Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene

Kort ned ventetiden til Le Tour med profiler, historier og portrettintervju fra arkivet.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene»

– Jeg drømmer om å vinne Tour de France

Det går bokstavelig talt unna for Tobias Halland Johannessen nå om dagen, og det på mange måter. Ikke bare sykler supertalentet fra Uno-X ekstremt fort og sprenger grenser for hvert ritt han stiller i, men han jager også fra den ene konkurransen til den neste i rekordfart. Etter Tour of Norway, som 22-åringen fullførte på en imponerende fjerde plass i sammendraget, rakk han så vidt hjemom til Drøbak, før han så måtte hive seg på et fly til Sør-Frankrike. Når vi prater med Tobias i starten av juni, er det bare dager igjen, før han skal ta fatt på Critérium du Dauphiné, det største etapperittet i karrieren sin så langt. Unggutten, som for to år siden fremdeles syklet terreng, og først i fjor debuterte på landeveien, er dog ikke bekymret over å miste kontrollen i utviklingen som syklist.

«Jeg er ikke noe nervøs for det,» sier Tobias. «Jeg kjører uansett bare så godt jeg kan og prøver alltid å gjøre mitt beste. Det viktigste for meg er at jeg koser meg på sykkelen. Så er de i laget flinke på å rette fokus på at vi skal kjøre kule sykkelritt. Vi har ikke noe resultatmål for hver gang vi stiller til start, men det er mer at vi skal være med på det som skjer og tørre å gå for det».

At han til tross for sin unge alder til de grader er med på det som skjer i internasjonal toppsykling, vitner blant annet hans første proffseier om. Tidlig i februar i år vant Tobias kongeetappen i Etoile de Bessèges, før han så fulgte opp med en sterk topp ti-plassering i Katalonia rundt i mars. Senest i Tour of Norway i mai var han flere ganger nærme på å slå vidunderbarnet og den senere sammenlagtvinneren Remco Evenepoel. Mens ekspertene ble fra seg av begeistring over belgierens wattverdier opp Gaustatoppen, utløste Uno-X-rytterens prestasjon langt færre reaksjoner, selv om den var like oppsiktsvekkende.

«Det var litt seigt bak [Evenepoel – red. anm.], og jeg skulle kanskje satt meg opp litt tidligere, men når jeg ser på tallene mine, så var det det beste jeg har kjørt hittil. Jeg satte ny peak for både 20- og 30-minutters watten, så det er vanskelig å være super misfornøyd. Jeg har egentlig kjørt en god bakke og fikk ut det jeg var god for. Så må det bare bli enda litt bedre fremover. Med noen flere år som landeveissyklist, så er jeg sikker på at jeg kan henge med etter hvert,» konstaterer han.

Tobias sammen med sin danske lagkompis Jonas Gregaard under ToN.

Det er fremdeles uvant for Tobias å redusere prestasjoner kun på nøkterne wattverdier, gitt at sykling for ham hele veien har handlet mest om å ha det gøy. Ikke minst på trening har det vært et viktig prinsipp å la lysten styre.

«Det var ikke før på noen år siden at jeg begynte å trene wattbasert,» innrømmer Johannessen. «Før det var det kun lek egentlig. Jeg og broren min trente det vi følte for. Når man syns det er gøy å sykle, så blir det mye bra trening ut av det uansett. Hovedfokuset mitt er kontinuitet, det å kunne trene uke etter uke uten avbrekk. Man trenger jo ikke de helt ekstreme øktene eller 40-timers uker. Sykling skal være gøy. Jeg tror nok ikke at jeg hadde syklet i dag, hvis jeg hadde måttet blitt pushet ut på trening. Når du er proff og det er ikke gøy å sykle, så sliter du,» humrer han.

Da Tobias i fjor vant Tour de l’Avenir, rittet som også kalles for «ungdommens Tour de France», avgjorde han sammenlagtseieren på to tøffe fjelletapper med lange klatringer. Om han derfor fremover i karrieren blir en rendyrket klatrer, er dog for tidlig til å fastslå, poengterer 22-åringen.

«Nå handler det mest om å prøve ut alt. Jeg trives nok litt bedre i de kortere, hardere bakker og i kupert terreng. Det er i spurt fra en mindre, klatresterk gruppe at jeg har størst sjanser for å vinne ritt akkurat nå. Men jeg tror at lange fjell kan passe meg også. Om litt tid, så håper jeg å være med på å kjempe i sammendraget på de største rittene,» sier han.

Tobias H. Johannessen dominerte fjellene med tre etappeseire på rad i Tour de l’Avnir 2021.

Tobias lar det ikke være tvil om hvilket ritt han tenker mest på når han prater om å kjempe i toppen av største rittene. Det er selveste Tour de France han skal vinne.

«Det er jo det jeg drømmer om. Jeg ser på det som et mål. Det er klart at det er mye jobb som skal gjøres og ting kan jo skje, men jeg har ekstremt lyst til å kjempe i sammendraget i Tour de France. Man skal jo ha litt kule drømmer,» påpeker Tobias.

For at drømmen skal bli til virkelighet og for at den ungdommelige pågangsmoten skal gi resultater til slutt, er det flere brikker som må falle på plass. Tobias nevner hvilke.

«Først så må jeg jo kjøre Grand Tours. Så må jeg ha en tendens hvor jeg forhåpentligvis klarer å utvikle meg litt fra år til år. Man ser jo at unge, eksplosive klatrere kan passe bra [i Tour de France – red. anm.]. Jeg håper at jeg kan prøve meg snart, slik at jeg ser hvor landet ligger,» forteller han.

Johannessen og favorittgruppa i Alpene.

Selv om Uno-X ikke har fått invitasjon til årets Tour de France, er det gode sjanser for at laget allerede til neste år kan være på startstreken i Baskerland. Bak i kulissene til Uno-X jobbes det iherdig med å oppgradere satsningen til WorldTour-nivå, som garanterer startplass i Tour de France. For sikkerhets skyld har Tobias fått forlenget kontrakten i Uno-X ut 2024. Et norsk sykkellag med norsk sammenlagtkaptein i verdens største sykkelritt er plutselig ikke lenger en ønskedrøm.

«Jeg har som mål å kjøre Tour de France med Uno-X. Hadde vi blitt WorldTour-lag til neste år, så hadde vi taklet det bra. Så liker jeg å få ansvar og litt press på meg fra laget. Vi har heldigvis gode roadcaptains i flere andre ryttere. Når det kjøres for meg, så er det ofte andre som tar litt avgjørelser. Vi er en gruppe som spiller godt sammen og som unner hverandre alt av seiere. Vi er som en kompisgjeng på tur egentlig,» sier Tobias.

Når turen går på øverste trinn på podiet på Champs-Élysées i Paris, vil tiden vise. Men noe er sikkert allerede per dags dato: kompisene i Uno-X unner Tobias Halland Johannessen en gul trøye i Tour de France heller før enn senere.

En visjonær i krisetider

Giroens rittdirektør Vincenzo Torriani var brilliant, karismatisk og respektert. I etterkrigstidens Italia var økonomien i makeløs vekst, og sporten han regjerte over populær som aldri før. Torriani styrte skuta gjennom storhetstiden med Coppi og Bartali, en tid da landets største industrimagnater sto i kø for å finansiere stjernene og deres respektive lag. Det var bare tre menn i hele Italia som høstet øredøvende applaus da de sto gjennom takluken på en bil. Det var Paven og Presidenten – og Torriani. Således kan man tenke seg hvor stort sykling var i Italia på denne tiden.

Torriani var pålagt et mandat om å bringe Giroen ut over hele halvøyen. Ikke akkurat noen smal sak det, når man snakker hele 1300 kilometer fra Milano-kontoret hans i nord, til Calabria i sør – for ikke å snakke om kravet om semi-regelmessige besøk til øyene Sicilia og Sardinia. Italias forkjærlighet for streik, lockout og et pandemisk forhold til trafikk-køer, gjorde heller ikke logistikken noe enklere.

Torriani hadde dessuten to elementære og tilnærmet uløselige utfordringer.

For det første, hadde han flyskrekk. Dermed virket han for evig og alltid avhengig av Italia sine natt-tog, som var både trege og ukomfortable. For det andre, etter et opprør under en Giro-etappe i 1969, hadde han en patologisk aversjon for sør-Italias største by. Hatet for Napoli var så intenst, at han sverget aldri å ta rittet tilbake dit. Vincenzo Torriani var kjent som en hardnakket mann.

Gimondi, Merckx og Battaglin. Rytterne som dominerte Giroen på 60 og 70-tallet.

Men i 1973 skjedde det noe. Han kom over en smart og sykkel-frelst advokat fra Sorrento, en perle i den sørlige enden av Napolibukten. Etter litt om og men, inviterte han Carmine Castellano til å organisere de sørlige etappene til Giro d’Italia 1974. Castellano trengte bare et nano-sekund i betenkningstid og tok oppdraget på strakk arm.

Castellano var lærd, diplomatisk og godt likt. Han bar et formidabelt intellekt, viste en drivende arbeidsmoral, og demonstrerte, ikke minst, en ektefølt kjærlighet for Giroen. Som guttunge hadde han sett Fausto Coppi på nært hold, og som en stolt Sorrentino drømte han om en etappe over Monte Faito. Det tolv kilometer lange monsteret som hang over Salernobukta var regionens mest emblematiske fjell, og alltid en spesiell manndomsprøve for de lokale amatørene.

