Regnbuenasjonen: Belgias VM-historie

Medaljestatistikken snakker et utvetydig språk. Belgia er landet i verdenen som har avlet frem flest verdensmestere på sykkel. I løpet av den etthundre års lange VM-historien har hele 32 belgiere, kvinner som menn, båret regnbuetrøya og regnestykket inkluderer ikke engang amatørenes mesterskapsgull.

Navn som Albéric Schotte, Rik Van Steenbergen, Yvonne Reynders, Eddy Merckx, Jean-Pierre Monseré, Tom Boonen eller Philippe Gilbert får en hel sykkelverden til å holde pusten i ærefrykt.

Men hvilke prestasjoner og historier gjemmer bak disse navnene?

«Den siste» blir den første

Belgias VM-eventyr begynner i 1950 i Moorslede, en liten by i Vest-Flandern. Selv om verdensmesterskapet på sykkel fortsatt er et ungt arrangement, har allerede utallige belgiske ryttere erobret regnbuetrøya. Georges Ronsse har blitt dobbelt verdensmester i Budapest og Zürich i 1928 og 1929, den «svarte ørnen» fra Zwevegem, Marcel Kint, har vunnet i Valkenburg året før annen verdenskrig bryter ut og Jean Aerts har kunnet ikle seg regnbuetrøya på hjemmebanen i Floreffe i 1935.

Men verdensmesterskapet i Floreffe hadde det vært noe ruskende galt med. Det hadde foregått i Vallonia. Nå i 1950 arrangeres VM der det hører hjemme, nemlig i Flandern. Men ikke nok med det. Favoritten til å vinne mesterskapsrittet er den flamske lokalhelten Albéric «Briek» Schotte.

 

Briek er en ydmyk mann. Den senete, værbitte rytteren med det vinnende smilet er selve legemliggjøringen av den flamske væremåten. Briek har vokst opp under trange kår, men han er sterk som en okse. Først og fremst viljesterk. De fleste ritt vinner han på grunn av sin usedvanlige evne til å slite seg fullstendig ut. Han angriper der andre ryttere for lengst har kastet inn håndkleet. Briek nekter å gi seg før ikke han er først over målstreken.

Med bøyd rygg og sammenkrøpen sittestilling brekker han seg opp den ene etter den andre brosteinsbakken, uansett om det blåser, regner eller snør. Hans landsmenn kaller ham beundringsfullt for «den siste Flandrien».

Ekspertene sier at Schotte neppe vil klare å overgå hans eventyrlige sesong i 1948, da han først hadde vunnet Flandern rundt og deretter blitt verdensmester i Valkenburg. I den brutale rundløypa i Nederland denne gangen, hadde rytterne måtte sykle opp nådeløse Cauberg hele 27 ganger. Løypa hadde uten tvil favorisert de italienske sykkellegendene Fausto Coppi og Gino Bartali, men Briek hadde utmanøvrert dem begge to og kommet først i mål.

Nå, to år senere, ligger derfor presset på ingen andre enn belgieren selv. På den 284 kilometer lange VM-runden skal de førti rytterne i fellesstarten først legge ut på Flanderns flatmarker, forbi de mange minnesmerker for de falne fra 1. verdenskrig, før de så vender nesen mot de beryktede hellingene Rodeberg og Kemmelberg.

Schotte i 1954

VM-rittet denne 20. august 1950, utvikler seg akkurat som arrangøren har håpet på. Det blir et ubarmhjertig utsilingsløp, der den ene etter den andre rytteren må takke farvel. Men ikke «jern Briek», som med bare én runde igjen i Moorslede leder an tetgruppen. Det er bare åtte ryttere igjen i kampen om regnbuetrøya, deriblant Tour de France-helten Louison Bobet, den sveitsiske legenden Ferdy Kübler og den tidligere nederlandske verdensmesteren Theofiel Middelkamp.

Men når Schotte så angriper med få kilometere fra mål, er det ingen av motstanderne som kan holde hjulet hans. Albéric Briek Schotte vinner sin andre verdensmestertittel foran det flamske hjemmepublikum kun tre mil fra hans hjemby Kanegem. Full av ekstase over seieren roper han i et radiointervju etter målgang «Mor, mor, kan du høre meg? Jeg har vunnet, jeg er verdensmester!»

«Den siste Flandrien» dør 4. april 2004, på samme dag som den 88. utgaven av Flandern rundt avholdes. Rittkommentatorene minner én av de største syklistene gjennom tidene ved å si «Gud må ha vært blant Brieks største fans.»

Benoni Beheyt, en ulyksalig skjebne.

Sviket i Ronse

Året er 1963 og for femte gang i mesterskapshistorien skal VM avholdes i Belgia. Ronse, en liten arbeiderby i Øst-Flandern som er kjent for tekstilindustrien sin, har blitt utpekt for anledningen. Den store favoritten til å vinne fellesstarten er hjemmehåpet, selveste «keiseren fra Herentals», Rik Van Looy. I 1963 er Van Looy allerede to ganger verdensmester, han har vunnet samtlige monumenter fra Flandern rundt til Giro di Lombardia og har attpåtil sanket inn flere etappeseire i alle Grand Tours. Å bli verdensmester foran hjemmepublikummet vil sette kronen på verket til Van Looy. Mens belgieren er trygg på å ha god kontroll på sine argeste konkurrenter, er han mer usikker på sine belgiske lagkamerater. Van Looy husker fortsatt avtalen med Rik Van Steenbergen fra VM i 1957, der Van Steenbergen hadde lovet å kjøre for kapteinen sin, men istedenfor hadde stukket av gårde og selv blitt verdensmester. Kvelden før fellesstarten lover Van Looy derfor ut store pengesummer til hver og en av sine lagkamerater dersom de hjelper ham til VM-seieren dagen derpå.

Fellesstarten preges lenge av en utbrytergruppe som etter hvert også får selskap av ingen ringere enn Tom Simpson. Briten, som har bosatt seg i Gent, er usedvanlig populær blant de belgiske tilskuere og heies frem av hundretusenvis langs løypa. Men med bare én runde igjen i Ronse blir Simpson kjørt inn igjen, og det er nå «keiseren» Rik Van Looy viser hva han er laget av. Gjentatte ganger angriper han, for så å slakke på farten. Han vil mørne konkurrentene. Tetgruppen rundt Van Looy er allerede på det langstrakte oppløpet, når belgieren setter sitt nådeløse finalestøt. Med bare hundre meter igjen til målstreken er han endelig alene i front, men så dukker det plutselig opp en annen belgier. Benoni Beheyt, som tidligere i rittet har nektet å ta føringer på grunn av angivelige kramper, ser ut til å ha stått opp fra de døde igjen. Van Looy har allerede startet spurten, idet Beheyt legger hånden på skulderen til sin lagkaptein og drar seg forbi som på banesykling. Denne siste fartsøkningen er nok til å krysse mållinjen foran Van Looy. Skandalen er perfekt! Beheyt jubler med en arm i været, men hodet hans vender allerede bakover mot Van Looy som ikke kan tro det. Senere i garderoben må Van Looy holdes igjen for ikke å gå løs på Beheyt som har bedratt ham. «Sviket fra Ronse» vil for alltid ødelegge for de to belgierne. Van Looy lover at Beheyt aldri igjen skal vinne et ritt der han selv er tilstede. Han skal holde ord.

Yvonne Reynders

Kulljenta fra Antwerpen

Yvonne Reynders skal i løpet av hennes karriere bli verdensmester på landeveien hele fire ganger og attpåtil vinne tre mesterskapsgull på banen, men er det friidrett alt starter med for hennes del. Den belgiske jenta satser nemlig først både på sprint og diskos, men da hun i et turritt i starten av 1950-tallet uten særlig erfaring slår hennes nærmeste konkurrenter med flere minutter, går det opp for Yvonne at hun har et unikt talent for sykling. Jenta er råsterk i beina, noe som faktisk skyldes foreldrenes kullforretning. Hver dag hjelper Yvonne til å kjøre ut svære kullsekker på en trehjuling til kundene i Antwerpen. Det hører ikke til sjeldenhetene at hun sykler rundt med flere hundre kilo på brosteinsgatene i byen. Slik trener hun styrketråkk uten engang å være klar over det. Hun er såpass sterk i beina at til og med selveste verdensmesteren Rik Van Steenbergen kun med akk og ve klarer å tette luken opp til Yvonne når hun legger av gårde på en treningsrunde. Men hennes ønske om en karriere som syklist er ingen dans på roser. Det skikker seg ikke, ja det er uhørt å drive med sykling som jente i Belgia på 1950-tallet. Yvonne nektes adgang til velodromen i Antwerpen, og må derfor kle seg ut som gutt for å slippe inn på banen og kunne trene. Selv ikke verdensmestertitlene hennes opp gjennom årene endrer noe på dette.

