Flandern: Den første runden

Mot et politisk bakteppe i høyspenning, der sykling og nasjonal identitet kom sammen i skjønn forening, så Flandern Rundt dagens lys.

«Lukten av en nysprettet ølflaske, det er lukten av mitt land». Dette sa den store, belgiske forfatteren Georges Simenon, sikkert etter flaske nummer fire eller frem. Men hvis lukten av Belgia er duggfrisk klostermjød, så må nok nasjonallyden være sykkelhjulets roterende ramling på våte veier, vindens sus gjennom spilene, eller metalliske hogg fra stålrammens kontakt med brostein.

De fleste nasjoner bruker idretten til å vise frem sine beste, karakteristiske trekk. Og Flandern, den store nasjonen i det lille landet Belgia, er intet unntak. Sykkel er kanskje den ypperste utholdenhetsprøvelsen som finnes. Det handler først og fremst om smerte, tortur og iver. I likhet med jordbruket, som i århundrer var Flanderns økonomiske grunnmur, er syklingen formet av landskapet, offer for værgudenes lunefulle humør. Fånyttes er det å klage over piskende regn, isende vind eller jordens våte sug. Brosteinen er uavlatelig, leddene dine hovner opp og nesen blør – frelse finnes her ei.

Det flamske folket verdsetter tøffhet, råskap og bravur. De største rittene deres, Omloop Het Nieuwsblad, E3, Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Ronde van Vlaanderen, avholdes alle i perioden februar-april. Man kunne jo tenkes at sensommeren, etter de store tourene, når været er godt, veiene tørre og brosteinen nesten godartet, var et bedre tidspunkt. Ingen gjørme, ingen søle og ingen haglbyger. Men hva er vel gleden i noe sånt?

En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.

Patrioten

Karel Van Wijnendaele var født Carlous Steyaert i 1882. Landsbyen lå mellom Torhout og Lichtervelde i Vest-Flandern, og het Bakvoorde. Stedsnavnet kunne nesten vært et bilde på de frankofiles syn på flamlenderne. Carlous var nummer fem i en søskenflokk på 15, men kjente aldri sin egentlige far, en linfabrikkarbeider som døde da Carlous var bare 18 måneder gammel. Moren giftet seg på ny etter kort tid, med en lokal bonde ved navn Richard Defreyne. Med sine fem barn flyttet hun til Torhout. Like ved sto det flotte Wijnendaele-slottet, som senere skulle virke som inspirasjon til Carlous sitt navnebytte.

Van Wijnendaele var ferdig på skolen 14 år gammel, to år senere enn de fleste andre flamske barn. Han jobbet som løpegutt for en apoteker, gårdsgutt, baker, oppvaskgutt, avisselger og sekretær hos et advokatfirma. Det var først etter et besøk på sykkelbanen i Ostend, at livet hans endret seg for evig og alltid. Der så han nemlig en verdensmester. Robert Protin kom var det sørlige, fransktalende Vallonia og var litt av et syn på sykkelen. Van Wijnendaele var nå fast bestemt: Han skulle bli profesjonell syklist.

Han kjøpte seg sykkel, skiftet navn til Marc Bolle og tilbrakte tre år bak styret med vekslende hell i amatørrittene. Marc Bolle innså etter hvert, om han ikke kunne delta i de profesjonelle rittene, så kunne han i det minste skrive om dem. Han hadde etter hvert spedd på inntekten ved å ta oppdrag fra ymse flamske aviser. Hans journalistiske navn skulle bli Karel Van Wijnendaele.

Ikke langt fra målbyen Oudenaarde, ligger en av rittets mest fryktede bakker, Koppenberg.

Le Tour

På denne tiden var sykling på mange måter en perifer sport i Flandern, fotball var langt mer populært. Men med etableringen av Tour de France i 1903, skulle maktforholdet etter hvert endre seg dramatisk. To flamske ryttere fullførte den første Tour-utgaven, Julien Lootens fra Wevelgem, og Marcel Kerff fra Voeren. Den mest etablerte, belgiske rytteren på denne tiden var derimot en fransktalende herre, Alois Catteau. Han var fra en liten landsby like nord for Roubaix. I 1909 gikk første etappe av Touren fra Paris til nettopp Roubaix, men Catteau ble satt på plass av de flamske rytterne som angrep hele dagen lang.

Etappeseieren gikk til Cyrille Van Hauwaert, fra Moorslede i Vest-Flandern. Han hadde allerede vunnet Paris-Bordeaux, Milano-Sanremo og Paris-Roubaix. I 1910 ble han fjerdemann i Tour de France. Flamske ryttere hadde virkelig noe å fare med i denne sporten.

I 1912 kom Odiel Defraeye og slo virkelig gnist i flamlendernes kjærlighet for sykling. Defraeye kom fra Rumbeke på utkanten av Roeselare. Han hadde jobbet som sykkelbud for flere fabrikker. Noen dager syklet han hele 200 kilometer. Som amatør sopte han inn et drøss av triumfer og utmerkelser, på et dominerende vis som senere skulle betegnes som Merckx-aktig.

Oude Kwaremont forseres som regel tre ganger, og er en av de avgjørende stedene i rittet.

Defraeye ble fort hentet av Alcyon. Det franske storlaget med de kongeblå draktene var en drivende kraft i den unge sporten. Som de fleste fra Flandern, kunne ikke Defraeye et kløyva ord fransk. Sykkelfabrikanten Alcyon verdsatte heller ikke Flandern som et viktig marked, og så derfor ikke nødvendigheten av å ta ut Defraeye til de store rittene. Han var dessuten ikke en mønsterprofesjonell. Etter seieren i Milano-Sanremo for eksempel, dro Defraeye ut i nattelivet i casinobyen og spilte borte alle sine premiepenger. En ting var imidlertid sikkert, Defraeye visste godt hvordan man håndterte seg på en sykkel.

Flamlenderne dominerte Touren i 1912. Været var stort sett motbydelig, og i Alpene var veiene mer som elver å regne. Defraeye, tatt ut til rittet av Alcyon i tolvte time, stortrivdes i forholdene og satte rekordtider ved hver en anledning. I øsende regnvær syklet han inn til Paris, med god margin til sin nærmeste konkurrent, Eugène Christophe. Hundrevis av belgiere tok i mot sin nye helt. To andre flamske ryttere, Marcel Buysse og Philippe Thys, var dessuten blant de ti beste sammenlagt.

I Roeselare ble Defraeye tatt i mot som en helt. 10,000 av byens 35,000 innbyggere sto klare for å hylle sin store mester. For første gang i historien hadde en flamlender tatt rotta på en franskmann i en betydningsfull sammenheng. Premiepengene brukte Defraeye denne gang mer fornuftig. Han bygde seg hus, en kafé og en sykkelbane. Det tidligere sykkelbudet var bare 20 år gammel. Sykkelen ble et nasjonalt symbol for det flamske folk, et tegn på sosial mobilitet, at drømmer kunne bli virkelighet, og et opprør mot de franske herskerne.