Nå hadde Torriani gitt Castellano carta bianca til å ta for seg som han ville, hvilket han gjorde. Den spanske klatreren José Manuel Fuente sprengte rittet i biter, et øyeblikk som ble foreviget av det tyske filmcrewet som lagde den nydelig, originale dokumentaren ”The Greatest Show on Earth”. Etappene i sør ble en suksess, og Castellano hadde vunnet Torrianis respekt. Dermed var arbeidsfordelingen satt for Giroen fremover. Hver gang rittet skulle reise sørover, ble Castellano en viktig mann for Torriani, og på sikt skulle han erstatte sin mentor som rittdirektør.

Gimondi og Androni.

Flytebrygger i Venezia

Continue reading «En visjonær i krisetider»

Løven fra Flandern

Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.

Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.

«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.

«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.

Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold

Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.

«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.

Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?

2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.

Gjennombruddet

Continue reading «Løven fra Flandern»

Lyst på sykkelen til Alexander Kristoff?

(Sykkelmagasinet): For den nette sum av 75 000 kroner kan du nå cruise rundt på treningssykkelen til Alexander Kristoff.

Slik han også har valgt å gjøre tidligere (den gang sykkelen han vant Tour de France-etappen på Champs-Élysèes i 2018 ) har han også denne gangen lagt ut sykkelen via en annonse hos finn.no (les annonsen her).

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LYST PÅ EN RÅ SYKKEL? Nå har du muligheten.

Etter overgangen til Intermarché-Wanty Groupe Gobert Materiaux, sykler Stavanger-mannen på Cube Litening C:68X.

Sykkelen han har avertert på finn.no er Colnago V3Rs. Han skriver han har hatt modellen som treningssykkel siden juli.

«Dette er samme ramme som Tadej Pogacar har vunnet Tour de France på de siste 2 sesongene. Også den type sykkel jeg har brukt de siste 2 sesongene, og vant 1. etappe i Tour de France», skriver han videre.

Paradoksalt nok gikk Kristoff tidligere i år ut og kritiserte rammeprodusent Colnago for at de ikke kunne tilby aero-rammer i UAE-Team Emirates.

– Colnago-sykkelen er fantastisk for klatrere, men for oss spurtere er det annerledes. Vi har ikke hatt en aero-ramme for sykling på flat mark, og hvis du ikke har en rask nok sykkel som spurter, har du et stort problem. Sykkelen til Cube er til sammenlikning svært aerodynamisk og rask. Jeg sier ikke at Colnago-sykkelen er dårlig, men den er ikke for spurterne, meldte han til Omloop Het Nieuwsblad.

Så: Dersom Jotunheimen rundt er målet ditt denne sesongen, er dette kanskje sykkelen for deg.

Eventuelt om du bare har lyst på en fet sykkel da, med Campagnolo Super Record EPS 12-speed-girsystem, skivebrems, Campagnolo-felger og Vittoria Corsa-dekk. Du kan vist også få med SRM krank med tilhørende sykkelcomputer, skriver Alex.

 

Den glemte løven

I 1955 går Leo-Chlorodont inn med brask og bram i italiensk sykkelsport. Den italienske kosmetikkprodusenten Leo og det tyske tannpasta-merket Chlorodont etablerer et lag med samme navn.

Dets store stjerne er Gastone Nencini. Så måtte det heller bare briste og bære at mannen som faktisk skulle fronte disse skjønnhetsproduktene, en noe lurvete landsbygutt fra det toskanske ingenmannsland, røykte som en skorstein, hadde hud som en lærhanske og labbet rundt med kronisk skitt bak ørene.

Et av kallenavnene hans er faktisk Faccia di fatica, som ganske enkelt kan oversettes til Slitetryne. Overflod som fuktighetskrem og generell velvære er dessuten en verden milevis unna Nencinis røtter og oppvekst på bondelandet i Toscana der tilsynelatende grenseløs fattigdom råder.

Men mot slutten 1950-tallet, fôret med amerikanernes Marshall-hjelp, blomstrer økonomien i Italia. Plutselig er industri og næringsliv utenfor sykkelsporten, interessert i å bruke penger innenfor sykkelsporten. Såkalte extra-sportif sponsorer som Nivea (hudprodukter), Brooklyn (tyggegummi), Leo og Chlorodont blir alle del av propaganda-karusellen, som i form av en reklamekaravan og fargesprakende drakter, lyser opp foran elleville tifosi langs landeveien.

En ny symbiose mellom profesjonell sport og reklame akselerer dog ikke bare på grunn av strømmen av innkommende dollar og cents. I 1952 kringkastes nemlig den første TV-sendingen på italienske fjernsyn. En medial og kulturell revolusjon er i emning.

Det er Coppi, Bartali, Magni – sykkelsportens gullalder, og nå kan plutselig superstjernenes eventyrlige bragder beskues hjemme i ens egen stue. Folk trodde knapt det var mulig. Millioner av italienere tilbringer time etter time foran skjermen. Livet er godt, Mussolini nesten glemt.

En kriger

Men før solen, var det masse regn. I 1930 kommer Gastone Nencini til verden i Bilancino. Det lille tettstedet ved Barberino di Mugello ligger bare 25 km fra Firenze.

Livet på landsbygda er en helt annen verden enn det i storbyen. På landet vokser barna opp i elendighet. Skolegang er langt i fra vanlig, og få av de som faktisk går, lærer noe mens de er der.

Arbeidslivet kommer tidlig for Nencini. Faren hans er hestehandler og forsørger for familien én uke om gangen. Unge Gastone vil dog opp og frem i livet. Landsbyens gater blir for smale og ensformige.

Det lille han tjener etter slitsomme dager i pukkverket, sparer han derfor til en sykkel. Foreldrene stiller seg dog uforstående til sønnens grandiose planer: ’Sykling? Hva skal det være godt for? Et leketøy uten fremtid’. Men likesom i De Sicas neoliberalistiske mesterverk, Sykkeltyvene, som inntok de italienske kinosalene i 1948, får tohjulingen skjebnesvanger betydning for en fremadstormende Gastone Nencini.

Etter krigen ligger jordbruket brakk. Jernbane, veier og skipshavner, alt spylt bort av bomber. Byene ligner forhistoriske ruiner. Arbeidsledigheten stiger mot himmelen, mens verdien av liraen synker mot avgrunnen. I 1946 er levekostnadene 20 ganger større sammenliknet med tiden før krigen. Manglene er store og utsiktene dystre.

Nencini under Giroen i 1958.

Livet gjør Nencini hardbarket og stilltiende. Den unge huden på hendene hans er grov, tørr og sprukket. De daglige strabasene har krummet nakken og gjort ryggen trett, men kroppen er fortsatt sterk, og hodet hans fylt av tanker om en lysere fremtid.

Uten sin fars samtykke og viten, kjøper Gastone en lyseblå Pinzani. I all hemmelighet oppbevarer han doningen hos sin onkel, andre ganger hos en venn. Ingen i nær familie må vite om den nye tohjulingen – billetten hans ut. En kort periode som keeper for det lokale fotballaget Borgo San Lorenzo bare bekrefter at det sykling han virkelig vil drive med.

A.S Tavarnuzze er hans første skikkelige sykkellag og 1948 hans første sikkelige sesong. Av 15 ritt vinner han tre, alle med imponerende margin. Allerede som amatør høster han glitrende omtaler i lokalpressen, som rytteren som aldri gir seg, alltid er energisk og alltid er på offensiven, sterk både oppover og nedover.

I 1949 rykker han opp til Filam Firenze-laget, og etter en tøff start på sesongen, får han en forløsende seier i oktober foran sitt eget publikum i Bilancino. Venner og kjente hyller Gastone i målområdet, men faren Attilio glimrer med sitt fravær.

I takt med sønnens voksende celebritet er det desto vanskeligere for Attilio å ignorere den spirende sykkelkarrieren. På et arbeidsoppdrag i Ponte a Ema venter han ved målgang når Nencini den yngre tar nok en seier.

I gult under Touren i 1960.

Men noen stolt far, er Attilio ikke. Han er ikke der for å gi et velment klapp på skulderen. Han er der for å avlevere en skarp advarsel til sin førstefødte. I stedet for å slutte seg til de fremmøttes applaus og hyllest, kommer han med et utvetydig direktiv: «Du skal slutte med dette, og selge sykkelen umiddelbart. Ser jeg deg med den sykkelen igjen, brekker jeg den i to».

Heldigvis for sykkelverdenen, velger Gastone å se bort ifra sin fars trusler.

***

I 1950 legger Gastone Nencini det gamle, kummerlige landsbylivet bak seg for godt, og drar til storbyen. I Firenze slutter han seg til datidens sterkeste amatørlag i Toscana, SS Oltrano. I likhet med andre ryttere fra tøffe kår, blir Nencini berømmet for sin tæl, kraft og ukuelige stå på-vilje.

«Toskanerne elsket ham for den rytteren han var: generøs og uforutsigbar,» skriver Riccardo Nencini, Gastones nevø og biograf.

«Samtidig var han stoisk og hard. Ansiktet hans var røft og værbitt, sjeldent lå der et smil på lur.»

Nencini går gradvis gradene, og hans mentale egenskaper vekker beundring og oppsikt.

«Han ga alt fra start til slutt, og var alltid i angrepsposisjon. Noen ganger gikk han tom for krefter før finalen… han røykte tross alt tjue sigaretter daglig og levde ikke spesielt sunt».

Den legendariske, italienske landslagssjefen Alfredo Binda så dessuten en rytter med øye for det taktiske.

