Norsk syklist varsler om seksuell trakassering

Anita Stenberg fryktet konsekvenser, men etter fem år varslet hun om seksuell trakassering.

Etter fem år orket Anita Stenberg å fortelle om den seksuelle trakasseringen hun ble utsatt for. Den danske eks-syklisten Jimmy Madsen legger seg flat.

– Man er alltid redd for konsekvensene det kan få, sier den norske landslagssyklisten i banesykling til NTB om opplevelsen hun hadde på et hotell i Berlin for fem år siden og at hun nå kommer ut med sin historie.

Til  Ekstra Bladet sier hun:

– Derfor tok det så lang tid før jeg var moden nok til å stå fram og møte Jimmi og si direkte til ham at jeg ikke synes det var ok, sier Stenberg, med henvisning til det som skjedde i Berlin.

Jimmy Madsen (50) innrømmer at han for fem år siden sendte chatmeldinger til den 27 år gamle norske landslagssyklisten med oppfordring om sex på hans hotellrom i forbindelse med et stevne i Berlin. De to hadde ingen relasjon utover det rent profesjonelle og Stenberg avviste Madsens henvendelser.

– Jeg har sagt unnskyld. Ja, ja, ja, det har jeg, sier Madsen til avisen.Ukultur

Stenberg, som bor og trener i Danmark, bekrefter overfor NTB at Madsen har beklaget det som skjedde. 

Men hun mener oppfølgingen har vært mangelfull.

– Jeg etterlyser et klarere etisk regelverk. Mitt inntrykk er at denne typen hendelser er greit bare man sier unnskyld etterpå, sier hun.

Stenberg mener det er en ukultur i den danske sykkelsporten.

– Det er ikke den eneste gangen jeg har fått henvendelser, og jeg er ikke den eneste, sier hun.

Styremedlem

Jimmy Madsen er tidligere profesjonell banesyklist og deltok blant annet i fire OL for Danmark. Han er i dag styremedlem i Dansk Bicycle Club, den samme klubben Stenberg er medlem av.

Styreleder Bjarne Kratholm i Dansk Bicycle Club sier til  Ekstra Bladet at saken ikke kommer til å få noen konsekvenser for Jimmi Madsens posisjon i klubben fordi det er fem år siden hendelsen som involverte Anita Stenberg.

– Hadde den vært fersk, hadde vi ekskludert Jimmi Madsen. Det er det ikke noen tvil om, sier Kratholm.

I en redegjørelse lover klubben å utarbeide et etisk regelverk om hvordan trenere og ledere skal oppføre seg mot utøvere. Samtidig konkluderer Danmarks idrettsforbund med at Madsen-saken ikke kan forfølges i henhold til forbundets regelverk. Idrettsforbundet beklager imidlertid saken og skriver i et brev til klubben at det forventer en redegjørelse om hva klubben vil gjøre for at ikke «lignende situasjoner gjentar seg».

Får støtte

Norges Cykleforbunds generalsekretær Eystein Thue Stokstad sier til NTB at de bistår Stenberg siden hun er norsk landslagssyklist.

– Vi har anmodet det danske forbundet om å ta tak i saken og at de undersøker muligheten for å gå videre med den. Vi forventer at de gjør det, sier Stokstad.

Kommunikasjonssjef Morten Andersen i Danmarks Cykle Union (DCU) sier i en kommentar at DCU først ble kjent med saken 5. november, via en henvendelse fra det norske forbundet. Han hevder at det danske forbundet straks reagerte overfor jurister i det danske idrettsforbundet.

– Vi tar avstand fra det som har skjedd. Det er imidlertid ikke vår opplevelse at dette er et strukturelt problem, sier Andersen til NTB.

Det har ikke lyktes NTB å få kontakt med Jimmi Madsen.

UCI krever nye tester av gamle dopingprøver

På bakgrunn av «Operasjon Aderlass» krever Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) nye tester av to år gamle blodprøver.

– Initiativet er tatt på bakgrunn av nye opplysninger og dokumenter mottatt fra det østerrikske politiet, som var involvert i «Operasjon Aderlass», sier UCI ifølge AFP. 

Det internasjonale sykkelforbundet har nå bedt syklingens antidopingsenter (CADF) om å foreta nye analyser av blodprøver som stammer tilbake fra 2016 og 2017. 

«Operasjon Aderlass» (årelating) er etterforskningen, som var ledet av østerriksk politi, mot et omfattende internasjonalt dopingnettverk. Dopingskandalen brøt for alvor ut da myndighetene foretok en razzia i østerrikske Seefeld i forbindelse med VM på ski i februar.

Siden har en rekke andre utøvere blitt avslørt i forbindelse med operasjonen. Flere av dem har tilknytning til den tyske dopinglegen Mark Schmidt.

Blant annet er flere syklister tatt. For to uker siden ble den kroatiske sykkelrytteren Kristijan Durasek straffet med fire års karantene for brudd på dopingreglene. En måned tidligere krevde UCI karantene for de to slovenerne Borut Bozic og Kristijan Koren, der begge var tilknyttet sykkelprofflaget Bahrain Merida. 

Det er kjent at 21 utøvere fra åtte land og fem idretter er involvert.

Tour of Norway kan bli avlyst

2020-utgaven av Tour of Norway risikerer ikke å bli avviklet. Akutt pengemangel har satt arrangørene i en knipe.

