«Jeg var glad for å få EPO, at jeg var verdig nok»

Jörg Jaksche ble feiret som kronprins i tysk sykling, helt til han i 2006 ble avslørt som kunde hos den spanske legen Eufemiano Fuentes. Mange år etter en av de største dopingskandalene i internasjonal sykling forteller tyskeren sin historie og tar et oppgjør med sykkelsporten.

Continue reading ««Jeg var glad for å få EPO, at jeg var verdig nok»»

Den glemte løven

I 1955 går Leo-Chlorodont inn med brask og bram i italiensk sykkelsport. Den italienske kosmetikkprodusenten Leo og det tyske tannpasta-merket Chlorodont etablerer et lag med samme navn.

Dets store stjerne er Gastone Nencini. Så måtte det heller bare briste og bære at mannen som faktisk skulle fronte disse skjønnhetsproduktene, en noe lurvete landsbygutt fra det toskanske ingenmannsland, røykte som en skorstein, hadde hud som en lærhanske og labbet rundt med kronisk skitt bak ørene.

Et av kallenavnene hans er faktisk Faccia di fatica, som ganske enkelt kan oversettes til Slitetryne. Overflod som fuktighetskrem og generell velvære er dessuten en verden milevis unna Nencinis røtter og oppvekst på bondelandet i Toscana der tilsynelatende grenseløs fattigdom råder.

Men mot slutten 1950-tallet, fôret med amerikanernes Marshall-hjelp, blomstrer økonomien i Italia. Plutselig er industri og næringsliv utenfor sykkelsporten, interessert i å bruke penger innenfor sykkelsporten. Såkalte extra-sportif sponsorer som Nivea (hudprodukter), Brooklyn (tyggegummi), Leo og Chlorodont blir alle del av propaganda-karusellen, som i form av en reklamekaravan og fargesprakende drakter, lyser opp foran elleville tifosi langs landeveien.

En ny symbiose mellom profesjonell sport og reklame akselerer dog ikke bare på grunn av strømmen av innkommende dollar og cents. I 1952 kringkastes nemlig den første TV-sendingen på italienske fjernsyn. En medial og kulturell revolusjon er i emning.

Det er Coppi, Bartali, Magni – sykkelsportens gullalder, og nå kan plutselig superstjernenes eventyrlige bragder beskues hjemme i ens egen stue. Folk trodde knapt det var mulig. Millioner av italienere tilbringer time etter time foran skjermen. Livet er godt, Mussolini nesten glemt.

En kriger

Men før solen, var det masse regn. I 1930 kommer Gastone Nencini til verden i Bilancino. Det lille tettstedet ved Barberino di Mugello ligger bare 25 km fra Firenze.

Livet på landsbygda er en helt annen verden enn det i storbyen. På landet vokser barna opp i elendighet. Skolegang er langt i fra vanlig, og få av de som faktisk går, lærer noe mens de er der.

Arbeidslivet kommer tidlig for Nencini. Faren hans er hestehandler og forsørger for familien én uke om gangen. Unge Gastone vil dog opp og frem i livet. Landsbyens gater blir for smale og ensformige.

Det lille han tjener etter slitsomme dager i pukkverket, sparer han derfor til en sykkel. Foreldrene stiller seg dog uforstående til sønnens grandiose planer: ’Sykling? Hva skal det være godt for? Et leketøy uten fremtid’. Men likesom i De Sicas neoliberalistiske mesterverk, Sykkeltyvene, som inntok de italienske kinosalene i 1948, får tohjulingen skjebnesvanger betydning for en fremadstormende Gastone Nencini.

Etter krigen ligger jordbruket brakk. Jernbane, veier og skipshavner, alt spylt bort av bomber. Byene ligner forhistoriske ruiner. Arbeidsledigheten stiger mot himmelen, mens verdien av liraen synker mot avgrunnen. I 1946 er levekostnadene 20 ganger større sammenliknet med tiden før krigen. Manglene er store og utsiktene dystre.

Nencini under Giroen i 1958.

Livet gjør Nencini hardbarket og stilltiende. Den unge huden på hendene hans er grov, tørr og sprukket. De daglige strabasene har krummet nakken og gjort ryggen trett, men kroppen er fortsatt sterk, og hodet hans fylt av tanker om en lysere fremtid.

Uten sin fars samtykke og viten, kjøper Gastone en lyseblå Pinzani. I all hemmelighet oppbevarer han doningen hos sin onkel, andre ganger hos en venn. Ingen i nær familie må vite om den nye tohjulingen – billetten hans ut. En kort periode som keeper for det lokale fotballaget Borgo San Lorenzo bare bekrefter at det sykling han virkelig vil drive med.

