En ukonvensjonell Tour

En moderne og noe ukonvensjonell Tour de France-rute ble presentert i Paris tirsdag formiddag.

Det er duket for mye fjell, lite tempo, grusveier og en meget tøff finale dagen før Paris. Formatet for den 107.utgaven skal dermed prøve å innby til aggressiv og offensiv sykling, og ved samme mynt forhindre at lag som Team Ineos styrer showet fra start til mål.

På plass under presentasjonen i Paris var Chris Froome, Egan Bernal, Julian Alaphilippe, Thibaut Pinot og Romain Bardet. Der fikk de se avdukingen av et Tour de France 2020 bestående av 29 kategoriserte fjelltopper, seks fjellmålganger og kun 36 kilometer individuell tempo. Lørdagen før Paris, skal rytterne barke sammen på Thibaut Pinots hjemmebane, når den 20. etappen har målgang på La Planche-des-Belles-Filles.

I fravær av celebriteter som Alpe d’Huez og Mont Ventoux, som begge har glimret med sitt fravær de siste år, har arrangøren valgt å fokusere på mindre kjente fjelltopper. Det blir målgang på Puy Mary i Massif Central, og den ikke så kjente Col de la Loze i Alpene.

Grand Depart i Nice

Åpningshelgen går som kjent av stabelen i Nice. En 170 km lang etappe går gjennom Var-dalen før den første etappen trolig kulminerer i en spurt på Promenade des Anglais.

Den andre etappen er mer kupert. Gjennom det humpete området Haut Pays venter hele 3700 høydemeter på tvers av det 190 km. Rytterne skal over den velkjente Paris-Nice-toppen Col d’Eze, og på den siste milen Col des Quatre Chemins, før målgang på Promenade des Anglais for andre dag på rad. Den gule trøyen vil trolig veksle mellom en spurter og en mer klatresterk rytter disse to dagene.

Noen utskillelser i sammendraget kommer jevnt og trutt utover den første utgaven, med målgang i Sisteron, Orcières-Merlette og på Mont Aigoual på den sjette etappen.

Finalen til Orcières-Merlette er ikke utpreget tøff, med sine 11 km og 6 % i snitt. Men stigningen har historisk betydning etter Tour de France 1971 og den episke duellen mellom Eddy Merckx og Luis Ocana.

En ny toppfinish venter på etappen til Mont Aigoual, som blir rittet første sanne test for sammenlagtfavorittene. Et håp om gult i Paris, kan bli knust allerede her.

Pyreneene og Massif Central

Ruten peker deretter vestover mot Pyreneene. Denne gang med kun to fjelletapper og ingen toppavslutninger. Etappe 8 til Loudenvielle er imidlertid tøff nok, med Col de Menté, Port de Bales og Col de Peyresourde på menyen.

Etappe 9 fra Pau til Laruns tar for seg fjelltoppene Col de la Hourcère og Col de la Marie Blanque – en etappe som krever like mye klatreteft som egenskaper i utforkjøringene.

Første hviledag kommer etter ni dager med konkurranse. Rittet startes igjen på Atlanterhavskysten med en etappe til Ile de Ré, som er flat og meget vindutsatt. Spurterne får potensielt en mulighet på etappe 11 og etappe 12 også.

På etappe 13 er Touren kommet til Massif Central med en tøff finale til toppen av Pas de Peyrol – også kjent som Puy Mary.

Touren drar også til de mellomstore fjellene i Jura. Den andre uken begynner med en potensielt fin etappe for bruddspesialister når rytterne skal over toppene Col du Béal, Côtedela Duchère, Montée de l’Observance og Côte de la Croix-Rousse før målgang i Lyon.

Sammenlagtkampen vil drar seg til på den 15. etappen. Målgangen på Grand Colombier kommer etter at rytterne har vært over både Montée de la Selle de Fromentel og Col de la Biche tidligere på etappen – begge stigninger byr på partier over 10 prosent. Siste klatring er 17 km lang og 7.5 % i snitt.

Alper og La Planche

Den påfølgende etappen til Villard de Lans bringer rytterne til Alpene, og byr på en tøff stigning til Montée de Saint-Nizier-du-Moucherotte før en siste knekker opp til mål.

De høye Alper venter på etappen 17, med den 17 km lange Col de la Madeleine og målgang på Col de la Loze ved Meribel. Den siste stigningen er brattest mot slutten og knekker over 20 %.

Grus og svært bratte bakker gjør den 18. etappen til et stor usikkerhetsmoment for favorittene. Montée du Plateau des Glières er 6 km lang med 11 prosent i snitt og kommer rundt tre mil før målgang i La Roche Sur Foron. Over toppen av Plateau des Glières skal rytterne sykle over grusveier.

Etappe 19 fra Bourg-en-Bresse til Champagnole er en 160 km lang dag, trolig for spurterne.

Tvisten kommer imidlertid til slutt: Den 20 etappen er rittets eneste tempo, og en ganske uvanlig contre le montre. Tempo-etapper mot slutten av Touren er ofte uforutsigbare, og denne bærer av solemerker av å bli ganske uvanlig. Den 36 km lange tempoen begynner flat, men skal i mål på La Planche-des-Belles-Filles etter en 5.9 km lang stigning med 8.5 % i snitt. En finale som duker for dramatiske omveltninger dagen før Paris.

Tour de France 2020

27. juni: 1. etappe (flat), 156 km, Nice – Nice.
28. juni: 2. etappe (fjell), 187 km Nice – Nice.
29. juni: 3. etappe (flat), 198 km Nice – Sisteron.
30. juni: 4. etappe (kupert), 157 km Sisteron – Orciéres-Meriette.
1. juli: 5. etappe (flat), 183 km Gap – Privas.
2. juli: 6. etappe (kupert), 191 km Le Teil – Mount Aigoual.
3. juli: 7. etappe (flat), 168 km Millau – Lavaur.
4. juli: 8. etappe (fjell), 140 km Cazères-sur-Garonne – Loudenvielle.
5. juli: 9. etappe (fjell), 154 km Pau – Laruns.
6. juli: Hviledag i La Charente.
7. juli: 10. etappe (flat), 170 km Ile d’Oléron Le Chateau-d’Oléron – Ile de Ré Saint-Martin-de-Ré.
8. juli: 11. etappe (flat), 167 km Chatelaillon-Plage – Poitiers.
9. juli: 12. etappe (kupert), 218 km Chauvigny – Sarran Corréze.
10. juli: 13. etappe (fjell), 191 km Chatel-Guyon – Puy Mary Cantal.
11. juli: 14. etappe (flat), 197 km Clermont-Ferrand – Lyon.
12. juli: 15. etappe (fjell), 175 km Lyon – Grand Colombier.
13. juli: Hviledag i Isére.
14. juli: 16. etappe (fjell), 164 km La Tour-du-Pin – Villard-de-Lans.
15. juli: 17. etappe (fjell), 168 km Grenoble – Meribel Col de la Loze.
16. juli: 18. etappe (fjell), 168 km Meribel – La Roche-sur-Foron.
17. juli: 19. etappe (flat), 160 Bourg-en-Bresse – Champagnole.
18. juli: 20. etappe, 36 km individuell tempo Lure – La Planche des Belles Filles.
19. juli: 21. og siste etappe (flat), 122 km Mantes-la-Jolie – Champs-Elysées.