Rittsjef Roy Hegreberg bekrefter tirsdag overfor  TV 2 at det meste tyder på at det går mot avlysning.

– Tour of Norway har blitt et veldig stort og krevende arrangement. Vi har ingen arena, så det er veldig kostbart å arrangere det med de kravene som nå finnes og med så store lag som vi har på besøk. Vi vet hva som kreves, og per dags dato har vi ikke dekning for å kunne gjøre det i 2020, sier han til kanalen.

– Med de signalene vi har fått så langt, så ser vi ikke at det kommer til å løse seg. Og da ser vi det som mer riktig å avlyse 2020 og begynne å fokusere på 2021, for å sikre en finansiering som gjør at vi kan gjennomføre det da, fortsetter Hegreberg.

Han opplyser at det mangler rundt seks millioner for å kunne få neste års arrangement i havn.

Totalt har regjeringen satt av 25 millioner til internasjonale sykkelritt i Norge på statsbudsjettet for neste år. 15 av dem er øremerket Arctic Race of Norway, mens Tour of Norway, Hammer Stavanger og Ladies Tour of Norway skal ha resten.

Mye tyder på at Ladies Tour of Norway får en betydelig del.

– Vi har bygget oss opp år etter år, men nå har vi kommet til et punkt hvor det rett og slett ikke går lenger. Og da synes vi det er mer riktig å ta et års pause for å sikre finansieringen for fremtiden, enn å ta på oss et arrangement vi ser vi ikke har dekning for per dags dato, sier Hegreberg til TV 2.

Alexander Kristoff vant 2019-utgaven av Tour of Norway.

Presidentens drømmegutter

Tour du Rwanda er blitt en folkefest og et av de største arrangementene på kontinentet. Men sårene etter folkemordet blør fortsatt, samtidig som landets autoritære regime nører opp under vold i nabolandet DR Kongo, for å drive sitt eget «økonomiske mirakel» framover. I Rwanda er sykling blitt storpolitikk.

Dette er et utdrag av en stor reportasje fra Tour du Rwanda som kommer i Sykkelmagasinet 2020-1.

Arenberg, Oude Kwaremont og Koppenberg. Navn på brosteinsveier som for lengst har blitt synonymt med legender og myter innenfor europeisk sykling. I Afrika er Kigali-veggen i ferd med å bli det samme. Lik folkemengdene i denne tolv prosent bratte stigningen, er Tour du Rwanda en suksesshistorie som stadig når nye høyder. En nyttig distraksjon og verktøy for regimet.

I 2025 kan hele verdenseliten barke sammen i Kigali-veggen. Myndighetene i landet vil søke om å arrangere UCI-verdensmesterskapet i landevei. Kommer VM for første gang til Afrika?

Rwanda er et grønt og frodig jordbruksland, med en trist historie. Folkemordet som drepte nesten én million mennesker på bare 100 dager i 1994 preger fortsatt livet til mange i landet. Folk i Rwanda er et fredelig folk, de ønsker å se fremover, leve i fred og unngå at noe lignende skal skje igjen.

Som vanlige enorme folkemengder ute for å se rytterne i Tour du Rwanda.

President Kagame

Folk i Rwanda er også et ambisiøst folk. Spesielt mannen som har hersket landet over flere tiår, Paul Kagame. Presidenten siden 2000 har fyrt opp under landet voksende sykkelkultur med både langsiktig fornuft og utålmodig appetitt. Tour du Rwanda ble en effektiv og kynisk måte å vise frem landet fra sin beste side.

For å hjelpe Rwandas landslag i gang, har blant annet hans regjeringen gått til innkjøpt av temmelig storslagne sykler – for eksempel 100,000 kroner dyre Pinarello Dogma. Sykkelskolen som ble etablert under Kagames formynderskap påkostet seg det meste av moderne utstyr, trenere og vitenskapelige tilnærminger – og selvfølgelig driftet av internasjonale eksperter.

For bare det beste er godt nok, når det gjelder syklister i Rwanda; «Kagames drømmegutter» er blitt et begrep. Mer populære enn fotballspillere, nyter de høy status og enda høyere lønninger. Reddet ut av folkemordet ble de syklende, nasjonale symboler på rekonstruksjon, håp og fremtidens Rwanda.

Takket være Kagames støtte, og de nasjonale medienes brede dekning, gikk syklistene i Team Rwanda fra å være ukjente strebere til store stjerner i løpet av få år. Den voldsomme omveltningen skjedde ikke uten dramatikk eller konsekvenser.

En Direct-Energie-rytter passerer.

Rikdom, berømmelse og press tok knekket på laget, som i 2007 måtte revitaliseres av den tidligere amerikanske mesteren, Jonathan ”Jock” Boyer.

«I utgangspunktet snakket vi om en ganske ydmyk gjeng. Men berømmelsen gikk til hodet på dem,» sier Kim Coates, markedssjef for Team Rwanda, og konen til Boyer.

Egalitet og små forskjeller er viktige verdier i det rwandiske samfunnet. Her finner du verken idrettshelter, skuespillere eller musikere malt på produkter i butikken eller store reklameskilt i gatene. Men syklister skulle bli unntaket. I et land med historie for blodig etnisk kamp, kan det være farlig med slik stjernedyrkning.