Sportwereld

For Karel Van Wijnendaele, aspirerende sykkeljournalist og flamsk patriot, kunne ikke Defraeyes triumf kommet på et bedre tidspunkt. Sykkelsporten eksploderte i Belgia. Antall lisenser økte fra et par hundre til femtusen. Sykkelbaner ble bygget over hele landet.

En opportunistisk forlegger fra Brussel, August De Maeght, hadde et godt øye for utviklingen, og så sitt snitt til å starte en ren sportsavis for den nederlandsktalende flamske befolkningen. Utgivelsen fikk navnet Sportwereld og Karel Van Wijnendaele ble en av dens faste skribenter.

Avisen ble en umiddelbart suksess. I løpet av kort tid gikk Sportwereld fra å være en ukentlig utgivelsen, til å bli en daglig. Like fremgangsrik var Van Wijnendaele, som i løpet av bare fire måneder ble ansatt som redaktør. For Van Wijnendaele handlet dette om mer enn bare sport. Han ville at utgivelsen skulle være tankevekkende, en viktig aktør i det flamske samfunnsliv. Språket var derfor mer kollokvialistisk og folkelig enn andre aviser, reportasjene mindre pompøse enn datidens normal, og spaltene pepret med vestflamsk dialekt.

I datidens Belgia foregikk all formell kommunikasjon, skriftlig som muntlig, på fransk. Være det seg offentlige institusjoner eller forretningsliv. Det samme gjaldt for det belgiske sykkelforbundet. Dette ville Sportwereld gjøre noe med.

Kampen var hard og lang. Men etter ti år med lobbyvirksomhet, gikk endelig myndighetene i Brussel med på å la sykkelforbundet være tospråklig. Van Wijnendaele og Sportwereld var imidlertid ikke fornøyd, og dro i gang en kampanje for flamskspråklig undervisning ved Universitetet i Gent, som også måtte fremme flamsk litteratur og poesi i større grad enn de gjorde. Fra å skrive om girutvekslinger og kneskader, ryddet Sportwereld også plass til nyromantiske vers og diktere.

For Van Wijnendaele var sport ikke bare et spill. Det var også et middel for politisk endring hvor språket var sentralt.

Ikke før 1831, etter et opprør mot nederlenderne i Brussel, støttet av det franske kongehuset, ble Belgia et selvstendig monarki. Selv om de deler språk har forholdet mellom Flandern og Nederland var anspent. Der Flandern er katolsk og konservativt, har Nederland fortonet seg liberalt og protestantisk, til og med agnostisk. Etter Napoleonskrigene avså nederlenderne noe motvillig både Flandern og Vallonia. Før dette hadde franskmennene annektert dem fra østerrikerne, som tidligere hadde tatt over for spanjolene.

Paterberg ble ikke brosteinsbelagt før sent på 80-tallet, men er i dag siste og avgjørende bakke.

I første omgang nektet flamlenderne å følge ordre fra Brussel, men stilt opp mot den franske militærmakten hadde de ikke noe valg. Det nye landet besto hovedsakelig av to lingvistiske grupper: flamlenderne og vallonerne (samt en liten tysktalende gruppering, som for øvrig hadde liten interesse for sykling). Vanligvis sier man at sistnevnte gruppe snakket fransk, men faktisk snakket 70 prosent av vallonerne sitt eget språk, vallonsk, som var tuftet på det latinske lingua romana fra Romerriket.

De belgiske sentralmyndighetene sto således overfor en vanskelig utfordring hvor to av landets største demografiske bestanddeler ikke skjønte et ord av hverandre. Den belgiske kongen, som for øvrig var tysk, besluttet derfor at alle skulle snakke et tredje språk, nemlig fransk. Fransk hadde på den tiden høy status, som kulturens språk, de opplystes språk. Blant de høyt utdannede i Belgia var fransk allerede godt utbredt. Politikere, byråkrater, militære og akademikere, alle kunne fransk.

Den industrielle sentra i Belgia var Vallonia. Hundretusener av arbeidsmigranter strømmet til fra Italia, Portugal og sentrale deler av Europa. Alle kom for å jobbe i gruvene, stålproduksjon og fabrikker. Med et mangfold av tilstrømmende kulturer, og de frankofiles aktive nedkjemping, skulle det vallonske språket med tiden så å si forsvinne fra Vallonia. I dag er det kun rundt trehundretusen som snakker språket daglig, flere av dem er bosatt i Wisconsin.

En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.

Det nederlandske språket i Flandern, Vlaams, skulle imidlertid vise seg langt vanskeligere å bryte ned. I Flandern ble fransk middelklassens språk. Store flamske forfattere skrev sine mesterverk på fransk. Vlaams ble sett på som bakstreversk og ufint, bonden og arbeiderens ukultiverte tale. Den belgiske nasjonalstaten var mer enn 50 år gammel før flamsk tale ble hørt i nasjonalforsamlingen i Brussel. Ordre i militæret ble selvsagt bjeffet på fransk. I 1873 ble to flamske borgere dømt til døden, begge uskyldige skulle det vise seg, i en berømt drapssak der ingen av de tiltalte forsto hva som foregikk. Først etter denne tragiske saken ble flamsk gjort tilgjengelig i justis og straffe-systemet. Et tiår senere kom språket inn i skolesystemet, men det var ikke før i 1930 at det første flamskspråkelige universitetet kom, og fransk ble beholdt som landets eneste offisielle språk helt frem til 1967.

Den første Runden

Sportwerelds første utgave kom 13. september 1912, dagen før det flamske sykkelmesterskapet. 17. februar 1913 annonserte avisen at Flandern Rundt skulle finne sted senere den våren, 25. mai. Van Wijnendaele hadde blant andre med seg Leo Van den Haute, som var med å starte Sportwereld. Selv om han tok seg av alt fra å hente inn sponsorer til å merke opp løypa, skulle det dog ta over hundre år før Van den Haute fikk rosen han fortjente for å ha stablet på plass den første utgaven av rittet.

Inspirert av den voksende, flamske bevegelsen ønsket både Van Wijnendaele og Van den Haute et ritt som tok for seg hele Flandern, både øst og vest. Rittet skulle starte i Gent, ta østover mot Sint-Niklaas, dra sørover mot Aalst, Zottegem og Oudenaarde, deretter mot Kortrijk og Iper, for så å ta nordover mot kysten og Ostend, sør til Roeselare, og tilbake igjen nord til Brugge, og endelig fire runder rundt et vann i Mariakerke, en drabant utenfor Gent. Intet mindre enn 324 kilometer på for det meste brosteinsbelagte veier.

Valget av Gent som start og mål var langt i fra tilfeldig, og sannsynligvis med provokative hensikter. Den fransktalende eliten hadde et ikke ubetydelig eierskap til denne universitetsbyen. Med et stort flamsk arrangement midt på sentraltorget, Korenmarkt, håpte Sportwereld å ta litt av eierskapet tilbake.

