Jeg er innstilt på å høre Kalasjnikov-salver

Irkutsk. «Det er tiden i Moskva klokken viser.» I den store vestibylen på togstasjonen i Irkutsk er det trangt om plassen. Folk med store plastposer og enda større kofferter haster gjennom sikkerhetsslusen ved inngangsdøren til den historiske bygningen fra 1900-tallet.

Etter de siste års terrorangrep har de russiske myndighetene strammet inn på sikkerhetstiltakene for å forhindre nye attentat. Først når jeg ser nøye på metalldetektoren, oppdager jeg at strømpluggen ikke er påkoblet. Denne detektoren kommer aldri til å varsle om noen ting. Åpenbart er redselen for terror ikke fullt så stor allikevel.

Jeg trøster meg med tanken om at terrorister velger nok mer attraktive mål å plassere bombene sine enn på togstasjonen i Irkutsk, 4000 kilometer øst for Moskva, langt inn i Sibir. De fleste som oppholder seg i byen har uansett kun et mål. Å dra fortest mulig herfra og videre til Baikalsjøen, sju mil sør for Irkutsk. Storhetstiden til «Østens Paris», slik regionhovedstaden en gang ble kalt for, er for lengst over.

På 1800-tallet var det mange intellektuelle som bosatte seg her. Landsforviste, ledende personligheter innen vitenskap og kultur, med en drøm om et nytt og bedre liv. De bygget teater og sørget for elektrisk gatelys og telefontilkobling. Det var framgangstid. Også senere blomstret byen. I sovjettiden stod tungindustrien sentralt i Irkutsk, og var arbeidsgiver for flere tusen mennesker. Nå er rustne industriruiner alt som er igjen. Selv de originale trehusene i sentrum tas ikke hånd om og kollapser én etter én.

Av de rundt sekshundretusen innbyggere i Irkutsk er en sjettedel studenter. Byen er ung og kreativ, men uten perspektiver på økonomisk oppsving. Etter studiet søker de fleste unge seg til Moskva eller Beijing, som i russisk målestokk bare ligger et steinkast unna.

Jeg ser på klokken på perrongen. Den viser 01:03. Toget jeg skal ta, er klart til å kjøre. Forvirret kikker jeg på mobilen min. Her er det 08:03. Kan det hende at jeg har rotet med tiden på grunn av jetlagen? Det er ikke mer enn et døgn siden jeg landet på flyplassen til Irkutsk etter å ha reist 7000 kilometer fra Oslo via Berlin og Moskva og hit.

Nadezjda, konduktør og i midten av 50-årene, som nettopp har kontrollert både billetten og passet mitt, legger merke til ansiktsuttrykket mitt og smiler.

”Det er tiden i Moskva klokken viser. Det gjør det enklere å ferdes gjennom alle tidssoner,” forklarer hun.

Selv om det allerede er formiddag i Vladivostok ved Stillehavet og morgen her i Sibir, er det altså natt på alle Russlands togstasjoner, fordi det er natt i Moskva. Jeg begynner for første gang å ane i hva slags dimensjoner det tenkes i dette landet.

”Russland er et svært land og vanskelig å styre,” sier Nadezjda og blåser i signalfløyta.

Toget til Ulan-Ude setter seg sakte i gang.

Ulan-Ude. «I Russland er hele livet et eventyr!»

Etter en seks timers lang tur med den transsibirske jernbanen rundt sørspissen av Baikalsjøen, forbi Sljudjanka og Baikalsk med sin store cellulosefabrikk, ankommer toget stasjonen i Ulan-Ude. På perrongen venter Alexei Amagaeva for å plukke meg opp. Selv om jeg aldri har møtt han før, vet jeg umiddelbart at det er han jeg ser etter. Han har tynne legger og solskille på armene. Det er ingen tvil om at denne karen er syklist.

Alexei, eller «Ljosha» som vennene hans kaller ham, er 36 år gammel, født og oppvokst i Ulan-Ude og venn av mine foreldre. I 2017 flyttet han og kona til Tyskland på grunn av jobben. Karriereperspektivene i Europa var langt bedre enn her i Sibir.

”Kom til Ulan-Ude en gang. Så skal vi sykle sammen,” hadde han sagt til meg.

Tilbudet hadde vært alt for fristende til å avslå. Ikke bare kunne jeg på den måten utforske et for meg ukjent område og natur, men jeg ville også få mulighet til å bli kjent med en annen kultur og livet langt unna all vestlig sivilisasjon.

Vi slenger bagasjen min i den hvite kassebilen, som Ljosha for anledningen har fått låne fra en bekjent, og drar til sentrum. I hvert fall prøver vi det, fordi gatene er fulle av biler. Det er kø overalt. På samme måte som i Europa kjøres det på høyre side, men de fleste biler har også rattet på høyre side. Jeg stusser.

”Bruktbiler fra Sør-Korea. Noe annet har folk ikke råd til,” forklarer Ljosha.

Mens bybildet til Irkutsk bar tydelig europeisk preg, er Ulan-Ude ved Baikalsjøens østlige bredder sterkt asiatisk påvirket. Herfra er det kun 280 kilometer til Mongolia i sør. Ikke overraskende var det nettopp mongolene som for flere årtusener siden bosatte seg her først.

