onkelen hennes var pastor, tross alt. Maria ble født i oktober 1914. To år senere dro han til fronten, men ikke uten å legge noe igjen – en liten gave som holdt henne opptatt. Hun var snill og god, og ga ham en sønn, Livio.

Ved Caporetto ble over ti tusen regelrett slaktet. Han kom hjem med ødelagt bein, men han kom hjem like fullt. Hellet bar han med seg, for kort tid etter kom enda en liten engel. De kalte henne Claudina. Faren hennes jobbet lange dager i vinmarkene, helt til solen gikk ned. Vinmaking skulle man ikke ta lett på. Tilbake i det 15. århundre var straffen for å kutte ned en vinplante å få armen hugget av eller å bli hengt. Arbeidet var tungt, og vinen kraftig. Blod, svette og tårer bar frukter, snart kunne han bygge et hus til dem alle på toppen av åsen. Helt nede i dalen, i Novi Ligure, var det reist en stor, praktfull villa. Eieren var syklisten Costante Girardengo, den store Campionissimo, han hadde gjenreist Italia. De kom fra hele Piemonte for å hylle ham; fra Alessandria, fra Alba, fra Ovada, og fra Castellania.

Så kom det enda en gutt. Hun ville kalle ham for Angelo, men for en gangs skyld ville han velge navnet. Basta! Gutten ble oppkalt etter sin onkel, Fausto. Fausto ble født under innhøstingen i september idet solen gitt ned over vinmarkene. Faren tok en sjelden fridag og slaktet en gris. De drakk vin.

Innhyllet i bønder, motstandsfolk og uendelige strabaser vokser Fausto Coppi opp i Piemonte. Som i en novelle av Beppe Fenoglio vekslet livet mellom tunge tak, støvete skinnsko og svetteperler i pannen på den ene siden; og kjærlighet, håp og drømmer på den andre. Sykdom, lidelse og død var alltid et tema – krigstid eller ei. Fausto var mye syk og likte seg bedre på sykkelen enn på skolen. Den var gammel, rusten og hadde ingen bremser, men alt var bedre enn klasserommet. En dag i Novi Ligure fikk han jobb. Slakteren trengte noen til å hente og levere varer. Nå ga livet mening for Fausto, som utforsket verdenen rundt seg. Et kall var funnet.

Starten gikk på sentraltoget i provinshovedstaden Alba.

Om Sommeren

En forhøyet fornemmelse av mening og hensikt kjente vi også på. Å sykle på ’Coppis veier’, over bølgende åser grønne og vakre, gjennom historiske landsbyer gjemt blant edle vinmarker, virket for oss som noe av det mest naturlig man kan gjøre i livet. Det sørlige Piemonte har et krevende, men ytterst innbydende landskap. Vi er i en av dalene i Langhe, bare et par timers sykling fra Coppis Castellania. Området ligger klemt mellom de liguriske Appenninene, de maritime Alpene og Monferrato-regionen. Veier som skjærer gjennom stramt strukturerte vinranker og slynger seg oppover bratte åser, er helt klart de karakteristiske trekkene ved området. Iallfall sett fra syklistens synsvinkel.  

Hvis syklister og vinmakere har noe som helst til felles, så må det være en patologisk trang til å sjekke værvarselet. Mens vi nokså uskyldig justerer klær, utstyr og lufttrykk i henhold til forholdene, legger bonden all sin lit i hendene til værgudene i håp om gunstige vekstvilkår for sine druer. De siste årene har de ikke hatt stor grunn til å klage. De seneste årgangene barolo, 2015 og 2016, har alle høstet betydelig fanfare hos eksperter så vel som allmue.  

På rolige veier går Giro del Barolo innom mange av de små landsbyene i vindistriktet.