«Jo rikere de ble, desto mer ble de snakket om; at de hadde flere hus, flere biler; mer av alt,» husker Coates. «Men rikdommen deres ble også overdrevet, jungeltelegrafen er sjelden presis.»

Tour du Rwanda er et ritt med flust av bakker og utfordringer.

Det toppet seg før Tour du Rwanda 2015, da Kagames drømmegutter gikk ut i streik.

Kravet fra rytterne var en formidabel startbonus på 30,000 kroner hver. Radiolyttere ringte inn til støtte for rytterne. «Gi disse gutta 50,000 hver, de fortjener hver en krone,» var hovedbudskapet for publikum som dyrket nasjonens fremste stjerner.

Sykkelforbundet kalte det utpressing og truet med å sparke alle sammen. Rytterne repliserte med å forsvinne fra lagets luksuriøse treningssamling i Mausanze ved nasjonalparken Volcanoes. Her nøt de goder vanlige folk bare kunne drømme om; blant annet en engelsk Michelin-kokk, med erfaring fra Buckingham Palace. Til og med lagets hund, Zulu, fråtset i fem-stjernes måltider; en bolle med ris, egg og fisk fra Kivu-elven ble servert tre ganger daglig. Politistyrker ble kalt inn for å lete etter desertørene. Noen av dem ble funnet i barer overstadig beruset.

Fra gatebarn til superstjerner

Landets stolthet, Team Rwanda, ble en nasjonal skamplett.

«Den dag i dag vet jeg ennå ikke hva som skjedde den gangen,» sier Boyer. «De hadde tjent ganske mye mer enn dette bare ved å fullføre rittet. Men de ville være som europeiske fotballspillere og la krav på en stor del av budsjettet til hele Tour du Rwanda.»

Som en hver god leder, tar Boyer sine treningselever i forsvar. Kanskje hadde ikke alle de nødvendige forutsetningene for å bære slik stjernestatus; kanskje stolte de på feil folk; og kanskje fikk de dårlig råd.

«Utdanning var en av hovedutfordringene. Noen av rytterne hadde opplevd store traumer etter folkemordet mot tutsiene i 1994. De hadde vært gjennom mye emosjonelt sett og bar på mye vi ikke var i stand til å håndtere,» sier Boyer.

«Flere av dem var gatebarn i mange år før de begynte med sykling. Abraham Ruhumuriza og Adrien Niyonshuti bodde på gaten i fem år før ble med på laget.»

En danseoppvisning underholder tilskuerne.

Tiden på toppen bygget hovmod for noen av rytterne. Og fallhøyde. Slik har det også blitt for Kagame. Under Kagames tjue år i presidentkontoret har lille Rwanda tross sin størrelse blitt en økonomisk og politisk stormakt i regionen. Landet regnes som et økonomisk mirakel, «Afrikas Singapore», med en vekst som enkelt utkonkurrerer nabolandene. Kagame har effektivisert landets statsapparat, mens korrupsjon og kriminalitet er langt lavere enn i andre land i området.

Folkemordet i Rwanda fikk store konsekvenser for stabiliteten i hele regionen og var med på å utløse krigen i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo, som har kostet over fem millioner mennesker livet. Militser som hadde begått folkemord flyktet over grensa. Den nye tutsidominerte regjeringshæren fulgte etter i 1996. Invasjonen utløste nye konflikter og kamper på kongolesisk jord.

Men Rwanda jaktet ikke bare på Interhamwe-militsen i Kongo. Etter invasjonen har Kagame-regimet tjent hundrevis av millioner dollar på å ulovlig hente ut enorme mengder naturressurser fra nabolandet. Rwanda har støttet opprørsgrupper som kontrollerer mineralgruvene og smuglet de verdifulle ressursene over grensa til Rwanda for eksport til verdensmarkedet.

Celebriteter som Bill Clinton, Tony Blair og, av alle ting, Starbucks-konsernet har alle hyllet Kagames økonomiske mirakel – men senere angret seg. I dagens Rwanda blir opposisjonspolitikere og journalister fengslet og mister livet. Det internasjonale sykkelforbundet UCI, holder imidlertid ikke tilbake i sin omfavnelse av Kagame-regimet.

VM i 2025

«Thank you President Kagame» leser et av skiltene i folkemengden som har samlet seg i Kigali-veggen. Siden 2009 da Tour du Rwanda ble et internasjonalt 2.2-ritt, har sykkelsporten vokst enormt og tiltrukket seg hundretusenvis av fans.

Det lille landet har produsert ryttere på høyt nivå; deriblant Adrien Niyonshuti, gutten fra gata som ble Rwandas første profesjonelle rytter, og Valens Ndayisenga, som med sine triumfer i 2014 og 2016, ble første rytter fra Rwanda til å vinne rittet to ganger.

«Det at vi har bygget en skikkelig kultur for sykling, har bare vært helt utrolig å se. Folk elsker sykling!» sier Boyer.

«I motsetning til andre land i regionen der man bruker esel, er det sykkeltaxi-er over hele landet. Sykling er del av hverdagen, alle tar den i bruk. Så det er ikke så rart at Tour du Rwanda har millioner av tilskuere. Landet er veldig godt egnet for sykkelturisme.»

Sykkelsport er et satsningsområdet for regimet; momsen på sykler er fjernet, sykkelveier spres utover landet som ild i tørst gress, og Tour du Rwanda nyter betydelige, økonomiske overføringer fra sentrale myndigheter.

