Det store intervjuet: Birger Hungerholdt

Foregangsfigur, arrangør, lageier og manager. Etter 45 år i brudd for norsk sykkelsport, skal Birger Hungerholdt nå prioritere seg selv.

Hjemme kan han ta med seg kaffekoppen ut i hagen og fremdeles ta småbåtlivet ute på Steinsfjorden nærmere i øyesyn, men det er som med båter som alt annet man holder kjært i livet: Man er nødt til å ta godt vare på det.

På vei inn i pensjonisttilværelsen fant Birger Hungerholdt ut at båtholdet ble for tidkrevende. Han solgte den alt i fjor. Det er bare ett av mange grep han har tatt når hverdagen til en mann som trygt kan kalles kaptein for norsk sykkelsport siden midten av 70-tallet, skal gjøres enklere.

Som en ørn fokuserer han det skarpe blikket sitt utover mot horisonten, og myser utover mens sola er i ferd med å bryte igjennom skylaget. Til venstre, på den andre siden av fjorden, bærer veien videre ut mot Åsa. Mot høyre stanser blikket opp ved den frodige Braksøya, men dras så videre opp mot søkket i terrenget overfor ærverdige Sundvolden Hotell.

«Der ligger Krokkleiva. Oppe der det retter seg ut igjen hadde vi målgang for Klatrekongen tidligere i år,» sier han og peker til fotografen.

Birger Hungerholdt

’Biss’ som han kalles av barnebarna, har blitt gammel nå. Fjeset er værbitt, og det tegner seg alvorlige rynker i ansiktet hans. Som alltid er hans fokus retta mot forover, men som liten gutt vokste han opp på Hungerholdt gård nede på Steinsletta. En vanlig gardbrukerfamilie, sier han selv. Barna samlet seg for å duellere i ’Olympiske leker’ midt på sommeren hvert år, og også ungene fra villastrøket han selv bor i nå, ble invitert ned til gårdstunet for å konkurrere i spydkast, kulestøt og andre konkurranser.

Far hans var ekte holeværing, og han fant etter hvert tonen med ei jente fra Trøndelag. Passende nok skal det hele ha foregått på Sundvolden hotell, og slik utviklet familien Hungerholdt seg videre.

Sundvolden står sentralt på det området også?

«Der har vi hatt alle store slag gjennom tidende. Senest 70-årslaget mitt. I veldig beskjedne former da, i disse tider.»

Kjærlighet for Ringerike

Panoramalandskapet vi ser utover nå, har vært selve livsnerven på Ringerike. Hungerholdt gård var opprinnelig en gammel skysstasjon. I gamle dager rodde man over fra Svangstrand i Sylling og var innom her før man reiste videre nordover mot Hallingdal. Veien over Sollihøgda, slik vi kjenner den i dag, var ikke bygget. I stedet var det Kongeveien over Krokskogen som gjaldt, en trasé som i dag er populært terreng for mange syklister. Dette er den gamle hovedveien til Bergen. Fra Johnsrud i Lommedalen sykler man over Krokskogen til Krokkleiva i løpet av 18 kilometer.

Da lille Birger vokste opp kjørte de opp til Krokkleiva med hest for å hente tømmer. Det var ikke innlagt vann på gården, så det henta man i stedet rett fra fjorden. Det er langt fra de tider og komforten i baderommet han pusset opp i Solbergs vei under den første nedstengninga av samfunnet i år.

Oppveksten på Ringerike og landskapet han står og skuer utover nå, har preget ham. Da han selv stiftet familie, etter å ha tilbrakt noen år både på Jessheim og på distriktshøgskolen i Volda, ville han tilbake hit.

Som leder av Ringerike Sykkelklubb har han med nærmiljøet som kulisser, skapt sykkelløp som kretser rundt de lokale fjordene med start- og målgang ved nettopp Sundvolden Hotell og Krokkleiva. Den bratte kleiva strekker seg halvannen kilometer fra Krokskogen på toppen, og ned mot Tyrifjordens bredd. Omtrent midt i ligger kilden ”Vanninga” som verken går tørr eller fryser til is om vinteren. Overfor ligger ”Løkkepotten”. Det sies at om du treffer med enten tre steiner eller tre snøballer i den, kan man ønske seg noe.

I 2020 kunne man gjerne ønske seg at COVID-19-viruset slapp grepet om samfunnet vårt, og sluttet å vri safta ut av deler av næringslivet, sluttet å få arbeidsplasser til å forvitre og stanset opp det meste vi forbinder med aktivitet og sosial forpleining i hverdagen vår. Hungerholdt er ikke en mann som drives av lokale sagn eller ønsketenkning. Han forholder seg til livets realiteter, hardt arbeid og er mer opptatt av hva morgendagen vil bringe, enn å leve på gårsdagens meritter.

For Interspons er det ugjenkallelig for sent. Det finnes ikke den snøball eller stein i verden som vil kunne blåse liv i selskapet han startet opp sammen med Ole Brokhaug høsten 2002. Nedturen startet da en gullkantet avtale om å selge reklamespots på radio P4 forsvant for noen år tilbake.

«Det er mange som tror vi bare har drevet med sponsing av sykkelsport,» sier Hungerholdt «men de tar feil. Vi hadde en kjempeavtale som ga oss gode inntekter og som gjorde at vi kunne bygge opp sykkellaget som den gang het Maxbo-Bianchi.»

Avtalen gjorde at selskapet hadde en stabil inntekt med en gang. I hovedsponsorat til Maxbo fikk de radio-spot’er for nesten hele beløpet det kostet å sponse laget med.

En ny smell for selskapet kom etter VM i Bergen for tre år siden. Interspons endte opp med å slå Bergen 2017 AS konkurs, men så likevel ikke noe til pengene. Det endte opp med et tap på rundt to millioner kroner. Den dag i dag mener han det var feil å legge arrangementet til Vestlandet.

«Sportslig ble det helt fantastisk. Det ble jo en folkefest. Samtidig var det veldig tungt å selge det inn. Interessen fra norsk næringsliv for å gå inn i et såpass ukjent arrangement i Bergen, det satt langt inne. Det gjorde det vanskelig å selge sponsoravtaler, selv om vi fikk til noen fine. De som hadde ansvar for å selge VIP-billetter, lyktes ikke med det.»

