Brosteinsklassikerne Archives - Sykkel

Kristoffs sjef mener Roubaix er lagets største sjanse

(Sykkelmagasinet): Alt onsdag ettermiddag satte Alexander Kristoff seg på flyet ned til Amsterdam og første del av reisen ned til brosteinsslitet i Roubaix.

Denne gangen uten hans vante reisepartner, Sven Erik Bystrøm – som blir igjen i Stavanger for å trene seg opp igjen etter sykdom.

– Det er hyggeligere å reise sammen med noen, men det blir greit å sette på en film når jeg først kommer meg inn på flyet, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.

For et lag basert i Binche, foregår selve brosteinsdronningen i deres egen bakgård. Det er ikke mer enn 100 kilometer mellom hovedkontoret til Wanty-gruppen og Roubaix. Laget overlater heller ikke noe til tilfeldighetene i inngang til klassikeren som avslutter vårsesongen for nordmannens del. 

– I morgen blir det en skikkelig langtur. Vi skal teste partiene underveis og sykle de siste 140 kilometerne av løypa. Det blir jo så å si alle de viktigste partiene, kommenterer han.

Rittet starter som vanlig i Compiègne, men det første av totalt 30 brosteinspartier dukker ikke opp før det gjenstår 161,4 kilometer av rittet.

– Har noe uoppgjort med Roubaix

Kristoff mener selv han ikke har gjort noe utenom det vanlige for å erobre rittet der 9.-plassen fra 2013 fremdeles peker seg ut som karrierebest. I nordmannens omgivelser er det likevel et sterkt ønske om at spøkelset nå skal røykes ut:

– Paris-Roubaix var fra starten av en del av diskusjonene vi hadde både rundt Alexander Kristoff og for oss som lag. Det er et ritt som aldri har vært det helt store for oss, selv om det praktisk talt går gjennom lagets satsingsområde, sier performance manager i Wanty-laget, Aike Visbeek til Sykkelmagasinet, og fortsetter:

– Derfor føler vi at vi har noe uoppgjort med nettopp dette rittet. Paris-Roubaix har sammen med Gent-Wevelgem og Flandern rundt vært de tre største målene våre. Min personlige følelse har vært at Roubaix er vår aller største sjanse. Når det er sagt, kan jeg ikke gi et godt svar på hvorfor Alexander aldri har klart å ta steget opp på podiet.

Søndag ankommer et syvmannslag fullt av selvtillit starten ved Château de Compiègne. For Intermarché-Wanty Gobert er klassikerperioden en suksess allerede, etter seirer under både Gent-Wevelgem og GP Scheldeprijs.

– Vi har ikke lenger et stort press, og kan se på Roubaix som en mulighet. Dette er viktig fordi dersom rytterne er for nervøse, er det et skikkelig tøft ritt. Det er en veldig god kjemi blant ryttere og vi har skapt et veldig godt miljø, sier Visbeek.

Kristoff: – Bedre enn forventet

Kristoff mener selv han var i godt slag alt under Milano-Sanremo, men 26.-plassen skjuler det faktum at verdiene hans over ryggen av Cipressa var hans beste noensinne. Seierskampen foregikk uansett utenfor hans rekkevidde.

Han gir seg selv godkjent pluss etter noen uker som kulminerte med at han spilte ut alle under den ærverdige spurtsklassikeren GP Scheldeprijs:

– Det gir meg en trygghet at jeg har noe i bagasjen fra klassikerne. Jeg fikk et godt resultat i Wevelgem. Vi vant rittet og kjørte bra. Jeg hadde også en god følelse etter Flandern rundt, samt seier i Scheldeprijs og én fra tidligere i sesongen (Clásica de Almería, vår anm.). Det var i hvert fall vesentlig bedre enn i fjor, selv om det ikke har vært på høyde med den beste sesongen min. Det har vært godkjent pluss, og sånn sett bedre enn jeg hadde forventet.

Rent fysiologisk er det ikke noe godt svar på hvorfor han kommer bedre til sin rett i Flandern rundt enn nettopp Paris-Roubaix. Ettersom det ene konseptet inneholder en rekke korte, steile bakker – burde flate bondeveier med ugrei brostein egentlig passet ham langt bedre.

– Føler meg bedre på brostein

Det som har stått mellom nordmannen og suksess i Roubaix har vært tekniske problemer, punkteringer og velt. Slike faktorer er vanskelig å utradere, fordi hele rittsituasjonen endrer seg i løpet av ett sekund.

Kristoff er i tillegg ærlig på at rekognosering i løyper han alt har kjørt igjennom flere titalls ganger tidligere ikke er det aller morsomste han bruker tida si på. Det finnes likevel nok av ryttere som vil hevde at det er den beste måten å forberede seg på til rittperioden i Belgia og Nord-Frankrike.

KOPIERER VINNEROPPSKRIFT: Da Sonny Colbrelli vant Paris-Roubaix i fjor, syklet han på 32 millimeter brede dekk. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Når det kommer til utstyrsbiten, er imidlertid 34-åringen mer på glid. Han var selv ikke fornøyd med Colnago-sykkelen som ble stilt til rådighet av UAE-Team Emirates, og stilte klare krav fra start av da han skulle over på CUBE hos Intermarché-Wanty Gobert.

– I vinter satte vi oss ned og snakket om utstyret og dekkene vi hadde. Du kunne se på Alex at han nå føler at han er det rette utstyret og oppsettet som gjør ham konkurransedyktig, sier Visbeek.

Det kan også Flandern rundt-vinneren fra 2015 bekrefte selv:

– Jeg føler meg bedre på brostein denne sesongen. Inntrykket mitt er at sykkelen ruller bedre på flat brostein enn det har gjort før, sier han.

Kopierer Colbrelli-løsning

En av tingene Wanty-laget skal sjekke ut denne uka, er helt nye NewMen-dekk.

– Vi skal bruke 32 millimeter brede dekk. Det er tilsvarende bredde som Sonny Colbrelli vant med i fjor. Da syklet jeg på 28 millimeter, som jeg også har brukt i de belgiske rittene. I Scheldeprijs syklet jeg på 25 millimeter, som er helt normale dekk. Det er litt annerledes i Roubaix, men dette er jo nesten cyclocross-dekk, kommenterer han.

Nye, bredere dekk gir ingen garanti for noe som helst, men håpet er at nordmannen skal komme seg helskinnet igjennom Arenberg-skogen og partiene som følger deretter.