Ruten gikk deretter gjennom alle de større, flamske byer. ”Alle flamske byer måtte bidra i frigjøringen av Flandern”, skrev Van Wijnendaele på lederplass.

Sportwereld promoterte rittet stort. Likevel var det bare 37 ryttere til start i Gent morgenen 25. mai 1913. Klokken 06:15 lot Van den Haute startflagget falle, mens Van Wijnendaele ropte ”Mine herrer, dere kan dra av sted!”.

Tolv timer og tre minutter gikk. Så kom sju ryttere inn på finalestrekket i Mariakerke. Flere av dem krasjet, og én havnet i vannet, hevdet rapportene fra rittet. Paul Deman vant spurten i femmannsgruppa som gjensto. Snittiden var 27 km/t. Premiepengene var 500 belgiske francs, eller seks måneders lønn for en lærer på den tiden.

I år, som i fjor, blir det begrenset med folk rundt den ikoniske Paterberg-stigningen.

På flere måter var den første utgaven en suksess. Van den Haute og Van Wijnendaele fikk rittet stablet på beina og vist frem flere av de mest talentfulle flamske rytterne. Deman skulle senere vinne både Paris-Roubaix og Bordeaux-Paris. Antallet tilskuere som møtte frem, var også akseptabelt.

Men den franske herskerklassen kastet også sin skygge over arrangementet. Alcyon og La Française, sykkelsportens største fabrikanter, nektet sine belgiske stjerner å delta i rittet, deriblant Tour-mesteren Defraeye. En seier i et obskurt, flamsk ritt ga ikke noe publisitet av betydning, mente franskmannen.

Året etter hadde Deman signert en lukrativ avtale med Alcyon og ble følgelig nektet av sin franske arbeidsgiver å forsvare sin Flandern-tittel. Med Sportwereld, Flandern rundt og Van Wijnendaele gikk den flamske frigjøringsbevegelsen langt på kort tid. Men egentlig hadde den bare nettopp begynt.

Hvem var Major Taylor?

Ikke bare en enorm idrettsutøver med formidabel fart og teft, men også en viktig pådriver for endring og sosial rettferdighet. Major Taylor brukte sitt unike talent til noe langt viktigere enn sport.

Som sportsinteressert generelt, og sykkelfantast spesielt, har du helt sikkert hørt navnet Major Taylor før. Hans fulle navn var Marshall Walter Taylor. Han vokste opp i Indianapolis, Indiana, og var rask på sykkel. Veldig rask på sykkel. Faktisk så rask, at han ble verdens første svarte idrettsstjerne. Men denne afroamerikanske syklisten var noe mer enn bare en superstjerne i idrettsverdenen. Han ble også en ledestjerne i den tidlige borgerrettighetsbevegelsen, i en tid der de som kjempet for like rettigheter møtte lukkede dører og åpen forfølgelse.

«Major Taylor hører hjemme blant de helt store i borgerrettighetsbevegelsen,» sier Michael Kranish, forfatteren av ”Major Taylor: Verdens raskeste mann”. Karnish er opptatt av at historien ikke må glemme Taylor, når de viktigste foregangsfigurene for den afroamerikanske bevegelsen nevnes.

«Han ble tross alt amerikansk mester og verdensmester lenge før Jack Johnson ble første fargede tungvektsmesteren, og faktisk drøye 50 år før Jackie Robinson inntok baseballscenen. Major banet vei for dem begge. En av de mer interessante fakta jeg avdekket med denne boken var at Johnson var veldig inspirert av Taylor, og hadde selv ambisjoner om å bli en sykkelmester. Det er ganske utrolig, men da Johnson krasjet og ble skadet, satte han sykkelen til side og satset på boksingen i stedet. Samtidig viste det hvor farlig banesykling var på den tiden, mange av Taylors konkurrenter skadet seg alvorlig eller døde. Så at Taylor var mentalt sterk, er det ingen tvil om. Tenk på alle de hinder han måtte forsere for å nå til toppen, både sportslige og sosialt sett.»

”Major”

Taylor var sønn av Gilbert Taylor, en veteran fra borgerkrigen, og Saphronia Kelter Taylor. Foreldrene hans flyttet fra Louisville, Kentucky, og bosatte seg på en gård i Bucktown, et jordbruksområde vest Indianapolis, Indiana. Taylor kom til verden 26. november 1878 i Indianapolis og var et av åtte barn i familien som besto fem jenter og tre gutter. Rundt 1887 begynte faren å jobbe i Indianapolis som kusk for Southards-familien, en velstående hvit familie.

Som arbeider for Southards-familien ble tolvåringen Taylor forunt sin første sykkel. Taylor lekte mye med tohjulingen og ble etter hvert så god at Tom Hay, en sykkelbutikkeier i Indianapolis, betalte ham til å gjøre sykkelstunts foran lokalene til Hay og Willits. Taylor tjente $ 6 i uken for å rengjøre butikken og utføre triks. Til arbeidet fikk han også en gratis sykkel til en verdi av $ 35. Kallenavnet «Major» fikk han trolig fordi han utførte sykkelstuntene i militæruniform. Taylor fikk senere jobb som trener og rådgiver i sykkelbutikken Harry T. Hearsey’s. Det var her han traff Louis D. «Birdie» Munger , en tidligere veltepetter-syklist som nå eide en sykkelfabrikk, Munger Cycle Manufacturing Company. De to ble venner for livet, og Munger skulle trene Taylor opp i verdenstoppen.

I sine tidlige amatørdager syklet Taylor både landevei og bane. Det var i banesykling og sprint at talentet virkelige viste lovende takter. Som 15-åringen satte han ny rekord og ble hundset av publikum og bannlyst av arrangøren. I det hele tatt var det mange arrangører som ikke turte å invitere Taylor, av frykt for at andre, hvite ryttere ville nekte å delta. I den såkalte Jim Crow-æraen var rasismen var systematisk, tungrodd og over alt.

Harry T. Hearsey sykkelbutikk i Indianapolis sentrum i 1896, hvor Taylor jobbet som sykkelinstruktør.

«På et tidspunkt sto Taylor overfor så mye motbør og rasisme at treneren hans, Birdie Munger, som også var manager og rådgiver, tok i bruk en krem som skulle få mørkhudede til å bli lysere i huden. Det er helt utrolig!,» forklarer Karnish. «Taylor var ganske motvillig, men hadde ikke annet valg enn å gå med på det. Til tross for at kremen var farlig og ganske lite effektiv.»

Kremen skulle bli et skjellsettende og helt avgjørende øyeblikk i Taylors karriere.

«Han bestemte seg for at rasismen skulle bli hans motivasjon til å vinne, ikke bare på vegne av seg selv, men på vegne av alle afroamerikanere eller andre grupper som led under raseskillelovene. Plutselig tok livet hans en helt avgjørende ny retning.»