I 2020 blir Tour du Rwanda oppgradert til 2.1. Neste milepæl er VM. Rwanda har for lengst sendt sin offisielle søknad om å arrangere VM i 2025. Den store, politiske pragmatikeren Kagame har åpenbart gode relasjoner til UCI; president David Lappertient har allerede ytret til støtte til Rwandas søknad, og Kagame ser på ingen måte ut til å miste makt og innflytelse. I august 2017 ble 62-åringen valgt til sju ny år som president, med hele 99 prosent av stemmene.

Dette er et utdrag av en stor reportasje fra Tour du Rwanda som kommer i Sykkelmagasinet 2020-1.

Baskerland: Fra våpen til sykling

Etter alle solemerker er dette det perfekte stedet for en by. Foran seg har San Sebastián den praktfulle Concha-bukta, hvor den spisse og iøynefallende Santa Maria-øya ligger strategisk og lurt, som en beskyttende steinklump og tar luven av de verste bølgene. Bak seg har byen et vell av frodige åser og steinete bakketopper, kringsatt av storslagen natur og variert landskap. Veiene er åpne, svingete og myke – veluraktige grå bånd – som stjålet fra drømmene til en syklende samferdselsminister.

Innramningen er altså alt annet enn skrantende. Men byen i seg selv står på ingen måte tilbake for sine vakre omgivelser. Dens glitrende sandstrender bogner ofte av sorgløse surfere og livsglade båtturister som har slått anker like utenfor. Promenaden er en sjelfull miks av storslått arkitektur, med den grandiose teaterbygningen på den ene siden, og moderne konstruksjoner, med Kursaal-kongressen på den andre. Byen er yrende folkeliv, pintxos-barer, kunst, gamle steinhus og haute cuisine i verdenstoppen. San Sebastián har en tiltrekningskraft som få, og er selve perlen i det vakre smykke som er Baskerland.

Den praktfulle Concha-bukta i San Sebastian.

Men det var ikke alltid sånn. Skuddhullene på mange av bygningene er det faktiske beviset på stikk motsatte, og en evig påminnelse om kampene som utspilte seg her i en ytterst ødeleggende borgerkrig på 1930-tallet. Under det brutale regimet til Franco, ble baskernes språk og kultur undertrykt. En hel liten nasjons identitet forsøkt knust, som en bølge på Santa Marias klipper. Kampen for mer uavhengighet har vært lang og tøff, og for ofte preget av ETA sin terror, før freden endelig kom med våpenhvilen i 2011.

Baskernes forhold til sykling speiler på mange måter denne frihetskampen. Folkets elsk til sykkelsporten skulle likeledes bli et symbol på den stolte regionens opprør mot en undertrykkende overmakt. Spanias største sykkelkonkurranse har nemlig sitt opphav i Euskadi. For i den baskiske byen Eibar, gjorde de fabrikkansatte i Orbea et skjebnesvangert valg, som skulle styre baskernes politiske bevegelse inn i idrettenes sfære. De sluttet å lage våpen, og begynte å lage sykler. Vuelta a la Republica begynte i Eibar, gikk hele veien til Madrid og ble arrangert av de fabrikkansatte.

«Det var den spede begynnelsen på noe som skulle definere oss som folk,» sier Iñaki – en lokal autoritet på tema. «Baskernes entusiasme for sykkelsport er viden kjent, men ikke alle vet hvor den kommer fra, og hvorfor den gir så stor gjenklang i hjertene våre.»

En ETA-sympatisør har tagget sin mening på en gatedør i San Sebastián.

For det skulle komme en tid da sykkel forfektet selve idéen om et fritt og uavhengig Baskerland. Med mer kraft og symbolverdi enn noen annen aktivitet, ble sykkelen et nasjonalt symbol. Slik var iallfall tilfellet på 1960- og 70-tallet. Dette var årene da lagene KAS og Fagor herjet som verst, og på flere måter gjorde et sterkere inntrykk enn det Euskadi-Euskaltel gjorde frem til det ble lagt ned i 2013.

Syklende raddiser

For å treffe oss har Iñaki syklet helt fra Eibar, hvor han jobber i Orbea-fabrikken. Sammen skal vi ta kystveien med ham tilbake, men først vil han vise oss litt av San Sebastián, eller Donostia, som det heter på lokalspråket hans, euskera. San Sebastián er hva byen heter på castellano, Spanias offisielle språk, Madrid-dialekten – det de fleste av oss utenforstående i dagligtalen kaller spansk. Her er dagligtalen litt mer komplisert. I alle offisielle sammenhenger omtales byen med begge navn, San Sebastián-Donostia.

Vi navigerer oss mot gamlebyen, en uoversiktlig jungel av smågater som krysser hverandre vertikalt og horisontalt. Veiskilt står både på euskera og castellano. Ryggene våre varmes av en skinnende sol som henger over byfjellet Monte Urgull. Gamlebyen er som en eksplosjon av farger, lukter og smaker – full av barer, kafeer og restauranter. Gamlebyen er også den bydelen hvor man finner flest graffitiytringer og plakater, der alt fra «Madrid es fascista!» («Madrid er fascist!») til «Gora ETA!» («leve ETA!») pryder husvegger rundt oss. Ei heller bankenes skinnende glassruter spares for politiske budskap. De gamle bygningene med skuddhull er også et populært sted for sterke ytringer.

