Blogg: Hva driver meg til å trene 1100 timer i året

Hva får en 24-åring til å utsette seg for så mye smerte, ofre all sin tid og nedprioritere venner og familie til fordel for egen sykkelsatsing?


Av: Carl Fredrik Hagen, Team Sparebanken Sør

Livet er fullt av tilfeldigheter. At jeg i dag er sykkelrytter på heltid i Team Sparebanken Sør er et godt eksempel på akkurat det.

Jeg startet min «kondisjonskarriere» som aktiv løper. Da jeg var 14 ble fotballen kjedelig og useriøs. Jeg ville heller ut i skogen og løpe. Etter altfor mange skader, men mange erfaringer rikere, gikk jeg over til langrenn som 18-åring. Dette er vel strengt tatt alderen da de fleste legger opp som langrennsløpere. Jeg gikk motsatt vei.

Langrennstreningen var allsidig, og jeg brukte sykkel flittig i sommerhalvåret. Noen sykkelrytter så jeg imidlertid ikke for meg at jeg skulle bli. Det var først høsten 2012 jeg bestemte meg for å satse på maraton terrengsykling. Det ble for mye staking i langrenn, noe som passet meg veldig dårlig. Generelt har jeg mer sansen for å bruke beina og kapasiteten til det fulle. Da passet terrengsykling veldig bra.

Hemmelig mål – enn så lenge…
Fremgangen var stor allerede første sesong i 2013, og siden har det gått slag i slag. Nå går jeg inn i min andre sesong på landeveien, og min fjerde sesong som sykkelrytter.

Men hva er det egentlig som driver meg? Hva får meg til å legge bort et A4-liv, og heller trene 1100-timer i året for å bli best på to hjul?

Det er et relativt komplekst svar på det spørsmålet. Jeg har et mål. Et stort mål. Det ble satt høsten 2012. Underveis har jeg hatt mange delmål. Hittil har jeg nådd dem alle, enten det gjelder resultater eller trinn på karrierestigen.
Det store målet holder jeg hemmelig – kun mine nærmeste vet om det. Jeg er et godt steg på veien til å nå det. En dag skal jeg greie det!

Trening hver dag, hele året
For å kunne nå dette, må jeg trene. Trene masse. Hver dag. Hele året. Uansett vær og forhold. Enten jeg er motivert eller ikke. Jeg elsker å trene. Pushe kroppen. Utfordre mengde og totalbelastning for å stå best mulig rustet for en lang sesong med knallharde, men dog ekstremt morsomme sykkelritt rundt om i Europa.

Men for å gidde å trene hver dag hele året i denne idretten, må det ligge noe annet i bunnen. For ja, det handler om å ville! Vil man nok, kommer fremgangen. Motivasjon og vilje henger sammen med fremgang og prestasjon. For meg er denne grunnsteinen forkjærlighet til naturen og det å være ute! Jeg elsker å være ute og har alltid vært et utemenneske. Enten i fjellet, i Marka eller på sjøen.

Eksotisk kulde
Jeg trener så å si alltid ute. Innetrening er kun forbeholdt styrketrening og kvalitetsøkter når forholdene ute tilsier at kvaliteten på gjennomføringen blir dårligere. Om vinteren kjenner jeg at jeg lever mer enn om sommeren. Minus 20 grader en kald juledag med lav desembersol i Østmarka eller Nordmarka er eksotisk. Det handler bare om å kle seg etter forholdene.

(Bloggen fortsetter under bildet)

Ikke mye idyll kanskje, men denne selfien viser litt om hva Calle gjennomgår. Bildet er fra en treningstur to dager før julaften i 2014. Foto: Privat
Iskaldt: Ikke mye idyll kanskje, men denne selfien viser litt om hva jeg gjennomgår. Bildet er fra en treningstur to dager før julaften i 2014. Foto: Privat

Jeg elsker variasjonene. Om sommeren sykler jeg veiene i Follo i kort-kort. Stopper i Drøbak og kjøper en kurv jordbær før jeg sykler videre. Om vinteren sykler jeg de samme veiene, bare med piggdekk, varmesåler, ekspedisjonsvotter og x antall lag med klær på kroppen.
Å trille ned til Hvitsten gjennom den hvite trehusbebyggelsen gir sommerstemning selv en grå og trist januardag. Disse kontrastene gir meg mye.

Glad i Marka og fjellet
Med bakgrunn fra terrengsykling og langrenn er jeg ekstremt glad i Marka og fjellet. Det er, og har vært, min viktigste treningsarena og rekreasjonsarena. Lite slår en lang blåmerket stitur om sommeren med innlagt stopp på Vangen der Markas beste kanelboller gir energi til å holde på noen timer til. Tråkke forbi et lite skogsvann omkranset av våte myrer, mens ørreten vaker langs vannkanten. Hviledagene blir ofte tilbrakt med fluestang og bålkaffe. Det får tankene vekk fra watt og annet mas.

Fire timer i paradis
Når vintertreningen pågår på sitt mest intense kan motivasjonen gå opp og ned på kort tid. Lite overskudd får ofte skylden. For et par uker siden hadde jeg et par slike dager. To hardøkter på rappen i en ellers hard periode, og jeg trengte ny inspirasjon og giv. Noen ville da valgt å ta et par dager fri. Koble av. Min måte å koble av på er en tur i Marka. Skiløypene var i oppløsning i Østmarka, men et par døgn med kuldegrader tørket opp myrene og ga fantastiske forhold for terrengsykkelen med piggdekk i løypenettet. Fire timer i paradis og jeg var et nytt menneske.

I vinter har jeg vært mer i sydligere strøk enn hjemme. Skulle jeg har valgt akkurat det jeg har mest lyst til, ville jeg nok vært mer hjemme og trent. Folloveiene, Østmarka, Nordmarka og Tryvann blir jeg aldri lei.

(Bloggen fortsetter under bildet)

Idyllisk: Snøføre er naturligvis ingen hindring for treningstur på sykkel! Foto: Privat
Idyllisk: Snøføre er naturligvis ingen hindring for treningstur på sykkel! Foto: Privat

Mer på landeveien nødvendig
Men i vinter går kvalitet og optimalisering foran sykling på hjemmebane i kaldt klima. Under evalueringen av 2015-sesongen i fjor høst var jeg helt klar på at jeg må ha timer på raceren og mer spesifikk landeveistrening skal jeg nå mitt store mål. Da går det ikke å sykle med piggdekk og MTB i fire måneder.

Jeg angrer ikke ett sekund, men nyter desto mer de 14 dagene jeg har vært hjemme mellom hver to-tre ukersbolker med trening i Spania og Frankrike.

Litt som Ole Brumm
For meg gir det å komme hjem til minusgrader og rufsete vær ny motivasjon og en boost i treningsarbeidet. Som tidligere skiløper er jeg vant til å fryse, være stayer uansett forhold. Jeg føler en sekstimersøkt i Norge midtvinters gjør meg mer «innseig» enn samme økt på Gran Canaria. Men jeg sier som Ole Brumm: «Ja, takk. Begge deler!»

– Carl Fredrik Hagen

Mener velodromsaken er uheldig for NCFs image

Styremedlem mener forbundet får urettferdig kritikk.