A.S Tavarnuzze er hans første skikkelige sykkellag og 1948 hans første sikkelige sesong. Av 15 ritt vinner han tre, alle med imponerende margin. Allerede som amatør høster han glitrende omtaler i lokalpressen, som rytteren som aldri gir seg, alltid er energisk og alltid er på offensiven, sterk både oppover og nedover.

I 1949 rykker han opp til Filam Firenze-laget, og etter en tøff start på sesongen, får han en forløsende seier i oktober foran sitt eget publikum i Bilancino. Venner og kjente hyller Gastone i målområdet, men faren Attilio glimrer med sitt fravær.

I takt med sønnens voksende celebritet er det desto vanskeligere for Attilio å ignorere den spirende sykkelkarrieren. På et arbeidsoppdrag i Ponte a Ema venter han ved målgang når Nencini den yngre tar nok en seier.

I gult under Touren i 1960.

Men noen stolt far, er Attilio ikke. Han er ikke der for å gi et velment klapp på skulderen. Han er der for å avlevere en skarp advarsel til sin førstefødte. I stedet for å slutte seg til de fremmøttes applaus og hyllest, kommer han med et utvetydig direktiv: «Du skal slutte med dette, og selge sykkelen umiddelbart. Ser jeg deg med den sykkelen igjen, brekker jeg den i to».

Heldigvis for sykkelverdenen, velger Gastone å se bort ifra sin fars trusler.

***

I 1950 legger Gastone Nencini det gamle, kummerlige landsbylivet bak seg for godt, og drar til storbyen. I Firenze slutter han seg til datidens sterkeste amatørlag i Toscana, SS Oltrano. I likhet med andre ryttere fra tøffe kår, blir Nencini berømmet for sin tæl, kraft og ukuelige stå på-vilje.

«Toskanerne elsket ham for den rytteren han var: generøs og uforutsigbar,» skriver Riccardo Nencini, Gastones nevø og biograf.

«Samtidig var han stoisk og hard. Ansiktet hans var røft og værbitt, sjeldent lå der et smil på lur.»

Nencini går gradvis gradene, og hans mentale egenskaper vekker beundring og oppsikt.

«Han ga alt fra start til slutt, og var alltid i angrepsposisjon. Noen ganger gikk han tom for krefter før finalen… han røykte tross alt tjue sigaretter daglig og levde ikke spesielt sunt».

Den legendariske, italienske landslagssjefen Alfredo Binda så dessuten en rytter med øye for det taktiske.

«Han var utholdende, modig … en regelrett kriger … han vant ved å være sterk, men i kampene brukte han hodet så vel som beina sine.»

Utover sesongen blir det mer og mer åpenbart at lovordene har noe for seg. S.S Oltrano bestiller en skreddersydd sykkel fra Pinzani og Nencini får rådgivning av Ivo Faltoni, mekanikeren til legenden Gino Bartali. Forventningene er store til 20-åringen.

Den unge amatøren innfrir. 15. juli, i et tøft og kupert ritt i Appenninene med målgang i Pavullo nel Frignano i Emilia-Romagna, vinner Nencini med fem minutter, til tross for tre punkteringer.

Gaul, Bobet og Geminiani under Giroen i 58.

’Løven fra Mugello’ er kanskje det mange mistenker: fuoriclasse. Det vil si et helt spesielt talent. Nencini ender opp med ti seiere denne sesongen, åtte av dem på rad. I temporittet Grand Prix Firenze viser han tilmed garvede spesialister hvor skapet skal stå.

Den sterke avslutningen på sesongen baner vei opp til proff-rekkene. Planen er at han skal være hjelper for Bartali, men Nencini nekter og velger i stedet å satse mot amatør-VM, som i 1951 skal arrangeres i Varese.

Stortalentet foretrekker derfor enda en sesong som amatør. Men VM på hjemmebane ender i fiasko for Nencini som bommer totalt med de taktiske valgene i rittet. To punkteringer i finalen hjalp heller ikke.

1952 preges av dårlig form og stagnasjon. Det er derfor en revansjesulten Nencini som tar fatt på sesongen i 1953. Han vinner jevnt og trutt gjennom sesongen og tas ut til VM som skal avholdes i Lugano i Sveits. Der vinner Fausto Coppi proffenes ritt, mens Riccardo Filippi tar gullet i amatørrittet, foran Nencini. 23 år gammel, mer erfaren og atskillig mer taktisk klok, er Nencini endelig klar for det profesjonelle feltet.

