Russisk rulett i Giro d’Italia

Idet jernteppet sto for fall og sykkelsportens egen perestrojka åpnet slusene for ryttere fra øst, dukket sovjeterne for første gang opp i Giro d’Italia. Alfa Lum hadde begrenset suksess i starten, men banet likevel vei for mange kruttsterke talent.

Continue reading «Russisk rulett i Giro d’Italia»

Kristoffs sjef mener Roubaix er lagets største sjanse

(Sykkelmagasinet): Alt onsdag ettermiddag satte Alexander Kristoff seg på flyet ned til Amsterdam og første del av reisen ned til brosteinsslitet i Roubaix.

Denne gangen uten hans vante reisepartner, Sven Erik Bystrøm – som blir igjen i Stavanger for å trene seg opp igjen etter sykdom.

– Det er hyggeligere å reise sammen med noen, men det blir greit å sette på en film når jeg først kommer meg inn på flyet, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.

For et lag basert i Binche, foregår selve brosteinsdronningen i deres egen bakgård. Det er ikke mer enn 100 kilometer mellom hovedkontoret til Wanty-gruppen og Roubaix. Laget overlater heller ikke noe til tilfeldighetene i inngang til klassikeren som avslutter vårsesongen for nordmannens del. 

– I morgen blir det en skikkelig langtur. Vi skal teste partiene underveis og sykle de siste 140 kilometerne av løypa. Det blir jo så å si alle de viktigste partiene, kommenterer han.

Rittet starter som vanlig i Compiègne, men det første av totalt 30 brosteinspartier dukker ikke opp før det gjenstår 161,4 kilometer av rittet.

– Har noe uoppgjort med Roubaix

Kristoff mener selv han ikke har gjort noe utenom det vanlige for å erobre rittet der 9.-plassen fra 2013 fremdeles peker seg ut som karrierebest. I nordmannens omgivelser er det likevel et sterkt ønske om at spøkelset nå skal røykes ut:

– Paris-Roubaix var fra starten av en del av diskusjonene vi hadde både rundt Alexander Kristoff og for oss som lag. Det er et ritt som aldri har vært det helt store for oss, selv om det praktisk talt går gjennom lagets satsingsområde, sier performance manager i Wanty-laget, Aike Visbeek til Sykkelmagasinet, og fortsetter:

– Derfor føler vi at vi har noe uoppgjort med nettopp dette rittet. Paris-Roubaix har sammen med Gent-Wevelgem og Flandern rundt vært de tre største målene våre. Min personlige følelse har vært at Roubaix er vår aller største sjanse. Når det er sagt, kan jeg ikke gi et godt svar på hvorfor Alexander aldri har klart å ta steget opp på podiet.

Søndag ankommer et syvmannslag fullt av selvtillit starten ved Château de Compiègne. For Intermarché-Wanty Gobert er klassikerperioden en suksess allerede, etter seirer under både Gent-Wevelgem og GP Scheldeprijs.

– Vi har ikke lenger et stort press, og kan se på Roubaix som en mulighet. Dette er viktig fordi dersom rytterne er for nervøse, er det et skikkelig tøft ritt. Det er en veldig god kjemi blant ryttere og vi har skapt et veldig godt miljø, sier Visbeek.

Kristoff: – Bedre enn forventet

Kristoff mener selv han var i godt slag alt under Milano-Sanremo, men 26.-plassen skjuler det faktum at verdiene hans over ryggen av Cipressa var hans beste noensinne. Seierskampen foregikk uansett utenfor hans rekkevidde.

Han gir seg selv godkjent pluss etter noen uker som kulminerte med at han spilte ut alle under den ærverdige spurtsklassikeren GP Scheldeprijs:

– Det gir meg en trygghet at jeg har noe i bagasjen fra klassikerne. Jeg fikk et godt resultat i Wevelgem. Vi vant rittet og kjørte bra. Jeg hadde også en god følelse etter Flandern rundt, samt seier i Scheldeprijs og én fra tidligere i sesongen (Clásica de Almería, vår anm.). Det var i hvert fall vesentlig bedre enn i fjor, selv om det ikke har vært på høyde med den beste sesongen min. Det har vært godkjent pluss, og sånn sett bedre enn jeg hadde forventet.

Rent fysiologisk er det ikke noe godt svar på hvorfor han kommer bedre til sin rett i Flandern rundt enn nettopp Paris-Roubaix. Ettersom det ene konseptet inneholder en rekke korte, steile bakker – burde flate bondeveier med ugrei brostein egentlig passet ham langt bedre.

– Føler meg bedre på brostein

Det som har stått mellom nordmannen og suksess i Roubaix har vært tekniske problemer, punkteringer og velt. Slike faktorer er vanskelig å utradere, fordi hele rittsituasjonen endrer seg i løpet av ett sekund.

Kristoff er i tillegg ærlig på at rekognosering i løyper han alt har kjørt igjennom flere titalls ganger tidligere ikke er det aller morsomste han bruker tida si på. Det finnes likevel nok av ryttere som vil hevde at det er den beste måten å forberede seg på til rittperioden i Belgia og Nord-Frankrike.

KOPIERER VINNEROPPSKRIFT: Da Sonny Colbrelli vant Paris-Roubaix i fjor, syklet han på 32 millimeter brede dekk. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Når det kommer til utstyrsbiten, er imidlertid 34-åringen mer på glid. Han var selv ikke fornøyd med Colnago-sykkelen som ble stilt til rådighet av UAE-Team Emirates, og stilte klare krav fra start av da han skulle over på CUBE hos Intermarché-Wanty Gobert.

– I vinter satte vi oss ned og snakket om utstyret og dekkene vi hadde. Du kunne se på Alex at han nå føler at han er det rette utstyret og oppsettet som gjør ham konkurransedyktig, sier Visbeek.

Det kan også Flandern rundt-vinneren fra 2015 bekrefte selv:

– Jeg føler meg bedre på brostein denne sesongen. Inntrykket mitt er at sykkelen ruller bedre på flat brostein enn det har gjort før, sier han.

Kopierer Colbrelli-løsning

En av tingene Wanty-laget skal sjekke ut denne uka, er helt nye NewMen-dekk.

– Vi skal bruke 32 millimeter brede dekk. Det er tilsvarende bredde som Sonny Colbrelli vant med i fjor. Da syklet jeg på 28 millimeter, som jeg også har brukt i de belgiske rittene. I Scheldeprijs syklet jeg på 25 millimeter, som er helt normale dekk. Det er litt annerledes i Roubaix, men dette er jo nesten cyclocross-dekk, kommenterer han.

Nye, bredere dekk gir ingen garanti for noe som helst, men håpet er at nordmannen skal komme seg helskinnet igjennom Arenberg-skogen og partiene som følger deretter.

De to årene han ikke har blitt hjemsøkt av uhell, har han blitt nummer ni og nummer ti. I fjor gikk det også ganske greit, med unntak av at han syklet de siste partiene inn mot Arenbergskogen uten bremser, og byttet sykkel rett før den fryktede sektor nummer 19. Da gikk han for øvrig ned én størrelse, til 25 millimeter brede dekk på reservesykkelen.

