1000 km gjennom Europa

Lotto Soudal-proffene Tim Wellens og Thomas De Gendt er blant feltets sterkeste og mest meritterte ryttere. Til sammen kan den belgiske duoen skilte med hele åtte etappeseire i Grand Tours, i tillegg til en hel haug triumfer fra mindre etappeløp. Mens De Gendt kalles for selve sykkelfeltets bruddkonge, er også Wellens kjent for ofte å avgjøre ritt i sin favør fra utbrytergrupper. Det overrasket således ikke når belgierne i 2018 hev seg ut på et eventyr de selv kalte for «The Final Breakaway».

Stuntet gikk ut på å sykle fra Italia og hjem til Belgia i etterkant av sesongens siste ritt Il Lombardia i oktober. For den 1000 kilometer lange turen gjennom Europa brukte Wellens og De Gendt ikke mer enn seks dager, og dette til tross for at de krysset både de sveitsiske Alpene og Vogeserne i Frankrike. Bikepacking-opplevelsen ga mersmak og fikk duoen til å stikke ut på en ny tur i november året etter. Denne gangen skulle Lotto-rytterne riktignok ikke sykle fra A til B, men heller ta fatt på en rundtur i Spania, nærmere bestemt på Montañas Vacias. Området mellom Madrid og Valencia, som også kalles for «spansk Lappland», byr på mye urørt natur, men også rikelig med høydemetre, som De Gendt kan berette.

– Turen var litt forskjellig fra året før, der vi syklet kun på asfaltveier. I Spania derimot syklet vi på grus og i terrenget ispedd mange stigninger. Det gjorde det hele litt tregere. På våre beste dager hadde vi bare en snitthastighet på 18-19 km/t. Det var ikke akkurat mange mil vi fikk syklet, men det ble likevel mange timer på sykkelsetet, sier han.

Underlaget og høydemetrene alene var dog ikke de eneste årsaker til at turen ble mer krevende enn jomfruturen fra Comosjøen til belgiske Semmerzake året i forveien. Også tidspunktet for gjennomføringen påvirket opplevelsen i Spania, forteller Wellens.

– Året før syklet vi turen på slutten av sesongen. Da var vi begge i veldig god form og det var bare kos. 30 km/t med bagasje var ikke noe problem i det hele tatt. Men når vi syklet i Spania i slutten av november i fjor, kjente vi faktisk at vi trengte noe tid for å komme i gang igjen etter sesongpausen. Da tok vi turen mer for å bygge et grunnlag for den videre treningen, sier 30-åringen.

Hadde ikke korona-pandemien satt en effektiv stopper for sykkelsesongen 2020, hadde duoen også i fjor stukket ut på en ny bikepacking-tur som var planlagt i august, det vil si midt i sesongen. Så hvordan går eventyrsykling og det å være sykkelproff overens? Ødelegger ikke bikepacking for konkurranseformen?

– I en periode med mye utholdenhetstrening, eksempelvis i en oppkjøringsfase frem mot et ritt, der du bare skal ha mange timer, men ikke mange intervaller eller spurter, er bikepacking perfekt, forteller De Gendt.

– Ja, nettopp. Vi diskuterte det med treneren vår, og kom frem til at det å sykle i seks timer hver dag i en uke er ganske god trening, selv om du ikke kjører veldig hardt. Vi snittet ofte på bare rundt 180 watt i seks til seks og en halv timer, noe som virkelig ikke er så mye. Men det er ikke intensiteten, men omfanget som betyr noe i denne sammenheng, legger Wellens til.

Belgierne er likevel enige i at det på tross av alvoret i profftilværelsen ikke utelukkende er treningseffekten de er opptatt av når de stikker ut på bikepacking. Det er først og fremst eventyrlysten som driver dem. Jakten på det ukjente, i tillegg til en umettelig sykkelglede.

– Vi er vant til å trene og konkurrere på sykkelen, men det å feriere på den er noe helt annet. På trening har du alltid en plan som skal overholdes. Du må trene så og så mange timer, du må ha styrkeøkter og du må kjøre spurter. Men ved bikepacking finnes det ingen forpliktelser, noe som er oppkvikkende for hodet. Det er helt enkelt stressfritt sykling. Det eneste du har med er din egen bagasje og så sykler du frem til neste hotell. Det er det dagen din handler om. I områder der du ikke har vært før, der alle landsbyer er nye til deg og der du må finne ut hvordan du kan få tak i mat, kjennes det alltid som et lite eventyr, sier De Gendt.

– Jeg er enig. Vi sykler ritt verden rundt, men vi får aldri tid til å se på naturen der vi er. Men på bikepacking-turer kan du bruke så mye tid du bare vil. Du kan se deg rundt og nyte naturen. Det er bare deg og sykkelen og du bestemmer selv hvor langt du vil sykle. Så er det gøy å kunne gjøre det sammen med en god venn, tilføyer Wellens.

