Folkefesten på Koppenberg via Sykkelmagasinets linse

(Sykkelmagasinet): Øl, tradisjon og høytid. Sykkelritt i Belgia oppleves best ute i løypene.

Fra næringsparken i utkanten av Oudenaarde ble folket kjørt ut til egne fan zone’s på Oude Kwaremont, Paterberg og Koppenberg.

De smarteste var nok de som tok egne sykler i bruk, eller de som kjenner det lokale veinettet godt nok til å hoppe bukk over stengte avkjøringer og bestemte funksjonærer. Folkelivet under Flandern rundt, Belgias aller største folkefest, må helt enkelt oppleves.

Hva er vel noen timers venting i godt lag, med godt drikke – og så eksploderer plutselig det hele med en armada av motorsykler og de aller råeste syklistene i verden?

Sykkelmagasinet sendte fotograf Sjur Martin Kleppan ut i løypene, og dette er historiene han kom hjem med:

FOLKEFEST? Dette bildet er fra Dwars door Vlaanderen i forkant av De Ronde. VIP’en var tilbake!

 

STRATEGISK: Denne camperen var klar for Dwars door Vlaanderen, og hadde selvsagt rigget seg med TV-sending til partiene som ikke gikk rett forbi her. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

GAMLEVEIEN OPP: Her skulle Tadej Pogacar sette konkurrentene skikkelig på plass. Dette er tatt et par dager før det hele braket løs. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

WELCOME TO HELL: I hvert fall for en kort stund. Koppenberg er bare 550 meter lang, men byr på stigningprosent på 22 før den flater ut over toppen. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

 

RETT ØL TIL RETT ANLEDNING: På Kwaremont er det selvsagt bare Kwaremont som duger! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

LANG REKKE: Og lang ventetid for å se proffene. Man er nødt til å være ute i god tid for å få plassen man drømmer om langs løypa. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

FLAMSKE LØVER: Å flagge litt for Flandern som område og det flamske folket er obligatorisk! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

POLKADOTT: Det trenger man ikke være for å nå toppen av Koppenberg, men Tadej Pogacar viste fram hva gode klatrebein kunne gjøre med feltet. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

HJELPENDE HENDER: Lokale kids skal også opp til toppen. Inspirasjonen av å se proffene erobre bakken er enorm! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

ØL OG SÅNT: Belgierne er stolte av sitt øl. Det er en naturlig del av deres kultur. Flandern rundt oppleves best langs løypa, med flamske flagg og en kald øl i hånda. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

INTERNASJONALT: Det var både nordmenn og dansker som tok del i den store sykkelfesten på Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

DEN GAMLE MESTER: Alexander Kristoff etter Flandern rundt. Sånn mellomfornøyd med 10.-plass. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

TILLER-TIME? Det ble ikke det denne gangen, men Ringebu-mannen kommer sterkere tilbake. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

SKAARSETH TIL PUMPENE: Navet i Uno-X-laget holder kontroll i rekkene og er i tillegg en solid rytter selv. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

 

HERJET: Tadej Pogacar satte opp et voldsomt tempo på Koppenberg, og da ble det vanskelig for Alexander Kristoff & Co. å henge på. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

GRAVER DYPT: Alexander Kristoff imponerte over toppen av Koppenberg. Noen dager senere skulle det vise seg at formen var veldig god, da han vant GP Scheldeprjs. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

LOKALE RUNDER: Hovedfeltet var innom Oudenaarde ved et par anledninger, og der er dette bildet tatt. Eddy The Boss! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

 

– Urealistisk at vi skal dominere Flandern rundt

OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Over mektige Kwaremont vaiet Uno-X-vimplene for det skandinaviske energiselskapets kontingent, men alt ved andre gangs passering av brosteinsstrekket forsvant de røde og oransje trøyene fra fronten.

Tobias Halland Johannessen gikk ned i velt, mens Rasmus Tiller var igjennom både velt og sykkelbytte. For å få kapteinen opp i front igjen, ble Søren Wærenskjold og William Blume svidd av.

Til slutt var Anders Skaarseth lagets beste kort i finalen. Lillehamringen ble til slutt nummer 28.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FATTET: Gino Van Oudenhove har styrt lag under Flandern rundt før, og vet hva det handler om. Han tror rytterne hans kun vil vokse på erfaringen de fikk under søndagens blodslit. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.

På dette nivået har kun Tiller og sportsdirektør Gino Van Oudenhove erfaring fra tidligere. Belgieren ville ikke bruke velt og andre uhell som unnskyldning for en resultatmessig blek team performance i de flamske Ardennene.

– Vi hadde nok gjerne sett at det hadde gått litt annerledes enn det vi opplevde i dag. I slike ritt får du en del uhell. Kanskje er ikke alle rytterne våre på nivå for å overleve de uhellene. Det så OK ut en stund med Tobias, Rasmus og Anders opp andre gang mot Kwaremont, men da hadde vi allerede brukt mye krefter.

– Vi visste at det kom til å bli avgjørende. Rasmus hadde veltet like før, men klarte å komme seg opp igjen. Hvis vi skal bruke mye krefter før det egentlig starter, så betaler vi ganske dyrt for det, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.

