juni 2023 - Sykkel

ORBEA Orca M30

Som selskap har Orbea eksistert helt siden 1840. De produserte våpen i de urolige tider som Spania befant seg i. De utviklet god kunnskap på bearbeideing av stålrør, så veien til sykkelrammer var ikke lang.

På slutten av 1920-tallet startet de sykkelprodusksjon og begynte å produsere sykler allerede på 1930 -tallet.

I dag er Orbea Spanias største sykkelprodusent med utallige modeller; stisykler, fulldempere, tempo, gravel, racer og bysykkler, samt en rekke el-sykler. Det velkjente baskiske Euskaltel-Euskadi laget har i mange år kjørt på Orbea sykler.

Orbea sykler kunne man se allerede i 1934 i Tour de France feltet, hvor den berømte spanjolen Mariano Cañardo var kaptein på Orbea Road Cycling Team. Selskapet produserer og monterer fortsatt sykler på fabrikken i Mallabia (Spania), og noen modeller lages i Portugal og en del rammesett produseres i Kina.

Orbea Orca er ikke en sykkel jeg har fått teste i lang tid, men det ble rundt 40 mil under et opphold i Italia nå i mars/april. Det er derimot mer enn nok til å få et intrykk av en sykkel, og leser du av en eller annen grunn ikke lenger, kan jeg like gjerne avsløre at den var absolutt medvirkende til fine fine sykkelopplevelser i vårlige Italia.

Ut på tur

Med alle kabler integrert i styre/stem er det ingen feil på det visuelle inntrykket, den ser veldig ryddig og ren ut.

En ting som ikke overrasket var at den føltes relativt hard over dårlig underlag. Ikke så overraskende. Spesielt ikke når man ser på de kraftige sete- og kjedestagene. Når det gjelder hvor mye som skyldes karbontype og hvordan den er konstruert, vil jeg tro det er en kombinasjon av disse faktorene.

Den er riktignok ikke hardere enn andre sykler med liknende design, og de relativt kraftige 28 mm dekkene sørger for at det ikke merkes nevneverdig på jevnt underlag.

Hjulene

Skulle jeg oppgradere noe ville det være hjulene som er relativt tunge, og jeg vil tro du med et middels kostbart karbon hjulsett med lettere dekk kan spare rundt én kilo.

Det var flere områder med dårlig asfalt og jeg synes den tok ujevnhetene på en overraskende fin måte.

På en annen side er stivheten i rammen en fordel når du ønsker at all kraften du legger ned i pedalene skal bringe deg forover så raskt som mulig.

Fordelen med en relativt stiv ramme merker du i klatringene. Sykkelen kjentes tross sin relativt høye vekt kjapp og effektiv i klatringene. Når jeg reiste meg føltes det ikke som om den “hang igjen.”

I utforkjøringene var den stabil og trygg, ikke det at jeg presset så hardt at jeg merket sykkelens grenser, men en av turene var et turritt og det var ingen problemer med å følge gruppen min i nokså tekniske utforkjøringer hvor farten var høy.

En annen fin ting er at det er plass til 35 mm dekk, noe som betyr at den tåler litt grusveier, og ikke minst økes komforten betraktelig.

Øvrig utstyr

Det øvrige utstyret er Shimanos “arbeidshest” Shimano 105. Det er den tredje gruppen i Shimanos hierarki med Dura-ACE på toppen, deretter Ultegra og så denne, 105. Det er en godt utprøvet og velfungerende gruppe.

Årets versjon er nærmest en viderføring av tidligere utgaver av Ultegra gruppen. ORCA M30 er utstyrt med den siste (R7000 -serien) 105 – gruppen. Den er 11-delt.

Giret skiftet greit og bremsene fungerte fint, ikke helt på høyde med Camapgnolo’s, men det var ikke noe jeg satt og tenkte på.

Til slutt er det enkelt å kunne anbefale denne utgaven av Orbea’s Orca som har en meget god pris.

God plass til større dekk her hvor det er 28 mm.

ORBEA Osca M30 Pris: 29.880,-
Ramme Orbea Orca carbon OMR
Gaffel Orbea carb. fork 2021, 1-1/8″ – 1,5″
Hjul Orbea Alu. Tubeless
Dekk Vittoria Zafiro V Rigid bead 700x28c
Girhendler Shimano ST-7020
Bakskifter Shimano 105 R7000
Krank Shimano 105 R7000 34x50t
Kassett Shimano 105 R7000 – 11s / 11-30
Sete Fizik Aliante R5
Setepinne Carbon, 27.2mm, Setback 20
Styre OC Road Performance
Stem OC Road Performance -6o
Bremser Shimano R7070 Hydraulic Disc
Kjede KMC X11-EL
Vekt 8,8 kg (57cm, uten pedaler)
Pris som vist: 29.880,-

Shimano XT Di2 Auto Shift – automatgir

Den første lange prøveturen starter med noen kilometer på asfalt. Det er behagelig å sitte oppreist uten hendene på styret bortover gang- og sykkelveien. Vi sykler lenge, opp og ned bakker og rundt svinger. Det slår oss etter hvert at sykkelen girer av seg selv. Dette er jo veldig praktisk, vi slipper å ta i styret for å gire og kan alltid holde optimal fart.

Men, sykling i relativt jevn fart på en gangvei er ikke en særlig utfordrende test. Vi sykler fulldempede elsykler, og den virkelige testen foregår selvsagt på stien.

Auto Shift fungerer kun sammen med nye EP8 (EP801) og EP6 motorene.

Automatgiret

Giret vi sykler med er elektronisk, og det heter Shimano XT Di2 Linkglide. Systemet består av en 11-delt 11-50t kassett, M8150 bakgir og M8150 skifter. Linkglide-navnet indikerer at girsystemet er utviklet for elsykler. Man trenger dermed også motor og batteri for at automatgiret skal fungere. Auto Shift fungerer kun med den nye EP8 motoren (EP801) og EP6. Den originale EP8 (EP800) er ikke kompatibel. Av eldre XT Di2-komponenter er det vel kun skifteren som er kompatibel. Giret får strøm fra elsykkelens batteri, og man har en buffer på 150 girskift etter at batteriet er tomt.

Både motor og syklist drar på mens Auto Shift legger inn et lettere gir.

Hva med stisykling?

Det går svakt utfor i første etappe av stisyklingen. Vi tråkker på fra stillestående, og det kommer litt lyd fra bakgiret mens det veksler til tyngre gir. Lyden er ikke plagsom, og den vekker ikke min mekaniske sympati. Jeg føler ikke for å tråkke lettere under giringen. Ettersom stien peker nedover så triller vi flere strekker uten å tråkke. Og sykkelen er alltid i et fornuftig gir når vi begynner å tråkke igjen. Det er ikke alltid tilfellet når jeg sykler manuelt gir. Auto Shift systemet vet hvilket gir sykkelen er i, og den kalkulerer hvilket gir som er riktig, basert på farten.

Skifteren har fått en ny knapp, rett under bokstavene “XT”. Denne bruker man til å velge mellom M, A1 og A2.

Free Shift

For å legge inn riktig gir når man triller må systemet gjøre mer enn å bare flytte bakgiret. Ved giring spinner motoren litt på krankdrevet, slik at kjedet kan bevege seg på kassetten. Giringen kan skje ganske ofte hvis farten varierer mye i utforkjøringene. Om man bestemmer seg for å stoppe, for å vente på tregingene bak, vil systemet gire til standard-giret. Man velger selv hvilket gir som skal være standard. For knotete stisykling ville jeg valgt et litt lett gir, og et tyngre gir for flatt eller flytsti.

Tyngre belastning

Vi fant noen skikkelig bratte bakker og forsøkte å utfordre girsystemet. Vi stoppet et girskift halvveis i prosessen, slik at kjedet lå på to drev samtidig. Også startet vi å tråkke, midt i bratta, med motoren i høyeste assistansenivå. Det var helt udramatisk, uavhengig av om vi giret opp eller ned.

Skjermen viser at sykkelen står i 5. gir og vi kjører med automatgiret i A1.

Forbedret giring

Vi prøvde å være uvørne, men vi greide egentlig ikke overgå Auto Shift systemet. Det bryr seg ikke om du er midt i en bratt bakke med maksimal motorkraft, det girer uansett. Linkglide girsystemet er designet for å tåle giring under belastning. Det girer ikke like raskt som Shimano sitt 12-delte girsystem, Hyperglide+. Men Linkglide tåler mer belastning under giringen.

Og sånn må det egentlig være. Hadde automatgiret målt belastning i pedaler og motor og holdt igjen giringa så hadde ikke dette fungert like godt tror jeg. Systemet måler tråkkfrekvensen din og girer når den den blir for høy eller lav. Her er det ingen intelligens som skal gjette hva som kommer til å skje og gire deretter. Heldigvis.

Tilpassing av giret

Giret kan operere i 3 forskjellige modi, Manuelt, A1 og A2. Vi kan velge mellom disse med en ny knapp på girskifteren. Manuelt gir fungerer som vi er vant til fra Sram AXS og Shimano Di2 gir. Men vi opplever at giringen er noe tregere med Di2 Linkglide. Det er en marginal forsinkelse fra man trykker til systemet girer. Dette skjer fordi girskiftet kun foregår på bestemte steder på kassetten. Man merker ikke noe til dette når man bruker Auto Shift.

Det finnes to modi for automatgir. Det er ingen forskjell på disse, utover det man selv setter i innstillingene. Her kan man velge mellom sti og asfalt som underlag, man kan velge hvor responsiv automatgiringa skal være og man kan velge hvilken kadens man ønsker å holde.

