Kort ned ventetiden til Le Tour med profiler, historier og portrettintervju fra arkivet.
Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene»
Stikkord: sykkelmagasinet
– Jeg drømmer om å vinne Tour de France
Det går bokstavelig talt unna for Tobias Halland Johannessen nå om dagen, og det på mange måter. Ikke bare sykler supertalentet fra Uno-X ekstremt fort og sprenger grenser for hvert ritt han stiller i, men han jager også fra den ene konkurransen til den neste i rekordfart. Etter Tour of Norway, som 22-åringen fullførte på en imponerende fjerde plass i sammendraget, rakk han så vidt hjemom til Drøbak, før han så måtte hive seg på et fly til Sør-Frankrike. Når vi prater med Tobias i starten av juni, er det bare dager igjen, før han skal ta fatt på Critérium du Dauphiné, det største etapperittet i karrieren sin så langt. Unggutten, som for to år siden fremdeles syklet terreng, og først i fjor debuterte på landeveien, er dog ikke bekymret over å miste kontrollen i utviklingen som syklist.
«Jeg er ikke noe nervøs for det,» sier Tobias. «Jeg kjører uansett bare så godt jeg kan og prøver alltid å gjøre mitt beste. Det viktigste for meg er at jeg koser meg på sykkelen. Så er de i laget flinke på å rette fokus på at vi skal kjøre kule sykkelritt. Vi har ikke noe resultatmål for hver gang vi stiller til start, men det er mer at vi skal være med på det som skjer og tørre å gå for det».
At han til tross for sin unge alder til de grader er med på det som skjer i internasjonal toppsykling, vitner blant annet hans første proffseier om. Tidlig i februar i år vant Tobias kongeetappen i Etoile de Bessèges, før han så fulgte opp med en sterk topp ti-plassering i Katalonia rundt i mars. Senest i Tour of Norway i mai var han flere ganger nærme på å slå vidunderbarnet og den senere sammenlagtvinneren Remco Evenepoel. Mens ekspertene ble fra seg av begeistring over belgierens wattverdier opp Gaustatoppen, utløste Uno-X-rytterens prestasjon langt færre reaksjoner, selv om den var like oppsiktsvekkende.
«Det var litt seigt bak [Evenepoel – red. anm.], og jeg skulle kanskje satt meg opp litt tidligere, men når jeg ser på tallene mine, så var det det beste jeg har kjørt hittil. Jeg satte ny peak for både 20- og 30-minutters watten, så det er vanskelig å være super misfornøyd. Jeg har egentlig kjørt en god bakke og fikk ut det jeg var god for. Så må det bare bli enda litt bedre fremover. Med noen flere år som landeveissyklist, så er jeg sikker på at jeg kan henge med etter hvert,» konstaterer han.
Det er fremdeles uvant for Tobias å redusere prestasjoner kun på nøkterne wattverdier, gitt at sykling for ham hele veien har handlet mest om å ha det gøy. Ikke minst på trening har det vært et viktig prinsipp å la lysten styre.
«Det var ikke før på noen år siden at jeg begynte å trene wattbasert,» innrømmer Johannessen. «Før det var det kun lek egentlig. Jeg og broren min trente det vi følte for. Når man syns det er gøy å sykle, så blir det mye bra trening ut av det uansett. Hovedfokuset mitt er kontinuitet, det å kunne trene uke etter uke uten avbrekk. Man trenger jo ikke de helt ekstreme øktene eller 40-timers uker. Sykling skal være gøy. Jeg tror nok ikke at jeg hadde syklet i dag, hvis jeg hadde måttet blitt pushet ut på trening. Når du er proff og det er ikke gøy å sykle, så sliter du,» humrer han.
Da Tobias i fjor vant Tour de l’Avenir, rittet som også kalles for «ungdommens Tour de France», avgjorde han sammenlagtseieren på to tøffe fjelletapper med lange klatringer. Om han derfor fremover i karrieren blir en rendyrket klatrer, er dog for tidlig til å fastslå, poengterer 22-åringen.
«Nå handler det mest om å prøve ut alt. Jeg trives nok litt bedre i de kortere, hardere bakker og i kupert terreng. Det er i spurt fra en mindre, klatresterk gruppe at jeg har størst sjanser for å vinne ritt akkurat nå. Men jeg tror at lange fjell kan passe meg også. Om litt tid, så håper jeg å være med på å kjempe i sammendraget på de største rittene,» sier han.
