Grand Tours Archives - Sykkel

– Jeg hadde ikke vært i tvil om hva jeg hadde gjort

(Sykkelmagasinet): Han tok steget av sin Pinarello Dogma etter å ha fullført Paris-Roubaix for sjette gang i karrieren, satte holeværingen Gabriel Rasch seg i stedet inn i følgebilen til Team Sky. Siden har han aldri sett seg tilbake.

Alt tre år senere begynte ryktene om en retur til Norge og nystartede Uno-X Hydrogen Development Team å svirre, men det skulle gå ytterligere fem år før åpningen til å materialisere lagbyttet skulle dukke opp.

– Det blir en ny utfordring. Jeg trengte noe nytt på en måte. Etter åtte år på samme sted, så blir man litt satt, sier 46-åringen til Sykkelmagasinet.

– Var sjefene dine i Ineos Grenadiers forberedt på dette, eller dukket avgjørelsen opp som troll av eske?

– De var nok litt forberedt på det, ja. I hvert fall ikke overrasket. Jeg har hatt kjempefin dialog med både Rod (Ellingworth) og Dave (Brailsford). Jeg er veldig fornøyd med det, og at jeg nå kan reise videre og vi fremdeles er venner. De forstår godt avgjørelsen min. Det var litt sånn de startet selv, også, sier ”Gabba”.

Steg i Ineos-gradene

Team Sky dukket opp, heller ikke det som troll av eske, men med fynd og klem, og en dash britisk eleganse og arroganse. Det var foran 2010-sesongen og både Bradley Wiggins og Ben Swift ble kjøpt ut av sine eksisterende avtaler.

Rasch ankom først i 2013 og i god Brailsford-ånd ble han huket inn i sportslig ledelse etter litt over ett år innenfor konseptet. Slik hadde han også gjort det med Marcus Ljungqvist, Kurt Asle Arvesen, Nicolas Portal og flere andre etter dem.

Siden har nordmannen blitt vist stor tillit spesielt under brosteinsklassikerne, men i løpet av de siste sesongene har han også tatt rollen som head sports director under Tour de France og La Vuelta.

– Da du startet opp som helt uerfaren innenfor Team Sky utpå vårparten i 2014, var det med det mål for øyet at du skulle styre laget gjennom Tour de France en vakker dag?

– Jeg så ikke for meg det, altså. Da jeg startet i Sky var jeg helt uten erfaring, og jeg kjente ikke Dave Brailsford så godt. Men du får noen læremestre i løpet av livet. Birger Hungerholdt er en stor del av det, og jeg vil også nevne Dave og Rod, som begge er en stor del av livet mitt. Den vinner- og lederkulturen de står for, og tenkemåten man tar med seg videre fra en slik jobb. Det er en del av å vokse opp, selv om man alt har rukket å bli 46 år. Man utvikler seg videre når man blir utfordret hele tiden. Det er ikke lett å jobbe med noen av dem, for de er veldig kravstore. De setter deg ut på planken nesten daglig, i hvert fall under Tour de France, sier han.

Hardt presset av UAE og Jumbo

De tre siste årene har han ledet Ineos-stjernene underveis i Tour de France. Først i 2020-utgaven der Egan Bernal trakk seg med ryggsmerter underveis, men også da Michal Kwiatkowski og Richard Carapaz syklet hånd i hånd over mål i La Roche-sur-Foron.

Så i 2021 da Carapaz tok steget opp på podiet, men likevel måtte se Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar på trinnene over seg – og sist denne sommeren, der Geraint Thomas syklet en nærmest plettfri Grand Tour, og de to antatt beste klatrerne i verden igjen utkjempet bataljen om Le Grand Boucle.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+):

Tour de Gabba: Veien til en ny gul trøye

Den foreløpig siste Tour de France-triumfen til Ineos Grenadiers kom ved Egan Bernal i 2019. Siden har det britiske storlaget blitt tvunget til å gi fra seg hegemoniet etter massivt trykk fra Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates.

– Hvor mye har det faktum at dere har falt ned fra tronen preget dere internt i laget?