Vi begynte med Shimanos anbefalte innstillinger. A2 var satt til asfalt (pavement), girskift- respons sto til 4 av 5 og kadensen var 72. Giret var ikke overivrig, det hang kanskje litt etter om man plutselig kom inn i en bratt bakke, eller om farten endret seg raskt. Men det var aldri et problem, det gjorde turen ganske behagelig.

A1 var satt til stisykling (MTB), girskift-respons sto til 4 av 5 og kadensen var 72. Den eneste forskjellen var altså valg av underlag, og forskjellen var tydelig. Systemet giret oftere, og vi opplevde sjelden at vi var i feil gir. Jeg opplevde at systemet giret litt raskere kun ved å redusere kadensen til 71.

Sykler man aktivt og raskt, med stor variasjon i fart og underlag, kan man kanskje ønske seg kvikkere giring. Girskift-responsen kan økes til 5, og man kan prøve seg frem med andre verdier for kadens-innstillingen for å få et automatigir som yter godt under aktiv stisyk-ling. Kanskje kan man sette både A1 og A2 til stisykling, den ene for rolig flytsti og den andre for aggressiv sykling i kupert terreng.

Automatgiret er foreløpig ikke laget for rittsykling, da anbefaler Shimano heller det 12- delte Hyperglide+ giret. Samtidig finnes det syklister i fabrikk-lag som tester Auto Shift. Disse bruker betaversjoner av programvaren som blant annet tillater enda høyere girskiftrespons. Blir det bra nok? Hvem vet, inntil videre er ikke Auto Shift laget for rittsykling.

11-50t kassetten finnes i to utgaver, LG400 og LG700.

Er det dyrt?

Vel, ettersom Auto Shift kun fungerer med nyeste EP8 (801) og EP6 så trenger du trenger sannsynligvis en ny sykkel. Det kan jo bli dyrt.

SW-M8150-R (skifter): 1.899,-

RD-M8150 (11-delt bakgir): 4.149,-

CS-LG700 (dyreste 11-delt Linkglide kassett): 1.499 ,-

XT er Shimanos nest dyreste girgruppe for terrengsykling. For 2023 har de to billigere gruppene, Deore og SLX, forsvunnet. Hva betyr dette? Er XT nå innstegsmodellen for terrengsykling?

Vel, Shimano har lansert Cues, et girsystem som erstatter de tre billigere girsystemene, Alivio, Acera og Altus. Kanskje erstatter Cues også Deore og SLX.

Cues U6070 Di2 Lin kgl ide er et 11-delt elektronisk gir. Dette må jo være interessant? Her får man Linkglide og Auto Shift til en rimeligere penge. Men Shimano har valgt åta bort kløtsj funksjonen på bakgiret! Hvorfor det? Er dette 201 0? Vi trenger elektroniske girsystem i lavere prisklasser, men vi trenger kløtsj!

Mine tanker

Jeg har syklet landevei i flere år og vært glad i små sprang mellom girene. Men stisykling med en emtb blir noe helt annet, jeg har nå en sykkelstil som innebærer mindre giring. Og Auto Shift fungerer fint for meg, i alle fall på de 3 turene jeg tok. Joda, det hendte at jeg ikke alltid var i riktig gir. Men det hender også når jeg sykler med manuelt gir. Og Di2 Linkglide girer når jeg havner i trøbbel med tungt gir i en bratt kneik. Den girer steder jeg ikke ville giret med manuelt gir, steder jeg heller ville gått av sykkelen.

Auto Shift er ikke perfekt, men det er ikke manuelt gir heller. Auto Shift gjorde aldri rare ting som minnet meg på at jeg syklet automatgir. Det gikk overraskende fort å bli vant til dette. Ingen vil si at det er slitsomt å gire, men det var behagelig å slippe å gire selv. Er det litt slitsomt å måtte gire selv likevel? Auto Shift er kanskje ikke for alle. Men jeg tror det fungerer for de fleste syklister, i alle fall de med litt lavere ambisjoner, som Fredrik og meg. Vi velger gjerne en sykkel med Auto Shift neste gang.

 Les flere tester på: www.emtb.no

Hvor smart er KOSTTILSKUDD?

Vinteren er mer eller mindre over og med er også høytiden for salg av kosttilskudd i butikkene roet noe ned. Lovnadene blant produktene er mange. Lever imidlertid disse tilskuddene opp til forventningene, og har kroppen vår virkelig bruk for dem? Kosttilskuddene jeg velger å fokusere på i denne artikkelen er de som er basert på mikronæringsstoffer i konsentrert form. Dette gjelder hovedsakelig vitaminer, mineraler, antioksidanter og fettsyrer.

Nok vitaminer og mineraler i kosten?

For sunne og friske mennesker kan vi på generell basis og med stor trygghet si at man ikke trenger å tilføre vitaminer og mineraler gjennom tilskudd. Dette gjelder hovedsakelig for personer med et variert kosthold som ikke utelukker viktige næringsstoffer. Dersom man trener mye har man også en tendens til å tenke at man behøver et større inntak av tilskudd. Økt bevegelse fører imidlertid som regel også til økt matinntak, noe som gjør at inntaket av vitaminer og mineraler øker i tilsvarende grad som inntaket. Dette vil med andre ord si at man ved økt treningsmengde også etterkommer et eventuelt økt behov for tilskudd. Likevel viser forskning at om lag 50 % av befolkningen benytter seg daglig av kosttilskudd, og de samme tallene ser vi også hos idrettsutøvere. Mange blir derfor overrasket når de kommer til en ernæringsfysiolog og får en gjennomgang av kostholdet som viser at anbefalingene for de fleste vitaminer og mineraler faktisk dekkes med god margin. Dersom man går til en lege og foretar en blodprøve hvor vitamin- og mineralnivå kartlegges, er det også svært sjeldent at disse viser mangler i kroppen, ved mindre en sykdom ligger til grunn. De fleste vitaminer og mineraler kan dessuten forårsake en toksisk (giftig) virkning i kroppen dersom dosen blir høy nok. Selv om man ikke nødvendigvis inntar så mye at det kan bli farlig, vil likevel muligheten for en negativ effekt på kroppen være tilstede også ved lavere ”høydoser”. Dersom man følger anbefalingene på eventuelle tilskudd man tar, kan man uansett være ganske trygg på at man er langt unna doser som vil kunne ha en potensielt skadelig eller toksisk virkning på kroppen.

Ikke bare oss turryttere som delere litt av kostholdet med apene, men også proffene, som her i Giro d’Italia.

Når trenger vi et tilskudd?

Undersøkelser gjennomført på toppidrettsutøvere viser at alle får i seg nok vitaminer og mineraler, og at inntaket faktisk er omlag 200 % over anbefalt inntak, med unntak av vitamin D og jern (hos kvinner). Vinteren fører med seg korte dager, med få soltimer. Dette gjør at vi som bor i Norden mister den naturlige produksjonen av vitamin D som oppstår når UVstrålene treffer huden. Riktignok opparbeider de fleste seg økte lagre gjennom en lang og fin sommer som i år, men dessverre er vinteren såpass lang at man kan oppleve at nivåene likevel blir for lave. Spesielt for personer som jobber på kontor og som trener mye på treningssentre eller andre innendørsaktiviteter, er dette særlig utbredt. Hvordan kan vi kompensere for denne mangelen på D vitamin? Vitamin D finner vi naturlig i fet fisk og i tran. I tillegg tilsettes nå vitamin D i en del melkeprodukter. Dersom du har et lite til moderat fiskeinntak, og holder deg mye innendørs i løpet av vinteren kan likevel et Dvitamin tilskudd være å anbefale. D- vitamin har nemlig en viktig funksjon i kroppen vår, og fungerer også som et hormon. Vitamin D er også essensielt i reguleringen av kalsium og fosfat i kroppen. Dersom nivåene blir for lave vil dette kunne påvirke mineraliseringen av skjelettet. I tillegg spiller også vitaminet en viktig rolle i immunforsvaret vårt og i reguleringen av en rekke betennelsesreaksjoner. Flere forskningsrapporter stiller nå også spørsmål ved om for lave vitamin D-nivåer kan ha en betydning i forbindelse med overvekt og fedme.

For kvinner med store menstruasjonsblødninger kan samtidig et mildt jerntilskudd være å anbefale som et regelmessig tilskudd. Dette kan bidra til å opprettholde en normal jernstatus i kroppen. Tapet av jern økes ytterligere dersom man trener mye, noe som gjelder for både kvinner og menn. Ved trening vil man bryte ned noe av jern ”poolen”, men ved nok restitusjon vil denne deretter normalisere seg. Andre tilfeller der et jerntilskudd kan være aktuelt er for personer som har en form for malabsorpsjon i tarmen. Dette bør riktignok gjøres i samråd med lege etter nøye undersøkelser. Andre tilfeller av sykdommer som påvirker vitamin- og mineralnivået i kroppen vil naturligvis følge samme anbefaling.