De to årene han ikke har blitt hjemsøkt av uhell, har han blitt nummer ni og nummer ti. I fjor gikk det også ganske greit, med unntak av at han syklet de siste partiene inn mot Arenbergskogen uten bremser, og byttet sykkel rett før den fryktede sektor nummer 19. Da gikk han for øvrig ned én størrelse, til 25 millimeter brede dekk på reservesykkelen.

– Hva tenker du selv om muligheten til å vinne Paris-Roubaix? Det går jo ikke om du ikke har troen på det selv?

– Jeg har mer tro på det om jeg henger med uten velt underveis. Det er ingen bakker å dette av i, så sånn sett bør det passe meg bedre. Det er vanlig å ryke på grunn av beina, men i Roubaix ryker man gjerne av på grunn av utstyr eller krasj. Jeg følte at jeg hadde bra trøkk i Scheldeprijs, men tidligere har det vært slik at om ender opp i problemer – sliter jeg med å komme meg tilbake. Jeg er god nok til å henge med uten velt eller punkteringer, men sliter når jeg havner bakpå. Jeg har ikke hatt kapasiteten til å kjøre inn de beste igjen. Det er lettere sagt enn gjort, men under begge topp 10-plasseringene mine, slapp jeg unna uhell underveis.

PS: Intermarché-Wanty Gobert gjør noen endringer foran søndagens Paris-Roubaix. Inn kommer brosteinsspesialistene Baptiste Planckaert og Taco Van der Hoorn. I tillegg har nordmannen med seg Adrien Petit og Andrea Paqualon.

Soloseier for Kristoff under brutalt Scheldeprijs

(Sykkelmagasinet): Den tradisjonelle spurtklassikeren i Schoten, GP Scheldeprijs, har blitt mer interessant de siste årene etter at starten ble flyttet til forblåste Terneuzen.

Onsdag var sidevinden konstant, og Alexander Kristoff plasserte seg like greit i første rittet da hovedfeltet ble smadret i sidevinden alt etter 30 kilometer.

– Jeg følte meg bra hele dagen, og følte meg frisk fra starten av etappen, uttalte Kristoff i et intervju vist på Discovery etterpå.

Nordmannen ble etter hvert sittende i en gruppe på 14 mann, men satt i undertall. Team DSM og Alpecin Fenix hadde med to ryttere hver. BORA-hansgrohe hadde med hele fire, inkludert toppspurter Sam Bennett.

Fikk smake egen medisin

Iren hadde imidlertid en dårlig dag på sykkelen. På den siste runden av rittet, begynte rytterne på de andre lagene å støte annenhver gang, og Kristoff var blant rytterne som måtte tette.

På slutten av brosteinspartiet på Broekstraat, bestemte Wanty-rytteren å ta saken i egne hender. Han angrep med 7,4 kilometer igjen av det snaue 200 kilometer lange rittet:

– Det var et hardt ritt. Bora og Alpecin angrep annenhver gang mot slutten. Jeg slet med å dekke alle angrepene fordi jeg var alene. Mot slutten av brosteinen ville jeg gi det et forsøk og se om jeg kom meg av gårde, og om noen klarte å hente meg.

34-åringen dro til på tunge gir og fikk straks en diger luke. Bak klarte ikke de andre lagene å samkjøre jakten, og det tok ikke lang tid før han var utenfor rekkevidde. Under flamme rouge – altså én kilometer igjen – hadde han 25 sekunders ledelse, og kjørte solo inn til seier:

– Det er en av veldig få ritt jeg har klart å vinne solo, så jeg er veldig fornøyd med det, sa Kristoff som tidligere i år vant Clásica de Almería – da i en massespurt.

– Biniam Grimay vant i Gent-Wevelgem og du vinner her. Dere har hatt en fantastisk sesong i Wanty så langt. Hvordan forklarer du det?

– Vi har hatt en bra klassikersesong og generelt så langt denne sesongen, uansett hva som skjer resten av året kan vi være fornøyde.

– Mest brutale måten å sykle på

I kommentatorboksen til Discovery var en tidligere svensk toppsyklist mektig imponert av det han nettopp hadde fått servert:

– Den mest brutale måten å kjøre sykkelritt på er i sidevind, spesielt hvis den en konstant hele veien, kommenterte Magnus Bäkstedt i sendingen til Discovery.

Svensken vet godt hva han snakker om – som vinner av Paris-Roubaix i 2004.

Nettopp brosteinsdronningen venter om halvannen ukes tid. Generalprøven gikk i hvert fall strålende for 34-åringen fra Stavanger. I helga ble han nummer 10 i Flandern rundt. Også der var han tidvis imponerende, blant annet over stupbratte Koppenberg.

PS: Også Søren Wærenskjold (Uno-X Pro Cycling) kom seg med i første vifte i sidevinden. Men etter kalde og vanskelige forhold hele dagen, ble mandalitten nødt til å slippe teten med rundt fem mil igjen til mål. Onsdag ble Danny Van Poppel nummer to og Sam Welsford nummer tre.

– Urealistisk at vi skal dominere Flandern rundt

OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Over mektige Kwaremont vaiet Uno-X-vimplene for det skandinaviske energiselskapets kontingent, men alt ved andre gangs passering av brosteinsstrekket forsvant de røde og oransje trøyene fra fronten.

Tobias Halland Johannessen gikk ned i velt, mens Rasmus Tiller var igjennom både velt og sykkelbytte. For å få kapteinen opp i front igjen, ble Søren Wærenskjold og William Blume svidd av.

Til slutt var Anders Skaarseth lagets beste kort i finalen. Lillehamringen ble til slutt nummer 28.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FATTET: Gino Van Oudenhove har styrt lag under Flandern rundt før, og vet hva det handler om. Han tror rytterne hans kun vil vokse på erfaringen de fikk under søndagens blodslit. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.

På dette nivået har kun Tiller og sportsdirektør Gino Van Oudenhove erfaring fra tidligere. Belgieren ville ikke bruke velt og andre uhell som unnskyldning for en resultatmessig blek team performance i de flamske Ardennene.

– Vi hadde nok gjerne sett at det hadde gått litt annerledes enn det vi opplevde i dag. I slike ritt får du en del uhell. Kanskje er ikke alle rytterne våre på nivå for å overleve de uhellene. Det så OK ut en stund med Tobias, Rasmus og Anders opp andre gang mot Kwaremont, men da hadde vi allerede brukt mye krefter.

– Vi visste at det kom til å bli avgjørende. Rasmus hadde veltet like før, men klarte å komme seg opp igjen. Hvis vi skal bruke mye krefter før det egentlig starter, så betaler vi ganske dyrt for det, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.

