Pogacar, hors catégorie

Regjerende mester Tadej Pogacar tok en klar temposeier i Tour de France onsdag. Så vidt greide Mathieu van der Poel å forsvare sammenlagtledelsen.

Continue reading «Pogacar, hors catégorie»

Janus Kuum: Ubesvarte spørsmål

Den kalde krigen var på frysepunktet. Cowboyen Ronald Reagan satt med fingeren på knappen i USA, Sovjet invaderte Afghanistan og amerikanske mellomdistanseraketter ble pepret rundt i Europa. Mistanken om at det fantes en storspion i Norge var sterk. 

Det var i denne urolige konteksten av ubesvarte spørsmål og angst, at en taus og tilbakeholden avhopper fra feil side av «Jernteppet» søkte norsk statsborgerskap. Janus Kuum var rytteren alle spådde en lysende fremtid, men som selv nektet å snakke om sin fortid.

– Jeg er bare en rytter uten noen historie. La oss bare la det ligge der, sa han høflig til de som lurte på hvor han kom fra. 

Flukten år tidligere hadde vært svært dramatisk. Gjennom et toalettvindu på gløtt krøp estlenderen til «frihet». Takket være premiepenger fra et ritt i København, kunne Janus ta taxi de 18 milene fra Århus til Fredrikshavn. Derfra ferja til Oslo og Norge, hvor han treffer sine besteforeldrene for første gang. De flyttet til Norge over 40 år tidligere, og Janus hadde aldri sett familien på Furuset før.

Janus Kuum, Dag Otto Lauritzen og Dag Erik Pedersen under VM. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB / Scanpix

I 1985 har Kuum byttet ut kommunistpartiets røde drakt, med Glåmdals hvite farger. Som rytter for Lørenskog Sykkelklubb året tidligere vant 20-åringen Skaugum Grand Prix og imponerte umiddelbart. Sportsdirektør i Glåmdal, Jan Erik Gustavsen, beskrev han som «råsterk» og «en vi kan forvente oss mye av.» 

Temposterk, potensiale i fjellene og treningsvilje som få. 181 cm høy, 65 kg. Dette var en rytter Norge trengte. Kuum blir oppfordret til å søke om norsk statsborgerskap, en prosess som vanligvis tar sju år. 

Samtidig blir en koffert med flere tusen amerikanske dollar gjenstand for stor spekulasjon i norske aviser. Det såkalte «pengebeviset» og rettsaken mot den angivelige KBG-agenten Arne Treholt vekker uro i en hel nasjon. Uten sammenlikning for øvrig, prøvde Kuum i likhet med Treholt å distansere seg fra den røde fare.

– Hvis noen kalte meg russisk, så ville jeg hatet meg selv. Jeg er ikke en russer. Jeg er norsk borger. En ekte nordmann. Det er slik jeg vil at folk skal se meg, sa Kuum.

– Som sagt har jeg ingen fortid. Jeg har bevisst lagt alt det bak meg for flere år siden. Kanskje på et senere tidspunkt, når jeg har noen store triumfer å se tilbake på, kan jeg snakke om den tiden. Men ikke nå, sa Kuum, livredd for at familien han forlot, uvitende om hans fluktplaner som de var, skulle straffes for hans uttalelser. 

Anbefalt av Hinault

Continue reading «Janus Kuum: Ubesvarte spørsmål»

Emosjonell seier for Mark Cavendish

Mark Cavendish spurtet til seier på den fjerde etappen av Tour de France. Briten tok sin 31. etappeseier, den første siden 2016, da han vant foran Nacer Bouhanni og Jasper Philippsen. Mathieu van der Poel beholdt den gule trøya.

Tour de France: 5 ting vi gleder oss til

Dette er noe av det vi ser aller mest frem til under årets Tour de France.
Mathieu van der Poel
Nå skal det skje: The Mathieu van der Poel circus is in town! Sykkelsportens supermann og multitalent setter endelig ned skoene på fransk jord for å utfordre den største scenen av dem alle.
Han kommer til å sette fyr på årets Tour de France!

Den første etappen avgjøres opp Côte de la Fosse aux Loups i Landerneau.

Den har en høyre-venstre kombinasjon inn mot en trang inngang til bakken. Den første kilometeren stiger 10 prosent i snitt og skyter opp i 14 prosent.