I forkant var det heftige dueller mellom hele syv vertskapssteder for å få lov til å holde arrangementet. Interspons var aktive som rådgivere for å legge mesterskapet til Skedsmo kommune. Rundløypa skulle legges til Lillestrøm, Gjelleråsen, Nittedal og Skedsmokorset, mens målgang skulle legges til den 1740 meter lange flystripa ved Kjeller. ’Kremmeren fra Røyse’ mente det nok hadde vært en smal sak å omsette de VIP-pakkene, men forbundet stilte seg bak budet til bergenserne i stedet.

«I min verden var det en tabbe,» sier Hungerholdt.

Hvor burde mesterskapet ha blitt lagt?

«Det burde ha vært i mer sentrale strøk av landet hvor det hadde vært lettere å få store bedrifter til å gå inn og kjøpe sponsorpakker. Å legge det til Bergen gjorde det mye vanskeligere. For markedsføringa av byen og Vestlandet var det sikkert flott, men det var svært lite utenlandske turister som reiste dit. Det som redda det utad var folkefesten og det flotte været som var i Bergen. Sportslig var det helt topp. Så kan du si at det er ikke vanskelig å lage en flott fest, hvis du ikke har tenkt å betale for det. Uavhengig av det, så mener jeg det hadde vært mye bedre å ha det på Østlandet.»

I veikanten

På starten av 70-tallet var han medlem av Sagene IF Sykkel. Det var en klubb han synes var ’jævlig dårlig organisert’.

Sammen med noen kompiser bestemte han seg for å dra i gang en sykkelklubb i hjemtraktene i stedet. At unge Hungerholdt skulle fatte interesse for sykkelsporten var et resultat av den magiske tiltrekningskraften et ritt kan ha på unge mennesker når hovedfeltet først suser forbi. Slik de som har vokst opp i traktene i dag har blitt bortskjemt av at Tour of Norway eller Ringerike Grand Prix suser forbi i gatene de har brukt som skolevei i alle år, slik hadde også Birger det selv som liten guttunge på Røyse.

Den gangen dreide det seg om Tyrifjorden rundt. Som liten pjokk befant han seg midt i traseen, da feltet tok Steinsletta i bruk på vei rundt Steinsfjorden. Etter hvert som han ble litt større, satte han seg på sykkelen selv og spurtet bort til Viksbakken for å se rytterne passere.

En dag var han på vei ut mot Garntangen for å kjøpe seg en iskrem, iført olabukser, joggesko og med et søtsug som måtte slukkes. Vel ute ved det som nå er et velkjent gatekjøkken for alle som benytter seg av E16 i retning Hønefoss og videre utover i vårt ganske land, støtte han på en gjeng syklister iført treningstøy fra Jevnaker IF.

«Jeg kjente dem ikke da, men den ene var Willie Juul-Pedersen. Jeg endte opp med bare å henge meg på dem. De skulle sykle til Sollihøgda, og den eneste gutten som fulgte med Willie opp bakken: Det var meg. I joggesko og olabukse. Da vi kjørte tilbake skulle de sette meg av for siste gang opp Viksbakken. Førstemann på toppen, var han i olabukser.»

Birger var da 16 år, og på realskolen ble han bedre kjent med Juul Pedersen, etter hvert som fast inventar på landslaget i mange år. Juul Pedersen dro med seg tre NM-titler på landeveien og mottok kongepokalen. Fram til noen år tilbake herjet han fremdeles i klassen 60-65 år i ritt som Birken og Grenserittet. Mot slutten av 60-tallet fantes det ikke noen lokal sykkelklubb på Ringerike, så Hungerholdt ble med kompisen over til Jevnaker i stedet.

Røyse-mannen var en bra temporytter, og vant mange ritt ved at han rett og slett kjørte konkurrentene av bakhjulet. Som 29-åring gjorde en kneskade sitt til at han avsluttet sykkelkarrieren. Da hadde han blant annet kjørt rundt i Milk Race (forløper til Tour of Britain) og Rheinland-Pfalz som amatør.

Internasjonal sykkelsport så naturlig nok helt annerledes ut på denne tida, enn den sporten vi kjenner i dag. De største rittene, hadde gjerne en klasse for proffer og en for amatører, og strakk seg over 11 etapper.

«På den tida der, var proffmiljøet lite. Jeg kjørte disse rittene flere ganger, mot mange som ble store proffer etterpå. Vi kjørte også mye mot østeuropeere. De fikk ikke lov til å bli proffe før langt ut i min karriere. Så noen av de beste amatørene var fullt på høyde med proffene. De var gode,» reflekterer Hungerholdt.

Propaganda

Som 25-åring flyttet han tilbake til hjemtraktene. Sammen med noen kamerater stiftet han Ringerike Sykkelklubb, og nå ballet det virkelig på seg.

Det skulle vise seg at sykling og sponsorater var noe han virkelig hadde nese for. Hungerholdt tok den tunge veien innom små- og mellomstore bedrifter i Hønefoss, for å høre om de hadde noen premier til overs for et gateritt han ønsket å arrangere i sentrumsbildet.

De kalte det for ’propaganda-ritt’ på den tida. Målet var å skape mer blest rundt sykkelsporten i nærmiljøet. Det ble ei fiskesnelle her og et kaffekrus der til premier. Men så møtte han en fyr som var mange år forut for sin tid.

Per Morten Hanssen hadde tidligere holdt på som boksepromotør. I 1971 åpnet han Fossen Restaurant, som på få år ble stamsted for mange av de lokale. Han ønsket mer blest rundt restauranten sin, og spurte Hungerholdt rett ut: Hva vil det koste å få navnet på rittet?

Herr Hanssen var altså mange år forut for sin tid. En ung leder av Ringerike SK ble litt paff over forespørselen, men de ble litt slutt enig om 5000 kroner i årlig godtgjørelse og i tillegg fikk de en avtale om at han skulle dekke et eventuelt underskudd. Slik ble Fossen Grand Prix født.

«Mange trodde navnet kom fra fossefallet i Hønefoss, men det var altså fra restauranten,» humrer Hungerholdt i dag.

