Møtte veggen under korona. Nå skal «Doffen» slå tilbake

Månedene uten konkurranse ble brutale for Kristoffer Halvorsen, og etter hvert gikk hele sesongen i vasken. Nå velger han bort millionlønn og sportens øverste nivå, for å gjenreise karrieren i norsk sykkelsports nye flaggskip.

Kristoffer Halvorsen har på mange måter hodet til en tradisjonell spurter. Det som driver han er adrenalinrushet de siste kilometerne, hvor det kjempes om posisjoner og knuffes, før man skal lange ut mot målstreken. Euforien ved å vinne, frustrasjonen ved å tape, det er drivstoffet. Da koronapandemien sablet ned sykkelsesongen, var det ikke lenger noen målstrek som skulle jages. I stedet måtte 24-åringen sykle rundt hjemme i Kristiansand. Mål og mening fantes ikke lenger.

Etter to år i Team Sky/Ineos skulle nemlig proffkarrieren endelig skyte ordentlig fart i det frittenkende og mangfoldige EF Pro Cycling, men skjebnen ville det ikke slik.

God følelse

For umiddelbart så det ut som en god match. Den avslappede stilen til begge parter var som hånd i hanske. Etter VM-gullet på U23-fellesstarten i Doha i 2016, har kristiansanderens navn vært ettertraktet.

Derfor var EF Pro Cycling-laget villige til å betale millionlønn til nordmannen, samt plassere ham helt øverst i spurterhierarkiet.

«Jeg hadde litt flere valg, men følte EF var et veldig bra lag for meg,» sier Halvorsen til Sykkelmagasinet «Det er det forsåvidt ennå, så jeg var veldig fornøyd da jeg fikk komme dit. De hadde mange ryttere i Girona, mange av de folkene som jobber i laget bor der og de hadde service course der, som passet veldig bra for meg, siden jeg bor der. Jeg fikk en god magefølelse på det, og da var det bare å gå for det.»

Etter hvert som oppkjøringen til 2020-sesongen kom i gang, ble det også klart at han skulle få sin Grand Tour-debut, trolig i Giro d’Italia. Sesongens første ritt kom i Australia, med Tour Down Under, hvor proffkarrieren hadde fått en brå start i 2018. Under oppvisningsrittet People’s Choice Classic veltet han i sperregjerdene og pådro seg et brudd i hånden.

2020-utgaven gikk en del bedre, med to topp ti-plasseringer. I Race Torquay og Cadel Evans Great Ocean Road Race var han også nær toppen. Her fikk han testet opptrekket sitt for første gang.

«Jeg synes vi gjorde en del bra der nede,» husker Halvorsen «Vi hadde litt mer terping på det på samling etter Australia, hvor vi trente ganske mye på opptrekk. Det handlet om å finne ut hvordan jeg vil ha det, men jeg har synes det har vært litt vanskelig. Da jeg syklet i Joker, egentlig helt siden jeg begynte å sykle, så kjørte jeg ofte min egen stil eller linje på slutten. Men jeg tror vi hadde noe skikkelig bra på gang.»

Når klassikersesongen ble åpnet med Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne-Brussel-Kuurne i månedsskiftet februar/mars, følte Halvorsen seg bedre enn noen gang. Med litt mer handlekraft kunne det blitt en del bedre enn ellevteplassen det til slutt ble, i sistnevnte ritt.

«Jeg tror kanskje jeg ble litt for passiv og forsøkte å spare litt krefter. Jeg burde brukt litt mer krefter. Jeg burde egentlig bare ha gønnet litt mer på,» forteller han, men konkluderer likevel med at han var «superhappy» med formen.

Med den strålende formen skulle veien egentlig bære videre til «La Primavera», Milano-Sanremo, spurternes klassiker, hvor EF Pro Cycling hadde høye forhåpninger til debutanten.

Men samtidig hadde koronapandemien funnet veien til Europa, med Italia som episenteret. Etter hvert ble rittene avlyst på løpende bånd, og det italienske monumentet var blant de første som måtte krype til korset.