Merckx sendt til sykehus med alvorlig hodeskade etter fall

Sykkellegenden Eddy Merckx (74) ble søndag fraktet til sykehus med alvorlige hodeskader etter å ha falt av sykkelen sin under en treningstur i Belgia.

Det er den belgiske avisen Het Nieuwsblad som skriver at Merckx pådro seg alvorlig hodeskade i ulykken som skjedde under en sykkeltur sammen med flere venner søndag. 

74-åringen ble sendt til sykehus i Dendermonde, der han ligger på en intensivavdeling og skal gjennom flere undersøkelser.

Merckx er av mange regnet som den beste syklisten gjennom tidene. Belgieren vant Tour de France fem ganger og tok med seg hele 34 etappeseire i det franske storrittet. 

Han vant også Giro d’Italia fem ganger, Vuelta a España og en rekke endagsklassikere, som Liège-Bastogne-Liège (fem ganger) og Paris-Roubaix (tre ganger).

Han rakk også å vinne tre verdensmesterskap før han la opp i 1978.

Hinter om fjellbonanza i Tour de France 2020

2020-utgaven av Tour de France vil trolig være like spekket med fjell og tilrettelagt for friske angrep fra sammenlagtkanonene som årets utgave av rittet.

Det er i hvert fall signalene fra mannen som har designet 2020-traseen som offisielt presenteres i Paris tirsdag. 

Thierry Gouvenou har igjen hatt ansvaret for å meisle ut de 21 etappene, og mye tyder på at han igjen har landet på en løsning som vil passe klatrerne svært godt. I så fall vil årets sammenlagtvinner Egan Bernal og den britiske Tour-kongen Chris Froome like det de får se tirsdag.

Kjent fra før er det at åpningsetappene i 2020-utgaven av verdens mest prestisjetunge sykkelritt vil gå i Nice. Deretter beveger rytterne seg raskt inn i fjellene.

– Derfra forlater vi knapt de mellomhøye og høye fjellene i det hele tatt, det er den generelle ånden til denne Tour-utgaven, sier Gouvenou.

Ryktene tilsier målgang en krevende målgang tidlig i rittet, allerede på etappe tre til Orcières-Merlette. To dager etter, kan det bli enda en fjelltoppavslutning på Mont Aigoual i Massif Central.

I Pyreneene er det ventet en tøff 8. etappe, som ifølge Velowire-bloggen, tar for seg Col de Portet-d’Aspet, le Col des Ares, le Port de Balès og Col de Peyresourde før målgang i Loudenvielle.

Det som likner en baktung Tour vil ha mye fjell den siste uken. Det ryktes om målganger i høyden på Grand Colombier, Villard-de-Lans og Col de la Loze. Det er også snakk om en individuell bakketempo på La Planche des Belles Filles dagen før Paris.

Nesten identisk

Gouvenou legger videre til at vanskelighetsgraden på neste års Tour er «nesten identisk» med 2019.

2018-utgaven av Tour de France, som ble vunnet av Geraint Thomas, var langt mindre spekket med fjell enn årets ritt. På veien mot sommerens seier måtte Egan Bernal kjempe seg gjennom tre tøffe uker som kulminerte med tre fjellavslutninger i Alpene.

Colombianeren vant til slutt rittet foran lagkamerat og 2018-vinner Thomas. Chris Froome veltet stygt i forkant av årets Tour og kom aldri til start.

Løypemaker Gouvenou er samtidig klar på at han ikke har glemt Alexander Kristoff og de øvrige spurterne i feltet.

– Ikke egentlig. Selv om det er få flate etapper, er det andre der sprinterne kan være med i teten og kjempe om seieren. Men det blir aldri enkelt, sier han.

Tidlig start

Starten på rittet går allerede 27. juni, en uke tidligere enn normalt, som følge av neste sommers OL i Tokyo. Den tradisjonsrike avslutningsetappen på Champs-Élysées går kun seks dager før det skal kjempes om edelt olympisk metall på fellesstarten i den japanske hovedstaden.

Om rytterne raskt får stifte bekjentskap med fjellene neste sommer, blir det en helt annen start i 2021. Da er starten på Tour de France lagt til København med fire flate etapper innledningsvis.

Test: Wahoo ELEMNT ROAM

Wahoos nye flaggskip Elemnt ROAM er en solid oppgradering fra deres tidligere modeller. Større skjerm, farger og forbedret navigasjon setter den opp for å konkurrere med de heftigste computerne.

Utpakking av nytt utstyr og nye duppedingser er alltid tilfredsstillende, og ekstra deilig når produsenten sørger for å legge til det lille ekstra. Elemnt ROAM kommer i en appellerende eske, med en elegant fold som er lukket med magnet og man bretter ut et deilig designet omslag, med info om computeren og dens funksjoner.

Vi starter den opp og en enkel animasjon av en rytter som trår på en Wahoo Kickr dukker opp, mens enheten «varmer opp». For å komme i gang med installasjonen må vi installere Wahoos Elmnt-app på telefonen. Appen er essensiell når det kommer til ROAM. Det er selvsagt mulig å klare seg uten, men det gjør bruken vanskeligere og man får ikke fullt utbytte av enheten.

Tilkoblingen går knirkefritt. Etter å ha startet computeren opp scanner man en QR-kode fra skjermen og man er i gang. Derfra fyller man inn den grunnleggende informasjonen som vekt, høyde, alder, før man går videre på selve utformingen. I utgangspunktet har man tre sider med datafelter fra start av, som man kan tilpasse slik man vil. Gjennom appen er det raskt å scrolle gjennom de utallige datafeltene man kan velge mellom og tilpasse oppsettet. Man kan ha opp til elleve datafelter per side. Man kan også koble til andre sensorer (watt, puls, f.eks) gjennom appen, men vi fant at det var mer effektivt å gjøre det på selve computeren. Computeren har både ANT+ og Bluetooth.

Man kan koble seg til en rekke tredjepartstjenester som for eksempel Strava, for å bruke Strava Live Segments. Varsler fra telefonen er også mulig å sette opp. Wahoo har også ordnet slik at man kan koble den opp mot sin Wahoo Kickr, og styre den fra enheten, og den kan også kobles opp mot andre smartruller.

I bruk

ELEMNT Roam har et robust og lite prangende utseende. Helsvart, utover logoen på høyre side av skjermen og logoen på den vinklede undersiden i front. Med følger også et strømlinjeformet feste, spesialdesignet til computeren. I likhet med Garmin Edge er det et kvartrotasjonsfeste.