– Nå vet de også hva vi går til

Uno-X-laget har de siste to årene fått både Markus Hoelgaard og Tiller til å levere gode prestasjoner i klassikerne. Invitasjonen til De Ronde var imidlertid den første.

Hit kommer de beste rytterne i verden. Denne gangen også den doble Tour de France-vinneren Tadej Pogacar. Og de ankommer i solid form.

– Jeg visste hva vi gikk til, nå vet de det og. Nå er det bare å bygge videre på det. Det er et veldig stort hakk opp for oss. Det er ikke Nokere, det er ikke Handzame Classic og det er ikke Dwars door Vlaanderen. Vi kommer oss dit. Det er en hard skole, så vi må bare fortsette og jobbe, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.

Lite fungerte for Tiller

Tiller har blant annet 6.-plass fra Omloop Het Nieuwsblad og 11.-plass fra E3 Saxo Bank Classic, etter at han syklet to år som hjelperytter i Dimension Data/NTT Pro Cycling med nettopp Van Oudenhove som sportsdirektør.

Da Sykkelmagasinet møtte Tiller utenfor Uno-X-bussen i Oudenaarde, var det liten tvil om at 25-åringen var en skuffet og slagen mann.

– Jeg hadde en ganske tung dag, erkjenner han.

– Det hjalp heller ikke på med uhell. På en god dag hadde jeg kommet meg opp igjen uten problemer. Jeg har ikke mer å si enn det, egentlig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HAVNET BAKPÅ: Velt og sykkelbytte hjalp ikke Rasmus Tiller, som heller ikke følte seg helt på topp under Flandern rundt. Her er han på vei over Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.

– Hvordan fungerte laget i dag, når du havnet i trøbbel før Kwaremont?

– Det var veldig bra. Det var kun meg det sto på. Jeg kjente tidlig at det ikke gikk. Jeg prøvde å hjelpe Anders (Skaarseth) så godt som mulig. Jeg hadde håpet å gjøre det bedre, men det kommer nye muligheter, sier Tiller.

Store oppgaver i kø

De mulighetene er blant annet GP Scheldeprijs (6. april), De Brabantse Pijl (13. april), Paris-Roubaix (17. april), La Flèche Wallonne (20. april) og Liège-Bastogne-Liège (24. april).

Invitasjonene er i seg selv bevis på hvor langt satsingen har kommet. Å være med å prege de samme rittene, er noe helt annet. Det kommer med erfaring og ved stadig å utvikle ryttere, utstyr og strukturen rundt laget.

– Tror du Paris-Roubaix som ritt passer denne gjengen enda bedre enn Flandern rundt?

– Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det er litt det samme. Dette er helt nytt for alle ryttere unntatt Rasmus. Det er akkurat samme som her: Det blir velt og sykkelbytter. Vi må ta det steget opp. Når du ser hvor laget kommer fra, er det ganske urealistisk at vi skal dominere Flandern rundt, sier Van Oudenhove.

PS: Susanne Andersen ble nummer 34 under kvinnenes utgave av Flandern rundt. Det var til slutt Lotte Kopecky som vant etter en duell mot Annemiek Van Vleuten og Chantal Van den Broek-Blaak på oppløpet.

– Det hadde vært deilig hvis han holdt seg litt unna

OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Forventningene til Tadej Pogacars Flandern rundt-debut hadde nådd voldsomme høyder i forkant.

Den doble Tour de France-vinneren ladet opp med 10.-plass i Dwars door Vlaanderen. Mathieu van der Poel vant. Det skulle også gjenta seg søndag, men det var slovenerens vanvittige forsering av Oude Kwaremont ved andre gangs passering alle snakket om etterpå.

I forkant hadde to større grupperinger fått slippe løs. På den andre enden av det 2,2 kilometer lange brosteinsstrekket hadde han tatt igjen samtlige.

– Jeg var litt for langt tilbake for å se det, men jeg tviler ikke, sier Alexander Kristoff om hans tidligere lagkamerat.

Imponerte på Koppenberg

Stavanger-mannen var uheldig og punkterte på vei inn mot Kwaremont for andre gang. Dermed misset han sjansen til å hoppe på det potensielt farlige mellombruddet, og ble nødt til å gjøre et catch up-game med de som herjet i teten av rittet.

Iherdig jobbing av Quick-Step Alpha Vinyl samlet gruppene med unntak av Dylan van Baarle og Fred Wright inn mot Koppenberg. Nordmannen fikk en god posisjon inn mot bakken, og overbeviste egentlig på vei opp. At han ikke tettet luka til Mathieu van der Poel og Pogacar var som man kunne forvente, men Sykkelmagasinets egne bilder fra den styggbratte bakken viser at han grov dypt.

GROV DYPT: Det kostet for Alexander Kristoff over Koppenberg. Stavanger-mannen hadde god posisjon inn i bakken, men klarte ikke å ta hjulet til Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.