Det som appellerer til kompisene ved bikepacking er nettopp også det å kunne være sosial i en ellers streng regulert proffhverdag uten de store utskeielser.

– Profflivet handler hele tiden om å ofre noe. Ingen alkohol, ingen fester, legge seg tidlig. Men ved bikepacking kan du kombinere fysisk aktivitet og det å være sammen med noen du trives med. I Spania syklet vi for eksempel opp noen fjelltopper på 2000 meters høyde. På toppen satt vi oss bare ned ved en busk, kikket opp i den blå himmelen og så på skyene i en halvtime. Det var ikke så mye annet å se, men det var vakkert for det. Ikke minst fordi vi om kvelden kunne snakke om våre opplevelser, sier Wellens.

– Ja. Det å kunne dele sine inntrykk med noen er det som gjør bikepacking gøy. Du kan ha den råeste utsikten på toppen av et fjell, men det er ikke like imponerende når du står der alene. For Tim og meg er det å kunne stikke ut på eventyrturer en slags lagbygging, som bringer oss mye tettere sammen, påpeker De Gendt.

Men selv om vennskapet mellom de to belgierne stikker dypt, og begge pleier å dele rom både på treningsleir og i ritt, er det en helt annen sak å være sammen døgnet rundt på bikepacking. De Gendt, som i oktober i fjor fikk publisert sin selvbiografi med tittelen «Solo», er kjent for å være einstøing i mye større grad enn det Wellens er. Så, blir det aldri noen gnisninger imellom dem?

– Nei, vi har egentlig aldri problemer selv…, prøver Wellens seg før han brått blir avbrutt av kompisen sin, De Gendt.

– Jo, vi blir jo lei av hverandre, humrer han. Det er normalt med litt gnisninger, men det er aldri noe stort. Når vi blir lei av hverandre handler det bare om å finne på noe annet. I Spania var Tim eksempelvis ofte på rommet, mens jeg satt ute og spilte kort. Det er helt normalt at man trenger litt fri fra hverandre også.

Wellens gir kompisen sin et lite puff i siden og småler.

For ikke å sette vennskapet på ytterligere prøver, penser De Gendt over på et noe mer nøytralt emne og forteller om sykkeloppsettet duoen pleier å ha på bikepacking.

– I Spania brukte vi Kanzo Adventure, som Ridley utelukkende har designet for eventyr-syklister som ønsker å stikke ut på bikepacking. Kanzo har eksempelvis festeanordninger for sykkelvesker på gaffelen, noe som ikke den vanlige grussykkelen Kanzo Speed har. Sykkelen kommer også med 27,5 tommers hjul for større klaring, så da kunne vi bruke Vittoria sine 47 mm brede Terreno Dry dekk. Oppsettet fungerte utmerket på grusveiene i Spania, der det innimellom var ganske store steiner. Likevel var dekkene behagelige å sykle med på asfalt også fordi de ruller fremdeles ganske fort. Ellers brukte vi Campagnolo sin Potenza-gruppe som fungerte greit. Så hadde vi planer om å kjøre med kompaktkrank og 32-drev bak, men byttet til 39 foran fordi vi ville sykle med wattmåleren fra SRM, som ellers ikke hadde vært kompatibel. Sykkelveskene vi brukte var fra Apidura, forteller De Gendt.

– Hvor mange vesker tok dere med dere og hva hadde dere oppi?

– Vi hadde med oss seks vesker. Én seteveske, én frontveske og to sidevesker på gaffelen. Så hadde vi en ekstra på overrøret for alle de småtingene, samtidig som vi hadde en liten styreveske for å kunne stue bort telefonen og maten, nevner De Gendt.

– Så tok vi med oss mesteparten av kleskolleksjonen vi har i laget, fordi vi visste at temperaturen kunne variere mellom 20 grader i dalene og -5 grader på fjelltoppene. Til slutt endte vi opp med å bruke bare noen få klær, resten drasset vi med oss uten å bruke det, men det kunne vi jo ikke forutse. Alt i alt veide syklene litt mer enn 25 kilo, legger han til.

Hva er deres tips til andre bikepackere? Er det noe spesielt de bør huske på?

– Forbered deg, både fysisk og organisatorisk. Om du ikke er i stand til å sykle 6-7 timer i strekk blir det bare et ork. Så bør du kjenne løypa og vite hva som venter deg. Finn ut hva du virkelig trenger å ha med deg og stikk ut på noen mindre turer gjerne i nærheten av der du bor, bare for å teste hvordan det kjennes, anbefaler De Gendt.

– Mitt andre tips er å ta med nok av verktøy. Kjedekutter, alle slags skruer, torx, unbrako og diverse skrutrekkere. Alt dette må du ha med. Når du er ute i villmarken og ikke har en sykkelbutikk i nærheten, må du kunne fikse problemet selv, minner han om.

– Enig. Om du er på en fjelltopp langt unna sivilisasjonen, slik som vi var flere ganger, så er det godt å kunne mekke på sykkelen selv, sier Wellens.

