Blogg: Au revoir la Norvège!

Norge blir år etter år kåret til det beste landet i verden å bo i. Likevel har jeg sammen med to av lagkameratene i Team Sparebanken Sør, Fridtjof Røinås og Andreas Erland, valgt å flytte ut fra gutterommet i Norge til en liten fransk by innimellom Pyreneene på grensa til Spania. Her skal vi bo gjennom vinteren. Så tenker du kanskje: Hvorfor flytte fra verdens beste land?


Av: Herman Dahl, Team Sparebanken Sør

Byen vi bor i heter Céret og har omtrent 7500 innbyggere. En av historiens største kunstnere, Pablo Picasso, bodde her på begynnelsen av 1900-tallet, og den franske skiskytteren Martin Fourcade ble født her i byen.

Men vi har verken flyttet hit for å utfolde våre kunstneriske sider eller følge i Ole Einar Bjørndalens (ski)spor.

Lagkompis fristet oss
Céret har nemlig tidligere huset både Thor Hushovd og Mads Kaggestad, og Mads sin nevø, lagkamerat Christian Kaggestad, bor her. Med sine mange historier om grønne enger og steikende varme om vinteren har Christian fått oss til å flytte ned hit. Vi har ikke angret ett sekund. Nå før jul bor Andreas og jeg sammen i et hus vi har leid, mens Fridtjof er så heldig å bo sammen med besteforeldrene sine. Etter jul skal vi bo i samme hus alle tre.

I løpet av de to ukene jeg i skrivende stund har bodd i Céret har det omtrent hver dag vært over 20 grader og sol. Selv for en sørlending er det over normalen i november måned!

Det foreløpige svaret på det innledende spørsmålet er altså at vi har flyttet fra verdens beste land på grunn av klimaet.

Men vi har ikke flyttet til Frankrike kun for å unngå vinterkulda i Norge – vi er her for å bli enda bedre syklister.

BLOGG-Herman-november
Lettkledd: Ikke lenge til jul, og så kan vi trene i slikt utstyr. Det kan vi like. Foto: Team Sparebanken Sør

Eneste fokus – sykkel
Her kan vi for det første være syklister på heltid. Det eneste fokuset vi har her, hver eneste dag, er å gjøre en best mulig jobb for å bli enda bedre syklister. Vi har hatt fokus på det hjemme i Norge også, men der er det i tillegg andre ting man gjerne bruker tid på; venner, familie, studier osv. De eneste vennene vi har her, er oss selv – Playstation, og vi har mer enn nok med å studere fransk.

Dette fører med seg at vi kan ha lavest mulig puls utenom treningen, selv om det kan bli ganske så høy puls og svette panner i et jevnt FIFA-oppgjør!

Restitusjonen er faktisk den største forskjellen mellom å bo i en liten by i Frankrike i forhold til hjemme i Norge. For å kunne trene bra, må man restituere bra. Mulighetene oppholdet her i Frankrike gir oss tror vi skal løfte oss neste år.

Selvsagt koster det
Men det er ikke til å stikke under stol at denne satsingen koster. Vi er så heldige at vi har fått firmaer og til og med privatpersoner som har sponset oss økonomisk for at vi skal kunne leve ut drømmen. Dette setter vi utrolig stor pris på, og det gir oss enda mer motivasjon og guts til å gjøre det som skal til for å lykkes. Vi bruker også av egne oppsparte midler i satsingen mot drømmen! Det er dette vi har mest lyst til, og derfor går vi all-in med både økonomi, tid og krefter for å lykkes.

BLOGG-Herman-november
Brostein: Dette er gata vår i Céret. Blir nok brosteinstrening i løpet av vinteren. Foto: Team Sparebanken Sør

Mindre sykdom
Med varmere og tørrere klima mener vi at vi kan få enda bedre kvalitet på treningen, samt minke risikoen for skader og sykdom gjennom vinteren.
Personlig har jeg hatt lett for å pådra meg sykdom i luftveiene, særlig når det blir kaldere og fuktigere i været. Tanken er at et mer stabilt og varmere klima skal gjøre at jeg unngår et par forkjølelser og får mer kontinuitet i treningen gjennom vinteren og våren.

På vinteren i Norge har man valget mellom å sykle på rulla eller å sykle ute på cyclocross eller terrengsykkel med piggdekk. Jeg har tro på at begge deler kan være fint som avveksling gjennom vinteren. Men spesielt sykling ute i kulde, på en annen sykkel enn den vi sykler på resten av året, fører med seg en økt risiko for belastningsskader på sener og ledd. I Céret kan vi sykle på landeveissykkel hele vinteren, og unngår forhåpentligvis økter i bitende kulde.

Opp ved hanegal
Hverdagen som syklist i Frankrike ser omtrent slik ut: Vi står opp når den lokale hanen galer, eventuelt når den litt mindre idylliske alarmen på iPhonen durer i vei. Så spiser vi en god frokost før vi spenner på oss sykkelskoa og møtes på torvet i byen kl 10 hver dag for trening.

