Vi dypdykker ned i tidenes beste sesong av et norsk juniorlandslag sammen med verdensmester Per Strand Hagenes. I tillegg presenterer Jonas Lindstrøm en meget sterk liste av talenter!
Lytt til den nyeste episoden av Sykkelmagasinets podcast, Gruppo Compatto.
Herrene var så vidt ute av nøytral sone i Bourg-en-Bresse, da Jens Haugland ble gitt ordet av programleder Marius Skjelbæk i TV 2s studio på Aker brygge. I et kronglete 2020 viste Tour de France motstandsdyktighet, selv om kalenderen viste midten av september. Départ-flagget hadde vaiet for den 19.-etappen av rittet.
Uno-X-sjef Haugland rettet seg opp i sofaen og fant de riktige ordene. Rett i forkant hadde han avsluttet den årlige sykkeluka med de andre beslutningstakerne innenfor energiselskapet. De var samstemte i at timingen nå var god for å starte byggingen av et kvinnelag på det aller øverste nivået.
”Vi lar 2021 passere som et slags hvileår, men også en periode der vi kan bygge opp strukturen og finne de rette menneskene til de forskjellige posisjonene i satsingen vår. Så, i 2022, tar vi sats og lanserer et damelag i WorldTouren,” uttalte han.
Personen som fikk hovedansvaret for å bygge opp strukturen i det nye prosjektet, var nå 41 år gamle Lars Ytting Bak. En kapasitet Haugland i utgangspunktet trodde de ville slite med å få om bord i prosjektet.
20 Grand Tours. Året i forveien avsluttet dansken sin aktive sykkelkarriere under Paris-Tours. Hele 18 sesonger på landveien ble tilbakelagt. 20 deltakelser i Grand Tours og en karriere som først og fremst vil bli husket for oppofrende jobbing for hans lagkamerater, blant annet via fem sesonger i Team CSC og sju i rekkene hos Marc Sergeant i Lotto Soudal.
7.-plassen i Paris-Tours ble kjørt inn med Dimension Data-logo på brystet. I samme tidsrom hadde en annen solid hjelperytter og tidligere lagkamerat fra åra i CSC, Kurt Asle Arvesen, begynt å spørre ham hva slags planer han hadde lagt etter karriereslutt.
Det kunne han ikke gi et godt svar på. Der og da var han usikker på om steget fra hjelperytter og inn i den kommanderende sportsdirektørbilen var noe som passet ham for ham. Løsningen ble etter hvert å jobbe i halv stilling for dansk TV 2, og samtidig fungere i en rolle som mentor og assisterende sportsdirektør for Douglas Ryder og Bjarne Riis i NTT Pro Cycling.
Den første henvendelsen mellom Haugland og Bak fant sted i løpet av september samme år. Over telefon fikk dansken høre om planene som forelå i higen etter å ta ’det neste steget’.
”Det skal jeg lige tenke litt på,” lød svaret fra dansken.
Han påpekte også at han nok ikke var den som satt med størst know how der ute om internasjonal kvinnesykling.
”Du kjenner jo så mange der ute som kan hjelpe deg med å bygge opp laget,” messet Haugland.
Litt tid ble tilbrakt i tenkeboksen, før Bak falt ned på at dette var en utfordring det ville være dumt å la passere.
”Det var jo egentlig en masse ting som tiltalte meg ved det,” sier Bak til Sykkelmagasinet. ”Det er et helhetlig prosjekt som inneholder både menn, kvinner og U23-ryttere. Jeg kjente til Kurt og Gummi* (sportsdirektør Christian Andersen) fra før av. Jeg kjente en del av mekanikerne i laget og de snakket veldig positiv om dette prosjektet. De fortalte meg at: ”Du kommer til å like Jens. Han er en skikkelig god sjef”. Kurt er en god venn av meg, og jeg visste at han hadde bygget opp en skikkelig bra miljø rundt herrelaget. Så ja, jeg så på det som et stort, omfattende og spennende prosjekt.”
Spansk finte. 2021 ble satt av til oppbygging. Likevel var man nødt til å agere med en viss hurtighet. Spanske Movistar var blant lagene som fikk snusen i planene, og nølte ikke lenge med å tegne opp en ny kontrakt til Katrine Aalerud ut 2023.
For Ytting Bak startet jobben med å finkjemme rankinglistene, få oversikt over hvilke ryttere som ville være ledig på markedet året etter. Man forsto tidlig at Cecilie Uttrup, Emma Norsgaard, Aalerud og Stine Borgli ikke var mulig å hente i første runde. Kanskje heller ikke den neste.
I tillegg var det et mål å se så mye kvinnesykling som mulig. Dersom han ble med herrelaget ut i feltet, var det hensiktsmessig å planlegge det slik at det også gikk an å få med seg et ritt i kvinneklassen i samme slengen. Blant annet under den belgiske brosteinsåpningen der jentene har syklet Omloop Het Nieuwsblad helt tilbake til 2006-sesongen. Anna van der Breggen gikk til topps, foran nettopp danske Norsgaard.
Han gjorde også som Haugland sa, og begynte å ringe rundt til stort og smått blant hans kontakter i det internasjonale sykkelmiljøet for å tilegne seg ny kunnskap. Etter hvert begynte flere også å ta kontakt med ham. Det gode avtrykket herrelaget etterlot seg på sin ferd, smittet også over på den feminine delen av satsingen.
”Byggingen av prosjektet har gått veldig bra,” sier Haugland. ”Det har vært utrolig artig, faktisk. Noe av det morsomste jeg har vært med på i sykkelsatsingen vår. Det er noe med den følelsen av å bygge opp noe helt nytt fra starten av. Det kan dreie seg om sykler, hjelmer, trøyer, biler, busser og å sette organisasjonen. Mye av dette har vi gjort for guttene, og nå skal jentene få de samme mulighetene. Og så synes jeg det har vært veldig artig å se hvordan Lars blomstrer i rollen og å følge med i prosessen for hvilke ryttere vi skal ha med i 2022.”
Styrer fra Luxembourg. Det er en mandag i august når Sykkelmagasinet får Lars Bak i tale. I sommer har han igjen vært med som ekspert under touren, og blant annet laget AftenTouren med kollega Rasmus Staghøj. Det danske banelandslaget er i gang med kvalifiseringen under OL i Tokyo, idet jeg har fått beskjed om å ringe dansken. I så måte er det noe som skurrer rundt tidspunktet.
Men den danske familiefaren er trygt installert i sin BMW. Nettopp denne dagen ble nemlig valgt for å kjøre fra huset i utkanten av Luxembourg by, og hele veien hjem til øvrig slekt i ”bilbyen” Silkeborg. Tidspunktet er valgt i håp om at den verste trafikken har rukket å roe seg, og at han skal klare seg med i underkant av ti timer med et fåtall stopp underveis.
Som sykkelboss er det ikke dumt å ha base i et land som grenser til Belgia, Tyskland og Frankrike. Et par år fram i tid er det likevel realistisk at barna hans tas ut av Europa-skolen, og blir en integrert del av det danske skolesystemet.
En kort kjøretur over grensa til Belgia er Geo Van Oudenhove, bror til Gino, i full gang med å bygge opp lagets nye service course i Geraardsbergen. Geo har erfaring fra blant annet BMC Racing, Lotto Soudal og Quick Step. Blant lager-alternativene den dyktige mekanikeren listet opp, falt ledelsen i Uno-X ned på den største og dyreste blant dem: En bygning på rundt 700 kvadrat. Her skal alt av utstyr oppbevares, i tillegg til lagets kjøretøy.
”Det er nesten for stort som et service course,” humrer Bak. ”Jeg mener. Hvis du tenker på at det skal sykle 12 jenter på dette laget neste år, så er det stort. Samtidig: Det stedet herrelaget har, begynner å bli for lite. De snakker alt om å utvide det for å få plass til alle kjøretøyene innenfor portene. Men jeg tenker da også at det vil være synergier mellom lagene. Hvis de trenger å lagre en buss hos oss, er det selvsagt intet problem.”