Giro-drama

Gastone Nencini gjør en relativ akseptabel debutsesong for det legendariske, italienske laget Legnano. Han vinner G.P de Porretta Terme og Coppa Campagni à Barberino, innkasserer fjerdeplasser i G.P di Prato og Giro dell’Emilia, og sniker seg inn blant de seksten beste i Giro d’Italia. Ikke ueffent for en neopro.

Sesongen etter ser man markant bedring, ikke bare i prestasjonene til Nencini, men også i den italienske økonomien. BNP per innbygger vokser raskere enn noe annet sted i Europa, forbrukersamfunnet er i ferd må å slå rot, kvinner tar større plass på skolebenkene innenfor høyere utdanning, og unge, urbane mennesker nyter større frihet på sine scootere og biler.

Sykkelens praktiske, så vel som kulturelle betydning for den jevne italiener, er i ferd med å minskes. I 1950 mangler omtrent halvparten av alle italienske hjem innlagt vann. Bare ett tiår senere er dette dagligdags.

Nencini i maglia rosa foran, Bobet på hjul.

Amerikansk konsumerisme går Italia som en svært velkommen farsott. Men den økonomiske boomen er altså ikke bare godt nytt for ’arbeidersporten’ sykling og dens posisjon som landets mest populære fritidssyssel. I takt med moderniseringen, økonomisk vekst og urbanisering, nyter fotball og bilsport stadig økende popularitet.

Tidene er i endring. Kontrakten med Leo-Chlorodont markerer også et hamskifte i Nencinis karriere. Triumfene blir mektigere og lønnslippen større.

I 1955 er Nencini nære en sammenlagtseier i Giroen. Han leder rittet frem til den 20. etappen, hvor en kostbar punktering sørger for at både Coppi og Magni distanserer ham på et avgjørende grusparti. Nencini vinner dog to fjelletapper og klatretrøya underveis, og viser seg dermed ordentlig frem som en effektiv Grand Tour-rytter, både fysisk og taktisk.

I 1957 er Coppi ute av drift etter en stygg velt og påfølgende femurbrudd i Giro di Sicilia tidlig i sesongen. Til start er derimot Charly Gaul, fjellengelen på jakt etter sin andre strake Giro-seier.

Det samme er Frankrikes største rytter etter krigen, Louison Bobet, den tredobbelte Tour-vinneren, som etter en disputt med Tour-arrangøren bestemmer seg for å satse på Giroen.

I feltet er det flere som anser Bobet for å være både pedantisk, fisefin og overinteressert i livets luksuriøse goder. Gaul, evig kontrær og sterk mostander av snobberi, er definitivt en av dem. Med et sterkt, gjensidig hat for hverandre, var det kanskje ikke overraskende at en tredjepart skulle utnytte de unngåelige kalamiteter til sin fordel. Den tredjeparten skulle bli Gastone Nencini.

Dramaet når sitt crescendo på den 18. etappen. Målgang ligger på Monte Bondone, fjellet der Gaul pulveriserte rivalene i sin Giro-seier året forut. Nå sitter han i rosa og lover å gjøre det samme igjen.

Nencini er 59 sekunder bak, og Bobet snaue to minutter bak fjell-spesialisten fra Luxembourg. Den 245 km lange etappen er forholdsvis flat før det siste, avgjørende fjellet opp til mål. Med en tredjedel unnagjort, tenker derfor Bobet det trygt å stoppe, for å gjøre sitt fornødende.

Jålebukken Bobet var en av få som stort sett måtte stoppe for å tisse. Det samme gjør derfor Nencini i dette tilfellet. Gaul fortsetter et par kilometer til, før han også stopper for å late vannet. Bobet og Nencini gjør seg ferdig og passerer Gaul lenger oppe på veien.

Nencini i gult, med Henry Anglade og Imerio Massignan.

Gaul ser de to komme, og gjør ifølge en rekke tidsvitner en obskøn manøver med sine edle deler i retning Bobet. Den kultiverte Bobet er selvsagt rystet i sine grunnvoller, og aldeles rasende. Den uskrevne regelen om ikke å angripe i ’naturlig pauser’ går rett ut vinduet idet franskmannen sender alle mann til pumpene.

Nencini aner faren nesten før den oppstår, og gjør det samme. De neste 100 km holder de et snitt på 45 km/t, mens Gaul havner mer og mer i bakleksa. Etter målgang er Nencini rittets nye leder.