– Jeg vil si det har vært både negativt og positivt. Vi har måttet se litt mer offensivt på det, og har åpnet øynene for en litt annen måte å tilnærme oss det på. Det er forholdsvis enkelt når du har den beste rytteren på start og det beste laget rundt ham. Med Chris Froome var det for eksempel ikke så vanskelig da han leverte en knock out på den første fjellavslutningen, og så visste du i tillegg at han var den beste temporytteren i feltet. Da dreier det seg mer om å forsvare den ledelsen. Med Richard Carapaz vet vi for ekesempel at han kommer til å tape tid på tempoen, så da må man kjøre litt mer offensivt underveis også. Det er litt sånn i sykling at man må vente til muligheten åpner seg.

For Ineos-laget var det selvsagt et slag da Bernal hadde en nær-karrieretruende-ulykke under trening hjemme i Bogota. Men Rasch har fremdeles ikke gitt opp håpet for 2019-vinneren som fremdeles bare er 25 år.

– Det blir spennende å se hva Egan kan få til, og om han kommer tilbake på 2018-2019-nivået. Sånn det ser ut nå, er han den eneste som kan hamle opp med Remco Evenepoel, Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard i fjellene.

– Tre lag dikterer Tour de France

Selv om samlingen av gule trøyer har stanset litt opp i Ineos-leiren, har Gabba pådratt seg livserfaring fra en annen verden.

Med Ellingworth og Brailsford på hver sin skulder underveis, er det også et slag for Ineos at både han og co-pilot Servais Knaven nå er på vei ut av konseptet.

– Det er litt tilfeldig egentlig. Jeg tok min avgjørelse før jeg visste at han også skulle videre. Men det lå litt i kortene for ham og da kona hans styrer et damelag (AG Insurance-NXTG) og han selv har flere døtre som sykler på de aldersbestemte lagene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HAR STEGET I GRADENE: De siste årene har Gabriel Rasch hatt hovedansvaret som DS for Ineos-rytterne under Tour de France. FOTO: Ineos Grenadiers

– Kan du si litt om erfaringene du selv har fått oppleve som ledende sportsdirektør under Grand Tours?

– Jeg vil påstå at det er veldig annerledes å lede under en Grand Tour, enn det er å være andre- eller tredje sportsdirektør. Det er natt og dag, egentlig. I et lag som Ineos er det også veldig annerledes å være førstedirektør enn i et lag som EF Education.

– Fordi det er så mye større forhold?

– Du reiser ned til ritt og så er man ett av tre lag som bestemmer hvordan løpet skal utvikle seg. Egentlig hva som skal skje underveis i rittet, mens de andre lagene mer er følgere. Det er sånn det, er. Ineos, Jumbo og UAE dikterer hele løpet. Da må man også tenke seg litt mer om. Du kan jo ta NM som et eksempel da. Hvis man har det beste laget på starten der og vet at man kan vinne hvis man bruker hodet, da må man tenke litt mer igjennom hvordan man skal gjøre det enn om man bare skal gamble på at om jeg følger den og den rytteren, så har man en sjanse. Eller om man bare skal vente til spurten, om man har en god spurt, forklarer han.

Fordi kravene er såpass høye og fordi graden av forberedelser omtrent aldri tar slutt, så bestemte han og Knaven seg for å kjøre igjennom løypene foran den første Tour de France-uka i 2021 med bil for å se utfordringene med egne øyne.

– Mer enn 50 prosents Grand Tour-sjanse

Det er altså en såpass dedikert type Uno-X Pro Cycling Team får inn portene foran klassikersesongen i 2023.

Rasch forteller at han har snakket mye med Arvesen underveis om det stadig voksende, norskdanske sykkelkonseptet. Under Tour of Norway fantes det også tid og rom for samtaler med Jens Haugland i forbindelse med etappen mot Stavanger.

– Det er en avgjørelse jeg har tenkt mye på. Jeg har hatt det kjempebra i Ineos. Jeg har vært der lenge og har lært veldig mye, så jeg er utrolig takknemlig for den tida der. På den andre siden synes jeg det var for fristende og for spennende å jobbe med Uno-X. Jeg får nok litt mer påvirkningskraft og litt mer mulighet til å gjøre ting jeg mener er smart. I Ineos er det et veldig stort apparat med mange involverte, mens hierarkiet er litt mer flatt i Uno-X. Jeg kjenner jo Kurt og alle de andre veldig godt. Det er et veldig kult prosjekt.