– Hva tenker du selv om muligheten til å vinne Paris-Roubaix? Det går jo ikke om du ikke har troen på det selv?

– Jeg har mer tro på det om jeg henger med uten velt underveis. Det er ingen bakker å dette av i, så sånn sett bør det passe meg bedre. Det er vanlig å ryke på grunn av beina, men i Roubaix ryker man gjerne av på grunn av utstyr eller krasj. Jeg følte at jeg hadde bra trøkk i Scheldeprijs, men tidligere har det vært slik at om ender opp i problemer – sliter jeg med å komme meg tilbake. Jeg er god nok til å henge med uten velt eller punkteringer, men sliter når jeg havner bakpå. Jeg har ikke hatt kapasiteten til å kjøre inn de beste igjen. Det er lettere sagt enn gjort, men under begge topp 10-plasseringene mine, slapp jeg unna uhell underveis.

PS: Intermarché-Wanty Gobert gjør noen endringer foran søndagens Paris-Roubaix. Inn kommer brosteinsspesialistene Baptiste Planckaert og Taco Van der Hoorn. I tillegg har nordmannen med seg Adrien Petit og Andrea Paqualon.

Soloseier for Kristoff under brutalt Scheldeprijs

(Sykkelmagasinet): Den tradisjonelle spurtklassikeren i Schoten, GP Scheldeprijs, har blitt mer interessant de siste årene etter at starten ble flyttet til forblåste Terneuzen.

Onsdag var sidevinden konstant, og Alexander Kristoff plasserte seg like greit i første rittet da hovedfeltet ble smadret i sidevinden alt etter 30 kilometer.

– Jeg følte meg bra hele dagen, og følte meg frisk fra starten av etappen, uttalte Kristoff i et intervju vist på Discovery etterpå.

Nordmannen ble etter hvert sittende i en gruppe på 14 mann, men satt i undertall. Team DSM og Alpecin Fenix hadde med to ryttere hver. BORA-hansgrohe hadde med hele fire, inkludert toppspurter Sam Bennett.

Fikk smake egen medisin

Iren hadde imidlertid en dårlig dag på sykkelen. På den siste runden av rittet, begynte rytterne på de andre lagene å støte annenhver gang, og Kristoff var blant rytterne som måtte tette.

På slutten av brosteinspartiet på Broekstraat, bestemte Wanty-rytteren å ta saken i egne hender. Han angrep med 7,4 kilometer igjen av det snaue 200 kilometer lange rittet:

– Det var et hardt ritt. Bora og Alpecin angrep annenhver gang mot slutten. Jeg slet med å dekke alle angrepene fordi jeg var alene. Mot slutten av brosteinen ville jeg gi det et forsøk og se om jeg kom meg av gårde, og om noen klarte å hente meg.

34-åringen dro til på tunge gir og fikk straks en diger luke. Bak klarte ikke de andre lagene å samkjøre jakten, og det tok ikke lang tid før han var utenfor rekkevidde. Under flamme rouge – altså én kilometer igjen – hadde han 25 sekunders ledelse, og kjørte solo inn til seier:

– Det er en av veldig få ritt jeg har klart å vinne solo, så jeg er veldig fornøyd med det, sa Kristoff som tidligere i år vant Clásica de Almería – da i en massespurt.

– Biniam Grimay vant i Gent-Wevelgem og du vinner her. Dere har hatt en fantastisk sesong i Wanty så langt. Hvordan forklarer du det?

– Vi har hatt en bra klassikersesong og generelt så langt denne sesongen, uansett hva som skjer resten av året kan vi være fornøyde.

– Mest brutale måten å sykle på

I kommentatorboksen til Discovery var en tidligere svensk toppsyklist mektig imponert av det han nettopp hadde fått servert:

– Den mest brutale måten å kjøre sykkelritt på er i sidevind, spesielt hvis den en konstant hele veien, kommenterte Magnus Bäkstedt i sendingen til Discovery.

Svensken vet godt hva han snakker om – som vinner av Paris-Roubaix i 2004.

Nettopp brosteinsdronningen venter om halvannen ukes tid. Generalprøven gikk i hvert fall strålende for 34-åringen fra Stavanger. I helga ble han nummer 10 i Flandern rundt. Også der var han tidvis imponerende, blant annet over stupbratte Koppenberg.

PS: Også Søren Wærenskjold (Uno-X Pro Cycling) kom seg med i første vifte i sidevinden. Men etter kalde og vanskelige forhold hele dagen, ble mandalitten nødt til å slippe teten med rundt fem mil igjen til mål. Onsdag ble Danny Van Poppel nummer to og Sam Welsford nummer tre.

– Det hadde vært deilig hvis han holdt seg litt unna

OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Forventningene til Tadej Pogacars Flandern rundt-debut hadde nådd voldsomme høyder i forkant.

Den doble Tour de France-vinneren ladet opp med 10.-plass i Dwars door Vlaanderen. Mathieu van der Poel vant. Det skulle også gjenta seg søndag, men det var slovenerens vanvittige forsering av Oude Kwaremont ved andre gangs passering alle snakket om etterpå.

I forkant hadde to større grupperinger fått slippe løs. På den andre enden av det 2,2 kilometer lange brosteinsstrekket hadde han tatt igjen samtlige.

– Jeg var litt for langt tilbake for å se det, men jeg tviler ikke, sier Alexander Kristoff om hans tidligere lagkamerat.

Imponerte på Koppenberg

Stavanger-mannen var uheldig og punkterte på vei inn mot Kwaremont for andre gang. Dermed misset han sjansen til å hoppe på det potensielt farlige mellombruddet, og ble nødt til å gjøre et catch up-game med de som herjet i teten av rittet.

Iherdig jobbing av Quick-Step Alpha Vinyl samlet gruppene med unntak av Dylan van Baarle og Fred Wright inn mot Koppenberg. Nordmannen fikk en god posisjon inn mot bakken, og overbeviste egentlig på vei opp. At han ikke tettet luka til Mathieu van der Poel og Pogacar var som man kunne forvente, men Sykkelmagasinets egne bilder fra den styggbratte bakken viser at han grov dypt.

GROV DYPT: Det kostet for Alexander Kristoff over Koppenberg. Stavanger-mannen hadde god posisjon inn i bakken, men klarte ikke å ta hjulet til Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.

– Jeg synes jeg hadde en fin dag. Jeg hadde en punktering da det begynte å gå hardt. Det var litt dumt, og jeg brukte en del krefter på å komme tilbake på Berendries. I det partiet mellombruddet gikk, var jeg rimelig kjørt. Da lå jeg på halen. Men fra Kwaremont andre gang var jeg egentlig helt grei. I Koppenberg startet jeg fra en veldig fin posisjon og hadde jeg vært god nok hadde jeg fulgt de beste, for jeg hadde jo hjulet deres. Men det gikk litt for fort.

