Egan Bernal: Colombia slår tilbake

«Snille, små og stumme.» Lenge var colombianerne i Tour de France underholdende og ufarlige. Laget Café de Colombia kom som en eksotisk del i den drivende utviklingen på 1980-tallet, da colombianerne for alvor gjorde sitt store inntog i det profesjonelle feltet mens også sykkelsporten lot seg globalisere. Men de var også et stadig irritasjonsmoment, angivelig en evig kilde til velt og ble ofte trakassert. José Beyaert, en fransk-colombiansk eks-bokser som ble syklist og senere radioreporter for den colombianske stasjonen RCN, havnet nesten i håndgemeng med selveste Laurent Fignon, da han etter en etappe overhørte hvordan den franske stjernen omtalte vennene hans. «Små indianere», «usiviliserte barbarere». Dette var noen av de virulente ukvemsord som fløy rundt ørene på søramerikanerne, hundset rundt i feltet av etablerte europeere.

«Klumsete kriminelle. Gode oppover, men lite annet». Lenge var colombianerne akkurat det; dømt til fyr og flamme opp fjellpassene, men aldri mer enn kjølig aske i jakten på den gule trøyen – og enda verre, ble de tett assosiert med all narkotika, vold og kriminalitet som tærte på landet deres i mange tiår.

Et av de første lyspunkt var Martín Ramírez som vant Critérium du Dauphiné i 1984. Men seieren ble ikke godt tatt i mot av rytterne i feltet. Den siste etappen av rittet tilbrakte han på hjulet til Bernard Hinault.

«Han svarte med å bremse hardt slik at jeg falt, mens lagkameratene hans bombarderte meg med albuer og knyttnever,» sa Ramírez til forfatteren Matt Rendell.

35 år senere, i 2010, da Nairo Quintana vant Tour de l’Avenir, avslørte han i etterkant at flere av de europeiske rytterne kom med svært nedsettende uttalelser om hans colombianske opphav, og at de prøvde å dytte ham av sykkelen med vilje.

Sykkelsporten har sett store endringer siden Fignon og Hinaults tid, men… plus ça change.

Og nå, Egan Bernal. Den 22-årige Tour de France-vinneren er den yngste rytteren i gult på mer enn et århundre. Etter 106 utgaver har et fremadstormende land endelig fått sin første vinner. Et land med en rik historie av fattige ryttere. Et land der sykkelpedalene er en naturlig forlengelse av folks føtter. Et land der sykkelsport er mer populært og viktigere enn fotball.

«I storhetstiden på 80-tallet satt 15 millioner og lyttet til Tour de France og Vuelta a España,» sier Hector Urrego, landets mest kjente radioreporter. «15 millioner! Det utgjorde en tredje del av hele befolkningen. Sykling er altså den viktigste sporten i Colombia.»

Ut av disse dype, betydningsfulle tradisjonene kommer altså Egan Bernal. En moderne rytter som gjør heder på landets stolte sykkel-arv, samtidig som han bryter med den og går sine egne veier.

FRA ANDES TIL ALPENE

Col de l’Iseran. 2770 meter over havet. Tourens høyeste punkt skulle peke ut vinneren, dog under kontroversielle omstendigheter. Rytterne kommer seg opp til toppen, men på andre siden av fjellet truer et voldsomt uvær. Et jordskred har gjort veien opp etappens siste stigning til målgang i Tignes ufremkommelig, og arrangøren har intet valg enn å nøytralisere rittet. Etappen stoppes, avstandene på Iseran skal bli gjeldende.

Samtidig, 9000 kilometer unna, flimrer bildet på et gammel TV-apparat i Zipaquirá. På 2600 meters høyde i Andesfjellene har lokalbefolkningen strømmet til ut i gatene og innatt kafeene. Fjellbyens nye, store sønn dukker opp på skjermen. Bernal er alene i front, han leder… han tar gult. To dager senere har avisen El Espectador en fullstendig gulkledd forside med en enkel overskrift i store bokstaver: «EGAN».

Navnet var en selvoppfyllende profeti – men også en språkmessig misforståelse. Doktoren som undersøkte moren og bekreftet graviditeten, var freidig nok til å foreslå seg selv som gudfar og at navnet skulle være «Egan», hvilket doktoren hevdet var gresk for «mester». Moren takket ja, selv om navnet faktisk var irsk keltisk, og betydde «liten flamme».

