Kort ned ventetiden til Le Tour med profiler, historier og portrettintervju fra arkivet.
Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene»
Stikkord: Eddy Merckx
En visjonær i krisetider
Giroens rittdirektør Vincenzo Torriani var brilliant, karismatisk og respektert. I etterkrigstidens Italia var økonomien i makeløs vekst, og sporten han regjerte over populær som aldri før. Torriani styrte skuta gjennom storhetstiden med Coppi og Bartali, en tid da landets største industrimagnater sto i kø for å finansiere stjernene og deres respektive lag. Det var bare tre menn i hele Italia som høstet øredøvende applaus da de sto gjennom takluken på en bil. Det var Paven og Presidenten – og Torriani. Således kan man tenke seg hvor stort sykling var i Italia på denne tiden.
Torriani var pålagt et mandat om å bringe Giroen ut over hele halvøyen. Ikke akkurat noen smal sak det, når man snakker hele 1300 kilometer fra Milano-kontoret hans i nord, til Calabria i sør – for ikke å snakke om kravet om semi-regelmessige besøk til øyene Sicilia og Sardinia. Italias forkjærlighet for streik, lockout og et pandemisk forhold til trafikk-køer, gjorde heller ikke logistikken noe enklere.
Torriani hadde dessuten to elementære og tilnærmet uløselige utfordringer.
For det første, hadde han flyskrekk. Dermed virket han for evig og alltid avhengig av Italia sine natt-tog, som var både trege og ukomfortable. For det andre, etter et opprør under en Giro-etappe i 1969, hadde han en patologisk aversjon for sør-Italias største by. Hatet for Napoli var så intenst, at han sverget aldri å ta rittet tilbake dit. Vincenzo Torriani var kjent som en hardnakket mann.
Men i 1973 skjedde det noe. Han kom over en smart og sykkel-frelst advokat fra Sorrento, en perle i den sørlige enden av Napolibukten. Etter litt om og men, inviterte han Carmine Castellano til å organisere de sørlige etappene til Giro d’Italia 1974. Castellano trengte bare et nano-sekund i betenkningstid og tok oppdraget på strakk arm.
Castellano var lærd, diplomatisk og godt likt. Han bar et formidabelt intellekt, viste en drivende arbeidsmoral, og demonstrerte, ikke minst, en ektefølt kjærlighet for Giroen. Som guttunge hadde han sett Fausto Coppi på nært hold, og som en stolt Sorrentino drømte han om en etappe over Monte Faito. Det tolv kilometer lange monsteret som hang over Salernobukta var regionens mest emblematiske fjell, og alltid en spesiell manndomsprøve for de lokale amatørene.
Nå hadde Torriani gitt Castellano carta bianca til å ta for seg som han ville, hvilket han gjorde. Den spanske klatreren José Manuel Fuente sprengte rittet i biter, et øyeblikk som ble foreviget av det tyske filmcrewet som lagde den nydelig, originale dokumentaren ”The Greatest Show on Earth”. Etappene i sør ble en suksess, og Castellano hadde vunnet Torrianis respekt. Dermed var arbeidsfordelingen satt for Giroen fremover. Hver gang rittet skulle reise sørover, ble Castellano en viktig mann for Torriani, og på sikt skulle han erstatte sin mentor som rittdirektør.
Flytebrygger i Venezia
Retro: Lokket fram monsteret i Merckx
(Sykkelmagasinet): Som 21-åring hadde Eddy Merckx alt rukket å vinne Milano-Sanremo to ganger. I tillegg hadde mannen fra Tielt-Winge stått på podiet i Flandern rundt, vunnet Gent-Wevelgem og La Flèche Wallonne.
Han var utvilsomt et sykkeltalent av de sjeldne. Det tok ikke lang tid før han ble gitt kallenavnet ’Ogren fra Tervuren’, et navn han også skulle leve opp til. Og mer til.
I mai 1967 ga han seg for første gang i kast med en Grand Tour. For Peugeuot Michelin stilte han til start blant annet med roleur og tempospesialist, Ferdinand Bracke og Roger Pingeon.
Franskmannen var nok ikke veldig glad for at arbeidsgiveren hans hadde signert den talentfulle Merckx. På tross av at de var lagkamerater, syklet de som om de var rivaler under Paris-Nice. Merckx endte opp med å vinne to etapper, mens Pingeon veltet ut av rittet og var av sykkelen i én måned.
De ble begge to tatt ut til Giro d’Italia. Underveis virket Pingeon mest opptatt av å hjelpe Jacques Anquetil, på tross av at han var kaptein for Équipe cycliste Bic. Året etter gikk de uansett hver sin vei. Pingeon vant Tour de France for det franske landslaget – mens Merckx forsvant videre til Faema.
Mastodonten i Appeninnene
Det første treukersrittet for belgieren startet krevende, med kuperte etapper mot La Spezia og Prato alt under dag to og tre.
Merckx kvitterte ut flere topp 10-resultater, men det var spanske Antonio Gomez del Moral som inntok rosa etter soloseier på Bracco-passet i Liguria på dag tre.
