
7. etappe . Capua > Gran Sasso
Etter at man omtrent slikker i seg saltet fra kysten på de første to og en halv etappene, venter en avstikker innog sørover i landet mot Melfi. Deretter skal Lago Lacerno, Salerno og Napoli besøkes, før hele ruta snur nordover – og man skal tilbake til nettopp Abruzzo, og nærkontakt med platået Gran Sasso.
Denne gangen er det Corno Grande, 2 912 meter over havet, og den høyeste tinden i Appenninene som skal bestiges. Målgangen er lagt til skistedet Campo Imperatore i 2 135 meters høyde. Området kalles ”Lille Tibet” og kulissene fra den vanligvis gressdekte høyden har blant annet lokket Hollywood-stjernene George Clooney og Arnold Schwarzenegger hit.
Simon Yates vant iført ledertrøya her for fem år siden, da han holdt Thibaut Pinot og Esteban Chaves fra livet, etter at en purung klatrer ved navn Giulio Ciccone (Bardiani-CSF) hadde vist fram sin panaché litt tidligere på stigningen. De første to milene av klatringen er knapt over fire prosents stigning. De siste fire og en halv snitter på dog 8,2 og er i korte partier oppe i 13 prosent. Årets første fjelletappe i Giro d’Italia gir ventelig noen gode svar.
Tilbake i 2018 var det meterhøye brøytekanter på begge sider av veien her, så forvent spektakulære bilder fra et vinterkledt ”månelandskap”.
Etappe 8 mot Fossombrone har klassiker-preg over seg, og en punchy finale før det stuper ned mot målbyen. Dagen etter venter 30,7 kilometer på flatt underlag med temposykkel som avslutter rittets første uke. Med to tempoetapper, samt en fjellavslutning i beina, begynner nok tetsjiktet å utkrystallisere seg alt her.

16. etappe . Borgofranco d’Ivrea > Crans-Montana
Etter hviledag mandag 15. mai, er det spurtlagene som skal til fronten på vei mot Viareggio og rittets lengste etappe mot Tortona (211 kilometer). I Viareggio tok Giuseppe Saronni ledertrøya under åpningsdagen tilbake i 1982.
Etappen mot Rivoli kan bli en intern fight for bruddet, for GC-kandidatene vil ha fokus festet mot moutain top finish avslutning i Crans-Montana dagen etter.
Her vil feltet Po-slettene i nordlig retning, men ruta går etter hvert vestover, inn i den beryktede Aosta-dalen og forvandles siden til en brutal lekkerbisken med over 5000 høydemeter. Først ut er Grand San Bernardo ved fjellovergangen mellom Italia og Sveits. En regelrett kjempe med sine 34,2 kilometer og 5,5 kilometer i snitt, og Cima Coppi (høyeste punkt) på 2469 meter. Deretter venter stupbratte Croix de Ceur som nesten tar deg opp til Verbier. 15,4 kilometer á 8,8 prosent, og snitt på 10,3 de siste fire. Det dreier seg om 1350 høydemetre bare her! Etappens showdown vil så stå opp til vintersportsstedet Crans Montana godt over på sveitsisk side av grensa.
Uke to av rittet avsluttes på deilig vis med 195 kilometer i en slags miniutgave av Il Lombardia. Merk at denne klassiker-etappen er ansett blir vurdert som fjelletappe av arrangøren.
Feltet skal over Valico di Valcavo tidlig, før det er lagt opp til avsluttende runder i Bergamo med tre 2. kategorier underveis. Målområdet er det samme som benyttes under Il Lombardia (når det avsluttes i Bergamo), men på vei inn siste gang venter turen opp Colle Aperto – 1,6 kilometer á 7.9 med hardpakket brostein, før man inntar selve oppløpet. Vai, vai!

