Liège-favoritten som aldri skulle bli syklist

Fremtiden ser lys ut for Michael Woods i 2005. Den 18 år gamle kanadieren har nettopp satt en ny nasjonal rekord på 1600 meter på under fire minutter. I løping vel å merke! Han vinner gullmedaljen på 1500 meter i det Pan Amerikanske Juniormesterskapet og får tilbud om stipend på Universitetet i Michigan. «Rusty» Woods kommer til å bli Canadas beste løper noensinne.

Dette er det ingen tvil om. Men så setter gjentatte tretthetsbrudd i venstrefoten en brå stopper for drømmene til det unge løpetalentet, som plutselig ser seg nødt til å trene alternativt. Woods begynner å sykle uten å vite at han er i ferd med å starte sin egentlige idrettskarriere.

I mindre ritt kjører kanadieren inn det ene toppresultatet etter det andre og blir i 2015 proffsyklist i det amerikanske Cannondale-laget til Jonathan Vaughters. Siden har Woods tatt store steg for hvert år og regnes nå å være blant de beste ryttere i verden på enukersritt og kuperte klassikere. Så langt i karrieren kan Woods skilte med blant annet to etappeseiere i Vuelta a España, en andre plass i Liège-Bastogne-Liège og en bronsemedalje i VM.

Kanadieren anser ikke det som en ulempe at han hadde en annen inngang til proffsykling enn ryttere flest.

Tvert imot.

«Det at jeg startet sent med sykling har egentlig bare vært en stor fordel,» sier Woods til Sykkelmagasinet.

«Sykling er en fysisk enormt krevende sport, men den allsidige tilnærmingen jeg har hatt til idrett, enten det er løping, alpint eller ishockey, har hjulpet meg til å takle overgangen til syklingen mye raskere. Jeg er 35 år gammel nå, men opplever at jeg fremdeles utvikler meg som syklist både fysisk og mentalt,» påpeker Woods.

Etter at Chris Froome i fjor strevet med å komme tilbake fra omfattende skader han hadde pådratt seg i en velt i 2019, har kanadieren Michael Woods blitt utpekt til å lede an Israel–Premier Tech i årets sesong. Både stresset og forventningene som følger i kjølvannet av kapteinsrollen ser Woods tilsynelatende ikke ut til å ha problemer med.

«Jeg er klar for å være leder i laget. Jeg har sagt at jeg vil vinne store ritt, at jeg vil vinne et monument, og når du sier noe slikt, så må du stå inne for det og være villig til å utsette deg for presset og forventningene som følger av det. Jeg er ikke lenger den ukjente eller nye rytteren på laget vårt, men jeg sitter med en del erfaring som gjør at de andre rytterne henvender seg til meg for å få råd. De vil at jeg bokstavelig talt viser veien. Jeg må ærlig innrømme at jeg liker det, fordi jeg føler at jeg har gjort meg fortjent denne rollen. Jeg liker tanken om å vokse mer og mer inn i en lederrolle og formidle kunnskap og inspirere noen av de andre rytterne til å bli bedre,» sier han.

Selv om Woods retter hovedfokuset på å vinne en klassiker i løpet av sesongen, benekter ikke kanadieren at også årets Tour de France vil være en viktig milepæl for ham. Men istedenfor nok en gang å prøve å kjøre for sammendraget, vil Woods i årets utgave heller konsentrere seg om utvalgte etapper.

Nizzolo, Fuglsang og Michael Woods. Foto: Noa Toledo Arnon.

«Slik jeg ser det, imøtekommer ikke løypeprofilen til årets Tour de France meg i særlig grad. Så mitt mål er ikke å vinne Tour de France sammenlagt, men jeg er der for å vinne etapper,» understreker han.

Woods er tydelig på at han etter erfaringene fra Touren i 2021, der han måtte skrinlegge sammenlagtambisjonene etter en tidlig velt, ikke har forutsetningene til å kunne hevde seg blant de beste sammenlagtrytterne i verden. Han ser seg heller i rekken av kanadiske ryttere, enten det måtte være Steve Bauer, Ryder Hesjedal eller Svein Tuft, som gjennom årene har utviklet sykkelsporten i hjemlandet.