På dag åtte ble den overtatt av José Perez Frances, etter at Jean Stablinski – kommende verdensmester og mannen som samme år tipset arrangøren om brosteinspartiet i Arenberg – vant etappen fra Reggio Calabria til Cosenza.
Noen dager senere, den 31. mai i 1967, ventet en grufull prøve. Hele 220 kilometer fra Caserta til en regelrett mastodont i Appeninnene og Abruzzo-regionen, Blockhaus.
Nesten identisk med 2022-etappen
Tross hans unge alder var Eddy Merckx et navn som ble nevnt blant outsiderne i kampen om La Maglia Rosa i 1967. Han var ung og uerfaren, men spørsmålstegnet ble først og fremst rettet til hvor godt han ville takle de lengste stigningene.
Andreplassen bak Walter Godefroot i Liège-Bastogne-Liège var vel og bra det, men noe Passo Pordoi var det ikke.
Arrangøren hadde lagt inn en brutal økt over «Italias ryggrad» denne dagen: Macerone, Rionero Sannitico, Roccaraso og til slutt Blockhaus. Altså omtrent samme rute 2022-feltet skal bryne seg på, med unntak av turen opp til Passo Lanciano før man slipper seg ned via Lettomanoppello igjen.
Merckx klatret med de beste oppover den brutale stigningen. Fra bunnen av, ved Scafa, og helt opp til toppen er det 31,2 kilometer og 6,2 prosent i snitt. RCS Sport opererer med 13 kilometer fra passering Roccamorice og opp til målområdet på 1665 meter.
Det merkelige navnet stammer fra en østerriksk offiser som bygde en liten festning på toppen på midten av 1800-tallet, en periode som skulle kulminere med frigjøringen av Italia. Blockhaus betyr ganske enkelt steinhus på tysk.
Klatret med de beste
Merckx holdt seg sammen med Jacques Anquetil, Felice Gimondi, Vittori Adorno og Gianni Motta i hovedfeltet på vei oppover den endeløse stigningen.
Blockhaus er blitt sammenliknet med Mont Ventoux på grunn av den massive utfordringen, men også fordi man på en måte klatrer seg forbi tregrensen og støter på langt mer eksponerte partier på veien mot toppen.
Vito Taccone, også kjent som «The Chamois of Abruzzo», gemsen eller fjellantilopen om du vil, gikk offensivt til verks tidlig i bakken. Med 13 kilometer igjen til toppen ble Taccone sveivet inn i hovedfeltets nett.
Med to kilometer opp til mål bestemte Italo Zilioli seg for å gå for seieren. Zilioli hadde hatt et magert utbytte i Giro d’Italia så langt, og hadde mer enn gladelig kvittert ut etappeseier på Blockhouse.
Italieneren hørte lyden av en rytter bak seg som hadde tatt opp jakten. Han ble lang i maska da han så at Peugeuot-rytteren på bakhjulet hans var spurtraske Merckx.
Ved kilometersmerket kom et kraftfull angrep, og Zilioli resignerte kjapt. Man kunne se skammen tydelig skrevet i fjeset hans da han brøt målstreken som andremann.
Italiensk fadese
La Gazzetto dello Sport skrev nok det mange italienere tenkte da Eddy Merckx gikk hen og tok sin aller første etappeseier i en Grand Tour på Blockhaus:
– Un velocista belga supera i nostri scalatori, skrev sportsavisen i overskriften.
Altså: En belgisk spurter slo våre klatrere.
En annen avisoverskrift var nok mer treffende, om enn noe forut for sin tid:
– Merckx har lært leksa: Nå sikter han mot ’Maglia Rosa’
Rødmen i Ziliolis kinn har sluppet taket for lengst. I dag vet alle hva den belgiske mesteren var kapabel til med sin voldsomme fysikk. Merckx skubbet all tvil til side, og avsluttet på samme tid som Anquetil på den tøffe 20. etappen over blant annet Pordoi og Brocon. På Tonale var det dog slutt på kreftene. Peugeot-rytteren tapte over 11 minutter og falt ned til 9.-plass sammenlagt.
I 1968 kom han tilbake og vant dragkampen om La Maglia Rosa med over fem minutter ned til Vittoro Adorni. Et mentalitetsmonster og seiersmaskin var skapt.
Hyllest av Merckx
Nå står et minnesmerke reist i Roccamorice som hyller «den uslåelige mesteren – som en gang syklet på våre veier».
Et tidlig frampek fra Merckx som skulle vinne Giro d’Italia, Tour de France og Liège-Bastogne-Liège fem ganger hver i løpet av karrieren. Verdensmester ble han ved tre anledninger, og den første av dem på høsten i 1967 etter å ha tatt skalpen til Jan Janssen.
Giro d’Italia har med omhu valgt å spinne retro-historikken tilbake til Merckx store øyeblikk i Abruzzo. I 2017 – da etapperittet ble arrangert for 100. gang var Blockhaus tilbake – 50 år etter at den belgiske mester var førstemann på toppen.
For fem år tilbake tok Nairo Quintana seieren, på en dag som også huskes for politimotorsyklisten som hadde tatt oppstilling ved veiskulderen ikke langt fra starten av bakken – en manøver som sendte Sky-duoen Mikel Landa og Geraint Thomas drøm å sammenlagtseier i giroen i grus.
