Sven Erik Bystrøm bekreftet klar for Tour de France

UAE-sjef Joxean Maxtin bekrefter at Sven Erik Bystrøm skal delta i årets Tour de France. Alexander Kristoff ble tatt ut for to uker siden.

Maxtin bekrefter uttaket overfor italienske  Tuttobici , melder  procycling.no.

For to uker siden ble det kjent at Kristoff, Fabio Aru, Tadej Pogacar, Davide Formolo og David de la Cruz var tatt ut. Lagsjefen bekrefter nå at de siste plassene går til Bystrøm, Jan Polanc og Marco Marcato.

Bystrøm debuterte i Tour de France i fjor med en 110.-plass i sammendraget. 28-åringen ble nummer 20 på avslutningsetappen.

Kristoff, som har tre etappeseire i rittet, skulle egentlig prioritere Giro d’Italia, men koronapandemien endret planene. Han har til sammen syklet rittet sju ganger.

Den utsatte utgaven av verdens mest prestisjetunge sykkelritt starter i Nice 29. august og varer til 20. september.

«Det er sykling, ikke rakettforskning»

«Du må sykle så mye eller så lite som mulig, så langt eller så kort du føler for. Men du må sykle.» Sykkelsportens språk har alltid vært rikt og blomstrende. Spekket med særegne ordtak, obskure vendinger, minneverdige munnhell og kloke visdomsord. Fra Eddy Merckx sitt velmente råd, til Johan Kaggestads rosende karakteristikk av Fabian Cancellaras aerodynamiske tempostilling – beskrivelsene av syklingen er like grunnleggende som selve akten, og den lingvistiske jungelen like frodig som kaotisk.

Et av mine favoritt-sitat tilhører Thomas Voeckler, den franske baroudeuren som sjeldent satt stille i feltet. «Jeg foretrekker å se en rytter angripe åtte ganger, for så å vinne på det niende. Den holdningen gir sykkelsporten et godt image». Vanskelig å være uenig. Sitatet sier så mye om hvilke verdier Voeckler hadde som rytter, og de vanskelige rammene som kringsatte hans karriere. Jens Voigt var en liknende type som Voeckler. «Jeg får betalt for å påføre andre smerte; hvor bra er ikke det?» Enig.

Rivalisering mellom de store har alltid avlet gullkorn. For eksempel en lykkelig uvitende Gino Bartali etter sitt første møte med Fausto Coppi: «Coppi? Fyren er jo tynn som en asparges? Han mangler ikke djervhet, det skal han ha, men han virker jo ganske skjør» Historien viste noe annet.

Lance Armstrong hadde ingen rivaler, var på ingen måte en verdig vinner, og som regel opptatt av seg selv i et sjeldent innsiktsfullt øyeblikk: «Hvis det faktisk eksisterte en gud, så hadde jeg jo hatt to baller.»

Beskrivelsene av sykkelsporten er mange. Forfatteren Paul Fournel fanget både mye av det estetiske og det kommersielle da han beskrev spurterne: «Han løfter hodet og deretter armene i en vakker utfoldelse som likner å fly. I seiersøyeblikket, lyser han styrke, smiler og viser frem logoene på trøyen på perfekt vis. Spurteren er jammen meg en god selger».

«Det finnes ingen ritt, bare lotteri,» sa Jacques Anquetil. Selv synes jeg den legendariske sportsdirektøren Jean de Garibaldy fanget kvintessensen ganske godt da han sa: «Sykling er ikke et spill, det er en sport. Tøff, hard og sympatiløs. Man spiller fotball, tennis eller hockey. Man spiller ikke sykling.»

Peter Sagan er kanskje mindre raus med ordene, men ofte genial sin infantilisme, lekenhet og lakoniske utspill: «Oppover, så nedover. Det liker jeg.» Eller om sin egen seiersfrekvens: «Jeg liker jo Forrest Gump. Da han fikk beskjed om å løpe, så løp han. Når jeg får beskjed om å vinne, så vinner jeg.»

Det enkle er ofte det beste. For som Jens Voigt en gang sa: «Det er sykling, ikke rakettforskning».

Kristoff slipper Sagan-konkurranse i Flandern og Roubaix

Alexander Kristoff behøver ikke bekymre seg for at seiersmaskinen Peter Sagen blir vond å hanskes med i Flandern rundt og Paris-Roubaix.

