jacques anquetil Archives - Sykkel

Retro: Lokket fram monsteret i Merckx

(Sykkelmagasinet): Som 21-åring hadde Eddy Merckx alt rukket å vinne Milano-Sanremo to ganger. I tillegg hadde mannen fra Tielt-Winge stått på podiet i Flandern rundt, vunnet Gent-Wevelgem og La Flèche Wallonne.

Han var utvilsomt et sykkeltalent av de sjeldne. Det tok ikke lang tid før han ble gitt kallenavnet ’Ogren fra Tervuren’, et navn han også skulle leve opp til. Og mer til.

I mai 1967 ga han seg for første gang i kast med en Grand Tour. For Peugeuot Michelin stilte han til start blant annet med roleur og tempospesialist, Ferdinand Bracke og Roger Pingeon.

Franskmannen var nok ikke veldig glad for at arbeidsgiveren hans hadde signert den talentfulle Merckx. På tross av at de var lagkamerater, syklet de som om de var rivaler under Paris-Nice. Merckx endte opp med å vinne to etapper, mens Pingeon veltet ut av rittet og var av sykkelen i én måned.

De ble begge to tatt ut til Giro d’Italia. Underveis virket Pingeon mest opptatt av å hjelpe Jacques Anquetil, på tross av at han var kaptein for Équipe cycliste Bic. Året etter gikk de uansett hver sin vei. Pingeon vant Tour de France for det franske landslaget – mens Merckx forsvant videre til Faema.

Mastodonten i Appeninnene

Det første treukersrittet for belgieren startet krevende, med kuperte etapper mot La Spezia og Prato alt under dag to og tre.

Merckx kvitterte ut flere topp 10-resultater, men det var spanske Antonio Gomez del Moral som inntok rosa etter soloseier på Bracco-passet i Liguria på dag tre.

På dag åtte ble den overtatt av José Perez Frances, etter at Jean Stablinski – kommende verdensmester og mannen som samme år tipset arrangøren om brosteinspartiet i Arenberg – vant etappen fra Reggio Calabria til Cosenza.

Noen dager senere, den 31. mai i 1967, ventet en grufull prøve. Hele 220 kilometer fra Caserta til en regelrett mastodont i Appeninnene og Abruzzo-regionen, Blockhaus.

Nesten identisk med 2022-etappen

Tross hans unge alder var Eddy Merckx et navn som ble nevnt blant outsiderne i kampen om La Maglia Rosa i 1967. Han var ung og uerfaren, men spørsmålstegnet ble først og fremst rettet til hvor godt han ville takle de lengste stigningene.

Andreplassen bak Walter Godefroot i Liège-Bastogne-Liège var vel og bra det, men noe Passo Pordoi var det ikke.

SLIK SER DET UT PÅ TOPPEN: Restene av et østerriksk Block Haus på toppen av passet. FOTO: RCS Sport/Giro d’Italia

Arrangøren hadde lagt inn en brutal økt over «Italias ryggrad» denne dagen: Macerone, Rionero Sannitico, Roccaraso og til slutt Blockhaus. Altså omtrent samme rute 2022-feltet skal bryne seg på, med unntak av turen opp til Passo Lanciano før man slipper seg ned via Lettomanoppello igjen.

Merckx klatret med de beste oppover den brutale stigningen. Fra bunnen av, ved Scafa, og helt opp til toppen er det 31,2 kilometer og 6,2 prosent i snitt. RCS Sport opererer med 13 kilometer fra passering Roccamorice og opp til målområdet på 1665 meter.

Det merkelige navnet stammer fra en østerriksk offiser som bygde en liten festning på toppen på midten av 1800-tallet, en periode som skulle kulminere med frigjøringen av Italia. Blockhaus betyr ganske enkelt steinhus på tysk.

Klatret med de beste

Merckx holdt seg sammen med Jacques Anquetil, Felice Gimondi, Vittori Adorno og Gianni Motta i hovedfeltet på vei oppover den endeløse stigningen.

Blockhaus er blitt sammenliknet med Mont Ventoux på grunn av den massive utfordringen, men også fordi man på en måte klatrer seg forbi tregrensen og støter på langt mer eksponerte partier på veien mot toppen.

HVA SKRIVER AVISENE I DAG? Eddy Merckx ved foten av Orcieres Merlette som Mercier-rytter. Noen år tidligere hadde han slått igjennom i Giro d’Italia og skilt lag med franskmannen Roger Pingeon.