– Jeg synes jeg hadde en fin dag. Jeg hadde en punktering da det begynte å gå hardt. Det var litt dumt, og jeg brukte en del krefter på å komme tilbake på Berendries. I det partiet mellombruddet gikk, var jeg rimelig kjørt. Da lå jeg på halen. Men fra Kwaremont andre gang var jeg egentlig helt grei. I Koppenberg startet jeg fra en veldig fin posisjon og hadde jeg vært god nok hadde jeg fulgt de beste, for jeg hadde jo hjulet deres. Men det gikk litt for fort.

Gikk forbi pappa Adrie

Jo lenger inn i det over 272,5 kilometer lange rittet man kom, jo mer utkrystalliserte van der Poel og Tadej Pogacar seg som de to sterkeste.

Sloveneren fikk muligheten til å knekke nederlenderen på vei opp mot Paterberg. UAE-Team Emirates-rytteren klarte også å åpne en liten luke bakover.

Alpecin-Fenix-kapteinen viste stor styrke da han tettet den igjen. Inn mot mål var rollene byttet om: Nå var sønnen av tidligere Flandern-vinner fra 1986, Adrie van der Poel, favoritten. På oppløpet kom både Dylan van Baarle og Valentin Madouas bakfra i høy fart, men 27-åringen kontrollerte det hele greit inn over streken. Dermed har han nå vunnet De Ronde to ganger – denne gangen i Wout van Aerts sykefravær.

– Det var vel favorittseier sånn sett, sa Kristoff og tenkte på forfallet fra Jumbo-Vismas kaptein.

Kristoff: – De rundt meg er hakket bedre

En skuffet Pogacar ble til slutt nummer fire, og var synlig frustrert over det faktum. På veien mellom Antwerpen og Oudenaarde, hadde han likevel sjarmert det sykkelgale Belgia til de grader.

Her setter man ekstra stor pris på flandriens som tar initiativ og kjører konkurrentene av bakhjulet. Pogacars oppvisning på Oude Kwaremont brakte tankene tilbake til Tom Boonen og Fabian Cancellaras dager. Eller til andre sykkelstorheter ennå lengre tilbake i tid: Johan Museeuw, Roger De Vlaeminck og Eddy Merckx. Han minner litt om sistnevnte fordi han er så komplett som sykkelrytter.

Kristoff er ærlig på at han selv ikke henger med når favorittene setter inn toppgiret, men sa seg likevel fornøyd med nok en topp 10-plassering.

– Jeg har ikke hatt en strålende vårsesong, men jeg har vært bedre enn i fjor. Jeg kjørte bra i Milano-Sanremo, men det gikk litt for fort. Jeg tror verdiene er greie, men det går nok litt fortere enn da jeg var på topp selv. Sånn sett er det ikke sikkert jeg er så mye dårligere, men de rundt er hakket bedre.

– Pogacars inntreden i klassikerne, hvordan synes du det går så langt?

– Han er ganske sterk. Han kunne godt ha holdt seg litt mer borte, sier Kristoff.

Podcast: Nedtelling til Flandern rundt

Gruppo Compatto lader opp til den helligste søndagen i året. Litt for å teste ut et japansk toalett, men mest for å trekke inn stemningen før den store dagen. Vi går gjennom favoritter, outsidere, før vi tipper vinneren. En gang med hjernen, en gang med hjertet.

Løven fra Flandern

Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.

Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.

«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.

«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.

Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold

Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.

«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.

Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?

2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.

Gjennombruddet

Continue reading «Løven fra Flandern»

Beskjeden etter Tirreno snudde alt

(Sykkelmagasinet): Samme dag som han hadde gjennomført Tirreno-Adriatico, fikk Sven Erik Bystrøm beskjeden som snudde livet på hodet.

Hjemme i Haugesund hadde nemlig pappa Leif Erik Bystrøm brått og uventet blitt revet bort.

– Det var på kvelden etter siste etappe av Tirreno jeg fikk en kjedelig telefon hjemmefra. Min far hadde gått bort. Det var selvfølgelig en tøff tid. Den opprinnelige planen var at jeg skulle sykle Milano-Torino, men jeg kom meg heller med et fly hjemover, slik at jeg fikk være sammen med familien, forteller Sven Erik Bystrøm til Sykkelmagasinet.

Pappa Leif Erik pådro seg et hjerteinfarkt og ble ikke mer enn 64 år gammel. Han var godt oppdatert på sykling og en god støttespiller i haugesunderens karriere.

Sorg og sykdom

I forbindelse med begravelsen fikk Intermarché-Wanty-rytteren et lengre opphold hjemme enn først planlagt. Midt i sorgen har han også blitt satt tilbake av sykdom.

Faktisk har han ikke kunnet trene skikkelig siden han avsluttet det italienske etapperittet for snart to uker siden.

– Det har vært ganske mye forskjellig den siste tiden. Jeg kjente meg litt pjusk mot slutten av Tirreno, men sykdommen holdt seg i kroppen i 10-12 dager etterpå. Jeg tror kanskje det hele ble litt ekstra forsterket av en vanskelig periode generelt sett. Det slapp aldri helt taket, og da jeg forsøkte å trene hadde jeg ingen krefter. I løpet av helga har vi hatt omgangssyke i huset, så det har vært rimelig ’heavy’ for å si det sånn. Det har blitt lite trening.