Tirsdag bekreftet nemlig den slovakiske sykkelstjernen at han ikke blir å se på startstreken i 2020-utgaven av de to monumentene. I stedet skal Sagan forsøke seg både i Tour de France og Giro d’Italia.

Kristoff har på sin side bekreftet at Flandern rundt og Paris-Roubaix blir to viktige mål for ham denne høsten. Rittene går henholdsvis 18. og 25. oktober.

Sagan vant Flandern rundt i 2016, og for to år siden krysset han målstreken først på velodromen i Roubaix.

I høst skal han i stedet bruke kreftene på å vinne den grønne poengtrøya i Tour de France for åttende gang. Det er slovakens hovedmål. Rittet i Frankrike går fra 29. august til 20. september. 13 dager etter målgangen på Champs-Élysées starter Giroen.

– Jeg lovet dem (Giro-ledelsen) å starte før datoene ble endret, og jeg ville virkelig overholde det løftet, sa Sagan tirsdag.

Han sykler treukersrittet i Italia for aller første gang i karrieren.

Alexander Kristoff skal også sykle Tour de France, men dropper de øvrige Grand Tour-rittene.

Dette er forskjellene mellom norsk og italiensk kjørestil

Nå som det er bestemt at rittene i Italia starter opp igjen litt ut i juli. Laget mitt, Zappi Racing Team, skal tilbake i aksjon med UCI-rittet GP Poggiana 9. august. Så jeg sitter egentlig bare og venter på at regjeringen her hjemme skal lette nok på reiserådene til at jeg kan sette meg på flyet tilbake.

I teorien kunne jeg gjort dette ganske snart, men da uten gyldig reiseforsikring. Dette er noe som er ganske uaktuelt når man som syklist ikke vet hva venter rundt neste sving. Bokstavelig talt. Derfor tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om hva som venter når jeg omsider kan reise tilbake.

Forskjellene mellom den italienske og norske kjørestilen er mange. Det er hvertfall det som er min erfaring med nasjonale ritt i begge landene. I Norgescupen blir det ofte kjørt hardt hele veien mens ryttere skaller av fra halen, mens i de italienske rittene skaller ryttere av fra front og tar de første plassene.

Det positive med å være hjemme i Bergen er at det er det fineste stedet å sykle. Noen ganger slipper vi til og med regn

I de italienske rittene er det tydelig at alle på startstreken, enten de er italiensk, russisk, spansk eller slovensk har blitt oppfostret på at det eneste som gjelder er å vinne. Om de ikke vinner, har ikke familien mulighet til å gi dem en sjanse. Dette er noe de tar med seg hele veien til U23- og seniorklassen.

Samtlige stiller til start med et mål for øyet. Det er ikke å ha så høy snittwatt som mulig. Med de enorme mengdene sykkelritt som finnes i Italia helt fra 10-årsklassen og oppover, er mange av dem vant til å vinne og å være en notorisk vinner i de aldersbestemte klassene er ofte det eneste gyldige kriteriet for å komme inn på et av de mange kontinentallagene. Her bryr ingen seg om du hadde 400 i snittwatt gjennom hele rittet. Det eneste de er interessert i er sluttplasseringen din.

Man kan kanskje tro at kravet om gode resultater det vil lønne seg å sykle offensivt og komme seg i tidlige brudd. Det er så klart bedre enn å sitte i feltet og komme inn til en 30. plass, men sannsynligvis vil ingen løfte så mye som et øyebryn med mindre du i hvertfall vinner noen innlagte spurter. Bruddene blir som regel kjørt inn med et godt stykke. Igjen til mål og da er det bare å feste setebeltet. Det er alltid et par ryttere som alle vet hvem er, disse sykler som regel for Colpack, Zalf eller Sangemini. Dette er lagene som, som regel, kan velge og vrake de største talentene.

Som jeg nevnte tidligere er det ingen som stiller til start bare fordi de syns det er gøy eller kult å sykle ritt. Lagkonkurransen i den italienske cupen er ekstremt viktig for alle lagene, og spesielt for sportsdirektørene, som i de fleste tilfellene er tidligere proffer. Derfor er det overraskelser i omtrent hvert eneste ritt. Klart man for sine mistanker om det ene og det andre, men det endrer ikke det faktum at seier er det eneste som teller.