En skikkelig test for 26-åringens bein. Dette er en småkupert dag på sykkelen rundt i Finistère-departementet. Deler av ruta sveiper innom fjellområdet Monts d’Arrée.

Jeg tenker litt på etappen mot Épernay i Champagne-området fra 2019. Der Julian Alaphilippe angrep og gikk etter Tim Wellens i en stupbratt bakke 16 kilometer fra mål. Det er vågalt, men det gir potensielt stor pay off.

Sett at Van der Poel skulle tvile litt på om han henger på Julian Alaphilippe, Wout van Aert, Primoz Roglic, Richard Carapaz og de andre storhetene i det steile partiet i bunnen, og bestemmer seg for å ta saken i egne hender?

Det er nemlig småkupert hele veien inn under åpningsetappen. Ukategoriserte knoller man kan benytte som en utskytningsrampe dukker opp underveis.

En tilsvarende aggressiv rytter som Alaphilippe kan finne på å gå selv, eller følge etter Van der Poel.

Med den iboende aggressiviteten gir disse rytterne touren en ny dimensjon.

Mathieu i gult som et homage til Raymond Poulidor. Det hadde absolutt latt seg høre!

2. Signal d’Uchon

Dersom det ikke har lyktes arrangøren å få Alaphilippe i gul trøye før denne etappen, blir den 249,5 kilometer lange mammut-ferden mot Le Creusot siste sjanse i åpningsuka.

Løypesjef Thierry Gouvenou har funnet sitt nye alter på Mont Julien. Andrekategorien opp til mektige Signal d’Uchon i Morvan, fjellmassivet i Bourgougne-Franche-Comté, blir en tøff prøvelse.

5,7 kilometer á 5,7 prosent i snitt er i beste fall en hvit løgn. Snittprosenten faller nemlig drastisk da bakken er bygd opp av flere trappetrinn, og det faktisk også er partier med utforkjøring underveis.

De siste kilometerne stiger 9,4 og 13,1 prosent i snitt. Maks 18 prosent. Fra toppen og inn til målgang i Le Creusot er det ikke mer enn 18 kilometer til mål.

Denne Liège-Bastogne-Liège-aktige saken vil definitivt mane fram det beste hos hjemmeheltene Loulou, David Gaudu og über-offensive Benoit Cosnefroy.

For å granske åpningsuka i detalj, la Ineos-sjef Gabriel Rasch ut på road trip til og med denne etappen i forkant av Critérium du Dauphiné. Her er hans rapport fra området:

– Det skjer ingenting de første 160 kilometerne. Så er det åtte mil på smale veier. Det blir en Ardenner-liknende type etappe. Opp og ned på små veier. Uoversiktlig. Det kommer litt an på hvem som sitter i trøya, men dette kan bli kaotisk. Det er også den siste etappen før vi tar fatt på fjellene.

3. Sidevind

Med åtte flate spurtetapper, kunne monotonien fått feste i årets Tour de France.

Plassert på etappe 3, 4, 6, 10, 12, 13, 19 og 21 brytes det hele opp slik at andre ryttertyper skal få vise seg fram.

Et annet element ASO aktivt har vært på søken etter er sidevind. Det fascinerende med vind er at du aldri vet helt sikkert, før den aktuelle dagen. For å volde mest skade skal helst vinden komme side/med (-vind).

Bretagne er et område som kan være utsatt for kastevind om sommeren. Ettersom løypa krenger hit og dit, vil det uansett dreie seg om kortere, utsatte partier.

Etappe to skal vise fram den vakre Côte de Granit-rose-kysten med start i Perros-Guirec.

Det gjør like fullt at halve etappen som ender på Mûr de Bretagne foregår ute ved Atlanterhavskysten. Dag tre starter også ute ved det samme havet, omtrent helt til man treffer på fiskelandsbyen La Trinite-sur-Mer.

Etappe fire mot Fougéres passerer på utsiden av studentbyen Rennes, og etter at feltet har kurs østover mot den innlagte spurten i Vitré – dreier løype så nordover de neste to milene. Dersom vinden kommer inn fra Atlanterhavet i sørvestlig retning denne dagen, kan viftekjøring bli en realitet også her.

På papiret er etappe seks fra Tours til Châteauroux en gave for spurterne. Samtidig er de siste 7-8 milene av etappen lagt til områder som er svært eksponert for sidevind.

