november 2022 - Sykkel

Oh captain! My captain!

Det skjedde under Gent-Wevelgem, og gjentok seg under både Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– Under Gent-Wevelgem fikk Rasmus Tiller kramper mot slutten og endte som nummer 30. På plassen bak meg. Det var jo nesten litt komisk det og, sier Anders Skaarseth til Sykkelmagasinet.

Han er ikke den som er mest opptatt av plasseringssifferne, men resultatlistene viser 29.-plass i Wevelgem, 28.-plass i Flandern rundt og 27.-plass i Paris-Roubaix. Dersom man brekker de ned i grupper, dreide det seg om spurten om 5.-plassen i Wevelgem, spurten om 15.-plassen i Flandern og spurten om 14.-plassen i Roubaix.

Det aller viktigste er selvsagt at han beviste at han noe å gjøre i sjiktet mellom de 10-40 beste rytterne i tre brosteinsklassikere som strekker seg over fra 248.8 til 272.5 kilometer. Det var også en følelse den 27 år gamle kraftpakken fra Lillehammer hadde. Da satsingen hans ble overøst med tunge invitasjoner fra Flanders Classics, ble også den forventningen kvittert ut. Med Alexander Kristoff på vei inn i den samme klassikeroppstillingen neste år, kan det være en liten forsmak på hva som venter.

Anders Skaarseth er en relativt konstant faktor i norsk sykkelsport og etter hvert i Uno-X Pro Cycling. Tidligere lagkamerat Jonas Iversby Hvideberg omtaler han ”et lite anker i det norske sykkelmiljøet”. Det begynner å føles lenge siden allerede at han endelig fikk hentet hjem den norske mesterskapstrøya i U23-klassen i Lånke utenfor Stjørdal i 2017-sesongen. Faktum er likevel at det er nå han sannsynligvis gir seg i kast med det som skal bli hans beste år på sykkelsetet.

– Årets klassikersesong er godt overstått og selv om plasseringer nærme 30-tallet nok ikke gir deg statue i Storgata i Lillehammer, så må det ha gitt deg selvtillit at du faktisk står distansene såpass godt?

– Det er det jeg alltid har sagt selv og. At jeg gjerne kjører lange løp. Litt sånn klassikerne og mesterskap gjerne er. Jeg er en seig slitetype. Lett pining hele veien passer meg bra. De beste mister litt edge, og jeg kommer litt nærmere de beste. Jeg har ikke toppnivået som de beste har når de klemmer til, men jeg har et rykk et par hakk under som jeg kan gjøre mange ganger. Det føler jeg at jeg begynt å få vist litt.

– Jeg møter ofte syklister som ikke kunne ha brydd seg mindre om en plass, ja – la oss si utenfor topp 5-lista da, men prestasjonen kan jo likevel ha vært god. Hvordan tenker du rundt det selv?

STORT: For alle første gang fikk et norsk herrelag innpass i selveste Flandern rundt. Kristoffer Halvorsen (til venstre) hilser til folket. Det samme gjør Anders Skaarseth. FOTO: Wordup Projects

– Plasseringene betyr ikke så mye, annet enn at det kan bety litt UCI-poeng for laget.

Det jeg er fornøyd med er at viser at jeg hører hjemme i topp 30-gjengen i de tre rittene, selv om avslutningen og plasseringen isolert sett er for dårlig. I Roubaix er plasseringen kanskje så dårlig det kunne bli ut ifra hvordan jeg kjører. Hvis jeg neste år har med meg Rasmus og Alex, og kanskje også et par andre å spille på, og har litt flaks – så kan jeg kanskje få til noe á la Tom Devrient.

– Hvor langt føler du at du er unna å kjøre inn noen flere resultater? Kan det være en tanke å faktisk gå litt ned i størrelsen på rittene og få litt smaken på det?

– Jeg føler jeg har tatt litt steg i år. Jeg føler jeg har vært nærmere enn jeg noen gang har vært. Jeg har egentlig lyst til å kneppe til enda et hakk neste år slik at jeg faktisk kan være med å kjøre med de beste på en god dag. Jeg føler at posisjoneringen begynner å sitte og i tillegg å skjønne at det er hardt for alle. Alle tar i, men man trykker litt ekstra til hele veien. Sånn som i Flandern så er jeg først på toppen av Paterberg siste gang sammen med Kasper Asgreen og et par andre såkalt ”sterke ryttere”. Så jeg føler det nærmer seg noe.

– Du er 27 nå og er jo egentlig på vei inn i det som skal være karrierens beste år. Enig?

– Det er det jeg har tenkt litt selv og. Det er jo de beste årene som trolig venter. Jeg har ikke syklet siden jeg var sju, men nå har jeg ti år med god trening og sikkert ti år med 1000 timer. Da begynner det å bli noe. Jeg føler at jeg har de beste årene foran meg nå. 27, 28 og 29. Det er perfekt, det. Det er nå jeg føler at jeg er på mitt beste, egentlig.

– Hvordan er det med vinnerskallen din, eller er du bare en road captain som skal gjøre de rundt deg enda bedre?

– Faren er jo at det ene gjerne går litt på bekostning av det andre. Jeg føler likevel at om jeg får muligheten selv, så griper jeg den. Jeg har lyst til å vinne sykkelløp, jeg og. Ofte låser det seg litt til andre scenarioer, samt at jeg må være sterkere selv også. Men jeg vinner gjerne sykkelløp.

– Nå skal jeg være litt slem, da. Men hvorfor vant du ikke den etappen i Daupiné?

– Ja, for eksempel den, da. Det er ikke sånn at det står på viljen. Jeg må bare innrømme at han Vuillermoz (Alexis, vår anm.) var litt raskere enn jeg trodde. Tallene mine var ikke fryktelig dårlig eller noe sånt. Jeg synes ikke jeg gjorde noen klare feil. Han må jo bare få den at han var sterkere enn meg. Men den svei den der. Jeg har kjørt en del spurter på trening siden, ja. Jeg har lyst til å ta den neste gang. Det var gul trøye og etappeseier i WorldTour som lå i potten, så den var veldig sur, den.

– Etter en slik situasjon er vel heller ikke 2.-plassen verdt spesielt mye?

– Nei, jeg blir jo forbannet. Etter Dauphiné og fram til NM tror jeg at jeg tenkte på det under hver treningstur jeg var på.

– I NM har du også en avgjørende lissepasning?

– Der tenkte jeg: Enten vinner jeg NM, ellers blir det jævlig gunstig for laget. Jeg vil jo gjerne vinne selv og. Jeg kan ikke si noe annet. Hvis jeg ventet lenge nok, ville det enten bli meg eller Rasmus.

– Hvor vanskelig er det å tenke klart i den situasjonen der?

– Jeg måtte ta meg selv litt i nakken et par ganger inn mot mål. Det fristet å klemme til litt eller bare gå litt tidligere.

– Du kunne også ha gjort et opptrekk?

– Ja, vi snakket litt om det underveis. Jeg sa han (Rasmus Tiller) skulle lime seg til Edvald (Boasson-Hagen) og Alex (Kristoff) for de kom til å åpne tidlig. Så måtte jeg vente lenge nok før jeg prøvde. Den som tetter den luka, taper mest sannsynlig løpet. Alex gikk jo rett på. Dessverre for meg da, men veldig bra for laget.

– Det er ikke så lenge han kan avvente før du seiler inn til gull?

– Nei, han var veldig på.

– Hvordan følte du deg den dagen?

– Jeg følte meg veldig bra. Jeg hadde egentlig ønsket meg et enda hardere ritt. Da hadde det vippet enda mer i vår favør. Jeg, Rasmus og Tobias (Halland Johannessen) brukte ikke krefter hele dagen. Vi satt stille i båten. Vi snakket med en del andre proffer og nesten hintet til at det bare var å sitte stille. Det er ingen vits i å kaste bort kreftene. Tobias også som gikk til med to runder igjen mot slutten der. Det kommer også an på hvilke valg man har da.

– Jeg tror det var avtalt på forhånd?

– Jaja. De blir låst i det sånn sett, men det var resultatet av jævlig bra lagarbeid av de som jobbet. Hvis ikke måtte jeg og Idar (Andersen) ha brent oss på bålet enda tidligere.

– Hva slags karakter gir du selv for sesongen hittil?

– Det var som Theis Magelssen vel hadde sagt på TV under Danmark rundt at det ”er en sånn klassisk terningkast-fem rytter”. Terningkast fire kanskje, fem.

– Vil du selv kalle det for et gjennombrudd? – Jeg er fornøyd med at jeg har prestert jevnt på et høyere nivå.

– Det høres kanskje rart ut, men er du en av disse ryttere som faktisk passer bedre inn når dere får innpass i ritt i WorldTour?

IDYLL: Sol, brostein og rekognosering foran Paris-Roubaix. FOTO: Wordup Projects

– Jeg liker gjerne at det er mange dager på rad, at det er litt seigt. Jeg skulle gjerne ha kjørt en Grand Tour og gått i brudd på etappe 18. Det tror jeg hadde passet meg bra. Det er det jeg ønsker meg som et neste steg. For det første å gjøre en bra jobb underveis, men også å velge meg ut etapper. Under Dauphiné hadde jeg også sagt at dette var en dag jeg tror bruddet kan gå inn, og at her prøver jeg meg og går for det. I Grand Tours kan du plukke ut noen slike. Du kan være litt taktisk på etappene før og spare krefter. I tredje uka, etappe 16, 17 eller 18. Et eller annet som passer da, men det tror jeg passet meg fint.