– Nå vet de også hva vi går til

Uno-X-laget har de siste to årene fått både Markus Hoelgaard og Tiller til å levere gode prestasjoner i klassikerne. Invitasjonen til De Ronde var imidlertid den første.

Hit kommer de beste rytterne i verden. Denne gangen også den doble Tour de France-vinneren Tadej Pogacar. Og de ankommer i solid form.

– Jeg visste hva vi gikk til, nå vet de det og. Nå er det bare å bygge videre på det. Det er et veldig stort hakk opp for oss. Det er ikke Nokere, det er ikke Handzame Classic og det er ikke Dwars door Vlaanderen. Vi kommer oss dit. Det er en hard skole, så vi må bare fortsette og jobbe, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.

Lite fungerte for Tiller

Tiller har blant annet 6.-plass fra Omloop Het Nieuwsblad og 11.-plass fra E3 Saxo Bank Classic, etter at han syklet to år som hjelperytter i Dimension Data/NTT Pro Cycling med nettopp Van Oudenhove som sportsdirektør.

Da Sykkelmagasinet møtte Tiller utenfor Uno-X-bussen i Oudenaarde, var det liten tvil om at 25-åringen var en skuffet og slagen mann.

– Jeg hadde en ganske tung dag, erkjenner han.

– Det hjalp heller ikke på med uhell. På en god dag hadde jeg kommet meg opp igjen uten problemer. Jeg har ikke mer å si enn det, egentlig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HAVNET BAKPÅ: Velt og sykkelbytte hjalp ikke Rasmus Tiller, som heller ikke følte seg helt på topp under Flandern rundt. Her er han på vei over Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.

– Hvordan fungerte laget i dag, når du havnet i trøbbel før Kwaremont?

– Det var veldig bra. Det var kun meg det sto på. Jeg kjente tidlig at det ikke gikk. Jeg prøvde å hjelpe Anders (Skaarseth) så godt som mulig. Jeg hadde håpet å gjøre det bedre, men det kommer nye muligheter, sier Tiller.

Store oppgaver i kø

De mulighetene er blant annet GP Scheldeprijs (6. april), De Brabantse Pijl (13. april), Paris-Roubaix (17. april), La Flèche Wallonne (20. april) og Liège-Bastogne-Liège (24. april).

Invitasjonene er i seg selv bevis på hvor langt satsingen har kommet. Å være med å prege de samme rittene, er noe helt annet. Det kommer med erfaring og ved stadig å utvikle ryttere, utstyr og strukturen rundt laget.

– Tror du Paris-Roubaix som ritt passer denne gjengen enda bedre enn Flandern rundt?

– Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det er litt det samme. Dette er helt nytt for alle ryttere unntatt Rasmus. Det er akkurat samme som her: Det blir velt og sykkelbytter. Vi må ta det steget opp. Når du ser hvor laget kommer fra, er det ganske urealistisk at vi skal dominere Flandern rundt, sier Van Oudenhove.

PS: Susanne Andersen ble nummer 34 under kvinnenes utgave av Flandern rundt. Det var til slutt Lotte Kopecky som vant etter en duell mot Annemiek Van Vleuten og Chantal Van den Broek-Blaak på oppløpet.

– Det hadde vært deilig hvis han holdt seg litt unna

OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Forventningene til Tadej Pogacars Flandern rundt-debut hadde nådd voldsomme høyder i forkant.

Den doble Tour de France-vinneren ladet opp med 10.-plass i Dwars door Vlaanderen. Mathieu van der Poel vant. Det skulle også gjenta seg søndag, men det var slovenerens vanvittige forsering av Oude Kwaremont ved andre gangs passering alle snakket om etterpå.

I forkant hadde to større grupperinger fått slippe løs. På den andre enden av det 2,2 kilometer lange brosteinsstrekket hadde han tatt igjen samtlige.

– Jeg var litt for langt tilbake for å se det, men jeg tviler ikke, sier Alexander Kristoff om hans tidligere lagkamerat.

Imponerte på Koppenberg

Stavanger-mannen var uheldig og punkterte på vei inn mot Kwaremont for andre gang. Dermed misset han sjansen til å hoppe på det potensielt farlige mellombruddet, og ble nødt til å gjøre et catch up-game med de som herjet i teten av rittet.

Iherdig jobbing av Quick-Step Alpha Vinyl samlet gruppene med unntak av Dylan van Baarle og Fred Wright inn mot Koppenberg. Nordmannen fikk en god posisjon inn mot bakken, og overbeviste egentlig på vei opp. At han ikke tettet luka til Mathieu van der Poel og Pogacar var som man kunne forvente, men Sykkelmagasinets egne bilder fra den styggbratte bakken viser at han grov dypt.

GROV DYPT: Det kostet for Alexander Kristoff over Koppenberg. Stavanger-mannen hadde god posisjon inn i bakken, men klarte ikke å ta hjulet til Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.

– Jeg synes jeg hadde en fin dag. Jeg hadde en punktering da det begynte å gå hardt. Det var litt dumt, og jeg brukte en del krefter på å komme tilbake på Berendries. I det partiet mellombruddet gikk, var jeg rimelig kjørt. Da lå jeg på halen. Men fra Kwaremont andre gang var jeg egentlig helt grei. I Koppenberg startet jeg fra en veldig fin posisjon og hadde jeg vært god nok hadde jeg fulgt de beste, for jeg hadde jo hjulet deres. Men det gikk litt for fort.

Gikk forbi pappa Adrie

Jo lenger inn i det over 272,5 kilometer lange rittet man kom, jo mer utkrystalliserte van der Poel og Tadej Pogacar seg som de to sterkeste.

Sloveneren fikk muligheten til å knekke nederlenderen på vei opp mot Paterberg. UAE-Team Emirates-rytteren klarte også å åpne en liten luke bakover.

Alpecin-Fenix-kapteinen viste stor styrke da han tettet den igjen. Inn mot mål var rollene byttet om: Nå var sønnen av tidligere Flandern-vinner fra 1986, Adrie van der Poel, favoritten. På oppløpet kom både Dylan van Baarle og Valentin Madouas bakfra i høy fart, men 27-åringen kontrollerte det hele greit inn over streken. Dermed har han nå vunnet De Ronde to ganger – denne gangen i Wout van Aerts sykefravær.

– Det var vel favorittseier sånn sett, sa Kristoff og tenkte på forfallet fra Jumbo-Vismas kaptein.