Supertalentets første mesterskapsgull kommer så i 1959, kun ett år etter at det internasjonale sykkelforbundet har åpnet for å arrangere fellesstart for kvinner i VM. På en regnfull dag i nederlandske Zandvoort er Reynders raskest av alle på oppløpet og slår favorittene fra Storbritannia og Sovjetunionen. Senere innrømmer den belgiske jenta at hun på de siste hundre meterne fikk drahjelp fra en vennlig politibetjent på motorsykkel, som skjermet henne for vind. Men seier er seier.

To år senere, i 1961, er alt duket for Reynders’ andre verdensmestertittel. Denne gangen arrangeres VM i England, nærmere bestemt på Isle of Man. Og mens jentene fra de andre nasjonene rekognoserer VM-løypa flere dager i forveien og forbereder seg på alle mulige rittscenarier, kjører den belgiske sykkelstjernen gjennom løypa kun én gang – nemlig ved hennes ankomst på øya på vei fra togstasjonen til hotellet. Uten økonomisk støtte fra sykkelforbundet må Yvonne dekke utgifter for kost og losji selv, for ikke engang å snakke om utstyret. Når bremsevaierne på hennes rittsykkel ryker underveis på fellesstarten, må hun ta opp jakten på konkurrentene på den mye tyngre reservesykkelen hennes. Likevel knuser hun all motstand og vinner sitt andre mesterskapsgull på overlegent vis.

Eddy Merckx som amatørverdensmester i 1964.

Når kvinnene i 1963 så for første gang i mesterskapshistorien skal konkurrere i Belgia, er det selvskreven hvem som skal bli den nye verdensmesteren. Den 66 kilometer lange rundløypa i Ronse skiller ikke nevneverdig, noe som gjør at en tetgruppe på seksten jenter kommer samlet inn på oppløpet. Her trekker nok en gang Yvonne Reynders det lengste strået og lar det ikke være tvil om hvem som er best i verden. Det er på enda en rundløype, denne gangen på motorsportsbanen Nürburgring i Tyskland, at Belgias fremste kvinnelige syklist vinner også VM-gull i 1966. Året etter leverer hun en positiv dopingprøve og blir utestengt fra all rittaktivitet for tre måneder. Av protest legger hun opp, men gjør comeback ti år senere. Men glansen fra karrierens første periode er borte. Yvonne Reynders sikrer seg riktignok flere belgiske mestertitler til, men blir aldri verdensmester mer.

Æraen til kannibalen

Eddy Merckx er bare 22 år gammel og har så vidt rukket å fullføre to sesonger som profesjonell syklist, når han i 1967 stiller til start i VM i nederlandske Heerlen. Med to seire i Milano-Sanremo i 1966 og 1967 har belgieren allerede skapt noe oppmerksomhet rundt seg, men han er fremdeles ikke den fryktinngytende «kannibalen» som han i løpet av de neste årene skal utvikle seg til. Merckx sklir fortsatt under radaren hos de store nasjoner Italia og Frankrike, som har samlet seg rundt sine favoritter Felice Gimondi og Raymond Poulidor. Derfor er det heller ingen av lagene som reager når Merckx etter bare fem kilometer følger et angrep til italieneren Gianni Motta og et par andre ryttere. Det er fremdeles 260 kilometer igjen på den flate rundløypen i Heerlen og Merckx og sine kompanjonger vil før eller senere kjenne på håpløsheten i deres bruddforsøk. Problemet er bare at hovedfeltet aldri klarer å komme opp til utbryterne. Istedenfor skal tetgruppen gjøre opp om seieren i spurt, som Merckx vinner på overlegent vis. 1:0 til Merckx.

VM-tittelen virker som en katalysator på karrieren til belgieren. I de etterfølgende sesonger vinner Merckx det som vinnes kan av sykkelritt. Topplagene står i kø for å få underskriften til århundrets sykkeltalent på kontrakten og i 1971 sykler Merckx endelig for verdens beste sykkellag Molteni. Seierne til belgieren i Paris-Nice, Milano-Sanremo, Omloop Het Volk, Liège-Bastogne-Liège eller Tour de France er som nye kapitler i sagaen om en enestående syklist. Merckx har for lengst blitt mannen som konkurrentene vokter med argusøyer, men hva hjelper vel det når belgieren stiller i en VM-fellesstart der løypa er skreddersydd til hans ferdigheter? Den eneste utfordringen på de 268 kilometere rundt Mendrisio i Sveits er den to kilometer lange og i snitt sju prosent bratte Novazzano-klatringen som skal overvinnes hele seksten ganger. Bakken er verken lang eller bratt nok til å skape trøbbel for Merckx og i motsetning til tidligere år er hele det belgiske landslaget innstilt kun å jobbe for kapteinen sin. Slik sendes Herman Van Springel ut for å få de andre lagene til å måtte jobbe. Når Van Springel så med tre runder igjen omsider hentes tilbake, trer selve «kannibalen» i aksjon og angriper sammen med lagkameraten Georges Pintens. Kun Felice Gimondi og Giancarlo Polidori fra Italia, franske Cyrille Guimard og Danmarks Leif Mortensen klarer å følge angrepet. Men strategen Merckx er slu som en rev. Mens Pintens jobber i front, sparer Merckx kruttet sitt til den nest siste gangen opp Novazzano-bakken. Med bare en kilometer til toppen akselerer belgieren og rister av alle de gjenværende bruddkamerater unntatt Gimondi. Men både Gimondi og Merckx vet at italieneren kun kjører for sølvmedaljen. Og slik blir det. 2:0 til Merckx.

Merckx med stor trøyefangst i Tour-debuten i 1969.

Alle gode ting er tre, tenker nok Merckx da han i 1974 pakker kofferten for å delta i VM i Montreal. For første gang i historien arrangeres mesterskapet på sykkel utenfor Europa, og det internasjonale sykkelforbundet vet hvordan de kan sikre at VM i Canada blir en suksess. De bare åpner lommeboka og betaler verdens beste syklist 2500 dollar daglig for å lempe på ubehagelighetene Merckx måtte ha ved å sykle ritt såpass langt hjemmefra. I sommer har Merckx vunnet sin tredje dobbeltseier i Giro d’Italia og Tour de France, men han er ikke like «kannibalsk» i opptredenen lenger. Belgieren har begynt å frykte andre ryttere, som den italienske tempospesialisten Francesco Moser. Runden i Montreal byr kun på én nevneverdig utfordring, nemlig Mont-Royal, som en Moser i god form bare kan tråkke over med tungt gir. Men det er franskmennene som setter sitt preg på åpningsfasen i VM-rittet denne 25. august. Francis Campaner legger ut på solobrudd først, og blir etter tolv runder avløst av sin lagkamerat Bernard Thévenet. Hele ti mil ligger Peugeot-rytteren i front, og det er bare så vidt Merckx klarer å organisere forfølgelsen av franskmannen. Med én runde igjen i Montreal har forspranget til Thévenet smeltet til 30 sekunder. Merckx vet at en enkel akselerasjon opp Mont-Royal vil bringe han i front. Moser har for lengst måttet slippe. Det unge talentet fra Trentino må fortsatt bli vant til belastingen i et VM-ritt. Merckx angriper. Men hva er det? I dragsuget hans kommer plutselig Raymond Poulidor opp og forbi. «Poupou» får raskt en luke på vel ti meter ned til Merckx. Belgieren henger i tauene. Det er bare flaks at det venter en utforkjøring, der Merckx kan hente seg inn igjen. I en siste kraftanstrengelse kjører «kannibalen» seg opp på bakhjulet til «den evige toeren» Poulidor. Som i 1971, da Gimondi lenge før mål hadde innsett at han i en spurt mot Merckx kun ville tape, skjønner også Poulidor at slaget er tapt når de kommer på oppløpet. Ti år etter at Eddy Merckx ble amatørverdensmester, vinner tidenes beste syklist sin tredje og siste VM-tittel i eliteklassen. Legenden rundt Eddy Merckx vokser den dag i dag.