– Jeg kaller dere ”Lillehammer-gjengen”, jeg. Du kan jo selv gjette deg til hvem jeg inkluderer der, men for meg står dere fram snille og hyggelige gutter, men også veldig ambisiøse. Det jeg husker av deg på slutten av Joker-tiden, er også at det var et punkt du nesten skulle ut i proffverdenen ”for en enhver pris”. Hvor ambisiøs mener du selv du var i den perioden? Og er du fornøyd i dag med veien du faktisk gikk, for her dukket det jo opp andre muligheter?

– Sett i ettertid tror jeg det viktigste har vært at jeg trives med det jeg driver med. Hvis ikke er ikke dette en greie jeg vil legge ned nok tid og innsats i, hvis jeg ikke har det gøy og trives i prosessen. Jeg er glad i sykkel og alt, men jeg må trives i settingen rundt og. Når det gjelder ambisjonene føler jeg det er litt typisk ”junior-/U23-syndrom”. Du føler på en måte at du må ut, og den gangen var ikke Uno-X heller det prosjektet vi kjenner i dag. Da var det ingenting, så da blir det kontilag eller WorldTour, og man vil gjerne prestere så fort som mulig i U23-klassen for å komme seg ut.

– Du skulle videre fra Uno-X og. I ditt hode?

– Ikke nødvendigvis etter hvert, nei. Jeg følte jeg lærte mye av det halve året i Cofidis og. Jeg fant ut at jeg må ikke være på det øverste nivået. Kun for penger og ikke trives med det. Da vil jeg heller trives og være et nivå under. Og heller være med og ta del i et prosjekt og et lag der man har en stemme og blir hørt. Der man har noe å si. Der man har noe å komme med og påvirke ting. Jeg føler mer tilhørighet da. I andre lag blir man mer bare en brikke i laget.

– Blir man han rare nordmannen?

– Ja, han poteten som kan sendes til

klatreløp, og som kan ringes halv 12 på kvelden og bli sendt til ritt i Spania, Frankrike, Italia og Gud veit hvor. Ikke et at det var noe galt i Cofidis, men jeg synes det var en fin erfaring som jeg lærte mye av selv og.

– Du åpnet ganske offensivt under Arctic Race?

– De ble litt overrasket der. De trodde jeg var en dårlig stagiaire, men så fant de ut at det var mye fart i han der, da. (Christophe) Laporte var litt småsjuk. Vi to satt i bruddet. Laporte droppet, mens jeg ble igjen som sistemann i bruddet. Vi kjørte Slovakia rundt sammen og, så vi har hatt en veldig god tone. Han og et par andre folk man ble kjent med der har jeg satt veldig pris på senere. Jeg lærte litt språk, det sitter litt fransk i meg etter det halvåret der. Jeg hadde også et tilbud fra dem på bordet, men jeg sa at det ønsket jeg ikke.

I UTVIKLING: Er det noe årets sesong har vist, er det at 27 år gamle Anders Skaarseth fra Lillehammer er et par nye steg nærmere de aller beste. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

– Hvorfor kom du fram til den avgjørelsen?

– Det var kanskje ikke det jeg forventet og trodde det var. Den franske stilen gikk litt på bekostning av min egen identitet. Jeg måtte oppføre meg litt annerledes enn den personen jeg er. Jeg liker best å være rett fram og ærlig, og meg selv 100 prosent. Og ikke bare påta meg en litt annen rolle i et annet lag. Da vil jeg heller være meg selv i Uno-X som jeg har rom til være.

– Hvordan vil du beskrive rollen du har tatt i gruppa hos Uno-X, og da tenker jeg ikke spesifikt på rollen som road captain?

– Jeg håper jeg er en som alle kan snakke med. Som er litt inkluderende. Et positivt tilskudd i gruppa og han som har litt kontroll på ting. Jeg liker å ha en finger med i mye og involvere meg mye. Det engasjerer meg det vi driver med.

– Hva engasjerer du deg i?

– Det er alt fra at jeg liker å engasjere meg i utstyr. Hva slags klær vi skal bruke. Hvilke regnjakker. Eller bare hva vi skal ha på fra leverandører.

Hvem er dårligst på å ankomme korrekt antrukket? Det er vel alltid en som kommer med lang under når alle andre stiller i kort-kort?

– Idar Andersen er kjent for å slite litt med å holde styr på sitt eget pass, sko og så videre. Men han gjør det med en sånn fin sjarm, så man kan ikke ta ham på det heller. Han glir godt unna der.

– Du er en sparringspartner for ledelsen også som rytterrepresentant?

– Jeg prøver å snakke med alle ledd, egentlig.

– Er det noen ting som er vanskelig å si ifra om?

– Jeg prøver ofte å komme meg tilbakemeldinger fordi jeg ønsker at prosjektet skal dra seg litt videre. Å dytte laget i rett retning. Jeg håper folk oppfatter meg som at jeg vil være en del av utviklingen vi allerede har.

– Det var litt det Kurt Asle Arvesen var innom også, at i bunnen har alle det samme ønsket. At laget skal bli bedre?

– Vi kan ofte diskutere ting, og jeg føler det er viktig. Hvis vi for eksempel diskuterer rundt nye hjul eller nye sykler så kan vi få beskjed om at det er mulig i år, eller det er ikke mulig før neste år. Det må vi ta tak i. Vi skal sjekke opp med leverandører. Jeg føler vi er et godt team på mange områder.

– Si litt om det du gjør som road captain, hva må du ta der og da og hva tar man i samarbeid med sportsdirektør i forkant?

– Jeg føler én ting er at road captain skal ha kontroll på vær og vind og alt det der. Det føler jeg egentlig er en egen greie som jeg føler er en selvfølge. Det jeg kanskje føler er viktigst og som kan få mest ut av er å kjenne hver enkelt rytter og klare å bruke de på best mulig måte. Noen trenger å få gode tilbakemelding og ros, mens andre må man snakke litt annerledes til. Å klare å trigge de tingene hos hver enkelt du kjører med, slik at vi får mest mulig ut av hverandre. Det synes jeg er veldig kult.

– Hvor mye får man kommunisert underveis?

– Det er mest i små drypp hele veien. Hvis det er rolig kan vi snakke mye fjas, og da.

– Fortell litt om dine egne forberedelser inn mot ritt!

– Jeg liker alltid å forberede meg mye selv og ikke bare legge det i hendene til sportsdirektøren. Jeg bruker mye tid på VeloViewer, kart og yr, og vær og vind, ja. Jeg pleier ofte å ligge én måned eller to i forkant. I april/mai kan jeg være inne og kikke på Dauphiné og se at etappe 6 kan være spennende og sånn og sånn.

– Hvis Stig Kristiansen sier at dere må passe dere for den jernbaneundergangen, og så vet du at løypa er lagt om og at dere skal kjøre rundt. Hva gjør du da?

– Noen ganger kommer det noen litt syrlige stikk. Det er jo bare gøy. Det går litt begge veier. Noen ganger kan jeg kjenne på at de bak i bilen er veldig opptatt av vind på et strekke. Og så kan jeg føle på at her kommer det ikke til å skje noe, men samtidig ha en følelse at det er mer aktuelt på et strekke vi ikke har snakket like mye om. Det viktigste er bare da å få snakket med guttene ute på veien.

– Jeg har snakket med noen av de andre rytterne, og de forteller meg at de stoler blindt på deg!

– Jeg er geografi og kartnerd i tillegg. Jeg liker å orientere meg om hvor jeg er og hvor jeg skal. Jeg liker det. Jeg bruker tid på å se på kart før jeg reiser til steder og. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har alltid likt å se i atlas, kart og slike ting fra jeg var mindre. Den interessen kan trigges litt naturlig i rollen også.

DET HELLIGSTE: Rasmus Tiller og Anders Skaarseth er viktige brikker i klassikerlaget til Uno-X. Her avbildet inne på velodromen i Roubaix. FOTO: Wordup Projects

– Neste år blir dere forsterket av Alexander Kristoff foran klassikerne. Hva mener du vi bør forvente av dere da?

– Jeg synes man skal forvente at vi skal være oppi der og kjøre om seier under nesten hver klassiker. I hvert fall i miksen av seierskamp og topp 10. Det føler jeg uansett hva slags lag det er. Jeg tror Alex vil løfte oss litt når det gjelder posisjonering underveis. Han kommer seg alltid tid bordet for å si det sånn. Jeg tror flere har noe å lære der. Jeg tror også noen av de yngre har godt av å få en god stayer inn. Du hører sjelden Alex si at han har en god dag eller dårlig dag. Han biter tenna sammen, uansett. Når finalen i Flandern starter etter 220 kilometer, så er det ingen som sitter med gode bein. Noen av de yngre føler jeg ofte leiter etter perfekte, gode bein. Men du får aldri det. Du må bare stå i det. Jævlig blir det, uansett. Jeg tror det kan løfte oss på den biten å få inn Alex. Det er sånn det er.