Engasjementet har vært stort etter at Sykkelmagasinet mandag skrev om at styret i Norges Cykleforbund trenger råd fra sykkeltinget om prioritering rundt to velodromprosjekter. Stein Ørn tok blant annet til ordet og sa at man måtte gå inn for å støtte Sola Arena foran planene i Asker da Rogaland-velodromens planer og finansiering var kommet mye lengre.

Tirsdag innrømmer styremedlem Øystein Lægreid at saken har vært uheldig for styrets image og troverdighet.

– Ja, fordi det blir presentert ting i media og spesielt i sosiale medier som jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Der finnes det en masse utsagn om at NCF prioriterer det ene foran det andre. Det er feil, vi holder på med begge prosjektene og det ene utelukke ikke det andre. Vi fatter ikke hvordan folk kan si at vi ikke støtter begge, sier Lægreid, som presiserer at han ikke sitter i anleggsutvalget, til Sykkelmagasinet.

Han får støtte fra sykkelpresident Harald Tiedemann Hansen.

– Jeg føler at man prøver å sette anleggene opp mot hverandre, men det har aldri vært et tema for oss.

– Hvorfor trenger man da råd fra sykkeltinget?

– Fordi det har skjedd ting etter styremøtet vårt 18. januar hvor vi på det tidspunktet så at vi måtte søke om statlige midler, altså via statsbudsjettet. Dette ville ta mye lengre tid og vi måtte ta et valg om hvilken velodrom vi skulle gå for først. Men så har det skjedd ting nå i etterkant som gjør at vi ser lysere på Sola.

– Hva slags ting, da?

– Tom Tvedt har kommet på banen enda mer og gitt innspill som gjør at vi føler oss mer optimistiske.

– Hva slags innspill?

– Det går på mulige former for finansiering. Han kjenner disse kanalene bedre enn oss (…) men vi mangler 75 millioner til Sola Arena og Tvedt har hjulpet oss med løsninger her.

– Hva slag løsninger?

– Det kan være flere ulike elementer. Det er litt her og litt der man kan søke. Vi føler vi er et stykke videre nå.

– Hvor kan man søke da?

– Det er i offentlige midler, med mange ulike segmenter. Vi vet at Rogaland har utfordringer knyttet til oljevirksomhet og vi kan blant annet søke om midler for å bygge anlegg for å holde ting i gang. På slike områder er det interessant.

Ikke enig med Lægreid
Tiedemann Hansen understreker at forbundet alltid har hatt et mål om å realisere tre velodromer (Sola, Asker og Levanger), og kan ikke skjønne hvorfor det ikke skal gå.

Han vil ikke være med på at NCFs image er svekket.

– Nei, nei, nei. Det kan jeg ikke se. Når vi får landet disse to anleggene så skal du se at kritikerne fort snur.

Foreløpig finnes det ingen midler som skal finansiere prosjektet i Asker, som etter planen skal være et nasjonalt kompetansesenter for sykling med tilhørende treningsvelodrom på 200 meter. Ifølge Budstikka er det NCF selv som skal stå for finansieringen av dette prosjektet.

– Velodromen der er en liten del av en større utbygging. Men det er klart NCF har ikke midler til å stå for 100 prosent av finansieringen. Det vil knekke økonomien totalt og bli en katastrofe om noe går galt, sier Lægreid.

– Jeg må ærlig innrømme at dette er så kompleks, at jeg ikke forstår det helt selv, sier Lægreid.

Fornøyd med utfallet
En av to styrerepresentanter fra Rogaland, Vidar Bringeland Sørensen sier til Sykkelmagasinet at han er fornøyd med konklusjonen om å la tinget gi sine råd overfor styret.

– Vi har fått jevnlig tilbakemelding fra 1. visepresident Hans Petter Gulbrandsen som har jobbet med saken. Vi har fått statusrapport på styremøtene, sier han.

– Har diskusjonen om saken innad i styret vært krevende?

– Både og. Vi har som regel landet på beina. Det er klart det er for og i mot på begge alternativene. Den oppsummeringen vi landet på med å spørre om råd, syns jeg var veldig grei.

– Syns du det er forsvarlig av et forbund med tunge økonomiske ansvar å ta på seg finansering og drift av en velodrom?

– Det har jeg ingen kommentar til. Vi får lytte til forbundstinget.

NB: Sykkelmagasinet ønsket tirsdag å komme i kontakt med hvert styremedlem i NCF for å stille et sett like spørsmål til alle representantene. Øystein Lægreid og Vidar Bringeland Sørensen besvarte våre henvendelser, men resterende ønsket enten ikke å avgi kommentar eller var ikke tilgjengelige på tidspunktet mellom 08:30 og 12:00. Under samme periode ble vi oppringt av Harald Tiedemann Hansen som gjorde det klart at alle spørsmål tilknyttet velodromene, skulle rettes til han eller 1. visepresident, Hans Petter Gulbrandsen.

Velodrom-millioner avgjøres på sykkeltinget

Usikkerhet om støtte til velodrom på Sola eller i Asker.


I januar i fjor bekreftet Norges Cykleforbund (NCF) med president Harald Tiedemann Hansen i spissen at de støttet den planlagte velodromen til 300 millioner på Sola utenfor Stavanger. I sakslisten til sykkeltinget kommer det nå imidlertid fram at forbundet trenger råd om de skal gå for dette prosjektet, eller den planlagte velodromen i Asker.

– Det er helt kritisk at NCF bestemmer seg for et alternativ – midlene som trengs for realisering på Sola krever at forbundet prioriterer. Selv om man ønsker flere velodromer, må man velge og akkurat nå er det ingen diskusjon om hvilken velodrom som må komme først, sier Stein Ørn til Sykkelmagasinet.

Unikt samarbeid
Ordfører i Sola kommune og en av drivkreftene bak Sola Arena, Ole Ueland sier til Sykkelmagasinet mandag at Sola Arena har tre fjerdedeler av finansieringen klar. Gjennom et interkommunalt samarbeid mellom Sola, Randaberg, Stavanger og Sandnes kommune, kalt Folkehallene, får prosjektet 130 millioner. I tillegg garanterer samarbeidet 100 prosent dekning av driftskostnader. Samme modell har allerede skaffet regionen anlegg som Sørmarka Arena (skøytehall), Randaberg Arena (fotballhall) og Sandneshallen (flerbrukshall).

– Samtidig har vi fått signalisert 55 millioner fra Kulturdepartementet, men vi trenger likevel det dobbelte, sier Ueland.

For at Kulturdepartementet skal bidra med ekstraordinære midler utover de 55 millionene, må det komme et sterkt signal fra NCF og Norges Idrettsforbund (NIF) om at anlegget ønskes. Det er hvor sterkt dette signalet skal være som blir avgjort på tinget kommende helg.

– Jeg føler meg trygg på at NIF vil lytte på særforbundet, sier Ueland, som selv reiser til sykkeltinget.

– Det er viktig at vi viser at dette er sterke kommuner som ønsker å bygge stort anlegg igjen. Det er hensikten med å dra til sykkeltinget, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ordfører: Ole Ueland. Foto: Høyre
Ordfører: Ole Ueland. Foto: Høyre

I sykkeltingets saksliste står de følgende: «Det er under utvikling to konkrete innendørsvelodromer i Norge, i Sola og i Asker. Forbundsstyret ber Forbundstinget om råd til prioritering av de to søknadene, da det trolig ikke er midler til begge i samme periode (år)».