For å styre den er det seks knapper. Én på venstre side, to på høyre side og tre nederst på skjermen. Den på venstre siden er for av og på, samt for å manøvrere seg frem og tilbake. Med de på høyre siden beveger man seg opp og ned i menyene, samt øker/reduserer antall datafelter. Man kan zoome fra kun ett datafelt til elleve, alt etter behov og ønske. De tre i bunnen av skjermen brukes for eksempel til pause/stop, runde eller kalibrering. Knappene kan tidvis være litt vanskelig å bruke når det er kaldt og regn, spesielt de tre i front, som ligger fordypet i skjermen og med en hanske kan det være litt omstendelig å få trykket ordentlig.

Den nye fargeskjermen er ikke overveldende. Fargepalletten er svært begrenset, med en 8-farget LCD-teknologi i bunn. Designet er generelt også primitivt og oppløsningen delvis. Det hele gir litt vibber til håndholdte spillkonsoler fra barndommen. Tross det er det veldig behagelig å se på. Fargene glimrer stort sett med sitt fravær, med mindre man bruker kartet, og i informasjonsfeltene er det svart/hvitt som dominerer. Vi liker det forsåvidt enkelt, og Wahoo holder det rent og oversiktlig her, selv om fargemulighetene kanskje undergraves litt.

Ved å bruke knappene på høyresiden får vi raskt fokusert dataene om man skulle sette i gang med et drag, og bare vil ha de helt essensielle dataene i fokus. ELEMNT Roam har også en innstilling for adaptivt skjermlys, som fungerer strålende og er sensitiv. Skulle man komme inn i en tunnel for eksempel, så gløder skjermen opp umiddelbart. Man kan også slå av bakgrunnslyset fullstendig, for å spare strøm. På dagtid er det ikke nødvendig å bruke den adaptive innstillingen. Computeren har også LED-lys på venstre side og i toppen. De på venstre side kan man konfigurere til å indikere fart, kraft- eller pulssone, mens de i toppen brukes i navigasjonen, til å indikere hvor man skal svinge av for eksempel.

Batteritiden er oppgitt til å være 17 timer, men om man ikke bruker navigasjonen kan den holde lengre. Vi presset computeren mest på en 300 kilometer lang tur på sommeren, hvor aktiv sykkeltid var nærmere elleve timer, mens vi totalt var ute ytterligere noen timer (uten at computeren sto på hele tiden nødvendigvis). Da vi avsluttet turen var det fremdeles opp under 40 prosent batteri igjen.

Navigasjon

Navigasjonen er kanskje ELEMNT Roams hovedsalgspunkt. I motsetning til lillebrødrene Bolt og Mini er Roam rettet mer mot offroad, med den forbedrede navigasjonen. Den forstørrede skjermen gjør navigeringen enklere og man har omfattende kartmuligheter. I appen kan man lett velge hvilke kart man ønsker lagt inn i computeren, og man kan velge og vrake mellom land over hele verden.

Det er også her fargene kommer til sin rett, og markerer tydelig og enkelt forskjellen mellom forskjellige typer veier eller indikerer elver, vann eller sjø. I selve navigeringen har man en rekke praktiske funksjoner. Man kan selvsagt skape ruter på forhånd, så kan man synkronisere dem enkelt med computeren via appen. Om man legger inn en rute eller plotter inn en destinasjon underveis så gir computeren tydelige instruksjoner og navigasjonen er enkel å følge.

Skulle man befinne seg i ukjent områder er den selvsagt i sitt ess. Man kan aktivere «live tracking» og dele en link, slik at venner eller familie kan følge med på hvor du er. Skulle du sykle deg bort uten å ha lagt inn en rute på forhånd kan du velge «Route To Start», som tar deg den korteste veien tilbake til dit du startet – en enkel og praktisk sikkerhet. Man kan også velge «Retrace Route», som følger opp løypen du har syklet. Skulle du havne bort fra ruten du har lastet opp kan du enkelt velge «Back On Track», som navigerer deg tilbake til din planlagte rute.

Det er enkelt å orientere seg med omgivelsene i kartet. Man zoomer enkelt inn og ut, og beveger seg rundt i kartet med knappene, og det er overraskende lett å plotte inn et punkt direkte i kartet. Et minus er imidlertid at det kan gå litt tid og ta et par sekunder, før bildet er klart og oppdatert.

Konklusjon

Roam er en god computer og leverer det den lover. Appen og brukervennligheten gjennom den trekker ekstremt opp. Installasjonen går lynraskt, oppsettet av computeren er utrolig behagelig, når man slipper å gå igjennom hundrevis av knappetrykk på enheten, for å konfigurere siden med datafelter. Uttrykket er veldig behagelig, selv om fargebruken er begrenset. Appen er også svært god når det kommer til å studere turer og data. Har man kraft- og pulsmåler gir den omfattende data på en oversiktlig måte, pakket inn i et deilig design.

Den er fylt med praktiske funksjoner, men om man har behov for dem er naturligvis veldig individuelt. Er man mye ute og reiser til ukjente steder på eventyr er Roam helt perfekt, men om ikke er den strengt tatt overflødig. Lillebrødrene gjør jobben i massevis da.

Samtidig er også den veiledende prisen stiv. At den er riktig med tanke på dens kvaliteter og funksjoner er nødvendigvis ikke urimelig, men igjen skal man virkelig å bruk for alle kartfunksjoner, for å kunne forsvare prisen kontra konkurrentene eller en simplere variant. Gjennom Wahoos sider selges den for nærmere 3500,-, mens Garmin Edge 530, som har relativt identisk innhold går rundt femhundrelappen mindre. For øyeblikket er den imidlertid langt mer konkurransedyktig hos blant andre Bikeshop.no, hvor den ligger ned mot det samme som Edge 530.

Vekt: 94 gram
Skjermstørrelse: 2.7″ (36mm x 59mm; 68,58mm diagonalt)
Batteritid: 17 timer
Pris: 3500,- (via Wahoos egne sider)

Pluss: Eksklusiv innpakning. Enkel installasjon og uovertruffen brukervennlighet. Utrolig behagelig i bruk. Mange praktiske funksjoner.

Minus: Pris. Smal målgruppe? Manglende farger. Veldig avhengig av mobilen for å kunne benytte seg av den.

«Sykling ble min terapi»

To uker før avreise til Vuelta a España tenkte Carl Fredrik Hagen at å fullføre i Madrid får være godt nok, mens han sørget over sin døde lagkamerat Bjorg Lambrecht. Men gjennom kraften til lagkameratenes felles lidenskap, sykling, ble heldigvis savn og sorg omvandlet til håp og motivasjon. I den spanske hovedstaden skrev debutanten norsk sykkelhistorie.

