april 2023 - Sykkel
Close Form Button

SØK

Måned: april 2023

Uno-X: Tour de Franceinvitasjonen er bare starten på noe enda større

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): Juli måned vil trolig utløse den største norske valfartinga til Frankrike siden Thor Hushovd og Edvald Boasson-Hagen herjet under ”Tour de Norvége” for snart 12 år tilbake.

For henholdsvis Team Garmin Cervélo og Team Sky fløy de to duellantene i strupen på hverandre underveis, men hentet likevel hver seg ut to etappeseire.

Vinteren 2017 med trøya til det som først var et kontinentallag, Uno-X Hydrogen Development Team. Kurt Asle Arvesen ble allerede fra starten ansatt som sportslig leder.

På tross av at Alexander Kristoff har holdt den norske fanen høyt siden med to etappeseirer i gjennombrudds-sesongen 2014, samt én i 2018 og én i 2020, har ikke ringvirkningene her hjemme klart å nå helt de samme proporsjonene.

Til sommeren får Stavanger-mannen ventelig sin tiende opptreden i rittet. At på til den første for et norskeid sykkellag. Kurt Asle Arvesen står selv med fem opptredener i det franske etapperittet, og innrømmer at han gleder seg litt ekstra til å komme tilbake som sportslig leder for et norsk konsept:

– Først og fremst er det utrolig stas å få være med på det. Vi har hatt mange, norske utøvere i Tour de France tidligere, men de har alle kjørt for utenlandske lag. Nå har vi plutselig vårt eget lag som skal ned dit, og det er kjempespesielt, sier han.

Vi får håpe vi slippe å se uhell som Kurt Asle hadde i 2009.

Hushovd vs Cavendish

I Norge er Tour de France tett knyttet opp til Hushovd, fordi Grimstad-mannen egenhendig plasserte oss på sykkelkartet med sine ti individuelle etappeseirer og ikke minst to grønne trøyer, i 2005 og 2009. Hans intense dueller mot Mark Cavendish og Robbie McEwen i massespurtene ble dessuten brakt rett hjem i de tusen stuer etter at TV 2 valgte å satse skikkelig på konseptet siden 2003.

Kaoset som venter de norske gutta på fjelletappene i Frankrike. Midt i folkemengden skimtes så vidt Alberto Contador.

Fram til Kristoff tok hjem åpningsetappen i Nice i august 2020, var Hushovd den eneste nordmannen som hadde hatt den gule ledertrøya på overkroppen. Om ikke den historien gjentar seg denne sommeren, er innpasset Uno- X nå har fått i verdens mest prestisjetunge sykkelritt som nær en garanti man får for at det i framtida kommer til å skje igjen.

Hyggelig telefon å få fra TdF sjefen Christian Prudhomme.

– Hva tror du det vil si for den framtidige rekrutteringen til Uno-X at man kan tilby rytterne matching på mer eller mindre fast basis i Grand Tours?

– Jeg tror det er kjempeviktig for rekrutteringa generelt. Unge, norske håpefulle vil få noe se opp til. Vi kommer til å få masse oppmerksomhet, etter kanskje et par litt labre sykkelår i Norge, etter at Thor, Edvald og Alex herjet mer for ti år tilbake, vil dette nå snu fullstendig og folk vi få et annet forhold til sykkelsporten. Jeg tenker også at de som står der med valget om å velge skøyter eller langrenn, kommer til å velge sykkelsporten utover.

Halland Johannessen og Kristoff er to ryttere det blir spennende å følge i årets tur i Frankrike.

– En vill opplevelse

ASO-sjef Christian Prudhommes definitive ja til det norske konseptet, framstår som både rett og rimelig etter at Jérôme Pineau sviktet kapitalt med å stable sin egen B&B Hotels-satsing opp på det neste nivået.

Fallet var trist da det også ble klart satsinga som hadde skrytt på seg både 20 millioner euro fra Carrefour og underskriftene til Cavendish og Cees Bol, la hele satsinga på is i desember.

Basert på alle kriterier framsto de røde og gule rytterne fra nord som det beste alternativet.

– Jeg sto og spiste pølse på YV ved Biri på vei ned fra jule- og nyttårsfeiring, da Jens Haugland kunne overbringe budskapet om at vi hadde blitt invitert til Tour de France. Det var en vill opplevelse, sier Arvesen.

– Når var det du begynte å føle seg sikker på at dere ville motta en invitasjon denne gangen?

– Vi fikk ganske gode signaler i fjor. De var ærlige på at vi var tett på å komme med foran starten i Danmark, og at vi hadde vist oss fram sportslig på en god måte. Tour de France-invitasjonen ble delt ut i februar. Og dagen etter vant Anton Charmig en av etappene der nede. Men jeg tror uansett det ville ha vært vanskelig å danke ut et fransk lag, sier han.

Kurt vant 11. etappe i 2008.

Typer for forskjellig terreng

Der vi tidligere har sittet slavisk og ventet på massespurtene på noen av de flateste etappene, er ting også i endring i det henseende i toppen av norsk sykkelsport.

Kristoffer selvsagt et ledd i planene foran de 21 etappene som venter etter la gran salida i Bilbao den 1. juli. Men profilene på Uno-X-laget er også kapable til å slå til i kupert terreng.

Det viste blant andre Tobias Halland Johannessen ved å bli blant de ti beste under Katalonia rundt og Critérium du Dauphiné i fjor, der gutten fra Drøbak også var den beste ungdomsrytteren. Rundt ham banker også Charmig, Niklas Eg, Torstein Træen og Jonas Gregaard kraftig på døra.

– Vi har mange gode ryttere. Det sier seg litt selv hvem som er aktuelle ut fra hva de har prestert tidligere og hva slags nivå de har prestert på. Vi har ikke gjort noe uttak ennå, selv om vi har en liste oppi hodet. Det er 4-5 måneder før vi skal ta ut og finjustere troppen der. Vi skal sørge for at vi har åtte gutter som er i form og er skadefrie, så skal vi nok få noen artige dager i juli.

– Litt grovt sett, hvor mange ryttere har dere i Uno-X-stallen per dags dato som er gode nok til å vinne en av etappene i Tour de France?

– Per i dag tipper jeg vi har 5-6 ryttere som kan klare det. Når vi ankommer juli har vi 8. Neste år har vi 15. Da kan vi begynne å velge. Når selv jeg klarte å vinne en etappe i Tour de France, så er det man som kan klare det, sier han med et smil.

Organisasjon og utstyr holder allerede WorldTour nivå.

Giro d’Italia og Tour de France

Det han dog sier i fullt alvor, er at Uno-X Pro Cycling Team på lang nær har satt sluttpunkt i sin utvikling ved å komme inn i Tour de Francevarmen.

På sikt er fremdeles målet å slå kloa i en av de 18 WorldTour-lisensene. Den neste muligheten til fornyelse er i utgangspunkt fra 2026-sesongen og tre år framover. Men satsinger kan selvsagt også gå dukken før den tid.

I tillegg finnes en gulrot ved å plassere seg blant de to beste lagene på Europatour- rankingen. Også det vil garantere plassen på kalenderens største ritt.

Uno-X-sjef Jens Haugland har allerede signalisert at de ønsker seg flere av rytterne som forlot satsinga for 2-3 år siden tilbake igjen, og på den lista står blant annet navnene til Tobias Foss, Andreas Leknessund, Jonas Iversby Hvideberg og Markus Hoelgaard.

En spennende sommer for Uno-X sjef Jens haugland.

Sett i lys av tankene om å bli WorldTour, påpeker Arvesen følgende: – Ting endrer seg hele tiden. Vi endrer målsettingen når vi når det målet vi først har satt oss. Vi har et mål om å bli et WorldTour-lag etter hvert og da er det klart at vi er avhengig å ha et mer robust lag. Hvis vi også skulle ha tatt med oss pakka til RCS Sport (inkluderer blant annet Tirreno-Adriatico, Milano-Sanremo og Giro d’Italia), og kjøre et parallelt løp i Italia som vi nå gjør i Frankrike, så er vi avhengig av å ha de beste og norske danske rytterne.

Det er ingen enkel oppgave for oss å bygge og et WorldTour-lag fra Norge og kun rekruttere derfra.

De finnes også andre Pro Teams som satser hardt: Fabian Cancellara og Doug Ryder står bak lag som rekrutterer fra hele verden. Men hvis vi skal klare det en gang, så er det nå, sier Arvesen.

Vi får håpe det blir mye rødt og gult i fronten av feltet i sommer.

Fra Øst-Europa til den største scenen

Fremdeles er vi noen måneder unna årets Tour de France. Rasmus Tiller, Anders Skaarseth og Alexander Kristoff skal først klargjøre seg, og deretter komme uhildet gjennom de tøffe vårklassikerne.

I Uno-X-leiren er likevel planleggingen til Grand Tour-debuten i gang for fullt. Et tidlig svar fra ASO hjalp til med den prosessen.

I mars og april vil rytterne fra den flatere delen av klassikerne, og den mer klatresterke grenen, anført av Halland Johannessen-tvillingene og med Ardennene som årets første mål, være fullt opptatt med konkurranser.

Arvesen forteller at diskusjonene allerede nå går rundt hvilke ryttere som skal tas ut av konkurranse i mai måned, og heller fortsette forberedelsene i høyden fram mot Critérium du Dauphiné. Når vi kommer dit, vil vi også ha en bedre oversikt over hvem som får et sete i den splitter nye Uno-X-bussen som bygges i løpet av våren.

I det hele tatt er det mye å glede seg over for en av verdens aller mest framgangsrike, nye sykkelkonsepter for tida.

– Vi har nok aldri trent bedre enn foran denne sesongen, både før og etter beskjeden om at vi får kjøre Tour de France. Det er klart det inspirerer rytterne våre å se at det er mulig å gjøre det i dette laget. Men samtidig inspirerer det staff, mekanikere, sportsdirektører og trenere. Nå skal vi vise oss fram på den øverste scenen. Det som er så artig er at mange av de som sitter i disse posisjonene, også var med på å kjøre bakgårdsritt i Øst-Europa.

For å nå de framtidige målene satsinga har satt seg, vil det også bli et spørsmål om kroner og øre. Et bedre utstillingsvindu enn Tour de France kunne de umulig ha plassert seg selv i:

– Oppmerksomhetsmessig er det det aller største. Det fikk vi en forsmak på når vi fikk den plassen. Det kommer til å ta av fullstendig når vi kommer til juli. Det er kjempeviktig for hele systemet, når vi har den målsettingen vi har.

– Dere har vært ganske åpen om at dere er på jakt etter en co-sponsor ved siden av Uno-X, og?

– Jeg vil si at det er en håndsrekning og en gavepakke til store firmaer der ute som ønsker å profilere seg. Nå har Uno- X tatt regninga med å bygge opp til denne festen her, så nå er plassen åpen med frikortt. Jeg blir overrasket om ingen biter på der, svarer eresfjordingen.

Kristoff vinner sin første seier i Uno-x drakt under Volta Algarve.

Timeline, Uno-X:

Høsten 2016: Lillehammer Cykleklubb og Ringerike Sykkeklubb gikk sammen og forente krefter i kontinentalsatsingen Uno-X Hydrogen Development Team. Kurt Asle Arvesen ble ansatt som sportslig leder.

2017: Satsingen bemerket seg på overgangsmarkedet ved å hente Andreas Leknessund, Jonas Iversby Hvideberg og Idar Andersen fra den strålende 99-årgangen. De prøver også å hente Iver Knotten, Rasmus Tiller og Tobias Foss fra Joker. Ender opp med sistnevnte, og signerer Anders Skaarseth sent på året.

2018: Ny oppgradering. Laget henter Kristoffer Skjerping og Markus Hoelgaard fra Joker, og forteller den 2. april at de vil søke lisens som ProTeam i 2020.

2019: Starter eget utviklingslag: Dare Bikes Development Team. Halland-Johannessen-tvillingene blir signert.