Som regel består treningen i å tråkke utallige ganger med ulik intensitet på sykkelen på landeveien. Noen ganger kan treningen bestå i å løfte jern på det lokale treningssenteret. Andre ganger kan det være at vi går en lengre fottur til en av de mange fjelltoppene som vi ser utenfor stuevinduet.

BLOGG-Herman-november
Fottur: Meg, Fridtjof og Andreas (f.v.) på en fjelltopp på over 1400 meter, helt på grensa til Spania. Foto: Team Sparebanken Sør

Gourmet eller selvlaget
Etter trening spiser vi et gourmetmåltid av en middag, eller bare en middag de gangene vi lager maten selv. Resten av dagen består i å gjøre kroppen klar for en ny arbeidsdag dagen etter. Den nevnte Playstationen kommer ofte inn i bildet på kvelden, som regel til å knekke de andres (eller egen) selvtillit i FIFA. Om selvtilliten ikke er lav nok, så forsøker vi oss på å lære oss noen nye franske gloser av monseiur Kaggestad.

BLOGG-Herman-november
Utsikt: Speider etter gull og grønne skoger i Frankrike? Vi ser i hvert fall frem mot 2016-sesongen. Foto: Team Sparebanken Sør

Proffdrømmen er drivkraften
Dette høres kanskje ut som en kjedelig hverdag, men for oss er dette akkurat det vi har lyst til å gjøre! Vi mener at dette er det som skal til for oss for at vi skal bli enda bedre syklister neste år. Vi mener at dette vil gjøre at vi kan komme nærmere det de aller fleste syklister, inkludert oss selv, drømmer om – å bli profesjonelle syklister og å kunne sykle de aller største løpene på kalenderen.

Og til mamma og pappa: Ja, jeg kommer hjem til jul, til verdens beste land!

Hushovd og Roubaix

Selv om Thor Hushovd vant hele ti etapper i Tour de France, den grønne trøya to ganger, Gent-Wevelgem, Omloop Het Nieuwsblad og en praktfull VM-tittel, savner han ett spesielt ritt på sin gullkantete merittliste.

Continue reading «Hushovd og Roubaix»

Blogg: Når de beste gutta forsvinner

Lars Holm, sportdirektør i Team Ringeriks Kraft.

Alle lag er sammensatt av en rekke ulike personligheter, ingen like, alle med forskjellige referanser, ulike holdninger, verdier, oppfatninger om hvordan livet som syklist skal være. Alle lag ønsker å kunne si at man har en «sterk homogen gruppe» noen ganger føler man at man har det, i medgang føles det gjerne slik, en seier glatter over de fleste uoverensstemmelser.

I et lag vil det alltid være noen som pekes på som de sterke navnene, de det er verdt å se opp for, de som er potensielle favoritter, de det skal kjøres for. Disse gutta tar ofte relativt stor plass i laget, naturlig nok, de er pekt på, har fått prestasjonsansvar, de skal levere, de er selvfølgelig viktige.

Bak disse er vi avhengige av å ha en større gruppe, ofte de fleste andre på laget, noen ganger alle, avhengig av typen løp, profilen, hva som er målet for dagen. Disse gutta har som hovedoppgave, eneste oppgave, å gjøre sjansene størst mulig for at kapteinen, eller hovedmannen i laget skal kunne levere best mulig i finalen av løpet. Oppgavene er ofte sammensatte men i kortversjon kan det være en eller flere av disse ;

 

  • Fartsholder, sørge for å holde feltet samlet ved å ta mye vind.
  • Komme seg i brudd for å ha kontroll i front.
  • Ta vind for kapteinen (e)
  • Hente mat og drikke fra bilen.
  • Skaffe informasjon fra bilen, hvem er i bruddet, tidsdifferanser mm.
  • Posisjonere kaptein inn mot eller i finalen.
  • Gjøre opptrekk for spurter i finalen.
  • Taue inn brudd hvis nødvendig.

 

Under rittevalueringene vil det avhengig av om løpet gikk bra eller dårlig føles riktig å finne noen å skylde på, det betyr at gikk det bra vanker det ofte skryt, også på hjelperytteren, ikke alltid. Går det dårlig vil det ofte være en eller flere av hjelperytterne som ikke har gjort jobben sin, kom ikke med i bruddet, fikset ikke posisjonskampen i finalen, opptrekket holdt ikke inn, klarte ikke å sitte riktig med kapteinen, satt på halen, det er mye å «ta tak i»

Vi sier denne høsten takk for nå til to strålende representanter for denne gruppen. Erik Nyqvist 22, og Kristoffer Sommer Wormsen 24, takker for seg etter tre år i laget, det gir veteranstatus i Team Ringeriks-Kraft.

Erik fra Tøcksfors, Sverige kom til oss etter et seniorår i Eidsvold SK, han hadde lite å vise til annet enn et par glimtvis gode NC-løp i 2012 og en wattprofil som tydet på at potensialet for å bli en god klatrer var stort. Sosialt skulle det vise seg at det var en genistrek å inkludere Erik i laget, 56 kg og litt lutrygget til tross, gutten har stor sosial pondus, humor og innsikt som skaffet ham en sterk posisjon i laget. Erik har gjort mye for å veve gutta godt sammen sosialt, på løp, trening og reiser.

