Nytt turritt kommer: Tour des Fjords Experience

Et nytt turritt kommer til Stavanger-området i august 2020. Tour des Fjords Experience skal arrangere over tre dager.

Med bilde av visuelt slående stigningen opp fra Lysebotn lover arrangøren spennende ruter og profesjonell organisering.

– Tour des Fjords Experience er et nytt 3-dagers etapperitt for turryttere på alle nivåer, skriver arrangøren på sin Facebook-side.

– Rittet er et samarbeid mellom Tour des Fjords AS og Bryne Cykleklubb. Tour des Fjords Experience byr på varierte etapper med profesjonell utførelse.

Tidligere ble Haute Route of Norway arrangert i Stavanger-regionen.

– Rittet vil arrangeres 14 – 16 august 2020 i Stavangerregionen. Det vil være 50 plasser til en ekstra god pris til de første når registreringen åpner, opplyser arrangøren.

https://www.facebook.com/tourdesfjordsexperience/posts/111408493738368

Eiking må endre planer etter operasjon

Den norske Wanty Gobert-rytteren Odd Christian Eiking er operert for blindtarmsbetennelse. Dermed blir sesongdebuten utsatt, skriver procycling.no.

– Sesongstarten blir litt utsatt. Jeg måtte operere blindtarmen for en uke siden, sier nordmannen til procycling.no.

Betennelsen ble oppdaget få dager inn i det belgiske Wanty-lagets treningssamling i Spania.

Da kjente den norske 25-åringen sterke smerter i mageregionen. På sykehus ble det konstatert blindtarmsbetennelse, og dermed måtte den norske sykkelproffen under kniven.

– Det var veldig smertefullt. Jeg håper å være tilbake i starten av neste uke, sier han.

Operasjonen gjør at sesongdebuten blir utsatt og at han ikke stiller i Challenge Ciclista Mallorca (30. januar til 2. februar).

Richie Porte vant Down Under

Australieren Richie Porte ble nummer to på den siste etappen av sykkelrittet Down Under, men vant rittet sammenlagt. Sven Erik Bystrøm ble nummer 11 totalt.

Etter nesten tre og en halv time på setet rullet Matthew Holmes over målstreken i Willunga Hill. Dermed sikret 26-åringen fra Lotto Soudal sin aller første seier som proff, i den sjette og siste etappen av sykkelrittet Down Under.

Bare tre sekunder bak kom hjemmehåpet Richie Porte – som med det sikret seg sammenlagtseieren i rittet. Italienske Manuele Boaro kjørte inn i tredjeplass på etappen.

På etappen fra McLaren Vale til Willunga Hill var det Vegard Stake Laengen (UAE) som ble beste norske. Laengen ble nummer 18 (+29 sekunder), og ble til slutt nummer 35 sammenlagt, tre minutter bak Porte.

Sven Erik Bystrøm (UAE) ble best av de norske i sammendraget. 28-åringen rullet inn til 21.-plass på etappen, 29 sekunder bak Holmes. Det holdt til en 11.-plass i sammendraget, 57 sekunder bak.

Kristoffer Halvorsen (EF Pro) kom inn på en 89.-plass på etappen (+6.25 bak). Halvorsen ble nummer 65 totalt i rittet. Rasmus Tiller rullet inn til 123.-plass (+12.42) og ble med det nummer 90 i sammendraget, 19,04 bak.

Tour Down Under søndag, verdenstouren (1 av 36):6. og siste etappe, 151,5 km McLaren Vale – Willunga Hill. 

1) Matthew Homes, Storbritannia (Lotto) 3.24,54, 2) Richie Porte, Australia (Trek Segafrado) 0.03 min bak, 3) Manuele Boaro (Astana) 0.04, 4) Bruno Armirail, Italia (Groupama) 0.07, 5) Michael Storer, Australia (Team Sunweb) s.t., 6) Diego Ulissi, Italia (UEA) s.t.

Norske: 18) Vegard Stake Laengen (UEA) 0.29, 21) Sven Erik Bystrøm (UAE) s.t, 89) Kristoffer Halvorsen (EF Pro) 6.26, Rasmus Tiller (NTT Pro) 12.42.Sammenlagt:

1) Richie Porte, Australia (Trek) 20.37,08, 2) Ulissi 0.25 min bak, 3) Simon Geschke, Tyskland (CCC) s.t, 4) Rohan Dennis, Australia (Team Ineos) s.t., 5) Dylan van Baarle, Nederland (Team Ineos). 