Ute på mange sykkelløp har han også opparbeidet seg et godt overblikk over hva de gule og røde presterer på landeveien rundt omkring. Det har også imponert 46-åringen.

– Cro Race i Kroatia ble mitt siste ritt som sportsdirektør for Ineos. Der var det jo Ineos som kjørte på den ene siden av veien og Uno-X på den andre. Begge to lagene holdt kanten av veien og hjalp hverandre. Det er jo noe også alle andre legger merke til, at Uno-X har kommet langt når det gjelder å opptre som et lag.

– Det snakkes høyt i ledelsen om å få innpass i Grand Tour, hva tenker du om det?

– Jeg ser vel for at det er mer enn 50 prosents sjanse for at det kan skje neste år. Jeg blir i hvert fall ikke overrasket om det skjer nå. Noen mener sikkert det er litt tidlig, samtidig som det er den aller største arenaen innenfor sykkelsporten. De beste på dette laget er gode nok til å sykle Tour de France, og i tillegg vil det hjelpe laget til å bli enda mer attraktivt, spår han.

Uno-X: – Rått konsept

Han er også imponert over resultatene et lag som er bygd opp av kun skandinaviske ryttere leverer.

– Det er jo noe jeg synes er rått med laget: At norske og danske ryttere presterer så bra der. De får være i trygge omgivelser, og hadde jeg vært et ungt talent i Norge eller Danmark, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ha gjort. Jeg hadde ikke gått til at WorldTour-lag og druknet i mengden, hatt det ubehagelig og blitt fort voksen: Jeg hadde heller dratt til Uno-X og utviklet meg med frie tøyler og fortsatt å være ung.

En ting han lar seg engasjere seg litt av, er nemlig trenden i WorldTour-lagene om å hente rytterne så tidlig som overhodet mulig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VANT SOM 22-ÅRING: Egan Bernal og Geraint Thomas har vært to viktige brikker, selv om Ineos Grenadiers nå ikke har vunnet Tour de France siden 2019-sesongen. FOTO: Alex Broadway, ASO

Et eksempel han trekker fram er Egan Bernal.

– Jeg tror ikke folk helt tenker over at dette gutter på 18, 19, 20 år. Så fort de gjør noen resultater, så forventer alle rundt dem – inkludert mediene – at man plutselig er voksen og kan svare for seg på en god måte, eller ikke finner på noe sprell på fritida. Så dukker også presset opp om at de skal gjenskape de prestasjonene. Jeg har sett det på unge ryttere før som er sinnssykt gode. Ta Bernal da, som vant Tour de France som 22-åring. Så reiser han hjem til Colombia, og så dukker det opp 150 000 som forventer at han skal holde en tale og si noe fornuftig. Jeg sier ikke at han ikke er det, men ta en hvilken som helst annen 21-åring som studerer i Oslo og som er ute og fester hver helg, og la ham eller hun holde en tale foran 150 000 mennesker, sier han.

– Kristoff har blitt rævkjørt …

Foran 2023-sesongen dukker det også opp et annet velkjent fjes rundt Gabbas sfære i vårklassikerne. Han er ikke purung, men Hole-mannen er likevel svært imponert over hva 35 år gamle Alexander Kristoff fremdeles presterer fra sykkelsetet.

– Det er en stor signering som er litt sånn … Du skal ha litt baller og for å signere ham i den alderen på en treårig kontrakt. Slik jeg kjenner Alex, har han uansett en arbeidsmoral ut av en annen verden. Det er nesten ingen andre jeg vært borti, annet enn kanskje Geraint Thomas og Bradley Wiggins.

– Hva slags innvirkning tror du han får i ryttergruppa?

– Det er veldig betryggende å få inn en kapasitet som kan vise resten veien videre. Han er sinnssykt tøff i hodet og har all erfaring man kan tenk seg. En lederskikkelse som kan lære de yngre mye rundt opptrekk og klassikerne. Han har et sinnssykt renommé i klassikerne og VM. Med det programmet hans i år, så har han blitt litt rævkjørt for å si det mildt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SIGNERING MED BALLER: Gabriel Rasch synes det er et statement å gi Alexander Kristoff (35) en treårig avtale hos Uno-X. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

– Forbedringspotensial der, altså?