Gikk forbi pappa Adrie

Jo lenger inn i det over 272,5 kilometer lange rittet man kom, jo mer utkrystalliserte van der Poel og Tadej Pogacar seg som de to sterkeste.

Sloveneren fikk muligheten til å knekke nederlenderen på vei opp mot Paterberg. UAE-Team Emirates-rytteren klarte også å åpne en liten luke bakover.

Alpecin-Fenix-kapteinen viste stor styrke da han tettet den igjen. Inn mot mål var rollene byttet om: Nå var sønnen av tidligere Flandern-vinner fra 1986, Adrie van der Poel, favoritten. På oppløpet kom både Dylan van Baarle og Valentin Madouas bakfra i høy fart, men 27-åringen kontrollerte det hele greit inn over streken. Dermed har han nå vunnet De Ronde to ganger – denne gangen i Wout van Aerts sykefravær.

– Det var vel favorittseier sånn sett, sa Kristoff og tenkte på forfallet fra Jumbo-Vismas kaptein.

Kristoff: – De rundt meg er hakket bedre

En skuffet Pogacar ble til slutt nummer fire, og var synlig frustrert over det faktum. På veien mellom Antwerpen og Oudenaarde, hadde han likevel sjarmert det sykkelgale Belgia til de grader.

Her setter man ekstra stor pris på flandriens som tar initiativ og kjører konkurrentene av bakhjulet. Pogacars oppvisning på Oude Kwaremont brakte tankene tilbake til Tom Boonen og Fabian Cancellaras dager. Eller til andre sykkelstorheter ennå lengre tilbake i tid: Johan Museeuw, Roger De Vlaeminck og Eddy Merckx. Han minner litt om sistnevnte fordi han er så komplett som sykkelrytter.

Kristoff er ærlig på at han selv ikke henger med når favorittene setter inn toppgiret, men sa seg likevel fornøyd med nok en topp 10-plassering.

– Jeg har ikke hatt en strålende vårsesong, men jeg har vært bedre enn i fjor. Jeg kjørte bra i Milano-Sanremo, men det gikk litt for fort. Jeg tror verdiene er greie, men det går nok litt fortere enn da jeg var på topp selv. Sånn sett er det ikke sikkert jeg er så mye dårligere, men de rundt er hakket bedre.

– Pogacars inntreden i klassikerne, hvordan synes du det går så langt?

– Han er ganske sterk. Han kunne godt ha holdt seg litt mer borte, sier Kristoff.

– Moderne sykling passer ikke stilen min

AALST (Sykkelmagasinet): Dagen før De Ronde van Vlaanderen har Intermarché-Wanty Gobert valgt å holde rytterne sine innendørs, og ikke la personer utenfor lagbobla slippe inn på hotellet i Zedelgem.

I hovedfeltet herjer ’peloton flu’ noe som faktisk gjorde et Israel Premier Tech valgte å trekke hele laget ut før starten av monumentet.

Skiftende værmeldinger gjorde at torsdag ble brukt til siste gjennomkjøring av løypa. Sykkelmagasinet møtte på Wanty-laget ved foten av Koppenberg. Et område Alexander Kristoff mener kan bli et nøkkelpunkt hvis et toppresultat i favoritt-rittet hans, Flandern rundt, skal være innenfor rekkevidde.

– Jeg tror det vil være optimalt for min del om jeg klarer å komme meg av gårde litt før de beste. Hvis jeg skal klare det, må det være et øyeblikk hvor det roer seg ned i feltet. Da kan jeg prøve å skli unna uten å bruke for mye krefter for det, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.

Strategien fungerte utmerket da han vant Gent-Wevelgem i 2019. Stavanger-mannen kom seg løs over Baneberg og kunne siden starte på Kemmelberg i sitt eget tempo:

– Jeg fikk et minutt gratis uten at jeg jobbet for det. Åpner det seg en slik mulighet er det gull verdt. Men det er mange som tenker den tanken, og da blir det jo gjerne høyt tempo hvis rytterne ender opp med å gå etter hverandre, forklarer han.

Det var for så vidt også en liknende variant som sendte ham head to head mot Niki Terpstra i 2015. På vei inn mot siste passering av Kwaremont og Paterberg.

– Ikke god nok til å matche de beste

Nesten åtte år senere er første passering av det tvehodete brosteinshinderet punktet der de snører seg til. På den andre siden venter utforkjøring og et lettkjørt parti ned mot «Monsteret i Melden», nemlig Koppenberg.

– Hvis det går rolig på den lille veien etter Paterberg, kan det være mulig. Jeg gjør regning med at jeg ikke får muligheten, men jeg skal øynene åpne for det. Da er jeg i så fall nødt til å sitte med der framme og ha en posisjon slik at det lar seg gjøre, sier han.

I dagens sykkelsport går det sport i åpne finalen tidlig. Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar tilhører en generasjon med både mot og evner til å gjøre det. Og holde unna for resten inn.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KORT OG BRUTALT: 500 meter, 13 prosent i snitt og 22 prosent på maks. Her er Intermarché-Wanty Gobert på vei opp Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Samtidig er Kristoff, selv om han har Flandern rundt-triumf på CV’en, ærlig på han ikke kommer like godt til sin rett som han gjorde tidligere.

– Det blir vanskelig for meg å vinne fra en mindre gruppe. I hvert fall den som sliter seg løs i de hardeste partiene. Jeg er ikke så god at jeg kan være med de beste over der. Jeg må innrømme at jeg ikke så sterk nå som jeg var tilbake i 2015. Det mest sannsynlige er at jeg henger med i gruppa bak de beste. Hvis det skulle samle seg på nytt mot slutten, kan det bli et godt resultat, sier Kristoff som sto på podiet både i 2019 og 2020.

– Hvorfor har det blitt slik?

– Moderne sykling passer nok ikke stilen min så bra. Jeg er best i de lengste rittene. Når finalene starter tidlig har vi jo ikke kommet til slutten ennå, da drar jeg heller ikke fordelen distansen. Det er først helt mot slutten at folk begynner å bli helt tomme. Sånn sett foretrekker ikke jeg at finalene åpnes så tidlig, men det er jo en løype jeg har prestert godt i tidligere. For noen år tilbake ble det ikke kjørte skikkelig før siste gang opp Kwaremont. Det passet meg bedre. Jeg blir ikke yngre med årene, men det hender at jeg slumper til og får et godt resultat, sier han.

Høy stjerne i Oudenaarde

Som tidligere vinner av De Ronde er man per definisjon folkehelt i Flandern. På opplevelsessenteret i Oudenaarde henger bilder av nordmannen på museets vegger.

– Jeg føler det begynner å bli noen år siden jeg vant, og føler meg kanskje ikke like hot nå, selv om det nok er en del som nok kjenner meg igjen, sier han.

– Men du kan gå inn på en hvilken som helst bar i Oudenaarde og få noen til å spandere en øl på deg?