Kristoff: – De rundt meg er hakket bedre

En skuffet Pogacar ble til slutt nummer fire, og var synlig frustrert over det faktum. På veien mellom Antwerpen og Oudenaarde, hadde han likevel sjarmert det sykkelgale Belgia til de grader.

Her setter man ekstra stor pris på flandriens som tar initiativ og kjører konkurrentene av bakhjulet. Pogacars oppvisning på Oude Kwaremont brakte tankene tilbake til Tom Boonen og Fabian Cancellaras dager. Eller til andre sykkelstorheter ennå lengre tilbake i tid: Johan Museeuw, Roger De Vlaeminck og Eddy Merckx. Han minner litt om sistnevnte fordi han er så komplett som sykkelrytter.

Kristoff er ærlig på at han selv ikke henger med når favorittene setter inn toppgiret, men sa seg likevel fornøyd med nok en topp 10-plassering.

– Jeg har ikke hatt en strålende vårsesong, men jeg har vært bedre enn i fjor. Jeg kjørte bra i Milano-Sanremo, men det gikk litt for fort. Jeg tror verdiene er greie, men det går nok litt fortere enn da jeg var på topp selv. Sånn sett er det ikke sikkert jeg er så mye dårligere, men de rundt er hakket bedre.

– Pogacars inntreden i klassikerne, hvordan synes du det går så langt?

– Han er ganske sterk. Han kunne godt ha holdt seg litt mer borte, sier Kristoff.

Punktet Boasson-Hagen frykter mest

ANTWERPEN (Sykkelmagasinet): Edvald Boasson-Hagen gyver løs på sitt 12. Flandern rundt, søndag. Det er for lengst slutt på tida da rudsbygdingen ikke hadde helt kontroll på løypene som ventet.

I 2020 gikk han på offensiven over Eikenberg med 105 kilometer igjen å sykle. Tanken var å finne en enklere vei inn mot finalen, men ingen ryttere gikk etter ham. Ved en togovergang i Oudenaarde fikk han slippe over, mens hovedfeltet ble stående og vente. Det endte ikke opp med å spille den helt store forskjellen, men da Sykkelmagasinet nevnte episoden for ham i Belgia, lød svaret følgende:

– Den klaffet, den, der. Men vi skal ikke over på det samme stedet i år. Eller, det blir jo den samme togstrekningen, men vi krysser den på et litt annet sted. Jeg får lese litt andre togtabeller, da, fleiper Boasson-Hagen.

Team TotalEnergies var ute og kikket på nettopp den løypeomleggingen ved Oudenaarde tidligere i uka, og kjørte også igjennom en del andre viktige punkter i løypa.

Turgis er blant outsiderne

Det franske klassikermannskapet er robust, og oser av rutine, men er også et par hakk – i hvert fall i følge Boasson-Hagens egen vurdering – under de aller sterkeste lagoppstillingene.

– Jumbo-Visma har kjørt i en egen klasse i noen av rittene. Nå har ikke de med Van Aert i morgen, så det blir litt spennende å se hva slags utfall det får. Det er flere på det laget som går bra. Vi er nok et stykke unna dem, men vi har mye rutine og alder i boksen. Vi må i all hovedsak ha beina og formen. Anthony Turgis er det sterkeste kortet vårt, og så har også Daniel Oss og Maciej Bodnar syklet bra. Niki er sterk, men har ikke vist formen han hadde for noen år tilbake. Vi bli eldre alle mann, og det kommer nye ryttere opp, sier Boasson-Hagen.

Dries van Gestel og Peter Sagan er ute for Jean-René Bernaudeaus mannskap, så det er naturlig å samle seg rundt Turgis. 27-åringen fra Bour-la-Reine har blitt en aldri så liten ekspert på å sikre seg topp 10-plasseringer i de største klassikerne, noe laget virker å være godt fornøyde med.

– Kan Turgis vinne på søndag?

– Jeg håper jo at han skal klare det, men det er mange andre som også har vært sterke. Hvis de aller største favorittene blir sittende og se på hverandre, og så går det en gruppe av gårde litt før den tid, så tror jeg absolutt han kan klare å henge med. Han skal være fornøyd om han klarer nok en topp 10.

Den verste posisjonskampen

Team TotalEnergies samlet seg til den siste gjennomgangen foran De Ronde sent, lørdag kveld. I forkant håpet Boasson-Hagen at det kunne åpne seg en mulighet for ham til å komme seg i forkant, selv om det alltid er vanskelig å få det til i praksis. Hovedstrategien vil uansett være å samle seg rundt Turgis.

GODT DRILLA: Etter 11 utgaver av Flandern rundt, er Edvald Boasson-Hagen godt kjent med det som venter. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

For å være på skuddhold i klassikerne, er posisjoneringen nøkkel. Det vet selvsagt en merittert rytter som Boasson-Hagen. I Flandern rundt er det andre gang passering av Oude Kwaremont og Paterberg som kickstarter det hele, noe som også gjør inngangen til den ikoniske passasjen ekstremt frenetisk.

Det gjør bakken i forkant til et nøkkelpunkt i løypa.

– Posisjonskampen er et lite helsikke på de veiene her. Den aller verste er inn mot Kanarieberg. Der går det så sinnssykt fort på en bred vei, og så kjører man inn på en som er langt smalere. Det er ikke brostein der, men det er så viktig å ha en god posisjon. Det er en drøy kamp, men det gjelder jo for mange av de andre partiene også. Alle vet jo hvor de skal være, og det er i front. Da er alle like ivrige og gærne etter å komme først.

Byttet øl mot drikkeflasker

Sykkelmagasinet fikk lørdag en omvisning inne i bussen til Team TotalEnergies.

Da dukket en hyggelig, gammel mann opp med en fin flaske Duvel (belgisk øl) han lurte på om han kunne bytte inn i en vannflaske.

Boasson-Hagen forsvant sporenstreks inn på bussen og hentet ut et par bidons. Ølflaska satte han igjen til bussjåføren.

– Jeg drikker ikke øl, jeg.

– Men det var en hyggelig gest. Vanligvis spør folk om mer enn bare en vannflaske, og da pleier man ikke å få noe tilbake.

I Flandern kaller man inneværende uke for den hellige uke, og alt kulminerer naturligvis ut i De Ronde.

Etter COVID-19-pandemi og stengte løyper for publikum (med mindre man bodde langs løypa). Denne gangen er har tilskuere tatt Kwaremont tilbake.

– Det er bra å se at det kommer publikum ut i løypene igjen. Det var veldig rolig uten, og mye morsommere med. Det gir litt mer stemning og atmosfære i løypa. Det er gøy at de er tilbake, det må jeg si.