– Hvorfor holder du på med en sånn idrett, da, hvis det bare er jævlig?

– Det er mye som jævlig gøy og, da.

– Jeg har noen bilder av deg etter Flandern rundt. Det ser ikke ut som du koser deg?

– Jeg tror nok det var fordi jeg misfornøyd med oppløpet der. Man er jo knekt, ja. Men jeg liker litt å slite og gå litt i kjeller ‘n. Jeg trente veldig mye fra jeg var liten, uoppfordret av andre egentlig. Jeg har alltid likte å være ute på aktiviteter og seige ting. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker å bruke kroppen.

– Dere snakker jo mer med Jens Haugland enn jeg gjør, men av det jeg har hørt tidligere fra ham, så har det ikke vært altfor mye som har indikert at dere skulle gå for en kapasitet som Kristoff. Hvorfor tror du dere kom fram til at det nå likevel var timing for å gjøre et slikt stunt?

– Jeg har snakket mye med ham og hintet litt til Sven og Alex at vi gjerne skulle hatt dem på Uno-X. Alex har ikke akkurat syklet seg ned i verdi på tross av alderen hans. Jeg tror det bare kom til stykket at vi nok alltid har hatt lyst til å signere ham, men da må du også ta det steget over dørstokken og gå for det. Det tipper jeg de ble såpass trigget av, at de bare prøvde. Og så munnet det ut i en treårsavtale. Det har helt sikkert med kommersielle biten og med Alex inn som ledestjerne og som rollemodell for mange av de yngre som egentlig er noen av verdens beste junior- og U23-ryttere. Jeg tror det vil ha positivt innvirkning på oss og.

– Nå er det du, Erik Resell og Rasmus som begynner å vokse fram – hvordan er det at dere nå er på såpass høyt nivå?

– Jeg tror ikke man tenker over det. Man er bare en del av prosessen og så blir det en greie. – Rasmus er jo den nye Alex på en måte?

– Ja, jeg tror ikke man tenker mye over det. Men det kan også være lurt å ta to steg tilbake og bli klar over rollen man får som forbilde, og hvor man er hen og ikke la det bli en vane – men faktisk. Ja, sånn som under VM i Australia, det var dritkult å prøve og holde seg våken det året Thor vant, og så plutselig kan man risikere å stå der på startstreken selv. Man skal slå seg selv litt på brystet og tenke at det er mulig og.

– Du var vel fort i skjæringspunktet mellom junior og U23-klassen da Alex og Edvald begynte å herje litt i klassikerne, hvordan husker du det?

– Jeg har alltid sett på Flandern og Roubaix i alle år. Nå er jeg der selv som kanskje en av de aller beste norske.

– Du er jo opptrekker innimellom og går jo da også for å være en med en god avslutning selv. Hvor langt er det opp til en rytter som Rasmus Tiller for deg på det området der?

– Han har mye mer rå kraft enn meg. Han har noen hundre watt ekstra på maks, så han akselerer fra meg sittende opp en brosteinsbakke. Hvis vi sier at han har 50-100 watt ekstra, så går det litt fortere. Når han bruker mye av eksplosiviteten, så tappes muskulaturen hans fortere. Det gjelder å holde ham litt kald, mens jeg sjelden har noe problemer med å gå dypt og hente meg inn igjen. Sånn sett kan jeg makse, makse og makse, mens han ikke kan gjenta det flere ganger. Når han først gjør det, er han likevel et par hakk hvassere enn meg på alle områder.

– Å bli en enda bedre avslutter i en mindre gruppe en ting du jobber med?

– Jeg diskuterer det med Casper (Folsach, treneren) og prøver å trene på det. Og utvikle spisskompetansen litt med korte efforts på to, tre, fire og fem minutter. Det med spurt og. Spesielt etter Dauphiné der. Problemet mitt er også litt at jeg blir en potet. Folk ønsker at jeg skal kjøre alt mulig, og klatre. Jeg klatrer ikke så verst på mitt beste, men jeg har ikke trent noe spesielt på opptrekk heller. Plutselig skal jeg gjøre det, og da mangler jeg litt treningen og egenskapene for det. Å sitte og tråkke mye watt i høy fart er ikke noe jeg trener så mye på. Jeg blir en sånn degradert versjon av Wout van Aert, hvis jeg kan si det sånn.

3 om skaarseth

Rasmus Tiller, lagkamerat

Anders er veldig viktig for laget. Han tør å sette krav til både ryttere og støtteapparat. Han er en person som ikke er redd for å si det han mener, og er veldig ærlig i sine betraktninger. Også er han en veldig viktig road captain som leser sykkelløp godt. God til å ta avgjørelser underveis og vi stoler 100 prosent på hans avgjørelser.

Erik Nordsæter Resell, lagkamerat

Han har utviklet seg til å bli en veldig dyktig road captain. Han har alltid stålkontroll på løypa, viktige partier som kommer, hvis det er vind, men også når man kan tillate seg å ta det med ro. Det viktigste, eller det beste, er at han har så kontroll på det og selvtillit at vi andre ryttere kan stole 100 prosent på at han er der når det er kritisk og vi andre kan bare følge ham, så er vi der, vi og.

Gino Van Oudenhove, sportsdirektør

Jeg har hatt en del samtaler med Anders om posisjonen hans på laget og framtiden. Han er bevisst rundt at han ikke blir noen rytter som Kristoff eller Boasson-Hagen, men han har store ambisjoner om å bli road captain i klassikerne og i etapperitt. En rytter som kan komme seg ganske langt inn i finalen og som kan spille en avgjørende rolle for en av kapteinene sine. Jeg tenker kanskje at det på steget under WorldTour er mulig for ham å vinne løp. Han er i ferd med å bli en allsidig rytter på et rimelig høyt nivå, men det er viktig å opprettholde tanken på at han er god nok til å vinne ritt. Han tar fremdeles små steg hvert år. Han er god nok til å kjøre en fi nale i semiklassikerne og ble nummer to på en etappe under Dauphiné. Jeg kunne ha ønsket meg at han plukker seg ut noen ritt i løpet av sesongen der han satser på å kjøre inn et godt resultat.

Knudsens olympiske mesterstykke

21 år gamle Knut Knudsen sitter på en benk i den spartansk innredede kjellergarderoben i OL-velodromen i München og smiler. Fra banen over bruser et euforisk publikum som i spenning venter på den store finalen i 4000 meter forfølgelsesritt, men den unge nordmannen hører ikke bråket. Han tenker bare på den komiske forvirringen som hadde oppstått rett i forkant av sommerlekene, der den norske olympiske komité først hadde meldt han som banerytter, for så å stryke han fra lista igjen kort tid etter.

Nå var de norske funksjonærene nok sjeleglade for at de hadde tatt ut Knut allikevel. Levanger-ekspressen hadde tross alt dominert 4000 meter-konkurransene så langt i OL, og dette selv om det ikke engang fantes en velodrom i Norge.

Hjemme i Levanger pleide Knut å trene på en jordbane, all den tid han ikke jobbet som sveiser i K. Ellingsens Mekaniske Verksted A/S i Verdal, en liten mil unna hjembyen. Hva slags sykkeltalent ‘n Knut var hadde han allerede vist frem i en alder av femten år, da han vant junior-NM på bane i 1966, en bedrift han hadde gjentatt to år senere, men denne gangen i norgesmesterskapet for seniorer.

Lidenskap

Under OL-debuten i Mexico City i 1968 hadde Knut så kjørt inn til en respektabel tolvte plass på 4000 meter forfølgelsesritt og demonstrert sine usedvanlige tempoegenskaper for en hel verden. Kampen mot klokka er den unge nordmannens store lidenskap, disiplinert og viljesterk som han er.

Hans evne til å nullstille seg foran hver konkurranse, så vel som hans taktiske teft, får sykkelekspertene til å rose Knudsen som en ekte vinnertype. Tidligere denne uken hadde han først syklet 10-mils lagtempo sammen med Thorleif Andresen, Arve Haugen og Magne Orre, en konkurranse der Norge hadde kapret en overraskende 5.-plass, før han så på kvelden hadde syklet noen runder på velodromen i Olympiaparken.

«Jeg må jo se å få stivheten ut av kroppen» hadde han diktert inn i notatblokkene til Norges utsendte OL-journalister. Jammen hadde Knut vært den eneste utøveren av de til sammen 28 banerytterne som hadde turt å stille i lagtempokonkurransen to dager i forveien av kvalifiseringsrittet på banen. Der hadde beina til nordmannen riktignok vært like lette som konkurrentene hadde vært sjanseløse, og med tiden 4:49,06 hadde Knudsen sikret seg første plassen til kvartfinalen samme kveld.

Banerekord

Kvalifiseringens siste mann, Luis Diaz, hadde aldri hatt en reell sjanse mot Knut, som ikke bare hadde tatt igjen den stakkars colombianeren i løpet av de fjorten rundene, men også syklet to sekunder raskere enn under kvalifiseringen. Etter oppvisningen hadde ekspresstoget fra Levanger konstatert nøkternt «Med full klaff i semifinalen tror jeg det skal være mulig å slå banerekorden».