Iñaki svinger inn i den vesle gata Juan de Bilbao og bremser opp utenfor et gammelt, lettere forfalt lokale. Han slenger Orbea-sykkelen sin opp langs veggen og vinker oss inn. Iñaki er tynn og høy, og med sitt bustete hår og gode humør minner han om en smilende asparges. Vi befinner oss uten for main stream San Sebastián, både fysisk og ideologisk. Han har ledet oss til sentrumets Herriko Taberna, en typisk izquierda abertzale-bar som man finner over alt i Baskerland. Izquierda abertzale er den baskiske uavhengighetsbevegelsens venstreside, og Herriko Taberna er navnet på vannhullene der medlemmene opp gjennom historien har kommet sammen. Det baskiske ordet herri oversettes til ordet pueblocastellano, som betyr både nasjon, folk og landsby. Herriko Taberna betyr altså̊ nasjonens, folkets eller landsbyens bar.

Et tydelig budskap hengende fra en terrasse i Donostia: Få baskiske ETA-fanger hjem.

Herriko Taberna i raddisgata Juan de Bilbao er nokså̊ liten, kanskje 40 kvadratmeter. På høyttaleranlegget spilles det baskisk rock og, med jevne mellomrom, Internasjonalen. Over baren henger det bilder av baskiske fanger, dømt for tilknytning til ETA. På̊ bardisken står det keramikkrukker, med påskrivningen amnistìa – amnesti. Der kunne man legge penger til støtte for baskiske fanger.

«Tidligere hadde man samme type kollekt for aspirerende syklister,» sier Iñaki. «Det var tenkt at de som ble gode kunne bli proffer, og derfor reise ut på internasjonale ritt og tjene en viere funksjon. De som var sterke sympatisører tok til og med oppdrag fra ETA. Noen svært få smuglet våpen og ammunisjon. Men de fleste var kun symbolske representanter for bevegelsen, som på den tiden var mer legitim enn senere da terroren begynte. Stolte baskere som tråkket for uavhengighet, kan man si.» 

Oppdagelsen av at ETA hadde en løst tilknyttet, syklende armada fengsler oss veldig. Euskadi Ta Askatasuna, oversatt til Baskerland og frihet, ble tidlig på̊ 1950-tallet startet av en gruppe venstre-orienterte studenter. Det skjedde som en reaksjon på Francos diktatur. 28. april 1939 marsjerte generalen inn i Madrid og erklærte en blodig borgerkrig for vunnet.

Med internasjonal anerkjennelse fra enkelte andre land, fremsto det tidlige ETA som en legitim motstandsbevegelse til diktaturet. På det meste hadde organisasjonens politiske fløy rundt 15 prosent oppslutning ved valg. Da Franco-regimet forsvant, var det imidlertid ventet at ETA skulle legge seg på en mykere linje og ikke mane til væpnet kamp. Terrorlinja de ekstreme separatistene faktisk la seg på, kom derfor uventet på øvrig styre og stell. ETA ble aldri en legitim politisk aktør i post-Franco tiden, snarere en undergrunnsorganisasjon veldig mange ville karakterisert som en terrorgruppe. Totalt er over 800 mennesker blitt drept i ulike ETA-aksjoner og sammenstøt frem til våpenhvilen for snart ti år siden.

I dagens Spania regnes konflikten fortsatt som uoppgjort. Dette til tross for at ETA har indikert at de vil la seg avvæpne. Etter Francos død i 1975, ble det vedtatt en «glemselslov» som forhindret straffeforfølgelse av krigsforbrytelsene. Derfor gikk tallrike massemordere fri. Disse Herriko Taberna-ene har sånt sett stadig en viss relevans i dag. På veggen bak henger en plakat med skriften: Tourists remember: You are not in Spain, you are in the Basque Country.

 «I Franco-tiden da separatistene ble overvåket og forfulgt, var dette plassene de kom sammen. De organiserte seg under dekknavn og kommuniserte via postruter som de opprettet på egenhånd. Hvis soldater sperret hovedveiene med check-punkter, så sendte man syklister over de mindre veiene. Midt i nattens mørke. Det var heroiske oppdrag og ganske farlig hvis man ble oppdaget. Men de syklet fort og smart.»

Iñakis historier gir oss frysninger nedover ryggen. Men også maur i beina. Nå skal vi ut å sykle disse historiske post-rutene.

 

På den varierte kystruten vest for byen tråkker vi tidvis skjermet fra vinden, med makeløs utsikt over Biscayabukta og stort sett hele tiden med havet som følgesvenn. Det er tidlig vår. Den fuktige lufta har et bitt av vinter i seg ennå, men også en lovnad om varmere tider. Vi passerer fiskehavner og Txakoli-vinmarker an masse. I likhet med mange andre steder, gjelder den gylne regelen for Baskerland også: Den beste måten å oppleve området, er fra sykkelsetet.

Pedaler og pistoler

Over døren til Orbea-fabrikken i dag, kan man fortsatt lese i falmet skrift: «Fabricantes armas de fuego» (produsenter av skytevåpen). I en tid der våpenrestriksjoner økte og den økonomiske boomen i våpenindustrien var i ferd med å slunke etter den første verdenskrig, måtte fabrikkeierne tenke nytt. Derfor ble ekspertisen deres på stålrør rettet inn mot nye markeder. I 1930 gikk selskapet helt ut av våpenverdenen – og da Mariano Cañardo (en katalaner!) vant en etappe i Tour de France på en Orbea syv år senere, fikk store deler av (den lille) sykkelverdenen øynene opp for det baskiske varemerket.