Roosevelt-støtte

1887 var Taylors første, fulle sesong blant proffene. I takt med økende antall triumfer, fortsatte hans omdømme og popularitet å vokse. Avisene begynte å omtale ham med fengende klengenavn, som «Worcester Whirlwind», «Black Cyclone», «Ebony Flyer», «Colored Cyclone» og «Black Zimmerman». Han ble også populær blant tilskuerne. En av hans største støttespillere var faktisk president Theodore Roosevelt som fulgte Taylor gjennom hele hans sytten år lange karriere.

Til tross for at Taylor uten tvil var den raskeste rytteren i USA fra omtrent 1897 til 1900, ble han i det store og hele behandlet som en annenrangsborger. Gang på gang ble han nektet å delta i løp, og han fikk ikke lov til å sykle konkurranser i noen av sørstatene, hvilket spolerte sjansene hans til å vinne sammenlagtligaen. Han ble nektet medlemskap i League of American Wheelman (LAW), datidens dominerende sykkelorganisasjonen, bare på grunn sin hudfarge. Han ble avvist på hoteller og restauranter, selv da han hadde store, viktige konkurransen dagen etter. Stadige juryavgjørelser gitt i hans disfavør og bøtene han fikk var mange og urettmessige. Mange av konkurrentene gikk inn for å få han diskvalifisert og syklet aktivt for at han skulle tape. Noen ganger fryktet han de andre rytterne, og ikke uten grunn, noen ganger truet de ham på livet. Under det åpne mesterskapet i Massachusetts i 1897 ble Taylor regelrett taklet i gulvet av William Becker, som hoppet på Taylor og kvelte ham til han ble bevisstløs. Hendelsen var så åpenbar grotesk at juryen måtte ta tak i den. Saken endte med en 50 dollar bot til Becker som ble tillatt å fortsette. Utrolig nok.

Taylor versus Edmond Jacquelin på Parc des Princes i Paris i 1901.

«Kom deg ut nå, hvis du vil dra herfra med livet i behold,» sto det på en lapp på garderobedøra hans en gang. Noen ganger ble han dynket i isvann fra tribunene, spisse stifter ble kastet foran hjulene hans. Regelmessig ble Taylor gjenstand for trusler fra de øvrige rytterne, både før, etter og under løpene. Selv da han hadde vunnet, gikk juryen inn for en hvit vinner hvis finalen hadde vært veldig tett, og i tilfelle uavgjort, tapte Taylor alltid. Det hørte til særsjeldenhetene at Taylor ble gratulert etter en seier.

På en av sine mange reiser i Europa, oppdaget Taylor at han ikke hadde fått sitt favorittrom, nummer 13. Derfor gikk han ned i resepsjonen og forhørte seg om rommets tilgjengelighet. De ansatte på hotellet forklarte at nummer 13 var en bod, ingen kunne bo der. Men Taylor var besatt og la frem ønske om at de skulle ommøblere rommet. Men hvorfor var dette ulykkestallet hans favoritt? Ganske enkelt fordi dette var nummeret Taylor alltid ble tildelt i ritt, og romnummeret han alltid fikk på hoteller. Men sjeldent lot han seg psyke ute av den grunn. For Taylor vant ofte, og derfor ble det hans favorittnummer. Hans « Good luck charm».

«Livet er for kort til å være bitter i sitt hjerte. Derfor ønsker jeg ingen andre vondt,» skal Major Taylor ha sagt.

Taylor på Velodrome Buffalo i Neuilly Sur Seine i Frankrike i 1902.

Verdensmester

I tillegg til sine gode gener, hadde Major Taylor fire effektive våpen i sitt formidable sykkelarsenal. For det første, gjorde gjentatte personangrep fra konkurrentene ham sterk og innbitt mentalt. Mens de andre syklet for pengenes skyld, brukte Taylor streben etter likhet og sosial rettferdighet som sin motivasjon.

For det andre ble han ansett for å være en kløktig taktiker. Gang på gang overrumplet han sine fiender med pokerspill hvor han latet til å være tom for energi når han ikke var det. Han bløffet med ”svake angrep” når han ønsket lure frem de andre i tet, og var en veritabel mester i å gi konkurrenten en falsk trygghetsfølelse.

Nummer tre: Taylor var en teknisk virtuos på sykkelen. Fra ung alder av gjorde han triks og stunts, og i voksen alder utførte han tilsynelatende «umulige» manøvrere for å komme i gode posisjoner eller ut av vanskelige situasjoner. For eksempel, i duell med Edmond Jacquelin i Frankrike. Begge knivet om å komme i bakre posisjon og sakket ned til en ”stand off”. Til slutt sto de begge helt stille, før Taylor begynte å tråkke sykkelen bakover! Edmond lo, aksepterte frontposisjonen og ble slått i sprinten.

Taylors fjerde store fordel var kanskje den mest avgjørende: Ingen kunne slå ham i en sprint. Farten hans var enorm. Gang på gang var Taylor sistemann på oppløpet, men nesten like ofte stormet han forbi samtlige. Derfor ble han en stor publikumsfavoritt og de som våget å invitere ham til arrangementene sine, merket dette på billettsalget.

Under verdensmesterskapet i 1899 i Montreal, Canada, vant Taylor sprinten, og ble dermed den første afroamerikaneren til ta gull i et verdensmesterskap i sykling. Taylor ble den andre svarte utøvere til å bli verdensmester noen gang, etter den kanadiske bokseren George Dixon.

Under en formell tilstelning i Frankrike i 1901.

I sesongene som fulgte tok Taylor sykkelverdenen med storm. I USA gjorde han rent bord. På en europeisk tour i 1901 vant han hele 42 av de 57 rittene han startet. Året etter: 40 av 57. Premiepengene hans gikk gjennom taket og Taylor ble etter hvert en holden mann.

Livet etter

1910 ble hans siste sesong. Med sykkelen hengt opp ønsket Taylor nye utfordringer. Han søkte Worcester Polytechnic Institute for å studere til ingeniør, men ble ikke overraskende nektet opptak. I tiden som fulgte hadde han mange jern i ilden, men ingen ble varige.

Nesten tjue år etter sine aktive dager skrev han en selvbiografi. ”The Fastest Bicycle Rider in the Word: The Story of a Colored Boy’s Indomitable Courage and Success Against Great Odds” ble boksen lange og informative tittel. I boken reminiserte han om sin storhetstid uten mye bitterhet.

«Jeg føler ikke ondt om noen. Fra min side var det alltid et rettferdig spill og jeg prøvde mitt ytterste, selv om jeg ikke alltid hadde de beste betingelsene.»

I 1930 var det vanskelige økonomiske tider for Taylor. Dårlige investeringer (inkludert selvbiografien), aksjemarkedskrasj og virksomheter som viste seg å mislykkes. Taylors hjem i Worcester og noe av familiens personlige eiendom ble solgt for å betale gjeld. Dessuten var han ved dårlig helse de senere årene.