– Om det er et råd jeg kan gi, sier Wellens, så er det om å ha alt av bagasje og vekt rett på sykkelen. Jeg personlig liker det ikke når ting slenger på styret eller når det tynger under setet, legger han til.

– Til slutt vi jeg si: ha det gøy! Det er mitt viktigste tips. Vær åpen for opplevelser. Fordi det er det som gir minner for livet, avslutter De Gendt.

Uno-X Pro Cycling: Kvinneløftet

Herrene var så vidt ute av nøytral sone i Bourg-en-Bresse, da Jens Haugland ble gitt ordet av programleder Marius Skjelbæk i TV 2s studio på Aker brygge. I et kronglete 2020 viste Tour de France motstandsdyktighet, selv om kalenderen viste midten av september. Départ-flagget hadde vaiet for den 19.-etappen av rittet.

Uno-X-sjef Haugland rettet seg opp i sofaen og fant de riktige ordene. Rett i forkant hadde han avsluttet den årlige sykkeluka med de andre beslutningstakerne innenfor energiselskapet. De var samstemte i at timingen nå var god for å starte byggingen av et kvinnelag på det aller øverste nivået.

”Vi lar 2021 passere som et slags hvileår, men også en periode der vi kan bygge opp strukturen og finne de rette menneskene til de forskjellige posisjonene i satsingen vår. Så, i 2022, tar vi sats og lanserer et damelag i WorldTouren,” uttalte han.

Personen som fikk hovedansvaret for å bygge opp strukturen i det nye prosjektet, var nå 41 år gamle Lars Ytting Bak. En kapasitet Haugland i utgangspunktet trodde de ville slite med å få om bord i prosjektet.

20 Grand Tours. Året i forveien avsluttet dansken sin aktive sykkelkarriere under Paris-Tours. Hele 18 sesonger på landveien ble tilbakelagt. 20 deltakelser i Grand Tours og en karriere som først og fremst vil bli husket for oppofrende jobbing for hans lagkamerater, blant annet via fem sesonger i Team CSC og sju i rekkene hos Marc Sergeant i Lotto Soudal.

7.-plassen i Paris-Tours ble kjørt inn med Dimension Data-logo på brystet. I samme tidsrom hadde en annen solid hjelperytter og tidligere lagkamerat fra åra i CSC, Kurt Asle Arvesen, begynt å spørre ham hva slags planer han hadde lagt etter karriereslutt.

Det kunne han ikke gi et godt svar på. Der og da var han usikker på om steget fra hjelperytter og inn i den kommanderende sportsdirektørbilen var noe som passet ham for ham. Løsningen ble etter hvert å jobbe i halv stilling for dansk TV 2, og samtidig fungere i en rolle som mentor og assisterende sportsdirektør for Douglas Ryder og Bjarne Riis i NTT Pro Cycling.

Den første henvendelsen mellom Haugland og Bak fant sted i løpet av september samme år. Over telefon fikk dansken høre om planene som forelå i higen etter å ta ’det neste steget’.

”Det skal jeg lige tenke litt på,” lød svaret fra dansken.

Han påpekte også at han nok ikke var den som satt med størst know how der ute om internasjonal kvinnesykling.

”Du kjenner jo så mange der ute som kan hjelpe deg med å bygge opp laget,” messet Haugland.

Litt tid ble tilbrakt i tenkeboksen, før Bak falt ned på at dette var en utfordring det ville være dumt å la passere.

”Det var jo egentlig en masse ting som tiltalte meg ved det,” sier Bak til Sykkelmagasinet. ”Det er et helhetlig prosjekt som inneholder både menn, kvinner og U23-ryttere. Jeg kjente til Kurt og Gummi* (sportsdirektør Christian Andersen) fra før av. Jeg kjente en del av mekanikerne i laget og de snakket veldig positiv om dette prosjektet. De fortalte meg at: ”Du kommer til å like Jens. Han er en skikkelig god sjef”. Kurt er en god venn av meg, og jeg visste at han hadde bygget opp en skikkelig bra miljø rundt herrelaget. Så ja, jeg så på det som et stort, omfattende og spennende prosjekt.”

Katrine Aalerud blir i Movistar

Spansk finte. 2021 ble satt av til oppbygging. Likevel var man nødt til å agere med en viss hurtighet. Spanske Movistar var blant lagene som fikk snusen i planene, og nølte ikke lenge med å tegne opp en ny kontrakt til Katrine Aalerud ut 2023.

For Ytting Bak startet jobben med å finkjemme rankinglistene, få oversikt over hvilke ryttere som ville være ledig på markedet året etter. Man forsto tidlig at Cecilie Uttrup, Emma Norsgaard, Aalerud og Stine Borgli ikke var mulig å hente i første runde. Kanskje heller ikke den neste.

