juli 2022 - Sykkel

Kastet om på strategien – fikk Abrahamsen i gult

(Sykkelmagasinet): WorldTour-rittet Tour of Poland har startet med opptur, men foran dagens etappe kanskje aller mest skuffelse for Uno-X Pro Cycling Team.

Tobias Halland Johannessen var involvert i en velt inn på den siste kilometeren av åpningsetappen. Dagen etter våknet både han og Rasmus Tiller opp med feber og lett hodepine. Dermed ble duoen tvunget til å stå av rittet.

På den første etappen klarte laget å plassere Jonas Abrahamsen i bruddet. Det var egentlig mest for å sikre en god plassering i bilkøen foran fjelletappene. I forkant hadde det norske laget bestemte seg for å satse tungt på sammendraget. Skiens-mannen sikret seg likevel etappens to eneste klatrepoeng, og kjørte seg dermed inn i trøya etter dag én.

Etappe to startet også frenetisk. Uno-X kastet rundt på strategien og bestemte seg for å gjøre et forsøk på å få Abrahamsen inn i rittets ledertrøye. Han lå fire sekunder bak Olav Kooij og på samme tid som Phil Bauhaus. Altså måtte han sikre seg minst fem sekunder fra de innlagte spurtene, samtidig som de to ovennevnte ikke måtte bli én eller to på etappen.

– Jumbo-Visma bestemte seg for å punktmarkere Abrahamsen uten grunn. Han kom seg likevel av gårde, men brukte en del krefter på det. Deretter gikk et brudd på fire andre, men da satte Quick Step seg opp og kjørte det inn. Da innså vi at vi faktisk hadde en reell mulighet. Abrahamsen ble hentet opp igjen av noen av de andre rytterne, og da fikk vi plassert ham i dagens utbrudd, sier sportsdirektør Leonard Snoeks til Sykkelmagasinet.

Plukket seks bonussekunder

Han satt i bruddet sammen med Patrick Stosz, Piotr Brozyne, Jasper De Buyst og Andreas Peron. Underveis klarte han å skaffe seg seks bonussekunder fra de innlagte spurtene. Deretter satte han seg opp og lot seg falle tilbake til hovedfeltet igjen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BONUS: Klatretrøye og ledertrøye til Jonas Abrahamsen etter dag to i Polen. Foto: Szymon Gruchalski/Cor Vos © 2022

Da Gerben Thijssen var raskest i spurten, og Kooij ikke ble bedre enn nummer fire ble det skiftet i ledetrøya under Polen rundt. Abrahamsen holder også i klatretrøya og konkurransen for de innlagte spurtene.

– Vi skiftet fokus og forsøkte å komme i brudd igjen i dag etter at lagkaptein Tobias Johannessen måtte stå av. Jeg tviler på at jeg klarer å forsvare ledelsen i morgendagens fjell, sier Abrahamsen til cyclingnews.com.

Gikk for podiet med Johannessen

Til Sykkelmagasinet forteller Snoeks at det venter helt andre arbeidsoppgaver for Abrahamsen når rittet inntar fjellene og målgang i Przemysl på dag tre av rittet.

En etappe de i utgangspunktet hadde pekt ut for nettopp Tobias Johannessen:

– Vi kom hit og trodde vi hadde en reell mulighet til å havne på podiet eller vinne Polen rundt med Tobias. All vår support var bygget opp rundt det. Derfor har vi heller ikke med oss noen spurter. Det var en tung beskjed for laget å få beskjed om at Tobias var ute på dag to. Da la vi en strategi for å prøve og ta med oss det som var mulig. Vi så muligheten til å ta ledertrøya hvis marginene var på vår side. Det koster en del mentalt å snu strategien på den måten, men nå ga det oss en god boost. Det viser at det er mulig å få til ting. I morgen er det Idar (Andersen) og Jonas (Gregaard) vi skal passe spesielt godt på. Jeg tror ikke vi skal taue Jonas inn til siste bakke, sier Snoeks.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

REISTE HJEM: Tobias Halland Johannessen var egentlig plan A for Uno-X Pro Cycling Team, men han ble syk. FOTO: Szymon Gruchalski/Cor Vos

Abrahamsen sykler som oftest rundt i en utpreget hjelperrolle i Uno-X-systemet, derfor synes Snoeks det var ekstra stas at 26-åringen fikk sin egen mulighet til å skinne.

Han første UCI-seier kom også – merkelig nok – i Polen.

– Ja, det er vel den ene han har fra før. Fra Tour of Malapolska. Jeg vet ikke hvorfor, men det er et eller annet som klikker for ham hver gang vi er i Polen, sier Snoeks.

Miguelón

For et bilde. For en rytter.

Miguel Indurain, kanskje tempodisiplinens ypperste eksponent. En tittel han kanskje levde opp til i 1994 på tempoen mellom Périgueux og Bergerac, der en viss Lance Armstrong ble nærmest blåst av veien da giganten fra Navarra innhentet og passerte amerikaneren. Lille Lance lå som vrakgods i bakspruten til den spanske ekspressen. 64 km i kampen mot klokka ble tilbakelagt på 1 time og 15 minutter, snittfarten var 50.548 km/t. Nærmeste rival, Tony Romniger, var hele to minutter bak. Senere det året satte Indurain ny timesrekord. For de innvidde var dette intet sjokk. To år tidligere vant han Tour-tempoen med over tre minutter. Den gamle reven Laurent Fignon ble innhentet av spanjolen som startet hele seks minutter bak.

