Mortirolo: fryktet & beryktet

Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.

Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.

«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?

«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.

Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.

«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»

Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.

«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.

Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.

«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».

Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.

«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.

’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.

Etymologien

Continue reading «Mortirolo: fryktet & beryktet»

Anbefalt lesestoff: Ut på tur

5 saker fra landeveien.

Næringssmell på Col du Grand St. Bernard

Dette er reisebrev nummer to i en serie på syv om en hårete eventyrtur i Alpene, gjennomført av de to Bygdø-syklistene Asbjørn Madsstuen og Vetle Andreas Gusgaard Lunde.

Etappe 2
Vallorcine – Aosta
(Frokostbrøleren)
107km, 3000hm

Reisen var delvis inspirert av ulike turoperatørers pakkereisetilbud, endog noe lengre og mer pervers når det kommer til antall høydemetre. Totalt var ruten 1046 kilometer lang med omlag 27.000 høydemeter over 7 minnerike dager.

Etter gårsdagens sørgelige oppvisning fra værgudene, våknet vi opp med lave forventninger knyttet til de videre værutsiktene for turen. Væroraklene hos yr.no ga oss ikke en bedre magefølelse om været vi hadde i vente, da de rapporterte om enda mer slett vær enn vi hadde blitt velsignet med på vår første tur.

Vi ankom hotellet sent i går, og fikk så vidt karret til oss litt pasta i den stengte hotellbutikken, før vi måtte hive oss rundt for å forsøke å tørke vårt klissvåte utstyr. Jeg vil betegne tørkeprosjektet som en moderat suksess. Sett bortifra noen småvåte sko og et delvis ødelagt pass, var alt annet tørt.

På tross av at dag 2 var den siste korte dagen denne uken i Alpene, ble den også en solid forsmak på hva som ventet de neste dagene. Vi skulle for alvor føle tyngdekraftens vrede i salige motbakker, med ærverdige Grand Saint Bernard som siste bestigning. På veien til Store Sankt Bernards-passet skulle vi over «et par mindre hauger» ifølge Asbjørn. En relativt behagelig dag, med noen sporadiske innslag av ubehag med andre ord.

Trass ingen frokost, en blid Asbjørn før dag 2.

En blid Asbjørn

I Vallorcine var alt fortsatt like sesongstengt som ved gårsdagens ankomst. Det betød ingen frokost, med unntak av det lille vi hadde av pastarester etter gårsdagens noe monotone, selvkreerte middag. Vi smøg oss heller, relativt tomme i magesekken, avgårde mot sveitsergrensen og den første «Asbjørn-haugen», Col de la Forclaz.

Med lette kropper og småvåte sko ble denne tidligere smugler-og-eseltrekk-ruten mellom Frankrike og Sveits en smidig affære. Syv kilometer og 6% snittstigning gikk fryktelig greit på morgenkvisten, og bakken ble en fin aperitiff for hva som senere ville komme. Visuelt var det ikke mye å trekke frem av severdigheter i oppstigningen, men ettersom nedfarten begynte, ble vi utsatt for et vidunderlig skue ned mot Martigny (VM-by, 2020).

I den fabelaktige utsikten ned bakken (som også vil benyttes som nedfart på de lokale sluttrundene under sykkel-VM neste år), tittet vi oss om etter noen rasteplasser hvor vi kunne kjøpe oss litt mat. Her var også alt stengt; så vi tok til takke med å simulere at vi kapret et måltid på en hyggelig restaurant.

Pervers haug

Etter vårt lille bildestopp gikk det så fort gjennom Martigny at vi helt glemte å stoppe for å spise på ekte. Vi hastet oss heller mot Champex Lac på rimelig tomme mager, klare for å forsere Asbjørns haug nummer 2.

Denne haugen var den mest perverse haugen undertegnede noensinne har møtt, og det brygget seg opp et lite hat mot både meg selv, Asbjørn og denne haugen – ettersom vi snirklet oss oppover på våre relativt tunge sykler. 10,5 kilometer á 8%, grøss og gru! Jeg vil i ettertid betegne Champex Lac som en fin bakke, på tross av at vi i turplanleggingen undervurderte dens brutalitet. Bakken ville nok også vært betydelig mindre brysom, om vi hadde fått i oss noe mer mat i forkant. Vi trålet oss opp, mens jeg dagdrømte om kaker og pizza.