– Tar Flandern som trening

Etter Biniam Girmays flotte seier under Gent-Wevelgem søndag, tok haugesunderen en prat med laget for å stake ut kursen videre.

Alt før sesongstart ble det diskutert å hoppe bukk over Paris-Roubaix, og heller vende fokus mot Amstel Gold Race, De Brabantse Pijl og Liège-Bastogne-Liège. Den planen har de nå bestemt seg for å følge.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ikke del av Kristoffs spurt-entourage

Laget ønsker i tillegg Bystrøm til start under søndagens Flandern rundt, men med fokus på den første delen av monumentet.

– Planen er å dra ned til Belgia på onsdag for å være der med laget. Det er litt mannefall foran Flandern, så de har spurt meg om å stille. Jeg har i utgangspunktet en hjelperytter-rolle de første 15-16 milene, eller i hvert fall så lenge jeg klarer. Deretter blir jeg igjen i Ardennene og trener i områdene rundt Amstel-løypa, forteller han.

– Hva tenker du om en slik rolle i Flandern?

– For å være ærlig hadde jeg egentlig sett for meg at jeg ikke skulle kjøre der. At jeg heller skulle trene meg opp her hjemme. Laget sa det kunne være bra for meg å komme ned til Belgia, være sammen med dem og få god oppfølging av støtteapparatet. Det blir mer å ta det som trening. Når det ikke forventes noe mer av meg, er det OK. I utgangspunktet liker jeg ikke å start et sånt ritt uten å være helt forberedt, sier han.

Bystrøms reserve vant

Nevnte Girmay har allerede reddet klassikersesongen for det belgiske laget, men har alt begynt hjemreisen til Eritrea. 21-åringen blir altså ikke å se på startstreken søndag.

– Han var egentlig reserve for meg, humrer Bystrøm og sikter til seieren i Wevelgem.

– Planen var egentlig at han skulle være med til og med De Panne, og så reise hjem til Eritrea. Han har vært i Europa i en lengre periode nå. Han kommer fra høyden der nede, så det blir en kombinasjon med familietid og høydetrening inn mot Giro d’Italia for ham.

– Hvilke egenskaper er det han besitter som gjør at han kan vinne Gent-Wevelgem som debutant?

– Det er ganske unikt det han gjør. Vi har visst at han er helt rå i posisjoneringskampen og den biten der. Det beviste han også i de første rittene og på Mallorca – der han vant. Det er jo egentlig det det handler om: Posisjon. Og så hjelper det jo med den spurten han har.

– Er det andre fysiske egenskaper som hjelper ham?

– Jeg har ikke tenkt så mye over det, egentlig – men hvis du sammenlikner den fysiske delen med løping, så kommer det veldig mange gode løpere fra Eritrea og Kenya. Mange av dem kommer fra høyden. Det viser seg gang på gang at de har en fysiologisk fordel. Det er jo litt det samme med ryttere fra for eksempel Colombia. Høyden har defintivt en effekt. Når det gjelder Girmay så er han såpass rå på den tekniske biten i tillegg, og det er imponerende. Han har ikke den samme bakgrunnen som oss. Jeg syklet jo for eksempel ritt i Belgia fra jeg var 16 for å lære meg dette, og fikk det inn tidlig. Sånn sett er det ganske imponerende, selv om han har vært innom Delko og laget i regi av UCI (World Cycling Centre i Aigle, vår anm.) tidligere, avslutter Bystrøm.

Gjennom slagmarkene i Flandern

Det er tidlig morgen i Ieper.

Første, spede solstråler faller flatt over taket til de gotiske lakenhallene på torget og kaster mørke skygger på den brosteinsbelagte plassen. Fra Belfried, bygningens mektige klokketårn, slår det tunge, metalliske slag.

Snart vil stillheten i sentrum av den lille byen i Vest-Flandern brytes av gateselgernes hektiske røre, av turistenes lave mumling, av fuglekvitter og motorstøy. Byen vil våkne til liv akkurat som andre belgiske byer vil gjøre det, bare at det ikke er en selvfølge.

Ieper er byen som ikke burde eksistert i dag.

Det gotiske praktverket på Grote Markt i sentrum av Ieper.

«Under Første verdenskrig ble byen fullstendig ødelagt,» forteller Dries Verclyte til Sykkelmagasinet. «Den senere britiske premierministeren Winston Churchill foreslo å bevare ruinene som et minnesmerke for etterfølgende generasjoner, men byens innbyggere ville gjenreise Ieper. Alt ble derfor gjenoppbygd til hvert minste detalj slik det var før krigen,» sier han.

Dries har smale skuldre, mørke øyer og et gråmelert skjegg. Lycra-trøya sitter som en uniform på 40-åringen som jobber for «Cycling In Flanders», en organisasjon som har satt seg som mål å få flest mulig syklister til å oppleve sykkelsportens mekka, Flandern. Til vanlig guider Dries sykkelgrupper i traséen til «Ronde van Vlaanderen», et av Belgias sykkelmonumenter og store varemerke på vårparten. Men turen vi skal legge ut på denne gangen blir ikke av det euforiske slag, der godfølelsen kommer til å stå sentralt. Vi skal følge i fotsporene til soldater fra Første Verdenskrig som delte samme lidenskap som oss, som elsket å sykle, men som falt på Flanderns slagmarker mellom 1914-1918.

