Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.
Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.
«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?
«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.
Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.
«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»
Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.
«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.
Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.
«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».
Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.
«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.
’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.
Fra Dornbirn er Bödele den direkte forbindelsen mellom Rhindalen og Bregenzerwald. Dette er områder som siden tidenes morgen har tiltrukket seg folk på jakt etter frodig natur, gamle tradisjoner og genuin gjestfrihet. Heldigvis for oss syklister har bilistene for vane å foretrekke B200 fremfor den mer tidkrevende fjellveien. Et deilig faktum som sørger for svært begrenset trafikk på hovedveien over Bödele, også kalt Losenpass.