En annen viktig faktor var beliggenheten. Lagerbygningen ligger bare litt over fire kilometer unna huset til sjefsmekaniker Van Oudenhove. Innenfor en radius på noen få kilometer har også massøren Lotta og en annen av mekanikerne tilhold.
”Stedet ligger tett på der de bor. Det gjør at man kan spare mye energi. Å kjøre rundt i bil i Belgia er et helvete. Det stedet der, det blir en god base,” kommenterer Bak.
Likestilt med guttene. Uno-X har gjort poeng ut av at kvinnesatsingen ikke skal mangle noe sammenliknet med herrene i laget. Det gjelder også ytelser som lønn, forsikring og pensjon. Det er store ord, og det skal litt til å følge det opp i praksis.
Allerede er det nemlig 25 ryttere innenfor herrelaget. Ytterligere ti er under kontrakt med utviklingslaget Dare. Det har i det hele tatt begynt å bli en stor operasjon. WorldTour-budsjettet for guttene vil i 2023 kretse rundt 15 millioner euro. For jentenes del vil det trolig dreie seg om rundt halvparten.
Med 35 mann på den ene siden av kjønnskløften, og kun tolv kvinner på den andre, skal det godt gjøres at alt blir 50/50 i oppstartsåret. Men den mest romslige service coursen – den får i hvert fall jentene. Utgangspunktet er at alt utstyr, støtteapparat og materiell skal være tilgjengelig i de respektive lagene. Det betyr tre lag, tre busser og det samme oppsettet på de samme syklene. Fra starten er det satt av tolv plasser i kvinnelaget og et løp av gangen. Hos herrene er det rom for å sykle både dobbelt, og noen ganger trippelt program.
Susanne Andersen hjem igjen. Det internasjonale forbundet ønsker selvsagt å utvikle sporten sin og har som mål å øke antall WorldTour-lag fra 9 til 15 neste år. Uno-X, Cofidis, Rally Cycling og Jumbo-Visma er blant lagene som søker.
Rekrutteringen til Uno-X sin kvinnesatsing startet med signaturen til 18 år gamle Anniina Ahtosalo fra Team Rygter. Hun er et multitalent som kan vise til gode resultater både fra cross, landevei, terreng og bane. Deretter ble den norske trioen Mie Bjørndal Ottestad, Anne Dorthe Ysland og Amalie Lutro presentert. Bak & Co. har også sikret seg den unge temposyklisten Hannah Ludwig og et kapteinsemne i den mer erfarne spurteren, Hannah Barnes (begge fra Canyon SRAM). Det er også andre norske og danske navn på vei inn i satsingen, inkludert Susanne Andersen.
”Hun har kanskje ikke fått vist det fram de siste årene, men hun er en meget god spurter. Hvis du ser på hvordan Kristoffer Halvorsen og Rasmus Tiller har prestert etter at de kom inn i laget vårt, så håper vi på litt den samme effekten,” sier Bak.
Haugland sier han ønsker seg ’en miks av unge ryttere som alt har prestert tidlig i karrieren’ i ’kombinasjon med noen voksne damer med erfaring fra feltet’. Utover det gjelder det samme offensive tankesettet som har preget herrelaget underveis i rittene. Man ser muligheter underveis, og griper dem.
Så er også skalaen mindre blant jentene. Se bare på hva som skjedde med Movistar Team etter at de flyttet blikket utenfor landegrensene, og signerte Annemiek van Vleuten og Emma Norsgaard. Omtrent over natta var det blant de aller beste lagene i verden.
”Har du en rytter som Norsgaard eller Lotte Kopecky, så har du egentlig laget ditt. Du kan bygge opp det hele rundt dem. Men vi synes jo også det er morsomt å skape profilene selv. På den ene siden synes vi det er gøy å være underdog, på den andre vil vi ikke bare være fornøyd med å bli innvilget WorldTour-lisens. Vi er også nødt til å levere varene,” presiserer Bak.
Rivende utvikling. I 2022 vil Le Tour de France Femmes avec Zwift innta landeveien uka etter at moderrittet er avsluttet. Det betyr åtte etapper mellom 24-31. juli. De fleste arrangører med respekt for seg selv, har allerede lansert planer for konsepter som også involverer jentene. Flere av WorldTour-lagene følger etter i samme spor.
Alt vel og bra, og gode indikasjoner på at kvinnesykling er inne i en rivende utvikling. Det som opptar mange er likevel det faktum at denne delen av idretten skal vokse i takt med omgivelsene. UCI åpner opp for at maksantallet heves fra 16 til 20 ryttere neste år. De store toppnavnene dominerer idretten, og strømmen av ungt talent er tilfredsstillende.
Likevel er det et punkt man fremdeles sliter med: Bredden.
”Slik jeg vurderer situasjonen, er det fremdeles de eldre rytterne som ’sitter på flesket’. De sykler for gode lag og har gode lønninger. Mange av de yngre rytterne sliter med å komme seg inn i idretten. De er kanskje avhengig av å jobbe ved siden av eller gjøre ferdig studier,” sier Bak.
World Tour, Giro d’Italia Donne og Paris-Roubaix er kremen. Alle vil dit. Men det er ikke der det viktigste rekrutteringsarbeidet skjer. Det foregår via klubb, forbund og ved å flytte grenser i belgiske gateritt.
Talentene trenger ritt som passer nivået deres. Fremdeles preger fraværet av egen U23-klasse kvinnesykling, noe som gjør at en isolert sett svært uerfaren utøver som Anne Dorthe Ysland, blir kastet rett ut i tvekamp mot verdenseliten under både Dwars door Vlaanderen og Flandern rundt i sin første sesong på elitenivået.
Det er selvsagt både veldig kult og sabla skremmende:
”Jeg tror det er mange som opplever det som håpløst,” sier Anne Dorthe Ysland til Sykkelmagasinet. ”Man skjønner ikke hvordan man skal klare å kjempe mot de beste. Hvis man ikke har troen på det, er det jo egentlig ingen vits i å prøve. Det er vanskelig å takle at nivåforskjellene er så store.”
19-åringen fra Korsvegen ved Melhus har en svært allsidig idrettsbakgrunn fra blant annet fotball, håndball, langrenn, ishockey og sykling. Etter at hun bestemte seg for å satse på landeveissykling og fokuserte inn mot en plass på juniorlandslaget, opplevde hun å vinne 14 av de 17 individuelle rittene hun stilte opp i for to år siden. Fra å oppleve det og til å sikte seg inn på de 50 beste i klassikerne, er forskjellen stor.
”Vi mangler fremdeles en egen U23-klasse, slik guttene har. Jeg tror alle kjenner på den sinnssyke overgangen fra junior til senior. For meg ble det ekstra krevende ettersom vi heller ikke syklet internasjonale ritt i den perioden.”
”Det er en god boom rundt internasjonal kvinnesykling i øyeblikket; sånn sett er vel din karriere timet ganske så bra?”
”Jeg føler jo at jeg er født i det perfekte årskullet. Vi er midt inne i tidenes utvikling på damesiden. Det er helt rått å tenke på.”
”Det var vel ingen vanskelig avgjørelse da tilbudet fra Uno-X dukket opp?”
”Det virker på meg som alt de gjør er så gjennomtenkt. De har et veldig bra opplegg og en god plan på det de gjør. De annonserte planene for å bygge opp et damelag, og så signerte de Lars Bak ett år i forkant, slik at han kan være med herrene og lære av dem. Det satses skikkelig og de har virkelig lyst til å gjøre det ordentlig. Jeg tror mange kommer til å få øynene opp for sporten vår når Uno-X utvikler et lag på damesiden også.”
Forsterker organisasjonen. Uno-X gjør slik de har gjort på herresiden. De forsøker å bygge opp en bred organisasjon rundt rytterne sine. James Moran ble rekruttert fra British Cycling for å sørge for at guttene fikk i seg næringen de trenger både på og av sykkelen.