Skapes nye legender under søndagens 187 kilometer lange kraftprøve?
«Klassikerne spesial» fra Gruppo Compatto
(Sykkelmagasinet): Er det riktig av Liège-Bastogne-Liège å titulere seg som den aller eldste blant monumentene? Hva var foranledningen til at Poggio ble innlemmet i Milano-Sanremo?
Og hvorfor valgte bonden å legge brostein i den bratte bakken ved gårdsbruket i Kluisbergen?
Alt dette fikk du svar på om du dukket opp hos Peloton Café i Oslo under søndagens Strade Bianche.
Lytt til podcasten her:
Hadde du ikke anledning, får du nå sjansen til å høre podcasten som ble spilt inn denne dagen. Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik hadde for anledningen dykket dypt ned i kuriositetene fra den rikholdige sykkelhistorien, og vevde det på elegant vis inn i kravene, nivået og forberedelsene som ligger til grunn for sykkelsporten slik vi kjenner den i dag.
De lange treningsturene til De Vlaeminck
Lørdagens Strade Bianche ble vunnet av Tadej Pogacar i suveren stil. Sloveneren fremstår nå blant rytterne som kan finne på å vinne alle de fem monumentene i løpet av karrieren.
Før ham er det kun Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck og Rik Van Looy som har klart det.
Både Merckx og De Vlaeminck dukker opp i podcasten. De to var erkefiender i brosteinsklassikerne. De Vlaeminck benyttet seg av treningsturer på mellom 350 til 400 kilometer i oppkjøringen til Paris-Roubaix.
I dag er langt vanligere å legge forberedelsen til høyden, noe for eksempel Jasper Stuyven, Wout van Aert, Peter Sagan, Søren Kragh og Tiesj Benoot har valgt de siste årene.
Også for Pogacar er høydetrening et nødvendig onde, men da først og fremst med tanke på ambisjonene hans i Grand Tours.
Lytt til Gruppo Compatto!
Skulle du sette pris på podcasten, bør du også abonnere på Gruppo Compatto via Apple Podcast eller Spotify.
Gruppo Compatto er sponset av Sykkelmagasinet og blir laget av Jarle Fredagsvik og Jonas Lindstrøm. Tidligere har duoen blant annet tatt for seg Uno-X, juniorlandslaget m/Per Strand Hagenes, Johannes Staune Mittet, Stig Kristiansen og Edvald Boasson-Hagen.
Regnbuenasjonen: Belgias VM-historie
Medaljestatistikken snakker et utvetydig språk. Belgia er landet i verdenen som har avlet frem flest verdensmestere på sykkel. I løpet av den etthundre års lange VM-historien har hele 32 belgiere, kvinner som menn, båret regnbuetrøya og regnestykket inkluderer ikke engang amatørenes mesterskapsgull.
Navn som Albéric Schotte, Rik Van Steenbergen, Yvonne Reynders, Eddy Merckx, Jean-Pierre Monseré, Tom Boonen eller Philippe Gilbert får en hel sykkelverden til å holde pusten i ærefrykt.
Men hvilke prestasjoner og historier gjemmer bak disse navnene?
«Den siste» blir den første
Belgias VM-eventyr begynner i 1950 i Moorslede, en liten by i Vest-Flandern. Selv om verdensmesterskapet på sykkel fortsatt er et ungt arrangement, har allerede utallige belgiske ryttere erobret regnbuetrøya. Georges Ronsse har blitt dobbelt verdensmester i Budapest og Zürich i 1928 og 1929, den «svarte ørnen» fra Zwevegem, Marcel Kint, har vunnet i Valkenburg året før annen verdenskrig bryter ut og Jean Aerts har kunnet ikle seg regnbuetrøya på hjemmebanen i Floreffe i 1935.
Men verdensmesterskapet i Floreffe hadde det vært noe ruskende galt med. Det hadde foregått i Vallonia. Nå i 1950 arrangeres VM der det hører hjemme, nemlig i Flandern. Men ikke nok med det. Favoritten til å vinne mesterskapsrittet er den flamske lokalhelten Albéric «Briek» Schotte.
Briek er en ydmyk mann. Den senete, værbitte rytteren med det vinnende smilet er selve legemliggjøringen av den flamske væremåten. Briek har vokst opp under trange kår, men han er sterk som en okse. Først og fremst viljesterk. De fleste ritt vinner han på grunn av sin usedvanlige evne til å slite seg fullstendig ut. Han angriper der andre ryttere for lengst har kastet inn håndkleet. Briek nekter å gi seg før ikke han er først over målstreken.
Med bøyd rygg og sammenkrøpen sittestilling brekker han seg opp den ene etter den andre brosteinsbakken, uansett om det blåser, regner eller snør. Hans landsmenn kaller ham beundringsfullt for «den siste Flandrien».