Da som nå var han en sentral skikkelse i norsk sykkelsport, og dermed fikk han mesteparten av norgeselite til å innta sentrum av Hønefoss for å gjøre opp om seieren under Fossen Grand Prix. Det første året var det Tom Martin Biseth som vant rittet.

Året etter – i 1976 – ble Bernt Johansson invitert. Svensken hadde akkurat rukket å bli olympisk mester i Montréal.

«Johansson dukket opp, han. Og året etter ringte Tord Filipsson og hørte om ikke han også kunne sykle. De to ble verdensmestere i lagtempo sammen. De fikk noen skarve kroner i reisepenger for å dukke opp.»

Fossen Grand Prix ble holdt som et gateritt fram til 1979. Da ble det til Fossen tredagers i stedet.

Det startet med det tradisjonelle gaterittet på fredag. Lørdag var satt av til landeveisritt ut til Jessheim. Deretter var det temporitt fra den gamle flyterminalen på Gardermoen og inn til Jessheim sentrum på kvelden, før det ble retur til Hønefoss og noen sentrum i runder av byen på søndag. I 1990 vokste det seg enda større med fem etapper og seksmannslag til starten i sentrum av Hønefoss.

Ess i ermet

Suksessen på Ringerike begynte å gi seg utslag til at nye dører åpnet seg. På 80-tallet ble han hentet inn som sponsoransvarlig under Rikstotorittet i Tønsberg, under ledelse av Bjørn Erik Tuv, Magne Orre og Per-Kristian Eriksen.

Rittet var populært, og hadde ikke ukjente Francesco Moser som vinner i oppstartsåret. Da rittet gikk inn i 1985 hadde også Dag Erik Pedersen og Henk Lubberding fått oppleve å vinne etapperittet.

Hungerholdt var sponsoransvarlig i alle de tre åra, før Interspons så dagens lys året etter:

«Høsten 1986 gjorde mange tilfeldigheter til at jeg startet opp Interspons,» erindrer Hungerholdt «Da jobbet jeg i et reklamebyrå som het Lund & Lommer, og sammen med dem startet vi opp selskapet som også hadde skiforbundet inne på eiersiden. Jeg hadde noen sponsoropplegg for dem, noe som gjorde at jeg ble kjent med enda flere folk i den rette bransjen.

På vei ut av jappetida skulle så symbiosen mellom norsk idrett og næringsliv skyves opp i himmelen. Ved kongressen til Den internasjonale olympiske komité i Seoul den 15. september i 1988, ble det nemlig kunngjort at de 17. olympiske vinterleker ble tildelt Lillehammer. Med rettighetene til Norges skiforbund i jakkefôret, skjønte Hungerholdt fort at her satt han på en skikkelig gullbarre.

«Vi laget OL-seminar for næringslivet på Lillehammer med 450 næringslivsledere fra hele Norge. Det var nok til stor irritasjon for Sponsorservice. Jeg fikk invitert lederen for Norges Olympiske komité dit, og han holdt foredrag. Det gjorde også Peter Rønningen som da var OL-direktør på Lillehammer. Sponsorservice følte seg helt forbigått.»

Vinteren etter kom et tilbud fra Sponsorservice om å kjøpe opp Interspons. De aktet nemlig å sikre seg rettighetene til alle de store særforbundene. Erik Håker gikk over til selskapet som prosjektleder og Hungerholdt ble tatt inn i varmen som markedsdirektør. Etter fusjoneringen av de to selskapene ble Interspons lagt helt dødt, inntil Hungerholdt og kompanjongen Ole Brokhaug tok steget ut Sponsorservice i august 2002, og registrerte selskapet på nytt. Året etter gikk for øvrig Sponsorservice konkurs, og nå var det i all hovedsak golf de to business-partnerne så for seg at de skulle leve av.

I alle årene som passerte i denne perioden, holdt han fremdeles i tømmene for Ringerike Grand Prix. Fossen Restaurant stengte ned i 1994, og året i forveien fikk han inn Ringerikes Blad som ny hovedsponsor.

Rittet har holdt hodet over vannet hvert eneste år siden 1975 med 1988 og 2020 som de to eneste unntakene. I mai 2011 ble avleggeren til noe enda større sådd. Da ble det splitter nye etapperittet Tour of Norway rullet ut med 175 kilometer mellom byene Tønsberg og Larvik. Målgangen hadde oppløp i den berømte bøkeskogen ved Farris-kilden, og Jesper Dahlström vant etappen. Wilco Kelderman vant rittet sammenlagt.

Kampen for tilværelsen

Den kanskje aller beste utgaven av Tour of Norway, munnet ut med helnorsk på podiet i 2019. Da vant Kristoffer Halvorsen den avgjørende etappen med målgang ved fossen i sentrum av Hønefoss, mens Alexander Kristoff snappet sammenlagtseieren foran samme mann.

Rittets høye beskytter, og flerfoldige vinner av det, Edvald Boasson Hagen forsøkte en langspurt mot slutten, men kompletterte uansett podiet. Det var Tour of Norway-festival på Hønefoss den helga, med strålende solskinn, grillmat, konsert med Åge og Sambandet og utallige utslagsboder fra det lokale næringslivet i nærheten av bybrua.

«Vi laget OL-seminar for næringslivet på Lillehammer med 450 næringslivsledere fra hele Norge. Det var nok til stor irritasjon for Sponsorservice.»

De visste det ikke da, men den 9.-utgaven av Tour of Norway blir stående igjen som den siste med Birger Hungerholdt ved roret.

I stedet for å bli hyllet som et arrangement bygd opp av driftige folk og som noe som hele veien bidro til utviklinga av norsk sykkelsport, munnet arbeidet med 2.HC-rittet ut i knallhardt race for å holde de økonomiske hjula i gang. I 2013 dukket det ASO-styrte etapperittet Arctic Race of Norway opp i Nord-Norge, og Regjeringen har sammen med fylkeskommunene i regionen bladd opp flerfoldige millioner for å skape sårt tiltrengt aktivitet til en landsdel som også har et helt unikt potensial for turistnæringa.