For jentene er det Hannah Mayho som skal styre næringsinntaket. I motsetning til sin sleggekastende søster, Jess, valgte Hannah å forlate friidretten til fordel for sykling i junioralder. En påkjørsel under trening i Belgia gjorde at hun pådro seg brudd i venstre ben, høyre arm og håndledd. Noe senere begynte hun i stedet å studere ernæring og kosthold ved universitetet i Chester. Etter blant annet å ha jobbet for akademiet og kvinnelaget til Manchester City, har hun nå meldt overgang til norske Uno-X.
Når det gjelder sportsdirektører og trenere, er også nye navn på vei inn her. Lars Bak ville ikke fortelle for mye, men ettersom utvalget i Norge er begrenset, kunne han avsløre at han vil samarbeide mye med en kvinnelig, britisk sportsdirektør i første del av sesongen neste år.
Dansken er godt klar over at det kan komme til å bli spørsmål ved hans kompetanse til å lede en kvinnesatsing etter et langt liv på ’den andre siden’.
”Det kunne jo være at noen hadde lyst til å spørre om jeg var den rette til jobben med tanke på min bakgrunn. Hvis noen hadde bedt meg nevne navnet på den som vant Flandern rundt for kvinner for åtte år tilbake, så er det ikke sikkert jeg hadde klart å svare på det. Samtidig som jeg godt kunne ha visst det på herresiden. Det viktigste for meg har vært å ta del i denne prosessen fra starten av og være med og utforme laget. Det er en prosess jeg har lært veldig mye av allerede,” sier han.
I tillegg til å være sjefen for det hele, skal han også i aksjon som sportsdirektør. I så måte synes han det er fint å ha en god sparringspartner i bilen underveis.
”Jeg sier ikke at jeg ikke kunne ha lagt opp taktikken selv, men jeg tror det er lurt å lære av noen som har enda mer innsikt til kvinnesykling enn jeg sitter meg per nå. En som har kunnskapen man trenger. I starten skal vi sitte mye i følgebilen sammen slik at jeg kan lære av henne.”
Forarbeidet er gjort. Lista er lagt. Høsten skal brukes til å stille bankgaranti, liste opp rytterne og søke lisens hos UCI. Det planlegges allerede for felles treningsleir for de tre lagene som et ledd i sesongforberedelsene.
I 2022 skal verden få se Uno-X rulle ut porteføljen for en hel verden.
Jarle setter pris på Gruppo Compatto mer enn noensinne etter møtet med belgisk brostein. Bedre å la Julian Alaphilippe, Mathieu van der Poel og Wout van Aert slippe til. Trioen vi mener definerer sykkelsporten akkurat nå. Her angripes det fra start!
«I 2015 syklet Vegard for Lotto Soudal, men de ville ikke gi ham en ny kontrakt og agenten han hadde da, slet med å finne noe annet lag til han. Det syntes jeg var veldig trist, fordi jeg visste jo hvor god Vegard var. Så spurte jeg han om jeg kunne få lov til å blande meg inn. Jeg gjorde egentlig bare reklame for en god kompis, for på dette tidspunktet var jeg ikke lisensiert agent,» sier Eriksen.
Som sykkelkommentator har han god oversikt over de ulike lags filosofier, deres styrker og svakheter og ambisjoner i ritt. Kunnskap som kommer godt med når han tar kontakt med de forskjellige laglederne i proffsirkuset.
«Jeg tok noen telefoner og sendte et par e-poster og ble egentlig bare positivt overrasket over hvor hyggelige de fleste lagsjefer var i sine svar. Jeg hadde aldri følelsen av at jeg var i veien eller oppholdt noen. Men det tror jeg har litt å gjøre med hvordan du går frem. Jeg var veldig ydmyk i min tilnærming, og det gjorde at jeg ble tatt veldig godt imot. Etter hvert fikk vi napp i Fortuneo-Vital Concept, et fransk prokontinentallag, som satset på vårklassikere. Da handlet det om å gjøre reklame for Vegard som en god klassikerrytter og kommunisere at han kunne styrke klassikerdelen av laget. Så hjalp det veldig at også Thor Hushovd snakket varmt om Vegard ovenfor lagsjefen,» forteller han.
Med en prominent mentor og en kunnskapsrik venn i bakgrunnen blir det fort enighet mellom laget og Vegard Breen om å signere en ettårskontrakt. Det finnes bare et problem. Språket.
«Laget skrev på fransk, men Vegard snakket jo ikke fransk. Så mesteparten av jobben min bestod i å oversette mailer underveis i forhandlingene. Når det kom til kontrakten, så bare oversatte jeg den, slik at Vegard forstod hva som stod der, men selve innholdet som lønn for eksempel kunne jeg ikke si noe om, siden jeg jo ikke hadde lisens. Den hadde jeg først året etter,» påpeker Eriksen.
Det blir riktignok kun ett år i Fortuneo-Vital Concept. Selv om laget ønsker å forlenge med Breen, søker nordmannen hjem til kontinentalnivå. Men agentkompis Eriksen får lov til å gjøre et siste forsøk på å finne en arbeidsgiver i de fremste divisjoner. Gratis vel å merke.
«For å oppfylle kravene inngikk Vegard og jeg en avtale, men vi satte provisjonen min til null. I og med at jeg var såpass ny, følte jeg at Vegard tok en sjanse på å ha meg som agent, så jeg syntes at det var greit at han ikke skulle betale for arbeidet. Jeg reiste til VM i Qatar for å møte andre lag og fikk blant annet kontakt med Bahrain-Merida. Fordi laget syklet på Merida-sykler og fordi Merida er et stort merke i Norge, så var de interesserte i Vegard. Til slutt ble det dog ikke noe av avtalen, fordi en kinesisk sponsor tinget om å få to plasser i laget for asiater,» sier han.
Breen ryker med andre ord på kvoten, og velger etter ett år i det norske kontinentallaget Joker å avslutte karrieren i en alder av 27 år. Eriksen mener at kompisen aldri fikk den oppmerksomheten han fortjente fra agenthold, og har et budskap til unge ryttere.
«Vegard havnet i en situasjon, der han ikke fikk innrømmet høy nok prioritet fra agenten sin fordi han ikke tjente veldig mye. Syklister som vil bli proffe og skal skaffe seg en agent bør derfor tenke på et par ting. Dersom en agent har et stort nettverk er dette bra, men når han også har veldig mange klienter, så må du være klar over at du bare blir en liten fisk i et stort hav. Og med mindre du da kjører så gode resultater at resultatene i seg selv selger deg, er det ikke sikkert at agenten vil bruke så mye tid på deg, som du selv skulle ønske,» sier han.
«Gruppo Compatto» er Sykkelmagasinets helt nye podcast. Programledere er de svært så sykkelkyndige Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik. Første episode handler om Uno-X Pro Cycling, Norges første profflag.
Uno-X tøffet inn på den norske sykkelscenen i 2017, og har siden tak steget fra lillebror i Norge til å jakte «verdensherredømme».
Episode 1 snakker om veien deres dit, hva de får til i dag og ikke minst hva som mangler før de kan være et slagkraftig World Tour-lag.
– De har gjemt seg bak Halland Johannessen-brødrenes herjinger i aldersbestemt klasse, sier blant annet Fredagsvik og Lindstrøm om klatrestyrken i laget.
Hva tror programlederne om veien videre for det norske sykkellokomotivet?
Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Er man først over målstreken, venter det i alle fall stor rikdom på den som vinner VM og kan sykle rundt i regnbuens farger.
Denne uken er syklingen på hjemmebane. Sjeldent er stemningen så elektrisk som den er i sykkelfrelste Belgia, trolig det eneste landet i verden hvor sykling er sport nummer en. Større enn fotball faktisk!
Regbuen ja… Kanskje det fremste fredssymbolet vi har. Men alle som kjenner VM-historien, vet at dette rittet dreier seg om alt annet enn fred. La oss for eksempel spole noen få år tilbake…
Det er oktober 2016, i ørkenbyen Doha. I 40 graders hete legger 199 av verdens beste syklister ut fra start i samlet felt. Seks timer og 257 kilometer seinere er det bare tolv ryttere igjen i front.