Ekspertene sier at Schotte neppe vil klare å overgå hans eventyrlige sesong i 1948, da han først hadde vunnet Flandern rundt og deretter blitt verdensmester i Valkenburg. I den brutale rundløypa i Nederland denne gangen, hadde rytterne måtte sykle opp nådeløse Cauberg hele 27 ganger. Løypa hadde uten tvil favorisert de italienske sykkellegendene Fausto Coppi og Gino Bartali, men Briek hadde utmanøvrert dem begge to og kommet først i mål.
Nå, to år senere, ligger derfor presset på ingen andre enn belgieren selv. På den 284 kilometer lange VM-runden skal de førti rytterne i fellesstarten først legge ut på Flanderns flatmarker, forbi de mange minnesmerker for de falne fra 1. verdenskrig, før de så vender nesen mot de beryktede hellingene Rodeberg og Kemmelberg.
VM-rittet denne 20. august 1950, utvikler seg akkurat som arrangøren har håpet på. Det blir et ubarmhjertig utsilingsløp, der den ene etter den andre rytteren må takke farvel. Men ikke «jern Briek», som med bare én runde igjen i Moorslede leder an tetgruppen. Det er bare åtte ryttere igjen i kampen om regnbuetrøya, deriblant Tour de France-helten Louison Bobet, den sveitsiske legenden Ferdy Kübler og den tidligere nederlandske verdensmesteren Theofiel Middelkamp.
Men når Schotte så angriper med få kilometere fra mål, er det ingen av motstanderne som kan holde hjulet hans. Albéric Briek Schotte vinner sin andre verdensmestertittel foran det flamske hjemmepublikum kun tre mil fra hans hjemby Kanegem. Full av ekstase over seieren roper han i et radiointervju etter målgang «Mor, mor, kan du høre meg? Jeg har vunnet, jeg er verdensmester!»
«Den siste Flandrien» dør 4. april 2004, på samme dag som den 88. utgaven av Flandern rundt avholdes. Rittkommentatorene minner én av de største syklistene gjennom tidene ved å si «Gud må ha vært blant Brieks største fans.»
Sviket i Ronse
Året er 1963 og for femte gang i mesterskapshistorien skal VM avholdes i Belgia. Ronse, en liten arbeiderby i Øst-Flandern som er kjent for tekstilindustrien sin, har blitt utpekt for anledningen. Den store favoritten til å vinne fellesstarten er hjemmehåpet, selveste «keiseren fra Herentals», Rik Van Looy. I 1963 er Van Looy allerede to ganger verdensmester, han har vunnet samtlige monumenter fra Flandern rundt til Giro di Lombardia og har attpåtil sanket inn flere etappeseire i alle Grand Tours. Å bli verdensmester foran hjemmepublikummet vil sette kronen på verket til Van Looy. Mens belgieren er trygg på å ha god kontroll på sine argeste konkurrenter, er han mer usikker på sine belgiske lagkamerater. Van Looy husker fortsatt avtalen med Rik Van Steenbergen fra VM i 1957, der Van Steenbergen hadde lovet å kjøre for kapteinen sin, men istedenfor hadde stukket av gårde og selv blitt verdensmester. Kvelden før fellesstarten lover Van Looy derfor ut store pengesummer til hver og en av sine lagkamerater dersom de hjelper ham til VM-seieren dagen derpå.
Fellesstarten preges lenge av en utbrytergruppe som etter hvert også får selskap av ingen ringere enn Tom Simpson. Briten, som har bosatt seg i Gent, er usedvanlig populær blant de belgiske tilskuere og heies frem av hundretusenvis langs løypa. Men med bare én runde igjen i Ronse blir Simpson kjørt inn igjen, og det er nå «keiseren» Rik Van Looy viser hva han er laget av. Gjentatte ganger angriper han, for så å slakke på farten. Han vil mørne konkurrentene. Tetgruppen rundt Van Looy er allerede på det langstrakte oppløpet, når belgieren setter sitt nådeløse finalestøt. Med bare hundre meter igjen til målstreken er han endelig alene i front, men så dukker det plutselig opp en annen belgier. Benoni Beheyt, som tidligere i rittet har nektet å ta føringer på grunn av angivelige kramper, ser ut til å ha stått opp fra de døde igjen. Van Looy har allerede startet spurten, idet Beheyt legger hånden på skulderen til sin lagkaptein og drar seg forbi som på banesykling. Denne siste fartsøkningen er nok til å krysse mållinjen foran Van Looy. Skandalen er perfekt! Beheyt jubler med en arm i været, men hodet hans vender allerede bakover mot Van Looy som ikke kan tro det. Senere i garderoben må Van Looy holdes igjen for ikke å gå løs på Beheyt som har bedratt ham. «Sviket fra Ronse» vil for alltid ødelegge for de to belgierne. Van Looy lover at Beheyt aldri igjen skal vinne et ritt der han selv er tilstede. Han skal holde ord.