Man vet lite om Taylors liv etter det som ble et mislykket ekteskap og flytting til Chicago. Taylor tilbrakte de siste to årene av sitt liv i fattigdom, solgte eksemplarer av selvbiografien for å tjene en liten inntekt mens han bodde på YMCA Hotel i Chicagos Bronzeville-området.

«Jeg var interessert i Taylor ikke bare fordi han ble verdensmester i sykling, men også fordi han brukte sport til et større formål – for å vise hva en enkeltperson kan oppnå med full dedikasjon, og for å demonstrere at de avskyelige rasistiske teoriene på den tiden var helt feilslåtte,» sier Karnish.

I mars 1932 fikk Taylor et hjerteinfarkt og ble innlagt på sykehuset i Provident Hospital. Etter en mislykket hjerteoperasjon ble han flyttet til Cook County Hospitals veldedighetsavdeling i april, hvor han døde 21. juni, 53 år gammel. Den offisielle årsaken i dødsattesten er «nefrosklerose og hypertensjon», forverret av «kronisk myokarditt». Verken kone eller datter ble informert om hans bortgang før lang tid senere, og ingen gjorde krav på eiendelene hans. Han ble opprinnelig gravlagt på Mount Glenwood Cemetery i Thornton Township, Cook County, nær Chicago, i en umarkert ”fattiggrav”.

I 1948 derimot, gikk en gruppe tidligere proffryttere inn for å organisere en skikkelig gravferd. Med hjelp av donerte midler fikk Frank W. Schwinn, eieren av Schwinn Bicycle Co, i stand en oppgraving og ny begravelse av Taylors levninger. På plaketten ved graven står det: «Verdensmester i sykkel som tok den vanskelige ruten uten hat i hjertet, en ærlig, modig og gudfryktig utøver som alltid gjorde sitt beste. Borte, men ikke glemt.»

Orset etter tunnel-Everest: – En spesiell opplevelse

8848 meter. Mount Everest. Og nå… Jordalstunnelen. Med mål om å «spre litt lys i en ellers mørk tid», og samle inn penger til World Bicycle Relief, syklet Jonas Orset 30 og en halv gang gjennom den mørke, tre kilometer lange tunnelen ved Gudvangen i Aurland kommune. 

– Det var absolutt en morsom opplevelse, det er gøy å gjøre noe litt annerledes, noe som er litt utenfor boksen, sier Orset.

– Det var ganske surt inne i tunnelen, selv om det var stortsett tørt, så var det kaldt, bare tre fire grader. Utenfor regnet det. Oppover i tunnelen gikk det greit, jeg holdt varmen. Så ble det kaldt nedover og jeg brukte et par hundre meter på å komme i gang igjen, kan du si. Å måtte hele tiden re-starte på den måten, tappet meg nok litt for krefter, sier Orset – som sykler under pseudonymet The Nordic Trailblazer.

– Det ble en lang dag. Totalt brukte jeg 12 timer og 34 minutter, pauser inkludert. Det ble 185 km totalt.

– De første hundre meterne var omtrent tre til fire prosent stigning, så ble det brattere opp mot ni-ti prosent da veien gikk i spiral gjennom fjellet. De siste to kilometerne var ganske rett fram, ti til elleve prosent, og man kunne se hele strekket foran seg. Bare på de siste par hundre meterne svingte veien igjen.

Everest-stuntet ble gjort med hensikt om å samle inn penger til den veldedige organisasjonen World Bicycle Relief, som med Colombia og en rekke land i Afrika som nedslagsfelt, skaffer sykler til dem som virkelig trenger det.

– Vi samlet inn 10,000 kroner. Det er penger som vil gå til en god sak og som kommer til god nytte. Jeg håper dette vil skape oppmerksomhet for arbeidet til World Bicycle Relief. Enten om de ga penger eller ikke, så vet folk om organisasjonen mer nå, og kanskje støtter neste gang.

Sondre Holst Enger: Sykkel-juvelens nye liv

«Nå har jeg endelig fått helgefølelsen alle andre har snakket om.» En mørk høst tappet Sondre Holst Enger for motivasjonen han trengte. Heldigvis fant han både kjærligheten og en ny retning i livet.

«Jeg har fått en del oppmerksomhet fra mediene i det siste. Det skal bli litt deilig når det tar slutt og,» sier Sondre Holst Enger.

Han er iført snekkerantrekket sitt og har nettopp avsluttet arbeidsdagen. Nå sitter han hjemme på kjøkkenet og myser utover Oslofjorden sammen med Sykkelmagasinet. Dette er på en måte avskjedsintervjuet. Kanskje skriver vi aldri om ham igjen.

Det er mange norske syklister på klubb- og kontinentalnivået som har kastet inn håndkleet de siste sesongene. Kanskje før de burde. Proffer har vi også mistet. Tapet av Sondre Holst Enger svir litt ekstra. Han er det aller største talentet som har tatt steget ut i profflivet, vist fram toppnivået sitt, men likevel ikke fått det beste ut av karrieren.

Han har nettopp fylt 27 år. Én proffseier fra Østerrike og én fra Kroatia er det han står igjen med etter karrieren. I tillegg bronse fra U23-klassen fra VM i Firenze i 2013.

Men det var så mye mer. Det kunne ha blitt så sinnssykt mye mer.

«Jeg elsket ikke sykling på samme måte som mange andre. Men jeg synes det var fett å sykle selv og å oppleve ting. Det har vært et fantastisk eventyr. For noen opplevelser jeg har hatt og de stedene jeg har sett. Det kunne være at jeg var litt dårligere og ikke fikk oppleve noe av det. Så ble jeg proff, fikk sykle Tour de France og jeg har fått sett kule steder som Hong Kong og mye fin natur. Jeg har rukket å bli litt mett òg, siden jeg har opplevd så mye. Jeg har ikke noe uoppgjort. Jeg kan senke skuldra, lene meg tilbake og tenke at jeg har vært god. Jeg har hatt suksess. Man kunne alltid hatt litt til.»

«Du er fornøyd?»

«Ja, jeg er det. Jeg sitter igjen med mange, gode minner. Nå ble det veldig lett å legge opp siden koronaen kom. Det er flere ritt som ble avlyst, og det er ikke den samme stemninga uten tilskuerne. Det gjorde det lettere å legge opp,» sier Holst Enger.

Arven fra pappa

Continue reading «Sondre Holst Enger: Sykkel-juvelens nye liv»

Sykkelmagasinet spår: Milano-Sanremo

Årets store sykkelrulett står mellom tre store favoritter. Sykkelmagasinet spår utfallet av Milano-Sanremo 2021.

Avslutningen med Cipressa, Poggio og en halsbrekkende nedkjøring til Via Roma blir som vi kjenner den fra før. Men på grunn av jordras er Passo Turchino tatt ut, veien åpner ikke før i april.