Norske: 11) Sven Erik Bystrøm (UAE) 0.57, 35) Vegard Stake Laengen (UAE) 3.00, 65) Kristoffer Halvorsen (EF Pro) 11.11, 90) Rasmus Tiller (NTT Pro) 19.04.

(©NTB)

Kristoff selger sin «EM-Colnago» på Finn.no

En nokså spesiell annonse har funnet sin vei ut på Finn.no. Flandern-, Milano-Sanremo-, Gent-Wevelgem og EM-vinnneren Alexander Kristoff selger sin Custom Colnago Concept for den nette sum av 65,000 NOK.

I annonsen skriver den norske sykkelstjernen følgende:

«Dette er min (Alexander Kristoff) sin Custom Colango Concept European champion colour som bare finnes i 3 eller 4 eksemplaerer med denne lakken. Prinsen av Dubai har en vet jeg. Dette er rammen som krysset målstreken først på champs elysees i 2018 . Rammen har et litte battlescar etter Paris sine gater i lakken under flaskeholderne. Flaskeholderen knakk og flasken hvilte rett på ramma og skrapet vekk lakken når vi kjørte over brosteinen i Paris.»

Les hele annonsen her!

Terrengsyklingens Oscar-vinner

Glem Harzen, dropp turen til Dolomittene og avbestill billettene til Skottland. Madeira er nåtidens hotteste MTB-destinasjon. Og det med god grunn.

«Jeg trodde dette skulle være min lille hemmelighet.» Ramon smiler litt oppgitt. «Men så kom dere turister og ødela det hele.» Han snakker om Madeiras utvikling; fra helt ukjent MTB-land for et snes år siden, til øyens nåværende status som hele verdens MTB-paradis.

Vi har akkurat skjært gjennom en håndfull svinger i det frodige landskapet. Nær naturreservatet sentralt på øya, tar vi en kort pause. Kulissene rundt oss er som tatt ut av en BBC-naturfilm. Blomster i klare farger og interessante fasonger omkranser et ytterst innbydende singletrackspor. Bak oss ruver øyens høyest punkt, Pico Ruivo, en stolt skikkelse med sine 1.836 meter. Under oss henger en eventyrlig hvit duk av perforerte skyer. Og over Ramons ene skulder glitrer Atlanteren, som et teppe med isblå paljetter. Det er nesten som jeg hører David Attenboroughs lune fortellerstemme forklare oss TV-seere om hvor fantastisk denne paradisflekken er, posisjonert nesten midt i verden.

«!Vamos!» Ramons utbrudd bringer meg tilbake til virkeligheten. Han er allerede på vei ned det steinete sporet. Jeg kaster meg tilbake på Meridaen, i jakt på min nye venns bakhjul.

Cristianos hjemby

Det var ved en tilfeldighet at jeg fikk øye på Ramon og hans støvete mountainbike. På sentraltorget i Funchal for to dager siden tilbydde han å vise meg de beste sporene på øya. Og nå er vi altså her; i det kuleste terrenget jeg har prøvd på lenge. Ikke siden jeg som fersking kjørte med 26 tommerhjul, V-bremser og tre klinger foran i min lokale akebakke, har jeg hatt det så gøy.

MTB-destinasjonene rundt i Europa er med årene blitt mange og profesjonelle. Harzen i Tyskland, Dolomittene i Italia og Skottland er alle nydelige på mange måter. Men mine beste MTB-dager har jeg faktisk tilbrakt på denne kuperte, portugisiske vulkanøya utenfor kysten av Marokko.

Her får du vintersol i en langt mer elegant innpakning enn for eksempel på Gran Canaria som ligger femti mil lenger sør. Faktisk, Madeira ble nylig kåret til verdens beste øy under World Travel Awards – reisebransjens svar på Oscar-utdelingen. Dette er andre året på rad Madeira går av med seieren, i hard konkurranse med alle verdens øyer. At Cristiano Ronaldo vokste opp i fattige kår i Funchal, og startet sin berømte fotballkarriere som fireåring i den lokale klubben Andorinha, er en mye hørt funfact om øya. Kanskje mindre kjent er de mange MTB-løypene i verdensklasse som finnes her. Vi snakker slyngende, svingete og innbydende trails, smidd ned i dramatisk natur og pakket inn i panoramautsikter ad libitum. Tilbudet er som man sier i reiselivsbransjen, all inclusive, ulikt alt annet du tidligere har prøvd.

