Jarle, Author at Sykkel

Alle lagkompisene fikk tilbud – men ikke han som hadde ofret seg for dem

BRANDVAL (Sykkelmagasinet): Under 2021-sesongen var det Per Strand Hagenes, Stian Fredheim og Trym Brennsæter som stjal overskriftene for et dominant, norsk juniorlandslag, som blant annet stakk av med VM-tittelen i Leuven og hadde to mann på podiet under U23-utgaven av Paris-Roubaix.

Selv om Sebastian Kirkedam Larsen også gjorde seg bemerket, var det ikke den da 18 år gamle haldenseren som stakk av med overskriftene.

Ringerike SK-junioren inntok en rolle som roadcaptain i mange av rittene, og skulle dermed sette opp lagkameratene i posisjoner som gjorde at de var med og kjempet om seieren. I etterkant av året reiste Per Strand Hagenes til Jumbo-Visma Development Team, Trym Brænnsæter til EF Education Nippo, Stian Fredheim og Ola Sylling til Uno-X Dare Development Team.

Kirkedam Larsen var den eneste som sto igjen uten tilbud, men det kom likevel et slags frampek da han og Magnus Wæhre fikk bli med utviklingslaget til Uno-X på samling i desember ’21.

Det var likevel ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene. I samarbeid med blant annet Martin Tjøtta og Øyvind Brekke Fløtten, fikk Ringerike SK et fantastisk 2022 – der laget innkasserte 13 seirer.

Kirkedam Larsen tok blant annet bronse under U23-fellesstarten i gruppa bak Søren Wærenskjold og Johannes Staune-Mittet. Han vant også etapper under Circuit de Saone et Loire, Triptyque Ardennais, Ronde Ost-Vlaanderen og smalt inn to etappeseirer under U23-rittet Vuelta Hispania i slutten av september.

To forskjellige måter å sykle ritt på

Sykkelmagasinet gjorde dette intervjuet med Kirkedam Larsen i forbindelse med Norgescup-rittet ved Skarnes i regi av Glåmdal CK.

– Du ble på en måte rytteren som sto igjen på perrongen fra juniorlandslaget i 2021. Hvordan angrep du den situasjonen?

– Jeg tenkte på en måte, da resten av juniorlandslaget fikk kontrakt med kontinentallag, så visste jeg likevel at Sverre (Vik) og Ringerike SK hadde et såpass bra rittprogram. Selv om det er fint å være på et kontinentallag, så tror jeg rent utviklingsmessig at det har vært ideelt å være ett år på det laget her. Vi har fått kjøre ritt på et nivå der vi kan hevde oss. Jeg har fått trent på andre ting enn i fjor, der fokus kanskje var på å hjelpe Per (Strand Hagenes) og Stian (Fredheim), så har man satt seg selv i den samme situasjonen; å prøve og lære seg å vinne sykkelritt.

– Hvor mye har rollen å si?

– Jeg synes det var sinnssykt morsomt å hjelpe dem også, men jeg har sett to forskjellige måter å sykle ritt på. Jeg var mye mer road captain-rolle i fjor. Da hadde det sjelden noe å si hvilken plass jeg selv kom på, bare jeg hadde satt opp Per og dem til å kjempe om seieren. I år har det vært en helt annen situasjon hvor man plutselig har fått hjelp fra hele laget og lært seg å tørre og si at man vil prøve å vinne, men også å sykle som et lag. Det har vært veldig morsomt.

– Det har vært en god sesong av Ringerike generelt?

– Det har vært skikkelig gøy. Det gikk litt småtrådt helt i starten. Det var noen ritt i Spania og sånt, men det var ikke helt det høyeste nivået. Så kom vi til Belgia, og så løsnet det når vi var i Frankrike. (Martin) Tjøtta vant plutselig sammenlagt (Circuit de Saone et Loire, vår anm.).

– Ja, hva skjedde med ham?

– Han har skikkelig trøkk, da. Det fikk han skikkelig fram. Han havnet skikkelig i flytsonen. Han vant en etappe og sammenlagt i Arden Challenge, og så kjørte vi etapperittet Triptyque Ardennais. Vi har prøvd oss på et nivå som passer laget. Det har vært to-tre ryttere som har fått mest resultater, men vi kjørt godt som lag hele veien. Det er det som gjør det spesielt gøy.

– Det fysiske nivået må være der

– Er det noen oppskrift, modell eller hemmeligheter i Ringerike, eller går det mest på at dere har mange gode ryttere i stallen?

– Først og fremst tror jeg det fysiske nivået må være der. Så tror jeg også det løsner litt når vi har det gøy sammen. Det er «gutta på tur». Vi tar det seriøst når vi først konkurrerer, men jeg tror det er viktig at vi har lyst til å kjøre for hverandre. Det har vært gjensidig. Hver gang jeg har vunnet, har jeg sittet sammen med Martin Tjøtta i finalen. Og han har ofret seg for meg. I det rittene han har vunnet, har jeg og resten av laget prøvd å ofre oss for ham. Det er vanskelig å si hvorfor det har løsnet, men det løsnet plutselig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SYKKELSKILLE: Sebastian Kirkedam Larsen har skrevet kontrakt med Uno-X Dare Development Team de neste to sesongene. Han flytter hjem til Halden, men kommer til å tilbringe mye tid i Spania denne vinteren for å jobbe med sykkelskillet. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

– Når du begynte å kjøre inn noen resultater, kjente du da på lettelse eller var du i utgangspunktet trygg på at det her kom du til å fikse?

– I starten av sesongen var det viktig for meg å få frem at jeg hadde lyst til å kjøre inn resultater. Det er litt viktig å få laget til å tro på deg. Jeg vet jo at jeg trenger hjelp for å vinne sykkelritt. Når man er førsteårs, også … Det første rittet jeg vant i Frankrike, var nesten hele laget i bruddet. De kjørte helt eksepsjonelt for meg. De tettet alt av angrep, og jeg sa egentlig bare hvor jeg ønsket å sitte plassert i den siste bakken, og så gjorde vi bare det.

– Var det ikke der du meldte at du kom til å vinne hvis det ble kjørt for deg?

– Da hadde vi planlagt det, ja. Jeg så på løypeprofilen, og der var det en punchy bakke fem kilometer før mål. Det var ganske rullende terreng hele dagen, og så falt det meste på plass. Da var det egentlig mest lettelse når man kom i mål den dagen, for da hadde de jobba så sinnssykt hele dagen. Det hadde vært rimelig kjipt ikke å dra det i land, da. Etter det har ting egentlig gått litt mer automatisk.

Trives i korte, bratte kneiker

– Hva slags type rytter vil du beskrive deg selv som?

– Jeg er nok en puncheur. Jeg vil si bakker fra et par minutter til åtte-ni. Ardenner-rittene passer meg nok bra. Jeg tror jeg har en spurt som passer bra på dette nivået, men når du kommer opp et par nivåer til, så blir folk så spesialiserte at det blir vanskeligere å ha en like god spurt. Fra mindre grupper tror jeg den skal fungere bra.

– Hva tenker du blir fokus når du skal spesialisere deg?

– Jeg ønsker å øke kjørestyrken. Lengre bakker er nok det jeg sliter mest. Det må jeg jobbe mer med. Når man blir bedre der, kan man begynne å jobbe mer med det avgjørende rykket. I fjor så vi for eksempel at Per har et ettminutts-rykk. Slike ting er viktig for å avgjøre ritt på den måten. Samtidig er man nødt til å holde eksplosiviteten oppe.

– Det med rykket til Strand Hagenes var noe som bare plutselig falt på plass. Det var hans måte å vinne sykkelritt på?

– Ja, jeg var egentlig heldig som kjørte mye med ham og Stian i fjor, og også Trym Brennsæter, og fikk se hvordan de klarte å vinne ritt. Brennsæter gjorde det på en litt annen måte med gode tempoegenskaper. Det var også spennende å se hvordan hodet til Per fungerte, spesielt i VM hvor du ser at han har bestemt seg. Det er ett mål: Det er at han skal være først inn i den siste bakken, og der skal han kjøre. Det er noe med å være kald nok til å satse alt på ett støt, i stedet for å støte litt her og der. Jeg tror kanskje mange gjør det litt feil der. At de ikke tør å gå all in på et støt, og så ender det opp med litt småtteri her og der, som gjør at du ikke ender opp med noe. Det har vært kult å se hvordan Stian har stolt på spurten sin også. At han havner i en spurt og ender opp med å vinne den.

Frykter at ryttere vil falle fra

– Ser du noen faremomenter ved at Uno-X Pro Cycling ender opp som et superlag som dominerer norsk sykkelsport for kraftig? Tror du det for eksempel kan gjøre at yngre utøvere som ikke kommer inn der fra starten av vil falle fra?

** For ordens skyld; da dette spørsmålet ble stilt virket det sannsynlig at Team Coop ville legge ned satsingen

– Jeg tenker at det ikke er bra om dominansen blir altfor stor. Hadde ikke jeg hatt et tilbud som Ringerike SK, hadde det vært veldig vanskelig å vise seg fram for det er få ritt å gjøre det på. Man hører alltid om de rittene der det går bra, men det er mange etapper hvor man ikke føler seg bra og triller inn i feltet. For dem som ikke sykler for Ringerike. Det er veldig mange klubbryttere i Norge som holder et høyt nivå, men som kjører veldig få ritt sammenliknet med oss. Sverre (Vik) har søkt på veldig mange ritt. Jeg tror også det blir enklere med invitasjoner neste år ettersom vi har gjort det såpass bra i år. En periode var det syv kontinentallag i Norge, og det er ikke noe lavere nivå på klubbrytterne vi har i dag. Det er nok mange som holder like høyt nivå, men som ikke får vist seg fram i dag. Da tror jeg mange kommer til å legge opp tidlig, med et høyt nivå tidlig fordi de ikke får sjansen til å vise seg fram. Det er ikke noe bra.

– Hva tenker du om neste år?

– Jeg gleder meg veldig. Jeg fikk være med Uno-X Development Team på treningsleir i desember, 2021. Jeg skjønte jo at det var muligheter for meg i laget da jeg fikk lov til å bli med dit. Etter Gent-Wevelgem i mars fikk jeg beskjed om at de hadde lyst til å ha med meg på laget. «Bare fortsette med å gjøre jobben». Så det har ligget litt i kortene, bare jeg passet på å få kjørt inn de siste resultatene. Jeg tror det blir et veldig bra lag å kjøre for, og egentlig det perfekte steget å ta videre. Det er ikke for høyt nivå og så kan man kanskje ta et nytt steg i vinter og være med å hjelpe Dare, og kanskje kjøre inn noen resultater selv.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TOK SJANSEN: Han visste ikke selv om han var god nok til å vinne sykkelritt, men takker nå sportsdirektør, trener og lagkamerater i Ringerike SK for at de har bidratt til å hjelpe ham videre i karrieren. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

– Du var jo inne på det tidligere at det kan være et problem om ett lag blir altfor dominerende, men likevel: Hva tenker du om konseptet Uno-X Pro Cycling Team. Det begynner å bli ganske svære saker?

– Ja, jeg synes det er sinnssykt kult. Du ser hvordan de satser på alle arenaer med kvinnelaget, utviklingslaget og profflaget som bygger seg gradvis oppover. Det er ikke sikkert det blir WorldTour nå, men det kan kanskje være like greit å få bygget opp en enda større topp-bredde. Det er et skikkelig kult system. Det virker som det er tett kontakt med de forskjellige lagene. Andre steder er det kanskje slik at man har et devo-lag, men uten den samme tettet kontakten. Her ser du ofte at ryttere fra utviklingslaget kjører ritt med profflaget. Det virker som det er en veldig god organisering.

Takker ledelsen og lagkameratene

– Er det litt sånn at de har samarbeid med Ringerike. Er det litt sånn at talent fra Ringerike først skal tilbys Uno-X, eller går det er litt mer på automatikk?

– Jeg tror kanskje det har mer med NTG (i Bærum) og at det er det samme systemet. Du har Lars Holm som er trener på NTG, men også i Uno-X. Det er mange gode ryttere som kommer ut av NTG-systemet. Har man godt nok nivå, kommer man seg inn uansett hva slags miljø man har bakgrunnen sin fra.

– Endret du noe inn mot årets sesong fordi du visste at resultater ville bli viktig for deg?

– Jeg har egentlig trent ganske likt, og så har det vært sånn at ting kommer når det passer seg. I fjor nok var jeg ikke god nok å kjøre inn resultater selv internasjonalt. Da blir det litt sånn at man må skjønne hvilken plass man har i laget. Min måte å få kjøre jevnt med landslaget var å være hjelperytter. Det handlet mer om å ta et nytt steg i vinter og forhåpentligvis være god nok til å kjøre inn resultater. Jeg hadde ikke gjort det før, så jeg visste ikke om jeg ville få det til. Man hører treneren si: «Hvis du bare fortsetter å jobbe, så kommer det». Man må jo bare satse på at det skjer.

– Hvor viktig er det å ha en sykkelskalle oppå en godt trent kropp for å vinne sykkelritt?

– Det er veldig viktig for å vinne ritt. Det er en helt annen innstilling gjennom hele ritt. Det kan være et bra ritt eller et dårlig ritt, og det kan avgjøres på ett minutt mot slutten. Fram til det punktet sitter du kanskje og manner deg opp for den situasjonen. Man er kanskje litt mer nervøs og fokusert underveis. Det sitter mye i hodet. Har du beina er det kanskje lettere å gjøre de rette vurderingene. Det er små valg som skiller. I noen ritt treffer man på de valgene, og andre ikke.

– Hvem skal få ros fra Ringerike-miljøet for at det kommer opp så mange spennende ryttere?

– Fra Ringerike-systemet er det Sverre Vik som holder laget oppe. Uten ham, hadde det ikke gått. Han reiser rundt med oss på alle rittene. Han setter av masse tid til å drive med det. Han får sikkert litt betalt, men det er jo nesten dugnadsarbeid så mye han er på reise. Han er også ivrig med andre aldersbestemte lag. Han er utrolig viktig. Det er trenere på NTG Bærum som har vært viktig for meg. Jeg har blitt trent av Lars Holm siden jeg var 14. Jeg har kunnet holde på med samme type trening i mange år. Jeg tror generelt NTG-systemet fungerer veldig bra. Du kan forholde deg til én treningsfilosofi tidlig og holde deg til den. Jeg tror at det blir bra til slutt hvis man fortsetter med den samme filosofien. I tillegg vil jeg si at hele laget, og rytterne der har vært viktig. Egentlig kan du ikke forvente deg at ryttere skal ofre seg for hverandre på et klubblag, men det har vi virkelig fått til. Jeg tror det er litt av hemmeligheten, så jeg må takke de andre rytterne på laget, også.

NB! Siden dette intervjuet ble gjort, er det nå klart at Team Coop-Repsol fortsetter satsingen. De har også hentet inn Sverre Vik som ny sportsdirektør i laget. Sebastian Kirkedam Larsen syklet som stagiaire for Uno-X Dare Development Team høsten, 2022 – og har skrevet under en kontrakt med satsingen ut 2024. Lars Saugstad er for øvrig ny sportsdirektør til Ringerike SK.

– Tour de France er et litt vanskelig tema

(Sykkelmagasinet): I etterkant av VM i Wollongong, har også Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik i podcasten Gruppo Compatto gått litt i vinterdvale.

Nå er imidlertid den Sykkelmagasinet-produserte podcasten tilbake, og det med storfint besøk underveis i sendingen.

I et samarbeid med det norske softwareselskapet Visma har vi nemlig mottatt opptak gjort med Tobias Foss, Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes i forbindelse med Jumbo-Vismas kickoff i s’Hertogenbosch i slutten av forrige måned.

Lytt til episode 15 av Gruppo Compatto her:

Naturlig nok fikk Foss stor oppmerksomhet der nede etter at han kuppet tempotronen under VM i midten av september.