Dermed får vi andre året på rad uten Turchino. I det merkelige året 2020 fant ’La Primavera’ sted på sommeren, og fordi mange av de lokale myndighetene langs den liguriske solkysten nektet å stenge veiene sine, kunne ikke stigningen brukes.

I år tar arrangøren i bruk Colle di Giovo i stedet, en stigning fire mil lenger vest. Med sine slake og stigningsprosenter minner den om Turchino, dens portvei ned til rivieraen likeså.

Derfra er mye likt. Over Capo Mele, Capo Cerva og Capo Berta bygges fart, spenning og nervøsitet. Ved San Lorenzo kommer Cipressa med sine 5.5 km à 4.1 prosent, maks 9.

Ni kilometer senere kommer Poggio. 3.7 km à 3.7 %, med et brattheng på 8 % én kilometer før toppen.

De siste fire utgavene har sett avgjørende angrep på Poggio. I 2017 dro Kwiatkowski, Sagan og Alaphilippe i fra, da polakken tok spurten på Via Roma. Året etter var det Nibali som avgjorde, med et prakfullt soloangrep.

I 2019 gjorde Alaphilippe all jobben. Rev i stykker fronten på Poggio, og tok spurten. I fjor var franskmannen først over Poggio i igjen, sammen med Van Aert, dog var det flamlenderen som viste seg raskest.

Følg rittet LIVE på lørdag fra kl 09:30 på Eurosport Player / Discovery Pluss

Milano-Sanremo 2021 Startliste

Theis Magelssen – Eurosport-kommentator:

Jeg kan ikke se for meg at Milano-Sanremo ender i massespurt i år heller. Om Mathieu van der Poel, Wout van Aert og Julian Alaphilippe angriper på Poggio, og bestemmer seg for å kjøre sammen, så klarer aldri spurtlagene i hovedfeltet å kjøre dem inn igjen. Jeg tipper Van der Poel kommer til å gjøre for mye av jobben. Wout van Aert blir den første siden Erik Zabel til å vinne Milano-Sanremo to år på rad. Hårfint foran Van der Poel.

Jarle Fredagsvik – Sykkel-ekspert hos Betsson og Sykkelmagasinet-skribent:

Gamblerne har omtrent gått inn i kollektiv depresjon basert på første del av 2021. Det handler jo om å være litt smart, og sette pengene andre steder enn hos de største forhåndsfavorittene. Julian Alaphilippe, Mathieu van der Poel, Wout van Aert – dels også Tadej Pogacar – har sørget for at det har vært svært dårlig business. Det er liten grunn til å dro at det endrer seg med Poggio som utskytningsrampe på halen av 299 kilometer. Alaphilippe er trolig den eneste som følger Van der Poel opp der. Når Van Aert i kapp i tide? Fra et betting-perspektiv kan jeg ikke gå for prisen på Van der Poels hode. Best verdi får man for Alaphilippe-seier. Hvordan ulveflokken løser det, skal bli spennende å se. Outsidertips: Michael Matthews.

Espen J. Lee – Sykkelmagasinet redaktør:

Fascinasjonen for Milano-Sanremo har alltid vært de ørsmå marginene som til slutt avgjør etter 300 km; retningen på en laber bris over Poggio, for eksempel, kan vippe kampen mellom angriperne og spurterne i den ene eller den andre retningen. Men i år dreier alt seg om tre angripere; det er fait accompli at Alaphilippe, Van der Poel og Van Aert seierskampen skal stå mellom. Dessuten har nok de færreste et ønske om å møte de to siste nevnte i en spurt heller. Van der Poels akilles hæl sitter kanskje mellom skuldrene: Noen ganger er han en villstyring, en taktisk rabulist som ofte tar store sjanser: I Tirreno-Adriatico prøvde han seg med et 50 km langt solobrudd på etappen til Castelfidardo. Vanligvis blir man hardt straffet for taktiske feil i Milano-Sanremo. La oss se om Van der Poel blir det også.

Magnus Drivenes – tidligere syklist og procycling.no-journalist:

Igjen er det vanskelig å komme unna de tre store, og da er det Mathieu van der Poel og Wout Van Aert som har best kort på hånda. Alaphilippe har hittil i år ikke vist at han har det som skal til for å dra fra disse to i Poggio, og det er i tillegg meldt motvind opp rittets siste bakke. Dermed kan det være at Deceuninck-QuickSteps beste håp er en spurt. Der har både Davide Ballerini og Sam Bennett vist gryende form. Begge de er kapable til å vinne årets første monument, og spørsmålet er om Bennett henger med inn til finalen. Dersom han gjør det, blir han vanskelig å slå.

Sjekk ut oddsspill på Milano-Sanremo hos Betsson.

Bookmakernes favoritter:

Mathieu Van Der Poel 3.20
Wout Van Aert 5.00
Julian Alaphilippe 6.00
Davide Ballerini 11.00
Peter Sagan 13.00
Sam Bennett 15.00
Caleb Ewan 17.00
Michael Matthews 20.00
Arnaud Demare 25.00
Mads Pedersen 25.00
Giacomo Nizzolo 28.00
Matej Mohoric 32.00
Philippe Gilbert 35.00
Alexander Kristoff 35.00
Fernando Gaviria 35.00

5 måter å vinne Milano-Sanremo

Retro: Det episke Milano-Sanremo 2013

– Vil spre lys i en mørk tid

Jonas Orset, under pseudonymet The Nordic Trailblazer, skal lørdag 20.mars sykle den 3 km lange tunnelen ved Jordalen, ved Gudvangen, for å sykle Everesting (8848 høydemeter).

Tunnelen har en stigning på 280 høydemeter og må da sykles 32 ganger slik at man sykler like mange høydemeter som verdens høyeste fjell, Mount Everest.

– I en tid der det meste er avlyst og internasjonale konkurranser ikke går som planlagt, ønsket vi å finne på noe som kan sprite opp hverdagen til folk, sier Orset til Sykkelmagasinet

– Jeg liker konseptet våres da, som er å spre litt lys i tunnelen, sier 30-åringen som skal sykle alene.

Innsamling

Målet med sykkel-stuntet er å samle inn 50,000 kroner til World Bicycle Relief. Orset starter rundt kl 08:00 lørdag, og regner med å bruke rundt 10 timer.

– World Bicycle Relief amerikansk organisasjon med nedslagsfelt over hele verden. De fokuserer veldig på å tilby sykler til barn og familier i Afrika, der folk er avhengige av transport for å komme til skoler, marked for å selge varer, og til sykehus. For mange er sykkelen et livsnødvendig transportmiddel. Særlig under pandemien er det ekstra utfordringer med transport siden busser ikke er trygge. Så for dem er sykkelen er ekstra viktig. For oss er sykkelen ofte bare rekreasjon, men for disse er det et ekstremt viktig transportmiddel.