Vito Taccone, også kjent som «The Chamois of Abruzzo», gemsen eller fjellantilopen om du vil, gikk offensivt til verks tidlig i bakken. Med 13 kilometer igjen til toppen ble Taccone sveivet inn i hovedfeltets nett.

Med to kilometer opp til mål bestemte Italo Zilioli seg for å gå for seieren. Zilioli hadde hatt et magert utbytte i Giro d’Italia så langt, og hadde mer enn gladelig kvittert ut etappeseier på Blockhouse.

Italieneren hørte lyden av en rytter bak seg som hadde tatt opp jakten. Han ble lang i maska da han så at Peugeuot-rytteren på bakhjulet hans var spurtraske Merckx.

Ved kilometersmerket kom et kraftfull angrep, og Zilioli resignerte kjapt. Man kunne se skammen tydelig skrevet i fjeset hans da han brøt målstreken som andremann.

Italiensk fadese

La Gazzetto dello Sport skrev nok det mange italienere tenkte da Eddy Merckx gikk hen og tok sin aller første etappeseier i en Grand Tour på Blockhaus:

– Un velocista belga supera i nostri scalatori, skrev sportsavisen i overskriften.

Altså: En belgisk spurter slo våre klatrere.

En annen avisoverskrift var nok mer treffende, om enn noe forut for sin tid:

– Merckx har lært leksa: Nå sikter han mot ’Maglia Rosa’

Rødmen i Ziliolis kinn har sluppet taket for lengst. I dag vet alle hva den belgiske mesteren var kapabel til med sin voldsomme fysikk. Merckx skubbet all tvil til side, og avsluttet på samme tid som Anquetil på den tøffe 20. etappen over blant annet Pordoi og Brocon. På Tonale var det dog slutt på kreftene. Peugeot-rytteren tapte over 11 minutter og falt ned til 9.-plass sammenlagt.

I 1968 kom han tilbake og vant dragkampen om La Maglia Rosa med over fem minutter ned til Vittoro Adorni. Et mentalitetsmonster og seiersmaskin var skapt.

Hyllest av Merckx

Nå står et minnesmerke reist i Roccamorice som hyller «den uslåelige mesteren – som en gang syklet på våre veier».

Et tidlig frampek fra Merckx som skulle vinne Giro d’Italia, Tour de France og Liège-Bastogne-Liège fem ganger hver i løpet av karrieren. Verdensmester ble han ved tre anledninger, og den første av dem på høsten i 1967 etter å ha tatt skalpen til Jan Janssen.

IMPONERTE: Italiensk press forsto etter hvert at Eddy Merckx var en kommende Giro d’Italia-vinner.

Giro d’Italia har med omhu valgt å spinne retro-historikken tilbake til Merckx store øyeblikk i Abruzzo. I 2017 – da etapperittet ble arrangert for 100. gang var Blockhaus tilbake – 50 år etter at den belgiske mester var førstemann på toppen.

For fem år tilbake tok Nairo Quintana seieren, på en dag som også huskes for politimotorsyklisten som hadde tatt oppstilling ved veiskulderen ikke langt fra starten av bakken – en manøver som sendte Sky-duoen Mikel Landa og Geraint Thomas drøm å sammenlagtseier i giroen i grus.

Skapes nye legender under søndagens 187 kilometer lange kraftprøve?

Blitzkrieg: Ocaña vs Merckx

I en av de mest dramatiske Tour de France-utgavene noen gang, gikk den store Eddy Merckx skulder til skulder med en av de få rytterne som virkelig satte ham på prøve.  Dog endte det hele i tragedie for den djerve spanjolen Luis Ocaña.

Continue reading «Blitzkrieg: Ocaña vs Merckx»

Champagne reddet Anquetil fra «den sikre død»

Et repos er et midtparti i en trapp eller rampe som ikke har stigning. Et hvileskjær på den anstrengende veien mot toppen.

I sykkelsammenheng er repos det franskmennene kaller hviledag. Vanligvis har man to av disse i løpet av en Tour, som regel etter åtte, ni dager når hele sirkuset må forflytte seg til en annen del av landet, med enten fly eller tog.