De siste årene har Tour of Norway også opplevd å falle midt imellom to stoler, etter at Kulturdepartementet har gått i bresjen for at Ladies Tour of Norway skal særbehandles for å rette opp kjønnsforskjellene innafor sykkelsporten.

Det er vel og bra det, men det gjør det ikke enklere å drifte et sykkelløp med innslag fra noen av verdens største profflag årlig. I forsøket på å blidgjøre de som deler ut statlige midler til idrettsarrangementer, begynte man først å samarbeide med miljøet som står bak Tour des Fjords, og i høst også ved å opptre samlet med Ladies Tour of Norway i dialogen med myndighetene. I 2020 var det likevel ingen vei utenom å avlyse også det rittet.

«Jeg tenker at noe av det beste dere har gjort er kunnskapen dere har bygget opp og at prosjektene står igjen som noe som er varig for norsk sykkelsport, mens man vet lite om hva som skjer dersom ASO en dag trekker seg ut av Arctic Race. Er du enig i det?» spør vi.

«Det er ikke noe jeg har tenkt på mens det har stått på,» innrømmer Hungerholdt «men når man reflekterer over det i ettertid, så er det sant det du sier. Vi har vært med å bygge opp sykkelsporten på et mer profesjonelt nivå. Det er mange som har lært av oss, og vi har lært mye av denne prosessen selv også. Arctic Race er et flott sykkelritt det, men de etterlater seg ikke noe særlig kompetanse i nord. Nøkkelpersonene i organisasjonen kommer fra ASO og bevilgningene kommer fra det offentlige, så det blir nok tøffe tak hvis de trekker seg ut. Det vil nok også bli vanskelig å sikre seg deltakelsen uten at ASO trekker i trådene. Det er mange lag som kommer opp dit i håp om å få et wild card til rittene ASO arrangerer ellers. Det er mekanismene i det. Men det har vært moro så lenge det har vært. Varer det ikke lenger en dag, er det ingen å skamme seg over det,» sier han.

Dype støvler

St. Hans-aften i 1998 inntok Oslos innbyggere Karl Johan i hopetall og danset samba nedover gatene. Den kvelden befant Birger Hungerholdt seg på et mørkt, mørkt sted. Tidligere den dagen hadde han nemlig blitt oppringt av legen og fått beskjed om at han hadde fått prostata-kreft. Det slo et dypt hull i rustninga han alltid har båret.

«Jeg vil ikke ha noe dommedag og noen nekrolog-prega sak, altså. Du kan skrive at jeg har slitt i en del år,» sier han alvorlig og setter fram en bestemt mine i spiseseksjonen på kjøkkenet.

Er det noe jeg har lært gjennom et tiårig arbeidsforhold med denne mannen, er det at du skal være forsiktig med å tråkke ham på tærne. Kampen mot sykdommen har han kjempet med hele seg i over 20 år siden. Det har vært både opp- og nedturer.

Et av hans viktigste våpen er å holde seg i god form. Det forklarer han flankert å pulverkaffe, lefser og små, sjokoladekjeks. I kjelleren har han innredet trimrom og dagen i forveien har han tilbakelagt to mil på rulleski mellom regnbygene. I et tilbygg på garasjen har han innredet et kontor med sykkelmotiver på veggene. Her står blant annet en prototype av ’King of Norway’-trofeet procycling.no delte ut i 2014.

Innerst i garasjen henger det aller helligste. Det visste også ubudne gjester som slo inn vinduet der og stakk av med hans Pinarello Dogma Sky Edition.

«Hadde ingen sluttet hos oss, hadde vi hatt verdens beste lag hvis vi hadde hatt økonomien til det.»

Da ledelsen i Team Sky fikk beskjed om at han syklet rundt på en Bianchi-sykkel etter tyveriet, sendte de like greit reservesykkelen Gianni Moscon benyttet under en kort periode under 2018-utgaven av Paris-Roubaix. Det er en sykkel som ikke befinner seg på det åpne markedet, men som er verdt godt og vel 120 000 kroner.

Det sier litt om standingen han har fått i Sky-systemet etter å ha levert fra seg ryttere som Lars Petter Nordhaug, Edvald Boasson Hagen og Kristoffer Halvorsen til satsinga.

Hungerholdt har også etterlatt seg dype støvler å fylle på toppen av norsk sykkelsport. I dag virker det som at Uno-X Pro Cyclings inntreden på sykkelsportens nest øverste nivå, alt har visket bort mye av det Joker-laget har utrettet. Hardhausen er uten forvarsel beredt på å helle kaldt vann i årene til de med selektiv hukommelse.

«Hvor langt syntes du Uno-X Pro Cycling har kommet målt opp mot Joker på det beste?» spør vi.

«Det er vel på et sånt midt på treet-Joker-lag gjennom tidende.»

«Å ja?»

«Hadde ingen sluttet hos oss, hadde vi hatt verdens beste lag hvis vi hadde hatt økonomien til det, med alle de som har kjørt for oss. Med Edvald og Alex i spissen, Lars Petter Nordhaug og Gabba. Ser man tilbake på 2016-utgaven av Joker Byggtorget. Det tror jeg var den aller beste årgangen basert på resultatene og antall UCI-seirer. Da vant Doffen i Doha og Truls Korsæth taua rundt på gjengen der nede med to tidligere Joker-ryttere helt i spissen. Det tror jeg var den beste utgaven. Men det har også svingt litt. Det har vært mye bra.»

«Det jeg synes er mest morsomt, det er jo Ringerike Grand Prix og at det kommer opp lokale gutter fra bygda som vi kjenner.»

Han tapte til slutt kampen om den norske sykkeltronen. Likevel virker han ikke bitter av den grunn. Etter Jens Haugland og Vegar Kulsets brede inntog i norsk sykkel blant annet som generalsponsor for Tour of Norway i 2013, har de hatt en tett dialog med Hungerholdt og ’Broken’ på Høvik.

En kort periode ble det også snakket om at Joker-laget skulle tre inn som kontinentalsatsinga i deres portefølje, men initiativet ble ikke satt ut i live.

«Det må de få gjøre som de vil,» sier sykkel-nestoren «Det kunne ha vært en løsning, men de har andre tanker om hvordan prosjektet skulle bygges opp videre. Vi har hatt et godt og åpent forhold til Uno-X hele veien, så det er ingen bad feelings.