– Det er ikke altfor mye annerledes. Tro det eller ei. Jeg så kanskje for meg at det skulle være litt mer trykk enn det har vært. Det som er forskjellen er at det er litt mer folk som vil ha tak i deg og mer PR-ting å stille opp på. Men utover det må jeg opp klokka 07:00 om morgenen jeg og, som alle andre. Utover det har ikke livet mitt endret seg nevneverdig, svarer Foss på spørsmål om endringene i hverdagen etter at han kjørte seg inn i den ikoniske regnbuetrøya.

Endrer strategi neste sesong

Vingrom-mannen hadde en sesong som ikke gikk etter planen, inntil han rullet ut av startrampa i Wollongong. Etter først å ha gått på en nesestyver i høyden under forberedelsene til Giro d’Italia, spilte kroppen heller ikke helt på lag da han forsøkte å kickstarte seg selv inn mot målene utover høsten.

– Det var en tøff, men også veldig lærerik periode, bekrefter han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BLIDE KARER: Per Strand Hagenes og Johannes Staune-Mittet dukker også opp i Gruppo Compattos nyeste episode. FOTO: Team Jumbo-Visma.

På spørsmål om lengre opphold i høyden og få konkurranser er oppskriften han også ønsker å følge neste sesong, svarer han avkreftende:

– Nei, jeg ønsker å gå en litt annen vei. Jeg har ikke fått et rittprogram slått i stein ennå, men jeg ønsker uansett hvilken Grand Tour det blir å kjøre litt mer løp på våren. Og så ser jeg jo at jeg begynner å få en ganske giftig tempo etter hvert, så jeg ønsker å kjøre mer av korte etapperitt med tempo underveis. Å prøve og vinne eller å få en hederlig plassering i de rittene er en veldig fin vei å gå, føler jeg. Å utnytte de områdene mer. Det vil også være etappeløp og spesielt Grand Tours vil alltid være hoved-drømmen.

– Touren er litt vanskelig

Jumbo-Visma skal også sjonglere Sepp Kuss, Steven Kruijswjik, Primoz Roglic, Wout van Aert og Jonas Vingegaard i Grand Tour-oppstillingene sine, i tillegg vender Wilco Kelderman ”hjem” foran neste sesong.

Gruppo Compatto spør derfor Foss om han fremdeles ser på Tour de France-døra som litt stengt foran 2023-sesongen:

– Det med touren er et litt vanskelig tema. Jeg har veldig lyst til å få kjøre touren en gang. Men jeg er tross alt med på et lag og laget er til syvende og sist viktigst. Hvis laget trenger meg i giroen eller vueltaen, så går det kanskje dessverre over mine egne ambisjoner. Jeg er ganske trygg på at om jeg hadde signalisert at jeg skal kjøre touren. Det er ikke dermed sagt at jeg da blir tatt ut. Men hvis jeg sier at jeg vil gå for å bli tatt ut til touren og viser at jeg er sterk nok, vil jeg tro at en Tobias på 100 prosent er mer enn sterk nok til å komme seg inn på det laget, sier han.

Fersk rapport fra Sjusjøen

I episode #15 av Gruppo Compatto «Én verdensmester og to stortalenter» får du også høre mer fra Per Strand Hagenes og Johannes Staune-Mittet fra U23-satsingen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SAMLING I NORGE: Jumbo-Vismas utviklingslag har hatt base på Sjusjøen i 12 dager i forbindelse med deres årlige langrennsleir. FOTO: Jarle Fredagsvik

I tillegg kommer rykende ferske rapporter fra lagets team camp på Sjusjøen den siste uka, der Fredagsvik har fulgt laget tett i bitende kulde.

Gruppo Compatto finnes for øvrig der du lytter til podcast. For eksempel hos Spotift, Apple Podcasts eller Google. Husk å abonnere på podcasten, slik at du ikke går glipp av nye episoder!

Oh captain! My captain!

Det skjedde under Gent-Wevelgem, og gjentok seg under både Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– Under Gent-Wevelgem fikk Rasmus Tiller kramper mot slutten og endte som nummer 30. På plassen bak meg. Det var jo nesten litt komisk det og, sier Anders Skaarseth til Sykkelmagasinet.

Han er ikke den som er mest opptatt av plasseringssifferne, men resultatlistene viser 29.-plass i Wevelgem, 28.-plass i Flandern rundt og 27.-plass i Paris-Roubaix. Dersom man brekker de ned i grupper, dreide det seg om spurten om 5.-plassen i Wevelgem, spurten om 15.-plassen i Flandern og spurten om 14.-plassen i Roubaix.

Det aller viktigste er selvsagt at han beviste at han noe å gjøre i sjiktet mellom de 10-40 beste rytterne i tre brosteinsklassikere som strekker seg over fra 248.8 til 272.5 kilometer. Det var også en følelse den 27 år gamle kraftpakken fra Lillehammer hadde. Da satsingen hans ble overøst med tunge invitasjoner fra Flanders Classics, ble også den forventningen kvittert ut. Med Alexander Kristoff på vei inn i den samme klassikeroppstillingen neste år, kan det være en liten forsmak på hva som venter.

Anders Skaarseth er en relativt konstant faktor i norsk sykkelsport og etter hvert i Uno-X Pro Cycling. Tidligere lagkamerat Jonas Iversby Hvideberg omtaler han ”et lite anker i det norske sykkelmiljøet”. Det begynner å føles lenge siden allerede at han endelig fikk hentet hjem den norske mesterskapstrøya i U23-klassen i Lånke utenfor Stjørdal i 2017-sesongen. Faktum er likevel at det er nå han sannsynligvis gir seg i kast med det som skal bli hans beste år på sykkelsetet.

– Årets klassikersesong er godt overstått og selv om plasseringer nærme 30-tallet nok ikke gir deg statue i Storgata i Lillehammer, så må det ha gitt deg selvtillit at du faktisk står distansene såpass godt?

– Det er det jeg alltid har sagt selv og. At jeg gjerne kjører lange løp. Litt sånn klassikerne og mesterskap gjerne er. Jeg er en seig slitetype. Lett pining hele veien passer meg bra. De beste mister litt edge, og jeg kommer litt nærmere de beste. Jeg har ikke toppnivået som de beste har når de klemmer til, men jeg har et rykk et par hakk under som jeg kan gjøre mange ganger. Det føler jeg at jeg begynt å få vist litt.

– Jeg møter ofte syklister som ikke kunne ha brydd seg mindre om en plass, ja – la oss si utenfor topp 5-lista da, men prestasjonen kan jo likevel ha vært god. Hvordan tenker du rundt det selv?

STORT: For alle første gang fikk et norsk herrelag innpass i selveste Flandern rundt. Kristoffer Halvorsen (til venstre) hilser til folket. Det samme gjør Anders Skaarseth. FOTO: Wordup Projects

– Plasseringene betyr ikke så mye, annet enn at det kan bety litt UCI-poeng for laget.

Det jeg er fornøyd med er at viser at jeg hører hjemme i topp 30-gjengen i de tre rittene, selv om avslutningen og plasseringen isolert sett er for dårlig. I Roubaix er plasseringen kanskje så dårlig det kunne bli ut ifra hvordan jeg kjører. Hvis jeg neste år har med meg Rasmus og Alex, og kanskje også et par andre å spille på, og har litt flaks – så kan jeg kanskje få til noe á la Tom Devrient.

– Hvor langt føler du at du er unna å kjøre inn noen flere resultater? Kan det være en tanke å faktisk gå litt ned i størrelsen på rittene og få litt smaken på det?

– Jeg føler jeg har tatt litt steg i år. Jeg føler jeg har vært nærmere enn jeg noen gang har vært. Jeg har egentlig lyst til å kneppe til enda et hakk neste år slik at jeg faktisk kan være med å kjøre med de beste på en god dag. Jeg føler at posisjoneringen begynner å sitte og i tillegg å skjønne at det er hardt for alle. Alle tar i, men man trykker litt ekstra til hele veien. Sånn som i Flandern så er jeg først på toppen av Paterberg siste gang sammen med Kasper Asgreen og et par andre såkalt ”sterke ryttere”. Så jeg føler det nærmer seg noe.

– Du er 27 nå og er jo egentlig på vei inn i det som skal være karrierens beste år. Enig?

– Det er det jeg har tenkt litt selv og. Det er jo de beste årene som trolig venter. Jeg har ikke syklet siden jeg var sju, men nå har jeg ti år med god trening og sikkert ti år med 1000 timer. Da begynner det å bli noe. Jeg føler at jeg har de beste årene foran meg nå. 27, 28 og 29. Det er perfekt, det. Det er nå jeg føler at jeg er på mitt beste, egentlig.

– Hvordan er det med vinnerskallen din, eller er du bare en road captain som skal gjøre de rundt deg enda bedre?

– Faren er jo at det ene gjerne går litt på bekostning av det andre. Jeg føler likevel at om jeg får muligheten selv, så griper jeg den. Jeg har lyst til å vinne sykkelløp, jeg og. Ofte låser det seg litt til andre scenarioer, samt at jeg må være sterkere selv også. Men jeg vinner gjerne sykkelløp.

– Nå skal jeg være litt slem, da. Men hvorfor vant du ikke den etappen i Daupiné?

– Ja, for eksempel den, da. Det er ikke sånn at det står på viljen. Jeg må bare innrømme at han Vuillermoz (Alexis, vår anm.) var litt raskere enn jeg trodde. Tallene mine var ikke fryktelig dårlig eller noe sånt. Jeg synes ikke jeg gjorde noen klare feil. Han må jo bare få den at han var sterkere enn meg. Men den svei den der. Jeg har kjørt en del spurter på trening siden, ja. Jeg har lyst til å ta den neste gang. Det var gul trøye og etappeseier i WorldTour som lå i potten, så den var veldig sur, den.

– Etter en slik situasjon er vel heller ikke 2.-plassen verdt spesielt mye?

– Nei, jeg blir jo forbannet. Etter Dauphiné og fram til NM tror jeg at jeg tenkte på det under hver treningstur jeg var på.

– I NM har du også en avgjørende lissepasning?

– Der tenkte jeg: Enten vinner jeg NM, ellers blir det jævlig gunstig for laget. Jeg vil jo gjerne vinne selv og. Jeg kan ikke si noe annet. Hvis jeg ventet lenge nok, ville det enten bli meg eller Rasmus.

– Hvor vanskelig er det å tenke klart i den situasjonen der?

– Jeg måtte ta meg selv litt i nakken et par ganger inn mot mål. Det fristet å klemme til litt eller bare gå litt tidligere.

– Du kunne også ha gjort et opptrekk?

– Ja, vi snakket litt om det underveis. Jeg sa han (Rasmus Tiller) skulle lime seg til Edvald (Boasson-Hagen) og Alex (Kristoff) for de kom til å åpne tidlig. Så måtte jeg vente lenge nok før jeg prøvde. Den som tetter den luka, taper mest sannsynlig løpet. Alex gikk jo rett på. Dessverre for meg da, men veldig bra for laget.

– Det er ikke så lenge han kan avvente før du seiler inn til gull?

– Nei, han var veldig på.

– Hvordan følte du deg den dagen?

– Jeg følte meg veldig bra. Jeg hadde egentlig ønsket meg et enda hardere ritt. Da hadde det vippet enda mer i vår favør. Jeg, Rasmus og Tobias (Halland Johannessen) brukte ikke krefter hele dagen. Vi satt stille i båten. Vi snakket med en del andre proffer og nesten hintet til at det bare var å sitte stille. Det er ingen vits i å kaste bort kreftene. Tobias også som gikk til med to runder igjen mot slutten der. Det kommer også an på hvilke valg man har da.

– Jeg tror det var avtalt på forhånd?

– Jaja. De blir låst i det sånn sett, men det var resultatet av jævlig bra lagarbeid av de som jobbet. Hvis ikke måtte jeg og Idar (Andersen) ha brent oss på bålet enda tidligere.

– Hva slags karakter gir du selv for sesongen hittil?

– Det var som Theis Magelssen vel hadde sagt på TV under Danmark rundt at det ”er en sånn klassisk terningkast-fem rytter”. Terningkast fire kanskje, fem.

– Vil du selv kalle det for et gjennombrudd? – Jeg er fornøyd med at jeg har prestert jevnt på et høyere nivå.

– Det høres kanskje rart ut, men er du en av disse ryttere som faktisk passer bedre inn når dere får innpass i ritt i WorldTour?

IDYLL: Sol, brostein og rekognosering foran Paris-Roubaix. FOTO: Wordup Projects

– Jeg liker gjerne at det er mange dager på rad, at det er litt seigt. Jeg skulle gjerne ha kjørt en Grand Tour og gått i brudd på etappe 18. Det tror jeg hadde passet meg bra. Det er det jeg ønsker meg som et neste steg. For det første å gjøre en bra jobb underveis, men også å velge meg ut etapper. Under Dauphiné hadde jeg også sagt at dette var en dag jeg tror bruddet kan gå inn, og at her prøver jeg meg og går for det. I Grand Tours kan du plukke ut noen slike. Du kan være litt taktisk på etappene før og spare krefter. I tredje uka, etappe 16, 17 eller 18. Et eller annet som passer da, men det tror jeg passet meg fint.

– Jeg kaller dere ”Lillehammer-gjengen”, jeg. Du kan jo selv gjette deg til hvem jeg inkluderer der, men for meg står dere fram snille og hyggelige gutter, men også veldig ambisiøse. Det jeg husker av deg på slutten av Joker-tiden, er også at det var et punkt du nesten skulle ut i proffverdenen ”for en enhver pris”. Hvor ambisiøs mener du selv du var i den perioden? Og er du fornøyd i dag med veien du faktisk gikk, for her dukket det jo opp andre muligheter?

– Sett i ettertid tror jeg det viktigste har vært at jeg trives med det jeg driver med. Hvis ikke er ikke dette en greie jeg vil legge ned nok tid og innsats i, hvis jeg ikke har det gøy og trives i prosessen. Jeg er glad i sykkel og alt, men jeg må trives i settingen rundt og. Når det gjelder ambisjonene føler jeg det er litt typisk ”junior-/U23-syndrom”. Du føler på en måte at du må ut, og den gangen var ikke Uno-X heller det prosjektet vi kjenner i dag. Da var det ingenting, så da blir det kontilag eller WorldTour, og man vil gjerne prestere så fort som mulig i U23-klassen for å komme seg ut.

– Du skulle videre fra Uno-X og. I ditt hode?

– Ikke nødvendigvis etter hvert, nei. Jeg følte jeg lærte mye av det halve året i Cofidis og. Jeg fant ut at jeg må ikke være på det øverste nivået. Kun for penger og ikke trives med det. Da vil jeg heller trives og være et nivå under. Og heller være med og ta del i et prosjekt og et lag der man har en stemme og blir hørt. Der man har noe å si. Der man har noe å komme med og påvirke ting. Jeg føler mer tilhørighet da. I andre lag blir man mer bare en brikke i laget.

– Blir man han rare nordmannen?

– Ja, han poteten som kan sendes til

klatreløp, og som kan ringes halv 12 på kvelden og bli sendt til ritt i Spania, Frankrike, Italia og Gud veit hvor. Ikke et at det var noe galt i Cofidis, men jeg synes det var en fin erfaring som jeg lærte mye av selv og.

– Du åpnet ganske offensivt under Arctic Race?

– De ble litt overrasket der. De trodde jeg var en dårlig stagiaire, men så fant de ut at det var mye fart i han der, da. (Christophe) Laporte var litt småsjuk. Vi to satt i bruddet. Laporte droppet, mens jeg ble igjen som sistemann i bruddet. Vi kjørte Slovakia rundt sammen og, så vi har hatt en veldig god tone. Han og et par andre folk man ble kjent med der har jeg satt veldig pris på senere. Jeg lærte litt språk, det sitter litt fransk i meg etter det halvåret der. Jeg hadde også et tilbud fra dem på bordet, men jeg sa at det ønsket jeg ikke.

I UTVIKLING: Er det noe årets sesong har vist, er det at 27 år gamle Anders Skaarseth fra Lillehammer er et par nye steg nærmere de aller beste. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

– Hvorfor kom du fram til den avgjørelsen?