Vel over toppen fant vi oss endelig en fin restaurant. Prisene på restauranten var stive, men jeg brydde meg fint lite og forsynte meg svært grovt av restaurantens vidunderlige utvalg av bakst. Asbjørn var noe mer restriktiv i sin fråtsing, en beslutning han senere skulle angre på.

Været hadde vært betydelig bedre enn varslet hele dagen – frem til vi nådde bunn av nedfarten til Champex Lac og ankom Orsieres, foten av det mytiske Grand Saint Bernard-passet. Fra Orsieres skulle vi de neste 25 kilometerne stige 1488 høydemeter over Saint Bernhard-passet, som markerer nok en landegrense, denne gangen mellom Sveits og Italia.

Etter hvert som vi sneglet oss oppover i terrenget skiftet været gradvis, fra noe anerkjente meteorologer vil betegne som helt ok, til å bli fullstendig syre-satan. I takt med værskiftet skiftet også Asbjørns lynne. Hans mangel på grådighet ved restauranten på Champex Lac hadde satt i stand et uunngåelig fenomen. Næringssmellen var et faktum! Vi stoppet på en bensinstasjon vel halvveis i faenskapet opp Sankt Bernhards-passet, og hev i oss sjokolade og Cola, men det var så altfor sent. Skaden var allerede skjedd.

Næringssmellen var et faktum!

De nyfortærte kaloriene gav dog en midlertidig boost og skapte god flyt gjennom en lengre tunnel med noe lavere stigningsprosent enn resten av bakken. Men ut av tunnelen åpenbarte «Gammel-Erik» seg i form av en god gammeldags mikstur av regn, hagl, snø og sterke vindkast midt imot.

De siste 6,5 kilometerne (8% stigning) til toppen fra tunnelen ble et voldsomt slagsmål mot værgudene og næringsgudene. Det ble stadig surere oppover, og vinden jobbet oss hardt imot.

Asbjørn, som allerede hadde nok å stri med som følge av sitt forsmedelige ankelbrudd, måtte kjempe seg opp i sukkermangelskoma. Vi skilte lag oppover og trøstet oss (noe bekymret over de neste dagene) med at dette var dagens siste stigning før vi skulle ned på en festlig nedfart til den idylliske Aosta-dalen. Over toppen forsøkte jeg meg på et raskt klesskift utendørs, men vi fant raskt ut at vi skulle forsøke å finne varmen inne i hotellet og turist-sjappen på toppen.

Etappen Vallorcine til Aosta hadde vært strabasiøs affære.

Etter regnet kom solen

Vi må ha sett fryktelig stusselige ut inne i turistsjappen på toppen av Grand Saint Bernard (2469moh). En eldre herremann insisterte ved flere anledninger på å spandere både suppe og kaffe på oss. Vi takket høflig nei, men til slutt tok mannen grep og tok tak i min venstre hånd, og uten evne til å utøve noen form for motstand ble jeg vitne til at denne legenden plutselig hadde plassert 20 sveitsiske franc i min hånd.

«Kjøp dere noe godt, det fortjener dere.» var beskjeden vi fikk.

Vi følte at vi ikke hadde noe valg etter denne vennskapelige maktgesten fra vår nye sveitsiske bestevenn, så vi krøp til korset og kjøpte oss hver vår cappuccino. Varmen fant vi aldri, så omsider måtte vi komme oss videre mot etappens endestasjon.

Vi hutret oss ut døren fra turistsjappen, klare for dagens høydepunkt – nedfarten til Aosta!

Rett før nedoverbakken begynte skjedde noe av det mest grusomme som kunne hendt. En svær og relativt antikk lastebil dundret forbi oss. Lastebilen var massiv, og forferdelig treg, så vi var fanget i kulden bak det saktegående droget. Illusjonen om en heftig utforkjøring brast, og vi måtte heller ta til takke med å oppleve mild hypotermi på veien mot Aosta.

Vel nede i Aostadalen ankom vi endelig vårt hotell etter seks innholdsrike timer på jernhesten. Dagens hotell ble en verdig avslutning på dagen med godt impregnert sigarettdunst i veggene og 1 kilometers gåavstand til nærmeste restaurant.

I striregnet vandret vi til restauranten iført vårt medbrakte hverdagsantrekk (treningsshorts, slippers og treningstøy), og fråtset i oss det de hadde å tilby.