Eriks kanskje beste sesong var våren 2013, da han var nærmest å sitte med i første gruppe (som gikk inn) i Hadeland GP og viste klatring og ferdigheter av klasse, han endte til slutt på 18. plass. Under Tønsberg 4-dagers på tredje etappe i 2013 var Erik bak i feltet for å hente opp en lettere demoralisert kaptein Marius Hafsås, Erik var som vanlig våken og så at det var i ferd med å sprekke opp foran. På tur opp i feltet velter Erik stygt og pådrar seg fire brudd i ryggen og et av flere lengre skadeavbrekk i tiden som kommer, kyssesyke, kneskader, tilbakefall med ny sykdom har gjort årene hos oss tøffe for Erik som også har hatt egne ambisjoner.

Nett-1
Kriger: Erik Nyqvist. Foto: Jon Arve Wålberg

Det som har kjennetegnet Erik i årene hos oss er at det er laget som betyr noe, det er aldri «meg», alltid vi, ingen problemer, bare sterkt fokus på lagets interesser. Erik har levd i skyggen av de som presterer best på laget, men har spilt en betydningsfull rolle i de årene han har vært med oss, og fortjener et øyeblikks oppmerksomhet for dette.

Kristoffer Sommer Wormsen,»Wormsen» er unik, på mange måter, et menneske du ikke møter så ofte, en det er umulig å ikke like, og bli glad i.  Wormsen er en av de ytterst få man møter som er fri for dårlige egenskaper, han er tvers i gjennom snill, vil alltid gjøre det beste for de rundt seg, en du vet gjør sitt beste i alle situasjoner. Wormsen er unikt fri for andre hensikter enn de han uttrykker, han er genuint snill, alltid i godt humør, alltid forberedt og vi har ennå ikke sett ham sint, eller opplevd ham som negativ.

Wormsen elsker å sykle, mest av alt tror vi det er fordi han er så glad i naturen, dette får ofte frem tårene og bringer frem den emosjonelle siden i gutten fra Tofte. Wormsen har de siste to årene hos oss hatt en kapasitet som er høy nok til å prestere godt for seg selv, og tidvis gjør han det. Men en utøver med Wormsens uegennyttige natur vil aldri kjøre løp kynisk, han er vår «Leo» på midtbanen, konstant i beredskap for å støte, taue, tette luker.Noen vil kalle det naivt, det har definitivt kostet Wormsen en del bedre resultater enn han har fått, men i et lag er man kritisk avhengig av ryttere som konsekvent setter seg selv i annen rekke, og kjører alle løp for laget.

I NM-fellesstarten på Eidsvold i 2014 satt Wormsen i det avgjørende bruddet, gruppen som skulle gjøre opp om seieren, problemet for Wormsen var at han allerede hadde sittet i et annet brudd under store deler av løpet og brukt mye krefter der. I hans natur er det å stille opp, ta tur, trå til der det er nødvendig, øse av kreftene til lagets beste. En mer kalkulerende rytter velger det rette øyeblikket, timer, beregner, gjør sitt valg i det rette øyeblikk. Wormsen kjører med hjertet, står aldri over en føring, tauer uten betenkningstid.

Wormsen har skapt mye glede og latter i laget, oftere ufrivillig enn frivillig, han deler av seg selv på en måte som fremkaller stor glede hos lagkameratene, ofte uten å mene å være morsom, så er han akkurat det.

Cyclocross: En øvelse Wormsen verdsetter høyt. Foto: Pål Westgaard
Cyclocross: En øvelse Wormsen verdsetter høyt. Foto: Pål Westgaard

Wormsens høytid hver sesong er når cyclocrossesongen starter på høsten, da viser han hvilken klasse han har, teknisk god, sterkere enn de fleste, en utrolig god syklist som skinner sterkere når taktikken ikke er like avgjørende. Denne helgen kjører han sannsynligvis sitt siste løp for oss, det hadde vært fantastisk om han kunne rundet av tre år med en NM-tittel, vi unner ham det så inderlig.

Det å ha gutter som Erik og Wormsen i et lag er godt, det føles riktig, de forsvarer plassen med kvaliteter og egenskaper som går utenpå prestasjon, slike ryttere vil vi ha, må vi ha, blir vi glade av å ha på laget. Vi har de siste to sesongene fått lov til å representere en fantastisk organisasjon som ambassadører, MOT. Erik og Kristoffer er MOT, tvers i gjennom gode holdninger, og fremfor alt gode handlinger, vi er utrolig stolte av å ha hatt dere med på laget.

– Lars Holm

Nå kommer Gunn-Rita-spalten

Sykkeldronningen gleder seg til å bidra hos Sykkelmagasinet.


Vi er svært stolte over vår nye spalte, ”Gunn-Ritas vei mot finalen”. Der skal vi følge hele Norges terrengdronning, Gunn-Rita Dahle Flesjås vei mot VM i Bergen – mesterskapet som skal runde av en helt fantastisk karriere.

– Det blir veldig spennende, forteller Dahle Flesjå selv.