I tillegg var det et mål å se så mye kvinnesykling som mulig. Dersom han ble med herrelaget ut i feltet, var det hensiktsmessig å planlegge det slik at det også gikk an å få med seg et ritt i kvinneklassen i samme slengen. Blant annet under den belgiske brosteinsåpningen der jentene har syklet Omloop Het Nieuwsblad helt tilbake til 2006-sesongen. Anna van der Breggen gikk til topps, foran nettopp danske Norsgaard.

Han gjorde også som Haugland sa, og begynte å ringe rundt til stort og smått blant hans kontakter i det internasjonale sykkelmiljøet for å tilegne seg ny kunnskap. Etter hvert begynte flere også å ta kontakt med ham. Det gode avtrykket herrelaget etterlot seg på sin ferd, smittet også over på den feminine delen av satsingen.

”Byggingen av prosjektet har gått veldig bra,” sier Haugland. ”Det har vært utrolig artig, faktisk. Noe av det morsomste jeg har vært med på i sykkelsatsingen vår. Det er noe med den følelsen av å bygge opp noe helt nytt fra starten av. Det kan dreie seg om sykler, hjelmer, trøyer, biler, busser og å sette organisasjonen. Mye av dette har vi gjort for guttene, og nå skal jentene få de samme mulighetene. Og så synes jeg det har vært veldig artig å se hvordan Lars blomstrer i rollen og å følge med i prosessen for hvilke ryttere vi skal ha med i 2022.”

Lars Bak.

Styrer fra Luxembourg. Det er en mandag i august når Sykkelmagasinet får Lars Bak i tale. I sommer har han igjen vært med som ekspert under touren, og blant annet laget AftenTouren med kollega Rasmus Staghøj. Det danske banelandslaget er i gang med kvalifiseringen under OL i Tokyo, idet jeg har fått beskjed om å ringe dansken. I så måte er det noe som skurrer rundt tidspunktet.

Men den danske familiefaren er trygt installert i sin BMW. Nettopp denne dagen ble nemlig valgt for å kjøre fra huset i utkanten av Luxembourg by, og hele veien hjem til øvrig slekt i ”bilbyen” Silkeborg. Tidspunktet er valgt i håp om at den verste trafikken har rukket å roe seg, og at han skal klare seg med i underkant av ti timer med et fåtall stopp underveis.

Som sykkelboss er det ikke dumt å ha base i et land som grenser til Belgia, Tyskland og Frankrike. Et par år fram i tid er det likevel realistisk at barna hans tas ut av Europa-skolen, og blir en integrert del av det danske skolesystemet.

En kort kjøretur over grensa til Belgia er Geo Van Oudenhove, bror til Gino, i full gang med å bygge opp lagets nye service course i Geraardsbergen. Geo har erfaring fra blant annet BMC Racing, Lotto Soudal og Quick Step. Blant lager-alternativene den dyktige mekanikeren listet opp, falt ledelsen i Uno-X ned på den største og dyreste blant dem: En bygning på rundt 700 kvadrat. Her skal alt av utstyr oppbevares, i tillegg til lagets kjøretøy.

”Det er nesten for stort som et service course,” humrer Bak. ”Jeg mener. Hvis du tenker på at det skal sykle 12 jenter på dette laget neste år, så er det stort. Samtidig: Det stedet herrelaget har, begynner å bli for lite. De snakker alt om å utvide det for å få plass til alle kjøretøyene innenfor portene. Men jeg tenker da også at det vil være synergier mellom lagene. Hvis de trenger å lagre en buss hos oss, er det selvsagt intet problem.”

En annen viktig faktor var beliggenheten. Lagerbygningen ligger bare litt over fire kilometer unna huset til sjefsmekaniker Van Oudenhove. Innenfor en radius på noen få kilometer har også massøren Lotta og en annen av mekanikerne tilhold.

”Stedet ligger tett på der de bor. Det gjør at man kan spare mye energi. Å kjøre rundt i bil i Belgia er et helvete. Det stedet der, det blir en god base,” kommenterer Bak.

Likestilt med guttene. Uno-X har gjort poeng ut av at kvinnesatsingen ikke skal mangle noe sammenliknet med herrene i laget. Det gjelder også ytelser som lønn, forsikring og pensjon. Det er store ord, og det skal litt til å følge det opp i praksis.

Allerede er det nemlig 25 ryttere innenfor herrelaget. Ytterligere ti er under kontrakt med utviklingslaget Dare. Det har i det hele tatt begynt å bli en stor operasjon. WorldTour-budsjettet for guttene vil i 2023 kretse rundt 15 millioner euro. For jentenes del vil det trolig dreie seg om rundt halvparten.

Med 35 mann på den ene siden av kjønnskløften, og kun tolv kvinner på den andre, skal det godt gjøres at alt blir 50/50 i oppstartsåret. Men den mest romslige service coursen – den får i hvert fall jentene. Utgangspunktet er at alt utstyr, støtteapparat og materiell skal være tilgjengelig i de respektive lagene. Det betyr tre lag, tre busser og det samme oppsettet på de samme syklene. Fra starten er det satt av tolv plasser i kvinnelaget og et løp av gangen. Hos herrene er det rom for å sykle både dobbelt, og noen ganger trippelt program.