– Det skal du ikke se bort ifra, smiler han.

(Artikkelen fortsetter under bilde)

FORSMAK: Tadej Pogacar hang ikke helt med de beste, men var heller ikke altfor langt unna – etter Côte de Trieu – og med Greg Van Avermaet på bakhjulet under Dwars door Vlaanderen i midtuka. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Wout van Aert er trolig ute med sykdom, men det er fremdeles artister og  fryktløse typer igjen som belgierne trykker til sitt bryst. Her omtales de som flandriens og Mathieu van der Poel er som skapt for den hedersbetegnelsen. Det kan fort også Tadej Pogacar bli, selv om søndagens start er hans aller første og brosteinserfaringen er så som så. Dersom sloveneren skal snuse på seier i Oudenaarde, er han nødt til å gjøre det meste ut av noen få, korte og stupbratte, belgiske bondebakker:

– Jeg tror Pogacar kan gjøre det veldig bra. Jeg tror kanskje han vil slite med å vinne, men han har en OK spurt. Dersom han skulle komme inn til mål sammen med van der Poel, vil han ikke være favoritt i den spurten. Selv om (Kasper) Asgreen klarte å slå van der Poel i spurten i fjor. Du vet aldri helt hva som skjer mot slutten av så lange ritt, sier han.

Har følt seg bra på brostein

Intermarché-Wanty-laget trenger ikke på død og liv å gjøre det bra på søndag. Klassikersesongen er alt redde med Biniam Girmays triumf under Gent-Wevelgem, og på tampen av klassikerne er det på tide å slippe seg løs.

Selv om Kristoff er avmålt på egne vegne, har han positiv tilbakemelding å gi om utstyret han har tatt i bruk på brosteinen.

– Jeg har følt meg bedre på brostein enn på asfalt. For laget sin del tror jeg Gent-Wevelgem passet oss bedre enn Waregem, der det var bratte bakker med asfalt som underlag. Det er ikke like høy tempo på brostein. Litt mer motstand og krav til muskelkraft. Jeg tror det passer meg bedre. Turene opp Kemmelberg (fra Gent-Wevelgem nylig, vår anm.) kjentes egentlig ganske bra ut for min del. Det er mer brostein i Flandern rundt, sånn sett er det positivt, sier Kristoff.

Han ankommer starten i Antwerpen på Cube-ramme med 28 tommers tubeless-dekk på den store dagen. Så blir det opp til dagsformen å avgjøre hvor lenge han klarer å pine seg med i finalen:

– Jeg må klare å henge med over Koppenberg og Taaienberg. Klarer jeg det, er det gode sjanser for et gode resultat. Den siste turen over Kwaremont og Paterberg har jeg egentlig ganske gode erfaringer fra. Problemet er bakkene i forkant og selvfølgelig å ha en god posisjon inn i Kwaremont, ellers har man ingen sjanse, slår 34-åringen fast.

Podcast: Nedtelling til Flandern rundt

Gruppo Compatto lader opp til den helligste søndagen i året. Litt for å teste ut et japansk toalett, men mest for å trekke inn stemningen før den store dagen. Vi går gjennom favoritter, outsidere, før vi tipper vinneren. En gang med hjernen, en gang med hjertet.

Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo

Som årets første monument signaliserer Milano-Sanremo at sykkelsesongen er i gang for fullt alvor. Den italienske klassikeren med sine nesten 300 km kommer bardus på noen, mens for andre er det sesongens høydepunkt. For den som vinner, har sesongen allerede blitt en ubetinget sukess.

Mot et vakkert bakteppe langs den italienske rivieraen er rittet langt, raskt og fysisk krevende, for ikke å si taktisk komplisert og ofte uforutsigbart. Det kan bli massespurt, bruddseier eller en tapper soloartist som lykkes. Ingen vet på forhånd, og det er magien ved La Classicissima!

Poggio

Poggio di Sanremo – tortur og rulett

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo»

Slik har de jobbet med opptrekket rundt Kristoff

(Sykkelmagasinet): På lista over lagene med flest innkjørte UCI-poeng hittil i år, er belgiske Intermarché-Wanty Gobert høytflygende med en fin-fin fjerdeplass.

Forvandlingen har ikke skjedd plutselig, men gradvis. Foran WorldTour-oppgraderingen i fjor, fikk man knapt med tid. Satsingens nye performance manager, nederlenderen Aike Visbeek, var ikke innenfor portene før oktober, 2020.

Det er først nå arbeidet han og teamet rundt ham har lagt ned, har vist seg i praksis.

– Jan Hirt, Alexander Kristoff og Biniam Girmay har vunnet allerede. Hva har du egentlig gjort med Wanty-laget?

– Jeg får det spørsmålet ofte nå, og det er hyggelig det. Generelt, på det tidspunktet jeg kom inn i satsingen, så fungerte egentlig ikke prestasjonsbiten. I fjor høst kom hadde kun 10 av rytterne som samarbeidet med en fulltidsansatt trener i regi av oss. Nå er det antallet 24 ryttere. Utøverne trengte å få satt treningen inn i system. Vi har også ansatt to ernæringsrådgivere. Disse grepene vi har gjort, har begynt å gi seg utslag på landeveien, sier Aike Visbeek til Sykkelmagasinet.

Opptrer som en kollektiv enhet

Nederlenderen forteller at de kom godt forberedt til den første treningssamlingen i Spania foran årets sesong. Direktivene om hvordan de skulle arbeide og hvordan ting skulle gjøres, var krystallklare. I stedet for å sette av tid til team-building eller ’overlevelses-tur’, ble det jobbet beinhardt. Tre til fire timers trening hver eneste dag. Møter utover ettermiddagen og kvelden, og deretter litt sosialt.

Vel over i månedsskiftet januar/februar, viste blant andre Kobe Goosens, Jan Hirt og Biniam Grimay vei for resten av laget. Alt den 27. januar klang det i bjellen: Grimay spurtet inn til årets første seier i Port d’Alcudia på Mallorca.

Der det belgiske laget kanskje har imponert oss mest er måten de jobber kollektivt for hverandre på. Under UAE Tour ble toget som satte opp Jan Hirt til sammenlagtseier sammenliknet med Team Sky i velmaktsdagene. Også spurtopptrekket rundt Alexander Kristoff har tatt mye plass i hovedfeltet i første del av 2022.

Visbeek påpeker at opptrekkstoget er noe de har jobbet metodisk med fram mot sesongstarten.

– Alt under samlingen vi hadde i desember, så hadde vi tre møter for spurterne i laget. Vi hadde også egne møter med rytterne som utgjør spurtopptrekket. Vi ønsket å få gjort dette før sesongen startet og satte oss ned for å bli enige om hvordan vi skulle gjøre det. Vi lagde oss en plan og begynte å trene på opptrekket. Da sesongen startet hadde vi alt utviklet rollene og begynte å gjøre skikkelig gode opptrekk. Jeg tror rytterne setter pris på slike ting. De ser mer fram imot rittene hvis de vet hvilke roller de har å forholde seg til i forkant. Og så hjalp det selvsagt at vi fikk en god start, sier Visbeek.