COVID-19

Plutselig var verden snudd på hodet. «Doffen» befant seg hjemme igjen i Kristiansand, mens det dag for dag ble tydeligere at sykkelsesongen ble satt på vent, og det nye viruset herjet verden over.

Og da kommer vi til dette med å ha en målstrek. For plutselig var det ingen lenger. Gjennom mars var ingenting definitivt. Sykkelsesongen kunne starte opp igjen når som helst, for ingen visste hvordan den neste dagen så ut.

Men så begynte de langvarige konsekvensene å bli klare. Først ble alle ritt ut april avlyst og etter hvert ble det klart at det ikke kom til å bli ritt igjen før på sensommeren.

For mens «Doffen» hadde klart å holde hjulene greit i gang i starten, ble det stadig tyngre og tyngre. Å legge ned den nødvendige treningen, når det var så mye uvisshet og man egentlig ikke visste når neste ritt var, ble vanskelig for den rastløse sørlendingen. Det gikk sakte nedover, forteller han, og til slutt ble han ordentlig deprimert. I stedet for å trene kunne han bruke timevis på å spille PlayStation.

«Det var jo ikke noe gøy,» sier han «Syklingen betyr så mye for meg at når den ikke går bra blir det litt sånn. Jeg har aldri opplevd det før, så det var en helt ny ting. Jeg følte at dette er en læringsprosess for meg. Jeg tror jeg blir en bedre syklist etter dette. Det er jo ingen som går igjennom livet uten å møte noen ordentlige vegger en gang iblant. Nå fikk jeg en midt i trynet, så er det veldig viktig å lære så mye som mulig av det også. Når du er ferdig med det kapittelet der så sitter du igjen med en del lærdom og har vokst på det.»

«Når du sitter midt oppi det, og det er følelser du er litt ukjent med, føler du deg skikkelig i villrede da?»

 «Når du sitter midt oppi det så gjør du nok det. Når jeg sitter her nå, tenker jeg at det nesten er litt flaut, at det ble så dramatisk, men det er litt annerledes når du sitter midt oppi det. Men jeg visste at jeg måtte bare bruke god tid på det, så kom det til å bli bra. Det visste jeg hele tiden.»

Dårlig form

Etter hvert fikk han også hjelp av en idrettspsykolog hos Olympiatoppen. Samtidig hadde han god dialog med EF, som støttet ham hele veien.

«Jobben min er jo å sykle ritt og være i best mulig form hele tiden, men noen ganger møter du en liten vegg i livet. De hjalp meg egentlig bare hele veien og ville meg det beste. Det setter jeg veldig stor pris på.»

Halvorsen tok seg god tid før han var tilbake på sykkelen, for å finne tilbake til gleden. Rundt august tok han fatt igjen på treningen.

På spørsmål om hvor dårlig formen var flirer han og sier at «den var ganske dårlig». Norgesmesterskapet på Røyse, i slutten av august, var egentlig det første målet. Men hvor enn godt det nå sto til med viljen, var ikke kroppen på samme linje.

I stedet jobbet han videre, fast bestemt på å komme tilbake i konkurranse så raskt som mulig, men det viste seg å være vanskelig.

«Form er virkelig ferskvare,» sier U23-verdensmesteren fra 2016. «Jeg kunne kjørt noen ritt på slutten, men det var ikke noen vits. Du må være 100 prosent for å kjøre de rittene vi hadde igjen. Det er ikke noe vits å stille i de rittene da. EF kjørte også bare WorldTour-ritt. Det hadde vært noe annet hvis vi kjørte litt mindre ritt og korona hadde vært helt borte. Hvis det var mindre ritt man kunne brukt som trening, men jeg følte at det ikke var vits å stille å klassikerne, hvor det er beinhardt fra første kilometer. Å være helt på limit de første 100 kilometerne, og så slippe feltet. Da er det bedre å bruke skikkelig god tid til å komme tilbake og ha fullt fokus mot 2021.»