Jean-Pierre Monseré som verdensmester i England 1970.

VM-trøyas forbannelse

Når Jean-Pierre Monseré trår på VM-scenen i Leicester i 1970 er han bare 21 år gammel. Dette er hans første mesterskap for Belgia, men allerede nå snakker folk om at «Jempi» en dag blir arvtakeren etter Eddy Merckx. Unggutten fra Roeselare har allerede vunnet Giro di Lombaria i debutsesongen hans året i forveien og sjefen for det berømte Flandria-laget, Briek Schotte, er sikker på at Monseré er en uslepen diamant, som snart skal stråle i all sin prakt. I det belgiske landslaget, som konkurrerer i VM-fellesstarten, er Jean-Pierre en klar hjelperytter for vinnerkandidater som Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck eller Herman Van Springel. Monseré har først og fremst kommet til Leicester for å lære.

Men tilskuerne langs den 272 kilometer lange VM-løypa vitner noe helt annet. «Jempi» kjører som en gammel ringrev. 21-åringen er årvåken og med på leken hver gang det går et angrep. Han dekker det første farlige bruddet, han dekker det andre farlige bruddet og han er jammen med på et tredje brudd også. Monseré kjører som en motorsykkel i hele dag. Når tetgruppen rundt Felice Gimondi og Leif Mortensen så kommer på oppløpet, vet Monseré at han må angripe før konkurrentene hans lanserer spurten sin. Belgieren trår til, åpner en solid luke og vinner med to sekunders forsprang foran en slukøret Mortensen på andre plass og en forbløffet Gimondi. Jean-Pierre Monseré er verdensmester på første forsøk!

Men gleden over regnbuetrøya varer ikke lenge. Bare ti dager etter VM-triumfen dør faren til Jean-Pierre av hjerteinfarkt under en markering av sønnens seier. Tapet legger seg som et mørkt slør over resten av sesongen. På nyåret i 1971 er Jean-Pierre tilbake og bestemt for å hedre sin avdøde far gjennom gode resultater på sykkel. Han er sterkere enn noensinne før, men i mars inntreffer tragedien. I et kermessritt kolliderer Jean-Pierre med en bil og blir erklært død på stedet.

Den 22 år gamle verdensmesteren etterlater seg kone og en gutt på to år. Forferdet over den tragiske bortgangen til sin gode venn, tar proffsyklisten Freddy Maertens seg av lille Giovanni. Maertens er fadderen til den lille gutten og lærer ham å sykle. Så skjer det som ikke er til å skjønne. Fem over etter dødsulykken til sin far Jean-Pierre, omkommer også sju år gamle Giovanni Monseré. Det er en bli som kolliderer med den lille gutten når han er ute på en sykkeltur. Tragediene i familien Monseré vil ingen ende ta.

Tom Boonen.

Boonen, Gilbert – Kopecky og Van Aert?

VM i Madrid i 2005 er vel så mye spurternes VM, som det er alliansenes VM. Tidligere på året har vidunderbarnet Tom Boonen vunnet både Flandern rundt og Paris-Roubaix med bare én ukes mellomrom, noe som gjør han til den ubestridde kapteinen til det belgiske landslaget i VM på høsten. Men interessene til de belgiske rytterne er ulikt fordelt.

Tre av dem pleier tross alt å trekke opp spurten til australieren Robbie McEwen i Davitamon-Lotto til daglig. Så er det den italienske fraksjonen i Quickstep, Boonens lag. Vil de kjøre for belgieren eller støtte sin egen landslagskaptein Alessandro Petacchi? Det viser seg til slutt at belgierne er lojale mot Boonen. De nøytraliserer ethvert angrep i finalen og tvinger frem en massespurt. Med 200 meter igjen til mål starter «tornado Tom» spurten sin og fikser biffen. Boonen kan ikle seg regnbuetrøya, den 31. i Belgias VM-historie.

En rytter som i 2005 ofrer alt for Boonen, er Philippe Gilbert. Allerede i Madrid skimter belgierens særklasse igjennom, men at han i løpet av de etterfølgende år skal utvikle seg til verdens beste klassikerrytter, er det få som aner denne gangen. I fantomsesongen 2011 blir Gilbert den første belgieren i historien som vinner Ardenner-trippelen bestående av Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.

Gilbert og Van Avermaet i Bergen 2017.

I VM i Valkenburg året etter er det ingen som kan følge hans angrep i Cauberg, som Gilbert kjenner så godt fra triumfen i Amstel Gold Race. Nærmest av forfølgerne er Edvald Boasson Hagen som bare må anerkjenne Gilberts dominans. Idet nordmannen spurter om sølvmedaljen, veiver Philippe Gilbert allerede til publikummet. Regnbuetrøya er hans.

Og i 2021? VM-fellesstarten for både kvinner og menn denne helgen vil vise om tiden er inne for flere nye belgiske verdensmestere. I Lotte Kopecky og Wout Van Aert har Belgia utvilsomt to av de heteste kandidater til VM-seieren. På hundreårsjubileet til sykkel-VM er regnbuenasjonen klar for en ny triumf.

Ny Podkast: Hva er veien videre for Uno-X Pro Cycling?

«Gruppo Compatto» er Sykkelmagasinets helt nye podcast. Programledere er de svært så sykkelkyndige Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik. Første episode handler om Uno-X Pro Cycling, Norges første profflag.

Uno-X tøffet inn på den norske sykkelscenen i 2017, og har siden tak steget fra lillebror i Norge til å jakte «verdensherredømme».

Episode 1 snakker om veien deres dit, hva de får til i dag og ikke minst hva som mangler før de kan være et slagkraftig World Tour-lag.

– De har gjemt seg bak Halland Johannessen-brødrenes herjinger i aldersbestemt klasse, sier blant annet Fredagsvik og  Lindstrøm om klatrestyrken i laget.

Hva tror programlederne om veien videre for det norske sykkellokomotivet?

Per Strand Hagenes tok gull i junior-VM

Supertalentet Per Strand Hagenes fra Sandnes tok en overlegen seier på fellesstarten under junior-VM i Belgia.

Strand Hagenes avgjorde fellesstarten da det sto igjen seks kilometer. Dette er Norges første medalje under årets VM og også tidenes første norske VM-gull i juniorklassen på fellesstart.

– Jeg måtte tette luka til utbryterne. Så jeg måtte kjøre hardt i bakken før også. Jeg satt der med tre franskmenn, så jeg visste det ble vanskelig. Men jeg visste også at jeg skulle ta den svingen først og gå for det. Jeg hadde en franskmann på hjulet, men så så jeg bakover at jeg fikk meter på meter. Da var det bare å krumme nakken og kjøre så hardt jeg kunne til mål, sier Hagenes i et intervju på TV 2.

VM: En fest i sluhet og bedrag

VM: En fest i sluhet og bedrag

Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Er man først over målstreken, venter det i alle fall stor rikdom på den som vinner VM og kan sykle rundt i regnbuens farger.

Denne uken er syklingen på hjemmebane. Sjeldent er stemningen så elektrisk som den er i sykkelfrelste Belgia, trolig det eneste landet i verden hvor sykling er sport nummer en. Større enn fotball faktisk!

Regbuen ja… Kanskje det fremste fredssymbolet vi har. Men alle som kjenner VM-historien, vet at dette rittet dreier seg om alt annet enn fred. La oss for eksempel spole noen få år tilbake…

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det er oktober 2016, i ørkenbyen Doha. I 40 graders hete legger 199 av verdens beste syklister ut fra start i samlet felt. Seks timer og 257 kilometer seinere er det bare tolv ryttere igjen i front.

En av dem er den norske lagkapteinen, Alexander Kristoff. Han føler seg pigg, og han har et ess i ermet: Landsmannen Edvald Boasson-Hagen sitter også i tetgruppa, og skal hjelpe Kristoff på oppløpet.