Kulljenta fra Antwerpen
Yvonne Reynders skal i løpet av hennes karriere bli verdensmester på landeveien hele fire ganger og attpåtil vinne tre mesterskapsgull på banen, men er det friidrett alt starter med for hennes del. Den belgiske jenta satser nemlig først både på sprint og diskos, men da hun i et turritt i starten av 1950-tallet uten særlig erfaring slår hennes nærmeste konkurrenter med flere minutter, går det opp for Yvonne at hun har et unikt talent for sykling. Jenta er råsterk i beina, noe som faktisk skyldes foreldrenes kullforretning. Hver dag hjelper Yvonne til å kjøre ut svære kullsekker på en trehjuling til kundene i Antwerpen. Det hører ikke til sjeldenhetene at hun sykler rundt med flere hundre kilo på brosteinsgatene i byen. Slik trener hun styrketråkk uten engang å være klar over det. Hun er såpass sterk i beina at til og med selveste verdensmesteren Rik Van Steenbergen kun med akk og ve klarer å tette luken opp til Yvonne når hun legger av gårde på en treningsrunde. Men hennes ønske om en karriere som syklist er ingen dans på roser. Det skikker seg ikke, ja det er uhørt å drive med sykling som jente i Belgia på 1950-tallet. Yvonne nektes adgang til velodromen i Antwerpen, og må derfor kle seg ut som gutt for å slippe inn på banen og kunne trene. Selv ikke verdensmestertitlene hennes opp gjennom årene endrer noe på dette.
Supertalentets første mesterskapsgull kommer så i 1959, kun ett år etter at det internasjonale sykkelforbundet har åpnet for å arrangere fellesstart for kvinner i VM. På en regnfull dag i nederlandske Zandvoort er Reynders raskest av alle på oppløpet og slår favorittene fra Storbritannia og Sovjetunionen. Senere innrømmer den belgiske jenta at hun på de siste hundre meterne fikk drahjelp fra en vennlig politibetjent på motorsykkel, som skjermet henne for vind. Men seier er seier.
To år senere, i 1961, er alt duket for Reynders’ andre verdensmestertittel. Denne gangen arrangeres VM i England, nærmere bestemt på Isle of Man. Og mens jentene fra de andre nasjonene rekognoserer VM-løypa flere dager i forveien og forbereder seg på alle mulige rittscenarier, kjører den belgiske sykkelstjernen gjennom løypa kun én gang – nemlig ved hennes ankomst på øya på vei fra togstasjonen til hotellet. Uten økonomisk støtte fra sykkelforbundet må Yvonne dekke utgifter for kost og losji selv, for ikke engang å snakke om utstyret. Når bremsevaierne på hennes rittsykkel ryker underveis på fellesstarten, må hun ta opp jakten på konkurrentene på den mye tyngre reservesykkelen hennes. Likevel knuser hun all motstand og vinner sitt andre mesterskapsgull på overlegent vis.
Når kvinnene i 1963 så for første gang i mesterskapshistorien skal konkurrere i Belgia, er det selvskreven hvem som skal bli den nye verdensmesteren. Den 66 kilometer lange rundløypa i Ronse skiller ikke nevneverdig, noe som gjør at en tetgruppe på seksten jenter kommer samlet inn på oppløpet. Her trekker nok en gang Yvonne Reynders det lengste strået og lar det ikke være tvil om hvem som er best i verden. Det er på enda en rundløype, denne gangen på motorsportsbanen Nürburgring i Tyskland, at Belgias fremste kvinnelige syklist vinner også VM-gull i 1966. Året etter leverer hun en positiv dopingprøve og blir utestengt fra all rittaktivitet for tre måneder. Av protest legger hun opp, men gjør comeback ti år senere. Men glansen fra karrierens første periode er borte. Yvonne Reynders sikrer seg riktignok flere belgiske mestertitler til, men blir aldri verdensmester mer.
Æraen til kannibalen
Eddy Merckx er bare 22 år gammel og har så vidt rukket å fullføre to sesonger som profesjonell syklist, når han i 1967 stiller til start i VM i nederlandske Heerlen. Med to seire i Milano-Sanremo i 1966 og 1967 har belgieren allerede skapt noe oppmerksomhet rundt seg, men han er fremdeles ikke den fryktinngytende «kannibalen» som han i løpet av de neste årene skal utvikle seg til. Merckx sklir fortsatt under radaren hos de store nasjoner Italia og Frankrike, som har samlet seg rundt sine favoritter Felice Gimondi og Raymond Poulidor. Derfor er det heller ingen av lagene som reager når Merckx etter bare fem kilometer følger et angrep til italieneren Gianni Motta og et par andre ryttere. Det er fremdeles 260 kilometer igjen på den flate rundløypen i Heerlen og Merckx og sine kompanjonger vil før eller senere kjenne på håpløsheten i deres bruddforsøk. Problemet er bare at hovedfeltet aldri klarer å komme opp til utbryterne. Istedenfor skal tetgruppen gjøre opp om seieren i spurt, som Merckx vinner på overlegent vis. 1:0 til Merckx.