Som et fysiologisk naturfenomen, ble Indurain flere ganger gjenstand for vitenskapelige studier. Hvilepulsen var 28, det maksimale oksygenopptaket på 88 prosent. Minuttvolum, lungekapasitet, anaerob terskel – alt var over snittet og rett og slett pas normal. Det samme var kanskje samarbeidet med Francesco Conconi, men det blir en annen historie.

I 2012, 14 år etter endte karriere, publiserte International Journal of sports physiology and performance et casestudie hvor man avdekket at Indurain, nå 46 år, fortsatt hadde oksygenopptak og kraft-output som overgikk dagens proff-felt.

I sine fem Tour-triumfer vant Miguel Indurain åtte av ti tempoetapper, og er kanskje, ved siden av en annen femdobbelt vinner, Jacques Anquetil, den beste temporytteren i rittets historie.

Den perfekte duellen

(Sykkelmagasinet): Tour de France 2022 står for meg igjen som et av de aller mest underholdende på mange, mange år. Jeg kan sikkert påberope meg kortidshukommelse, men som jeg kost meg siden rytterne rullet ut fra startrampen i København.

Det har vært mange høydepunkter, men hovedgrunnen for at rittet er blitt så severdig er i mine øyne duellen mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard.

Med to etapper igjen å sykle står førstnevnte igjen med med bare tre hjelpere. Rundt dansken har Primoz Roglic og Stephen Kruijswjik måttet melde pass.

COVID-19 har igjen ligget som et spøkelse over hovedfeltet. En potensiell fallgruve som kunne ha tatt brodden ut av begivenhetene. Da er det kanskje ekstra gledelig at vi i stedet har fått se det motsatte. Både Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates har kjørt på med alt av tilgjengelig mannskap i håp om å knekke hverandre.

JEG VAR TIDLIG kritisk til Tadej Pogacars beslutning om å følge angrepet fra Roglic over Col de Télégraphe tidlig på den første mammutetappen i Alpene.

Les også: Her gjør Pogacar en taktisk brøler

Jeg sitter jo og synser om dette fra skjermen hjemme. Pogacar er en av de aller beste sykkelrytterne vi noensinne har sett. Han er mer enn kapabel til å ta slike avgjørelser selv. Noe fasitsvar på rett og galt er vanskelig å få, ettersom vi ikke får utspilt de forskjellige scenarioene etter hverandre.

I etterkant ble det klart at Roglic ofret seg for Vingegaard. At han fungerte som åte. At han ikke var sterk nok, og at han ble tvunget til å stå av foran etappe 15.

Da hadde skaden allerede skjedd: Pogacar tapte 2 minutter og 51 sekunder den dagen. Et forsprang som skulle vise seg svært vanskelig å karre tilbake.

DET VAR SAMTIDIG en gave til sykkelfansen. Der jeg fryktet at Pogacar kastet sitt eget lag under bussen – ved å haste etter Roglic, i stedet for å la Marc Solér, Rafal Majka og Brandon McNulty rydde opp, munnet den samme aggressiviteten ut i en veldig interessant batalje mot Vingegaard.

Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet over at angrepet aldri kom på vei opp Peyragudes. Det var dagen UAE-Team Emirates kollektivt sett slo tilbake, med imponerende bidrag fra både McNulty og Mikkel Bjerg.

Det viste seg likevel at både Vingegaard og Pogacar var kokt etter en lang, hard og varm dag på sykkelen. Slovenerens fokus skled over mot klatrepoeng og etappeseirer. Det lå en smak av nederlag i munnen da han spurtet fra dansken over toppen av Col de Val Louron-Azet med prikkete poeng som mål for øyet.

Med to Tour de France-triumfer i beltet og totalt 43 triumfer fordelt på fire sesonger siden han inntok WorldTouren i 2019, er Tadej Pogacar en seiersmaskin av de sjeldne. Det skal spennende å se hvordan han nå takler nederlaget mot Vingegaard.

HAN HADDE NOK ikke gitt helt opp foran etappen opp mot Hautacam. Sloveneren angrep gang på gang oppover 10,2 kilometer lange Col de Spandelles.

Hver gang kom dansken med svar på tiltale. I starten kunne han også nyte god service fra Sepp Kuss som spilte ut rollen som hjelperytter strålende.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

TØR Å ANGRIPE: På vei oppover Col de Spandelles kom Tadej Pogcar med gjentatte angrep mot Jonas Vingegaard. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Målet var helt klart å riste av seg Vingegaard og fortsette angrepet med dødsforakt på vei nedover mot Hautacam. Pogacar er del av en ny generasjon der angrep er sett på som beste forsvar. På godt og ondt. Det var altså den samme aggresjonen som skulle koste ham så dyrt opp til Col de Granon.

På vei ned fra toppen begynte resignasjonen å feste seg. Først unngikk Vingegaard et møte med asfalten, før hjulet til Pogacar mistet festet i løsgrusen.

VINGEGAARD SNUDDE seg og så konkurrenten ligge på siden. Deretter tok han foten av gasspedalen og skapte med det ro i rekkene igjen.

Med håndbrekket på førte det samtidig til at Tiesj Benoot og Sepp Kuss var del av den samme gruppe inn mot Hautacam. Med Wout van Aert plassert helt i spissen av bruddet, ble det en oppgave som var for stor selv for Pogacar å løse.

Dessuten har han brukt mye krefter hittil i årets Tour de France. Den aggressive kjørestilen koster, og deriblant alle forsøkene på å knekke konkurrenten opp Spandelles.

Det er godt å se.

I media er ting ofte svart-hvitt. Det munner ofte ut i en dragkamp mellom det gode og det onde. Men dette har vært en duell mellom to flotte idrettsutøvere og typer. Pogacar liker å lage litt show og behandler konkurrentene sine med respekt. Den gode tonen mellom de to bygget også opp til at Vingegaard tillot seg å vente inn konkurrenten på vei ned mot den avgjørende stigningen.