Så hadde‘n Knut selvfølgelig oppfylt sin egen profeti når han tidligere denne dagen hadde feid vest-tyskeren Hans Lutz av banen. Akkurat som for to dager siden, hadde den unge nordmannen utklasset motstanderen sin, bare at han nå – og dette nærmest i forbifarten – også hadde satt ny banerekord på 4:45,57.

Fra nå av var det ikke lenger til å stikke under stol at Knut var den store favoritten til å vinne gullmedaljen i 4000 meter forfølgelsesritt. Radioreporterne var allerede på plass i velodromen, men nå hadde NRK endret sendeskjemaet og satt opp direktesending fra München kun for å følge med på Knut sitt gullritt.

! REGNBUETRØYA: Olympisk mester i forfølgelsesritt i 1972, og verdensmester året etter. Det er ikke mange nordmenn som matcher Levanger- eksressens palmarés. FOTO: H. Jacobsen

Ramme alvor

Nervepresset på unggutten var enormt foran den siste og avgjørende duellen mot Xaver Kurmann, en utøver som tross alt var dobbelt verdensmester i 4000 meter forfølgelsesritt og attpåtil hadde vunnet bronse i OL for fire år siden i samme disiplin.

Knut måtte komme opp med noen taktiske finesser dersom han skulle klare å utmanøvrere sin sveitsiske motstander i finalen. I pausen mellom rittene, da han hadde ligget på massasjebenken til Kjell Kaspersen og i dialog med Stein Johnson under oppvarmingen, hadde Knut regnet ut at hvis han klarte å matche farten til Kurmann de første 2000 meter, ville kanskje psyken til sveitseren slå sprekker.

Knut var tross alt kjent for sin knusende avslutning i 4000-meteren. Når nordmannen gikk på banen i München for siste gang, så han norske flagg vaie fra tribunen. Lagtempogutta var tilstede, det samme var sykkelpresidenten Odd Pedersen og hele det norske støtteapparatet. Knut så motstander Kurmann gjøre seg klar på motsatt langside av velodromen, selvsikker og skjerpet. Men det var også Knut. Rolig gikk han på sykkelen og trakk pusten. Alt som betød noe i hans liv nå, var de neste 4000 meterne. Så gikk startskuddet. Kurmann åpnet i en drepende fart, som fikk musklene til Knut til å skrike. Men han måtte bite tennene sammen. Holde ut.

Utkjørt sveitser

Den første runden ble absorbert, snart den andre også og den tredje. Men så skjedde det. Sveitseren klarte ikke lenger å holde samme hastighet. Knut knep inn tidel etter tidel og plutselig lå han i ledelsen. For hver runde økte unggutten fra Levanger forspranget sitt. Han kunne kjenne på kroppsspråket at Kurmann hadde resignert. Da han kjørte ut av siste sving, løftet Knut høyre armen i været og vinket mot publikum. På tribunen var det jubelbrus og stående ovasjoner.

21 år gamle Knut Knudsen fra lille Norge, et land som aldri noensinne hadde hevdet seg på sykkel i OL, hadde nettopp fått en olympisk mester i 4000 meter forfølgelsesritt. Idet natten senket seg over OL-byen denne 1. september 1972 gikk en ny sykkelstjerne opp på himmelen, og med han drømmen om Norge som en sykkelnasjon.

HAGEN BEKREFTER OVERGANG

Fremtiden til proffsyklisten Carl Fredrik Hagen har denne høsten lenge vært uvisst, men tidligere i dag publiserte 31-åringen en melding på sosiale medier om at han fra og med 2023 skal sykle for nyopprettede Q36.5 Pro Cycling Team. Ovenfor Sykkelmagasinet utdyper Hagen om rammene for hans videre proffkarriere.

– Jeg har undertegnet en toårskontrakt med Q36.5 Pro Cycling Team som gjør at jeg er knyttet til laget i hvert fall ut 2024. Om alt stemmer for begge parter, kan jeg bli værende lengre også. Avtalen var klar for flere måneder siden, men på grunn av at alle detaljene rundt laget ikke var avklart ennå, så kunne jeg ikke gå ut med noe mer konkret informasjon om min videre satsing før nå, forteller Hagen.

SVEITSISK LAG

Q36.5 Pro Cycling Team, som ble godkjent av det internasjonale sykkelforbundet UCI først for noen dager siden, vil konkurrere under sveitsisk flagg og skal omfatte tjuetre ryttere, deriblant etablerte profiler som Jack Bauer, Damien Howson (begge fra Team BikeExchange – Jayco) og Gianluca Brambilla (fra Trek – Segafredo). Men også Hagen inngår i kretsen av ryttere som, basert på deres erfaring og tidligere prestasjoner, nødvendigvis vil få større ansvar innad i laget. Nordmannen, som i midten av oktober var i Milano for å møte det nye laget sitt for første gang, har bare positivt å berette om både lagets ryttere og støtteapparat. 31-åringen gleder seg til å ta fatt på sin femte sesong som proffsyklist om noen måneder.

– Jeg fikk et veldig bra førsteinntrykk av prosjektet og ikke minst folkene. Laget har en fin miks av ryttere med masse erfaring og enkelte talentfulle neoproffer. Alle var utadvendte og veldig lette å prate med og det virket på meg som om det er mye positivitet og energi blant rytterne. Det er første gang jeg kommer inn i et lag, der laget ikke har eksistert fra før, men hvor alt er i støpejernet. Jeg fikk inntrykk av at alle kan være med og påvirke lagets utvikling fremover, noe som er veldig tiltalende og motiverende, sier han.

SOLIDE PRESTASJONER

Hagens overgang kommer etter to år i Israel Start-Up Nation/Premier Tech som har vært preget av motgang. I 2021 spolerte en komplisert skulderskade store deler av sesongen, mens 31-åringen på vårparten i år ble tvunget til å gjøre omprioriteringer i rittplanen, da han først ble influensa- og deretter koronasyk. Under Vuelta a España tidligere i høst ble sammenlagtambisjonene så ødelagt av en velt på rittets første fjelletappe.

FARVEL: Etter to år i Israel Premier Tech har Carl Fredrik Hagen funnet seg en ny arbeidsgiver. FOTO: Marcus Liebold.

Motgangen til tross klarte Hagen å kjøre inn flere solide sammenlagtresultater i løpet av sesongen, deriblant topp-ti-plasseringer i enukersritt som Tour of Norway og Arctic Race of Norway. Prestasjonene til Hagen gikk ikke upåaktet hen hos sørafrikaneren Douglas Ryder, som lenge har vært lagsjef på internasjonalt toppnivå. 50-åringen var primus motor i å få starte opp en afrikansk sykkelsatsning i 2009 og som fra 2013 ble kjent under navnet MTN – Qhubeka.

Laget, der blant annet Edvald Boasson Hagen fikk syklet i seks sesonger, kunne feire flere store triumfer opp gjennom årene, deriblant en seier i vårklassikeren Milano-Sanremo og flere etappeseiere i alle Grand Tours. På slutten av 2021 klarte Ryder dog ikke å skaffe finansielle midler nok til å kunne opprettholde driften av WorldTour-laget og mistet lisensen. Siden har sørafrikaneren jobbet febrilsk bak i kulissene med å sette sammen et nytt og konkurransedyktig andre divisjonslag for 2023, som har en tydelig målsetning for fremtiden.

– Målet er helt klart å bli et WorldTour-lag på sikt, men nå er vi i startfasen av et helt nytt prosjekt. Det vil være lite realistisk å kunne forvente å bli invitert til Tour de France allerede til neste år, men vi kan få mange andre knallbra løp. Jeg har stor tro på at rittkalenderen i 2023 blir bra for både meg og laget. Som ProTeam har vi heller ingen forpliktelser til å kjøre alt av WorldTour-ritt, så forberedelsene til løpene vi får, vil kunne bli gode og strukturerte, påpeker Hagen.

INGEN NEDGRADERING

Fleksibilitet i rittprogrammet og erkjennelsen at sportslige nivåforskjeller mellom første og andre divisjonslag i moderne sykling har blitt borte for godt, gjør Hagens overgang til et smart valg. Det gjelder ikke å se seg blind på Q36.5 Pro Cycling Team sin offisielle status som Pro-lag, poengterer Hagen.

– Lagbyttet mitt er på ingen måte et steg ned for meg eller min karriere. Tvert imot. Det er en stor mulighet for å kunne utvikle meg videre som rytter, få egne sjanser og være med på å kjøre gode resultater i et nytt og spennende prosjekt, understreker han.

Lagets sponsorer, som skal finansiere driften og den sportslige utviklingen til Q36.5 Pro Cycling Team i årene fremover, vil annonseres i de kommende ukene. Inntil videre er det bare kjent at den sørafrikanske milliardæren Ivan Glasenberg skal være mesen for sykkelsatsningen og vil tette eventuelle finansielle hull av egen lomme om så skulle oppstå. Glasenberg, som ifølge Forbes-magasinet har en samlet formue på 9,1 milliarder US-dollar, er blant annet medeier i premium-klesmerket Q36.5, som altså vil bli lagets navnesponsor.