I moderne tid kan man trygt si at hviledagen i Tour de France har kommet godt bort ifra sine opprinnelige hensikter om hvile og avkopling. Begrepet ”aktiv restitusjon” sier vel sitt om at rytterne gjør alt annet enn å ligge foran TV-en.

Dagen til allerede godt slitne ryttere fylles med et par timer rolig sykling, mat, massasje, kanskje kuldebehandling, mer mat, andre typer ”restitusjon” som man ikke snakker så høyt om, og ikke minst, endeløse intervjuer med media.

Så kanskje, hvis man har tid, en prat med kona på telefonen. En vanlig, travel hviledag var også typisk for Cadel Evans, men australieren likte også å tilbringe mye tid med hunden sin, Molly.

For de som jobber i reklamekaravanen, har det alltid vært opplest og vedtatt hva man foretar seg på hviledagen; ut på byen og drikke seg full. For rytterne derimot, var det før i tiden gjengs å tro at Touren ble vunnet fra senga. Til nøds kunne de bruke litt krefter på å bla gjennom en avis på senga. De aller fleste lå flatt store deler av dagen.

«Dagen etterpå trenger du mer enn 150 kilometer bare på å bli kvitt all overflødig væske i kroppen,» sa Victor Cosson ganske så beskrivende, en av de aktive på ’40- og ’50-tallet.

Antall hviledager i Touren har variert mellom to og seks. Ofte ble disse dagene lagt til Royan, Cannes, Pau, Evian og Nice. En av de mer hyggeligere repos-tradisjonene hos det franske laget var å bygge sandslott på stranden. En av tradisjonene i Pau, som kom til senere, var å bli tatt i doping.

Anquetil og co under hviledagen i Andorra.

Champis ble redningen

Continue reading «Champagne reddet Anquetil fra «den sikre død»»

Anquetil, stor risiko

Å vinne verdens hardeste endagsritt, bare noen timer etter å ha vunnet et åtte dager langt etapperitt, skal selv for den aller sterkeste være utenfor rekkevidde. Men for Jacques Anquetil var selv det umulige mulig.

Suksessens dilemma. Foran sin trettende sesong som proff hadde Jacques Anquetil vanskelig for å bestemme seg. Året før hadde han vunnet både Tour de France og Giro d’Italia, og i tillegg erobret sin første, store endagsklassiker, Gent-Wevelgem.

Det er i slike oppgangstider at fallhøyde bygges, tenkte 31-åringen, etter å ha blitt presset hele veien til Paris av erkerivalen Raymond Poulidor sommeren forut.

Anquetils femte (og siste) gule trøye kom med en historisk knapp seiersmargin, 55 sekunder. Kun 13 sekunder skilte ham og Poulidor etter en intens duell på Massif Central-stigningen Puy de Dôme, hvor mange så konturene av en falmende mester.

Anquetil gratuleres som vinner av Daupiné Libéré, før han hastes videre i det travle programmet.

Anquetil var en kalkulerende rytter, fattet under press, konservativ og pragmatisk. Ikke rart han dominerte i kampen mot klokka. Matematikken var hans styrke. Nå måtte han regne ut avkastningen fra nok en sesong med samme mål. Og hvordan skulle han holde motivasjonen ved like, med alle forventninger allerede innfridd?

Kvinnen bak

Å gå for nok en Tour-seier klinget ikke som særlig rasjonelt i Anquetils beregnende hjernebark. Enda en gul trøye ville for det første neppe gjøre underverker med populariteten hans blant franske fans, som opplevde at tempo-dominansen hans ødela spenningen og kom i veien for Poulidor. En sjette tittel skulle ei heller øke antall nuller på sjekkene hans fra de innbringende kriteriumsrittene, som irriterende nok, følte Anquetil, betalte Poulidor det samme som ham.

Å fortsette å vinne hvis du ved samme mynt opprettholdt din rivals stauts og inntekt, ble for Anquetil en meningsløs øvelse.

«En Tour-seier hadde for Anquetil ingen egenverdi. Han så det heller ikke som viktig å bygge en palmarès. Forestillingen om en merittliste var for Anquetil helt absurd, hvis det ikke ga noen kommersiell verdi,» sier Philippe Brunel, journalist i den franske sportsavisen L’Equipe og venn av Anquetil.

Anquetil gjør seg klar til avreise på hotellrommet sitt.