2020: Fem danske ryttere blir hentet til satsingen, blant dem juniorverdensmester Julius Johansen. Laget varsler at de starter kvinnelag og søker WorldTour-lisens for 2022-sesongen. Vil søke for herrelaget året etter.

2021: Signerer Kristoffer Halvorsen, Søren Wærenskjold og Rasmus Tiller. Får innpass i ritt som Kuurne-Brussel-Kuurne, E3 Harelbeke, Brugge-De Panne og Amstel Gold Race. Markus Hoelgaard presterer solid.

2022: Første norske lag i ritt som Omloop Het Nieuwsblad, Flandern rundt, Paris-Roubaix, Volta Catalunya og Critérium du Dauphiné. Forsterker laget ytterligere med blant andre Niklas Eg, William Blume og Anton Charmig. Laget får sin første, norske verdensmester ved Søren Wærenskjold på U23-tempoen.

2023: Blir invitert til Tour de France. Alexander Kristoff inn på laget.

Verden rundt på grus

Posted on by administrator

(Sykkelmagasinet Gruppetto): – Hva skal jeg kalle deg, profesjonell, eller er det ikke så lett å være det i gravelbransjen?

Jonas: – Det er ikke som blant landeveisproffene, heller ikke som blant terrengsyklistene. De kalles ofte “Privateers,” syklister som reiser rundt på egenhånd, kanskje med noen relativt små private sponsorer.

Det er ikke proffkontrakter som vi kjenner fra landeveien, men kjører du bra, spesielt i USA, som vi må si er sentrum for gravelsyklingen. Noen tjener brukbart, men det er de få toppene som til en viss grad har sponsorer, men like viktig er sosiale medier hvor de ofte henter inn noe som “påvirker,” eller influencer som det populært heter nå, men det er vel noe som ikke klinger utelukkende positivt…

I USA er det vel kanskje femten som man kan si lever OK av gravel, og i Europa er det kanskje ikke mer enn seks-syv stykker.

S. G.: Hva med deg?

Jonas: Jeg prøver å leve av det, men jeg kan ikke kutte ut alt annet og bare hygge meg med sykkelen. Det er kanskje ikke drømmen å “bare” sykle hele tiden. Jeg liker å ha andre ting å drive med. Gravel i Norge er en individuell ting, det er ikke lag som på landeveien.

S. G.: Treningen kan du vel gjøre sammen med både landeveissyklister og terrengsyklister?

 Jonas: Ja det er hyggelig, og jeg gjør det. Det blir mest trening på landeveien, litt enklere å strukturere treningen på asfalten. Muskelbruk og sittestilling er nokså likt på landevei- og gravelsykkelen. Du jobber riktig nok mer på gravelsykkelen, det er ikke så enkelt å ligge på hjul i en gruppe for å “hvile.”

Faller du av feltet på landeveien er det nesten umulig å sykle seg opp igjen alene, på gravel er det noe enklere, du får mindre effekt av å ligge på hjul siden farten ikke er like høy. Du merker det på lengre ritt og treningsturer at du trår mer eller mindre hele tiden.

På vei til sterk 5. plass i fjorårets Red Bull Rio Grande Gravel.

S. G.: Hvor fort går det på et typisk gravelritt blant dere proffer, men som du sier, dere er ikke proffer i ordets rette forstand?

Jonas: Ja riktig det, men vi som reiser rundt og kjører de store rittene trener som proffer, og snittfart i ritt er ofte rundt 35 km/t, noe som er raskt på grusveier om ikke alltid er like jevne og fine. Det hjelper selvfølgelig å ligge i en gruppe på grusen også.

S. G.: Apropos fart, det gikk fort i gravel-VM, jeg så du forsvant fra frontgruppen, hva skjedde?

Jonas: Ja, det gikk fort, tror vi endte med 37,5 km/t. Jeg hadde uflaks og punkterte etter bare ti kilometer. Det var ikke følgebiler, så jeg hoppet av sykkelen, tok ut gasspatronen og tenkte det ville funke da jeg ikke kunne finne noen større hull i dekket. Jeg fikk litt problemer med patronen, satt inn nummer to og da fikk jeg inn luft, men ikke nok til at det var noe særlig å sykle på. Vi har skum i dekkene for å hindre at det blir helt flatt, men i svinger og rufsete partier sitter ikke dekket skikkelig så man må ta det med ro. Jeg fortsatte til lange/servicestasjonen, men den var først etter 22 kilometer, så det var egentlig håpløst. Det var fortsatt syklister rundt, så jeg tråkket til mål. Løypa var flat, med kun 700 høydemeter på 20 mil.

Unbound 200 Pro Race. Tøft ritt med 32 mil på grusveier.

S. G.: Hvordan følte du det gikk før du fikk problemer?

Jonas: Jeg satt greit med feltet i starten hvor det meste av klatringen var, så jeg hadde nok kunnet sitte med i fronten lenge. Jeg så at ryttere jeg vanligvis sykler likt med var blant de 20-30 første i mål, så topp 30 hadde jeg nok klart. Jeg ville uansett fullføre, det var det første UCI-arrangerte VM i gravel, så det var stas å være med. Opplevelsen er en stor del av det hele. Morsomt å se på nivået.

S. G.: Uvant løype?

Jonas: I VM var det rett inn i en bakke, noe som i USA er uvanlig. Det er flatere i begynnelsen og det er først mot slutten det drar seg til. Her var det mye svinger, mens i de større rittene er det større grusveier med lange flater. I USA har de nå startet å legge inn enkelte mer krevende partier, mer som single – track løyper i terrengsykling.

S. G.: Hvorfor er det i USA det virkelig slo an først?

Jonas: Tror det er den fine blandingen av grusveier, litt mer teknisk enn på landevei, og de liker at det er langt og hardt, og det blir en prestasjon å komme seg til mål. Det er som regel lange ritt, som regel over 16-17 mil. Det er langt på grus, hardt hele veien, noe jeg ser på wattverdiene som er høyere når jeg sykler gravel.

Etter målgang, støvete og glad.

S. G.: Hva tenker når det gjelder landeveisryttere, fint å trene på grusen?

Jonas: Ja, man må jobbe og tråkke jevnt hele tiden, så det er fin trening for landeveissyklister, ikke minst er det fint for tråkkteknikken. Noe jeg setter mest pris på er de mange fine veiene i fjellområdene i Norge. Du finner så mange fantastiske veier når du svinger av fra “turistveiene” og tar noen av de veldig mange grusveiene som går på kryss og tvers over hele landet. Man tenker ikke på hvor heldige vi er med så mange muligheter før vi kommer oss ut på tur og får oppleve det selv.

S. G.: Hvis du vil på stier også, synes du det funker?

Jonas: Ja, om det ikke er altfor teknisk går det greit. Du får også gravelsykler med dempegaffel og plass til skikkelig grove dekk. Det blir selvfølgelig aldri som en fulldemper, men det fungerer veldig bra.

S. G.: Hvor mange år har du syklet aktivt, du startet vel ikke med gravel?

Jonas: Nei, jeg begynte å konkurrere i siste år som junior og nå er jeg 32, så det blir 13 år med startnummer. Da var det landeveien på IF Frøys kontinentallag hvor det ble noen fine ritt rundt i Europa, blant annet Giro Valle d’Aosta. Med Unaas laget fikk jeg et ritt i Kina, noe som var spennende, og året etter syklet jeg på et kinesisk kontinentallag. Spennende periode og et lite eventyr. Rittene er morsomme med åpningsserimonier med dansere og fyrverkeri.

Etter det ble det en stund i Belgia og en del ritt der. Etter det ble det noen måneder i Colombia, veldig spennende, litt vel spennende, rett før jeg trente i fjellene hadde Esteban Chaves blitt ranet. hadde det ikke vært for de vanskelige politiske forholdene hadde jeg nok reist tilbake. Fantastisk sted å sykle.

S. G.: Hvordan ble det til at du dro til USA og har syklet så mye der?

Jonas: Det var under et ritt som heter “Extreme Challenge,” mellom kambodsja og Vietnam jeg ble kjent med en Amerikaner som inviterte meg til USA. Først var det tre måneder i Dallas og på et landeveislag. Jeg forsto at gravel var stort og fikk anledning til å delta på et gravelritt, så kom som kjent koronaen og med den en ufrivillig pause i rittene.

S. G.: Hvordan har det gått der borte, og hvordan er nivået?

Jonas: Det har gått bra, startet med femteplass i Red Bull Rio Grande Gravel, som er et stort ritt hvor tidligere landeveisproff Paul Voss vant. Etter det var det Gravel Locos hvor det gikk bra helt til varmen tok knekken på meg. Det var godt over 40 grader og jeg falt fra tetgruppen ned til søttende plass. Ser du på listene finner du mange som nylig har lagt opp som landeveisproffer, med snavn som; Ian Boswell, Peter Stetina, Laurens ten Dam, Thomas dekker, Ted King, osv.

På neste ritt, “Rule of Three,” i Arkansas ble det en kraftig velt og en liten pause, noe som ikke passet så bra med to uker til “Unbound 200.” Der ble det nok en gang problemer med punktering og dekkproblemer, men jeg kom meg til mål.

S. G.: Hvor stort er egentlig gravel i USA?

Jonas: Det er ikke kjempestort. det er en ivrig kjerne på rundt femti syklister som reiser rundt til de fleste rittene i USA, og i tillegg kommer det lokale til. Det er litt annen kultur der borte. Det er ikke så vanlig at man tar seg en nokså rolig trimtur, det er mer en kjerne av syklister som sykler relativt mye og hardt, og ikke så mange f.eks “sykle til jobben,” syklister. har selvfølgelig noe med dårligere tilrettelegging for syklister og mye trafikk å gjøre. Her hjemme drar vi nok mer ut på egenhånd. Her hjemme er det flere klubber og frivilligheten er langt større. I USA i Texas hvor jeg bodde var det langt bedre å sykle når du kom deg ut av byen, og det var derfor jeg oftere traff på større grupper ute på tur utenfor byene. Her hjemme er det helt klart et voksende gravelmiljø.

S. G.: Kanskje er gravelsykkel en sykkeltype flere skulle hatt?

Jonas: Det er en veldig smart sykkeltype, og egentlig både en grus- og landeveissykkel i ett.

S. G.: Har du sykkelsponsor?

Jonas: Jeg har hatt et samarbeid med Cannondale som har lånt meg en sykkel her i Europa. Når jeg drar til USA har jeg noen ganger lånt sykkel.

S. G.: Hva med årets sesong, planene klare?

Jonas: Det blir en del turer til USA igjen, mest fordi det er der det er flest morsomme ritt. Jeg har lyst til å prøve noen år nå som livssituasjonen er slik den er, uten barn osv.

Gravel locos ga mersmak og påmelding til årets ritt er allerede sendt.

S. G.: Er det ikke en gravel serie i USA?

Jonas: Ja, Lifetime Grand Prix. Tenkte jeg skulle prøve å søke. Du må holde høyt nivå, da det kun er 35 damer og 35 menn som er sikret start. I år var det seks ritt. Et av rittene er et rent terrengritt. Litt trøblete da rittene ikke kommer så tett, og det blir en del turer over Atlanteren. Det er morsomt å treffe toppryttere fra landeveien, som Nicolas Roche og Laurens ten Dam som ikke er i så mye dårligere form nå.

I ritt som Big Sugar med hele to tusen deltakere finner du alle slags ryttere, både mosjonister med litt mye isolasjon og proffer, som nevnte Roche, og ikke minst Peter Stetina som reiser rundt med egen servicemann og satser på å sykle inn premiepenger.

Enkelte av de beste får også startpenger. Moro å være i det miljøet. Jeg ser også at gravel vokser her hjemme, kanskje fanger det opp syklister som vil vekk fra landeveien og har vært med i Birken flere ganger og jakter på noe nytt. I Europa er det litt annerledes enn stort sett alle ritt i USA. Jeg tenker på rittene i USA som alltid har start og mål på samme sted. Et par bra ting i USA er at det samme premiesummer for både damer og menn, og i Big Sugar var det også egen klasse for ikke binære.