16. etappe . Sabbio Chiese > Monte Bondone
Giro d’Italia er et godstog på vei gjennom det vakre landet, men som hele veien bygger opp til det største: Den avgjørende uka av rittet, der rittets gladiatorer skal denge løs på hverandre opp fjellsiden. Etter en ny hviledag, braker det ubarmhjertig løs etter transporten videre fra Lombardia og over til Valle Sabbia, en rural region kjent for blant annet geitost, særegne pølser, yoghurt, honning og syltetøy. For rytterne gjelder det å la beina ligge høyt hevet og bunkre opp for det som kommer: En ny dag der altimetria passerer 5000 høydemeter i løpet av etappen.
Vi skal ikke så høyt opp denne gangen, men arrangøren har klemt inn hele fire kategoriserte stigninger på de siste 140 kilometerne av etappen. Den første av dem til og med et tandem, der man fra toppen av Passo di Santa Barbara tar en kjapt tur ned til Ronzo Chiennis, før det bærer tre kilometer oppover igjen til toppen av Passo Bordala.
2.-kategoriene Matassone og Serrada venter, før man inntar Monte Blondone fra øst. 21,4 kilometer og 6,7 prosent i snitt. De mest krevende passasjene kommer fra kilometer 12 til 19,5 – før det flater ut igjen nærmere toppen.
Ivan Basso vant forrige gang Giro d’Italia-feltet ble dirigert opp hit – tilbake i 2008.

19. etappe . Longarone > Tre Cime di Lavaredo
Innimellom de to avsluttende fjelletappene, har arrangøren klemt inn en spurtmulighet i Caorle og en småkupert etappe mot Val di Zoldo i Dolomittene. Avslutningen er både eksplosiv og spektakulær, så det skal bli spennende å se hvem som går for denne. De siste årene er vi vant med at det er tett i toppen av sammendraget, så denne dagen kan bli benyttet til stunt fra noen av sammenlagtkanonene som trenger å ta tid på konkurrentene. Dagen etter blir lista skjøvet enda høyere. Etappe 19 er trolig den aller mest brutale i årets utgave. Det er klatring helt ut fra startbyen Longarone, der man forserer langs ryggen av Passo Campolongo. På toppen der – i 1875 meters høyde – er det ingen vits, eller tid, til å beundre utsikten.
Herfra bærer det ufortrødent videre over Passo Valparola (2196 m), Passo Giau (2236 m), Passo Tre Croci (1805 m) og deretter klatringen opp til Tre Cime de Lavaredo. Der Vincenzo Nibali ikke bare overmannet stigningen, men også snøværet, da han konsoliderte La Maglia Rosa tilbake i 2013. Dagen i forveien hadde etappen 19, blant annet over Gavia- og Stelvio-passet blitt avlyst på grunn av et lite velkomment comeback fra Kong Vinter.

20. etappe . Tarvisio > Monte Lussari Monte
Zoncolan uteblir fra årets utgave, men arrangøren hevder å ha funnet den perfektet erstatning: Monte Lussari.
Bakke-tempoen er tilbake i Giro d’Italia for første gang siden 2016. Den første delen av den 18,6 kilometer lange etappen er ikke spesielt krevende, noe som åpner opp for muligheten til å bytte fra temposykkel til landeveis-modell i forkant av stigningen.
Dersom sammendraget fremdeles ikke er konkludert, kan denne dagen bringe fram minnene fra 2020-avslutningen av Tour de France opp til La Planche des Belles Filles. Der nettopp Roglic ble slått fullstendig knockout på av eminente Tadej Pogacar.
De siste 7,3 kilometerne har en stigningsprosent på hele 12,3 prosent. De første 4,7 av dem på hele 15 – prosent. Dette kan altså bli dagen for de helt store tidstapene, og forhåpentligvis får vi en head-to-head-duell mellom Roglic og Evenepoel hele veien inn.
Det kan også være verdt å merke seg at den eneste mellomtiden vi får underveis vil ved foten av bakken – etter 11,3 kilometers sykling.
Det sies at alle veier fører til Rom (a) – og det gjør det også denne gangen. Med siste mulighet for spurterne på rittets siste dag.