«Mariano Cañardos suksess ble grunnlaget som bygde det første rene baskiske laget til Orbea,» sier Iker, ulastelig antrukket i dress og beret på hodet. Ikers typiske hodeplagg, txapela-en, er tovet i nydelig ull fra egne sauer som beiter like utenfor huset hans i en landsby like sør for Eibar. Det er Iñaki som har vist oss veien opp til Iker. Til felles har de arbeidsforholdet i Orbea, selv om 96 år gamle Iker for lengst har hengt opp sine arbeidshansker.

«Borgerkrigen skulle jo kneble oss, men vi snudde det rundt. Da Franco grep makten hadde vi flere tusen ansatte og produserte opp mot 100,000 sykler hvert år. Vi lagde alle komponentene selv og sendte ut komplette sykler.»

Huset hans er lite, men innholdsrikt. Et hav av bilder og innrammede avisutklipp gir prov på et langt og rikholdig liv. Iker har en rolig stemme, og bleke, søvnige øyne, men snakker likevel med en intensitet som gjør at vi henger på hvert eneste ord.

«Brødrene som startet Orbea var så klart på venstresiden, og myndighetene jobbet i mot oss på det meste. De visste at vi ga penger til separatistene og izquierda abertzale. Men da Cuba slo seg opp i Algerie for å støtte løsrivelsen fra Frankrike, prøvde vi å få pengestøtte fra Castro og den gjengen. Jeg tror Orbea-brødrene prøvde å få til en møte med Fidel, eller Che Guevara, men jeg tror nok de var opptatt med større ting,» skratter mannen som nærmer seg hundre.

Men økonomien snudde. Franco-regimet korrumperte og råtnet fra innsiden – og da ETA kverket diktatorens tiltenkte etterfølger, Luis Carrero Blanco, havnet Orbea på randen av konkurs. Løsningen ble at arbeiderne kjøpte seg inn og fortsatte bedriften som kooperativ. Sykkelfabrikanten hadde blomstret under Francos trykkende sko og hadde ikke til hensikt å la seg knekke av sviktende økonomi.

«Innlandsbaskere som oss har sterk rygg, vi står last og brast i det meste. Har du ikke sett oss spille harrijasotzaile?» smiler den eldre mannen.

Harrijasotzaile, får vi forklart, er en baskisk folkesport der det enkle formålet er å løfte en stein til skulderhøyde flest mulig ganger. Steinen kan veie alt mellom 100 og 200 kilo. Det sies at sporten har sitt opphav fra det strabasiøse dagliglivet på gårdene, der tunge løft og slitearbeid var del av normalen. Harrijasotzaile er en av flere tradisjonelle folkesporter i Baskerland.

Iker, en stolt basker i sitt hjem utenfor Eibar.

En annen er aizkolariak. Her er det om å gjøre å dele så mange tømmerstokker som mulig i løpet av et gitt tidsintervall. Akkurat denne idrettsgrenen, forteller Iker, skulle spille en prekær rolle da Spanias største ritt en sjelden gang kom til Baskerland.

«Det var i 1978 at en av etappene i Vuelta a España gikk gjennom her, og vi skremte vettet av rytterne,» husker Iker. «Jeg tror feltet kom så langt som Durango. Fra toppen av bakkene sto protestanter og rullet tømmerstokker nedover mot veien for å barrikadere rittet. Til slutt måtte arrangøren stoppe hele greia og evakuere rytterne til San Sebastián med buss. De franske rytterne fikk nok og reiste hjem. De var for redd til å fortsette, typisk franskmenn, altså. Deretter tok det lang tid før Vueltaen kom tilbake til Baskerland.»

I 2011 – altså da ETA undertegnet en fredsavtale som ser ut til å bære frukter – kom Vueltaen tilbake til Baskerland for første gang på 33 år. Året før hadde baskerens egen Xabi Alonso løftet gulltrofeet over hodet, da Spania for første gang ble verdensmester i fotball, til stor jubel i Baskerlands gater. Mange hadde spansk drakt og veivet spanske flagg. Gledesscenene illustrerte sånn sett det faktum at mange i Baskerland også føler seg spanske. Sport og store idrettsbragder har generelt sett samlet Spania, en nasjon med utpregede regionale identiteter. Men sykling har vært et lite unntak.

«Sykling er annerledes. Hvorfor? Det vet jeg ikke helt,» siker Iker – før Iñaki stemmer i: «Det er spilt landskamper i både basketball og fotball her titt og ofte, men det skulle gå tre tiår før Vueltaen våget seg tilbake. Vi hadde Olano, Loroño og Lejarreta som alle vant Vueltaen, men det var ikke alltid det viktigste rittet. Delgado vant både Vueltaen og Touren med Orbea-laget, men Touren var viktigere. Vueltaen var synonymt med Madrid, der krefter finansierte høyreekstreme, paramilitære som sto bak kidnappinger og bomber over hele Baskerland i lang tid. Så historien er veldig anspent. Og vi hadde vårt eget ritt. Dessuten var premiepengene i Baskerland Rundt og Katalonia Rundt høyere enn i Vueltaen enkelte år. Men da Spania vant VM, virket det som noe endret seg, også i Baskerland.»