Alt i alt måtte vi erkjenne at det hadde vært en fin dag, og at de neste dagene ville kunne bli enda finere – bare vi unnet oss litt mer mat både før og underveis i etappe 3.

Et sykkelmekka i Alpene

Tyrol i Østerrike er kjent for sitt fjellandskap. Et landskap karakterisert av Alpene og menneskene som bor der, som ivaretar langvarige tradisjoner. Utfordrende klatringer og varierte turer gjør dette til et mekka for syklister.  Ved å få hjelp av en kompetent partner vil du kunne få mest mulig ut av en reise til Tyrol.

«Roadbike Holidays» er en slik kompetent partner. De 34 medlemshotellene har spesialisert seg på landeveissykling, noe som betyr at de tilrettelegger med alle nødvendige fasiliteter for en optimal sykkelferie. Vel så viktig er kunnskapen om området og landeveissykling, som de deler villig med sine gjester gjennom hele oppholdet. De fleste vertene er lidenskapelige syklister selv og kjenner hver en sving i regionene de bor. Dermed kan de bistå med tips og informasjon om de beste turene og stedene å sykle.

Noen av de mest spennende og mest utfordrende turene i Tyrol er Silvretta High Alpine Road, Ötztal Glacier Road, Reschen Pass og Timmelsjoch High Alpine Road. Disse skarpe stigningene krever virkelig fysisk og mental styrke. Men det er selvfølgelig mange andre, enklere turer gjennom flatt terreng.

De beste områdene som skal oppdages, er Innsbruck, Kufsteinerland, Nauders am Reschenpass, Ötztal, Tannheim-dalen og TirolWest. De imponerer alle med flott landskap og varierte turer. «Roadbike Holidays»-hotellene i disse destinasjonene hjelper deg hele veien for at du skal ha en optimal sykkelferie. I tillegg har de alle et spa-område, noe som betyr at sportsaktiviteter og avslapning er en fast del av neste ferie.

KLIKK HER for å lese mer om sykling i Tyrol og for finne et passende hotell


Eventyrlige sykkelferier i Alpene eller Dolomittene

Med 34 hoteller i Østerrike, Tyskland og Italia, samt to sykkelstasjoner i Spania og Balearene, er «Roadbike Holidays» den perfekte samarbeidspartner for å finne feriedestinasjoner og hoteller i Alpene. Om man foretrekker å sykle fra en destinasjon til en annen, eller gjennomføre en intensiv treningsuke, er alt lagt til rette for å velge mellom forskjellige spennende ruter og ulike camper.

«Roadbike Holidays»-hoteller er mer enn bare hoteller. De har spesialisert seg på sykling og tilbyr derfor spesielle tjenester – både for gjestene og syklene deres. Hotellene har tv-overvåkete sykkelrom, vaskeritjenester, reparasjonshjørner og sykkelinformasjon.

Imidlertid er det viktigste kjennetegnet kompetanse på landeveissykling. Hotelleierne er selv lidenskapelige syklister, noe som betyr at de kan hjelpe til med spørsmål og tilby guidede turer.

Tjenester inkluderer også fasiliteter som legger til rette for fysisk velvære, hvor alle hotellene har egen badstue og tilbyr massasje.

Destinasjonene til «Roadbike Holidays» gir tilgang til et bredt nettverk av ruter og turer. Selv om de fleste er midt i Alpene, er det både utfordrende turer med tøffe klatringer, samt enkle turer i dalen, langs elver eller innsjøer. Områdene med innsjøer passer spesielt godt for triatleter. Dessuten er sykkeldestinasjonene i Spania et ideelt sted for å holde i gang treningen vinterstid.

«Roadbike Holidays» har et tilbud for alle. Klikk deg inn på nettsiden deres for å se hvor mange muligheter det finnes for å utforske nye landskaper og regioner med sykkel i Alpene.

Les mer om «Roadbike Holidays». Finn turer, hoteller og destinasjoner i Alpene her HER

FOTO: ©Alex Moling

Drømmeveien i Alpene

Plassert mellom Tyskland, Liechtenstein og Sveits, hviler Vorarlberg på Østerrikes vestlige flanke. Med mange ruvende fjelltopper er dette en populær skidestinasjon, men når kvikksølvet stiger og snøen smelter, inntas det vakre alpinlandskapet av syklister fra fjern og nær. Den fjellrike regionen er både variert og mangfoldig, og gjenspeiler på mange måter sitt lands historie, kultur og folk.