– Da vi hadde styremøte 18. januar så det ut som det var litt fastlåst for å si det sånn, særlig på Sola. Men så har det skjedd ting i etterkant som gjør at vi kanskje ikke trenger å gjøre samme prioritering likevel, sier Tiedemann Hansen til Sykkelmagasinet tirsdag.

– Hva har skjedd, da?

– Det går på ulike midler og flere ting som vi har fått innsyn i i etterkant. Det har kommet innspill som jeg syns virker lysere igjen for Solas del enn det kanskje gjorde 18. januar. Idrettspresident Tom Tvedt har blant annet vært en god bidragsyter i forhold til å tenke annerledes.

– Men fortsatt er det en del jobb med prosjektene for å kunne finansiere dem.

Uferdige planer i Asker
Parallelt med lansering og diskusjon rundt Sola Arena, har NCF tatt initiativ til å få på plass et nasjonalt kompetansesenter for sykling med tilhørende velodrom i Asker. Velodromen skal være en 200-metersbane i motsetning til banen på Sola som skal kunne arrangere internasjonale konkurranser. Ifølge Budstikka er det NCF selv som skal stå for 100 prosent av finansieringen til dette anlegget.

– Det stemmer vel ikke helt, sier Tiedemann, og fortsetter:

– Det er riktig at dette skal være et privat anlegg, ikke kommunalt. Vi har bedt Asker kommune om en forskuttering av leie, og det er den som nå står til diskusjon, sier han.

Rådmannen i Asker kommune har imidlertid gjort det klart at kommunen ikke ønsker å investere i prosjektet, og at en del må avklares før det kan bli snakk om en leieavtale med NCF.

Tiedemann Hansen bekrefter samtidig at NCF skal drifte anlegget i Asker selv, i motsetning til Sola Arena som får 100 prosent av driftskostnadene fra det interkommunale samarbeidet.

– Så mener vi at Asker kommune, fylket og andre skal leie seg inn her og bruke basishallen i midten av velodromen til annen type idrett.

– Vurderer dere det dit hen at prosjektene i Sola og Asker i dag har kommet like langt.

– Det kan jeg kanskje si i dag, men i morgen sier jeg kanskje noe annet. Vi jobber tett, også tar ett prosjekt et kvantesprang, og så gjør det andre det tilsvarende. Jeg ser at vi må jobbe parallelt med begge, til vi klarer å lande begge. Både NIF og departementet sier at det ikke er noe i veien for å gjøre dette.

Må ligge på Østlandet
– Dette har ingenting med plassering å gjøre, men at man forstår konsekvensene av å bomme på et alternativ. Det viktigste for meg er at vi klarer å vise at det går an å få på plass en velodrom og at det kan driftes. Det er skummelt at man har blitt forestilt at disse to prosjektene har kommet like langt i prosessen, for papirene i Asker viser at det er de ikke. Det er ikke en velvilje fra Asker kommune tilsvarende Rogaland, forteller Stein Ørn.

Han ønsker ikke at dette skal handle om en lokaliseringsdebatt, men en gjennomføring som tar kortest mulig tid og hvor det knyttes minst risiko til.

– Hvorfor må kompetansesenteret ligge i Asker, Tiedemann?

– Det bør ligge i rimelig avstand til Oslo fordi vi ønsker å flytte forbundskontoret. Da kan det ikke ligge hvor som helst, det må ligge på Østlandet.

– Hvorfor det?

– Fordi vi skal flytte forbundskontoret, og det må ligge i nærheten av Olympiatoppen. Dersom vi skal ta driftskostnadene til anlegget er vi avhengig av betydelig sykling på velodromen, også ligger 60 prosent av alle aktive syklister, innen halvannen time fra Asker sentrum. Derfor har Asker- og Bærum vært veldig sentralt for oss. Det ligger tett på der mengden syklister er størst.

 

Dette er saksgangen:

19.01.15: Norges Cykleforbund sier enstemmig ja til Sola Arena
– Vi er vel optimister. Vi mener at sykkel har fått lite utdeling av anleggsmidler over lang tid, og at det er på tide at sykkel får sin rettmessige del. Sykkel burde stå ganske langt fremme i køen, sa Harald Tiedemann Hansen.

10.03.15: procycling.no får tilgang til planene hvordan velodromen kan bli
«Totalt er det tiltenkt et bruttoareal på 12 208 kvadratmeter».

02.05.15: Søknaden om status som nasjonalanlegg, avslås fra NIF
– Det er sånn at for å få nasjonalstatusarena, så er det en del gitte kriterier som må oppfylles. Det er jo regjering og storting som har satt de kriteriene . Det vi ser er at en del av disse kriteriene i dette tilfellet ikke blir oppfylt, sa den gang styremedlem i NIF, Tom Tvedt til procycling.no.

PS: Det planlegges også en velodrom i Trøndelag og målsetningen til NCF er at alle de tre blir realisert.

Utgave 1: Klassikerne kommer

Ny utgave av Sykkelmagasinet ute nå.


Sykkelmagasinets første utgave i 2016 ringer vårklassikerne inn. Les vår rittguide til de største rittene og Thor Hushovds analyser av Alexander Kristoffs argeste konkurrenter.

– Han og laget har flere som nå kan vinne klassikere, men han er ikke i dag den kapteinen han en gang var. Jeg har mine tvil om han kommer til å vinne en klassiker igjen, sier Hushovd. Finn ut hvilken rytter han snakker om i magasinet.

Vår «profil» denne gang er tempokanonen Truls Engen Korsæth. Team Joker-rytteren ble tredjemann i U23-Flandern. I fremtiden drømmer han om mer suksess på brosteinen.

– Det tok noen år med Joker før jeg begynte å sykle bra på landevei. Jeg var ganske godt trent og kjøresterk. Men landevei er en spesiell sport, der man må ha tilbakelagt mange mil for å prestere. Jeg føler meg fortsatt ganske fersk i forhold til mange av de andre på laget. Så det er inspirerende å være del av et så sterk lag med så mange rutinerte ryttere, sier Korsæth.

Utgaven finner du i alle Narvesens kiosker, eller abonner ved å sende SYKKELMAGASINET16 til 2210, eller trykk her.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Korsæth: Vi har portrettert Joker-rytteren. Foto: Frank W. Mo
Korsæth: Vi har portrettert Joker-rytteren. Foto: Frank W. Mo

I denne utgaven leser du også et intervju med den ferske verdensmesteren Lizzie Armitstead. Den britiske sykkelstjernen sikter nå mot seier i Flandern rundt.

«Retrospalten» er et intervju med Sean Kelly, den irske legenden som vant hele ni monument-klassikere. Du leser også bloggen til Cannondale-rytter Kristoffer Skjerping, som denne gang skriver om sine ambisjoner i de flamske rittene.

«Gjesten» Gino van Oudenhove fra Ninove beskriver hvordan det er å vokse opp i en sykkelgal familie som bor midt i løypa til Flandern rundt. Vi har også spurt belgiske eksperter om hvem som skal ta over tronen etter Tom Boonen.

I anledning den 100. utgaven av Flandern rundt, har vi også en gjennomgang av klassikernes ti beste utgaver med historiske bilder.