Veien videre

Samtidig hadde tankene om fremtiden begynt å kverne. 24-åringen hadde vært langt nede, kanskje aller lengst ned mentalt. Samarbeidet med EF Pro Cycling hadde vært veldig fint, og de hadde støttet ham hele veien. Han visste imidlertid at om han ønsket en plass i det norske profflaget Uno-X Pro Cycling, så kunne han få det.

«Jeg fikk en veldig god magefølelse på at kanskje dette er riktig nå, for å bli den rytteren jeg har ønsker å bli,» sier Halvorsen

«Ta et steg tilbake, få litt flere folk som jeg kjenner godt, rundt meg. Jeg var ikke redd for at jeg ikke hadde kommet i godt nok slag igjen, men det var mer det å utvikle seg og ta noen ekstra steg. Da følte jeg at hvis det går, da har jeg veldig lyst til det. Så satte vi bare i gang den prosessen.»

Det eneste som sto i veien var bare kontrakten med EF. «Doffen» fortalte om sine tanker rundt fremtiden til sin agent, Joona Laukka, og finnen tok kontakt med EF, for å høre hva de tenkte.

«De sa de kom til å støtte meg uansett. De syntes også at tankene mine hørtes fornuftig ut, selv om de hadde lyst til at jeg skulle sykle der neste år også. Hvis jeg følte det sånn, så var det greit for dem. Det sier jo mye om det laget og de folkene som jobber der. De har vært veldig greie og hjelpsomme hele veien.»

Når den lune sørlendingen spurtet inn til seier på U23-fellesstarten under VM i Doha, var det Pascal Ackermann som fulgte nærmest. Tyskeren er siden blitt proff i BORA-hansgrohe, hvor han har vunnet to etapper i både Giro d’Italia og Vuelta a España.

«Han har jo syklet bedre enn meg jevnt over,» innrømmer Halvorsen «Han har akkurat klart å ta det siste steget, med å vinne ritt og være der oppe. Det er det det handler om. Det er dit jeg jobber for å komme ut.»

«Hva er de viktigste faktorene som du vil prøve å finne igjen, for å få riktig utvikling?»

«Jeg tror kanskje blant annet å roe alt ned litt. Senke skuldrene litt, men å fokusere på det jeg har gjort før også. Endre litt på småting, men samtidig tror jeg den jobben jeg har gjort er bra. Nå skal vi endre på noen ting for å komme opp på et bedre nivå. Jeg føler jo egentlig hvert år at jeg har blitt litt bedre til å sykle og litt sterkere. Spesielt i fjor og starten i år. Bare å finne flyten, er det jeg tenker. Så er jeg helt sikker på at det kommer. Jeg håpet at det kom allerede i 2018, men det gjorde det ikke. Så får man bare fortsette å ha ståltro på det man gjør, så er jeg helt sikker på at jeg tar de stegene. Også etter det jeg har vært igjennom nå, siden man lærer mer om seg selv.»

«Har du følt på forventningspresset, med tanke på at du vant VM, at du skulle begynne å prestere i toppen i proffrekkene umiddelbart?»

 «Det er jo selvfølgelig viktig å ha forventninger, men mine egne forventninger er de som betyr noe. Så har jeg også følt at jeg har kommet nærmere og nærmere hele tiden. Det er stor forskjell på et U23-gull og å vinne et WorldTour-ritt. Jeg visste jo at jeg kanskje kom til å bruke litt tid på det.»

 «Nå tar du et steg tilbake, men er det en målsetning for deg at du skal komme så raskt som mulig tilbake til WorldTouren?»