«Han var utholdende, modig … en regelrett kriger … han vant ved å være sterk, men i kampene brukte han hodet så vel som beina sine.»

Utover sesongen blir det mer og mer åpenbart at lovordene har noe for seg. S.S Oltrano bestiller en skreddersydd sykkel fra Pinzani og Nencini får rådgivning av Ivo Faltoni, mekanikeren til legenden Gino Bartali. Forventningene er store til 20-åringen.

Den unge amatøren innfrir. 15. juli, i et tøft og kupert ritt i Appenninene med målgang i Pavullo nel Frignano i Emilia-Romagna, vinner Nencini med fem minutter, til tross for tre punkteringer.

Gaul, Bobet og Geminiani under Giroen i 58.

’Løven fra Mugello’ er kanskje det mange mistenker: fuoriclasse. Det vil si et helt spesielt talent. Nencini ender opp med ti seiere denne sesongen, åtte av dem på rad. I temporittet Grand Prix Firenze viser han tilmed garvede spesialister hvor skapet skal stå.

Den sterke avslutningen på sesongen baner vei opp til proff-rekkene. Planen er at han skal være hjelper for Bartali, men Nencini nekter og velger i stedet å satse mot amatør-VM, som i 1951 skal arrangeres i Varese.

Stortalentet foretrekker derfor enda en sesong som amatør. Men VM på hjemmebane ender i fiasko for Nencini som bommer totalt med de taktiske valgene i rittet. To punkteringer i finalen hjalp heller ikke.

1952 preges av dårlig form og stagnasjon. Det er derfor en revansjesulten Nencini som tar fatt på sesongen i 1953. Han vinner jevnt og trutt gjennom sesongen og tas ut til VM som skal avholdes i Lugano i Sveits. Der vinner Fausto Coppi proffenes ritt, mens Riccardo Filippi tar gullet i amatørrittet, foran Nencini. 23 år gammel, mer erfaren og atskillig mer taktisk klok, er Nencini endelig klar for det profesjonelle feltet.

Giro-drama

Gastone Nencini gjør en relativ akseptabel debutsesong for det legendariske, italienske laget Legnano. Han vinner G.P de Porretta Terme og Coppa Campagni à Barberino, innkasserer fjerdeplasser i G.P di Prato og Giro dell’Emilia, og sniker seg inn blant de seksten beste i Giro d’Italia. Ikke ueffent for en neopro.

Sesongen etter ser man markant bedring, ikke bare i prestasjonene til Nencini, men også i den italienske økonomien. BNP per innbygger vokser raskere enn noe annet sted i Europa, forbrukersamfunnet er i ferd må å slå rot, kvinner tar større plass på skolebenkene innenfor høyere utdanning, og unge, urbane mennesker nyter større frihet på sine scootere og biler.

Sykkelens praktiske, så vel som kulturelle betydning for den jevne italiener, er i ferd med å minskes. I 1950 mangler omtrent halvparten av alle italienske hjem innlagt vann. Bare ett tiår senere er dette dagligdags.

Nencini i maglia rosa foran, Bobet på hjul.

Amerikansk konsumerisme går Italia som en svært velkommen farsott. Men den økonomiske boomen er altså ikke bare godt nytt for ’arbeidersporten’ sykling og dens posisjon som landets mest populære fritidssyssel. I takt med moderniseringen, økonomisk vekst og urbanisering, nyter fotball og bilsport stadig økende popularitet.

Tidene er i endring. Kontrakten med Leo-Chlorodont markerer også et hamskifte i Nencinis karriere. Triumfene blir mektigere og lønnslippen større.

I 1955 er Nencini nære en sammenlagtseier i Giroen. Han leder rittet frem til den 20. etappen, hvor en kostbar punktering sørger for at både Coppi og Magni distanserer ham på et avgjørende grusparti. Nencini vinner dog to fjelletapper og klatretrøya underveis, og viser seg dermed ordentlig frem som en effektiv Grand Tour-rytter, både fysisk og taktisk.

I 1957 er Coppi ute av drift etter en stygg velt og påfølgende femurbrudd i Giro di Sicilia tidlig i sesongen. Til start er derimot Charly Gaul, fjellengelen på jakt etter sin andre strake Giro-seier.

Det samme er Frankrikes største rytter etter krigen, Louison Bobet, den tredobbelte Tour-vinneren, som etter en disputt med Tour-arrangøren bestemmer seg for å satse på Giroen.

I feltet er det flere som anser Bobet for å være både pedantisk, fisefin og overinteressert i livets luksuriøse goder. Gaul, evig kontrær og sterk mostander av snobberi, er definitivt en av dem. Med et sterkt, gjensidig hat for hverandre, var det kanskje ikke overraskende at en tredjepart skulle utnytte de unngåelige kalamiteter til sin fordel. Den tredjeparten skulle bli Gastone Nencini.

Dramaet når sitt crescendo på den 18. etappen. Målgang ligger på Monte Bondone, fjellet der Gaul pulveriserte rivalene i sin Giro-seier året forut. Nå sitter han i rosa og lover å gjøre det samme igjen.

Nencini er 59 sekunder bak, og Bobet snaue to minutter bak fjell-spesialisten fra Luxembourg. Den 245 km lange etappen er forholdsvis flat før det siste, avgjørende fjellet opp til mål. Med en tredjedel unnagjort, tenker derfor Bobet det trygt å stoppe, for å gjøre sitt fornødende.

Jålebukken Bobet var en av få som stort sett måtte stoppe for å tisse. Det samme gjør derfor Nencini i dette tilfellet. Gaul fortsetter et par kilometer til, før han også stopper for å late vannet. Bobet og Nencini gjør seg ferdig og passerer Gaul lenger oppe på veien.

Nencini i gult, med Henry Anglade og Imerio Massignan.

Gaul ser de to komme, og gjør ifølge en rekke tidsvitner en obskøn manøver med sine edle deler i retning Bobet. Den kultiverte Bobet er selvsagt rystet i sine grunnvoller, og aldeles rasende. Den uskrevne regelen om ikke å angripe i ’naturlig pauser’ går rett ut vinduet idet franskmannen sender alle mann til pumpene.

Nencini aner faren nesten før den oppstår, og gjør det samme. De neste 100 km holder de et snitt på 45 km/t, mens Gaul havner mer og mer i bakleksa. Etter målgang er Nencini rittets nye leder.

På de gjenstående etappene er en fandenivoldsk Gaul mer opptatt av at Bobet skal tape, enn han er selv av å vinne. Derfor legger han seg i selene for å hjelpe Nencini. Den rosa trøyen går til slutt til ’Løven fra Mugello’, mens den såkalte ’Fjellengelen’ Gaul ender opp med en nytt kallenavn, ’Chéri Pipi’, eller ’Kostbar tissepause’, om du vil.

Le Tour

I 1959 signerer Gastone Nencini for et annet extra-sportif basert lag, Carpano. Den aller største triumfen kommer selvsagt i 1960-utgaven av Tour de France.

For Nencini var Giroen det gjeveste rittet; fansen, fjellene og stemningen i hans hjemlige Grand Tour var noe helt spesielt for italienerne, og Nencini var intet unntak i så måte.

Men for sponsorer med internasjonale ambisjoner er det utenfor en hver tvil at Touren er den aller viktigste reklamearenaen, og til tross for at rittet utkjempes under landslagsordningen, så ønsker Carpano selvsagt at deres største merkevare skal vise seg frem der. Den Torino-baserte aperitiff-produsenten sponser dessuten poengkonkurransen.

I 1960 mønstrer italienerne et fryktinngytende lag. Ercole Baldini, Nino Defilippis, Arnaldo Pambianco, Imerio Massignan, som kommer til å vinne klatrekonkurransen, og Graziano Battistini, som blir annenmann sammenlagt. Dirigenten for dette formidable orkesteret heter Alfredo Binda i det som skulle bli legendens siste store show som landslagssjef.

Den 47.utgaven av Tour de France går av stabelen i Lille uten de største stjernene på startstreken. Ingen Jean Robic, Louison Bobet, Raphaël Géminiani, Charly Gaul eller Jacques Anquetil. Og heller ingen Fausto Coppi. Italias største idrettshelt pådro seg malaria under en publisitetsreise til Burkina Faso og døde like etter nyttår.

Riviere og Nencini.

Italiensk sykling, så vel som Touren, stiller dermed med ganske så blanke ark. Den regjerende mesteren Federico Bahamontes stiller til start med sin spanske klatrearmada i ryggen, men reiser hjem i god tid før Paris.

Tyskerne, britene og nederlenderne er også til start. Som vinnerne av lagkonkurransen de to siste årene er også de sterke belgierne på plass med et formidabelt mannskap. Det franskelandslaget allierer seg som ventet med de mindre, regionale lagene, og mobiliserer styrkene bak Roger Rivière, til tross for at Henry Anglade mente han var et sterkere kort.

Rivière og Anglade er langt i fra perlevenner. Selv om timesrekordholderen Rivière vinner den første tempoen i Brüssel, er det Anglade som sitter i gult på den sjette etappen. Der kvitterer Rivière med å angripe 110 km fra mål i en manøver som kommer bardust på landsmannen Anglade. En lumsk Rivière tjener tolv minutter på sin interne rival og starter en liten borgerkrig i samme slengen.

Nencini aner muggen stemning i den franske leiren, og skal som han gjorde i Giroen for tre år siden, utnytte andres bulder til egen fordel.