En av dem er den norske lagkapteinen, Alexander Kristoff. Han føler seg pigg, og han har et ess i ermet: Landsmannen Edvald Boasson-Hagen sitter også i tetgruppa, og skal hjelpe Kristoff på oppløpet.
500 meter fra mål gjør Kristoff seg klar for spurt. Han aner gullet. Han aner regnbuetrøya. Han aner tittelen ”verdensmester”. Han aner samme legendestatus som Thor Hushovd.
400 meter fra mål ser han innspurten spille seg ut akkurat slik det norske laget har planlagt på forhånd: Edvald skal fungere som «pilot» for Kristoff, sykle foran og lede ham til en perfekt posisjon for den siste spurten mot mål. Ingen andre i tetgruppa har en opptrekker av samme kaliber som ham. Og få han samme monsterspurt som ham etter 26 mil. Det er nå eller aldri.
Tiden er inne for å iverksette gullplanen. Kristoff roper til Edvald. Ingen reaksjon. Kristoff roper igjen. Ingenting. 350 meter til mål. Edvald venter ennå. Kristoff komparative fortrinn er den seige langspurten, nå må ting skje! 300 meter. 250 meter. Og der trår Boasson-Hagen til, reiser seg fra setet og legger alt han har av krefter i hvert pedaltråkk. Overkroppen er over styret, han når maksimal fart.
Men ingenting er lenger som planlagt. Og det er nå det går opp for Alexander Kristoff: Boasson-Hagen hjelper ham ikke. Hagen går for å vinne selv.
VM i landevei handler tilsynelatende om å komme først fra A til B. Men svik, dobbeltspill og forræderi har preget det prestisjefylte verdensmesterskapets snart hundreårige historie. For luftmotstand og tyngdekraft gjør at det ikke er så enkelt som at den sterkeste vinner. For å overvinne naturkreftene trenger man hjelp, det vil si lagkamerater som er villige til å ofre seg, skjerme kapteinen mot vind, hente mat og drikke til ham, innhente konkurrenter, holde farten oppe i feltet.
Den belgiske lagkapteinen Rik Van Looy er en av mange eksempler på storfavoritter som et eller annet sted underveis i rittet plutselig har blitt stående uten sin hjelper. Under VM i belgiske Ronse i 1963 fikk riktignok hjemmepublikummet en belgisk verdensmester, men ikke han de forventet. Først meldte landsmannen Benoni Beheyt at han hadde kramper og ikke kunne hjelpe Van Looy på rittets siste runde. Dernest ble Van Looy holdt i trøya av Beheyt, som vant. Seieren fikk seinere navnet «Forræderiet i Ronse».
Selv om Beheyt ble verdensmester, ødela det karrieren hans. Van Looy og resten av det belgiske laget bannlyste 23-åringen, som la opp fem år seinere.
Til fellesstarten for herrer under VM i Flandern denne helga, stiller sportens største vinnerskaller i tettsittende lycra. Seierherren får bære den stripete regnbuetrøya under alle ritt det kommende året. I tillegg innkasseres lukrative sponsoravtaler og en evig plass i historiebøkene.
– VM er kanskje det største man kan vinne.
Tidligere sykkelproff Dag Otto Lauritzen, nå ekspertkommentator og programleder på TV2, hadde i 1990 sjansen til å bli verdensmester. Noen hevder gullet glapp som fordi han hadde feil lagkamerat.
Det hele startet allerede under VM to år tidligere. 100 meter før mål, kolliderte belgieren Claude Criquielion og kanadieren Steve Bauer. Criquielion stupte over sykkelen og inn i et gjerde, mens Bauer mistet balanse og fart. Uten motstand trillet dermed italieneren Maurizio Fondriest noe overrasket i mål som verdensmester.
Etterpå ble Bauer disket for å ha forårsaket kollisjonen, og fratatt sølvmedaljen.
Men det stoppet ikke der: Criquielions advokater hevdet Bauers sykling kom inn under den juridiske definisjon av «overfall», og krevde et millionbeløp av Bauer for tapte inntekter som følge av gullet som glapp.
Det skulle gå åtte år og tre rettsinstanser før dommen falt i Bauers favør.
Men, tilbake til Dag Otto Lauritzen, som bodde i samme gate, var nær venn, fast treningspartner og syklet på samme profflag som Bauer. Som en skjebnens ironi satt Lauritzen i tet under VM i Japan i 1990 – sammen med en av Criquielions nære venner – Dirk De Wolf. Med bare 20 kilometer igjen av rittet, mistet belgieren på mystisk vis balansen og veltet nordmannen over ende. Lauritzens gullhåp endte i grøfta.
Mange trakk umiddelbart parallellen til krasjen som fratok Criquielion seieren, og mente dette var en kjedereaksjon – en ren hevn.
– Noen sa De Wolf veltet med vilje – at det var en takk for sist. Men det nekter jeg å tro. Men å miste den sjansen til å vinne et VM var blytungt, sier Lauritzen.
Hva er det ved VM som provoserer fram illojalitet og forræderi mellom topputøvere på to hjul?
Hele året sykler rytterne for private profflag, med lagkamerater fra ulike land, med sponsorer som betaler lønningene deres. Lojaliteten ligger hos laget – kameratene man trener, bor og konkurrerer med de fleste av alle årets dager.
Også kommer den ene dagen i året da dette fellesskapet opphører. I VM er det landskamp, det er nasjon mot nasjon og plutselig er man på samme lag med ryttere man til vanlig anser som bitre rivaler. Kameratene fra profflaget blir konkurrenter, og de som skal sykle for landet sitt er ikke vant til å samarbeide og gjøre hverandre gode.
VM har selvfølgelig fellestrekk med andre idretter: Norske fotballspillere grisetakler hverandre i kamp for klubblag, men jubler sammen når de spiller med flagget på brystet. Forskjellen er at fotballspillere har så mange døgn sammen på oppdrag for landslaget at det ofte oppstår et reelt fellesskap.
Irkutsk. «Det er tiden i Moskva klokken viser.» I den store vestibylen på togstasjonen i Irkutsk er det trangt om plassen. Folk med store plastposer og enda større kofferter haster gjennom sikkerhetsslusen ved inngangsdøren til den historiske bygningen fra 1900-tallet.
Etter de siste års terrorangrep har de russiske myndighetene strammet inn på sikkerhetstiltakene for å forhindre nye attentat. Først når jeg ser nøye på metalldetektoren, oppdager jeg at strømpluggen ikke er påkoblet. Denne detektoren kommer aldri til å varsle om noen ting. Åpenbart er redselen for terror ikke fullt så stor allikevel.
Jeg trøster meg med tanken om at terrorister velger nok mer attraktive mål å plassere bombene sine enn på togstasjonen i Irkutsk, 4000 kilometer øst for Moskva, langt inn i Sibir. De fleste som oppholder seg i byen har uansett kun et mål. Å dra fortest mulig herfra og videre til Baikalsjøen, sju mil sør for Irkutsk. Storhetstiden til «Østens Paris», slik regionhovedstaden en gang ble kalt for, er for lengst over.
På 1800-tallet var det mange intellektuelle som bosatte seg her. Landsforviste, ledende personligheter innen vitenskap og kultur, med en drøm om et nytt og bedre liv. De bygget teater og sørget for elektrisk gatelys og telefontilkobling. Det var framgangstid. Også senere blomstret byen. I sovjettiden stod tungindustrien sentralt i Irkutsk, og var arbeidsgiver for flere tusen mennesker. Nå er rustne industriruiner alt som er igjen. Selv de originale trehusene i sentrum tas ikke hånd om og kollapser én etter én.
Av de rundt sekshundretusen innbyggere i Irkutsk er en sjettedel studenter. Byen er ung og kreativ, men uten perspektiver på økonomisk oppsving. Etter studiet søker de fleste unge seg til Moskva eller Beijing, som i russisk målestokk bare ligger et steinkast unna.