– Det var kanskje ikke det jeg forventet og trodde det var. Den franske stilen gikk litt på bekostning av min egen identitet. Jeg måtte oppføre meg litt annerledes enn den personen jeg er. Jeg liker best å være rett fram og ærlig, og meg selv 100 prosent. Og ikke bare påta meg en litt annen rolle i et annet lag. Da vil jeg heller være meg selv i Uno-X som jeg har rom til være.

– Hvordan vil du beskrive rollen du har tatt i gruppa hos Uno-X, og da tenker jeg ikke spesifikt på rollen som road captain?

– Jeg håper jeg er en som alle kan snakke med. Som er litt inkluderende. Et positivt tilskudd i gruppa og han som har litt kontroll på ting. Jeg liker å ha en finger med i mye og involvere meg mye. Det engasjerer meg det vi driver med.

– Hva engasjerer du deg i?

– Det er alt fra at jeg liker å engasjere meg i utstyr. Hva slags klær vi skal bruke. Hvilke regnjakker. Eller bare hva vi skal ha på fra leverandører.

Hvem er dårligst på å ankomme korrekt antrukket? Det er vel alltid en som kommer med lang under når alle andre stiller i kort-kort?

– Idar Andersen er kjent for å slite litt med å holde styr på sitt eget pass, sko og så videre. Men han gjør det med en sånn fin sjarm, så man kan ikke ta ham på det heller. Han glir godt unna der.

– Du er en sparringspartner for ledelsen også som rytterrepresentant?

– Jeg prøver å snakke med alle ledd, egentlig.

– Er det noen ting som er vanskelig å si ifra om?

– Jeg prøver ofte å komme meg tilbakemeldinger fordi jeg ønsker at prosjektet skal dra seg litt videre. Å dytte laget i rett retning. Jeg håper folk oppfatter meg som at jeg vil være en del av utviklingen vi allerede har.

– Det var litt det Kurt Asle Arvesen var innom også, at i bunnen har alle det samme ønsket. At laget skal bli bedre?

– Vi kan ofte diskutere ting, og jeg føler det er viktig. Hvis vi for eksempel diskuterer rundt nye hjul eller nye sykler så kan vi få beskjed om at det er mulig i år, eller det er ikke mulig før neste år. Det må vi ta tak i. Vi skal sjekke opp med leverandører. Jeg føler vi er et godt team på mange områder.

– Si litt om det du gjør som road captain, hva må du ta der og da og hva tar man i samarbeid med sportsdirektør i forkant?

– Jeg føler én ting er at road captain skal ha kontroll på vær og vind og alt det der. Det føler jeg egentlig er en egen greie som jeg føler er en selvfølge. Det jeg kanskje føler er viktigst og som kan få mest ut av er å kjenne hver enkelt rytter og klare å bruke de på best mulig måte. Noen trenger å få gode tilbakemelding og ros, mens andre må man snakke litt annerledes til. Å klare å trigge de tingene hos hver enkelt du kjører med, slik at vi får mest mulig ut av hverandre. Det synes jeg er veldig kult.

– Hvor mye får man kommunisert underveis?

– Det er mest i små drypp hele veien. Hvis det er rolig kan vi snakke mye fjas, og da.

– Fortell litt om dine egne forberedelser inn mot ritt!

– Jeg liker alltid å forberede meg mye selv og ikke bare legge det i hendene til sportsdirektøren. Jeg bruker mye tid på VeloViewer, kart og yr, og vær og vind, ja. Jeg pleier ofte å ligge én måned eller to i forkant. I april/mai kan jeg være inne og kikke på Dauphiné og se at etappe 6 kan være spennende og sånn og sånn.

– Hvis Stig Kristiansen sier at dere må passe dere for den jernbaneundergangen, og så vet du at løypa er lagt om og at dere skal kjøre rundt. Hva gjør du da?

– Noen ganger kommer det noen litt syrlige stikk. Det er jo bare gøy. Det går litt begge veier. Noen ganger kan jeg kjenne på at de bak i bilen er veldig opptatt av vind på et strekke. Og så kan jeg føle på at her kommer det ikke til å skje noe, men samtidig ha en følelse at det er mer aktuelt på et strekke vi ikke har snakket like mye om. Det viktigste er bare da å få snakket med guttene ute på veien.

– Jeg har snakket med noen av de andre rytterne, og de forteller meg at de stoler blindt på deg!

– Jeg er geografi og kartnerd i tillegg. Jeg liker å orientere meg om hvor jeg er og hvor jeg skal. Jeg liker det. Jeg bruker tid på å se på kart før jeg reiser til steder og. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har alltid likt å se i atlas, kart og slike ting fra jeg var mindre. Den interessen kan trigges litt naturlig i rollen også.

DET HELLIGSTE: Rasmus Tiller og Anders Skaarseth er viktige brikker i klassikerlaget til Uno-X. Her avbildet inne på velodromen i Roubaix. FOTO: Wordup Projects

– Neste år blir dere forsterket av Alexander Kristoff foran klassikerne. Hva mener du vi bør forvente av dere da?

– Jeg synes man skal forvente at vi skal være oppi der og kjøre om seier under nesten hver klassiker. I hvert fall i miksen av seierskamp og topp 10. Det føler jeg uansett hva slags lag det er. Jeg tror Alex vil løfte oss litt når det gjelder posisjonering underveis. Han kommer seg alltid tid bordet for å si det sånn. Jeg tror flere har noe å lære der. Jeg tror også noen av de yngre har godt av å få en god stayer inn. Du hører sjelden Alex si at han har en god dag eller dårlig dag. Han biter tenna sammen, uansett. Når finalen i Flandern starter etter 220 kilometer, så er det ingen som sitter med gode bein. Noen av de yngre føler jeg ofte leiter etter perfekte, gode bein. Men du får aldri det. Du må bare stå i det. Jævlig blir det, uansett. Jeg tror det kan løfte oss på den biten å få inn Alex. Det er sånn det er.

– Hvorfor holder du på med en sånn idrett, da, hvis det bare er jævlig?

– Det er mye som jævlig gøy og, da.

– Jeg har noen bilder av deg etter Flandern rundt. Det ser ikke ut som du koser deg?

– Jeg tror nok det var fordi jeg misfornøyd med oppløpet der. Man er jo knekt, ja. Men jeg liker litt å slite og gå litt i kjeller ‘n. Jeg trente veldig mye fra jeg var liten, uoppfordret av andre egentlig. Jeg har alltid likte å være ute på aktiviteter og seige ting. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker å bruke kroppen.

– Dere snakker jo mer med Jens Haugland enn jeg gjør, men av det jeg har hørt tidligere fra ham, så har det ikke vært altfor mye som har indikert at dere skulle gå for en kapasitet som Kristoff. Hvorfor tror du dere kom fram til at det nå likevel var timing for å gjøre et slikt stunt?

– Jeg har snakket mye med ham og hintet litt til Sven og Alex at vi gjerne skulle hatt dem på Uno-X. Alex har ikke akkurat syklet seg ned i verdi på tross av alderen hans. Jeg tror det bare kom til stykket at vi nok alltid har hatt lyst til å signere ham, men da må du også ta det steget over dørstokken og gå for det. Det tipper jeg de ble såpass trigget av, at de bare prøvde. Og så munnet det ut i en treårsavtale. Det har helt sikkert med kommersielle biten og med Alex inn som ledestjerne og som rollemodell for mange av de yngre som egentlig er noen av verdens beste junior- og U23-ryttere. Jeg tror det vil ha positivt innvirkning på oss og.

– Nå er det du, Erik Resell og Rasmus som begynner å vokse fram – hvordan er det at dere nå er på såpass høyt nivå?

– Jeg tror ikke man tenker over det. Man er bare en del av prosessen og så blir det en greie. – Rasmus er jo den nye Alex på en måte?

– Ja, jeg tror ikke man tenker mye over det. Men det kan også være lurt å ta to steg tilbake og bli klar over rollen man får som forbilde, og hvor man er hen og ikke la det bli en vane – men faktisk. Ja, sånn som under VM i Australia, det var dritkult å prøve og holde seg våken det året Thor vant, og så plutselig kan man risikere å stå der på startstreken selv. Man skal slå seg selv litt på brystet og tenke at det er mulig og.

– Du var vel fort i skjæringspunktet mellom junior og U23-klassen da Alex og Edvald begynte å herje litt i klassikerne, hvordan husker du det?

– Jeg har alltid sett på Flandern og Roubaix i alle år. Nå er jeg der selv som kanskje en av de aller beste norske.

– Du er jo opptrekker innimellom og går jo da også for å være en med en god avslutning selv. Hvor langt er det opp til en rytter som Rasmus Tiller for deg på det området der?

– Han har mye mer rå kraft enn meg. Han har noen hundre watt ekstra på maks, så han akselerer fra meg sittende opp en brosteinsbakke. Hvis vi sier at han har 50-100 watt ekstra, så går det litt fortere. Når han bruker mye av eksplosiviteten, så tappes muskulaturen hans fortere. Det gjelder å holde ham litt kald, mens jeg sjelden har noe problemer med å gå dypt og hente meg inn igjen. Sånn sett kan jeg makse, makse og makse, mens han ikke kan gjenta det flere ganger. Når han først gjør det, er han likevel et par hakk hvassere enn meg på alle områder.

– Å bli en enda bedre avslutter i en mindre gruppe en ting du jobber med?

– Jeg diskuterer det med Casper (Folsach, treneren) og prøver å trene på det. Og utvikle spisskompetansen litt med korte efforts på to, tre, fire og fem minutter. Det med spurt og. Spesielt etter Dauphiné der. Problemet mitt er også litt at jeg blir en potet. Folk ønsker at jeg skal kjøre alt mulig, og klatre. Jeg klatrer ikke så verst på mitt beste, men jeg har ikke trent noe spesielt på opptrekk heller. Plutselig skal jeg gjøre det, og da mangler jeg litt treningen og egenskapene for det. Å sitte og tråkke mye watt i høy fart er ikke noe jeg trener så mye på. Jeg blir en sånn degradert versjon av Wout van Aert, hvis jeg kan si det sånn.

3 om skaarseth

Rasmus Tiller, lagkamerat

Anders er veldig viktig for laget. Han tør å sette krav til både ryttere og støtteapparat. Han er en person som ikke er redd for å si det han mener, og er veldig ærlig i sine betraktninger. Også er han en veldig viktig road captain som leser sykkelløp godt. God til å ta avgjørelser underveis og vi stoler 100 prosent på hans avgjørelser.

Erik Nordsæter Resell, lagkamerat

Han har utviklet seg til å bli en veldig dyktig road captain. Han har alltid stålkontroll på løypa, viktige partier som kommer, hvis det er vind, men også når man kan tillate seg å ta det med ro. Det viktigste, eller det beste, er at han har så kontroll på det og selvtillit at vi andre ryttere kan stole 100 prosent på at han er der når det er kritisk og vi andre kan bare følge ham, så er vi der, vi og.

Gino Van Oudenhove, sportsdirektør

Jeg har hatt en del samtaler med Anders om posisjonen hans på laget og framtiden. Han er bevisst rundt at han ikke blir noen rytter som Kristoff eller Boasson-Hagen, men han har store ambisjoner om å bli road captain i klassikerne og i etapperitt. En rytter som kan komme seg ganske langt inn i finalen og som kan spille en avgjørende rolle for en av kapteinene sine. Jeg tenker kanskje at det på steget under WorldTour er mulig for ham å vinne løp. Han er i ferd med å bli en allsidig rytter på et rimelig høyt nivå, men det er viktig å opprettholde tanken på at han er god nok til å vinne ritt. Han tar fremdeles små steg hvert år. Han er god nok til å kjøre en fi nale i semiklassikerne og ble nummer to på en etappe under Dauphiné. Jeg kunne ha ønsket meg at han plukker seg ut noen ritt i løpet av sesongen der han satser på å kjøre inn et godt resultat.

Slik ble Team Coop reddet

(Sykkelmagasinet): I starten av august ble det slått alarm i Team Coop om at laget sårt trengte millioner av kroner til å opprettholde satsingen, hvis ikke ville Gylne Gutuer på Stange stå igjen som Coop-lagets aller siste opptreden.

André Drege endte opp med å vinne grusklassikeren, at på til foran lagkamerat Andreas Stokbro. Men fremdeles så det beksvart ut rundt lagets framtid.

Et par uker senere kunne TV 2 Sporten likevel melde at det fremdeles var håp. Da hadde Tour of Norway-spydspiss Roy Hegreberg tatt en ringerunde til sine sponsorer, og fått napp hos energiselskapet Repsol.

Tidligere i høst ble det søkt om lisens foran 2022-sesongen, og ryttere som har vært aktuelle for satsingen ble holdt varme. Det har likevel vært litt ’hysj-hysj’ rundt opplegget, men i dag ble endelig nyvinningen Team Coop-Repsol presentert.

– Vi har reddet laget, Team Coop-Repsol, sier en tydelig lettet Roy Hegreberg til Sykkelmagasinet.

Hegreberg: – Ekstremt viktig

Den tidligere syklisten har i årevis lett land og strand rundt i Norge etter sponsorer for Tour of Norway og (tidligere) Hammer Stavanger. Denne gangen måtte han trå til for å redde sykkellaget med røtter helt tilbake til 2004-sesongen da de gikk under navnet Team Sparebanken Vest.

Og mens norsk sykkelsport har fått en gallionsfigur i Uno-X som stadig vekk presser seg nærmere WorldTour-lisens og Tour de France, så visste Hegreberg samtidig at det var et veldig viktig tomrom bak der han kunne fylle.

– Jeg er veldig glad nå. Jeg mener dette er ekstremt viktig for norsk sykkelsport. Det er avgjørende for de ti rytterne som nå får sjansen. De hadde enten lagt opp eller måttet ta satsingen ned et nivå i klubbene. Noen av dem hadde sikkert også gått til utenlandske lag med den usikkerheten det medfører. Dette er også viktig for ungt talent som ser at det er flere muligheter enn å måtte ta steget direkte opp til Uno-X, sier Hegreberg.

Han mener utviklingstrappa for norske ryttere ser mye bedre ut nå.

– Steget opp til Uno-X (fra klubbnivå) er stort, og det blir enda større når du ser hvordan de spisser satsingen og tar nye steg. Det gjør det enda viktigere at det finnes et kontinentallag som kan hjelpe rytterne opp dit. Det er ikke alle ryttere som drar til utlandet som lykkes. Det er kanskje bare et fåtall som ender opp med å bli vesentlig bedre. Fra oss har Embret (Svestad-Bårdseng) og Louis (Bendixen) tatt steget i år, og tre andre gjorde de i fjor. Det viser i hvert fall at laget gjør noe rett, og det skal vi fortsette med. Jeg tror også det er motiverende for syklister i juniorklassen og de yngste innenfor seniorklassen, å se at det er flere veier som kan føre fram til målet.

– 10 millioner for å drifte

Han anslår at det må mer enn 10 millioner kroner til for å drive en fullverdig satsing på kontinentalnivået i dag. Det gjelder nemlig det samme for ildsjelene i sykkelsporten som for alle oss andre: Alt har blitt dyrere de siste åra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FOTO: Louis Bendixen er blant rytterne som har hatt fin progresjon innenfor Coop-systemet. Neste år sykler han for Uno-X Pro Cycling Team. Rune Helliesen, Team Coop

Så da hovedsponsor Team Coop kom med forslag til sponsorstøtte til kvinnelaget Team Coop-Hitec Products og Team Coop, var det bare den ene halvdelen som jublet. Det var rett og slett ikke nok midler til at herredelen av satsingen kunne innta 2023-sesongen.