Vi har også besøkt den historiske Trondheim Velocipedklub for å finne hemmeligheten i Trøndelag. Vi presenterer de norske UCI-lagene og har utforsket Edvald Boasson Hagens kaffe-avhengighet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kaffe: Edvald Boasson Hagen vet hva han snakker om. Foto: Kjetil R. Anda
Kaffe: Edvald Boasson Hagen vet hva han snakker om. Foto: Kjetil R. Anda

I denne utgave får du også mattips fra Team Skys egen kokk, Velochef Henrik Orre. I tillegg er Gunn-Rita Dahle Flesjå som alltid på plass men sin siste oppdatering fra veien mot Bergen-VM 2017.

Blogg: Våte drømmer

Forrige sesong bestemte jeg meg for å legge opp. Drømmene var borte. Vendepunktet var å se Andreas Vangstad vinne siste etappen i Tour of Norway.


 

Av: Adrian Gjølberg, Team FixIT.no

Det er en iskald og regnværstung dag i mai 2016, et stort felt med verdens beste sykkelryttere nærmer seg Rjukan. Det er Tour of Norway og den beryktede etappen til Gaustadtoppen er i gang. I feltet er det en posisjonskamp som gjør at farten skrus kraftig opp når vi nærmer oss bunnen av bakken. 14 kilometer brutal klatring skal forseres før vi stuper nedover i ti kilometer før så fem flate kilometer mot Rjukan venter. Det er dette som er kongeetappen i Tour of Norway.

LES OGSÅ: Fixeren som gikk fra brannmann til sykkelrytter

Team Sky setter tidlig opp farten til et drepende høyt tempo. Det skal kjøres for Lars Petter Nordhaug. Bak Sky-toget sitter Edvald Boasson Hagen, Bauke Mollema, Frank Schleck, Vincenzo Nibali og ikke minst outsideren, Adrian Gjølberg. For hver kilometer står det et skilt som skal minne oss ryttere på hvor langt det er igjen til toppen. Det viser ti kilometer til toppen og angrepene kommer fra alle kanter. Fabian Cancellara og Alexander Kristoff er en av mange som detter av. Det har allerede gått fort i fire kilometer og de fleste av oss begynner å få nok. Dette er også tidspunktet hvor det er helt innafor å slippe for en kontinentalrytter. Smerten skriker, beina verker og all rasjonalitet forteller meg at jeg skal slippe med resten av gjengen. Slipper jeg her vil ingen klage, det vil faktisk være helt forventet. Ingen vil si noe, Frode Jarle Jacobsen vil til og med gi meg en klapp på skulderen. Normalt slipper jeg også nå, forskjellen er bare at i dag ignorerer jeg smerten. I dag er min dag, hvor jeg skal bevise at jeg kan sykle fort. Jeg skal ”gi fingern” til alle i sykkelverden som ikke har trodd på meg.

LES FLERE BLOGGER HER

11169239_1599838566900212_8272224666841359545_o
Autograf: Adrian Gjølberg drømmer om mer heder og ære. Foto: Team FixIT.no

Jeg klorer meg fast i fem kilometer til, mens den ene etter den andre rytteren gir opp. Jeg er i ”zombieland” stedet hvor jeg bare klarer å gå noen få ganger i året. Vi er bare fem ryttere igjen: meg, Lars Petter, Mollema, Edvald og Schleck. Med andre ord: Nibali har også fått nok. Johan Kaggestad og Christian Paasche er i ekstase over at jeg fortsatt er med, men presiserer at jeg er langt over ”rød sone” og vil slippe når som helst. Tre kilometer fra toppen åpner landskapet seg opp, vinden tar tak i oss fra siden, noe som gjør at det blir enda tøffere. Det ene angrepet etter det andre kommer, jeg blir kjørt av, men klarer å komme meg tilbake hver gang. Likevel én kilometer fra toppen ryker strikken og jeg kommer ikke opp igjen. Det frister mer enn noen gang å gi opp, sakke ned på tempoet, resignere og takke for meg. I dag derimot er jeg en seig jævel å knekke. Jeg gir ikke opp, jeg kan kjøre meg opp i utforkjøringen om ikke luken blir for stor. Alle triks som Leif Ottesen har lært meg om å takle smerte, tar jeg i bruk. Luken mellom oss må ikke bli for stor! Tenk teknikk, se deg selv fra fugleperspektiv, fyre av et energianker osv. Jeg kommer meg til slutt over toppen 30 sekunder bak, dette er mulig å kjøre inn!

LES OGSÅ: Jojo-sesongen med FixIT.no

Nedover mot Rjukan ligger jeg inne i rammen med livet som innsats, kombinasjonen av utmattelse og adrenalin gjør at jeg er mer skjerpet og fryktløs en noen gang. Kaggestad og Paasche er fra seg av redsel, men blir i ekstase når jeg klarer å kjøre meg opp til teten igjen. I bunn av bakken er vi samlet igjen, fire ”klassesyklister” og meg, Adrian Gjølberg. To og en halv kilometer før mål er det en liten slak stigning, min spesialitet. ”Good morning motherfuckers” sier jeg inne i meg, mens jeg smeller til på monstergir og får en solid luke. Proffene bak er i sjokk og blir tatt på senga. Hvem skal kjøre meg inn? Jeg kommer aleine til mål og tar over gul trøye med noen få sekunder. Mitt store gjennombrudd!

1462894_1593459550871447_44010728954201379_n
Innskriving: Adrian Gjølberg under Tour des Fjords 2015. Foto: Team FixIT.no

Det er desember 2015, jeg sitter aleine på wattsykkelen på trimhuset, to minutter maks + åtte minutter lavterskel*6 er på programmet. Jeg har nok en gang drømt meg bort på trening. Denne gangen var det Tour of Norway, på mandag var det Tour des Fjords og en annen gang vant jeg VM. Slike drømmer har gjort at jeg har gått inn med dødsforakt på hver eneste ”hardøkt” i vinter, som igjen har ført til at jeg for første gang på to år har hevet nivået mitt. Som idrettsutøver er det drømmene som har drevet meg, ikke realisme og logisk tekning. Forrige sesong bestemte jeg meg for å legge opp. Drømmene var borte.

Vendepunktet var å se Andreas Vangstad vinne siste etappen i Tour of Norway. Seier i HC-ritt var plutselig ikke umulig lenger. I disse dager er det veldig spennende for Team FixIT.no og resten av de norske kontinentallagene. Det er i disse tider vi får svar på løpsinvitasjoner, deriblant de store norske løpene. Jeg krysser fingra for at Team FixIT.no står på startstreken også i 2016. Vi lover å være representert i bruddene, skape sykkelløp og gi alt for å ta resultater. I mellomtiden skal jeg fortsette å trene som om jeg har ”mannen med ljåen” bak meg. Kanskje blir en urealistisk våt drøm fra desember 2015, til virkelighet i mai 2016? Jeg håper jeg får muligheten til å prøve.

– Adrian

Klassikernes brutale øvingsbane

«Det er et av de forferdelige rittene som ingen liker. Men som forberedelse til klassikerne er det uovertruffent. Fordi det er så hardt» – Bradley Wiggins, 2015.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Kåre Dehlie Thorstad

 

Øde, langstrakte veier. Skyfri himmel, 30 grader og stekende sol. Etappene i Tour of Qatar er på mange måter diametralt forskjellig fra de flamske klassikerne i Belgia. Så hvorfor finner vi som en regel et overflod av klassikerspesialister på startlisten til dette ørkenrittet på den arabiske halvøy? Hvorfor sykler man mellom Al Zubarah og Madinat Al Shamal, som forberedelse til Gent-Wevelgem, Flandern rundt og Paris-Roubaix?