Jeg ser på klokken på perrongen. Den viser 01:03. Toget jeg skal ta, er klart til å kjøre. Forvirret kikker jeg på mobilen min. Her er det 08:03. Kan det hende at jeg har rotet med tiden på grunn av jetlagen? Det er ikke mer enn et døgn siden jeg landet på flyplassen til Irkutsk etter å ha reist 7000 kilometer fra Oslo via Berlin og Moskva og hit.
Nadezjda, konduktør og i midten av 50-årene, som nettopp har kontrollert både billetten og passet mitt, legger merke til ansiktsuttrykket mitt og smiler.
”Det er tiden i Moskva klokken viser. Det gjør det enklere å ferdes gjennom alle tidssoner,” forklarer hun.
Selv om det allerede er formiddag i Vladivostok ved Stillehavet og morgen her i Sibir, er det altså natt på alle Russlands togstasjoner, fordi det er natt i Moskva. Jeg begynner for første gang å ane i hva slags dimensjoner det tenkes i dette landet.
”Russland er et svært land og vanskelig å styre,” sier Nadezjda og blåser i signalfløyta.
Toget til Ulan-Ude setter seg sakte i gang.
Ulan-Ude. «I Russland er hele livet et eventyr!»
Etter en seks timers lang tur med den transsibirske jernbanen rundt sørspissen av Baikalsjøen, forbi Sljudjanka og Baikalsk med sin store cellulosefabrikk, ankommer toget stasjonen i Ulan-Ude. På perrongen venter Alexei Amagaeva for å plukke meg opp. Selv om jeg aldri har møtt han før, vet jeg umiddelbart at det er han jeg ser etter. Han har tynne legger og solskille på armene. Det er ingen tvil om at denne karen er syklist.
Alexei, eller «Ljosha» som vennene hans kaller ham, er 36 år gammel, født og oppvokst i Ulan-Ude og venn av mine foreldre. I 2017 flyttet han og kona til Tyskland på grunn av jobben. Karriereperspektivene i Europa var langt bedre enn her i Sibir.
”Kom til Ulan-Ude en gang. Så skal vi sykle sammen,” hadde han sagt til meg.
Tilbudet hadde vært alt for fristende til å avslå. Ikke bare kunne jeg på den måten utforske et for meg ukjent område og natur, men jeg ville også få mulighet til å bli kjent med en annen kultur og livet langt unna all vestlig sivilisasjon.
Vi slenger bagasjen min i den hvite kassebilen, som Ljosha for anledningen har fått låne fra en bekjent, og drar til sentrum. I hvert fall prøver vi det, fordi gatene er fulle av biler. Det er kø overalt. På samme måte som i Europa kjøres det på høyre side, men de fleste biler har også rattet på høyre side. Jeg stusser.
”Bruktbiler fra Sør-Korea. Noe annet har folk ikke råd til,” forklarer Ljosha.
Mens bybildet til Irkutsk bar tydelig europeisk preg, er Ulan-Ude ved Baikalsjøens østlige bredder sterkt asiatisk påvirket. Herfra er det kun 280 kilometer til Mongolia i sør. Ikke overraskende var det nettopp mongolene som for flere årtusener siden bosatte seg her først.
Fra bilen ser jeg eldre folk koste de støvete og sandete veiene med sopelime. Arbeid som dette gjøres fortsatt for hånd i Ulan-Ude.
Jeg drar ned vinduet og kjenner den syrlige og bitende lukten av eksos i luften, og som gjør det vanskelig å puste. Bruktbilene fra Sør-Korea har ikke bare rattet på feil side, men kommer også uten katalysatorer. Det hele minner meg om oppveksten min i DDR, der eksosen i hjembyen på enkelte dager var så tjukk at jeg trodde det var tåke.
Russland er et svært land og vanskelig å styre
”Ulan-Ude,” sier Ljosha, ”er hovedstaden i Burjatia, en av Russlands tjueto republikker med blant annet rett til eget språk.”
Ljosha er selv burjater. Forfedrene hans, fortsetter han å fortelle, var tradisjonelt et nomadefolk og i slekt med mongolene, som på 1200-tallet ble underkastet av erobreren Djengis Khan. 500 år senere ble regionen kolonisert av de første russerne og utviklet seg til et viktig handelssenter mellom Russland og Kina i øst og Mongolia i sør. «Udinskoje», slik byen het den gangen, var et sentralt knutepunkt og porten til Asia. Det ryktes om at det var her, russerne for første gang fikk smake på et oppkvikkende brygg med navn «te», og som etter hvert skulle bli Russlands nasjonaldrikk, langt mer populært enn kaffe.
I kjølvannet av den bolsjevistiske revolusjonen ble Burjatia 1923 erklært som en selvstendig sovjetisk sosialistrepublikk, mens hovedstaden noen år senere fikk navnet Ulan-Ude, som på burjatisk betyr «røde Uda», oppkalt etter elven Uda. Omtrent samtidig nådde også Josef Stalins lange arm til byen. Terroren hans stoppet ikke i Sibir. Under Stalin ble mange av regionens buddhistiske munker drept eller havnet i arbeidsleirer, såkalte «gulag». Deres templer ble systematisk brent ned og religiøse handlinger erklært forbudt. Kommunisme, som skulle avle frem det dannede og opplyste menneske, tillot ikke den slags «opium for folket», slik Karl Marx en gang hadde karakterisert religion som. Først etter at tusenvis av burjater hadde mistet livet i den store fedrelandskrigen mot Nazi-Tyskland, ble det med Stalins velsignelse i 1945 åpnet et buddhistisk kloster i Iwolginsk, to mil sørøst for Ulan-Ude. I dag er klosteret det største spirituelle senteret for buddhisme i Russland. Iwolginsk har en såpass viktig rolle at til og med Dalai Lamaen pleide å komme hit en gang i året for å be sammen med klosterets munker. Men dette var før Kina truet med å revurdere handelspolitikken med Russland. Siden ble det slutt på besøkene til Iwolginsk.
Ljosha parkerer bilen i en trafikkert hovedgate, med store boligblokker i sosialistisk stil.
”Jeg må skaffe et sykkelstativ til bilen, slik at vi kan ta med syklene til Baikal,” sier Ljosha.
Vi haster over veien og inn i en handlegate der det utelukkende finnes butikker som selger bilrekvisita. Dekk, motorolje, vindusviskere og eksosrør. Alt «made in Asia». Butikkeierne, noen gamle menn, sitter utenfor sjappene sine og spiller backgammon. Salget går dårlig. Det er ingen som har råd til nytt utstyr til bil. Gubbene rister på hodet. Sykkelstativ til bil? Hvorfor skal du ta med sykkel på bil, når du kan kjøre hele veien? Sykling, forstår jeg, er en luksus, som folk flest verken har tid eller råd til å holde på med her i Sibir.
”Hva nå?,” spør jeg, redd for å gå glipp av en unik mulighet til å sykle ved Baikalsjøen.
”Ingen fare. Jeg får organisere noe via kompisen min, Alexey. Det ordner seg,” sier Ljosha og smiler.
”Her er det ikke som i Vesten, der du kan kjøpe alt du trenger. I Russland er det et eventyr å få tak i noe, men heldigvis har du venner og bekjente.”
En telefonsamtale senere er sykkelfestet jammen i boks, men kompisen til Ljosha har blitt nysgjerrig på vennen fra Norge som har forvirret seg til Sibir og skal sykle ved Baikalsjøen.
”Ta han med, så møtes vi og gjengen på en liten sykkeltur,” foreslår Alexey.
Det jeg ennå ikke vet på dette tidspunktet, er at jeg snart skal bli kjent med den harde kjernen i Ulan-Udes lokale sykkelmiljø.
Klokken er seks på ettermiddagen, når Ljosha og jeg sykler fra revolusjonsplassen rett ved «Ulitsa Lenina», Leningata. Selv hundre år etter oktoberrevolusjonen er Lenin fortsatt allestedsnærværende i Ulan-Ude. Byen har ikke minst det største minnesmerket av den kommunistiske revolusjonæren i hele verden.