– Driften av et slik konsept har blitt veldig mye dyrere de siste åra. Reiser er dyrere, drivstoffprisene har steget. En sykkel som tidligere hadde kostet 50 000 kroner, koster 100 000 kroner i dag. Jeg kan anslå at det koster rundt 10 millioner kroner å drive et kontinentallag i dag. Da jeg selv la opp i 2012-sesongen klarte vi oss med 1/3 av den summen, sier han – vel vitende om at både COVID-19 og krigen i Ukrainia har bidratt til gjøre ting vanskeligere.

– Hvor nære var det at Team Coop nå ble historie?

– Det var en realitet at det nærmet seg slutten. Hadde vi ikke fått inn Repsol, hadde det ikke blitt noe mer. Det var alt eller ingenting. Vi var avhengige av en tittelpartner til, sier han.

Henter DS fra Ringerike

Det er seks ryttere fra dagens stall som blir med videre. Louis Bendixen og Embret Svestad-Bårdseng har alt gått til nye lag, mens også Andreas Stokbro får ny arbeidsgiver neste sesong.

Uten at Hegreberg vil bekrefte noen navn, er det svært nærliggende å tro at Drege, Olav Hjemsæter, Karsten Feldmann og Eirik Lunder er blant rytterne som blir med videre. I tillegg er Martin Tjøtta ventet å ta steget over fra Ringerike SK.

Derfra dukker nemlig også lagets nye sportsdirektør opp.

– Sverre Dyngeland Vik blir med oss som sportsdirektør. Han har veldig god oversikt over rytterne og har fått veldig gode skussmål. I tillegg blir Gilbert De Weerdt og hans belgiske støtteapparat med videre. Sverre gleder seg til å samarbeide med ham, og Gilbert er viktig for oss med så mange kontakter etter mange år i internasjonal sykkelsport.

Planlegging av 2023-sesongen

Nå begynner jobben med å forlenge med seks av de nåværende rytterne og signere de fire nye. Deretter skal alt av utstyr, samlinger, ritt-invitasjoner og annen logistisk planlegging starte opp.

– Det er jo egentlig nå den virkelige jobben starter, sier Hegreberg som regner med at godkjenning av UCI-lisens bare er en formalitet.

– Har dere dårlig tid på å stable 2023-opplegget på beina nå?

– Det går nok greit. Vi skulle gjerne hatt det på plass for en måned siden eller to, men nå er vi i november. Da er rytterne i off season, og mye av denne jobben hadde vi gjort nå, uansett.

Treårige avtaler på plass

Årets sesong ble avblåst tidligere enn planlagt for Coop-rytterne med dobbeltseier i Gylne Gutuer. Neste år – og i årene som kommer – skal Hegreberg, Erik Johan Sæbø, Jan Erik Fjotland, Njål Østerhus og Stein Ørn sørge for at historien ikke gjentar seg.

– Hvis vi skal drive et lag, skal vi gjøre det med et fullskala rittprogram. Det blir dyrt med alt vi har av utstyr og kjøretøyer, men nå har vi skrevet avtaler med både Coop og Repsol de neste tre årene, så da bare gleder vi oss til å ta fatt på den jobben, sier Hegreberg.

Energiselskapet Repsol er alt inne som sponsor for Stavanger SK og er generalsponsor for Tour of Norway. Repsol Norge har sitt hovedkontor i Stavanger og har vært inne som sponsor i norsk sykkelsport siden 2016.

Nytt er det også at Tour des Fjords AS nå skal tettere inn i driften av sykkellaget. Selv om Hegrebergs hovedfokus fremdeles vil være å arrangere Tour of Norway på vårparten.

– Det blir litt lettere når vi deler lokaler inne på Sola Arena. Jeg tror det er positivt både for Tour of Norway og andre prosjekter vi holder på med, avslutter Hegreberg.

Tar selvkritikk for rittprogrammet

– EN AV DE BESTE lagvenninne du kan få, skrev Katrine Aalerud på Twitter da nyheten om at Anouska Koster hadde signert for Uno-X ble offentliggjort.

Den norske Movistar-profilen syklet sammen med nederlenderen i 2019.

– Vi ble ganske gode venner. Hun er god på sykkelen og profesjonell, men også god å ha i laget. En person som bryr seg om andre og skaper mye godt humør. I løp skaper hun trygghet og går 100 prosent inn for jobben sin, enten det er å kjøre for andre eller om hun er kaptein (de få gangene hun har fått muligheten). Hun går bokstavelig talt i kjelleren. Flere ganger om mulig. Det er veldig inspirerende, sier Vestby-jenta til Sykkelmagasinet.

29-åringen fra Zwaagwesteinde i Friesland nord i Nederland, kan fort bli en nøkkelsignering foran den kommende sesongen. Hun bringer med seg stor rutine, godt humør og kjørestyrke i monn.

Et flatt land med sterk sykkelkultur. Det var nok også grunnen til at Koster selv fant fram til idretten, selv om innfallsporten var ganske langt unna Amstel Gold Race og Ronde van Limburg.

– Jeg har vært syklist lenge, sier hun med et smil og mimrer tilbake som om hun skulle vært godt oppe i 30-åra.

Startpunktet var imidlertid ikke før hun hadde fylt 13:

– Jeg visste ingenting om konkurranseaspektet den gangen. Det var mer at min mor brukte sykkel for å komme seg rundt. Jeg følte et behov for å komme meg ut på sykkelen og jeg ville være sammen med henne. Det var slik det hele startet, forteller hun.

Det høres kanskje litt rart ut i dag, men for lille Anouska åpnet dette en ny verden. Hun fant ut at det var egne klubber der hun kunne sykle sammen med andre, og at de igjen konkurrerte mot andre lag.

– Jeg ble med på noen løp nord i landet, der jeg kommer fra. Så fant jeg ut at jeg likte å konkurrere, og vokste mer og mer inn i sykkelsporten derfra.

ALT FOR VOS: Hun har syklet på lag med Marianne Vos i seks sesonger. Men nå var det på tide med noen nytt, synes Anouska Koster (til venstre). FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

Tok stadig steg

I årene som fulgte falt hun pladask for sykkelsporten, og skled gjennom de neste utviklingstrinnene på ren automatikk. Som 18-åring ble hun sendt til Junior-VM i København, der Lucy van der Haar tok gullet for Storbritannia, belgiske Jessy Druyts tok sølvet og danske Christina Siggaard hentet hjem bronsen for vertsnasjonen.

– I etterkant av det fikk jeg muligheten på et profflag, sier hun og snakker at på til om legendariske Dolmans – Boels Cycling Team.

Hun har nå 11 sesonger på landeveien bak seg. For lag som Rabobank-Liv, WaowDeals, Team Virtu, Parkhotel Valkenburg og Team Jumbo-Visma. I seks sesonger har syklet med superstjernen Marianne Vos.

– Marianne er en av de aller største sykkelrytterne noen sinne. Det hun gjør er helt spesielt. Hun har fortsatt masse krefter og er veldig smart i valgene hun tar underveis. Det er veldig fint å jobbe for henne, fordi du vet at hun kan vinne til slutt, sier hun.

Med overgangen til Uno-X Pro Cycling i 2023 og 2024 gjør hun et markant skifte i egen karriere. Fra å være trofast brikke rundt Vos i klassikerne og etapperitt, vil hun kjøre rundt med langt større ansvar i den norskedanske satsingen.

I et ungt, nystartet lag vil rutinen hennes være uvurderlig.

– Hvis du ser på Anouska så er hun god i alle terreng og presterer jevnt på et høyt nivå. Hun har veldig mye erfaring og har vært med i mange år. Du ser kvaliteten hennes i Ardennerklassikerne. Generelt er hun en god og stabil rytter. En topprytter, lyder skussmålet fra Lars Ytting Bak.

Søker bredde

Sammen med sjefen for satsingen, Jens Haugland, sportsdirektør Alex Greenfield og trener Jelle de Jong, har dansken bidratt til å utvikle lagets strategi på overgangsmarkedet. Fremdeles er det slik at bredden ikke er stor nok på kvinnesiden av idretten, og da har man også funnet ut at et lag kun bestående av skandinaviske innslag ikke er bærekraftig nok. På den andre siden har det åpnet opp for å lete i flere nord-europeiske nasjoner. At man nå har begynt å plukke ryttere fra storlag som Jumbo-Visma og Trek-Segafredo er et statement i seg selv.

Foruten Koster er det klart at også den tidligere juniorverdensmesteren Amalie Dideriksen slutter seg til laget foran neste sesong.

Etter vueltaen ble Maria Giulia Confalieri, nummer tre i årets Gent-Wevelgem, og med en rekke andre topplasseringer denne sesongen, også bekreftet.

– Vi var alle enige om at vi trenger noen med erfaring som kan forsterke laget vårt. Vi har en bredde med unge ryttere og noen talenter, nå skulle vi ha inn noen som vi kan stole på og som har erfaringen som trengs. Det er viktig at de kan dele den videre med unge, sier Ytting Bak.

Uno-X er et fremadstormende, appellerende prosjekt. De er ikke kjent for å gjøre ting halvveis, men snarere være gjennomført, offensive og uredde. Du trenger likevel ikke være Albert Einstein for å se at den første sesongen ikke har levert helt etter forventningene. Susanne Andersen benyttet seg av klassikerne til å kjøre inn størsteparten av UCI-poengene i satsingen. Selv om man har vært innom store ritt som Women’s Tour, Giro Donne og Tour de France Femmes, har man ikke klart å sette dype avtrykk etter seg sportslig sett.

– Uhell, sykdom, COVID og skader, ramser Ytting Bak opp som delforklaringer.

Han medgir at laget tidvis har ”fått bank” denne sesongen og merket seg noen ting han vil endre på:

– Det har vært noen ritt som vi burde ha droppet, og så er det andre vi kanskje burde ha vurdert. Vi har kjørt nesten alle de største rittene, men kanskje hadde det vært lurt å kjøre noen av de mindre i stedet. I og med at vi er WorldTour-lag skal vi også sikte mot WorldTour-ritt. Blant herrene er det kanskje bare ti prosent av rittene du kan velge bort, mens vi kan velge oss ut hvem av dem vi ønsker å sykle. Vi skulle kanskje ha kjørt mindre ritt innimellom, og heller prioritert å få noen gode opplevelser inn i gruppa, sier han.

Det har nemlig vist seg at å ha 11 konkurransedyktige ryttere i et så tøft program, har vært for lite.

MELLOMFORNYØD: Uno-X Pro Cycling har brukt året på å etablere seg i WorldTour, og det har ikke bare vært enkelt. FOTO: Wordup Projects

Ovebevisende debut

Etter NM i Levanger ble Marthe Berg Edseth signert og ble deretter dyttet rett ut på dypt vann under Giro d’Italia. En utfordring hun for øvrig løste på mesterlig vis, innen også hun ble nødt til å melde avbud foran de siste etappene.

Underveis i sesongen har Mie Bjørndal Ottestad tatt store steg, og gjorde blant annet en god figur under Tour de France Femmes sammen med Anne Dorthe Ysland.

Foran neste sesong har managementet tatt beslutningen om å rekruttere ytterligere for å stå bredere rustet. Dermed vil antall ryttere økes til 16.

– Det er noe jeg personlig gleder meg veldig til, innleder Ytting Bak.

– Vi vil ha litt flere strenger å spille på med nye forsterkninger inn. I år har vi blitt bedre kjent etter å ha kjørt mange løp sammen. Vi har lært mye og sett mange forskjellige sider av rytterne. Vi vet nå mer foran den kommende sesongen hva rytterne er i stand til og ikke. Vi har sett hvor mange steg Mie (Bjørndal Ottestad) har tatt. Anne-Dorthe (Ysland) har også vist kjempepotensial. Det var synd at hun skadet seg dagen etter Het Nieuwsblad, der hun kjørte flott. Hun startet godt for oss, og gjorde det også bra i Tour de France. Det er veldig mye potensial hos flere av jentene som fremdeles er veldig unge. De trenger mer erfaring, og den jobben har startet alt i år. De har kjørt de største rittene i verden.

Ytting Bak kjenner naturligvis godt til Amalie Dideriksen som de siste årene har satset tungt på bane sammen med Juli Leth.

Uno-X-lederen håper de skal klare å kickstarte Dideriksens karriere på nytt. Under Tour of Scandinavia valgte Trek-Segafredo å legge strategien opp rundt henne under de første to massespurtene. Før hun, symptomatisk nok, hoppet av rittet for å igjen å skifte fokus inn mot banesykling under EM i München.

– Hun har alltid kjørt for store lag. Boels- Dolmans tidligere og nå for Trek-Segafredo. Hun har veldig mye erfaring og vet hva som skal til. Hun har en veldig god personlighet, og jeg liker henne godt.

Bringer energi

Sports managementet i Uno-X har kikket nøye på typer under prosessen med å hente inn de rette elementene til en stadig voksende ryttergruppe.

Ytting Bak forteller at han snakket daglig med Koster under Tour of Scandinavia, og at det gode inntrykket han hadde av henne bare ble forsterket:

– Hun sto der hver dag og smilte over hele femøringen. At hun bringer energi og positivitet inn i satsingen er noe vi setter pris på, sier han.

Koster forteller at hun også fikk en god magefølelse i samtalene med Uno-X, og da var det en grei avgjørelse å hoppe på et miljøskifte.

– Jeg likte meg veldig godt på et skandinavisk lag og hadde et fint år i Virtu, så det var synd at de bestemte seg for å legge ned satsingen. Nå får jeg en ny mulighet. Jeg tok den med begge armer. Jeg tenkte at dette var en stor utfordring for meg. Noe nytt. Jeg mener at man bør utfordre seg selv innimellom.

– Hvordan ser du og andre ryttere på Uno- X-prosjektet fra utsiden?

– Både inntrykket jeg hadde av dem sett utenifra og etter at jeg hadde den første samtalen med dem, virket veldig profesjonelt. De har en god struktur, og det er noe jeg trenger. Det er et prosjekt som er bra for kvinnesykling, men jeg mener det er et lag med god standing både for gutter og jenter. Kvinnelaget har bare holdt på i ett år, men de har allerede kommet langt. Du ser at det er en profesjonell struktur rundt det, og det er godt å se at det vokser såpass fort, sier Koster.

29-åringen har også gode minner fra Ladies Tour of Norway (nå Tour of Scandinavia) fra tidligere. Tilbake i 2016 opplevde hun både å vinne etappen mot Halden og ta steget opp på sammenlagtpodiet, sammen med lagvenninnene Lucinda Brand og Thalita De Jong for Rabobank-Liv Woman Cycling Team.

SPRER GLEDE: Anouska Koster er en dyktig syklist og gledesspreder ute på landeveien. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

I takt med at etapperittet har vokst seg større de siste årene, har hun framfor alt vært opptatt med å hjelpe Marianne Vos til nye etappeseirer. Vos har syklet rittet fem ganger, har tre sammenlagtseirer, én andreplass og totalt 12 etappeseirer.

– Og nå sa hun: Nei, Anouska ikke dra til Uno-X, bli her og hjelp meg i stedet?

– Hun har ikke sagt noe om det til meg, så det var nytt for min del. Vi snakker godt sammen, sier Koster og viser igjen fram det varme smilet.

Neste gang hun kommer tilbake vil det være for et norsk lag.

Derfor vraket han Uno-X til fordel for Jumbo-Visma

(Sykkelmagasinet): Mandag kom nyheten om at Jørgen Nordhagen sykler for Team Jumbo-Visma ut 2027-sesongen, men hovedpersonen selv var et stykke unna begivenhetenes sentrum både geografisk og rent fokusmessig.

17-åringen som til daglig studerer ved NTG Lillehammer, hadde nemlig reist på snøsamling til svenske Idre Fjäll med langrennsgjengen i klassen.

– I går gikk det en del tid på å komme seg hit, men vi fikk halvannen times skigåing. Det, kombinert med litt løping, blir gode forberedelser inn mot langrennssesongen. Jeg hadde en god sesong i fjor selv om det også var litt å gå på. Jeg har satt meg noen nye mål og er veldig klar for en ny sesong, sier Nordhagen til Sykkelmagasinet.