Ikke bare manglet Anquetil økonomiske motiver til å jakte en sjette Tour-seier, sportslig sett var risikoen høyere enn ønskelig. Tross sin taktiske naivitet og manglende savoir faire, Poulidor nærmest seg på resultatlistene. Dessuten sto en rekke fremadstormende talent og sparket ham på helene.

Anquetil bestemte seg derfor, iallfall uoffisielt, ikke å sykle Vuelta a España, Giro d’Italia eller Tour de France. Skal man unngå nederlag, er det best å unngå fienden. Men noe oppsiktsvekkende måtte han foreta seg, det var kravet fra hovedsponsor Ford, og en opptreden i passasjersetet under Monte Carlo Rally var på ingen måte publisitet nok.

Teamsjef hos Ford France-Gitane, eks-rytter Raphaël Géminiani, saumfarte rittkalenderen febrilsk, og merket seg noe svært interessant. Dauphiné Libéré ble rett etterfulgt av Bordeaux-Paris. Mer presist, det åtte dager lange Critérium du Dauphiné Libéré skulle ha sin siste etappe til Avignon, nesten sekshundre kilometer unna Bordeaux, åtte timer før starten til den femhundreogfemtisyv kilometer lange endagsklassikeren Bordeaux-Paris – det lengste rittet på UCI-kalenderen.

«Biff tartare, litt Camembert, en jordbærkake og to flasker øl»

Géminiani syntes dette liknet en god idé. Publisiteten ville være enorm. Når man melder pass på alle tre Grand Tours, måtte Anquetil prøve å vinne Dauphiné Libéré og Bordeaux-Paris.

Men hvordan overbevise en som allerede «har vunnet alt», en som ikke brydde seg om publisitet, en som lot kona håndtere journalister og intervju. Teamsjef Géminiani ante råd; det var nettopp kona som var nøkkelen.

«Å utfordre ham direkte var alltid meningsløst. Ba man Jacques gjøre noe, gjorde han som regel det motsatte,» skrev konen Jeanine Anquetil i sine memoarer.

«Derfor måtte Géminiani gå gjennom meg. Det var alltid jeg som svarte telefonen, til og med når journalister ringte. Jacques brydde seg ikke med å svare. De stilte spørsmålene til meg, jeg sendte dem videre til Jacques, og så ga jeg svarene han ga til meg. Så da Géminiani ringte var det jeg som tok telefonen. Etter en stund ville Jacques vite hva han ringte for. Jeg sa ’Han er gal, han der Géminiani. Du vil ikke tro hva han har planlagt nå,’ sa jeg. Så forklarte jeg planen til Jacques, og han repliserte hardt tilbake: ’Hva?! Tror du ikke jeg klarer det?’.»

Ombord i den private jet’en, angivelig stilt til rådighet av selveste Charles de Gaulle.

De Gaulles jet

Jacques sa nå «on y va!» Men logistiske utfordringer var flere. For det første var rittdirektøren i Dauphiné Libéré sterkt i mot ideen. Georges Cazeneuve følte prosjektet kastet et lys av mindreverdighet over rittet hans, følelser han delte i et åpent brev til Anquetil selv. Men etter hvert som publisitet, spalteplass og TV-intervjuer vokste eksponentielt, var også Cazeneuve ombord.

Men rittdirektøren var ikke mye til hjelp med hensyn til Anquetils aller største logistikk-problem: Den lange reise fra Avignon til Bordeaux. Å fremskynde den siste etappen med én fattig time, var så langt Cazeneuve kunne strekke seg. Géminiani var rasende og kalte Cazeneuve «et esel» for åpen mikrofon.

Ford France hadde selvsagt håpt at reisen skulle foregå i en av deres nye biler, men selv med storstilt politieskorte var det en umulighet. Så kom redningen, fra ganske usannsynlig hold. Så sent som like før Dauphiné-rittet fikk Géminiani en mystisk telefon:

«Monsieur Géminiani, jeg er på laget deres. På militærflyplassen i Nîmes vil det stå en jet, en Mystère 20, ventende og fly dere til Bordeaux. Vær ikke bekymret, jeg tar hånd om alt.»

Legenden skal ha det til at den mystiske hjelperen var selveste Charles de Gaulle. Den franske presidenten var kjent som en stor Anquetil-fan.

