Nytt rede og territorium-skifte

Hallo, lesere av dette innlegget. Fridtjof her. For dere som kjenner meg så har det kanskje skint igjennom at jeg er en Sørlands-patriot. Jeg bare elsker det. Sykkelen har tatt meg utrolig mange steder som er helt fantastiske. Fjelltoppene i Italia, ørkenen i Qatar, sørkysten i Frankrike, storby i USA og gudsforlatt Estland. Det er et mangfold som er ganske vilt, og derfor så spennende hver gang. Det er nettopp dette mangfoldet av nye steder, nye inntrykk og nye opplevelser som gjør det så godt å vende hjem. For meg er hjem Grimstad. Det er alltid en trygg havn å komme hjem til. Byen er den samme, menneskene er de samme og det er veldig beroligende.

LES OGSÅ: Ville bli proff PlayStation-spiller – ble syklist

Det blir det nå en endring på. Jeg skal nemlig flytte til Oslo og vekk fra mitt kjære Grimstad. Jeg ordlegger meg som om det blir en litt skremmende endring. Spent innrømmer jeg også at jeg er. Forandringen er stor, men jeg må understreke at jeg gleder meg veldig. Det skal bli gøy å trekke til en storby og det blir spennende å utforske alt det Oslo-by kan stille opp med. Jeg skal bo på St.Hanshaugen og etter det jeg har erfart så langt så gir det en god tilknytting til mye fett. Hvordan og om det stemmer skal jeg skrive om neste gang jeg har ordet i denne bloggen.

(Bloggen fortsetter under bildet)

Foto: Kenneth Vikan / Team Sparebanken Sør
Foto: Kenneth Vikan / Team Sparebanken Sør

Det skal jo nevnes at jeg har jo tilbragt mye tid i Oslo ettersom kjæresten min studerer der inne. Så jeg har fått tid til å gjøre meg litt kjent med Christiania på og av sykkelen, og derfor flytter jeg hit i god tro på at jeg kan trives veldig godt. Det hjelper på nervene og gir meg en trygg følelse rundt det hele.

I 2015 og 2016 bodde jeg på vinterstid i en liten, men ikke så ukjent by for noen med sykkelhistorisk kunnskap, nemlig Ceret. Som Grimstad er Ceret også en by som oppleves som tidløs. Litt opp fra sørkysten til Frankrike ligger det, med tilgang til noen utrolige veier og mektige fjellpass på sykkelen. Jeg kunne skrevet langt om G-town og C-town og om hva som gjør de til to plasser jeg har hatt det veldig godt på, men da faller nok alle som leser dette av. Poenget mitt er at kontrastene mellom disse to småbyene og en hovedstad som Oslo med nærmere 700 000 mennesker, er merkbare.

LES FLERE BLOGGER FRA TEAM SPAREBANKEN SØR HER

Det jeg vet om veiene i Oslo og omegn er at det åpner seg nye muligheter for meg å rendyrke et uforløst, men muligens druknet, klatretalent. Bakkene Tryvann og Grefsen blir nemlig nye naboer. Sammen må de to bakkene totalt ha mer høydemeter enn alle av bakkene i Aust-Agder til sammen. Nesten i alle fall. Samt Follo som er et nettverk av bølgende sykkelveier en landeveissyklist lett kan finne seg til rette på. Ellers er jeg ganske blank, men det gleder jeg meg til å utforske

Så er det den trafikken, da. Det er ikke et pluss i margen fra min side, men jeg må bare slå meg til ro med at den er der og at den må respekteres. I lys av nylige tragiske hendelser der syklister og bilister kolliderer sammen så er det definitivt en tankevekker at jeg må oppføre meg i trafikken, vise hensyn og ta forhåndsregler på alvor. Det håper jeg virkelig alle gjør.

Det blir spennende å se hvordan treningsmiljøet er. Det er tydelig å se at det gror i de delene av landet hvor det er kjent for et godt treningsmiljø på tvers av alder og klubb. Det er det en mangelvare av i Grimstad. Ikke en kritikk til byen min, men noen ulemper er det å komme fra en by der det ikke er så mange å ta av og rekrutteringen blir deretter. Ved å komme til Norges største by er utgangspunktet litt annerledes. Da har jeg troa på at det å finne nye treningskamerater kan bli et positivt tilskudd til min treningshverdag og utvikling mot å bli best.

Sesongen er nå godt i gang og NM er rett rundt hjørnet. Det har ikke gått i nærheten av fort nok for undertegnede denne sesongen og det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Mange har nok personlige erfaringer som har ført til en oppbremsing av farten på sykkelen, og de kjenner seg sikkert igjen med følelsen av hvor dritt det er. Men det skal snu og treningsjobben som skal legges ned for å reise kjerringa skal gjøres i Oslo.