Egentlig hadde jeg sett for meg å sykle på en racer, men må ta til takke med den gamle terrengsykkelen til Ljosha. Den veier et tonn, men det er ikke det verste. Det verste er faktisk trafikken ut av byen. Gang på gang blir vi forbikjørt av svære trailere som passerer oss med så lite avstand, at jeg kan kjenne dragsuget deres. På bare to mil får jeg tre nær døden opplevelser. Det finnes helt enkelt ingen sykkelveier i Ulan-Ude, som i resten av Sibir. Her er veiene forbeholdt bilistene. Ferdig snakka.
Pulsen min nærmer seg maks, og det ikke bare fordi jeg er redd for å bli påkjørt, men også på grunn av den sure og bitende eksosluften.
”Velkommen til Ulan-Ude,” ler Ljosha.
Et stykke utenfor byen møter vi så på Ljoshas venn, Sergey Tsyrenov i fullt BMC-kit. Hadde jeg ikke visst at det sveitsiske laget var nedlagt, hadde jeg nok trodd at Tsyrenov var et fremadstormende talent fra Sibir som BMC hadde sikret seg. Sergey sykler på en Pinarello Dogma F8. Jeg nikker anerkjennende.
”Haha, niet, niet. Det er bare en kopi fra Kina,” opplyser han med et lurt smil.
”Ingen har råd til en ekte Pinarello her, må du vite.”
Fort sykler han likevel.
Det er varmt denne kvelden. Ljosha svinger av veien og stopper på en veikro for å fylle på vann. På rasteplassen utenfor står det to syklister og vinker når de ser oss komme. Alexey, eieren av sykkelstativet, og Denis.
”De to eier halvparten av alle KOMene på Strava i Ulan-Ude og omegn,” introduserer Ljosha.
Vi ler. «Strava» og «KOM» er syklistenes esperanto og trenger ingen oversettelse. Praten vår går på russisk, tysk og engelsk, men til tross for ulike morsmål finner vi tonen umiddelbart. Det slår meg at mine russiske venner overhodet ikke lever opp til klisjeen som gjerne formidles hjemme hos oss. Å sykle sammen og dele lidenskapen, tenker jeg, er den beste måten å avkle politisk indoktrinering og ideologisk splittelse, som i dag er på fremmarsj igjen.
Før jeg legger merke til det, har vi lagt ut på en runde på den sibirske steppen. Vi sykler oppover på en smal sti av sand og grus, og nærmer oss etter hvert et utsiktspunkt der det står to gylne rådyr. Herfra kan både vi og rådyrene se over høydedragene som omgir Ulan-Ude. Nede i dalen renner elven Selenga. Brunt, gjørmete og bedagelig slik den allerede gjorde det når forfedrene til Ljosha fremdeles stakk ut til hest og ikke på sykkel. Vannet til Selengaen og varmen er en dødelig kombinasjon. Det er mygg overalt, men det ser ut som om de bare er ute etter meg. Mens Ljosha, Alexey og Denis blir forskånet, blir huden min regelrett perforert. Jeg må fortsette mens det fortsatt er blod igjen i meg, tenker jeg, og sykler i forveien til de andre.
Vi ferdes nå i et gulgrønt gresslandsskap, som er mye mer frodig enn jeg hadde sett for meg. Som Djengis Khan for flere århundrer siden, rir vi inn i solnedgangen. De burjatiske slettene blir kledd i gull, mens en intens urtelukt av viltvoksende kryptimian fyller lungene våre og skaper velbehag.
”Nå sykler jeg i Sibir. Nå sykler jeg i Sibir,” sier jeg til meg selv.
Jeg må gjenta det flere ganger for virkelig å begripe at jeg gjør nettopp det. Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at jeg en dag skulle sykle i denne delen av verdenen.
Mørket senker seg. Vi er tilbake ved vårt utgangspunkt for turen, men Denis og Alexey vil vise meg flere av sine treningsveier.
”Er det lurt?” spør jeg, og argumenterer med at det snart er mørkt.
Men Denis og Alexey er allerede på vei videre. Ljosha bare trekker på skuldrene og jager etter. Det er nå jeg skjønner hvorfor Djengis Khan ble den erobreren han ble. Han bare ikke brydde seg om klokkeslett, men fortsatte å utforske verdenen rundt seg.
Selv om grusveien vi sykler på nå ikke er spesielt teknisk, må jeg anstrenge meg for å holde følge med mine russiske venner. I skumringen klarer jeg så vidt å se bakhjulet til Denis foran meg, mens jeg langs veien ser svake konturer av noen store parabolantenner.
”Radar!” opplyser Alexey.
Jeg stusser. Flyplassen ligger jo et godt stykke unna. Hvorfor i all verden settes det opp radar midt i den burjatiske steppen? Svaret følger på stående fot.
”Æææ gutter, jeg tror vi har tatt feil vei,” sier Denis. ”Vi er midt i en militærsone. Om vi ikke snur nå, så blir vi skutt.”
Mine burjatiske venner storler. Det gjør ikke jeg. Fordi i det fjerne skimtes nemlig soldater med svære schæfere som patruljerer. Nervøsiteten sprer seg fra hodet og ned til beina. Jeg er innstilt på snart å høre russiske kommandoer og Kalasjnikov-salver.
”Hvordan er det mulig?” tenker jeg. Hvordan er det mulig at jeg på min første tur i Sibir klarer å rote meg bort i et sperret militærområde, som ikke er inntegnet på noe kart, og hvor det er bekmørkt? Alt jeg kan gjøre nå, er å be om bistand fra alle steppens sjamaner.
Først to timer senere er Ljosha og jeg tilbake i Ulan-Ude. Det sier seg selv at vi måtte pile av sted som om vi var rømlinger.
”I Russland er hele livet et eventyr!” sier Ljosha unnskyldende og ønsker god natt.
Baikalsjøen. «Baikalsjøen får deg til å reflektere over hvor du kommer fra og hvem du er.»
Det lille fyrtårnet i Turka, på østsiden av Baikalsjøen, er fremdeles under oppussing. Det har det vært siden Ljosha og kona flyttet fra Sibir.
”Korrupsjonen er kanskje det største problemet Russland har i dag, og alltid har hatt. Offentlige midler bare forsvinner i lommene til korrupte politikere, som beriker seg på bekostning av samfunnet. Her på Baikal er du overlatt til deg selv,” sier Ljosha.
Jeg vil svare noe for å viske bort melankolien hans, men kjenner at det blir feil uansett hva jeg sier. Hva vet vel jeg om levevilkårene i Russland?! Stum kikker jeg ut over Baikalsjøen, som ligger foran oss. Blått. Majestetisk. Hemmelighetsfullt. Vannflaten er blankt som et speil. Et speil for den russiske folkesjelen, som nettopp har tungsinn i seg, men også livsglede og stolthet. Med sine tretti millioner år er Baikal-sjøen et taust vitne til utallige generasjoners livshistorier fylt av håp om en lykkeligere tilværelse. Både burjater og russere har i alle århundre tilbedt innsjøen og gjør det den dag i dag. Deres ærefrykt er så stor, at de snakker om Baikalsjøen kun i tredjeperson. De kaller den for «det hellige hav», som slettes ikke er en overdrivelse. Med en lengde på 700 kilometer og en gjennomsnittlig bredde på 50 kilometer hører Baikalsjøen til verdens største innsjøer. Den er like stor som Belgia, ja, hele sykkellandet Belgia, men ikke like flat. På det dypeste er Baikalsjøen 1600 meter dyp. Innsjøens dimensjoner er så enorme, at alle verdens elver til sammen ville ha trengt omtrent ett år for å fylle den med vann. «Planetens brønn», slik Baikalsjøen også kalles for, rommer en femtedel av verdens ferskvannsreserver. Vannet er så rent at det kan drikkes rett fra innsjøen, noe som kanskje ikke er så rart heller når hver vanndråpe i Baikalsjøen filtreres og atter filtreres i opptil 225 år.
”Baikal,” forteller Ljosha, ”er ikke et russisk ord, men burjatisk og stammer fra baigal-nuur som helt enkelt betyr innsjø.”