«Jeg kan ikke skjønne hvorfor det tok så lang tid,» hvisker Iker til seg selv og trekker på skuldrene – mannen som altså rullet tømmerstokker ut i veibanen foran rytterne.

Itzulia

«Vi hadde vårt eget ritt». Når solen stiger opp over dette frodige landet, er det toppene som varmes opp først. Nedi dalen ligger landsbyene fortsatt i svakt mørke, ventende på den gule stjernens lunende gunst.

En hektisk vårdag i Arrate-stigningen over Eibar.

Arrigorriaga begynner å våkne til liv. I dag er det duket for den femte etappen av Itzulia, Baskerland Rundt. Den går til Arrate, en topp over Eibar. Bakken er den mest tradisjonsrike finalen i rittet. Veien er verken spesielt krevende eller iøynefallende vakker. Det er snarere plasseringen som har gjort den spesiell.

«På 30-tallet da Orbea økte sykkelproduksjonen, ble bakken brukt å teste syklene. Man syklet ut av fabrikklokalene, opp bakken og ned igjen. Så kunne man stemple dem OK,» opplyser Iñaki «Etter hvert kom også endagsrittet Subida a Arrate, og dette ble på 80-tallet del av Itzulia. I dag har det blitt en signaturstigning, og ikke minst en viktig etappe for det internasjonale feltet. De som sykler sterkt på Arrate og vinner sammenlagt, blir alltid farlige utover i sesongen. Roglic og Valverde har vunnet de to siste årene. Valverde ble verdensmester og Roglic vant Vueltaen. Contador vant her før han vant Touren flere år. Iban Mayo før han vant på Alpe d’Huez. Da var det full kok på Arrate».

Et par timer på Arrate innkapsler på mange måter livet i Baskerland. Rundt oss beiter sauen med klunkende bjeller rundt halsen. Mange tilskuere har syklet opp, med enten hjelm eller txapela på hodet. De spiser brød med skinke og venter tålmodig på rytterne. Ion Izagirre, en basker, blir nummer to på etappen – og vinner dermed rittet sammenlagt. Tyskeren Emanuel Buchmann vinner etappen. Han skulle kjempe i toppen av Tour de France senere i sesongen. Men jubelen sitter løst for alle rytterne som kjemper seg opp den svingete fjellsiden. Det skinner på alle mulige måter igjennom av stemningen på Arrate, at sykling betyr noe helt spesielt for baskerne.

Tilbake i San Sebastián slår bølgende innover Concha-bukta. Havet bryter i rytmiske sjøsprut over Santa Maria-øya. Vi tenker at en øl på Herriko Taberna i raddisgata Juan de Bilbao, vil være den perfekte avslutningen på vår baskiske oppdagelsesreise.

En avisforside fanger vår oppmerksomhet: «Orbea snakker ut». Det handlet ikke om sykkelfabrikken, men om en ung, pro-baskisk skribent og aktivist fra Bilbao. Julen Orbea ble kastet i fengsel for sin støtte av såkalte «ekstreme» rørsler i Baskerland og uavhengighetsbevegelsen i Katalonia. Han er pro-baskisk, men ikke ETA. Sammen med andre skrev han dog en artikkel som markerte 25-årsdagen til en tidligere ETA-leder. En ny Orbea ble forsøkt kneblet av tankepolitiet.

Det virker som at mye har bedret seg i Baskerland. ETA har sagt de ønsker å legge ned sine våpen, og spenningsnivået har sunket betraktelig siden Ikers mest aktive dager. I disse tider kommer Vueltaen på besøk med jevne mellomrom.

Men fortsatt spiller innlandsbaskerne aizkolariak, og vi får følelsen av at tømmerstokkene «ligger klare», i tilfellet Madrid ikke kjenner sin besøkelsestid.  Så lenge Santa Maria-øya skjermer for stormen, holder baskerne guarden oppe.

Anbefalt lesestoff: Ut på tur

5 saker fra landeveien.

Au revoir, Poulidor

Raymond Poulidor er død 83 år gammel. «Poupou» deltok 14 ganger i Tour de France, sto på podiet 8 ganger, men hadde aldri en dag i gul trøye. Populariteten hans ble likevel så enorm at rivaliseringen med Jacques Anquetil gjenspeilet identiteten til en hel, fransk nasjon.

Raymond Poulidor versus Jacques Anquetil: Ikke bare en sportslig rivalisering. I dokumentarfilmen Les grands duels du sport av Olivier Hennegrave blir det tydelig at duellen mellom de to stjernene hadde klare sosiologiske og politiske paralleller til 60-tallets Frankrike.

Knivingen dem imellom strakk seg mye høyere enn toppen av Puy-de-Dôme, fjellet der de skulder mot skulder barket sammen og skapte et av de mest ikoniske bildene sykkelsporten har sett.

Dette var Touren i 1964. Bildet (over) illustrerer godt de ulike personlighetene de hadde. På den ene siden, Anquetil, stoisk som en aristokrat, aldri synlig preget av smerte, manken ulastelig slengt bakover. Mens på den andre, Poulidor, den evige toer, lettere å lese, som vanlig sårbar.