«Er du klar?,» spør Dries idet vi triller ut av byen i østlig retning, gjennom Menenpoort og langs Kasteelgracht-kanalen.

Jeg kjenner lukten av forråtnelse strømme over fra vannet. Det er kjølig denne morgenen. Et grøss går nedover ryggen min når jeg tenker på hva som ligger foran oss.

«Kan man i det hele tatt være klar for en slik tur?,» spør jeg tilbake.

Vi tier.

Vanvidd og meningsløsheter Continue reading «Gjennom slagmarkene i Flandern»

Flandern: Den første runden

Mot et politisk bakteppe i høyspenning, der sykling og nasjonal identitet kom sammen i skjønn forening, så Flandern Rundt dagens lys.

«Lukten av en nysprettet ølflaske, det er lukten av mitt land». Dette sa den store, belgiske forfatteren Georges Simenon, sikkert etter flaske nummer fire eller frem. Men hvis lukten av Belgia er duggfrisk klostermjød, så må nok nasjonallyden være sykkelhjulets roterende ramling på våte veier, vindens sus gjennom spilene, eller metalliske hogg fra stålrammens kontakt med brostein.

De fleste nasjoner bruker idretten til å vise frem sine beste, karakteristiske trekk. Og Flandern, den store nasjonen i det lille landet Belgia, er intet unntak. Sykkel er kanskje den ypperste utholdenhetsprøvelsen som finnes. Det handler først og fremst om smerte, tortur og iver. I likhet med jordbruket, som i århundrer var Flanderns økonomiske grunnmur, er syklingen formet av landskapet, offer for værgudenes lunefulle humør. Fånyttes er det å klage over piskende regn, isende vind eller jordens våte sug. Brosteinen er uavlatelig, leddene dine hovner opp og nesen blør – frelse finnes her ei.

Det flamske folket verdsetter tøffhet, råskap og bravur. De største rittene deres, Omloop Het Nieuwsblad, E3, Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Ronde van Vlaanderen, avholdes alle i perioden februar-april. Man kunne jo tenkes at sensommeren, etter de store tourene, når været er godt, veiene tørre og brosteinen nesten godartet, var et bedre tidspunkt. Ingen gjørme, ingen søle og ingen haglbyger. Men hva er vel gleden i noe sånt?

En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.

Patrioten

Karel Van Wijnendaele var født Carlous Steyaert i 1882. Landsbyen lå mellom Torhout og Lichtervelde i Vest-Flandern, og het Bakvoorde. Stedsnavnet kunne nesten vært et bilde på de frankofiles syn på flamlenderne. Carlous var nummer fem i en søskenflokk på 15, men kjente aldri sin egentlige far, en linfabrikkarbeider som døde da Carlous var bare 18 måneder gammel. Moren giftet seg på ny etter kort tid, med en lokal bonde ved navn Richard Defreyne. Med sine fem barn flyttet hun til Torhout. Like ved sto det flotte Wijnendaele-slottet, som senere skulle virke som inspirasjon til Carlous sitt navnebytte.

Van Wijnendaele var ferdig på skolen 14 år gammel, to år senere enn de fleste andre flamske barn. Han jobbet som løpegutt for en apoteker, gårdsgutt, baker, oppvaskgutt, avisselger og sekretær hos et advokatfirma. Det var først etter et besøk på sykkelbanen i Ostend, at livet hans endret seg for evig og alltid. Der så han nemlig en verdensmester. Robert Protin kom var det sørlige, fransktalende Vallonia og var litt av et syn på sykkelen. Van Wijnendaele var nå fast bestemt: Han skulle bli profesjonell syklist.

Han kjøpte seg sykkel, skiftet navn til Marc Bolle og tilbrakte tre år bak styret med vekslende hell i amatørrittene. Marc Bolle innså etter hvert, om han ikke kunne delta i de profesjonelle rittene, så kunne han i det minste skrive om dem. Han hadde etter hvert spedd på inntekten ved å ta oppdrag fra ymse flamske aviser. Hans journalistiske navn skulle bli Karel Van Wijnendaele.

Ikke langt fra målbyen Oudenaarde, ligger en av rittets mest fryktede bakker, Koppenberg.

Le Tour

På denne tiden var sykling på mange måter en perifer sport i Flandern, fotball var langt mer populært. Men med etableringen av Tour de France i 1903, skulle maktforholdet etter hvert endre seg dramatisk. To flamske ryttere fullførte den første Tour-utgaven, Julien Lootens fra Wevelgem, og Marcel Kerff fra Voeren. Den mest etablerte, belgiske rytteren på denne tiden var derimot en fransktalende herre, Alois Catteau. Han var fra en liten landsby like nord for Roubaix. I 1909 gikk første etappe av Touren fra Paris til nettopp Roubaix, men Catteau ble satt på plass av de flamske rytterne som angrep hele dagen lang.

Etappeseieren gikk til Cyrille Van Hauwaert, fra Moorslede i Vest-Flandern. Han hadde allerede vunnet Paris-Bordeaux, Milano-Sanremo og Paris-Roubaix. I 1910 ble han fjerdemann i Tour de France. Flamske ryttere hadde virkelig noe å fare med i denne sporten.