Susanne Andersen

Susanne Andersen hjem igjen. Det internasjonale forbundet ønsker selvsagt å utvikle sporten sin og har som mål å øke antall WorldTour-lag fra 9 til 15 neste år. Uno-X, Cofidis, Rally Cycling og Jumbo-Visma er blant lagene som søker.

Rekrutteringen til Uno-X sin kvinnesatsing startet med signaturen til 18 år gamle Anniina Ahtosalo fra Team Rygter. Hun er et multitalent som kan vise til gode resultater både fra cross, landevei, terreng og bane. Deretter ble den norske trioen Mie Bjørndal Ottestad, Anne Dorthe Ysland og Amalie Lutro presentert. Bak & Co. har også sikret seg den unge temposyklisten Hannah Ludwig og et kapteinsemne i den mer erfarne spurteren, Hannah Barnes (begge fra Canyon SRAM). Det er også andre norske og danske navn på vei inn i satsingen, inkludert Susanne Andersen.

”Hun har kanskje ikke fått vist det fram de siste årene, men hun er en meget god spurter. Hvis du ser på hvordan Kristoffer Halvorsen og Rasmus Tiller har prestert etter at de kom inn i laget vårt, så håper vi på litt den samme effekten,” sier Bak.

Haugland sier han ønsker seg ’en miks av unge ryttere som alt har prestert tidlig i karrieren’ i ’kombinasjon med noen voksne damer med erfaring fra feltet’. Utover det gjelder det samme offensive tankesettet som har preget herrelaget underveis i rittene. Man ser muligheter underveis, og griper dem.

Så er også skalaen mindre blant jentene. Se bare på hva som skjedde med Movistar Team etter at de flyttet blikket utenfor landegrensene, og signerte Annemiek van Vleuten og Emma Norsgaard. Omtrent over natta var det blant de aller beste lagene i verden.

”Har du en rytter som Norsgaard eller Lotte Kopecky, så har du egentlig laget ditt. Du kan bygge opp det hele rundt dem. Men vi synes jo også det er morsomt å skape profilene selv. På den ene siden synes vi det er gøy å være underdog, på den andre vil vi ikke bare være fornøyd med å bli innvilget WorldTour-lisens. Vi er også nødt til å levere varene,” presiserer Bak.

Rivende utvikling. I 2022 vil Le Tour de France Femmes avec Zwift innta landeveien uka etter at moderrittet er avsluttet. Det betyr åtte etapper mellom 24-31. juli. De fleste arrangører med respekt for seg selv, har allerede lansert planer for konsepter som også involverer jentene. Flere av WorldTour-lagene følger etter i samme spor.

Alt vel og bra, og gode indikasjoner på at kvinnesykling er inne i en rivende utvikling. Det som opptar mange er likevel det faktum at denne delen av idretten skal vokse i takt med omgivelsene. UCI åpner opp for at maksantallet heves fra 16 til 20 ryttere neste år. De store toppnavnene dominerer idretten, og strømmen av ungt talent er tilfredsstillende.

Likevel er det et punkt man fremdeles sliter med: Bredden.

”Slik jeg vurderer situasjonen, er det fremdeles de eldre rytterne som ’sitter på flesket’. De sykler for gode lag og har gode lønninger. Mange av de yngre rytterne sliter med å komme seg inn i idretten. De er kanskje avhengig av å jobbe ved siden av eller gjøre ferdig studier,” sier Bak.

World Tour, Giro d’Italia Donne og Paris-Roubaix er kremen. Alle vil dit. Men det er ikke der det viktigste rekrutteringsarbeidet skjer. Det foregår via klubb, forbund og ved å flytte grenser i belgiske gateritt.

Talentene trenger ritt som passer nivået deres. Fremdeles preger fraværet av egen U23-klasse kvinnesykling, noe som gjør at en isolert sett svært uerfaren utøver som Anne Dorthe Ysland, blir kastet rett ut i tvekamp mot verdenseliten under både Dwars door Vlaanderen og Flandern rundt i sin første sesong på elitenivået.

Det er selvsagt både veldig kult og sabla skremmende:

”Jeg tror det er mange som opplever det som håpløst,” sier Anne Dorthe Ysland til Sykkelmagasinet. ”Man skjønner ikke hvordan man skal klare å kjempe mot de beste. Hvis man ikke har troen på det, er det jo egentlig ingen vits i å prøve. Det er vanskelig å takle at nivåforskjellene er så store.”

19-åringen fra Korsvegen ved Melhus har en svært allsidig idrettsbakgrunn fra blant annet fotball, håndball, langrenn, ishockey og sykling. Etter at hun bestemte seg for å satse på landeveissykling og fokuserte inn mot en plass på juniorlandslaget, opplevde hun å vinne 14 av de 17 individuelle rittene hun stilte opp i for to år siden. Fra å oppleve det og til å sikte seg inn på de 50 beste i klassikerne, er forskjellen stor.