Minner om Katusha-dagene

Det var møter med den tidligere sportsdirektøren fra Team Sunweb og SEG Racing Academy som våren 2021 overbeviste Kristoff tidlig om å forlate UAE-Team Emirates.

Det var blant annet performance-biten det gikk på: Rolle i laget, ritt, utstyr og ernæring.

Etter hvert ble også Adrien Petit hentet inn fra Total Energies, og da begynte det nye opptrekket å ta form.

– Han er en god opptrekker og road captain. For oss var det en stor investering, men samtidig en viktig brikke. Det er andre områder vi ikke er like sterke på som lag, men vi valgte å bruke pengene for å lage et godt opptrekkstog. Andrea Pasqualon hadde vi i laget allerede. Han er god nok til å vinne ritt selv, og kommer til å få sine sjanser. Han har gått med på å være en del av opptrekket, fordi han får jobbe med Alexander.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GOD STEMNING: Trening og ernæring er satt i system av den nye performance manageren hos Wanty-laget. Det setter Alexander Kristoff pris på. (Photo by Alessandro Volders / @cyclingmedia_agency).

Et godt moment for Wanty er at spurtopptrekket også inntar klassikerne sammen. Det gjør at tankene enkelt går tilbake til Katusha-dagene, der Kristoff hadde Marco Haller, Jacopo Guarnieri og – etter hvert – Michael Mørkøv tett rundt seg.

Hittil har det gjerne vært Dimitri Claeys, Sven Erik Bystrøm eller Loic Vliegen som har fungert som fartsholder inn mot flamme rouge (banneret som indikerer starten på den siste kilometeren). De siste 800 meterne er det først Pasqualon som skal i aksjon, før det er Petits oppgave å lede ut nordmannen foran de siste 200 meterne.

Italieneren har gjort en strålende jobb for kapteinen sin hittil. Under Clásica de Almería tro han først ut av pedalen, men klarte likevel å kjempe seg opp igjen og gi opptrekkstoget den foretrukne posisjonen inne ved gjerdet inn i den siste svingen. Også under Volta ao Algarve jobbet Paqualon strålende for å tette luka den voldsomme fartsøkningen Remco Evenepoel gjorde i forkant av spurten.

– Veldig klar over at andre er raskere

Det finnes jo mange raskere spurtere der ute, så hvorfor satser man egentlig på en gammel ringrev som Kristoff? For det første er Wanty-laget lite i den store sammenhengen, å hente for eksempel Dylan Groenewegen hadde nok blitt altfor dyrt.

For det andre, så tenker Visbeek helt motsatt. Dersom spurteren hans ikke er blant de alle raskeste, da er det jo desto viktigere å bygge et godt opptrekk rundt ham:

– I Valencia så opptrekket bra ut, men Kristoff manglet toppfarten mot spurtere som Fabio Jakobsen og Matteo Moschetti. Hva tenkte du da du så det?

– Vi er veldig klar over at Alex ikke har den aller raskeste spurten, men derfor er det også å ha et sterkt opptrekk rundt ham. Det vi vet er at han er veldig stabil i prestasjonene og har en veldig god avslutning etter et hardt ritt og en hard finale. Det er helt klart andre ryttere der ute som er raskere, derfor prøver vi også å gi ham bedre posisjoner å åpne spurten sin fra. Han er en rytter som er nødt til å avleveres i høy hastighet. Adrien Petit er rask og det gjør at vi er i stand til å tette litt av luka opp til toppspurterne, påpeker han.

Kristoff: – Føler meg mer konkurransedyktig

Etter overgangen til Wanty, er den sportslige hverdagen snudd på hodet for 34-åringen fra Stavanger. I UAE-drakten var presset langt større, og fokuset på klassikerne druknet litt med den vanvittige framgangen til Tadej Pogacar i Grand Tours.

Det ble heller ikke investert rundt Kristoff, slik han hadde håpet på innenfor laget. Med overgangen til Wanty, ble han igjen hentet som kaptein. Dessuten har han fri passasje inn mot både brosteinsklassikerne og Tour de France.

– Er det litt morsommere å sykle igjen nå, enn det var i UAE-Team Emirates?

– Ja, det er morsommere når man føler seg mer konkurransedyktig, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.

NYTT UTSTYR: Rytterne har kommet med gode tilbakemeldinger på aero-rammen til det tyske merket CUBE. (Photo by Alessandro Volders / @cyclingmedia_agency).

– Kan du si litt om hvordan dere jobbet med opptrekket inn mot årets sesong?

– Vi har jobbet litt med det, men det beste samarbeidet får man av å kjøre ritt sammen. Jeg synes vi har gjort det bra i sesongstarten og tror vi skal levere på samme nivå videre også. Jeg gleder meg til fortsettelsen, sier han.

Skal ikke bli med på hardkjøret til Van Aert

Lørdag begynner den belgiske våren med Omloop Het Nieuwsblad med start i Gent og målgang i Ninove. Selv om Wanty-laget har startet sesongen godt, er det som vanlig Quick Step-Alpha Vinyl, Trek-Segafredo og Jumbo-Visma som må bære favorittstemplet.

I tillegg vil både Lotto Soudal og Alpecin-Fenix ha berettiget håp om en topplassering i etterkant av møtet med Muur van Geraardsbergen og Bosberg dypt inn i finalen.

I øyeblikket passer det Visbeek godt å tone ned forventningene rundt Kristoff & Co:

– Det vi ønsker oss fra klassikerne er consistency, sier han og forklarer:

– Vi håper å ta med oss topp 10-plasseringer underveis, og innimellom stikke av med en topp 5 eller en tur opp på podiet, aller helst i et av WorldTour-rittene. Det vil være bedre enn hva vi klarte i fjor. Vi tok fjerdeplassen i GP Scheldeprijs og hadde en hel plasseringer rundt 12-20. Jeg tror vi er nødt til å spørre oss litt om hva som er realistisk for en rytter som Alex. Jeg mener han kan henge med helt i toppen av ritt som Milano-Sanremo og Gent-Wevelgem. Det har jo også vist før. Hvis tendensen fortsetter slik vi så denne sesongen, at en gruppe på fire-fem mann med Kasper Asgreen, Julian Alaphilippe, Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Sonny Colbrelli åpner finalen tidlig, så er ikke planen at vi skal være der sammen med dem. Men forhåpentligvis har vi flere ryttere i gruppe bak dem, som drar lasset i samme retning.

– Så målet foran Omloop Het Nieuwsblad blir?

– Igjen tror jeg vi skal være realistiske, selv om vi har åpnet sesongen bra. Dersom Jasper Stuyven, Wout van Aert og noen andre går til over Geraardsbergen, så skal vi være fornøyd hvis vi har ryttere med inn blant de ti beste, sier Visbeek.