– Moderne sykling passer ikke stilen min

AALST (Sykkelmagasinet): Dagen før De Ronde van Vlaanderen har Intermarché-Wanty Gobert valgt å holde rytterne sine innendørs, og ikke la personer utenfor lagbobla slippe inn på hotellet i Zedelgem.

I hovedfeltet herjer ’peloton flu’ noe som faktisk gjorde et Israel Premier Tech valgte å trekke hele laget ut før starten av monumentet.

Skiftende værmeldinger gjorde at torsdag ble brukt til siste gjennomkjøring av løypa. Sykkelmagasinet møtte på Wanty-laget ved foten av Koppenberg. Et område Alexander Kristoff mener kan bli et nøkkelpunkt hvis et toppresultat i favoritt-rittet hans, Flandern rundt, skal være innenfor rekkevidde.

– Jeg tror det vil være optimalt for min del om jeg klarer å komme meg av gårde litt før de beste. Hvis jeg skal klare det, må det være et øyeblikk hvor det roer seg ned i feltet. Da kan jeg prøve å skli unna uten å bruke for mye krefter for det, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.

Strategien fungerte utmerket da han vant Gent-Wevelgem i 2019. Stavanger-mannen kom seg løs over Baneberg og kunne siden starte på Kemmelberg i sitt eget tempo:

– Jeg fikk et minutt gratis uten at jeg jobbet for det. Åpner det seg en slik mulighet er det gull verdt. Men det er mange som tenker den tanken, og da blir det jo gjerne høyt tempo hvis rytterne ender opp med å gå etter hverandre, forklarer han.

Det var for så vidt også en liknende variant som sendte ham head to head mot Niki Terpstra i 2015. På vei inn mot siste passering av Kwaremont og Paterberg.

– Ikke god nok til å matche de beste

Nesten åtte år senere er første passering av det tvehodete brosteinshinderet punktet der de snører seg til. På den andre siden venter utforkjøring og et lettkjørt parti ned mot «Monsteret i Melden», nemlig Koppenberg.

– Hvis det går rolig på den lille veien etter Paterberg, kan det være mulig. Jeg gjør regning med at jeg ikke får muligheten, men jeg skal øynene åpne for det. Da er jeg i så fall nødt til å sitte med der framme og ha en posisjon slik at det lar seg gjøre, sier han.

I dagens sykkelsport går det sport i åpne finalen tidlig. Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar tilhører en generasjon med både mot og evner til å gjøre det. Og holde unna for resten inn.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KORT OG BRUTALT: 500 meter, 13 prosent i snitt og 22 prosent på maks. Her er Intermarché-Wanty Gobert på vei opp Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Samtidig er Kristoff, selv om han har Flandern rundt-triumf på CV’en, ærlig på han ikke kommer like godt til sin rett som han gjorde tidligere.

– Det blir vanskelig for meg å vinne fra en mindre gruppe. I hvert fall den som sliter seg løs i de hardeste partiene. Jeg er ikke så god at jeg kan være med de beste over der. Jeg må innrømme at jeg ikke så sterk nå som jeg var tilbake i 2015. Det mest sannsynlige er at jeg henger med i gruppa bak de beste. Hvis det skulle samle seg på nytt mot slutten, kan det bli et godt resultat, sier Kristoff som sto på podiet både i 2019 og 2020.

– Hvorfor har det blitt slik?

– Moderne sykling passer nok ikke stilen min så bra. Jeg er best i de lengste rittene. Når finalene starter tidlig har vi jo ikke kommet til slutten ennå, da drar jeg heller ikke fordelen distansen. Det er først helt mot slutten at folk begynner å bli helt tomme. Sånn sett foretrekker ikke jeg at finalene åpnes så tidlig, men det er jo en løype jeg har prestert godt i tidligere. For noen år tilbake ble det ikke kjørte skikkelig før siste gang opp Kwaremont. Det passet meg bedre. Jeg blir ikke yngre med årene, men det hender at jeg slumper til og får et godt resultat, sier han.

Høy stjerne i Oudenaarde

Som tidligere vinner av De Ronde er man per definisjon folkehelt i Flandern. På opplevelsessenteret i Oudenaarde henger bilder av nordmannen på museets vegger.

– Jeg føler det begynner å bli noen år siden jeg vant, og føler meg kanskje ikke like hot nå, selv om det nok er en del som nok kjenner meg igjen, sier han.

– Men du kan gå inn på en hvilken som helst bar i Oudenaarde og få noen til å spandere en øl på deg?

– Det skal du ikke se bort ifra, smiler han.

(Artikkelen fortsetter under bilde)

FORSMAK: Tadej Pogacar hang ikke helt med de beste, men var heller ikke altfor langt unna – etter Côte de Trieu – og med Greg Van Avermaet på bakhjulet under Dwars door Vlaanderen i midtuka. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Wout van Aert er trolig ute med sykdom, men det er fremdeles artister og  fryktløse typer igjen som belgierne trykker til sitt bryst. Her omtales de som flandriens og Mathieu van der Poel er som skapt for den hedersbetegnelsen. Det kan fort også Tadej Pogacar bli, selv om søndagens start er hans aller første og brosteinserfaringen er så som så. Dersom sloveneren skal snuse på seier i Oudenaarde, er han nødt til å gjøre det meste ut av noen få, korte og stupbratte, belgiske bondebakker:

– Jeg tror Pogacar kan gjøre det veldig bra. Jeg tror kanskje han vil slite med å vinne, men han har en OK spurt. Dersom han skulle komme inn til mål sammen med van der Poel, vil han ikke være favoritt i den spurten. Selv om (Kasper) Asgreen klarte å slå van der Poel i spurten i fjor. Du vet aldri helt hva som skjer mot slutten av så lange ritt, sier han.

Har følt seg bra på brostein

Intermarché-Wanty-laget trenger ikke på død og liv å gjøre det bra på søndag. Klassikersesongen er alt redde med Biniam Girmays triumf under Gent-Wevelgem, og på tampen av klassikerne er det på tide å slippe seg løs.

Selv om Kristoff er avmålt på egne vegne, har han positiv tilbakemelding å gi om utstyret han har tatt i bruk på brosteinen.

– Jeg har følt meg bedre på brostein enn på asfalt. For laget sin del tror jeg Gent-Wevelgem passet oss bedre enn Waregem, der det var bratte bakker med asfalt som underlag. Det er ikke like høy tempo på brostein. Litt mer motstand og krav til muskelkraft. Jeg tror det passer meg bedre. Turene opp Kemmelberg (fra Gent-Wevelgem nylig, vår anm.) kjentes egentlig ganske bra ut for min del. Det er mer brostein i Flandern rundt, sånn sett er det positivt, sier Kristoff.