Furkajoch

1761 meter
Fra Au: 17.3 km , 5.6 %, maks 14.2 %
Fra Rankweil: 21.5km, 6%, maks 13.8%

Geografien er viktigere enn du tror. I mer enn tusen år har ikke Østerrike for ingenting blitt kalt “riket mot øst”. Riket blottlegger seg fra naturens side for de asiatiske steppefolk, som utallige ganger har gjort sine inntog, plyndret landet og ridd hjemover. Den slags setter merker på sjelen.

Men høyde er ikke alt. I motsetning til fjellpassene i Sentral-Alpene, når ikke Furkajoch opp til de mektige og steinete lendene som ligger over 2000 meter. Dette er grønnere landskap. Men det er minst like skulpturelt og kanskje enda rikere i farger, former og teksturer – og best av alt, passet som ligger på den nordlige kanten av alpene i Bregenzerwald-området, ser vanligvis mye mindre trafikk.

Fra den mer pittoreske østsiden starter klatringen opp Furkajoch ganske bratt. Snaue 18 km er totallengden, regnet fra den vesle byen Au, en perle omkranset av skogkledde bakker og imposante kalksteinklipper som tårner imponerende opp mot himmelen. Veien stiger gradvis inn i en opphevet dal, der en lang, men åpen tunnel baner vei til Faschinajoch-toppen og Damüls, et populært skisted med alle tenkelige fasiliteter. Veien mot Furkajoch skjærer ut mot høyre og herfra er det fortsatt fem km til toppen.

Et dramatisk panorama mot sør inn i Grosses Walsertal åpnes opp. Med sine rike flora av ask, bøk, gran og frodige alpine enger av urter og ville blomster, er denne v-formede dalen som en Edens hage å regne. Like rik og mektig som den lokale signaturosten, Ländle Weinkäse, som vi fikk servert i solide porsjoner i den lille, primitive restauranten som tok oss imot på toppen. Innehaveren på ‘Zum Charly’, som besynderlig nok het Johnny, tilbydde oss både nydelig essen und drinken til en rimelige penge, før vi syklet ned fra passet som har vært i bruk siden 1400-tallet. En gang konstruert som en forsvarsfestning mot østen. Nå er det bare gjestmilde Johnny som holder fortet.

Bödele (Losenpass)

1139 meter
Fra Schwarzenberg: 5.7km,7.7%, maks 10.7 %
Fra Dornbirn: 8.3 km, 8.4 %, maks 12.5 %

Fra Dornbirn er Bödele den direkte forbindelsen mellom Rhindalen og Bregenzerwald. Dette er områder som siden tidenes morgen har tiltrukket seg folk på jakt etter frodig natur, gamle tradisjoner og genuin gjestfrihet. Heldigvis for oss syklister har bilistene for vane å foretrekke B200 fremfor den mer tidkrevende fjellveien. Et deilig faktum som sørger for svært begrenset trafikk på hovedveien over Bödele, også kalt Losenpass.

L48-ruten strekker seg mer eller mindre parallelt med den sørlige ferden over Furkajoch. Faktisk er Bödele mer en naturskjønn «sti» enn et vaskeekte fjellpass. Over selve passet ligger den egentlige toppen, Geißkopf på 1198 meter. I sør dominerer spissen av Hochälpele, som strekker seg opp til 1463 meter. Dog er det nok av tøffe parti. Fra begge sider passet kan bestiges fra, ligger stigningsprosenten rundt 8, og fra begge sider bikker den tidvis 11 på det bratteste. Fra Rhindalen forserer man solide 702 vertikale meter.

Men Bödele er først og fremst et skisted. Ikke minst fordi et av de store hotellene her oppe ble drevet av den tidligere stjernealpinisten, Marc Girardelli. Men det var også her at Alpene på sett og vis ble ‘åpnet opp’ for skigåere. For etter et renn på Bödele i 1912, fikk den østerrikske skiinstruktøren Hannes Schneider solgt inn teknikken «stem-christie», som etter dette skulle skvise ut Telemark-stilen, og blant annet overbevise den norske legenden Lauritz Bergendahl om at selv det mest utfordrende terrenget i Alpene kunne nå forseres på to treplanker.