På en restaurant i landsbyen Serralunga d’Alba, med praktfulle utsikter over dalen, nyter vi et par flasker før morgendagens klassiker, Classica delle Langhe. I dette turrittet har man tre percorsi å velge mellom; Giro del Barolo er den korteste (79 km), med minst klatring (1550 høydemetre) og minst innslag av strade bianche. Giro del Barbaresco er en medium krevende tur (133 km, 3050 høydemetre), mens Giro delle Nocciole er den absolutt tøffeste, med sine 250 km, 5300 høydemetre og flere grusparti.

«Giro delle Nocciole utforsker hele Langhe, både Barolo og Barbaresco, helt opp til Alta Langa,» sier Sara fra organisasjonen i Classica delle Langhe. «Alta Langa er på en måte den minst kultiverte delen av dalen. For å høste hasselnøtter og skog er den blitt ganske uberørt.»

Alta Langa er den kuperte delen av dalen i nord. Italienerne sier Langhe, et samlebegrep, som faktisk er flertall av Langa. For det er flere å skille mellom. Alta betyr høylandet. Bassa Langa er lavlandet. Så har man Langa etter de ulike vinsortene; Langa Barolo, Langa Barbaresco og Langa Dolcetto. Hasselnøtten, trøffelen og de ulike ostene har også sine egne Langa. Uansett, vi har til hensikt å utforske store deler av Langhe, men ikke alt på en og samme dag. Derfor nøyer vi oss med den korteste, Giro del Barolo, og kan derfor med god samvittighet bestille en ny flaske til bordet. I natten som nå har senket seg, ligger landsbyene som små, lysende planeter i et bekmørkt verdensrom. Når morgenen kommer, skal vi ut å utforske denne vakre galaksen.

Mye trafikk var det ikke, bare en og annen traktor og mopeder.

Barolo-krigen

Giro del Barolo starter i provinshovedstaden Alba, en 20 minutters biltur fra hotellet vårt i Serralunga. I løpet av dagen skal vi innom ni av de totalt elleve kommunene som utgjør den verdenskjente vinappellasjonen Barolo. Mellom eikefylte lunder og velduftende daler, som de lokale kaller rittani, forbi beiteområder for fasan og villsvin, og gjennom steinlandsbyer med historiske kirker, går turen vår sammen med et medium stort felt. For det meste italienere fra Torino og Milano, og en og annen straniero. Bak oss ligger snødekte Alper, som holder Langhe trygg for kjølige vinder fra nord, mens pålandsvinden fra Liguria gir varme og glød. Summen av hvilket skaper et spesielt, flerdimensjonalt mikroklima mellom åsene der disse uforlignelige vinene dyrkes. For selv om landsbyene ligger tett på hverandre, med få kilometers mellomrom, kan man av druetypen nebbiolo lage barolo i svært ulike stiler. Og definisjonskampen bøndene imellom om hva en god barolo skal være, har tidvis fortegnet seg like forrykende som de episke duellene mellom Coppi og Bartali.

Veier som skjærer gjennom stramt strukturerte vinranker og slynger seg oppover bratte åser, er helt klart de karakteristiske trekkene ved området.

Etter startskuddet i Alba klatrer vi opp til Diano og videre til Montelupo. Arrangøren har funnet rolige bakveier, litt grus og alltid pen brostein. Den lille trafikken som finnes i Giro del Barolo er traktor og kyr. Vi tråkker opp den svingete veien til landsbyen Serralunga på Barolo-områdets østlige flanke. ’Ciccio Centro Storico’ er vinbaren vi tilbrakte kvelden i går, og fikk servert et vell av ulike årganger, i tillegg til en laudabel innføring i baroloens verden av innehaveren, Alessio.

«I all hovedsak skiller man mellom to typer jordsmonn; her i øst har vi en høyere andel rød sandstein og kvarts. Det gir fastere viner med solide tanniner og god lagringsevne,» forklarer den velbeholdne italieneren – som med sitt arsenal av syrlige replikker og avslappede holdning, fremsto som en typisk langhetto.

«Mens de på andre siden har mer kalkholdig jord, som gir friskere og rundere viner.»