En vektreduksjonsfase er ytterligere en situasjon hvor det også vil kunne være nødvendig med tilskudd. I en slik periode vil man nødvendigvis gå i et energiunderskudd for å oppnå vektnedgang. Dette underskuddet gjør det svært vanskelig å tilføre kroppen nok av alle næringsstoffer; særlig ettersom mange har en tendens til å kutte ut eller redusere inntaket av visse matvarer. I en slik periode anbefales et multi-vitamin tilskudd for å sørge for et tilstrekkelig inntak. Ettersom inntaket av fet fisk fortsatt er noe lavt hos mange, anbefales også tran som et tilskudd for å tilføre kroppen de viktige omega 3 fettsyrene EPA og DHA, samtidig som man får en dose vitamin D. Disse fettsyrene har vist seg å kunne bremse ateroskleroseprosessen (avleiring av fett i blodårene), og gi en redusert risiko for utvikling av hjerte og karsykdommer, samt flere kreftformer. I tillegg har disse fettsyrene en betennelses dempende effekt i cellene, og senker kolesterol- og triglyseridnivåene i blodet.

Vitaminer

Vitaminer er livsviktige næringsstoffer og deles i to hovedgrupper. Mens A, D, E og K er fettløselige, er B-vitaminene (Tiamin, Riboflavin, Niacin, Pantotensyre, Pyridoksin, Biotin, Folat, B12) og vitamin C vannløselige. At et vitamin er vannløselig vil si at de ikke lagres i kroppen, og vi trenger derfor kontinuerlig tilførsel av dem (Unntak B12). B og C vitaminene er også essensielle for en rekke biokjemiske reaksjoner i kroppen vår, blant annet i energimetabolismen. Dersom vi får for mye av de vannløselige vitaminene vil nyrene skille dem ut i urinen. De fettløselige vitaminene derimot vil lagres i kroppen, uten muligheter for utskillelse. Dermed vil disse kunne ha en potensielt større risiko for overdosering og toksisk virkning om for store doser tilføres. Selv om de vannløselige vitaminene kan skilles ut ved et overskudd, er det imidlertid også viktig å tenke på hvilken belastning dette medfører for kroppen, og ikke minst for nyrene som må filtrere dette ut. Et vitamin man er avhengig av trenger ikke nødvendigvis gi en bedret helse ved at man inntar ekstra tilskudd. For høyt inntak av vitamin A, sink og jern vil eksempelvis kunne redusere immunforsvaret og absorpsjon av andre næringsstoffer. Det er også viktig å huske på at det ikke alltid er den matvaren med høyest inn-hold av et vitamin (Per. 100 gram) som nødvendigvis er den beste kilden til vitaminet. En god kilde til et spesifikt vitamin kan snarere være en matkilde man inntar regelmessig og i store mengder, slik at det totale vitamininntaket blir høyest mulig.

Hvordan få nok vitaminer og mineraler i kosten?

Som tabell 1 og 2 viser får kroppen i seg det meste av vitaminer og mineraler dersom det daglig inntas noen kornvarer, kjøttkilder (fisk, kjøtt, kylling og fjærkre), melkeprodukter, matfett og varierte frukt og grønnsaker. I tillegg medfører dette en fin balanse mellom makronæringsstoffene; karbohydrater, proteiner og fett. Ved å holde seg til rene råvarer, samt å styre unna diverse ferdigprodukter imøtekommer man lettere kroppens behov for vitaminer og mineraler. Dette har å gjøre med at de såkalte ferdigproduktene ofte er proppet fulle av salt, sukker, fett, – samtidig som de er lave på vitaminer og mineraler. I idrettssammenheng markedsføres ofte produkter rike på mineraler som en nødvendighet for å unngå utmattelse og kramper. Dette er riktignok en sannhet med modifikasjoner, da det også her er svært sjeldent at dette behovet ikke dekkes gjennom et variert kosthold, slik som for vitaminene. Kalsium, magnesium, fosfor, kalium og natrium er alle mineraler som svært sjeldent mangler hos friske personer. De tilfeller der man trenger tilskudd er blant annet ved trening/der man konkurrerer veldig hardt/lenge, eller i varmt klima. Da vil ofte natrium være nødvendig som tilskudd. Sporstoffene; Jern, sink, kopper, selen og jod, som vi trenger enda mindre av enn mineralene, dekkes også rikelig ved en normal vestlig kost. Unntaket er som ovenfor nevnt jern som det fort kan oppstå mangler av, særlig hos kvinner.

Under Tour de France i 1965 tok noen seg en tur i vinbilen. Syklende matpause

Antioksidanter

Betydningen av antioksidanter får ofte mye omtale i media, og mange er i overkant opptatt av såkalte ”antioksidant bomber,” og tilskudd som skal gjøre underverker for helsen. Det finnes en rekke antioksidanter, og de mest kjente er vitamin C og E. Plantefenoler og karotenoider er også sterke antioksidanter, og dem finnes det flere tusen av. Antioksidantenes oppgave er som navnet tilsier, å forhindre oksidativ skade og redusere oksidativt stress i cellene våre. Frie radikaler og andre reaktive oksygen- og nitrogenforbindelser er en naturlig del av normal metabolisme, men vil også kunne påføre skader på vårt DNA og føre til sykdom. Antioksidanter har i mange dyreforsøk vist seg å ha stor innvirkning på denne skadeprosessen, ved at de bremser og forhindrer en rekke sykdommer. Forsøkene har derimot ikke gitt like sterke resultater hos mennesker. Det forskes også på hvorvidt den positive antioksidant-effekten (fra blant annet frukt og grønnsaker) henger sammen med mange av de andre virkestoffene man finner i slike produkter. Derfor er det også tvilsomt hvorvidt en rent kunstig fremstilt antioksidant tilskudd kan påstås å ha like god effekt som det man finner i naturlige antioksidantrike matvarer. Ettersom det ikke eksisterer store nok studier som kan bekrefte spesifikke matvarer som spesielt gunstige i denne sammenheng, anbefales det et høyt inntak av frukt og grønnsaker på generell basis. Ved å følge anbefalingene om fem frukt og grønnsaker om dagen vil man tilføre kroppen rikelig av både antioksidanter, vitaminer og mineraler. Oksidasjon er en naturlig og nødvendig prosess i naturen og i kroppen vår. Et altfor høyt inntak av antioksidanter trenger derfor ikke nødvendigvis å gi en positiv effekt.

Ikke uvanlig med slitne og slørete blikk blant syklister.

Bruk sunn fornuft

I mange tilfeller brukes det unødvendig mye penger på produkter som kroppen ikke trenger. Et overdrevent inntak av tilskudd kan snarere gi motsatt og uønsket effekt, nemlig en dårligere helsetilstand. For mange er også inntak av tilskudd med vannløselige vitaminer bokstavelig talt ”penger i dass”, ettersom overskuddet skilles ut i urinen. For øvrig ser man også at det er noen mikronæringsstoffer og perioder som krever ekstra oppmerksomhet. Vitamin D, jern og omega 3 kan være viktige tilskudd i slike perioder, samtidig som et multivitamin-tilskudd kan være å anbefale i en vektreduksjonsfase. Ved daglig inntak av tran vil man i tillegg ”slå to fluer i en smekk” ved å få tilført kroppen både omega 3 og vitamin D. Er du i tvil om dine behov, ta kontakt med en lege eller ernæringsfysiolog før du ukritisk går til innkjøp av tilskudd som du kanskje ikke trenger. Dersom du driver med noen form for konkurranse bør du i hvert fall stille deg kritisk til alt av kosttilskudd. Dette fordi effekten som regel er minimal eller ikke tilstede, samtidig som det innebærer en viss fare for forurensede produkter som kan inneholde ulovlige stoffer.

Sesongen er her Startnummer i sommer?

Turrittsesongen er så vidt i gang, og den fysiske kapasiteten som man forhåpentligvis har bygd opp frem til sesongstart, ønsker man i det minste å vedlikeholde best mulig gjennom sesongen.

Denne artikkelen er ingen fasit, men gir deg noen korte, generelle råd om hva man kan prioritere for å kunne klare å vedlikeholde sykkelformen gjennom sesongen.

For mer spesifikke råd, i forhold til trening av aerob utholdenhet på sykkel, kan man f.eks også lese artikkelen «VO2maks – se fremover mot en ny sykkelsesong» i en tidligere utgave av Gruppetto.

Forslag til økter

Under oppkjøringen til sykkel – sesongen er det relativt vanlig at mosjonssyklister gjennomfører trefem utholdenhetsøkter og to styrke – økter pr uke for å forsøke å forbedre den aerobe utholdenheten (dvs makspuls) og to-tre moderat-intensive langturer (ca 70-85 % av makspuls), mens styrketreningen består av øvelser for både bein og overkropp.

Trening i sesongen

I løpet av sesongen er det for en mosjonssyklist trolig ingenting i veien for å trene utholdenhet noenlunde på samme måte som i oppkjøringen, både når det gjelder mengde og intensitet. Dette fordi en mosjonssyklist som regel ikke trener ekstremt mye (noen gjør imidlertid det), eller konkurrerer så mye som en aktiv syklist på høyt-/elitenivå. De ukene man har et turritt på programmet kan man imidlertid «slippe opp» treningen noe den aktuelle uka, dvs redusere treningsmengda med f.eks ca 30-50 %, men beholde intensiteten på øktene. De første totre dagene etter et langt, hardt ritt kan man benytte til lav-intensiv restitusjonstrening (ca 60-70 % av makspuls), før man begynner med «vanlig trening» igjen. Rekker man, av én eller annen grunn, å trene kun to utholdenhetsøkter en uke, kan godt disse øktene være knallharde intervalløkter (ca 90-95 % av makspuls). Knallharde intervalløkter kan være med på å opprettholde den aerobe utholdenheten slike uker der det kan være vanskelig å opprettholde vanlig treningsmengde pga mye jobbing eller andre forhold som gjør det vanskelig å trene «som normalt». Vedlikeholdet ser rett og slett ut til å kreve mindre mengde enn arbeidet med å øke den aerobe utholdenheten.