PS: Til start under lørdagen Omloop Het Nieuwsblad stiller også Sven Erik Bystrøm. Haugesunderen klatret strålende på småkuperte etapper i Algarve nylig, og forsvarte faktisk en topp 10-plassering hele veien inn under WorldTour-rittet.

Lyst på sykkelen til Alexander Kristoff?

(Sykkelmagasinet): For den nette sum av 75 000 kroner kan du nå cruise rundt på treningssykkelen til Alexander Kristoff.

Slik han også har valgt å gjøre tidligere (den gang sykkelen han vant Tour de France-etappen på Champs-Élysèes i 2018 ) har han også denne gangen lagt ut sykkelen via en annonse hos finn.no (les annonsen her).

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LYST PÅ EN RÅ SYKKEL? Nå har du muligheten.

Etter overgangen til Intermarché-Wanty Groupe Gobert Materiaux, sykler Stavanger-mannen på Cube Litening C:68X.

Sykkelen han har avertert på finn.no er Colnago V3Rs. Han skriver han har hatt modellen som treningssykkel siden juli.

«Dette er samme ramme som Tadej Pogacar har vunnet Tour de France på de siste 2 sesongene. Også den type sykkel jeg har brukt de siste 2 sesongene, og vant 1. etappe i Tour de France», skriver han videre.

Paradoksalt nok gikk Kristoff tidligere i år ut og kritiserte rammeprodusent Colnago for at de ikke kunne tilby aero-rammer i UAE-Team Emirates.

– Colnago-sykkelen er fantastisk for klatrere, men for oss spurtere er det annerledes. Vi har ikke hatt en aero-ramme for sykling på flat mark, og hvis du ikke har en rask nok sykkel som spurter, har du et stort problem. Sykkelen til Cube er til sammenlikning svært aerodynamisk og rask. Jeg sier ikke at Colnago-sykkelen er dårlig, men den er ikke for spurterne, meldte han til Omloop Het Nieuwsblad.

Så: Dersom Jotunheimen rundt er målet ditt denne sesongen, er dette kanskje sykkelen for deg.

Eventuelt om du bare har lyst på en fet sykkel da, med Campagnolo Super Record EPS 12-speed-girsystem, skivebrems, Campagnolo-felger og Vittoria Corsa-dekk. Du kan vist også få med SRM krank med tilhørende sykkelcomputer, skriver Alex.

 

Diktatur, tortur og andre kameler

Bildene tikket inn over både Twitter, Instagram og Snapchat. Den ene sykkelstjernen etter den andre ble portrettert gjennom smartphonen: Fenomenet Fernando Gaviria, tidligere verdensmester Rui Costa, lynhurtige Dylan Groenewegen, den lille raketten Caleb Ewan. Bildene på sosiale media viste også nordmennene i Uno-X Pro Cycling, smilende og spente på sin første store utflukt i 2022-sesongen.

Åpningsseremonien var spektakulær. Med raketter i full fanfare over en storslagen scene. Den andre utgaven av Saudi Tour, «offisielt støttet av den kongelige høyhet, kronprinsen», var klar til å vise frem Saudi-Arabia fra sin beste side. Fem etapper på kryss og tvers av kongeriket, direktesendt til det sykkelsultne folk over hele verden. Arrangøren matet også sykkelfansen på sosiale medier. Ewan, Gaviria og Groenewegen poserer med kameler, historiske ruiner og viktige kortel-kledde menn fra høyt oppe i systemet. Bildene som bombarderte både Twitter og Instagram malte vitterlig et glansbilde av smilende idrettsstjerner under en gjestmild sol.

Men så var det baksiden av denne medaljen. Rittet i Saudi-Arabia falt nesten på ettårsdagen for dommen mot bistandsarbeideren Abdulrahman al-Sadhan. Våren 2021 ble al-Sadhan nemlig dømt til 20 års fengsel og påfølgende 20-års reiseforbud, for angivelig bruk av en satirisk Twitter-konto som delte hånfullt innhold om den saudiske regjeringen.

Regimet yter streng kontroll over internett. Rundt samme tid som dommen falt mot al-Sadhan, så man en koordinert kampanje med Saudi-baserte Twitter-kontoer som brukte falske profilbilder, repeterende formuleringer og andre taktikker, i forsøk på å minimere rollen til kronprins Mohammed bin Salmans i drapet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi. I januar 2021, ble en 26 år gammel saudi-kvinne drept av sine egne brødre; for å ha opprettet en Snapchat-konto.

Livet på sosiale medier i Saudi-Arabia er ikke for alle. Innholdet man deler blir strengt overvåket. Helst skal bilder og video stille land, regjering og kongefamilie i et godt lys. Og derfor er arrangement som Saudi Tour nyttige for regimet.

I 2021 ble vi godt kjent med sportsvasking. Gjennom året økte fokuset, såpass mye at det norske språkrådet kåret sportsvaske til årets ord for 2021. Ordet brukes i dag for å beskrive at myndigheter eller aktører i autoritære land bruker store sportsarrangement for å sette seg selv i bedre lys eller å oppnå dette ved å kjøpe opp eller sponse populære sportslag. Ifølge Amnesty International skjer sportsvasking når stater arrangerer eller sponser store idrettsarrangementer, klubber eller organisasjoner for å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for. Sportsvasking er et nytt begrep, men praksisen er trolig like gammel som den moderne idrettsbevegelsen. Klassiske eksempler er hvordan Nazi-Tyskland brukte OL i 1936 til å markere sin tyske overmakt vis-a-vis andre nasjoner, eller hvordan de olympiske lekene ble en psudo-slagmark i den ideologiske kampen mellom USA og Sovjet under den kalde krigen. Åpningsseremonien i 1980 var stappmett på kommunistiske symboler.

Utfordringene oppstår når stater bruker arrangementene systematisk for å dekke over problematiske sider ved seg selv. Toppidretten blir således brukt til å renvaske et skittent rykte.

Med en slik definisjon til grunn, synes fenomenet sportsvasking å bre godt om seg i den profesjonelle sportsverdenen, ikke bare i sykkelsporten. Den Qatar-eide fotballklubben PSG kan skimte med tidenes angrepsrekke, og oljestatens posisjon og omdømme styrkes hver gang man hører nettsus fra enten Neymar, Lionel Messi eller Kylian Mbappé. Manchester City, Barcelona, Arsenal og senest Newcastle United er alle eksempler på store fotballklubber der land fra Midtøsten, eller aktører derifra, er tungt inne på eiersiden. På tampen av fjoråret hadde man trolig historiens mest spennende finale i Formel-1; med avslutningsrunder i Qatar, Saudi-Arabia og Abu Dhabi – alle sammen med regelmessige menneskerettighetsbrudd på samvittigheten. I senere år har Russland og dets diktator Vladimir Putin invitert til både OL og fotball-VM. Nestemann i køen er Qatar, der opp mot syv tusen migrantarbeidere fra India, Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka har dødd under byggingen av fotballstadioner. Den engelske avisen The Guardian, som først rapporterte om den skyhøye dødsraten, mener det er store mørketall. Til sammenligning døde 2977 døde under 11. september. Men la oss heller ikke glemme Kina som skal arrangere OL allerede i vinter. I det hele tatt er tendensen krystall klar: stadig flere store arrangementer og investeringer skjer i land med i beste fall tvilsomme demokratiske rulleblad.