SPORTSLIG TYNGDE

Carl Fredrik Hagen og hans nye lagkamerater vil sportslig sett bli fulgt opp av blant andre Alex Sans Vega og Gabriele Missaglia, som begge har vært sportsdirektører i Team Qhubeka tidligere. Ved siden av nederlenderen Aart Vierhouten, vil også polakken Piotr Wadecki få en rolle som sportsdirektør i Q36.5 Pro Cycling Team. Mens Vierhouten kommer fra en tilsvarende stilling i UAE Team Emirates, har Wadecki samlet allsidig erfaring ved å lede det tidligere polske CCC-laget i godt over et tiår.

Videre vil Vincenzo Nibali utøve en rolle som teknisk rådgiver og bindeledd mot det italienske sykkelmiljøet. 37-åringen, som i løpet av sin sytten år lange proffkarriere vant både Giro d’Italia, Tour de France og Vuelta a España, så vel som Milano-Sanremo og Il Lombardia, vil uten tvil kunne komme med verdifulle innspill til både ryttere og støtteapparat i Q36.5 Pro Cycling Team. Etter den første samlingen i oktober, sitter Hagen igjen med mange gode inntrykk av nettopp den sportslige ledelsen i laget.

OFFENTLIGGJORT: Carl Fredrik Hagen annonserte tidligere i dag at han har undertegnet en toårskontrakt med Q36.5 Pro Cycling Team. FOTO: Marcus Liebold.

– Sportsdirektørene fremstod som veldig dyktige og motiverte. De var mer opptatt av å prate med rytterne og lytte til deres meninger enn å tre et ferdigspikret opplegg over hodet på dem, forteller nordmannen.

Q36.5 Pro Cycling Team er i gang med planleggingen av kalenderen for 2023 og er i skrivende stund i dialog med ulike arrangører om rittdeltakelser. Hvilke høydepunkter lagets første sesong vil inneholde, vil bli offentliggjort i tiden fremover.

– Rittkalenderen til laget er foreløpig uklart. Men jeg håper og har stor tro på flere endags- og etappeløp på WorldTour-nivå, som for eksempel Romandiet rundt og Sveits rundt. Disse, sammen med de norske etappeløpene, vil helt klart bli store og naturlige mål for meg i neste år, avslutter Hagen.

Stallen til Q36.5 Pro Cycling Team for 2023-sesongen:

  • Negasi Haylu Abreha (Etiopia)
  • Matteo Badilatti (Sveits)
  • Jack Bauer (New Zealand)
  • Gianluca Brambilla (Italia)
  • Walter Calzoni (Italia)
  • Marcel Camprubi Pijuan (Spania)
  • Fabio Christen (Sveits)
  • Filippo Colombo (Sveits)
  • Filippo Conca (Italia)
  • Corey Davis (USA)
  • Tom Devriendt (Belgia)
  • Mark Donovan (Storbritannia)
  • Alessandro Fedeli (Italia)
  • Carl Fredrik Hagen (Norge)
  • Damien Howson (Australia)
  • Tobias Ludvigsson (Sverige)
  • Cyrus Monk (Australia)
  • Matteo Moschetti (Italia)
  • Nicolo’ Parisini (Italia)
  • Antonio Puppio (Italia)
  • Joseph Rosskopf (USA)
  • Szymon Sajnok (Polen)
  • Nickolas Zukowsky (Canada)

Reisetips: Bli med til Portugals sykkelparadis

Det er i midten av februar. Jeg sitter på en liten café i Lisboa og nipper forsiktig på en dampende americano. Hjemme i Oslo er det null grader, holkeføre og uhørte strømpriser. Det er nå vinteren er på sitt verste i Norge, men her i Portugals hovedstad får varmluften fra Atlanterhavet meg til å senke skuldrene. På radioen spilles «Bejo Bafatada» av Ferro Gaita, et band fra Kapp Verde, som i virvlende tempo synger om livet i den tidligere portugisiske kolonien. Med trekkspill og ferrinho, en metallstang som det skrapes over med skje eller kniv for å lage rytme, skaper de en stemning som får meg til å glemme vinterdepresjonen en stund. Om noen timer, tenker jeg, og tar en ny slurk kaffe, er jeg enda lenger sør i dette landet og skal fordype meg i en region og i et sykkelritt jeg alltid har hatt lyst til å lære mer om. Om noen timer er jeg midt i Portugals store etapperitt, Volta ao Algarve.

Sykling i syden

Neste formiddag ligger den lille bryggen i Albufeira fremdeles og halvsover, men barene og restaurantene i de fargespettete høyblokkene på havnepromenaden vitner om at det pleier å være mye liv her jo senere på dagen det blir. I løpet av natten har jeg kommet meg på plass på Algarve-kysten, den sørligste regionen i Portugal som strekker seg fra den spanske grensen i øst til Atlanterhavet i vest. ”All inclusive- turistene”, som pleier å befolke regionens gylne sandstrender på sommerstid, er ingen steds å finne nå i februar, men istedenfor åpenbarer Algarve seg som et lite sykkelparadis.

Det er tørt, solfylt og med 20 grader i luften er det varmt nok til å kunne sykle i kort-kort. Ikke rart at mange proffsyklister sesongåpner her år etter år. Å drive med sykling i Algarve er rett og slett fryktelig enkelt, tenker jeg, idet jeg ser lagbussene ankomme startområdet. Kort tid etter prater jeg med Tobias Foss fra Jumbo-Visma om hvordan han liker seg på Algarve-kysten og om hvorfor han velger å stille til start i «Algarvia», som portugiserne kjærlig kaller Algarve rundt, og ikke i ett av ørkenrittene i Midtøsten som går parallelt.

– Jeg føler det er litt «Granka»-feeling her nede, sier han og tenker på de spanske Kanariøyene.

– Algarve-kysten er på mange måter en skjult perle ikke mange nordmenn kjenner til. Ikke bare er det et veldig fint område, men det er også ganske varmt stort sett hele året. For min del handler det om å finne ut hvor nivået ligger etter sesongpausen. Løypa har noen bakker som er skreddersydd for meg og så finnes det også en lang tempo som bør passe meg bra, forteller Tobias før han ruller til startstreken.

LOMMEMAT: Drar du ut på langtur i Algarve-regionen, er viltvoksende klementiner en ypperlig erstatning for sofistikerte barer og gels. Det du heller bør pakke i lommene er en vindvest og et par løse ermer i tilfelle det blåser.

Velt på oppløpet

Noen timer senere skal den norske Jumbo- Visma-rytteren dog se sitt håp om en mulig sammenlagtseier i rittet forsvinne like fort som sollyset synker ned i Atlanterhavet denne kvelden når han går ned i en absurd velt på vei opp til mål. Med femti meter igjen til målstreken i Alto da Fóia, kolliderer han med Colombias Sergio Higuita og taper verdifull tid i sammendraget.

Men dette vet foreløpig verken Foss eller jeg noe om, når jeg, etter at feltet har lagt ut på etappen, selv hopper på sykkelen for å bli bedre kjent med Algarve-regionen. Jeg sykler nordover og følger i samme løype som rytterne har tatt før meg. Straks jeg er ute av byen begynner det å stige. Selv om jeg gjennom hele vinteren har holdt det gående på rulla og sånn sett er i god form, kjennes det å klatre de analoge bakkene i Algarve som om jeg kun har ligget på sofaen og sett på Netflix de siste månedene.

På snirklende veier og gjennom klementin- plantasjer kjemper jeg meg videre oppover og når etter hvert et platå, der det begynner å rulle lettere. Siden feltet syklet en liten østlig sløyfe ved Benafim og Salir, gjør også jeg det, men finner fort ut at det ekte Algarve skjuler seg på steder som i Alte. Den lille landsbyen med de hvitkalkede husene har pyntet gatene med både flagg og alle slags sykkeltrøyer og utstråler en uimotståelig sjarm.

Noen gamle, solbrune menn heier på meg fra en gatecafé som om jeg var del av feltet som passerte her for ikke lenge siden. Jeg vinker tilbake, roper noen «olá, olá», som jeg har lært meg betyr «hei, hei», og tråkker videre mot São Bartolomeu de Messines. Men istedenfor å vende nesen mot høylandet, som rytterne, tar jeg sørover mot kysten igjen. Omtrent samtidig med David Gaudu fra Groupama-FDJ, som vinner etappen opp Alto da Fóia, er også jeg tilbake i Albufeira. Tilfeldighetene vil ha det til at det franske WorldTour-laget og jeg er innlosjert på samme hotell, så at jeg denne kvelden blir vitne til en aldri så liten «fête de la victoire».

FOLKLORE: Overalt i Algarve finner vi pittoreske hus i blått og hvitt som dette. Bygningene formidler et godt inntrykk av det tradisjonelle Algarve, slik det en gang har vært lenge før turistene inntok regionen.

Appelsinhonning

Neste morgen har jeg forflyttet meg til Faro, Algarves hovedstad og trafikk-knutepunkt, siden det er her den største flyplassen i regionen ligger. Faros første bosetninger ble anlagt allerede av fønikerne og kartagenerne i det første århundre før Kristus og utvidet av romerne som kalte stedet for «Ossonoba». Byen så maurerne og korsfarerne innta dens gater, før Jarlen av Essex plyndret Faro i 1596, og brente det ned. Et jordskjelv i 1755 ødela byen på nytt og endret Faros utseende for alltid. Mange av husene i gamlebyen, som ble bygget etter jordskjelvet på 1800-tallet, er i dag fraflyttet grunnet dårlige konstruksjoner, men det minsker ikke byens sjarm.