Han ankommer starten i Antwerpen på Cube-ramme med 28 tommers tubeless-dekk på den store dagen. Så blir det opp til dagsformen å avgjøre hvor lenge han klarer å pine seg med i finalen:

– Jeg må klare å henge med over Koppenberg og Taaienberg. Klarer jeg det, er det gode sjanser for et gode resultat. Den siste turen over Kwaremont og Paterberg har jeg egentlig ganske gode erfaringer fra. Problemet er bakkene i forkant og selvfølgelig å ha en god posisjon inn i Kwaremont, ellers har man ingen sjanse, slår 34-åringen fast.

Løven fra Flandern

Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.

Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.

«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.

«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.

Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold

Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.

«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.

Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?

2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.

Gjennombruddet

Continue reading «Løven fra Flandern»

Beskjeden etter Tirreno snudde alt

(Sykkelmagasinet): Samme dag som han hadde gjennomført Tirreno-Adriatico, fikk Sven Erik Bystrøm beskjeden som snudde livet på hodet.

Hjemme i Haugesund hadde nemlig pappa Leif Erik Bystrøm brått og uventet blitt revet bort.

– Det var på kvelden etter siste etappe av Tirreno jeg fikk en kjedelig telefon hjemmefra. Min far hadde gått bort. Det var selvfølgelig en tøff tid. Den opprinnelige planen var at jeg skulle sykle Milano-Torino, men jeg kom meg heller med et fly hjemover, slik at jeg fikk være sammen med familien, forteller Sven Erik Bystrøm til Sykkelmagasinet.

Pappa Leif Erik pådro seg et hjerteinfarkt og ble ikke mer enn 64 år gammel. Han var godt oppdatert på sykling og en god støttespiller i haugesunderens karriere.

Sorg og sykdom

I forbindelse med begravelsen fikk Intermarché-Wanty-rytteren et lengre opphold hjemme enn først planlagt. Midt i sorgen har han også blitt satt tilbake av sykdom.

Faktisk har han ikke kunnet trene skikkelig siden han avsluttet det italienske etapperittet for snart to uker siden.

– Det har vært ganske mye forskjellig den siste tiden. Jeg kjente meg litt pjusk mot slutten av Tirreno, men sykdommen holdt seg i kroppen i 10-12 dager etterpå. Jeg tror kanskje det hele ble litt ekstra forsterket av en vanskelig periode generelt sett. Det slapp aldri helt taket, og da jeg forsøkte å trene hadde jeg ingen krefter. I løpet av helga har vi hatt omgangssyke i huset, så det har vært rimelig ’heavy’ for å si det sånn. Det har blitt lite trening.

– Tar Flandern som trening

Etter Biniam Girmays flotte seier under Gent-Wevelgem søndag, tok haugesunderen en prat med laget for å stake ut kursen videre.

Alt før sesongstart ble det diskutert å hoppe bukk over Paris-Roubaix, og heller vende fokus mot Amstel Gold Race, De Brabantse Pijl og Liège-Bastogne-Liège. Den planen har de nå bestemt seg for å følge.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ikke del av Kristoffs spurt-entourage

Laget ønsker i tillegg Bystrøm til start under søndagens Flandern rundt, men med fokus på den første delen av monumentet.

– Planen er å dra ned til Belgia på onsdag for å være der med laget. Det er litt mannefall foran Flandern, så de har spurt meg om å stille. Jeg har i utgangspunktet en hjelperytter-rolle de første 15-16 milene, eller i hvert fall så lenge jeg klarer. Deretter blir jeg igjen i Ardennene og trener i områdene rundt Amstel-løypa, forteller han.

– Hva tenker du om en slik rolle i Flandern?

– For å være ærlig hadde jeg egentlig sett for meg at jeg ikke skulle kjøre der. At jeg heller skulle trene meg opp her hjemme. Laget sa det kunne være bra for meg å komme ned til Belgia, være sammen med dem og få god oppfølging av støtteapparatet. Det blir mer å ta det som trening. Når det ikke forventes noe mer av meg, er det OK. I utgangspunktet liker jeg ikke å start et sånt ritt uten å være helt forberedt, sier han.

Bystrøms reserve vant

Nevnte Girmay har allerede reddet klassikersesongen for det belgiske laget, men har alt begynt hjemreisen til Eritrea. 21-åringen blir altså ikke å se på startstreken søndag.

– Han var egentlig reserve for meg, humrer Bystrøm og sikter til seieren i Wevelgem.

– Planen var egentlig at han skulle være med til og med De Panne, og så reise hjem til Eritrea. Han har vært i Europa i en lengre periode nå. Han kommer fra høyden der nede, så det blir en kombinasjon med familietid og høydetrening inn mot Giro d’Italia for ham.

– Hvilke egenskaper er det han besitter som gjør at han kan vinne Gent-Wevelgem som debutant?

– Det er ganske unikt det han gjør. Vi har visst at han er helt rå i posisjoneringskampen og den biten der. Det beviste han også i de første rittene og på Mallorca – der han vant. Det er jo egentlig det det handler om: Posisjon. Og så hjelper det jo med den spurten han har.

– Er det andre fysiske egenskaper som hjelper ham?

– Jeg har ikke tenkt så mye over det, egentlig – men hvis du sammenlikner den fysiske delen med løping, så kommer det veldig mange gode løpere fra Eritrea og Kenya. Mange av dem kommer fra høyden. Det viser seg gang på gang at de har en fysiologisk fordel. Det er jo litt det samme med ryttere fra for eksempel Colombia. Høyden har defintivt en effekt. Når det gjelder Girmay så er han såpass rå på den tekniske biten i tillegg, og det er imponerende. Han har ikke den samme bakgrunnen som oss. Jeg syklet jo for eksempel ritt i Belgia fra jeg var 16 for å lære meg dette, og fikk det inn tidlig. Sånn sett er det ganske imponerende, selv om han har vært innom Delko og laget i regi av UCI (World Cycling Centre i Aigle, vår anm.) tidligere, avslutter Bystrøm.

Slik har de jobbet med opptrekket rundt Kristoff

(Sykkelmagasinet): På lista over lagene med flest innkjørte UCI-poeng hittil i år, er belgiske Intermarché-Wanty Gobert høytflygende med en fin-fin fjerdeplass.