Inngangsbilletten til paradis har dog sin pris. Madeira er nemlig ikke for nybegynnere. Løypene er nokså krevende, så grunnleggende ferdigheter bør være på plass før ankomst. Platået på vestsiden av øya har det snilleste terrenget, men de fleste og beste sporene på Madeira kan sammenliknes med klassiske, norske xc-spor.

Ramon og jeg stopper ved en parkeringsplass mellom to spor. På plassen ligger en kafé der mange møtes før de legger ut på tur. Varebiler og minibusser kjører shuttletrafikk opp hit, over de hissige bakkene nord for hovedstaden Funchal, for å bringe syklistene tett inn på øyens mest ettertraktende terreng.

29-årige Steven fra Manchester, vellpolstret både på knær, albuer – og mage, er en av turistene som tråkker ut av en minibuss denne formiddagen.

«Vi er fire gutter som har kommet hit hvert år de siste fire årene. Fri fra stresset hjemme, her leker vi som små barn.»

Steven er nå tilbake på Madeira sammen med sine tre venner. De drar en uke om gangen og leier både sykler og guide i Funchal. For som Steven sier:

«Selv med en GPS er det for vanskelig å finne veien til de gode sporene. Det er bedre å leie en guide, og da kan vi også leie sykler beregnet til terrenget her. Og ved å sette oss i bussen blir vi kjørt opp hit hvor all moroa starter.»

Steven slår ut med armene og smiler: «What’s not to like?»

Verken jeg eller Ramon har noe godt svar på Stevens retoriske spørsmål. Faktisk så slår vi følge med den blide, engelske kvartetten og deres guide. Sammen gjør vi det terrengsykling i bunn og grunn handler om og glemmer alt om verden omkring oss; ni til fire jobben, barn og middagen til uka. Vi bare er, flyter med, og prøver å være helt tilstedeværende på den 20-50 cm brede fugen av et spor, som med sine seige svinger, ymse småhop og drops hele tiden, utfordrer oss.

Vi kjører sørover og inn til Parque Ecológico, enda et naturreservat, et 1000 hektar stort området nord for Funchal. Ramon er foran, og snart har han ført oss til det ytterste sporet på platået. Vi, sju gutter i 40-årene, skynder oss over den løse grusen, ser opp og utover Atlanterhavet, som virker så nært at hvis vi nådde ut, ville vi fått våte hansker. Sporet har vi nesten for oss selv, det er iallfall langt i fra trafikkert. Madeira makter tydeligvis det mange andre destinasjoner ikke får til: Å finjustere turismen slik at den aldri blir overveldende. Øyas tradisjoner og historie er lett tilgjengelig, og det finnes ingen soner der turistene er i flertall. På et sted med bord og benker legger vi syklene ned. Vi hopper rundt som kalver ut av fjøset, mens vi klapper hverandre på skuldrene og huier.«Awesome!, «The best trail I have ever ridden!», «Yeah, yeah, yeah!». Vi har gjort regress til tenårene og føler oss uovervinnelige.

Alltid tilbake

Idet euforien legger seg og endorfinene flater ut, tar vi farvel med våre fire, engelske spradebasser. Fortsetter alene på det siste stykket mot Machico. Dette er en historisk kystby og øyens opprinnelige hovedstad, lokalisert ca 10 km øst for Funchal. Det var her, på en usedvanlig vindstille dag i 1419, at de to portugisiske sjøfarerne João Gonçalves Zarco og Tristão Vaz Teixeira, kom i land og Madeiras skjebne som portugisisk koloni ble beseglet.

I dag er Machico et sjarmerende bekjentskap. Med sine særegne, historiske bygninger og en liten strand har byen en autentisk atmosfære. Ramon og jeg deler et par Ponchas, den tradisjonelle madeira-drikken laget med sukkersnapsen aguardente de cana, honning, sukker, appelsin og forskjellige fruktjuicer. Som et barn oppdratt i møblert hjem, nikker jeg høflig og anerkjennende, men brekker meg stille mellom hver slurk med ”sirupvæsken”.