– Han har kjørt vanvittig mye løp, så det er helt sikkert mulig å finne et mye bedre løpsprogram. Heller spisse det litt, og gi ham det lille ekstra tilbake i perioder han trenger det. Det han har gjort i år er imponerende egentlig, når jeg leser og hører hvor mange ritt han har kjørt. Men samtidig kan jeg skjønne at det er vanskelig å ankomme Tour de France med mål om å prestere.

Røper én av grunnene til at han valgte Uno-X

(Sykkelmagasinet): Den 35 år gamle norske sykkelkongen og firebarnsfaren er en travel mann. Podcasten Gruppo Compatto har ved to anledninger tidligere denne sesongen forsøkt å få Alexander Kristoff i tale, men enten han er ute på reise eller hjemme hos familien, så er det ikke til å komme utenom at hverdagen er hektisk.

Dagen etter hans oppløftende triumf i Circuit Franco-Belge fant Intermarché-Wanty-rytteren likevel tid. Fra München. Der han nå er på tur med landslaget foran helgas EM.

Mens han og romkamerat Rasmus Tiller likevel satt og ventet på at syklene skulle fraktes over grensa til Tyskland, stilte han seg til disposisjon for Sykkelmagasinets egen podcast.

Hør hele podcasten med Alexander Kristoff her:

Den travle hverdagen hans ble også tema i podcasten. Med onsdagens ritt i beina er Kristoff alt opp i 70 rittdager på sykkelen.

Totalt har han kjørt nesten 12 000 kilometer på sykkelen. Det er bare Alberto Dainese som har kjørt mer med sine 76 rittdager og 12 270 kilometer. Det inkluderer også to Grand Tours.

– Ekstremt løpsopplegg

Det blir heller ikke stort bedre for nordmannen ut året. Søndag venter EM i München, deretter BEMER Cyclassics, Deutschland Tour, GP Fourmies, Primus Classic, Gooikse Pijl, VM i Australia, Binche-Cimay-Binche og Paris-Bourges.

Dersom han gjennomfører alt, kommer han opp i 82 rittdager. Det innrømmer selv Kristoff at begynner å bli i meste laget.

– Jeg har hatt et ganske ekstremt løpsopplegg i år. Jeg følger jeg blir litt, ikke rævkjørt, men hvis du ser på hvor mange rittdager folk har så er det en del Intermarché-ryttere på toppen. Kanskje ikke helt på toppen, for han (Alberto) Dainese har kjørt to Grand Tours. Jeg tror (Adrien) Petit og jeg er to og tre, med én Grand Tour. Så det blir veldig mye løp. Jeg har en familie med fire barn og en kone som sitter hjemme hver helg, sier 35-åringen i intervjuet med Gruppo Compatto.

HARDKJØR: Det kan bli for mye ritt. Selv for Alexander Kristoff. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

Han påpeker at om han hadde ligget rundt 55 rittdager nå, ville han fått cirka én måned mer til trening og mer tid med familien. Den store totalbelastningen i Intermarché-Wanty-laget er én av grunnene til at han valgte å skrive under en treårsavtale med norske Uno-X fram til 2025.

– Jeg har det litt i tankene og at jeg får et litt lettere løpsopplegg i Uno-X enn jeg har hatt i år. Det ser jeg også litt fram til. Jeg er jo fortsatt motivert for å kjøre løp og vil kjøre mye løp, men kanskje ikke 70 løp i begynnelsen av august. Det er litt overkill, kanskje.

Mistenker COVID-19-smitte

En ting som har preget nordmannen gjennom karrieren, er at han tåler mye bank. Både 2020 og 2021-sesongen bar litt preg av COVID-19-pandemien, eller etterdønningene av den. Ergo gikk også totalbelastningen noe ned.

Tilbake i 2019 – i rekkene hos UAE-Team Emirates – syklet Kristoff 86 rittdager og over 14 000 kilometer. Han klaget heller ikke nevneverdig over det.

Også i etterkant av årets Tour de France – der Kristoff i løpet av podcasten er innom at han mistenker han var noe redusert på grunn mye COVID-smitte i laget – har han også kommet veldig godt ut av det.

Sist helg ble han nummer tre i Tour of Leuven, mens han banket inn sesongens fjerde seier i Franco-Belge noen dager senere. Det har faktisk sendt ham helt opp i ryggen på Julian Alaphilippe på den individuelle rankingen.