500 meter fra mål gjør Kristoff seg klar for spurt. Han aner gullet. Han aner regnbuetrøya. Han aner tittelen ”verdensmester”. Han aner samme legendestatus som Thor Hushovd.

400 meter fra mål ser han innspurten spille seg ut akkurat slik det norske laget har planlagt på forhånd: Edvald skal fungere som «pilot» for Kristoff, sykle foran og lede ham til en perfekt posisjon for den siste spurten mot mål. Ingen andre i tetgruppa har en opptrekker av samme kaliber som ham. Og få han samme monsterspurt som ham etter 26 mil. Det er nå eller aldri.

Tiden er inne for å iverksette gullplanen. Kristoff roper til Edvald. Ingen reaksjon. Kristoff roper igjen. Ingenting. 350 meter til mål. Edvald venter ennå. Kristoff komparative fortrinn er den seige langspurten, nå må ting skje! 300 meter. 250 meter. Og der trår Boasson-Hagen til, reiser seg fra setet og legger alt han har av krefter i hvert pedaltråkk. Overkroppen er over styret, han når maksimal fart.

Men ingenting er lenger som planlagt. Og det er nå det går opp for Alexander Kristoff: Boasson-Hagen hjelper ham ikke. Hagen går for å vinne selv.

VM i landevei handler tilsynelatende om å komme først fra A til B. Men svik, dobbeltspill og forræderi har preget det prestisjefylte verdensmesterskapets snart hundreårige historie. For luftmotstand og tyngdekraft gjør at det ikke er så enkelt som at den sterkeste vinner. For å overvinne naturkreftene trenger man hjelp, det vil si lagkamerater som er villige til å ofre seg, skjerme kapteinen mot vind, hente mat og drikke til ham, innhente konkurrenter, holde farten oppe i feltet.

Den belgiske lagkapteinen Rik Van Looy er en av mange eksempler på storfavoritter som et eller annet sted underveis i rittet plutselig har blitt stående uten sin hjelper. Under VM i belgiske Ronse i 1963 fikk riktignok hjemmepublikummet en belgisk verdensmester, men ikke han de forventet. Først meldte landsmannen Benoni Beheyt at han hadde kramper og ikke kunne hjelpe Van Looy på rittets siste runde. Dernest ble Van Looy holdt i trøya av Beheyt, som vant. Seieren fikk seinere navnet «Forræderiet i Ronse».

Selv om Beheyt ble verdensmester, ødela det karrieren hans. Van Looy og resten av det belgiske laget bannlyste 23-åringen, som la opp fem år seinere.

Til fellesstarten for herrer under VM i Flandern denne helga, stiller sportens største vinnerskaller i tettsittende lycra. Seierherren får bære den stripete regnbuetrøya under alle ritt det kommende året. I tillegg innkasseres lukrative sponsoravtaler og en evig plass i historiebøkene.

Chambery 1989: En utrolig finale der Greg Lemond vinner foran Dimitri Konychev og Sean Kelly.

– VM er kanskje det største man kan vinne.

Tidligere sykkelproff Dag Otto Lauritzen, nå ekspertkommentator og programleder på TV2, hadde i 1990 sjansen til å bli verdensmester. Noen hevder gullet glapp som fordi han hadde feil lagkamerat.

Det hele startet allerede under VM to år tidligere. 100 meter før mål, kolliderte belgieren Claude Criquielion og kanadieren Steve Bauer. Criquielion stupte over sykkelen og inn i et gjerde, mens Bauer mistet balanse og fart. Uten motstand trillet dermed italieneren Maurizio Fondriest noe overrasket i mål som verdensmester.

Etterpå ble Bauer disket for å ha forårsaket kollisjonen, og fratatt sølvmedaljen.

Men det stoppet ikke der: Criquielions advokater hevdet Bauers sykling kom inn under den juridiske definisjon av «overfall», og krevde et millionbeløp av Bauer for tapte inntekter som følge av gullet som glapp.

Det skulle gå åtte år og tre rettsinstanser før dommen falt i Bauers favør.

Men, tilbake til Dag Otto Lauritzen, som bodde i samme gate, var nær venn, fast treningspartner og syklet på samme profflag som Bauer. Som en skjebnens ironi satt Lauritzen i tet under VM i Japan i 1990 – sammen med en av Criquielions nære venner – Dirk De Wolf. Med bare 20 kilometer igjen av rittet, mistet belgieren på mystisk vis balansen og veltet nordmannen over ende. Lauritzens gullhåp endte i grøfta.

Mange trakk umiddelbart parallellen til krasjen som fratok Criquielion seieren, og mente dette var en kjedereaksjon – en ren hevn.

– Noen sa De Wolf veltet med vilje – at det var en takk for sist. Men det nekter jeg å tro. Men å miste den sjansen til å vinne et VM var blytungt, sier Lauritzen.

Lauritzen under VM i Oslo, tre år etter nedturen i Japan.

Hva er det ved VM som provoserer fram illojalitet og forræderi mellom topputøvere på to hjul?

Hele året sykler rytterne for private profflag, med lagkamerater fra ulike land, med sponsorer som betaler lønningene deres. Lojaliteten ligger hos laget – kameratene man trener, bor og konkurrerer med de fleste av alle årets dager.

Også kommer den ene dagen i året da dette fellesskapet opphører. I VM er det landskamp, det er nasjon mot nasjon og plutselig er man på samme lag med ryttere man til vanlig anser som bitre rivaler. Kameratene fra profflaget blir konkurrenter, og de som skal sykle for landet sitt er ikke vant til å samarbeide og gjøre hverandre gode.

VM har selvfølgelig fellestrekk med andre idretter: Norske fotballspillere grisetakler hverandre i kamp for klubblag, men jubler sammen når de spiller med flagget på brystet. Forskjellen er at fotballspillere har så mange døgn sammen på oppdrag for landslaget at det ofte oppstår et reelt fellesskap.

Knudsens kalamiteter

Continue reading «VM: En fest i sluhet og bedrag»

Tidenes VM: «Jeg var den eneste som satt med Hinault»

Vi kom for å høre historien om tidenes hardeste VM, men reiste hjem med lærdommer om livet.

Continue reading «Tidenes VM: «Jeg var den eneste som satt med Hinault»»

Jeg er innstilt på å høre Kalasjnikov-salver

Irkutsk. «Det er tiden i Moskva klokken viser.» I den store vestibylen på togstasjonen i Irkutsk er det trangt om plassen. Folk med store plastposer og enda større kofferter haster gjennom sikkerhetsslusen ved inngangsdøren til den historiske bygningen fra 1900-tallet.

Etter de siste års terrorangrep har de russiske myndighetene strammet inn på sikkerhetstiltakene for å forhindre nye attentat. Først når jeg ser nøye på metalldetektoren, oppdager jeg at strømpluggen ikke er påkoblet. Denne detektoren kommer aldri til å varsle om noen ting. Åpenbart er redselen for terror ikke fullt så stor allikevel.

Jeg trøster meg med tanken om at terrorister velger nok mer attraktive mål å plassere bombene sine enn på togstasjonen i Irkutsk, 4000 kilometer øst for Moskva, langt inn i Sibir. De fleste som oppholder seg i byen har uansett kun et mål. Å dra fortest mulig herfra og videre til Baikalsjøen, sju mil sør for Irkutsk. Storhetstiden til «Østens Paris», slik regionhovedstaden en gang ble kalt for, er for lengst over.

På 1800-tallet var det mange intellektuelle som bosatte seg her. Landsforviste, ledende personligheter innen vitenskap og kultur, med en drøm om et nytt og bedre liv. De bygget teater og sørget for elektrisk gatelys og telefontilkobling. Det var framgangstid. Også senere blomstret byen. I sovjettiden stod tungindustrien sentralt i Irkutsk, og var arbeidsgiver for flere tusen mennesker. Nå er rustne industriruiner alt som er igjen. Selv de originale trehusene i sentrum tas ikke hånd om og kollapser én etter én.

Av de rundt sekshundretusen innbyggere i Irkutsk er en sjettedel studenter. Byen er ung og kreativ, men uten perspektiver på økonomisk oppsving. Etter studiet søker de fleste unge seg til Moskva eller Beijing, som i russisk målestokk bare ligger et steinkast unna.