I hver utgave rydder vi altså plass to sider hvor den meriterte veteranen gir sine siste betraktninger fra treningshverdagen, og detaljert hvordan hun jobber mot målet. Samtidig håper Dahle Flesjå selv at spalten vil få ringvirkninger.

– Jeg mener vi damer som driver med sykling i Norges land burde stå mer sammen, uansett gren. Vi kan lære av hverandre, gjøre hverandre bedre, motivere og fortelle hvor hardt en må jobbe som kvinne i en mannsdominert idrett for å bli verdsatt på lik linje som herrene.

Første innlegg i spalten kommer allerede i Sykkelmagasinets utgave åtte som gjøre tilgjengelig i begynnelsen av desember.

Et århundre med Flandern Rundt

Centrum Ronde van Vlaanderen i Oudenaarde er en spirituell opplevelse for sykkelfans.


 

Når regnet strier ned fra en tung og grå himmel, hvorfor ikke ta deg en varm kopp kaffe, omringet av historiske sykkelartefakter? Og hvis de flamske værguder viser seg fra sin ekstra ugjestmilde side, hvorfor ikke bestille en «Irish Coffee Sean Kelly»? For bare sju euro kan den holde deg varm helt til middagen står på bordet.

I mellomtiden må du bevege deg ut av det atmosfæriske brasseriet, og ta innover deg alt hva Flandern Rundt-muséet har å by på. Utstillingen er nemlig både variert og innholdsrik. Akkurat som den 100 år lange historien til De Ronde.

I likhet med brosteinene ute i løypa, er utsiden av muséet-bygningen ganske grå og intetsigende, og sånn sett en arkitektonisk antitese til bykirken i Oudenaarde, som ligger på andre siden av gaten. Innsiden er imidlertid noen helt annet.

Noe av det som fanger blikket mest er et stort gulvteppe som kartlegger alle rittets brosteinsberg og stigninger. Her kan man fort tilbringe en time uten å bli andpusten.

Centrum De Ronde van Vlaanderen

Man kan også studere Eddy Merckx sine hansker fra 1974, eller sykkelen brukt Johan Museeuw i hans siste opptreden i Flandern Rundt. Den rødmalte Time-rammen er dekorert med en heroisk løvetegning, for å hedre den moderne flamske løven som vant rittet tre ganger.

Drikkeflaskens utvikling de siste 100 årene – fra blank stål til sponsordekorert plast – er også utstilt. Blant de mange trøyene som henger i muséet er selvsagt Tom Boonens VM-trikot – den han brukte i 2006-seieren – selvskreven.

Cenrum Flandria bil

De utenlandske vinnerne har også sine relikvier på display. Som for eksempel sykkelen Tom Simpson brukte for å vinne i 1962: En elleve kilo tung, isblå Gitane, utstyrt med 52/42 krank foran og 13-17 kassett bak.

Er du heldig får du omvisning av selveste Freddy Maertens. Den dobbelte verdensmesteren er nemlig muséets mest populære kurator. Selv vant han aldri De Ronde, faktisk vant han ingen av de fem store Monumentene. Men med glede forteller han deg historien om da han solgte sine tjenester til Roger De Vlaeminck i 1977-utgaven, og aldri fikk betalt.

 

Inngangsbilletten til Centrum Ronde Van Vlaanderen koster åtte euro, men historiene til Maertens er verdt mye, mye mer.

Freddy Maertens

Blogg: Nedtur, opptur og ny sesong med Team FixiT.no.

Hei! Mitt navn er Åsmund Romstad Løvik. Jeg er 26 år, født og oppvokst på Jar i Bærum, og har siden høsten 2009 bodd i Trondheim der jeg går sivilingeniørstudiet i Bygg og Miljøteknikk. Jeg gir min godt over gjennomsnittlige sykkelglade far skylden for at interessen for sykkelsporten alltid har vært svært stor selv om skiskyting var min hovedbeskjeftigelse på det idrettslige plan gjennom ungdomsårene. Lenge ble det med turer og enkelte turritt, og det var ikke før i 2011 at jeg syklet mitt første aktive landeveisritt for NTNUI. Etter det har jeg vært heldig å ha hatt en utelukkende stigende progresjonskurve, og jeg har siden vært rytter hos TVK Elite og Team Motiv3. Årets sesong var min første for Team Fixit.no og var igjen forventet å bli den beste hittil, slik som mønsteret har vært tatt tidligere år i betraktning. Det skulle vise seg at 2015 ble det året jeg definitivt har lært mest om meg selv!

Karrierens første idrettskade(r)
Vintertreningen inn mot 2015-sesongen gikk lenge svært bra og jeg fikk karrierens klart beste desemberform hittil, etter en noe i overkant hard samling på Gran Canaria med lagkamerat Ole Andre Austevoll. Rundt nyttår tenkte jeg at «dette blir mitt år», men gleden skulle vise seg å bli kortvarig da jeg i slutten av januar begynte å få vondt i et senedrag på utsiden av høyre lår, ned mot kneet. Dette skulle vise seg å være en lett overbelastningsskade.