Gjennom hele prosessen med å finne sitt første profflag har han vært fast bestemt på å fortsette langrennssatsingen på vinterstid. Heller ikke overgangen til Jumbo-Visma fra 1. januar 2024 – endrer vesentlig på det:

– Planen nå er at jeg skal fullt på ski så lenge jeg vil denne sesongen, og egentlig den neste sesongen også. I den siste delen av sesongen er jeg inne på utviklingslaget til Jumbo-Visma. Der får jeg også gå på ski som jeg ønsker og satse på det. Det blir nok litt andre krav når jeg kommer opp på WorldTour-laget. Det vil fortsatt være mulig å trene og konkurrere på ski, men det er andre krav for å delta på treningssamlinger, klargjør han.

Så legger han til:

– De ønsker å legge til rett for at jeg skal holde på med begge idrettene lenge. Nå vet jeg at det er hos dem jeg kommer til å oppholde meg de neste fire-fem årene, og så får jeg heller ta en mer endelig valg når jeg kommer dit om hva jeg har lyst til å gjøre videre.

Ny sykkel får vente – nå er det ski

I hans hode er det nå et renn i Bardufoss som også vil fungere som VM-uttak for juniorene som har første prioritet, og deretter venter blant annet norgescup på Lillehammer i januar og ski-NM i Alta måneden etter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FOKUS MOT TO IDRETTER: Jørgen opplever også stor framgang i skisporet der han er blant eliten i junoirklassen. FOTO: Unn Hege Nordhagen

Før han reiste til Sverige, ble det dog tid til besøk hos det splitter nye service course-anlegget til Jumbo-Visma i s’Hertogenbosch, at på til med prøving av litt nytt utstyr, medisinsk test og sykkeltilpasning, i tillegg til møter med blant andre Robbert de Groot og Merijn Zeeman i Jumbo-Visma-systemet.

– Alt er ikke landet ennå, men sånn det ser ut nå bytter jeg det meste av utstyret. I hvert fall både landeveis- og temposykkel. Jeg er jo ikke offisielt del av laget ennå, men noe utstyr har jeg fått med meg allerede. Hva som skjer med sko, hjelm og hansker er ikke helt avklart. Det virker som jeg blir tilbudt det beste av det beste, så får jeg se hva jeg velger å ta ut etter hvert.

– Så nå sitter du iført langrennsdressen og tripper ikke i det hele tatt over tanken på at det er nye sykler rett rundt hjørnet som andre ryttere kan ta i bruk alt nå?

– Jeg har fått noe allerede via service course, blant annet noen hjelmer jeg skal teste. Det går jo an å prøve ut noe av det på rulla. Men det er ikke noe hastverk for min del. Nå handler det om å gå så fort som mulig på ski og gjøre det bra der, sier han.

VM-debuten kronet sterk sesong

Etter at han ble del av Kai Lexbergs uttak til Fredsrittet i mai, har det egentlig bare gått én vei for Nordhagen: Utviklingspila har stupt bratt oppover.

Da de fleste nordmenn lå og sov natt til 23. september, herjet 17-åringen med verdenseliten på vei oppover den småkuperte rundløypa med Mount Pleasant som den mest hissige kickeren.

Sluttresultatet etter at råsterke Antonio Morgado stakk av mot slutten og fikk kamp av Emil Herzog i kampen om gullet, var egentlig uinteressant da Nordhagen og franske Thibaut Gruel ble hentet inn i kampen om bronsen. En spurt i mindre gruppe er ikke akkurat styrken hans.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+):

Profflagene kniver om norsk supertalent

Underveis hadde han bidratt sterkt til å prege rittutviklingen, og viste – slik han også har gjort under flere Nations Cup-ritt, at han var den desidert sterkeste førsteårsjunioren. På det tidspunktet hadde også kampen om signaturen hans pågått en god stund. Flere av de aller største proffsatsingene i verden hadde alt slengt seg på, etter at han begynte å dokumentere evnene sine på den internasjonale scenen.

– Hvordan synes du prosessen rundt å finne din nye arbeidsgiver har vært denne sesongen?

– Det har egentlig vært veldig greit. Jeg har hatt mange gode folk rundt meg som har deltatt og latt meg lufte hva jeg tenker, så har også de kommet med innspill tilbake. Det har blant annet vært faren min (tidligere norgesmester på landeveien, Finn-Vegard Nordhagen, vår anm.), treneren min Even (Røed) og onkelen min som har hjulpet til å håndtere møter og samtaler med forskjellige lag og management. Etter hvert fant jeg ut at om jeg hadde kunne velge fritt hvilke lag jeg anså som de mest interessante, så hadde de fleste av dem alt kommet på banen med tilbud. Da følte jeg meg også klar for å ta et valg.

Sykkelmagasinet har tidligere skrevet at Team Jumbo-Visma og Uno-X Pro Cycling Team var to av alternativene som skilte seg ut fra mengden. Blant de interesserte lagene befant også Team DSM, UAE-Team Emirates, BORA-hansgrohe og Quick Step-Alpha Vinyl seg.

– Selvfølgelig har Uno-X vist interesse og det har også vært et veldig godt alternativ. Det er ikke lenge siden det endelige valget ble tatt, og da lå magefølelsen på Jumbo-Visma, forteller han.

– Er det rett å si at Jumbo-Visma og Uno-X var de to alternativene som sto igjen helt til slutt?

– Det var en prosess og det var flere alternativer å gå for før jeg bestemt meg. Jumbo-Visma og Uno-X var kanskje de to lagene som var mest aktuelle, og sånn sett ble de to siste, men jeg var innstilt på å høre hva alle lag som viste interesse hadde å tilby meg, svarer han.

Rådførte seg med Staune-Mittet

Da Sykkelmagasinet snakket med akademisjef Robbert de Groot i det nederlandske WorldTour-laget, bekreftet han at Nordhagen hadde vært innom lagets treningsleir på Sjusjøen for litt over et år siden, og at de hadde holdt kontakten siden.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ALT KLARE FOR TJV: Jørgen Nordhagen blir lagkamerat med Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes i utviklingslaget til Jumbo-Visma. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Den norske klatreren har blant annet rådført seg med at norske Jumbo-Visma-rytterene i prosessen, og at Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes har tatt solide steg som del av utviklingslaget deres, har vært en faktor som har spilt inn i lagvalget.

– Det er kanskje Johannes, som er den jeg kjenner best fra før, og det han har fortalt meg om laget og utviklingen han har opplevd, som har fristet meg. Både Per og Tobias virker også veldig fornøyd. Det er et trygt miljø og det er jo opplagt at de gjør en hel del ting rett. De greier å ta vare på rytterne sine og utvikle dem på en god måte. Det gjenspeiler jo også resultatene på toppen i det som kanskje er verdens beste sykkellag, sier han.

Ronde l’Isard-vinner Staune-Mittet bekrefter at lovordene sitter løst hos ham når det dreier seg om hans nåværende arbeidsgiver.

– Personlig kunne nok ikke jeg ha gjort et bedre valg med tanke på egen utvikling, og derfor har jeg kun lovord å komme med. Utover dette, regner jeg egentlig med at lagets resultater og utvikling de siste årene, snakker for seg selv. Det er veldig få som kan matche dette, så det tyder jo på at det er store mengder kompetanse samlet på ett sted.

– Vil heie på Uno-X utover

Selv om Uno-X ikke nådde helt opp denne gangen, er Nordhagen imponert over hva det norske laget har bygget opp etter det som startet med en fusjon mellom Ringerike SK, Lillehammer CK og Team Ringeriks-Kraft foran 2017-sesongen.

Som Lillehammer CK-rytter har unggutten snakket med trener Arne Gunnar Ensrud om det norske proffkonseptet, samtidig som sykkelmiljøet har et samarbeid til Jumbo-Visma på grunn av bakgrunnen til både Staune-Mittet og Tobias Foss.

– Uno-X var absolutt veldig interessant. Jeg har opplevd god backing derfra gjennom AG som bor på Lillehammer. Jeg har vært med på noen økter og de har vist både interesse for meg og fulgt meg opp. Til slutt var det noen faktorer som gjorde at det føltes rett å gå til Jumbo-Visma. Det er kult at brodern (Truls Nordhagen, vår anm.) får en mulighet til å utvikle seg videre som syklist der (sykler for Uno-X Dare Development Team neste år, vår anm.) og for norsk sykkelsport som helhet at de har bygget et slikt prosjekt. Det er absolutt noe jeg vil heie på framover.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BLIR Å SE I UNO-X: Storebror Truls Nordhagen sykler for utviklingslaget til Uno-X neste sesong. FOTO: Jarle Fredagsvik

Nordhagen forteller at han ikke så på verken mangel på WorldTour-lisens eller avhengighet av invitasjoner til det største WT-rittene som noe stort problem for hans videre karriereutvikling, men avslører én ting til som gjorde at det nederlandske storlaget ble for fristende:

– Det ene er utviklingen og de gode mulighetene for rytterne innenfor satsingen, og så er det også den delen av konseptet som ligger på absolutt toppnivå i sykkelsporten. Min motivasjon for å trene sammen med de aller beste syklistene i verden, er en viktig del av det for meg. Derfor ga det mening å komme seg inn i systemet og kjenne litt på nivået som allerede er der. Om noen år ønsker jeg også å strekke meg mot de aller beste.

NM-gull står høyt på ønskelista

I avtalen med Jumbo-Visma er det lagt opp til at han skal ta steget opp til profflaget alt i 2025. Grensene mellom de forskjellige lagene er likevel litt flytende, noe han også ser på som en god ting.

– Det står 2025 i forslaget som kom fra Jumbo-Visma, og jeg er enig i den vurderingen. Det virker fornuftig. Det vil også være muligheter til å ta et steg opp eller ned underveis, og jeg tror det er viktig å kjøre en blanding av ritt på høyere og litt lavere nivå. Det samme gjelder litt med løyper. At man prøver seg fram med tøffe profiler, men også kjører en hel del flatt for utviklingslaget for å utvikle seg videre. De har lagt fram noen planer framover som virker veldig bra. Det virker veldig gjennomtenkt hvordan de har lyst til å matche meg utover.

Men først skal altså vinteren og langrennssesongen til pers, i tillegg skal han avslutte juniorkarrieren for Lillehammer CK. Selv om han vanligvis henger litt etter klassekameratene på NTG i langrennssporet i starten av sesongen, er det et par ting han håper å være i posisjon til den kommende vinteren.

– Da vi snakket samme sist gang, snakket du om en NM-tittel du var sulten på?

– Hehe, ja. Det er et stykke dit ennå, så jeg får se an hvordan nivået blir denne sesongen. Men det er riktig at jeg tryna i skøytedelen under NM. Jeg skal ikke si at seieren glapp akkurat der, men det ble i hvert fall sølv til slutt, svarer langrennsløperen Jørgen Nordhagen.

– I 2025 er vi nødt til å være klare

FLANDERN, 2022. Uno-X Pro Cycling hadde invitert til sykkelfest. Anledningen var profflagets debut i Flandern rundt, kronjuvelen i den belgiske klassikerpyramiden.

– Let’ get this show started. Supporters from Scandinavia – book your tickets, messet teamsjef Jens Haugland via egen blogg i forkant.

Selskapet hadde investert tungt i VIPområdet vis-a-vis selveste Kwaremont. Uno- X-bannere var heist langs løypa på den falske flaten Tadej Pogacar noen timer senere skulle benytte til å kjøre konkurrentene av bakhjulet. Det skummet i glassene og summet langs løypa. Folket var tilbake, og med den festen – etter to år med oppfordringer om å syklistene være i fred.

Ambisjonene var selvsagt høye, tross nybegynnerstempel og vissheten om at det 272,5 kilometer lange rittet er blant de mest brutale endagsrittene på moder jord. Kun vlaanderens moiiste overlever her. Sportslig sett ble det også en liten punktering.

Tobias Halland Johannessen ankom rittet rett fra sykesenga etter et ublidt møte med peloton flu under Volta a Catalunya. Rasmus Tiller var uvanlig kraftløs, og ga i stedet road captain Anders Skaarseth mandat til å kjøre for egen sjanse. Alexander Kristoff virket solid over Koppenberg for sitt Intermarché-lag, og syklet til slutt med selvfølge som feltet beste nordmann på 10.- plass. Skaarseth var det norske Pro Teamets beste på 28.

TETT PÅ: Innkvarteringen var bokstavelig talt kun et steinkast unna Koppenberg, da Uno-X Pro Cycling inntok Flandern.

Ned på bakken

Isolert sett var det ikke det helt store å juble for. I et større perspektiv var det dog et vitnesbyrd på hvor langt dette prosjektet egentlig har kommet.

Skuffelse over stang-ut i Flandern rundt. Tenk at vi i det hele tatt skulle få en satsing med røtter fra norsk jordsmonn inn i det aller mest celebre selskapet i sykkelsporten? I 2017 hadde Joker-Icopal svingt fanen for norsk sykkelsport, men forsøket ebbet egentlig ut med en enslig De Panne-deltakelse samme år.

I spiss for den konstellasjonen hadde belgieren Gino van Oudenhove fungert som strateg og brobygger. Vear-mannen har en know how som overgår de fleste i norsk sykkelsport. Etter VM i Bergen 2017, hadde han sågar fungert som sportsdirektør i vannfilmen rundt Doug Ryder og hans WorldTourmannskap, Dimension Data

Alt i fjor høst hadde Van Oudenhove reist ned til Belgia sammen med Jens Haugland og lagt fram planene for prosjektet for rittarrangøren Flanders Classics. Det hjalp tydeligvis, for den påfølgende vinteren trillet invitasjonene inn fra den kanten: Omloop Het Nieuwsblad, Gent- Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Scheldeprijs.

På utsiden ser det kanskje ut som Uno-X Pro Cycling vokser i rykk og napp, men det handler først og fremst om å holde seg i vekst i et tempo omgivelsene tillater:

– I år endret programmet seg inn mot åpningshelgen og klassikerne. Skal du være med der, skal du helst ha en del ritt i beina på høyere nivå enn vi har hatt tidligere. Den store endringen var at vi stilte til start i Etoile de Bessèges og Oman i februar, i en periode det ikke var noen løp for laget året i forveien. Da startet vi først med Kuurne. I år er det utvidet til både Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne og Le Samyn. I fjor var målet Nokere, Denain og Handzame, før det plutselig dukket opp en invitasjon til De Panne og Harelbeke. I år har vi fått alle, så det er en helt annen situasjon, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.

Fokus mot aso

Den neste oppgaven blir å holde på invitasjonene. Det gjøres selvsagt best ved å leve opp til forventningene når man først er sluppet inn i det gode selskap. 6.-plasser til Rasmus Tiller i Het Nieuwsblad og Nokere, 9.-plass i Le Samyn. 7.-plass til Søren Wærenskjold i Bredene Koksijde. Tobias Halland Johannesen ble nummer 7 sammenlagt i Volta a Cataluyna. Alle gode bidrag i resultatregnskapet.

En annen mektig rittarrangør som må blidgjøres, er franske ASO. Tidlig på året ble TotalEnergies og B&B Hotels foretrukket foran det norske laget under Paris-Nice. Et forvarsel om en historie som gjentok seg til sommeren da de samme lagene mottok invitasjon til Tour de France.

Jentefraksjonen fikk dog sin første smak av Le Grand Boucle. Organisasjonen, anført av Haugland i spissen, dro til på storeskiva. På fransk jord ble nye kontakter i ASO-systemet knyttet, og selv om det singlet i champagne-glass under feiringen var innslippet i Tour de France Femmes noen skritt i retning både for jentene og prosjektet som helhet.

På herresiden skulle da også invitasjoner til Flèche Wallonne, Liège-Bastogne-Liège og Critérium du Dauphiné falle deres vei. Med en viss realisme i vekstplanene og kanskje også med fasit i hånd, var det et ganske ideelt oppsett i utviklingen av en ung, uerfaren ryttergruppe.

Det er kanskje ikke alltid så lett å se seg selv utenfra, men lagets belgiske anker var ikke blant dem som satt med blikket stivt fokusert kun Tour de France.