Tobias lar det ikke være tvil om hvilket ritt han tenker mest på når han prater om å kjempe i toppen av største rittene. Det er selveste Tour de France han skal vinne.
«Det er jo det jeg drømmer om. Jeg ser på det som et mål. Det er klart at det er mye jobb som skal gjøres og ting kan jo skje, men jeg har ekstremt lyst til å kjempe i sammendraget i Tour de France. Man skal jo ha litt kule drømmer,» påpeker Tobias.
For at drømmen skal bli til virkelighet og for at den ungdommelige pågangsmoten skal gi resultater til slutt, er det flere brikker som må falle på plass. Tobias nevner hvilke.
«Først så må jeg jo kjøre Grand Tours. Så må jeg ha en tendens hvor jeg forhåpentligvis klarer å utvikle meg litt fra år til år. Man ser jo at unge, eksplosive klatrere kan passe bra [i Tour de France – red. anm.]. Jeg håper at jeg kan prøve meg snart, slik at jeg ser hvor landet ligger,» forteller han.
Selv om Uno-X ikke har fått invitasjon til årets Tour de France, er det gode sjanser for at laget allerede til neste år kan være på startstreken i Baskerland. Bak i kulissene til Uno-X jobbes det iherdig med å oppgradere satsningen til WorldTour-nivå, som garanterer startplass i Tour de France. For sikkerhets skyld har Tobias fått forlenget kontrakten i Uno-X ut 2024. Et norsk sykkellag med norsk sammenlagtkaptein i verdens største sykkelritt er plutselig ikke lenger en ønskedrøm.
«Jeg har som mål å kjøre Tour de France med Uno-X. Hadde vi blitt WorldTour-lag til neste år, så hadde vi taklet det bra. Så liker jeg å få ansvar og litt press på meg fra laget. Vi har heldigvis gode roadcaptains i flere andre ryttere. Når det kjøres for meg, så er det ofte andre som tar litt avgjørelser. Vi er en gruppe som spiller godt sammen og som unner hverandre alt av seiere. Vi er som en kompisgjeng på tur egentlig,» sier Tobias.
Når turen går på øverste trinn på podiet på Champs-Élysées i Paris, vil tiden vise. Men noe er sikkert allerede per dags dato: kompisene i Uno-X unner Tobias Halland Johannessen en gul trøye i Tour de France heller før enn senere.
Mortirolo: fryktet & beryktet
Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.
Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.
«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?
«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.
Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.
«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»
Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.
«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.
Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.
«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».
Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.
«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.
’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.
Etymologien
– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg
Som 12-åring hadde Tobias Foss et svært beist av en terrengsykkel. Han tok Diamant-sykkelen ut på en liten prøverunde, og forsvant. Foreldrene trodde egentlig han hadde syklet ned til løkka for å spille fotball, men det var ingen som hadde sett noe til ham.
Noen timer senere kom han tilbake, svett i luggen. Hvor han hadde vært?
Jo, han ville finne ut av hvordan det føltes å sykle 100 kilometer på sykkelen.
«Han la rett og slett i vei i retning Brummunddal, over Mjøsbrua, syklet 50 kilometer den ene veien, snudde og syklet hjem igjen,» forteller pappa Alf Magne Foss til Sykkelmagasinet. «Det er ikke mange 12-åringer som gjør det alene, så jeg tenkte jo det var noe som bodde i ham.»
Tour de Vingrom
Continue reading «– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg»
Podcast: Nedtelling til Flandern rundt
Gruppo Compatto lader opp til den helligste søndagen i året. Litt for å teste ut et japansk toalett, men mest for å trekke inn stemningen før den store dagen. Vi går gjennom favoritter, outsidere, før vi tipper vinneren. En gang med hjernen, en gang med hjertet.
Løven fra Flandern
Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.
Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.
«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.
«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.
Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.
«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.
Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?
Gjennombruddet
8850 høydemeter på Svalbard: – Mitt livs utfordring
Den 2.april starter jeg det som kanskje er mitt livs utfordring. 8850 høydemeter i arktiske omgivelser på Svalbard for å samle inn penger til Hope for Justice og deres arbeid for sikkerhet til ukrainske flyktninger.