– Man må jobbe hele tiden og holde fokus helt fra starten av. Sånn sett trener man både styrke og utholdenheten godt. De fleste som er god i Qatar, er god i klassikerne etterpå, sier Alexander Kristoff – Flandern rundt-vinneren som for andre år på rad sopte med seg tre etappeseiere på vei inn i klassikersesongen.

Åpningsetappen i 2016- utgave underbygger Katusha-kapteinens utgreiing temmelig godt. Der akselererte BMC og Katusha umiddelbart, skrudde sammen en vifte i front og sprengte feltet i tre deler. Noen av de første rytterne til å havne i bakleksa, ble faktisk innhentet av sivil veitrafikk etter hvert som dagen utartet seg. Ydmykende ja, men kanskje ikke så rart ettersom vinnertiden til den tiltredende sammenlagtvinneren Mark Cavendish var forrykende 52 km/t i snitt.

Vind og fart er som cyanid for den uforberedte. Som en sylskarp giljotin hakker den skarpe ørkenvinden feltet i biter. Betenkningstid finnes ikke. Viftene kan oppstå nærmest i samme øyeblikk startflagget går ned. Å komme undertrent til Tour of Qatar blir derfor som å kjøre en klovnebil i Monte Carlo Grand Prix. Fåfengt.

Rytterne er nervøse. At dette rittet kan være kaotisk selv før startsignalet er gitt, vet Kurt Asle Arvesen smertelig godt. Som rytter for Team Sky i 2010 brakk han kragebeinet etter en velt i nøytral sone.

I tillegg til sidevind og velt, er punkteringer den tredje epidemien som herjer i Qatar. Et tredelt utbruddsmønster som vi også finner i klassikerne. Denne gang ble dessverre Edvald Boasson Hagen det klareste offeret således. Men selv om sammenlagtseieren forduftet som en oase foran nomadens uttørste tunge, Dimension Data-rytteren tedde seg meget overbevisende, ikke minst da han vant i kampen mot klokka på tredje etappe.

Qatar2

Med seg i tet hadde Kristoff sin lojale sparringpartner hjemmefra. I årets Tour of Qatar infiltrerte Sven Erik Bystrøm alle de avgjørende viftene og var som regel et visuelt refreng helt i teten av feltet gjennom alle etappene. Derfor endte han som nummer åtte sammenlagt.

– Kampen om posisjonene er konstant. Farten er alltid høy. Det er ganske mye varmere enn hjemme, men vinden er den samme. Den er vi vant til, sa Bystrøm i en beskrivelse av den nådeløse dynamikken som råder i Qatar.

Viftene er også informasjon. Få ting avslører mer om hierarkiet i feltet, enn sammensetningen av de ulike gruppene på veien. I fjor vant Niki Terpstra sammenlagt, mens Kristoff dominerte. De to skulle bekle de to første plassene i Flandern rundt senere på våren. Etixx-rytteren vant også sammenlagt i 2014, den gang på sin vei mot monument-triumfen i Paris-Roubaix.

Men Tom Boonen er kanskje det beste eksempelet på Qatars galvaniserende kraft. Sykkelemiren «Tommeke» har vunnet rittet fire ganger, og hver gang har han også vunnet et monument – enten De Ronde eller Paris-Roubaix – senere i sesongen.

– Slik jeg ser det, er det ganske enkelt. Kommer du til Qatar uforberedt, blir du droppet med en gang. Men har du gjort jobben i vinter, kan du helt sikkert få en god opplevelse. Og det gir deg veldig selvtillit inn i klassikerne. Et godt Qatar gjør underverker, sa Boonen i oppkjøringen til Paris-Roubaix i 2012.

Kristoffq2

Besynderlig nok var Etixx-QuickStep ikke til stedet i årets Tour of Qatar. Angivelig fordi en fest – og et påfølgende nachspiel – fornærmet den arabiske arrangøren. Fabian Cancellara var heller ikke på startstreken, da Trek-Segafredo valgte å stå over denne gang – uten at noen god grunn ble oppgitt. Det samme gjorde Tinkoff og verdensmester Peter Sagan. Hva dette har å si for deres kommende prestasjoner denne klassikersesongen, gjenstår å se.

Kristoff og Edvald Boasson Hagen håper nok rivalenes fravær spiller i deres favør, når ørkenveier etter hvert byttes ut med Poggio, Paterberg og Carrefour de l’Arbe. Og stoiske oljesjeiker bytter plass med «Duvelifiserte belgisere».

Farer de norske godt, vil det iallfall bekrefte hypotesen: Qatar gjør deg klassiker-klar.

Herlig pastarett til vintertreningen

Som lovet skal kjendiskokken dele herlige oppskrifter med Sykkelmagasinets lesere i hele 2016. Først ut er denne retten med kylling og sopp som fyller karbolagrene til vintermånedene.

For å lese hele saken, se Sykkelmagasinets utgave 1/16 som kommer for salg i uke syv.

En syklist i eksil

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Pressesport

I 2015 sykler han Tour de France uten den store uvissheten. Angsten, gruen og den urolige klumpen i magen er imidlertid aldri helt borte. Dag inn og dag ut jobber en pliktoppfyllende Andrei Grivko utrettelig for sin Astana-kaptein Vincenzo Nibali. Både han og italieneren har slitt tungt i den kvelende, franske varmen. Nibali er også ute av form og ikke i stand til å forsvare sin gule trøye fra i fjor. Parallelt med Nibalis synkende sammenlagtplassering, vokser frustrasjonen hos lagledelsen eksponentielt. Astana er under press. Etter Nibalis Tour-seier har laget levd i kronisk assosiasjon med doping og UCI har prøvd å trekke WorldTour-lisensen tilbake. I 2014 var Astana det dominerende laget. Nå lider Nibali et ydmykende nederlag for Chris Froome.

Den sportslige nedturen og lagets dårlige PR til tross, Grivko opplevde en mye tøffere tid under fjorårets Tour de France. Selv om Nibali eide den gule trøyen i over to uker, gikk den 32 år gamle ukrainerens tanker da til familien i Simferopol på en annekterte Krimhalvøya.

– Det er vanskelig å konsentrere på sykling når man vet at familien er der borte. Jeg har prøvd å snakke med dem regelmessig, men det er vanskelig, sa Grivko i et intervju med L’Equipe sommeren 2014.

Da hadde et fly med hovedsakelig nederlandske turister på vei til Malaysia akkurat blitt skutt ned over området. Et år senere er situasjonen fortsatt svært anspent i Simferopol, der hans far og søster bor. Krimhalvøya er de facto skilt ut fra Ukraina og må regnes som et russisk protektorat. Etter at Russland dundret inn og heiste flagget i februar 2014, har situasjonen blir mer stabil. Samtidig har to internasjonale fredsavtaler sviktet ukrainernes ønske om fred og forutsigbarhet.

– Folk i området lider fortsatt. Selv om jeg vil, kan ikke jeg dra hjem ennå. Det er ikke trygt, forteller Grivko til Sykkelmagasinet på jobb under Tour de France i 2015.