Kontrastene ved Anquetil-Poulidor var ifølge den franske forfatteren Daniel Picouly symbolsk på samfunnsutviklingen i landet; og datidens voksende kløft mellom de sosiale klassene. Det psykologiske portrettet av de to stjernene ble derfor også en avslørende analyse av samtiden.

– På tidlig 60-tallet eksperimenterte Frankrike med en slike binær måte å tenke på, sier Picouly i starten av filmen.

– Alle må forholde seg til de store sakene med enten et ja eller nei; krigen i Algerie, kommunisme eller Gaullisme, men også Francoise Hardy eller Sylvie Vartan, Beatles eller Rolling Stones.

Med Anquetil fra Normandie på den ene siden, og Poulidor fra Limousin på den andre, hadde man altså konturene av en verdikonflikt som plasserte franskmennene i hver sin distinkte leir. Støtte til den ene var på sett og vis et sosiopolitisk valg.

– Men skillelinjene mellom anquetilistene og poulidoristene representerte kanskje i større grad et samfunn som var motvillig til å akseptere store endringer. Tilhengerne til Anquetil var eliten, de som støttet Poulidor tilhørte allmuen. Førstnevnte var opphengt i modernesime, sistnevnte fryktet den.

L’Equipe-journalisten Philippe Brunel advarer mot en forenklet dikotomi.

– Anquetil skapte fascinasjon hos folk, Poulidor innbydde til sympati, oppsummerer Brunel i filmen.

Hennegraves dokumentar ble sluppet i forbindelse med Tourens 100-årsjubileum. Filmen melker myter og legender, det gode versus det onde, eller som Brunel påpeker:

– Et manikeistisk opplegg som holdt folk fengslet til Touren i 15 år.

Tiden skulle avsløre at mye var påtatt. For etterpå ble Anquetil og Poulidor venner. Faktisk ganske gode venner: Da Anquetil i 1987 var på sitt dødsleie med magekreft, betrodde han til sin «evige nummer to» følgende:

– Han sa til meg at kreften var så vond at det var som å sykle opp Puy de Dôme hele dagen, en gang i timen, sa Poulidor senere.

– Så sa han, og det glemmer jeg aldri, ’Min venn, nå blir du nummer to igjen.

Arctic Race drar utenlands

Arctic Race of Norway svinger innom Finland på den andre etappen av neste års utgave. Det ble klart da etappene ble presentert i Narvik tirsdag. Rittet går fra 6. til 9. august.

– Vi skal tilbake til gamle tomter og vi skal bokstavelig talt krysse en grense, sa daglig leder av Arctic Tour of Norway Knut-Eirik Dybdal.

Statsminister Erna Solberg, idrettspresident Berit Kjøll og Troms og Finnmarks nye fylkesordfører Ivar B. Prestbakmo var også til stede under presentasjonen.

– Dette er et idrettsarrangement i særklasse. Utrolig hva dere har fått til her i Nord-Norge. Dette er knallsterkt og knallbra. All honnør til arrangørene, sa idrettspresident Kjøll.Slik blir etappene:

1. etappe, 166 km Tromsø – Tromsø

2. etappe, 172 km Nordkjosbotn – Kilpisjärvi (Finland)

3. etappe, 184,5 km Finnsnes – Målselv

4. etappe, 161 km Gratangen – Harstad.

– De to første etappene er godt tilpasset sprinterne, så her blir det garantert fart inn til mål. De to neste etappene er nok mer tilpasset de beste klatrerne, og jeg forventer at ledertrøya kommer til å skifte eier her, slik vi så det i årets ritt, sier Thor Hushovd i en pressemelding

– Den tredje etappen vil nok framkalle en følelse av déjà vu for dem som har fulgt sykkelrittet tidligere. Traseen på 184,5 km mellom Finnsnes og Målselv vil være den samme som i 2015 med bare ett unntak, og det er at den første sløyfen rundt Senja vil gå i motsatt retning, sier Dybdal.

Vinokourov og Kolobnev frikjent for korrupsjon

De tidligere storsyklistene Alexander Vinokourov og Alexander Kolobnev er frikjent av en belgisk domstol i Liege for å ha fikset resultatet i 2010-utgaven av Liege-Bastogne-Liege.

Vinokourov vant OL-gullet i London 2012, det også en omdiskutert seier, og har også vært utestengt i to år på grunn av brudd på dopingbestemmelsene fra 2007-09. Han ble beskyldt for å ha betalt russeren Kolobnev 1,5 millioner kroner (150.000 euro) for å la ham vinne vårklassikeren Liege-Bastogne-Liege i 2010.

Hvis de var blitt funnet skyldige i korrupsjonsanklagene kunne de risikert opp til et halvt år i fengsel pluss kraftige bøter.

Domstolen kom derimot til at det var tvil i aktors påstand om at de to skal ha hatt en avtale om hvem som skulle vinne rittet. De to var i et brudd mot slutten av rittet, og det synes å gå mot en spurtduell, men kasakhstaneren vant enkelt.

Saken mot dem var bygd på at etterforskningen avslørte eposter mellom de to og to bankoverføringer – en på 100.000 euro og en annen på 50.000 euro fra juli og desember 2010.

På den tiden syklet Vinokourov for Astana og Kolobnev i Katusha.

Anbefalt lesestoff: Legender

5 historier om triumf, tragedie, legendestatus og uforløst potensial.