Han forteller dog at han inntil én uke før det ble offisielt at Joker Fuel of Norway ville stanse opp etter inneværende sesong, var ’tett på sikker’ på at satsinga skulle fortsette. Det forsinkede årsregnskapet for 2019 avdekket så en moms-smell som i stedet snudde tommelen ned til hele prosjektet.

I bunnen hadde de en avtale med dagligvarekjeden Joker ut 2021, og hadde alt holdt positive samtaler med Fuel of Norway og Blink Hus. De mørke skyene som har tårnet seg opp i sykkelsporten denne sesongen, så ikke ut til å bevege seg videre med det første, så da ble rytterne informert om at de sto uten et tilbud foran den kommende sesongen.

«I ettertid så burde vi selvsagt fanget opp det med momsen før, men det gjorde vi ikke. Nå handlet det mer om vi skulle ta sjansen. Skulle vi påføre kreditorene enda større tap? Eller skulle vi ta det som det er nå. Da valgte vi å gjøre sånn vi har gjort det.»

«Det er du som rydder pulten her og. Skulle du ønske at det sto andre parat til å steppe inn for å bære prosjektet videre?»

«Det hadde vært det beste for alle parter. Spesielt når vi hadde Joker-avtalen i bunn. På konti-nivået har man kun ettårige avtaler. Grunnen til det er at man ikke får lisens for mer enn ett år av gangen, og kan derfor ikke inngå lengre kontrakter. Gutta ble varslet i sommer om at det kunne se stygt ut. Alle hadde åpning for at de kunne gjøre hva de ville, og det ble sagt på en ordentlig måte. Vi hadde mange nye, unge gutter, så det er jo kjedelig at det skjer. Da vi så at også 21-sesongen ville bli så vanskelig som den antakelig blir, så er det ikke lett å tenke seg at nye sponsorer vil satse millioner på det laget som kanskje bare kjører småløp eller ikke kjører i det hele tatt. Det gjør også litt med drivkrafta for å få inn noen nye når du vet at du tett oppunder lurer dem. Det er sammensatt.»

Morgendagen

Han begynner å bli litt sliten nå, Birger. Han kikker ned på klokka på mobilen.

«10 minutter,» skriver han til kona som lurer på når det er trygt å vise seg på hjemmebane igjen.

Jeg spør han om hvilket av prosjektene han står bak han er mest stolt over.

«Jeg tenker mer på hva jeg skal gjøre i morra, jeg.»

«Du er litt ferdig med det når det hele er over?»

«Ja, jeg er for så vidt det. Det jeg synes er mest morsomt, det er jo Ringerike Grand Prix og at det kommer opp lokale gutter fra bygda som vi kjenner. Det er det som er moro. Jeg har blitt kjent med masse flott ungdom som jeg følger med. Jeg synes det har vært morsomt, men jeg er ikke en sånn som ser på prosjektene i ettertid og gjør opp status. Det har heller ikke vært noe solo-opplegg. Jeg går ikke rundt og slår meg på brystet fordi vi har hatt Tour of Norway eller Tour of Norway for Kids.»

Vår tilmålte tid med den viktigste personen i norsk sykkelsport siden midten av 70-tallet ebber ut. Idet vi står i hagen og prater litt sammen, lar jeg blikket mitt vandre oppover mot Krokkleiva igjen.

«Husker du når det hang fast en paraglider der oppe, rett i før starten av GP Sundvolden,» spør vi.

«For oss i bygda er det mer underholdning. Om det ikke skjer én gang i uka, så skjer det i hvert fall titt og ofte.»

«Husker du hva du sa da du så ham der oppe?»

«Nei.»

«’Nå henger han jo der oppe, så da får han ikke gjort noe gærent, da!’»

«Nei, det er helt riktig det. Hvis en hangglider lander i et tre, så er han jo redda for å si det sånn. Det er hvis han går i bakken at det ender opp med problemer.»

Villmarksruta, et minefelt av blindspor

Nasjonal sykkelrute 9, også kjent som Villmarksruta, er en av ganske få skiltede nasjonale sykkelruter i Norge. Den går fra Halden helt til Trysil, gjennom noen av de mest øde traktene i de tidligere fylkene Østfold og Hedmark. Området og sykkelruta er helt ukjent for mange, og regnet som et minefelt for villspor.

Ruter med navn er som regel bra. Konsept som gir både innhold og mening beriker hele opplevelsen. Rallarveien, den historiske anleggsveien langs Bergensbanen er kanskje det beste eksempelet her til lands. Villmarksruta og er også et rutenavn som er enkel å forstå, og dette er en langtur som virkelig holder hva den lover. Den starter i sivilisasjonen og beveger seg langsomt ut i virkelig tynt befolkede områder. Om man tar turen sørfra, kan den grovt deles inn i tre etapper; bygda, skogen og villmarka.

Fra Halden starter turen med en seig bakke oppom Fredriksten festning og Tistedalen. Turen videre nordover går lans Haldenvassdraget, som er en rekke avlange innsjøer forbundet med elver og kanaler. Vassdraget er totalt 150 kilometer langt og var tidligere en viktig fløtnings- og ferdselsvei. I dag er det mest lystbåt- og turistbåttrafikk her, ikke minst på grunn av slusene.

De første 75 kilometerne følger man kanalen, i et ganske lettsyklet terreng preget av grender og småbruk. Ved Ørje er det et større slusesystem, et kanalmuseum og en rekke eldre kule kanalbåter. Vel verdt en stopp! Merk at Ørje er også det eneste stedet underveis hvor du finner en sports/sykkelbutikk.

Skogetappen

Fra Rødenessjøen til Austmarka er det 110 kilometer. Denne etappen går mye gjennom et vekslende skoglandskap med flere større sjøer. Det merkes fort at man nå er utenom turistløypa, for her er det lite bosetting og få muligheter til å bruke penger, både på mat og andre servicetilbud.

Selv om man kun er noen få mil fra Oslo i luftlinje, er dette trakter som er lite kjent, både av syklister og turister. Krydder på denne strekninger er å sykle på den nedlagte jernbanen fra Harstadsjøen og nordover mot Stangnessjøen og Tobøl, som er en del av sykkelruta Vekterveien i Eidskog kommune.