De siste regndråpene i VM har falt. Støvet etter en historisk norsk prestasjon i Spania Rundt begynner også å legge seg. I løpet av tre gripende uker på den iberiske halvøy, har Carl Fredrik Hagen syklet seg inn på norsk idretts stjernehimmel.

Fotball, ski, løping, duathlon, vintertriathlon og terrengsykling. Butikkansatt på Oslo Sportslager. CV-en er lang og eklektisk. Idretts-kameleonen fra Oppegård i Akershus har kommet usedvanlig langt siden han i 2013 begynte å satse på landevei for fullt.

Fra syklist til rytter. På landeveien gikk han fort gjennom gradene. Før: den bruddkåte ferskingen som lærte raskt. Nå: Nordmannen med best sammenlagtplassering i en Grand Tour. Åttendeplassen i La Vuelta sendte Dag Erik Pedersens tiendeplass fra 1984-Giroen ett hakk ned på rankinglista.

Toppresultatet kom uventet av flere grunner. Ikke bare fordi han syklet sin første sesong på toppnivå. Men også fordi laget hans, Lotto Soudal, ble rammet av en uvirkelig tragedie kun få uker før starten gikk i Torrevieja.

Livet til den unge Bjorg Lambrecht tok slutt i Polen Rundt, hvor Hagen som vitne til den skjebnesvangre velten ble tvunget til å kontemplere sin egen dødelighet: «Jeg vet at det innebærer en stor risiko å være ufokusert på sykkelen». 28-åringen viste imidlertid enorm mental stryke da samme middel snudde sorg til håp: «Sykling ble min terapi.»

Hagen studerer løypekartet før den 14. etappen til Oviedo. ©kramon

Et par dager etter VM i Yorkshire forteller han Sykkelmagasinet om sin kontrastfylte debutsesong i WorldTouren.

Sykkelmagasinet: Etter Spania Rundt, følte du deg godt restituert i VM?

Carl Fredrik Hagen: Følte meg egentlig restituert, ja. Jeg var med å kontrollerte støtecupen som gikk i starten. Målet var å passe på at nasjonene vi anså som de farligste ikke satt i bruddet, for at vi ikke skulle bli satt sjakkmatt og måtte begynne å taue. Og hvis det var over 15 ryttere i brudd, så kunne jeg være der hvis det var andre farlige nasjoner også. Bortsett fra Danmark faktisk… vi så ikke på danskene som de som skulle ta mest ansvar i rittet. Før start anså vi ikke dem som de farligste. Det gikk ganske kontrollert fra start. Deretter handlet det om å sitte langt fremme hele tiden, holde Alex (Kristoff) langt fremme inn til rundene og unngå trøbbel. Mentalt sett var jeg innstilt på å bruke så mye krefter som mulig på den jobben, ta så mye vind som mulig for Alex, og holde han i fremste rekke bak den trommelen som går rundt i front. Inn mot rundene begynte det å tilspisse seg og posisjonskampen tok seg opp. Da så jeg at Alex var litt av hjulet mitt. Jeg så han ikke bak meg, så jeg slapp meg bakover, og så at han og Sven (Erik Bystrøm) satt på høyre side. Jeg prøvde å sette meg bak de, men allerede da var det fryktelig smalt og vanskelig å komme seg opp igjen. Idet jeg kom inn på rundene så merket jeg at jeg satt litt for langt bak. Og da det ble kjørt ekstremt hardt på de fire første rundene, var det et rent helvete å sitte på halen. Jeg kjørte 550 watt og falt av! Det ble utrolig strekk på feltet. Så til slutt havnet jeg bak en splitt. Etter en 180-190 km så begynte folk å stoppe, og da var det over for min del i langesonen. Med de temperaturene og de forholdene, så var det kanskje ikke drømmeforhold for muskulaturen min heller. Jeg trivdes bedre i Spania.

SM: Det er ulike tanker om hvordan man legger opp treningen etter en Grand Tour. Hvordan gjorde du det?

CFH: I disse ukene etter Spania Rundt har vi vært i en situasjon som vi aldri har vært i før. Vi aner jo egentlig ikke hva som er oppskriften for meg, for at jeg skal få mest mulig ut av Vueltaen etterpå. Men hovedtanken var at VM ikke var et ritt som jeg skulle kjøre for resultat. Så derfor er du heller ikke så ømfintlig for å bomme litt på restitusjonen, så lenge du ikke føler deg helt kokt. Så det vi la opp til var tre, rolige hviledager med restitusjonsturer på 1,5 til 2 timer. Så kjørte jeg langtur, og første intervalløkta hadde jeg på lørdagen, altså seks dager etterpå, da kjørte jeg tre langdrag, to i Tryvann og en i Grefsenkollen, kontrollert under terskel, og så 40 minutter skuterpes på «Gamla». Det ble en 5 timer pluss økt. Så hadde jeg noen roligere dager og en hard intervalldag med korte drag i Grefsenkollen dagen før avreise til VM. Torsdagen før hadde vi en langtur, felles med laget, på syv timer. Personlig var både jeg og (treneren min) Erik (Nordby) enige om at dersom vi hadde styrt opplegget selv, så hadde jeg ikke kjørt syv timer tre dager før VM. Det er ikke vår oppskrift, men det er greit siden vi er et lag, og kapteinene som skal kjøre resultat bør få gjort det de skal. Men det som er litt spesielt nå, i går og i dag, jeg har ikke syklet veldig mye – men nå føler jeg meg helt sykt bra. Tror nesten jeg kan påstå at jeg ikke har følt meg så bra i år, som jeg gjør akkurat nå. Det er litt gøy, men jeg må passe litt på også…

SM: På hvilken måte da?

CFH: Erfaringsmessig når man føler seg skikkelig bra og er i bra form, så er kroppen litt på limit også. Man kan bli syk. Også er jeg ikke ferdig med sesongen heller, så jeg kan ikke brenne av alt krutt på trening før avreise til Kina.

SM: Det må være en interessant tid fysiologisk sett. Du utforsker på en måte din egen kropp?

CFH: Ja, vi får testet ut mye nå, så lenge jeg får pratet med Erik hver dag. Jeg kunne sikkert hvilt mer etter Vueltaen, men følelsen min har hele tiden vært ganske bra – at jeg restituerer meg ganske kjapt. Jeg har overskudd i hverdagen, ork og lyst til å gjøre andre ting. Det er positivt – da er jeg trolig langt unna limit.

©kramon

SM: Jeg har en antagelse om at lange prøvelser som treukersritt utgjør en stor del av din interesse for sykkelsporten?

