Boka om Edvald og Kristoff: Intervjuet med forfatteren

To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.

Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.

Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.

Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?

Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.

SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?

JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.

SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?

JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!

SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?

JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.

SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?

JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!

SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?

JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.

SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?

JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.

SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?

JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.

SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?

JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.

«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.

Historisk norsk uke i Tour de l’Avenir

– Jeg kan ikke tro det. Jeg var så sliten opp den siste stigningen. Det var så viktig at broren min tok oss igjen og kunne hjelpe meg i starten. Jeg har aldri vært så sliten før, sa Drøbak-gutten.

Tobias Halland Johannessen gikk i de store stjernenes fotspor da han søndag tok sammenlagtseieren i sykkelrittet Tour de l’Avenir etter et ellevilt sekunddrama.

Spanjolen Carlos Rodriguez (20) stakk i brudd på den siste etappen og hadde på et tidspunkt spist opp hele sammenlagtledelsen til Halland Johannessen på 2.18 minutter, men nordmannen kjempet seg i mål til seier likevel.

Han hadde sju sekunder til gode i sammendraget på den spanske klatreren etter målgang. I målområdet var Halland Johannessen utmattet. 4.-plassen på etappen var gull verdt.

Mot slutten røynet det kraftig på.

Ådne Holter og Søren Wærenskjold på etappe 1 etter sistnevntes prologseier dagen før.

– Jeg bestemte meg for å gi alt jeg kunne og håpet at det ville holde. Jeg er så glad det gjorde det, sa 21-åringen.

Deretter takket han laget.

– Jeg vant ingenting i dag. Det var hjelpen fra laget som avgjorde. Uten hjelpen fra broren min hadde jeg ikke vært her. Dette er en lagseier, sa Drøbak-gutten og takket også støtteapparatet.

Et jublende norsk lag på podiet.

Drama

Continue reading «Historisk norsk uke i Tour de l’Avenir»

Kunsten å være kul

I millennium klarte man seg uten øyebeskyttelse for solen. Ikke fordi solen skinte lysere i det 20. århundre enn tidligere tider. Men snarere som følge av menneskeskapt teknologi som innhentet evolusjonen og sto i fare for å blende sansene våre.

Mye ble egentlig overveldende. For første gang brøt man lydbarrieren, man landet på månen, og man utvant våpen der den totale ødeleggelse kun lå en liten rød knapp unna.

I møte med dette ble kanskje ikke konstruksjonen med to fargede glass holdt sammen av acetatplast en veldig imponerende form for beskyttelse. Men de som faktisk tok dem i bruk kunne i alle fall smukke seg med den ultimale merkelappen på modernitet. De var kule.

Det var pionerer innen motorsport og luftfart som først gav solbriller en aura av livskraftig fremtidsiver og optimisme. For å lykkes på ordentlig, skulle man ikke bare omfavne endringene, men gå i bresjen for dem. Livstilen var rask, men også løsrevet og avslappet, samtidig komfortabel med rivende utvikling. Man hadde kanskje ikke pilotlappen helt ennå – men uten ”å lette fra bakken”, lærte man iallfall aldri å fly.

Med solbriller var det tid til lange dager under parasollen, plasking i havet, fritidssysler uten prosaisk rutine og bekymringer. Med øyne bak mørke glass fikk man et slør av mystikk, mens andre trekk ble trukket frem i lyset og ordene vektet annerledes. Man lærte seg å reagere kaldere. Solbrillene tok luven av livets uunngåelige overraskelser. I stedet for å kveppe til i en uventet vending, tok man tiden til hjelp og agerte med lun rasjonalitet.

Coppi var både kul og lun med sine lette pilotbriller på 50-tallet, men det var ikke før på 80-tallet at en mann og hunden hans virkelige endret brillelandskapet innenfor sykkelsporten. Mannen var Jim Jannard og bikkja het Oakley. Dette var prestasjonsrette solbriller. I 1984, før Tour de France, gikk Greg Lemond til innkjøp av noen solbriller han likte godt, Oakley Eyeshades. Året etter ble han og Phil Anderson feltets første offisielle Oakley-sponsede ryttere. Store glass og skraklende farger tok feltet med storm.