På et lite lokalt bondemarked kjøper jeg jordbær- og appelsinhonning, før jeg skifter og gjør meg klar for en ny sykkeltur. Jeg legger av gårde nordover mot innlandet igjen og kommer etter hvert inn på samme løype som jeg allerede syklet i går, men denne gangen fortsetter jeg lenger øst. Beina mine har vent seg til det bølgete terrenget og det kjennes lettere å klatre de mange små stigningene som området byr på. Etter fem mil med spredte pinjer og eukalyptustrær, som sender ut en bitter og velgjørende lukt, begynner vegetasjonen å bli tettere. Den skjermer meg for vinden, som har tatt seg opp, men hindrer samtidig utsikten utover dalføret som jeg er i ferd med å klatre ut av.

OPPKVIKKER: Iúri Leitão fra Caja Rujal (t.v.) og Rui Oliveira fra UAE Team Emirates (t.h.) diskuterer siste nytt over en kopp espresso før
start av den andre etappen i Volta ao Algarve.

På toppen av Barranco do Velho, en stigning som er like lang som klatringen til Tryvann i Oslo, men noe slakere, stopper jeg opp og plukker noen viltvoksende klementiner. Én trenger ingen energibarer på sykkelturer på Algarve, når lommematen bokstavelig talt vokser langs veien. Med lagrene fulle av C-vitamin og frihetsfølelse tar jeg fatt på utforkjøringen ned mot lavlandet igjen og kommer etter hvert til et stort veikryss i São Brás de Alportel, der også feltet vil passere om noen timer. Det slår meg at det på den store veien inn til Faro kommer til å gå styggfort i feltet, hvis jeg allerede lett kan ligge i førti kilometer i timen.

Når det senere denne ettermiddagen attpåtil er tempohester som Geraint Thomas fra INEOS Grenadiers, som dunker i front og forhindrer ethvert siste angrep, er det nesten en selvfølge at den raskeste spurteren i feltet, Fabio Jakobsen, vinner etappen. Briten Thomas triller i mål et drøyt halvminutt bak nederlenderen, glad for at han i år ikke trenger å risikere alt som i 2015 og 2016 da han vant Volta ao Algarve. Hvem altså hvis ikke Thomas vet hvilke egenskaper en rytter trenger for å vinne rittet?

– Du må helt opplagt være en god temporytter og så må du være god til å klatre. Du trenger ikke nødvendigvis å være den beste klatreren i feltet, men du må være blant de beste for ikke å tape så mye tid i sammendraget. Jeg liker å sesongåpne i Algarve, fordi rittet byr på en miks av harde etapper og en lang tempo. Det er alltid smart å sykle så mange tempoer du kan på vårparten, slik at du finner flyten til tempoene i Grand Tours senere i sesongen, påpeker han.

HJERTEBANK: Faro er Algarves hovedstad og kan varte opp med en spennende gamleby som forteller om byens rikholdige historie. Rett i nærheten av Faros havn pleier det å være bondemarked, der du kan kjøpe grønnsaker og honning så vel som kunsthåndverk.

Like langt som Remco

Dagen derpå skal den tidligere britiske Tour de France-vinneren få rett i sin analyse, når vidunderbarnet Remco Evenepoel dundrer inn til en overlegen temposeier i kystbyen Tavira og med dette legger fundamentet for sammenlagtseieren i Volta ao Algarve 2022. Ikke bare klatrer belgieren på nivå med de beste fjellgeitene i feltet, men han bekrefter nok en gang at han også er én av verdens beste temporyttere.

Når jeg tidlig denne dagen velger bort å følge med på Evenepoel til fordel for å oppdage mer av Algarve, skjer dette nettopp med utgangspunkt i at jeg ikke er i tvil på at belgieren vil vinne tempoen. For meg frister det derfor mer å legge ut på en langtur som i store trekk ligner på den første etappen i Volta ao Algarve og som er på tjue mil. Pågangsmotet mitt om at jeg i dag skal tyne beina får seg dog en rask realitetsorientering, når jeg på de første kilometere sykler rett inn i en helsikes motvind. Hvis jeg i det hele tatt skal komme meg gjennom dagens etappe, og ikke fortape meg i at puls og fart i dag nekter enhver form for fredelig koeksistens, så må jeg finne på noe jeg kan rette fokus på.

Altså begynner jeg å telle antall storker som sitter på høyspentmastene langs veien og som ser ut til å ha funnet seg en grei plass å overvintre på. Etter snaue fem mil passerer jeg Silves, en gammel maurisk metropol som før i tiden var møteplass for filosofer og vitenskapsmenn fra hele verden, og som i dag er et senter for korkproduksjonen i Portugal. Jeg fyller på vannflaskene, vel vitende om at jeg i løpet av den neste timen skal klatre femten kilometer inn i fjellene sør for Monchique. Vinden opp stigningen er såpass lumsk at jeg i enkelte partier føler meg lett som en fjær, mens jeg rundt neste sving plutselig opplever å tråkke i usynlig leire. Etter hvert som jeg klatrer oppover i terrenget, kan jeg skimte kystlinjen og det azurblåe Atlanterhavet i vest, mens jeg i sør ser utallige små vulkanbrune koller som har formert seg til en sammenhengende åsrygg.

VENTETID: Publikum venter å ta imot feltet på den tredje etappen av Volta ao Algarve. På den tøffe bakkespurten var det til slutt Fabio Jakobsen fra Quick-Step som trakk det lengste strået.

Cola & bounty

Siden jeg tross alt bare har kommet halvveis på turen, triller jeg ned fra fjellet for å spare på kreftene. I Aljezur, en liten landsby med gammel maurisk festning og pittoreske blåhvite hus, endrer jeg retning og fortsetter sørover parallelt med kysten. På bare få kilometere har det karrige fjellandskapet blitt erstattet av frodig beitemark, der ivrige kyr har annet å gjøre enn å følge med på en syklist som haster forbi. Løypa dirigerer meg mer og mer mot kysten, og i Carrapateira er det ikke mer enn et par sanddyner som ligger imellom meg og det åpnet hav. Husene og vegetasjonen her er gravd inn i sanden, i et forsøk på å skjerme seg for vinden, men det kan ikke jeg. En nådeløs sidevind tar tak i sykkelen min og flytter den gjentatte ganger midt i veibanen, selv om jeg nærmest lener meg mot vindkanten.

Først når jeg etter fjorten mil vender østover igjen blir det bedre. Bare at beina mine har begynt å bli seige. Jeg sykler nå på en stor vei inn til Lagos som anses å være ett av de mer velhavende steder langs Algarve-kysten. Byens velstand økte drastisk da Lagos på 1400-tallet ble handelsplass for afrikansk elfenben, gull og ikke minst slaver. Som en slave tråkker også jeg i pedalene, fordi etter snaue sju timer i sadelen er jeg redd for ikke å rekke hjem før det blir mørkt. Om det tidligere i dag var storker jeg talte, har jeg nå gått over til å telle antall rundkjøringer som det visst nok finnes uendelig mange av på vei til Portimão. Det er såpass mange av dem at til og med GPS’en min mister retningssansen og prøver å sende meg dit jeg nettopp kommer fra. Jeg skjønner at jeg akkurat nå trenger en cola og en svær Bounty om jeg skal komme meg tilbake til hotellet.

Det er bittert å innse at jeg åpenbart har bommet fullstendig på turens lengde, når jeg etter tjue mil fremdeles har tre mil igjen. Det er faktisk like mange kilometere som Remco har tråkket seg gjennom i dag, sier jeg til meg selv når jeg sjekker telefonen for resultatene fra tempoen, men jeg innser samtidig at jeg neppe vil klare en snitthastighet på femti kilometer i timen, slik han har greid. Men en kombinasjon av sukker og stahet pusher meg fremover og får meg til å glemme smertene i beina. Idet sola går ned og fargelegger hele Algarve-kysten i rødoransje, dukker hotellet mitt opp i det fjerne. Følelsen av aldri mer å legge på en slik tur, er borte med en gang jeg trykker på stoppknappen på GPSen. Algarve, det kan hende at du tynte beina mine, men du bare forsterket min store lidenskap. Hit skal jeg komme tilbake!

PRAIA: Algarve-kystens gylne sandstrender, kalt praia, invaderes av titusener av soltilbedere hver sommer. Om vinteren derimot ligger strendene folketomt og inviterer til en avslappende hviledag imellom sykkeløktene.

Slik ble Team Coop reddet

(Sykkelmagasinet): I starten av august ble det slått alarm i Team Coop om at laget sårt trengte millioner av kroner til å opprettholde satsingen, hvis ikke ville Gylne Gutuer på Stange stå igjen som Coop-lagets aller siste opptreden.

André Drege endte opp med å vinne grusklassikeren, at på til foran lagkamerat Andreas Stokbro. Men fremdeles så det beksvart ut rundt lagets framtid.

Et par uker senere kunne TV 2 Sporten likevel melde at det fremdeles var håp. Da hadde Tour of Norway-spydspiss Roy Hegreberg tatt en ringerunde til sine sponsorer, og fått napp hos energiselskapet Repsol.