Fra bilen ser jeg eldre folk koste de støvete og sandete veiene med sopelime. Arbeid som dette gjøres fortsatt for hånd i Ulan-Ude.

Jeg drar ned vinduet og kjenner den syrlige og bitende lukten av eksos i luften, og som gjør det vanskelig å puste. Bruktbilene fra Sør-Korea har ikke bare rattet på feil side, men kommer også uten katalysatorer. Det hele minner meg om oppveksten min i DDR, der eksosen i hjembyen på enkelte dager var så tjukk at jeg trodde det var tåke.

Russland er et svært land og vanskelig å styre

”Ulan-Ude,” sier Ljosha, ”er hovedstaden i Burjatia, en av Russlands tjueto republikker med blant annet rett til eget språk.”

Ljosha er selv burjater. Forfedrene hans, fortsetter han å fortelle, var tradisjonelt et nomadefolk og i slekt med mongolene, som på 1200-tallet ble underkastet av erobreren Djengis Khan. 500 år senere ble regionen kolonisert av de første russerne og utviklet seg til et viktig handelssenter mellom Russland og Kina i øst og Mongolia i sør. «Udinskoje», slik byen het den gangen, var et sentralt knutepunkt og porten til Asia. Det ryktes om at det var her, russerne for første gang fikk smake på et oppkvikkende brygg med navn «te», og som etter hvert skulle bli Russlands nasjonaldrikk, langt mer populært enn kaffe.

I kjølvannet av den bolsjevistiske revolusjonen ble Burjatia 1923 erklært som en selvstendig sovjetisk sosialistrepublikk, mens hovedstaden noen år senere fikk navnet Ulan-Ude, som på burjatisk betyr «røde Uda», oppkalt etter elven Uda. Omtrent samtidig nådde også Josef Stalins lange arm til byen. Terroren hans stoppet ikke i Sibir. Under Stalin ble mange av regionens buddhistiske munker drept eller havnet i arbeidsleirer, såkalte «gulag». Deres templer ble systematisk brent ned og religiøse handlinger erklært forbudt. Kommunisme, som skulle avle frem det dannede og opplyste menneske, tillot ikke den slags «opium for folket», slik Karl Marx en gang hadde karakterisert religion som. Først etter at tusenvis av burjater hadde mistet livet i den store fedrelandskrigen mot Nazi-Tyskland, ble det med Stalins velsignelse i 1945 åpnet et buddhistisk kloster i Iwolginsk, to mil sørøst for Ulan-Ude. I dag er klosteret det største spirituelle senteret for buddhisme i Russland. Iwolginsk har en såpass viktig rolle at til og med Dalai Lamaen pleide å komme hit en gang i året for å be sammen med klosterets munker. Men dette var før Kina truet med å revurdere handelspolitikken med Russland. Siden ble det slutt på besøkene til Iwolginsk.

***

Ljosha parkerer bilen i en trafikkert hovedgate, med store boligblokker i sosialistisk stil.

”Jeg må skaffe et sykkelstativ til bilen, slik at vi kan ta med syklene til Baikal,” sier Ljosha.

Vi haster over veien og inn i en handlegate der det utelukkende finnes butikker som selger bilrekvisita. Dekk, motorolje, vindusviskere og eksosrør. Alt «made in Asia». Butikkeierne, noen gamle menn, sitter utenfor sjappene sine og spiller backgammon. Salget går dårlig. Det er ingen som har råd til nytt utstyr til bil. Gubbene rister på hodet. Sykkelstativ til bil? Hvorfor skal du ta med sykkel på bil, når du kan kjøre hele veien? Sykling, forstår jeg, er en luksus, som folk flest verken har tid eller råd til å holde på med her i Sibir.

”Hva nå?,” spør jeg, redd for å gå glipp av en unik mulighet til å sykle ved Baikalsjøen.

”Ingen fare. Jeg får organisere noe via kompisen min, Alexey. Det ordner seg,” sier Ljosha og smiler.

”Her er det ikke som i Vesten, der du kan kjøpe alt du trenger. I Russland er det et eventyr å få tak i noe, men heldigvis har du venner og bekjente.”

En telefonsamtale senere er sykkelfestet jammen i boks, men kompisen til Ljosha har blitt nysgjerrig på vennen fra Norge som har forvirret seg til Sibir og skal sykle ved Baikalsjøen.

”Ta han med, så møtes vi og gjengen på en liten sykkeltur,” foreslår Alexey.

Det jeg ennå ikke vet på dette tidspunktet, er at jeg snart skal bli kjent med den harde kjernen i Ulan-Udes lokale sykkelmiljø.

Klokken er seks på ettermiddagen, når Ljosha og jeg sykler fra revolusjonsplassen rett ved «Ulitsa Lenina», Leningata. Selv hundre år etter oktoberrevolusjonen er Lenin fortsatt allestedsnærværende i Ulan-Ude. Byen har ikke minst det største minnesmerket av den kommunistiske revolusjonæren i hele verden.