Å lese en konkurrent under en heseblesende batalje opp et Alpe-fjell, ble plutselig litt mer komplisert. I 1987 var halve feltet like kule, mystiske og fattet under press. Bakom store plastrammer og blendende speilglass gikk de inn i karakter, følte seg uovervinnelige og ble vanskeligere å lese. Feltet ble mer Hollywood. Eller som en av de store sa:

”Med mine solbriller på er jeg Jack Nicholson. Uten dem er jeg feit og 60”.

Continue reading «Kunsten å være kul»

Stake Laengen: Pogacar nødt til å leve med Armstrong-sammenlikning

Vegard Stake Laengen med viktige bidrag rundt Tour de France-lederen.

Continue reading «Stake Laengen: Pogacar nødt til å leve med Armstrong-sammenlikning»

Lachlan Morton syklet Tour de France alene, samlet inn millionbeløp

EF Education-Nippo rytteren samlet inn 4,3 millioner til World Bicycle Relief med ultra-løp rundt Frankrike.

Continue reading «Lachlan Morton syklet Tour de France alene, samlet inn millionbeløp»

Leknessund: ”Rytteren jeg ønsker å bli”

Grand Tour-håp, etapperitt-spesialist, vordende Tour de France-vinner. Stortalentet Andreas Leknessund har måttet leve med mange forventningsbyggende merkelapper fra utenforstående. Men hva sier han selv om ambisjoner og karrierens retning? Sykkelmagasinet har spurt 21-åringen.

Continue reading «Leknessund: ”Rytteren jeg ønsker å bli”»

TdF-analyse: Faller avgjørelsen på Luz Ardiden?

Det er i motbakke det går oppover, sies det. Det er når terrenget blir bratt at ferdigheter spisses og vilje styrkes. Men i de franske fjellene til Tour de France, i juli hvert år, skjer det langt mer enn bare det.

Det er her helter blir født, mens tapere lider sine største nederlag. Det er her store tragedier og utrolige kuriositeter utspiller seg. Det er i fjellene til Tour de France at historie skrives og som gjør at fjellene i seg selv blir til mytiske steder.

Når Touren i år oppsøker sagnomsuste fjell som Mont Ventoux, Peyresourde, Tourmalet eller Luz Ardiden er scenen klar til nye helter, nye historier og uforglemmelige øyeblikk.

Men hvor skal slagene om den prestisjefulle gule trøya finne sted og hva har egentlig skjedd i de franske fjellene før? Finn ut mer i Sykkelmagasinets store fjelletappeguide. Del 2 tar for seg Pyreneene.

Etappe 15 – Céret – Andorre-la-Vieille

11 juli

Tour-karavanen er fremme i Pyreneene og for en dag vi har i vente! Med fire solide fjell på den 191 kilometer lange etappen fra Céret til Andorre-la-Vieille ligger alt an til en episk batalje mellom verdens beste klatrere.

Kampen om å komme seg med i dagens brudd vil være nådeløst og de første drøye seks milene til den innlagte spurten i Olette vil bare smelte hen som fransk Camembert i middagssola.

Senest i stigningen opp til Montée de Mont-Louis vil dog klinten skille seg fra hveten. Mens spurterne i feltet antageligvis allerede her vil slite, kommer klatregeitene bare til å vispe opp de 8,4 kilometer til toppen.

Men rolig nå. Etappen har bare så vidt startet. Etter en kort utforkjøring skal det klatres igjen. Denne gangen til fjellovergangen Col de Puymorens på 1900 meters høyde. Av de seks gangene Tour de France har lagt løypa innom, har spanske ryttere krysset fjellpasset først hele fire ganger. Godt mulig at spanjolene dikterer løpsutviklingen på etappen i år også.