Skifter ut Belgias beste lag for Uno-X

I podcasten blir Kristoff også utfordret på om det rent sportslig er gode nok grunner til å bytte ut Intermarché-Wanty-laget med Uno-X.

Belgierne har overbevist stort denne sesongen, og er oppe i 21 seirer. De har kjørt inn mer poeng enn både Quick Step-Alpha Vinyl, Alpecin-Fenix og Lotto-Soudal. Han forteller også at han tror egen framgang skyldes at utstyret han sykler på er bedre enn hva han var vant til UAE-Team Emirates.

– Det er alltid en gamble å bytte lag, innrømmer Kristoff.

Han tror samtidig noe av forklaringen er at Intermarché-laget stiller opp i veldig mange ritt. Selv har han alt syklet to flere endagsritt i år – enn han gjorde i hele fjor. I tillegg til sommerens Tour de France.

– Sier du deg enig i at strikken kanskje har begynt å strekkes litt langt?

– Jeg føler litt det. Jeg hadde sikkert kunnet snakke meg ned litt løp til neste år. Det er likevel hjemmebane i Belgia og veldig mange løp der. De kjører også alle løpene i Belgia. Sånn sett hadde det nok blitt vesentlig mer arbeid her enn neste år uansett. Ikke det at jeg tror det blir nok løp neste år, det blir sikkert mer enn nok. Jeg kommer jo ofte hjem, men det blir gjerne på ukedager. Det er ikke da man får gjort mest, da er jo ungene opptatt med skole og slikt. Det er i helgene man savner å kunne gjøre ting sammen med familien.

– Gleder meg til neste del av karrieren

Kristoff forteller at i forhandlingene med Uno-X, var det norske laget villige til å strekke seg lengre for å sikre seg 35-åringens signatur.

Til slutt ble det tredje året avgjørende. Nå vet han at karrieren i hvert fall fortsetter fram til han fyller 38 år.

Han avslører også at han opprinnelig ble tilbudt en toårig avtale med Intermarché-Wanty Gobert våren 2021 – men at han ikke var fornøyd med betingelsene i år to. Dermed ble det kun ett år hos det belgiske konseptet.

– Hvis vi ser litt kynisk på det, så er det vel også slik at Uno-X trenger deg mer enn det Wanty gjør?

– Ja, det tror jeg. Jeg får nok en viktigere rolle i laget. Når det gjelder alt, på en måte. Både i forhold til de unge og når det gjelder å levere. Intermarché har en del gode ryttere på plass allerede. De har Biniam (Girmay) som er på vei opp og som kan prestere bra. Han er ung og lovende. De har andre unge ryttere og som kommer til å prestere bra. Uno-X er også spennende. De har også en del gode ryttere nå. Jeg ble jo knust i NM blant annet (kikker seg bakover i rommet på romkamerat og NM-vinner Rasmus Tiller) blant annet, så vi får se hva vi får til neste år. Det blir veldig spennende. Jeg gleder meg til å ta fatt på den delen av karrieren.

Kristoff sier videre at han nok har mest kompetanse å bidra med inn mot klassikerne, og at han kanskje kan hjelpe Tobias Halland Johannessen med sin erfaring fra forberedelsene inn mot Grand Tours:

–  Det Tobias holder på med er en helt annen idrett føler jeg – med tanke på sammenlagt’en og fjell. Der føler jeg ikke at jeg har så mye å bidra med egentlig. Men kanskje på vei inn mot en Grand Tour og slike ting. Det har jeg vært med på en del ganger før, så da er det kanskje en fordel å ha noen ryttere som har gjort det før.

PS: Du finner Gruppo Compatto der du finner podcasts. Både hos Spotify, Google Podcast og Apple. Vi hørs!

Mortirolo: fryktet & beryktet

Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.

Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.

«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?

«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.

Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.

«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»

Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.

«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.

Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.

«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».

Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.

«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.

’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.

Etymologien

Continue reading «Mortirolo: fryktet & beryktet»

En visjonær i krisetider

Giroens rittdirektør Vincenzo Torriani var brilliant, karismatisk og respektert. I etterkrigstidens Italia var økonomien i makeløs vekst, og sporten han regjerte over populær som aldri før. Torriani styrte skuta gjennom storhetstiden med Coppi og Bartali, en tid da landets største industrimagnater sto i kø for å finansiere stjernene og deres respektive lag. Det var bare tre menn i hele Italia som høstet øredøvende applaus da de sto gjennom takluken på en bil. Det var Paven og Presidenten – og Torriani. Således kan man tenke seg hvor stort sykling var i Italia på denne tiden.