«O Vestland, O Vestland»

Om man tar for seg et typisk italiensk ritt, blir det kjørt mer som et proffritt enn det man gjerne ser i Norgescupen, hvor det bare blir trøkket hele veien til mål. Et tidlig brudd kommer av gårde ganske lett, men får ofte ikke mer enn maks 2 minutter. Siden de fleste rittene går i rundløyper med minst en bakke på 5-10 minutter skalles det jevnt og trutt av hele veien både i bruddet og feltet. Med 50 kilometer igjen starter finalen. Da sender de beste lagene ut ryttere og om man klarer å holde følge med første gruppen da er man sikret en god plassering.

Jeg sa tidligere at seier er det eneste som teller, men om man som klubbrytter får en 15-plass i et UCI-ritt er det klart det blir lagt merke til, ikke minst på CVen.

Virtuell opptur

Tatt i betraktning at jeg også vil ha litt personlig PR gjennom disse innleggene, tenkte jeg å gi en liten oppdatering på hve jeg har gjort i det siste.

I april lanserte SEG Racing Academy en egen virtuell rittserie som besto av 3 «endagsritt» og et tredagers etapperitt på plattformen RGT.

Etter en god dose tekniske problemer i de første rittene, som førte til at etapperittet ble utsatt, var det forrige uke endelig klart for etapperittet. Dette besto av et flatt kriteriumsritt i Borrego Springs i USA, en 4,1-kilometersrunde i Belgia hvor Paterberg skulle forseres 10 ganger før det hele kulminerte i en forrykende etappe opp Mont Ventoux.

Stort sett hele SEG Racing Academy stilte til start, det samme gjorde ryttere fra diverse andre kontinentallag og landslag. Dette gjorde at motivasjonen var betydelig større enn før et vanlig kveldsritt på Zwift, som jeg har kjørt noen av den siste tiden. Fordelen av å ligge på hjul er mye større i RGT enn på Zwift, så her gikk jeg all-in for å ha så lav snittwatt som mulig på den første etappen. Dette gikk stort sett som smurt og jeg spurtet inn til en 7. plass. Beste norske rytter og bare slått av ryttere jeg visste hvem var.

Jeg innrømmer glatt at det var en motivasjonsboost av de sjeldne, til tross for at det var på internett istedenfor på veien. På rittets andre etappe kom jeg derimot ned igjen på jorden relativt raskt. Allerede etter den første gangen opp Paterberg, som med sine drøye 12% i gjennomsnittsstigning er en av de bratteste i Flandern rundt, kjente jeg at dette kom til å bli forferdelig seigt. Jeg mistet teten, jeg mistet gruppe 2, internettet fusket litt og til slutt var veien til dusjen altfor kort.

Det var mitt tredje virtuelle ritt på 5 dager, hvorav alle startet klokken 19 eller senere. Treneren hørte mine bønner og lot meg sykle en god langtur ute i frisk luft dagen etterpå, istedenfor å knekke meg oppover Mont Ventoux sine 1600 høydemeter.

For Zappi sin del var for øvrig en kjempesuksess og vi endte opp med seier på den andre etappen, 2. plass på Mont Ventoux og 3. plass sammenlagt. Ja det er bare et virtuelt ritt, men det er også det eneste vi har akkurat nå.

Greipel fortsetter til over 40

Den tyske veteranen André Greipel har fått forlenget kontrakten med laget Israel Start-Up Nation til over 2022-sesongen.

Dermed vil Greipel som fyller 38 år i juli passere 40 år før kontrakten går ut. Sprinteren har vunnet etapper i alle de store etapperittene og elleve alene i Tour de France. Tre ganger har han endt som toer i kampen om den grønne trøyen.

– André Greipel vil fortsette sin flotte karriere med Israel Start-Up Nation-laget,… langt over hans 40. fødselsdag, heter det i pressemeldingen fra laget.

Hans siste start var i Cadel Evens-rittet i Australia 2. februar før koronapandemien satte en stopper for all internasjonal sykling. Flere av de profesjonelle worldtourlagene har slitt økonomisk.

Den internasjonale syklingen skal etter planen restartes 1. august med rittet Strade Bianche i Italia.

Emilie Moberg: Karrieren uten en «Gjert»

I en sesong lammet av pandemi, restriksjon og usikkerhet, har Emilie Moberg oppdaget nye sider ved seg selv og blitt tryggere på livet etter sykkelkarrieren. Men først kommer VM i Belgia.

«Det føltes helt feil å ta bussen bort til Gardermoen. Du satt og så på nyhetene, og tenkte ’hvorfor er jeg her?’ Det kommer jo ikke til å bli noe.»