I februar måned ble jeg kvitt smertene i kneet overraskende fort ved hjelp av restitusjonsbasert trening og gradvis opptrapping av treningsbelastningen. Under Tour du Maroc i starten av april var både kneet og formen igjen bra. Dessverre måtte jeg bryte rittet før siste etappe på grunn av salmonella. Ubeskrivlig irriterende! Kun lagkameratene Filip Eidsheim og Torstein Stokkenes fullførte hele løpet som strakk seg over ti etapper og 1500 km. Filip vant forøvrig rittets to siste etapper som begge ble avgjort i massespurt, hvilket for min egen del gjorde løpet til en alt i alt meget positiv opplevelse! Etter dette tok det noen uker før jeg ble helt frisk, men sykdomssmellen hadde vært en hard påkjenning på kroppen og formen hadde fått seg et kraftig tilbakefall.

Rundt første mai fikk jeg imidlertid en svært dårlig opplevelse. Jeg begynte å merke den samme murringen i kneet som jeg fikk i januar, bare denne gang i venstre kne! Symptomene var påfallende like, nærmest identiske. Dette var et mønster som hadde gjentatt seg de siste 2 – 3 treningsturene og murringen kom først etter ca. to timers rolig sykling. Problemet var imidlertid at jeg nå befant meg midt i sesongens viktigste måned med mine største sportslige mål, Hadeland GP, Ringerike GP og Tour of Norway bare noen uker unna. Jeg følte et stort ansvar ovenfor mine lagkamerater og spesielt lagledelsen og prøvde derfor å gjennomføre korte og relativt intensive økter for å klare å stille i disse løpene med i bestefall brukbar form, og uten å fremprovosere murringen i kneet noe særlig. Dette fungerte middels bra på den måten at jeg ikke kjente det spesielt mye i kneet på grunn av øktenes varighet. Jeg kom meg greit gjennom Hadeland GP med en 20. plass, som sannsynligvis var nært det maksimale jeg hadde forutsetninger for å klare den dagen.

Dagen etter «DNFet» jeg i Ringerike GP da Riperbakken ble for tøff tredje gang. Jeg kjørte disse løpene med murring i kneet og skjønte innerst inne at det var urealistisk å klare å fullføre ToN. Jeg startet imidlertid løpet men måtte stå av første etappe etter ca. 90 km. Dette var karrierens klart flaueste øyeblikk samt største nedtur. Jeg skulle nok aldri ha startet dette løpet. I uken etter ToN bestemte jeg, sportsdirektør Frode Jarle Jacobsen og team manager Jan Roger Jensen at det var best at jeg nå satt en strek over årets vårsesong og heller så frem mot høstsesongen. En tøff, men riktig avgjørelse sett i etterkant, fra begge parter.

Neett-4

Flytting av fokus – sommertrening – høstsesong
For sesongen 2015 hadde jeg i tillegg en stor sportslig målsetning i Birkebeinerrittet. Etter fadesen i 2014 hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle vinne Birken, ferdig snakket. Etter ToN ble dette da et naturlig mål, rent treningsmessig. Første etappe av ToN gikk 20. mai og Birken gikk 31. august. Jeg hadde altså 103 dager på meg til å bli kvitt kneskaden, for å så klatre gradvis oppover treningsbelastningstigen på en bærekraftig måte, og til slutt bygge en bra form inn mot Birken.

Erfaringen fra høyre kne i vinter sa at startfasen var hvilebasert, rimelig logisk i grunn. De første ukene besto naturlig nok av svært lite sykling. De lengste turene var på omtrent 50 minutter. Målet med hver eneste treningsøkt var å hele tiden være på riktig side av den belastningsgrensen som kneet kunne tåle. Siden symptomer på liknende belastningsskader stort sett kommer helt uten forvarsel så var treningsprogrammet de første ukene meget belastningskonservativt. Heldigvis kjente jeg ingenting i kneet i starten!

Etter hvert begynte dette mønsteret å etablere seg slik at når jeg dro ut for å gjennomføre den planlagte treningen var jeg 99 % sikker på at jeg ikke kom til å kjenne noe i kneet. Mye tydet på at ting gikk den riktige veien. Allikevel var det et stykke igjen å gå formmessig, noe jeg fikk kjenne ganske tydelig 1. juli da jeg kjørte den første intervalløkten sammen med tidligere lagkamerat i TVK Elite, Sindre Lunke. Dragene gikk riktignok i begredelig tempo, men kneet fungerte 100 %! Juli måned gikk overraskende knirkefritt og da jeg stod på startstreken i NC-løpet på Hell i Stjørdal den 1. august begynte formen å komme seg tilbake på et ganske bra nivå. Dessverre veltet jeg ut av rittet sammen med tre andre etter omtrent 15 km og måtte bryte løpet. Heldigvis kom jeg veldig greit fra det!

August måned er for oss i utgangspunktet en svært innholdsrik måned rent løpsmessig. Både Arctic Race of Norway (2.HC), Ungarn rundt (2.2), og Baltic Chain Tour (2.2) var store løp som laget skulle kjøre. Spesielt de to førstnevnte var løp som kunne ha passet meg bra og som jeg følte meg sterk nok til å kunne gjøre en god figur i. Imidlertid var ikke velten i NC-løpet i Stjørdal den beste søknaden og disse løpene gikk uten meg. Dessuten var det nok en god idé å ikke kjøre for mange løp i starten siden jeg tross alt var relativt tett på kneskaden. Det var uansett veldig gøy og inspirerende å se mine gode venner og lagkamerater gjøre en meget god figur i alle disse tre løpene! Dette ga meg mye motivasjon i treningsarbeidet inn mot Birken.