Spansk, eller bedre sagt katalansk, blir det uansett. Senest når rytterne på sin vei opp til Port d’Envalira krysser grensen til fyrstedømmet Andorra. Fjelltoppen på 2400 meter over havet er den høyeste i årets Tour og førstemann her vil med rett bli belønnet med en ekstra pengepremie på 5.000 Euro til minne for den tidligere syklisten og første Tour-direktøren Henri Desgrange.

Det gjelder likevel å holde tunga rett i munnen, for på den krevende utforkjøringen ned til Encamp er det fort gjort å miste kontrollen over sykkelen og verdifull tid på konkurrentene. Ethvert sekund kan være avgjørende når rytterne skal brekke seg opp dagens siste stigning Col de Beixalis. Forvent et realt bikkjeslagsmål i den 6,4 kilometer lange og 8,5% bratte bakken. Ikke bare venter det bonussekunder på toppen for de første tre rytterne, men dagen derpå kommer også Tourens andre hviledag. Det er med andre ord ikke noe vits å spare på kruttet.

Etappens klatringer:

  1. Montée de Mont-Louis – 8,4 km à 5,7% (1. kat.)
  2. Col de Puymorens – 5,8 km à 4,7% (2. kat.)
  3. Port d’Envalira – 10,7 km à 5,9% (1. kat.) – Souvenir Henri Desgrange
  4. Col de Beixalis – 6,4 km à 8,5% (1. kat.)

Etappe 16 – Pas de la Case – Saint-Gaudens

13 juli

Med totalt 3250 høydemetre på etappen fra Pas de la Case til Saint-Gaudens ligger det an til nok en tøff dag på jobben. Selv om feltet har fått hvilt seg i Andorra, vil det være mange slitne bein på etappen som ringer inn denne tredje uken i Touren. Ryttere som har spart krefter og er fortsatt frisk, vil definitivt våge å gå i brudd – tett etterfulgt av de som fortsatt mangler en seier å vise frem til for sponsorene.

Før feltet forlater Andorra skal de først over Col de Port, som så tidlig som i 1910 var med i Tour de France. Denne gangen var det den 23 år gamle franskmannen Octave Lapize som vant både etappen og Touren. I dag huskes Lapize derimot mest for hans raserianfall opp til Col du Tourmalet, da han, pinet av intens smerte, kalte de offisielle for «drapsmenn». Tilsvarende injurier trenger Tour-sjefen Christian Prudhomme ikke å frykte i år, i og med at stigningen opp til toppen av Col de Port er kortere og et hakk mer moderat.

Hovedutfordringen venter først når rytterne etter drøye åtte mil er tilbake på fransk territoriet og skal klatre opp til Col de la Core. Med en lengde på 13 kilometer og en gjennomsnittlig stigning på 6,6% vil fjellet kunne føre til en første seleksjon i bruddet. Det er likevel ikke før dagens siste fjell Col de Portet-d’Aspet er krysset at mulige kandidater for etappeseieren vil vise seg frem. Men det gjelder å være forsiktig i utforkjøringen. Det var i den bratte nedoverbakken fra Col de Portet-d’Aspet at italieneren Fabio Casartelli i 1995 veltet og mistet livet sitt. Langs veien minner et lite monument om det tragiske dødsfallet til den olympiske mesteren fra 1992.

Etappens klatringer:

  1. Col de Port – 11,4 km à 5,1% (2. kat.)
  2. Col de la Core – 13,1 km à 6,6% (1. kat.)
  3. Col de Portet-d’Aspet – 5,4 km à 7,1% (2. kat.)
  4. Côte d’Aspret-Sarrat – 800 m à 8,4% (4. kat.)

Etappe 17 – Muret – Saint-Lary-Soulan

14 juli

Du verden for en etappe A.S.O. har lagt opp til på den franske nasjonaldagen! Etter drøye 100 flate kilometere skal rytterne klatre tre mektige fjell som kommer tett som hagl på den andre halvdelen av den 178 kilometer lange etappen fra Muret til Saint-Lary-Soulan i Pyreneene.