Egentlig hadde jeg sett for meg å sykle på en racer, men må ta til takke med den gamle terrengsykkelen til Ljosha. Den veier et tonn, men det er ikke det verste. Det verste er faktisk trafikken ut av byen. Gang på gang blir vi forbikjørt av svære trailere som passerer oss med så lite avstand, at jeg kan kjenne dragsuget deres. På bare to mil får jeg tre nær døden opplevelser. Det finnes helt enkelt ingen sykkelveier i Ulan-Ude, som i resten av Sibir. Her er veiene forbeholdt bilistene. Ferdig snakka.

Pulsen min nærmer seg maks, og det ikke bare fordi jeg er redd for å bli påkjørt, men også på grunn av den sure og bitende eksosluften.

”Velkommen til Ulan-Ude,” ler Ljosha.

Et stykke utenfor byen møter vi så på Ljoshas venn, Sergey Tsyrenov i fullt BMC-kit. Hadde jeg ikke visst at det sveitsiske laget var nedlagt, hadde jeg nok trodd at Tsyrenov var et fremadstormende talent fra Sibir som BMC hadde sikret seg. Sergey sykler på en Pinarello Dogma F8. Jeg nikker anerkjennende.

”Haha, niet, niet. Det er bare en kopi fra Kina,” opplyser han med et lurt smil.

”Ingen har råd til en ekte Pinarello her, må du vite.”

Fort sykler han likevel.

Det er varmt denne kvelden. Ljosha svinger av veien og stopper på en veikro for å fylle på vann. På rasteplassen utenfor står det to syklister og vinker når de ser oss komme. Alexey, eieren av sykkelstativet, og Denis.

”De to eier halvparten av alle KOMene på Strava i Ulan-Ude og omegn,” introduserer Ljosha.

Vi ler. «Strava» og «KOM» er syklistenes esperanto og trenger ingen oversettelse. Praten vår går på russisk, tysk og engelsk, men til tross for ulike morsmål finner vi tonen umiddelbart. Det slår meg at mine russiske venner overhodet ikke lever opp til klisjeen som gjerne formidles hjemme hos oss. Å sykle sammen og dele lidenskapen, tenker jeg, er den beste måten å avkle politisk indoktrinering og ideologisk splittelse, som i dag er på fremmarsj igjen.

Før jeg legger merke til det, har vi lagt ut på en runde på den sibirske steppen. Vi sykler oppover på en smal sti av sand og grus, og nærmer oss etter hvert et utsiktspunkt der det står to gylne rådyr. Herfra kan både vi og rådyrene se over høydedragene som omgir Ulan-Ude. Nede i dalen renner elven Selenga. Brunt, gjørmete og bedagelig slik den allerede gjorde det når forfedrene til Ljosha fremdeles stakk ut til hest og ikke på sykkel. Vannet til Selengaen og varmen er en dødelig kombinasjon. Det er mygg overalt, men det ser ut som om de bare er ute etter meg. Mens Ljosha, Alexey og Denis blir forskånet, blir huden min regelrett perforert. Jeg må fortsette mens det fortsatt er blod igjen i meg, tenker jeg, og sykler i forveien til de andre.

Vi ferdes nå i et gulgrønt gresslandsskap, som er mye mer frodig enn jeg hadde sett for meg. Som Djengis Khan for flere århundrer siden, rir vi inn i solnedgangen. De burjatiske slettene blir kledd i gull, mens en intens urtelukt av viltvoksende kryptimian fyller lungene våre og skaper velbehag.

”Nå sykler jeg i Sibir. Nå sykler jeg i Sibir,” sier jeg til meg selv.

Jeg må gjenta det flere ganger for virkelig å begripe at jeg gjør nettopp det. Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at jeg en dag skulle sykle i denne delen av verdenen.

Mørket senker seg. Vi er tilbake ved vårt utgangspunkt for turen, men Denis og Alexey vil vise meg flere av sine treningsveier.

”Er det lurt?” spør jeg, og argumenterer med at det snart er mørkt.

Men Denis og Alexey er allerede på vei videre. Ljosha bare trekker på skuldrene og jager etter. Det er nå jeg skjønner hvorfor Djengis Khan ble den erobreren han ble. Han bare ikke brydde seg om klokkeslett, men fortsatte å utforske verdenen rundt seg.

Selv om grusveien vi sykler på nå ikke er spesielt teknisk, må jeg anstrenge meg for å holde følge med mine russiske venner. I skumringen klarer jeg så vidt å se bakhjulet til Denis foran meg, mens jeg langs veien ser svake konturer av noen store parabolantenner.

”Radar!” opplyser Alexey.

Jeg stusser. Flyplassen ligger jo et godt stykke unna. Hvorfor i all verden settes det opp radar midt i den burjatiske steppen? Svaret følger på stående fot.

”Æææ gutter, jeg tror vi har tatt feil vei,” sier Denis. ”Vi er midt i en militærsone. Om vi ikke snur nå, så blir vi skutt.”

Mine burjatiske venner storler. Det gjør ikke jeg. Fordi i det fjerne skimtes nemlig soldater med svære schæfere som patruljerer. Nervøsiteten sprer seg fra hodet og ned til beina. Jeg er innstilt på snart å høre russiske kommandoer og Kalasjnikov-salver.

”Hvordan er det mulig?” tenker jeg. Hvordan er det mulig at jeg på min første tur i Sibir klarer å rote meg bort i et sperret militærområde, som ikke er inntegnet på noe kart, og hvor det er bekmørkt? Alt jeg kan gjøre nå, er å be om bistand fra alle steppens sjamaner.