Den samme muligheten finner du på etappe 13. Spesielt de siste to milene inn mot Nímes er vindutsatt, og en voksen park med vindmøller vendt ut mot Middelhavet gir en grei indikasjon på nettopp det.

Også etappe 19, nordover mot Libourne i nærheten av Bordeaux, vil passere tett på Atlanterhavskysten.

Jeg er ingen meteorolog, så jeg kan selvsagt ikke garantere deg at alt dette slår inn. Det er likevel to ting som gjør sidevinds-elementet så spennende.

For det første vil det være en livline for BORA-hansgrohe, Bahrain Victorious og Mitchelton-Scott dersom de bestemmer seg for å gjøre livet surt for noen av spurterne.

For det andre kan det fort være at avgjørelsen av sammendraget ligger i nettopp disse detaljene.

I fjor var sammendraget til Tadej Pogacar all but lost, fordi han havnet bak splitten på den i utgangspunktet trauste etappen mellom Millau og Lavaur.

Den ble alt annet en traust da BORA-hansgrohe pushet på i tet hele veien for å holde den innlagte spurten og poengene ved målpassering utenfor Sam Bennetts rekkevidde.

Det faktum, kombinert med et åpent parti ved Castres, tre mil før mål, var alt som skulle til for å lage en Tour de France-etappe man vil huske lenge.

Sidevind er et våpen både Ineos Grenadiers og Jumbo-Visma kan utnytte for å gjøre livet surt for Pogacar på nytt. Sloveneren er bedre rustet i fjellet, men har ikke mange klassikertyper med for å passe på ham denne gangen.

Anquetil og co under hviledagen i Andorra.

4. Port d’Envalira

Dette var åsted for en intens duell mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor i 1964.

Faktisk skulle den bestiges to ganger. Først på etappen mellom Perpignan og Andorra der Julio Jimenez vant etappen med åtte minutter tilbake til de to rivalene.

Etter hviledag i fyrstedømmet som er mest kjent for fravær av avgifter, inntektsskatt på ti prosent og Europas billigste brennevin, gikk turen på nytt over Envarila på etappen mot Toulouse.

Poulidor pisket hele Mercier-laget til front og det lyktes å kjøre Anquetil av lasset relativt enkelt. Før touren startet hadde Marcel Belline, en person som livnærte seg på å spå andres skjebner, hevdet at Anquetil ville miste livet under nettopp denne etappen.

Om den firfoldige Tour de France-mesteren fikk med seg spalten i France Soir, skal jeg ikke spekulere i, men halvveis opp fjellet kunne han omtrent føle livskraften sive ut av legemet.

Moralen var lav, og fysisk følte han seg kjørt et sted langt under potetkjelleren akkurat her. En desorientert Anquetil fikk faktisk hjelp av en lagkamerat som skubbet ham over toppen. Noe han for øvrig fikk tidsstraff for i etterkant av etappen.

Underveis snudde (som vanlig) lykken for Poulidor. Først fikk han ødelagt en eike i hjulet, men kunne ikke stanse opp med en gang ettersom Anquetil hadde havnet i bakleksa.

På vei ut av fjellkjeden ble problemet endelig tatt hånd om, men en overivrig mekaniker ender opp med å dytte ’Poupou’ av sykkelen.

Med Anquetil tilbake i teten på det tidspunktet, kunne ’Monsieur Chrono’ i stedet angripe rivalen sin i foretrukne tempoposisjon. Det var ikke mer enn litt over to mil igjen inn til Toulouse, men Poulidor endte likevel opp med å tape over to og et halvt minutt, da også sidevinden slo inn.

Anquetil overlevde dagen og kunne åtte dager senere juble for sin femte Tour de France-tittel.

Dette øyeblikket får ikke mindre signifikans av at nylig avdøde Poulidors barnebarn står på startstreken for aller første gang. På grunn av OL i Tokyo har han ventelig stått av lenge før feltet ankommer Andorra på dag 15 av årets tour.

5. Tourmalet & Luz Ardiden

En klassisk kraftanstrengelser i Pyreenene med Col du Tourmalet som antipasto og den nydelige stigningen opp Luz Ardiden til slutt.

Tourmalet omtales av rytterne selv som en av de aller mest krevende klatringene i Frankrike. En gjenganger av et fjell som har blitt klatret flest ganger i Tour de France-historien etter sin inntreden med Henri Desgrande i spissen 1910.

Den gangen som et ledd i skille sprinteren Francois Faber og klatreren Octave Lapize gjennom et intrikat poengsystem.