EN ANNEN TING vi nå har fått, er en dansk mester folket forhåpentligvis stiller seg helt og fullt bak. En sjanse til å ta et oppgjør mot tidligere juksemakere og i stedet omfavne en kultur som definitivt har endret seg over tid.

Jonas Vingegaard troner nå på toppen av den danske sykkelpyramiden. Og han har fortjent sin plass.

Han er en fordømt hyggelig fyr. Ikke bare har han vunnet (* nei, vi har ikke ankommet Champs-Élysées ennå, men likefullt)  årets Tour de France fordi han har vært best, han har også gjort det med verdighet og klasse. Forpliktelser som egentlig instinktivt burde følge med gul trøye – men som i løpet av årenes løp nærmest har utviklet seg til en vits.

Le Tour: Nye veier

Med jevne mellomrom oppsøker Touren nye steder. Noen ganger med suksess, andre ganger blir det med det ene besøket. Hva som gjør en destinasjon godt egnet, er vanskelig å definere eksakt. Men det bør ikke skremme Tourens løypeplanlegger fra å prøve, igjen og igjen.

Continue reading «Le Tour: Nye veier»

Mannen bak linsa

I tre tiår har den tyske sykkelfotografen Mario Stiehl dokumentert verdens vakreste idrett. Han har reist kloden rundt for å fange inn syklingens historiske øyeblikk og vært midt i begivenhetene når sportens ikoner feiret store triumfer eller led knusende nederlag. Direkte og ufiltrert viser bildene til Stiehl sykkelsporten i all sin fascinasjon. Men hva innebærer det egentlig å være fotograf i feltet? Bli med bak kameralinsen til én av verdens mest anerkjente sykkelfotografer og få et eksklusivt innblikk i et yrke som handler om mye mer enn bare å ta bilder.

Continue reading «Mannen bak linsa»

Mesterlig triumf på Hautacam for Vingegaard

(Sykkelmagasinet): Fire kilometer unna toppen av Hautacam kunne ikke Tadej Pogacar lenger svare. Han hadde angrepet flerfoldige ganger på vei opp til Spandelles.

Han ga alt i utforkjøringen på vei ned, og endte selv opp i grøfta. På nytt ble han omringet av Jumbo-Visma-ryttere, og denne gangen kapitulerte ham.

Like før det skjedde, var det likevel et vakkert syn fem kilometer fra toppen av fjellet. Grønn, gul og hvit trøye samlet i front av rittet. Etter at Wout van Aert stanset opp og ventet da Sepp Kuss var i ferd med å avslutte sitt bidrag, var det ikke mye den sterke belgieren trengte å gjøre før Pogacar kapitulerte.

Derfra og opp handlet alt om Vingegaard. Og hvor mye tid han kunne sette på konkurrenten.

1 minutt og 4 sekunder ble det til slutt. Noe som betyr 3 minutter og 26 sekunder i sammendraget. Selv Tadej Pogacar klarer ikke å ta det tilbake over 40 kilometer tempo.

Bak sikret langt på vei Geraint Thomas tredjeplassen etter nok en god dag på sykkelen i Pyreneene.

– Ønsket å vinne for jentene mine

På toppen av Hautacam var det en lettet Vingegaard som ble intervjuet etter kraftanstrengelsen i Pyreneene.

– Det er utrolig. I morges fortalte jeg kona og datteren min at jeg ønsket å vinne for dem. Jeg er glad for at jeg klarte det. Dette er virkelig for de to jentene der hjemme, sa Vingegaard i seiersintervjuet.

– Hva tenkte du da nærmet deg toppen og skjønte at du kom til å vinne etappen?

– Jeg var glad for at det endelig var over. Det var utrolig hardt. Jeg er selvsagt veldig, veldig glad for at jeg vant etappen. Det er to dager igjen til Paris, så vi må holde fokus. Vi må ta det dag for dag igjen.

Så ble han spurt om duellen mot Pogacar, og velten til vinneren fra 2020 og 2021-utgaven av Tour de France.

– Jeg tror han bommet litt på svingen, og gikk ned i grusen. Han prøvde å rette seg opp, men sykkelen forsvant ned under ham. Jeg ventet på ham. I dag må jeg takke alle lagkameratene mine. Det var utrolig. Wout van Aert kjørte av Pogacar til slutt. Det var utrolig. De var alle utrolige i dag. Jeg kunne ikke ha gjort det uten dem.

– Og sammenlagtseier i Tour de France. Er det noe du fremdeles ikke snakker høyt om?

– Jeg vil ikke snakke om det ennå. Det er en dag i morgen og en ny etter det. Så la oss snakke om det etter det, når vi er i Paris.

Gikk i bakken

Dramaet mellom gul og hvit trøye kom i etterkant av en dramatisk ferd ned fra Spandelles. Først var det Vingegaard som havnet i trøbbel, da han fikk sleng på sykkelen på vei ned den tekniske utforkjøringen fra Spandelles.

Ikke lenge etter var det Tadej Pogacar som feilberegnet en sving. Der dansken litt tidligere klarte å redde situasjonen, gikk UAE-kapteinen i bakken.

I stedet for å holde momentum og legge ytterligere press på en stresset Pogacar, valgte Vingegaard å holde igjen og se seg bakover etter konkurrenten sin.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VENTET PÅ KONKURRENTEN: Jonas Vingegaard kikket seg bakover og stanset opp for å se hvordan det gikk med konkurrenten.

Da Pogacar – synlig forslått på den venstre skinka – kom seg opp igjen strakk han ut hånden til Vingegaard, og ga deretter tommel opp til kamera.