I 1912 kom Odiel Defraeye og slo virkelig gnist i flamlendernes kjærlighet for sykling. Defraeye kom fra Rumbeke på utkanten av Roeselare. Han hadde jobbet som sykkelbud for flere fabrikker. Noen dager syklet han hele 200 kilometer. Som amatør sopte han inn et drøss av triumfer og utmerkelser, på et dominerende vis som senere skulle betegnes som Merckx-aktig.

Oude Kwaremont forseres som regel tre ganger, og er en av de avgjørende stedene i rittet.

Defraeye ble fort hentet av Alcyon. Det franske storlaget med de kongeblå draktene var en drivende kraft i den unge sporten. Som de fleste fra Flandern, kunne ikke Defraeye et kløyva ord fransk. Sykkelfabrikanten Alcyon verdsatte heller ikke Flandern som et viktig marked, og så derfor ikke nødvendigheten av å ta ut Defraeye til de store rittene. Han var dessuten ikke en mønsterprofesjonell. Etter seieren i Milano-Sanremo for eksempel, dro Defraeye ut i nattelivet i casinobyen og spilte borte alle sine premiepenger. En ting var imidlertid sikkert, Defraeye visste godt hvordan man håndterte seg på en sykkel.

Flamlenderne dominerte Touren i 1912. Været var stort sett motbydelig, og i Alpene var veiene mer som elver å regne. Defraeye, tatt ut til rittet av Alcyon i tolvte time, stortrivdes i forholdene og satte rekordtider ved hver en anledning. I øsende regnvær syklet han inn til Paris, med god margin til sin nærmeste konkurrent, Eugène Christophe. Hundrevis av belgiere tok i mot sin nye helt. To andre flamske ryttere, Marcel Buysse og Philippe Thys, var dessuten blant de ti beste sammenlagt.

I Roeselare ble Defraeye tatt i mot som en helt. 10,000 av byens 35,000 innbyggere sto klare for å hylle sin store mester. For første gang i historien hadde en flamlender tatt rotta på en franskmann i en betydningsfull sammenheng. Premiepengene brukte Defraeye denne gang mer fornuftig. Han bygde seg hus, en kafé og en sykkelbane. Det tidligere sykkelbudet var bare 20 år gammel. Sykkelen ble et nasjonalt symbol for det flamske folk, et tegn på sosial mobilitet, at drømmer kunne bli virkelighet, og et opprør mot de franske herskerne.

Sportwereld

For Karel Van Wijnendaele, aspirerende sykkeljournalist og flamsk patriot, kunne ikke Defraeyes triumf kommet på et bedre tidspunkt. Sykkelsporten eksploderte i Belgia. Antall lisenser økte fra et par hundre til femtusen. Sykkelbaner ble bygget over hele landet.

En opportunistisk forlegger fra Brussel, August De Maeght, hadde et godt øye for utviklingen, og så sitt snitt til å starte en ren sportsavis for den nederlandsktalende flamske befolkningen. Utgivelsen fikk navnet Sportwereld og Karel Van Wijnendaele ble en av dens faste skribenter.

Avisen ble en umiddelbart suksess. I løpet av kort tid gikk Sportwereld fra å være en ukentlig utgivelsen, til å bli en daglig. Like fremgangsrik var Van Wijnendaele, som i løpet av bare fire måneder ble ansatt som redaktør. For Van Wijnendaele handlet dette om mer enn bare sport. Han ville at utgivelsen skulle være tankevekkende, en viktig aktør i det flamske samfunnsliv. Språket var derfor mer kollokvialistisk og folkelig enn andre aviser, reportasjene mindre pompøse enn datidens normal, og spaltene pepret med vestflamsk dialekt.

I datidens Belgia foregikk all formell kommunikasjon, skriftlig som muntlig, på fransk. Være det seg offentlige institusjoner eller forretningsliv. Det samme gjaldt for det belgiske sykkelforbundet. Dette ville Sportwereld gjøre noe med.

Kampen var hard og lang. Men etter ti år med lobbyvirksomhet, gikk endelig myndighetene i Brussel med på å la sykkelforbundet være tospråklig. Van Wijnendaele og Sportwereld var imidlertid ikke fornøyd, og dro i gang en kampanje for flamskspråklig undervisning ved Universitetet i Gent, som også måtte fremme flamsk litteratur og poesi i større grad enn de gjorde. Fra å skrive om girutvekslinger og kneskader, ryddet Sportwereld også plass til nyromantiske vers og diktere.

For Van Wijnendaele var sport ikke bare et spill. Det var også et middel for politisk endring hvor språket var sentralt.

Ikke før 1831, etter et opprør mot nederlenderne i Brussel, støttet av det franske kongehuset, ble Belgia et selvstendig monarki. Selv om de deler språk har forholdet mellom Flandern og Nederland var anspent. Der Flandern er katolsk og konservativt, har Nederland fortonet seg liberalt og protestantisk, til og med agnostisk. Etter Napoleonskrigene avså nederlenderne noe motvillig både Flandern og Vallonia. Før dette hadde franskmennene annektert dem fra østerrikerne, som tidligere hadde tatt over for spanjolene.