Den 12. mars var Emilie Moberg på vei til Nederland. Der skulle hun sykle Ronde van Drenthe, tre dager senere. Covid-19-pandemien hadde allerede sørget for flere avlyste ritt, men på daværende tidspunkt var det fremdeles planlagt at rittet skulle gå som normalt.

«Venninnene mine ringte meg, og sa ’jeg tror ikke du skal reise, for du kommer ikke hjem igjen, de kommer til å stenge hele Gardermoen.’ Jeg stod ved ombordstigningen og tenkte ’skal jeg gå om bord eller ikke? Nei, så ille blir det vel ikke’.»

Moberg møter Sykkelmagasinet i vårsola utenfor Odeon kino på Storo i Oslo. Situasjonen utviklet seg raskt i løpet av disse dagene i mars, og da hun landet på Schiphol flyplass i Amsterdam var det med et drøss av meldinger på telefonen. Statsminister Erna Solberg hadde på en pressekonferanse varslet «de mest inngripende tiltakene vi hatt i fredstid i Norge». Foreløpig var det derimot fremdeles ikke noe nytt fra den nederlandske rittarrangøren. Det tok imidlertid ikke lang tid fra Moberg hadde blitt plukket opp av en nederlandsk venninne på flyplassen, før den endelig beskjeden kom.

«Etter 20 minutter hører vi på radioen at alt av kultur- og idrettsarrangementer er avlyst frem til 1. april,» husker Moberg. «Vi kjørte til hotellet og sa hei, og så tok jeg med en bag hjem med litt tøy og slikt, i tilfelle det ble en stund til jeg skulle se dem igjen. Jeg fikk booket om flyet og dratt hjem samme kveld – og det er det siste jeg har sett av sykkelritt og lagvenninner egentlig,» sier Moberg.

Det «vanlige» livet

Den reviderte UCI-kalenderen ble presentert i mai. Håpet nå er en planlagt oppstart i løpet av juli og WorldTour-start i august. Hvor mye av den planen som blir mulig å gjennomføre, gjenstår å se. Ingen vet egentlig hvordan verden ser ut når den tid kommer.

I tillegg til å teste seg selv på trening, har derfor «virtuelle ritt» etter hvert blitt et hyppig brukt verktøy for å få et snev av konkurranseelement i en ellers unormal hverdag for mange ryttere.

«Jeg trodde jo heller aldri jeg skulle kjøre Zwift-ritt,» innrømmer Moberg «men så ble laget sponset nå i vår, og vi kjørte ritt for noen uker siden. Da måtte jeg jo være med. Det var jo sykt kult, fordi det var noe som skjedde. Det var noe vi gjorde sammen med laget, og det var en ekte konkurranse. Selv om jeg ikke er kjempefan av Zwift, så var det plutselig gøy, fordi du ikke har noe annet. Hæ, sitter jeg her og sier at jeg synes det var kult? Men det var en konkurranse da, og det var deilig,» sier hun med en smittende latter.

Har hun blitt frelst av Zwift?

«Jeg har ikke blitt frelst. Jeg synes det er så deilig å sykle ute, og det slår Zwift uansett. Men jeg må innrømme at rittene er gøy, og så er det veldig bra trening.»

Laget hennes, det fargerike kontinentallaget Drops, bruker Zwift til å gjennomføre ukentlige treningsturer sammen. Samtidig arrangeres ukentlige lagmøter for å holde rytterne informert om situasjonen videre. Likevel er det naturligvis rytterne selv som må styre det meste av hverdagen sin, og uten ritt er det en ganske annerledes hverdag.

«Det er den største forskjellen, at man ikke reiser og er hjemme hele tiden. Man har virkelig fått testet det vanlige livet, og det går overraskende bra,» sier Halden-kvinnen. «Jeg tenker at det skal gå fint etter karrieren, men jeg kjenner jeg blir rastløs av å bo på ett sted lenge. Jeg har en kjæreste som bor i Asker, så vi har byttet litt på å bo her (i Oslo), i Asker og i Halden – for å få litt miljøskifte. Man merker at det er rart at det ikke er slik at man skal til Frankrike eller Belgia til helga, men det samme uke etter uke. Jeg tror kanskje jeg må ha en jobb hvor jeg reiser litt når jeg er ferdig, for jeg tror jeg blir rastløs.»

Moberg er kjæreste med Jo Sondre Solhaug, en av Norges beste padlere. Med hver sin hektiske idrettshverdag, har de normalt sett ikke vært sammen i så lange perioder som nå.