Tidligere i høst ble det søkt om lisens foran 2022-sesongen, og ryttere som har vært aktuelle for satsingen ble holdt varme. Det har likevel vært litt ’hysj-hysj’ rundt opplegget, men i dag ble endelig nyvinningen Team Coop-Repsol presentert.

– Vi har reddet laget, Team Coop-Repsol, sier en tydelig lettet Roy Hegreberg til Sykkelmagasinet.

Hegreberg: – Ekstremt viktig

Den tidligere syklisten har i årevis lett land og strand rundt i Norge etter sponsorer for Tour of Norway og (tidligere) Hammer Stavanger. Denne gangen måtte han trå til for å redde sykkellaget med røtter helt tilbake til 2004-sesongen da de gikk under navnet Team Sparebanken Vest.

Og mens norsk sykkelsport har fått en gallionsfigur i Uno-X som stadig vekk presser seg nærmere WorldTour-lisens og Tour de France, så visste Hegreberg samtidig at det var et veldig viktig tomrom bak der han kunne fylle.

– Jeg er veldig glad nå. Jeg mener dette er ekstremt viktig for norsk sykkelsport. Det er avgjørende for de ti rytterne som nå får sjansen. De hadde enten lagt opp eller måttet ta satsingen ned et nivå i klubbene. Noen av dem hadde sikkert også gått til utenlandske lag med den usikkerheten det medfører. Dette er også viktig for ungt talent som ser at det er flere muligheter enn å måtte ta steget direkte opp til Uno-X, sier Hegreberg.

Han mener utviklingstrappa for norske ryttere ser mye bedre ut nå.

– Steget opp til Uno-X (fra klubbnivå) er stort, og det blir enda større når du ser hvordan de spisser satsingen og tar nye steg. Det gjør det enda viktigere at det finnes et kontinentallag som kan hjelpe rytterne opp dit. Det er ikke alle ryttere som drar til utlandet som lykkes. Det er kanskje bare et fåtall som ender opp med å bli vesentlig bedre. Fra oss har Embret (Svestad-Bårdseng) og Louis (Bendixen) tatt steget i år, og tre andre gjorde de i fjor. Det viser i hvert fall at laget gjør noe rett, og det skal vi fortsette med. Jeg tror også det er motiverende for syklister i juniorklassen og de yngste innenfor seniorklassen, å se at det er flere veier som kan føre fram til målet.

– 10 millioner for å drifte

Han anslår at det må mer enn 10 millioner kroner til for å drive en fullverdig satsing på kontinentalnivået i dag. Det gjelder nemlig det samme for ildsjelene i sykkelsporten som for alle oss andre: Alt har blitt dyrere de siste åra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FOTO: Louis Bendixen er blant rytterne som har hatt fin progresjon innenfor Coop-systemet. Neste år sykler han for Uno-X Pro Cycling Team. Rune Helliesen, Team Coop

Så da hovedsponsor Team Coop kom med forslag til sponsorstøtte til kvinnelaget Team Coop-Hitec Products og Team Coop, var det bare den ene halvdelen som jublet. Det var rett og slett ikke nok midler til at herredelen av satsingen kunne innta 2023-sesongen.

– Driften av et slik konsept har blitt veldig mye dyrere de siste åra. Reiser er dyrere, drivstoffprisene har steget. En sykkel som tidligere hadde kostet 50 000 kroner, koster 100 000 kroner i dag. Jeg kan anslå at det koster rundt 10 millioner kroner å drive et kontinentallag i dag. Da jeg selv la opp i 2012-sesongen klarte vi oss med 1/3 av den summen, sier han – vel vitende om at både COVID-19 og krigen i Ukrainia har bidratt til gjøre ting vanskeligere.

– Hvor nære var det at Team Coop nå ble historie?

– Det var en realitet at det nærmet seg slutten. Hadde vi ikke fått inn Repsol, hadde det ikke blitt noe mer. Det var alt eller ingenting. Vi var avhengige av en tittelpartner til, sier han.

Henter DS fra Ringerike

Det er seks ryttere fra dagens stall som blir med videre. Louis Bendixen og Embret Svestad-Bårdseng har alt gått til nye lag, mens også Andreas Stokbro får ny arbeidsgiver neste sesong.

Uten at Hegreberg vil bekrefte noen navn, er det svært nærliggende å tro at Drege, Olav Hjemsæter, Karsten Feldmann og Eirik Lunder er blant rytterne som blir med videre. I tillegg er Martin Tjøtta ventet å ta steget over fra Ringerike SK.

Derfra dukker nemlig også lagets nye sportsdirektør opp.

– Sverre Dyngeland Vik blir med oss som sportsdirektør. Han har veldig god oversikt over rytterne og har fått veldig gode skussmål. I tillegg blir Gilbert De Weerdt og hans belgiske støtteapparat med videre. Sverre gleder seg til å samarbeide med ham, og Gilbert er viktig for oss med så mange kontakter etter mange år i internasjonal sykkelsport.

Planlegging av 2023-sesongen

Nå begynner jobben med å forlenge med seks av de nåværende rytterne og signere de fire nye. Deretter skal alt av utstyr, samlinger, ritt-invitasjoner og annen logistisk planlegging starte opp.

– Det er jo egentlig nå den virkelige jobben starter, sier Hegreberg som regner med at godkjenning av UCI-lisens bare er en formalitet.

– Har dere dårlig tid på å stable 2023-opplegget på beina nå?

– Det går nok greit. Vi skulle gjerne hatt det på plass for en måned siden eller to, men nå er vi i november. Da er rytterne i off season, og mye av denne jobben hadde vi gjort nå, uansett.

Treårige avtaler på plass

Årets sesong ble avblåst tidligere enn planlagt for Coop-rytterne med dobbeltseier i Gylne Gutuer. Neste år – og i årene som kommer – skal Hegreberg, Erik Johan Sæbø, Jan Erik Fjotland, Njål Østerhus og Stein Ørn sørge for at historien ikke gjentar seg.

– Hvis vi skal drive et lag, skal vi gjøre det med et fullskala rittprogram. Det blir dyrt med alt vi har av utstyr og kjøretøyer, men nå har vi skrevet avtaler med både Coop og Repsol de neste tre årene, så da bare gleder vi oss til å ta fatt på den jobben, sier Hegreberg.

Energiselskapet Repsol er alt inne som sponsor for Stavanger SK og er generalsponsor for Tour of Norway. Repsol Norge har sitt hovedkontor i Stavanger og har vært inne som sponsor i norsk sykkelsport siden 2016.

Nytt er det også at Tour des Fjords AS nå skal tettere inn i driften av sykkellaget. Selv om Hegrebergs hovedfokus fremdeles vil være å arrangere Tour of Norway på vårparten.

– Det blir litt lettere når vi deler lokaler inne på Sola Arena. Jeg tror det er positivt både for Tour of Norway og andre prosjekter vi holder på med, avslutter Hegreberg.

Tar selvkritikk for rittprogrammet

– EN AV DE BESTE lagvenninne du kan få, skrev Katrine Aalerud på Twitter da nyheten om at Anouska Koster hadde signert for Uno-X ble offentliggjort.

Den norske Movistar-profilen syklet sammen med nederlenderen i 2019.

– Vi ble ganske gode venner. Hun er god på sykkelen og profesjonell, men også god å ha i laget. En person som bryr seg om andre og skaper mye godt humør. I løp skaper hun trygghet og går 100 prosent inn for jobben sin, enten det er å kjøre for andre eller om hun er kaptein (de få gangene hun har fått muligheten). Hun går bokstavelig talt i kjelleren. Flere ganger om mulig. Det er veldig inspirerende, sier Vestby-jenta til Sykkelmagasinet.

29-åringen fra Zwaagwesteinde i Friesland nord i Nederland, kan fort bli en nøkkelsignering foran den kommende sesongen. Hun bringer med seg stor rutine, godt humør og kjørestyrke i monn.

Et flatt land med sterk sykkelkultur. Det var nok også grunnen til at Koster selv fant fram til idretten, selv om innfallsporten var ganske langt unna Amstel Gold Race og Ronde van Limburg.

– Jeg har vært syklist lenge, sier hun med et smil og mimrer tilbake som om hun skulle vært godt oppe i 30-åra.

Startpunktet var imidlertid ikke før hun hadde fylt 13:

– Jeg visste ingenting om konkurranseaspektet den gangen. Det var mer at min mor brukte sykkel for å komme seg rundt. Jeg følte et behov for å komme meg ut på sykkelen og jeg ville være sammen med henne. Det var slik det hele startet, forteller hun.

Det høres kanskje litt rart ut i dag, men for lille Anouska åpnet dette en ny verden. Hun fant ut at det var egne klubber der hun kunne sykle sammen med andre, og at de igjen konkurrerte mot andre lag.

– Jeg ble med på noen løp nord i landet, der jeg kommer fra. Så fant jeg ut at jeg likte å konkurrere, og vokste mer og mer inn i sykkelsporten derfra.

ALT FOR VOS: Hun har syklet på lag med Marianne Vos i seks sesonger. Men nå var det på tide med noen nytt, synes Anouska Koster (til venstre). FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

Tok stadig steg

I årene som fulgte falt hun pladask for sykkelsporten, og skled gjennom de neste utviklingstrinnene på ren automatikk. Som 18-åring ble hun sendt til Junior-VM i København, der Lucy van der Haar tok gullet for Storbritannia, belgiske Jessy Druyts tok sølvet og danske Christina Siggaard hentet hjem bronsen for vertsnasjonen.