På de gjenstående etappene er en fandenivoldsk Gaul mer opptatt av at Bobet skal tape, enn han er selv av å vinne. Derfor legger han seg i selene for å hjelpe Nencini. Den rosa trøyen går til slutt til ’Løven fra Mugello’, mens den såkalte ’Fjellengelen’ Gaul ender opp med en nytt kallenavn, ’Chéri Pipi’, eller ’Kostbar tissepause’, om du vil.

Le Tour

I 1959 signerer Gastone Nencini for et annet extra-sportif basert lag, Carpano. Den aller største triumfen kommer selvsagt i 1960-utgaven av Tour de France.

For Nencini var Giroen det gjeveste rittet; fansen, fjellene og stemningen i hans hjemlige Grand Tour var noe helt spesielt for italienerne, og Nencini var intet unntak i så måte.

Men for sponsorer med internasjonale ambisjoner er det utenfor en hver tvil at Touren er den aller viktigste reklamearenaen, og til tross for at rittet utkjempes under landslagsordningen, så ønsker Carpano selvsagt at deres største merkevare skal vise seg frem der. Den Torino-baserte aperitiff-produsenten sponser dessuten poengkonkurransen.

I 1960 mønstrer italienerne et fryktinngytende lag. Ercole Baldini, Nino Defilippis, Arnaldo Pambianco, Imerio Massignan, som kommer til å vinne klatrekonkurransen, og Graziano Battistini, som blir annenmann sammenlagt. Dirigenten for dette formidable orkesteret heter Alfredo Binda i det som skulle bli legendens siste store show som landslagssjef.

Den 47.utgaven av Tour de France går av stabelen i Lille uten de største stjernene på startstreken. Ingen Jean Robic, Louison Bobet, Raphaël Géminiani, Charly Gaul eller Jacques Anquetil. Og heller ingen Fausto Coppi. Italias største idrettshelt pådro seg malaria under en publisitetsreise til Burkina Faso og døde like etter nyttår.

Riviere og Nencini.

Italiensk sykling, så vel som Touren, stiller dermed med ganske så blanke ark. Den regjerende mesteren Federico Bahamontes stiller til start med sin spanske klatrearmada i ryggen, men reiser hjem i god tid før Paris.

Tyskerne, britene og nederlenderne er også til start. Som vinnerne av lagkonkurransen de to siste årene er også de sterke belgierne på plass med et formidabelt mannskap. Det franskelandslaget allierer seg som ventet med de mindre, regionale lagene, og mobiliserer styrkene bak Roger Rivière, til tross for at Henry Anglade mente han var et sterkere kort.

Rivière og Anglade er langt i fra perlevenner. Selv om timesrekordholderen Rivière vinner den første tempoen i Brüssel, er det Anglade som sitter i gult på den sjette etappen. Der kvitterer Rivière med å angripe 110 km fra mål i en manøver som kommer bardust på landsmannen Anglade. En lumsk Rivière tjener tolv minutter på sin interne rival og starter en liten borgerkrig i samme slengen.

Nencini aner muggen stemning i den franske leiren, og skal som han gjorde i Giroen for tre år siden, utnytte andres bulder til egen fordel.

Franskmennene vet godt hvilken type rytter de må hamle opp med. Giro-vinneren fra ’57 er ikke bare solid i klatringene og robust på flatene, han er også en fenomenal utforkjører.

Hva gjelder fart nedover, teknikk, evne til å lese svingene og fryktløshet, er Nencini en kunster å regne. Kanskje feltets aller ypperste i så måte. Anglade, kjent som en av feltets større skrytepaver, aspirerte selv til den tittelen, og hadde noen år tidligere utfordret Nencini til en utforkonkurranse. På hviledagen i Giroen satte de to kamphane utfor en svingete fjellside i Dolomittene.

Nencini og Jean Adriaenssens i fjellene.

«Jeg kunne bare ikke tolerere at Nencini var feltets beste utforkjører,» sa Anglade senere. «Vi ble enige om at den som kom sist, skulle kjøpe drinkene den kvelden. Veien var hardpakket grus og vi hadde en ardoisier til å holde tiden. Vi kjørte full gass. I starten lot jeg Nencini ta fronten, slik at jeg kunne se hvordan han tok svingene. Mot slutten dro jeg skikkelig til, og tok ham med 32 sekunder. Jeg hadde slått Nencini! Jeg så ham ikke igjen før på hotellet senere på kvelden, og der hadde han nettopp kjøpt meg en aperitiff».