Første Tour de France-triumf

På Hautacam var Pogacar isolert, mens Tiesj Benoot og Sepp Kuss hadde gjenopprettet kontakt med gruppa. I front lå også Wout van Aert og vaket et steg mellom superdomestique og etappeseier.

At på til på Belgias nasjonaldag var det lederen av poengkonkurransen som fikk spille opp Vingegaard til det avgjørende støtet mot Pogacar.

Dermed må det uhell til for å hindre dansk sammenlagtseier. En flat etappe og en tempo venter før Champagne-ferden mot Paris på søndag.

Deretter skal 25 år gamle Vingegaard etter alle solemerker blir kronet som vinneren av årets Tour de France.

(Les fyldig referat fra etappen under resultatene)

Results powered by FirstCycling.com

Slik gikk det til:

143,5 kilometer mellom Lourdes og Hautacam. Brorparten av klatringen var plassert på de siste 85 kilometerne. Det ga en voldsom støtecup på flatene inn mot Col de l’Aubisque.

Det så ut til at flere forsøk først skulle materialisere seg. Andreas Leknessund, som virket veldig sprek på etappen mot Peyragudes, var igang på nytt. Tromsø-mannen satt i en gruppe sammen med Christophe Laporte (Jumbo-Visma), Stan De Wulft (Ag2r), Stefan Bisegger (EF), Floran Vermeersch (Lotto-Soudal) og Michael Matthews (BikeExchange).

Ingenting skulle dog være enkelt. Gruppa ble kjørt inn, og en større gruppe med 16 ryttere gikk kontra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TETT DUELL: Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar har fulgt hverandre som skygger gjennom årets Tour de France. FOTO: Charly Lopez, ASO

Det roet seg ikke ned denne gangen heller. Etter at to større grupperinger kom seg opp og antallet var oppe i hele 36. Blant de siste som sluttet seg til var blant andre Leknessund, Wout van Aert, Bob Jungels, Dylan Teuns og Jasper Philipsen.

Fremdeles var det dog ingen Simon Geshke i tet. Tross flere forsøk. Cofidis hang med nebbet og fikk støtte av Quick Step-Alpha Vinyl. Det betød at ved den innlagte spurten med kun 85 kilometer igjen av etappen, så var fremdeles ikke avstanden tilbake til hovedfeltet avskrekkende.

Alle i brudd – utenom Geshke

Angrepsfesten? Den bare fortsatte. Bakover måtte en hel bråte ryttere slippe på vei oppover Col de l’Aubisque, mens det fremdeles gikk spredte angrep fra feltet. Til slutt gjorde det at sammenlagtfavorittene og en håndfull andre holdt stand, mens det ble opp til Sepp Kuss å holde et fornuftig tempo opp bakken.

Litt lengre framme var kampen om klatretrøya på vei mot sitt klimaks. Geshke forsøkte på nytt, men klarte ikke å komme seg unna feltet. Helt i tet jobbet Bauke Mollema for Giulio Ciccone, mens Hugo Houle og Carlos Verona også virket spreke. Bak kom det imidlertid opp en større gruppe der blant andre Van Aert, Leknessund, Thibaut Pinot, Valentin Madouas, Aleksei Lutsenko, Bob Jungels, Patrick Konrad, Dylan Teuns, Nick Schultz, Rigoberto Uran, Dani Martinez, Enric Mas, Max Schachmann og Andreas Kron. Det var i prinsippet alle som ønsket å gå i brudd på dagens etappe – med unntak av Geshke.

På toppen av HC-kategorien 1709 meter over havnivået, syklet Ciccone inn full pott i klatrekonkurransen. Det ga Trek-Segafredo 20 nye poeng. Bak ham fulgte Thibaut Pinot.

Groupama-FDJ hadde en liten utfordring å løse underveis på etappen, for bakfra hadde Louis Meintjes (Intermarché-Wanty Gobert) angrepet, og hadde klatret forbi David Gaudu på sammenlagtlistene.

Angrep fra Pogacar

Bak passerte favorittgruppa toppen uten dramatikk. De kjørte sitt eget tempo opp stigningen, og lot det være åpning for at etappevinneren kunne befinne seg blant de 26 rytterne i teten.

På vei ned fra Aubisque havnet Enric Mas i trøbbel. Movistar-kapteinen krasjet og opplevde deretter å bli hentet inn av gruppa til Louis Meintjes. Foran holdt Bauke Mollema et høyt tempo på vegne av Ciccone.

I bunnen av Tour de France-debutaten Spandelles, ble det vaktskifte i favorittgruppa. Brandon McNulty satte nå tempo for Tadej Pogacar og Nathan Van Hooydonck var nødt til å slippe.

Mens bruddet fremdeles hadde 39 kilometer igjen til mål, kom så angrepet til Pogacar. Danske Vingegaard parerte forsøket strålende, og bakfra greide faktisk Sepp Kuss å kjøre seg opp til de to. Da tok Pogacar i stedet en slurk av vannflaska og lot amerikaneren overta taktstokken inn til videre.

Et par kilometer senere hadde Geraint Thomas, David Gaudu og Nairo Quintana gjenopprettet kontakt, da Pogacar fyrte på nytt. Igjen kom Kuss seg opp – noe som provoserte fram et tredje angrep fra sloveneren. Hver gang virket det som Vingegaard hadde små problemer med å holde hjulet hans.

Pogacar i bakken på vei ned

Geraint Thomas fikk kontakt på nytt, og gjorde nå noe han ikke hadde gjort tidligere i årets Tour de France: Han angrep! Sepp Kuss måtte igjen til fronten, mens Pogacar la seg på bakhjulet til Vingegaard.