VM-tittelen virker som en katalysator på karrieren til belgieren. I de etterfølgende sesonger vinner Merckx det som vinnes kan av sykkelritt. Topplagene står i kø for å få underskriften til århundrets sykkeltalent på kontrakten og i 1971 sykler Merckx endelig for verdens beste sykkellag Molteni. Seierne til belgieren i Paris-Nice, Milano-Sanremo, Omloop Het Volk, Liège-Bastogne-Liège eller Tour de France er som nye kapitler i sagaen om en enestående syklist. Merckx har for lengst blitt mannen som konkurrentene vokter med argusøyer, men hva hjelper vel det når belgieren stiller i en VM-fellesstart der løypa er skreddersydd til hans ferdigheter? Den eneste utfordringen på de 268 kilometere rundt Mendrisio i Sveits er den to kilometer lange og i snitt sju prosent bratte Novazzano-klatringen som skal overvinnes hele seksten ganger. Bakken er verken lang eller bratt nok til å skape trøbbel for Merckx og i motsetning til tidligere år er hele det belgiske landslaget innstilt kun å jobbe for kapteinen sin. Slik sendes Herman Van Springel ut for å få de andre lagene til å måtte jobbe. Når Van Springel så med tre runder igjen omsider hentes tilbake, trer selve «kannibalen» i aksjon og angriper sammen med lagkameraten Georges Pintens. Kun Felice Gimondi og Giancarlo Polidori fra Italia, franske Cyrille Guimard og Danmarks Leif Mortensen klarer å følge angrepet. Men strategen Merckx er slu som en rev. Mens Pintens jobber i front, sparer Merckx kruttet sitt til den nest siste gangen opp Novazzano-bakken. Med bare en kilometer til toppen akselerer belgieren og rister av alle de gjenværende bruddkamerater unntatt Gimondi. Men både Gimondi og Merckx vet at italieneren kun kjører for sølvmedaljen. Og slik blir det. 2:0 til Merckx.
Alle gode ting er tre, tenker nok Merckx da han i 1974 pakker kofferten for å delta i VM i Montreal. For første gang i historien arrangeres mesterskapet på sykkel utenfor Europa, og det internasjonale sykkelforbundet vet hvordan de kan sikre at VM i Canada blir en suksess. De bare åpner lommeboka og betaler verdens beste syklist 2500 dollar daglig for å lempe på ubehagelighetene Merckx måtte ha ved å sykle ritt såpass langt hjemmefra. I sommer har Merckx vunnet sin tredje dobbeltseier i Giro d’Italia og Tour de France, men han er ikke like «kannibalsk» i opptredenen lenger. Belgieren har begynt å frykte andre ryttere, som den italienske tempospesialisten Francesco Moser. Runden i Montreal byr kun på én nevneverdig utfordring, nemlig Mont-Royal, som en Moser i god form bare kan tråkke over med tungt gir. Men det er franskmennene som setter sitt preg på åpningsfasen i VM-rittet denne 25. august. Francis Campaner legger ut på solobrudd først, og blir etter tolv runder avløst av sin lagkamerat Bernard Thévenet. Hele ti mil ligger Peugeot-rytteren i front, og det er bare så vidt Merckx klarer å organisere forfølgelsen av franskmannen. Med én runde igjen i Montreal har forspranget til Thévenet smeltet til 30 sekunder. Merckx vet at en enkel akselerasjon opp Mont-Royal vil bringe han i front. Moser har for lengst måttet slippe. Det unge talentet fra Trentino må fortsatt bli vant til belastingen i et VM-ritt. Merckx angriper. Men hva er det? I dragsuget hans kommer plutselig Raymond Poulidor opp og forbi. «Poupou» får raskt en luke på vel ti meter ned til Merckx. Belgieren henger i tauene. Det er bare flaks at det venter en utforkjøring, der Merckx kan hente seg inn igjen. I en siste kraftanstrengelse kjører «kannibalen» seg opp på bakhjulet til «den evige toeren» Poulidor. Som i 1971, da Gimondi lenge før mål hadde innsett at han i en spurt mot Merckx kun ville tape, skjønner også Poulidor at slaget er tapt når de kommer på oppløpet. Ti år etter at Eddy Merckx ble amatørverdensmester, vinner tidenes beste syklist sin tredje og siste VM-tittel i eliteklassen. Legenden rundt Eddy Merckx vokser den dag i dag.
VM-trøyas forbannelse
Når Jean-Pierre Monseré trår på VM-scenen i Leicester i 1970 er han bare 21 år gammel. Dette er hans første mesterskap for Belgia, men allerede nå snakker folk om at «Jempi» en dag blir arvtakeren etter Eddy Merckx. Unggutten fra Roeselare har allerede vunnet Giro di Lombaria i debutsesongen hans året i forveien og sjefen for det berømte Flandria-laget, Briek Schotte, er sikker på at Monseré er en uslepen diamant, som snart skal stråle i all sin prakt. I det belgiske landslaget, som konkurrerer i VM-fellesstarten, er Jean-Pierre en klar hjelperytter for vinnerkandidater som Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck eller Herman Van Springel. Monseré har først og fremst kommet til Leicester for å lære.