Fortsett styrketreningen

I starten av sesongen er det noen mosjonssyklister som kutter ut styrke treningen helt, noe som kan medføre et fall i muskelstyrke utover sesongen. Dette kan igjen være med på å redusere sykkelprestasjonene utover i sesongen (muskelstyrken i beina kan næmlig påvirke arbeidsøkonomien på sykkel), noe man helst vil unngå.

For å best mulig unngå et fall i muskel styrke under sykkelsesongen, bør man derfor utføre minst èn tung styrketreningsøkt i uka. Knebøy, eller benpress i apparat, med ca 90 graders vinkel i kneleddet, er en god styrkeøvelse for beina. Når man kommer opp igjen i utgangsposisjon under knebøy, kan man avslutte repetisjonen med å gå opp på tå (tåhev). Da får man med seg musklene både i lårene og leggene i en og samme øvelse. Antall sett kan ligge på 3-4, hvor man utfører maksimalt 4-8 repetisjoner, dvs relativt tung belastning. Hvor lange pauser man bør ha mellom settene kan diskuteres, men jeg benytter selv ca 3-4 minutter, slik at jeg klarer bortimot like mange repetisjoner på alle settene. I mellomtiden kan man f.eks gjennomføre ett sett på en øvelse i overkroppen, før neste sett i knebøy/benpress utføres. Også tung styrketrening i overkropp kan være smart, både for mage, rygg, armer og skuldre. Godt utviklet muskelstyrke i overkropp kan være med på å gjøre det lettere å opprettholde en god sittestilling på sykkelsetet over lang tid, og på den måten muligens bedre fokus på arbeidsoppgavene under sykkelrittet. I tillegg kan man f.eks snakke med en personlig trener eller fysioterapeut om gode stabiliseringsøvelser for mage og rygg.

Lykke til!

Even Jarstad 39 år

Har en mastergrad i Idrettsvitenskap, med fordypning i idrettsfysiologi, fra Norges Idrettshøgskole. Even jobber, og har jobbet som idrettsfysiolog/fysiologisk testleder ved Norsk idrettsmedisinsk institutt (Nimi) på Ullevaal stadion siden 2007. Ved Nimi utfører Even tester av aerob utholdenhet (maksimalt oksygenopptak og laktatprofil), arbeids-EKG ifm hjerteutredning, samt utredning av anstrengelsesutløst astma (EIA). Even veileder også mosjonister og utøvere i utholdenhetstrening og holder foredrag om utholdenhetstrening og testing av utholdenhet.

Apu wamani – fjellgudene i andes

Jeg sa med glede ja til invitasjon til åå utforske noen av de mange toppene i Andesfjellene. Dette ville være det siste store fjellprosjektet på mine ekspedisjoner som nå har vart i mange år.

Llullaillaco er den klodens tredje høyeste vulkanen med sine 6.739 meter over havet. Det er også det høyeste fjellet som ikke er dekket av snø eller is, noe som sikkert skyldes at det ligger i den mest ørkenaktige delen av Atacama-ørkenen i Chile. Det ligger hundrevis av kilometer unna enhver sivilisasjon, ofte omgitt av kraftige stormer, like ofte temperaturer over, som under 30 minusgrader. Det kan være grunnen til at det sjelden besøkes av fjellklatrere. Alt i alt høres det ut som et spennende mål for en ekstrem sykkeltur, tenkte jeg for meg selv. Så jeg ringte Pato og fortalte at jeg mer enn gjerne tok imot invitasjonen hans. Pato, kort for Patricio. Han fortalte at han hadde et spesielt prosjekt han ville ha meg med på, noe som han mente ville være veldig interessant: «Guardians of the Valley.» Han ville selv bli med på denne «Vokterne av dalen» turen, og sykkel og utstyr var klart ivret han.

Alle fjellene er over 5.000 meters høyde, noen over 6.000, som målet hans, Llullaillaco, med sine 6.739 m.o.h.

Turen min til Chile begynte egentlig i Afrika. På Mount Kilimanjaro. Jeg syklet i de afrikanske fjellene for noen år siden. Etter at videoen av turen min ble publisert, fikk jeg denne enkle og korte meldingen fra nevnte Patricio Goycoolea; “#bigmountainbike, kom til Chile! Vi sykler store fjell her.»

Fantastisk spennende landskap i dette smale landet som er omtrent dobbelt så stort som Norge i flateinnhold. Rundt 40 fjelltopper er over 6.000 meter høye. Her på 6.708 m.o.h.

Oksygen

Det var begynnelsen på en lang epost konversasjon som la grunnlaget for min tur til den sørlige halvkule. Selv om jeg ikke kjente navnene til alle i reisefølget mitt, var jeg sikker på at de hadde gode muligheter for akklimatisering siden de alle var fra Santiago.

Fjellene stiger opp til nesten 6.000 meter bare noen få kilometer utenfor byen. Det er lett å kunne tilbringe noen dager i tynn luft her. Prosessen med å venne seg til den lavere mengden oksygen du har i store høyder, spiller en stor rolle for suksess eller å mislykkes i høye fjell. Hvis ting går riktig galt, kan det til og med være forskjellen på liv og død. Du kan få høydesyke hvis du ikke er akklimatisert riktig, noe som kan føre til lunge- eller hjerneødem. Spesielt det siste kan være dødelig hvis du ikke kommer deg ned til lavere høyde ved de første tegnene. Det betyr at du alltid må være oppmerksom, og spesielt oppmerksom på deg selv og reisefølget ditt. Hodepine, mangel på appetitt og tap av ytelse er tegn på utilstrekkelig akklimatisering.

Herlig utsikt over hovedstaden Santiago og med Andesfjellene i bakgrunn. 7 millioner, som er 40% av Chiles befolkning bor i hovedstaden.

Fjellene rundt meg her hjemme i Sveits er sjelden over 3.000 meter, så jeg måtte finne andre måter å forberede meg til turen. Jeg benyttet en periode en høydetrening generator. Med den kan du simulere forskjellige høyder, og ikke minst justere den ´til gradvis større høyde.

Oksygen trekkes fra omgivelsene og blåses tilbake gjennom et rørsystem inn i et respirasjonsmaske eller telt. Om natten sov jeg i et lite telt som kun dekker hode og bryst. Jeg endret høyden annenhver dag. På den måten kunne jeg sove på opptil 3.800 meter høyde. Det er selvfølgelig ikke spesielt komfortabelt, og frisk luft strømmer inn hvert par sekunder med en høyt «zzzzzzshhhhh-lyd» som gjorde at jeg måtte sove med ørepropper. Men det fungerte og det er det som teller. Om dagen syklet jeg på en innesykkel med respirasjonsmasken. Jeg kunne da sykle på 5.000 meters høyde før avreise uten problemer.

Hele gjengen i Santiago klare for
tur til de store fjellene.

På tur

Begynnelsen av november i fjor gikk jeg om bord på flyet godt forberedt, men litt nervøs, og som sant er, jeg kjente ingen av de andre i teamet i det hele tatt, bortsett fra Martin Bissig, en fotograf og venn fra Sveits som ble med på turen.

Tidlig en morgen etter 17 timer på fly landet vi i Santiago. Vi forlot flyplassen med bagasjen vår og gjenkjente straks Pato som ventet på oss på flyplassen; høy, slank, brun, og med et “action cam” i hånden. Skjorten hans hadde store, oransje bokstaver hvor det sto «Inner Mountain,» navnet på reisebyrået hans. Det var en hjertelig velkomst. Som om vi hadde kjent hverandre i all tid og bare ikke hadde sett hverandre på en stund. Vi skulle ofte møte denne typen varme blant menneskene her.

Vi begynte straks å planlegge ruten og innkjøp.

Gjengen på plass

På ettermiddagen møtte vi ytterligere to ekspedisjonsdeltakere under turen til en nærliggende sykkelpark.

Nicolas Gantz, vår kameramann, og sannsynligvis den mest kjente enduro-syklisten i Sør-Amerika, Nico Prudencio. I sykkelparken fikk vi oss noen morsomme runder på noen tørre og støvete stier i en brennende varme. Etter et par timers lek dro vi til en grillrestaurant. Her sluttet resten av teamet seg til oss; Sebastian Prieto Donoso, fotograf og Benjamin Camus, den andre kameramannen, og i tillegg Federico Scheuch, en annen syklist. Teamet var komplett. Vi hadde mye moro og latteren satt løst allerede den første kvelden. Fellesskapsfølelsen var riktig fra begynnelsen. Vi brukte de neste to dagene i fjellene bak Santiago for å bli bedre kjent, og for ytterligere å tilpasse oss omgivelsene. Vi kom oss raskt oppover i høyden og den første toppen vi nådde sammen var på 3.850 m.o.h. Alle følte seg bra, også Martin og jeg selv om vi var de tregeste.

En liten tur på markedet før start.

Lange kjøreturer

De siste praktiske gjøremålene ble unnagjort, bagasjen ble pakket, sykler sjekket og pickupene lastet. Vi forlot byen neste morgen mot nord, til Atacamaørkenen. Chile er et langstrakt land med rundt 4.000 km kystlinje. Vi kjørte langs kysten i ti monotone timer, mer eller mindre rett frem. Det føltes som om landskapet ikke endret seg i løpet av de hundrevis av kilometerne. Kysten var alltid til venstre. Klipper, stein og sand hele tiden på høyre side. Vi stoppet endelig for natten nær Baja Englais. Det var fortsatt lys da vi ankom. Vi kunne ikke vente med å røre oss, så vi kjørte noen episke løyper langs Stillehavet og nøt solnedgangen over havet. Det var fantastisk!