”Vi mangler fremdeles en egen U23-klasse, slik guttene har. Jeg tror alle kjenner på den sinnssyke overgangen fra junior til senior. For meg ble det ekstra krevende ettersom vi heller ikke syklet internasjonale ritt i den perioden.”

”Det er en god boom rundt internasjonal kvinnesykling i øyeblikket; sånn sett er vel din karriere timet ganske så bra?”

Jeg føler jo at jeg er født i det perfekte årskullet. Vi er midt inne i tidenes utvikling på damesiden. Det er helt rått å tenke på.”

”Det var vel ingen vanskelig avgjørelse da tilbudet fra Uno-X dukket opp?”

”Det virker på meg som alt de gjør er så gjennomtenkt. De har et veldig bra opplegg og en god plan på det de gjør. De annonserte planene for å bygge opp et damelag, og så signerte de Lars Bak ett år i forkant, slik at han kan være med herrene og lære av dem. Det satses skikkelig og de har virkelig lyst til å gjøre det ordentlig. Jeg tror mange kommer til å få øynene opp for sporten vår når Uno-X utvikler et lag på damesiden også.”

Forsterker organisasjonen. Uno-X gjør slik de har gjort på herresiden. De forsøker å bygge opp en bred organisasjon rundt rytterne sine. James Moran ble rekruttert fra British Cycling for å sørge for at guttene fikk i seg næringen de trenger både på og av sykkelen.

For jentene er det Hannah Mayho som skal styre næringsinntaket. I motsetning til sin sleggekastende søster, Jess, valgte Hannah å forlate friidretten til fordel for sykling i junioralder. En påkjørsel under trening i Belgia gjorde at hun pådro seg brudd i venstre ben, høyre arm og håndledd. Noe senere begynte hun i stedet å studere ernæring og kosthold ved universitetet i Chester. Etter blant annet å ha jobbet for akademiet og kvinnelaget til Manchester City, har hun nå meldt overgang til norske Uno-X.

Når det gjelder sportsdirektører og trenere, er også nye navn på vei inn her. Lars Bak ville ikke fortelle for mye, men ettersom utvalget i Norge er begrenset, kunne han avsløre at han vil samarbeide mye med en kvinnelig, britisk sportsdirektør i første del av sesongen neste år.

Dansken er godt klar over at det kan komme til å bli spørsmål ved hans kompetanse til å lede en kvinnesatsing etter et langt liv på ’den andre siden’.

”Det kunne jo være at noen hadde lyst til å spørre om jeg var den rette til jobben med tanke på min bakgrunn. Hvis noen hadde bedt meg nevne navnet på den som vant Flandern rundt for kvinner for åtte år tilbake, så er det ikke sikkert jeg hadde klart å svare på det. Samtidig som jeg godt kunne ha visst det på herresiden. Det viktigste for meg har vært å ta del i denne prosessen fra starten av og være med og utforme laget. Det er en prosess jeg har lært veldig mye av allerede,” sier han.

I tillegg til å være sjefen for det hele, skal han også i aksjon som sportsdirektør. I så måte synes han det er fint å ha en god sparringspartner i bilen underveis.

”Jeg sier ikke at jeg ikke kunne ha lagt opp taktikken selv, men jeg tror det er lurt å lære av noen som har enda mer innsikt til kvinnesykling enn jeg sitter meg per nå. En som har kunnskapen man trenger. I starten skal vi sitte mye i følgebilen sammen slik at jeg kan lære av henne.”

Forarbeidet er gjort. Lista er lagt. Høsten skal brukes til å stille bankgaranti, liste opp rytterne og søke lisens hos UCI. Det planlegges allerede for felles treningsleir for de tre lagene som et ledd i sesongforberedelsene.

I 2022 skal verden få se Uno-X rulle ut porteføljen for en hel verden.

Muro di Sormano, simpelthen bestialsk

Sesongens siste Monument står for tur, og for mange, selve avslutningen på landeveissesongen.

Det er duket for 249 kilometer opp og ned, totalt mer enn 4,400 vertikale høydemetre. Det hele baner vei for en heseblesende batalje i Lombardia-regionens utilgivelige, kuperte terreng.

I likhet med alle de fem Monumentene, har også Il Lombardia sitt eget turritt for amatørene. I motsetning til proffrittene skal altså amatørene bestige det fryktinngytende Muro di Sormano.

Denne stigningen har på mange måter formet historien til Giro di Lombardia. Dette til tross for at man på frivillig basis unngikk å bruke den i mange år. Stigningsprosentene var så ekstreme.

Bakgrunnen for at Sormano ble ”glemt” er ganske så utrolig. Etter at rytterne for første gang ble sendt opp hit, fikk man et regelrett opprør mot arrangøren. Man kunne rett og slett ikke ha en så bratt bakke i et ritt, særlig etter 200 kilometer sykling.

Året er 1960. Bakken er snaue 2 km lang, men svei godt med sine 15 prosent i stigningsprosent og 27 prosent på det meste!