Birken
Selv om mye gikk på skinner etter kneskaden i mai så var det hele tiden vært et stort usikkerhetsmoment om jeg i det hele tatt skulle klare å komme i skikkelig bra form til Birken. En ting var å bli kvitt kneskaden, men å i tillegg klare å komme skikkelig i form er tross alt noe annet, tenkte jeg. På et tidspunkt var jeg fornøyd så lenge kneet ble bra og resten av sesongen gikk i vasken. Heldigvis gikk det ikke slik. I ukene før Birken gjennomførte jeg en del tøffe intervalløkter med Frederik Willmann og omtrent en uke før Birken kjente jeg at jeg nok var i mitt livs form. Mission accomplished! En helt vanvittig god feeling! Nå gjenstod det bare å gjennomføre selve løpet riktig.

Birkebeinerrittet er vanskelig på flere måter. Prinsipielt er det spesielt vanskelig for oss landeveissyklister siden løpet inneholder visse tekniske elementer, spesielt i avslutningen, noe som favoriserer de teknisk gode terrengsyklistene. Allikevel er Birkebeinerrittet et løp som kan løses relativt enkelt, relativt fort. Siden løpet starter med relativt seige stigninger opp til Skramstadsætra så vil omtrent enhver utskillelse skje ved at de sterkeste kjører ifra de nest sterkeste.

Dersom denne gruppen holder unna gjennom terrengpartiet før Bringbusætra så skal det naturlig nok veldig mye til for at de nest sterkeste skal klare å kjøre inn de sterkeste. Er man med i tetgruppen på Bringbusætra så har man med andre ord bestått generalprøven. Hovedprøven gjenstår naturligvis, nemlig å krysse målstreken først, men i dette løpet må man ta en ting av gangen! I et landeveisløp er det litt annerledes. Jeg sier som min lagkamerat Filip Eidsheim sa på taktikkmøtet før ToN i år: «Du kjører ikke fra Katusja, Katusja lar deg kjøre fra dem!». Hovedfeltet har altså en helt annen kontroll på utbryterne i et landeveisløp som for eksempel ToN eller ARN.

I dagene før løpet var jeg veldig nervøs. Nervøs for å gjøre en stor taktisk feil. God form er naturligvis en slags buffer og jeg visste at denne bufferkontoen var i pluss. Dessverre merker jeg på løpsdagen at dagsformen ikke er den beste. Ut ifra start henger ikke kroppen helt med. Det går unormalt tungt opp mot Skramstad. Heldigvis klarer jeg å sitte i tetgruppen som denne gangen måler ni ryttere. Dette er litt mye, fire til fem er ideelt. Skal du vinne løpet må du tross alt krysse målstreken først og jo færre konkurrenter, desto enklere er det! I terrengpartiet får jeg hammern og må slippe tetgruppen. Takk og pris for at jeg med god hjelp fra Audun Fløtten og Fredrik Haraldseth klarer å hente inn gruppen foran som fikk ca. 20 sekunders forsprang. Her så det nemlig svært mørkt ut på et tidspunkt.

Utover løpet merker jeg at det går noe lettere, men ikke spesielt lett. Jeg er litt nervøs når vi kommer til Rosinbakken siden jeg frykter at noen skal komme avgårde uten meg. Gruppen er fortsatt på ni ryttere og jeg tenker at den beste måten å forsvare seg på mot et angrep er å sette fart selv. Der og da anser jeg det som en form for kalkulert gambling. Jeg går i tet inn i Rosinbakken og setter et rimelig hardt tempo opp hele bakken. Det gjør vondt, men heldigvis går ingen forbi. På toppen er vi heldigvis bare fem igjen.

Dessverre henger både Carl Fredrik Hagen og danske Søren Nissen med, de antatt beste i den tekniske avslutningen. Dersom de ikke falt av her så skal det mye til for at de ikke henger med inn. Det er i utgangspunktet ikke spesielt bra! Med maksimal dagsform så tror jeg at jeg kunne ha avgjort løpet i Rosinbakken, men det gikk ikke denne gangen. Sånn er det bare. Gruppen holder samlet over Sjusjøen og jeg begynner å innse at vi fem kommer til å holde samlet inn. Ingen er sterke nok til å kjøre ifra og ingen er svake nok til å falle av. På dette tidspunktet innser jeg at seieren er en «longshot» men at jeg bør klare å slå Fløtten og Willmann i oppgjøret om å være «beste landeveissyklist».