CFH: Jeg vet selv at kroppen min trives aller best over mange dager – flere uker, har jeg funnet ut nå. Etapperitt er det morsomste å kjøre, og det jeg vet jeg hevder meg best i. Endagsløp har jeg ikke syklet så mye av i år, men harde endagsløp på kontinentalnivå passet meg for så vidt også bra. Men jeg har aldri hatt noen drøm om å sykle endagsløp som Flandern eller Roubaix, for meg er det ikke-eksisterende på check-lista. Det hadde vært gøy å oppleve, men det er ikke noe mål for karrieren å prestere der. Det kan andre type ryttere ta seg av. Etapperitt og treukersritt passer meg veldig bra. OL er dog et stort mål neste år. I løpet av en karriere, er det ikke sikkert en får sjansen til å kjøre et OL som passer en veldig bra. Det er «once in a lifetime». Så er det et tøft VM i Sveits også. Det er faktisk samme området jeg har gjort det bra i tidligere, i forbindelse med (Tour de) Romandie og siste etappe i  (Critérium du) Dauphiné – det er jo opp fra samme dal. Så det er også et mål neste år.

SM: I år var du opprinnelig forespeilt en start i Giro d’Italia, men så skjedde det omrokeringer i laget. Når tenkte du det realistisk at du kom til å starte Vueltaen?

CFH: Det tenkte jeg først i sommer. Rundt NM. Da fikk jeg beskjed om at jeg skulle til Livigno. Livigno-samlingen har stort sett bestått av ryttere som skal til Vueltaen. Da skjønte jeg at forberedelsene til Vueltaen begynte. Det var mitt første høydeopphold noen gang, og jeg følte det gikk veldig bra. Jeg trente godt der oppe, og økte bare intensiteten da jeg kom hjem. Jeg hadde noen dager på Sjusjøen, hvor jeg simulerte flere av bakkeavslutningene til Vueltaen. Så jeg trente allerede da på noen av de avslutningene. Jeg kjørte blant annet Juvass og flere av bakkene rundt Jotunheimen i slutten av juli, før jeg dro til Polen Rundt.

SM: Du sa at du angrep Vueltaen dag for dag. Når innså du at en topp ti plassering var mulig?

CFH: Ikke før de siste to-tre dagene (latter). Målet mitt resultatmessig før jeg dro til Vueltaen, hvis alt klaffet, så var det topp 20. Det var et realistisk mål. Jeg tenkte en topp 20 skulle jeg være superfornøyd med. Det er ikke kødd en gang. Hadde du sagt nummer 8 til meg, hadde jeg bare ledd.

SM: Du lot deg ikke stresse da du falt av på lagtempoen første dag?

CFH: Jeg ble kjørt av ganske fort egentlig, sånn cirka halvveis iallfall. Jeg tok det ganske med ro mentalt sett. Ikke noe stress. Jeg visste at lagtempoen ville bli drithardt. For det første hadde jeg nesten ikke trent på temposykkelen i det hele tatt, og for det andre så har jeg kjørt fryktelig få lagtempoer i mitt liv. Teknikken med vekslinger og spurting inn på hjul, har jeg ikke inne. Det dreper beina mine fryktelig fort. Før start hadde vi også sagt at ingen venter på noen. Det sa vi av den enkle grunn at dagen etter var det en ganske hard etappe fra Benidorm til Calpe, og dersom en rytter som Tosh Van der Sande eller Thomas De Gendt kom i et brudd som hadde gått inn, så kunne mann sittet med ledertrøya, og det var grunnen til at ingen skulle vente. Vi skulle gå for best mulig resultat på lagtempoen. Så visste jeg… jeg hadde jo studert topp 20 lista i Vueltaen fra de siste årene. Det skilte jo stort sett 45-50 minutter mellom vinneren og 20.plassen. Så jeg visste at ett minutt eller 1:20 betyr ingenting i det store og hele. Jeg tenkte dette var tre uker, det er langt, ingen grunn til å stresse.

Syklingen hjalp Hagen ut av sorgen etter tapet av lagkameraten Bjorg Lambrecht. I Spania var Bjorg en motivasjonsfaktor. ©kramon

SM: Men det er mye stress i Grand Tours. Det handler mye om å spare energi, både på og av sykkelen. Hva ble din rutine for å spare mest mulig krefter?

CFH: Jeg prøvde hele tiden å lytte til hva andre ryttere og folk i støtteapparatet sa, og hva de har gjort i Grand Tours før. Man er nødt til å prøve å benytte hvert eneste minutt etter målgang og frem til neste etappe. For eksempel på GC-etappene, så var jeg første rytter i bussen. Med en gang jeg kom til bussen, satte jeg meg på rulla i 10-15 minutter og sykla meg ned. Så var det å ta shaken, komme meg rett i dusjen. Men i stedet for å vente i bussen, så hoppet jeg inn i en lagbil med noen fra støtteapparatet, og ba dem kjøre til hotellet. Da var jeg på hotellet 20-25 minutter før de andre. Da kunne ta massasjen først og hadde kanskje en halvtime ekstra på senga før jeg la meg.

SM: En halvtime ekstra over tre uker blir fort et ekstra døgn og to med søvn…

CFH: Ja, det blir veldig mye.. Hvis du legger sammen 20 minutter hver dag over tre uker, så utgjør det en stor forskjell. Det blir mye tid. Det var slike ting jeg tenkte hele tiden. Og så var det hele tiden å få i seg nok næring, riktig næring, til riktig tid. Få i meg nok væske. Hadde man mistet mye, passe på å drikke hele tiden. Vi hadde kokk som laget supergod mat. Etter hvert la jeg bort alt av Twitter, nettaviser og magasiner. Jeg leste ingenting, og koblet meg ut av verden. Det følte jeg fungerte dritbra.

SM: Hvordan opplevde du økt press og oppmerksomhet utenfra utover i rittet?

CFH: Var veldig klar på at jeg ønsket å være tilgjengelig for pressen. Men det var nok å være tilgjengelig på telefon eller svare på en SMS. Jeg hadde ikke noe behov for å lese det som ble skrevet. Og meldinger som kom inn, ble besvart ganske lenge etterpå. Det var veldig hyggelig at både bekjente og helt ukjente mennesker sendte positive meldinger. Det var bare hyggelig ting som kom, ikke noe hatmeldiger og sånn politikerhets liksom, men likevel… jeg hadde så begrenset med tid. Jeg måtte bruke den på best mulig måte for å la hode få den nødvendige hvilen. Derfor la jeg alt det der vekk. Og det gjorde jeg i god tid før det ble et problem.

SM: Du satt og målte krefter i fjellene med ryttere som Nairo Quintana – hadde du noen utvekslinger med de andre favorittene?

CFH: Nei, jeg pratet ikke så mye med dem. Quintana var stort sett stressa på at jeg skulle være med å dra og kjøre mer. Men jeg hadde ikke noe behov for å kjøre mer enn nødvendig. Dagen jeg kjørte mest med han og Pogacar var etappen jeg ble nummer seks (etappe 18 til Becerril de la Sierra). Fordi jeg hadde kjørt av Kelderman og Knox, som var på plassene foran meg i sammendraget, så hadde jeg insentiv til å kjøre og øke tidsdifferansen. Det klarte vi jo, jeg økte med 3:30 til dem. Det var perfekt og jeg gikk fra niende til åttendeplass. Men det var ikke min jobb og taue på Quintana akkurat. De er stjerner og har lønn deretter, og de kan ikke forvente at en neo-pro fra Norge skal taue dem inn på podiet i Vueltaen.