«Det ble en veldig annerledes vår enn hva vi hadde sett for oss. Han var i USA da dette skjedde, og jeg hadde ikke sett ham på seks uker. Så skulle han egentlig bare være hjemme i fem dager, før han skulle reise videre og være borte i fem uker igjen. Jeg hadde sett for meg en vinter og vår hvor jeg nesten ikke så ham, men så endte vi opp med å se hverandre i åtte uker. Så jeg har fått testet ut det å se hverandre over lang tid også, og det går bra,» sier hun humrende.

Snart slutt

Moberg fyller 29 år i sommer, og med 30-årene snikende rundt hjørnet har hun et visst perspektiv på den videre karrieren, utdanning, kommende yrkesvei og familieliv.

«Jeg har vel egentlig sagt at neste år er det siste året jeg skal satse fullt. Jeg har veldig lyst til å satse frem mot VM i Belgia neste år, og kanskje avslutte karrieren med det. Det er målet mitt, å bli tatt ut til å kjøre VM. Jeg har holdt på i ti år nå, og synes jo fortsatt det er gøy. Jeg blir 30 år neste år, så det er kanskje greit å få den masteren i boks og begynne å tjene litt penger da. Jeg tror jeg kunne holdt på i lang tid, men det er så mye annet jeg kjenner at jeg har lyst til å gjøre,» sier Moberg og utdyper:

«Jeg har først lyst til å bli ferdig med den masteren i klinisk ernæring. Det kan godt være at jeg har lyst til å fortsette innenfor idretten, for jeg har jo i hvert fall mye erfaring. Så har jeg lyst på familie en gang også, og det er ikke så lurt å vente til man er 50,» sier hun med et stort smil.

At mulighetene knuses under vekten av pandemien, betyr noe annet for en lovende neo-pro enn for Moberg som nærmer seg karriere-punktum. Den påtvungne ritt-pausen har i det minste gitt tid for ettertanke og kontemplering av andre muligheter i fremtiden – og i nærområdet.

«Det er kjipt at dette året forsvinner litt. Jeg håper vi kan få en god høst, men det blir jo likevel ikke den sesongen jeg hadde sett for meg,» sier Moberg. «Det er noe annet når man er 20 år, og har all fremtid foran seg. Det er litt kjipt, men det kommer en ny sesong neste år, som jeg tror skal bli bra. Men jeg har tenkt at hvis det kommer en velodrom på Asker, så hadde det vært gøy å prøve litt på banen. Det har ikke vært aktuelt tidligere, siden jeg har ønsket å satse på landeveien, men hvis det er mulig å kombinere med masterskrivingen, så hadde det vært gøy,» sier hun.

Moberg har tross alt en allsidig sykkelbakgrunn. Hun drev aktivt med langrenn i ungdomsårene. Som junior ble hun slått med rundt tre minutter over fem kilometer av de to relativt habile langrennsløperne Ragnhild Haga og Heidi Weng. Hun hevdet seg også i vintertriatlon, med to stafettgull og en individuell sølvmedalje i junior-VM.

«Jeg drev vel med terrengsykling, landeveissykling, langrenn og litt vintertriatlon da jeg var junior, og jeg visste ikke helt hva jeg ville satse på. Da satset jeg kanskje like mye på alt, men sykkel har nok alltid vært første prioritet fordi jeg kommer fra Halden. Der er det ikke så veldig mye snø. Vi har en kunstløype på 500 meter. Den jeg har gått mange runder i, men jeg så nok aldri for meg at jeg skulle bli verdensmester på ski. Det var nok alltid sykkel, men det var ikke noe bevisst valg da jeg var ung. Da hadde jeg bare lyst til å teste alt og se hva man kunne bli god i. Etter hvert så jeg at jeg hadde mer talent for syklingen, og det var litt enklere å satse på sykling i Halden enn langrenn. Hitec kom jo også inn da jeg var junior, og sa at de ville ha meg med. Da var det veldig enkelt å velge landeveien,» sier hun.

Gode prestasjoner gjorde at hun allerede som førsteårssenior fikk sjansen til å kjøre VM i Australia i 2010. Året etter, kom også de første UCI-seirene og hun hadde nok kunne luktet på en topp ti-plassering i VM om hun ikke hadde veltet fra hjulet til gullvinner Giorgia Bronzini på de siste kilometerne. Kurven pekte videre oppover med OL-deltakelse i 2012, bare 21 år gammel, og hun har nå i en årrekke vært blant Norges beste syklister.