S. G.: Spesiell trening for gravelritt?

Jonas: Nei, ikke så mye, jeg har kjørt mye langt, noe som gjør at jeg kanskje har mistet noe av trøkket. Jeg fokuserer derfor mer på det nå. Det er en del bratte kneiker og da trenger jeg å ha ekstra trøkk. Rittene er lange, vanligvis 6-7 timer og da er det om å gjøre å finne en balanse mellom god utholdenhet og punsj til å tåle fartsøkninger, litt som på landeveien.

Uvanlig Everest-tur på Svalbard.

S. G.: Hva med mat og drikke underveis?

Jonas: Vi får ikke langing fra bil, men det er alltid langesoner. For de som ikke har hjelp er det ganske tett med matstasjoner. Et dilemma for oss som konkurrerer er om noen andre stopper. Sitter du i et bra felt vil du ikke være den eneste som stopper, da forsvinner de andre.

S. G.: Er det skilting, eller navigerer du selv?

Jonas: Mange ritt må du navigere selv, hvor det ikke er skilting. Greit å være  kjent med nedlasting og bruk av sykkelcomputeren.

S. G.: Du hadde en frisk “Everest-tur” på Svalbard?

Jonas: Ja, jeg gikk inn for å klatre verdens nordligste “Everest” med 8.848 høydemeter. Litt tøft i -15 minusgrader. Målet var å samle inn penger for å bekjempe trafficking, og til støtte for ukrainske flyktninger. Jeg var litt engstelig for at batteriet på giret skulle gå tomt, men det var jeg som gikk tom. De siste to turene opp var jeg helt i ørska. På toppen siste gangen hadde jeg syklet i 19 timer og 22 minutter. Da hadde jeg syklet den 2.7 kilometer lange bakken med 230 høydemeter på hver tur, 39 ganger…

S. G.: Til slutt – noe spennende på gang her hjemme du vil være med på?

Jonas: Ja absolutt, “Unionsrittet,” fra Moss til Karstad som går i begynnelsen av juli blir spennende. To dagers gravelritt med stopp og overnatting halvveis, i Bengtsfors. Her blir det mat og drikke. Rittet er 350 kilometer, men ikke mer enn 1.700 høydemeter, ikke avskrekkende. Busser frakter deg tilbake til Moss, dette blir en flott tur. Her skal det være sosialt, noe som ikke er bra nok i Norge. I gravelmiljøet er det noe mer sosialt, og det skal det være her. G

Jonas Orset

Sport: Gravel cycling
Født: 29.09.1990
Bor: Kolbotn, Nordre Follo
E-mail: jonas@nordictrailblazer.cc
Web: nordictrailblazer.cc

LAG:
2019-2022: The Nordic Trailblazer, Team Cadence Cyclery (USA)
2018: UCI Team Dare Gaviota (SPA)
2017: Team Wilches (COL), IK Hero (NOR), CCN (CHN)
2015-2016: Prorace Cycling Team (BEL)
2014: UCI China Wuxi Jilun Cycling kontinentallag (CHN)
2013: UCI People4you-Unaas Cycling kontinentallag (SWE)
2012: UCI Frøy-Trek kontinentallag (NOR)

Noen resultater
Arctic Everesting (Verdens nordligste) (2022)
Verdensrekord 10.000m høydemeter 10 timer 57 minutter (2018)
Norsk rekord 24 timer (740 km) og 1.000 km på 35 timer 50 min (2020)
1. Gran Fondo World Tour 2017 and 2019 (2nd 2018)
1. Styrkeprøven Trondheim-Oslo 540 km 2017 og 2019 (2.pl 2018)
1. Tsogo Sun Amashova (SAR) 160 km (2018)
1. Tour of Zhetysu (KAZ) stage 1 (2018)
3. Meethout Interclub (BEL) (2015)
5. U23 Norsk mesterskap (2012)
5. RedBull Rio Grande Gravel (2022)
5. Halmstad Gravel World Series,
7. Ranxo Gravel World Series (2022)
UCI World Championship Gravel (2022)

Casper (17) er inne i juniorsatsingen til Bahrain Victorious

Posted on by Jarle

Casper Rode

Alder: 17 år

Fra: Nanset (Larvik)

Ryttertype: Klassiker-rytter/spurter

Lag: Cannibal B Victorious

Lagets base: Bertem, Belgia

Satser fra: Kongsvinger/NTG

Høsten 2021 la Cannibal Team ut en melding på Instagram om at de trengte ryttere foran den kommende sesongen. Unge Casper Rode fra Larvik tok sats, og sendte dem en mail.

– Hva skriver man der?

– Jeg presenterte meg selv, la ved noen tall og resultater. Så fikk jeg beskjed et par senere om at jeg var en av 50 ryttere de ville se nærmere på. Til slutt ble ti mann til fire, og dermed fikk jeg, Tobias Nakken og to andre sjansen til å sykle for laget i 2022, sier Casper Rode til Sykkelmagasinet.

Spurtraske Nakken meldte overgang til britiske Trinity Racing denne sesongen, mens Rode var blant få ryttere som fikk fornyet tillit. Her skal det også legges til at Cannibal Team i år heter Cannibal B Victorious. Det belgiske klubblaget skal nemlig være med å utvikle juniorer til WorldTour-laget Bahrain Victorious. Samme oppgave har for øvrig Cycling Team Friuli fått i U23-klassen.

– Bahrain og Friuli har nok hatt en finger med i spillet rundt hvem som skal sykle for laget. Jeg kjørte som hjelperytter under hele fjoråret og hjalp til der jeg fikk beskjed. Jeg har fått vist fram at jeg har potensial og fikk mye læring i løpet av fjoråret. I år håper jeg å vise fram at jeg også kan prestere selv, forteller han.

– Denne koblingen til Bahrain-laget, hvilken praktisk betydning har det for dere ryttere?

– Det gir oss mye bedre utstyr og støtteapparat rundt sastingen. I fjor ble vi styrt av en familie, så nå tror jeg alt blir mye lettere, både for rytterne og for de som står bak satsingen. Det gjør det også litt tryggere for framtiden, at man også har muligheten til å kunne sykle for Friuli om man gjør det bra nok. Det vil nok også gi gode kontakter videre inn i Bahrain-systemet.

Ble bygd rundt Vlan Van Mechelen

Familien Rode omtaler, er ingen ringere enn Francis Van Mechelen, faren til Vlad Van Mechelen, som var blant de beste juniorene i fjor, og som blant annet sikret seg VM-bronse bak Emil Herzog og Antonio Morgado.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SPURT OG KLASSIKERE: Casper Rode er her avbildet i forbindelse med debuten under Paris-Roubaix junior i fjor.

I år sykler Vlad for Team DSM Development, noe som banet vei for en litt annen struktur på toppen.

– I Cannibal Victorious er alle rytterne nye, utenom meg. Så det har vært veldig mye utskiftninger. Basically har DS’en (Francis) bygd laget rundt sønnen sin (Vlad), som trengte en klubb å kjøre for. Nå blir det mer et internasjonalt utviklingslag med mange sterke ryttere. Det har kommet inn flere klatrere, og blant annet en nederlender og en amerikaner som ser hvasse ut, sier Rode.

Han er opprinnelig fra Larvik, men har utdanningen sin fra NTG Kongsvinger. Miljøet har tidligere fått fram ryttere som Vegard Stokke, Stian Fredheim, Trym Brennsæter, Jon Rye-Jonhsen, Embret Svestad-Bårdseng, Henrik Fjellheim og Daniel Årnes.

– Det gjør det lettere å tro på systemet og det gir motivasjon i treningshverdagen, mener Rode.

– Jeg tenker litt sånn at når de beste rytterne har gjort det samme som meg tidligere, så må det bli bra for meg og. Jeg tror også det smitter litt over på de andre rytterne som er her. Det er positive til trening og ønsker å gjøre kulturen så bra som mulig. Opprettholde standarden, på en måte.

– Mye positivt i norsk sykkelsport

Som Sykkelmagasinet Gruppetto har fokusert på tidligere i vinter, er det veldig mange nordmenn som har valgt å fortsette satsingen i utlandet foran årets sesong. Blant grunnene de oppgir er dårlig sesongplan i Norge, og liten sjanse for å bli oppdaget utenfor de største satsingen.

Rode mener det er viktig også å få fram de positive sidene rundt norsk sykkelsport anno 2023:

– Jeg mener i hvert fall det er mye positivt. Det er for eksempel veldig godt mangfold i toppen. På den ene siden har du Jørgen Nordhagen som er en av de råeste klatrerne og så har du kanskje Tobias Nakken i den andre enden, som i hvert fall er en av råeste spurterne jeg har sett. Mellom der har vi også mye bra som hevde seg nasjonalt og internasjonalt, og det ser du også på rytterne som drar til utlandet for å sykle. Jeg tror det er veldig bra for dem, slik at de tidlig høster erfaring fra internasjonale lag. Det kan være at det tar bort litt av kvaliteten på rittene i Norge. Jeg tror nok nivået var høyere for fem år siden. Noen ganger vil de fleste være med, andre ganger vil de som sykler for utenlandske lag utebli. I sum blir nok nivået noe lavere for ryttere som kun konkurrerer i Norge, sier han.

– Hva var den største bonusen for deg under ditt første år i Cannibal Team?

– Det er nok erfaringen man får. Jeg fikk opp mot 20 starter i utlandet i fjor. Det var min første fulle sesong på landeveien etter at jeg tok steget over fra terrenget. For meg fungerte det veldig bra å samle erfaring og lære litt av Vlad Van Mechelen og de andre guttene på laget.

Sykkelsportens hovedsete

I fjor syklet han blant annet Nokere Koerse og Kuurne-Brussel-Kuurne med laget, og ble tatt ut til Paris-Roubaix med juniorlandslaget.

Denne sesongen har han alt vært i aksjon under Kuurne-Brussel-Kuurne og syklet etapperittet Guido Reybrouck Classic, der han måtte stå av den andre etappen. Han har også vært i aksjon under det franske Penn Ar Bed-Pays d’Iroise. Her ble han nummer ni på en av etappene, og ble til slutt nummer 7 sammenlagt. Lagkamerat Seth Dunwoody vant sammenlagt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BELGISK EVENYTR: Casper Rode (til høyre) sto på podiet med Tobias Skretting og Jørgen Nordhagen under NC-tempoen på Skarnes i fjor sommer. FOTO: Jarle Fredagsvik

Det meste av rittprogrammet blir nok lagt til Belgia framover, noe Rode ikke har noen ting imot:

– Man kan på mange måter si at Belgia er sykkelsportens hovedsete, selv om Frankrike kanskje er stedet der det virkelig når ut til massene. I Belgia vil selv et lite kermesse-ritt være fullstappet med folk. Her sperrer man av bykjernen hele helga. Det er noe helt annet enn man opplever i Norge og i Skandinavia, så det er kult å få syklet i Belgia. Det er mange gode ryttere her og mange man ikke har hørt om tidligere, som er sterke. Derfor får du matchet deg på en helt annen måte, selv om det kanskje i utgangspunktet er ganske små ritt, sier han.

Hvorfor forlater så mange talenter norsk sykkelsport?

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): Historisk sett er det ingen stor nyhet at en del norske sykkelryttere, på forskjellige nivåer, tar steget ut av hjemlandet og velger å satse fra utlandet.

Men et moment som skiller seg ganske klart ut fra tidligere er at disse utøverne holder høyt nivå, blir stadig yngre og mottar forespørsler fra utlandet mens de stadig er yngre.

Les om de norske profilene i bunnen denne artikkelen! For våre abonnenter!

Trenden med å finne det «siste nye» og sende vedkommende så å si rett ut i WorldTour, har forsterket seg etter at vidunderbarna Egan Bernal, Tadej Pogacar og Remco Evenepoel slo igjennom.

Men det er flere årsaker som ligger bak.

Her hjemme har Uno-X Pro Cycling siden oppstartsåret 2017, bygget opp et  gigantisk profflag på den norske og danske scenen. På den ene siden har framgangen til konseptet åpnet dører for flere nordmenn – også noen av de som nå tar steget ut.