Rik Van Looy i «hyggelig passiar» med tilskuerne på Sormano.

Det var den legendariske arrangøren Vincenzo Torriani som tegnet inn stigningen på løypekartet. Torriani mente at rittet ikke var utfordrende nok. Sammen med La Gazzetta-journalist Rino Negri gjorde han en besiktegelse av Sormano tidlig i sesongen.

Begge likte det de så. En kort, stupbratt stigning ville virkelig vekke oppmerksomhet rundt Lombarida-rittet.

Såpass bratte bakker var hverdags i ritt på denne tiden. Ercole Baldini, den regjerende verdensmester, var således nokså naiv da han stilte til start i 1961 med sin foretrukne 44 x 29.

«Jeg fatter ikke hva Torriani tenker med,» sa Baldini etter rittet vunnet av Vito Taccone. «Jeg kan forstå at Ghisallo ikke lenger skaper den store utskillelsen, men nå har han virkelig gått forlangt. Stigningen er er simpelthen bestialsk og umulig å komme seg opp.»

De store protestene til tross, returnerte året etter og satte ny Sormano-rekord, 9 minutter og 24 sekunder. Dog skulle han senere innrømme at hjelpende dytt fra tilskuerne spilte en stor rolle for den imponerende klatretiden.

At tifosien dyttet sine ryttere oppover stigningen, skulle faktisk bli et av sykkelsportens aller største problemer i denne tiden, og i lang tid fremover. 1962-scenene på Sormano ble således et prakteksempel. Mens de italienske favorittene kunne ”sykle” relativt langt opp bakken, var utlendingene de første til å ta til fots.

Anatole Novak sliter seg opp under 1961-utgaven.

1962-utgaven ble dermed den siste for Muro di Sormano. Man måtte faktisk vente helt frem til 2012 før stigningen fikk sitt comeback. Da så vi franskmannen Romain Bardet først over toppen, men spanjolen Joaquim Rodriguez satte raskest tid; 9 minutter og 2 sekunder. I motsetning til Baldinis 44 x 29, brukte Bardet 34 × 28, andre gikk for enda lavere.

Og forrresten, muro er italiensk og betyr vegg.

«Den fantastiske trioen»

Jarle setter pris på Gruppo Compatto mer enn noensinne etter møtet med belgisk brostein. Bedre å la Julian Alaphilippe, Mathieu van der Poel og Wout van Aert slippe til. Trioen vi mener definerer sykkelsporten akkurat nå. Her angripes det fra start!

«Det hjalp veldig at Thor snakket varmt om Vegard»

«I 2015 syklet Vegard for Lotto Soudal, men de ville ikke gi ham en ny kontrakt og agenten han hadde da, slet med å finne noe annet lag til han. Det syntes jeg var veldig trist, fordi jeg visste jo hvor god Vegard var. Så spurte jeg han om jeg kunne få lov til å blande meg inn. Jeg gjorde egentlig bare reklame for en god kompis, for på dette tidspunktet var jeg ikke lisensiert agent,» sier Eriksen.

Som sykkelkommentator har han god oversikt over de ulike lags filosofier, deres styrker og svakheter og ambisjoner i ritt. Kunnskap som kommer godt med når han tar kontakt med de forskjellige laglederne i proffsirkuset.

«Jeg tok noen telefoner og sendte et par e-poster og ble egentlig bare positivt overrasket over hvor hyggelige de fleste lagsjefer var i sine svar. Jeg hadde aldri følelsen av at jeg var i veien eller oppholdt noen. Men det tror jeg har litt å gjøre med hvordan du går frem. Jeg var veldig ydmyk i min tilnærming, og det gjorde at jeg ble tatt veldig godt imot. Etter hvert fikk vi napp i Fortuneo-Vital Concept, et fransk prokontinentallag, som satset på vårklassikere. Da handlet det om å gjøre reklame for Vegard som en god klassikerrytter og kommunisere at han kunne styrke klassikerdelen av laget. Så hjalp det veldig at også Thor Hushovd snakket varmt om Vegard ovenfor lagsjefen,» forteller han.

Med en prominent mentor og en kunnskapsrik venn i bakgrunnen blir det fort enighet mellom laget og Vegard Breen om å signere en ettårskontrakt. Det finnes bare et problem. Språket.

«Laget skrev på fransk, men Vegard snakket jo ikke fransk. Så mesteparten av jobben min bestod i å oversette mailer underveis i forhandlingene. Når det kom til kontrakten, så bare oversatte jeg den, slik at Vegard forstod hva som stod der, men selve innholdet som lønn for eksempel kunne jeg ikke si noe om, siden jeg jo ikke hadde lisens. Den hadde jeg først året etter,» påpeker Eriksen.

Det blir riktignok kun ett år i Fortuneo-Vital Concept. Selv om laget ønsker å forlenge med Breen, søker nordmannen hjem til kontinentalnivå. Men agentkompis Eriksen får lov til å gjøre et siste forsøk på å finne en arbeidsgiver i de fremste divisjoner. Gratis vel å merke.