Historien om Egan Bernal står i sterk kontrast til de romantiserte eventyrene om hans forgjengere. Fortellingene om de store, colombianske klatrerne er alle blitt så like hverandre, at de trolig veksler ukritisk mellom fabel, fakta og nedlatenhet. Hvor ofte har vi ikke hørt «eldst av stor søskenflokk, sønn av bonde, oppvokst i fjellene, kurert av mystisk sykdom, kjørte taxi som 13-åring, og streber på den sosiale rangstigen»?

Bernal kommer også fra Andesfjellene, født og oppvokst 2600 meter over havet. Men han vokste ikke opp blant kyr og høner. Familien var faktisk fra middelklassen, moren ute på nellik-plantasjen og faren kirkevokter i Zipaquirá katedralen – en vakker, blå mosaikk blant byens mørke gruver. Bernal var en tenkende ung gutt, drømte om å bli journalist og foreldrene hadde midler nok til å sende han på privatskole i hovedstaden Bogotá. Sabana Universitetet er en prestisjefylt institusjon under det hellige og kontroversielle formynderskapet til Opus Dei.

«Bernal er på flere måter en europeisk colombianer,» sier Luis Enrique Ramos, en journalist som følger rytteren tett. «Han snakker engelsk, flere andre språk og har europeiske trenere. Han er egentlig ganske motsatt av Quintana, som er mer tradisjonell i tilnærmingen, veldig introvert og ikke fullt så ambisiøs. Bernal blir ikke så fort fornøyd hvis ting går nokså bra. Han vil alltid bli bedre. Bli best.»

I motsetning til de fleste av sine forgjengere, har Bernal sin bakgrunn fra terrengsykling. En dag han var ute og syklet alene, kom han tilfeldigvis over et terrengritt. Han bestemte seg for å delta, og vant. Som 18-åring ble han rekruttert til det italienske laget, Androni, som da hadde den kontroversielle Franco Pellizotti som leder. Michele Bartoli var Bernals første europeiske trener. Som 20-åring vant han Tour de l’Avenir. Team Ineos ventet ikke lenge med å signere talentet. Det gjorde det britiske storlaget med en makeløs, femårig kontrakt – angivelig verdt 12 millioner pund. Han flyttet til Andorra med sin far, mens moren ble værende i Zipaquirá for å se etter lillebroren hans. I 2018 syklet han sin første Grand Tour. Som hjelper for Chris Froome og Geraint Thomas ble han nummer 15 sammenlagt i Tour de France.

Denne sesongen har fremgangen bare fortsatt. Før Touren vant han både Paris-Nice og Tour de Suisse.

«Bernal-æraen har begynt,» sier Gianni Savio til det italienske magasinet Tuttobici. «Han er en sterk atlet og en fantastisk person. Ydmyk og fokusert, han vil vinne mange ritt i årene som kommer,» sier eieren av Androni-laget – som etter sigende fikk 300,000 euro da Bernal brøt kontrakten og gikk til Team Ineos.

EN SEIER FOR COLOMBIA

Bernals Tour de France-seier betyr så klart mye for colombiansk sykkelsport. Seieren knytter ham til nasjonens gamle sykkelhelter, samtidig som den en gang for alle knuser de intolerante fordommene mot colombianske ryttere. Bernal «revansjerer» både Nairo Quintana og Rigoberto Urán, som mellom seg har stått tre ganger på podiet i Tour de France siden 2013; Victor Hugo Peña, første colombianer i gul trøye i 2003 og lagkamerat av Lance Armstrong; Santiago Botero, den ’unormalt’ temposterke, verken ren klatrer eller tidligere bonde, men økonom; Alfonso Flórez, vinner av Tour de l’Avenir i 1980, del av Medellíns giftige narkomiljø og myrdet i 1992; «Cochise» Rodríguez, første colombianer i Touren i 1973 og selverklært «Bolívar»; hele 47-generasjonen som ble avvist av Touren da de søkte om å delta; Dauphiné-vinner og Hinault-offeret Ramírez; og spesielt Lucho Herrera, vinner av to polkadot-trøyer, en mytisk fjellengel fra Andes-toppene og La Vuelta-vinner.

Etter uavhengigheten fra sine spanske koloniherrer, har Colombia vært en skjør og splittet nasjonalstat. Før Spanias kolonisering var området for det meste bebodd av indianere som da hadde en befolkning på mellom tre og fire millioner fordelt på flere hundre forskjellige stammer. Ulike forsøk på å samle nasjonen har ofte vært voldelige og blodige.