«Laget vårt har vært et kanadisk sykkelprosjekt ganske lenge allerede. Selv om prosjektet har «Israel» i navnet, så har Sylvan Adams skapt et rom for kanadiske syklister også. Jeg har sagt det før, men belgiere eller italienere er ikke nødvendigvis bedre syklister, de har bare infrastrukturen rundt, som gjør at de lykkes som sykkelnasjoner. Nå med Premier Tech som ny sponsor, og Sylvan som støtter opp under utviklingen, så mener jeg at vi begynner å få på plass en infrastruktur som gjør at vi kanadiske syklister kan vinne på øverste nivå, vi også. Jeg ser meg ikke som en kandidat til å vinne Tour de France, men kanskje jeg kan inspirere barn i Canada for å trene hardt nok til en dag å kunne vinne rittet sammenlagt,» sier Woods.

Grand Tour-dobbel etter to krevende sesonger: – Jeg vet jeg takler det

Under en helt vanlig treningstur i mars i fjor, på vei rundt Gjersjøen i hjemkommunen Oppegård, hang plutselig eksistensen til Carl Fredrik Hagen i en tynn tråd.

I et intervju med NRK i etterkant gjorde Hagen det klart at han ikke bare fryktet for karrieren etter den voldsomme krasjen og påfølgende stup over autovernet, men:

– Det var mer at jeg var redd for mitt eget liv da jeg krasjet.

Intervjuet ble gitt før det ble klart at skulderskaden, i armen han først trodde var avrevet, krevde en omfattende operasjon. I dragsuget forsvant både Giro d’Italia og OL i Tokyo, to digre, personlige mål – fokus forsvant instinktivt over mot noe enda viktigere:

– Jeg har hele tiden prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen. Det har verken vært en dans på roser eller superenkelt å finne full motivasjon hver eneste dag – det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg har også prøvd å tenke litt langsiktig. På den ene siden drømmer jeg om å komme tilbake på sykkelen og prestere. Ha det litt gøy og kjøre finaler igjen. Den andre delen av det er at jeg skal ha et liv etter sykkelkarrieren og. Da ønsker jeg å kunne gå på ski, klatre, kjøre randonee, løpe og være aktiv mange år i etterkant. For å få til alt dette, trenger jeg å ha en skulder som fungerer. Selv om jeg ikke har prøvd å klatre ennå, er det mye av dette jeg kan gjøre allerede, sier han til Sykkelmagasinet.

To tøffe sesonger

30-åringen fikk et solid gjennombrudd som førsteårsproff i Lotto Soudal med 8.-plass i La Vuelta i etterkant av nok en brutal virkelighetssjekk: Polen rundt der lagkamerat Björg Lambrecht måtte bøte med livet etter velt.

Gruppo Compatto Podcast: Hvem blir Norges første Grand Tour-vinner?

De to siste sesongene har vært kronglete. I 2020 torpederte den globale pandemien et gryteklart opplegg som opprinnelig skulle ta han til både Giro d’Italia og La Vuelta med støtte rundt seg.

Han syklet giroen det året, men hadde mye trøbbel med magen underveis. Pandemien flyttet også OL i Tokyo – et annet stort mål – ett år fram i tid.

2021 åpnet som vanlig med opptredener i Faun Ardèche og La Drôme Classic i slutten av februar, før treningsulykken holdt ham utenfor konkurranse helt fram til Tyskland rundt i august.

– Et viktig spørsmål er: All denne motgangen, hvor mye har det satt deg tilbake rent fysisk?

– Ser man på kapasiteten min og treningsdataene mine, selv om det kan være litt forskjell på hva man gjør på trening og i ritt, så kan man sammenlikne økter jeg har gjort i år, mot de i fjor, og se at jeg har betydelig høyere wattverdi nå. Jeg tror enkelte tenker at jeg har «tatt ferie» i denne perioden, men jeg hadde ikke en eneste ferieuke i 2021. Den som var satt opp som det, tilbrakte jeg på samling med Israel-Premier Tech. Jeg har trent hver eneste dag, hver eneste uke – for å få skulderen på rett kjøl. Kapasiteten min har blitt vedlikeholdt og forbedret, men jeg trenger litt ritt for å få fart på beina. Slik har det imidlertid alltid vært. Jeg har aldri vært noen vårstjerne. Jeg pleier å være på mitt beste i april-mai, både som rytter på kontinentalnivå og i Lotto Soudal, påpeker han.