Den andre siden er at det langt ifra er alle parametre i norsk sykkelsport som blinker i takt med Tour de France-klare Uno-X. Antall lisenser, antall påmeldte til turritt, antall påmeldte til norgescupen, startfeltene i NM og noen av årskullene på de respektive toppidrettslinjene, er på vei ned.

Norges Cykleforbund sliter fremdeles økonomisk, og det blir hvert år snakk om dugnad og intens jobbing for å hente inn arrangører til så vel NM og rittene i Norgescupen.

Unge og ambisøse

Et annet moment er at norsk sykkelsport hadde plass til langt flere kontinental-ryttere for ti år siden. Da kunne man velge blant ØsterHus-Ridley, Joker-Bianchi, Team Sparebanken Sør, Team fixit.no, Frøy-Bianchi og Team Ringeriks-Kraft.

I dag står kun Team Coop-Repsol igjen, sammen med U23-satsingen til Uno-X, kalt Dare Development Team. Totalt dreier det seg om 20 plasser for en sykkelnasjon som de siste årene har utviklet mer bredde på toppen.

Den nye generasjonen unge, ambisiøse ryttere forteller til Sykkelmagasinet Gruppetto åpent om viktigheten av å sikre seg et godt rittprogram og knytte internasjonale kontakter tidlig. De bærer alle den samme drømmen – å ta steget videre til profflagene.

– Så lenge du presterer og vinner ritt her nede i Frankrike, så blir du lagt merke til uansett. Verden er ikke så stor, påpeker Jon Rye-Johnsen som sykler for amatørsatsinga CC Etupes.

Flere ryttere Sykkelmagasinet Gruppetto har snakket med  uttrykker bekymring for manglende ritt og for dårlig matching via den norske kalenderen. Norges Cykleforbund (NCF) uttaler følgende om trenden via arrangementsansvarlig Cato Karbøl:

– Norske ryttere har hatt en kultur for å tilbringe mye tid i utlandet på samling og ritt. Vi må anerkjenne at Norge befinner seg geografisk sett i utkanten av det sentrale Europa og deres høyborg for sykkelkultur. Men når vi ser på kvaliteten og antall proffer fra Norge på landevei og i terrenget, så ser man tydelig at man kan bli en god syklist også herfra. Å dra til utlandet kan være bra for læring og matching på nivået. Men vi ser at tryggheten i et norsk lag er viktig og at sikkerheten i norske ritt har et høyt nivå. Det er dermed viktig for NCF at vi har gode nok ryttere i norske klubber for å fronte dem og at det er nok deltakere til å skape gode, norske ritt.

– Virker litt desperate

Flere ryttere ut, betyr mindre fokus og prestisje i de hjemlige rittene. I forbindelse med Norgescupen har både utgifter til reise- og opphold, samt utgiftene til arrangørene økt. Blant annet på grunn av kursing av vakter og økte utgifter for politikostnadene.

Lokale arrangører vil ha garantier for forbund og klubber om at rittene de drar i gang skal prioriteres, i håp om å tiltrekke seg store nok felt med ryttere som holder høyt, sportslig nivå.

Ole Petter Vibekken har vært en sentral skikkelse i miljøet rundt NTG Kongsvinger, og er med og arrangerer Norgescup-rittene ved Skarnes i regi av Glåmdal SK. Han har også hjulpet ryttere som Trym Brennsæter, Embret Svestad-Bårdseng og Vegard Stokke til utlandet.

– Akkurat nå virker rytterne litt desperate fordi de vet det blir færre ritt å sykle i 2023. Samtidig opplever vi at rekrutteringen til landevei er inne i en negativ trend, sier han.

Sykkelmagasinet Gruppetto har snakket med mange av rytterne som har tatt steget til utlandet den siste tiden. Dette er historiene de forteller oss (artiklene legges ut fortløpende i dette manus og på vi forsiden de neste ukene). For å lese artiklene må du være abonnent hos oss.

Jon Rye-Johnsen, CC Etupes, publisert 3/3: «Veien videre er ikke lang om du presterer her»

Trym Westgaard Holther, GW-Sidermec, publisert 6/3: – Vi trenger strengt tatt litt flere sykkellag i Norge

Martin Tjøtta, Bourg-en-Bresse, publisert 7/3: Takket nei til Coop-Repsol – reiste utenlands

Simen Evertsen-Hegreberg, Tirol-KTM Cycling Team, publisert 8/3: – Vi så det begynte å bli ganske ritt her hjemme

Marius Innhaug Dahl, AG2R Citroën U19 Team: Publisert 10/3: Marius tok 20 seirer i 2022 – nå venter drømmesjansen

Mads Leander Fredriksen, Global 6 Pro Cycling, publsiert 14/3: La inn varmeøkter og snudde døgnet – så kom kontrabeskjeden

Tobias Nakken, Trinity Racing, publisert 17/3: Etter seier i Nederland ventet videomøte med McQuaid og Stannard

Torbjørn André Røed, ABC Cycling p/b Bike World: – Har fortsatt en liten drøm om å bli landeveisproff

Trym Brennsæter, Groupama-FDJ Conti: – Denne muligheten får du bare én gang!

Henrik Teslo Fjellheim, EF Education-NIPPO Pro Cycling: – Det vil lette hverdagen min enormt

Casper Rode, Cannibal-Victorius: Casper (17) er inne i juniorsatsingen til Bahrain-Victorious

Drømmebeskjed om Tour de France: – Jeg er sjokkert ennå

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): I fjor var det 24 lag med seks ryttere til start i kvinnenes Tour de France. Invitasjonene ble gitt til AG Insurance-NXTG Team, Arkéa Pro Cycling, Cofidis Women Team, Le Col-Wahoo, Plantura-Pura, Stade Rochelais Charente-Maritime og St. Michel Auber93 WE.

I år er antall ryttere per lag økt til sju, og feltet strammet inn med to lag. Det gjorde sitt til at Karl Lima fryktet at det store høydepunktet – igjen – skulle foregå uten hans jenter.

Lettelsen, og gleden, var derfor enorm da han ble oppringt av arrangør ASO fredag formiddag. Beskjenden var klar: Dere er med!

– Jeg er sjokkert ennå. Jeg holdt på å ramle av stolen, sier teamsjef Karl Lima til Sykkelmagasinet Gruppetto.

Norske ryttere aktuelle

Han rakk så vidt å poste bildet av de inviterte lagene via Whats App-gruppen der lagets ryttere og støttepersonell er med. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

– Det har kommet masse, masse kommentarer, bekrefter han.

– Dette er jo ganske nytt, men har du allerede begynt å tenke på hvilke ryttere som er aktuelle til Tour de France mellom 23.- og 31. juli?

– Vi har norske ryttere som vil være høyaktuelle, men det er sju norske jenter i satsingen vår. Så det blir ikke bare norske med på det laget. Magdalena Lind har kommet inn på laget vårt i våres, så jeg er litt spent på henne. Det er ei jente jeg har tru på for framtida. Mari Hole Mohr vil være høyaktuell, og så har vi Sigrid Haugset, som kanskje har vært vår beste i bakkene i år, forteller han.

– Enorm inspirasjon

Hitec-laget åpnet sesongen solid under både Tour Down Under og UAE Tour, men ble rammet voldsomt hardt av skader under vårklassikerne.

Mens de i fjor gikk glipp av en del saftige invitasjoner, er det egentlig Flandern rundt og Paris-Roubaix som står igjen blant unntakene denne gangen. Laget sykler Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège den neste uka. De to sistnevnte styres av ASO, så det var således kanskje et lite frampek om hva som var under oppseiling.

– Hva betyr Tour de France-invitasjonen for dere?

– Det betyr helt klart veldig mye mer blest og publisitet. I øyeblikket er vi i markedet for å få inn en tredje partner til satsingen sammen med Coop og Hitec. Jeg tror dette vil gjøre den jobben enklere. Og så er det selvsagt en enorm inspirasjon for alle oss som jobber med dette. Vi begynte sesongen bra, men har nå slitt med mye sykdom og skader. Det har gjort at vi har hengt litt med leppa en stund, så dette var fantastiske nyheter, sier han.

Cordon-Ragots-satsing raknet

Det har stormet rundt Zaaf Cycling Team den siste tiden, etter at det ble kjent at det nystartede laget ikke hadde betalt ut lønninger.

Stjernerytteren Audrey Cordon-Ragot har allerede meldt overgang til Human Powered Health, mens de øvrige rytterne også er blitt fristilt av UCI. Følgelig forsvant det trolig også en Tour de France-invitasjon ned i det dragsuget.

– Vi har nok kanskje blitt «litt reddet» av Zaaf-laget, om vi kan si det sånn. De mottok mange invitasjoner inntil det nå viste seg at de ikke hadde betalt rytterne sine. Jeg vil tro de hadde blitt foretrukket foran oss. Sånn sett har vi vært litt heldige. Samtidig er det 50 UCI-lag å velge blant når du skal dele ut 5 wild cards. Tre av dem har gått til franske lag, og så har AG Insurance- Soudal Quick Step fått i tillegg til oss.

– Hvor legger dere lista sportslig sett i forhold til å prestere under Tour de France?

– Vi skal jo ikke prøve å vinne det, men vi har alltid en målsetting om å sanke poeng og gjøre vårt beste. Hvis vi få inn den rette partneren, vil det være naturlig å sikte mot en plass innenfor de 15 beste lagene igjen. I fjor var vi ranket som nummer 18.

– Resultatmessig vil vi prøve å henge med et sted rundt topp 10 og topp 20. Det klarte vi i ritt som Tour of Scandinavia, Women’s Tour og La Vuelta i fjor. Dersom vi får være med, klarer vi som regel å vise oss fram. De siste to sesongene har vi vært blant de 18 høyest rankete lagene, men vi kjører jo bare 1/3 av av rittene som noen av de andre lagene gjør. Dermed er det en ganske god prestasjon, presiserer han.

PS: I kraft av å være en del av World Tour skal også norske Uno-X Pro Cycling til Tour de France. De øvrige inviterte lagene er:

Canyon SRAM Racing, EF Education Tibco, FDJ-Suez, Fenix Deceuninck, Human Powered Health, Israel Premier Tech-Roland, Liv Racing Techfind, Movistar Team Women, Team DSM, Jayco-AlUla, Team Jumbo-Visma, SD Worx, Trek-Segafredo, UAE Team-ADQ, Uno-X Pro Cycling Team.

Wild card via ranking: Ceratizit WNT-Pro Cycling, Lifeplus Wahoo.

Invitasjon: Arkéa Pro Cycling, Cofidis Women Team, St Michel Mavic-Auber93, Team Coop Hitec Products.

Uten invitasjon: Parkhotel Valkenburg (kvalifisert via ranking i fjor) og Stade Rochelais (invitert i fjor).

Den norske sensasjonen: – Ekstremt hardtarbeidende

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): – Unge Dversnes, hva skjer med den mannen? spør vi.

– Jeg vet ikke om du kan kalle meg ung lenger, men. Nei, det er alltid kjekt å kunne glimte til litt. Jeg hadde en litt skuffende sesong i fjor, så det var deilig å vise litt nivå og litt av grunnen til at man holder på med dette. At det ikke er tilfeldig at man er her, sier den 26 år gamle egersunderen til Sykkelmagasinet Gruppetto.

Og for noen uker den sindige rogalendingen har hatt. Først kjørte han solo inn til seier under 1.1-rittet Route Adelié de Vitré, så vant han den småkuperte avslutningen på etapperittet Région Pays de la Loire Tour.

Tirsdag fortsatte det bare da Uno-X-rytteren igjen viste seg å være blant de sterkeste under sliterittet Paris-Camembert.

– Det er kult å sitte der med de store navnene, som for eksempel Valentin Madouas. Det var en god prestasjon som bygger selvtillit. Etter hvert kommer man inn i et tankespor der man forventer at de snart skal angripe og stramme til, og når det ikke skjer, blir man nesten litt overrasket selv. Jeg kjørte ifra Guillaume Martin opp den siste bakken. Selv om han sikkert ikke er i kjempeform akkurat nå, så synes jeg det er litt kult, sier han.