Til tross for det, og at hun i åtte år var en del av Team Hitec Products, har hun aldri klart å dra i land NM-gullet på fellesstart.

«Ja, jeg har jo prøvd noen ganger. Jeg har bronse og sølv, men har aldri fått det gullet. Det er mye på grunn at jeg har vært på Hitec, og taktikken til (teamsjef) Karl Lima har vært den samme hvert år. Det er å få av gårde én i brudd alene, for da er vi sikret gullet. Jeg som spurter kan jo også forsøke meg, men det er jo ingen som vil kjøre med meg, og jeg er jo heller ingen tempospesialist som kjører fra de andre. Det er ikke slik jeg vinner ritt, jeg vil helst ha en mindre gruppe å spurte fra. Så da har vi stort sett slitt ut de andre frem til en Hitec-rytter kan gå alene. Det er fortjent det, men jeg har aldri vært den ene som har kommet alene. Kanskje ikke Karl Lima har tro på at jeg kan vinne en spurt i en gruppe. Jeg tror mest av alt at han er kjempenervøs for å mislykkes i NM, så da må man kjøre den taktikken hver eneste gang,» sier hun med glimt i øyet.

Hitec kan vise til gull i åtte av de siste ti NM-utgavene og hvert år siden 2015. Taktikken har åpenbart fungert bra, og som Virtu-rytter i 2018 og 2019 og nå Drops-rytter, har det blitt enda vanskeligere for Moberg. Selv om hun skulle legge opp uten NM-gullet, kan hun se tilbake på en karriere med mange høydepunkt.

Den første seieren i Trophée d’Or Féminin, OL-deltakelsen, VM i Bergen i 2017, Ladies Tour of Norway på hjemmebane i Halden og etappeseieren i Healthy Ageing Tour, etter strålende lagarbeid, foran Lucinda Brand og verdensmester Amalie Dideriksen er noe av det hun selv fremhever.

«Den første gangen jeg vant et UCI-ritt, er det kanskje sterkeste minnet. Jeg var i brudd hele dagen. Vi var fem stykker, og det var ganske store stjerner i bruddet, men det var ingen som visste hvem jeg var. Så hadde jeg en god spurt på slutten og slo alle sammen.»

«Jeg hadde vanskelig for å tro det som skjedde, og da jeg ringte hjem til pappa sa han ’slutt og tull’. Han trodde ikke på det en gang, så det ble jo en opplevelse man husker,» sier Moberg om etappeseieren foran Chantal van den Broek-Blaak og Loes Gunnewijk.

Kvinnesyklingen fremtid

I løpet av de siste ti årene har Moberg tatt del i den store utviklingen av kvinnesyklingen, både i Norge og internasjonalt. Her til lands har man også fått etablert Ladies Tour of Norway, Norges eneste WorldTour-ritt, ledet av Emilies far, Roy Moberg. Et toppritt på norsk jord er på ingen måte ubetydelig bemerker Moberg.

Med Emilies resultater internasjonalt og farens arrangørrolle i Ladies Tour, har Moberg-familien betydd mye for norsk kvinnesykling.

«Jeg tror det har vært kjempebra for damesyklingen i Norge, for det startet jo som et ritt hvor klubblagene kunne være med og møte Marianne Vos. Da var det mange som fikk kjenne på nivået, og jeg husker en hendelse fra én av de tøffeste bakkene i rittet: Der var det en klubbrytter som, i hvert fall i starten av bakken, satt ved siden av Marianne Vos. Etterpå sa hun: ’Fy fader, nå skjønner jeg nivåforskjellen. Der satt jeg og dunket alt jeg kunne, og så kom Marianne Vos opp på siden og spiste en brødskive’. Du får kjenne på nivået da, og unge kan jo også se det på TV. Jeg tror absolutt det har vært med på å fremme kvinnesyklingen i Norge, og en viktig motivasjon for rytterne,» sier hun.

Moberg er klar på at hun nok ikke hadde vært syklist, uten støtte fra foreldrene, Roy og Gry.

«Jeg tror alle damesyklister, i hvert fall i Norge, er avhengig av støttespillere. Mamma og pappa har alltid vært veldig støttende til at jeg har syklet, men det er nesten så jeg noen ganger har tenkt at de kunne ’pushet’ meg hardere. Det har alltid vært slik at det er jeg som skal ha lyst til det, så det er ikke noe ’Gjert’, sier hun, med referanse til Norges kanskje mest kjente trener-pappa. 