«Det sies at de faktisk kan lage viner på andre siden av dalen også, men ikke vet jeg…» fleiper Alessio med raspende, sigarpreget latter.

Det er hovedsakelig landsbyene i øst, Serralunga, Monforte og  Castiglione Faletto, som tilhører førstnevnte kategori. Mens de mange vinmarkene på vestsiden rundt La Morra og (selve landsbyen) Barolo gir altså fruktigere og mer delikate viner. Således var også skillet mellom tradisjonalistene og modernistene. Den såkalte «barolokrigen» på 80- og 90-tallet var striden mellom det klassiske Barolo og en internasjonalt orientert vinstil laget med stort innslag av franske eikefat. Mens tradisjonalistene ville bevare arvegodset fra sine forfedre, ved å lage tørre og kraftige viner som måtte lagres i flere tiår før de ble drikkbare, var modernistene opptatt av å lage drikkeklare viner, gjerne tilpasset amerikanske ganer. Ideologier om «det gamle» braket sammen med tankegods om «det nye», i en opprivende konflikt som på mange måter gjenspeilte skillelinjene i rivaliseringen mellom Coppi og Bartali flere tiår tidligere. Coppi ble tross alt den urbane superstjernen, som elsket Hollywood og brøt med tradisjonelle familieverdier da han skilte seg fra sin kone i all offentlighet. Mens Bartali levde som en munk (eller iallfall ga inntrykk av at det var slik han levde).

I Barolo fikk vi tid til både spise og drikke.

Ved utkanten av Monforte tråkker vi forbi restauranten Trattoria della Posta, en Langhe-institusjon med 150 år historie bak seg, og et absolutt kulinarisk must når man besøker området. Noen dager senere deler vi et måltid med Alan fra den tradisjonelle vinmakeren Bartolo Mascarello. Han forteller hvordan «barolokrigen» satte sitt preg på lokalsamfunnet.

«Familier gikk i oppløsning, venner ble uvenner og opportunistisk sabotasje av hverandres produksjon foregikk. Det var på mange måter en krig. En borgerkrig i vårt lille land, Langhe. Konflikten var veldig bitter. Fordi det handlet om identitet, ikke bare om vin, men om hvem vi var som folk,» sier Alan og påminner oss om hvor viktig regional identitet er i den relativt unge nasjonalstaten Italia.

I Classica delle Langhe kan man velge forskjellige ruter, alle med ulikt innslag av hvite grusveier.

Bartolo Mascarellos historiske lokaler holder til i Barolo. Vi sykler nedover fra Monforte, via Castiglione Falletto og ned til bunnen av dalen. Landsbyen Barolo er det kommersielle sentra for vinturismen. Her ligger museum, de dyreste vinbutikkene, og mange av konsertene og arrangementene som avholdes i området finner sted her. Vinappellasjonens kanskje mest celebre vinmark, Cannubi, ligger også her. Barolo er altså den historiske kjernen i vindistriktet. Grunnlaget for dagens Barolo ble lagt av slekten Marchesi Falletti som regjerte på slottet Castello di Marchesi, og det er her vinen har fått sitt navn og rykte. Kommunen står for ca. 15 prosent av den samlede produksjonen. På sentraltorget klikker vi ut av pedalene og tar oss en runde i alle bodene som for anledningen står oppført. Vin, brød og ost serveres over en lav sko, og alt smaker magisk.

Toppen av Langhe

En liten tur innom langesonen passet oss ypperlig. Neste post på ruten i Giro del Barolo var La Morra, den høyest liggende landsbyen i Barolo-området. La Morra ligger i den nordvestlig delen av dalen, og står for den største vinproduksjonen i distriktet. Etter et par pene hårnålsvinger, kommer vi opp på et platå der utsikten over Barolo åpenbarer seg. Som en grønn Toblerone ligger toppene innhyllet i et praktfullt panorama.

Bakkene er tidvis bratte, men ingen lenger enn et par-tre kilometer.