Der lå UAE-rytteren og ladet til det neste angrepet. Denne gangen klarte han å åpne en luke bakover til dansken. De tok seg forbi Geraint Thomas, og denne gangen hadde heller ikke Sepp Kuss noe motsvar.

Opp til toppen av fjellet holdt UAE-kapteinen et høyt tempo. Van Aert var førstemann over toppen av Spandelles på den belgiske nasjondaldagen, mens Dani Martinez og Thibaut Pinot fulgte på plassene bak.

Dramatikken var langt fra over. På vei nedover den tekniske utforkjøringen Spandelles, ble Vingegaard for ivrig med pedalene i en sving. Jumbo-Visma-rytteren fikk sleng på sykkelen, men greide akkurat å redde seg inn igjen. Pogacar holdt tempoet høyt, men det tok ikke lang tid før han kjørte seg opp igjen.

Så gikk det galt for Pogacar i en sving. Sloveneren gikk ned og skrapte opp den venstre skinka. Vingegaard viste stor sportsånd da han tok foten av gassen og ventet til konkurrenten var oppe igjen. Pogacar kvitterte med å gi ham et kjapt håndtrykk og tommel opp. Deretter var fighten mellom de to igang på nytt.

Jumbo-Visma med overtall på Hautacam

Etter at duellen mellom Vingegaard og Pogacar roet seg ned, kom det også opp flere ryttere bakfra. Blant dem Geraint Thomas.

I bunnen av Hautacam hadde Jumbo-Visma klart tallmessig overtak. Tiesj Benoot hadde kommet i retur fra bruddet, mens Sepp Kuss igjen hadde opprettet kontakt.

I front lå Wout van Aert fremdeles sammen med Thibaut Pinot og Dani Martinez.

Paradoksalt nok var det fremdeles Pogacar som var nødt til å angripe, dersom han skulle klore tilbake noe av håpet om å innta Paris iført la maillot jaune.

I tet fortsatte den fantastiske Tour de France-reisen for Wout van Aert. Han akselererte i de slakere partiene og kjørte Pinot av lasset. I stedet fortsatte han med Dani Martinez på hjulet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GRØNT, GULT OG HVITT: I teten av rittet over ryggen av Hautacam.

Sepp Kuss skrudde opp tempoet i gruppa bak. Det var nok til å kjøre Geraint Thomas av lasset, i det Aleksei Lutsenko og Carlos Verona ble passert i det samme momentet.

Fem kilometer fra toppen var Martinez kokt. Det samme gjaldt Kuss.

Da var det jo veldig greit at Wout van Aert stanset opp, og kunne gjøre en siste jobb som hjelperytter for Jonas Vingegaard et stykke til mot toppen.

Gentleman på vei mot gult

Fire kilometer fra toppen var det nok for Pogacar, som ga en luke til konkurrenten. Van Aert tok sitt siste magadrag, før han også var ferdig med en heseblesende dag på jobben.

Vingegaard overtok nå jobben selv – og gjorde slik Bjarne Riis – dog under helt andre omstendigheter vant på toppen av Hautacam i 1996.

Nå ligger Jumbo-Visma-rytteren enda bedre an i kampen om å hente hjem den andre sammenlagttriumfen til Danmark i Tour de France-historien.

I tillegg gjorde han det som en gentleman ved å vente på Tadej Pogacar tidligere på etappen.

PS: Andreas Leknessund avsluttet etappen på 47.-plass. Til slutt litt over 23 minutter bak etappevinner Vingegaard.

– Han blir jo bare bedre og bedre for hver dag

(Sykkelmagasinet): På vei oppover Col d’Aspin angrep Andreas Leknessund fra feltet og tok opp jakten på dagens utbrudd. Det var dag 17 av årets Tour de France, i fjellkjeden Pyreneene, men ingen av delene så ut til å affisere 23-åringen fra Tromsø.

Kort tid etter bestemte Romain Bardet, assistert av Martin Tusveld, å ta igjen litt av det tapte etter en tung etappe mot Foix dagen i forveien.

De la naturlig nok bånd på nordmannens rolle i bruddet, men det var heller ikke verre enn at nordmannen fikk lov til å angripe på nytt, etter at gruppa han satt i hadde hentet Aleksei Lutsenko og Thibaut Pinot på vei ned fra Horquette d’Ancizan.

DSM-rytteren satt dermed først i løypa på vei oppover Col de Val Louron-Azet. Og der ble hans sittende helt til restene av favorittgruppa, ledet av Brandon McNulty foran Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard hentet ham inn med kun 23 kilometer igjen av etappen å sykle.

– Vi trengte ham virkelig

Deretter slo han ut og ventet til lagkaptein Bardet i gruppa bak kom opp til ham. Franskmannen hadde vært nødt til å slippe Geraint Thomas, Aleksei Lutsenko og Sepp Kuss. Leknessund brakte de to grupperingene sammen på vei ned fra fjellet, og forsvant rett i front og fortsatte arbeidsøkta.

BLE HENTET AV MCNULTY: Andreas Leknessund var aktiv lang inn i finalen av dagens etappe. FOTO: Skjermdump fra Eurosport

Han kom til slutt i mål nesten 9 og et halvt minutt bak etappevinner Tadej Pogacar, sittende sammen med blant andre Sepp Kuss. Desto viktigere var det at Bardet kjempet seg i mål på sjetteplass, og klatret tre posisjoner oppover sammenlagtlista.

– Jeg så han var på offensiven og kjørte med de store guttene. Jeg har kjent Andreas lenge og vet hva han er kapabel til. Det er litt spesielt når det er Tour de France det gjelder. Du får det ikke så mye større enn det. Samtidig ser det ut til at han blir bedre og bedre utover løpet. Det er gøy å se at han får det til, sier Jonas Iversby Hvideberg til Sykkelmagasinet.