Anquetil hadde vunnet Paris-Nice og Critérium International tidligere i sesongen, men en seier Dauphiné Libéré var på ingen måte gitt. Etter ti harde etapper over åtte dager hadde Anquetil vunnet tre ganger, i tillegg til sammenlagt – men seiersmarginen var nokså knapp, bare 1 min 43 sek, hvorav alt foruten tretten sekunder kom fra tidsbonuser.

Summen av hvilket tydet på at Anquetil hadde jobbet meget hardt for å slå Poulidor. Det var først på den avsluttende, 38 kilometer lange tempoen at Anquetil klarte å putte tid i sekken på sin rival.

Været hadde også vært forferdelig, spesielt på den nestsiste etappen hvor rytterne holdt en oppsiktsvekkende lav snittfart på 28 km/t gjennom is og snø. Flere timer etter etappen, lå Anquetil fortsatt og skalv på hotellrommet.

: Anquetil sliter seg gjennom natten i Bordeaux-Paris.

Men dette var jo bare forretten. Fortsatt lå en mektig hovedrett og ventet, hele sekshundre kilometer unna. I Pierre Chanys leksikalske mesterverk La Fabuleuse Histoire de Cyclisme, kan man spore Anquetils reise, time for time, slik de ble gjengitt i den franske sportsavisen L’Equipe.  

  • 16.58: Dauphiné Libéré ferdig i Avignon.
  • 17.00: Anquetil inntar podiet, hylles av publikum. Obligatorisk seremoni gjennomføres, med blomster og kyss, litt fortere enn vanlig.
  • 17.00: Mens mekanikeren skyver folkemengden unna, løper han til Ford-lagbilen hvor Géminiani sitter klar til å kjøre.
  • 17.20: Ankomst Hotel Crillon. Anquetil tar et bad og får massasje, spiser middag: biff tartare, litt Camembert, en jordbærkake og to flasker øl.
  • 17.55: Avreise. I bilen med Anquetil; Géminiani, soigneur Tarcisio Vergani, mekaniker Louis De Bruyckere, og lagkamerat Louis Rostollan. Politieskorten baner vei. Ville scener: med Bordeaux-Paris-syklene på taket går det i 140 km/t, hjulene hyler i svingene. Anquetil og Rostollan ser alt annet enn komfortable ut. Mødre henter barna sine inn fra gaten.
  • 18.30: Ankomst Nîmes flyplass, 60 km fra Avignon. I avreise-loungen får Anquetil massasje av Vergani, omringet av journalister og fotografer. «Jeg er fullstendig desorientert. Det er helt spesielt å gå fra et ritt der jeg var ganske komfortabel og rett inn i et utrolig rally.» Han sjekker værvarselet.
  • 18.35: Om bord i flyet. Anquetil urolig over antall motorer på Buisness Jet-en. Han hilser vennskapelig på piloten, og enda en gang for fotografene. Setter seg ned og fester setebeltet.
  • 18.50: Dørene lukkes, klargjøring til take-off. Anquetil smiler og vinker gjennom vinduet. Flyet kjører ut på rullebanen og motoren skrus opp.
  • 18.56: Take-off.

Fremme ved hotellet i Bordeaux subber Anquetil gjennom lobbyen med tunge øyne.

«Jeg er fullstendig utslitt. Kan du få en av servitørene til å sende opp noen kirsebær. En halv kilo.»

Ikke et måltid en mester verdig akkurat. Senere på kvelden fikk de han til å spise en skikkelig middag; lammenyrer i rødvin. Etterpå lå Anquetil på sengen i noen timer, med øynene lukket, men uten å sove et blunk. I stedet ringte han hjem for å be konen Jeanine komme å hente ham.

«Jeg er i ferd med å bli syk og hoster konstant. Jeg kommer til å bryte, du må komme å hente meg.»

Hjulpet av Tom Simpson og dernys sluker Anquetil kilometer etter kilometer på den lange veien til Paris.

Rundt midnatt sto Anquetil likevel klar på startstreken i Bordeaux. Briten Vin Denson og franskmannen Jean Stablinski var plukket ut som hans lagkamerater i det sekshundre kilometer lange maratonløpet. De første timene i den kalde mai-natten, besto oppgavene deres i å holde Anquetil gående og, ikke minst, våken.

«Jeg kommer til å sovne, jeg må sove,» ytret Anquetil gjentatte ganger.