Franskmennene vet godt hvilken type rytter de må hamle opp med. Giro-vinneren fra ’57 er ikke bare solid i klatringene og robust på flatene, han er også en fenomenal utforkjører.

Hva gjelder fart nedover, teknikk, evne til å lese svingene og fryktløshet, er Nencini en kunster å regne. Kanskje feltets aller ypperste i så måte. Anglade, kjent som en av feltets større skrytepaver, aspirerte selv til den tittelen, og hadde noen år tidligere utfordret Nencini til en utforkonkurranse. På hviledagen i Giroen satte de to kamphane utfor en svingete fjellside i Dolomittene.

Nencini og Jean Adriaenssens i fjellene.

«Jeg kunne bare ikke tolerere at Nencini var feltets beste utforkjører,» sa Anglade senere. «Vi ble enige om at den som kom sist, skulle kjøpe drinkene den kvelden. Veien var hardpakket grus og vi hadde en ardoisier til å holde tiden. Vi kjørte full gass. I starten lot jeg Nencini ta fronten, slik at jeg kunne se hvordan han tok svingene. Mot slutten dro jeg skikkelig til, og tok ham med 32 sekunder. Jeg hadde slått Nencini! Jeg så ham ikke igjen før på hotellet senere på kvelden, og der hadde han nettopp kjøpt meg en aperitiff».

Ernesto Colnago er også forbløffet over Nencinis utforegenskaper. Den legendariske sykkelfabrikanten hadde som sponsor av Leo-Chlorodont gått inn for å skreddersy en blendende hvit ramme til lagkapteinen. Det viste seg å være en utakknemlig oppgave.

«Det var uhyre vanskelig. Nencini var som en syklon på sykkelen når han tråkket. Både i tråkket og i svingene la han ekstremt press på ramma med den enorme kraften han pumpet gjennom kranken.»

Etter samarbeidet med Colnago, sverger nå Nencini til forsterkete rammer og helt unike geometriske spesifikasjoner, for å kunne presse mest mulig på i nedoverbakkene.

Samtidig er han en av til første til å ta i bruk girskiftere på styret fremfor undertuben, dette for å ha mer kontroll når det går fort nedover. For få tar krappe svinger med samme djervhet nedover, som Nencini. Raphaël Géminiani beskriver det ganske enkelt og brutalt:

«Den eneste grunnen til å prøve å følge Nencini utforkjøringene, var om du gikk rundt med et dødsønske».

På Tourens 10. etappe går det nesten troll i ord. Nencini sitter i gult, men fotfølges av Rivière som allerede har vunnet fire etapper, og nå bare må holde italieneren innenfor to minutter til den avgjørende tempoen i tredje uke for å sikre seg seieren i Paris.

Riviere side og side med Nencini.

Mellom Millau og Avignon forserer Touren upløyd mark når rytterne sendes opp Col de Perjuret, en særdeles svingete stigning i Massif Central. Utforkjøringen er like svingete som den er hasardiøs, og Nencini bestemmer seg for å dra ut splinten. I halsbrekkende fart ned fjellsiden detonerer Nencini en bombe i sammenlagtkampen. Rivière, fanget i en røyklagt slagmark, forsøker å følge – men plutselig, er han borte.

Eneste spor av franskmannen er en maltraktert sykkel i veikanten. Lagkamerat Louis Rostollan finner sykkelen og skotter engstelig over veikanten nedover i ravinen. Rivière har åpenbart truffet en lav murkant og stupt utenfor.

«Roger har falt! Roger har falt!» roper Rostollan for full hals mens han løper oppover fjellsiden.

Ingen har sett Rivière krasje, og ingen ser nå hvor han er. Tiden i Touren står stille. Senere i sportsavisen L’Equipe leser man følgende dramatiske gjenfortelling:

«I fem, tilsynelatende endeløse minutter, trodde vi han hadde forsvunnet, enkelt og greit forduftet fra jordens overflate, mot et kaotisk og intenst landskap som bare aksentuerte spenningen vi alle følte på. Derimot lå han drøye 20 meter nedi ravinen, med brukket rygg og fullstendig stille, som om hans siste time var kommet. Hodet hans hvilte på en seng av steiner, øyene vidåpne mot de fjellrike omgivelsene som omfavnet ham».

Rivière hadde beviselig syklet på en cocktail av amfetaminer og andre forbudte stoffer da han to år tidligere hadde satt ny timesrekord på Vigorelli velodromen i Milano.

Ikke ulikt andre ryttere i feltet er nok franskmannens konsentrasjon og bevissthet preget når han febrilsk jakter Nencinis bakhjul nedover Perjuret og plutselig flyr utfor skråningen. Lommene hans er iallfall fulle av sterke smertestillende når han omsider dras opp av ravinen og flyr med helikopter til sykehuset i Montpellier.

Marginene mellom gull og grav er syltynne i slike paniske situasjoner, veien fra glitrende tinder til bekmørk dal over på et blunk. Mens Rivière må innfinne seg i å tilbringe resten av livet i rullestol, sykler Nencini inn til Paris med gul trøye om skuldrene.

Etter 21 etapper og 4174 kilometer er vinnertiden rekordhøy, 37,528 km/t. På spørsmål om Rivières ulykke svarer Nencini, en elev fra livets harde skole, ganske så lakonisk:

«Sånn er livet. Man må bare gjøre det beste ut av det.»

I Paris tar Nencini godt vare på vinnerbuketten. Blomstene sendes videre til sykehuset i Montpellier hvor Rivières vakre kone setter dem i vann. I baklommene til sin ektemann finner hun Palfium, kraftige opioider som i den skjebnesvangre nedkjørselen fra Col de Perjuret hadde gjort hendene hans numne og ute av stand til å skikkelig manøvrere bremsehendlene.

Ulovlige midler og metoder er den profesjonelle rytterens de rigueur, det som skiller rytterne fra syklistene, men det ble også Rivières bane.

Nencini er også en vassekte profesjonell. Med den gule trøya mer eller mindre ferdig innkassert observeres han av Tourens egen lege, Pierre Dumas, henslengt i hotellsengen med intravenøst drypp i begge armer, ganske så avslappet med en sigarett i munnviken.

Dumas, mannen som frontet innføringen av dopingprøver i Touren, gremmer seg av synet av italieneren. Dette er bare bekreftelsen på at Nencini var en av de verre. Ryktene om at han delte ut ’supplementer og vitaminer’ til andre ryttere når han trengte et farlig brudd kjørt inn, hadde falt Dumas for øret også. Nencini er også en av de første til å ta i bruk blodtransfusjoner.

Epilog

En astronomisk klassereise er komplett. Fra pukkverket i Barberino di Mugello, til gul trøye i Paris. Etter endt sykkelkarriere skulle mannen med slitetryne prøve seg som billedkunster, med godt under middels suksess.

Men før den tid, i 1961, krasjer han stygt og blir aldri den samme rytteren igjen. Gastone Nencini er i en kort og intens periode det ypperst av hva den stolte sykkelnasjonen Italia kan by på.

Han vinner Giroen, klatretrøya, og sju etapper; han vinner Touren, klatretrøya og fire etapper. I 1957, når han vinner Giroen, er han også nummer ni i Vuelta a España og nummer seks i Touren. En slik robusthet i Grand Tours har nok sykkelsporten ikke sett siden. Nencini var en sliter.

Sykkel var alltid arbeiderklassens fremste symbol på frihet, muligheter og drømmer – og Nencini det perfekte eksempelet på at drømmer kan bli virkelighet gjennom hardt arbeid.

Men når Nencini er på sitt beste, er også Italia i stor demografisk, sosial og økonomisk endring, og med Coppis død begynner det å synke inn for det fleste at sykkelsportens gullæra, går mot slutten.

Coppi, Bartali og Magni var alle på sitt beste da sykling var main stream. Den glemte ’Løven fra Mugello’ vant de samme rittene, men høstet aldri samme legendestatus.

Det store intervjuet: Birger Hungerholdt

Foregangsfigur, arrangør, lageier og manager. Etter 45 år i brudd for norsk sykkelsport, skal Birger Hungerholdt nå prioritere seg selv.

Hjemme kan han ta med seg kaffekoppen ut i hagen og fremdeles ta småbåtlivet ute på Steinsfjorden nærmere i øyesyn, men det er som med båter som alt annet man holder kjært i livet: Man er nødt til å ta godt vare på det.

På vei inn i pensjonisttilværelsen fant Birger Hungerholdt ut at båtholdet ble for tidkrevende. Han solgte den alt i fjor. Det er bare ett av mange grep han har tatt når hverdagen til en mann som trygt kan kalles kaptein for norsk sykkelsport siden midten av 70-tallet, skal gjøres enklere.

Som en ørn fokuserer han det skarpe blikket sitt utover mot horisonten, og myser utover mens sola er i ferd med å bryte igjennom skylaget. Til venstre, på den andre siden av fjorden, bærer veien videre ut mot Åsa. Mot høyre stanser blikket opp ved den frodige Braksøya, men dras så videre opp mot søkket i terrenget overfor ærverdige Sundvolden Hotell.

«Der ligger Krokkleiva. Oppe der det retter seg ut igjen hadde vi målgang for Klatrekongen tidligere i år,» sier han og peker til fotografen.