Tour de France-feltet inntar den fra Sainte-Marie-de-Campan fra øst, og da venter 17 kilometer opp til toppen. Fra det falmende skistedet la Mongie venter 12 kilometer med smerte. På toppen blinker det i 5000 euro til førstemann for å hedre sportsjournalist og Tour de France-direktør, Jacques Goddet.

Tourmalet. Selv navnet spiller på at du bokstavelig talt styrer rett imot en kilevink. A bad trip.

I 2010 ble det markert at det var et århundre siden Desgrange ledet feltet inn i fjellkjeden mellom Frankrike og Spania. Selvsagt med dobbel dose Tourmalet.

Den første turen endte med en populær bruddseier til Pierrick Fedrigo. I Norge husker vi kanskje best at Thor Hushovd overlevde i feltet hele veien inn med både Peyresourde og d’Aspin i forkant.

På vei oppover Tourmalet angrep Grimstad-mannen fra feltet på sin jakt etter flere poeng i jakten på grønn trøye. Det sinnssyke stuntet ble belønnet med 10.-plass i mål og seks nye poeng til trøya.

Det var nok til å overta den igjen fra Alessandro Petacchi. På de siste to spurtetappene skulle dog både italieneren og Mark Cavendish passere ham på nytt.

På etappe 17, da feltet inntok fjellet fra øst etter oppstart i Pau, fikk Andy Schleck sin hevn over Alberto Contador ved å sykle inn til etappeseier på toppen. To dager tidligere hadde nemlig spanjolen angrepet sammen med Alexandre Vinokourov i front, etter at lillebror Schleck fikk trøbbel med kjedet på vei over Port de Bales.

Etter toppen av Tourmalet bærer det ned forbi Barèges og videre til Luz-Saint-Sauveur. Her står fremdeles broen Napoleon Bonaparte fikk reist over juvet. Umiddelbart svinger man til venstre og tar fatt på de siste 13 kilometerne opp til Luz Ardiden.

Som i Dolomittene er det et naturlig amfiteater som åpenbarer seg på vei opp mot toppen. Ved passering Grust skyter profilene ubarmhjertig opp i ti prosent.

Mosjonistene sliter seg opp serpentinersvingene mens de tar notis av skiltene som markerer gjennomsnittprosenten for hver kilometer mot toppen.

Proffene har for lengst koblet inn autopiloten og lar det briste eller bære mot toppen.

Dette er et utrolig vakkert område, og har vært lekegrind for noen av sykkelsportens aller største profiler.

Kanskje noe overraskende må man tilbake til 2011 for å finne forrige triumfator her: Den baskiske kruttlappen Samuel Sánchez. Lance Armstrong, Roberto Laiseka, Richard Virenque, Miguel Indurain, Laudelino Cubino, Dag Otto Lauritzen og Pedro Delgado har alle erobret dette fjellet.

I touren er fjellet kanskje aller mest kjent for velten som rev ned Lance Armstrong og Iban Mayo, og en ventende tysk jernmann litt lengre opp i lia.

Muligheten til å knekke amerikaneren dukket uventet opp, men Jan Ullrich vist stor sportsånd den aktuelle dagen. Deretter så han bare ryggtavla til en forbannet amerikaner forsvinne i horisonten foran seg på de siste kilometerne opp til der veien stanser ved skistedet på toppen.

Luz Ardiden skaper magiske sykkelminner og svulstige legender. En seier for Richard Carapaz her, kan gi oss thriller-avslutningen vi ønsker oss foran den avgjørende tempoetappen i Libourne. Det er i hvert fall lov å håpe.

Tour de France 2021: Favorittene

Fra “Pog” til “Rog” Årets Tour ligger etter alle solemerker an til å bli en hel-slovensk duell, godt krydret med noen friske utfordrere. Les gjennomgang og analyse av Tour de France-favorittene.

Continue reading «Tour de France 2021: Favorittene»

TdF-retro: Den glemte løven

I 1955 går Leo-Chlorodont inn med brask og bram i italiensk sykkelsport. Den italienske kosmetikkprodusenten Leo og det tyske tannpasta-merket Chlorodont etablerer et lag med samme navn.

Dets store stjerne er Gastone Nencini. Så måtte det heller bare briste og bære at mannen som faktisk skulle fronte disse skjønnhetsproduktene, en noe lurvete landsbygutt fra det toskanske ingenmannsland, røykte som en skorstein, hadde hud som en lærhanske og labbet rundt med kronisk skitt bak ørene.