”Mongolenes betegnelse Dalai-noor, hellig hav, og kinesernes bai chai, nordlig hav, har nok også inngått i dagens navn.”
”Baikalsjøen,” sier Ljosha, ”får deg til å reflektere over hvor du kommer fra og hvem du er.”
Vi går tilbake. Til den hvite kassebilen til Ljosha og fortsetter å kjøre nordover. Alltid langs Baikalsjøen. Ljosha har tilbakelagt strekningen fra Ulan-Ude til Baikal flere ganger både i bil og på sykkel. Sistnevnte i «Baikalmaraton», som går i juni hvert år, forteller han.
”Er det et landeveisritt?” lurer jeg på.
”Hva mener du?” spør Ljosha uforstående.
”Ja, er det et ritt for landeveissyklister? Det går jo på asfalt,” påpeker jeg.
”Det er et sykkelritt,” svarer Ljosha lakonisk.
”Her sykler alle deltakere på den sykkelen de har. Det kan være en racer, en temposykkel eller en terrengsykkel. Det er jo ikke så viktig. Bare så du sykler,” legger han til.
Jeg må beskjemmet innse at Ljosha har helt rett. Her i Sibir handler sykling fremdeles om sykling og ikke om rosa sokker i riktig lengde, hipster-skjegg eller coffee-rides. Sykler du i Sibir, gjør du det fordi du har en dyp lidenskap for sporten, ikke for å imponere andre.
”Rittet,” fortsetter Ljosha, ”har forskjellige distanser fra 5 og opp til 24 mil. På den lengste distansen starter du i Ulan-Ude og går i mål i Ust-Bargusin. Det er dit vi skal nå.”
Ust-Bargusin. «Vi lever i et paradis, men når du ikke kan reise herfra, er det bare Sibir.»
Marina og hennes 23 år gamle svigerdatter Vera står i den lille bungalowen i hagen deres og lager mat. «Soljanka»-suppe, tomater, agurker og «kotlety», russiske kjøttboller. Det vartes opp for turistenes skyld som er familiens hovedinntektskilde. Uten dem hadde livet vært enda tøffere her i Ust-Bargusin, der sivilisasjonen slutter.
Alt som finnes i den lille landsbyen er sand og et sagbruk. Barken og kapp, som er til overs fra treproduksjonen, gis bort til beboerne og ligger i store hauger foran hvert hus i landsbyen. Ingen tar seg bryet til å stable opp restene, registrerer tyskeren i meg. Her og der står det gamle «Lada» jekket opp og slaktet ut. Vitner om en bedre fortid. Eierløse bikkjer markerer deres revier imellom trehaugene og bilvrakene. Nå, midt på sommeren, er Ust-Bargusin tørt og støvete, men når regnet kommer på høsten vil hele landsbyen bare renne bort i gjørme, ser jeg for meg.
”Dere må jo se på selene på Usjkan-øyene når dere først er her,” reklamerer vår vertinne Marina. ”Det er de eneste ferskvannsseler i hele verden.”
Den lille øygruppen midt i Baikalsjøen, som Marina snakker om, kan kun nåes med båt, og etter at en har betalt noen rubler for å slippe inn i den «Transbaikalske Nasjonalparken». Forståelsen for å ta vare på naturen begynner å spre seg, også blant russerne.
Og Vera? Hva tenker hun?
”Vi lever i et paradis,” sier jenta med det lyse håret. ”Men når du ikke kan reise herfra, er det bare Sibir.”
Hun kaster et lengselsfullt blikk ut av vinduet i bungalowen. En gang vil hun reise dit turistene kommer fra. Til de store byene. Til de vestlige land. Om noen måneder venter hun sitt andre barn.
Noen få kilometer etter Ust-Bargusin slutter veien. Det vil si den asfalterte delen går over til å bli en trasé av sand og grus. Det er så mange slaghull i veien, at det å sykle i Arenberg-skogen ville kjennes som en spasertur i parken. Jeg lover at jeg aldri mer skal klage over den norske veistandarden når jeg kommer hjem igjen. Nå er jeg faktisk glad for å kunne sykle på den gamle terrengsykkelen til Ljosha, som i hvert fall demper de verste støt.
Vi tar av veien og sykler ned mot elven Bargusin og den lille landsbyen Makarinino. Til venstre står det en rekke små trehus med fargerike vinduer, som noen gamlinger kikker ut av. De ser på oss som om vi er vesener fra en fremmed planet, men hilser blid.
Et stykke lenger ned i veien står en liten gutt med sykkel. Sykkelen er minst dobbelt så stor som han og har et ødelagt sete og rustent kjede. «Navigator» står det på rammen, uten at jeg tror at sykkelen kan brukes til store oppdagelsesferd.
Like fullt er begeistringen i blikket til gutten over å treffe likesinnede til å gripe med begge hender og smitter over på oss. I dette øyeblikket spiller det ingen rolle at sykkelen hans for lengst burde blitt levert på søppelfyllingen. I dette øyeblikket er det denne veistubben som er Champs-Élysées i Paris. Gutten er kaptein på vårt lag og vi er hjelperytterne hans. Vive le Tour!
Vi snur. Fortsetter sørover langs Baikalsjøen. Mil etter mil med bare skog og vann. Her finnes det ingen sivilisasjon. Bare frihet. Grenseløs frihet. Ljosha peker på ulike steder langs veien og forteller om hans turopplevelser de ganger han har syklet Baikalmaraton. Om punkteringene underveis i rittet, og atmosfæren på matstasjonene.
”Jeg pleier å ta med en flaske honning i lomma. Den har like mye energi som sportsbarer, men er mye mer skånsomt for magen. Så er den mye billigere også. Et år syklet jeg de 24 milene mellom Ulan-Ude og Ust-Bargusin kun på en flaske honning. En gang må du bli med, Marcus,” sier han.
Jeg nikker både som en bekreftelse og anerkjennelse. Igjen er jeg forbløffet over at noe så profant som honning kan være en fullgod erstatning for de sofistikerte energiprodukter jeg pleier å putte i meg under trening og ritt. Det gjelder å skifte perspektiv.
”Ser du disse buskene der fremme?” spør Ljosha etter en liten stund. På breddene til Baikal står det små busker, som folk har knyttet tøyfiller i. Gule og grønne, men mest blå.
”Det er en gammel sjamansk tradisjon,” forklarer Ljosha. ”Ethvert klede bærer en bønn som vinden skal blåse utover Baikal og slik skal gå i oppfyllelse. Behandler du Baikalsjøen med respekt, vil han gjengjelde det,” legger han til.
På en liten veiskulder stopper vi opp og tar en skvis fra honningflaska.
Så kaster jeg et siste blikk på Baikalsjøen, det hellige hav, som folk kaller den for. Jeg har blitt glad i Baikal, på samme måte som jeg har blitt glad i menneskene som bor ved sjøen.
Jeg kommer ikke til å glemme dem.
Katrine Aalerud tar fram mobilen, går inn på Google Maps og viser fram: ”Her er Gorraiz. Her bor jeg (peker). Og her borte ligger Pamplona. Jeg er veldig glad for at jeg ikke bor midt i byen. Med tanke på å sykle, er det litt enklere. Her er Pyreneene. Jeg sykler ofte opp der. To-timers bakker. De er sååå bratte.”
I mars 2020 var det ikke like hyggelig i den lille byen hun omtaler som ”et rolig og grønt sted”. COVID-19-viruset herjet i Spania. Baskisk politi håndhevet regelverket med hard hånd. Patruljeringen i gatene var intens.
Etter nesten to måneder i omtrent full isolasjon, fikk man igjen trekke frisk luft og ta en liten spasertur. I helgene var det fremdeles restriksjoner. Blant annet om å holde seg innenfor nabolaget sitt. Noe som gjorde at man syklet én kilometer vekk fra hjemmet i den ene eller andre retningen.