Først to timer senere er Ljosha og jeg tilbake i Ulan-Ude. Det sier seg selv at vi måtte pile av sted som om vi var rømlinger.

”I Russland er hele livet et eventyr!” sier Ljosha unnskyldende og ønsker god natt.

Baikalsjøen. «Baikalsjøen får deg til å reflektere over hvor du kommer fra og hvem du er.»

Det lille fyrtårnet i Turka, på østsiden av Baikalsjøen, er fremdeles under oppussing. Det har det vært siden Ljosha og kona flyttet fra Sibir.

”Korrupsjonen er kanskje det største problemet Russland har i dag, og alltid har hatt. Offentlige midler bare forsvinner i lommene til korrupte politikere, som beriker seg på bekostning av samfunnet. Her på Baikal er du overlatt til deg selv,” sier Ljosha.

Jeg vil svare noe for å viske bort melankolien hans, men kjenner at det blir feil uansett hva jeg sier. Hva vet vel jeg om levevilkårene i Russland?! Stum kikker jeg ut over Baikalsjøen, som ligger foran oss. Blått. Majestetisk. Hemmelighetsfullt. Vannflaten er blankt som et speil. Et speil for den russiske folkesjelen, som nettopp har tungsinn i seg, men også livsglede og stolthet. Med sine tretti millioner år er Baikal-sjøen et taust vitne til utallige generasjoners livshistorier fylt av håp om en lykkeligere tilværelse. Både burjater og russere har i alle århundre tilbedt innsjøen og gjør det den dag i dag. Deres ærefrykt er så stor, at de snakker om Baikalsjøen kun i tredjeperson. De kaller den for «det hellige hav», som slettes ikke er en overdrivelse. Med en lengde på 700 kilometer og en gjennomsnittlig bredde på 50 kilometer hører Baikalsjøen til verdens største innsjøer. Den er like stor som Belgia, ja, hele sykkellandet Belgia, men ikke like flat. På det dypeste er Baikalsjøen 1600 meter dyp. Innsjøens dimensjoner er så enorme, at alle verdens elver til sammen ville ha trengt omtrent ett år for å fylle den med vann. «Planetens brønn», slik Baikalsjøen også kalles for, rommer en femtedel av verdens ferskvannsreserver. Vannet er så rent at det kan drikkes rett fra innsjøen, noe som kanskje ikke er så rart heller når hver vanndråpe i Baikalsjøen filtreres og atter filtreres i opptil 225 år.

Baikal,” forteller Ljosha, ”er ikke et russisk ord, men burjatisk og stammer fra baigal-nuur som helt enkelt betyr innsjø.”

”Mongolenes betegnelse Dalai-noor, hellig hav, og kinesernes bai chai, nordlig hav, har nok også inngått i dagens navn.”

”Baikalsjøen,” sier Ljosha, ”får deg til å reflektere over hvor du kommer fra og hvem du er.”

Vi går tilbake. Til den hvite kassebilen til Ljosha og fortsetter å kjøre nordover. Alltid langs Baikalsjøen. Ljosha har tilbakelagt strekningen fra Ulan-Ude til Baikal flere ganger både i bil og på sykkel. Sistnevnte i «Baikalmaraton», som går i juni hvert år, forteller han.

”Er det et landeveisritt?” lurer jeg på.

”Hva mener du?” spør Ljosha uforstående.

”Ja, er det et ritt for landeveissyklister? Det går jo på asfalt,” påpeker jeg.

”Det er et sykkelritt,” svarer Ljosha lakonisk.

”Her sykler alle deltakere på den sykkelen de har. Det kan være en racer, en temposykkel eller en terrengsykkel. Det er jo ikke så viktig. Bare så du sykler,” legger han til.

Jeg må beskjemmet innse at Ljosha har helt rett. Her i Sibir handler sykling fremdeles om sykling og ikke om rosa sokker i riktig lengde, hipster-skjegg eller coffee-rides. Sykler du i Sibir, gjør du det fordi du har en dyp lidenskap for sporten, ikke for å imponere andre.

”Rittet,” fortsetter Ljosha, ”har forskjellige distanser fra 5 og opp til 24 mil. På den lengste distansen starter du i Ulan-Ude og går i mål i Ust-Bargusin. Det er dit vi skal nå.”

***

Ust-Bargusin. «Vi lever i et paradis, men når du ikke kan reise herfra, er det bare Sibir.»

Marina og hennes 23 år gamle svigerdatter Vera står i den lille bungalowen i hagen deres og lager mat. «Soljanka»-suppe, tomater, agurker og «kotlety», russiske kjøttboller. Det vartes opp for turistenes skyld som er familiens hovedinntektskilde. Uten dem hadde livet vært enda tøffere her i Ust-Bargusin, der sivilisasjonen slutter.

Alt som finnes i den lille landsbyen er sand og et sagbruk. Barken og kapp, som er til overs fra treproduksjonen, gis bort til beboerne og ligger i store hauger foran hvert hus i landsbyen. Ingen tar seg bryet til å stable opp restene, registrerer tyskeren i meg. Her og der står det gamle «Lada» jekket opp og slaktet ut. Vitner om en bedre fortid. Eierløse bikkjer markerer deres revier imellom trehaugene og bilvrakene. Nå, midt på sommeren, er Ust-Bargusin tørt og støvete, men når regnet kommer på høsten vil hele landsbyen bare renne bort i gjørme, ser jeg for meg.