Østfoldingen er til daglig lagkamerat med Leknessund i DSM og har trent mye med ham siden skolegang ved NTG i Bærum.

– Det er litt diskusjon her hjemme, om han skulle ha stanset opp for å hjelpe Bardet eller ikke. Hva tenker du?

– Jeg hadde jo håpet at han skulle holde tetgruppa over toppen av bakken, men så fort som McNulty dro avgårde, så tok de ham dessverre igjen før toppen. Hadde han vært alene igjen foran, og det ikke var favorittgruppa som kjørte seg opp til ham, kunne styrkeforholdet vært litt annerledes. Men i den situasjonen forstår jeg at sammendraget kommer først. Det er bra at han får friheten til å prøve. Hadde han komme seg alene over toppen hadde situasjonen vært en annen. Om han får kjøre for etappeseier eller ikke kan endre seg for hvert minutt. Når han først ble hentet, var nok etappeseieren ute av verden uansett. Til det kjørte de nok for fort også opp den neste bakken, mener Iversby Hvideberg.

Viste lojalitet mot Bardet

Også landslagssjef Hans Falk og sportsdirektør i Uno-X Pro Cycling, Stig Kristiansen, var naturlig nok imponert over arbeidet 23-åringen la ned på den første av to meget krevende etapper i Pyreneene.

– Meget imponerende. Han har virkelig fått vist fram det som bor i ham. Han blir jo bare bedre og bedre for hver dag, noe som kjennetegner gode etappe-ryttere med god restitusjon. Han viser også hvor lojal han er mot Bardet og laget sitt. Ja, det var vel denne utviklingen vi har håpet at han skulle få, sier Falk til Sykkelmagasinet.

RISING START: Andreas Leknessund debuterer i årets Tour de France, men har hittil vist strålende formutvikling. FOTO: Charly Lopez, ASO

Kristiansen kjenner ham godt både fra landslaget og Uno-X-laget, og legger til følgende:

– Han viser at det er riktig det som har blitt sagt om ham i mange år. Samtidig tror jeg ikke han på noen måte er nær toppen sin. Han er en utrolig fin kar som alle liker. Så det er en stor glede å se på ham for tida, sier Kristiansen.

Dødsruten i Pyreneene

I 1910 tok Tour de France stor risiko ved å sende rytterne opp i uoppdaget terreng. Den 10. etappen gikk over noen av de mest brutale fjelltoppene i Pyreneene. Mer enn 100 år senere ville vi gjenskape denne skjebnesvangre ferden på egenhånd.

Continue reading «Dødsruten i Pyreneene»

Hors catégorie: Riis opp Hautacam

Bjarne Riis. Dansken. Høyt hårfeste på et stort hode, innbitt i blikket, et snev av sorte streker under øyene. Skjærer grimaser med de store tennene sine godt synlige. Den gule trøya med T-Mobile-logo sentralt, henger noe løst om den senete overkroppen hans. En enkel, sort bib. Bare navnet Hautacam vekker nettopp dette bildet hos mange.

Hors Catégorie.

“Pas normal”.

Den 16. Tour de France-etappen i 1996 ble historisk på flere måter. På sett og vis signaliserte hendelsene en ugjendrivelig slutt på Miguel Indurains dominans i maillot jaune, bare en kort sykkeltur fra spanjolens eget hjemland. I Pyreneene parkerte Riis den store Miguelón – tempomaskingen med fem Tour-titler – ettertrykkelig. Dernest ble det en historisk dansk dag i Touren. Aldri før hadde en representant fra det nordiske landet vunnet rittet, og nå hadde Riis forseglet sin skjebne i gult.

Men før dette var lite avgjort. Etter to uker med sykling skilte bare to minutter mellom første- og femteplass sammenlagt. Men i et ritt der vedvarende dårlig vær, påfølgende ruteendringer og bare tre fjellavslutninger totalt, kunne man ikke sitte tilbake å vente. Derfor måtte alle som én vise sine kort på den 199 km lange etappen fra Agen til Hautacam. Før dette siste fjellet, sto ingen andre stigninger på menyen. Rytterne suste derfor inn i den avgjørende stigningen med omtrent fulladede batterier.

Som forventet er farten høy fra bunn av. Allerede ved Arbouix strekker Alex Zülle på feltet med et hissig angrep. Sveitseren hankes inn igjen etter noen minutter, men Indurain er synlig bekymret når han prøver å sette et jevnt tempo i front. Men det lett gjenkjennelige, magentafargede toget av Team Telekom-ryttere hadde andre planer. Jan Ullrich tar nå fronten. Hans lagkompis, den gule trøya Bjarne Riis, siger bakover i favorittfeltet, idet som skulle bli en av 90-tallets mest famøse manøvere. Dansken hoverer litt, mens han beskuer rivalene. Liggende på halen smeller han kjedet opp på storeskiva, før han i dobbel så stor fart dundrer forbi dem alle. Riis er løs! En liten utforkjøring ødelegger imidlertid nok til at de andre kommer tilbake. Den gule trøya snur seg og ser de andre i hvitøyet. Han har mye krutt igjen. På nytt dra han ut splinten, og på nytt sprenges feltet.

Denne gangen er skaden uopprettelig. Luc Leblanc, Laurent Dufaux og Richard Virenque er det siste til å gi seg. Ingen kan tråkke dansken rytme, ingen kunne ta mål av en slik uvirkelig fart.