Ernesto Colnago er også forbløffet over Nencinis utforegenskaper. Den legendariske sykkelfabrikanten hadde som sponsor av Leo-Chlorodont gått inn for å skreddersy en blendende hvit ramme til lagkapteinen. Det viste seg å være en utakknemlig oppgave.

«Det var uhyre vanskelig. Nencini var som en syklon på sykkelen når han tråkket. Både i tråkket og i svingene la han ekstremt press på ramma med den enorme kraften han pumpet gjennom kranken.»

Etter samarbeidet med Colnago, sverger nå Nencini til forsterkete rammer og helt unike geometriske spesifikasjoner, for å kunne presse mest mulig på i nedoverbakkene.

Samtidig er han en av til første til å ta i bruk girskiftere på styret fremfor undertuben, dette for å ha mer kontroll når det går fort nedover. For få tar krappe svinger med samme djervhet nedover, som Nencini. Raphaël Géminiani beskriver det ganske enkelt og brutalt:

«Den eneste grunnen til å prøve å følge Nencini utforkjøringene, var om du gikk rundt med et dødsønske».

På Tourens 10. etappe går det nesten troll i ord. Nencini sitter i gult, men fotfølges av Rivière som allerede har vunnet fire etapper, og nå bare må holde italieneren innenfor to minutter til den avgjørende tempoen i tredje uke for å sikre seg seieren i Paris.

Riviere side og side med Nencini.

Mellom Millau og Avignon forserer Touren upløyd mark når rytterne sendes opp Col de Perjuret, en særdeles svingete stigning i Massif Central. Utforkjøringen er like svingete som den er hasardiøs, og Nencini bestemmer seg for å dra ut splinten. I halsbrekkende fart ned fjellsiden detonerer Nencini en bombe i sammenlagtkampen. Rivière, fanget i en røyklagt slagmark, forsøker å følge – men plutselig, er han borte.

Eneste spor av franskmannen er en maltraktert sykkel i veikanten. Lagkamerat Louis Rostollan finner sykkelen og skotter engstelig over veikanten nedover i ravinen. Rivière har åpenbart truffet en lav murkant og stupt utenfor.

«Roger har falt! Roger har falt!» roper Rostollan for full hals mens han løper oppover fjellsiden.

Ingen har sett Rivière krasje, og ingen ser nå hvor han er. Tiden i Touren står stille. Senere i sportsavisen L’Equipe leser man følgende dramatiske gjenfortelling:

«I fem, tilsynelatende endeløse minutter, trodde vi han hadde forsvunnet, enkelt og greit forduftet fra jordens overflate, mot et kaotisk og intenst landskap som bare aksentuerte spenningen vi alle følte på. Derimot lå han drøye 20 meter nedi ravinen, med brukket rygg og fullstendig stille, som om hans siste time var kommet. Hodet hans hvilte på en seng av steiner, øyene vidåpne mot de fjellrike omgivelsene som omfavnet ham».

Rivière hadde beviselig syklet på en cocktail av amfetaminer og andre forbudte stoffer da han to år tidligere hadde satt ny timesrekord på Vigorelli velodromen i Milano.

Ikke ulikt andre ryttere i feltet er nok franskmannens konsentrasjon og bevissthet preget når han febrilsk jakter Nencinis bakhjul nedover Perjuret og plutselig flyr utfor skråningen. Lommene hans er iallfall fulle av sterke smertestillende når han omsider dras opp av ravinen og flyr med helikopter til sykehuset i Montpellier.

Marginene mellom gull og grav er syltynne i slike paniske situasjoner, veien fra glitrende tinder til bekmørk dal over på et blunk. Mens Rivière må innfinne seg i å tilbringe resten av livet i rullestol, sykler Nencini inn til Paris med gul trøye om skuldrene.

Etter 21 etapper og 4174 kilometer er vinnertiden rekordhøy, 37,528 km/t. På spørsmål om Rivières ulykke svarer Nencini, en elev fra livets harde skole, ganske så lakonisk:

«Sånn er livet. Man må bare gjøre det beste ut av det.»

I Paris tar Nencini godt vare på vinnerbuketten. Blomstene sendes videre til sykehuset i Montpellier hvor Rivières vakre kone setter dem i vann. I baklommene til sin ektemann finner hun Palfium, kraftige opioider som i den skjebnesvangre nedkjørselen fra Col de Perjuret hadde gjort hendene hans numne og ute av stand til å skikkelig manøvrere bremsehendlene.