Paterberg ble ikke brosteinsbelagt før sent på 80-tallet, men er i dag siste og avgjørende bakke.

I første omgang nektet flamlenderne å følge ordre fra Brussel, men stilt opp mot den franske militærmakten hadde de ikke noe valg. Det nye landet besto hovedsakelig av to lingvistiske grupper: flamlenderne og vallonerne (samt en liten tysktalende gruppering, som for øvrig hadde liten interesse for sykling). Vanligvis sier man at sistnevnte gruppe snakket fransk, men faktisk snakket 70 prosent av vallonerne sitt eget språk, vallonsk, som var tuftet på det latinske lingua romana fra Romerriket.

De belgiske sentralmyndighetene sto således overfor en vanskelig utfordring hvor to av landets største demografiske bestanddeler ikke skjønte et ord av hverandre. Den belgiske kongen, som for øvrig var tysk, besluttet derfor at alle skulle snakke et tredje språk, nemlig fransk. Fransk hadde på den tiden høy status, som kulturens språk, de opplystes språk. Blant de høyt utdannede i Belgia var fransk allerede godt utbredt. Politikere, byråkrater, militære og akademikere, alle kunne fransk.

Den industrielle sentra i Belgia var Vallonia. Hundretusener av arbeidsmigranter strømmet til fra Italia, Portugal og sentrale deler av Europa. Alle kom for å jobbe i gruvene, stålproduksjon og fabrikker. Med et mangfold av tilstrømmende kulturer, og de frankofiles aktive nedkjemping, skulle det vallonske språket med tiden så å si forsvinne fra Vallonia. I dag er det kun rundt trehundretusen som snakker språket daglig, flere av dem er bosatt i Wisconsin.

En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.

Det nederlandske språket i Flandern, Vlaams, skulle imidlertid vise seg langt vanskeligere å bryte ned. I Flandern ble fransk middelklassens språk. Store flamske forfattere skrev sine mesterverk på fransk. Vlaams ble sett på som bakstreversk og ufint, bonden og arbeiderens ukultiverte tale. Den belgiske nasjonalstaten var mer enn 50 år gammel før flamsk tale ble hørt i nasjonalforsamlingen i Brussel. Ordre i militæret ble selvsagt bjeffet på fransk. I 1873 ble to flamske borgere dømt til døden, begge uskyldige skulle det vise seg, i en berømt drapssak der ingen av de tiltalte forsto hva som foregikk. Først etter denne tragiske saken ble flamsk gjort tilgjengelig i justis og straffe-systemet. Et tiår senere kom språket inn i skolesystemet, men det var ikke før i 1930 at det første flamskspråkelige universitetet kom, og fransk ble beholdt som landets eneste offisielle språk helt frem til 1967.

Den første Runden

Sportwerelds første utgave kom 13. september 1912, dagen før det flamske sykkelmesterskapet. 17. februar 1913 annonserte avisen at Flandern Rundt skulle finne sted senere den våren, 25. mai. Van Wijnendaele hadde blant andre med seg Leo Van den Haute, som var med å starte Sportwereld. Selv om han tok seg av alt fra å hente inn sponsorer til å merke opp løypa, skulle det dog ta over hundre år før Van den Haute fikk rosen han fortjente for å ha stablet på plass den første utgaven av rittet.

Inspirert av den voksende, flamske bevegelsen ønsket både Van Wijnendaele og Van den Haute et ritt som tok for seg hele Flandern, både øst og vest. Rittet skulle starte i Gent, ta østover mot Sint-Niklaas, dra sørover mot Aalst, Zottegem og Oudenaarde, deretter mot Kortrijk og Iper, for så å ta nordover mot kysten og Ostend, sør til Roeselare, og tilbake igjen nord til Brugge, og endelig fire runder rundt et vann i Mariakerke, en drabant utenfor Gent. Intet mindre enn 324 kilometer på for det meste brosteinsbelagte veier.

Valget av Gent som start og mål var langt i fra tilfeldig, og sannsynligvis med provokative hensikter. Den fransktalende eliten hadde et ikke ubetydelig eierskap til denne universitetsbyen. Med et stort flamsk arrangement midt på sentraltorget, Korenmarkt, håpte Sportwereld å ta litt av eierskapet tilbake.

Ruten gikk deretter gjennom alle de større, flamske byer. ”Alle flamske byer måtte bidra i frigjøringen av Flandern”, skrev Van Wijnendaele på lederplass.

Sportwereld promoterte rittet stort. Likevel var det bare 37 ryttere til start i Gent morgenen 25. mai 1913. Klokken 06:15 lot Van den Haute startflagget falle, mens Van Wijnendaele ropte ”Mine herrer, dere kan dra av sted!”.

Tolv timer og tre minutter gikk. Så kom sju ryttere inn på finalestrekket i Mariakerke. Flere av dem krasjet, og én havnet i vannet, hevdet rapportene fra rittet. Paul Deman vant spurten i femmannsgruppa som gjensto. Snittiden var 27 km/t. Premiepengene var 500 belgiske francs, eller seks måneders lønn for en lærer på den tiden.