Først ut er ikoniske Col de Peyresourde, et fjellpass som er fast inventar i Tour de France. Mange heltehistorier har blitt skapt på vei opp de 13 kilometer til toppen på 1500 meters høyde, men minst like mange drømmer har blitt knust i den bratte fjellsiden. Riktignok har det ikke bare vært dramatikk oppover, også ned fra Col de Peyresourde har det vært skrekk og gru. Som i 2001, da Jan Ullrich prøvde å komme seg løs fra sin amerikanske erkerival Lance Armstrong i utforkjøringen, men feilbedømte en sving og havnet i grøfta.

Rytterne må altså følge godt med på vei ned fra Col de Peyresourde og rekker knapt å få tilbake pusten, før de igjen skal klatre. Denne gangen opp til Col de Val Louron-Azet. Fjellpasset er et ungt tilskudd i Touren, gitt at løypa ble lagt hit først i 1997, men lista over klatrekonger opp til Col de Val Louron-Azet vitner om at fjellet er en verdig representant for en første kategori stigning. Fra Marco Pantani til Laurent Jalabert og Julian Alaphilippe – ryttere som viser seg frem her, er sanne mestere av sitt fag.

Men Touren hadde ikke vært Touren uten målgang på toppen av nok et fjell. Den store finalen finner nemlig sted i de ubarmhjertige rampene og stupbratte hårnålsvingene til Col du Portet. Det er ikke usannsynlig at det vil utspille seg to kamper i sluttstigningen – én om etappeseieren og én om den gule trøya. Forrige gang Touren var innom Col du Portet i 2018, var det ingen ringere enn den colombianske klatregeita Nairo Quintana som triumferte på toppen av det 16 kilometer lange monsterfjellet. Uansett hvilken rytter som måtte storme opp fjellet først denne gangen er én ting klart allerede nå. Han vil bli hyllet på samme måte som de franske nasjonalheltene som stormet «Bastille» 14. juli 1789. Vive la France! Vive le Tour!

Etappens klatringer:

  1. Col de Peyresourde – 13,2 km à 7% (1. kat.)
  2. Col de Val Louron-Azet – 7,4 km à 8,3% (1. kat.)
  3. Col du Portet – 16 km à 8,7% (HC kat.)

Etappe 18 – Pau – Luz Ardiden

15 juli

Tour-arrangøren A.S.O. har spart det beste til slutt. På kongeetappen i årets Tour de France skal rytterne pine seg opp to av de mest beryktede fjell i rittets historie noensinne. Col du Tourmalet og Luz Ardiden. De to fjellene av utenfor-kategorien markerer samtidig rittets siste anledning til å samle viktige poeng for klatretrøya eller utkjempe de siste slag i sammendraget før søndagens avsluttende etappe i Paris.

Med bare 130 kilometer ligger alt an til at lagene til sammenlagtfavorittene setter høy fart allerede fra starten på etappen. Gjennom Lourdes, der Thor Hushovd i 2011 vant en episk fjelletappe i verdensmestertrøye, vil feltet nærme seg Tourmalet fra øst. Selv om det stiger jevnt og trutt, er det ikke før den lille landsbyen Sainte-Marie-de-Campan at den kategoriserte delen av fjellet starter. Det var for øvrig her at franske Eugène Christophe i 1913 stod og smidde seg en ny gaffel etter at den opprinnelige på sykkelen sin hadde knekt. Hjelp var det ikke lov å motta på denne tiden.

Den 17 kilometer lange og i snitt 7,3% bratte stigningen til Tourmalet leder rytterne opp til 2100 meters høyde. Veien over toppen er den høyeste i Pyreneene som er asfaltert, noe som ikke alltid har vært tilfellet. Tre år før Christophe skulle oppsøke en smie i Campan, syklet rytterne over Tourmalet for første gang. På denne tiden var veien en grussti og etter sigende fantes det flere bjørner i området enn tilskuere langs løypa. Tourmalet var også scenen der Eddy Merckx flere tiår senere skulle bli erklært som «kannibal». Istedenfor å forsvare den komfortable ledelsen i sammendraget, angrep Merckx i de bratte hengene til Tourmalet og demonstrerte sin overlegenhet. I dag deles det ut en pengepremie til første mann over toppen til minne for sportsjournalisten og tidligere Tour-direktøren Jacques Goddet.