Prestasjonen var likesom stigningen, hors catégorie. Den regelrette nedsablingen av konkurrentene banet også vei for det som skulle bli Bjarne Riis uoffisielle kallenavn, ’Mr 60 %, en luguber referanse til hans angivelig skyhøye hematokrit.

Skal man tro den belgiske massøren Jef D’hont, burde det vært ’Mr 64 %. Team Telekom-soigneuren avslørte mange år senere at Riis – «egentlig en ganske middelmådig rytter som ble kjent fordi han dopet seg» – doblet dosen under Touren i 1996 og inntok 4000 EPO-enheter. D’hont sa at Riis skrøt og smilte da han oppdaget at blodprosenten var steget til nærmest et dødelig nivå på 64. For Riis selv var det dog ikke den høye blodprosenten som var tungen på vektskålen. Alle favorittene var tross alt dopet, og hans EPO-bruk var således nødvendig for å jevne ut konkurranseforholdene. Slik var iallfall den gjengse logikken. Det som imidlertid var den avgjørende faktoren, ifølge Riis, var hans valg av en mindre storeskive og den psykologiske effekten det hadde på konkurrentene.

«Det var det ‘hemmelige giret’ som gjorde det – såpass kunne jeg se i øyene deres. Hver gang jeg angrep, så gjorde jeg det på storeskiva, mens de andre strevde på lilleskiva. Det fikk dem til å tro at det var lett for meg å sitte i storeskiva, og at jeg derfor var mye sterkere enn dem,» skrev Riis i sin selvbiografi.

«Med mye igjen på tanken, full kontroll over situasjonen, akselererte jeg igjen og stakk på egenhånd. Ingen klarte å følge etter. Da var det gjort.»

Riis var på toppen av karrieren etter at han ble proff i 1989 med System U og Laurent Fignon. De to trente og syklet en del ritt sammen. Den franske mesteren bemerket sin danske lagkamerat i sin memoarer.

«Han hadde stor motor, men det må være klinkende klart: selv om han var en god rytter ville han aldri vært kapabel til å vinne Tour de France under normale omstendigheter».

Riis kontret.

«Sykkelritt var mye mer enn bare doping. Det var strategi, taktikk og mental styrke og evnen til å lide.»

Men i Riis’ tilfelle var det dog også kortison, EPO og Prozac.

Og tallene fra Hautacam ble: 13,5 km à 7,9 % på 34 minutter og 38 sekunder.

Rekord.

Hors Catégorie.

“Pas normal”.

Vingegaard sto imot massivt UAE-press

(Sykkelmagasinet): Joda, det ble til slutt etappeseier til Tadej Pogacar på mektige Peyragudes. Sloveneren gjorde det dog uten å imponere.

De siste fem kilometerne av klatringen lå det an til at UAE-kapteinen skulle levere en uppercut på sin danske rival. Men så skjedde aldri.

Det var ikke før de siste 200 meterne opp til mål der Romain Bardet vant tilbake i 2017, at Pogacar angrep den gule trøya.

Tok småsekunder tilbake

Han spiste noen små bonussekunder tilbake, men fremdeles er det 2 minutter og 18 sekunder i favør dansken med én brutal fjelletappe igjen.

Foranledningen var bortimot perfekt for UAE-laget, der blant andre Mikkel Bjerg og Brandon McNulty imponerte stort og skrellet av alle hjelperne rundt Vingegaard. I tillegg de øvrige sammenlagtfavorittene.

Basert på det, var det skuffende at det ikke kom tøffere skyts fra Pogacar.

– Han kom med noen gode angrep i dag og. Jeg var nødt til å være påskrudd og være klar for å kjempe. Jeg er glad jeg klarte å følge ham. På en avslutning som denne, er han nok litt mer eksplosiv enn meg. Det bør nok være enda hardere i forkant dersom jeg skal klare å utgjøre en forskjell. Jeg tror jeg kan være fornøyd med hvordan ting utviklet seg. Jeg er ganske fornøyd, sier Jonas Vingegaard i et intervju med arrangøren.

– Tenker du nå at det er mer og mer sannsynlig at du kommer til å vinne Tour de France, eller prøver du å unngå å tenke på det?

– Jeg vil ikke tenke på det. Jeg tar det dag for dag, og gjør mitt beste hver dag. Så får vi se i Paris hva det holder til, svarer dansken.

Imponerende av Leknessund

En annen som imponerte stort under den 17. etappen var Andreas Lekneesund. Tromsø-mannen er i sorg etter å ha mistet en nær venn for kort tid siden. Det melder TV 2 Sport. I dag kvitterte nordmannen ut en strålende etappe, og angrep fra spiss av utbrytergruppa på vei opp det nest siste fjellet. Det var bare 25 kilometer igjen av etappen da han ble hentet inn. Da av McNulty, Pogacar og Vingegaard.

Deretter gjorde han en strålende jobb som hjelperytter for Romain Bardet, som igjen klatret noen plasser oppover sammenlagtlista etter en tung dag mot Foix tirsdag.

Slik gikk det til:

Den 17.-etappen i årets tour, og den første av de to rene klatreetappene i Pyreneene. Dagen startet med at Rafal Majka, løytnanten til Tadej Pogacar, dessverre ikke kom til start. Det ble tut og kjør inn til den innlagte spurten der Jasper Philipsen etter om lag fem mil snappet full pott foran Wout van Aert.

Klatrerne forsøkte febrilsk å komme seg med i bruddet. Som ventet skulle ikke det lyktes før feltet var godt inn i Col d’Aspin. Det første angrepet som virkelig festet seg kom fra Aleksei Lutsenko. Astana-kapteinen fikk raskt Thibaut Pinot som selskap på bakhjulet.