Nå er det bare litt oppussingsarbeid i leiligheten og rekognosering av St. Hanshaugen som gjenstår før jeg fysisk flytter inn. En spennende tid er i møte!

Norges fjerde maglia rosa

Giro 100: Sindre Lunke havnet i vinnerklubben med Knudsen og Lauritzen.

Continue reading «Norges fjerde maglia rosa»

Trønderterrieren

Adrian Aas Stien kommer riktignok fra den røffe delen av Trondheim, men han har også sine myke sider og er en lagkameratene 
i Joker kan stole på 100 prosent.

Continue reading «Trønderterrieren»

Mañana, mañana

Av: Fredrik Strand Galta, Team Coop

Jeg er blitt bedt om å skrive et blogginnlegg om da Team Coop sendte meg til Mallorca for å bli brun, for med brunfargen kommer vel også formen? Som reisefølge har jeg med meg Øivind «Lukkis» Lukkedal, og vi er endelig vel fremme på øya, etter en del utfordringer på veien.

Reisen startet med NorgesCup i Bergen. Dette var etter en påtvunget ferie fra trenerne Stein Ørn og Magnus Børresen, det var ikke engang lov med en time innom Randaberg! I Bergen fikk vi oss en veldig kald opplevelse, kanskje burde rittet vært avlyst? Heldigvis viste kommissærene god forståelse og kortet mye ned på rittet, og i ettertid har vi i det minste fått vist frem noen råe bilder på Instagram:)

Vi er heldige og, vi syklister. Vi får drive på med det vi liker aller best. Trø rundt i alle verdens land på to hjul. Dette innebærer mye reise, 50-60 flyvninger i året. Stort sett går det ganske knirkefritt, men denne reisen til Mallorca ble til nå vår mest kaotiske. Dagen startet med en seier og opptur i Bergen når vi klarte å presse all bagasjen inn i en bil, men derifra skulle det bare gå nedover. Vi dro fra Bergen med en blid taxisjåfør som var sikker på at han kunne sette fartsrekord ned Fløien på sykkel. Han og den store magen:)) Vi kom vel til flyplassen med våre to sykler og 150 liter bagasje.

(Bloggen fortsetter under bildet)

Herlige forhold: Ingenting å si på omgivelsene når Mallorca viser seg fra sin beste side. Foto: Privat
Foto: Privat

Kaoset startet her. Oslo, vår mellomlanding, var nedsnødd. I slutten av april! Vi sto i endelange køer for å endre reisen, og kom oss omsider til Oslo. Mallorcaflyet videre derimot fløy uten oss. Her i Oslo startet til nå den verste posisjonskampen jeg har vært med på siden jeg fikk prøvd meg på Paris-Roubaix i fjor. OSL var et eneste kaos av reisende som kriget for å komme seg på neste fly. Etter to timer og mange spisse albuer var vi endelig booket for en melkerute til Mallorca, turen inkluderte en overnatting i København.

LES FLERE BLOGGER FRA TEAM COOP HER

Morgenflyet fra København gikk veldig tidlig så vi var allerede på Mallorca klokken ni neste morgen. For en reise! Nå skulle det bli herlig å trille seg en tur på to hjul i sola. Som to barn på julaften ventet vi nå ved spesialbagasjen. Sykler på sykler strømmet ut fra bagasjebåndet, men det ble ingen pakke til oss denne gangen. Jeg har faktisk aldri sett så mange sykler komme fra et fly før! Her var det visst bare til å bite i det sure eplet, og stille oss i kø. Igjen. Spanjolene i skranken ba oss pent vente og ringe om 24 timer. «Mañana, mañana».

Da satt vi her på Mallorca uten sykler eller klær, overskyet var det og, så vi kunne ikke jobbe med brunfargen heller. Heldigvis for oss at det finnes fantastiske, behjelpelige mennesker. Eli og Svein Are Hansen var så snille og lånte oss sykkeltøy, og Rune Lexberg stilte med to supre sykler. Tusen takk til dere! Det ble med den ene dagen i lånt utstyr, neste dag var bagasjen vår på plass, og sjelden har det vært så gøy å montere sykkel:)

Etter en kald start har vi nå fått varmen i oss, sola skinner og livet smiler. Etter gode treningsturer vender Øivind og jeg hjemover igjen for å starte på den norske rekka. Vi starter i Øivind sin bakgård med Sundvollen GP – vi gleder oss!

– Fredrik