Neste dag, samme type landskap. Den uendelige ørkenen igjen. Tiden gikk sakte. Vi ankom ørkenoasen San Pedro de Atacama i kveldingen. De sier at det er to typer turister her. Noen er her for det fantastiske landskapet og naturen. Andre på grunn av den berusende kokainen.

Grensen til Bolivia er bare noen kilometer unna, så for de som driver med sånt, virker det å være det ideelle stedet for narkotikasmugling. Vi kom derimot for å tilpasse oss og nyte naturen.

Tørt og varmt

Området rundt San Pedro er et av de mest ørkenpregede områder i verden. Det årlige nedbørsmengden er kun noen få millimeter, om noe i det hele tatt. For å sammenligne nedbøren her, tilsvarer den omtrent en femtiendedel av nedbørsmengden i den varme og tørre “Death Valley” i USA. Solen skinner uforsonlig fra den blå himmelen dagen lang. Likevel kan du finne unike naturperler rundt byen. Som «Valle de la Luna» bare 15 kilometer utenfor byen for eksempel.

«Valley of the Moon» lever absolutt opp til sitt navn. Det tørkede landskapet av sand og steinformasjoner virker utenomjordisk. Vi kunne ikke la være å besøke dette bizarre landskapet under vårt besøk. Vi bar syklene opp flere skråninger og fulgte åskammer av stein og sandformasjoner tilbake til dalbunnen. Det var en av de mest imponerende nedfartene vi noen gang hadde syklet.

Fin måte å få den lange flyturen ut av kroppen. Herlige sykkelmuligheter rett i utkanten av Santiago.

Et besøk til de omkringliggende saltsjøene er på nesten hvert turistprogram, det var også på vårt. Turen til de store innsjøene som ligger midt i ørkenen, var også en del av vårt tilvenningsprogram, siden «Salar de Loyoques» ligger på 4.300 meters høyde. Det var ideelt for å bli venne seg til høyden. Vi så flokker av Vicunjas som tilhører Alpakkafamilien, akkurat som kameler. Vi kaller dem bare «lamas.» Vi kunne ikke forstå hvordan disse store pattedyrene kan overleve her i ørkenen.

Rosa flamingoer stod på de grønne mattene som vokser ved kantene av saltvannene, som sarte fargeflekker på det grunne vannet.

Vi tilbrakte en av nettene på «Banos de Puritama.» Kildene ligger litt over byen. En varm rennende elv har sin kilde langt oppe mellom veggene av stein. Vannet samler seg i små bassenger. Det flyter videre ned til dalen over trinn i små fosser. Denne dampende oasen ligger på 3.500 meters høyde omgitt av palmer og siv. Om dagen er de varme kildene beleiret av turister. Området rundt elven stenger om natten og du har ikke lov til å gå inn. Kildene drives av hotellet der vi bodde. Derfor hadde vi en gang i livet muligheten til å tilbringe natten der.

Før vi snek oss inn i soveposene våre, lot vi oss flyte i det behagelig varme vannet i over en time. Med øynene våre satt til den uendelige stjerneklare himmelen, akkompagnert av det uniforme gurgling av vannet, virket det for oss som om vi hadde blitt en del av omgivelsene våre.

Vi forlot San Pedro mot «Salar de Atacama» på den tredje dagen.

 

Det var et innsjø her for omtrent 3.500 år siden. I dag består det 3.000 kvadratkilometer store området av et hardt, grovt, hvitt saltskikt, dekket av ørkensand. Under ligger Lithiumholdig sjøvann. Det er varmt her og luften flimrer. Vannstrømmer oppstår i sporadiske dammer som bygger viktige biotoper. Brønnene til lithiumindustrien er større enn de naturlige vannhullene. Denne verdifulle råvaren er et viktig komponent i batterier og oppladbare batterier. Men høsting av ressursene har flere negative effekter på miljøet og folkene her.

Fine løyper langs kysten, og med en vakker solnedgang var det deilig å kose seg etter en lang biltur.

Batteridrift for enhver pris? Utvinning av saltvann fra grunnvannet fører til et fall i grunnvannsnivået, som ikke bare tørker ut elvene, men også engene og våtmarkene. Urørte beiter går tapt, og sjeldne fuglearter som har sine reir i områdene blir truet. Tallrike laguner som befinner seg innenfor dette økosystemet blir drastisk endret. De lokale, som i stor grad er en del av urbefolkningen, lider av vannmangel. År – saken er målrettet fordampning av vann for å øke lithiumkonsentrasjonen i bassengene. Det er ingen bestemmelser eller lover som sørger for å gjenvinne det fordampede vannet og refylle grunnvannet. Vi kjørte langs de endeløse bassengene og vannrørene i omtrent en time. Er elmobilitet virkelig et skritt mot en bedre fremtid?

Vi fortsatte videre langs støvete veier som førte inn i det endeløse landskapet. Støvet kom inn i alle kroker og hjørner i kjøretøyene. Vi forlot hovedveien etter syv timer, og fulgte noen hjulspor i sanden videre. De førte fram til et stort skilt som leste «Parque National Lllullaillaco».

Ved San Pedro finner man et av de tørreste områdene på kloden.

Vi var glade for at vi svingte av på rett sted. Vi kunne lett ha rotet oss bort i denne labyrinten av spor og kraftstolper. Vulkanen har vært synlig foran oss i all sin prakt de siste kilometerne. Vi stopper ved inngangen til nasjonalparken for å ta noen obligatoriske bilder. Det ser virkelig imponerende ut. Nei, ikke bare imponerende, det er et gigantisk syn. Det er forståelig at inkafolket så guder i disse fjellene. Vi fort – setter kjøreturen mot leirplassen fulle av glede, men også ydmykhet. Vi når de små hyttene på 4.200 m.o.h. to timer senere, det som skal være vår “basecamp.” Vi kan endelig komme oss ut av bilene og strekke på beina, lage mat og diskutere våre planer for de neste dagene.

Smale åskammer ga en spennende tur ned fjellsidene. Morsom sykling etter en strevsom tur oppover.

Neste dag starter vi med å pakke det vi vil trenge når vi kommer oss lenger opp i fjellene. Bare det aller nødvendigste skal være med, men det er også viktig å ikke glemme nødvendig utstyr til forskjellige scenarier. Med Jeepene vil vi kunne kjøre til vår første leir på 4.800 meter. Vi kranglet oss tålmodig oppover vulkanens bratte skråninger i førstegir. Turen endte mellom store steiner, så store at videre kjøring er umulig. Ut av bilene og på med ryggsekker og av gårde med sykler og oppakning.

Naturens eget spa i 3.500 meters høyde.

Oppover

Vi vil prøve å få noe av utstyret opp til 5.300 meter i dag. Vi går sakte på den løse vulkanske steinen, pusten går tungt. Vi kjenner alle den tynne luften så høyt oppe. Samtidig kan vi nyte utsikten som blir mer og mer spektakulær. Det er utrolig hvor mange forskjellige farger vi ser på de forskjellige steinsortene her oppe. Selv om det fortsatt var noen sjeldne små busker rundt basecamp, er det ingenting annet som er grønt her oppe. Vi kan se neste etappe av bestigningen fra depotet.

Grushellingene virker å strekke seg uendelig mot himmelen. Vi kan knapt forestille oss hvordan det vil være å bære syklene våre oppover.

Vicunjas, som vi kaller alpakka så vi mange av høyt oppe i fjellet, disse var oppe på 4.300 m.o.h.

Vi setter oss en liten stund, både for en hvil, og ikke minst for å ta inn fjellet. Ydmyk stillhet. Bare vinden hyler rundt steinene fra tid til annen, noen ganger mer, noen ganger mindre. Her opp på 5.300 meter legger vi i igjen utstyret vi vil trenge når vi i morgen kommer tilbake. Vi går nedover igjen og når vi er nede ved bilene setter vi opp teltene.

En fantastisk naturopplevelse å innta dagens siste solstråler som gjør at fargene i ørkenen skinner enda mer levende. Straks solen forsvinner kommer kulden og det var med ett iskaldt. Temperaturspennet i ørkenen er enormt. Det kan bli opptil 40 varmegrader om dagen, og om natten faller temperaturene ofte til tosifrede minusgrader. Jeg tenkte på his- torier og fortellinger om fjellet da jeg lå varmt og godt i min tykke dunsovepose.

Merkelige naturreaksjoner når vannet blir til saltlag, og under finner man lithiumholdig sjøvann, noe man bruker i batteriproduksjon.

Kulden bevarte lik

I 1999 fant arkeologer tre mumifiserte barn i en helligdom på toppen. De var 13, 7, og 6 år gamle. Kulden hadde bevart de døde så godt at de fortsatt så ut som om de sov da de ble funnet. Noe som gjorde det mulig å undersøkes levningene nøye. Den eldste ble kjent som «Llullaillaco Virgin.» Dødsøyeblikket hennes var mellom 14.30 og 15.20. Menneskeofring var en fast del av inkakulturen. De utvalgte ble godt tatt vare på og feiret, de steg også i anseelse.