Forvandlingen har ikke skjedd plutselig, men gradvis. Foran WorldTour-oppgraderingen i fjor, fikk man knapt med tid. Satsingens nye performance manager, nederlenderen Aike Visbeek, var ikke innenfor portene før oktober, 2020.

Det er først nå arbeidet han og teamet rundt ham har lagt ned, har vist seg i praksis.

– Jan Hirt, Alexander Kristoff og Biniam Girmay har vunnet allerede. Hva har du egentlig gjort med Wanty-laget?

– Jeg får det spørsmålet ofte nå, og det er hyggelig det. Generelt, på det tidspunktet jeg kom inn i satsingen, så fungerte egentlig ikke prestasjonsbiten. I fjor høst kom hadde kun 10 av rytterne som samarbeidet med en fulltidsansatt trener i regi av oss. Nå er det antallet 24 ryttere. Utøverne trengte å få satt treningen inn i system. Vi har også ansatt to ernæringsrådgivere. Disse grepene vi har gjort, har begynt å gi seg utslag på landeveien, sier Aike Visbeek til Sykkelmagasinet.

Opptrer som en kollektiv enhet

Nederlenderen forteller at de kom godt forberedt til den første treningssamlingen i Spania foran årets sesong. Direktivene om hvordan de skulle arbeide og hvordan ting skulle gjøres, var krystallklare. I stedet for å sette av tid til team-building eller ’overlevelses-tur’, ble det jobbet beinhardt. Tre til fire timers trening hver eneste dag. Møter utover ettermiddagen og kvelden, og deretter litt sosialt.

Vel over i månedsskiftet januar/februar, viste blant andre Kobe Goosens, Jan Hirt og Biniam Grimay vei for resten av laget. Alt den 27. januar klang det i bjellen: Grimay spurtet inn til årets første seier i Port d’Alcudia på Mallorca.

Der det belgiske laget kanskje har imponert oss mest er måten de jobber kollektivt for hverandre på. Under UAE Tour ble toget som satte opp Jan Hirt til sammenlagtseier sammenliknet med Team Sky i velmaktsdagene. Også spurtopptrekket rundt Alexander Kristoff har tatt mye plass i hovedfeltet i første del av 2022.

Visbeek påpeker at opptrekkstoget er noe de har jobbet metodisk med fram mot sesongstarten.

– Alt under samlingen vi hadde i desember, så hadde vi tre møter for spurterne i laget. Vi hadde også egne møter med rytterne som utgjør spurtopptrekket. Vi ønsket å få gjort dette før sesongen startet og satte oss ned for å bli enige om hvordan vi skulle gjøre det. Vi lagde oss en plan og begynte å trene på opptrekket. Da sesongen startet hadde vi alt utviklet rollene og begynte å gjøre skikkelig gode opptrekk. Jeg tror rytterne setter pris på slike ting. De ser mer fram imot rittene hvis de vet hvilke roller de har å forholde seg til i forkant. Og så hjalp det selvsagt at vi fikk en god start, sier Visbeek.

Minner om Katusha-dagene

Det var møter med den tidligere sportsdirektøren fra Team Sunweb og SEG Racing Academy som våren 2021 overbeviste Kristoff tidlig om å forlate UAE-Team Emirates.

Det var blant annet performance-biten det gikk på: Rolle i laget, ritt, utstyr og ernæring.

Etter hvert ble også Adrien Petit hentet inn fra Total Energies, og da begynte det nye opptrekket å ta form.

– Han er en god opptrekker og road captain. For oss var det en stor investering, men samtidig en viktig brikke. Det er andre områder vi ikke er like sterke på som lag, men vi valgte å bruke pengene for å lage et godt opptrekkstog. Andrea Pasqualon hadde vi i laget allerede. Han er god nok til å vinne ritt selv, og kommer til å få sine sjanser. Han har gått med på å være en del av opptrekket, fordi han får jobbe med Alexander.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GOD STEMNING: Trening og ernæring er satt i system av den nye performance manageren hos Wanty-laget. Det setter Alexander Kristoff pris på. (Photo by Alessandro Volders / @cyclingmedia_agency).

Et godt moment for Wanty er at spurtopptrekket også inntar klassikerne sammen. Det gjør at tankene enkelt går tilbake til Katusha-dagene, der Kristoff hadde Marco Haller, Jacopo Guarnieri og – etter hvert – Michael Mørkøv tett rundt seg.

Hittil har det gjerne vært Dimitri Claeys, Sven Erik Bystrøm eller Loic Vliegen som har fungert som fartsholder inn mot flamme rouge (banneret som indikerer starten på den siste kilometeren). De siste 800 meterne er det først Pasqualon som skal i aksjon, før det er Petits oppgave å lede ut nordmannen foran de siste 200 meterne.

Italieneren har gjort en strålende jobb for kapteinen sin hittil. Under Clásica de Almería tro han først ut av pedalen, men klarte likevel å kjempe seg opp igjen og gi opptrekkstoget den foretrukne posisjonen inne ved gjerdet inn i den siste svingen. Også under Volta ao Algarve jobbet Paqualon strålende for å tette luka den voldsomme fartsøkningen Remco Evenepoel gjorde i forkant av spurten.

– Veldig klar over at andre er raskere

Det finnes jo mange raskere spurtere der ute, så hvorfor satser man egentlig på en gammel ringrev som Kristoff? For det første er Wanty-laget lite i den store sammenhengen, å hente for eksempel Dylan Groenewegen hadde nok blitt altfor dyrt.

For det andre, så tenker Visbeek helt motsatt. Dersom spurteren hans ikke er blant de alle raskeste, da er det jo desto viktigere å bygge et godt opptrekk rundt ham:

– I Valencia så opptrekket bra ut, men Kristoff manglet toppfarten mot spurtere som Fabio Jakobsen og Matteo Moschetti. Hva tenkte du da du så det?

– Vi er veldig klar over at Alex ikke har den aller raskeste spurten, men derfor er det også å ha et sterkt opptrekk rundt ham. Det vi vet er at han er veldig stabil i prestasjonene og har en veldig god avslutning etter et hardt ritt og en hard finale. Det er helt klart andre ryttere der ute som er raskere, derfor prøver vi også å gi ham bedre posisjoner å åpne spurten sin fra. Han er en rytter som er nødt til å avleveres i høy hastighet. Adrien Petit er rask og det gjør at vi er i stand til å tette litt av luka opp til toppspurterne, påpeker han.

Kristoff: – Føler meg mer konkurransedyktig

Etter overgangen til Wanty, er den sportslige hverdagen snudd på hodet for 34-åringen fra Stavanger. I UAE-drakten var presset langt større, og fokuset på klassikerne druknet litt med den vanvittige framgangen til Tadej Pogacar i Grand Tours.