Men så var det altså Luz Ardiden som gjenstår. Kan klatringen til skistedet i Pyreneene bli som et sist lite mintblad for Mr. Creosote i Monty Python’s «Meningen med livet»? Kan fjellet få rytterne til å sprekke? Definitivt! Med 13 kilometer og avsnitt på 12% er fjellet både lang og bratt nok til å skape trøbbel for ryttere som er på stålet. For trøbbel har det blitt før i Luz Ardiden. Bare husk 2003, da Lance Armstrong hekta i en langepose og dro ned Iban Mayo i velten, mens Jan Ullrich ventet på motstanderne. Langt hyggeligere minner om klatringen har derimot Dag Otto Lauritzen, som i 1987 vant Tourens kongeetappe opp til Luz Ardiden i ensom majestet. Lauritzens etappeseier, den første norske i Tour-historien noensinne, er bevis nok for at tro kan flytte fjell.

Etappens klatringer:

  1. Côte de Notre-Dame de Piétat – 2,6 km à 5,6% (4. kat.)
  2. Côte de Loucrup – 2 km à 7% (4. kat.)
  3. Col du Tourmalet – 17,1 km à 7,3% (HC kat.) – Souvenir Jacques Goddet
  4. Luz Ardiden – 13,3 km à 7,4% (HC kat.)

Blitzkrieg: Ocaña vs Merckx

I en av de mest dramatiske Tour de France-utgavene noen gang, gikk den store Eddy Merckx skulder til skulder med en av de få rytterne som virkelig satte ham på prøve.  Dog endte det hele i tragedie for den djerve spanjolen Luis Ocaña.

Continue reading «Blitzkrieg: Ocaña vs Merckx»

Historisk Cavendish tangerte Eddy Merckx

Det ble massespurt på den 13. etappen av Tour de France fredag. Der viste Mark Cavendish muskler og vant. Det var hans 34. etappeseier i rittet.

Dermed har han like mange etappeseiere som belgiske Eddy Merckx i det tradisjonsrike rittet.

– Vi skapte historie, brølte den 36 år gamle sprintveteranen etter den historiske seieren.

Cavendish kom som en kule på oppløpet og var sterkest på den 219 kilometer lange etappen fra Nimes til Carcassonne. Nå har briten 34 etappeseireri Tour de France, soleklart flest av aktive syklister og like mange som Merckx, som mellom 1969 og 1975 vant 34 ganger.

– Det er slitsomt. Jeg kan ikke tenke på det engang. Jeg er så død. 220 kilometer i den varmen og vinden, den finalen … Jeg gravde dypt. Guttene var utrolige. Jeg kan ikke tro det, sa Cavendish.

Mark Cavendish vant ikke en eneste seier i løpet av 2019- eller 2020-sesongen, og mange hadde avskrevet spurtkanonen fra Isle of Man. Etter dagens seier står Cavendish nå med hele fire etappeseire i årets Tour de France, og har gjort de kritiske røstene til skamme.

– Det er bare nok en seier i Tour de France. Det er som den første. Jeg har vunnet en etappe i Tour de France. Det var det jeg drømte om som liten. Det er det jeg drømmer om nå. Jeg har jobbet så hardt for det, sa Cavendish.

Continue reading «Historisk Cavendish tangerte Eddy Merckx»

«Jeg var glad for å få EPO, at jeg var verdig nok»

Jörg Jaksche ble feiret som kronprins i tysk sykling, helt til han i 2006 ble avslørt som kunde hos den spanske legen Eufemiano Fuentes. Mange år etter en av de største dopingskandalene i internasjonal sykling forteller tyskeren sin historie og tar et oppgjør med sykkelsporten.

Continue reading ««Jeg var glad for å få EPO, at jeg var verdig nok»»