Lave tanker om demokrati, gir ikke bare store sportsarrangement, men også høye bygninger. I den hellige byen Mekka i Saudi-Arabia ligger verdens tredje høyeste skyskraper. Det gylne spiret på Abraj Al-Bait Towers med en halvmåne øverst, er alene nesten like høyt som Oslo Plaza, og vil nesten kaste en skygge over Uno-X Pro Cycling når de deltar i Saudi Tour i begynnelsen av februar. Med sin deltakelse i ørkenstaten høstet det norske prokonti-laget kritikk fra Amnesty, som via TV 2 mente de bidro til sportsvasking. Amnesty håper laget og dets utøvere vil benytte anledningen til å rette oppmerksomhet mot det autoritære regimets forbrytelser.

Martin Urianstad for Uno-X Pro Cycling i brudd på 1. etappe av Saudi Tour 2022. Foto: Alex Broadway.

«Vi tror bestemt at utvikling av sykkelsporten må skje gjennom godt og ærlig samarbeid særlig med UCI og ledende rittarrangører,» sier Uno-X-sjef Jens Haugland til Sykkelmagasinet «Våre utøvere har naturligvis full ytringsfrihet for personlige meninger, men de har ingen plikt verken til å ha eller dele personlige syn.»

Om det blir noen politiske markeringer, gjenstår altså å se. Men rytterne til Uno-X er uansett langt i fra de første nordmennene til å sykle profesjonelt i Midtøsten. Sykkelsportens første bølge med sportsvasking i moderne tid, kan nemlig spores tilbake til 2002, med opprettelsen av Tour of Qatar. Frem til avviklingen i 2016 var ørkenrittet – med sine flate, vindeksponerte veier – en fast oppkjøringsarena i rytternes viktige forberedelser til vårklassikerne. Arrangøren gikk riktignok ad undas etter å ha stelt i stand VM i 2016, men Qatar var altså den første til å sportsvaske seg i sykkelhavet.

Den neste lille bølgen kom i 2007. I kjølvannet av dopingskandalen Operación Puerto kollapset det spanske laget Liberty Seguros-Würth. Inn for å overta lisensen kom et kasakhstansk konsortium. Team Astana ble bygget opp rundt den nasjonale helten Aleksandr Vinokurov som nettopp hadde vunnet Vuelta a España. Demokrati-indeksen til det internasjonalt anerkjente Freedom House, gir Kazakhstan i 2021 en score på 33 av 100, og oppsummerer situasjonen i den tidligere sovjetiske republikken med å betegne ytringsfriheten som svært begrenset, frihet til forsamling som fraværende og korrupsjonen som endemisk. Oppkalt etter landets hovedstad ble Astana-laget likevel en nasjonal merkevare med ikke ubetydelig suksess gjennom ryttere som Alberto Contador, Vincenzo Nibali, Fabio Aru, Maxim Iglinsky og Jakob Fuglsang. Til og med Lance Armstrong hadde en opptreden i den lyseblå trøya.

Nibali og Prins Nasser bin-Hamad av Bahrain hilser under Giro d’Italia.

Historien skulle senere gjenta seg med italienske Lampre, som etter flere tøffe økonomiske år i 2017 ble transformert til UAE Team Emirates. Likeledes måtte sveitsiske Team IAM bane vei for Bahrain-Merida. Sistnevnte nøt stor suksess flere av Nibalis triumfer i Il Lombardia og Milano-Sanremo, mens UAE soler seg i glansen av sykkelsportens nye superstjerne og Tour de France-vinner, Tadej Pogacar.

Bahrain-lagets de facto eier, prins Nasser bin Hamed al-Khalifa, er kanskje verdt å merke seg. Ifølge Bahrain Center for Human Rights har prins Nasser personlig deltatt i nedslåingen av protestene som oppsto i februar 2011. «Den arabiske våren» i Bahrain var kort, og vinteren som kom mer brutal enn noen gang. Khalifa-dynastiet, i likhet med mange andre monarkier i den arabiske verdenen, kneblet et håp om frihet med grusomme virkemidler. I funksjon av å være president for Bahrains olympiske komité og øverste råd for ungdom og sport, opprettet prins Nasser en etterforskningsenhet med mandat til å forfølge idrettsutøvere som hadde deltatt i opprøret i 2011. Om lag 120 utøvere på tvers av mange idretter ble suspendert. 22 skal ha blitt vilkårlig arrestert og flere torturert. Det internasjonale sykkelforbundet UCI omfavnet likevel prinsen med åpne armen da WorldTour-lisensen ble godkjent. Reaksjonene var selvsagt sterke.

«Det er utrolig synd at UCI tilnærmet seg dette så rutinemessig. Jeg er sikker på at det kommer til å være politiske og juridiske konsekvenser for UCI på grunn av dette,» sa Sayed Ahmed Alwadaei, direktør ved Bahrain Institute for Rights and Democracy.

Isreal Start Up Nation under Tour de France i 2021.

Astana, UAE og Bahrain har alle en temmelig lik struktur. Mens den daglige driften og det sportslige ansvaret ligger hos rutinerte eks-ryttere, står en sammenslutning av statseide selskap for finansieringen.

Israel Start-Up Nation er det seneste eksempelet. Laget gjorde sitt inntog i sykkelsporten på prokontinentalnivå i 2014. Angivelig uten store økonomiske overføringer fra staten Israel, fikk lagets eier og svært aktive pådriver, israelsk-kanadiske Sylvan Adam, huket inn tre etapper av Giro d’Italia til Israel i 2018. At det store italienske rittet kastet glans over ”hellig jord”, gikk selvsagt ikke uproblematisk for seg. Giro-starten gikk av stabelen bare to uker etter at israelske styrker, ifølge Amnesty International, brutalt slo ned palestinske demonstrasjoner på Gaza-stripen. Under hashtagen #ShameOnGiro ble det også bemerket at en av etappene passerte landsbyen Al Araqib, en beduinsk-palestinsk bosetning som israelerne hadde jevnet med jorden hele 120 ganger.

Kritikken til tross, laget vokste seg større og kjøpte i 2020 WorldTour-lisensen til Katusha. Samtidig sikret man seg signaturen til den firdobbelte Tour-mesteren Chris Froome, dette i tillegg til andre stjerne som André Greipel, Dan Martin, Mike Woods og Giacomo Nizzolo.

Laget avviser sterke koblinger til israelske myndigheter. Dette bildet av uavhengighet ble imidlertid vesentlig svekket da Chris Froome, i forbindelse med en publisitetsopptreden i oppkjøringen til den kommende sesongen, ble avbildet syklende på Golanhøydene. Området har vært okkupert av Israel siden 1967, og annektert av samme land siden 1981, noe som ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet. Syria anser området som syrisk. Froome var nå en politisk brikke i en internasjonal storkonflikt.