Løs grus, bilfritt, den mørklagte 135 meter lange Paradis-tunnelen og store kratt med bringebær er noe av det som venter på disse kilometerne. Fra Magnor til Austmarka blir det enda mindre trafikk langs veiene, og et åpent landskap med mange fine sjøer siste biten.

Siste matbutikk på 60 kilometer finner du i Austmarka, her gjelder det å fylle sykkelveskene!

Ulv, bjørn og stillhet

Den nordlige delen av ruta, fra Austmarka skiller seg fra omtrent alt du finner i Norge – og i Europa. For her er det for det meste helt stille. Så stille at et bymenneske fort kan tror at noe er galt – hm…er det ikke noe som mangler her..?

Her opplever man å sykle ikke bare kilometer, men mil, uten å se biler, eller mennesker, knapt nok et hus. De vakre og rolige omgivelsene og de brede fine grusveiene gir en syklist en sjelden mulighet til å la hjernen frikobles fra distraksjoner og få en anledning til å tenke lange tanker uten avbrudd. Det er en verdifull mental øvelse alle burde prøve.

Finnskogen er et enormt skoghav og preget av digre furumoer, myrer, vassdrag og små innsjøer. Det vil sjelden møte folk, men der er store muligheter for å se rev, hjort eller elg fra veien. Det er heller ingen hemmelighet at det streifer ulv og bjørn i området. Store åser, eller «berg» som de kalles her, på rundt fire til seks hundre meters høyde, skaper dramatikk og kontraster i landskapet. Vil du enda høyere, er det mulig å ta en avstikker fra Enberget, og sykle noen kilometer opp til Kjølberget, på 705 meters høyde.

Svullrya (236 innbyggere ifølge SSB) er sentrum i Finnskogen. Med et lite bygdemuseum, kafe, motell, og siste matbutikk før du er ved Osensjøen (110 km) er det flere grunner til å stoppe her.

Ruta videre nordover går noen kilometer på asfalt, før det igjen blir grus. Ved Halsjøen er det en stor gapahuk like ved veien, og dessuten to interessante gamle fløterbrakker ved Haldammen. Med navnene Fyllerud og Spritfritt, sier det en del om hvem som brukte brakkene i gamle dager.

Flere steder i Finnskogen kommer man tett inn på Finnskogleden, den 240 kilometer lange vandringsleden fra Morokulien til Osensjøen. En «internasjonal» vandring som krysser svenskegrensen en rekke ganger.

Framme ved Fv25 sør for Osensjøen kan du enten sykle mot Elverum (togstasjon) eller hoppe på Trysilekspressen mot Elverum og Oslo. Den har få avganger, så sjekk rutetidene på forhånd.

Villspor

Villmarksruta har generelt lite trafikk, med unntak fra strekningen Tistedalen til Trollsnestjern (10 km), og noe tungtrafikk/tømmertransport fra Setten til Skotterud (35 km). Fra Magnor til Austmarka, og fra Varaldsjøen gjennom Finnskogen er det i hovedsak svært liten trafikk. 

Ruta er skiltet med nasjonale, burgunder sykkelskilt merket rute 9. Skiltingen er imidlertid langt fra feilfri, og du bør ha et kart eller et gpx-spor for å være sikker på å kunne følge ruta. Skulle du sykle feil i et kryss i Finnskogen kan du komme seriøst på villspor, i en labyrint av ikke skiltede skogsbilveier, i områder helt uten bebyggelse eller noen å spørre om veien.

Anbefalte kart er de tre turkartene Finnskogen sør/midtre/nord, i målestokk 1:50 000. Her finner du ikke bare veinettet, men info om ubetjente hytter, gapahuker, utsiktspunkter, vannkilder, mm.

Ruta som helhet har i snitt litt over hundre høydemeter per mil. Det gjør at ruta ikke er lett, men kan heller ikke kalles direkte krevende. Den er jevnt over småkupert, med et par relativt bratte stigninger. Det er en rekke 100-metersbakker, der du stiger rundt hundre høydemeter, og noen kortere brattere bakker, der mange sannsynligvis vil velge å trille sykkelen opp. Andre strekk, for eksempel før og etter Svullrya, gir lange partier svært lett sykling.

Planlegg

Mat er en av flere utfordringer for en tursyklist langs rute 9 – den heter ikke Villmarksruta uten grunn. Det kan være 50 – 100 kilometer mellom matbutikkene, som betyr at du kan sykle en hel dag uten å passere en. Vær forberedt, ha mye mat i sykkelveskene.

Det er tilsvarende langt, til dels lenger, mellom kafeer og serveringssteder langs ruta. Når det gjelder overnatting er det også begrenset med muligheter, men DNT Finnskogen har en rekke ubetjente hytter i området. Det er også store muligheter for den som vil telte ute i det fri, for eksempel ved mange av innsjøene. Det finnes også flere gapahuker, varierende fra svært primitive til ganske fine.

Siden det i praksis er nesten umulig å få service på sykkelen langs ruta, bør du ha en sykkel i god stand før du legger ut på denne turen. Vi syklet turen på en 30-girs hybridsykkel med full oppakning, som fungerte veldig bra. Men en terrengsykkel eller gravel-sykkel er også aktuell.

Siden en betydelig del av turen, ca 140 kilometer, går på grus, er dekkvalget viktig. Grusveiene har stor variasjon i kvalitet, og kan ha et ganske løst topplag, så vi anbefaler grus-dekk med minst 40 mm bredde gjerne 45 mm. Da kan man kjøre med lavere trykk og få mer komfort når veien er dårlig.

Villmarksruta er ikke for alle. Den er lang, og vil i et normalt turtempo, med bagasje, ta fem – seks dager å sykle. Den har temmelig lite servicetilbud underveis, så turen krever planlegging i forhold til mat og overnatting. Skulle du sykle deg vill, eller bli usikker på ruta, er det sjelden noen å spørre om veien. Fire tusen høydemeter setter også spor, særlig om man sykler med oppakning.

