Grand Tours Archives - Sykkel

Mortirolo: fryktet & beryktet

Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.

Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.

«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?

«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.

Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.

«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»

Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.

«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.

Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.

«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».

Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.

«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.

’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.

Etymologien

Continue reading «Mortirolo: fryktet & beryktet»

En visjonær i krisetider

Giroens rittdirektør Vincenzo Torriani var brilliant, karismatisk og respektert. I etterkrigstidens Italia var økonomien i makeløs vekst, og sporten han regjerte over populær som aldri før. Torriani styrte skuta gjennom storhetstiden med Coppi og Bartali, en tid da landets største industrimagnater sto i kø for å finansiere stjernene og deres respektive lag. Det var bare tre menn i hele Italia som høstet øredøvende applaus da de sto gjennom takluken på en bil. Det var Paven og Presidenten – og Torriani. Således kan man tenke seg hvor stort sykling var i Italia på denne tiden.

Torriani var pålagt et mandat om å bringe Giroen ut over hele halvøyen. Ikke akkurat noen smal sak det, når man snakker hele 1300 kilometer fra Milano-kontoret hans i nord, til Calabria i sør – for ikke å snakke om kravet om semi-regelmessige besøk til øyene Sicilia og Sardinia. Italias forkjærlighet for streik, lockout og et pandemisk forhold til trafikk-køer, gjorde heller ikke logistikken noe enklere.

Torriani hadde dessuten to elementære og tilnærmet uløselige utfordringer.

For det første, hadde han flyskrekk. Dermed virket han for evig og alltid avhengig av Italia sine natt-tog, som var både trege og ukomfortable. For det andre, etter et opprør under en Giro-etappe i 1969, hadde han en patologisk aversjon for sør-Italias største by. Hatet for Napoli var så intenst, at han sverget aldri å ta rittet tilbake dit. Vincenzo Torriani var kjent som en hardnakket mann.

Gimondi, Merckx og Battaglin. Rytterne som dominerte Giroen på 60 og 70-tallet.

Men i 1973 skjedde det noe. Han kom over en smart og sykkel-frelst advokat fra Sorrento, en perle i den sørlige enden av Napolibukten. Etter litt om og men, inviterte han Carmine Castellano til å organisere de sørlige etappene til Giro d’Italia 1974. Castellano trengte bare et nano-sekund i betenkningstid og tok oppdraget på strakk arm.

Castellano var lærd, diplomatisk og godt likt. Han bar et formidabelt intellekt, viste en drivende arbeidsmoral, og demonstrerte, ikke minst, en ektefølt kjærlighet for Giroen. Som guttunge hadde han sett Fausto Coppi på nært hold, og som en stolt Sorrentino drømte han om en etappe over Monte Faito. Det tolv kilometer lange monsteret som hang over Salernobukta var regionens mest emblematiske fjell, og alltid en spesiell manndomsprøve for de lokale amatørene.

Nå hadde Torriani gitt Castellano carta bianca til å ta for seg som han ville, hvilket han gjorde. Den spanske klatreren José Manuel Fuente sprengte rittet i biter, et øyeblikk som ble foreviget av det tyske filmcrewet som lagde den nydelig, originale dokumentaren ”The Greatest Show on Earth”. Etappene i sør ble en suksess, og Castellano hadde vunnet Torrianis respekt. Dermed var arbeidsfordelingen satt for Giroen fremover. Hver gang rittet skulle reise sørover, ble Castellano en viktig mann for Torriani, og på sikt skulle han erstatte sin mentor som rittdirektør.

Gimondi og Androni.

Flytebrygger i Venezia

Continue reading «En visjonær i krisetider»

– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg

Som 12-åring hadde Tobias Foss et svært beist av en terrengsykkel. Han tok Diamant-sykkelen ut på en liten prøverunde, og forsvant. Foreldrene trodde egentlig han hadde syklet ned til løkka for å spille fotball, men det var ingen som hadde sett noe til ham.

Noen timer senere kom han tilbake, svett i luggen. Hvor han hadde vært?

Jo, han ville finne ut av hvordan det føltes å sykle 100 kilometer på sykkelen.

«Han la rett og slett i vei i retning Brummunddal, over Mjøsbrua, syklet 50 kilometer den ene veien, snudde og syklet hjem igjen,» forteller pappa Alf Magne Foss til Sykkelmagasinet. «Det er ikke mange 12-åringer som gjør det alene, så jeg tenkte jo det var noe som bodde i ham.»

Tour de Vingrom

Continue reading «– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg»

Podcast: Kan en nordmann vinne en Grand Tour?