«Jeg tenker først og fremst at nå er det Uno-X som gjelder. Det er jo et norsk lag, men når jeg har signert for de så er det ett mål: det er å vinne sykkelritt – og så mange som mulig. Få laget til å bli enda bedre. I år har de jo kjørt vanvittig bra, og i fjor også, men mine personlige tanker er jo å vinne så mange sykkelritt som mulig. Om jeg går ut i WorldTouren i et annet lag eller blir værende i Uno-X, og de får kjøre større og større ritt, det får vi ta litt etter hvert. Sånn jeg opplever det nå, er det ikke noen forskjell på Uno-X og et WorldTour-lag. Den eneste forskjellen er at de kjører litt andre ritt, selv om jeg tror vi får kjøre mange gode ritt neste år. De er litt mindre folk i laget, men profesjonaliteten og alt rundt laget er minst like bra som på et WorldTour-lag.»

«Hvis du skal se inn i spåkulen: hvordan vil 2021-sesongen gå for Kristoffer Halvorsen?»

 «Det vil tiden vise,» ler Halvorsen «så holder jeg kortene litt tett til brystet nå. Men jeg skal love deg at jeg kommer til å være i min beste form når rittene starter. Jeg kan ikke gjøre noe mer enn det, så får vi se hvordan resultatene blir. Hvis jeg er i min beste form så pleier i hvert fall resultatene å bli sånn noenlunde.»

Portrett: Tadej Pogacar, vidunderbarnet

Flegmatisk og målbevisst, avslappet og innbitt, sorgløs og grublete; den store åpenbaringen i Tour de France 2020 beskrives i paradoksale ordelag; 22-årige Tadej Pogacar er en syklende dikotomi som trolig vil sette sitt preg på sykkelsporten i lang tid fremover.

Fra Pau til Laruns kommer enda et tidlig skremmeskudd. På den niende etappen tar han skalpen på sin landsmann, Vuelta-vinner og storfavoritt Primoz Roglic. Høyt i Pyreneene, ut av et tykt teppe våt luft, omringet av mørkegrønne voller, sprenger yngstemann favorittgruppen på Col de Marie-Blanque, intet mindre enn 20 kilometer fra mål. Et vågalt stunt med stor risiko, men med desto søtere belønning: etappeseier, bonussekunder og et velplassert, psykologisk stikk i siden til sin slovenske rival.

Tadej Pocagar er ikke enda fylt 22 år og herjer med favorittene i verdens hardeste ritt. Bare 24 timer etter at UAE-rytteren detonerte en bombe på Col de Peyresourde, hvorpå han tjente 40 sekunder vis-a-vis sammenlagtrivalene, byr han altså opp til dans igjen, tilsynelatende uten frykt for konsekvensene. Maken til respektløs jypling.

«Det er sånn han er. Han gjør hva han vil, spiser det han vil, trener når han vil,» sier Jaka Primozic, barndomsvenn og tidligere klubbkamerat av Pogacar.

«Det er ikke et spørsmål om arroganse, men helt enkelt fordi han har en enorm motor som gjør at han stort sett kan gjøre som han vil. Ellers er han en vanlig fyr, livet hans består av Netflix og sykling. Sånn sett er han helt vanlig. Iallfall ganske vanlig.»

Kanskje litt i strid med Grand Tourens uskrevne regelbok, virket ikke Pogacar å holde noe tilbake, med to kruttsterke angrep relativt tidlig i rittet. Der den første forseringen av Tourens fjelletapper ofte utarter seg som en behersket observasjonsrunde, tøylet av en underliggende détente og aktørenes bevissthet rundt de mange etappene i vente, latet en langt mer aggressiv innstilling å resonere hos den unge spilloppmakeren fra UAE-laget. Pogacar virket å skulle gjøre opp for tapt tid.

Lilleputt

Slik har det trolig alltid vært for «Pogi». Som fersk proff i 2019 holdt han lite tilbake. I stedet for forsiktig å gå gradene, smalt han til med seier i Tour of California, og en usannsynlig solid tredjeplass i La Vuelta med tre etappeseire på vei til Madrid.