Men om du er en tursyklist som er vant til å klare deg selv, vant til å finne veien, setter pris på vill natur og er ute etter et sykkeleventyr utenom allfarvei, kan Villmarksruta være akkurat det du ser etter.

Riis tror NTT-prosjektet legges ned

Den danske sykkelprofilen Bjarne Riis sår tvil rundt framtiden til NTT-laget, som fristilte alle sine ryttere for en måned siden.

Riis har denne sesongen fungert som sportssjef for det sørafrikanske laget, og han skulle egentlig også inn på eiersiden, men det skjedde aldri.

Laget har ikke klart å finne en ny hovedsponsor, og dermed kan det se ut til at laget ikke får fornyet verdenstour-lisens.

– Slik det ser ut akkurat nå, er det ikke et lag med meg ved roret neste år. Sånn er situasjonen. Vi har ikke en sponsor på hånden akkurat nå, og det begynner å bli sent, så det ser ikke bra ut, sier Riis til avisen Ekstra Bladet.

Edvald Boasson Hagen var tilknyttet det sørafrikanske laget fra 2015, men i slutten av september fikk han og resten av rytterne beskjed om at kontraktene deres er terminert.

Den norske sykkelveteranen er senere blitt koblet til det britiske storlaget Ineos, som han tidligere syklet for da laget het Team Sky.

Også Rasmus Fossum Tiller syklet for NTT fram til årets sesong.

Holst Engers lag med bønn til sykkeltoppene – trenger mer tid

Det danske prokonti-laget Riwal Securitas, med norske Sondre Holst Enger i sin rytterstall, nekter å gi opp kampen for sin videre eksistens. Laget har også August Jensen og Kristian Aasvold i stallen.

Nå retter ledelsen en bønn til Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) om å bli tildelt mer tid til jobben med å få på plass sponsorene som forhindrer nedleggelse.

Lørdag skriver laget i en pressemelding at det ikke har kommet i mål med det nødvendige økonomiarbeidet til fristen 1. november. Derfor kommer ikke Riwal til å figurere på listen over lag som om få dager får klarsignal foran neste sesong.

– Vi tror fortsatt at det kan lykkes å få endene til å møtes, men vi rekker dessverre ikke å sende den nødvendige dokumentasjonen til UCI innen deres tidsfrist, skriver lagledelsen.

– Vi har bedt om utsettelse av UCI, som har lovet å se på dette med velvillige øyne, men de har ennå ikke bekreftet dette, heter det videre.

Riwal kjører på nest øverste nivå i sykkelsporten, men deltar i enkelte World Tour-ritt.

Nylig sa Sondre Holst Enger  til TV 2 at karrieren kan være over dersom laget legges ned. Kommer det ikke på plass en løsning vil nemlig nordmannen og hans lagkamerater få store problemer med å finne seg en ny arbeidsgiver.

De fleste sykkellag har for lengst fullbooket sine rytterstaller foran 2021-sesongen.

Flandern rundt-arrangørens smittegrep: Holder ruten hemmelig

Arrangøren av brosteinsklassikeren Flandern rundt holder årets rute hemmelig for å unngå at tilskuere skal samle seg langs veien.

Kommende søndag er det klart for 2020-utgaven av det tradisjonsrike sykkelrittet i Belgia, og fem nordmenn stiller på startstreken, blant dem vinneren fra 2015, Alexander Kristoff.

Nytt av året er det at det ikke er kjent hvor i Flandern-landskapet rytterne skal sykle. Arrangøren har fra før bedt eventuelle skuelystne holde seg hjemme på grunn av koronapandemien, og det tas også ekstra grep for å sørge for at det ikke blir mennesker langs landeveien.

«Ronde van Vlaanderen står på programmet søndag 18. oktober. På grunn av den nåværende helsesituasjonen i Belgia, ber vi som organisasjon om at man følger konkurransen hjemmefra. Derfor er det besluttet ikke å gi ut noen informasjon om ruten», skriver  arrangøren.

Det opplyses også at den offisielle deltakerlisten vil komme på et senere tidspunkt. Av norske ryttere er det så langt meldt fem navn: Kristoff (UAE), Edvald Boasson Hagen (NTT), Amund Grøndahl Jansen (Jumbo-Visma), Sven Erik Bystrøm (UAE) og Rasmus Fossum Tiller (NTT).

Ronde van Vlaanderen, populært kalt Flandern rundt, er en av de to store brosteinsklassikerne i sykkelsporten. Den andre, Paris-Roubaix, ble nylig avlyst på grunn av virussituasjonen.

Også éndagsklassikeren Amstel Gold Race i Nederland er avlyst. I Belgia planlegger man altså å kjøre Flandern rundt, men noen normal utgave blir det ikke uten alle de entusiastiske tilskuerne rundt løypa.

Stygge velt og stjernefall i Tour-generalprøven

To uker før Tour de France-starten sliter regjerende mester Egan Bernal med ryggen. Lørdag gikk i tillegg tre andre store profiler i bakken i Frankrike.

Tour de France-generalprøven Critérium du Dauphiné endte dermed ille for både Bernal, nederlandske Steven Kruijswijk, tyskeren Emanuel Buchmann og slovenske Primoz Roglic.

Bernal vant 2019-utgaven av Touren og skal om få uker forsøke å forsvare seieren. Den klatresterke colombianeren pekes igjen på som en av de aller største favorittene, men lørdag var han ikke å se da den fjerde etappen av Critérium du Dauphiné startet i Ugine.

Forklaringen kom da lagkamerat Geraint Thomas møtte frammøtt presse.

– Han starter ikke i dag. Han har en litt vond rygg, og det beste for ham er å ta det rolig, sa Thomas ifølge nyhetsbyrået AFP.

Underveis på den 157 kilometer lange etappen til Megève skulle ytterligere to store sykkelnavn og Tour de France-profiler havne i trøbbel. I en utforkjøring etter 29 kilometers sykling fikk både Jumbo-Visman-stjernen Steven Kruijswijk og Bora-Hansgrohes Emanuel Buchmann et brutalt møte med asfalten.

Det endte med at begge brøt rittet. Det er ikke kjent i hvilken grad de to har pådratt seg alvorlige skader.