Selv om det har vært mange oppturer, har det naturligvis i løpet av karrieren også vært noen mindre gode perioder. Det fikk hun virkelig kjenne på etter at hun pådro seg en hjernerystelse i Prudential RideLondon Classic i 2018.

«Jeg hadde aldri hatt hjernerystelse før, så jeg visste ikke hvordan man reagerte på det. Jeg visste jo at jeg hadde slått hodet hardt, for jeg så på videoen at jeg krasjet med hodet først i 60 kilometer i timen og hjelmen var helt rød på grunn av den røde asfalten i London. Etterpå fikk jeg kjenne at det ikke var det som skulle. Det tok lang tid å komme tilbake, og det var det som var frustrerende. Man visste ikke omfanget, og jeg hadde vondt i hodet i tre måneder. Da tenkte jeg: ’Blir jeg bra igjen? Kanskje jeg aldri kan kjøre sykkelritt igjen?’ Så gikk det heldigvis over på vinteren, men så krasjet jeg igjen i mars i fjor. Da fikk jeg et tilbakeslag. Det snakket jeg ikke så mye om, men da var jeg ute av konkurranse i én måned. Da var det enda verre psykisk. Da tenkte jeg: ’Er det tilbake igjen? Kanskje jeg har kjørt mitt siste sykkelritt.’ Det er ikke som å knekke et bein og så kan du vente i seks uker.»

Frykten for velt og skader er dessverre til tider en yrkesmessig farsott for profesjonelle syklister, og en følelse man må lære seg å konkurrere med i visse perioder, sier Moberg.

«Jeg hadde det litt av og på noen ganger, rett etter at det hadde skjedd. Nå tenker jeg ikke på det lengre, og det er skikkelig deilig. Du er jo redd for det, når du har så mye vondt. Men etter at du har hatt det, så setter du også mye mer pris på det å være frisk igjen. Ladies Tour i fjor var jo bare sykt gøy, fordi jeg visste jeg ikke kunne være med året før på grunn av skaden (Moberg måtte bryte etter den første etappen i 2018). Man setter mer pris på det.»

Hva 2020 bringer, vet de færreste akkurat nå. Med 2021 ikke langt unna, har Moberg også noen tanker om det som kan bli hennes siste sesong og ambisjonene i VM i Belgia.

«Jeg synes vi skal ha som mål å ta medalje med det norske landslaget. Det er mange som kan gjøre det bra der.»

«Deg selv inkludert?»

«Ja, jeg mener vi har et godt nok lag til å klare det,» sier hun, og lar ordene henge i noen sekunder.

«Hvis det blir noe VM neste år da. Vi får håpe det blir som normalt neste år.» 

Hagen forhandler med nytt lag

Carl Fredrik Hagen skaffet seg for alvor et navn i internasjonal sykkelsport under Vuelta a España i fjor. Nå kan et lagbytte være på trappene.

Til TV 2 bekrefter Hagen at interessen rundt ham er stor.

– Vi er i konkrete forhandlinger med ett lag, og det er stor interesse fra et annet lag også. Begge lagene er på World Tour-nivå, sier Oppegård-gutten til kanalen.

Hvilke lag det dreier seg om, vil ikke sykkelprofilen ut med. Han bekrefter derimot at det ikke er utelukket at han fortsetter hos sin nåværende arbeidsgiver Lotto Soudal.

Hagen kaller det «50/50» om han bytter lag eller blir værende.

– Det spørs hva Lotto Soudal ønsker å satse på. Jeg må høre hva som blir planen til laget. Det viktigste er å være i et lag man er ønsket i. Helst vil jeg være i et lag hvor jeg er litt hjelperytter, men samtidig har en fri rolle, sier han.

Sykkelprofilen har ikke satt noen tidsfrist for når en kontrakt fra og med 2021-sesongen må være signert, men ønsker ikke å vente for lenge.

28 år gamle Hagen overrasket de aller fleste da han tråkket inn til en historisk åttendeplass sammenlagt i Vuelta a España i fjor.

Kristoff bekreftet klar for Tour de France

Alexander Kristoffs arbeidsgiver bekrefter denne ukenS at nordmannen er del av UAE-laget til årets Tour de France.

Den utsatte utgaven av verdens mest prestisjetunge sykkelritt starter i Nice 29. august og varer til 20. september. Der blir altså Kristoff å se. Han får med seg Fabio Aru, Tadej Pogacar, Davide Formolo og David de la Cruz på UAE-laget.