Men tilskuerne langs den 272 kilometer lange VM-løypa vitner noe helt annet. «Jempi» kjører som en gammel ringrev. 21-åringen er årvåken og med på leken hver gang det går et angrep. Han dekker det første farlige bruddet, han dekker det andre farlige bruddet og han er jammen med på et tredje brudd også. Monseré kjører som en motorsykkel i hele dag. Når tetgruppen rundt Felice Gimondi og Leif Mortensen så kommer på oppløpet, vet Monseré at han må angripe før konkurrentene hans lanserer spurten sin. Belgieren trår til, åpner en solid luke og vinner med to sekunders forsprang foran en slukøret Mortensen på andre plass og en forbløffet Gimondi. Jean-Pierre Monseré er verdensmester på første forsøk!
Men gleden over regnbuetrøya varer ikke lenge. Bare ti dager etter VM-triumfen dør faren til Jean-Pierre av hjerteinfarkt under en markering av sønnens seier. Tapet legger seg som et mørkt slør over resten av sesongen. På nyåret i 1971 er Jean-Pierre tilbake og bestemt for å hedre sin avdøde far gjennom gode resultater på sykkel. Han er sterkere enn noensinne før, men i mars inntreffer tragedien. I et kermessritt kolliderer Jean-Pierre med en bil og blir erklært død på stedet.
Den 22 år gamle verdensmesteren etterlater seg kone og en gutt på to år. Forferdet over den tragiske bortgangen til sin gode venn, tar proffsyklisten Freddy Maertens seg av lille Giovanni. Maertens er fadderen til den lille gutten og lærer ham å sykle. Så skjer det som ikke er til å skjønne. Fem over etter dødsulykken til sin far Jean-Pierre, omkommer også sju år gamle Giovanni Monseré. Det er en bli som kolliderer med den lille gutten når han er ute på en sykkeltur. Tragediene i familien Monseré vil ingen ende ta.
Boonen, Gilbert – Kopecky og Van Aert?
VM i Madrid i 2005 er vel så mye spurternes VM, som det er alliansenes VM. Tidligere på året har vidunderbarnet Tom Boonen vunnet både Flandern rundt og Paris-Roubaix med bare én ukes mellomrom, noe som gjør han til den ubestridde kapteinen til det belgiske landslaget i VM på høsten. Men interessene til de belgiske rytterne er ulikt fordelt.
Tre av dem pleier tross alt å trekke opp spurten til australieren Robbie McEwen i Davitamon-Lotto til daglig. Så er det den italienske fraksjonen i Quickstep, Boonens lag. Vil de kjøre for belgieren eller støtte sin egen landslagskaptein Alessandro Petacchi? Det viser seg til slutt at belgierne er lojale mot Boonen. De nøytraliserer ethvert angrep i finalen og tvinger frem en massespurt. Med 200 meter igjen til mål starter «tornado Tom» spurten sin og fikser biffen. Boonen kan ikle seg regnbuetrøya, den 31. i Belgias VM-historie.
En rytter som i 2005 ofrer alt for Boonen, er Philippe Gilbert. Allerede i Madrid skimter belgierens særklasse igjennom, men at han i løpet av de etterfølgende år skal utvikle seg til verdens beste klassikerrytter, er det få som aner denne gangen. I fantomsesongen 2011 blir Gilbert den første belgieren i historien som vinner Ardenner-trippelen bestående av Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.
I VM i Valkenburg året etter er det ingen som kan følge hans angrep i Cauberg, som Gilbert kjenner så godt fra triumfen i Amstel Gold Race. Nærmest av forfølgerne er Edvald Boasson Hagen som bare må anerkjenne Gilberts dominans. Idet nordmannen spurter om sølvmedaljen, veiver Philippe Gilbert allerede til publikummet. Regnbuetrøya er hans.
Og i 2021? VM-fellesstarten for både kvinner og menn denne helgen vil vise om tiden er inne for flere nye belgiske verdensmestere. I Lotte Kopecky og Wout Van Aert har Belgia utvilsomt to av de heteste kandidater til VM-seieren. På hundreårsjubileet til sykkel-VM er regnbuenasjonen klar for en ny triumf.
Blitzkrieg: Ocaña vs Merckx
I en av de mest dramatiske Tour de France-utgavene noen gang, gikk den store Eddy Merckx skulder til skulder med en av de få rytterne som virkelig satte ham på prøve. Dog endte det hele i tragedie for den djerve spanjolen Luis Ocaña.
Historisk Cavendish tangerte Eddy Merckx
Det ble massespurt på den 13. etappen av Tour de France fredag. Der viste Mark Cavendish muskler og vant. Det var hans 34. etappeseier i rittet.
Dermed har han like mange etappeseiere som belgiske Eddy Merckx i det tradisjonsrike rittet.
– Vi skapte historie, brølte den 36 år gamle sprintveteranen etter den historiske seieren.
Cavendish kom som en kule på oppløpet og var sterkest på den 219 kilometer lange etappen fra Nimes til Carcassonne. Nå har briten 34 etappeseireri Tour de France, soleklart flest av aktive syklister og like mange som Merckx, som mellom 1969 og 1975 vant 34 ganger.
– Det er slitsomt. Jeg kan ikke tenke på det engang. Jeg er så død. 220 kilometer i den varmen og vinden, den finalen … Jeg gravde dypt. Guttene var utrolige. Jeg kan ikke tro det, sa Cavendish.