– Når man først får sjansen til å vise seg fram under ritt som Tour of Catalunya og Critérium du Dauphiné, er det viktig å få fram at vi har ryttere som kan være med å prege løpet. Det er basisen for invitasjonene neste sesong som legges nå, påpeker han.

– Det virker ikke som at du på død og liv var så opptatt av at dere skulle få innpass i Tour de France denne sommeren?

– Å kjøre ukelange ritt i WorldTour passer veldig fint i utviklingsløpet vårt. Det hadde selvsagt vært stas å starte sommerens Tour de France. Det er ikke sånn at det hadde ødelagt for oss, men det er et nyt steg opp. Akkurat som Flandern rundt er et steg opp fra Nokere og Handzame. Kanskje også fra et ritt som Harelbeke. Både sportslig og som organisasjon er vi ikke helt klar for det, mener Van Oudenhove.

– Hva mener du mangler?

– Erfaringen og kjørestyrken. Det er også forskjell på å kjøre etappeløp over én og tre uker. Vi har mange i støtteapparatet og folk som har vært der selv, men det er nok godt for oss at vi tar det steg for steg. Det mest ideelle for oss hadde vært å kunne velge om vi skulle ha deltatt i en Grand Tour, og da hadde valget falt på La Vuelta.

– Hvorfor?

– Det hadde vært bedre for oss fordi vi da allerede hadde kjørt de andre store rittene. Plasseringen mot slutten av sesongen hadde også gitt oss en base inn mot neste år.

SYKLING I HORISONTEN: Hovedfeltet ligger strukket ut på én lang linje under innledningen av Dwars door Vlaanderen.

Voksesmerter

På lengre sikt vil behovene presse seg fram. Også for Uno-X Pro Cycling Team. På noen områder har konseptet har kanskje vokst mer enn det tålte selv de siste sesongene. Likevel, man skal ikke langt tilbake i tid for å finne norske og danske toppnavn som har forlatt satsingen. Tobias Foss flagget banebrytende ut til Jumbo-Visma, Andreas Leknessund skrev tidlig under for Team DSM. Jonas Iversby Hvideberg forsvant samme vei, Markus Hoelgaard til Trek- Segafredo. Danskene Julius Johannessen og Fredrik Rodenberg var også innom, men også for dem ble ledige plasser i WorldTour for fristende å kassere inn.

Høsten 2022 er det heller ingenting som tilsier at Uno-X skal slå kloa i 1 av de 18 WorldTour-lisensene som skal deles ut fram til 2026. Det er likevel et konsept som har kommet for å bli. Som skal fortsette å ta nye steg, pushe på og flytte våre tanker om hvilke begrensninger en skandinavisk bataljon kan møte ute i det store Sykkel-Europa.

Van Oudenhove er ikke den som stresser mest i søken etter å plassere laget på den øverste hylla internasjonalt. Det han imidlertid brenner for er å videreutvikle utøverne, og her vil også behov for enda større belastninger presse seg fram.

– Etter hvert vil vi komme til et punkt der vi trenger å kjøre Grand Tours. Vi vet det gjør rytterne sterkere. Hvis man tar Rasmus Tiller som et eksempel. Det kan være den lille biten han mangler og som Tiesj Benoot hadde, som gjorde at han ikke helt orket å følge de beste over Steenbekdries eller Kwaremont. Kanskje kunne det hullet ha blitt lukket om han hadde kjørt Paris-Nice eller Tirreno-Adriatico i forkant? Vi er ikke hundre prosent sikre, men det kan være en årsak. Det skal også sies at Rasmus har kjørt en Grand Tour tidligere i karrieren (La Vuelta i 2019, vår anm.) og det ser vi veldig godt på nivået hans.

NESTE RITT: Etter et skuffende ritt for hans del, er fokus alt flyttet to uker lengre fram i tid,
mot Paris-Roubaix, for Rasmus Tiller.

Hjemkomst

”En av de beste, norske syklistene gjennom tidende kommer hjem. En virkelig profesjonell rollemodell”, annonserte Uno-X selv via Twitter den 1. august. På selve åpningsdagen av det internasjonale overgangsvinduet.

– Heller ti for én enn én for ti, har vært et mantra teamsjef Haugland har brukt flittig om ressursbruken på overgangsmarkedet.

Van Oudenhove uttalte selv underveis i klassikerne at ”vi vil ha veldig stort fokus mot å utvikle våre egne ryttere, i stedet for å hente en rytter som kanskje koster 1,5 millioner euro, og som kanskje kan kjøre inn resultater for oss”.

Da det i løpet av vårparten likevel gikk fram av samtalene med 35-åringens agent at en overgang kunne materialisere seg, fantes det ikke mange innenfor satsingen som ikke tente på idéen.

Å få inn vinneren av ritt som Flandern rundt og Milano-Sanremo, en ener i treningsarbeidet og en champion som tross alderen leverte bedre for Intermarché- Wanty Gobert i innværende år, enn han hadde gjort på flere av hans foregående sesonger, var rett og slett en no-brainer. Økonomisk kostet det flesk, og det måtte nok både telefoner og møter med Reitangruppen for å få avtalen over målstreken.

Selv med Kristoffs navn som gallionsfigur på 2023-rosteren, endrer det for så vidt ikke framtidsvyene seg all verden:

– For meg er det litt todelt, men også noe som henger sammen. Vi vil helt klart at Alexander skal kjøre inn resultater for oss, samtidig som jeg har tro på at det kan ta mange av rytterne våre opp til det neste steget. Med den potensielle oppsiden, føler jeg at det er verdt det, sier Van Oudenhove.

STOLT BELGIER: Gino van Oudenhove legger sin personlige stolthet i Uno-X-prosjektet. Spesielt når det dreier seg om framgang i brosteinsklassikerne.

Nærhet til løypene

Belgieren er klassikermann av hele sitt hjerte. Da laget debuterte i Flandern rundt, holdt de base ved et koselig bed & breakfast hotell et steinkast unna den mektige Koppenberg.

På den måten ville rytterne være ute i det intrikate, flamske nettverket av små bakker og trange bondeveier, med en gang de klikket inn i pedalene på vei ut av gårdsrommet.

Der inne sto bilene og lastebilen, drapert i merkevarens gule og røde, linet opp ved siden av hverandre. Å få innpass i klassikerne er én ting. Å knekke de mange kodene som skal til for å være en dominerende faktor i dem, er en livsoppgave.

Det vet sykkelglade Gino bedre enn noen. Og ambisjonene er skyhøye:

– Vi må jobbe hardt med andre- og tredjeoppstillingen. Rytterne vi har der skal takle disse rittene godt og skal hjelpe kapteinene våre på best mulig måte. Der kommer #development (emneknaggen sykkellaget gjerne klistrer på sine meldinger på Twitter, vår anm.) inn. Det handler ikke bare om å utvikle ryttere, det handler om å utvikle oss som lag. Det er mange ting som skjer rundt oss og. Alt av logistikk, vi har flere folk og flere biler. Vi er i denne prosessen til den dagen kommer at vi kjører til Kemmelberg, og at det sitter tre mann fra oss foran i det dragracet som pågår ved siden av Ineos, Trek og Quick Step. Det er det vi må jobbe med, sier han.

Allerede har han latt seg imponere av kunnskapen rytterne har sugd til seg. Under taktikkmøtene foran rittene trenger man ikke alltid lenger å zoome seg inn via Google Street View for å vise den lille løypestubben som har blitt snudd grunnet veiarbeid, og som gjør at du inntar neste hellingen sørfra i stedet for nordfra, slik tilfellet var året i forveien.

– Jeg merker helt klart at de begynner å huske disse bakkene, og sånn er denne prosessen. Det er en bit av å komme til et fullverdig klassikerlag.

TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.

Kom i retur

Kristoffs inntreden er på mange måter en game changer. Det er kanskje litt for enkelt hele tiden å peke mot rytterne som valgte å bytte ut Uno-X mot et ’lykkeligere liv’ i WorldTour.

At Alexander Kristoff faktisk velger å gå motsatt vei, bør være et tydelig signal for samtlige norske sykkelproffer.

Blant den neste generasjonen som alt er innenfor satsingen finnes alt enn mann ved navn Søren Wærenskjold. I fjor våres ble han forsøkt hentet til Wanty-laget blant annet fordi han skulle lære av Stavanger-mannens forberedelser inn mot ritt. Mandalitten avslo tilbudet og viste prosjektet lojalitet. Ett år senere kan han som U23-verdensmester i tempo motta de samme rådene og fremdeles sykle for et norsk lag. Et viktig signal om at hjemlige ryttere ikke lenger må ut for enhver pris.

Van Oudenhove tror signeringen vil gi ryttergruppa et kollektivt løft:

– For min del er jeg overbevist om, og det har også historien vist tidligere, at et lag som kjører på vårt nivå og som utvikler ryttere som trenger det siste, lille løftet – vil få en positiv effekt av en slik signering. Du har på det ene siden den biten med erfaring og alt annet en slik ressurs tar med seg inn i satsingen. Så har du også momenter som respekt fra rytterne i laget, respekt fra rytterne i andre lag, respekt fra rittarrangører. Du må ikke misforstå meg, det er ikke slik at vi vil at våre egne ryttere skal skjerpe seg, men det handler om å få de siste prosentene når det gjelder selvtillit, det fysiske, det mentale og erfaring. Disse bitene kan vi begynne å utforske videre nå, ved å ha med en ressurs som Alex på laget.

TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.

Veien videre

Avstanden fram til Grand Tours virker enda kortere med Norges mest meritterte syklist gjennom tidende på laget, men det trenger heller ikke å være en garanti for noe som helst.

I Frankrike har nemlig også Jérôme Pineau blitt nyrik med ny sponsorkontrakt med dagligvarekjeden Carrefour på kroken. Ikke lenge etter begynte rykter om at det var prominente proffsyklister på vei inn i satsingen å svirre.

For Uno-Xs del er nok fremdeles poengsporet den sikreste veien inn mot Grand Tours. Kristoff har på egenhånd omtrent hentet inn like mye poeng som Uno-X Pro Cycling har skrapet inn totalt sett. Med en enda bedre poengfangst neste år, kan man fort klatre et par plasser til på Europa Tour-rankingen som igjen kan utløse både invitasjoner til Grand Tours og de største klassikerne.

I Van Oudenhoves hode er stegene laget hans tar kollektivt sett det aller viktigste. Da vil andre goder komme som en direkte følge av det.

Å bli invitert til de største rittene er nemlig én ting. Noe helt annet er å faktisk prestere med fokus først er rettet mot deg:

– Jeg tror vi fort snakker neste år, og så enda et år til. Vi har fremdeles litt smårusk å rydde opp i, sier Van Oudenhove om når han ser for seg at de blir konkurransedyktige i ritt som Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– I 2025 er vi nødt til være klare. Da er det noen av rytterne vi alt nå hadde med oss til Flandern som skal stå ved siden av Kristoff og Rasmus Tiller, sier han og tenker på William Blume, Wærenskjold, Stian Fredheim og Tord Gudmestad.

Neste år vil den norske klassikerkongen sykle i gul og rødt, med arveprinsen ved hans side. Tiller tok store steg i år ved å gå etter ryttere som Matej Mohoric, Wout van Aert, Christophe Laporte og Kasper Asgreen i de avgjørende partiene av Omloop Het Nieuwsblad og Gent-Wevelgem.

Det neste punktet blir å få plassert ham enda bedre inn i partiene, kanskje og med lagkamerater rundt ham i finalen og nok krefter igjen til å måle seg mot dem spurten.

– Det snakkes mye om hvem som skal bli den første, norske Tour de France-vinneren og slike ting. Jeg tror den neste som vinner en stor klassiker, blir Rasmus Tiller, sier van Oudenhove.

Norsk supertalent til Jumbo-Visma

(Sykkelmagasinet): Selv om han sykler som junior også neste sesong, ønsket stortalentet Jørgen Nordhagen å få avklart framtida si allerede nå.

Det etter en sesong der han har syklet imponerende under blant annet Fredsrittet, EM i Portugal, NM, GP de Rüebliland og VM i Australia – har flere og flere lag kastet seg inn i kampen om unggutten. Deriblant norske Uno-X Pro Cycling.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+):

Profflagene kniver om norsk supertalent

Mandag formiddag ble han likevel presentert som ny rytter hos talentfabrikken Team Jumbo-Visma. Akademisjef Robbert de Groot mener det var av en viss betydning at de kom tidlig på banen i kampen om å signere den norske 17-åringen.

– Det er en rytter jeg har fulgt en periode, sier Robbert de Groot som avslører at de var blitt tipset om ham allerede da de signerte Johannes Staune-Mittet for over to over siden.

– Jeg har holdt kontakt med Jørgen siden, og sørget for å være 100 prosent sikker på at jeg var den første som møtte ham og startet opp prosessen med å gjøre ham til en mulig rytter hos oss. Han var innom og hilste på oss under treningsleiren vi hadde på Sjusjøen i desember i fjor. Den første delen av 2022 holdt han seg stort sett i gang på langrennsski, og tiltrakk seg ikke mye oppmerksomhet. Utover våren begynte andre lag og agenter å ta kontakt med Jørgen og onkelen hans som har holdt i ”agent-delen”. Jeg visste at vi var oppe mot noen sterke konkurrenter, deriblant Uno-X. Det var store lag som var ute etter ham, men jeg tror vi til slutt landet det på grunn av vår rolige tilnærming og langsiktige plan, sier De Groot til Sykkelmagasinet.

Bytter ut sykkelen fra 2012 neste år

Et moment for den yngste Nordhagen-broren, har vært å få på plass en utstyrsavtale. Han blir ikke formelt del av Jumbo Visma Academy (U23-satsingen) før 1. januar, 2024 – men vil allerede neste år kunne nyttiggjøre seg av utstyr fra satsingen, og da blant annet en Cervélo-sykkel.

Da han herjet sammen med blant andre Antonio Morgado og Emil Herzog under VM-fellesstarten i Wollongong, skjedde det på en godt brukt Scott Plasma 3 av 2012-årgang.

Det blir det altså en slutt på nå.

Les mer om brødrene Nordhagen i utgave #04/22 av Sykkelmagasinet som er i salg nå!

TEAM NORDHAGEN: Les mer om brødrene Truls og Jørgen Nordhagen i siste utgave av Sykkelmagasinet.

I tillegg følger han Tobias Foss, Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes inn i verdens kanskje aller råeste proffsatsing akkurat nå. Tour de France-vinner Jonas Vingegaard og Wout van Aert kan jo også nevnes i den sammenhengen.

– Hva er det med Jumbo-Visma og nordmenn?

– Vi har flere ting vi fokuserer på når det kommer til å bygge et sykkellag, og en av dem er kulturen. Jeg føler vi står godt til Norge både når det gjelder treningskultur og hva slags personlighet vi har. Etter hvert har vi fått et velfungerende samarbeid med NTG Lillehammer, på grunn av bakgrunnen til Tobias og Johannes. Per stammer fra en litt annet miljø, men han har også det til felles at han har kombinert ski om vinteren med sykling om sommeren. Jeg ser på Norge som et av de «heteste markedene» akkurat nå, talentmessig, og vi har lagt ned både tålmodig og arbeidskrevende innsats for å finne fram til noen av de uslepne diamantene. Jeg mener det ligger et høyt potensial i norsk sykkelsport, og for oss har det alltid vært en viktig faktor å finne fram til de rette typene for oss, sier De Groot.

ALT KLARE FOR TJV: Jørgen Nordhagen blir lagkamerat med Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes i utviklingslaget til Jumbo-Visma. FOTO: Sjur Martin Kleppan

– Hvilke egenskaper gjorde at dere fattet såpass sterk interesse for nettopp Jørgen?