Han ber oss ikke skrive navnene på noen av familiemedlemmene av frykt for forfølgelse. Han forteller om sin søster som myndighetene forsøker å tvinge over på russisk pass. Uten russiske papirer får man nemlig ikke jobb, pensjon eller andre grunnleggende sosiale goder. Grivko bor til vanlig i Monaco, hvilket er langt i fra den verste plassen å leve i eksil. Men han savner familien dypt og håper muligheten til å besøke dem kommer snart.

– For Russland regnes Krim som Russland nå. Jeg tror ikke resten av verden ser det på samme måte, sier Grivko.

Ifølge Astana-rytteren har den rike, pro-ukrainske befolkning i Simferopol hovedsakelig flyttet til Kiev. De som måtte være igjen, og som motsatte seg Vladimir Putins annektering, ble forhindret å stemme i folkeavstemningen om halvøyens fremtid våren 2014. Nå forhindres de også fra å leve et normalt liv.

– De lever under et terror-regime. Frykten er stor og det er langt i fra et normalt liv. Det er et liv i frykt og man kan ikke stole på noen. Regjeringen har mindre og mindre tillit hos folket, sier Grivko.

UCI Road World Championships - Day Five

Ukraina er i dag en splittet nasjon som har sett politisk og økonomisk vanstyre gjennom 25 år. Da Viktor Jusjtsjenko og Julia Tymosjenko kom til makten etter Oransjerevolusjonen i 2005, grep de ikke muligheten til å reformere og samle landet. Ukraina er et kompleks lappeteppe av geografiske områder som historisk har tilhørt ulike stater og imperier. I øst dominerte det russiske imperiet og Sovjetunionen, i vest Polen og Østerrike-Ungarn. Landets befolkning består av både ortodokse kristne og katolikker. En av de ortodokse kirkene er styrt fra Moskva, to andre ortodokse kirker har sine hovedseter i Kiev. I tillegg er det russiske språket utbredt, selv om det bare er ukrainsk som har offisiell status for hele landet.

Krimhalvøya har blitt erobret og kontrollert mange ganger gjennom historien. I 1954 ble Krim overført fra Den russiske sovjetrepublikken (Russisk SSR) til Den ukrainske sovjetrepublikken (Ukrainsk SSR). I 1991 fikk området status som autonom republikk under Ukraina, men da nasjonen senere ble selvstendig, startet også en opprørsbevegelse som ønsket å være del av Russland. Uten støtte fra Kreml ble halvøyen imidlertid værende som del av Ukraina. Russlands holdning har åpenbart endret seg dramatisk.

Ifølge Transparency International er Ukraina det desidert mest korrupte i Europa. Siden 2009 har landets BNP falt med over 15 prosent. I denne desperate situasjonen dras landet mellom EU og Russland. I øst loves det økonomisk stabilitet, da Ukraina er svært avhengig av russisk olje og gass. I vest står en åpen dør mot konsolidert demokratisering, da EU ønsker å bidra til nødvendige politiske reformer.

– Men det er mer komplisert enn som så. Man kan ikke dele folket i to grupper. Det finnes russiskspråklige som er pro-EU, og det finnes ukrainskspråklige som vil ha tettere bånd til Russland. Problemet er at politikerne har ingen tillit. De misbruker makten sin, forklarer Grivko.

I sine beste år har han vært lojal mot Astana, og Astana har vært lojal mot ham. Selv om laget huser mange nasjonaliteter, må man politisk sett regne Alexander Vinokourovs mannskap som et kasakhstansk landslag. Laget er oppkalt etter landets hovedstad og draktene er en blåkopi av nasjonens flagg. Dessuten, gjennom lagets økonomiske støttespillere og politiske formyndere, er forbindelsene til Russland svært korte. Grivko vil uansett ikke legge skjul på sine politiske standpunkt, til tross for at han under årets Tour ennå ikke hadde signert en ny avtale med laget.

– Jeg vet det er best at jeg sier så lite som mulig om dette. Men når jeg ikke sitter på sykkelen, står jeg fritt til å ytre mine egne politiske meninger, sier Grivko rakrygget. – Det er viktig at saken holdes i livet. Dette er en krig og man må ikke tro at det stoppe i Ukraina. Andre land i Øst-Europa lever også med den samme frykten. I de baltiske landene snakker man også om hva som kan skje i verste fall.

SERAING/CAMBRAI

Etter at han fullførte Tour de France i sommer ble Grivko tilbudt en forlengelse med Astana. Kontrakten ble utvidet med enda ett år. Senere på året valgte Grivko å auksjonere bort sykkelen til støtte for ukrainske soldater som er blitt skadet i konflikten med Russland. Et lite, men ikke uvesentlig bidrag. Grivko mener imidlertid at Vesten gjør mindre enn ventet for å hjelpe ukrainerne som nå lever under russisk styre.

– Mange forventer at Vesten, EU og USA skal gjøre mer for Ukraina. Akkurat nå har de satt i gang mange sanksjoner mot Russland, men det forventes mer. Mange tusen har allerede dødd eller forsvunnet og forfølgelsen fortsetter. Vi gjorde Vesten en stor tjeneste da vi bygget ned atomreaktorene våre. Det var verdens største atomprogram som nå er borte. Kanskje nå er tiden kommet for å betale oss tilbake, sier Grivko retorisk.

– Men det er ikke bare i Krim at det er problemer. Se bare på Donetsk der det skytes hver eneste dag, uten at noen snakker om det. Mange flytter bort fra disse områdene, fordi det er utrolig farlig å bo der.

Vil han noen gang dra tilbake?

– Jeg vet ikke. Akkurat nå må jeg fokusere på livet mitt som syklist. Jeg håper at situasjonen bedrer seg raskt og at det ikke varer i mange år til. Jeg vil sykle enda noen år og kan ikke kombinere det med et liv i Ukraina. Hvis jeg skal sykle VM, skal jeg hvert fall gjøre det med ukrainsk pass, avslutter Grivko – med en satirisk tone i stemmen.

Nordlending jakter proffkontrakt i Spania

Erlend Sundstrøm (22) er noe så sjeldent som et nord-norsk sykkeltalent. For å få fart på sykkelkarrieren, valgte han å flytte til sør-Spania – og håper satsingen skal resultere i gode resultater og plass på et kontinentallag i løpet av 2016.


 

Av: Erik Modal

MALAGA, SPANIA: Den 22 år gamle syklisten Salangen i Troms avsluttet sykkelsesongen 2015 med kaptein-status på spanske klubblaget Andalucia Trebujena.

I 2015 kan han se tilbake på en syvendeplass i norgescuprittet i Grenland. Internasjonalt kan han skilte med en fjerdeplass i det spanske nasjonale rankingrittet Cuellar Prolog, sjetteplass i et baneritt i Portugal, seier i rittet Pisto del Tinto og en andreplass i Criterium Dos Hermanas i Spania. I tillegg har han en lang rekke topp 20-plasseringer i nasjonale spanske eliteritt.

LES OGSÅ: Denne norske rytteren har valgt å bosette seg i Belgia

Fant sykkelparadiset i Malaga
Salangen-rytteren har funnet sitt sykkelparadis. For å utvikle seg videre som syklist, stod valget mellom å flytte til det sentrale østlandsområdet for å knytte seg til et sykkelmiljø der, eller ta utfordringen med å flytte over 5000 kilometer fra Troms til Malaga i Andalucia helt sør i Spania.