Jeg ser på klokken på perrongen. Den viser 01:03. Toget jeg skal ta, er klart til å kjøre. Forvirret kikker jeg på mobilen min. Her er det 08:03. Kan det hende at jeg har rotet med tiden på grunn av jetlagen? Det er ikke mer enn et døgn siden jeg landet på flyplassen til Irkutsk etter å ha reist 7000 kilometer fra Oslo via Berlin og Moskva og hit.

Nadezjda, konduktør og i midten av 50-årene, som nettopp har kontrollert både billetten og passet mitt, legger merke til ansiktsuttrykket mitt og smiler.

”Det er tiden i Moskva klokken viser. Det gjør det enklere å ferdes gjennom alle tidssoner,” forklarer hun.

Selv om det allerede er formiddag i Vladivostok ved Stillehavet og morgen her i Sibir, er det altså natt på alle Russlands togstasjoner, fordi det er natt i Moskva. Jeg begynner for første gang å ane i hva slags dimensjoner det tenkes i dette landet.

”Russland er et svært land og vanskelig å styre,” sier Nadezjda og blåser i signalfløyta.

Toget til Ulan-Ude setter seg sakte i gang.

Ulan-Ude. «I Russland er hele livet et eventyr!»

Etter en seks timers lang tur med den transsibirske jernbanen rundt sørspissen av Baikalsjøen, forbi Sljudjanka og Baikalsk med sin store cellulosefabrikk, ankommer toget stasjonen i Ulan-Ude. På perrongen venter Alexei Amagaeva for å plukke meg opp. Selv om jeg aldri har møtt han før, vet jeg umiddelbart at det er han jeg ser etter. Han har tynne legger og solskille på armene. Det er ingen tvil om at denne karen er syklist.

Alexei, eller «Ljosha» som vennene hans kaller ham, er 36 år gammel, født og oppvokst i Ulan-Ude og venn av mine foreldre. I 2017 flyttet han og kona til Tyskland på grunn av jobben. Karriereperspektivene i Europa var langt bedre enn her i Sibir.

”Kom til Ulan-Ude en gang. Så skal vi sykle sammen,” hadde han sagt til meg.

Tilbudet hadde vært alt for fristende til å avslå. Ikke bare kunne jeg på den måten utforske et for meg ukjent område og natur, men jeg ville også få mulighet til å bli kjent med en annen kultur og livet langt unna all vestlig sivilisasjon.

Vi slenger bagasjen min i den hvite kassebilen, som Ljosha for anledningen har fått låne fra en bekjent, og drar til sentrum. I hvert fall prøver vi det, fordi gatene er fulle av biler. Det er kø overalt. På samme måte som i Europa kjøres det på høyre side, men de fleste biler har også rattet på høyre side. Jeg stusser.

”Bruktbiler fra Sør-Korea. Noe annet har folk ikke råd til,” forklarer Ljosha.

Mens bybildet til Irkutsk bar tydelig europeisk preg, er Ulan-Ude ved Baikalsjøens østlige bredder sterkt asiatisk påvirket. Herfra er det kun 280 kilometer til Mongolia i sør. Ikke overraskende var det nettopp mongolene som for flere årtusener siden bosatte seg her først.

Fra bilen ser jeg eldre folk koste de støvete og sandete veiene med sopelime. Arbeid som dette gjøres fortsatt for hånd i Ulan-Ude.

Jeg drar ned vinduet og kjenner den syrlige og bitende lukten av eksos i luften, og som gjør det vanskelig å puste. Bruktbilene fra Sør-Korea har ikke bare rattet på feil side, men kommer også uten katalysatorer. Det hele minner meg om oppveksten min i DDR, der eksosen i hjembyen på enkelte dager var så tjukk at jeg trodde det var tåke.

Russland er et svært land og vanskelig å styre

”Ulan-Ude,” sier Ljosha, ”er hovedstaden i Burjatia, en av Russlands tjueto republikker med blant annet rett til eget språk.”

Ljosha er selv burjater. Forfedrene hans, fortsetter han å fortelle, var tradisjonelt et nomadefolk og i slekt med mongolene, som på 1200-tallet ble underkastet av erobreren Djengis Khan. 500 år senere ble regionen kolonisert av de første russerne og utviklet seg til et viktig handelssenter mellom Russland og Kina i øst og Mongolia i sør. «Udinskoje», slik byen het den gangen, var et sentralt knutepunkt og porten til Asia. Det ryktes om at det var her, russerne for første gang fikk smake på et oppkvikkende brygg med navn «te», og som etter hvert skulle bli Russlands nasjonaldrikk, langt mer populært enn kaffe.

I kjølvannet av den bolsjevistiske revolusjonen ble Burjatia 1923 erklært som en selvstendig sovjetisk sosialistrepublikk, mens hovedstaden noen år senere fikk navnet Ulan-Ude, som på burjatisk betyr «røde Uda», oppkalt etter elven Uda. Omtrent samtidig nådde også Josef Stalins lange arm til byen. Terroren hans stoppet ikke i Sibir. Under Stalin ble mange av regionens buddhistiske munker drept eller havnet i arbeidsleirer, såkalte «gulag». Deres templer ble systematisk brent ned og religiøse handlinger erklært forbudt. Kommunisme, som skulle avle frem det dannede og opplyste menneske, tillot ikke den slags «opium for folket», slik Karl Marx en gang hadde karakterisert religion som. Først etter at tusenvis av burjater hadde mistet livet i den store fedrelandskrigen mot Nazi-Tyskland, ble det med Stalins velsignelse i 1945 åpnet et buddhistisk kloster i Iwolginsk, to mil sørøst for Ulan-Ude. I dag er klosteret det største spirituelle senteret for buddhisme i Russland. Iwolginsk har en såpass viktig rolle at til og med Dalai Lamaen pleide å komme hit en gang i året for å be sammen med klosterets munker. Men dette var før Kina truet med å revurdere handelspolitikken med Russland. Siden ble det slutt på besøkene til Iwolginsk.

***

Ljosha parkerer bilen i en trafikkert hovedgate, med store boligblokker i sosialistisk stil.

”Jeg må skaffe et sykkelstativ til bilen, slik at vi kan ta med syklene til Baikal,” sier Ljosha.

Vi haster over veien og inn i en handlegate der det utelukkende finnes butikker som selger bilrekvisita. Dekk, motorolje, vindusviskere og eksosrør. Alt «made in Asia». Butikkeierne, noen gamle menn, sitter utenfor sjappene sine og spiller backgammon. Salget går dårlig. Det er ingen som har råd til nytt utstyr til bil. Gubbene rister på hodet. Sykkelstativ til bil? Hvorfor skal du ta med sykkel på bil, når du kan kjøre hele veien? Sykling, forstår jeg, er en luksus, som folk flest verken har tid eller råd til å holde på med her i Sibir.

”Hva nå?,” spør jeg, redd for å gå glipp av en unik mulighet til å sykle ved Baikalsjøen.

”Ingen fare. Jeg får organisere noe via kompisen min, Alexey. Det ordner seg,” sier Ljosha og smiler.

”Her er det ikke som i Vesten, der du kan kjøpe alt du trenger. I Russland er det et eventyr å få tak i noe, men heldigvis har du venner og bekjente.”

En telefonsamtale senere er sykkelfestet jammen i boks, men kompisen til Ljosha har blitt nysgjerrig på vennen fra Norge som har forvirret seg til Sibir og skal sykle ved Baikalsjøen.

”Ta han med, så møtes vi og gjengen på en liten sykkeltur,” foreslår Alexey.

Det jeg ennå ikke vet på dette tidspunktet, er at jeg snart skal bli kjent med den harde kjernen i Ulan-Udes lokale sykkelmiljø.

Klokken er seks på ettermiddagen, når Ljosha og jeg sykler fra revolusjonsplassen rett ved «Ulitsa Lenina», Leningata. Selv hundre år etter oktoberrevolusjonen er Lenin fortsatt allestedsnærværende i Ulan-Ude. Byen har ikke minst det største minnesmerket av den kommunistiske revolusjonæren i hele verden.