Everest-forsøket kan følges på sosiale medier og The Nordic Trailsblazers hjemmeside. Bidrag til veldedighetsorganisasjonen World Bicycle Relief kan gis via bidra.no.

Sykkelmagasinets Instagram-konto kan du også følge Orset klatre-bragd.

– Jeg vil bli Norges første profesjonelle grussyklist

5 måter å vinne Milano-Sanremo

«Ingen vinner i rulette, så fremt de ikke stjeler pengene på bordet når croupieren ikke ser», skal Albert Einstein ha liret fra en gang. I så fall får vi tro at fysikeren ville hatt samme type aversjon for Milano-Sanremo.

I dette rittet hvor ingen formelbok finnes ligger kasinoet bare et terningkast unna oppløpet, Via Roma, hvor ruletten spinnes hvert år med tilsynelatende tilfeldig utfall for rytternes taktikk, styrker og svakheter.

En spurt, et angrep i bakkene, eller et desperat soloforsøk på flatene. Det virker kanskje vilkårlig og kaotisk. Men hører du med vinnerne, hadde de alltid en plan. En seiersoppskrift.

Vær iskald

For Alexander Kristoff, en taktisk brilliant vinner i 2014, handlet det om å bevare ro og energi i den siste stigningen, Poggio.

– Som spurter er det avgjørende å være ganske langt foran inn i Poggio. Så kan man slippe seg bakover og la andre ta vinden. For meg handler det om å komme over Cipressa. Poggio vet jeg går greit, for den er ikke så tøff og en del kortere, har Kristoff fortalt etter han ble Norges første vinner i Milano-Sanremo.

– Da jeg vant, var jeg kanskje en av de aller siste over Poggio. Så man kan fint vinne selv om man er ganske langt bak, så lenge man holder kontakten og kjører seg opp på de siste kilometerne. Er det motvind på Poggio, så er det enda mer perfekt for spurterne.

Kristoff og Paolini i varm omfavnelse etter seieren.

Alltid ha troen

Milano-Sanremo tok sin moderne form i 1982, da arrangøren bestemte seg for å legge løypa over Cipressa-bakken. Poggio ble lagt inn i 1960. Ruteendringene kom som en reaksjon på klagestormen som mente at rittet hadde blitt for enkelt.

Siden 1982 har 15 utgaver blitt avgjort i en spurt, 3 etter angrep på flatene etter Poggio, 2 etter halsbrekkende angrep i utforkjøringen fra Poggio, 10 etter angrep opp Poggio, og 2 etter angrep mellom de to siste bakkene. Kun en gang har et angrep i Cipressa holdt inn.

Ironisk nok skulle et tidlig brudd, lenge før den nye bakken, holde inn da Cipressa-bakken hadde sin debut (en bragd som ble kopiert to ganger til i ettertid).

Marc Gomez var neo-proff da han pilte av gårde i et tidlig 13-mannsbrudd, og lite ante debutanten at dette var dagen at et brudd skulle holde helt inn i Milano-Sanremo – for første gag siden 1927.

Fremme ved Cipressa var bruddet redusert til to ryttere. Gomez og landsmannen Alain Bondue. Bak kranglet lagene seg i mellom om hvem som skulle ta ansvar, siden storfavoritt Giuseppe Saronni hadde stått av med sykdom og Del Tongo-laget dermed forholdt seg passivt.

Duoen i front holdt sammen frem til Poggio, men Gomez kunne sykle inn til mål alene da landsmannen Bondue falt i en sleip sving på vei ned.

Eddy Merckx knuser til på Poggio di Sanremo.

Ha kontroll på vinden

Sean Kelly, vinner av rittet i 1986 og 1992, gjorde alltid to ting ved ankomst Milano. Han gikk i kirken, tente et lys og ba en bønn om godt hell. Etterpå sjekket han vinden. Den altavgjørende vinden.

Frisk pålandsvind fra siden herjet godt med 1990-utgaven, da Gianni Bugno fyrte sitt vinnerangrep i Cipressa sammen med Angelo Canzonieri. Med feltet sprengt i biter, holdt Bugno unna.

Hennie Kuiper tok full nytte av en sjelden medvind da han drev frem et avgjørende brudd mellom Cipressa og Poggio i 1985. Kuiper ble distansert på Poggio, men kom tilbake og vant solo på flata inn til mål.

Medvind var også en avgjørende faktor da franskmannen Laurent Fignon vant i 1989. Sammen med nederlenderen Frans Massen rev Fignon seg løs fra feltet før Poggio. Et nytt angrep i bakken ga den tidligere Tour de France-vinneren en pen soloseier.

Jakten: Sean Kelly på vei opp til Beccia og LeMond på Poggio.

Angrip på Poggio

I fjor ga Vincenzo Nibali oss det tidende, vinnende angrepet i Poggio siden 1982. I likhet med Poggio-kongen Eddy Merckx, som formet alle sine sju Sanremo-triumfer med et angrep i denne bakken, har Nibali vunnet monument er i tillegg til Grand Tours som Tour de France, Giro d’Italia og Vuelta a España.

Bakken er kun 3.7 kilometer med myke fire prosent i snitt, men etter snaue 290 kilometer i sadelen, kan denne lille knollen ta luven av hvem som helst.

På midten av 90-tallet hadde sykkelsporten begynt å endre seg, og klatretidene på Poggio gikk bemerkelsesverdig ned. I 1993, 1994 og 1995 skulle alle vinnerne i Sanremo krones etter utrolige tider opp bakken.

Mens Bugno brukte sju minutter i 1990, skulle Giorgio Furlan suse opp på fem minutter og 45 sekunder i 1994. Gewiss-rytterens vinnende angrep i Poggio ble timet av lagets lege, Michele Ferrari. Noen uker senere i Fleche Wallonne, skulle tre Gewiss-ryttere ta de tre første plassene. Moreno Argentin, Giorgio Furlan og Eugeni Berzin angrep og syklet de siste 70 kilometerne alene i front.

– Slik skal ikke være mulig, men de klarte det. Det gikk rykter om at italienerne brukte EPO, sa WorldPerfect-rytter Atle Kvålsvoll, som ble nummer 21 den dagen.

2004: Oscar Freire overrumpler Erik Zabel.

Gewiss-trioen bekledde podiet, med over ett minutt ned til fjerdeplassen. Berzin, som også startet hardkjøret på Poggio og satte opp Furlan til seier, skulle noen måneder senere vinne Giro d’Italia.

Gjennomsnittlige klatretid på Poggio de siste ti utgavene er rundt 6 min og 20 sek.

Behold roen, behold posisjonen

Nye bakker, lettere utstyr og sterkere antidoping-fokus. Milano-Sanremo har beholdt sin essens trass alle disse endringene.

I dag er det fremdeles et langt ritt uten store topografiske hinder; et ritt på raske veier, et ritt med stor spenning og uforutsigbarhet, et ritt der farene lurer bak enhver sving.