– Vi finner ham interessant fordi han har bakgrunn fra to forskjellige idretter på toppnivået. Dessuten har han fysiske forutsetninger som er veldig spennende. Etter at vi har blitt bedre kjent med ham, har vi også sett at han er en smart fyr som har tenkt grundig igjennom hvordan han skal få en god karriere: «Hvilket miljø trenger jeg å være en del av for å utvikle meg selv beste som utøver?» Det er slike ting vi i Jumbo-Visma også har fokus på. At en 17-åring har så klare formeninger om egen karriereutvikling, har imponert meg.

Satser videre på langrenn

Nå er altså den endelige avgjørelsen tatt, noe som gjør at Nordhagen kan senke skuldrene og fokusere mot sitt siste år som junior.

De Groot lover at det også vil være tid for ham til å spenne på seg langrennsskiene.

– Jeg tror faktisk det betyr litt for ham at framtida hans nå er avklart. Nå kan han rette fokus mot å bli en enda bedre utøver, både på ski om vinteren og på sykkelen utover våren. Han kan jobbe videre sammen med treneren sin på NTG (Even Røed, vår anm.) og slipper unna mas fra agenter og andre som ønsker å snakke med ham og overbevise ham om signere for deres satsing.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HAR SIGNERT: Jørgen Nordhagen blir del av Team-Jumbo Visma i 2024, og kan ta steget opp til profflaget alt året etter. Her sammen med Merijn Zeeman og Robbert De Groot. FOTO: Team Jumbo-Visma.

Jørgen Nordhagen blir formelt del av Jumbo-Visma Academy i 2024. Han har skrevet en avtale som strekker seg ut 2027-sesongen. Det ligger implisitt i kontrakten at han skal opp på WorldTour-laget, men det er fremdeles opp til satsingen å bestemme når han eventuelt er klar for å ta det steget.

– I Jumbo-Visma er de grensene litt flytende. Vi prøver ikke å være så veldig opptatt av om det står en D eller W bak rytterens navn (D for Development, W for WorldTour), men gir heller utøveren muligheten på et høyere nivå, hvis vi føler de er klare for det, avslutter De Groot.

sin egen hjemmeside skriver Jumbo-Visma for øvrig at skiftet opp til profflaget kan skje så tidlig som i 2025.

– Jørgen har vært den store inspirasjonen for meg

(Sykkelmagasinet): En grytidlig lørdag i august. Unn Hege og Finn Vegard Nordhagen sto opp før de lengste nachspielene i Drammen rakk å fisle ut, og satte seg i stedet inn i bilen for å reise ut på sykkelritt. Etter avkjøring fra E6 ved Kløfta, hang tåka tett over åkerkammen. Men dette skulle utvikle seg til å bli en nydelig sensommerdag.

Dessuten skulle de gjøre det de trives med aller mest: Se sønnene Truls og Jørgen i aksjon for Lillehammer CK under norgescupen.

På parkeringsplassen utenfor Slobrua gjestegård på Skarnes var det den 17 år gamle lillebroren som først skulle i aksjon. Oppvarmingen gikk på ren rutine, mens Finn Vegard observerte og agerte som en ren servicemann for guttene.

I bakgrunnen sto Unn Hege og smilte.

– Hvordan fungerer Team Nordhagen i praksis?

– Vi er en familie som reiser rundt sammen og koser oss når vi er på tur. Vi synes det er veldig gøy, både vi voksne og guttene. Det har egentlig aldri føltes som noe slit. Begge vi to (voksne) har drevet med idrett selv og er vant til at foreldrene stiller opp, sier hun til Sykkelmagasinet.

Arbeidsoppgavene er fordelt litt stereotypisk, men det har også sin logiske forklaring. Mens Unn Hege er hovedansvarlig for logistikk som innebærer smøring av matpakker og vasking av treningstøy, har Finn Vegard ansvar for at sykler og utstyr fungerer som det skal. I tillegg er han en viktig sparringspartner i treningshverdagen.

Ettersom begge brødrene nå studerer ved NTG Lillehammer, flyttet de nylig inn på hybel sammen. Det gjør selvsagt underverker for selvstendigheten, men fremdeles dukker det opp situasjoner som best løses av Finn Vegard.

«Pappaaa, hjelp, nå funker det ikke», illustrerer Unn Hege.

I SIN EGEN VERDEN: Det er bare én ting som står i hodet på Jørgen Nordhagen underveis på en tempo. Komme raskest mulig over målstreken.

Norgesmesteren

Pappa Finn Vegard var selv aktiv syklist på 80-tallet. I 1986 ble han juniornorgesmester i tempo. Tre år senere vant han NM-fellesstarten i eliteklassen. Stedet var Jessheim, der han også hadde vokst opp selv.

I spurt fra en mindre gruppe nedenfor den videregående skolen, henviste han Espen Brouwer og Pål Hisdal til sølv og bronse, i et ritt der førsteårssenioren Bjørn Stenersen egentlig var den store forhåndsfavoritten.

Under årets NM opplevde begge guttene hans å ta steget opp på podiet. De forteller at de er mest opptatt av forhistorien til faren, og spør eller søker opp hvordan han presterte i det og det rittet. Av og til har også NM-medaljen blitt plukket fram fra garasjen.

– Det er ikke så mye å skryte av, bedyrer Finn Vegard selv, opptatt av at han ikke skal ta fokus fra guttene.

Han syklet rundt på det man i dag hadde kalt kontinentallag i både Spania og Frankrike i noen år.

– Det var i gamle dager, hvor alt var i svarthvitt. Så det er noen år tilbake, sier han.

Nordhagen senior var aktiv ut 1993-sesongen. Deretter la han opp som toppsyklist i en alder av bare 25 år.

– 80- og 90-tallet var ikke akkurat kjent som antidopingarbeidets høytid i Sykkel-Europa, var det en side av idretten du ble eksponert for?

– Det var nok litt av grunnen til at jeg ga meg. Selv om det nok ble enda verre i perioden som fulgte. Jeg syklet VM i Oslo i ’93, og så trappet jeg ned. Da gikk jo allerede ryktene ganske hardt rundt hva som skjedde i feltet. Da ble det et valg for meg. Skal jeg få meg en utdannelse, eller skal jeg gå all in? Og da ble valget utdannelse, sier Finn Vegard som i dag er autorisert regnskapsfører.

På brødrene virker det som de setter pris på oppfølgingen hjemmefra.

– Det er hyggelig. Det viser at de bryr seg. De vil jo bare det beste for oss begge. Det setter jeg veldig stor pris på. At de tar seg tid til å være med, sier Truls Nordhagen.

– Hadde det vært stor forskjell tror du om faren din ikke hadde bakgrunn fra sykkelsporten selv?

– Jeg merker jo det i hverdagen. Jeg snakker jo mye med ham om trening og slike ting. Sånn sett er det veldig fint å ha ham å sparre med i og med at han kan såpass mye. Han kjenner meg jo veldig godt.

KONKURRERTE OM ALT: ”Førstemann til bilen” og ”førstemann opp trappa” var to favoritter i oppveksten. Nå konkurrerer de to brødrene på sykkelsetet.

Gjennombrudd

2022 er i grunnen året det virkelig har løsnet for Nordhagen-brødrene. Jørgen har i sin første sesong som junior vært en dominerende faktor under både Fredsrittet og Grand Prix Rüebliland. Det relativt spinkle klatretalentet har også vist seg vanskelig å ha å gjøre med både under Norgescupen, NM (gull på tempo) og EM (sølv i fellesstarten).

Under eliteklassen av Birken benyttet han Elgåsen til sin fordel og åpnet ei luke de aldri klarte å tette igjen. Han var også selvskreven på landslaget som reiste til VM i Australia. Der ble han nummer ni på tempoen, og dominerte fellesstarten kraftig. Til slutt endte det opp med sisteplass i gruppa under spurten om bronsemedaljen, og en beskjeden 13.-plass.

Storebror Truls har kanskje ikke vært like øyenfallende, men også han har tatt store steg. Det ble åpenbart på den norske sykkelscenen under NM i Levanger. Først via en solid jobb rundt Johannes Staune- Mittet på U23-fellesstarten, og deretter da han sto på podiet med Tobias Foss og Søren Wærenskjold etter elitetempoen. En meget solid prestasjon av en gutt født sent på året i 2002. Den ble ikke mindre av at de to andre ble verdensmestere i samme disiplin noen måneder senere.

– Det var en stor opptur, ja. Og det har jo åpnet mange dører nå. Jeg har kjørt de tallene på trening, så jeg har visst at det lå der. Det å få det ut i konkurranse er kjempegøy. Spesielt under NM som alle i Sykkel-Norge følger med på, sier han.

Døråpningen han nevnte materialiserte seg i plass i utviklingsstallen til Uno-X neste år. I skrivende stund er det fortsatt uavklart hvor lillebroren starter sin U23-karriere. Alt før han tok steget inn i juniorklassen, begynte utenlandske agenter og talentspeidere å ta kontakt for å høre om framtidsutsiktene hans.

– Det har egentlig vært litt sånn i oppveksten og. At Jørgen har fått mye oppmerksomhet. Truls har vært god, men han har aldri vært den beste, sier Unn Hege.

Fysisk er det mange likheter mellom de to guttene. Storebror er naturlig nok den mest robuste av de to per nå, noe som også definerer dem litt som typer på sykkelsetet.

– Jørgen er vel hakket raskere, nesten. Jeg er vel (blir avbrutt).

– Enn så lenge så har nok jeg mer rødsone- kjøring. Under fem minutter, skyter Jørgen inn.

– Så du er hakket bedre under fem? Med en gang det går over fem, så jevner det seg mer ut. Og så blir jeg hakket bedre, sier Truls.

– Det har vært sånn. Hvis det er ordentlig bratt, så er det fordel meg. Det liker vi. På tempo har Truls egentlig alltid vært litt bedre. Kanskje også på grunn av alder, men mellom oss to nå, så har han meg der, medgir Jørgen.

BLIR LAGT MERKE TIL: Jørgen Nordhagen har gode resultater på temposykkelen, men er aller best som klatrer. Her sammen med en lagkompis fra Lillehammer CK.

Sommer som vinter

Som brødre flest, konkurrerer de om det meste. To allsidige gutter. Innfallsporten var egentlig terrengsykling om sommeren, og skiskyting vinterstid. Det ble mange turer opp til Finnemarka, og standplassen ved Eggevollen i Lier.

At lillebror kom trekkende etter med børse på ryggen, var ikke annet enn man kunne forvente. Fra Jørgen lærte å gå, brukte han beina til å fotfølge broren. Da han ble større begynte både standhaftighet og treningsiver å betale seg. Som 11-12 åring begynte han å prestere jevnbyrdig med den nesten tre år eldre broren.

– Vi har alltid konkurrert om ting hjemme. Det var mye «førstemann til bilen», «førstemann opp trappa», og slike ting, sier Truls.

– Han har alltid vært litt mer konkurransedrevet enn jeg. I hvert fall før. Det er en stor inspirasjon nå, når jeg ser hvor god Jørgen har blitt. Det er jo om å gjøre ikke å bli slått av lillebror. Det er jo litt gøy, sier han og titter over på broren.

På Tranby i Lier var det direktesendt idrett som hadde førsteprioritet i stua. Det dreide seg nesten alltid om sykling, men også vintersport når forholdene tilsa det.

– TV-sport har hatt førsteretten hjemme i stua. Det er ikke noe diskusjonstema, det. Jeg har ikke prøvd å diskutere det, heller, sier Unn Hege som selv har vokst opp med en far som var mer enn snittet interessert i å se sportssendingene på NRK.

– Jørgen har alltid vært den som har vært mest ivrig i å se på sykkel med faren sin. De sitter og diskuterer underveis, og han har nok lært mye om taktikk og hvordan man sykler, av det.

Dagen før vi møtte brødrene Nordhagen hadde de vært igjennom en etappe av Tour de l’Avenir, vueltaen og EM i München i løpet av ettermiddagen

– Hvis det er tre ritt på GCN (The Global Cycling Network), så får vi med oss dem, proklamerer Jørgen.

STANDPLASS: Det var skiskyting som ble inngangen til vinteridretten
for Truls og Jørgen. Her fra skytetrening ved Eggevollen
i Lier. FOTO: Unn Hege Nordhagen

El Pistolero

Det kommer en spørsmål om det er noe de husker spesielt godt fra TV-skjermen i oppveksten, og Truls kommer på at Jørgen som liten, var helt gal etter Alberto Contador. – Det er kanskje det jeg husker aller best, at du var så sykt opptatt av Contador.

Jeg var ikke så interessert på den tida, men jeg husker at vi var ute og syklet i gata og trente i skogen. Og deg som lidenskapelig Contador-fan.

– Jeg var innmari glad i å se på Tour de France, istemmer Jørgen.

– Contador var det store forbildet da. Kanskje ikke like mye nå, når man har skjønt litt andre ting, men det var først og fremst på grunn av kjørestilen. Jeg husker noen av angrepene hans og måten han kjørte på som det virkelig store. Noen av de rykkene kan jeg fortsatt se for meg, og på den tida var jeg kanskje ikke mer enn fem år, sier han.

Den ene har altså praktisk talt blitt født inn i en idrettsverden med forkjærlighet for sykling, et velutviklet konkurranseinstinkt og et nærmest umettelig behov for trening. Den andre har holdt seg litt mer i bakgrunnen, latt seg inspirere av broren – men også han har i dag landet på at han trives best med mye aktivitet i hverdagen.

I 2016 stilte det seg litt annerledes. Det var året før eldstemann startet på NTG Lillehammer, og familien reiste på ferie til USA. Etterpå fikk mamma Unn Hege beskjed om at det var siste gang de dro på en slik tur. Uten sykler.

– Det var vel egentlig det siste året vi kunne ta oss tid til ikke å trene så mye. Det har ikke blitt så mye av den type ferier etter det. Det ble jo nesten én måned i USA, uten noe særlig trening for min del. Jørgen hadde jo derimot styrketrening og løp hver dag, mens jeg lå på senga og spiste godteri, sier Truls.

– Din treningsiver, er det noe som kom mer naturlig da du ble eldre?

– Jeg var ikke den første som sto i døra for å gå på ski. Jeg ble mer tvunget ut på trening. Men det har kommet seg veldig nå. Nå er det beste jeg vet å trene. Jeg har blitt dratt med av Jørgen en hel del. Da jeg var yngre, og så hvor god han var og hvor mye han sto på, så har det vært den store inspirasjonen når det gjelder trening.

BLANT DE BESTE: Jørgen opplever også stor framgang i skisporet der han er blant eliten i junoirklassen. FOTO: Unn Hege Nordhagen

Må holdes igjen

Lillebroren er nemlig satt sammen på en litt annen måte. Han er dedikert, strukturert og måtte i stedet holdes igjen, da han selv var mer enn klar nok for å øke treningsdosene.

Pappa Finn Vegard forteller at han oppdaget tidlig at yngstegutten hadde noe helt spesielt.

– Det var så tidlig som i 6-7 årsalderen. Jørgen hadde et ekstremt fokus i forhold til andre utøvere jeg har vært borti, sier han.

– På hvilken måte da?

– Det går på at han er ganske påskrudd når det gjelder å gjennomføre trening og fullføre konkurranser. Dette blir jo litt subjektiv fra meg som pappa, og det baserer seg på inntrykk jeg har fått av andre utøvere i den sammen alderen. Mitt inntrykk er at Jørgen alltid står i det. Han vil alltid fullføre og vil alltid gjøre litt mer. Han har en indre motivasjon som har kommet til syne fra han var en liten gutt. Og den indre motivasjonen er ganske sterk, sier han.

I stedet for å trigge treningsiveren eller å spore ham inn på én bestemt idrett, har han heller prøvd å holde litt igjen.

– Han har aldri fått lov til å trene så mye som han selv vil. For han vil jo bare mer, og mer og mer. Han vil bare videre. Barn er forskjellige og har forskjellig behov. Jørgen har en sterk drivkraft for å mestre. Resultatet er et mål for mestring. Men vinner du hver gang, blir det ikke like gøy. Vi prøver å lære guttene at de bør ha fokus på å bli bedre. Å vinne i seg selv bør ikke være drivkraften, men å utvikle deg selv og bli bedre. Jeg har egentlig aldri prøvd å gjøre Jørgen til en barnestjerne. Det er viktigere at han føler glede i det han gjør. Faren er jo at han skal gå lei fordi det blir for mye trening.