”Dere må jo se på selene på Usjkan-øyene når dere først er her,” reklamerer vår vertinne Marina. ”Det er de eneste ferskvannsseler i hele verden.”

Den lille øygruppen midt i Baikalsjøen, som Marina snakker om, kan kun nåes med båt, og etter at en har betalt noen rubler for å slippe inn i den «Transbaikalske Nasjonalparken». Forståelsen for å ta vare på naturen begynner å spre seg, også blant russerne.

Og Vera? Hva tenker hun?

”Vi lever i et paradis,” sier jenta med det lyse håret. ”Men når du ikke kan reise herfra, er det bare Sibir.”

Hun kaster et lengselsfullt blikk ut av vinduet i bungalowen. En gang vil hun reise dit turistene kommer fra. Til de store byene. Til de vestlige land. Om noen måneder venter hun sitt andre barn.

Noen få kilometer etter Ust-Bargusin slutter veien. Det vil si den asfalterte delen går over til å bli en trasé av sand og grus. Det er så mange slaghull i veien, at det å sykle i Arenberg-skogen ville kjennes som en spasertur i parken. Jeg lover at jeg aldri mer skal klage over den norske veistandarden når jeg kommer hjem igjen. Nå er jeg faktisk glad for å kunne sykle på den gamle terrengsykkelen til Ljosha, som i hvert fall demper de verste støt.

Vi tar av veien og sykler ned mot elven Bargusin og den lille landsbyen Makarinino. Til venstre står det en rekke små trehus med fargerike vinduer, som noen gamlinger kikker ut av. De ser på oss som om vi er vesener fra en fremmed planet, men hilser blid.

Et stykke lenger ned i veien står en liten gutt med sykkel. Sykkelen er minst dobbelt så stor som han og har et ødelagt sete og rustent kjede. «Navigator» står det på rammen, uten at jeg tror at sykkelen kan brukes til store oppdagelsesferd.

Like fullt er begeistringen i blikket til gutten over å treffe likesinnede til å gripe med begge hender og smitter over på oss. I dette øyeblikket spiller det ingen rolle at sykkelen hans for lengst burde blitt levert på søppelfyllingen. I dette øyeblikket er det denne veistubben som er Champs-Élysées i Paris. Gutten er kaptein på vårt lag og vi er hjelperytterne hans. Vive le Tour!

Vi snur. Fortsetter sørover langs Baikalsjøen. Mil etter mil med bare skog og vann. Her finnes det ingen sivilisasjon. Bare frihet. Grenseløs frihet. Ljosha peker på ulike steder langs veien og forteller om hans turopplevelser de ganger han har syklet Baikalmaraton. Om punkteringene underveis i rittet, og atmosfæren på matstasjonene.

”Jeg pleier å ta med en flaske honning i lomma. Den har like mye energi som sportsbarer, men er mye mer skånsomt for magen. Så er den mye billigere også. Et år syklet jeg de 24 milene mellom Ulan-Ude og Ust-Bargusin kun på en flaske honning. En gang må du bli med, Marcus,” sier han.

Jeg nikker både som en bekreftelse og anerkjennelse. Igjen er jeg forbløffet over at noe så profant som honning kan være en fullgod erstatning for de sofistikerte energiprodukter jeg pleier å putte i meg under trening og ritt. Det gjelder å skifte perspektiv.

”Ser du disse buskene der fremme?” spør Ljosha etter en liten stund. På breddene til Baikal står det små busker, som folk har knyttet tøyfiller i. Gule og grønne, men mest blå.

”Det er en gammel sjamansk tradisjon,” forklarer Ljosha. ”Ethvert klede bærer en bønn som vinden skal blåse utover Baikal og slik skal gå i oppfyllelse. Behandler du Baikalsjøen med respekt, vil han gjengjelde det,” legger han til.

På en liten veiskulder stopper vi opp og tar en skvis fra honningflaska.

Så kaster jeg et siste blikk på Baikalsjøen, det hellige hav, som folk kaller den for. Jeg har blitt glad i Baikal, på samme måte som jeg har blitt glad i menneskene som bor ved sjøen.

Jeg kommer ikke til å glemme dem.

«Hvis jeg skulle bli god, måtte jeg ha gode jenter rundt meg»

Katrine Aalerud tar fram mobilen, går inn på Google Maps og viser fram: ”Her er Gorraiz. Her bor jeg (peker). Og her borte ligger Pamplona. Jeg er veldig glad for at jeg ikke bor midt i byen. Med tanke på å sykle, er det litt enklere. Her er Pyreneene. Jeg sykler ofte opp der. To-timers bakker. De er sååå bratte.”

I mars 2020 var det ikke like hyggelig i den lille byen hun omtaler som ”et rolig og grønt sted”. COVID-19-viruset herjet i Spania. Baskisk politi håndhevet regelverket med hard hånd. Patruljeringen i gatene var intens.

Etter nesten to måneder i omtrent full isolasjon, fikk man igjen trekke frisk luft og ta en liten spasertur. I helgene var det fremdeles restriksjoner. Blant annet om å holde seg innenfor nabolaget sitt. Noe som gjorde at man syklet én kilometer vekk fra hjemmet i den ene eller andre retningen.