«Colombia forble en nasjon av mange nasjoner, helt frem til riksdekkende radio samlet landet med en delt oppfatning av tilhørighet til samme geografiske område og felles kultur,» observerte den colombianske filosofen Jésus Martín-Barbero.

I så fall må radio-overføringene fra Tour de France, som hadde øret til en tredjedel av befolkningen, ha hatt en enrom betydning for nasjonsbyggingen i landet. Hele 15 millioner colombianere satt altså fengslet foran radioen og hørte Urrego skildre Lucho Herreras herjinger i fjellene.

For i Colombia har sykkelsporten alltid vært tett sammenvevd med denne samfunnsutviklingen. Først i form av støvkledde, streberaktige bønder på farlige grusveier da Vuelta a Colombia ble grunnlagt i 1951, midt under borgerkrigen som tok 300,000 liv. Sporten ble raskere og inntok fjellene for alvor på 70- og 80-tallet da veiene ble forbedret parallelt med landets voksende økonomi. Kaffe ble en viktig eksportvare, og sykkellaget Café de Colombia en sentral metode for markedsføring. På 90-tallet syklet colombianerne ”på felgen” da kaffeprisen og eksporten stupte, ”skytsengelen” Pablo Escobar forsvant og FARC-geriljaen herjet videre. I dag er sykkelsporten er instrument for fred og forsoning. Siden fredsavtalen ble undertegnet i november 2016 har den colombianske regjeringen brukt sykling til å pryde postkort, fremme turisme og å samle den opprevde bilbombe-nasjonen.

På tvers av generasjoner og sosial rang, er derfor Egan Bernal og hans historiske gule trøye enda en samlende faktor. Den moderne, flerspråklige og utrolig talentfulle rytteren er kanskje den viktigste faktoren av dem alle for sykkelfrelste og fremadstormende Colombia.

– Mitt vakreste Tour de France

Rittdirektør Christian Prudhomme er klar på at årets Tour de France-utgave er den beste siden han overtok ansvaret i 2007.

– Det har vært tre ekstraordinære og uforglemmelige uker, sa Prudhomme til det belgiske  nettstedet Sporza i forkant av søndagens avsluttende etappe.

Etter eksakt 87 timer og 57 minutter på sykkelen var colombianske Egan Bernal den raskeste til å tilbakelegge de 3366 kilometer fra starten i Brussel og til målgang i Paris.

Ned til fjerdemann Emanuel Buchmann var det til slutt kun ett minutt og 56 sekunder som skilte. Mellom der klemte Geraint Thomas og Steven Kruijswijk seg inn på pallen.

Det sterkeste øyeblikket for den franske 58-åringen var likevel starten på rittet da Eddy Merckx var med på å åpne ballet. Den belgiske legenden, som nå har blitt 74 år, troner på toppen av listen over dem som har vunnet flest gule trøyer, sammen med tre andre ryttere. 

– Starten i Brussel med Eddy Merckx vil jeg aldri glemme. Hvordan fansen langs veien ble beveget til tårer da han passerte, skildret Prudhomme.

– Jeg vil også huske gleden til Egan Bernal da han ikledde seg den gule trøyen, og tårene til Thibaut Pinot da han måtte trekke seg fra rittet med skade. For ikke å glemme følelsene Julian Alaphilippe viste da han klarte å forsvare den gule trøyen i det lengste, uttalte Prudhomme.

Uttak til EM i landeveissykling

Norges Cykleforbund (NCF) har tatt ut følgende ryttere til EM i landeveissykling i Alkmaar, Nederland 7.-11. august

Fellesstart, elite menn:

Sven Erik Bystrøm (Stavanger/UAE), Alexander Kristoff (Stavanger/UAE), Anders Skaarseth (Lillehammer/Uno-X), Rasmus Fossum Tiller (Lillehammer/Dimension Data), Markus Hoelgaard (Sandnes/Uno-X), Daniel Hoelgaard (Sandnes/FDJ), Kristoffer Halvorsen (Kristiansand/Ineos).

Fellesstart, U23 menn:

Erlend Blikra (Stavanger/Coop), Jonas I. Hvideberg (Fredrikstad/Uno-X), Lars Saugstad (Ringerike/Uno-X), Håkon Aalrust (Asker/Coop), Søren Wærenskjold (Ringerike/Joker), Iver Johan Knotten (Tønsberg).

Tempo, U23 menn:

Andreas Leknessund (Ringerike//Uno-X), Iver Johan Knotten (Tønsberg).