INEOS Grenadiers som vanlig i søkelyset under Tour de France. Foto Pauline Ballet.

Men sportsvasking er ikke bare forbeholdt statsmakter. Kommersielle aktører utnytter mulighetene til markedsføring, noen ganger på problematisk vis. Olje- gass og petrokjemi-giganten INEOS er hovedsponsor for det britiske storlaget tidligere kjent som Team Sky. Sykling er kjent som en miljøvennlig aktivitet, men produksjonen til INEOS er trolig alt annet enn. I 2020 produserte selskapet nesten 23 milliarder tonn petrokjemikalier. Innen 2025 har INEOS planer om at 325,000 tonn av denne totalen, altså skarve 1,5 prosent, skal fremstilles med resirkulert materialer. På ingen måte en ambisiøs målsetning fra INEOS, hvis sponsorat av sykkellaget i bestefall må stemples som grønnvasking. Ironisk nok heter laget nå INEOS Grenadiers, oppkalt etter en typisk bensinslukende, firehjulsdrevet offroader som syklister hater å møte på.

Russiske Gazprom, franske Total og norske Uno-X, alle sammen dynket i forurensende olje og gass, er vel heller ikke uproblematiske sponsorer i så måte. Eller hva med kreditt- og forbrukslån-haiene i Cofidis? Og hva med Orica? Sprengstoff- og tennmiddel-produsenten hadde trolig flere bøter for miljøvernsbrudd, enn de hadde triumfer med sykkellaget de sponset i perioden 2012 til 2017. Og mens psudo-farmasøyt OmegaPharma solgte alle helseproduktene du egentlig ikke trengte, har Lotto og FDJ holdt spilleglade belgiere og franskmenn i stramt grep i tiår etter tiår.

De moralske dilemmaene er altså mange. Så å si alle sponsorene i sykkelsporten kan problematiseres på en eller annen måte, avhengig av hvilket perspektiv man legger til grunn. Spørsmålet er hvor man legger lista for ”etisk idrett”, hvis et slikt fenomen i det hele tatt eksisterer.

Grega Bola i Bahrain sine farger under Tour of Oman 2017.

Tvilsomme eiere, korrupte selskaper og diktatoriske stater. Hvor bærer det egentlig hen? Frykten er at sykkelsporten – i kraft av sin svært så sårbare finansielle modell og tette befatning med doping – fremstår ekstra suspekt for å pådra seg flere lugubre aktører. Torturanklagene mot Prins Nasser benektes regelmessig av myndighetene i Bahrain, som verken fortviler eller nøler med å promotere sitt kongelige våpenskjold via «sportslig diplomati» og sykkellaget Bahrain-Victorious. Likevel er det få tegn til solidaritet med de arabiske folkene å finne i Vesten. At det internasjonale sykkelforbundet UCI, sesong etter sesong, innvilger en WorldTour-søknad fra prinsens eget lag, tyder på akkurat det.

Et avslag hadde nok ytterligere svekket UCI sitt eget skjøre produkt, WorldTouren, et økonomisk sort hull for de fleste medlemslagene. Et avslag hadde dessuten vært overraskende fra et moralsk standpunkt, fra en organisasjon som tidligere har tildelt store mesterskap til nasjoner som Qatar, Turkmenistan, Aserbajdsjan og Hviterussland – land der menneskerettighetssituasjonen er avskyelig.

«Internasjonale særforbund er nødt til å holdes ansvarlige for menneskerettighetsbrudd under eller i forbindelse med sine arrangement, herunder den generelle situasjonen i valgte vertskapsland,» sier Mary Harvey, leder for Internasjonalt senter for sport og menneskerettigheter.

«Først når forbundene inkorporerer menneskerettigheter i sine egne særlover, og ikke minst iverksetter lovene med aktiv hånd, først da vil man se endring. Det handler om ansvarliggjøring av arrangører og sentrale aktører. Dette gjelder media, organisasjoner, nasjonale forbund, men også aktørene innenfor sporten som lag og utøvere. Men det vi opplever, er at man trenger en skikkelige krise, før man virkelig ser endring.»

Vinokurov avbildet i Astana-drakt i 2011.

Flere vil imidlertid hevde at en sport med såpass frynsete rykte som sykkelsporten (Festina, Puerto og Armstrong et al.), ikke kan påkoste seg å være moralens høye vokter i den geopolitiske sammenheng. Lag som IAM, HTC Highroad, Lampre, Euskaltel-Euskadi, Liquigas, Rabobank, RadioShack – alle har det til felles at de ha lagt ned bedriften de siste årene. Alle har de oppgitt samme hovedgrunn: ”For mye doping, for få sponsorer”.

Men hvis dette så er det generelle bildet, hva i så fall skal sykkelsportens høye herrer gjøre? Søke investering der den finnes? Må UCI bare fortsette å svelge kamel etter kamel? Rik sjeik etter rik sjeik? Diktatur etter diktatur?

I høst ble VM i landevei 2025 tildelt Rwanda. UCI-president David Lappartient synes å ha tette forbindelser til landets president, Paul Kagame, som med sitt parti Rwandan Patriotic Front (RPF) har hersket Rwanda siden 1994, og fortsetter å ha streng kontroll over landets politiske system. Kagame-regjeringen, et militærstøttet autokrati, skyr ikke banen for å likvidere sine motstandere.

I 2016 deltok IAM og Sondre Holst Enger i Tour de France. Sesonger etter, var laget borte. Foto: ASO

I ettertankes kalde lys, ble trolig januar 2017 en skjebnesvanger tid. Etter mange sesonger sa Lampre farvel til sykkelsporten. Helt siden 1991 hadde det italienske stålselskapet Lampre vært hovedsponsor for Giuseppe Saronnis mannskap. Men ikke nå lenger. For aller første gang sto Italia, et av syklingens kjerneområder, uten et lag i toppdivisjonen.

Som et brudd med den europeiske sekundærnæringen, historisk sett den viktigste kilden til sykkelsportens «extra-sportif»-sponsorer, ble bruddet med Lampre og den lojale Galbusera-familien et viktig tegn i tiden. Ingen kan benekte at den doping-befengte sykkelsporten måtte i enda større grad, søke nye sponsorer utenfor sine kjerneområder.

Sammen med Lampre, forsvant også IAM Cycling på samme tid. Eier av det sveitsiske WorldTour-laget, Michel Thétaz, sa han grunnet syklingens lange dopinghistorikk ble møtt skepsis og motbør i jakten på nye sponsorer.

Men hvis manglende troverdighet er et av flere kvelende belter i sykkelsportens økonomiske tvangstrøye, så kan umulig en faustisk pakt med en torturanklaget prins eller ymse oljerike diktatur være løsningen. I så fall er UCI på randen av eksistensiell krise.

Forvent derfor flere tilfeller av sportsvasking fremover.