Aalerud brukte også perioden til noe positivt. Hun studerte spansk. Den nyvunne kunnskapen kom også til sin rett da samfunnet gradvis ble åpnet opp igjen. På mobilen dukket det nemlig opp en fristende tilbud for en sosialt anlagt jente fra Vestby:

”Nå har du vært her nede alene i to måneder. Det hadde vært hyggelig om du kom over på middag.”

Det var Eusebio Unzue, gudfaren i Movistar-systemet, som inviterte. Hun og kona synes så synd på den nye, norske syklisten som hadde levd isolert i et nytt land i over to måneder.

”Det var en stor og fin leilighet i sentrum av Pamplona. Kona hans laget middag til oss. Eusebio bryr seg veldig mye om rytterne sine,” forteller Aalerud til Sykkelmagasinet.

Movistar har blitt en institusjon i sykkelfeltet. Det samme har señor Unzue. I 2018 bestemte laget seg også for å sette opp en struktur for jentene. Movistar-familien var på mange måter komplett.

Hatet å sykle

Continue reading ««Hvis jeg skulle bli god, måtte jeg ha gode jenter rundt meg»»

Boka om Edvald og Kristoff: Intervjuet med forfatteren

To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.

Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.

Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.

Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?

Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.

SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?

JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.

SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?

JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!

SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?

JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.

SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?

JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!

SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?

JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.

SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?

JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.

SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?

JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.

SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?

JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.

«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.

Dramatisk vending i kulissene

23. juli 2018. Carassonne, Sør-Frankrike.

Det er hviledag i Tour de France denne mandagen. Mens rytterne til Lotto Soudal er ute på restitusjonstur, pågår det en samtale bak lukkede dører på laghotellet. Et håndslag bekrefter overenskomsten til begge parter. Flere tusen kilometer nord for Carassonne, på norske Sjusjøen, har Joker-rytteren Carl Fredrik Hagen nettopp syklet fra hytta si. Turen hjem til Oslo er den siste økten på en tidagers lang privat treningssamling som Hagen har avholdt for å forberede seg til Tour Alsace i begynnelsen av august. Plutselig ringer telefonen sin.

”Hallo?,” sier Hagen idet han prøver å roe ned pusten.

”Carl? Det er Mattia her. Jeg har akkurat vært i møte med lagsjefen til Lotto Soudal,” svarer en stemme i andre enden.

26-åringen kjenner kroppen stramme seg.

”Ja?,” spør han usikker.

”De er interesserte! Laget vil gi deg kontrakt!”

Nøyaktig et år tidligere leverer Carl Fredrik Hagen sin til da største prestasjon i karrieren som landeveissyklist ved å vinne kongeetappen til Tour Alsace. Som solist krysser han målstreken på fjellovergangen ved innsjøen Lac Blanc i Vogesene. Blant publikum, som ser Hagen juble over seieren, står sykkelagenten Mattia Galli. Sveitseren stusser. Han ikke får ting til å stemme.

”Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste noe om bakgrunnen til Carl. Jeg bare så at han var norsk og at han var litt eldre enn rytterne pleier å være i dette rittet. Men måten Carl hadde vunnet etappen på var imponerende,” forteller sveitseren.

Galli har blitt nysgjerrig. Hvem er denne nordmannen og hvorfor har han aldri hørt om Hagen før selv om han allerede er 25 år gammel? I løpet av de neste månedene begynner agenten å kartlegge Hagens tidligere resultater og følger med på kontinentalrytterens løpsprogram. Så beslutter han å innhente mer informasjon og tar kontakt med en av Joker sine sportsdirektører.

”Jeg pratet med Adrian Gjølberg og fikk vite at Carl på dette tidspunktet kun hadde syklet på landeveien i fire år, og at han var på utkikk etter en agent. Profilen hans var veldig interessant og jeg bestemte meg for å kontakte Carl,” sier Galli.

Sveitseren foreslår å møte Hagen for en uforpliktende prat i Oslo. Joker-rytteren innvilger og avtaler å treffes på Grefsenkollen. Lokasjonen er ikke valgt tilfeldig. Bakken utgjør tross alt en del av Hagens identitet som klatrespesialist. Høyt over Oslo vil det også være lettere å prate om framtidsutsiktene.

”Jeg tok turen til Oslo for å møte både Carl og Erik, treneren hans. Det var viktig for Carl at også Erik skulle være tilstede og gi sin tilslutning til et samarbeid, siden Erik i alle år har vært mentoren hans. Før vi skulle inngå en avtale, ville jeg bli bedre kjent med Carl, se hvordan han lever, høre hans ideer og få et inntrykk av mentaliteten hans. Samtidig skulle også Carl og Erik få anledning til å bli bedre kjent med meg. Vi hadde god personlig kjemi helt fra starten av og etter møtet ble vi enige om å inngå et samarbeid,” forteller Galli.