Vår tur til Bödele ble ikke på langt nær like revolusjonerende, heist på våre respektive karbonhester. Men også i dag er dette fjellet som en port mot nye eventyr. Riedbergpass (21 km mot øst), Landerblick (12 km nordøst) og Rohrmoossattel (19 km øst) er bare noen av de bayerske toppene som kan kombineres med dette skistedet. For alle syklister er planleggingen av ruter en spennende øvelse. Enda en mulighet til å oppleve nye eventyr og bygge opp formen. Med Bödele penslet inn på kartet, har man et perfekt utgangspunkt.

Silvretta

2036 meter
Fra Partenen: 22 km, 6.9 %, maks12%

Da fredsdiktatet fra Saint-Germain skulle skrives ferdig etter den første verdenskrig i 1919, kom følgende løsslupne slengbemerkning fra Frankrikes statsminister, den alltid utålmodige Le Tigre ( Tigeren), Georges Clemenceau: ”Resten får bare være Østerrike”. Av det habsburgske imperium, en av Europas mest fremgangsrike og levedyktige stater, var det blitt ‘en tysk rest’ som ikke fant noe fotfeste.

En riktignok så nydelig rest. Bare navnet er en sterk indikasjon på at denne veien er noe uvanlig vakkert. ‘Silvretta’ kunne like så gjerne vært den vakre jenta i skolegården som alle hadde et godt øye til. Silvretta- Hochalpenstraße har nemlig også sine attraktive former. Det vil si 34 spektakulære serpentinersvinger, som forbi to storslagne innsjøer fører oss opp til 2036 meters høyde. Kjennere med rikelig fjellerfaring kaller dette ‘drømmeveien i Alpene’. Ingen dårlig merkelapp det, når du tenker på hvor uendelig mange perleruter som finnes rundt om i dette enorme fjellmassivet.

Vi stopper ved de svarte tollbodene. Det koster penger å komme opp hit, men du får med et turistkart på kjøpet. Privatiserte veier er dyre, men flotte. Foran oss ligger en feilfri asfaltert vei som glinser lett når solen treffer en våt film av vann på overflaten. Dette er vestsiden av Silvretta, og like bak oss ligger den vesle landsbyen Partenen, men omgivelsene gir ikke fra seg et kvekk. Bare stillhet, og den svake svisj-lyden av oss som drar på oss vindvester. Men når vi skuer oppover den bratte fjellsiden, innser vi fort at klærne skal av igjen om ikke lenge. 34 praktfulle serpentinere i løpet av 22 km med 6.9 prosent i snitt. 9.3 prosent de første 6 km.

Gradienten til tross, det er en fornøyelse å klatre. Hårnålsvinger ser ikke bare dramatiske ut, de er på mange måter syklistens venn, etter min mening. Et minutt eller to med anstrengelse der laktatet bruser, deretter noen få sekunder fysisk pusterom når tyngdekraften slipper taket, før musklene får hvile et blunk idet veien løkker seg tilbake på seg selv. Men selv om det er bratt, føles farten høy. Silvretta er laget med Alpe d’Huez-type hinder, i formen av Lago di Sauris og med atmosfæren av Gaularfjellet. Man kan vel ikke kreve så mye mer, fra Clemenceaus ‘tyske rest’.

Hahntennjoch

1884 meter
Fra Brennbichl: 16 km, 7 %, maks 14 %
Fra vest/B198: 15km,6%, maks 14 %

Mange flirer litt av østerrikerne, deres regelrytteri, deres mozartkuler, deres påfuglfjær. I en verden hvor man tenker klasseforskjellene fordufter idet man tiltaler hverandre med ’du’, står østerrikerne ved sitt. Her er det kanskje ikke så mye vennlighet, men til gjengjeld mye, mye høflighet.

Når vi spør om å bruke en liten gressplen til å pumpe luft, justere setepinner og finpusse gir, får vi bifall fra huseieren. Om enn med et strengt, uttrykksløst, og litt motvillig ansiktsuttrykk.

Et forbausende høyt antall stigninger begynnertøft, går over i det milde og avslutter brutalt. Velkommen til en av dem, Hahntennjoch. Vi passerer fjellhytter med blomsterkasser fylt til randen med fargesprakende flora idet veiensteiler opp. Ut av en svak sving ruver en kort, rett bakke som tatt ut av en eller annen Ardenner-klassiker. Brutalt og nærmest uten forvarsel er stigningsprosenten tosifret og neste trekk gir seg selv: Vi må opp fra sadelen, pumpe armer og bein, og unngå rød sone for lenge. Det gjenstår tross alt 14 km.

