Rytterne i Tour de France vet selvfølgelig at deres prestasjon i rittet ikke bare er avhengig av treningen de har lagt ned i forkant, men at det snarere er høyere makter som avgjør hvem som får vinne en etappe, hvem som kommer seg uskadd gjennom en massevelt eller hvem som til slutt får bære den gule ledertrøyen i Paris.
En som var panisk redd for plutselig å hisse på seg onde krefter som kunne frata han all lykke, var den tyske spurteren Erik Zabel. Mannen som mellom 1996-2001 vant den grønne poengtrøyen seks ganger på rad, var såpass overtroisk at han valgte å håndvaske den første grønne trøyen for hvert år, bare for å kunne ta på seg nøyaktig samme trøye hver dag. Det at arrangøren forsynte Zabel med minst tre nye, ubrukte trøyer foran hver etappe, spilte ikke noe rolle for tyskeren, som heller brukte svart tusj for å friske opp «T» i Telekom-logoen som gjennom all håndvask hadde bleknet. «Ete» fikk selvfølgelig også kollegaene sine til å stoppe dersom de skulle sykle under en jernbaneovergang og et tog var i sikte. Zabel brukte da heller ekstra krefter til å ta igjen feltet enn å risikere å bli begravd under en kollapsende bro.
En annen tysk spurtkanon er kjent for sitt anstrengte forhold til salt. Marcel Kittel, Tysklands mest suksessrike spurter i Tour-historien, var stadig nøye opptatt av at saltbøssen under middagen stod i ro på bordet før han tok det. Å få videresendt bøssen fra en lagkamerat kunne tross alt føre til at noe salt ble strødd over bordet som selvfølgelig ville få djevelen til å komme til syne.
Det er bare å spørre de italienske rytterne i Touren. Mange av dem passer også på å spise pasta nøyaktig tre timer før rittstart, for hvor ellers skal kreftene komme fra?
Et overdådig måltid var det også som fikk Jacques Anquetil til å lide dødelige smerter på den 13. etappen i Tour de France i 1964. På hviledagen i Andorra dagen før hadde han bortsett fra en grillfest han hadde forspist seg på, ikke forlatt hotellrommet sitt i og med at en spåkone hadde varslet hans død rundt den trettende dagen i Touren.
Det er da bare forståelig at ryttere som den sveitsiske tempospesialisten Fabian Cancellara begynte å snu startnummer «13» opp ned for å unngå uhell i Touren. Nok en fremragende temporytter hadde et skurrilt forhold til rittsykkelen sin. Amerikaneren Lance Armstrong var nemlig opptatt av å fullføre en hvilken som helst etappe på nøyaktig samme sykkel han hadde startet den på. Dette medførte selvfølgelig febrilsk jobbing hos mekanikerne underveis på etappen når det først var noe galt med sykkelen til texaneren.
Lignende tvangstanker hadde Tour-vinneren av 2011, Cadel Evans. Dersom australieren hadde en god dag i Touren sparte han på alt fra briller til hansker og startnummer slik at han kunne fortsette på lykkesporet dagen derpå. Gikk det til helvete en dag, havnet alt av sykkeltøy i søpla.
Lenge leve overtroen!