– Noe av galskapen har gitt resultater

Dvernes er et rivjern på sykkelen, noe han blant annet markerte under COVID-19-pandemien ved å legge ut på en langtur over 1000 kilometer i løpet av 38 timer.

Før han begynte å satse for fullt på landeveien livnærte han seg som tømrer i hovedstaden. 12 dagers skift og 12 timers arbeidsdager, hindret ham ikke fra å pendle mellom Oslo og Egersund. I tillegg rigget han seg til på rulla på kveldstid for å banke inn de nødvendige treningstimene.

– Det er litt gøy å vise fram at noe av den galskapen og den harde jobben som er lagt ned i så mange år, faktisk gir resultater. Jeg har ikke tatt den normale veien inn til sykkelsporten, og da er det ekstra kult. Jeg fikk mange spørsmål og noen rare blikk fra «den gjengen der», når jeg satt meg på rulla etter en dag og 12 timer med hammer og spiker, forteller han.

For en slik hardhaus virket også Paris-Camembert som en forlokkende manndomsprøve. 209 kilometer med ti kilometer masterstart først, og deretter mye motvind på veien mot Livarot-Pays-d’Auge.

– Jeg skal ikke si det var et like hardt ritt, for det gikk omtrent som en transportetappe de første åtte milene, men vi var jo faktisk lenger ute enn de som kom først inn under Paris-Roubaix, sier han.

Ganske riktig: Vinnertiden til Valentin Ferron var på 5:30, mens det tok Mathieu van der Poel to minutter kortere å ta seg de 256,6 kilometerne fra Compiègne til Roubaix under en rekordrask utgave av brosteinsklassikeren.

Får tillit i Ardennene

Det er da også fremdeles et godt stykke opp fra WorldTour til franske 1.1-ritt. Det ene momentet er selvsagt kvaliteten på både lag og ryttere. Det andre er at feltet er vesentlig større med 25 lag versus 15.

Det er selvfølgelig også Dversnes klar over, så når han nå melder seg til tjeneste for Uno-X under Ardenner-klassikerne, med startpunkt under søndagens Amstel Gold Race, så gjør han det som en ren hjelper.

 – Jeg er satt opp til å kjøre Amstel Gold Race hvis jeg holder meg frisk fram til det. Deretter blir det La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège. Det blir kjekt å prøve seg, og det er ritt jeg ser fram til. Der går jeg inn i mer hjelperrolle for noen av de aller hvasseste klatrerne i laget. Samtidig håper jeg å utvikle meg videre og bli bedre. Distansen er ingen ulempe slik jeg ser. Jeg trives i lengre løp, forteller han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GOD I MINDRE GRUPPE: Feltkjøring og posisjonering har vært en utfordring for Fredrik Dversnes. Her manøvrerer han seg imidlertid inn i vinnerposisjon foran Alexander Kamp under avslutningen i Pays de la Loire Tour. FOTO: Anouk Flesch/Uno-X

En litt annen vei inn i sykkelsporten, har også gitt et litt annet erfaringsgrunnlag. Feltkjøring og posisjonering er dermed et område 26-åringen har slitt litt med. Derfor har han jobbet intensivt med blant annet trener Espen Aareskjold og mentaltrener Karina Andresen Aas rundt nettopp den biten.

– Jeg er heldig som et helt apparat bak meg i Uno-X. De har vært tålmodige og hatt troen på meg. Espen, som er treneren min, har vært tydelig fra dag én om at man fysisk sett er sterk nok. Det handler mer om å knekke noen koder for å vinne sykkelritt. Når du klarer det én gang, så får du mer selvtillit av det. Jeg har kjørt en del ritt nå som har passet meg greit, og jeg har fått kjøre for egne sjanser og dermed hatt hele laget i ryggen. Det er et kjempe lagarbeid som ligger bak dette. Det er veldig kjekt når du får gjort det beste ut av hver enkelt rytter. Nå har vi hatt suksess som lag både under endagsløp og etappeløp, sier han.

Lærte aldri feltkjøring

Å trene godt og ha det fysiske grunnlaget på plass er én ting, men Uno-X-rytteren har slitt med å få potensialet ut under rittet.

– Det er nok veldig mange faktorer som spiller inn, men posisjonering er noe vi har jobbet mye med, også med tanke på det mentale. Posisjonering har vært det vanskeligste for meg fordi jeg ikke lærte meg feltkjøring som ung. Det er alltid noe jeg har slitt med helt siden jeg startet. Så på en måte føler jeg at jeg har knekt den aller største koden. Jeg begynner å bli bedre i felt og på posisjoneringen og Espen skal ha en stor del av æren for det.

– Du nevnte også litt rundt den mentale biten?

– Ja, Karina har vært med og bistått i den prosessen. Det har jo også sportsdirektører som selv har mye erfaring med feltkjøring og håndteringen av det. Jeg er ikke helt i mål, men jeg har framgang. Det går nok også litt på at man bruker den fysiske styrken man har i større grad og tar til seg mer av hjelpen laget kan bidra med underveis, sier han.

Hyller lagkameraten

Noen seiersmaskin har han aldri vært, og det kommer han neppe til å bli, heller. Før mars 2023 var sammenlagtseieren på Rhodos for Team Coop i 2021, samt noen triumfer under den lokale SSK Cup’en og Norgescupen det eneste som sto på skrytelista til Dversnes.

Etter tre uker i Frankrike ser det hele straks bedre ut. Da Uno-X klarte å utnytte overtall i finalen av Route Adelié de Vitré så ingen gladere ut enn Tord Gudmestad – mannen som hadde spurtet i gruppa bak om det hadde holdt seg samlet hele veien inn til mål.

I stedet gikk Dversnes solo inn til sin første proffseier:

– Det er selvfølgelig veldig fortjent at det har løsnet for Fredrik nå, sier Gudmestad til Sykkelmagasinet Gruppetto.

– Han er ekstremt hardtarbeidende, så det er veldig godt å se han lykkes. Og så er det enormt imponerende å levere såpass sterkt i mange løp på rad, legger han til.

Et ritt han hadde sett seg ut

I Paris-Camembert lyktes det ham å berge en plass på podiet for Uno-X. Det til tross for at han pådro seg en sivepunktering underveis.

– Det var samlet gruppe med syv kilometer igjen til mål. Litt tidligere merket jeg at det var litt mindre trykk i det ene dekket, men det var heller ikke helt tomt. Vi kjører med tubeless, og det virket som det hadde stabilisert seg litt. På toppen av den siste bakken var det to ryttere som var et par sekunder foran Madouas og meg. Da merket jeg at det ikke var mye luft igjen, så da måtte jeg skade-begrense i hver sving nedover for ikke å tryne. Jeg slapp luker og måtte spurte ut av hver sving for å komme meg opp igjen. Da fikk jeg jo også litt frikort i gruppa der, og slapp å ta noe ansvar.

– Likevel vinner du spurten om tredjeplassen?

– Ja, jeg kom inn i tredjeposisjon og tenkte at jeg måtte prøve å slå de to jeg satt sammen med. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med Madouas, men jeg hadde ikke store problemer med å gå forbi på siden selv om jeg kjente at jeg slo ned på felgen.

– Hva betyr det for deg å stå på podiet under Paris-Camembert?

– Det er fint med podiet, kanskje aller mest kollektivt. Det er en relativt tung jobb som blir lagt ned av hele laget i forkant. Det var ikke mye man selv trengte å løfte på rumpa i starten, så all honnør til guttene. Paris-Camembert er også et ritt det har vært snakket om i lang tid for min del. Det er langt og småkupert med noen punchy bakker underveis. Flere sportsdirektører sa ifra tidlig om at jeg kom til å få sjansen der, og at dette var noe jeg skulle ta ansvar for, sier Dversnes.

PS: Ardennerklassikerne starter søndag med Amstel Gold Race. Deretter sykles La Flèche Wallonne onsdag før Liège-Bastogne-Liège konkluderer vårklassikerne for denne gang.

Omdiskutert manøver da van der Poel vant i Roubaix

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): Det var den 120. utgaven av Paris-Roubaix, og som vanlig manglet det ikke på velt, punktering og dramatikken.

Den kanskje største kontroversen kom med 12 kilometer igjen, da John Degenkolb smalt i bakken etter at Jasper Philipsen og Mathieu van der Poel endte opp med å blokkere passasjen foran ham.

– Det er en ritt-hendelse, for under Paris-Roubaix er det alltid en luke. Det er bare så synd at han (John Degenkolb) går ned, sa Robbie McEwen i sendingen til GCN.

Australieren fikk etterpå støtte fra Daniel Lloyd og Adam Blythe i studio, som ikke mente det lå noe intensjon bak handlingen til de to Alpecin-rytterne.

Det var uansett fryktelig trist for Degenkolb, som hadde slitt seg løs sammen med Stefan Küng, van der Poel, Wout van Aert og Christophe Laporte. Alexander Kristoff var for øvrig kun noen små meter unna å få kontakt med gruppa, som gikk løs på sektoren i forkant av Arenberg.

Utur for Jumbo-Visma

I Arenberg veltet blant andre Dylan Van Baarle ut av rittet. Uflaksen var ikke brukt opp for Jumbo-Visma som mistet Christophe Laporte i gruppa på den andre siden av skogholtet.

I mellomtida hadde Mads Pedersen vist fryktinngytende styrke da han kjørte seg opp til teten over brosteinen.

I finalen som fulgte satt van der Poel i teten med 13 mann, og hadde fått opp selskap av Gianni Vermeersch og Jasper Philipsen. I den samme gruppa satt nå Pedersen, Küng, Ganna og van Aert isolert.

Van der Poel med initativet

Avgjørelsen ble altså av den litt kjedelige sorten, men før den tid bød van der Poel og van Aert opp til fyrverkeriet de har gjort oss bortskjemte med de siste sesongene.

Nederlenderen var den mest offensive av de to, mens Van Aert holdt hodet kaldt – fram til han pådro seg den kjedelig punkteringen over Carrefour de l’Arbre. Inn mot den velkjente velodromen i Roubaix klarte selv ikke van Aert å hente inn sin nemesis. Avstanden lå og pumpet rundt halvminuttet.

Det var imidlertid ett veldig avgjørende øyeblikk igjen, da van der Poel endte for langt ut i en sving og med en nødskrik dro forhjulet unna en barriere langs sektor 2 ved Hem.

– Jeg gjorde noen forsøk tidligere, men det var vanskelig å kjøre av konkurrentene. På den siste sektoren (Carrefour de l’Arbre). Først var det krasjen med Degenkolb, og så måtte jeg tette luka opp til Wout. Jeg tror han punkterte, og plutselig var jeg alene foran. Da kjørte jeg så hardt jeg kunne fram til målstreken, sa van der Poel etterpå.

– Du trenger gode bein og litt flaks

Da han han kjørt inn til sin fjerde momumentseier. Tidligere har han vunnet både Milano-Sanremo og Flandern rundt (ved to anledninger). Bak gjorde Philipsen dagen komplett for Alpecin-Deceuninck ved å spurtebeseire en skuffet van Aert.

– Det var utrolig hvordan laget syklet i dag. Jasper Philipsen ble andremann. Det går ikke an å gjøre det bedre enn dette, sa van der Poel etterpå.

– Du trenger gode bein og litt flaks, og jeg hadde begge deler i dag, lag han til.

Kristoff fikk aldri kontakt med gruppa til van Aert og van der Poel igjen, men kvitterte ut en 15.-plass. Søren Wærenskjold satt i den samme gruppa og ble nummer 22. Mads Pedersen sikret seg for øvrig 4.-plassen, mens John Degenkolb ble nummer 7.

Slik gikk det til:

Både Alexander Kristoff og spesielt Edvald Boasson-Hagen var framme og snuste på muligheter i bruddet i løpet av de første milene av Paris-Roubaix. Det skulle dog ikke materialisere seg for den norske duoen.

Fint, varmt vær i Roubaix og medvind fra sør/sør-øst, gjorde tempoet høyt, og da trengs det noe helt spesielt for å komme seg unna.