Etter møtet i Oslo i mai 2018 begynner den sveitsiske sykkelagenten å jobbe for sin nye klient. Galli bruker sitt nettverk, reiser rundt på ritt og snakker med folk i sykkelmiljøet. To måneder senere er han tilstede i Tour de France for å følge opp Primož Roglič, en annen rytter sveitseren har i stallen sin. Slovenerens prestasjoner i rittet overrasker ikke bare sykkelfansen, men også lagsjefer og sportsdirektører. Det er mange som lurer på Roglič sin bakgrunn som skihopper.

”Det var på formiddagen foran en etappe, mens rytterne hadde taktikkmøte i lagbussene, at jeg gikk en tur i startområdet. Jeg bare slo av en prat med Paul De Geyter, som på dette tidspunktet var lagsjefen i Lotto Soudal og som stod og ventet utenfor lagbussen. Vi pratet først om Touren generelt og om etappen til Alpe d’Huez, der Primož hadde kjørt så bra. Ingen hadde forventet at han ville være topp fem i sammendraget. Så spurte De Geyter om jeg hadde noen andre ryttere i porteføljen min med en lignende profil som Primož,” forteller Galli.

Sveitseren får samtalen raskt til å skli over på Hagen.

Stage 16: Pravia to Alto de La Cubilla. Lena (144km) La Vuelta 2019 ©kramon

”Jeg svarte at jeg hadde en rytter som lignet litt Primož med tanke på at han hadde drevet med andre idretter først og begynt å sykle sent. Jeg sa at rytteren hadde samme mentalitet som Primož, at han var minst like fokusert på sine mål, og at han var sulten og motivert. Så fortalte jeg om bakgrunnen til Carl. Hvor han kommer fra, hva slags kvaliteter han har og på hvilket nivå han syklet. De Geyter var veldig interessert i profilen til Carl og ville at jeg skulle sende over wattfilene hans,” utyper sveitseren.

Sykkelagenten vet at Lotto Soudal kan være en potensiell arbeidsgiver for Hagen. Med syklister som Lars Bak og Vegard Breen har laget hatt skandinaviske ryttere i rekkene tidligere. Lagfilosofien til den belgiske troppen og Hagens holdninger ser ut til å passe godt sammen. Få dager senere møtes Galli og De Geyter igjen. Denne gangen foregår samtalen i mer private omgivelser og med et klart formål.

”Laget hadde kikket på dataene til Carl og var overbeviste. De ville gi ham en sjanse. For meg var det viktig at Carl skulle få en mulighet til å bli proff og vise seg frem. Penger hadde i dette øyeblikket en mindre prioritet. Det hadde vært dumt om det ikke hadde blitt noe av kontrakten på grunn av et for høyt lønnskrav,” sier Galli.

Gjennom de neste ukene utformes proffkontrakten til Carl Fredrik Hagen. Omloop van het Houtland Lichtervelde tidlig i september blir Hagen sitt siste ritt som kontinentalrytter for Joker. Etter løpet undertegner nordmannen så avtalen med Lotto Soudal. Det er en standard toårskontrakt for neoproffer i WorldTouren Hagen skriver under på.

Resten er historie. Hans første sesong som proffrytter blir en stor suksess. I ritt som Tour de Romandie og Critérium du Dauphiné konkurrerer han på høyde med etablerte proffer, kun for så å krone verket med en åttende plass sammenlagt i Vuelta a España på høsten. I 2021 får nordmannen tilbud fra hardt satsende Israel StartUp Nations. For bare to sesonger siden var Tour of Norway årets høydepunkt. Nå ble han lagkamerat med Chris Froome.

Sykkelsportens mektige bakmenn

Uno-X avtale skapte usikkerhet rundt VM-oppdraget

– Når VM går i Belgia, er vi veldig glade for at Gino takket ja til oppdraget. Han kjenner til alle bakkene og veiene der. Han kan det inn og ut. I tillegg sitter han daglig med ansvar for å styre et profflag. Han kjenner til de andre nasjonenes styrker, hvordan de tenker og hvem de kommer til å legge opp strategien rundt, sier sportssjef Hans Falk i Norges Cykleforbund til Sykkelmagasinet.

De siste årene har ansvaret for å legge opp den norske strategien vekslet mellom Van Oudenhove, Gabriel Rasch og Stig Kristiansen. I tillegg er Kurt Asle Arvesen en kapasitet som kunne blitt benyttet i samme rolle.

Denne gangen hadde forbundet én spesiell mann i siktet når det gjaldt å styre det norske laget i VM.

Gino Van Oudenhove

Fikk Kristoffs velsignelse

Continue reading «Uno-X avtale skapte usikkerhet rundt VM-oppdraget»

Anbefalt lesestoff: Arctic Race of Norway

Hushovd, samisk kultur, ishavsfiskere og Kremlins trojanske hester. Ingen har sagt at Arctic Race er det mest spennende eller prestisjefylte rittet på UCI-kalenderen. Men der hvor timene blir lange med tre ryttere i brudd og et hovedfelt i hvilemodus frem til spurten, fanger rittet vår oppmerksomhet med sin rike kultur, eksotiske befolkning og ville natur.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Arctic Race of Norway»

Leknessund: ”Rytteren jeg ønsker å bli”

Grand Tour-håp, etapperitt-spesialist, vordende Tour de France-vinner. Stortalentet Andreas Leknessund har måttet leve med mange forventningsbyggende merkelapper fra utenforstående. Men hva sier han selv om ambisjoner og karrierens retning? Sykkelmagasinet har spurt 21-åringen.