Hit kom vi med bilene, 4.800 m.o.h. Herfra måtte vi stole på at sykler og bein klarte å ta oss videre oppover

Denne grusomme riten ble forberedt i et helt år. Den siste ferden for de menneskelige ofrene begynte antakelig alltid i inkaenes hovedstad, Cuzco. De vandret til offerplassen i uker og måneder med prester og et følge. Den 1.420 kilometer lange turen fra Cuzco til Llullacillaco tok antakeligvis minimum to og en halv måned.

Jomfruen spiste regelmessig store mengder koka i sitt siste år. Alkoholinntaket hennes økte derimot bare de siste ukene av livet. Hun var antakelig sterkt neddopet og svært beruset på dødsdagen, hvis ikke bevisstløs. Denne teorien støttes av den avslappede, sittende holdningen hennes i den gravlignende konstruksjonen. Antagelsen er at barna enkelt falt i søvn fra de sløvende stoffene.

En liten hvil før vi går nedover igjen.

Våknet igjen – heldigvis

Jeg sovnet også på et tidspunkt. Men i motsetning til de tre barna våkner jeg igjen. På en vakker morgen med utsikt over den vid – strakte Atacama-ørkenen. Etter en røslig frokost startet vi på turen oppover igjen, nå tok vi også med syklene. Vi brukte det meste av dagen på å bære syklene våre så høyt opp i fjellet som mulig, slik at vi skulle ha dem på ryggen så kort som mulig på den siste delen av veien mot toppen. Vi trasket igjen oppover på den samme stien som dagen før. Denne gangen var det enda mer anstrengende. Den ekstra vekten av sykkelen kjentes godt. I tillegg måtte vi ta med alt vi hadde lagt igjen på 5.300 meter dagen før, opp til vår neste leir på 5.600 meter. Ryggsekkene var virkelig tunge nå. Telt, mat, steg – jern, varme klær, og ikke minst sykler. Vi hadde alle minst 25 kg å bære.

Ikke enkelt å få med seg sykkelen gjennom disse merkelige ispyramidene.

De såkalte “snøpenitentene” er et syn for øyet. De opptil to meter høye snø- og “ispyramidene” har blitt til på grunn av ujevn smelting i den sterke og direkte solen og den lave luftfuktigheten. De er veldig kronglete å komme seg over og mellom. Vi måtte krysse noen få mindre områder med dem, noe som gjorde den fra før av langsomme farten enda langsommere. Innimellom tok det oss over 30 minutter å komme hundre meter videre. Det ble stadig brattere på veien til stedet vi hadde bestemt skulle bli den neste leiren. Den finkornede grusen ble grovere og grovere og steinene fortsatte å bli større. Snart balanserte vi frem og tilbake på enorme steiner. En virkelig slitsom jobb med syklene på ryggen.

Jeg var helt ferdig når jeg kom til leiren på 5.600 meter. Stien videre opp ble enda brattere og steinene større. Over det mest steinete området kom vi til et stort område hvor snøen fortsatt lå. Pato, Frederico og Nico fortsatte å kjempe seg oppover noen få høydemeter.

Etter det steinete landskapet kom vi ned i et spesielt høyfjellsørkenlandskap.

Jeg hadde ikke sovet godt natten før og følte meg ikke godt nok akklimatisert til å fortsette. Jeg merket at oppstigningen var for rask for meg og at jeg burde vært et døgn lenger på 4.800 meters høyde for tilvenning. De andre i laget følte seg etter omstendighetene bra, vi la fra oss syklene og holdt oss til vår tidsplan og gikk ned igjen til bilene for å kjøre ned til basecamp. En hviledag var planlagt før forsøket på å nå toppen.

Med høydtrøbbel var det greit å døyve skuffelsen med å kunne innta en særegen natur.

Én natt til med akklimatisering

Alle sovnet raskt og sov godt til morgenen. De siste to dagene hadde vært krevende for alle. Både Martin og jeg ville tilbringe en natt til høyere opp. Jeg følte at jeg fortsatt ikke var godt nok akklimatisert. Martin mente også at det var så langt opp til toppen at vi ikke burde ta hele turen opp i én etappe.

Vi hvilte ut, og ved middagstider pakket vi tingene våre for gå opp til 5.300 meter for å sette opp teltene for å overnatte der, mens de andre ble igjen i basecamp.

Det var en overveldende kveld der oppe, bare to av oss, i dette store vulkanske landskapet. Jeg våknet om natten fordi jeg følte meg syk. Jeg fikk skjelvinger og måtte kaste opp. Neste dag hadde jeg fortsatt hodepine og følte meg ikke bra i det hele tatt. Martin hadde ingen problemer. Resten av laget kom seg opp. Jeg bestemte meg for å få sykkelen ned fra leiren på 5.600 meter, da jeg innså at muligheten for meg til å bære sykkelen helt til toppen i den tilstanden jeg var i ikke ville gå. Ingen fjell er verdt å risikere helsen for. Muligheten for at jeg skulle komme meg til toppen uten å risikere helsen anså jeg som utenkelig. Det var med tungt hjerte jeg sa farvel til de andre og ble en stund sittende å se utover det voldsomme landskapet mens de fortsatte lenger opp. Turen ned til basecamp var ekstremt slitsom, men også en veldig spesiell opplevelse. Helt alene over i de vulkanske skråningene, og vel nede fra de bratteste partiene var det noen kilometer gjennom Atacamaørkenen til hyttene i basecamp. Jeg ble bergtatt av skjønnheten i dette golde, men vakre landskapet.

Krevende tur både opp tilk toppen og ned igjen. Snart oppe på toppen som er 6.739 m.o.h.

6.739 m.o.h. med sykler!

Resten av laget begynte å gå opp mot toppen rundt midnatt. Det var 25 minusgrader. De gikk opp en bratt kløft, og de måtte ta på seg stegjern ved kanten av isen. De gikk forsiktig opp til en kam. Steinene var nå på størrelsen med små biler. Det lysnet og de tok en kort pause da de første solstrålene nådde dem. Det var vans- kelig å navigere, siden de store blokkene skjulte alle orienteringspunkter. Martin var den første som nådde toppen rundt klokken 14.00. Resten fulgte etter og kom til toppen på 6.739 m.o.h. kl.15.30. Med sykler på ryggen! Litt av en prestasjon!

De var de første som bar opp syklene fra den chilenske siden. Siden det allerede var langt på ettermiddagen brukte de ikke mye tid på toppen. De måtte selvfølgelig komme seg ned igjen før det ble mørkt.

Vel ned fra nedkjøringen fra toppen var det en spesiell stemning rundt primusen.

Å sykle ned var umulig i starten. Terrenget var for røft med de store steinene. Så de måtte bære et stykke i stedet for å sykle. Alle var ekstremt slitne og svekket av klatringen i den store høyden. Den første delen det var mulig å sykle kom da vi kom til snøen. De syklet noen titalls meter, så måtte de stoppe for å hvile. Å sykle i denne høyden er ekstremt slitsomt selv om det var mest nedover.

Man må også huske på å ta inn den utrolige utsikten, med toppene og fjellformasjonene, ja hele opplevelsen av naturen er det som er de definitive høydepunktene på slike ekspedisjoner.

Sykkelturen ned den store grusveggen fra 5.800 til 5.300 m.o.h. var det store høydepunktet for Pato, Frederico og Nico. Ved leiren på 5.300 meter pakket jeg utstyret mens de ventet på de andre.

En liten ørkenbokhandel.

Symptomene på høydesyke forsvinner vanligvis umiddelbart når du forflytter deg til lavere høyde. Det skjedde heldigvis også med meg, og jeg følte meg mye bedre allerede neste dag. Jeg fulgte lagets nedkjøring fra toppen i basecamp via radio. Det begynte sakte å mørkne sakte så jeg var litt bekymret. Til slutt kom syklistene til leiren på 5.300 m.o.h. hvor bilene sto.

Klokken var blitt 22.00 og det var mørkt. Da jeg hørte nyheten om at alle hadde kommet trygt ned til Jeepene, begynte jeg å lage mat. Vennene mine hadde vært oppe i 24 timer nå og måtte selvfølgelig være sultne. Lyden av bilene som kom kjørende var en lettelse etter den lange ventetiden. At det hadde vært anstrengende var åpenbart, jeg gratulerte dem med en fantastisk innsats. De så medtatte ut så jeg trodde de umiddelbart skulle slukne i sengene sine, dødsslitne. Men adrenalinet holdt dem våkne en stund, og så delte vi våre personlige opplevelser rundt leirbålet i noen timer og feiret suksessen. Det var ikke bare denne ene suksessfulle turen opp på Llullaillaco, men det var den store finalen i Patricios prosjekt. Det var den siste «Apu Wamani» som nå vil fortsette å vokte Atacama-ørkenen lenge etter at vi har forlatt den.

Mange koselige små kafeer.

Santiago de Chile for syklister:

Rundt Santiago de Chile er sykkelpotensialet stort. Flere løyper, sykkelparker og stier er tilrettelagt i området. Butikkene i byen tilbyr alt du trenger av reservedeler eller leie. Det er virkelig et fantastisk område for terrengsykling. Å kunne spansk er selvfølgelig bra, men det er mange engelsktalende mennesker rundt, så det bør ikke hindre deg fra å dra.

Hvis du vil til Atacama-ørkenen, trenger du gode forberedelser både når det gjelder løyper og logistikk. Det er store avstander uten vann, bensin og mat. Det er lett å rote seg vekk fra løypene. Hvis du vil høyt opp i fjellene, sørg for at du er skikkelig akklimatisert. For logistikk, turer og veiledning, spør: www.innermountain.cl Patricio ser frem til å hjelpe deg og vil gladelig vise fram landet sitt.