Birger Hungerholdt

’Biss’ som han kalles av barnebarna, har blitt gammel nå. Fjeset er værbitt, og det tegner seg alvorlige rynker i ansiktet hans. Som alltid er hans fokus retta mot forover, men som liten gutt vokste han opp på Hungerholdt gård nede på Steinsletta. En vanlig gardbrukerfamilie, sier han selv. Barna samlet seg for å duellere i ’Olympiske leker’ midt på sommeren hvert år, og også ungene fra villastrøket han selv bor i nå, ble invitert ned til gårdstunet for å konkurrere i spydkast, kulestøt og andre konkurranser.

Far hans var ekte holeværing, og han fant etter hvert tonen med ei jente fra Trøndelag. Passende nok skal det hele ha foregått på Sundvolden hotell, og slik utviklet familien Hungerholdt seg videre.

Sundvolden står sentralt på det området også?

«Der har vi hatt alle store slag gjennom tidende. Senest 70-årslaget mitt. I veldig beskjedne former da, i disse tider.»

Kjærlighet for Ringerike

Panoramalandskapet vi ser utover nå, har vært selve livsnerven på Ringerike. Hungerholdt gård var opprinnelig en gammel skysstasjon. I gamle dager rodde man over fra Svangstrand i Sylling og var innom her før man reiste videre nordover mot Hallingdal. Veien over Sollihøgda, slik vi kjenner den i dag, var ikke bygget. I stedet var det Kongeveien over Krokskogen som gjaldt, en trasé som i dag er populært terreng for mange syklister. Dette er den gamle hovedveien til Bergen. Fra Johnsrud i Lommedalen sykler man over Krokskogen til Krokkleiva i løpet av 18 kilometer.

Da lille Birger vokste opp kjørte de opp til Krokkleiva med hest for å hente tømmer. Det var ikke innlagt vann på gården, så det henta man i stedet rett fra fjorden. Det er langt fra de tider og komforten i baderommet han pusset opp i Solbergs vei under den første nedstengninga av samfunnet i år.

Oppveksten på Ringerike og landskapet han står og skuer utover nå, har preget ham. Da han selv stiftet familie, etter å ha tilbrakt noen år både på Jessheim og på distriktshøgskolen i Volda, ville han tilbake hit.

Som leder av Ringerike Sykkelklubb har han med nærmiljøet som kulisser, skapt sykkelløp som kretser rundt de lokale fjordene med start- og målgang ved nettopp Sundvolden Hotell og Krokkleiva. Den bratte kleiva strekker seg halvannen kilometer fra Krokskogen på toppen, og ned mot Tyrifjordens bredd. Omtrent midt i ligger kilden ”Vanninga” som verken går tørr eller fryser til is om vinteren. Overfor ligger ”Løkkepotten”. Det sies at om du treffer med enten tre steiner eller tre snøballer i den, kan man ønske seg noe.

I 2020 kunne man gjerne ønske seg at COVID-19-viruset slapp grepet om samfunnet vårt, og sluttet å vri safta ut av deler av næringslivet, sluttet å få arbeidsplasser til å forvitre og stanset opp det meste vi forbinder med aktivitet og sosial forpleining i hverdagen vår. Hungerholdt er ikke en mann som drives av lokale sagn eller ønsketenkning. Han forholder seg til livets realiteter, hardt arbeid og er mer opptatt av hva morgendagen vil bringe, enn å leve på gårsdagens meritter.

For Interspons er det ugjenkallelig for sent. Det finnes ikke den snøball eller stein i verden som vil kunne blåse liv i selskapet han startet opp sammen med Ole Brokhaug høsten 2002. Nedturen startet da en gullkantet avtale om å selge reklamespots på radio P4 forsvant for noen år tilbake.

«Det er mange som tror vi bare har drevet med sponsing av sykkelsport,» sier Hungerholdt «men de tar feil. Vi hadde en kjempeavtale som ga oss gode inntekter og som gjorde at vi kunne bygge opp sykkellaget som den gang het Maxbo-Bianchi.»

Avtalen gjorde at selskapet hadde en stabil inntekt med en gang. I hovedsponsorat til Maxbo fikk de radio-spot’er for nesten hele beløpet det kostet å sponse laget med.

En ny smell for selskapet kom etter VM i Bergen for tre år siden. Interspons endte opp med å slå Bergen 2017 AS konkurs, men så likevel ikke noe til pengene. Det endte opp med et tap på rundt to millioner kroner. Den dag i dag mener han det var feil å legge arrangementet til Vestlandet.

«Sportslig ble det helt fantastisk. Det ble jo en folkefest. Samtidig var det veldig tungt å selge det inn. Interessen fra norsk næringsliv for å gå inn i et såpass ukjent arrangement i Bergen, det satt langt inne. Det gjorde det vanskelig å selge sponsoravtaler, selv om vi fikk til noen fine. De som hadde ansvar for å selge VIP-billetter, lyktes ikke med det.»

I forkant var det heftige dueller mellom hele syv vertskapssteder for å få lov til å holde arrangementet. Interspons var aktive som rådgivere for å legge mesterskapet til Skedsmo kommune. Rundløypa skulle legges til Lillestrøm, Gjelleråsen, Nittedal og Skedsmokorset, mens målgang skulle legges til den 1740 meter lange flystripa ved Kjeller. ’Kremmeren fra Røyse’ mente det nok hadde vært en smal sak å omsette de VIP-pakkene, men forbundet stilte seg bak budet til bergenserne i stedet.

«I min verden var det en tabbe,» sier Hungerholdt.

Hvor burde mesterskapet ha blitt lagt?

«Det burde ha vært i mer sentrale strøk av landet hvor det hadde vært lettere å få store bedrifter til å gå inn og kjøpe sponsorpakker. Å legge det til Bergen gjorde det mye vanskeligere. For markedsføringa av byen og Vestlandet var det sikkert flott, men det var svært lite utenlandske turister som reiste dit. Det som redda det utad var folkefesten og det flotte været som var i Bergen. Sportslig var det helt topp. Så kan du si at det er ikke vanskelig å lage en flott fest, hvis du ikke har tenkt å betale for det. Uavhengig av det, så mener jeg det hadde vært mye bedre å ha det på Østlandet.»

I veikanten

På starten av 70-tallet var han medlem av Sagene IF Sykkel. Det var en klubb han synes var ’jævlig dårlig organisert’.

Sammen med noen kompiser bestemte han seg for å dra i gang en sykkelklubb i hjemtraktene i stedet. At unge Hungerholdt skulle fatte interesse for sykkelsporten var et resultat av den magiske tiltrekningskraften et ritt kan ha på unge mennesker når hovedfeltet først suser forbi. Slik de som har vokst opp i traktene i dag har blitt bortskjemt av at Tour of Norway eller Ringerike Grand Prix suser forbi i gatene de har brukt som skolevei i alle år, slik hadde også Birger det selv som liten guttunge på Røyse.

Den gangen dreide det seg om Tyrifjorden rundt. Som liten pjokk befant han seg midt i traseen, da feltet tok Steinsletta i bruk på vei rundt Steinsfjorden. Etter hvert som han ble litt større, satte han seg på sykkelen selv og spurtet bort til Viksbakken for å se rytterne passere.

En dag var han på vei ut mot Garntangen for å kjøpe seg en iskrem, iført olabukser, joggesko og med et søtsug som måtte slukkes. Vel ute ved det som nå er et velkjent gatekjøkken for alle som benytter seg av E16 i retning Hønefoss og videre utover i vårt ganske land, støtte han på en gjeng syklister iført treningstøy fra Jevnaker IF.

«Jeg kjente dem ikke da, men den ene var Willie Juul-Pedersen. Jeg endte opp med bare å henge meg på dem. De skulle sykle til Sollihøgda, og den eneste gutten som fulgte med Willie opp bakken: Det var meg. I joggesko og olabukse. Da vi kjørte tilbake skulle de sette meg av for siste gang opp Viksbakken. Førstemann på toppen, var han i olabukser.»

Birger var da 16 år, og på realskolen ble han bedre kjent med Juul Pedersen, etter hvert som fast inventar på landslaget i mange år. Juul Pedersen dro med seg tre NM-titler på landeveien og mottok kongepokalen. Fram til noen år tilbake herjet han fremdeles i klassen 60-65 år i ritt som Birken og Grenserittet. Mot slutten av 60-tallet fantes det ikke noen lokal sykkelklubb på Ringerike, så Hungerholdt ble med kompisen over til Jevnaker i stedet.

Røyse-mannen var en bra temporytter, og vant mange ritt ved at han rett og slett kjørte konkurrentene av bakhjulet. Som 29-åring gjorde en kneskade sitt til at han avsluttet sykkelkarrieren. Da hadde han blant annet kjørt rundt i Milk Race (forløper til Tour of Britain) og Rheinland-Pfalz som amatør.

Internasjonal sykkelsport så naturlig nok helt annerledes ut på denne tida, enn den sporten vi kjenner i dag. De største rittene, hadde gjerne en klasse for proffer og en for amatører, og strakk seg over 11 etapper.

«På den tida der, var proffmiljøet lite. Jeg kjørte disse rittene flere ganger, mot mange som ble store proffer etterpå. Vi kjørte også mye mot østeuropeere. De fikk ikke lov til å bli proffe før langt ut i min karriere. Så noen av de beste amatørene var fullt på høyde med proffene. De var gode,» reflekterer Hungerholdt.

Propaganda

Som 25-åring flyttet han tilbake til hjemtraktene. Sammen med noen kamerater stiftet han Ringerike Sykkelklubb, og nå ballet det virkelig på seg.

Det skulle vise seg at sykling og sponsorater var noe han virkelig hadde nese for. Hungerholdt tok den tunge veien innom små- og mellomstore bedrifter i Hønefoss, for å høre om de hadde noen premier til overs for et gateritt han ønsket å arrangere i sentrumsbildet.