Et av kallenavnene hans er faktisk Faccia di fatica, som ganske enkelt kan oversettes til Slitetryne. Overflod som fuktighetskrem og generell velvære er dessuten en verden milevis unna Nencinis røtter og oppvekst på bondelandet i Toscana der tilsynelatende grenseløs fattigdom råder.

Men mot slutten 1950-tallet, fôret med amerikanernes Marshall-hjelp, blomstrer økonomien i Italia. Plutselig er industri og næringsliv utenfor sykkelsporten, interessert i å bruke penger innenfor sykkelsporten. Såkalte extra-sportif sponsorer som Nivea (hudprodukter), Brooklyn (tyggegummi), Leo og Chlorodont blir alle del av propaganda-karusellen, som i form av en reklamekaravan og fargesprakende drakter, lyser opp foran elleville tifosi langs landeveien.

En ny symbiose mellom profesjonell sport og reklame akselerer dog ikke bare på grunn av strømmen av innkommende dollar og cents. I 1952 kringkastes nemlig den første TV-sendingen på italienske fjernsyn. En medial og kulturell revolusjon er i emning.

Det er Coppi, Bartali, Magni – sykkelsportens gullalder, og nå kan plutselig superstjernenes eventyrlige bragder beskues hjemme i ens egen stue. Folk trodde knapt det var mulig. Millioner av italienere tilbringer time etter time foran skjermen. Livet er godt, Mussolini nesten glemt.

En kriger

Men før solen, var det masse regn. I 1930 kommer Gastone Nencini til verden i Bilancino. Det lille tettstedet ved Barberino di Mugello ligger bare 25 km fra Firenze.

Livet på landsbygda er en helt annen verden enn det i storbyen. På landet vokser barna opp i elendighet. Skolegang er langt i fra vanlig, og få av de som faktisk går, lærer noe mens de er der.

Arbeidslivet kommer tidlig for Nencini. Faren hans er hestehandler og forsørger for familien én uke om gangen. Unge Gastone vil dog opp og frem i livet. Landsbyens gater blir for smale og ensformige.

Det lille han tjener etter slitsomme dager i pukkverket, sparer han derfor til en sykkel. Foreldrene stiller seg dog uforstående til sønnens grandiose planer: ’Sykling? Hva skal det være godt for? Et leketøy uten fremtid’. Men likesom i De Sicas neoliberalistiske mesterverk, Sykkeltyvene, som inntok de italienske kinosalene i 1948, får tohjulingen skjebnesvanger betydning for en fremadstormende Gastone Nencini.

Etter krigen ligger jordbruket brakk. Jernbane, veier og skipshavner, alt spylt bort av bomber. Byene ligner forhistoriske ruiner. Arbeidsledigheten stiger mot himmelen, mens verdien av liraen synker mot avgrunnen. I 1946 er levekostnadene 20 ganger større sammenliknet med tiden før krigen. Manglene er store og utsiktene dystre.

Nencini under Giroen i 1958.

Livet gjør Nencini hardbarket og stilltiende. Den unge huden på hendene hans er grov, tørr og sprukket. De daglige strabasene har krummet nakken og gjort ryggen trett, men kroppen er fortsatt sterk, og hodet hans fylt av tanker om en lysere fremtid.

Uten sin fars samtykke og viten, kjøper Gastone en lyseblå Pinzani. I all hemmelighet oppbevarer han doningen hos sin onkel, andre ganger hos en venn. Ingen i nær familie må vite om den nye tohjulingen – billetten hans ut. En kort periode som keeper for det lokale fotballaget Borgo San Lorenzo bare bekrefter at det sykling han virkelig vil drive med.

A.S Tavarnuzze er hans første skikkelige sykkellag og 1948 hans første sikkelige sesong. Av 15 ritt vinner han tre, alle med imponerende margin. Allerede som amatør høster han glitrende omtaler i lokalpressen, som rytteren som aldri gir seg, alltid er energisk og alltid er på offensiven, sterk både oppover og nedover.

I 1949 rykker han opp til Filam Firenze-laget, og etter en tøff start på sesongen, får han en forløsende seier i oktober foran sitt eget publikum i Bilancino. Venner og kjente hyller Gastone i målområdet, men faren Attilio glimrer med sitt fravær.