«Det er bare i hans natur. Selv om han stort sett er veldig avslappet, driver han heller ikke med å kaste bort tid. Når han setter seg et mål, er det kun det som gjelder,» sier Allan Peiper, sportsdirektør i UAE Team Emirates.

Ni år gammel og fersk i sykkelsporten måtte Pogacar overvinne flere hindringer, først og fremst sin iøynefallende, spede fysisk.

«Han så ikke akkurat ut som en atlet, sammenliknet med de andre i feltet var han ganske spinkel,» husker Primozic. Vennene kalte han «Tamau Pogi», grovt oversatt til «Lilleputten».

Han kom ikke fra noen idrettsfamilie heller. Faren jobbet i en møbelfabrikk, moren lærer på en barneskole i en forstad utenfor hovedstaden Ljubljana. Det var storebroren til Tadej som først fattet interesse for sykling. Etter hvert fulgte «Lilleputt» på hjul.

«Gutten har et godt sykkelhode,» sier Peiper. «Godt mulig at hans manglende fysikk i de tidlige årene kvesset de mentale egenskapene desto mer. Han er smart, ivrig på å lære mer og ikke minst utrolig kald. Han kan sove mens en tornado herjer utenfor vinduet.»

La Planche

Det slovenske vidunderbarnet har ikke mange år i WorldTour-gamet, men kan sies allerede å være beryktet for sin sorgløse og lekne stil. Historien om tolv pannekaker med Nutella til frokost, før han angrep en masse i Middelhavslekene i 2018, har allerede blitt en legende. Samme sesong demonstrerte han sin iskalde disposisjon, så vell som sitt fysiske geni, ved å stoppe for å pisse fem kilometer før det siste fjellpasset i Tour de l’Avenir, før han med glans forsvarte sin gule trøye – en eplekjekk manøver med hinaultsk arroganse.

Den yngste Tour de France-mesteren på hundre år fremsto dog alt annet enn eplekjekk, da han som Slovenias første maillot jaune-vinner syklet inn på Champs-Elysees søndag 20.september. Bare 24 timer tidligere var det derimot Pogacars landsmann og venn, Primoz Roglic, som så smått hadde begynt å planlegge festen i Paris. I et sportslig ran på høyde med Champions League-finalen mellom Manchester United og Bayern Munchen i 1999, hadde Touren i det bisarre COVID-året 2020 tatt en drastisk vending.

En gnistrende tempoprestasjon opp La Planche des Belles Filles frembrakte både superlativer og hevede øyenbryn, dette er Touren tross alt. Pogacar gjorde opp for tapt tid som aldri før, stormet inn Roglics ledelse på 57 sekunder og inntok den gule trøya med solide 59 sekunders margin. Den mektige snuoperasjonen ble Pogacars tredje etappeseier etter fjelltriumfene i Laruns og Grand Colombier.

Kontrastene var påfallende allerede før start denne lørdagen før Paris. Pogacar rolig og kontrollert, hvert tråkk ladet med overskudd og ungdommelig energi. Roglic det stikk motsatte, med et anstrengt grimase, spente muskler og hjelmen utilpass.

«Vi lot han sove frem til klokken ti,» sier Peiper «og rapportene gikk på at han sov som et barn. Etter frokost og en liten tur på rulla tok han seg enda en lur tidlig på ettermiddagen. Hvis han var veldig nervøs, så skjulte han det utrolig godt.»

Sammen med Peiper hadde Pogacar rekognosert etappen flere uker i forveien. Drakten, sykkelen og utførelsen var nøye planlagt.

«Men det at han tilsynelatende virker rolig og avslappet, betyr ikke at han ikke er opptatt av detaljene. Tvert imot,» legger Peiper til.

Ungguttens detaljfokus kom til syne da Pogacar før bakketempoen valgte å ta bort wattmåleren. Da kom sykkelen rett under den påbudte vektgrensen på 6.8 kilo. Derfor satte han tilbake wattmåler-festet og snek seg til start med 6.820 kilo mellom beina. For mens forberedelsene var grundige, var utførelsen desto «enklere».