Fellesstart, junior menn:

Sakarias Løland (Ringerike), Vegard Stokke (Glåmdal), Johannes Staune-Mittet (Lillehammer), Dennis Gråsvold (Grenland), Tord Gudmestad (Stavanger), Oskar Myrestøl Johansson (Grimstad).

Tempo, junior menn:

Johannes Staune-Mittet (Lillehammer), Oskar Myrestøl Johansson (Grimstad).

Fellesstart, elite kvinner:

Emilie Moberg (Halden/Virtu), Susanne Andersen (Stavanger/Sunweb), Julie Solvang (Grimstad/Hitec), Birgitte Ravndal (Grimstad).Tempo, elite kvinner:

Vita Heine (Fana/Hitec).

Fellesstart, U23 kvinner:

Thale K Bjerk (Bærum/Hitec), Ingvild Gåskjenn (Horten og Omegn/Hitec), Pernille L. Feldmann (Stavanger/Hitec), Amalie Lutro (Stavanger/Hitec).

Fellesstart, junior kvinner:

Natalie Irene Midtsveen (Ringerike), Rikke Enstad (Horten og Omegn), Anne Dorthe Ysland (Gauldal), Tuva Byberg (Stavanger).Tempo, junior kvinner:  

Anne Dorthe Ysland (Gauldal), Tuva Byberg (Stavanger).

Det er temporittet onsdag 7. og torsdag 8. august. Fellesstartene går fra fredag 9. til søndag 11. august.

(©NTB)

– Jordskredet avbrøt historisk prestasjon i Tour de France

Det ble dramatisk da jordskred stanset fredagens Tour de France-etappe. En anerkjent sykkelforfatter mener det la en stopper for en historisk etappeprestasjon.

Mot slutten av den meget viktige fjelletappen ble løpet plutselig brakt til en uventet og kaotisk ende fordi jordskred blokkerte veien foran rytterne.

På det tidspunktet hadde 22 år gamle Egan Bernal kjørt ifra daværende sammenlagtleder Julian Alaphilippe og de øvrige favorittene.

Den danske sykkelforfatteren og -journalisten Joakim Jakobsen mener etappeslutten ble mer spektakulær som følge av Bernals angrep og kampen om den gule sammenlagttrøyen.

– Det er lidt synd for ham (Bernal). Vi holdt på å se noe fantastisk. Vi holdt på å se et Merckx-øyeblikk der han fullstendig smadrer alt og alle, sier Jakobsen med henvisning til Eddy Merckx som vant rittet fem ganger.

– Det var et meget stort øyeblikk. Her ser vi noen som trer inn i historien og kommer til å forlate den som en legende. Sånn så det ut, sier han om 22-årige Bernal til Ritzau.

Likevel sørget naturkreftene for at den meget sentrale etappen i årets ritt uansett går inn i historiebøkene.

– Det er uvanlig at en etappe blir stoppet. Men til sjuende og sist er det en påminnelse om at rittet foregår på naturens premisser. Det er vilkårene som gjelder, uttaler sykkelforfatteren, som har skrevet boka «Tour de France – verdens hardeste sykkelritt».

Etappestansen innebar at resultatene på toppen av etappens nest siste stigning ble stående. Det gjorde at Bernal overtok sammenlagtledelsen fra Alaphilippe når to etapper gjenstår.

Uværet stoppet Tour de France-etappe da Bernal overtok den gule ledertrøya

Fredagens Tour de France-etappe ble stoppet av jordras og kraftige haglbyger da Julian Alaphilippe ble forbipassert av Egan Bernal i sammendraget.

Alaphilippe har innehatt den gule ledertrøya siden den åttende etappen, men med to etapper igjen måtte franskmannen overrekke sammenlagtledelsen til Egan Bernal.

Det skjedde derimot ikke under dramatikk. Med 26,2 kilometer igjen måtte etappen stoppes. Årsaken var at kraftige haglbyger og et jordras gjorde det uansvarlig å fullføre etappen.

Avgjørelsen innebar at resultatene på toppen av etappens nest siste stigning ble stående. Derimot ble ingen tildelt etappeseieren.

På toppen ledet Ineos-rytter Egan Bernal. Colombianeren hadde da en såpass stor luke på Alaphilippe at han overtok sammenlagtledelsen i rittet.

Ingen av de norske utøverne var i teten da etappen ble stoppet.

Alaphilippe gir opp seierskampen

Før lørdagens fjelletappe har Bernal en luke på 45 sekunder ned til Alaphilippe i sammendraget. Franskmannen har 18 sekunder ned til fjorårets rittvinner Geraint Thomas fra Ineos på tredjeplass.