Neett-1
Fornøyd: Bredt smil etter Birken. Foto: Privat

Jeg klarer ikke å få bedre enn tredjeposisjon før ballettbakken og Fløtten kjører overraskende fort på sine smale crossdekk og Nissen kommer etter hvert forbi etter sin dårlige inngang til Ballettbakken. I bunn av Ballettbakken er jeg altså nr. 4! Heldigvis klarer jeg å kjøre forbi Fløtten på gressplenen ca. 300 meter før mål, løypas mest kritiske punkt i mine øyne. Jeg tar tredjeplassen noe jeg der og da er fornøyd med tatt dagsformen i betraktning. Hagen tar en fortjent seier og Nissen blir ikke overraskende nr. to. Naturligvis er det bittert å ikke vinne når jeg hadde såpass bra form i forkant av rittet. Jeg håper og tror at jeg en gang skal klare å vinne dette løpet! På en måte blir det desto surere at jeg klarte å rote det til for meg selv i fjor da jeg hadde tidenes sjanse og seieren mer eller mindre i lomma! Jeg ser uansett frem mot neste års Birkebeinerritt!

Pallen: Solid opptur etter Birken. Foto: Privat
Pallen: Solid opptur etter Birken. Foto: Privat

Roserittet – en stor opptur
Uken etter Birken står Roserittet for tur. Roserittet er kanskje et av de mest tradisjonsrike løpene i Norge og har blitt arrangert i over 50 år! Tempoen på fredag går greit og jeg havner rundt 50 sekunder bak vinner Andreas Vangstad. Dette er i utgangspunktet en del, men tatt i betraktning at jeg kjørte vanlig landeveissykkel så er ikke det så alt for ille. Hvarnesetappen på lørdag er også såpass tøff at 50 sekunder fort kan vise seg å bli relativt lite. Heldigvis skulle dette vise seg å stemme. Løpet starter greit og jeg går tidlig i brudd med Sondre Hurum og Ole Hem. Etter ca. 60 km kommer lagkamerat Even Rege opp til bruddet sammen med Carl Fredrik Hagen, vinneren fra Birken.

Team Fixit.no sitter nå meget godt i det med to ryttere i femmannsbruddet. Dersom dette bruddet går inn så vil jeg anta at vi har omtrent 50 % sjanse til å vinne rittet. Det er bra. Etter 120 km blir imidlertid bruddet innhentet av en større gruppe der vi har fire ryttere. Totalt er vi nå seks ryttere i en gruppe på ca. 30. Situasjonen ser fortsatt lys ut. Vi sender ut Marius Hafsås med ca. 40 km igjen. Han jager alene foran og Sparebanken Sør blir tvunget til å holde farten i gruppen bak. Marius blir tatt igjen med ca. 15 km igjen. Jeg velger da å angripe og får med meg lagkamerat Even Rege og Petter Theodorsen fra Team Ringeriks-Kraft. Vi får fort en bra luke.

Under hele løpet har jeg imidlertid ikke følt meg spesielt bra. Ganske tunge og seige bein. Men idet jeg angriper kjenner jeg at jeg har masse å kjøre med. Jeg har aldri kjent det slik før, i hvert fall ikke på et slik hardt løp med tøffe værforhold. På dette tidspunktet vil jeg tro vi har nesten 75 % sjanse for å vinne løpet siden vi sitter i en klassisk to mot en situasjon. Spesielt med tanke på at Even har en bra avslutning og at jeg selv føler meg fresh! Theodorsen sier at han kun vil samarbeide med oss dersom han får etappeseieren. Bonusen er for vår del er at jeg vil lede sammenlagt dersom vi klarer å kjøre ifra gruppen bak med mer enn 50 sekunder dersom vinneren fra tempoen (Andreas Vangstad) sitter i gruppen bak, noe jeg antar stemmer. Jeg svarer ja, men tenker at jeg vil bryte løftet om ikke lenge. Søren heller, det er jo vi som sitter to mot en!? Even sier til meg senere at han tenkte det samme.

Med ca. ti km igjen kliner jeg til. Jeg gjør imidlertid en stor taktisk feilvurdering ved å vente for kort tid etter at Even har tatt en føring. Han har slitne bein etter føringen og angrepet virker mot sin hensikt, nemlig å hekte av Theodorsen. Veldig amatørmessig av meg! Jeg og Theodorsen kjører sammen inn mot mål og han vinner spurten. Kjipt, men det viser seg at jeg overtok sammelagtledelsen med fire sekunder. En god bonus, men jeg sliter fortsatt med samvittigheten til Even.

I ledertrøya: Suksess i Roserittet. Foto: Privat
I ledertrøya: Suksess i Roserittet. Foto: Privat

På søndagen venter et rundbaneløp på omtrent 130 km i en relativt lett løype. Jeg sykler i den gule ledertrøyen og hele laget kjører i front av feltet for meg hele dagen. En fantastisk feeling! Vi får tidlig Even avgårde i et tremannsbrudd som holder helt inn til mål! Lagkamerat Adrian Gjølberg stikker fra hovedfeltet med ca. 2 km igjen og tar igjen bruddet på målstreken. Team Fixit.no blir nr. en og to på etappen og nr. en og tre sammenlagt. Jeg vinner mitt første nasjonale sykkelløp! Det er en veldig god feeling, spesielt med tanke på kneskaden(e) i sesongens første halvdel men også som en liten revansj fra Birken!