De kalte det for ’propaganda-ritt’ på den tida. Målet var å skape mer blest rundt sykkelsporten i nærmiljøet. Det ble ei fiskesnelle her og et kaffekrus der til premier. Men så møtte han en fyr som var mange år forut for sin tid.

Per Morten Hanssen hadde tidligere holdt på som boksepromotør. I 1971 åpnet han Fossen Restaurant, som på få år ble stamsted for mange av de lokale. Han ønsket mer blest rundt restauranten sin, og spurte Hungerholdt rett ut: Hva vil det koste å få navnet på rittet?

Herr Hanssen var altså mange år forut for sin tid. En ung leder av Ringerike SK ble litt paff over forespørselen, men de ble litt slutt enig om 5000 kroner i årlig godtgjørelse og i tillegg fikk de en avtale om at han skulle dekke et eventuelt underskudd. Slik ble Fossen Grand Prix født.

«Mange trodde navnet kom fra fossefallet i Hønefoss, men det var altså fra restauranten,» humrer Hungerholdt i dag.

Da som nå var han en sentral skikkelse i norsk sykkelsport, og dermed fikk han mesteparten av norgeselite til å innta sentrum av Hønefoss for å gjøre opp om seieren under Fossen Grand Prix. Det første året var det Tom Martin Biseth som vant rittet.

Året etter – i 1976 – ble Bernt Johansson invitert. Svensken hadde akkurat rukket å bli olympisk mester i Montréal.

«Johansson dukket opp, han. Og året etter ringte Tord Filipsson og hørte om ikke han også kunne sykle. De to ble verdensmestere i lagtempo sammen. De fikk noen skarve kroner i reisepenger for å dukke opp.»

Fossen Grand Prix ble holdt som et gateritt fram til 1979. Da ble det til Fossen tredagers i stedet.

Det startet med det tradisjonelle gaterittet på fredag. Lørdag var satt av til landeveisritt ut til Jessheim. Deretter var det temporitt fra den gamle flyterminalen på Gardermoen og inn til Jessheim sentrum på kvelden, før det ble retur til Hønefoss og noen sentrum i runder av byen på søndag. I 1990 vokste det seg enda større med fem etapper og seksmannslag til starten i sentrum av Hønefoss.

Ess i ermet

Suksessen på Ringerike begynte å gi seg utslag til at nye dører åpnet seg. På 80-tallet ble han hentet inn som sponsoransvarlig under Rikstotorittet i Tønsberg, under ledelse av Bjørn Erik Tuv, Magne Orre og Per-Kristian Eriksen.

Rittet var populært, og hadde ikke ukjente Francesco Moser som vinner i oppstartsåret. Da rittet gikk inn i 1985 hadde også Dag Erik Pedersen og Henk Lubberding fått oppleve å vinne etapperittet.

Hungerholdt var sponsoransvarlig i alle de tre åra, før Interspons så dagens lys året etter:

«Høsten 1986 gjorde mange tilfeldigheter til at jeg startet opp Interspons,» erindrer Hungerholdt «Da jobbet jeg i et reklamebyrå som het Lund & Lommer, og sammen med dem startet vi opp selskapet som også hadde skiforbundet inne på eiersiden. Jeg hadde noen sponsoropplegg for dem, noe som gjorde at jeg ble kjent med enda flere folk i den rette bransjen.

På vei ut av jappetida skulle så symbiosen mellom norsk idrett og næringsliv skyves opp i himmelen. Ved kongressen til Den internasjonale olympiske komité i Seoul den 15. september i 1988, ble det nemlig kunngjort at de 17. olympiske vinterleker ble tildelt Lillehammer. Med rettighetene til Norges skiforbund i jakkefôret, skjønte Hungerholdt fort at her satt han på en skikkelig gullbarre.

«Vi laget OL-seminar for næringslivet på Lillehammer med 450 næringslivsledere fra hele Norge. Det var nok til stor irritasjon for Sponsorservice. Jeg fikk invitert lederen for Norges Olympiske komité dit, og han holdt foredrag. Det gjorde også Peter Rønningen som da var OL-direktør på Lillehammer. Sponsorservice følte seg helt forbigått.»

Vinteren etter kom et tilbud fra Sponsorservice om å kjøpe opp Interspons. De aktet nemlig å sikre seg rettighetene til alle de store særforbundene. Erik Håker gikk over til selskapet som prosjektleder og Hungerholdt ble tatt inn i varmen som markedsdirektør. Etter fusjoneringen av de to selskapene ble Interspons lagt helt dødt, inntil Hungerholdt og kompanjongen Ole Brokhaug tok steget ut Sponsorservice i august 2002, og registrerte selskapet på nytt. Året etter gikk for øvrig Sponsorservice konkurs, og nå var det i all hovedsak golf de to business-partnerne så for seg at de skulle leve av.

I alle årene som passerte i denne perioden, holdt han fremdeles i tømmene for Ringerike Grand Prix. Fossen Restaurant stengte ned i 1994, og året i forveien fikk han inn Ringerikes Blad som ny hovedsponsor.

Rittet har holdt hodet over vannet hvert eneste år siden 1975 med 1988 og 2020 som de to eneste unntakene. I mai 2011 ble avleggeren til noe enda større sådd. Da ble det splitter nye etapperittet Tour of Norway rullet ut med 175 kilometer mellom byene Tønsberg og Larvik. Målgangen hadde oppløp i den berømte bøkeskogen ved Farris-kilden, og Jesper Dahlström vant etappen. Wilco Kelderman vant rittet sammenlagt.

Kampen for tilværelsen

Den kanskje aller beste utgaven av Tour of Norway, munnet ut med helnorsk på podiet i 2019. Da vant Kristoffer Halvorsen den avgjørende etappen med målgang ved fossen i sentrum av Hønefoss, mens Alexander Kristoff snappet sammenlagtseieren foran samme mann.

Rittets høye beskytter, og flerfoldige vinner av det, Edvald Boasson Hagen forsøkte en langspurt mot slutten, men kompletterte uansett podiet. Det var Tour of Norway-festival på Hønefoss den helga, med strålende solskinn, grillmat, konsert med Åge og Sambandet og utallige utslagsboder fra det lokale næringslivet i nærheten av bybrua.

«Vi laget OL-seminar for næringslivet på Lillehammer med 450 næringslivsledere fra hele Norge. Det var nok til stor irritasjon for Sponsorservice.»

De visste det ikke da, men den 9.-utgaven av Tour of Norway blir stående igjen som den siste med Birger Hungerholdt ved roret.

I stedet for å bli hyllet som et arrangement bygd opp av driftige folk og som noe som hele veien bidro til utviklinga av norsk sykkelsport, munnet arbeidet med 2.HC-rittet ut i knallhardt race for å holde de økonomiske hjula i gang. I 2013 dukket det ASO-styrte etapperittet Arctic Race of Norway opp i Nord-Norge, og Regjeringen har sammen med fylkeskommunene i regionen bladd opp flerfoldige millioner for å skape sårt tiltrengt aktivitet til en landsdel som også har et helt unikt potensial for turistnæringa.

De siste årene har Tour of Norway også opplevd å falle midt imellom to stoler, etter at Kulturdepartementet har gått i bresjen for at Ladies Tour of Norway skal særbehandles for å rette opp kjønnsforskjellene innafor sykkelsporten.

Det er vel og bra det, men det gjør det ikke enklere å drifte et sykkelløp med innslag fra noen av verdens største profflag årlig. I forsøket på å blidgjøre de som deler ut statlige midler til idrettsarrangementer, begynte man først å samarbeide med miljøet som står bak Tour des Fjords, og i høst også ved å opptre samlet med Ladies Tour of Norway i dialogen med myndighetene. I 2020 var det likevel ingen vei utenom å avlyse også det rittet.

«Jeg tenker at noe av det beste dere har gjort er kunnskapen dere har bygget opp og at prosjektene står igjen som noe som er varig for norsk sykkelsport, mens man vet lite om hva som skjer dersom ASO en dag trekker seg ut av Arctic Race. Er du enig i det?» spør vi.

«Det er ikke noe jeg har tenkt på mens det har stått på,» innrømmer Hungerholdt «men når man reflekterer over det i ettertid, så er det sant det du sier. Vi har vært med å bygge opp sykkelsporten på et mer profesjonelt nivå. Det er mange som har lært av oss, og vi har lært mye av denne prosessen selv også. Arctic Race er et flott sykkelritt det, men de etterlater seg ikke noe særlig kompetanse i nord. Nøkkelpersonene i organisasjonen kommer fra ASO og bevilgningene kommer fra det offentlige, så det blir nok tøffe tak hvis de trekker seg ut. Det vil nok også bli vanskelig å sikre seg deltakelsen uten at ASO trekker i trådene. Det er mange lag som kommer opp dit i håp om å få et wild card til rittene ASO arrangerer ellers. Det er mekanismene i det. Men det har vært moro så lenge det har vært. Varer det ikke lenger en dag, er det ingen å skamme seg over det,» sier han.

Dype støvler

St. Hans-aften i 1998 inntok Oslos innbyggere Karl Johan i hopetall og danset samba nedover gatene. Den kvelden befant Birger Hungerholdt seg på et mørkt, mørkt sted. Tidligere den dagen hadde han nemlig blitt oppringt av legen og fått beskjed om at han hadde fått prostata-kreft. Det slo et dypt hull i rustninga han alltid har båret.