22-åringen valgte det siste alternativet, og har ikke angret.

Fire vintersesonger på rad har han gjort som trekkfuglene – reist sørover når vinteren er i anmarsj. I sør-Spania har nordmannen gode treningsforhold og et veldig høyt nivå i de konkurransene han deltar i.

Hvert år har han utvidet vinteroppholdet. I august 2015 tok han steget helt ut og reiste nedover med mål om å være i Malaga-regionen i minst åtte måneder. Der skal han trene og konkurrere – i hvert fall frem til den norske sesongen starter på vårparten 2016.

Går det som han håper, klarer han å kjempe seg inn på et kontinentallag i løpet av 2016. Aller helst i Norge, men både spanske og portugisiske lag er også veldig aktuelle.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Satser: Erlend Sundstrøm gir alt for å nå drømmen om å bli sykkelproff. Foto:
Satser: Erlend Sundstrøm gir alt for å nå drømmen om å bli sykkelproff. Foto: Erik Modal

Perfekte forhold for vintertrening
Sykkelmagasinet treffer Erlend Sundstrøm i den lille, hvite landsbyen Mijas Pueblo, tre mil utenfor Malaga. Nordmannen kan ikke få fullrost de gode sykkelforholdene helt sør i Spania.

– Forholdene er varierte og fine. Her finner du lange, flate strekninger å kjøre langturer på. Andalucia er et av de områdene i Spania med mest fjell, så det er heller ikke noe problem å finne gode stigninger å bryne seg på. Så fort du kommer ut av byene, er det mindre trafikkerte og gode veier å sykle på. Malaga er varmere enn Mallorca om vinteren. Dessuten er det rimelig å komme seg hit i vinterhalvåret, og det flommer over av rimelige botilbud. Jeg kan absolutt anbefale Malaga-provinsen som treningsmål for norske syklister, skryter Sundstrøm.

Flere sykkelproffer velger Malaga som treningssted om vinteren. Ute på landeveien treffer nordmannen stadig vekk på syklister fra velkjente sykkellag.

– På vei opp hit i dag møtte jeg på syklister fra Tinkoff-Saxo, smiler han.

Kaptein på spansk lag
Våren 2015 ble han invitert til å bli en del av det spanske elitelaget Andalucia Trebujena. For noen år siden var dette et respektabelt profflag. På grunn av den tøffe økonomiske krisen i Spania, mistet laget profflisensen, på linje med flere av de spanske profflagene.

Nå er Andalucia Trebujena et regionalt elitelag bestående av opp mot 15 gode syklister. Noen med profferfaring, andre med ambisjoner om en proffkarriere.

Etter at Sykkelmagasinet intervjuet Erlend Sundstrøm tidligere i vinter, har han signert for et nytt spansk lag. Den nordnorske rytteren er nå en del av Team Kuoto C. Paulino, som er et av de beste lagene i Spania. Forrige sesong var dette laget rangert som nummer seks på den nasjonale, spanske rankingen. Erlend Sundstrøm ser på lagbyttet som et lite steg opp på karrierestigen.

– Jeg er glad for å få muligheten til å sykle på et av de beste sykkellagene i Spania. Laget har base i Oviedo helt nord i Spania, og jeg flytter opp dit så fort jeg har ordnet meg leilighet. Sykkelsesongen starter i slutten av februar, og jeg kommer til å sykle de største rittene i Spania og Portugal sammen med dette laget. I tillegg skal vi sykle noen UCI-ritt i Europa også, men det er foreløpig ikke klart hvilke ritt dette blir. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang sammen med det nye sykkellaget, sier Erlend Sundstrøm til Sykkelmagasinet.

Han mangler foreløpig erfaringen og den ekstra aggressiviteten som må til for å vinne flere spurtoppgjør i trange, spanske målområder. Det håper han kommer gjennom å konkurrere enda mer i Spania i 2016-sesongen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Malaga: Den spanske kystbyen hvor Sundstrøm har valgt å bosette seg. Foto: Erik Modal
Malaga: Den spanske kystbyen hvor Sundstrøm har valgt å bosette seg. Foto: Erik Modal

Spania billigere enn Østlandet
Det er langt mellom de virkelig gode sykkeltalentene i Nord-Norge, men Sundstrøm er ikke den eneste gode syklisten fra landsdelen.

To elitesyklister har markert seg nasjonalt: August Jensen fra Bodø har i flere sesonger vært en del av Coop ØsterHus og er en lagets fremste ryttere i år. Fra 2016 er det unge talentet Andreas Sandnes Olsen, også han fra Bodø, rytter på det sammen lag (stagiaire høsten 2015).

Erlend Sundstrøm var først hektet på fotball. Siden ble det sykkelsport for alle pengene.

– Fotball var sporten min i oppveksten. Så gikk jeg lei. Syklingen startet jeg med helt tilfeldig, men jeg ble ganske fort bitt av basillen som 15-åring. Ordentlig satsing på sykkel ble det ikke før jeg var rundt 17 år, forteller Sundstrøm.

For å ta sykkelkarrieren et steg videre, måtte han flytte. Valget stod mellom å reise ned til det sentrale østlandsområdet og bo på hybel, eller tenke alternativt.

– I mine øyne kunne jeg ikke satse på sykkel og samtidig bli boende i Nord-Norge. Vinteren er for lang til det, og dessuten hadde det blitt veldig lange reiser til konkurranser. Så jeg måtte flytte. For min del ble valget enkelt. Jeg fikk øynene opp for sør-Spania, og fant ut at det var billigere for meg å leve der enn å bo på hybel i Oslo-området. I tillegg kan jeg sykle ute hele vinteren, fremfor å trene alternativt og på rulle gjennom store deler av vinterhalvåret, forklarer Sundstrøm.

Han bor rimelig i en liten hybelleilighet i Malaga sentrum. Utgiftene til mat er om lag halvparten av norske priser. Det spanske laget dekker utgiftene til reise, mat og opphold i forbindelse med konkurranser.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Spurter: Han beskriver seg selv om en typisk spurter. Foto: Erik Modal
Spurter: Han beskriver seg selv om en typisk spurter. Foto: Erik Modal

Studerer ernæring
For å få de økonomiske hjulene til å gå rundt, tar 22-åringen et fulltidsstudium i ernæring gjennom en norsk nettskole. Studielån, bidrag fra lokale sponsorer og snille familiemedlemmer gjør at han klarer å satse på sykkelsporten.

– I sesongen ble det lite tid til studier, så nå må jeg virkelig henge i for å ta igjen det tapte, smiler Erlend Sundstrøm.

Sykkelsesongen 2015 ble lang. For 22-åringens vedkommende startet rittsesongen i februar, og ble avsluttet med en banekonkurranse i Portugal første helgen i oktober.

Det ble nesten 60 rittdager for syklisten fra nord. De aller fleste rittene gikk i Spania og Portugal, men han deltok også i noen norske ritt. I det første norgescuprittet i 2015 i Grenland ble han nummer syv og tredje beste rytter under 23 år. Etter det deltok han i, og vant, flere lokale sykkelritt i Nord-Norge, før han reiste nedover til Spania i begynnelsen av august.

Håper på kontinental-kontrakt
Slik situasjonen er nå, tjener han ingenting på sykkelsporten. Sykkelregnskapet går i null, mest fordi laget betaler alle utgifter i forbindelse med konkurranser, som reise, hotell og mat.