SM: Det tragiske dødsfallet til Bjorg Lambrecht satt selvfølgelig sitt preg på oppladningen din til Vueltaen. Kunne du dra nytte av noen erfaringer fra ellers i livet da du måtte håndtere tapet av lagkameraten din?

CFH: Jeg har aldri vært i en slik situasjon før. Det var helt uvirkelig og surrealistisk – noe du ikke kunne forberede deg på. Etter en ukes tid, etter at jeg kom hjem fra Polen Rundt, fant jeg gradvis plass til det i livet mitt. Jeg har hele tiden fokusert på å få ut det positive av det triste og tragiske. Det gjelder å tenke på hva Bjorg ville gjort, hvilken type rytter han var, og hva han ville satt pris på. Jeg brukte det som en motivasjon til å yte det lille ekstra i Vueltaen. Jeg tenkte at han fulgte med oss og så hva som skjedde. Jeg håpte han digget det like mye som de fleste andre. Man prøver å huske at man må leve mens man lever, gripe hver eneste mulighet og hver eneste dag. For man vet aldri hvor mange muligheter man får. Der kan man også trekke paralleller til syklingen: Det er ingen automatikk at jeg er den det kjøres for hele tiden. Men de gangene du får muligheten, får gå i brudd, eller får lov til å spare beina til finalen, ja, da er det sykt viktig å gripe den – gjøre ditt beste, sykle og ha det gøy. I Polen ble jeg 18 sammenlagt, men formen var nok mye bedre enn det resultatet tilsa. Men det er begrenset hva du kan få ut, når du kun sover to timer hver natt. Så det er klart at det som skjedde, satte sitt preg på den fysiske prestasjonen i Polen. Og derfor var det utrolig godt å kunne samle hodet og få energien på rett plass i Vueltaen. Det var på ingen måte gitt. Da jeg kom hjem fra Polen, tenkte jeg at tre uker i Spania kan bli tøft. Akkurat da tenkte jeg bare på å fullføre. Men det er mye kroppen kan få til.

SM: Hvordan klarte du å snu tankegangen til noe positivt?

CFH: Jeg hadde hele tiden gleden av å sykle. De første dagene etter Polen viste det seg at den verste dagen var da jeg hadde fri. Når jeg er på sykkelen, så er jeg i mitt rette element. Du er trygg og trives. Og det var jo det Bjorg også digget. Å sykle. Han levde drømmen sin, være ute og å sykle. For meg er det akkurat det samme. Så da føltes det trygt å være på sykkelen med tankene mine. På sykkelen sitter jeg heller ikke og grubler så mye. Jeg er vanvittig konsentrert. For uansett om jeg er på trening alene i Folloveien, eller i konkurranse, så er jeg 100 prosent fokusert hele tiden. Jeg vet at det innebærer en stor risiko å være ufokusert. Ting kan skje på sekundet. Så når jeg er på sykkelen, så får jeg tankene helt andre steder. Sitter du hjemme og grubler, kan det være vanskelig å komme ut av det. For meg var sykling terapi.

Stage 14: San Vicente de la Barquer to Oviedo (188km) La Vuelta 2019 ©kramon
På vei ut av lagbussen til Lotto Soudal. ©kramon

SM: Det er ikke lenge siden du jobbet i sportsbutikk og syklet kontinentalnivå. Hvordan beskriver du utviklingen din de siste fem sesongene?

CFH: Det har vært en pil som har pekt bratt oppover. Det har gått fort, men samtidig i et tempo som har vært fornuftig. Jeg har vært heldig som har vært innom flere ulike miljøer i sykkelsporten i Norge, der jeg har lært masse. Helt fra jeg kom inn i Sparebanken (Sør) og gikk inn i Joker-systemet. Første året mitt i Sparebanken, lærte jeg feltkjøring, og hadde som mål i Tour de Bretagne 2015 å komme i mitt første brudd. Høsten 2016 var jeg i brudd på hver eneste etappe av Tour des Fjords, vant klatretrøya i Tour de Bretagne, og begynte å bli topp 20 i de norsk rittene Fjords, Norway og Arctic. Så fikk jeg muligheten i Joker, og begynte å lære enda mer om taktikk av Gino (Van Oudenhove). Kjørte belgiske proffløp og begynte å se sykling fra en helt ny side. Jeg lærte profftaktikk. I Sparebanken lærte jeg mye grunnleggende, det mange lærer i juniorårene. Man pacet på med alt av krefter og gikk i brudd på alt. Mens i Joker var jeg nesten aldri i brudd, skulle kjøre smart og lærte å spise av andres kake før jeg forsynte meg av min egen. Der var Gino vanvittig flink til å lære bort. Stian Remme var både i Sparebanken og i Joker, han har jeg lært masse av. I 2017 og 2018 begynte jeg å kjøre resultater, den samme utviklingen har fortsatt i år også. Fortsatt er jeg i denne læreprosessen. Samtidig som jeg har prøvd å finne min egen vei, har jeg prøvd å ta til meg alt som kan være av verdi for meg som rytter.

SM: Bakgrunnen til årets vinner av Spania Rundt, den tidligere skihopperen Primoz Roglic, må være interessant for deg?

CFH: Faktisk har jeg aldri hatt noe stort forbilde innenfor sykkelsporten. Aldri hatt noe idol som mange andre. Men Roglic har vært en stor inspirasjonskilde, og det er han fortsatt. Han begynte sent, jeg begynte sent. Han kom fra en annen idrett, jeg kom fra en annen idrett. Han viser at det er mulig å hevde seg i verdenseliten i etappeløp uten å ha syklet siden man var liten gutt. Det er kult å se. Det håper jeg alle de andre som har lyst å satse ser også. Du trenger ikke å være barnestjerne eller vinne junior-VM for å lykkes som senior.

SM: Hva er høydepunktet fra karrieren i skisporet?

CFH: Hmm… jeg har aldri vært på skikkelig høyt nasjonalt nivå. Aldri topp 20 eller noe. Et høydepunkt… det må kanskje være fra et av de første årene. Et av favorittrennene mine, det er ikke skandinavisk cup eller norgescup eller noe – men ”Grenaderen”, 90 km på ski gjennom Oslomarka, hvor jeg ble nummer to. Som 18 eller 19 åringen. I snøstorm, minus femten grader og nedsnødde spor. Jeg hadde spurtoppgjør foran Jansløkka skole på Asker, mot broren til Tord Asle Gjerdalen, Gard Philip Gjerdalen. Han dro fra meg på de siste 500 meterne, vi hadde konkurrert i 5 timer og 20 minutter. Det er kanskje det jeg husker best. Det er ikke FIS-renn eller noe… men det er likevel skirenn med stor S.