Mark Cavendish vant ikke en eneste seier i løpet av 2019- eller 2020-sesongen, og mange hadde avskrevet spurtkanonen fra Isle of Man. Etter dagens seier står Cavendish nå med hele fire etappeseire i årets Tour de France, og har gjort de kritiske røstene til skamme.
– Det er bare nok en seier i Tour de France. Det er som den første. Jeg har vunnet en etappe i Tour de France. Det var det jeg drømte om som liten. Det er det jeg drømmer om nå. Jeg har jobbet så hardt for det, sa Cavendish.
Cavendish, kun én bak Merckx-rekorden
Mark Cavendish sparte seg i den innlagte spurten underveis og vant den 10. etappen av Tour de France. Han er dermed en seier nærmere å bli historiens mestvinnende i gigantrittet.
Cavendish, som har vært i verdenstoppen så lenge at han har kjempet spurtdueller mot Thor Hushovd, er i fyr og flamme for tiden. Tirsdagens seier er hans tredje i årets ritt.
36-åringen er nå kun én etappeseier unna å tangere legenden Eddy Merckx’ rekord på 34 seire. I spurten tirsdag var Cavendish suveren. Wout Van Aert og Jasper Philipsen ga ham kamp, men ble slått på overbevisende vis.
Opptrekkstoget til Cavendish gjorde jobben perfekt.
– Det var et klassisk opptrekk som tatt ut av sykkelboka. Vi kjente godt til avslutningen og var selvsikre, sa Cavendish.
– Men jeg er bare ydmyk, altså. Det er så sterke syklister som gir alt for meg, da må jeg fullføre. I dag gjorde jeg ikke noe før det var igjen 150 meter. Det er laget jeg kan takke, sa briten.
Vil ikke snakke om rekorden
Cavendish har sagt at han helst ikke vil bli spurt om rekorden til Merckx, og takket for at han slapp det i tirsdagens seiersintervju. Men det er det alle snakker om.
Det gjenstår tre spurtetapper der Cavendish har gode muligheter, så han kan bli historisk allerede i år. Tirsdag sparte han seg i den innlagte spurten, et tegn på at det er etappeseirene som betyr noe for ham.
Briten har etappeseire i alle de tre Grand Tour-rittene, men det er i Tour de France han virkelig har herjet og er i ferd med å skrive seg inn i historiebøkene.
Han tok sin første etappeseier i verdens største sykkelritt i Châteauroux i 2008. Da kom Hushovd på fjerdeplass.
Rolig etappe
Edvald Boasson Hagen leverte en sterk innsats i sidevinden på vei mot mål og gjorde jobben som hjelperytter for Anthony Turgis. Først med 2 kilometer igjen ga nordmannen seg etter flere kilometer med hardkjør. Turgis ble nummer ni i spurten.
Tirsdagens flate etappe fra OL-byen Albertville til Valence bød ikke på noen problemer for sammenlagtrytterne. Hugo Houle og Tosh Van der Sande gikk i brudd, men de ble hentet med 30 kilometer igjen. De to bruddkameratene hadde aldri noe håp om noe annet enn en dag med mye TV-tid, og delte de innlagte spurtseirene broderlig mellom seg.
Onsdag venter en fjelletappe der det kan skje mer underveis, med 198,9 kilometer fra Sorgues til Malaucène. Tadej Pogacar i den gule ledertrøya starter dagen med 2.01 minutt til gode på toer Ben O’Connor.
Cavendish, ringen sluttet i Chateauroux
32. Tallet er 32. Mark Cavendish vant massespurten i Châteauroux for tredje gang i Tour de France-sammenhaeng etter triumfene i 2008 og 2011.
Som en reprise av den fjerde etappen til Fougères måtte Jasper Philipsen og Nacer Bouhanni se seg slått av briten som nå står med 32 etappeseiere i Touren. Cavendish er dermed bare to triumfer bra rekorden til Eddy Merckx.
– Det er ti år siden sist jeg vant her. Det er veldig spesielt, sier Cavendish. Hans første Tour-etappeseier kom nettopp i Châteauroux.
Med seieren økte han også sin ledelse i poengkonkurransen.
– Konkurransen om den grønne trøya har endret seg mye siden jeg vant den. Det er mye poeng på de innlagte spurtene. Det er i utgangspunktet ikke et mål å vinne den.
19% of all contested bunch sprints in @LeTour in the 21st century have been won by 🇬🇧 Mark Cavendish!#cycling #cyclisme #tdf2021 #cavendish pic.twitter.com/KCgIczfl2B
— Fuoriclasse (@DataCycling) July 1, 2021
Mathieu van der Poel beholdt sin gule trøyen etter å ha gjort et solid opptrekk for belgiske Philipsen.
Greg Van Avermaet og Roger Kluge satt i et tomannsbrudd underveis, og de hadde rett under to minutter ned til hovedfeltet med 60 kilometer igjen.
Det var imidlertid ingen mulighet for bruddseier, selv om de holdt ut lenge. Van Avermaet gjorde det meste av jobben for de to i fronten, og de ble til slutt hentet av hovedfeltet med rett under tre kilometer igjen.