Lørdag blir det trolig klart hvem som vinner årets Tour de France. Søndagens avsluttende etappe er flat og kort i sykkelsammenheng, noe som gjør at det trolig blir massespurt og dermed ingen plasseringsendringer i sammendraget da.

– Jeg tror ikke jeg kan ta den gule trøyen tilbake. Jeg ble slått av noen som var sterkere enn meg, sa Alaphilippe til fransk TV etter at etappen ble avsluttet.

– Jeg forventet det. Det var en drøm å ha den. Jeg hadde den lenger enn jeg håpte, og jeg ga alt hver dag for å beholde den, uttalte han.

Ineos i førersetet

Selv om fredagens avbrytelse gjør at Ineos på egen hånd kan avgjøre kampen om sammenlagtseieren, var fokuset til lagsjef David Brailsford naturlig nok på dramatikken.

– Når noe sånt skjer, og du ser sånne bilder, er det helsen til rytterne som er det viktigste. Resultatene havner i bakleksen. Det må være ganske skremmende for fansen også, og jeg håper at alle er OK, sa Brailsford til  TV 2.

– Vi styrer ikke været, og vi styrer ikke omstendighetene. Jeg er på en måte glad og på en annen ergerlig. Det er blandende følelser, sa lagsjefen senere og uttalte han var enig i avgjørelsen om å avslutte etappen.

Lauritzen tett på jordraset

TV 2-ekspert Dag Otto Lauritzen var blant de første på stedet der jordraset fant sted.

– Fjellveggen har rast ut. Her er det umulig for noen å sykle. Ingen får kjøre forbi. Det er en naturkatastrofe, sa Lauritzen til egen  kanal.

– Dette er det villeste. Dette er det mest dramatiske vi har vært borti, uttalte TV 2-kommentator Christian Paasche.

Noe senere måtte Lauritzen og øvrige fremmøtte flytte seg igjen da et nytt jordras inntraff.

Dramatikken skjedde etter at Thibaut Pinot hadde brutt etappen med skade.

Lørdag venter en ny fjelletappe før rittet avsluttes i Paris søndag.

Vrengte innvoller, sure druer og Artikkel 41

Tour de France er full av eksempler på repêchage, ryttere som slippes tilbake i rittet etter å ha blitt eliminert på tidslimiten. Ofte som velfortjent belønning etter heroisk innsats i møte med skader, ulykker eller sykdom. Repêchage er den humane motvekten til Tour’ens inn- grodde brutalitet. Men fenomenet ble ikke skapt ut av nestekjærlighet. Nei, dette, som mye annet her i verden, handler om penger. Nærmere bestemt: Avissalg.

Noe av det første Jacques Goddet gjorde etter at han ble utnevnt til rittdirektør, var å innføre tiltak som skulle få bukt med de såkalte ”late rytterne”. Arvtageren til Henri Desgrange ville ha ingenting uprøvd i forsøket på å sette fyr på syklingen. Underholdning for enhver pris.

I 1939 økte han derfor antall etapper fra 15 til 24 og gjorde dem kortere. Dette skulle frembringe raskere og mer spek- takulær sykling. Goddet innførte også Departs Séparés, det vi i dag kjenner som tempoetapper, inkludert en fjelltempo over Alpenes høyeste pass, det 2770 meter høye Col de l’Iseran. Rytterne raste, skalv eller levde lykkelig uvitende om denne dagen.

Antall tidsbonuser så også en kraftig økning, det ble innført bonuser på fjelltoppene, samt et nokså komplisert system som skulle fordele premiepengene ved målgang. Dersom en rytter vant etappen med over 20 minutter, kunne han putte i lomma halvparten av alle andres premiepenger for den dagen. Dersom mellom 2 og 7 ryttere kom til mål sammen, skulle dommerne avgjøre fordelingen mest mulig rettferdig. I en gruppe med opp til 12 ryttere, skulle pengene fordeles likt. Dersom 13 eller flere, ble potten redusert.

Goddet likte heller ikke rytterne som gjemte seg i feltet bak sine hjelperyttere. Krysset du målstreken i en stor gruppe, risikerte du derfor å bli innkalt til en 1000 meter lang eliminasjon-spurt på velodromen dagen etter.

Men despoten Goddet hadde mer skyts. Artikkel 41. På de 14 første etappene i 1939-utgaven (minus den første) skulle den siste i sammendraget elimineres fra rittet. Nå var det ingen kjære mor; lanterne rouge skulle lempes ut.