Etter innskrivning venter en ny lang dag i sadelen, for Grand Tour-dyret Hagen. ©kramon

SM: Siden Lotto-Soudal ikke har andre typiske Grand Tour-ryttere enn deg, blir nok rittprogrammet ditt for neste sesong ekstra interessant. Du skal også prioritere OL og VM virker det som?

CFH: Det er mange muligheter. Det er flere som kommer til å kjøre både Touren og OL. Men hva jeg gjør gjenstår å se. Jeg har ikke pratet med laget om dette ennå. Jeg må sette meg ned med de, se på hva som er best og hvordan profilene ser ut for de forskjellige løpene. Jeg håper å kjøre iallfall en Grand Tour –  det er kanskje mulighet for å kjøre to. Så er det et OL jeg har lyst å bli tatt ut til. Først må jeg klare å bli tatt ut. Dessuten er det et hardt VM som også passer meg bra. Da gjelder det å sette sammen et program fra starten av som kan være fornuftig med tanke på utvikling og formtopping. Så må vi vurdere å begynne med mer systematisk høydetrening. Det har jeg lyst til selv, men vi må høre hva laget tenker rundt dette. Høydetrening må kombineres med øvrig rittprogram, og det er en stor kabal som må gå opp på den fronten. Men jeg stoler veldig på lagledelsen – jeg vet at de vil mitt beste og vet at de ikke driver rovdrift. De har sett at årets program har gitt resultater for min del. Men akkurat nå er jeg veldig spent, på lik linje med alle andre.

SM: Høydetrening gir vel best avkastning dersom man gjør tre eller fire av dem i løpet av en sesong. I år hadde du kun en…

CFH: Ja, jeg tro vel en bør gjøre rundt fire. Jeg synes det er veldig spennende og tror kroppen min responderer veldig godt på høydetrening. Jeg ser jo at de jeg konkurrerer mot, er i høyden kanskje fire ganger mer enn meg. Det vil si at jeg har ganske mange prosent å gå på. Jeg har fortsatt ikke maksimert ut noe av kroppen min eller treningen. Legger man sammen alle faktorer med høydetrening, mer spesifikk trening, mer erfaring, tempotrening, utstyr, hjelp fra lagkamerater, en plan om å kjøre sammenlagt fra dag én – legger man sammen alt dette, snakker vi mange prosent forbedringer potensielt. Det er mye å hente, tror jeg. Det som motiverer meg mest nå, er å peke på hva som er mine svakheter og forbedre dem. Da har jeg noe å jobbe med.

– Jeg tror ikke norske fans bryr seg om UAE vinner

Innovativt er det utvilsomt, men lite tyder på at Hammer Series blir en suksessfull nyvinning i den tradisjonsbundne sykkelsporten. Etter årets utgave med lite publikumoppmøte, innrømmer arrangøren i Stavanger at de må tenke nytt – igjen.

Hammer Series skulle revolusjonere sykkelsporten da det ble lansert, men foreløpig sliter serien med å få fotfeste. Første gang det ble arrangert var i Limburg 2017, og fra 2018 var også Stavanger og Hong Kong med som arrangørbyer.

Ekspansjonen har gått tregere enn forventet, målt opp mot ambisjonene om å ha hele ti ritt i 2020. Foreløpig ser det ut til å bli fire, med Colombia som det seneste tilskuddet kunngjort. Sportslig og arrangementmessig har Hammer Stavanger to gode utgaver bak seg – men der publikumsoppmøtet var skuffende i fjor, var det mer eller mindre glissent gjennom store deler av arrange-mentet i slutten av mai i år. 

«Jeg er utrolig fornøyd og stolt over at vi har klart å dra så mange store lag til Norge. Fornøyd med selve arrangementet, men jeg hadde selvfølgelig håpet at det skulle være mer folk ute i løypene,» sier Roy Hegreberg til Sykkelmagasinet. 

Tolv WorldTour-lag var på plass i Stavanger i år, med stjerner som Dylan Groenewegen, Tim Wellens og Sam Bennett, i tillegg til flesteparten av de norske proffene, med Alexander Kristoff, Edvald Boasson Hagen og Amund Grøndahl Jansen i spissen. 

«Det ble noen kule ritt, og fredagen (Hammer Climb) var nok høydepunktet, sammen med noen av kampene på jaktstarten. Rytterne har virkelig gått i kjelleren og fortjener støtte fra publikum. Når du får besøk av ryttere som Groenewegen og Bennett, burde det stått flust av folk som ville ha autografer og selfies. Dette er jo verdensstjerner,» bedyrer Hegreberg. 

PATRIOTISME

Med selskapet og grunnlegger Velon i ryggen, har Hammer Series-rittene allerede garantert flesteparten av WorldTour-lagene på plass, blant andre Deceuninck-Quick-Step, Bora-Hansgrohe og Team Ineos. I Rogaland har man inngått en femårsavtale med Velon som løper ut i 2022. Da avtalen ble inngått var Tour des Fjords på en noe nedadgående kurve, hvor de slet med å tiltrekke seg de største lagene. Umiddelbart etter avtalen fikk de et løft til fjorårets utgave, og videre nå som det sammenslåtte Tour of Norway. Men kan Hammer Stavanger gå videre med såpass lav publikumsinteresse som det er nå?

«Vi må gjøre grep for å gjøre det mer publikumsvennlig. Det er det vi må finne ut av. Hvis ikke, må vi se på hvor vi arrangerer det, for vi har jo sett at det er sykkelinteresse her i regionen,» sier Hegreberg.

I år prøvde arrangøren seg på noen av suksessene fra Tour des Fjords, med målgang på toppen av Sørmarkbakken i Hammer Climb og nede i Vågen i Hammer Sprint. Likevel utløste ikke det noen videre publikumseffekt og det var i sum langt færre tilskuere enn på tilsvarende etapper i Tour des Fjords tidligere år. 

Det innovative konseptet Hammer Series sliter tydeligvis med å finne sin plass, selv i det lille sykkellandet Norge, som riktignok ligger utenfor sykkelsportens tradisjonelle sentra i Sentral- og Sør-Europa. 

«Ja, det er vanskelig,» innrømmer Hegreberg «Det er en ny ting å gjøre. Sykkelsporten er veldig tradisjonell, men jeg tror vi må tenke nytt for å tiltrekke oss nye publikummere. Du må gjøre det mer publikumsvennlig. Det å samarbeide med lagene tror jeg er en nøkkel, spesielt for oss i Norge. Skulle vi fortsatt med Tour des Fjords, hadde vi nok hatt to-tre WorldTour-lag, og det hadde neppe gitt noen stor publikumsoppslutning,» mener rittdirektør Hegreberg. 