Buchmann var fjerdemann i Dauphine-sammendraget foran lørdagens etappe, mens Kruijswijk har rollen som hjelperytter for sammenlagtleder Primoz Roglic. 

Heller ikke sistnevnte kom seg gjennom uten uhell lørdag. Etter 82 kilometers sykling måtte også den sterke sloveneren i bakken. 30-åringen kom seg imidlertid på sykkelen igjen.

Jakobsen ute av koma etter skrekkvelten

Den nederlandske syklisten Fabio Jakobsen (23) våknet fredag fra koma etter den stygge velten på åpningsetappen i Polen rundt.

Det melder det polske rittet på  Twitter.

– Vi har gode nyheter fra sykehuset i Sosnowiec. Fabio Jakobsen er nå våken fra koma. Tilstanden er bra, heter det i meldingen.

Deceuninck-QuickStep-rytteren ble stygt skadd da han krasjet ut av løypa i spurten på onsdagens etappe til Katowice. Han ble presset ut til høyre i spurtkamp mot Jumbo-Vismas Dylan Groenewegen og veltet over gjerdet.

Jakobsen traff en funksjonær som sto på siden av målseilet, og begge ble fløyet til sykehus. 23-åringen mistet mye blod etter ulykken, og han måtte opereres i ansiktet natt til torsdag. Tilstanden hans var først kritisk, men senere stabil. Torsdag ettermiddag ble det klart at han var utenfor livsfare.

Groenewegen var først over målstreken på onsdagens etappe, men han ble diskvalifisert for farlig kjøring. Torsdag ble han dessuten politianmeldt av Deceuninck-QuickStep-laget, som mente han hadde kjørt skittent og anklaget ham for drapsforsøk.

– Jeg kan ikke finne ord som beskriver hvor lei meg jeg er for det som skjedde med Fabio og de andre som var involvert i velten. Nå er Fabios helse det viktigste. Jeg tenker på ham hele tiden, skrev Groenewegen selv på  Twitter.

Jakobsen utenfor livsfare etter skrekkvelten

Den nederlandske syklisten Fabio Jakobsen er utenfor livsfare etter at han ble operert natt til torsdag. Han veltet stygt i Polen rundt.

Jacobsen ble fraktet til sykehus med det som ble betegnet som livstruende skader etter velten på åpningsetappen av det polske verdenstourrittet.

– Jakobsen er blitt operert, og livet hans er ikke lenger i fare, sier rittlege Barbara Jerschina torsdag. 

Jakobsen ligger i kunstig koma på et sykehus i den polske byen Katowice. Legene skal forsøke å vekke ham senere torsdag, ifølge en pressemelding fra laget. Det opplyses at Jakobsen er blitt operert i ansiktet.

Den stygge velten skjedde like før mål på åpningsetappen i verdenstourrittet Polen rundt onsdag. Jakobsen spurtet om seieren, men ble presset ut mot gjerdet av sin landsmann Dylan Groenewegen og veltet ut av løypa.

Groenewegen sier torsdag at han ikke klarer slutte å tenke på det som skjedde.

– Jeg kan ikke finne ord som beskriver hvor lei meg jeg er for det som skjedde med Fabio og de andre som var involvert i velten. Nå er Fabios helse det viktigste. Jeg tenker på ham hele tiden, skriver Groenewegen på Twitter.

Jakobsen stupte over reklameskiltet og traff en funksjonær som sto på siden av målseilet. Både Jakobsen og funksjonæren ble fløyet til sykehus. Rytteren pådro seg alvorlige skader i ulykken og mistet mye blod.

Tidligere friidrettstopp blir sykkelsjef

Håvard Tjørhom er ansatt som teamsjef for sykkellaget Team Coop. Han har tidligere vært landslagstrener i alpint og toppidrettssjef i Norges Friidrettsforbund.

– Vi ser fram til å ha Håvard som en del av laget. Han har omfattende erfaring i å jobbe med dyktige idrettsutøvere med internasjonal suksess, sier lagets øverste sjef Jan-Erik Fjotland i en pressemelding.

Som landslagstrener i alpint var Tjørholm med på å utvikle blant andre Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal. I 2015 ble han kåret til årets trener under idrettsgallaen.

Den nye sykkelsjefen jobbet også med utøvere som Jakob Ingebrigtsen og Karsten Warholm da han var toppidrettssjef i friidrettsforbundet. Arbeidsoppgavene i den nye jobben vil i hovedsak omhandle det administrative. 

40-åringen ser fram til jobben.

– Det er spennende å få lov til å være del av et team som konkurrer på et internasjonalt nivå. Rytterne på laget er i en utviklingsfase hvor de er på vei til å ta steget opp på et profesjonelt nivå, noe som gjør de

«Her er det høyt, her er det stille»

«Har du sett bygdi frå ho kviler i armen til Sognefjorden, og ho som er ved barmen til Jotunheimen, seier du: Her finst emne til noko av kvart.»

Med Jon Laberg sine velvalgte ord som rettesnor inntok vi det mektige Jotneriket; et rike med de dypeste dalene, de høyeste fossene og de mektigste tinder i landet vårt.

En samlingen fjell, daler og sjøer begrenset av Sogn, Gudbrandsdalen og Valdres er landet som ikke er menneskets, landet som ikke er tilfeldig. Grovformet mange millioner år under en varmere himmel, omskapt og finmeislet i fire snikende istider.

Fjellene mot himmelleiet er ryggraden i Jotunheimen, lengst oppe i dødens evige grenseland der alt er klarere enn før, et utbretta panorama. Som et rasende crescendo mot himmelen knytter gråsteinen seg mot himmelen i luftige spir og spisse nåltinder.

Fjellets ensomhet og storhet har i alle tider vært et mål for mennesket. Stillhet og skjønnhet i store perspektiver. I fjellet ligger livet mer åpent, fargene er sterkere, luften klarere og sansene skjerpes. Derfor søker vi oppover, igjen og igjen – være det seg i lavt tåkeregn med bekkesus i skodden, eller under en dypblå høsthimmel hvor lyng og dvergbjørk blør i gult og rødt.

Eventyreren Fridtjof Nansen sa det enkelt og genialt: «Her er høyt, her er stille».

Les Sykkelmagasinet utgave 3

Bli abonnent her