To Grand Tours tilbake på planen

Det er heller ikke små planer han har lagt opp foran «comeback-sesongen» sin. På sesongopplegget er Giro d’Italia blinket ut som hovedmålet.

I mai ankommer han støvellandet med mål om levere en god sammenlagtprestasjon. Han stopper imidlertid ikke der.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

INGEN FERIETUR: Carl Fredrik Hagen har jobbet knallhardt for å komme seg tilbake på sykkelsetet. Her er han avbildet under lagsamling i Israel med nye lagkamerater i 2021-sesongen. FOTO: Israel-Premier Tech.

Som tilbake i 2019 er målet nemlig å fullføre to Grand Tours før sesongen er omme.

– Jeg vet at jeg takler to Grand Tours. Hvis jeg fortsetter i den retningen jeg har holdt gjennom hele vinteren, og slipper unna sykdom: Så er det null problem.

– Hvilke ritt er det snakk om, og hva slags rolle ser du for deg å få?

– I giroen blir det en fri rolle. Utgangspunktet er at jeg kjører for sammendraget. Jeg regner med Giacomo Nizzolo skal spurte og at det blir et opptrekkstog rundt ham. I tillegg vil det være et par ryttere rundt meg som går bra i bakker og kan hjelpe meg med posisjoneringen. Mest sannsynlig skal jeg ikke til Tour de France, men det er ikke 100 prosent bestemt. Jeg tror det er mest aktuelt at jeg er med i vueltaen, og en støtterolle rundt Michael Woods. Jeg håper at det åpner seg en mulighet for meg på enkeltetapper.

Wilmann best i TDF-sammenheng

Etter at Norge var en lilleputtnasjon i Grand Tour-sammenheng i flere tiår, har det begynt å løsne takket være Hagen, Tobias Foss, Odd Christian Eiking – og etter hvert kommer Andreas Leknessund og brødreparet Tobias og Anders Halland Johannessen.

Fremdeles står 14.-plassen til Jostein Wilmann fra Tour de France igjen som vår beste sammenlagtplassering.

At utøvere kombinerer to Grand Tours i løpet av samme sesong, er likevel ikke så uvanlig. I norsk sammenheng er det mer uvanlig at man benytter seg av treukersrittet for å kjempe om en plassering i sammendraget.

Man må likevel helt tilbake til slutten av 70-tallet for å finne rytteren som kanskje mest minner i kraft av ambisjoner og gjennomføringsevne for det Carl Fredrik Hagen skal prøve seg på nå.

Knut Knudsen prøvde seg på den vanskelige Giro d’Italia-Tour de France-kombinasjonen ved tre anledninger. Dog var det italienske rittet hovedfokus gjennom karrieren. Trønderen debuterte i Giro d’Italia i 1975 ved å kjøre seg inn i rosa ledertrøye etter angrep på de siste kilometerne. I 1976 startet han touren med mål om å fullføre.

Avsluttet Bianchi-eventyret med et smell

I 1979 var han med og kjempet om ledertrøya i giroen, men drømmen om rosa brast på etappe 16 av rittet – med overkommelig avstand opp til sammenlagtleder Giuseppe Saronni, ble han sendt i bakken av en følgebil på ville veier.

Gull fra arkivet: Les dette flotte intervjuet med Knut Knudsen!

Fra vannbærer til Maestro

I Tour de France samme år var etappeseier det store målet. Da lagkaptein Johan De Muynck veltet ut av rittet, åpnet det seg likevel muligheter i sammendraget. Drømmen om etappeseier ble knust av Bernard Hinault og åtte sekunder på den individuelle tempoetappen i Brüssel, mens «Lokomotivet fra Levanger» til slutt endte på en respektabel 27.-plass etter fullført tour.

Giro d’Italia var opplagt rittet som fikk mest fokus. I karriens siste GrandTour-opptreden vant han tre etappeseirer i jakten på La Maglia Rosa. Bianchi-rytteren var ikke alene om å briljere. Lagkamerat Tommy Prim manglet 38 sekunder på å slå Giovanni Battaglin sammenlagt.

Dag Otto Lauritzen, Atle Kvålsvoll, Lars Kristian Johnsen, Jaanus Kuum, Gabriel Rasch, Edvald Boasson-Hagen og Vegard Stake Laengen er andre ryttere med to Grand Tours i beltet.