Et annet moment ved lagkonkurransen Hammer Series som flere trakk frem underveis i arrangementet, er at den jevne nordmann ikke har noe forhold til om det er Mitchelton-Scott, Sunweb eller Lotto Soudal som kjemper om sei-eren, istedenfor å ha Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff som mulige seierskandidater. 

«Jeg vet ikke hva dem driver med her i Stavanger,» sier Dimension Datas sportsdirektør Gino Van Oudenhove «men vi har jo merket at det har vært mange flere tilskuere her på en vanlig Tour des Fjords-etappe. Jeg tror det har en del med konseptet å gjøre. Dere nordmenn er jo slik, det må være en nordmann som kjemper om seier. Dere er jo veldig patriotiske. Det hadde vært kult å se hvilken effekt det hadde hatt om det hadde blitt arrangert en Hammer Series i for eksempel Geraardsbergen, men her i Norge er vi veldig opptatt av enerne. Det er ikke noe negativt i det, men jeg tror det er grunnen til at det er lite folk som kommer ut for å se på rittet,» hevder den belgiske sportsdirektøren.

BEST PÅ TV? 

Noe som stadig trekkes frem i forbindelse med Hammer Series, er at det skal være veldig publikumsvennlig for tilskuerne i løypa. Men uten en storskjerm tilgjenge-lig oppleves det fort som vanskelig å få et rent overblikk i hva som skjer og hvordan rytterne ligger an.

Som i Hammer Sprint i Stavanger, hvor hovedfeltet tidlig ga opp jakten på et brudd som stakk av gårde. Mot slutten delte bruddet seg igjen, og Lukasz Wisniowski fra CCC krysset målstreken først.

Det polske laget endte på en fjerdeplass i øvelsen, mens Deceuninck-Quick-Step vant foran Team Sunweb. Ingen av de to lagene hadde ryttere blant de ti beste over målstreken etter den tiende og siste runden, noe som ga en merkelig stemning i målområdet uten noen umiddelbare jubelscener. 

«Jeg tror konseptet er nok mest en TV-idrett,» sier Van Oudenhove videre «Det er mer et spill enn et sykkelritt. Det er veldig vanskelig å si i dag om det vil slå an i fremtiden. Sykling er en tradisjonell idrett, og jeg må si at jeg er en forkjemper for at den første i mål vinner. Jeg tror det norske folk er slik også, de ønsker helst at nordmenn kommer først over målstreken. Jeg vet ikke hvor mye norske sykkeltilskuere bryr seg om at UAE vinner Hammer Stavanger,» sier den tidligere Joker-sjefen retorisk. 

«Jeg tror vi må gi det litt tid. Det er en veldig fleksibel organisasjon som er veldig åpen for endringer, så det kommer nok endringer,» spår Van Oudenhove. 

KONSEPTET MÅ FINPUSSES

Foreløpig har man ikke hatt Hammer Series i Belgia eller på Muuren i Geraardsbergen. Men ei heller de tre utgavene som har blitt arrangert i den nederlandske provinsen Limburg har tiltrukket seg store folkemasser. 

Årets Hammer Stavanger var første gang den norsktalende belgieren var med på Hammer Series.

«Jeg er jo et konkurransemenneske, så jeg merket ganske kjapt i bilen at jeg var med,» innrømmer Van Oudenhove. «Det er uvant for meg som leder og for rytterne. Det er en egen kjørestil og vi hadde kanskje ikke det beste laget for denne type ritt, men jeg vil ikke stille meg helt negativt til Hammer Series. Det er noe annerledes, men jeg synes det har vært litt kult,» sier sportsdirektøren i Dimension Data – laget som ble medeiere i Velon i 2018. 

Noen som hadde et langt bedre lag i årets Hammer Stavanger var Jumbo-Visma. Med Amund Grøndahl Jansen tok laget det som til slutt ble en klar sammenlagtseier.

For årets norske mester var det andre gang han deltok i Hammer Series, etter at han også kjørte Hammer Hong Kong i fjor høst. 

«Det kan nok forbedres ytterligere. Jeg tror det må jobbes videre med konseptet,» sier Grøndahl Jansen «Det er morsomt med noe nytt og det er et godt initiativ, så jeg tror det kan ha potensial. Fremdeles er det veldig ungt, så det må nok finpusses før det blir et skikkelig godt konsept,» sier han om veien videre for Hammer Series. 

Under Hammer Climb i Stavanger, var det irske Sam Bennett som imponerte mest av alle, ved å vinne fem strake spurter. Bennett ble også utpekt til lagets kaptein i årets Hammer Series, uten at det hadde noen større betydning enn at han skal være heiagjeng på sosiale medier når han ikke selv deltar.

«Det er et viktig ritt. Hammer Series er muligens framtiden i sykling,» sier Bennett «Det er veldig interessant å se på, sammenlignet med mange andre ritt som er lange og kan bli kjedelige,» mener iren. 

Som andre ryttere, bemerket også han seg hvor glissent det var rundt arrangementet. «Det er gøy og veldig hardt. Det er som sagt veldig interessant. Det burde vært mange flere tilskuere her, for du kan se mye som tilskuer her enn i et ritt som går fra punkt A til B. Da ser du dem kanskje i 15 sekunder, mens her kan du se mye mer. Det er en ny måte å kjøre på, men jeg tror det er noe sykkelsporten trenger,» sier en overbevist Bennett.

Hammer Series kan sammenliknes med ulike innovative konsept som har forsøkt å slå seg opp i andre såkalte ”tradisjonelle” sporter. Som for eksempel GolfSixes, en lagkonkurranse i golf som ble introdusert på den europeiske touren i 2017. I likhet med Hammer Series er denne kortfattede golf-formen ganske ny, men hvor levedyktig den faktisk er gjenstår å se.

Men i cricket har Twenty20 allerede begynt å slå rot. Det nedkortete cricket-formatet ble introdusert i 2003 og sprer seg nå rundt om i cricket-verdenen nokså raskt. 

Om ikke tilskuerne flokker ut i gatene for å se Hammer Series, tyder deres egne tall på at konseptet trigger nysgjerrighet hos noen. Ifølge Velon ligger strømmetallene på tvers av de ulike plattformene Facebook, Twitter, YouTube og Dailymotion på rundt 4 millioner seere.

Men med tanke på de lokale arrangørene – som alltid vil være avhengig av lokale bedrifter, myndigheter og andre krefter for å arrangere ritt – er man nødt til å lokke folk ut i gatene i større grad skal Hammer Series bli en langvarig suksess.

At ryttere som Bennett og Grøndahl Jansen, begge fra lag som er medeiere i konseptet, uttaler seg stort sett positivt om Hammer Series, bør ikke komme som noen stor overraskelse. Men foreløpig tyder ting på at Hammer Series ikke har sanket nok poeng hos publikum.