Torriani var pålagt et mandat om å bringe Giroen ut over hele halvøyen. Ikke akkurat noen smal sak det, når man snakker hele 1300 kilometer fra Milano-kontoret hans i nord, til Calabria i sør – for ikke å snakke om kravet om semi-regelmessige besøk til øyene Sicilia og Sardinia. Italias forkjærlighet for streik, lockout og et pandemisk forhold til trafikk-køer, gjorde heller ikke logistikken noe enklere.

Torriani hadde dessuten to elementære og tilnærmet uløselige utfordringer.

For det første, hadde han flyskrekk. Dermed virket han for evig og alltid avhengig av Italia sine natt-tog, som var både trege og ukomfortable. For det andre, etter et opprør under en Giro-etappe i 1969, hadde han en patologisk aversjon for sør-Italias største by. Hatet for Napoli var så intenst, at han sverget aldri å ta rittet tilbake dit. Vincenzo Torriani var kjent som en hardnakket mann.

Gimondi, Merckx og Battaglin. Rytterne som dominerte Giroen på 60 og 70-tallet.

Men i 1973 skjedde det noe. Han kom over en smart og sykkel-frelst advokat fra Sorrento, en perle i den sørlige enden av Napolibukten. Etter litt om og men, inviterte han Carmine Castellano til å organisere de sørlige etappene til Giro d’Italia 1974. Castellano trengte bare et nano-sekund i betenkningstid og tok oppdraget på strakk arm.

Castellano var lærd, diplomatisk og godt likt. Han bar et formidabelt intellekt, viste en drivende arbeidsmoral, og demonstrerte, ikke minst, en ektefølt kjærlighet for Giroen. Som guttunge hadde han sett Fausto Coppi på nært hold, og som en stolt Sorrentino drømte han om en etappe over Monte Faito. Det tolv kilometer lange monsteret som hang over Salernobukta var regionens mest emblematiske fjell, og alltid en spesiell manndomsprøve for de lokale amatørene.

Nå hadde Torriani gitt Castellano carta bianca til å ta for seg som han ville, hvilket han gjorde. Den spanske klatreren José Manuel Fuente sprengte rittet i biter, et øyeblikk som ble foreviget av det tyske filmcrewet som lagde den nydelig, originale dokumentaren ”The Greatest Show on Earth”. Etappene i sør ble en suksess, og Castellano hadde vunnet Torrianis respekt. Dermed var arbeidsfordelingen satt for Giroen fremover. Hver gang rittet skulle reise sørover, ble Castellano en viktig mann for Torriani, og på sikt skulle han erstatte sin mentor som rittdirektør.

Gimondi og Androni.

Flytebrygger i Venezia

Continue reading «En visjonær i krisetider»

– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg

Som 12-åring hadde Tobias Foss et svært beist av en terrengsykkel. Han tok Diamant-sykkelen ut på en liten prøverunde, og forsvant. Foreldrene trodde egentlig han hadde syklet ned til løkka for å spille fotball, men det var ingen som hadde sett noe til ham.

Noen timer senere kom han tilbake, svett i luggen. Hvor han hadde vært?

Jo, han ville finne ut av hvordan det føltes å sykle 100 kilometer på sykkelen.

«Han la rett og slett i vei i retning Brummunddal, over Mjøsbrua, syklet 50 kilometer den ene veien, snudde og syklet hjem igjen,» forteller pappa Alf Magne Foss til Sykkelmagasinet. «Det er ikke mange 12-åringer som gjør det alene, så jeg tenkte jo det var noe som bodde i ham.»

Tour de Vingrom

Continue reading «– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg»

Podcast: Kan en nordmann vinne en Grand Tour?

(Sykkelmagasinet): Svenske Gösta Petterson vant Giro d’Italia i 1971. Bjarne Riis utnyttet sjansen da Lance Armstrong var uaktuell i 1996, og gikk helt til topps i Tour de France.

I en langt mer friskmeldt utgave av internasjonal sykkelsport i dag, var det både inspirerende og gledelig å se Tour de France-debutant Jonas Vingegaard ta sats og lande fjellstøtt med andreplass i sammendraget bak Tadej Pogacar i fjor sommer.