I år, som i fjor, blir det begrenset med folk rundt den ikoniske Paterberg-stigningen.

På flere måter var den første utgaven en suksess. Van den Haute og Van Wijnendaele fikk rittet stablet på beina og vist frem flere av de mest talentfulle flamske rytterne. Deman skulle senere vinne både Paris-Roubaix og Bordeaux-Paris. Antallet tilskuere som møtte frem, var også akseptabelt.

Men den franske herskerklassen kastet også sin skygge over arrangementet. Alcyon og La Française, sykkelsportens største fabrikanter, nektet sine belgiske stjerner å delta i rittet, deriblant Tour-mesteren Defraeye. En seier i et obskurt, flamsk ritt ga ikke noe publisitet av betydning, mente franskmannen.

Året etter hadde Deman signert en lukrativ avtale med Alcyon og ble følgelig nektet av sin franske arbeidsgiver å forsvare sin Flandern-tittel. Med Sportwereld, Flandern rundt og Van Wijnendaele gikk den flamske frigjøringsbevegelsen langt på kort tid. Men egentlig hadde den bare nettopp begynt.

Ny utgave: Sondre Holst Engers nye liv

Våren har alltid stor symbolverdi for syklister. Åpningsrittene etter en lang treningsvinter er ofte første mulighet til å slå tilbake etter fjorårets nedturer. Første mulighet til å rette opp inntrykket, reise kjerringa, kjempe om en ny kontakt, realisere barndomsdrømmer. Våren er derfor nytt håp, nye sjanser, en ny spire som kan være gull verdt.

For Sondre Holst Enger har våren derimot vært kald og ubarmhjertig. For det svært så lovende talentet fra Horten – som under formynderskapet til Thor Hushovds suksesstrener Atle Kvålsvoll ble spådd som Norges neste store stjerne – har snøen smeltet et fnugg om gangen. Skader, sykdom og stang ut. I den store sammenheng ble Holst Enger frøet som aldri blomstret helt.

Jobben som toppidrettsutøver er få forunt. Et privilegert liv hvor enkelte kan høste stor rikdom og berømmelse. Historiene til Marcel Kittel, Tom Dumoulin og Andy Schleck viser imidlertid baksiden av medaljen også, i form av press, forventninger og strenge forpliktelser. Det kan være lite frihet, uten rom for hverdagens prosaiske, små gleder. Mye må forsakes. Noen ganger er kanskje den profesjonelle sykkelsporten som Michel de Montaignes fuglebur; ”de som er utenfor, prøver fortvilet å komme seg inn, mens de som er inne, prøver fortvilet å komme seg ut.”

Sondre Holst Enger har bestemt seg for å bryte ut. Han legger opp kun 27 år gammel. ”Nå har jeg endelig fått helgefølelsen alle andre har snakket om,” sier han til Sykkelmagasinet, endelig på utsiden av buret. I det normale liv kan han kanskje endelig slå ut i full blomst.

Sykkelmagasinet 2021-1

•Sondre Holst Enger
•Leksikon om legender og lidelse
•Paris-Roubaix 1920: journalistens fortelling
•Flandern Rundt: den første runden
•Syklingens Black Lives Matter
•Retro: Liège-Bastogne-Liège 1980
•Gravel: Syklingens ”next big thing?”

 

Flandern rundt-arrangørens smittegrep: Holder ruten hemmelig

Arrangøren av brosteinsklassikeren Flandern rundt holder årets rute hemmelig for å unngå at tilskuere skal samle seg langs veien.

Kommende søndag er det klart for 2020-utgaven av det tradisjonsrike sykkelrittet i Belgia, og fem nordmenn stiller på startstreken, blant dem vinneren fra 2015, Alexander Kristoff.

Nytt av året er det at det ikke er kjent hvor i Flandern-landskapet rytterne skal sykle. Arrangøren har fra før bedt eventuelle skuelystne holde seg hjemme på grunn av koronapandemien, og det tas også ekstra grep for å sørge for at det ikke blir mennesker langs landeveien.

«Ronde van Vlaanderen står på programmet søndag 18. oktober. På grunn av den nåværende helsesituasjonen i Belgia, ber vi som organisasjon om at man følger konkurransen hjemmefra. Derfor er det besluttet ikke å gi ut noen informasjon om ruten», skriver  arrangøren.

Det opplyses også at den offisielle deltakerlisten vil komme på et senere tidspunkt. Av norske ryttere er det så langt meldt fem navn: Kristoff (UAE), Edvald Boasson Hagen (NTT), Amund Grøndahl Jansen (Jumbo-Visma), Sven Erik Bystrøm (UAE) og Rasmus Fossum Tiller (NTT).

Ronde van Vlaanderen, populært kalt Flandern rundt, er en av de to store brosteinsklassikerne i sykkelsporten. Den andre, Paris-Roubaix, ble nylig avlyst på grunn av virussituasjonen.

Også éndagsklassikeren Amstel Gold Race i Nederland er avlyst. I Belgia planlegger man altså å kjøre Flandern rundt, men noen normal utgave blir det ikke uten alle de entusiastiske tilskuerne rundt løypa.