Som vi lærte på forelesningen til Alessio i Serralunga, er vinene fra La Morra karakterisert som relativt lettere enn vinene på andre siden av dalen. En av de mer anerkjente produsentene herfra, heter Elio Altare. På slutten av 1970-tallet gikk han i bresjen for å modernisere produksjonen og ble kjent for mye bruk av franske eikefat – såkalte barriques – som tidvis ga en overflod av aromaer som tradisjonalistene mente ikke hørte hjemme i en barolo. Bartolo Mascarello politiserte konflikten ytterligere ved å lage en etikette som simpelthen lød: ”No barriques , no Berlusconi”. Franske eikefat av størrelsen 225 liter var noe helt annet enn det barolovin vanligvis ble lagret på; såkalte botti laget av slavonsk eik som gjerne rommet 500 til 1000 liter. Slike modernistiske krumspring i et sterkt tradisjonelt miljø, var såpass kontroversielt at Altare ble gjort arveløs ved farens død i 1985. Hans skjebne forteller mye om hvor viktig vinproduksjonen er for Langhe-folket.

Fra La Morra går Giro del Barolo nedover til landsbyene Verduno og Roddi, før et flatere parti leder oss over mål i Alba, hvor rittet startet for noen timer siden.

I landsbyene treffer man både svingete smågater og brostein.

Reisen i Langhe går mot slutten. Vi tenker at en tur til Mombarcaro vil være en verdig avslutning. Landsbyen er kjent som ’toppen av Langhe’ og stigningen opp dit kalles ’Colle delle Fausto Coppi’. Faustos etterkommere driver vingård i området. Utsikten over det helt spesielle landskapet er fantastisk. Bratte åser i hopetall, små landsbyer bygget på toppen, og vinmarker nydelig ordnet i det vertikale. For et blodslit som må ligge bak.

Tre kilometer à 7.5 prosent opp Coppi-bakken var krevende nok for oss, etter bedagelige dager med pasta, kalvekjøtt og barolo. Kosten i Langhe er kraftig og rik, og vinen laget deretter. Slik er tradisjonene i denne vesle, stolte nasjonen. Tradisjoner født ut av hardt arbeid, utholdenhet og selvoppofrelse. Da Langhe etter den annen verdenskrig ble tildelt gullmedaljen i tapperhet for sin sterke og glødende motstandsbevegelse, reflekterte områdets store forfatter, Beppe Fenoglio, følgende: «Tyskerne og fascistene gikk på mange sviende nederlag. Det var ikke på grunn av våre evner, eller fordi fienden var dumskaller. Det var på grunn av landet vårt, med dets steiner, skoger og åser. Langa. Vår store moder Langa.»

Masi, den geniale skredderen

I sine ærverdige lokaler i den historiske Vigorelli velodromen i Milano, restaurerer Alberto Masi sykler fra en svunnen storhetstid. Omringet av relikvier fra Coppi, Anquetil og Merckx, drømmer den bejublede rammemakeren om renessanse for sykkelsporten i Italia.

Continue reading «Masi, den geniale skredderen»

Strade Bianche: Et sjette monument?

Av alle rittene som er skubbet inn på UCIs WorldTour de senere år, er det særlig ett som alltid høster anerkjennende nikk fra så å si alle hold: Strade Bianche.

Continue reading «Strade Bianche: Et sjette monument?»

Italias tøffeste og vakreste

Italias tøffeste Gran Fondo. I år gikk den 32. utgaven av Maratona dles Dolomites av stabelen og et stort antall dedikerte ryttere fikk bestige mange av sine drømmefjell. Meg selv inkludert. 

Continue reading «Italias tøffeste og vakreste»

– Seieren i Giroen ble min personlige revansj

Selv setter han sine to etappeseirer fra Giro d’Italia høyest i karrieren, men livet i støvellandet var nære på å ta knekken på Kurt Asle Arvesen.

Continue reading «– Seieren i Giroen ble min personlige revansj»