Oppgaven er å gjøre en Everesting sykkelutfordring og sykle 8850 høydemeter i én bakke fra Gruve 3 til Ksat nær Longyearbyen.
Oppdraget er å samle kr 50.000 til arbeidet til Hope for Justice for å stoppe moderne slaveri og menneskehandel, noe som er ekstra tidskritisk nå som mange ukrainere er på flukt og er spesielt sårbare for utnyttelse av menneskesmuglere.
Vår ambisjon er å bruke denne utrolige utfordringen til å samle penger for for den gode saken, samtidig som vi skal lage en historie rundt utfordringen og dele denne med folk over hele verden.
Partnere for prosjektet er CCN Sports, Komoot, 101percent Training og Unis.
Hvorfor Svalbard?
Svalbard er en øygruppen, og Longyearbyen er største bebyggelse og verdens nordligste tettsted.
Her drar kun de tøffeste. Det er stort sett gruvearbeidere, fiskere og forskere på Svalbard. Stedet er meste kjent for sine lange vintre, kalde klima, utrolige landskap og et vilt dyreliv. Det er en reel risiko for å møte på isbjørn.
Jeg skal sykle i en bakke nær flyplassen, fra vei 400 opp til Gruve 3. Veien gir en utrolig panoramautsikt utover Isfjorden og passerer Verdens frøhvelv, en sikkerhetslager for frø til fremtiden. Bakken er 2,7 km lang og gir 190 høydemeter, og for å nå Mount Everest så trenger jeg å gjøre det omtrent 48 ganger.
Hvorfor Everesting?
Everesting er den ultimate personlige sykkelutfordring. Du må overkomme fysisk smerte, men det er like mye en mental prøvelse. Den er repetitivt, langt, føles til tider uendelig. Etter en runde er det bare å snu og sykle bakken enda en gang igjen.
Utvide grenser av hva jeg fysisk og mentalt kan klare motiverer meg. Jeg elsker å beviser for meg selv at jeg kan klare mer enn fornuften tilsier. Det er oppturer og nedturer i en slik utfordring, men man må pushe gjennom for å klare målet. Det er ofte sånn livet er. En roller coaster.
Denne gangen er det hele mer spesielt som mange europeere går gjennom hindringer vi aldri har opplevd før. Dette er en tid for å steppe opp, gå utenfor komfortsoner, aldri gi opp, og stå sammen for hverandre. Jeg dedikerer denne Everestingen til det ukrainske folk som er på flukt fra krig i sitt hjemland.
Innsamling av penger til Hope for Justice
I den Ukrainske krisen har mange kvinner og barn måtte flykte fra sine hjem og sine menn. De er slitne, desperate og sårbare. I en kaotisk situasjon vil mange være et potensielt lett bytte for menneskehandlere.
Dette ble presisert i en pressemelding fra FN 24.mars: «Ukrainske flyktninger er i stor risiko for utnyttelse.”
I en slik krise fortjener flyktninger å være trygg og ikke bli ofre for utnyttelse, tvangsarbeid eller prostitusjon.
Derfor ønsker jeg å løfte frem arbeidet til Hope for Justice som jobber med å sikre flyktningenes sikkerhet. Dette er en sak som ligger tett på mitt hjerte og jeg håper du vil hjelpe meg å samle inn kr 50.000,-
INNSAMLING: Facebook fundraiser for Hope for Justice
NB: Du kan også bruke Vipps: #695077
Følg Arctic Everesting
På Nordic Trailblazers landingsside for eventet finner mer info om prosjektet, ikke minst en livetracker.
Vi vil også poste på Sykkelmagasinets Instagram.
Poggio di Sanremo – tortur og rulett
Med så mange troverdige utfordrere til seieren hvert år, er man fristet til å antyde at Milano-Sanremo er et regelrett sjansespill . Det er absolutt en passende analogi for et ritt som avsluttes i skyggen av det berømte kasinoet i Sanremo.
Men et raskt blikk på vinnerlisten viser at denne stolte, over hundre år gamle sykkelinstitusjonen huser ingen heldige vinnere.