Ny sesong– Kickoff Bergen
I skrivende stund har jeg nettopp kommet hjem fra en kickoff-samling med Team Fixit.no som strakk seg over åtte dager i bergenstraktene. Samlingen ble innledet med test av oksygenopptak og laktatprofil på Høyskolen i Bergen i regi av Morten Kristoffersen. Jeg tror de fleste av oss, med unntak av unge og lovende Jon Breivold, i etterkant av testen er glade for at det ikke går sykkelritt i oktober og november! De neste to dagene av samlingen ble tilbrakt i Gjermundshavn ved Hardangerfjorden. Her ble det begått aktiviteter i form av diverse konkurranser og løpeturer i skog og mark med en av lagets trenere Are Andresen samt lagets fysioterapaut, Åge Rolland, som forøvrig ikke må forveksles med sin dobbeltgjenger, kannibalen Eddy Merckx.

Neett-7

I perioden mandag 02.11 til torsdag 05.11 fikk vi kun beskjed om at det ventet «små og store utfordringer». Dette kunne naturligvis tolkes i de fleste retninger, men ifølge pakklisten vi fikk utdelt i forkant så tydet mye på at det i år som i fjor kom til å bli en slags fjelltur i Byfjellene i Bergen som inneholdt nettopp små og store utfordringer. I forkant av turen ble det utdelt mat og diverse fellesutstyr som vi måtte klare oss med under hele turen.

Mengden mat hadde nok sportsdirektør Frode Jarle Jacobsen med vilje beregnet til å være godt under det vi kunne forvente å kalle for dagsbehovet de neste dagene. Heldigvis visste vi at målet med turen sannsynligvis ikke var å presse oss helt til det fysiske bristepunktet siden vi etter samlingen går rett inn i vintertreningsperioden. Målet var nok heller å kjenne på hvordan vi oppfører oss og samarbeider som team når vi alle er et godt stykke utenfor den fysiske og psykiske komfortsonen. Det var derfor gledelig at også team manager Jan Roger Jensen ble med på turen på like vilkår som oss ryttere. Det styrket lagfølelsen betraktelig! Turen har vært en øvelse i samarbeid, kommunikasjon og ikke minst rasjonering i mat, uten at sistnevnte fikk de helt store konsekvensene (denne gangen..).

Samling: FixIT.no i det våte element. Foto: Privat
Samling: FixIT.no i det våte element. Foto: Privat

I tillegg har alle deltakere på turen, både nye og gamle ryttere, for ikke å nevne lagledere blitt mye mer kjent med hverandre. Dette er utelukkende positivt når vi skal ta fatt på det vi faktisk driver med, nemlig å kjøre sykkelløp! Jeg tror alle lagets ryttere, nye som gamle, gleder seg til å ta fatt på en ny sesong. Mange av oss begynner å merke at det bare er en sesong som står mellom oss og 2017-sesongen med VM i Bergen der halvparten av lagets ryttere er aldersaktuelle for U23 fellesstarten! For alt vi vet er plutselig noen aktuelle i eliteløpet også når tiden er inne! Tiden vil vise.

Takk.

Vinn Kristoff-signert utgave

Dersom du blir abonnent, kan du nå vinne en helt unik utgave av Sykkelmagasinet.


 

Alexander Kristoff bidrar gjerne til at Sykkelmagasinet får enda flere abonnenter og har signert vår utgave nummer seks. Denne kan bli din dersom du blir ny abonnent. Alle nye abonnenter i november er med i trekningen av utgaven, samt tre andre autografer fra sykkelstjernen.

Alt du trenger å gjøre er å fylle ut skjemaet her, og du er dermed med i trekningen.

nett-1

Allsidighet og livslang glede

SKIsport og Sykkelmagasinet inviterte til treningsdebatt på SKI- og SYKKELexpo på Norges Varemesse lørdag. Et engasjert panel bød på interessante diskusjoner og delte av sine erfaringer.


 

I panelet satt profiler som Knut Nystad (smøresjef langrennslandslaget), Fredrik Aukland (NRKs langrennsekspert) og Mads Kaggestad (TV2s sykkelekspert). I tillegg deltok de to unge talentene Martine Engebretsen (juniornorgesmester langrenn) og Susanne Andersen (fersk sykkelproff).

Vi fikk spennende diskusjoner om innholdet i ungdommers treningshverdag, ungdomsløftet til Norges Idrettsforbund, resultatfokus, foreldrerollen og utstyr.

Selv om panelet har variert bakgrunn fra idretten var det stor enighet om at allsidigheten er et viktig poeng i utviklingen av unge utøvere. Mads Kaggestad kunne blant annet fortelle at han og Thor Hushovd var langt mer motstandsdyktige mot skader i tiden som proffsyklister, enn sine utenlandske lagkamerater.

Knut Nystad og Fredrik Aukland påpekte viktigheten av engasjerte foreldre, som både tør å pushe barna over dørstokken, setter av tid til å følge dem opp i idretten og ikke minst deler kunnskap – for eksempel når det gjelder skismøring.

SKIsport og Sykkelmagasinet takker panelet for debatten, og publikum for oppmøte.