– I etterkant av det fikk jeg muligheten på et profflag, sier hun og snakker at på til om legendariske Dolmans – Boels Cycling Team.

Hun har nå 11 sesonger på landeveien bak seg. For lag som Rabobank-Liv, WaowDeals, Team Virtu, Parkhotel Valkenburg og Team Jumbo-Visma. I seks sesonger har syklet med superstjernen Marianne Vos.

– Marianne er en av de aller største sykkelrytterne noen sinne. Det hun gjør er helt spesielt. Hun har fortsatt masse krefter og er veldig smart i valgene hun tar underveis. Det er veldig fint å jobbe for henne, fordi du vet at hun kan vinne til slutt, sier hun.

Med overgangen til Uno-X Pro Cycling i 2023 og 2024 gjør hun et markant skifte i egen karriere. Fra å være trofast brikke rundt Vos i klassikerne og etapperitt, vil hun kjøre rundt med langt større ansvar i den norskedanske satsingen.

I et ungt, nystartet lag vil rutinen hennes være uvurderlig.

– Hvis du ser på Anouska så er hun god i alle terreng og presterer jevnt på et høyt nivå. Hun har veldig mye erfaring og har vært med i mange år. Du ser kvaliteten hennes i Ardennerklassikerne. Generelt er hun en god og stabil rytter. En topprytter, lyder skussmålet fra Lars Ytting Bak.

Søker bredde

Sammen med sjefen for satsingen, Jens Haugland, sportsdirektør Alex Greenfield og trener Jelle de Jong, har dansken bidratt til å utvikle lagets strategi på overgangsmarkedet. Fremdeles er det slik at bredden ikke er stor nok på kvinnesiden av idretten, og da har man også funnet ut at et lag kun bestående av skandinaviske innslag ikke er bærekraftig nok. På den andre siden har det åpnet opp for å lete i flere nord-europeiske nasjoner. At man nå har begynt å plukke ryttere fra storlag som Jumbo-Visma og Trek-Segafredo er et statement i seg selv.

Foruten Koster er det klart at også den tidligere juniorverdensmesteren Amalie Dideriksen slutter seg til laget foran neste sesong.

Etter vueltaen ble Maria Giulia Confalieri, nummer tre i årets Gent-Wevelgem, og med en rekke andre topplasseringer denne sesongen, også bekreftet.

– Vi var alle enige om at vi trenger noen med erfaring som kan forsterke laget vårt. Vi har en bredde med unge ryttere og noen talenter, nå skulle vi ha inn noen som vi kan stole på og som har erfaringen som trengs. Det er viktig at de kan dele den videre med unge, sier Ytting Bak.

Uno-X er et fremadstormende, appellerende prosjekt. De er ikke kjent for å gjøre ting halvveis, men snarere være gjennomført, offensive og uredde. Du trenger likevel ikke være Albert Einstein for å se at den første sesongen ikke har levert helt etter forventningene. Susanne Andersen benyttet seg av klassikerne til å kjøre inn størsteparten av UCI-poengene i satsingen. Selv om man har vært innom store ritt som Women’s Tour, Giro Donne og Tour de France Femmes, har man ikke klart å sette dype avtrykk etter seg sportslig sett.

– Uhell, sykdom, COVID og skader, ramser Ytting Bak opp som delforklaringer.

Han medgir at laget tidvis har ”fått bank” denne sesongen og merket seg noen ting han vil endre på:

– Det har vært noen ritt som vi burde ha droppet, og så er det andre vi kanskje burde ha vurdert. Vi har kjørt nesten alle de største rittene, men kanskje hadde det vært lurt å kjøre noen av de mindre i stedet. I og med at vi er WorldTour-lag skal vi også sikte mot WorldTour-ritt. Blant herrene er det kanskje bare ti prosent av rittene du kan velge bort, mens vi kan velge oss ut hvem av dem vi ønsker å sykle. Vi skulle kanskje ha kjørt mindre ritt innimellom, og heller prioritert å få noen gode opplevelser inn i gruppa, sier han.

Det har nemlig vist seg at å ha 11 konkurransedyktige ryttere i et så tøft program, har vært for lite.

MELLOMFORNYØD: Uno-X Pro Cycling har brukt året på å etablere seg i WorldTour, og det har ikke bare vært enkelt. FOTO: Wordup Projects

Ovebevisende debut

Etter NM i Levanger ble Marthe Berg Edseth signert og ble deretter dyttet rett ut på dypt vann under Giro d’Italia. En utfordring hun for øvrig løste på mesterlig vis, innen også hun ble nødt til å melde avbud foran de siste etappene.

Underveis i sesongen har Mie Bjørndal Ottestad tatt store steg, og gjorde blant annet en god figur under Tour de France Femmes sammen med Anne Dorthe Ysland.

Foran neste sesong har managementet tatt beslutningen om å rekruttere ytterligere for å stå bredere rustet. Dermed vil antall ryttere økes til 16.

– Det er noe jeg personlig gleder meg veldig til, innleder Ytting Bak.

– Vi vil ha litt flere strenger å spille på med nye forsterkninger inn. I år har vi blitt bedre kjent etter å ha kjørt mange løp sammen. Vi har lært mye og sett mange forskjellige sider av rytterne. Vi vet nå mer foran den kommende sesongen hva rytterne er i stand til og ikke. Vi har sett hvor mange steg Mie (Bjørndal Ottestad) har tatt. Anne-Dorthe (Ysland) har også vist kjempepotensial. Det var synd at hun skadet seg dagen etter Het Nieuwsblad, der hun kjørte flott. Hun startet godt for oss, og gjorde det også bra i Tour de France. Det er veldig mye potensial hos flere av jentene som fremdeles er veldig unge. De trenger mer erfaring, og den jobben har startet alt i år. De har kjørt de største rittene i verden.

Ytting Bak kjenner naturligvis godt til Amalie Dideriksen som de siste årene har satset tungt på bane sammen med Juli Leth.

Uno-X-lederen håper de skal klare å kickstarte Dideriksens karriere på nytt. Under Tour of Scandinavia valgte Trek-Segafredo å legge strategien opp rundt henne under de første to massespurtene. Før hun, symptomatisk nok, hoppet av rittet for å igjen å skifte fokus inn mot banesykling under EM i München.

– Hun har alltid kjørt for store lag. Boels- Dolmans tidligere og nå for Trek-Segafredo. Hun har veldig mye erfaring og vet hva som skal til. Hun har en veldig god personlighet, og jeg liker henne godt.

Bringer energi

Sports managementet i Uno-X har kikket nøye på typer under prosessen med å hente inn de rette elementene til en stadig voksende ryttergruppe.

Ytting Bak forteller at han snakket daglig med Koster under Tour of Scandinavia, og at det gode inntrykket han hadde av henne bare ble forsterket:

– Hun sto der hver dag og smilte over hele femøringen. At hun bringer energi og positivitet inn i satsingen er noe vi setter pris på, sier han.

Koster forteller at hun også fikk en god magefølelse i samtalene med Uno-X, og da var det en grei avgjørelse å hoppe på et miljøskifte.

– Jeg likte meg veldig godt på et skandinavisk lag og hadde et fint år i Virtu, så det var synd at de bestemte seg for å legge ned satsingen. Nå får jeg en ny mulighet. Jeg tok den med begge armer. Jeg tenkte at dette var en stor utfordring for meg. Noe nytt. Jeg mener at man bør utfordre seg selv innimellom.

– Hvordan ser du og andre ryttere på Uno- X-prosjektet fra utsiden?

– Både inntrykket jeg hadde av dem sett utenifra og etter at jeg hadde den første samtalen med dem, virket veldig profesjonelt. De har en god struktur, og det er noe jeg trenger. Det er et prosjekt som er bra for kvinnesykling, men jeg mener det er et lag med god standing både for gutter og jenter. Kvinnelaget har bare holdt på i ett år, men de har allerede kommet langt. Du ser at det er en profesjonell struktur rundt det, og det er godt å se at det vokser såpass fort, sier Koster.

29-åringen har også gode minner fra Ladies Tour of Norway (nå Tour of Scandinavia) fra tidligere. Tilbake i 2016 opplevde hun både å vinne etappen mot Halden og ta steget opp på sammenlagtpodiet, sammen med lagvenninnene Lucinda Brand og Thalita De Jong for Rabobank-Liv Woman Cycling Team.

SPRER GLEDE: Anouska Koster er en dyktig syklist og gledesspreder ute på landeveien. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

I takt med at etapperittet har vokst seg større de siste årene, har hun framfor alt vært opptatt med å hjelpe Marianne Vos til nye etappeseirer. Vos har syklet rittet fem ganger, har tre sammenlagtseirer, én andreplass og totalt 12 etappeseirer.

– Og nå sa hun: Nei, Anouska ikke dra til Uno-X, bli her og hjelp meg i stedet?

– Hun har ikke sagt noe om det til meg, så det var nytt for min del. Vi snakker godt sammen, sier Koster og viser igjen fram det varme smilet.

Neste gang hun kommer tilbake vil det være for et norsk lag.