Deretter gikk det en større gruppe som blant annet besto av Bob Jungels, Dylan Teuns, Simon Geshke, Rigoberto Uran, Gregor Muhlberger, Giulio Ciccone, Pierre Latour og Jonathan Castroviejo. Dit tok også Andreas Leknessund og Chris Hamilton seg. Bak i feltet angrep etter hvert også Romain Bardet som falt nedover topp 10-lista etter en dårlig dag mot Foix etter hviledagen. Tiesj Benoot reagerte først som fartsholder i feltet, men på andre forsøk fikk niendemann i sammendraget lov til å gå.

For tøft for Yates og Gaudu

I starten av La Hourquette d’Anzian gikk Mikkel Bjerg i spiss av feltet, og dro opp tempoet i tet. Det gjorde at Christophe Laporte (Jumbo-Visma) måtte slippe.

Hardkjøret fikk deretter et langt større navn, Adam Yates og Tom Pidcock også slippe. Fremdeles var det seks kilometer til toppen av 2. kategorien. Og alt var Geraint Thomas isolert i den gruppa, men hadde fremdeles både Castroviejo og Van Baarle i bruddet.

David Gaudu, femtemann sammenlagt, var det neste store navnet som ikke orket mer. I bruddet var Simon Geshke naturlig nok besatt av å forsvare polkadotten. Tyskeren ble utfordret av Giulio Ciccone. Cofidis-rytteren måtte stanse opp på grunn av mekaniske problemer like før toppen av La Horquette d’Anzian, og falt dermed ned til gruppa med sammenlagtfavoritten. Der satte Bjerg tempoet over toppen uten at nye toppnavn måtte gi tapt.

Pierre-Luc Perichon valgte å slippe seg ned fra bruddet i et forsøk på å hente Geshke opp igjen på flaten mellom La Horquetta d’Anzian og Col de Val Louroun-Azet. Det var absolutt en risikabel strategi da faren for et angrep fra Tadej Pogacar fra feltet var overveldende sannsynlig over ryggen av 1. kategorien.

Offensiv Leknessund

Etter utforkjøringen ble Thibaut Pinot og Aleksei Lutsenko del av den større gruppa bak. Selv med kaptein Bardet i bruddet, fikk Andreas Leknessund lov til å angripe fra tet av gruppa. 23-åringen fortalte TV 2 før etappen om vanskelige dager på grunn av en god venn som hadde gått bort nylig.

Tromsø-mannen var svært frisk under onsdagens etappe, og virker så langt ikke til å være voldsomt plaget av hverken varme eller 17 etapper i beina under Grand Tour-debuten. Med 25 kilometer igjen av etappen lå nordmannen aller først i løypa.

Sju kilometer unna toppen av den nest siste stigningen var det kun Brandon McNulty, Tadej Pogacar, Jonas Vingegaard, Sepp Kuss, Geraint Thomas og Nairo Quintana som satt igjen bak. De tok igjen Geshke, som måtte gi opp flere klatrepoeng.

McNulty holdt høyt tempo og tok igjen Romain Bardet og Aleksei Lutsenko. Foran i løypa var nå kun Rigoberto Uran og Leknessund. Pogacar kikket og kikket bakover på Vingegaard, som om han planla det endelige angrepet.

Vingegaard isolert

Litt over fire kilometer før toppen ble også Sepp Kuss nødt til å slippe, noe som gjorde at dansken var isolert fra alle lagkameratene sine. Samme skjebne led også Geraint Thomas og Nairo Quintana.

IMPONERTE: Da Andreas Leknessund først ble hentet inn var det av Brandon McNulty, Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard. FOTO: Skjermdump fra Eurosport

Tre kilometer fra toppen tok favorittgruppa igjen Leknessund. Eller, det som var igjen av den: McNulty, Pogacar og Vingegaard. DSM-rytteren forsøkte ikke henge på, men la i stedet fokus bakover mot lagkaptein Bardet.

– Dette er de to beste syklistene i Tour de France 2022: Den gule trøyen og den hvite trøyen. Brandon McNulty har én dag der han kan henge på, men han har ingen mulighet til å henge på over en periode på tre uker, sa svenske Anders Adamsson i kommentatorboksen for Eurosport.

UAE-laget slo kraftig tilbake

Pogacar tillot seg et lite stunt over toppen for å innkassere klatrepoeng. Bak dem var Aleksei Lutsenko, Sepp Kuss og Geraint Thomas de neste over. Deretter ble Romain Bardet ført opp på bakhjulet til Leknessund.

På vei nedover bidro han til å kjøre inn trioen foran med Lutsenko, Kuss og Thomas.

McNulty tok igjen Pogacar og ledet sin kaptein på flatene inn mot dagens siste, klassifiserte stigning: Mektige Peyragudes. UAE-Team Emirates hadde truffet med taktikken sin og lagt grunnlaget for å ta tid tilbake fra Jonas Vingegaard. Nå var det opp til sloveneren å sluttføre det gode lagarbeidet, at på til på dagen Majka forlot rittet med skade.

Med fem kilometer til toppen holdt hele sykkelverdenen pusten. Vi trodde vi skulle se McNulty ta de siste føringene, og spille opp til det store angrepet.

Men det angrepet skulle fisle ut. Jo nærmere målgang på Peyragudes kom, jo mindre var sjansen for at Pogacar ville angripe. Den svakheten luktet trolig Vingegaard også, men heller ikke han hadde beina til å mane til kamp denne dagen.

UAE-kapteinen vant spurten opp mot mål og tok sin tredje etappeseier i årets Tour de France. Vingegaard kunne likevel smile for han har fremdeles 2 minutter og 18 sekunder å gå på i sammendraget.

Over til deg, Hautacam!