«Jeg vil ikke ha noe dommedag og noen nekrolog-prega sak, altså. Du kan skrive at jeg har slitt i en del år,» sier han alvorlig og setter fram en bestemt mine i spiseseksjonen på kjøkkenet.

Er det noe jeg har lært gjennom et tiårig arbeidsforhold med denne mannen, er det at du skal være forsiktig med å tråkke ham på tærne. Kampen mot sykdommen har han kjempet med hele seg i over 20 år siden. Det har vært både opp- og nedturer.

Et av hans viktigste våpen er å holde seg i god form. Det forklarer han flankert å pulverkaffe, lefser og små, sjokoladekjeks. I kjelleren har han innredet trimrom og dagen i forveien har han tilbakelagt to mil på rulleski mellom regnbygene. I et tilbygg på garasjen har han innredet et kontor med sykkelmotiver på veggene. Her står blant annet en prototype av ’King of Norway’-trofeet procycling.no delte ut i 2014.

Innerst i garasjen henger det aller helligste. Det visste også ubudne gjester som slo inn vinduet der og stakk av med hans Pinarello Dogma Sky Edition.

«Hadde ingen sluttet hos oss, hadde vi hatt verdens beste lag hvis vi hadde hatt økonomien til det.»

Da ledelsen i Team Sky fikk beskjed om at han syklet rundt på en Bianchi-sykkel etter tyveriet, sendte de like greit reservesykkelen Gianni Moscon benyttet under en kort periode under 2018-utgaven av Paris-Roubaix. Det er en sykkel som ikke befinner seg på det åpne markedet, men som er verdt godt og vel 120 000 kroner.

Det sier litt om standingen han har fått i Sky-systemet etter å ha levert fra seg ryttere som Lars Petter Nordhaug, Edvald Boasson Hagen og Kristoffer Halvorsen til satsinga.

Hungerholdt har også etterlatt seg dype støvler å fylle på toppen av norsk sykkelsport. I dag virker det som at Uno-X Pro Cyclings inntreden på sykkelsportens nest øverste nivå, alt har visket bort mye av det Joker-laget har utrettet. Hardhausen er uten forvarsel beredt på å helle kaldt vann i årene til de med selektiv hukommelse.

«Hvor langt syntes du Uno-X Pro Cycling har kommet målt opp mot Joker på det beste?» spør vi.

«Det er vel på et sånt midt på treet-Joker-lag gjennom tidende.»

«Å ja?»

«Hadde ingen sluttet hos oss, hadde vi hatt verdens beste lag hvis vi hadde hatt økonomien til det, med alle de som har kjørt for oss. Med Edvald og Alex i spissen, Lars Petter Nordhaug og Gabba. Ser man tilbake på 2016-utgaven av Joker Byggtorget. Det tror jeg var den aller beste årgangen basert på resultatene og antall UCI-seirer. Da vant Doffen i Doha og Truls Korsæth taua rundt på gjengen der nede med to tidligere Joker-ryttere helt i spissen. Det tror jeg var den beste utgaven. Men det har også svingt litt. Det har vært mye bra.»

«Det jeg synes er mest morsomt, det er jo Ringerike Grand Prix og at det kommer opp lokale gutter fra bygda som vi kjenner.»

Han tapte til slutt kampen om den norske sykkeltronen. Likevel virker han ikke bitter av den grunn. Etter Jens Haugland og Vegar Kulsets brede inntog i norsk sykkel blant annet som generalsponsor for Tour of Norway i 2013, har de hatt en tett dialog med Hungerholdt og ’Broken’ på Høvik.

En kort periode ble det også snakket om at Joker-laget skulle tre inn som kontinentalsatsinga i deres portefølje, men initiativet ble ikke satt ut i live.

«Det må de få gjøre som de vil,» sier sykkel-nestoren «Det kunne ha vært en løsning, men de har andre tanker om hvordan prosjektet skulle bygges opp videre. Vi har hatt et godt og åpent forhold til Uno-X hele veien, så det er ingen bad feelings.

Han forteller dog at han inntil én uke før det ble offisielt at Joker Fuel of Norway ville stanse opp etter inneværende sesong, var ’tett på sikker’ på at satsinga skulle fortsette. Det forsinkede årsregnskapet for 2019 avdekket så en moms-smell som i stedet snudde tommelen ned til hele prosjektet.

I bunnen hadde de en avtale med dagligvarekjeden Joker ut 2021, og hadde alt holdt positive samtaler med Fuel of Norway og Blink Hus. De mørke skyene som har tårnet seg opp i sykkelsporten denne sesongen, så ikke ut til å bevege seg videre med det første, så da ble rytterne informert om at de sto uten et tilbud foran den kommende sesongen.

«I ettertid så burde vi selvsagt fanget opp det med momsen før, men det gjorde vi ikke. Nå handlet det mer om vi skulle ta sjansen. Skulle vi påføre kreditorene enda større tap? Eller skulle vi ta det som det er nå. Da valgte vi å gjøre sånn vi har gjort det.»

«Det er du som rydder pulten her og. Skulle du ønske at det sto andre parat til å steppe inn for å bære prosjektet videre?»

«Det hadde vært det beste for alle parter. Spesielt når vi hadde Joker-avtalen i bunn. På konti-nivået har man kun ettårige avtaler. Grunnen til det er at man ikke får lisens for mer enn ett år av gangen, og kan derfor ikke inngå lengre kontrakter. Gutta ble varslet i sommer om at det kunne se stygt ut. Alle hadde åpning for at de kunne gjøre hva de ville, og det ble sagt på en ordentlig måte. Vi hadde mange nye, unge gutter, så det er jo kjedelig at det skjer. Da vi så at også 21-sesongen ville bli så vanskelig som den antakelig blir, så er det ikke lett å tenke seg at nye sponsorer vil satse millioner på det laget som kanskje bare kjører småløp eller ikke kjører i det hele tatt. Det gjør også litt med drivkrafta for å få inn noen nye når du vet at du tett oppunder lurer dem. Det er sammensatt.»

Morgendagen

Han begynner å bli litt sliten nå, Birger. Han kikker ned på klokka på mobilen.

«10 minutter,» skriver han til kona som lurer på når det er trygt å vise seg på hjemmebane igjen.

Jeg spør han om hvilket av prosjektene han står bak han er mest stolt over.

«Jeg tenker mer på hva jeg skal gjøre i morra, jeg.»

«Du er litt ferdig med det når det hele er over?»

«Ja, jeg er for så vidt det. Det jeg synes er mest morsomt, det er jo Ringerike Grand Prix og at det kommer opp lokale gutter fra bygda som vi kjenner. Det er det som er moro. Jeg har blitt kjent med masse flott ungdom som jeg følger med. Jeg synes det har vært morsomt, men jeg er ikke en sånn som ser på prosjektene i ettertid og gjør opp status. Det har heller ikke vært noe solo-opplegg. Jeg går ikke rundt og slår meg på brystet fordi vi har hatt Tour of Norway eller Tour of Norway for Kids.»

Vår tilmålte tid med den viktigste personen i norsk sykkelsport siden midten av 70-tallet ebber ut. Idet vi står i hagen og prater litt sammen, lar jeg blikket mitt vandre oppover mot Krokkleiva igjen.

«Husker du når det hang fast en paraglider der oppe, rett i før starten av GP Sundvolden,» spør vi.

«For oss i bygda er det mer underholdning. Om det ikke skjer én gang i uka, så skjer det i hvert fall titt og ofte.»

«Husker du hva du sa da du så ham der oppe?»

«Nei.»

«’Nå henger han jo der oppe, så da får han ikke gjort noe gærent, da!’»

«Nei, det er helt riktig det. Hvis en hangglider lander i et tre, så er han jo redda for å si det sånn. Det er hvis han går i bakken at det ender opp med problemer.»

Villmarksruta, et minefelt av blindspor

Nasjonal sykkelrute 9, også kjent som Villmarksruta, er en av ganske få skiltede nasjonale sykkelruter i Norge. Den går fra Halden helt til Trysil, gjennom noen av de mest øde traktene i de tidligere fylkene Østfold og Hedmark. Området og sykkelruta er helt ukjent for mange, og regnet som et minefelt for villspor.

Ruter med navn er som regel bra. Konsept som gir både innhold og mening beriker hele opplevelsen. Rallarveien, den historiske anleggsveien langs Bergensbanen er kanskje det beste eksempelet her til lands. Villmarksruta og er også et rutenavn som er enkel å forstå, og dette er en langtur som virkelig holder hva den lover. Den starter i sivilisasjonen og beveger seg langsomt ut i virkelig tynt befolkede områder. Om man tar turen sørfra, kan den grovt deles inn i tre etapper; bygda, skogen og villmarka.

Fra Halden starter turen med en seig bakke oppom Fredriksten festning og Tistedalen. Turen videre nordover går lans Haldenvassdraget, som er en rekke avlange innsjøer forbundet med elver og kanaler. Vassdraget er totalt 150 kilometer langt og var tidligere en viktig fløtnings- og ferdselsvei. I dag er det mest lystbåt- og turistbåttrafikk her, ikke minst på grunn av slusene.

De første 75 kilometerne følger man kanalen, i et ganske lettsyklet terreng preget av grender og småbruk. Ved Ørje er det et større slusesystem, et kanalmuseum og en rekke eldre kule kanalbåter. Vel verdt en stopp! Merk at Ørje er også det eneste stedet underveis hvor du finner en sports/sykkelbutikk.