Foreløpig er det kjernen i troppen  som er offentliggjort. Ytterligere ryttere vil få klarsignal senere.

Situasjonen snudd

Kristoff hadde i utgangspunkt ingen planer om å sykle årets Tour de France. I stedet skulle den norske stjernen prøve seg i Giro’Italia. Viruspandemien har imidlertid snudd opp ned på alle planer.

Dermed blir Kristoff på ny å finne i Tour-startfeltet. 32-åringen, som nylig ble pappa til tvillinger, har tatt tre etappeseirer i det prestisjetunge rittet. Den siste av dem kom i 2018.

Nylig bekreftet Kristoff til  TV 2 at han etter planen skal kjøre fire ritt før årets Tour. Det første blir etter alle solemerker Vuelta a Burgos i Spania 28. juli til 1. august.

Deretter er rogalendingen på start i et endagsritt i Spania 2. august, før Criterium de Dauphine går av stabelen i Frankrike fra 12. til 16. august. Klassikeren Milano-Sanremo 22. august blir siste oppkjøring til Tour de France.

Travel høst

Kristoff skal også sykle de fleste belgiske vårrittene som denne gangen er lagt til oktober. Fra 6. oktober går det i ett med blant annet storrittene Gent-Wevelgem (11/10), Flandern rundt (18/10) og Paris-Roubaix (25/10).

Verdens beste syklister står foran en uvanlig travel høst. Vårens og sommerens mange utsatte ritt har noe nær alle fått ny plassering på kalenderen.

Sven Erik Bystrøm og Vegard Stake Laengen er i likhet med Kristoff del av rytterstallen til UAE. Ingen av dem er med i uttakene som ble offentliggjort onsdag

Borgli forlenget med fransk storlag

Den norske WorldTour-rytteren Stine Borgli har forlenget kontrakten sin med det franske profflaget FDJ med to år.

Franske FDJ Nouvelle Aquitaine Futuroscope er et worldtourlag, og Sandnes-kvinnen har forlenget sin kontrakt til ut 2022-sesongen. Det er muligheter om ytterligere forlengelse.

– Det gir trygghet rundt satsingen for Stine på det høyeste nivå innen kvinne sykling, heter det i en pressemelding fra Team Stine Borgli.

Det franske laget satser stort de neste årene og har store planer for Borgli i store ritt som eksempelvis kvinnenes Tour de France og klassikerne.

Borgli har benyttet koronatiden godt med mye trening og planlegging for nye store mesterskap.

Ladies Tour of Norway utsatt til 2021

Ladies Tour of Norway er utsatt til 2021 som følge av restriksjonene rundt koronaviruset. Det kommer fram i en pressemelding. 

Mens mennenes utgave av Tour of Norway ble avlyst i 2020 grunnet dårlig økonomi, ble det torsdag bestemt at Ladies Tour of Norway er utsatt til 2021. Norges eneste World Tour-ritt skulle egentlig vært arrangert i perioden 13.-16. august, men nå er det bestemt at det utsettes ett år som følge av koronaviruset og restriksjonene rundt viruset.

– Det er først og fremst regelen om en meters avstand og restriksjonene ved innreise til Norge som gjør at vi må ta dette skrittet, sier rittdirektør Roy Moberg i en pressemelding.

– Vi har forsøkt alt, men etter å ha rådført oss både med Kulturdepartementet og Folkehelseinstituttet har vi ikke fått noen lovnader om lettelser i disse forholdene til den 13. august. Dette respekterer vi selvfølgelig, vi er tydelige på at helse er viktigst, understreker Moberg.

World Tour-rittet er en av Norges største årlige internasjonale idrettsarrangement med toppryttere fra hele verden. Disse har nå – til tross for at de er profesjonelle og har dette som yrke – ingen mulighet til å komme inn i Norge for å konkurrere.

– Vi har sett på alle muligheter og var klare for å arrangere uten publikum og med nødvendige smitteverntiltak. Men uten ryttere fra utlandet kan vi ikke arrangere et World Tour-ritt. Det er med tungt hjerte vi tar denne beslutningen, men vi lover å komme sterkt tilbake i 2021 med et nytt «Ladies Tour of Norway» på høyeste nivå, sier Moberg videre.

Nå starter i stedet planleggingen for neste års ritt. Moberg forteller at rittet foreløpig ligger inne i UCI sin kalender 19.-22. august.