Den første etappen ble vunnet i en spurt av Amédée Fournier, fra det regionale franske laget Nordøst. En debutant i gul trøye var litt av en skrell. På den femte etappen, vant han igjen! Samtidig var arrangøren streng i håndhevelsen av artikkel 41, og sistemann ble kontinuerlig sendt hjem etter hver etappe.

Men Goddet og co ville også promotere de fremadstormende regionale rytterne – som godeste Fournier, særlig siden både tyskerne og italienerne ikke syklet dette året. Fournier var ung, lovende og historiene om ham solgte massevis av aviser. Men han var også uerfaren og ganske eplekjekk. De store fjellpassene i Pyreneene – Soulor, Aubisque, Peyresourde og Tourmalet – hadde unggutten fra Nord verken sett eller syklet tidligere.

«Jeg har hørt fjellene kan vrenge ut innvollene dine, og knekke hvem som helst. Men jeg er ikke redd. Pedalene skal bare presses rundt. Det er en enkel rotasjon,» sa Fournier ganske naivt.

På andre siden av fjellene er ikke Fournier like høy i hatten. Delirisk og dehydrert blir han observert vandrende gjennom en vinmark. Tom for krefter og på randen av kollaps, kaster han desperat i seg alle druene han kommer over. Ved matstasjonen blir en av tilskuerne nødt til å fôre ham med kokte poteter. Hans egen hånd skalv for mye til å holde maten selv. Fournier synker som en stein på sammenlagtlisten, og etter etappe 10C til Montpellier, den tredje etappen den dagen, ligger han helt sist.

Men i avisen dagen etter, står det ikke éliminé ved hans navn på resultatlista. I stedet vier arrangøravisen L’Auto hele forsiden til den tapre unggutten. Fournier får uventet nok fortsette, og hedres med ville superlativer under overskriften Martyr du Tour. Et lovende, fransk talent, tidligere maillot jaune og etappevinner kunne ikke kastes ut av Tour’en. Hvis rittet var skapt til å promotere avissalget til L’Auto, så ville en slik gjerning være totalt mot sin hensikt. Selv Goddet skjønte dette.

Fournier var visst ikke en ivrig nyhetsleser. For før den 11. etappen var rittets offisielle lanterne rouge på vei til togstasjonen, under inntrykket av at hans Tour var ubønnhørlig over. I en herlig tvist kunne mannen i billettluka snu Fourniers sorg til glede, ved å vise ham den store nyheten på avisforsiden. Rytteren snudde på hælen.

Fournier brukte de neste etappene til å klatre i sammendraget. Under den brutale tempoen over Col de l’Iseran skulle han imidlertid fordømme den repêchage han ble vist av arrangøren, og den overivrige billettkonduktøren som viste han avisen.

Tempoen var den andre av totalt tre (!) etapper denne dagen, og i påvente av lidelsene hadde Fournier spist så mye at han nå kastet opp. Kvalm, utmattet og anemisk slepte han beina sine over fjelltoppen, og satte utfor mot Bourg-Saint-Maurice.

«At jeg faktisk overlevde, er helt utrolig. Livet i Tour’en er ikke for meg,» sa den tidligere maillot jaune.

Fournier overlevde til Paris, og holdt karrieren i live helt fem til 1950. Men traumatisert av mektige fjell som Col de l’Iseran, returnerte han aldri til Tour’en.

«Vi kommenterte med solbriller og gråt»

 

Tourens farligste finale?

Vi satt klistret alle som en. For en finale. Det var to mot en. Nordmann mot nordmann. En verdensmester, en lagkamerat, en fremadstormende stjerne. Farten er høy, veien regntung og sleip. Ett dårlig timet napp i bremsehendelen i utforkjøringen, og du ligger i grøfta. Så flater det ut, asfalten tørrere og tiden står nesten stille. Lureløpet begynner. Blinker man, kan muligheten fordufte. Konsentrasjon.

Oppløpet i Gap er langt. Virker endeløst. Tusenvis av tilskuere henger over barrierene. De banker på reklameskiltene, flaggene vaier inn mot veibanen. Den siste kilometeren er lang og rett. Lyden av speakeren blir sterkere, skrikende fans likeså. Men all støy og bråk kanaliseres ut når målstreken kommer til syne. Tiden renner ut. Konsentrasjon.

Thor Hushovd kaster armene i været. Edvald Boasson Hagen senker hodet. Ryder Hesjedal jubler med en utstrakt hånd, som hyllest til sin lagkamerat. Gap har tatt vare på Hushovd.