Nå håper 22-åringen at han kan klatre opp til neste nivå, og få plass på et kontinentallag.

– Jeg legger ikke skjul på at jeg på sikt håper det er mulig å bli sykkelproff, slik at jeg kan leve av syklingen. Jeg blir veldig skuffet om jeg ikke har kommet meg inn på et kontinentallag i løpet av det neste året, innrømmer Erlend Sundstrøm.

Innsatsen i Spania har blitt lagt merke til av flere lag. Så langt har et par portugisiske lag vist mest konkret interesse, men det er også spanske følere ute. Drømmen hadde vært om det kom et tilbud fra et av de norske kontinentallagene, men han har ikke vært i kontakt med noen av de norske lagene.

– Gjør jeg det godt i starten av 2016-sesongen, kan mye skje i løpet av året. Et norsk lag hadde vært drømmen. For å få til det, må jeg markere meg i flere ritt, og vise at jeg er stabilt god over tid. Og det beste hadde selvsagt vært å vise seg frem i Norge, men det er et valg jeg har tatt å konkurrere mer i Spania.

Høyt nivå i Spania
Nivået i spansk sykkelsport er høyt, også på nasjonalt nivå. Flere av klubbene som holdt proffstandard, har nå mistet økonomisk støtte og blitt nasjonale elitelag. Et eksempel er det tidligere WorldTour-laget Euskatel, som nå konkurrerer på elitenivå i Spania.

– Nivået i Spania er helt klart høyere enn det nasjonale nivået i Norge. I eliterittene er det vanligvis de 20 beste elitelagene som blir invitert med, og laget mitt er alltid med der. Jeg lærer mye av å konkurrere i Spania, mener 22-åringen.

Med en lang sesong foran seg er det viktig å legge opp treningen riktig, slik at han kan prikke inn formen til viktige ritt.

– Det er fire måneder mellom sesongslutt og en ny sesongstart. November er den måneden jeg kjører desidert mest rolig, ispedd intervaller og styrketrening. Så øker jeg på utover, men kutter ned på antall kilometer før sesongstart og prioriterer en periode med harde økter før sesongstart. Målet er å vise seg frem så tidlig i sesongen som mulig, så får vi se om det holder til å komme seg inn på et kontinentallag. Det skal i hvert fall ikke så på lysten og viljen til å vinne, smiler sykkeltalentet fra Nord-Norge.

Blogg: Derfor bor den norske rytteren i Belgia

Hei, jeg heter Max Emil Kørner, og sykler for Team Ringeriks-Kraft. Jeg bor i Belgia, og plutselig fikk jeg en melding som sa: «Hei du, frister det å skrive en blogg om din tilværelse i Belgia?». Fristelsen var åpenbart uimotståelig.


Det de fleste spør om når jeg sier at jeg bor i Belgia er gjerne «hvorfor?». Jeg har spurt meg selv om samme, for hvorfor skal jeg flytte fra lekre Follos perle, Nesodden til fordel for landlige Veerle – Laakdal i Flandern? Et land som knapt er større enn Hedmark, men likevel har tre offisielle språk og spiser majones, frituur, vafler og drikker kirsebærøl til alle måltid hver dag. Og hvor kjedelig kom det til å bli? Belgia er ofte bare tomme gater med fine hager, og ingen ordentlige landeveier. Hva driver egentlig belgierne med?

Det har jeg ikke helt funnet ut av enda, men det virker som en slags hybrid av Skandinavia og Sør-Europa, ting fungerer, men kaféen jeg bor over er full hver dag kl. 14. Men hva driver egentlig jeg med? Jeg gjør det jeg pleide å gjøre i Norge: Jeg trener. Og handler mat, lager mat og spiser mat, så ting er veldig vanlig i grunn, tiden går ikke noe saktere, og jeg kjeder meg ikke ihjel.

Les flere blogger fra Team Ringeriks Kraft her!

Og så til «hvorfor?». Det er mange grunner, jeg kan ta noen av de her. Selv om sola ikke skinner like ofte over Flandern som over Sør-Frankrike, der noen av Team Sparebanken-Sørs syklister blogget fra i høst, så er det en del av de samme grunnene. Det er for eksempel varmere enn i Follo, og jeg kan bruke landeveissykkelen nesten hele vinteren. Dette er heller ikke noe vinterprosjekt, jeg blir her hele sesongen. Og det er billigere å bo her, til tross for at euroen ikke er gunstig for meg akkurat nå. Og så ligger Belgia midt i Europa, som gjør reiseveien til og fra de fleste ritt og treningssamlinger kortere, og korter dermed ned restitusjonstiden.

Jeg har faktisk nettopp kommet «hjem» fra en samling med resten av Team Ringeriks-Kraft i Cambrils Park sør for Barcelona. Der fikk vi to uker uten en eneste dråpe regn, med mye god kvalitetstrening. Vi fikk også testet de nye konkurransesyklene våre, som i år er Bianchi Oltre XR2 i full celeste med Fulcrum-hjul. Etter å ha vært noen år i laget, og sett forskjellige grupper fra år til år, virker årets gruppe genuint motivert til å vinne ritt. Det høres kanskje rart ut, alle vil vel vinne ritt, og ja, man driver ikke med sykling på kontinentalnivå hvis man ikke vil vinne, men gruppa virker hakket mer sultne enn tidligere. Jeg håper og tror vi skal få til det, og ser frem til sesongstarten med resten av laget.

Les også: Når de beste gutta forsvinner

Samling: Motivert gjeng i Spania. Foto: Team Ringeriks Kraft
Samling: Motivert gjeng i Spania. Foto: Team Ringeriks Kraft

Jeg bor for øvrig i et slags sykkelhus, foreløpig bebodd av meg og en brite, men flere kommer etter hvert. Ting er tilrettelagt, og det er lett å bo med andre som vet hva som kreves av sykkelsporten.

Kørner_Blogg-2
Landlig: Vi som bor her hat tre geiter i hagen. En av de rømmer daglig, og er i praksis løs, men kommer alltid tilbake for mat. Foto: Privat

Det jeg merker størst forskjell i, utenom at alle snakker flamsk, er i treningshverdagen. Jeg finner ikke én bakke som tar mer enn ett minutt à bloc, så jeg har ingen intervallbakker for noe mer enn 1 min. Jeg har derimot funnet en bred sykkelvei langs kanalen med navnet Kanaal Dessel-Kwaadmechelen, som selvfølgelig er paddeflatt. Å sykle for eksempel fire minutter alt jeg kan rett frem, helt flatt er ikke så veldig gøy, og tiden flyr ikke, ganske likt rulla faktisk. Så der savner jeg bakkene på Nesodden. Til gjengjeld for kjedelige intervalløkter så er cyclocrossmulighetene her så bra du får det. De fleste skogholt har noen cyclocrossløyper, og selv om det er en brannfakkel så tror jeg det faktisk er bedre for cyclocross i Belgia enn i Follo, så restitusjonsturene på cyclocrossen veier opp.

Flotte forhold: Norgesmester Haraldseth demonstrer cyclocross i Belgisk skogholt. Foto: Privat
Flotte forhold: Norgesmester Haraldseth demonstrer cyclocross i Belgisk skogholt. Foto: Privat

Godverdomme,
Max