Ramon bor i Machico. Flere ganger har han prøvd å forlate den frodige øyen, hvor han er født.

«Jeg har studert i Lisboa og jobbet i Porto,» forteller han. «Det var fint, men hver gang har jeg lengtet hjem til Madeira, og nå har jeg innsett at jeg aldri kommer meg bort herfra. Heldigvis.»

«Slik er det for mange på øyen. De søker til fastlandet på jakt etter bedre utdannelse og jobb. De kommer ofte tilbake. Vi kan ikke være Madeira foruten.»

Snart ser jeg heldigvis bunnen av min gule drink. Jeg takker Ramon for turen, før jeg som en førerløs hund forsøker å finne hjemover til hotellet gjennom smågatene i Funchal. Jeg passerer frodige markedsgater der fargerike grønnsaker bogner, eldre herrer huier og hoier rundt brettspillene sine, og fruene henger opp klesvasken på liner over de smale bygatene. Forsiktig navigerer jeg meg forbi fotballspillende unggutter og jenter hoppende mellom paradis-rutene tegnet i hvitt kritt. Inn mot Funchal sentrum, byens velassorterte marked, får nesen mange lukter å jobbe med. Det imponerende ferskvaremarkedet Mercado Lavradores i Funchal har en særdeles fascinerende fiskeavdelingen på bakkeplan hvor alt fra brannbilrød papegøyefisk, massive tunfiskfiléter og dypvannsfisken espada er til salgs.

Madeira er Portugal med vind i håret. Alltid blomstrende, alltid avslappet, alltid spennende. I motsetning til mer moderniserte MTB-destinasjoner er denne «Oscar-verdige» plassen et sted der tiden på mange måter har stått stille, lengst ute i havgapet.

Min reise, så langt

Jeg visste ingenting om laget, bare at de holdt til i Italia. Likevel sendte jeg dem en søknad; det skulle bli det beste valget i mitt liv.

Jeg satt og grublet en stund for å finne en bedre måte å introdusere meg selv enn dette her, men nå biter jeg i det sure eplet.

Mitt navn er Karl Jonas Tronstad, er 21 år og fra Åsane – Bergens og Norges vakreste bydel. Jeg skal gjennom ett innlegg i måneden her på Sykkelmagasinet ta dere med på en reise gjennom livets oppturer og nedturer på den italienske sykkelscenen. Min sykkelkarriere startet da pappa tok meg med ut på min første tur på racersykkel på 10-årsdagen min, 20. april 2008. Jeg hadde fått sykkelen av mormor og morfar den vinteren, men det skulle altså ta en stund før den kom seg ut på veien.

Uken etter min første tur stilte jeg opp på Åsane CK sin ungdomstrening, og om jeg ikke var solgt før, var jeg hvert fall det nå og det tok ikke mange månedene før fotballskoene ble lagt på hyllen til fordel for flere sykkeltreninger.

Mitt første ritt, Kvarven opp, høsten 2008

Da jeg ble junior og begynte på Toppidrettslinjen på Tertnes Videregående, ble Bergen CK et naturlig valg, for å gjøre logistikk rundt samlinger og ritt enklere, men også fordi jeg ville ha samme drakt som dem jeg trente med stort sett hver dag. Jeg hadde til tider en veldig god første sesong i juniorklassen, mens det andre ble relativt seigt.

Jeg var likevel veldig klar for å se hva jeg kunne få til med «blanke ark» i seniorklassen og hadde samlet sett en ganske mye bedre følelse her enn jeg hadde hatt på slutten av forrige sesong. Det var også inspirerende å se at enkelte av de jeg trente med hjemme i Bergen presterte på et såpass høyt nivå. Jeg var med andre ord klar for å pine meg gjennom en ny vinter med null grader og regn.

Sesongen gikk sin gang og jeg ble egentlig mer og mer klar for å begynne på lærerstudiet ved Høgskulen på Vestlandet, noe jeg også gjorde, med fadderuke og alt som hører med. Dette tok derimot raskt en ganske uventet vending.

Zappi Racing

Når jeg skriver dette er det nøyaktig en uke til jeg legger de siste t-skjortene i baggen før jeg går løs på min andre sesong for Zappi Racing Team, og min siste som U23-rytter.