Men Tour’en har også tatt vare på Gap, og dette beskjedne prefecture’et har vært sjenerøs med sin velgjører i retur. Samarbeidet er tuftet på gjensidig utbytte. ASO har gitt byen en sentral posisjon i rittet. Som «porten til Alpene» havner den ofte i søkelyset, og i år er den etappeby for 25. gang. Gap lever opp til oppgaven og gir oss ofte nervepirrende finaler, som oftest med den heseblesende utforkjøringen fra Col de Manse.

For var det ikke Col de Manse som sendte Joseba Beloki i asfalten i 2003, da Armstrong plutselig måtte sykle av veien og skjære på tvers av jordet? Og var det ikke lille Manse som avslørte Andy Schlecks svakhet i utforkjøringene, da Hushovd jublet for seier? Og var det ikke denne relativt ukjente bakken som to år senere fikk Chris Froome til å klage på Contadors aggressive stil mens Rui Costa kastet opp armene i seiersrus? Og var det ikke her, i 2015, at Geraint Thomas hadde et svalestup rett i en telefonstolpe, mens Ruben Plaza tok en imponerende bruddseier. Joda, det var Col de Manse alt sammen.

Men Gap har flere strenger å spille på enn Col de Manse. I år skal rytterne over Col de la Sentinelle med 10 km igjen. Kanskje blir en ny klassiker skapt.

Jean-François Bernard syklet solo inn til Gap på 16. etappe i den bråkete 1986-Tour’en. Bernard var den eneste i et tremannsbrudd som overlevde den grusete nedkjøringen fra Col d’Espréaux uten punktering, etter at både Bernard Vallet og Julián Gorospe måtte bytte hjul. I motsetning til Hushovd hadde Bernard god tid til å nyte seiersøyeblikket på det lange oppløpet.

Men Gap er mer enn heroiske bruddtriumfer. Med de mange dramatiske episodene på Col de Manse, har målbyen blitt et bilde på en større utvikling i Tour’en. I en tid med watt-kalkulert fjellklatring, hvor det å tjene sekunder på konkurrentene blir vanskeligere og vanskeligere, har utforkjøringene blitt en stadig viktigere kamparena for favorittene.

Bak Hushovd og Boasson Hagen så man en fryktløs Cadel Evans og en tilsvarende panisk Andy Schleck. Evans tjente halvannet minutt etter en fabelaktig prestasjon i balanse og mot, dybdesyn og romfølelse. Schleck slo tilbake med seier på giganten Col du Galibier, en fantastisk demonstrasjon av klatreferdigheter.

Men med det store tidstapet i Gap, må man si at den lille knollen Col du Manse avgjorde Tour’en i 2011.

«Vi kommenterte med solbriller og gråt»

Kaggestad om ‘Tour de Norvége’, terror på Utøya og sin egen Tour-fremtid.

Continue reading ««Vi kommenterte med solbriller og gråt»»

Dette er Kaggestads Tour-favoritt

Sykkelekspert Mads Kaggested har latt seg begeistre av årets Tour de France. Han tror fortsatt at Egan Bernal vinner og at Alexander Kristoff kan ta en seier.

Tirsdag tar rytterne fatt på den første av de seks gjenstående etappene i årets Tour de France. Så langt har tolv forskjellige ryttere vunnet enkeltetapper, og en mann som de færreste så med vinnersjanse sykler med den gule trøyen på sin tolvte dag. Ekspertene har tatt til orde for at vi er vitner til «tidenes Tour de France». 

– Årets ritt har vært fantastisk spennende, det klart beste siden 2011. Det bunner ut i at det var knyttet spenning til hvem som skulle vinne årets Tour sammenlagt, og at spenningen fortsatt holder seg med mange forskjellige etappevinnere og en bra løype, sier TV 2s sykkelekspert Mads Kaggestad til NTB.

Med seks ryttere innenfor to minutter og 14 sekunder er det vidåpent i kampen om hvem som stikker av med den gule trøyen. Franskmannen Julian Alaphilippe leder overraskende for mange, men ifølge Kaggestad har Quickstep-rytteren det som skal til for å holde helt hjem til Paris.

– Alaphilippe er en veldig god rytter som blant annet kan kjøre voldsomme tempoer. Det viste han i Paris-Nice for noen år tilbake. Han vant også klatretrøya i fjorårets Tour de France, så at han kan klatre er det ingen tvil om. Han er dog av mange regnet som en endagsrytter, og det er når man får flere fjelletapper på rad at han kan vise svakhetstegn. Med hviledag mandag og en lett etappe tirsdag, ser jeg ikke bort ifra at han finne de kreftene som trengs for å holde helt hjem, forklarer den tidligere sykkelproffen. 