Aalerud brukte også perioden til noe positivt. Hun studerte spansk. Den nyvunne kunnskapen kom også til sin rett da samfunnet gradvis ble åpnet opp igjen. På mobilen dukket det nemlig opp en fristende tilbud for en sosialt anlagt jente fra Vestby:
”Nå har du vært her nede alene i to måneder. Det hadde vært hyggelig om du kom over på middag.”
Det var Eusebio Unzue, gudfaren i Movistar-systemet, som inviterte. Hun og kona synes så synd på den nye, norske syklisten som hadde levd isolert i et nytt land i over to måneder.
”Det var en stor og fin leilighet i sentrum av Pamplona. Kona hans laget middag til oss. Eusebio bryr seg veldig mye om rytterne sine,” forteller Aalerud til Sykkelmagasinet.
Movistar har blitt en institusjon i sykkelfeltet. Det samme har señor Unzue. I 2018 bestemte laget seg også for å sette opp en struktur for jentene. Movistar-familien var på mange måter komplett.
Continue reading ««Hvis jeg skulle bli god, måtte jeg ha gode jenter rundt meg»»
To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.
Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.
Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.
Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?
Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.
SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?
JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.
SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?
JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!
SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?
JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.
SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?
JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!
SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?
JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.
SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?
JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.
SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?
JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.
SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?
JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.
«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.
23. juli 2018. Carassonne, Sør-Frankrike.
Det er hviledag i Tour de France denne mandagen. Mens rytterne til Lotto Soudal er ute på restitusjonstur, pågår det en samtale bak lukkede dører på laghotellet. Et håndslag bekrefter overenskomsten til begge parter. Flere tusen kilometer nord for Carassonne, på norske Sjusjøen, har Joker-rytteren Carl Fredrik Hagen nettopp syklet fra hytta si. Turen hjem til Oslo er den siste økten på en tidagers lang privat treningssamling som Hagen har avholdt for å forberede seg til Tour Alsace i begynnelsen av august. Plutselig ringer telefonen sin.
”Hallo?,” sier Hagen idet han prøver å roe ned pusten.
”Carl? Det er Mattia her. Jeg har akkurat vært i møte med lagsjefen til Lotto Soudal,” svarer en stemme i andre enden.
26-åringen kjenner kroppen stramme seg.
”Ja?,” spør han usikker.
”De er interesserte! Laget vil gi deg kontrakt!”
Nøyaktig et år tidligere leverer Carl Fredrik Hagen sin til da største prestasjon i karrieren som landeveissyklist ved å vinne kongeetappen til Tour Alsace. Som solist krysser han målstreken på fjellovergangen ved innsjøen Lac Blanc i Vogesene. Blant publikum, som ser Hagen juble over seieren, står sykkelagenten Mattia Galli. Sveitseren stusser. Han ikke får ting til å stemme.
”Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste noe om bakgrunnen til Carl. Jeg bare så at han var norsk og at han var litt eldre enn rytterne pleier å være i dette rittet. Men måten Carl hadde vunnet etappen på var imponerende,” forteller sveitseren.
Galli har blitt nysgjerrig. Hvem er denne nordmannen og hvorfor har han aldri hørt om Hagen før selv om han allerede er 25 år gammel? I løpet av de neste månedene begynner agenten å kartlegge Hagens tidligere resultater og følger med på kontinentalrytterens løpsprogram. Så beslutter han å innhente mer informasjon og tar kontakt med en av Joker sine sportsdirektører.
”Jeg pratet med Adrian Gjølberg og fikk vite at Carl på dette tidspunktet kun hadde syklet på landeveien i fire år, og at han var på utkikk etter en agent. Profilen hans var veldig interessant og jeg bestemte meg for å kontakte Carl,” sier Galli.
Sveitseren foreslår å møte Hagen for en uforpliktende prat i Oslo. Joker-rytteren innvilger og avtaler å treffes på Grefsenkollen. Lokasjonen er ikke valgt tilfeldig. Bakken utgjør tross alt en del av Hagens identitet som klatrespesialist. Høyt over Oslo vil det også være lettere å prate om framtidsutsiktene.
”Jeg tok turen til Oslo for å møte både Carl og Erik, treneren hans. Det var viktig for Carl at også Erik skulle være tilstede og gi sin tilslutning til et samarbeid, siden Erik i alle år har vært mentoren hans. Før vi skulle inngå en avtale, ville jeg bli bedre kjent med Carl, se hvordan han lever, høre hans ideer og få et inntrykk av mentaliteten hans. Samtidig skulle også Carl og Erik få anledning til å bli bedre kjent med meg. Vi hadde god personlig kjemi helt fra starten av og etter møtet ble vi enige om å inngå et samarbeid,” forteller Galli.
Etter møtet i Oslo i mai 2018 begynner den sveitsiske sykkelagenten å jobbe for sin nye klient. Galli bruker sitt nettverk, reiser rundt på ritt og snakker med folk i sykkelmiljøet. To måneder senere er han tilstede i Tour de France for å følge opp Primož Roglič, en annen rytter sveitseren har i stallen sin. Slovenerens prestasjoner i rittet overrasker ikke bare sykkelfansen, men også lagsjefer og sportsdirektører. Det er mange som lurer på Roglič sin bakgrunn som skihopper.
”Det var på formiddagen foran en etappe, mens rytterne hadde taktikkmøte i lagbussene, at jeg gikk en tur i startområdet. Jeg bare slo av en prat med Paul De Geyter, som på dette tidspunktet var lagsjefen i Lotto Soudal og som stod og ventet utenfor lagbussen. Vi pratet først om Touren generelt og om etappen til Alpe d’Huez, der Primož hadde kjørt så bra. Ingen hadde forventet at han ville være topp fem i sammendraget. Så spurte De Geyter om jeg hadde noen andre ryttere i porteføljen min med en lignende profil som Primož,” forteller Galli.
Sveitseren får samtalen raskt til å skli over på Hagen.
”Jeg svarte at jeg hadde en rytter som lignet litt Primož med tanke på at han hadde drevet med andre idretter først og begynt å sykle sent. Jeg sa at rytteren hadde samme mentalitet som Primož, at han var minst like fokusert på sine mål, og at han var sulten og motivert. Så fortalte jeg om bakgrunnen til Carl. Hvor han kommer fra, hva slags kvaliteter han har og på hvilket nivå han syklet. De Geyter var veldig interessert i profilen til Carl og ville at jeg skulle sende over wattfilene hans,” utyper sveitseren.
Sykkelagenten vet at Lotto Soudal kan være en potensiell arbeidsgiver for Hagen. Med syklister som Lars Bak og Vegard Breen har laget hatt skandinaviske ryttere i rekkene tidligere. Lagfilosofien til den belgiske troppen og Hagens holdninger ser ut til å passe godt sammen. Få dager senere møtes Galli og De Geyter igjen. Denne gangen foregår samtalen i mer private omgivelser og med et klart formål.
”Laget hadde kikket på dataene til Carl og var overbeviste. De ville gi ham en sjanse. For meg var det viktig at Carl skulle få en mulighet til å bli proff og vise seg frem. Penger hadde i dette øyeblikket en mindre prioritet. Det hadde vært dumt om det ikke hadde blitt noe av kontrakten på grunn av et for høyt lønnskrav,” sier Galli.
Gjennom de neste ukene utformes proffkontrakten til Carl Fredrik Hagen. Omloop van het Houtland Lichtervelde tidlig i september blir Hagen sitt siste ritt som kontinentalrytter for Joker. Etter løpet undertegner nordmannen så avtalen med Lotto Soudal. Det er en standard toårskontrakt for neoproffer i WorldTouren Hagen skriver under på.
Resten er historie. Hans første sesong som proffrytter blir en stor suksess. I ritt som Tour de Romandie og Critérium du Dauphiné konkurrerer han på høyde med etablerte proffer, kun for så å krone verket med en åttende plass sammenlagt i Vuelta a España på høsten. I 2021 får nordmannen tilbud fra hardt satsende Israel StartUp Nations. For bare to sesonger siden var Tour of Norway årets høydepunkt. Nå ble han lagkamerat med Chris Froome.