Det var ikke før etter snaue 85 kilometer sykling at det skulle lykkes. Sjoerd Bax (UAE-Team Emirates) gjorde mye av jobben da også Jonas Koch (BORA-hansgrohe), Derek Gee (Jayco-AlUla) og Juri Holmann (Movistar Team) slet seg løs.

Bak forsøkte en rytter fra Trek-Segafredo og EF Education First å involvere seg, men duoen fikk selskap på bakhjulet av Tim Declercq – og det er som oftest dårlig nytt. Da Jumbo-Visma, Soudal-Quick Step, Bahrain-Victorious og Lotto-Dstny la seg bredt og indikerte at dette så greit ut, grep Niels Eekhoff sjansen og angrep fra høyresiden. Dessverre var det ikke lenge til det første brosteinspartiet, og der ble den «uoffisielle U23-verdensmesteren» fra Yorkshire hentet inn igjen.

Brostein og velt

På sektor 28 kom det første betydelige veltet. Peter Sagan gikk hardt ned på den ene siden av feltet. Involvert var også ryttere fra Lotto-Dstny (Grignard) og Cofidis (Allegaert). Sagan sto siden av rittet.

Deretter gikk det galt for unge Josh Tarling ned i andre posisjon for Ineos-Grenadiers i høyresving, og endte opp med å klippe forhjulet til roadcaptain Luke Rowe. Bak der igjen fløy Bert van Lerberghe over styret. Også Pascal Ackermann var involvert.

Foreløpig hadde Jumbo-Visma holdt seg unna trøbbel, og det nederlandske storlaget tok nå kontroll i tet av feltet med fire ryttere.

Over Saint-Python tok van der Poel klokelig teten. Over sektoren var det sølepytter, og Dusan Rajovic og Kelland O’Brien var blant rytterne som inntok brosteinen med et smell. Fremdeles var det 25 sektorer igjen, deriblant Arenberg-skogen (nummer 19).

Uhell for Asgreen, Küng og Mohoric

Med bare 30 kilometer igjen til Arenberg, ble Stefan Küng nødt til å bytte sykkel. Det var selvsagt elendig timing, men sveitseren hadde i hvert fall støtte fra to lagkamerater rundt seg.

I forbindelse med sykkelbyttene, falt Groupama-kapteinen ned til den bakre delen av feltet. Der satt en fortvilet Matej Mohoric og trakk i teten. Sloveneren var sikkert bare glad for å se Küng, men var nok satt tilbake av uhell underveis, også han.

Ikke lenge etter ble feltet samlet igjen. Det betød også at Kasper Asgreen og Florian Sénèchal, som begge hadde blitt distansert tidligere, kom opp igjen. Uno-X Pro Cycling tatt fremdeles veldig godt i det på dette tidspunktet, men alle rytterne sine intakt.

Angrep fra van Aert

Foran sektor 20 – Haveluy á Wallers – forsøkte Anthony Turgis, Miles Scotson, Madis Mikhels, Luke Durbridge og Jens Reynders å få seg litt pusterom fra feltet. Rasmus Tiller lå langt fremme i feltet og snuste, men gikk ikke etter i gruppa.

Bak måtte Wout van Aert bytte sykkel, men han fikk kontakt med feltet igjen før den neste sektoren startet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SÅ NÆRE: Alexander Kristoff forsøkte desperat å tette luka opp til Wout van Aert og Mathieu van der Poel. FOTO: Skjermdump via Discovery/GCN

Belgieren hadde også en liten overraskelse i ermet. 28-åringen fra Herentals fikk opptrekk av Nathan van Hooydonck inn på Haveluy á Wallers, og valgte deretter å angripe fra bakhjulet hans. Med på manøveren ble også Christophe Laporte, John Degenkolb og Stefan Küng. Ti-femten meter bak der igjen klarte Alexander Kristoff akkurat ikke å tette den luka. I stedet ble han liggende i en gruppe med blant Mads Pedersen, Anthony Turgis og Yves Lampaert.

Brosteinsstrekket i Arenberg-skogen er beryktet. Og ikke uten grunn. Van der Poel ledet den lille elitegruppa inn, som også inneholdt Madis Mikhels (Intermarché-Circus Wanty) som hadde klamret seg fast. Posisjonert bak bruddet, kunne stjernene velge sporvalg selv, og holde seg unna velt. Bak i feltet gikk det flere av dem inne på strekket. Kristoffer Halvorsen og Kasper Asgreen var blant rytterne som gikk ned. Det samme var Dylan van Baarle som fikk et ublidt møte med underlaget.

Van der Poel fikk støtte

Et annet moment som stakk seg ut var Mads Pedersens angrep for å ta seg opp til van Aert og van der Poel. I 2021 endte danskens drøm der, da han kolliderte med Luke Rowe.

Søndag klarte han å kjøre seg opp til gruppa rett i etterkant av sektoren. Det ble som vanlig en omgruppering, der Koch, Bax og Hollmann i bruddet ble kjørt inn. Mens Pedersen, G Vermeersch, Jasper Philipsen (begge Alpecin-Deceuninck), Laurenz Rex (Intermarché) og Filippo Ganna klarte å kjøre seg opp bakfra. Totalt satt det 13 ryttere i teten.

Laporte forsvant ut av gruppa med punktering, noe som nå ga Alpecin-Decuninck momentum i duellen mot Jumbo-Visma. Biene mistet altså Van Baarle i forbindelse med passeringen av Arenberg.

Feltet hentet inn Laporte, og var nesten to minutter bak teten. Der var også Rasmus Tiller, Søren Wærenskjold og Alexander Kristoff plassert. Van Hooydonck tok ansvar i front i håp om å redusere avstanden opp, der van Aert satt i undertall.

Van der Poel vs van Aert

Jumbo-Visma var synlig stresset. Van Baarle sto av med skade. Van Hooydonck endte i en kort periode opp med å jage gruppa foran seg på egenhånd. Over sektor 15 fikk han selskap av Florian Vermeersch (Lotto-Dstny) og Laporte.

På de siste fem-seks milene begynte det å spille seg opp mot duellen alle ventet på: Mathieu van der Poel som pådriveren, og en oppmerksom Wout van Aert på bakhjulet hans.

Over Mons-en-Pévèle – ett av de tre partiene med fem stjerner fra arrangøren – overbeviste Jasper Philipsen ved å plassere seg på hjulet til van Aert. Først på rekka: van der Poel, som vanlig.

Bak forsøkte Laporte, Van Hooydonck og Vermeersch forgjeves å vinne terreng. Trioen fikk Bax og Gianni Veermersch i retur fra gruppa foran, men avstanden minket ikke nevneverdig.

Kostbar punktering

Over Carrefour de l’Arbre kulminerte det hele. Mathieu og Wout lekte katt og mus. Ettersom belgieren alltid satt på bakhjulet hans, forsøkte Alpecin-kapteinen å utnytte ferdighetene på sykkelen til å riste ham av seg.

Da han så en luke mellom lagkamerat Jasper Philipsen og John Degenkolb, måtte noe vike. Da Philipsen angrep det samme rommet, endte han og van der Poel skulder mot skulder, mens Degenkolb som hadde tatt et sidesteg ut på veiskulderen, fikk forhjulet klippet.

Det momentet benyttet van Aert til å sette inn et angrep. Mens en ulykkelig Degenkolb ble stående igjen og børste støvet av seg, tok van der Poel opp jakten. Han fikk kontakt og passerte på utsiden, før van Aert begynte å sakke akterut. Det var ikke fordi Jumbo-Visma-stjernen var kokt, men han hadde pådratt seg en bakhjulspunktering. Da rytterne svingte av til høyre etter sektoren, fikk han byttet hjul med en gang. Det var imidlertid nok til at van der Poel var løs i teten, mens van Aert ble nødt til å kjøre seg opp igjen til Jasper Philipsen og Mads Pedersen.

Konkurrentene så aldri van der Poel igjen, som syklet hjem sin fjerde seier i et monument. Den første i Paris-Roubaix. Jasper Philipsen tok spurten om andreplassen foran en slukøret van der Poel.

Mest skuffet var nok 2015-vinner John Degenkolb, som fikk drømmen knust av en litt uvøren manøver fra dagens klare vinner.

– Det vil lette hverdagen min enormt

Posted on by Jarle

Henrik Teslo Fjellheim

Alder: 22 år

Fra: Brandbu

Rytterype: Klatrer

Lag: EF Education-NIPPO

Lagets base: Girona, Spania

Satser fra: Girona

(Sykkelmagasinet Gruppetto): Han har vunnet Norgescupen sammenlagt de siste to sesongene, men likevel er det ikke sikkert du har lest mye om ham. Lokalavisa Hadeland er nok de som følger Henrik Teslo Fjellheim tettest, men det kan selvsagt endre seg når 22-åringen fra Brandbu nå har tatt steget ut til EF Education-NIPPO Development Team.

Da Sykkelmagasinet Gruppetto snakket med ham litt tidligere i vinter, gledet han seg både til sesongåpningen i Tyrkia og å sykle Tour of Rwanda med blant andre Chris Froome.

Fjellheim har sin styrke i motbakkene, og bokførte veldig god progresjon langs landeveien i løpet av 2022:

– I etterkant av Tour te Fjells og NM, begynte det å tikke inn litt interesse. EF var på ball, og etter Tour te Fjells følte jeg at jeg hadde ganske god kontroll på 2023. Jeg tenkte at jeg i hvert fall ikke skulle stå igjen uten lag, sier Teslo Fjellheim til Gruppetto Sykkelmagasinet.

– Vanskelig utenfor Uno-X

Slik ble han foran årets en av mange nordmenn som har valgt å legge sykkelkarrieren utenlands, i sitt siste år som U23-rytter:

– Det er vanskelig å komme seg fram i Norge nå, hvis man ikke kommer seg inn via Uno-X-leiren. Da blir det slik at man må se seg om etter utenlandsopphold i stedet. Det norske nivået er meget høyt, men det er fortsatt et trangt nåløye for å komme seg videre.

– Hva tenker du generelt om nivået til norsk sykkelsport?

– Vi har veldig mange gode ryttere i Norge, det er det ingen tvil om. Nivået i Norgescupen har også vært ekstremt høyt. Å vinne ritt er fremdeles vanskelig. Samtidig er det nå mange ryttere som har dratt ut. Det kan gi et slags tomrom. Det gjør også at Norgescupen ikke er det samme som det var. Det lå nok mer prestisje i å vinne Norgescupen tidligere. Nå opplever man at kontinentallagene omtrent ikke er med en gang. Det er klubb-Norge som sykler i Norgescupen. Det var ikke mange ryttere fra kontinentallagene på starten i Tour te Fjells, heller.

– Hva tenker du om EF Education-NIPPO-laget som et potensielt springbrett videre?

– Jeg synes dette er et veldig spennende valgt. Jeg tror det blir bra. Sesongopplegget og rittene vi har i EF, er veldig gode. Jeg er veldig glad for det. De sykler store U23-ritt og har 16 ryttere som gjør at de kan kjøre dobbelt program.

Trente seg selv – jobbet ved siden av

Etter skade under fjoråret ble faktisk danske Michael Valgren flyttet ned til utviklingslaget for å rydde ledig plass i WorldTour-laget. Utviklingsstallen for øvrig, er relativt internasjonal.

Med NIPPO som sponsor er det plass til hele seks japanere. Teslo Fjellheim er eneste nordmenn etter at Trym Brennsæter forsvant ut. I tillegg finnes ryttere fra Sør-Afrika, Sveits, Storbritannia, Tsjekkia og Etiopia.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

DRØMMESJANSE: Henrik Teslo Fjellheim vant Norgescupen to år på rad, men hørte likevel ingenting fra norske kontinentallag. 2023-kontrakten løste seg likevel for rytteren som har ett år igjen i U23-klassen, da EF Education-NIPPO tok kontakt.