Ulovlige midler og metoder er den profesjonelle rytterens de rigueur, det som skiller rytterne fra syklistene, men det ble også Rivières bane.

Nencini er også en vassekte profesjonell. Med den gule trøya mer eller mindre ferdig innkassert observeres han av Tourens egen lege, Pierre Dumas, henslengt i hotellsengen med intravenøst drypp i begge armer, ganske så avslappet med en sigarett i munnviken.

Dumas, mannen som frontet innføringen av dopingprøver i Touren, gremmer seg av synet av italieneren. Dette er bare bekreftelsen på at Nencini var en av de verre. Ryktene om at han delte ut ’supplementer og vitaminer’ til andre ryttere når han trengte et farlig brudd kjørt inn, hadde falt Dumas for øret også. Nencini er også en av de første til å ta i bruk blodtransfusjoner.

Epilog

En astronomisk klassereise er komplett. Fra pukkverket i Barberino di Mugello, til gul trøye i Paris. Etter endt sykkelkarriere skulle mannen med slitetryne prøve seg som billedkunster, med godt under middels suksess.

Men før den tid, i 1961, krasjer han stygt og blir aldri den samme rytteren igjen. Gastone Nencini er i en kort og intens periode det ypperst av hva den stolte sykkelnasjonen Italia kan by på.

Han vinner Giroen, klatretrøya, og sju etapper; han vinner Touren, klatretrøya og fire etapper. I 1957, når han vinner Giroen, er han også nummer ni i Vuelta a España og nummer seks i Touren. En slik robusthet i Grand Tours har nok sykkelsporten ikke sett siden. Nencini var en sliter.

Sykkel var alltid arbeiderklassens fremste symbol på frihet, muligheter og drømmer – og Nencini det perfekte eksempelet på at drømmer kan bli virkelighet gjennom hardt arbeid.

Men når Nencini er på sitt beste, er også Italia i stor demografisk, sosial og økonomisk endring, og med Coppis død begynner det å synke inn for det fleste at sykkelsportens gullæra, går mot slutten.

Coppi, Bartali og Magni var alle på sitt beste da sykling var main stream. Den glemte ’Løven fra Mugello’ vant de samme rittene, men høstet aldri samme legendestatus.

Leksikon om legende & lidelse

I godt over 100 år har Paris-Roubaix vekket frykt og lidenskap blant ryttere, samt entusiasme og begeistring hos fansen. Som et av de mest unike rittene på kalenderen, fortjener ”Helvete i Nord” sin helt egen leksikon.

Continue reading «Leksikon om legende & lidelse»

UCI krever nye tester av gamle dopingprøver

På bakgrunn av «Operasjon Aderlass» krever Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) nye tester av to år gamle blodprøver.

– Initiativet er tatt på bakgrunn av nye opplysninger og dokumenter mottatt fra det østerrikske politiet, som var involvert i «Operasjon Aderlass», sier UCI ifølge AFP. 

Det internasjonale sykkelforbundet har nå bedt syklingens antidopingsenter (CADF) om å foreta nye analyser av blodprøver som stammer tilbake fra 2016 og 2017. 

«Operasjon Aderlass» (årelating) er etterforskningen, som var ledet av østerriksk politi, mot et omfattende internasjonalt dopingnettverk. Dopingskandalen brøt for alvor ut da myndighetene foretok en razzia i østerrikske Seefeld i forbindelse med VM på ski i februar.

Siden har en rekke andre utøvere blitt avslørt i forbindelse med operasjonen. Flere av dem har tilknytning til den tyske dopinglegen Mark Schmidt.

Blant annet er flere syklister tatt. For to uker siden ble den kroatiske sykkelrytteren Kristijan Durasek straffet med fire års karantene for brudd på dopingreglene. En måned tidligere krevde UCI karantene for de to slovenerne Borut Bozic og Kristijan Koren, der begge var tilknyttet sykkelprofflaget Bahrain Merida. 

Det er kjent at 21 utøvere fra åtte land og fem idretter er involvert.

Vinokourov og Kolobnev frikjent for korrupsjon

De tidligere storsyklistene Alexander Vinokourov og Alexander Kolobnev er frikjent av en belgisk domstol i Liege for å ha fikset resultatet i 2010-utgaven av Liege-Bastogne-Liege.

Vinokourov vant OL-gullet i London 2012, det også en omdiskutert seier, og har også vært utestengt i to år på grunn av brudd på dopingbestemmelsene fra 2007-09. Han ble beskyldt for å ha betalt russeren Kolobnev 1,5 millioner kroner (150.000 euro) for å la ham vinne vårklassikeren Liege-Bastogne-Liege i 2010.