Da Jan Raas fløy over parapetet på vei ned Cipressa i 1983, tenkte nederlenderen inni seg:

– I dag, Jan, i dag er dagen du dør.

– Jeg vant aldri Milano-Sanremo. Det var altså så nervøst, og man har kun en sjanse. En feil, og du mister 20 posisjoner.

Den fargerike flokken ryttere ser kanskje harmonisk ut, idet den glir behersket nedover langs rivieraen. Tidligere proff Gabriel Rasch sier stemningen i feltet er alt annen enn avslappet.

– Det er 300 kilometer langt, men likevel ikke så mye tid til å slappe av som man kanskje skulle tro. Man må konsentrere seg så å si hele tiden, sier den tidligere Team Sky- og Credit Agricole-rytteren.

– Allerede 20-30 kilometer før Cipressa er det full gas og alle kjemper om posisjonene, alle vil være i front før bakken. Det er galskap i feltet.

Liguria-kysten er på mange måter feltets første møte med våren i sesongen.

Få timingen rett

Milano-Sanremo er spurternes monument. Men det finnes flust av store spurtere som aldri har vunnet det. André Darrigade, Marino Basso, Freddy Maertens, Johan Museeuw, Thor Hushovd og Robbie McEwan. Peter Sagan, vinneren av 11 Tour-etapper, seks grønne poengtrøyer, Flandern rundt, Paris-Roubaix og tre VM, har heller aldri vunnet.

Tom Boonen ble aldri bedre enn nummer to, og tror «ruletten i Sanremo» handler mye om tilfeldigheter og flaks. Og timing.

­– Det er et vanskelig ritt å vinne. Mye handler om posisjonering, spare krefter og time spurten helt perfekt. Man har ikke råd til å gjøre noen feil. Hvis de bare var snakk om sterke bein, hadde jeg vunnet det tre eller fire ganger, sa den belgiske mesteren.

Å vinne i en spurt fra felt eller gruppe er den vanligste måten nå om dagen (15 ganger siden 1982). Men flat eller ei, ingen ryttere vet helt hvordan beina reagerer etter 295 kilometer. Vinneren er ofte den våken nok til å velge best strategi under raskt skiftende omstendigheter.

Det skjedde i 2009 da Mark Cavendish så faren ved Heinrich Hausslers tidlige spurt, og det skjedde igjen i 2012 da Simon Gerrans bløffet seg til en kløktig seier via en gratisreise på Fabian Cancellaras hjul.

Cavendish er et hårstrå foran Haussler.

Lørdag er det igjen målgang på Via Roma, oppløpet i sentrum av Sanremo gjort notorisk for sin lumske helling. De siste 500 meterne som stiger slakt har knust mange hjerter.

Også Kristoffs. Gazzetta dello Sport kalte det «en bom på åpent mål fra fem meter» da nordmannen skulle forsvare sin tittel, men kun ble nummer to etter et glimrende opptrekk av Luca Paolini i 2015.

Verre var det for Erik Zabel i 2004. Tyskeren hadde vunnet fire ganger tidligere og var en skikkelig Sanremo-ekspert. Denne gang lå han på hjulet til rittets store favoritt, Alessandro Petacchi, italieneren som med sitt fryktede Fassa Bortolo-tog hadde vunnet 15 grand tour etappeseire året før.

Zabel spurtet rundt Petacchi, heiste armene over hodet og jublet for sin femte triumf. Men prematurt. Rundt ham bykset Oscar Freire som kastet hjulet sitt foran Zabels akkurat i tide. Den iskalde spanjolen trakk det lengste strået.

Zabels tunnelsyn ble hans bane. Petacchi feilet fordi han tilnærmet seg Via Roma som en hvilken som helst spurt.

Bildegalleri: Drama i rittet mot solen

Et WorldTour-drama i høyeste potens så Paris-Nice avslutte med et brak på den franske solkysten. Tyskeren Maximilian Schacmann fra Bora-hansgrohe forsvarte sin sammenlagttittel etter en sensasjonell finale i ”rittet mot solen”, der mannen alle trodde skulle innkassere ledertrøya for godt, Primoz Roglic, krasjet og tapte rubbel og bit. Sloveneren smalt i asfalten etter bare 22 km unnagjort av sisteetappe. Historien gjentok seg på de siste 25 kilometerne hvorpå rittlederen aldri klarte å komme seg tilbake til front.

Roglic dominerte rittet innledningsvis med tre etappetriumfer, men krysset den siste målstreken hele 3.08 min bak Schachmann og endte slukøret på en 15.plass sammenlagt til slutt. To Astana-ryttere, Aleksandr Vlasov og Ion Izagirre rundet av podiet, henholdsvis 19 og 23 sekunder bak.

Anbefalt lesestoff: Kvinnedagen

5 artikler om damesykling på 8. mars.

I en sesong lammet av pandemi, restriksjon og usikkerhet, har Emilie Moberg oppdaget nye sider ved seg selv og blitt tryggere på livet etter sykkelkarrieren.Men først kommer VM i Belgia. (+)

Emilie Moberg: Karrieren uten en «Gjert»

Norsk damesykling: Før og nå. I en periode på ti år plukket norske kvinner to medaljer i VM og var en selvfølge i toppen av resultatlistene. Hvorfor er det ikke slik lenger?

– Norske jenter kan ta den gjeve medaljen, men det handler om hvordan de veiledes

Ungdomspolitikk, IKEA Bedrift, boredekksarbeider, Nordsjøen, aldri Hitec. Det er mange veier til toppen, sies det. Det gjelder så absolutt for Stine Borgli. (+)

Stine Borgli: Egne veier

Alfonsina Strada trosset sine foreldre og samfunnets normer da hun i 1924 fullførte det 3613 km lange Giro d’Italia på sykkelen hun fikk i bryllupgave.

Djevelen i kjole

28. september 1955 – tidenes første Tour de France féminin rulles i gang. Arrangøren er Route et Piste, et sykkelmagasin eid av Jean Leulliot. Programmet består av seks etapper, inkludert en 25 kilometer lang tempo. Etappene gikk vestover, inn i Normandie og Bretagne, men unngikk lange bakker og fjell.

Tour de France féminin – hvor ble du av?

Bildegalleri: Ciao Siena

Kulissene var nydelige. Spenningen varte helt til siste slutt. Mathieu van der Poels angrep var hors catégorie. Strade Bianche levde opp til forventningene på flere måter. Ikke bare fikk vi bekreftet våre antagelser med favorittseieren til den makeløse Van der Poel, men kampen om seieren dro ut helt til den stupbratte bakken opp til Piazza del Campo. Et merkelig, tilfredstillende paradoks.

I damenes ritt var det minst like spennende. En djerv og vågal italiensk mester satset alt i finalen, men den nederlandske taktiske kaldblodigheten til Chantal van den Broek-Blaak ble Elisa Longo Borghinis bane.