Før han skrev under var han i dialog med Brennsæter, men føler seg trygg på at både organiseringen rundt laget og utstyret de sykler på, skal være tipp-topp. En litt morsom ting med Fjellheim, er at han faktisk er vant til å ordne opp i det aller meste selv så langt i karrieren.

– For meg blir det en stor overgang å overlate alt det der til andre. Jeg er vant til å forholde meg til sjefsmekanikeren hos Sørensen Sykler på Helsfyr, og reise inn fra Hadeland på kveldstid om det er noe som må fikses på sykkelen. Nå slipper jeg å tenke på alt annet utenom, sier han.

Brandbu-gutten har også forsøkt seg helt på egenhånd i treningshverdagen, men det var også for å få ting til å gå opp i forbindelse med at han jobbet deltid både som lærer og brukerstyrt personlig assistent.

– I 2021 sto jeg helt alene. Da var jeg nettopp ferdig hos NTG i Kongsvinger, og valgte ikke å ha trener. Jeg prøvde mitt eget treningsopplegg. Da jobbet jeg som vikarlærer på barneskole for å holde satsinga igang. Etter at jeg fikk mer struktur i hverdagen og la det opp slik som jeg ønsket … Jeg kjørte ikke inn noen resultater som junior, men så begynte det å skje ting. Jeg gikk ned seks kilo i løpet av vinteren og fikk utvikling av det. FTP-verdiene gikk i været og overskuddet i hverdagen økte, forteller han.

Det året vant han også Norgescupen sammenlagt både for U23- og eliteklassen. Likevel var det ingen kontinentallag som opprettet kontakt med klatreren. Derfor ble det ett år til i IK Hero i stedet.

Da kom også Jon Anders Grøndahl inn og hjalp til med treningsopplegget.

Drømmer om å bli proff

Fjellheim vil denne sesongen – slik også veldig mange andre innenfor proffsatsingen i herre- og kvinnelaget til EF gjør – ha Girona som base i løpet av sesongen.

Sånn sett blir hverdagen han var vant til hjemme på Hadeland snudd fullstendig på hodet.

– Nå slipper jeg å jobbe ved siden av, så det vil lette hverdagen min enormt. Nå blir det bare sykling utover, klargjør han.

OFFENSIV TYPE: Henrik Teslo Fjellheim fra Brandbu.

– Treneren min, Jon Anders, sier at jeg må klare å glede meg litt mer og nyte ting litt mer underveis. Han mener jeg er for fokusert på trening og hvile, sier han og ler.

– Hvilke ambisjoner har du for karrieren videre?

– Jeg ønsker jo å komme meg videre. Ut i profflivet, altså. Det er en regel innenfor proffsatsingen at de skal la ryttere få sjansen til hospitere opp fra utviklingslaget. Jeg har et mål om å komme meg innom profflaget i løpet av sesongen og vise meg fram der.

– Er det spesielle ritt du har pekt deg ut for sesongen?

– Jeg har vel egentlig ikke tenkt så mye over det. I karrieren min hittil er jeg vant til å tenke veldig årsbasert. Men jeg har veldig lyst til å prøve meg for eksempel i Tour de l’Avenir eller i VM og gjøre det godt der. Utover det vil jeg jobbe for å ta min første UCI-seier. På litt lengre sikt håper jeg å bli proff. Det er derfor jeg driver med dette, ikke for å ende som kontinentalrytter, understreker han.

– Jeg kan legge opp i morgen og være stolt av karrieren min

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): Tidligere har han vunnet Liège-Bastogne-Liège og Il Lombardia (at på til ved to anledninger), men søndag klarte Tadej Pogacar noe han aldri har maktet før: Han erobret selveste Flandern rundt.

Mye var sagt og skrevet i forkant om måten 24-åringen var nødt til å gjøre det på. Å holde Wout van Aert og Mathieu van der Poel fra livet, er enklere sagt enn gjort.

En hard start på rittet, mange velt og en fryktinngytende gruppe favoritter som slet seg løs i etterkant av Molenberg – var alle faktorer som spilte i favør av UAE-Team Emirates-kapteinen.

Knockout over Kwaremont

Van Aert måtte kapitulere over Hotond, og den avgjørende turen over Oude Kwaremont ble knockout-punchen fra «den slovenske kannibalen».

Mathieu van der Poel manglet 15 sekunder på toppen av Paterberg, og etter å ha vært involvert i noen uhell underveis – manglet han det siste for å hente inn forspranget på de siste 13 kilometerne.

– Det var fantastisk samarbeid av laget i dag. Dette er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg visste at jeg måtte gå solo fra Oude Kwaremont. Jeg ga alt jeg hadde. Jeg visste Paterberg ville bli tøft, men jeg visste at jeg bare måtte holde det gående der og inn, fortalte han i et intervju vist på Discovery (+) etterpå.

– Jeg kan si at jeg kan legge opp i morgen og være stolt av karrieren min, uttalte Pogacar etterpå – da han ble fortalt at kun Eddy Mercxk og Louison Bobet har kombinerte seier fra Tour de France med Flandern rundt tidligere.

Bak der igjen samlet ryttere som Kasper Asgreen, Wout van Aert, Mads Pedersen, Neilson Powless, Stefan Küng, Fred Wright og Matteo Jorgenson seg. Sammen klarte de likevel ikke å hente inn suverene Pogacar.

Van der Poel tok andreplassen. Mads Pedersen ble tredjemann etter heltemodig innsats, mens Wout van Aert nok ikke var fornøyd på fjerdeplass.

Velt for Kristoff

Alexander Kristoff lå brukbart plassert over Molenberg, men var en av rytterne som gikk ned i ett av flere stygge velt. Stavanger-mannen kom seg opp i feltet igjen, men brukte for mye energi til å følge de avgjørende angrepene.

Tidlig var polske Filip Maciejuk skyld i en velt som blant annet sendte Peter Sagan, Ben Turner og Tim Wellens ut av rittet. Bahrain-rytteren ble disket, og tok siden til Twitter der han ba om unnskylding.

Slik gikk det til:

Dramatikken lot ikke vente lenge på seg i den 107. utgaven av Flandern rundt. Med over 235 kilometer igjen til Oudenaarde, satte Bahrain-Victorious tre mann foran inn i et sidevindsparti, og trioen skapte splittelser bakover i feltet.

Mathieu van der Poel ble sittende i den bakre delen av feltet. Heldigvis for ham med flere hjelperyttere rundt seg, blant annet Søren Kragh. Det var dog neppe planen til Alpecin-Deceuninck at dansken skulle bruke krefter allerede der for å få kapteinen sin opp til feltet igjen.

30 kilometer senere sprakk det opp i feltet igjen. Denne gangen etter en velt som blant annet involverte Danny Van Poppel. BORA-hansgrohe-rytteren sto av, og Tadej Pogacar var blant rytterne som ble hindret.

Bahrain-rytter skapte diger velt

I denne perioden var det veldig mange ryttere som kjempet om å komme seg i bruddet. Movistar, Uno-X, Total Energies, Q36,5 Pro Cycling, Team Flanders Baloise og Lotto Dstny var blant de mest aktive. Edvald Boasson-Hagen, Martin Urianstad Bugge og Rasmus Tiller var blant rytterne som angrep flerfoldige ganger.

Bruddet slet seg imidlertid ikke løs før det var syklet over 100 kilometer. Van Keirsbulck, Colombo, Reinders og Hoole var den opprinnelige kvartetten, før Jasper De Buyst (Lotto Dstny) kjørte seg opp til dem. Over det første brosteinspartiet klarte også Jonas Rutsch, Tim Merlier og Hugo Houlé å støte seg opp til bruddet.

Mens Van Aert endelig fikk seg en tissepause, veltet lagkamerat Tosh van der Sande hardt rett bak ham.

Det skulle imidlertid også gå enda verre enn det. Bahrain-rytteren Filip Maciejuk kjempet om posisjoner ute på venstresiden av feltet. Mens Tim Wellens klarte å få plass på veistrekket foran ham, kjørte Maciejuk inn i et bløtt parti med gress, og mistet kontrollen over sykkelen. Uheldigvis ble han nødt til å svinge inn mot feltet igjen, og endte opp med å rive ned en hel haug med ryttere bak seg.

Selv hang 23-åringen med hodet da han innså hva han hadde gjort. Bak ham lå ryttere som Julian Alaphilippe, Wout van Aert, Peter Sagan, Tim Wellens, Oier Lazkano og Ben Turner igjen på asfalten, sammen med en rekke andre ryttere. Flere av dem ble nødt til å stå av, mens også Maciejuk ble fjernet av rittjuryen.

Van der Poel på etterskudd

Feltet fortsatt ufortrødent videre mot bakkene. Tempoet ble dratt fullstendig ned av Team DSM over Kortekeer, før fire av rytterne deres økte farten betraktelig. Det minnet om manøveren Trek-Segafredo dro i Waregem.

Igjen satt Mathieu van der Poel dårlig plassert, og havnet i bakleksa. Det gjorde igjen at Søren Kragh måtte investere nye krefter for å få kapteinen opp igjen.

Og slik fortsatte det egentlig for nederlenderen. Med 114 kilometer igjen gikk en ny velt på den sleipe brosteinen. Tiesj Benoot og Magnus Sheffield var blant rytterne som gikk ned, og igjen ble van der Poel hindret.

Pogacar involverte seg tidlig

Over Kerkgate på vei inn mot Molenberg, begynte flere grupper å rive seg løs i feltet. Mads Pedersen angrep, og fikk med noen sterke menn i Florian Versmeersch, Trentin, Nathan van Hooydonck, Kevin Geniets, Jhonatan Narvaez, Yves Lampaert, Krists Neilands og – trommevirvel – Tadej Pogacar.

Med sloveneren involvert ble det dog vanskelig å komme seg unna. Alarmen gikk selvsagt i hovedfeltet med en gang, og Uno-X satte rytterne i front sammen med EF Education for å nøytralisere angrepet.

Over Molenberg begynte nye utfordrere å vise seg fram. Kasper Asgreen tok initiativ og fikk med seg Stefan Küng, Matteo Trentin, Nathan Van Hooydonck, Florian Vermeersch, Neilson Powless og Fred Wright. Jonathan Narvaez og Mads Pedersen klarte også å kjøre seg opp fra feltet. Over Molenberg lå også van der Poel godt plassert – men valgte  ikke å involvere seg da Trentin dro igang på nytt. Fremdeles var det 100 kilometer igjen av rittet.

Tungt slag for Alpecin

Over Berendries angrep Benoît Cosnefroy og Matteo Jørgensen fra feltet og tok seg opp til bruddet. Det kom nok et skudd for baugen for Van der Poel, ettersom Søren Kragh ble tvunget til å stå av rittet.

Berg Ten Houte og Kanarieberg er viktige på grunn av plasseringen i forkant av tur to opp Oude Kwaremont. Her smeltet mellombruddet og det opprinnelige bruddet, og dannet en usedvanlig sterk koalisjon der framme.

Bak i feltet posisjonerte Wout van Aert, Mathieu van der Poel og de andre stjernene, deriblant Alexander Kristoff, se foran de to bakkene i forkant av sykkelsportens helligdom. Uno-X-kapteinen hadde Rasmus Tiller foran seg, mens William Blue begynte å sige bakover på halen av hovedfeltet.

Kristoff i bakken

På veien inn mot Kanarieberg satte Jumbo-Visma opp tempoet i feltet. Biniam Girmay gikk i bakken langt fram i feltet, og dro med seg 8-10 mann mens han selv rullet rundt flere ganger.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KRISTOFF I BAKKEN: Biniam Girmay tok asfalten først, og fikk hard medfart. Kristoff kom seg på sykkelen igjen. FOTO: Skjermdump via Discovery

Dessverre var Alexander Kristoff og Matej Mohoric blant rytterne som gikk ned i velten. Stavanger-mannen holdt seg til høyrearmen, mens Girmay i hvert fall klarte å reise seg igjen etter den voldsomme velten.

Fra bunnen av Oude Kwaremont gjorde UAE et rent opptrekk for Tadej Pogacar. Sloveren skuffet ikke, og hadde et forsprang på 20-25 sekunder tilbake til Wout van Aert, Mathieu van der Poel, Christophe Laporte, Tom Pidcock og Nils Politt.