– Hvor høyt nivå tror du han vil ende opp på til slutt?

– Det vet jeg ikke. Jeg prøver å være litt realist. Hvis du ser på hvor god han er nå i forhold til verden, så setter noen verdi på en X, og det er framgangen videre. Hans utvikling videre vet vi ingenting om nå. Er han ferdig utviklet, eller ikke? Hvis han får et pubertetsløft i tillegg til treningsløft, så vil det kunne bli veldig bra. Men det kan også være et eller annet som gjør at det stopper, og da blir han så god som han er nå. Vi har bare sett en liten bit av livet til Jørgen ennå. Det han gjør nå er bra til å være 17, men det er ikke bra til å være 21 eller 23 år. Noen får ikke noe særlig løft etter fylte 18 år, mens andre er best fra de er 25. Det er fortsatt noen år å bygge på, så vi får se hvordan de går og om han får det løftet som mange kanskje tror da, ut ifra at han er litt etterspurt for tida.

FORSKJELLIG TEMPO: Truls og Jørgen Nordhagen har opplevd litt forskjellig utviklingskurve så langt i karrieren, men tar begge gode steg framover.

Avventer valget

En ting som nok får bransjefolkene i sykkelverdenen til å klø seg litt i hodet, er at han fremdeles ikke har tatt et endelig valg på hvilken idrett han ønsker å holde på med.

I tillegg til å være en svært lovende syklist, er nemlig Jørgen Nordhagen også god i langrennssporet. I vinter vant han blant annet et løp i Norgescupen i Meråker. Han ble også andremann på 10 kilometer skøyting under junior-NM, kun slått av Lars Heggen med 12 sekunder. Heggen er for øvrig også han elev ved NTG Lillehammer, men da på linja for de spesialiserte langrennsløperne.

– Jeg føler egentlig at jeg er veldig heldig som kan drive med både langrenn og sykkel på NTG, sier Jørgen, og fortsetter:

– Lars og meg er kompiser og trener en del sammen om vinteren. Han er kanskje den aller beste junioren i 05-kullet. Det er høyt nivå i norsk langrenn. Det blir litt sånn at om man er best i Norge, så er man omtrent best i hele verden. Så det er jo litt annerledes, sier han og tenker på den mer globaliserte sykkelsporten.

– Er det riktig at du ikke har tatt det endelige valget ennå? Kan det fortsatt hende at du blir langrennsløper?

– Ja, det er 50-50 fremdeles, svarer han kontant.

– Det ender jo alltid med at etter Course (de la Paix, Fredsrittet vår anm.) og sånne ting, så er jeg mer syklist i hodet fordi det har gått bra. Men bare to måneder i forkant, skulle jeg egentlig bli langrennsløper fordi jeg manglet en NM-tittel. Og var veldig irritert over det. Da hadde jeg egentlig bare mest lyst til å gå på rulleski og satse på det for å bli best mulig.

I dialog med proffsatsinger på to hjul har han informert beilerne om at han kommer til å satse med ski på beina i to år til: Kommende vinter, og i innkjøringen til det som etter alle solemerker blir sykkelsesongen i 2024.

– Som senior skjønner jeg at man er nødt til å ta et valg. Det er ikke vits i å drive med begge idrettene, for da gir du ikke alt for å bli best i én av dem. Men enn så lenge er jeg junior og skal gå på ski i hvert fall to år til, så da tenker jeg at det er avgjørende at de (eventuelle profflag) har lyst til å være med på et slikt opplegg. Jeg tror ikke at hadde syklet noe fortere av ikke å gå på ski.

STØTTER OPP: Pappa Finn Vegard og mamma Unn Hege er aldri langt unna når de to sønnene konkurrerer. Her sammen med Truls før start.

Sceneskifte

Dermed gjør han et brått skifte rett etter VM i Wollongong. Det gjelder naturligvis også for de andre medlemmene av støtteapparatet i Team Nordhagen.

– Så fort sykkelsesongen er ferdig, så begynner skisesongen, ja. Truls holdt jo også på med skiskyting tidligere, men i det siste har det bare vært sykling. Jørgen satser på langrenn, men valgte bort skiskyting fordi det ble litt i overkant å terpe skyting i tillegg. Han begynner med rulleski på høsten og så er det rett over på ski etter det, sier Unn Hege.

Heller ikke Finn Vegard later til å ha noen problemer med å bytte ut styretape med flytende glider.

– Det blir en livsstil etter hvert. Det vi gjør er en familiegreie. Vi er alle fire på tur, og det er jo det som er morsomt ved det. At vi gjør noe sammen. Det har vi gjort fra de var veldig små og vi hadde hytte i Eggedal. Vi dro dit for å gå på ski eller gå på tur i fjellet. Nå er det mer stoppeklokke-spurter og litt mer alvor i det. Fellesskapet har vært en greie hele tiden. Det blir mer til at jeg og kona følger etter med dem på tur, og de er litt mer for seg selv. De begynner å bli større og ønsker å være mer selvstendige. Det er helt greit.

– Er du god til å smøre ski?

– Jeg begynner å bli OK på glid. Jeg er drit dårlig på feste. Det har gått utover Jørgen mange ganger. Jeg tror jeg har under 50 prosent treff på feste, sier han.

– Hvor viktig vil du si langrennsbiten og vinteridretten er for dere?

– Jeg tror mangfoldet er veldig viktig. Blir det for intenst med én ting, kan du fort gå lei. Jeg tror det å bytte litt miljø er lurt, jeg. På vinteren er han på samling, treninger og går på rulleski for å klargjøre seg til konkurransene i Norgescupen. Han går i klasse med syklistene, men trener veldig mye langrenn. Det er en god balanse, mener han.

I vår ble Jørgen tatt ut til sitt første landslagsoppdrag som syklist under Fredsrittet. Noen måneder senere ble Truls tatt ut til etapperittet Tour de l’Avenir, men ble nødt til å melde forfall på grunn av etterdønningene av korona-viruset.

Det har vært en sesong der de to Lillehammer CK-rytterne har satt Nordhagennavnet ettertrykkelig på kartet i norsk sykkelsport.

– Truls bygger stein for stein. Det går sakte framover, men han har løftene hele tiden. Ganske gode løft i år, faktisk. Han fikk korona i etterkant av EM, men det har løsnet litt utover høsten, sier Finn Vegard.

FOKUS: Pappa Finn Vegard har merket seg en særskilt drive hos den sistefødte siden han var en liten gutt. Han søker hele veien utvikling og gode prestasjoner på sykkelen.

Best i motbakkene

Jørgen tar jafsene i enda større tempo. Det tok ikke mange etappene av Fredsrittet før han hadde etablert seg som en av feltets aller hvasseste klatrere. Før han reiste ned dit hadde han så vidt hørt navnene Emil Herzog, António Morgado og Mathieu Kockelmann.

– Jeg kjørte med en innstilling om ikke å bry seg om hvem de var, mer å kjøre som om man var en av dem. Jeg visste de var gode, og jeg visste at måtte kjøre fra i bakkene fordi de var mye større enn meg. Jeg visste at jeg måtte dra til der jeg kan. Det var forholdet jeg hadde til dem. Jeg visste ikke hvordan de så ut, hvem de var eller noe.

På kongeetappen fra Teplice mot Olbernau fikk han i hvert fall vist seg fram fra sin beste side. Han gikk etter Herzog i bunnen av den siste bakken og sammen tok de inn 40 sekunder på bruddet der Morgado og Menno Huising hadde plassert seg. Herzog måtte slippe på vei oppover, men verken portugiseren eller nederlenderen var villige til å delta for å holde avstanden opp. Så da munnet det ut i spurt mellom de fire, og en nokså sur fjerdeplass for nordmannen.

– Hvordan er det egentlig med den spurten, din?

– Det er ikke så mye å skryte av, altså. (Truls flirer). Det er under 1000 watt, sier han.

– Det er veldig få jeg kan spurte mot. Det er kanskje broder’n (haha), men jeg tror ikke det funker heller.

På lang sikt bærer de to brødrene en drøm om en dag å konkurrere mot hverandre, eller aller helst sykle på samme lag under Tour de France. Rittet de så på TV hjemme om sommeren fra de var små.

Før vi kommer så langt, er det også et annet mål de har diskutert en del rundt hjemme i hybelen på Lillehammer.

– Det hadde vært innmari gøy å kjøre l’Avenir med Truls. Vi er akkurat i starten og enden av U23-kategorien. Så hvis jeg får kjøre førsteårs og han sisteårs, så får vi det akkurat til. Da er det for landslaget og i et klatreritt, så det er kanskje på kort sikt det største målet i hvert fall, sier han – før han skyter inn:

– Og at han skal være hjelperytter.

Han gløtter over bordet og får smilet han søkte etter:

– Det er det du liker å tro, ja, smeller det fra den andre siden.

PEPTALK: Foreldrene i samtale med Truls retter etter konkurranse.

Det Strand Hagenes gjorde imponerte WorldTour-proffen

(Sykkelmagasinet): I sitt første forsøk – og faktisk i et av hans aller første grusritt – så endte ikke bare Per Strand Hagenes opp i finalen, men faktisk også med å «vinna heile driden».

– Det er veldig gøy. Det er et U23-ritt, men det var også bra nivå på feltet som startet. Det er det beste resultatet jeg har i år i hvert fall. Jeg vil påstå det et nokså stort ritt, selv om det selvsagt ligger høyere å vinne det ”på ordentlig” (eliterittet, vår anm.). Og så var det jo litt gøy å følge opp etter at Jonas Iversby Hvideberg vant det i fjor, sier Per Strand Hagenes til Sykkelmagasinet.

Der Rolvsrud-mannen vant på vei ut av U23-klassen, er 19-åringen fra Sandnes fremdeles førsteårs innafor det samme alderstrinnet. Noe som selvfølgelig gjør det hele enda mer imponerende.

– Det er et løp hvor alt kan skje, og et par forsøk gjør deg gjerne tryggere på posisjoneringen og når man velger å angripe. Så det at han klarer det i første forsøk er imponerende. Jeg er ikke helt oppdatert på hvordan løpet gikk i U23-klassen (Iversby Hvideberg syklet selv eliteutgaven for Team DSM), men det ser ut til at han kjørte vekk fra slutten. Det er også veldig sterkt med et stort felt jagende de siste ti kilometerne, gjennom Tours, sier Iversby Hvideberg – som selv ble tredjemann i sitt første forsøk, bak Joel Suter og vinner Alexys Brunel tilbake i 2019.

«Strand Hagenes-rykket» avgjorde

Strand Hagenes forklarer selv at laget var beredt på å sende et mindre brudd av gårde i starten. Det gikk først fem mann, og deretter støtet ytterligere tre mann seg opp til dem.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

IMPONERT: Jonas Iversby Hvideberg vant Paris-Tours i sitt siste år som U23-rytter. Han tok også en tredjeplass som førsteårs i den samme aldersklassen. Foto: Luis Angel Gomez/SCA/Cor Vos © 2022

Darren van Bekkum satte seg deretter fram og kjørte inn mot finalen for å minske avstanden opp til bruddet. Han holdt det gående inn til det nærmet seg det første gruspartiet for dagen, og så holdt Strand Hagenes, Rick Pluijmers og Jesse Kramer plassert blant de 20-30 første rytterne inn på de viktigste sektorene.

– Jeg er ikke helt sikker på langt det var igjen da jeg angrep, men jeg tror det var én grussektor igjen og litt før det gikk det opp en bakke. Jeg hadde en Lotto Soudal-rytter bak meg som slapp en like på noen meter ut i svingen. Da tenkte jeg at jeg bare kunne gå for det. Det var ingen bak som gadd å følge meg, sier Strand Hagenes.

– Det høres ut som et klassisk Strand Hagenes-rykk?

– Haha, ja, det er den eneste måten jeg klarer å vinne ritt på, så det er vel nærliggende det, sier mannen som har vunnet både seirer i norgescup, NM og junior-VM på samme måte.

Feiring: Seks timer i bil

Jobben var imidlertid ikke over med det, for det var fremdeles ryttere igjen å hente. Han tok igjen to ryttere først, og hentet sistemann med halvannen kilometer igjen av det 178,4 kilometer lange rittet.

– Jeg angrep «over the top» og klarte å komme solo inn til mål. Vi hadde også Rick Pluijmers i gruppa som spurtet om tredjeplassen. Han punkterte etter siste grussektor, men før det hadde han sittet og blokkert litt og gjort det vanskelig for de andre å samarbeide bak der. Det hjalp selvsagt også, sier Strand Hagenes som til slutt hadde syv sekunders margin tilbake til Mathis Le Berre (Côtes d’Armour-Mari Morin U).

– Hvordan feirer man en slik triumf? Er det champagne-spretting og middag med taler?

– Etter en slik seier kjører man seks timer i bil til Brüssel for å fly hjem i morgen, lyder det kontante svaret.

– Hva slags erfaring har du egentlig fra grusritt tidligere?

– Tour te Fjells. Det var det en grusetappe, men det var på fin grus og ikke det som vi møtte i dag.

– Hvorfor tror du at du er i stand til å vinne et slikt ritt, likevel?

– Jeg har syklet på grus om vinteren med terrengsykkel. Det er nokså teknisk, men det er også mye rett fram. Så lenge man klarer å unngå punkteringer i finalen, så har man en sjanse, sier han.

Stort å sykle med Valverde og Nibali

Strand Hagenes reiser nå hjem til Norge og har avsluttet sitt første år for utviklingslaget til Team Jumbo-Visma. Han skal også sykle for U23-satsingen neste år, før han flyttes opp på profflaget i 2024.

Det er jo et nokså tydelig signal om at ledelsen er fornøyd med hva han har vist fram på sykkelen fram til nå.

– Hvordan vil du selv oppsummere årets sesong. Var du fornøyd også før du fikk denne seieren?

– Det gikk nok litt trått helt i starten. Jeg fikk en seier i Tryptique, men det tok litt tid å venne seg til hvordan man sykler i U23-klassen og også blant proffene. Fra sommeren og ut har jeg egentlig vært fornøyd på generell basis.

19-åringen virket veldig solid i U23-fellesstarten i VM, og har fått teste seg mot proff-feltet i blant annet i Tre Valli Varesine og Giro dell’Emilia denne høsten. Det var ganske stort for en enkel sjel fra Vestlandet:

– Jeg har egentlig sittet med en ganske god følelse de siste rittene. VM var bra, selv om man kanskje gjorde en liten feil innenfor de siste fem kilometerne. Det var litt seigt, men sånn er det å sykle ritt. Proffrittene jeg syklet var morsomme opplevelser. Det er litt over mitt nivå, spesielt når det dreier seg om slike ritt. Jeg er jo sykkelfan og, så jeg synes jo det var litt gøy å sitte i samme felt som Alejandro Valverde, Vincenzo Nibali og Tadej Pogacar, også.

– Da jeg intervjuet deg før jul i fjor snakket vi litt om veien din videre som rytter i Jumbo-Visma-systemet. Hvordan skal vi tolke at du nå går fram og vinner et grusritt for din videre utvikling?

– Jeg tror fortsatt at det er ritt som de belgiske klassikerne, utenom Liège-Bastogne-Liège, som kommer til å passe meg best. Litt Flandern, småbakker og punchy greier, er nok det som passer best. Det må fortsatt tas en del steg før jeg kommer opp på WorldTour-nivået, men jeg ser fram til å fortsette for utviklingslaget neste år og klargjøre meg enda mer for det som skal komme i 2024, avslutter Strand Hagenes.

PS: Eliteutgaven ble vunnet av Arnaud Démare. Her satt Jonas Abrahamsen (Uno-X Pro Cycling Team) i bruddet, og var den siste av dem som ble hentet inn like før kilometersmerket.