Måned: juli 2020

Fra blussende fjordbygd til kjølig fjelltopp, den kontrastfylte syklingen i Hardanger har absolutt sin sjarm.

Innhyllet i bratte fjellsider, gjennom frodige eplehager og langs speilblanke fjorder: veiene i Hardanger har sin helt egen, umiskjennelige velkleddhet. Med de skjønne omgivelsene som drivstoff, forserer man veiene uten store anstrengelser. Sansene fôres med pittoreske postkort mens pedalene dreier ubesværet og kilometerne tikker inn på computeren. På et sted der tiden på flere måter har stått litt stille, går timene på sykkelsetet uforklarlig fort.  

For det er kanskje nettopp disse omgivelsene som kaster et forklarende lys over dette paradokset. I Hardanger sykles det i harmoni med naturen: Et vekslende girs metalliske klunk vil nesten overdøves av kjøttmeisens glade dans på fuglebrettet; kjedets velsmurte rasling høres ikke over Låtefossens majestetiske brus; motbakkens tunge pust ubemerket i kor med sauens sjelfulle sang; bremsens hvin utslettet av traktorens brummende ballade; og hjulenes roterende rumling tatt bort av raslende epletre i brisens spede kjærtegn.

Hvilende innerst i Hardanger – mellom høye, snødekte fjell – ligger Ulvik. Grønt, frodig og velstelt – formet av bondens kyndige hånd i generasjoner. Tettstedets stolte dikter, Olav H. Hauge, beskrev hjemplassen sin som hele Hardanger innkapslet i en liten bygd. Som ivrig gartner hadde han kulturlandskapet under huden, i tillegg til under neglene. Mens han våknet om morgenen, følte han gresset bli grønnere, skodden lette og solen snike seg over snøtoppene. Like synkronisert med Moder Jord var nok ikke vi, men med Ulvik som utgangpunkt følte vi oss beredt på et Hardanger-eventyr sett fra sykkelsetet.

Et par mil innover fjordarmen – over en liten kneik og forbi sider-produsentenes kultiverte ranker – ligger Osa, en tilsynelatende ubetydelig flekk på kartet. I bunn av Osafjorden ligger derimot et kulturlandskap preget av enorme kontraster; med de vide terrassene og elvedeltaet ved fjorden hvilende mot de bratte liene i bakgrunnen, der Norddalen viser veien til fjells. Hele fjorten husmenn holdt til i Osa for bare hundre år siden. At dette enkle landskapet livberget så mange mennesker, er i dag en besnærende tanke. Hvert et grasstrå ble nok sanket, utslåtten lagt fjellhyller og steinurder, og alle nyttige tresorter påpasselig lauvet. Osa-landskapet, formet av årelang kultivasjon, står i dag som et imponerende vitnesbyrd til denne omhyggelige utnyttingen av knappe ressurser.

«Odda har plenty gutts – en underdog-type à la Cadel Evans»

På retur mot Ulvik oppsøker vi en smal grusvei, i håp om å finne ned til selve fjordkanten. Møtet med en lettere irritert huseier setter imidlertid en bardus stopper for forsøket, tross en vennligsinnet forespørsel fra vår side. En annen ufarlig gjest ligger nedi fjorden. Kalkalgen Emiliania huxleyi er på sitt mest aktive, illuminerer vannet i en fascinerende grønn farge, og forsterker kontrasten mellom fjord og fjell.

Sentralt i Ulvik ligger historiske gårder som Sponheim, Syse og Hakastad; gårder plassert i jordbrukslandskapet slik det har sett ut de siste tusen år. Oppe i lia over sentrum, sniker det seg en svingete vei; som et gått bånd slynget på kryss og tvers oppover i fjellsiden. Verken bratt eller krevende, bare myke tråkk inn i det vertikale mens Ulvik åpenbarer seg i fugleperspektiv. Å si at dette er en travel plass, vil være den største løgnen siden troskapsløftet ble innlemmet i den franske giftemålsseremonien. Her treffer du på en og annen bil, en sjelden buss og en håndfull syklister. Dette var i alle fall trafikkbildet da vi besøkte veiene i juni. COVID-19 har heldigvis tatt luven av den verste turismen, følte vi.

Underdog i Sørfjorden

På veien til Odda treffer vi dog på en del bobiler. Med flyreisene til Alanya og Benidorm kansellert, er dette trolig norske turister på jakt etter det «ekte» Norge. For det er forbi Kinsarvik, Huse, Helleland og Lofthus – bygdene som i stor grad utgjør Ullensvang – at den nasjonalromantiske flodbølgen à la Tiedemann og Gude virkelig brer seg over oss. Gamle, små-naust ligger pepret langs sjøkanten; hagene bogner av blomstrende frukttrær; og brune trebåter fortøyd til velholdte brygger. Vinden har tatt seg fri, og i den krystallklare fjorden kan vi (nesten) speile hjulene våre og, ikke minst, fjellmassivet på andre siden av vannet.

Fra god avstand kan vi se den gamle industribyen innerst i Sørfjorden. Odda ble synonymt med smelteverket og industrisagaen som tok slutt. I dag tenker man ikke stort om Odda – men den litt trauste fremtoningen til tross, dette er faktisk en gammel storhet. Rundt år 1900 hadde byen intet mindre enn ti hoteller, og omtrent halvparten av utlendingene som besøkte Norge på den tiden var innom Odda! Byen har sett bedre dager, fremstår som en gammel sliter, mangler panache og finesse – men Odda har plenty gutts – en underdog-type à la Cadel Evans. I skarp kontrast til de vakre omgivelsene har bygningene et grått, forvitret preg, jevnlig bitt av tidens nådeløse tann.

«I Hardanger sykles det i harmoni med naturen: Et vekslende girs metalliske klunk vil nesten overdøves av kjøttmeisens glade dans på fuglebrettet»

  Smuldrer hen gjør også stigningen til skianlegget i Håra. Men klatringens rustikke fremtoning gir den bare et mer forlokkende preg. Ut av Odda sentrum, svinger vi av E134 og inn på den gamle veien. Herfra venter flere sideveier; smale, røffe og fallerte. I ti kilometer à 7 prosent stiger det oppover, slyngende og med praktfull panorama. Temperaturen synker idet brøytekanten stiger. Fra blussende fjordbygd til kjølig fjelltopp, sykling i Hardanger har absolutt sin sjarm. De spektakulære hårnålsvingene opp til Seljestadjuvet kan også nytes dersom man befinner seg i Odda.

Tour des Fjords levde virkelig opp til sitt navn da rytterne badet seg under Låtefossen. Tett inntil vegen gjennom den trange Oddadalen, raser fossefallet med sine to løp, 165 meter nedover fjellsiden. Med en del trafikk kan riksvei 13 være strabasiøs for syklister. Denne ruten har også flere tunneler, som heldigvis kan sykles på utsiden. Men fossene i Hardanger må jo oppleves på nært hold, og det er en del av dem: Steinsdalsfossen, Vøringsfossen, Skjervsfossen, Furebergfossen og Låtefoss.

Selvsagt, dette er turist-magnetene. Buss-eksos, bobiler og guider med ropert må påregnes. Men på veiene rundt Ulvik fant vi roen og autentisiteten vi ønsket. Vi fant vår vei – og følte i ettertid at diktet ”Din Veg” av Olav H. Hauge, fanget opp stemningen:

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Slutt.