Taktisk spill

Etter Paterberg var det fremdeles 15 sekunder mellom Pogacar og gruppa til van Aert og van der Poel. Fremdeles hadde sloveneren 1:38 opp til bruddet, der 12 menn fremdeles holdt stand.

UAE-laget hadde fått plassert Trentin der, mens van Aert kunne stole på hjelp fra både Christophe Laporte og Nathan Van Hooydonck i løpet av de siste 50 kilometerne inn til Oudenaarde.

Franskmannen tok ansvar og tetta luka opp til Pogacar. Det gjorde samtidig at van Aert kunne slappe mer av bak, og la det bli opp til van der Poel og Picock å tette luka.

Over Koppenberg utkrystalliserte «de tre store» seg. Pogacar ledet an, van der Poel og van Aert fulgte på hjul – mens Pidock og Laporte ble distansert. Bruddet hadde fremdeles 45 sekunder, og ble lost over toppen av Asgreen, foran Wright, Küng, Trentin og de andre. På vei nedover mot Oudenaarde, samlet bruddet seg igjen.

Bak måtte Pogacar, van Aert og van der Poel komme fram til en måte å samarbeide på, om gruppa fram til de 11 foran skulle holdes på et akseptabelt nivå.

Pedersen solo – angrep fra van der Poel

Over Taaienberg – med 40 kilometer igjen – fikk van der Poel problemer med kjedet på vei inn i bakken. Da det var løst, hadde Pogacar og van Aert alt fått en luke.

Han reiste seg opp fra sadelen og tråkket det Canyon-sykkelen tålte, og kjørte seg opp i ryggen på stjerneduoen igjen. Imponerende!

Den brosteinslagte bakken endret ikke stort mellom de to gruppene, men bidro til å mørne leggene enda litt mer inn mot den avsluttende Oude Kwaremont/Paterberg-kombinasjonen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

STAKK AV: Tadej Pogacar klarte til å slutt å riste av seg van der Poel/van Aert. FOTO: Skjermdump fra Discovery

Inn mot de energitappende Kruisberg/Hotond-strekket, hadde Mads Pedersen fått nok av det taktiske spillet og valgte å fortsette på egenhånd. Da lå gruppa til Pogacar rundt 40 sekunder bak, og dansken – som hadde syklet offensivt hele dagen, klarte å øke.

Bak angrep van der Poel, og klarte med det støtet å få van Aert over på defensiven. Pogacar og van der Poel kjørte avgårde uten selskap av den dominante Jumbo-Visma-kapteinen.

Spiste opp forspranget til Pedersen

Krutt-tønna Pedersen hadde halvminuttet inn i Oude Kwaremont, men det var langt ifra nok. Bak kom nemlig Pogacar-lokomtivet. På den siste delen av den 2,3 kilometer lange bakken ble dansken også hentet inn av van der Poel.

Van Aert så kokt ut, selv om Nathan Van Hooydonck slapp seg ned fra bruddet for å hjelpe.

Sloveneren hadde 15 sekunder inn i Paterberg, og avstanden mellom han og van der Poel var tilnærmet uendret over toppen. 13 kilometer – og motvind – sto nå mellom Pogacars første seier i Flandern rundt.

Det var dog ingen som klarte å hente inn sloveren. Nærmest var Mathieu van der Poel, som syklet inn til andreplass 17 sekunder bak den slovenske trollmannen. Bak ble det uhyre jevnt mellom Mads Pedersen og Wout van Aert i kampen om 3.-plassen.

– I fjor var formen absolutt dårligst til Flandern

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): I fjor var den første sesongen Uno-X Pro Cycling klarte å oppnå invitasjoner til Omloop Het Nieuwsblad, Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Paris-Roubaix.

Det ga eksepsjonelle muligheter til å bryne seg mot klassikereliten utover våren, men samtidig begynte slitasjen å melde seg mot slutten av perioden. Da hjalp det kanskje heller ikke at Paris-Roubaix ble avviklet så sent som den 17. april.

– I fjor merket vi, det var første gang vi kjørte hele perioden, at det gikk nedover. Rytterne ble slitne, småsyke og slike ting. Vi har gjort en del tiltak i forkant som gjør at det faktisk går motsatt vei. Rasmus blir bare bedre og bedre. Det samme gjelder for Alex. Jeg er optimistisk og synes det ser veldig bra ut, uttalte sportsdirektør Gino Van Oudenhove i et intervju med TV 2 Sykkelpodden.

Ungguttene sendt til Frankrike

Endringene belgieren snakker om startet allerede i planleggingen inn mot en ny sesong. Det går på hvordan treningen struktureres, hvordan rittprogrammet bygges opp – men også hvilke perioder som egner seg godt til å restituere.

I år ble laget for aller første gang invitert til WorldTour-rittet Paris-Nice, som fungerer som kjempegode forberedelser inn mot den avgjørende delen av klassikerne.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– FLANDERN ER FORELØPIG FOR LANGT OG HARDT: Det mener Søren Wærenskjold. FOTO: J Viken/Wordup Projects

Det ga samtidig ryttere som Fredrik Dversnes, Tord Gudmestad og Stian Fredheim muligheten til å sikre seg verdifull erfaring fra klassikerne. Trioen fikk sjansen til å vise seg fram under noen av de – på papiret i hvert fall – enklere rittene som Nokere Koerse, Bredene Koksijde Classic og Classic Brugge-De Panne.

Og selv om spesielt Fredheim viste seg å være råsterk under den forblåste utgaven av De Panne, bar det likevel ubarmhjertig hjemover til Sørlandet den påfølgende dagen. Det var allerede planlagt at 20-åringen skulle hjem og i stedet fokusere mot La Roue Tourangelle og etapperittet Pays de la Loiure Tour i starten av april.

Selv ikke den brutale skaden til road captain Anders Skaarseth gjorde at den sportslige ledelsen i Uno-X fant det fornuftig å kalle tilbake noen av ungguttene. I stedet hentet Dversnes fredag hjem karrierens aller første proffseier under Route Adélie de Vitré. Noe som bekrefter at opplegget de har kjørt fungerte ganske bra.

Også de største profilene hviler

Ser man på programmet også de mer etablerte rytterne innenfor konseptet sykler, finner man også endringer der. Både Alexander Kristoff og Rasmus Tiller sto for eksempel over Classic Brugge-De Panne.

Historisk sett var det et av favoritt-løpene til Stavanger-mannen, men mest da det gikk over tre dager og lå posisjonert i samme uke som Flandern rundt.

Kristoff takker sjelden nei til ritt, så det er likevel en endring man kan merke seg etter at også Milano-Sanremo forsvant ut av planen hans denne sesongen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BEGYNNER Å VISE FORM: Alexander Kristoff er blant rytterne med god formutvikling opp mot Flandern rundt på søndag. FOTO: WordUP-Projects

Også i den delen som gjenstår av den flatere delen av brosteinsrittene blir det endringer hos Uno-X. Søren Wærenskjold står for eksempel over Flandern rundt, mens Erik Nordsæter Resell og Tiller får en pustepause under onsdagens GP Scheldeprijs:

– Vi har store forhåpninger for Søren i både Scheldeprijs og Paris-Roubaix, som passer ham bedre enn E3 Harelbeke og Flandern rundt, så fokus ligger på de andre løpene. Vi har rett og slett tatt avgjørelsen med å ikke la ham starte i Flandern rundt. Fokuset var på Brügge-De Panne, Gent-Wevelgem, GP Scheldeprijs og Paris-Roubaix, sier Van Oudenhove i podcasten.

Tiller tåler mer slitasje

Mens opplegget Kristoff har syklet, fremdeles er ganske likt hva han hadde i begynnelsen av sesongen i fjor, er rittfrekvensen trappet betydelig opp for Tiller.

I fjor var den franske sesongåpningen i GP La Marseillaise og fire etapper av Etoile de Besseèges det han hadde i beina, før han syklet sju éndagersritt på veien inn mot Paris-Roubaix.

I år kopierte han den franske åpningen, men har i tillegg syklet fem dager under Volta ao Algarve og fullført åtte etapper under Paris-Nice.

– Hvor viktig var det for oppladningen hans til de to monumentene som gjenstår av denne perioden, at han fikk flere etapperitt i beina inn mot årets sesong?

– Det er en del av planen å få Rasmus enda ett hakk opp. Man må prøve det for å finne ut av om det fungerer. Han ble litt syk etter Paris-Nice, så det gikk litt tungt i de første løpene etterpå. Det blir spennende å se hvordan oppkjøringen han har gjort fungerer under Flandern rundt og Paris-Roubaix, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet Gruppetto.

Wærenskjold: – Har fungert mye bedre

Selv om Wærenskjold ble nødt til å stå av den nest siste etappen av Paris-Nice på grunn av på begynnende forkjølelse, merker 23-åringen stor forskjell på hvordan kroppen føles nå.

Han er for øvrig hjemme og trener i Mandal, etter at avgjørelsen ble tatt om at han skulle svinge utenom Flandern rundt.

– Den opprinnelige planen var at jeg ikke skulle sykle, og heller ta noen dager hjemme for så å reise ned til Scheldeprijs. De hadde lyst til at jeg skulle bli igjen, siden man ikke helt hva som skjer i forhold til eventuelle velt, men vi fant ut det var best å forholde seg til den opprinnelige planen. Flandern rundt er et løp jeg kan gjøre det bra i på sikt, men foreløpig er det hakket for langt og for hardt.

– Du har også hatt en litt annen inngang med flere etapperitt i beina inn i årets klassikere, hvordan har det slått ut for deg?

– Det har fungert mye bede. I fjor hadde jeg vel ikke etapperitt, nå har jeg tatt Saudi Tour, Algarve og Paris-Nice, selv om jeg ikke fullførte det siste. Det er faktisk greit å slippe noen av de mindre løpene. Man kan få god form av å kjøre to-tre av dem, men så føler jeg formen begynner å dabbe litt av – og så kommer du fram til de største av dem. I fjor følte jeg at jeg absolutt var i dårligst form under Flandern rundt. Det var også noen ryttere som begynte å bli forkjølet, så jeg synes det ga et litt feil bilde av laget. Vi var i Belgia i én måned i strekk, og da blir du litt drittlei mot slutten. Men det er jo også da de viktigste løpene kommer, påpeker han.

Viser positive tegn til formstigning

Under Dwars door Vlaanderen valgte Alexander Kristoff å kaste seg ut i morgenbruddet, og havnet dypt inne i finalen med blant andre spanske Oier Lazkano.

Rasmus Tiller var tung under åpningshelgen i slutten av februar, men har vist stigende form også, han. 15.-plassen i Gent-Wevelgem var sånn sett veldig oppløftende.

Når det gjelder Wærenskjold var han kun noen få meter unna å bli med i den avgjørende utskillelsen i De Panne, og har også vist positive takter i Wevelgem og Waregem.

– De Panne visste jeg kunne gå litt begge veier. Jeg lå syk noen dager etter Paris-Nice, men fikk trent greit. Jeg hadde ikke helt det som skulle til den dagene. Hadde jeg hatt beina jeg hadde i Dwars og Wevelgem, hadde jeg fort vært oppe med Fredheim og vi kunne utnyttet hverandre mot slutten. I Wevelgem var det nærme. Det ble en splitt før siste gang opp Kemmelberg, så det ble en taktisk feil. Jeg kunne ikke bruke masse krefter inn mot den siste bakken, for da hadde jeg blitt kjørt av når vi kom dit. I Dwars (Waregem) hang med første gruppe inn, og ble vel til slutt nummer 14. Så det har bare blitt bedre.

PS: Søren Wærenskjold gjorde unna debuten i både Flandern rundt og Paris-Roubaix i fjor. I sistnevnte ritt veltet han alt før det første brosteinsstrekket, noe som satte en effektiv stopper for mandalittens ambisjoner. Flandern rundt kan du følge via TV 2 eller Eurosport Norge/Discovery (+) fra 10:00, søndag.