Egentlig hadde jeg sett for meg å sykle på en racer, men må ta til takke med den gamle terrengsykkelen til Ljosha. Den veier et tonn, men det er ikke det verste. Det verste er faktisk trafikken ut av byen. Gang på gang blir vi forbikjørt av svære trailere som passerer oss med så lite avstand, at jeg kan kjenne dragsuget deres. På bare to mil får jeg tre nær døden opplevelser. Det finnes helt enkelt ingen sykkelveier i Ulan-Ude, som i resten av Sibir. Her er veiene forbeholdt bilistene. Ferdig snakka.

Pulsen min nærmer seg maks, og det ikke bare fordi jeg er redd for å bli påkjørt, men også på grunn av den sure og bitende eksosluften.

”Velkommen til Ulan-Ude,” ler Ljosha.

Et stykke utenfor byen møter vi så på Ljoshas venn, Sergey Tsyrenov i fullt BMC-kit. Hadde jeg ikke visst at det sveitsiske laget var nedlagt, hadde jeg nok trodd at Tsyrenov var et fremadstormende talent fra Sibir som BMC hadde sikret seg. Sergey sykler på en Pinarello Dogma F8. Jeg nikker anerkjennende.

”Haha, niet, niet. Det er bare en kopi fra Kina,” opplyser han med et lurt smil.

”Ingen har råd til en ekte Pinarello her, må du vite.”

Fort sykler han likevel.

Det er varmt denne kvelden. Ljosha svinger av veien og stopper på en veikro for å fylle på vann. På rasteplassen utenfor står det to syklister og vinker når de ser oss komme. Alexey, eieren av sykkelstativet, og Denis.

”De to eier halvparten av alle KOMene på Strava i Ulan-Ude og omegn,” introduserer Ljosha.

Vi ler. «Strava» og «KOM» er syklistenes esperanto og trenger ingen oversettelse. Praten vår går på russisk, tysk og engelsk, men til tross for ulike morsmål finner vi tonen umiddelbart. Det slår meg at mine russiske venner overhodet ikke lever opp til klisjeen som gjerne formidles hjemme hos oss. Å sykle sammen og dele lidenskapen, tenker jeg, er den beste måten å avkle politisk indoktrinering og ideologisk splittelse, som i dag er på fremmarsj igjen.

Før jeg legger merke til det, har vi lagt ut på en runde på den sibirske steppen. Vi sykler oppover på en smal sti av sand og grus, og nærmer oss etter hvert et utsiktspunkt der det står to gylne rådyr. Herfra kan både vi og rådyrene se over høydedragene som omgir Ulan-Ude. Nede i dalen renner elven Selenga. Brunt, gjørmete og bedagelig slik den allerede gjorde det når forfedrene til Ljosha fremdeles stakk ut til hest og ikke på sykkel. Vannet til Selengaen og varmen er en dødelig kombinasjon. Det er mygg overalt, men det ser ut som om de bare er ute etter meg. Mens Ljosha, Alexey og Denis blir forskånet, blir huden min regelrett perforert. Jeg må fortsette mens det fortsatt er blod igjen i meg, tenker jeg, og sykler i forveien til de andre.

Vi ferdes nå i et gulgrønt gresslandsskap, som er mye mer frodig enn jeg hadde sett for meg. Som Djengis Khan for flere århundrer siden, rir vi inn i solnedgangen. De burjatiske slettene blir kledd i gull, mens en intens urtelukt av viltvoksende kryptimian fyller lungene våre og skaper velbehag.

”Nå sykler jeg i Sibir. Nå sykler jeg i Sibir,” sier jeg til meg selv.

Jeg må gjenta det flere ganger for virkelig å begripe at jeg gjør nettopp det. Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at jeg en dag skulle sykle i denne delen av verdenen.

Mørket senker seg. Vi er tilbake ved vårt utgangspunkt for turen, men Denis og Alexey vil vise meg flere av sine treningsveier.

”Er det lurt?” spør jeg, og argumenterer med at det snart er mørkt.

Men Denis og Alexey er allerede på vei videre. Ljosha bare trekker på skuldrene og jager etter. Det er nå jeg skjønner hvorfor Djengis Khan ble den erobreren han ble. Han bare ikke brydde seg om klokkeslett, men fortsatte å utforske verdenen rundt seg.

Selv om grusveien vi sykler på nå ikke er spesielt teknisk, må jeg anstrenge meg for å holde følge med mine russiske venner. I skumringen klarer jeg så vidt å se bakhjulet til Denis foran meg, mens jeg langs veien ser svake konturer av noen store parabolantenner.

”Radar!” opplyser Alexey.

Jeg stusser. Flyplassen ligger jo et godt stykke unna. Hvorfor i all verden settes det opp radar midt i den burjatiske steppen? Svaret følger på stående fot.

”Æææ gutter, jeg tror vi har tatt feil vei,” sier Denis. ”Vi er midt i en militærsone. Om vi ikke snur nå, så blir vi skutt.”

Mine burjatiske venner storler. Det gjør ikke jeg. Fordi i det fjerne skimtes nemlig soldater med svære schæfere som patruljerer. Nervøsiteten sprer seg fra hodet og ned til beina. Jeg er innstilt på snart å høre russiske kommandoer og Kalasjnikov-salver.

”Hvordan er det mulig?” tenker jeg. Hvordan er det mulig at jeg på min første tur i Sibir klarer å rote meg bort i et sperret militærområde, som ikke er inntegnet på noe kart, og hvor det er bekmørkt? Alt jeg kan gjøre nå, er å be om bistand fra alle steppens sjamaner.

Først to timer senere er Ljosha og jeg tilbake i Ulan-Ude. Det sier seg selv at vi måtte pile av sted som om vi var rømlinger.

”I Russland er hele livet et eventyr!” sier Ljosha unnskyldende og ønsker god natt.

Baikalsjøen. «Baikalsjøen får deg til å reflektere over hvor du kommer fra og hvem du er.»

Det lille fyrtårnet i Turka, på østsiden av Baikalsjøen, er fremdeles under oppussing. Det har det vært siden Ljosha og kona flyttet fra Sibir.

”Korrupsjonen er kanskje det største problemet Russland har i dag, og alltid har hatt. Offentlige midler bare forsvinner i lommene til korrupte politikere, som beriker seg på bekostning av samfunnet. Her på Baikal er du overlatt til deg selv,” sier Ljosha.

Jeg vil svare noe for å viske bort melankolien hans, men kjenner at det blir feil uansett hva jeg sier. Hva vet vel jeg om levevilkårene i Russland?! Stum kikker jeg ut over Baikalsjøen, som ligger foran oss. Blått. Majestetisk. Hemmelighetsfullt. Vannflaten er blankt som et speil. Et speil for den russiske folkesjelen, som nettopp har tungsinn i seg, men også livsglede og stolthet. Med sine tretti millioner år er Baikal-sjøen et taust vitne til utallige generasjoners livshistorier fylt av håp om en lykkeligere tilværelse. Både burjater og russere har i alle århundre tilbedt innsjøen og gjør det den dag i dag. Deres ærefrykt er så stor, at de snakker om Baikalsjøen kun i tredjeperson. De kaller den for «det hellige hav», som slettes ikke er en overdrivelse. Med en lengde på 700 kilometer og en gjennomsnittlig bredde på 50 kilometer hører Baikalsjøen til verdens største innsjøer. Den er like stor som Belgia, ja, hele sykkellandet Belgia, men ikke like flat. På det dypeste er Baikalsjøen 1600 meter dyp. Innsjøens dimensjoner er så enorme, at alle verdens elver til sammen ville ha trengt omtrent ett år for å fylle den med vann. «Planetens brønn», slik Baikalsjøen også kalles for, rommer en femtedel av verdens ferskvannsreserver. Vannet er så rent at det kan drikkes rett fra innsjøen, noe som kanskje ikke er så rart heller når hver vanndråpe i Baikalsjøen filtreres og atter filtreres i opptil 225 år.

Baikal,” forteller Ljosha, ”er ikke et russisk ord, men burjatisk og stammer fra baigal-nuur som helt enkelt betyr innsjø.”

”Mongolenes betegnelse Dalai-noor, hellig hav, og kinesernes bai chai, nordlig hav, har nok også inngått i dagens navn.”

”Baikalsjøen,” sier Ljosha, ”får deg til å reflektere over hvor du kommer fra og hvem du er.”