«For å oppfylle kravene inngikk Vegard og jeg en avtale, men vi satte provisjonen min til null. I og med at jeg var såpass ny, følte jeg at Vegard tok en sjanse på å ha meg som agent, så jeg syntes at det var greit at han ikke skulle betale for arbeidet. Jeg reiste til VM i Qatar for å møte andre lag og fikk blant annet kontakt med Bahrain-Merida. Fordi laget syklet på Merida-sykler og fordi Merida er et stort merke i Norge, så var de interesserte i Vegard. Til slutt ble det dog ikke noe av avtalen, fordi en kinesisk sponsor tinget om å få to plasser i laget for asiater,» sier han.

Breen ryker med andre ord på kvoten, og velger etter ett år i det norske kontinentallaget Joker å avslutte karrieren i en alder av 27 år. Eriksen mener at kompisen aldri fikk den oppmerksomheten han fortjente fra agenthold, og har et budskap til unge ryttere.

«Vegard havnet i en situasjon, der han ikke fikk innrømmet høy nok prioritet fra agenten sin fordi han ikke tjente veldig mye. Syklister som vil bli proffe og skal skaffe seg en agent bør derfor tenke på et par ting. Dersom en agent har et stort nettverk er dette bra, men når han også har veldig mange klienter, så må du være klar over at du bare blir en liten fisk i et stort hav. Og med mindre du da kjører så gode resultater at resultatene i seg selv selger deg, er det ikke sikkert at agenten vil bruke så mye tid på deg, som du selv skulle ønske,» sier han.

Kunsten å være kul

I MILLENNIUM KLARTE MAN seg uten øyebeskyttelse for solen. Ikke fordi solen skinte lysere i det 20. århundre enn tidligere tider. Men snarere som følge av menneskeskapt teknologi som innhentet evolusjonen og sto i fare for å blende sansene våre.

Mye ble egentlig overveldende. For første gang brøt man lydbarrieren, man landet på månen, og man utvant våpen der den totale ødeleggelse kun lå en liten rød knapp unna.

I møte med dette ble kanskje ikke konstruk- sjonen med to fargede glass holdt sammen av acetatplast en veldig imponerende form for beskyttelse. Men de som faktisk tok dem i bruk kunne i alle fall smukke seg med den ultimale merkelappen på modernitet. De var kule.

Det var pionerer innen motorsport og luftfart som først gav solbriller en aura av livskraftig fremtidsiver og optimisme. For å lykkes på ordentlig, skulle man ikke bare omfavne endringene, men gå i bresjen for dem. Livstilen var rask, men også løsrevet og avslappet, samtidig komfortabel med rivende utvikling. Man hadde kanskje ikke pilotlappen helt ennå – men uten ”å lette fra bakken”, lærte man iallfall aldri å fly.

Med solbriller var det tid til lange dager under parasollen, plasking i havet, fritidssysler uten prosaisk rutine og bekymringer. Med øyne bak mørke glass fi kk man et slør av mystikk, mens andre trekk ble trukket frem i lyset og ordene vektet annerledes. Man lærte seg å rea- gere kaldere. Solbrillene tok luven av livets uunngåelige overraskelser. I stedet for å kveppe til i en uventet vending, tok man tiden til hjelp og agerte med lun rasjonalitet.

Coppi var både kul og lun med sine lette pilotbriller på 50-tallet, men det var ikke før på 80-tallet at en mann og hunden hans virkelige endret brillelandskapet innenfor sykkelsporten. Mannen var Jim Jannard og bikkja het Oakley. Dette var prestasjonsrette solbriller. I 1984, før Tour de France, gikk Greg Lemond til innkjøp av noen solbriller han likte godt, Oakley Eyeshades. Året etter ble han og Phil Anderson feltets første offi sielle Oakley-sponsede ryttere. Store glass og skraklende farger tok feltet med storm.

Å lese en konkurrent under en heseblesende batalje opp et Alpe-fjell, ble plutselig litt mer komplisert. I 1987 var halve feltet like kule, mystiske og fattet under press. Bakom store plastrammer og blendende speilglass gikk de inn i karakter, følte seg uovervinnelige og ble vanskeligere å lese. Feltet ble mer Hollywood. Eller som en av de store sa: ”Med solbrillene mine på, er jeg Jack Nicholson. Uten dem er jeg feit og 60”.

En vårdag i helvete

Dokumentaren «En forårsdag i helvede» forteller historien om Paris-Roubaix og rittets utgave i 1976. Regissøren Jørgen Leth elsker dette klassiske sykkelrittet og det skinner i gjennom hele produksjonen. Rittet har alltid sine skurker og helter, sin egen dramatikk og barske poesi. Ikke siden dokumentarens premiere for 40 år siden, er dette helvete blitt bedre fanget på film.

Continue reading «En vårdag i helvete»