«Jeg kjente bakken godt. Så jeg kjøre bare full gass fra bunn til topp, enkelt og greit.»

«Men det handler også om gode gener, så jeg må takke foreldrene mine også,» sa han på vinnerens pressekonferanse etterpå.

Et unikum

For Pogacar er noe helt spesielt. Et vidunderbarn, et talent man ser svært få av. Han ble tidenes yngste vinner av et WorldTour-ritt med seieren i Tour of California i sitt første proffår i fjor, og sementerte sitt ekstremt lovende talent med podieplass i La Vuelta bare 20 år gammel. Dagen før sin 22. bursdag ble han den yngste vinneren av Tour de France siden 1904.

Det gjorde han under langt i fra ideelle omstendigheter. For i motsetning til Roglic, som hadde et dominerende Jumbo-Visma-mannskap i ryggen i tre uker, måtte Pogacar klare seg uten UAE-lagets beste klatrere da Fabio Aru og Davide Formolo brøt underveis. Laget pleiet dessuten flere interesser i form av Alexander Kristoff på spurtetappene. Da sidevinden hakket feltet i biter på vei til Lavaur, tapte Pogacar ett minutt til sine rivaler, delvis grunnet sviktende vakthold.

Men mangel på hjelpere lot ikke til å spille en stor rolle i fjellene. Pogacar limte seg fast på Jumbo-toget med årvåkent blikk og aggressive pedaler. Med sine to etappeseire i fjellene tok han dessuten en håndfull bonussekunder på Roglic, og fremsto med det som den beste klatreren i rittet, en antagelse understøttet av klatrerekordene han satte på Peyresourde, Marie-Blanque, Pas de Peyrol, Grand Colombier og, ikke minst, La Planche des Belles Filles.

Pogacar trengte ikke et sterkt lag, egen styrke, kraft og aggressivitet var nok.

«Han er lærenemnd, tar til seg all informasjon du gir ham, bearbeider det og setter det ut i praksis på en måte som gagner ham. Sånn sett er han en fryd å jobbe med,» sier Peiper.

«Samtidig har han en sunn distanse til alt sammen, man er nødt til å ta pauser fra alvoret og presset med jevne mellomrom. Det en fin balansegang, men han ser ut til å klare det. Han er det vi kaller en fullkommen rytter.»

Kaggestad ble alvorlig syk: – Var midt mellom levende og død

Johan Kaggestad (77) kjempet for livet kort tid etter at han kommenterte årets Tour de France. I et intervju til TV 2 forteller han om dramaet.

Kaggestad har i en årrekke vært en av landets fremste TV-kommentatorer. For mange nordmenn er stemmen hans særlig forbundet med Tour de France.

Også i høst kommenterte han verdens største sykkelritt, men underveis merket han at formen ble dårligere. Kaggestad trodde det ville gå over, men så smalt det skikkelig.

– Noen dager etter at vi var ferdig med sendingen fra sykkel-VM, fikk jeg enormt vondt i nyreregionen. Det var enorme smerter. Jeg har ikke vært borti makan. Da ble jeg sendt til Ringerike sykehus. Nyrene hadde rett og slett klappet sammen. Det var ganske alvorlig. Jeg var midt mellom levende og død, sier Kaggestad til  TV 2.

Han forteller at han var så sløv at han ikke rakk å frykte det verste. 

– Jeg tenkte aldri i de baner, men jeg har skjønt på legene at de ikke var særlig begeistret da jeg kom.

Kaggestad lå fem uker på Ringerike sykehus. Han er glad for at legene greide å redde nyrene hans og at han slipper dialyse og nyretransplantasjon. For tiden er han til rehabilitering på Vikersund Bad.

Den tidligere friidrettstreneren forteller i intervjuet at han ble syk på rundt samme tid som kona ble lagt inn på det lokale sykehjemmet som demenspasient.

– Jeg hadde en dobbeltbelastning, sier TV 2-profilen.