Vi går tilbake. Til den hvite kassebilen til Ljosha og fortsetter å kjøre nordover. Alltid langs Baikalsjøen. Ljosha har tilbakelagt strekningen fra Ulan-Ude til Baikal flere ganger både i bil og på sykkel. Sistnevnte i «Baikalmaraton», som går i juni hvert år, forteller han.

”Er det et landeveisritt?” lurer jeg på.

”Hva mener du?” spør Ljosha uforstående.

”Ja, er det et ritt for landeveissyklister? Det går jo på asfalt,” påpeker jeg.

”Det er et sykkelritt,” svarer Ljosha lakonisk.

”Her sykler alle deltakere på den sykkelen de har. Det kan være en racer, en temposykkel eller en terrengsykkel. Det er jo ikke så viktig. Bare så du sykler,” legger han til.

Jeg må beskjemmet innse at Ljosha har helt rett. Her i Sibir handler sykling fremdeles om sykling og ikke om rosa sokker i riktig lengde, hipster-skjegg eller coffee-rides. Sykler du i Sibir, gjør du det fordi du har en dyp lidenskap for sporten, ikke for å imponere andre.

”Rittet,” fortsetter Ljosha, ”har forskjellige distanser fra 5 og opp til 24 mil. På den lengste distansen starter du i Ulan-Ude og går i mål i Ust-Bargusin. Det er dit vi skal nå.”

***

Ust-Bargusin. «Vi lever i et paradis, men når du ikke kan reise herfra, er det bare Sibir.»

Marina og hennes 23 år gamle svigerdatter Vera står i den lille bungalowen i hagen deres og lager mat. «Soljanka»-suppe, tomater, agurker og «kotlety», russiske kjøttboller. Det vartes opp for turistenes skyld som er familiens hovedinntektskilde. Uten dem hadde livet vært enda tøffere her i Ust-Bargusin, der sivilisasjonen slutter.

Alt som finnes i den lille landsbyen er sand og et sagbruk. Barken og kapp, som er til overs fra treproduksjonen, gis bort til beboerne og ligger i store hauger foran hvert hus i landsbyen. Ingen tar seg bryet til å stable opp restene, registrerer tyskeren i meg. Her og der står det gamle «Lada» jekket opp og slaktet ut. Vitner om en bedre fortid. Eierløse bikkjer markerer deres revier imellom trehaugene og bilvrakene. Nå, midt på sommeren, er Ust-Bargusin tørt og støvete, men når regnet kommer på høsten vil hele landsbyen bare renne bort i gjørme, ser jeg for meg.

”Dere må jo se på selene på Usjkan-øyene når dere først er her,” reklamerer vår vertinne Marina. ”Det er de eneste ferskvannsseler i hele verden.”

Den lille øygruppen midt i Baikalsjøen, som Marina snakker om, kan kun nåes med båt, og etter at en har betalt noen rubler for å slippe inn i den «Transbaikalske Nasjonalparken». Forståelsen for å ta vare på naturen begynner å spre seg, også blant russerne.

Og Vera? Hva tenker hun?

”Vi lever i et paradis,” sier jenta med det lyse håret. ”Men når du ikke kan reise herfra, er det bare Sibir.”

Hun kaster et lengselsfullt blikk ut av vinduet i bungalowen. En gang vil hun reise dit turistene kommer fra. Til de store byene. Til de vestlige land. Om noen måneder venter hun sitt andre barn.

Noen få kilometer etter Ust-Bargusin slutter veien. Det vil si den asfalterte delen går over til å bli en trasé av sand og grus. Det er så mange slaghull i veien, at det å sykle i Arenberg-skogen ville kjennes som en spasertur i parken. Jeg lover at jeg aldri mer skal klage over den norske veistandarden når jeg kommer hjem igjen. Nå er jeg faktisk glad for å kunne sykle på den gamle terrengsykkelen til Ljosha, som i hvert fall demper de verste støt.

Vi tar av veien og sykler ned mot elven Bargusin og den lille landsbyen Makarinino. Til venstre står det en rekke små trehus med fargerike vinduer, som noen gamlinger kikker ut av. De ser på oss som om vi er vesener fra en fremmed planet, men hilser blid.

Et stykke lenger ned i veien står en liten gutt med sykkel. Sykkelen er minst dobbelt så stor som han og har et ødelagt sete og rustent kjede. «Navigator» står det på rammen, uten at jeg tror at sykkelen kan brukes til store oppdagelsesferd.

Like fullt er begeistringen i blikket til gutten over å treffe likesinnede til å gripe med begge hender og smitter over på oss. I dette øyeblikket spiller det ingen rolle at sykkelen hans for lengst burde blitt levert på søppelfyllingen. I dette øyeblikket er det denne veistubben som er Champs-Élysées i Paris. Gutten er kaptein på vårt lag og vi er hjelperytterne hans. Vive le Tour!

Vi snur. Fortsetter sørover langs Baikalsjøen. Mil etter mil med bare skog og vann. Her finnes det ingen sivilisasjon. Bare frihet. Grenseløs frihet. Ljosha peker på ulike steder langs veien og forteller om hans turopplevelser de ganger han har syklet Baikalmaraton. Om punkteringene underveis i rittet, og atmosfæren på matstasjonene.

”Jeg pleier å ta med en flaske honning i lomma. Den har like mye energi som sportsbarer, men er mye mer skånsomt for magen. Så er den mye billigere også. Et år syklet jeg de 24 milene mellom Ulan-Ude og Ust-Bargusin kun på en flaske honning. En gang må du bli med, Marcus,” sier han.

Jeg nikker både som en bekreftelse og anerkjennelse. Igjen er jeg forbløffet over at noe så profant som honning kan være en fullgod erstatning for de sofistikerte energiprodukter jeg pleier å putte i meg under trening og ritt. Det gjelder å skifte perspektiv.

”Ser du disse buskene der fremme?” spør Ljosha etter en liten stund. På breddene til Baikal står det små busker, som folk har knyttet tøyfiller i. Gule og grønne, men mest blå.

”Det er en gammel sjamansk tradisjon,” forklarer Ljosha. ”Ethvert klede bærer en bønn som vinden skal blåse utover Baikal og slik skal gå i oppfyllelse. Behandler du Baikalsjøen med respekt, vil han gjengjelde det,” legger han til.

På en liten veiskulder stopper vi opp og tar en skvis fra honningflaska.

Så kaster jeg et siste blikk på Baikalsjøen, det hellige hav, som folk kaller den for. Jeg har blitt glad i Baikal, på samme måte som jeg har blitt glad i menneskene som bor ved sjøen.

Jeg kommer ikke til å glemme dem.

«Kaggestad ikke den eneste som har feilvurdert Kristoff»

Det følgende er et utdrag fra boken «Edvald og Alexander – kampen om den norske sykkeltronen». Boken er skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik og kommer ut 15. september på Kagge forlag.

Continue reading ««Kaggestad ikke den eneste som har feilvurdert Kristoff»»

«Hvis jeg skulle bli god, måtte jeg ha gode jenter rundt meg»

Katrine Aalerud tar fram mobilen, går inn på Google Maps og viser fram: ”Her er Gorraiz. Her bor jeg (peker). Og her borte ligger Pamplona. Jeg er veldig glad for at jeg ikke bor midt i byen. Med tanke på å sykle, er det litt enklere. Her er Pyreneene. Jeg sykler ofte opp der. To-timers bakker. De er sååå bratte.”

I mars 2020 var det ikke like hyggelig i den lille byen hun omtaler som ”et rolig og grønt sted”. COVID-19-viruset herjet i Spania. Baskisk politi håndhevet regelverket med hard hånd. Patruljeringen i gatene var intens.

Etter nesten to måneder i omtrent full isolasjon, fikk man igjen trekke frisk luft og ta en liten spasertur. I helgene var det fremdeles restriksjoner. Blant annet om å holde seg innenfor nabolaget sitt. Noe som gjorde at man syklet én kilometer vekk fra hjemmet i den ene eller andre retningen.