Etter fire timer med regn, var solen omsider på vei opp rundt klokken sju, men Anquetil var på vei inn i bilen. Han parkerte seg i baksetet og ba mekanikeren pakke vekk sykkelen hans opp på taket. Her kunne Anquetils Bordeaux-Paris endt, hadde det ikke vært for Géminianis noe eiendommelige, men svært så effektive lederstil. Noen velvalgte ord fra sjefen vekket på ny en heftig pavloviansk respons hos den femdobbelte Tour-mesteren.

«Jeg burde aldri satt min lit til en sutrejente som deg. Du er ikke noe mer enn en stor sutrejente,» ropte Géminiani idet han virkelig ga Anquetil huden full.

Géminiani så glødende sinne i Anquetils øyne og fikk åpenbart responsen han ønsket.

«Louis, få ned den jævla sykkelen!,» ropte Anquetil for fulle lunger til mekanikeren.

En time senere, stopper hele feltet i et planlagt skifte av tøy. Rapportene fra stedet beskrev en utmattet, skjelett-liknende Anquetil, men med fandenivoldsk blikk.

Ved Châteauroux, tohundreogfemti kilometer fra Paris, fortsetter rytterne rittet bak dernys, motoriserte sykler. Her angriper François Meyer og øker med seks minutter på feltet. Sittende på Tom Simpsons bakhjul hadde Anquetil ikke annet valg enn å beholde roen. Han ba sin lagkamerat Stablinski angripe. Simpson tok opp jakten og ved ankomst Chevreuse-dalen – hvor Anquetil året etter skulle ta sin niende og siste seier i Grand Prix des Nations, det uoffisielle VM på tempo – var feltet samlet igjen.

Anquetils tårer

Som to iltre vepser i vårsolen, vekslet Anquetil og Stablinski på å angripe Simpson. Briten skulle omsider knekke, mens Anquetil følte seg bedre og bedre. Etter 34 søvnløse timer, hadde franskmannen endelig kommet inn i rytmen. I Versailles, hvor franske konger kom for å få sine kroner, tok Anquetil ledelsen i rittet for første gang. I Côte de Picardie åtte kilometer fra mål, satte han inn nådestøtet.

«Fra bilen var det et uvirkelig syn. Det så ut som Jacques presset derny-en frem. Farten var utrolig, 70 kilometer i timen. Han var tilbake på sitt aller beste fysisk sett,» forteller teamsjef Géminiani.

«Det var et vakkert syn.»

Over målstreken på Parc des Princes er han 57 sekunder foran Stablinski, som sørget for dobbeltseier til Ford ved å spurte forbi Simpson.

Etter 18 timer i sadelen hadde Anquetil tatt en umulig seier. Han ble hjulpet av sykkelen, tydelig preget fysisk, men også mentalt. Uhemmet ble han hyllet av folkemengdene på stadion, som følte Anquetil endelig hadde risikert mye i sine strabaser. Dette var ingen kalkulert seier fra matematikeren.

For første gang på lenge var Anquetil oppløst i tårer. Men det var ikke før han satt trygt i bilen med Jeanine, at han turte å vise følelsene.

«Jeg gråt for første gang siden starten av min karriere. Jeg er på ingen måte flau, der og da var jeg helt overveldet av publikummets reaksjon. Følelsen var at jeg hadde gjort noe viktig.»

Betydningen av denne innrømmelsen gikk ikke ubemerket hen hos Anquetils nære venn, Pierre Chany. Journalisten skrev i L’homme aux 50 tours de France:

«De store – Merckx, Bobet, Coppi – de gråt fordi de hadde panache. Tårene kom da de gikk utover egne grenser. Slik så vi aldri Anquetil, og det var ikke tilfeldig. Han var jo en funksjonell rytter.»

«Han gråt etter Bordeaux-Paris, men han gjorde det der publikum ikke kunne se. Vi hadde aldri fått vite om dette hadde det ikke vært for at Jeanine fortalte det. Han gråt fordi han tok stor risiko, noe han vanligvis aldri gjorde i etapperitt.»

Masi, den geniale skredderen

I sine ærverdige lokaler i den historiske Vigorelli velodromen i Milano, restaurerer Alberto Masi sykler fra en svunnen storhetstid. Omringet av relikvier fra Coppi, Anquetil og Merckx, drømmer den bejublede rammemakeren om renessanse for sykkelsporten i Italia.

Continue reading «Masi, den geniale skredderen»