Mye vil som kjent ha mer, og det uunngåelige ønsket vil være at vi i framtida får fram en norsk rytter som kan være med å kjempe helt dere oppe i treukersrittene.

I femte episode av Gruppo Compatto, en podcast fra Sykkelmagasinet, har vi invitert sportsdirektør Stig Kristiansen fra Uno-X-systemet for å ta en grundig diskusjon om veien dit.

Delaktig i to l’Avenir-triumfer

Kan vi få fram tidenes første, norske Grand Tour-vinner? Er det en rytter som allerede er å finne i dagens hovedfelt, eller må vi vente i uoverskuelig framtid?

Vil rytteren stige i gradene via Uno-X-systemet, eller går veien via utviklingslaget hos andre WorldTour-systemer?

(Sjekk ut podcasten her – artikkelen fortsetter under bildet)

Kristiansen har vært med på mange oppturer, og noen nedturer, som landslagssjef i fem år – og i kraft av å være directeur sportif i Uno-X fra 2018.

To av de siste tre sesongene har Norge stukket av med sammenlagtseieren i Tour de l’Avenir. Etapperittet pågår over ni dager og kalles gjerne «Ungdommens Tour de France». Selv om en del store syklister har vunnet der tidligere, gir det ingen garanti for noe som helst i det som trolig er blant verdens mest krevende utholdenhetsidretter.

I selskap med Bernal og Pogacar

Med Kristiansen i følgebilen bak vant Tobias Foss en overlegen seier i 2019, i sitt fjerde forsøk. I 2021 ebbet det ut i en nervepirrende sekundstrid mellom Carlos Rodriguez (Spania) og Tobias Halland Johannesen. Til slutt skilte det kun syv sekunder – i nordmannens favør.

– To seirer på to muligheter de siste tre årene i l’Avenir; hva slag slutninger kan vi trekke ut av det på vegne av norsk sykkelsport?

– Det betyr, når man ser de siste ti vinnerne av rittet, at her er det muligheter. Det betyr ikke at vi vinner, selv om veldig mange av de ti har satt sitt preg på Grand Tours de siste årene. Det betyr at her har vi ryttere, vi har ryttere bak dem som egner seg til det her og det betyr at det har blitt gjort en jobb over tid som bærer frukter, sier Stig Kristiansen i podcasten.

Nye generasjoner på vei opp

Norge har ikke sterke tradisjoner fra GrandTours-sammendraget tidligere. Knut Knudsen ble nummer 15 i Giro d’Italia i 1980. Totalt vant han seks etappeseirer, og bar den rosa ledertrøya ved tre anledninger. Nærmest sammenlagtseieren var han i 1979, men endte da opp med å bryte rittet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Utover det er det Jostein Wilmann (14.-plass i både Giro d’Italia, 1980), Janus Kuum (14.-plass i vueltaen, 1989) og Dag Erik Pedersen (10.-plass i Giro d’Italia, 1984) som har vært nærmest.

Inntil nylig.

De siste sesongene har både Carl Fredrik Hagen (8.-plass i vueltaen, 2019) og Odd Christian Eiking (11.-plass i vueltaen og sju dager i ledertrøya, 2021) overrasket positivt. Også Tobias Foss har tatt store steg etter overgangen fra Uno-X til Jumbo-Visma.

– Det råeste jeg har sett i norsk sykkelsport

Til våren sykler han Giro d’Italia med delt kapteinsansvar med Tom Dumoulin, og skal se om det er mulig å forbedre 9.-plassen fra fjoråret.

I podcasten blir blant annet Foss, Johannes Staune-Mittet og Tobias Halland Johannesen trukket fram som potensielle Grand Tour-vinnere.

Kristiansen er opplagt den som følger Halland Johannesen-brødrene tettest i hverdagen, og leverer følgende kraftsalve:

– Her jeg står nå er det lett å si Tobias Halland Johannesen. Der er man litt farget av hva man jobber i og hvem man ser mest, og slike ting. Men per nå er totalpakka det råeste jeg har sett i norsk sykkelsport.

Du finner alle episodene av podcasten Gruppo Compatto her! Husk at du kan abonnere via Spotify, så får du hver enkelt episode sendt rett til mobilen din!