Aalerud brukte også perioden til noe positivt. Hun studerte spansk. Den nyvunne kunnskapen kom også til sin rett da samfunnet gradvis ble åpnet opp igjen. På mobilen dukket det nemlig opp en fristende tilbud for en sosialt anlagt jente fra Vestby:

”Nå har du vært her nede alene i to måneder. Det hadde vært hyggelig om du kom over på middag.”

Det var Eusebio Unzue, gudfaren i Movistar-systemet, som inviterte. Hun og kona synes så synd på den nye, norske syklisten som hadde levd isolert i et nytt land i over to måneder.

”Det var en stor og fin leilighet i sentrum av Pamplona. Kona hans laget middag til oss. Eusebio bryr seg veldig mye om rytterne sine,” forteller Aalerud til Sykkelmagasinet.

Movistar har blitt en institusjon i sykkelfeltet. Det samme har señor Unzue. I 2018 bestemte laget seg også for å sette opp en struktur for jentene. Movistar-familien var på mange måter komplett.

Hatet å sykle

Continue reading ««Hvis jeg skulle bli god, måtte jeg ha gode jenter rundt meg»»

Boka om Edvald og Kristoff: Intervjuet med forfatteren

To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.

Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.

Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.

Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?

Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.

SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?

JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.

SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?

JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!

SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?

JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.

SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?

JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!

SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?

JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.

SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?

JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.

SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?

JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.

SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?

JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.

«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.

Dramatisk vending i kulissene

23. juli 2018. Carassonne, Sør-Frankrike.

Det er hviledag i Tour de France denne mandagen. Mens rytterne til Lotto Soudal er ute på restitusjonstur, pågår det en samtale bak lukkede dører på laghotellet. Et håndslag bekrefter overenskomsten til begge parter. Flere tusen kilometer nord for Carassonne, på norske Sjusjøen, har Joker-rytteren Carl Fredrik Hagen nettopp syklet fra hytta si. Turen hjem til Oslo er den siste økten på en tidagers lang privat treningssamling som Hagen har avholdt for å forberede seg til Tour Alsace i begynnelsen av august. Plutselig ringer telefonen sin.

”Hallo?,” sier Hagen idet han prøver å roe ned pusten.

”Carl? Det er Mattia her. Jeg har akkurat vært i møte med lagsjefen til Lotto Soudal,” svarer en stemme i andre enden.

26-åringen kjenner kroppen stramme seg.

”Ja?,” spør han usikker.

”De er interesserte! Laget vil gi deg kontrakt!”

Nøyaktig et år tidligere leverer Carl Fredrik Hagen sin til da største prestasjon i karrieren som landeveissyklist ved å vinne kongeetappen til Tour Alsace. Som solist krysser han målstreken på fjellovergangen ved innsjøen Lac Blanc i Vogesene. Blant publikum, som ser Hagen juble over seieren, står sykkelagenten Mattia Galli. Sveitseren stusser. Han ikke får ting til å stemme.

”Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste noe om bakgrunnen til Carl. Jeg bare så at han var norsk og at han var litt eldre enn rytterne pleier å være i dette rittet. Men måten Carl hadde vunnet etappen på var imponerende,” forteller sveitseren.

Galli har blitt nysgjerrig. Hvem er denne nordmannen og hvorfor har han aldri hørt om Hagen før selv om han allerede er 25 år gammel? I løpet av de neste månedene begynner agenten å kartlegge Hagens tidligere resultater og følger med på kontinentalrytterens løpsprogram. Så beslutter han å innhente mer informasjon og tar kontakt med en av Joker sine sportsdirektører.

”Jeg pratet med Adrian Gjølberg og fikk vite at Carl på dette tidspunktet kun hadde syklet på landeveien i fire år, og at han var på utkikk etter en agent. Profilen hans var veldig interessant og jeg bestemte meg for å kontakte Carl,” sier Galli.

Sveitseren foreslår å møte Hagen for en uforpliktende prat i Oslo. Joker-rytteren innvilger og avtaler å treffes på Grefsenkollen. Lokasjonen er ikke valgt tilfeldig. Bakken utgjør tross alt en del av Hagens identitet som klatrespesialist. Høyt over Oslo vil det også være lettere å prate om framtidsutsiktene.

”Jeg tok turen til Oslo for å møte både Carl og Erik, treneren hans. Det var viktig for Carl at også Erik skulle være tilstede og gi sin tilslutning til et samarbeid, siden Erik i alle år har vært mentoren hans. Før vi skulle inngå en avtale, ville jeg bli bedre kjent med Carl, se hvordan han lever, høre hans ideer og få et inntrykk av mentaliteten hans. Samtidig skulle også Carl og Erik få anledning til å bli bedre kjent med meg. Vi hadde god personlig kjemi helt fra starten av og etter møtet ble vi enige om å inngå et samarbeid,” forteller Galli.

Etter møtet i Oslo i mai 2018 begynner den sveitsiske sykkelagenten å jobbe for sin nye klient. Galli bruker sitt nettverk, reiser rundt på ritt og snakker med folk i sykkelmiljøet. To måneder senere er han tilstede i Tour de France for å følge opp Primož Roglič, en annen rytter sveitseren har i stallen sin. Slovenerens prestasjoner i rittet overrasker ikke bare sykkelfansen, men også lagsjefer og sportsdirektører. Det er mange som lurer på Roglič sin bakgrunn som skihopper.

”Det var på formiddagen foran en etappe, mens rytterne hadde taktikkmøte i lagbussene, at jeg gikk en tur i startområdet. Jeg bare slo av en prat med Paul De Geyter, som på dette tidspunktet var lagsjefen i Lotto Soudal og som stod og ventet utenfor lagbussen. Vi pratet først om Touren generelt og om etappen til Alpe d’Huez, der Primož hadde kjørt så bra. Ingen hadde forventet at han ville være topp fem i sammendraget. Så spurte De Geyter om jeg hadde noen andre ryttere i porteføljen min med en lignende profil som Primož,” forteller Galli.

Sveitseren får samtalen raskt til å skli over på Hagen.

Stage 16: Pravia to Alto de La Cubilla. Lena (144km) La Vuelta 2019 ©kramon

”Jeg svarte at jeg hadde en rytter som lignet litt Primož med tanke på at han hadde drevet med andre idretter først og begynt å sykle sent. Jeg sa at rytteren hadde samme mentalitet som Primož, at han var minst like fokusert på sine mål, og at han var sulten og motivert. Så fortalte jeg om bakgrunnen til Carl. Hvor han kommer fra, hva slags kvaliteter han har og på hvilket nivå han syklet. De Geyter var veldig interessert i profilen til Carl og ville at jeg skulle sende over wattfilene hans,” utyper sveitseren.

Sykkelagenten vet at Lotto Soudal kan være en potensiell arbeidsgiver for Hagen. Med syklister som Lars Bak og Vegard Breen har laget hatt skandinaviske ryttere i rekkene tidligere. Lagfilosofien til den belgiske troppen og Hagens holdninger ser ut til å passe godt sammen. Få dager senere møtes Galli og De Geyter igjen. Denne gangen foregår samtalen i mer private omgivelser og med et klart formål.

”Laget hadde kikket på dataene til Carl og var overbeviste. De ville gi ham en sjanse. For meg var det viktig at Carl skulle få en mulighet til å bli proff og vise seg frem. Penger hadde i dette øyeblikket en mindre prioritet. Det hadde vært dumt om det ikke hadde blitt noe av kontrakten på grunn av et for høyt lønnskrav,” sier Galli.

Gjennom de neste ukene utformes proffkontrakten til Carl Fredrik Hagen. Omloop van het Houtland Lichtervelde tidlig i september blir Hagen sitt siste ritt som kontinentalrytter for Joker. Etter løpet undertegner nordmannen så avtalen med Lotto Soudal. Det er en standard toårskontrakt for neoproffer i WorldTouren Hagen skriver under på.

Resten er historie. Hans første sesong som proffrytter blir en stor suksess. I ritt som Tour de Romandie og Critérium du Dauphiné konkurrerer han på høyde med etablerte proffer, kun for så å krone verket med en åttende plass sammenlagt i Vuelta a España på høsten. I 2021 får nordmannen tilbud fra hardt satsende Israel StartUp Nations. For bare to sesonger siden var Tour of Norway årets høydepunkt. Nå ble han lagkamerat med Chris Froome.

Sykkelsportens mektige bakmenn