Det gjelder selvsagt også Kurt Asle Arvesen og Thor Hushovd som på midten av 2000-tallet tok med seg Giro d’Italia som ledd i Tour de France-forberedelsene. I 2007 sto Hushovd av den 12.-etappen, da giroen praktisk nok gjorde et krumspring inn til franske Briançon. Arvesen fullførte rittet som hjelper for Andy Schleck, og stakk av med etappeseier på den 8. dagen etter å ha spurtslått Paolo Bettini i Fiorano Modense. Målby var samme sted Knut Knudsen tok sin første etappeseier tilbake i 1975 – noe som gjorde at to blide nordmenn møttes på podiet den dagen.

Anvendelige Stake Laengen

En annen rytter som har testet ut å sykle to Grand Tours i sesongen, er Vegard Stake Laengen.

Som IAM Cycling-rytter i 2016 slo han til med tredjeplass på den individuelle tempoen i Chianti-distriktet under Giro d’Italia. I forkant gjorde han unna fullt brosteinsprogram med blant annet Omloop Het Nieuwsblad, Gent-Wevelgem og Flandern rundt, før turen gikk innom Ardenner-trippelen.

På høsten syklet han La Vuelta og ble femtemann på en småkupert etappe i Baskerland, etter at hans kommende lagkamerat Valerio Conti vant.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ANVENDELIG SOM FÅ: Her er Vegard Stake Laengen i brudd under Tour de France. FOTO: ASO, Pauline Ballet

To år senere var han tilbake i giroen, men da i en litt annen rolle. Stake Laengen ble dyrket som en hjelper i bratt terreng i entouraget rundt Fabio Aru. Det sendte ham blant annet til sesongoppkjøring ved Teide på Tenerife i månedsskiftet januar/februar.

Algarve, Katalonia og Tour of the Alps ble deretter veien inn til treukersrittet for den svært anvendelige nordmannen.

Den sesongen ble det nok en opptreden i La Vuelta, nok en gang som støtte for Aru i fjellene.

– Fikk fantastisk respons

For Carl Fredrik Hagens del klør det nå skikkelig i bein og lår for å komme i gang med den nye sesongen:

– Det jeg gleder meg til er å innta ritt med en offensiv innstilling. Jeg skal ta muligheten hvis den dukker opp, og jeg skal ikke være redd for å gå på en smell, sier han.

– Din egenmotivasjon for å gyve løs med to Grand Tours i comebacket, hvordan vil du beskrive den?

– Jeg vet jo at jeg kan kjøre én Grand Tour i løpet av sesongen, samtidig er det man som kjører to. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre det mens jeg fremdeles er aktiv. Det er noe med å ha det på CV’en sin. Jeg har lyst til å finne ut hvordan kroppen responderer på det og hva som er mulig for meg å oppnå i Grand Tours. Hvis man sammenlikner det med belgiske endagsritt er Grand Tours som en helt annen verden, en annen idrett. Jeg har sansen for etapperitt, og du finner ikke noe mer ekstremt enn treukersrittene. Det er hard påkjenning over lang tid som gjelder. Man kan føle seg helt elendig i starten, og så begynner plutselig tingene å falle mer på plass. Jeg husker jeg fikk vanvittig god respons fra kroppen den siste uka av La Vuelta, og den følelsen har jeg lyst til å kopiere. Jeg kan ikke gjøre annet enn prøve det en gang til for å se hvordan det føles, avslutter han.

Andre nordmenn som har syklet mer enn én Grand Tour i løpet av en sesong:

Giro-Tour-dobbel:
Knut Knutsen ’75, ’76 & ’79
Dag Otto Lauritzen ’88 & ’89
Atle Kvålsvoll ’91
Kurt Asle Arvesen ’07
Thor Hushovd ’07

Tour-Vuelta-dobbel:
Jaanus Kuum ’89
Dag Otto Lauritzen ’93 & ’94
Thor Hushovd ’05, ’06 & ’10
Edvald Boasson-Hagen ’13 & ’19

Giro-vuelta-dobbel:
Lars Kristian Johnsen ’96
Vegard Stake Laengen ’16 & ’18
Gabriel Rasch ’12

Kilde: Sykkelmagasinet