Skogetappen

Fra Rødenessjøen til Austmarka er det 110 kilometer. Denne etappen går mye gjennom et vekslende skoglandskap med flere større sjøer. Det merkes fort at man nå er utenom turistløypa, for her er det lite bosetting og få muligheter til å bruke penger, både på mat og andre servicetilbud.

Selv om man kun er noen få mil fra Oslo i luftlinje, er dette trakter som er lite kjent, både av syklister og turister. Krydder på denne strekninger er å sykle på den nedlagte jernbanen fra Harstadsjøen og nordover mot Stangnessjøen og Tobøl, som er en del av sykkelruta Vekterveien i Eidskog kommune.

Løs grus, bilfritt, den mørklagte 135 meter lange Paradis-tunnelen og store kratt med bringebær er noe av det som venter på disse kilometerne. Fra Magnor til Austmarka blir det enda mindre trafikk langs veiene, og et åpent landskap med mange fine sjøer siste biten.

Siste matbutikk på 60 kilometer finner du i Austmarka, her gjelder det å fylle sykkelveskene!

Ulv, bjørn og stillhet

Den nordlige delen av ruta, fra Austmarka skiller seg fra omtrent alt du finner i Norge – og i Europa. For her er det for det meste helt stille. Så stille at et bymenneske fort kan tror at noe er galt – hm…er det ikke noe som mangler her..?

Her opplever man å sykle ikke bare kilometer, men mil, uten å se biler, eller mennesker, knapt nok et hus. De vakre og rolige omgivelsene og de brede fine grusveiene gir en syklist en sjelden mulighet til å la hjernen frikobles fra distraksjoner og få en anledning til å tenke lange tanker uten avbrudd. Det er en verdifull mental øvelse alle burde prøve.

Finnskogen er et enormt skoghav og preget av digre furumoer, myrer, vassdrag og små innsjøer. Det vil sjelden møte folk, men der er store muligheter for å se rev, hjort eller elg fra veien. Det er heller ingen hemmelighet at det streifer ulv og bjørn i området. Store åser, eller «berg» som de kalles her, på rundt fire til seks hundre meters høyde, skaper dramatikk og kontraster i landskapet. Vil du enda høyere, er det mulig å ta en avstikker fra Enberget, og sykle noen kilometer opp til Kjølberget, på 705 meters høyde.

Svullrya (236 innbyggere ifølge SSB) er sentrum i Finnskogen. Med et lite bygdemuseum, kafe, motell, og siste matbutikk før du er ved Osensjøen (110 km) er det flere grunner til å stoppe her.

Ruta videre nordover går noen kilometer på asfalt, før det igjen blir grus. Ved Halsjøen er det en stor gapahuk like ved veien, og dessuten to interessante gamle fløterbrakker ved Haldammen. Med navnene Fyllerud og Spritfritt, sier det en del om hvem som brukte brakkene i gamle dager.

Flere steder i Finnskogen kommer man tett inn på Finnskogleden, den 240 kilometer lange vandringsleden fra Morokulien til Osensjøen. En «internasjonal» vandring som krysser svenskegrensen en rekke ganger.

Framme ved Fv25 sør for Osensjøen kan du enten sykle mot Elverum (togstasjon) eller hoppe på Trysilekspressen mot Elverum og Oslo. Den har få avganger, så sjekk rutetidene på forhånd.

Villspor

Villmarksruta har generelt lite trafikk, med unntak fra strekningen Tistedalen til Trollsnestjern (10 km), og noe tungtrafikk/tømmertransport fra Setten til Skotterud (35 km). Fra Magnor til Austmarka, og fra Varaldsjøen gjennom Finnskogen er det i hovedsak svært liten trafikk. 

Ruta er skiltet med nasjonale, burgunder sykkelskilt merket rute 9. Skiltingen er imidlertid langt fra feilfri, og du bør ha et kart eller et gpx-spor for å være sikker på å kunne følge ruta. Skulle du sykle feil i et kryss i Finnskogen kan du komme seriøst på villspor, i en labyrint av ikke skiltede skogsbilveier, i områder helt uten bebyggelse eller noen å spørre om veien.

Anbefalte kart er de tre turkartene Finnskogen sør/midtre/nord, i målestokk 1:50 000. Her finner du ikke bare veinettet, men info om ubetjente hytter, gapahuker, utsiktspunkter, vannkilder, mm.

Ruta som helhet har i snitt litt over hundre høydemeter per mil. Det gjør at ruta ikke er lett, men kan heller ikke kalles direkte krevende. Den er jevnt over småkupert, med et par relativt bratte stigninger. Det er en rekke 100-metersbakker, der du stiger rundt hundre høydemeter, og noen kortere brattere bakker, der mange sannsynligvis vil velge å trille sykkelen opp. Andre strekk, for eksempel før og etter Svullrya, gir lange partier svært lett sykling.

Planlegg

Mat er en av flere utfordringer for en tursyklist langs rute 9 – den heter ikke Villmarksruta uten grunn. Det kan være 50 – 100 kilometer mellom matbutikkene, som betyr at du kan sykle en hel dag uten å passere en. Vær forberedt, ha mye mat i sykkelveskene.

Det er tilsvarende langt, til dels lenger, mellom kafeer og serveringssteder langs ruta. Når det gjelder overnatting er det også begrenset med muligheter, men DNT Finnskogen har en rekke ubetjente hytter i området. Det er også store muligheter for den som vil telte ute i det fri, for eksempel ved mange av innsjøene. Det finnes også flere gapahuker, varierende fra svært primitive til ganske fine.

Siden det i praksis er nesten umulig å få service på sykkelen langs ruta, bør du ha en sykkel i god stand før du legger ut på denne turen. Vi syklet turen på en 30-girs hybridsykkel med full oppakning, som fungerte veldig bra. Men en terrengsykkel eller gravel-sykkel er også aktuell.

Siden en betydelig del av turen, ca 140 kilometer, går på grus, er dekkvalget viktig. Grusveiene har stor variasjon i kvalitet, og kan ha et ganske løst topplag, så vi anbefaler grus-dekk med minst 40 mm bredde gjerne 45 mm. Da kan man kjøre med lavere trykk og få mer komfort når veien er dårlig.

Villmarksruta er ikke for alle. Den er lang, og vil i et normalt turtempo, med bagasje, ta fem – seks dager å sykle. Den har temmelig lite servicetilbud underveis, så turen krever planlegging i forhold til mat og overnatting. Skulle du sykle deg vill, eller bli usikker på ruta, er det sjelden noen å spørre om veien. Fire tusen høydemeter setter også spor, særlig om man sykler med oppakning.

Men om du er en tursyklist som er vant til å klare deg selv, vant til å finne veien, setter pris på vill natur og er ute etter et sykkeleventyr utenom allfarvei, kan Villmarksruta være akkurat det du ser etter.

Riis tror NTT-prosjektet legges ned

Den danske sykkelprofilen Bjarne Riis sår tvil rundt framtiden til NTT-laget, som fristilte alle sine ryttere for en måned siden.

Riis har denne sesongen fungert som sportssjef for det sørafrikanske laget, og han skulle egentlig også inn på eiersiden, men det skjedde aldri.

Laget har ikke klart å finne en ny hovedsponsor, og dermed kan det se ut til at laget ikke får fornyet verdenstour-lisens.

– Slik det ser ut akkurat nå, er det ikke et lag med meg ved roret neste år. Sånn er situasjonen. Vi har ikke en sponsor på hånden akkurat nå, og det begynner å bli sent, så det ser ikke bra ut, sier Riis til avisen Ekstra Bladet.

Edvald Boasson Hagen var tilknyttet det sørafrikanske laget fra 2015, men i slutten av september fikk han og resten av rytterne beskjed om at kontraktene deres er terminert.

Den norske sykkelveteranen er senere blitt koblet til det britiske storlaget Ineos, som han tidligere syklet for da laget het Team Sky.

Også Rasmus Fossum Tiller syklet for NTT fram til årets sesong.

Holst Engers lag med bønn til sykkeltoppene – trenger mer tid

Det danske prokonti-laget Riwal Securitas, med norske Sondre Holst Enger i sin rytterstall, nekter å gi opp kampen for sin videre eksistens. Laget har også August Jensen og Kristian Aasvold i stallen.

Nå retter ledelsen en bønn til Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) om å bli tildelt mer tid til jobben med å få på plass sponsorene som forhindrer nedleggelse.

Lørdag skriver laget i en pressemelding at det ikke har kommet i mål med det nødvendige økonomiarbeidet til fristen 1. november. Derfor kommer ikke Riwal til å figurere på listen over lag som om få dager får klarsignal foran neste sesong.

– Vi tror fortsatt at det kan lykkes å få endene til å møtes, men vi rekker dessverre ikke å sende den nødvendige dokumentasjonen til UCI innen deres tidsfrist, skriver lagledelsen.

– Vi har bedt om utsettelse av UCI, som har lovet å se på dette med velvillige øyne, men de har ennå ikke bekreftet dette, heter det videre.

Riwal kjører på nest øverste nivå i sykkelsporten, men deltar i enkelte World Tour-ritt.

Nylig sa Sondre Holst Enger  til TV 2 at karrieren kan være over dersom laget legges ned. Kommer det ikke på plass en løsning vil nemlig nordmannen og hans lagkamerater få store problemer med å finne seg en ny arbeidsgiver.

De fleste sykkellag har for lengst fullbooket sine rytterstaller foran 2021-sesongen.