– Sjarmen ved Milano-Sanremo er at man aldri kan ta noen favoritter for gitt. Man sitter som regel og venter på at noen ryttere skal dukke opp, og så plutselig er det noen andre som viser seg frem på slutten, sier Mauro Vegni, rittets direktør, i en video publisert av arrangøren.
Rittet er som kjent for de aller fleste uten store topografiske hindringer – men etter snaue 300 kilometer og sju timer i sykkelsetet kan traseens to siste bakketopper – Cipressa og Poggio – føles ut som en trans-alpinsk Tour de France-etappe.
– I det store og hele er Poggio et relativt kort øyeblikk i rittet, men så absolutt det øyeblikket med mest adrenalin, sier Paolo Bettini.
Milano-Sanremo-vinner i 2003, Bettini, vant rittet i det som da ble første bruddseier på seks år. Bettini kombinerte krefter til perfeksjon med lagkompis Luca Paolini etter at Saeco-raketten Danilo Di Luca hadde angrepet i bunn av Poggio. Med regnbuetrøya over skuldrene jublet «Il Grillo» for seier under vårsolen på Via Roma, og spolerte dermed bursdagsfeiringen til Mario Cipollini som ledet hovedfeltet over målstreken elleve sekunder etter.
– Poggio er verken bratt eller lang, men fordi man kommer inn i bakken etter seks-sju timer på sykkelen, blir den som tortur. Følelsen er som om noen pisker beina dine igjen og igjen, en smerter du kommer til å føle mange dager etter rittet, sier den tidligere Quick-Step-rytteren.
God posisjonering inn i Poggio er avgjørende for hvor mye krefter man må bruker i bakken, sier briten Mark Cavendish, vinner i 2009. For en spurter som Cavendish fordrer dette at man overlever Cipressa og har en eller flere ultra-solide hjelpere til å plassere en i feltet inn mot siste stigning.
– Man kan ikke kalle det en sving, man bare heller mot høyre av hovedveien inn på Poggio. Så man går fra en bred til en smal vei. Er man blant de første inn i bakken, sparer man enormt med krefter de første par hundre meterne, sier Cavendish.
– Er man ute av posisjon fra starten av, må man bruke mye ekstra krefter og watt, såpass mye at muligheten for å være i vinnerposisjon sannsynligvis er borte. Det stiger først slakt mot høyre, så kommer en krapp venstresving som man må spurte ut av, før det deretter går svakt mot høyre igjen og så flater noe ut i et parti der man alltid ser angrep.
Men mer enn noe annet, er rittet en årlig påminnelse om at slibrig taktisk spill, tålmodighet og et effektivt pokerfjes er svært potente våpen i et sykkelritt.
Fysisk styrke er langt i fra alt som trengs for å vinne, spesielt i Milano-Sanremo, hvor spurtere, klassiker- spesialister og angrepsvillige grand tour-ryttere alle er levnet en reell mulighet til å vinne.
Spør bare Fabian Cancellara, ofte den sterkeste opp Poggio; han sto på podiet hele fem ganger, men vant bare én tittel i Sanremo.
– Det unike med Poggio er at man sykler på storeskiva og sykler så fort oppover at man må bremse i svingene og akselerere ut av dem, sier Cancellara – vinneren i 2008.
– Så de siste halvannen kilometerne mot toppen, må man være klar for angrep. Her hvor det flater ut, kommer det alltid angrep, men man vet aldri helt når.
Og hva med Peter Sagan? Slovaken er ofte den som drar ut splinten på Poggio, sprenger feltet og er først gjennom høyresvingen og stuper ned mot målstreken med halsbrekkende fryktløshet – men mannen med tre regnbuetrøyer har aldri vunnet «La Classicissima».
– Utforkjøringen er ekstremt vanskelig. Det er et spørsmål om erfaring. Har man ikk kjørt rittet tre-fire ganger, så vet man kanskje ikke hvor fort man kan forsere svingene nedover, sier John Degenkolb.
Kanskje mer ofte enn ikke, utforkjøringen er mer avgjørende enn veien opp Poggio, sier Bettini. De krappe svingene ned til kasinobyen er som en ytterst farlig lek med liv og helse som innsats.