Hvis de var blitt funnet skyldige i korrupsjonsanklagene kunne de risikert opp til et halvt år i fengsel pluss kraftige bøter.

Domstolen kom derimot til at det var tvil i aktors påstand om at de to skal ha hatt en avtale om hvem som skulle vinne rittet. De to var i et brudd mot slutten av rittet, og det synes å gå mot en spurtduell, men kasakhstaneren vant enkelt.

Saken mot dem var bygd på at etterforskningen avslørte eposter mellom de to og to bankoverføringer – en på 100.000 euro og en annen på 50.000 euro fra juli og desember 2010.

På den tiden syklet Vinokourov for Astana og Kolobnev i Katusha.

Tidligere TdF-etappevinner avla positiv EPO-prøve

Den colombianske proffsyklisten Jarlinson Pantano er tatt for EPO-bruk. Han er suspendert av Trek-laget i påvente av hva B-prøven viser.

Det opplyste Trek i en pressemelding mandag. Kort tid etter bekreftet Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) at 30-åringen har testet positivt for EPO (bloddoping), skriver procycling.no.

Prøven ble tatt under en kontroll gjort utenfor konkurranse 26. februar i år. Pantano, som vant en etappe i Tour de France i 2016, har ikke syklet siden åpningsdagen i Catalonia rundt forrige måned. Han har rett til å be om å få B-prøven analysert.

Trek-laget uttrykker skuffelse over nyheten. I tråd med eget reglement er Pantano utelukket fra å konkurrere på ubestemt tid.

«I overensstemmelse med vår policy om nulltoleranse er han blitt suspendert», skriver Trek og fortsetter:

«Vi holder våre ryttere og vår stab til den høyeste etiske standard, og vi vil håndtere og kommunisere i tråd med dette etter hvert som det kommer mer informasjon».

Pantanos siste seier kom i mars i fjor. Da snøt han Vegard Stake Laengen for en etappetriumf i Catalonia rundt. I to sesonger var colombianeren på lag med Sondre Holst Enger i IAM. Også Laengen var i en periode en del av stallen med Pantano.

Ny østerriksk syklist innrømmer doping

En ny toppidrettsutøver innrømmer doping i kjølvannet av dopingskandalen i Seefeld. Denne gangen er det den østerrikske rytteren Georg Preidler.

Continue reading «Ny østerriksk syklist innrømmer doping»

Østerriksk rytter pågrepet og innrømmer bloddoping

Dopingsaken som rystet Seefeld-VM eskalerer. Den østerrikske proffsyklisten Stefan Denifl (avbildet) innrømmer bloddoping.

Statsadvokaten i Innsbruck bekrefter overfor den østerrikske statskanalen ORF at syklisten har innrømmet å ha dopet seg med sitt eget blod.

Avisen Kronen Zeitung og flere østerrikske medier opplyser at proffsykling ble arrestert fredag, men ble løslatt etter å ha innrømmet bloddopingen.

Saken har en klar sammenheng med den som har rystet ski-VM i Seefeld. Pågripelsen av 31-årigen Denifl er et resultat av etterforskningen som ble startet etter en omfattende razzia i VM-byen. Den endte med at ni personer ble arrestert. Fem av dem var langrennsløpere som innrømmet bruk av bloddoping.

Tidligere Hushovd-lagkamerat

Nyheten kommer dager razziaen i Seefeld, hvor to østerrikere var blant de fem dopingtatte utøverne. Den ene, Max Hauke, ble tatt på fersken med en sprøyte i armen.

Nå er det derimot et annet toppidrettsmiljø som rammes av dopingskandalen. Proffsyklist Denifl var lagkamerat med Thor Hushovd i 2010. Han har også vært lagkamerat med Vegard Stake Laengen, Sondre Holst Enger og Gabriel Rasch.

– Han var en veldig god syklist på sitt beste, men slet med å få kontrakt. Da blir man fort desperat og da gjør man jo desperate ting, sier Hushovd til TV 2.

Denifl vant den 17. etappen av Vuelta a España i 2017. Han har de siste sesongene syklet for Aqua Blue Sport.

Arrestert lege

Den tyske legen Mark Schmidt pekes på som hovedmannen bak dopingnettverket som ble avslørt i Seefeld. Schmidt skal ha oppbevart opp mot 50 blodposer i flere spesialfrysere i en egen garasje i nærheten av sitt hjem i Erfurt. Han risikerer ti års fengsel dersom han blir kjent skyldig.