Det ble heller ikke investert rundt Kristoff, slik han hadde håpet på innenfor laget. Med overgangen til Wanty, ble han igjen hentet som kaptein. Dessuten har han fri passasje inn mot både brosteinsklassikerne og Tour de France.

– Er det litt morsommere å sykle igjen nå, enn det var i UAE-Team Emirates?

– Ja, det er morsommere når man føler seg mer konkurransedyktig, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.

NYTT UTSTYR: Rytterne har kommet med gode tilbakemeldinger på aero-rammen til det tyske merket CUBE. (Photo by Alessandro Volders / @cyclingmedia_agency).

– Kan du si litt om hvordan dere jobbet med opptrekket inn mot årets sesong?

– Vi har jobbet litt med det, men det beste samarbeidet får man av å kjøre ritt sammen. Jeg synes vi har gjort det bra i sesongstarten og tror vi skal levere på samme nivå videre også. Jeg gleder meg til fortsettelsen, sier han.

Skal ikke bli med på hardkjøret til Van Aert

Lørdag begynner den belgiske våren med Omloop Het Nieuwsblad med start i Gent og målgang i Ninove. Selv om Wanty-laget har startet sesongen godt, er det som vanlig Quick Step-Alpha Vinyl, Trek-Segafredo og Jumbo-Visma som må bære favorittstemplet.

I tillegg vil både Lotto Soudal og Alpecin-Fenix ha berettiget håp om en topplassering i etterkant av møtet med Muur van Geraardsbergen og Bosberg dypt inn i finalen.

I øyeblikket passer det Visbeek godt å tone ned forventningene rundt Kristoff & Co:

– Det vi ønsker oss fra klassikerne er consistency, sier han og forklarer:

– Vi håper å ta med oss topp 10-plasseringer underveis, og innimellom stikke av med en topp 5 eller en tur opp på podiet, aller helst i et av WorldTour-rittene. Det vil være bedre enn hva vi klarte i fjor. Vi tok fjerdeplassen i GP Scheldeprijs og hadde en hel plasseringer rundt 12-20. Jeg tror vi er nødt til å spørre oss litt om hva som er realistisk for en rytter som Alex. Jeg mener han kan henge med helt i toppen av ritt som Milano-Sanremo og Gent-Wevelgem. Det har jo også vist før. Hvis tendensen fortsetter slik vi så denne sesongen, at en gruppe på fire-fem mann med Kasper Asgreen, Julian Alaphilippe, Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Sonny Colbrelli åpner finalen tidlig, så er ikke planen at vi skal være der sammen med dem. Men forhåpentligvis har vi flere ryttere i gruppe bak dem, som drar lasset i samme retning.

– Så målet foran Omloop Het Nieuwsblad blir?

– Igjen tror jeg vi skal være realistiske, selv om vi har åpnet sesongen bra. Dersom Jasper Stuyven, Wout van Aert og noen andre går til over Geraardsbergen, så skal vi være fornøyd hvis vi har ryttere med inn blant de ti beste, sier Visbeek.

PS: Til start under lørdagen Omloop Het Nieuwsblad stiller også Sven Erik Bystrøm. Haugesunderen klatret strålende på småkuperte etapper i Algarve nylig, og forsvarte faktisk en topp 10-plassering hele veien inn under WorldTour-rittet.

Den lange veien til Roubaix

Sykkelsportens kvinnelige elite måtte vente lenge på å slippe inn på brosteinen i Paris-Roubaix. Mens herrenes utgave så dagens lys i 1896, drøyde det altså helt frem til høsten 2021 før damene fikk prøve seg i den store klassikeren. Britiske Lizzie Deignan dro i land en imponerende triumf etter å ha først og fremst holdt unna for en desperat jaktende Marianne Vos over de svært så krevende 116 kilometerne. Det var hardt, utmattende, mange velt og særdeles spennende – akkurat slik et Paris-Roubaix skal være.

«Jeg er bare så utrolig stolt. Damesyklingen er ved et viktig veiskille, og dagen i dag er en del av den historien. Jeg er veldig stolt for å være med på dette,» sa Deignan direkte på den store sportskanelen Eurosport.

Etter et ytterst spesielt ritt — som grunnet koronasituasjonen var utsatt til oktober — ble det også et seiersintervju utenom det vanlige. Momenter som lojale lagvenninner, godt utstyr og grundige forberedelser måtte nemlig spille annenfiolin til et klart og tydelig politisk budskap.

«Alle fans som ser på, er også med og skriver historie i dag. Det er beviselig en appetitt for damesykling der ute, og utøverne som var med her i dag evner å gjøre dette til det hardeste rittet i verden. Å være den første vinneren, gjør meg derfor utrolig stolt,» slo Deignan fast.

Elisa Balsamo i trøbbel.

Paris-Roubaix er kanskje sykkelsportens største og mest sette endagsklassiker, og arrangøren ASO, er utvilsomt blant sykkelsportens mektigste aktører, kanskje den aller mektigste. At rittet attpåtil ble direktesendt på fjernsyn over hele Europa, så vel som hos våre transatlantiske venner i USA og Canada, ga anledningen alle solemerker av å være en svært vellykket dag for kvinnenes landeveissykling. Det ga også sportens høye herrer anledning til å gi seg selv et selvtilfreds, politisk korrekt klapp på skulderen.

Alt var likevel ikke rosenrødt. Det var nemlig etter tidenes første Paris-Roubaix Femmes at debatten om de påfallende forskjellene i premiepenger mellom kjønnene, slo gnist på nytt. For mens Lizzie Deignan mottok 1,500 euro, kunne vinneren av herrenes Paris-Roubaix, italieneren Sonny Colbrelli, innkassere 30,000 euro – altså 20 ganger mer enn sin kvinnelige kollega. Og selv om Deignans lag, Trek-Segafredo, i ånden til en slags moralsk kapitalisme, valgte å utligne forskjellen med penger fra egen lomme, er det ikke til å stikke under en stol at de mannlige utøverne har en langt mer innbringende hverdag enn de kvinnelige. Så mens støvet var i ferd med å legge seg over brosteinen, og landeveisesongen 2021 gikk mot slutten, begynte sykkelsportens forståsegpåere å undre seg følgende: Er økte premiepenger det viktigste grepet for å utvikle kvinnelige sykkelsport videre? Eller er dette lite konstruktiv symbolpolitikk?

Høna og egget Continue reading «Den lange veien til Roubaix»