(Sykkelmagasinet): Svenske Gösta Petterson vant Giro d’Italia i 1971. Bjarne Riis utnyttet sjansen da Lance Armstrong var uaktuell i 1996, og gikk helt til topps i Tour de France.

I en langt mer friskmeldt utgave av internasjonal sykkelsport i dag, var det både inspirerende og gledelig å se Tour de France-debutant Jonas Vingegaard ta sats og lande fjellstøtt med andreplass i sammendraget bak Tadej Pogacar i fjor sommer.

Mye vil som kjent ha mer, og det uunngåelige ønsket vil være at vi i framtida får fram en norsk rytter som kan være med å kjempe helt dere oppe i treukersrittene.

I femte episode av Gruppo Compatto, en podcast fra Sykkelmagasinet, har vi invitert sportsdirektør Stig Kristiansen fra Uno-X-systemet for å ta en grundig diskusjon om veien dit.

Delaktig i to l’Avenir-triumfer

Kan vi få fram tidenes første, norske Grand Tour-vinner? Er det en rytter som allerede er å finne i dagens hovedfelt, eller må vi vente i uoverskuelig framtid?

Vil rytteren stige i gradene via Uno-X-systemet, eller går veien via utviklingslaget hos andre WorldTour-systemer?

(Sjekk ut podcasten her – artikkelen fortsetter under bildet)

Kristiansen har vært med på mange oppturer, og noen nedturer, som landslagssjef i fem år – og i kraft av å være directeur sportif i Uno-X fra 2018.

To av de siste tre sesongene har Norge stukket av med sammenlagtseieren i Tour de l’Avenir. Etapperittet pågår over ni dager og kalles gjerne «Ungdommens Tour de France». Selv om en del store syklister har vunnet der tidligere, gir det ingen garanti for noe som helst i det som trolig er blant verdens mest krevende utholdenhetsidretter.

I selskap med Bernal og Pogacar

Med Kristiansen i følgebilen bak vant Tobias Foss en overlegen seier i 2019, i sitt fjerde forsøk. I 2021 ebbet det ut i en nervepirrende sekundstrid mellom Carlos Rodriguez (Spania) og Tobias Halland Johannesen. Til slutt skilte det kun syv sekunder – i nordmannens favør.

– To seirer på to muligheter de siste tre årene i l’Avenir; hva slag slutninger kan vi trekke ut av det på vegne av norsk sykkelsport?

– Det betyr, når man ser de siste ti vinnerne av rittet, at her er det muligheter. Det betyr ikke at vi vinner, selv om veldig mange av de ti har satt sitt preg på Grand Tours de siste årene. Det betyr at her har vi ryttere, vi har ryttere bak dem som egner seg til det her og det betyr at det har blitt gjort en jobb over tid som bærer frukter, sier Stig Kristiansen i podcasten.

Nye generasjoner på vei opp

Norge har ikke sterke tradisjoner fra GrandTours-sammendraget tidligere. Knut Knudsen ble nummer 15 i Giro d’Italia i 1980. Totalt vant han seks etappeseirer, og bar den rosa ledertrøya ved tre anledninger. Nærmest sammenlagtseieren var han i 1979, men endte da opp med å bryte rittet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Utover det er det Jostein Wilmann (14.-plass i både Giro d’Italia, 1980), Janus Kuum (14.-plass i vueltaen, 1989) og Dag Erik Pedersen (10.-plass i Giro d’Italia, 1984) som har vært nærmest.

Inntil nylig.

De siste sesongene har både Carl Fredrik Hagen (8.-plass i vueltaen, 2019) og Odd Christian Eiking (11.-plass i vueltaen og sju dager i ledertrøya, 2021) overrasket positivt. Også Tobias Foss har tatt store steg etter overgangen fra Uno-X til Jumbo-Visma.

– Det råeste jeg har sett i norsk sykkelsport

Til våren sykler han Giro d’Italia med delt kapteinsansvar med Tom Dumoulin, og skal se om det er mulig å forbedre 9.-plassen fra fjoråret.

I podcasten blir blant annet Foss, Johannes Staune-Mittet og Tobias Halland Johannesen trukket fram som potensielle Grand Tour-vinnere.

Kristiansen er opplagt den som følger Halland Johannesen-brødrene tettest i hverdagen, og leverer følgende kraftsalve:

– Her jeg står nå er det lett å si Tobias Halland Johannesen. Der er man litt farget av hva man jobber i og hvem man ser mest, og slike ting. Men per nå er totalpakka det råeste jeg har sett i norsk sykkelsport.

Du finner alle episodene av podcasten Gruppo Compatto her! Husk at du kan abonnere via Spotify, så får du hver enkelt episode sendt rett til mobilen din!