Det er ventet at dopingsaken vil eskalerende ytterligere når DNA-resultatene fra posene blir klare. Kronen Zeitung skriver at utøvere fra en rekke idrettsmiljøer har vært kunder hos den tyske legen, som skal være villig til å legge kortene på bordet.

Den østerrikske langrennsløperen Johannes Dürrs uttalelser i et tysk dokumentarprogram i januar kan ha bidratt til etterforskningen som resulterte i razziaen i Seefeld. Dürr ble avslørt for EPO under OL i Sotsji i 2014.

Dopingskandalen i Seefeld-VM gjorde at Trond Nystad sa opp sin stilling som langrennskoordinator i Østerrikes skiforbund.

Stor oversikt: Disse sportene hadde flest dopingsaker i 2018

Ifølge en oversikt publisert av MPCC (se tabeller nederst) kan sykkelfansen med glede registrere at sporten deres ikke rangeres i toppen hva gjelder doping- og korrupsjonssaker. På sin 13.plass ligger sykkelsporten et godt stykke bak de amerikanske sportene, friidrett, fotball og rugby ifølge barometeret satt sammen av antidopingorganisasjonen.

Dette er femte året på rad at MPCC publiserer oversikten som regner med saker som er blitt offentliggjort av de ulike forbundene eller media. Det er kun sakene som omhandler profesjonelle utøvere som tas med i beregningen.

– Med 17 saker på tvers av alle disipliner, er antall saker (i sykkelsporten) i bunn og grunn det samme som de senere år, skriver MPCC i en pressemelding.

– Seks saker omhandler WorldTour og prokontinentallag, det er to færre enn i fjor, men likevel tre flere enn 2016.

– Hva gjelder landeveissyklingen, har det de siste fem årene alltid vært i overkant av ti saker årlig.

Dette er første året MPCC også har registert korrupsjonssaker.

– Det er imidlertid med stor glede at vi ikke registerer noen korrupsjonssaker i (sykkelsporten). Det er så klart ikke like mye penger på spill, spesielt hva gjelder betting. I fotball eller cricket derimot, er dette mye mer sentralt.

Oversikten til MPCC identifiserer USA, Russland og India som landene hvor korrupsjon er mest utbredt.

UCI forbyr bruk av tramadol fra mars

Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) forbyr det smertestillende stoffet tramadol med virkning fra 1. mars. Bruk straffes med inntil ni måneders utelukkelse.

Det opplyser forbundet i en pressemelding.

Den syntetiske opioiden tramadol er lett tilgjengelig på internett og står foreløpig ikke på Verdens antidopingbyrås (WADAs) forbudsliste. Forbud mot bruk av tramadol i sykkelsportene var blant valgløftene til David Lappartient som i Bergen i 2017 ble valgt til UCI-president.

UCI melder at første gangs brudd på forbudet vil bety utelukkelse fra ett ritt og en bot. Annen gangs brudd medfører fem måneders utelukkelse, tredje gang straffes med ni måneder.

Ved flere positive prøver i samme lag kan også laget bli bøtelagt eller utestengt.

– Forbudet er ment å ivareta rytternes helse og sikkerhet i lys av bivirkningene av stoffet. Dette gjelder alle sykkelsportens disipliner og kategorier, heter det fra UCI.

– Bruk av tramadol kan ha to typer bivirkning: For det første kvalme, søvnighet og konsentrasjonssvikt, som kan medføre velt eller sammenstøt under sykling. For det andre er det fare for gradvis sterkere avhengighet av stoffet.

Tramadol brukes i stor utstrekning av syklister, noe som understrekes av WADAs overvåking av forekomsten av ulike stoffer i dopingprøver. I 2017 viste det seg at 4,4 prosent av syklisters dopingprøver innhentet i forbindelse med ritt viste spor av tramadol.

Hele 68 prosent av urinprøver som inneholdt spor av tramadol, innhentet i 35 ulike idretter, stammet fra syklister.

Når testingen begynner i mars, vil det skje ved at en dråpe blod innhentes fra fingertuppen.

Organisasjonen «Mouvement pour un cyclisme credible» (Bevegelsen for troverdig sykkelsport) ønsket forbudet velkommen.

– MPCC er glad for å se at UCI har tatt ledelsen i dette spørsmålet og har funnet en løsning selv om WADA ikke har villet gjøre noe, heter det i en uttalelse fra organisasjonen.