– Veien ned er ekstremt farlig, både taktisk og fysisk. Det er ofte her rittet avgjøres, hvilket var tilfellet i 2002. Vi hadde et lite forsprang, men ble tatt igjen. I 2003 hadde vi seks eller åtte sekunder på toppen, men tolv sekunder i bunn. Så vi avgjorde det der, sier italieneren.
Paradokset hvor overlegen styrke kan bli ens egen verste ende er intet uvanlig fenomen innenfor profesjonell sykkelsport, men i Milano-Sanremo er denne tilsynelatende urimeligheten mer synlig enn i noe annet ritt.
Og kanskje derfor er det vi elsker vårens første monument, sier Vegni.
– Man så det med Kwiatkowski spurtslo Sagan. Det er derfor man liker dette rittet, man klarer aldri å spå vinneren.
Den lange veien til Roubaix
Sykkelsportens kvinnelige elite måtte vente lenge på å slippe inn på brosteinen i Paris-Roubaix. Mens herrenes utgave så dagens lys i 1896, drøyde det altså helt frem til høsten 2021 før damene fikk prøve seg i den store klassikeren. Britiske Lizzie Deignan dro i land en imponerende triumf etter å ha først og fremst holdt unna for en desperat jaktende Marianne Vos over de svært så krevende 116 kilometerne. Det var hardt, utmattende, mange velt og særdeles spennende – akkurat slik et Paris-Roubaix skal være.
«Jeg er bare så utrolig stolt. Damesyklingen er ved et viktig veiskille, og dagen i dag er en del av den historien. Jeg er veldig stolt for å være med på dette,» sa Deignan direkte på den store sportskanelen Eurosport.
Etter et ytterst spesielt ritt — som grunnet koronasituasjonen var utsatt til oktober — ble det også et seiersintervju utenom det vanlige. Momenter som lojale lagvenninner, godt utstyr og grundige forberedelser måtte nemlig spille annenfiolin til et klart og tydelig politisk budskap.
«Alle fans som ser på, er også med og skriver historie i dag. Det er beviselig en appetitt for damesykling der ute, og utøverne som var med her i dag evner å gjøre dette til det hardeste rittet i verden. Å være den første vinneren, gjør meg derfor utrolig stolt,» slo Deignan fast.
Paris-Roubaix er kanskje sykkelsportens største og mest sette endagsklassiker, og arrangøren ASO, er utvilsomt blant sykkelsportens mektigste aktører, kanskje den aller mektigste. At rittet attpåtil ble direktesendt på fjernsyn over hele Europa, så vel som hos våre transatlantiske venner i USA og Canada, ga anledningen alle solemerker av å være en svært vellykket dag for kvinnenes landeveissykling. Det ga også sportens høye herrer anledning til å gi seg selv et selvtilfreds, politisk korrekt klapp på skulderen.
Alt var likevel ikke rosenrødt. Det var nemlig etter tidenes første Paris-Roubaix Femmes at debatten om de påfallende forskjellene i premiepenger mellom kjønnene, slo gnist på nytt. For mens Lizzie Deignan mottok 1,500 euro, kunne vinneren av herrenes Paris-Roubaix, italieneren Sonny Colbrelli, innkassere 30,000 euro – altså 20 ganger mer enn sin kvinnelige kollega. Og selv om Deignans lag, Trek-Segafredo, i ånden til en slags moralsk kapitalisme, valgte å utligne forskjellen med penger fra egen lomme, er det ikke til å stikke under en stol at de mannlige utøverne har en langt mer innbringende hverdag enn de kvinnelige. Så mens støvet var i ferd med å legge seg over brosteinen, og landeveisesongen 2021 gikk mot slutten, begynte sykkelsportens forståsegpåere å undre seg følgende: Er økte premiepenger det viktigste grepet for å utvikle kvinnelige sykkelsport videre? Eller er dette lite konstruktiv symbolpolitikk?
Høna og egget Continue reading «Den lange veien til Roubaix»
Tidenes beste sesong av et norsk landslag
Vi dypdykker ned i tidenes beste sesong av et norsk juniorlandslag sammen med verdensmester Per Strand Hagenes. I tillegg presenterer Jonas Lindstrøm en meget sterk liste av talenter!
Lytt til den nyeste episoden av Sykkelmagasinets podcast, Gruppo Compatto.