Zappi Racing Team, som jeg bare kaller Zappi fra nå av, er et britisk lag som er finansiert av rytterne, eller rytternes sponsorer (familie). Jeg er så heldig at mamma og pappa aldri har vært i tvil om å støtte meg her, så lenge det er noe jeg virkelig vil.

Summen er i bunn og grunn noe av det samme som det ville kostet å holde meg i live og kjøre alle norgescupene og NM i Norge i løpet av en sesong. Den dekker i praksis alt som skal til for å holde ryttere og støtteapparat gående og til å kjøre ritt. Jeg får også kjøre betraktelig flere ritt enn jeg ville gjort i Norge. Frem til sommeren vil basen til laget være i Riccione, omtrent en time sør for Bologna på Italias østkyst. Mange spør meg hvordan jeg kom i kontakt med Zappi og hvordan livet der er. Her skal jeg fortelle hvordan det hele gikk til:

Når jeg først bor i et annet land en periode, kan jeg like godt oppleve litt uten sykkel også. Her er jeg ved Lago di Lugano med min skotske og amerikanske lagkamerat fra i fjor, Calum og Jason. Jeg er han største av dem.

I august 2018 begynte jeg å studere på fulltid. Ikke fordi jeg hadde lyst til å legge syklingen på hyllen, men fordi jeg ikke hadde motivasjon til å drive med sykling på fulltid bare for å kun sykle 10 ritt med mer enn 15 deltakere i løpet av sesongen. Jeg var likevel fortsatt på utkikk etter en mulighet til å fortsette med sykling på fulltid.

Under Roserittet, som var et par uker etter studiestart (og fadderuken, som skulle vise seg å være den beste formtoppingen jeg har vært borti), følte jeg endelig at jeg fikk litt igjen for treningen som var lagt ned og presterte faktisk på et ganske greit nivå med 9. plass sammenlagt.

Jeg visste at å sende rundt «søknadsmail», i mangel på et bedre ord, til utenlandske klubber og kontilag rundt i Europa var noe enkelte gjorde. Jeg hadde fått blodet tilbake på tennene etter Roserittet og skrev en CV som jeg i første omgang sendte rundt til forskjellige kontilag sine Facebooksider, fordi dette virket tryggere enn å sende rundt til vanlige klubber jeg ikke visste noe som helst om.

Overraskende mange svarte, ikke overraskende var de fleste svarene at de ikke hadde plass til meg. Jeg visste allerede at Daniel Ekløf, som hadde kjørt sterkt den sesongen, hadde signert for et klubblag med base i Italia. At de var basert i Italia var også det eneste jeg visste før jeg sendte dem en melding på Facebook og i det hele tatt før jeg møtte laget for første gang. I ettertid ser jeg at det var greit jeg ikke visste mer om hva jeg gikk til. Da hadde jeg nok ikke turt å kontakte dem i utgangspunktet, og i hvert fall ikke skrive under kontrakten jeg fikk på mail en uke etter at første melding var sendt.

Det er likevel et av de beste valgene jeg har gjort i mitt liv. To be continued…

Danske medier: Bjarne Riis blir sportssjef i Boasson Hagens lag

Bjarne Riis ser ut til å være på vei tilbake til toppen av internasjonal sykkelsport. Hans selskap Virtu Cycling blir angivelig medeier i storlaget NTT.

Det skriver flere danske medier. Virtu Cycling, der Riis er medeier, har innkalt til pressekonferanse tirsdag ettermiddag, og den dreier seg ifølge avisen  B.T. om at Virtu kjøper seg inn i NTT.

B.T. skriver også at den kontroversielle sykkelprofilen Riis blir sportslig ansvarlig for laget.  Ekstra Bladetskriver at en rekke av Riis’ tidligere kolleger er blitt ansatt i NTT, og at det ansettelsene skal ha skjedd i forventning om at Riis overtar laget.

Både Edvald Boasson Hagen og Rasmus Fossum Tiller sykler for NTT, som inntil nylig het Dimension Data.

Bjarne Riis var i sin tid en av verdens beste sykkelryttere, og han vant Tour de France sammenlagt i 1996. I 2007 innrømmet han imidlertid å ha dopet seg i årene 1993 til 1998.

Senere var Riis lagsjef for CSC, som ble omdøpt til Saxo Bank og deretter Tinkoff-Saxo.

Pressekonferansen med Virtu Cycling holdes i København klokken 15 tirsdag.