– Jeg vil sammenligne Alaphilippe med Thomas Voeckler som ledet i ti etapper i 2011. Forskjellen er at Alaphilippe er en bedre rytter, understreker 42-åringen.

Statistikken taler definitivt imot. Ingen franskmann har vunnet Tour de France siden Bernard Hinault klarte det i 1985.

Tre knalltøffe etapper

To spurtetapper og fire fjelletapper i alpene venter de 164 gjenværende rytterne i årets Tour de France. 

At de tre tøffeste etappene gjenstår, mener Kaggestad at favoriserer colombianeren Egan Beran som fikk en fri rolle da sammenlagthåpene til Ineos, Geraint Thomas og Chris Froome falt og fikk en dårlig oppladning til årets ritt. Thomas ligger på annenplass uten å ha vist samme form som i fjor, mens Froome måtte bli hjemme.

– Min favoritt til å vinne Tour de France før det startet var Egan Bernal. Jeg står fortsatt for det tipset. Han er født i høyden og har en enorm kapasitet når det kommer til restitusjon. At de tre beste etappene hans gjenstår er bare en styrke. Han har vært stabil, og jeg tror han faktisk vil vise seg enda bedre på de kommende etappene. Jeg har også en personlig favoritt i Steven Kruijswijk. En skikkelig tøffing som er mer opptatt av å ende topp tre enn å angripe for å vinne, begrunner Kaggestad. Fortsatt håp om norsk etappeseier

I forkant av årets ritt var det mye fokus på at det var rekordmange nordmenn til start. Totalt stilte seks stykker på startstreken, men så langt har det ikke endt med noen etappeseier.

– Det skal sies at kun tre, om vi tar med Odd Christian Eiking, har muligheten til å sykle for egne sjanser. Bortsett fra annenplassen til Alexander Kristoff har han vært en skuffelse. Edvald Boasson Hagen har virket tung. 

Likevel er det utvikling i rittet som gir håp om norsk etappeseier, mener Kaggestad og utdyper:

– UAE har ingenting å forsvare sammenlagt, så de bør gjøre alt for å gi Kristoff sjansen. For Boasson Hagen sin del åpnes mulighetene for han nå som lagets spurter Giacomo Nizzolo er ute av rittet. At gode spurtere som Elia Viviani og Dylan Groenewegen må hjelpe henholdsvis Alaphilippe og Kruijswijk i fjellene er en stor fordel sett med norske øyne. Det koster, og med de små marginene det er i spurtene synes jeg vi fortsatt skal ha håp om en etappeseier, avslutter Kaggestad.

– Vi har ikke laget til å vinne

Tour de France-leder Julian Alaphilippe nærmer seg sensasjon, men vet at én dårlig dag er alt som skal til for at sammenlagtseieren skal glippe.

Franskmannen har gang på gang overrasket i årets ritt. Med seks etapper igjen leder 27-åringen verdens største sykkelritt med drøye ett og et halvt minutt på regjerende mester Geraint Thomas. Bak jager også andre kanoner som Thibaut Pinot, Steven Kruijswijk og Egan Bernal.

I den siste uken venter fire tøffe etapper i de franske alpene. Alaphilippe elsker å sykle med den gule ledertrøya, men vet at det ikke er mye som skal til for at han mister den.

– Ett minutt og tre sekunder foran, det er både mye og veldig lite. En svakhet på et fjell i 15–20 kilometer så er alt over, sa han på hviledagen mandag.

På forhånd hadde de aller færreste trodd at Alaphilippe skulle blande seg inn i kampen om å vinne Tour de France. Nå er han plutselig en realistisk kandidat. 27-åringen hadde neppe trodd det selv før rittet startet. Han mener i hvert fall at hans lag Quickstep ikke er egnet for å vinne.

– Vi har ikke laget til å vinne Tour de France. Vi visste alle det da vi kom hit med tre ledere på laget. Min oppgave var å få til noe i begynnelsen av Touren. Man kan ikke ha fem hjelpere til hver leder, sa han.

I tillegg til Alaphilippe, satses det hardt på spurter Elia Viviani og klatreren Enric Mas. Førstnevnte snøt Alexander Kristoff for etappeseier på den fjerde etappen. Spanske Mas er nummer 26 i sammendraget.