Continue reading «Leknessund: ”Rytteren jeg ønsker å bli”»

«Jeg var glad for å få EPO, at jeg var verdig nok»

Jörg Jaksche ble feiret som kronprins i tysk sykling, helt til han i 2006 ble avslørt som kunde hos den spanske legen Eufemiano Fuentes. Mange år etter en av de største dopingskandalene i internasjonal sykling forteller tyskeren sin historie og tar et oppgjør med sykkelsporten.

Continue reading ««Jeg var glad for å få EPO, at jeg var verdig nok»»

Ny utgave: Le Tour de France

Da filmen ‘Den sjette sansen’ omsider kom ut i Kina, gikk ikke promotørene inn for en ren, språklig oversettelse av tittelen. Med fare for at spenningen skulle bli for stor for det kinesiske kinofolket, ville man røpe litt mer om handlingens twist i selve navnet. Til slutt gikk man dermed inn for ‘Han er et spøkelse’.

Slike avslørende drypp er vi heldigvis ikke forunt i idrettens verden. Noe slik ville jo tross alt bryte helt diametralt med det som er essensen ved sportens forlokkende natur: Uvissheten. Sportsbegivenheter som Tour de France er i seg selv bare interessante fordi vi ikke vet hva som kommer til å skje når vi setter oss ned foran TV-skjermen. Vi sitter benket i time etter time, kun fordi noe uventet kan skje rundt neste sving. Kanskje vil rittets utvikling bryte med våre egne forventninger, kanskje vil underdoggen tukte favoritten, kanskje vil en ukjent rytter bli en stor åpenbaring, kanskje vil en dopingprøve lyse rødt. Ingenting vet vi på forhånd, og det elsker vi.

En god ’plot twist’ gir oss den beste dramatikken, og det er selvsagt disse Tourene som huskes aller best. Historien om 1971-Touren er en veritabel blitzkrieg I en av de mest dramatiske Tour de France-utgavene noen gang, gikk Eddy Merckx skulder til skulder med en av de få rytterne som virkelig satte ham på prøve. Dog endte det hele i tragedie for den djerve spanjolen Luis Ocaña.

Minst like dramatisk ble det i 1960: Fra den fattige, toskanske landsbygda kom mannen italienske fans hyllet som etterfølgeren til Coppi, Bartali og Magni. I en kort og intens periode på slutten av 1950-tallet, mens Italia befinner seg i stor endring, krones Gastone Nencini til sykkelsportens konge.

I 2006 kom dramatikken allerede før første tråkk. Mange år etter dopingskandalen ’Operación Puerto’ forteller syndebukken Jörg Jaksche sin historie i et sviende oppgjør med sykkelsporten og gamle venner.

For lengst har historien lært oss at i Touren må man planlegge for det uventete. Kunnskap må innhentes, operasjonaliseres, analyseres og deretter settes ut i livet i form av konkrete tiltak og forbehold.

Dette er Gabriel Rasch sin hverdag før og under Touren. Alt handler om forberedelser, planlegging og opprustning til det store slaget. I et treukersritt der alt kan skje, handler det om å gjøre minst mulig feil underveis. Snarere enn å være best på hver etappe, må man gjøre alt man kan for å unngå fallgruvene som kommer og dermed være i posisjon til å gripe mulighetene når de plutselig dukker opp.

Grand Tour-håp, etapperitt-spesialist, vordende Tour de France-vinner. Stortalentet Andreas Leknessund har måttet leve med mange forventningsbyggende merkelapper fra utenforstående. Men hva sier han selv om ambisjoner og karrierens retning? Sykkelmagasinet har spurt 21-åringen.

 

Ny utgave: Historien om et norsk Giro-gjennombrudd

Giro d’Italia 1984 hadde det aller meste. Store italienske stjerner, en forbanna Tour de France-mester, omdiskuterte ruter og påfølgende rytterstreik, melodramatiske feider mellom favorittene, og ikke minst; en blond, wannabe popstjerne fra Norge som gjorde sitt store, internasjonale gjennombrudd. Mot slutten av denne 67. utgaven skrev rittets historiske arrangøravis, La Gazzetta dello Sport, at Dag Erik Pedersen var blitt et av sykkelsportens mest attraktive navn.

Det store intervjuet i Sykkelmagasinet 2021-2 er Dag Erik Pedersen som i 1984 vant to etapper, kriget seg til 10-plass sammenlagt og viste sine skeptikere feil.

«Giroen var rittet alle sin sesong blir målt på. Det var uvant for meg å se at det som var bra nok i april, ikke var bra nok 17. mai i Giroen. Det var som et VM hver eneste dag. Alle var nervøse, alle ville vise seg frem, Gazzetta var fullt av sykkelstoff, landsbyer fulle av folk, helikopter overalt, bare bråk og støy. Det tok tid før jeg kjørte meg inn i mesterskapsform, opp mot en uke».

Sykkelmagasinet 2021-2

  • Dag Erik Pedersen
  • Legendariske Giro-dager
  • Maglia Rosa 90 år
  • Major Taylor
  • Van der Poel versus Van Aert
  • Carlo Carla
  • Grus, svette og opplevelser

Les utgaven digitalt eller abonner her!