Heldigvis synker prosenten idet husene forsvinner. Ute blant noen furutrær er vi tilbake i sadelen og spinner beina. Det er fortsatt bratt, men den friske luften fra vegetasjonen sørger for fornyet energi og åpnere lunger. «Naturens egen Ventoline», tenker vi begge og bryter ut i latter. Vi prater om girvalg, hva vi skal spise til middag og nyter omgivelsene. Helt frem til vi plutselig innser at vi ikke har flere gir å gå på. Nesten umerkelig har bakken forsiktig destillert ut smerte og trærne forduftet. Skog har banet vei for en stor steinrøys til venstre og dype kløfter til høyre.

Opplevelsen er veldig forskjellig fra Silvretta. Ravinen fryktinngy-tende bratt, vindkastene tidvis kraftigere og landskapet robust. Veien i seg selv er heller ikke innbydende. Ikke en eneste hårnål å se, og 7 km inn i bakken er stigningsprosenten tilbake på tosifret nivå. Hvis Silvretta er den populære blondina, må Hahntennjoch være bølla ingen våger å se i øyene.

Hahntennjoch er notorisk for sine jordskred. På toppen må steinene gi vei for talus og grove avsetninger som tegn på den bratte fjellsidens forvitring i de ugjestmilde omgivelsene. Men toppen er det heller ikke. Passende nok etter denne drepende klatringen oppdager vi at det gjenstår 2 km til den sanne toppen. Partier på 10 prosent syklet vi med bly i skoene. Ikke veldighøflig akkurat.

Flexen Pass

1773 meter
Fra Bludenz 32 km, 3.7 %, maks 11.9 %
Fra Steeg: 23.8 km, 2.7 %, maks 9.4 %

Idet Hitlers stormtropper rykket inn i 1938 var Østerrike nedlagt, glemt og skrevet i glemmeboken. Men miraklet skjedde: Som en Fugl Fønix opp av krigens grusomme asker, gjenoppsto Østerrike som et moderne demokrati, og den eneste av Sørøst-Europas stater som ga sine borgere en relativ trygg tilværelse. Taktisk sett smarte spilte østerrikerne offerrollen, samtidig som de unngikk kommunismen og tok imot Marshallhjelpen med åpne armer.

Med millioner av amerikanske dollars for hånd, ble både rasfare og ufremkommelige veier en ting for fortiden på Flexen Pass. Trodde man iallfall. I dag er veien åpen året rundt, men den lange skredtunnelen bygget på USAs regning har med tidens tann inntatt en skrøpelig forfatning. Tunneltaket bygd med gammel eik innbyr til spesielt lite tillit, mens vi søker ly fra himmelens kalde regndråper. Men asfalten er eksemplarisk. De brede svingene myke og raske, og hele tiden er man omringet av grenseløs vakker natur. Vi tenker det særdeles fortjent at fjellandsbyen Lech ble kåret til ”Europas vakreste landsby” i 2004.

Den ligger omtrent 7 km fra toppen av Flexen Pass, men dit kommer vi ikke. Iallfall ikke i første omgang. For veien sperres av ’Almabtried’. Det vil si høstens ku-tog (?). Blomsterdekorerte kyr i stort antall føres oppover fjellsiden i høytidelig prosesjon, ledet av en eldre kar med stor bart, lederhausen og vandrestokk.

Som en av mange stolte tradisjoner østerrikerne trykker til sine bryst, må dette være en av de rareste og mest komiske. Kanskje bare overgått av ’Brautraub’, tradisjonen der venner av brud og brudgom er tvunget til å kidnappe bruden. Uten at bryllupsgjestene oppdager det, rømmer de fra bar til bar, før brudgommen selv må legge ut på let.

Det er lett å undervurdere østerrikerne. Lederhosen, konetyveri og ku-karneval. Det er lett å stemple dem latterlige. Men da glemmer man at de har overlevd i en del av Europa hvor land oppstår og forsvinner med kolossal hurtighet. I en latterlig vakker plass av verden, har de funnet seg godt til rette.

Continue reading «Drømmeveien i Alpene»