Da Knudsen kom i kryssilden

Bakteppe

Giroen hadde ligget nede for telling, den var blitt vunnet av uvesentligheter fra flandern, og Italia var desperat på søken etter en ny campione. Moser var en slik figur. Han var staut, stolt og flott, men best på flatmark. Moser var sjefen sjøl på vårklassikerne og herjet i Belgia, både Gent – Wevelgem og Paris – Roubaix var vunnet den samme våren. Moser var rå på tempo. Saronni var det unge håpet, bare 21 og sjarmerende utseende av klassisk italiensk karakter. Heller ikke «Beppe» var noen heroisk god klatrer, men med en heftig spurt. Og så var det Knudsen, nordmannen som ikke gjorde så mye ut av seg, men var overraskende god i fjellene, og i stand til å matche alle på tempo. Tross alt snakker vi om en mann som nettopp hadde vunnet Tirreno – Adriatico, og skulle senere samme år bli kårets til årets temposyklist.

Tilbake til rittdirektør Torriani, en mann med uinnskrenket makt over giroen og som på nesten mafiososk vis hadde bestemt at Moser skulle vinne. Det betød hele fem tempoetapper og færre skrekkelige fjelloverganger. Torriani var en herlig karakter. Som sjef for rittet fra 1949 til 1992 var han eneveldende på godt og vondt. Med sigaretten eller sigaren alltid tilstede i munnviken delte han uten kommandoer. Ingen gikk imot Torriani. Var det en ting Torriani hadde lært så var det at dueller var høyt elsket av det italienske publikum. Den legenda – riske feiden mellom Coppi og Bartali er kanskje en av idrettens største dueller og myter. To italienere som kunne kjempe mot hverandre var gull verdt fra et PR perspektiv. Torriani trengte PR for å bringe nasjonal interesse tilbake i en tid da Giroen var langt nede. Med Moser og Saronni kunne sykkelgnisten tennes igjen i sykkelnasjonen Italia.

Giroen i 1979 forløp seg noenlunde som Torriani hadde håpet. Moser ledet foran Saronni, men som sedvanlig i 3 ukers ritt gikk Moser på en smell. Han hadde bare ikke stamina for så lange ritt. Han fikk seg en smell på en bakketempo og plutselig ledet Saronni. Med 18 sekunder på Knudsen. Med en uke igjen skulle rytterne over Monte Rest og Knudsen viste seg som en overlegen klatrer. Han dro fra Saronni og var i ledelsen på Giro D’Italia. Dette var katastrofe for den italienske feiden. Heldigvis kjente man godt til «guds hånd» før Maradona i katolske Italia. Det nærmet seg slutten av etappen. Bilen til sportsdirektøren for Magniflex sleit med lysforholdene og kjørte på Knudsen på et svært uheldig tidspunkt. Og det på en etappe hvor deres egen rytter, Roberto Ceruti, hadde gode vinnersjanser. Til tross for at Knut var blitt påkjørt klarte han å avslutte etappen hederlig og lå fortsatt under minuttet bak Saronni. Saronni rullet inn til andreplass på etappen, kun slått av Ceruti fra Magniflex. Etter målgang var det flere som mente at det hadde foregått ufint spill, inkludert Moser. En slagen mann har jo ingenting å tape på å prøve å fremstille sin erkefiende som en som gjør lugubre avtaler. Ingenting skjedde, Torriani var kanskje villig til å ofre Moser ennå et år så lenge han fikk en italiener på toppen av pallen.

Her er alle tre med Guiseppe Saronni i front foran Moser og Knudsen.

For vår kjære Knut Knudsen ble dette slutten på 79-utgaven av Giro D’Italia. Han stilte til start dagen etterpå men måtte bryte. En «uheldig dytt» av en følgebil fra en konkurrent tok den rosa trøya fra Knudsen. Med en tempo igjen på programmet var det mye som tydet på at 1979 var året da en nordmann kunne ha vunnet en Grand Tour. For Knut sin del ble Italia et land han satte pris på å bo, og å konkurre i. Han endte til slutt opp med 6 etappeseire i Giroen i tillegg til sammenlagtseiren i Tirreno – Adriatico.

Hvorvidt den eneveldige Torriani hadde noe med krasjen å gjøre vet man selvsagt ikke. Men hvis vi velger å anta det er korrekt kunne Giroen ha endt opp med å ha blitt Det store rittet i Norge. Alle sykkelroman – ti kere vet jo at Giroen er best, bare spør Bradley Wiggings. Hadde ikke Knudsen blitt påkjørt hadde NRK eller TV2 vist dette vakre rittet gjennom mai og Norge hadde blitt kjent med moderne sykling mye tidligere. Hvis om altså. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at duellen mellom Saronni og Moser fortsatte i mange år, og til slutt klarte de å lage en farse ut av en Giro utgave som gjorde at Moser endelig vant. Rettferdig? Nja, hvem sa at sport er rettferdig.

Forza!

Kilder Pedalare! Pedalare! av John Foot, Maglia Rosa av Herbie Sykes og Wikipedia.

Fiorenzo Magni

Året er 1956 og Fiorenzo Magni har annonsert at dette er hans siste Giro. Vi er litt over halvveis i Giroen og Fiorenzo Magni leder i sammedraget da han velter og det venstre kragebeinet brekker. Alle tror han skal kaste inn håndkledet, men han kommer seg opp på sykkelen og til mål. På sykehuset nektet han da legen ville gipse skulderen. Magni stilte til start på den 13. etappen med skulderen surret inn med elastisk bandasje. For å kompensere for at den venstre armen ikke kunne brukes kom den ikke ukjente, da mekanikeren Ernesto Colnago med et dekk som de festet til styret og som han holdt mellom tennene for å kunne holde balansen. Skaden gjorde det vanskelig både å bremse effektivt og styre med venstrehånden. På 16. etappe på vei ned fjellet på dårlig grusvei veltet han ut i grøfta da han ikke klarte å bremse. Han veltet på den samme skulderen igjen og brakk i tillegg overarmen.

Han besvimte og ble lagt i ambulansen. Magni våknet raskt og forstod at han lå i en ambulanse. Da skrek han at sjåføren skulle stoppe. Magni kom seg ut, fikk tak i sykkelen og klarte å fullføre etappen med hovedfeltet, som hadde ventet på ham. Senere på kvelden kom smertene, fortalte Magni. “Jeg hadde ingen anelse om hvor alvorlig tilstanden min var, jeg visste bare at jeg hadde mye smerte. Men jeg nektet å ta røntgen den kvelden. Jeg ville fullføre.”

Fire etapper senere kom den fryktede 20. etappen. Luxembourgs Charly Gaul kjørte sin legendariske etappe som endte med klatreseier til Trento. Over Costalunga, Rolle, Brocon og Bondone var det nærmest snøstorm og 60 ryttere brøt den dagen. Gaul lå før starten av etappen 16 minutter bak Magni. Han vant etappen med over 19 minutter. Utrolige Magni fullførte til tross for alle skadene og endte til slutt på andreplass i sammedraget, 3 minutter og 27 sekunder bak Gaul.

Magni har vært mentor til to berømte italienske rammebyggerne. Velkjente Ernesto Colnago som var “andremekaniker’ under Giro d’Italia i 1956. Førstemekaniker på den tiden var Faliero Masi, ( Masi sykler) som Magni omtalte i et intervju som “verdens beste mekaniker.” Det var Masi som hadde ideen om å bruke dekket for å hjelpe Magni til å holde i styret under Giroen..

Norske innslag i årets Giro

Tobias Foss

Jumbo-Visma. 26 år. Skjermet rytter/GC

Tobias Foss får sin fjerde mulighet i Giro d’Italia denne våren. I 2020 ble han nummer fem under tempo-åpningen, men laget trakk seg senere ut på grunn av COVID-19-smitte. I 2021 ankom han rittet med delt kapteinansvar med George Bennett og loset Jumbo-skuta inn på kontrollert vis til 9.-plass i sammendraget.

I fjor ble en velt under Coppi e Bartali kostbar for Vingrom-mannen, som også pådro seg sykdom underveis noe som satte ham utenfor Strade Bianche.

Denne gangen reiser han som understudy for Primoz Roglic, men nederlenderne ønsker trolig å holde flere ryttere høyt oppe i sammendraget. Basert på over 70 kilometer med temposykling, bør det passe nordmannen fint. Kanskje er det også greit å slippe å ha for mye resultatansvar underveis. Denne gangen vil han også ankomme rittet med betydelig flere rittkilometer i leggene.

Jonas Iversby Hvideberg

Team DSM . 24 år . Hjelper

I mai skal nemlig Andreas Leknessund få sjansen til å skinne som lagkaptein for det nederlandske laget. Tromsø-mannen har gjennomgått en aldri så liten forvandling fra debutsesongen i 2021, og har siden vært oftere å se i ukelange etapperitt. I fjor viste han seg fram med etappeseier i Tour de Suisse, og flere solide utbrudd i Tour de France. Denne gangen skal 24-åringen i utgangspunktet henge med i sammendraget, men det er selvsagt lov å endre strategi underveis dersom muligheten for å ta en etappeseier skulle utkrystallisere seg.

Andreas Leknessund

Team DSM . 24 år . Kaptein

To nordmenn som nok kommer til å ha ganske forskjellige roller under årets Giro d’Italia. Hvideberg er fast innslag i klassikeroppstillingen, men fikk årets periode revet i stykker av en smertefull velt i Algarve – som siden avdekket en mindre kneskade. Rolvsøymannen er en klok rytter, som neppe hadde gjort seg bort i et utbrudd, men det spørs litt hvor låst han vil være til lagets taktikk for øvrig.

Sven Erik Bystrøm 

Intermarché-Circus Wanty . 31 år . Bruddspesialist

Haugesunderen meldte overgang til det belgiske klassikermannskapet nettopp for å kjøre med en friere rolle i noen av kalenderens største ritt. 31-åringen jakter fremdeles sin første etappeseier i en Grand Tour. I 2018 opplevde han å bli nummer to bak Jelle Wallays på den 18. etappen.

Utfordringen i Grand Tours er at det er få muligheter for utbryterne. Og på de mest opplagte dagene forsøker gjerne ”hele feltet” å komme seg med i utbruddet. Etappe 3 mot Melfi kan være en tidlig mulighet. Også dagen etter over 184 kilometer mot Lago Laceno kan være en mulighet for Bystrøm.

Uten sammenlagtrytter å samle seg rundt, vil trolig Wanty-laget være all out attack under årets Giro d’Italia, noe som passer nordmannen ypperlig.

Avgjørende etapper

7. et. – Capua > Gran Sasso – 218 km fjellavslutning – Fredag 12. mai

7. etappe . Capua > Gran Sasso

Etter at man omtrent slikker i seg saltet fra kysten på de første to og en halv etappene, venter en avstikker innog sørover i landet mot Melfi. Deretter skal Lago Lacerno, Salerno og Napoli besøkes, før hele ruta snur nordover – og man skal tilbake til nettopp Abruzzo, og nærkontakt med platået Gran Sasso.

Denne gangen er det Corno Grande, 2 912 meter over havet, og den høyeste tinden i Appenninene som skal bestiges. Målgangen er lagt til skistedet Campo Imperatore i 2 135 meters høyde. Området kalles ”Lille Tibet” og kulissene fra den vanligvis gressdekte høyden har blant annet lokket Hollywood-stjernene George Clooney og Arnold Schwarzenegger hit.

Simon Yates vant iført ledertrøya her for fem år siden, da han holdt Thibaut Pinot og Esteban Chaves fra livet, etter at en purung klatrer ved navn Giulio Ciccone (Bardiani-CSF) hadde vist fram sin panaché litt tidligere på stigningen. De første to milene av klatringen er knapt over fire prosents stigning. De siste fire og en halv snitter på dog 8,2 og er i korte partier oppe i 13 prosent. Årets første fjelletappe i Giro d’Italia gir ventelig noen gode svar.

Tilbake i 2018 var det meterhøye brøytekanter på begge sider av veien her, så forvent spektakulære bilder fra et vinterkledt ”månelandskap”.

Etappe 8 mot Fossombrone har klassiker-preg over seg, og en punchy finale før det stuper ned mot målbyen. Dagen etter venter 30,7 kilometer på flatt underlag med temposykkel som avslutter rittets første uke. Med to tempoetapper, samt en fjellavslutning i beina, begynner nok tetsjiktet å utkrystallisere seg alt her.

16. et. – Borgofranco d’Ivrea > Crans-Montana – 203 km fjellavslutning – Tirsdag 23. mai

16. etappe . Borgofranco d’Ivrea > Crans-Montana

Etter hviledag mandag 15. mai, er det spurtlagene som skal til fronten på vei mot Viareggio og rittets lengste etappe mot Tortona (211 kilometer). I Viareggio tok Giuseppe Saronni ledertrøya under åpningsdagen tilbake i 1982.

Etappen mot Rivoli kan bli en intern fight for bruddet, for GC-kandidatene vil ha fokus festet mot moutain top finish avslutning i Crans-Montana dagen etter.

Her vil feltet Po-slettene i nordlig retning, men ruta går etter hvert vestover, inn i den beryktede Aosta-dalen og forvandles siden til en brutal lekkerbisken med over 5000 høydemeter. Først ut er Grand San Bernardo ved fjellovergangen mellom Italia og Sveits. En regelrett kjempe med sine 34,2 kilometer og 5,5 kilometer i snitt, og Cima Coppi (høyeste punkt) på 2469 meter. Deretter venter stupbratte Croix de Ceur som nesten tar deg opp til Verbier. 15,4 kilometer á 8,8 prosent, og snitt på 10,3 de siste fire. Det dreier seg om 1350 høydemetre bare her! Etappens showdown vil så stå opp til vintersportsstedet Crans Montana godt over på sveitsisk side av grensa.

Uke to av rittet avsluttes på deilig vis med 195 kilometer i en slags miniutgave av Il Lombardia. Merk at denne klassiker-etappen er ansett blir vurdert som fjelletappe av arrangøren.

Feltet skal over Valico di Valcavo tidlig, før det er lagt opp til avsluttende runder i Bergamo med tre 2. kategorier underveis. Målområdet er det samme som benyttes under Il Lombardia (når det avsluttes i Bergamo), men på vei inn siste gang venter turen opp Colle Aperto – 1,6 kilometer á 7.9 med hardpakket brostein, før man inntar selve oppløpet. Vai, vai!

 

16. et. – Sabbio Chiese > Monte Bondone – 207 km fjellavslutning – Fredag 19. mai

16. etappe . Sabbio Chiese > Monte Bondone

Giro d’Italia er et godstog på vei gjennom det vakre landet, men som hele veien bygger opp til det største: Den avgjørende uka av rittet, der rittets gladiatorer skal denge løs på hverandre opp fjellsiden. Etter en ny hviledag, braker det ubarmhjertig løs etter transporten videre fra Lombardia og over til Valle Sabbia, en rural region kjent for blant annet geitost, særegne pølser, yoghurt, honning og syltetøy. For rytterne gjelder det å la beina ligge høyt hevet og bunkre opp for det som kommer: En ny dag der altimetria passerer 5000 høydemeter i løpet av etappen.

Vi skal ikke så høyt opp denne gangen, men arrangøren har klemt inn hele fire kategoriserte stigninger på de siste 140 kilometerne av etappen. Den første av dem til og med et tandem, der man fra toppen av Passo di Santa Barbara tar en kjapt tur ned til Ronzo Chiennis, før det bærer tre kilometer oppover igjen til toppen av Passo Bordala.

2.-kategoriene Matassone og Serrada venter, før man inntar Monte Blondone fra øst. 21,4 kilometer og 6,7 prosent i snitt. De mest krevende passasjene kommer fra kilometer 12 til 19,5 – før det flater ut igjen nærmere toppen.

Ivan Basso vant forrige gang Giro d’Italia-feltet ble dirigert opp hit – tilbake i 2008.

19. et. – Longarone > Tre Cime di Lavaredo – 183 km fjellavslutning – Fredag 26. mai

19. etappe . Longarone > Tre Cime di Lavaredo

Innimellom de to avsluttende fjelletappene, har arrangøren klemt inn en spurtmulighet i Caorle og en småkupert etappe mot Val di Zoldo i Dolomittene. Avslutningen er både eksplosiv og spektakulær, så det skal bli spennende å se hvem som går for denne. De siste årene er vi vant med at det er tett i toppen av sammendraget, så denne dagen kan bli benyttet til stunt fra noen av sammenlagtkanonene som trenger å ta tid på konkurrentene. Dagen etter blir lista skjøvet enda høyere. Etappe 19 er trolig den aller mest brutale i årets utgave. Det er klatring helt ut fra startbyen Longarone, der man forserer langs ryggen av Passo Campolongo. På toppen der – i 1875 meters høyde – er det ingen vits, eller tid, til å beundre utsikten.

Herfra bærer det ufortrødent videre over Passo Valparola (2196 m), Passo Giau (2236 m), Passo Tre Croci (1805 m) og deretter klatringen opp til Tre Cime de Lavaredo. Der Vincenzo Nibali ikke bare overmannet stigningen, men også snøværet, da han konsoliderte La Maglia Rosa tilbake i 2013. Dagen i forveien hadde etappen 19, blant annet over Gavia- og Stelvio-passet blitt avlyst på grunn av et lite velkomment comeback fra Kong Vinter.

20. et. – Tarvisio > Monte Lussari – 18,6 km Fjelltempo – Lørdag 27. mai

20. etappe . Tarvisio > Monte Lussari Monte

Zoncolan uteblir fra årets utgave, men arrangøren hevder å ha funnet den perfektet erstatning: Monte Lussari.

Bakke-tempoen er tilbake i Giro d’Italia for første gang siden 2016. Den første delen av den 18,6 kilometer lange etappen er ikke spesielt krevende, noe som åpner opp for muligheten til å bytte fra temposykkel til landeveis-modell i forkant av stigningen.

Dersom sammendraget fremdeles ikke er konkludert, kan denne dagen bringe fram minnene fra 2020-avslutningen av Tour de France opp til La Planche des Belles Filles. Der nettopp Roglic ble slått fullstendig knockout på av eminente Tadej Pogacar.

De siste 7,3 kilometerne har en stigningsprosent på hele 12,3 prosent. De første 4,7 av dem på hele 15 – prosent. Dette kan altså bli dagen for de helt store tidstapene, og forhåpentligvis får vi en head-to-head-duell mellom Roglic og Evenepoel hele veien inn.

Det kan også være verdt å merke seg at den eneste mellomtiden vi får underveis vil ved foten av bakken – etter 11,3 kilometers sykling.

Det sies at alle veier fører til Rom (a) – og det gjør det også denne gangen. Med siste mulighet for spurterne på rittets siste dag.