I takt med sønnens voksende celebritet er det desto vanskeligere for Attilio å ignorere den spirende sykkelkarrieren. På et arbeidsoppdrag i Ponte a Ema venter han ved målgang når Nencini den yngre tar nok en seier.

I gult under Touren i 1960.

Men noen stolt far, er Attilio ikke. Han er ikke der for å gi et velment klapp på skulderen. Han er der for å avlevere en skarp advarsel til sin førstefødte. I stedet for å slutte seg til de fremmøttes applaus og hyllest, kommer han med et utvetydig direktiv: «Du skal slutte med dette, og selge sykkelen umiddelbart. Ser jeg deg med den sykkelen igjen, brekker jeg den i to».

Heldigvis for sykkelverdenen, velger Gastone å se bort ifra sin fars trusler.

***

I 1950 legger Gastone Nencini det gamle, kummerlige landsbylivet bak seg for godt, og drar til storbyen. I Firenze slutter han seg til datidens sterkeste amatørlag i Toscana, SS Oltrano. I likhet med andre ryttere fra tøffe kår, blir Nencini berømmet for sin tæl, kraft og ukuelige stå på-vilje.

«Toskanerne elsket ham for den rytteren han var: generøs og uforutsigbar,» skriver Riccardo Nencini, Gastones nevø og biograf.

«Samtidig var han stoisk og hard. Ansiktet hans var røft og værbitt, sjeldent lå der et smil på lur.»

Nencini går gradvis gradene, og hans mentale egenskaper vekker beundring og oppsikt.

«Han ga alt fra start til slutt, og var alltid i angrepsposisjon. Noen ganger gikk han tom for krefter før finalen… han røykte tross alt tjue sigaretter daglig og levde ikke spesielt sunt».

Den legendariske, italienske landslagssjefen Alfredo Binda så dessuten en rytter med øye for det taktiske.

«Han var utholdende, modig … en regelrett kriger … han vant ved å være sterk, men i kampene brukte han hodet så vel som beina sine.»

Utover sesongen blir det mer og mer åpenbart at lovordene har noe for seg. S.S Oltrano bestiller en skreddersydd sykkel fra Pinzani og Nencini får rådgivning av Ivo Faltoni, mekanikeren til legenden Gino Bartali. Forventningene er store til 20-åringen.

Den unge amatøren innfrir. 15. juli, i et tøft og kupert ritt i Appenninene med målgang i Pavullo nel Frignano i Emilia-Romagna, vinner Nencini med fem minutter, til tross for tre punkteringer.

Gaul, Bobet og Geminiani under Giroen i 58.

’Løven fra Mugello’ er kanskje det mange mistenker: fuoriclasse. Det vil si et helt spesielt talent. Nencini ender opp med ti seiere denne sesongen, åtte av dem på rad. I temporittet Grand Prix Firenze viser han tilmed garvede spesialister hvor skapet skal stå.

Den sterke avslutningen på sesongen baner vei opp til proff-rekkene. Planen er at han skal være hjelper for Bartali, men Nencini nekter og velger i stedet å satse mot amatør-VM, som i 1951 skal arrangeres i Varese.

Stortalentet foretrekker derfor enda en sesong som amatør. Men VM på hjemmebane ender i fiasko for Nencini som bommer totalt med de taktiske valgene i rittet. To punkteringer i finalen hjalp heller ikke.

1952 preges av dårlig form og stagnasjon. Det er derfor en revansjesulten Nencini som tar fatt på sesongen i 1953. Han vinner jevnt og trutt gjennom sesongen og tas ut til VM som skal avholdes i Lugano i Sveits. Der vinner Fausto Coppi proffenes ritt, mens Riccardo Filippi tar gullet i amatørrittet, foran Nencini. 23 år gammel, mer erfaren og atskillig mer taktisk klok, er Nencini endelig klar for det profesjonelle feltet.

Giro-drama

Gastone Nencini gjør en relativ akseptabel debutsesong for det legendariske, italienske laget Legnano. Han vinner G.P de Porretta Terme og Coppa Campagni à Barberino, innkasserer fjerdeplasser i G.P di Prato og Giro dell’Emilia, og sniker seg inn blant de seksten beste i Giro d’Italia. Ikke ueffent for en neopro.

Sesongen etter ser man markant bedring, ikke bare i prestasjonene til Nencini, men også i den italienske økonomien. BNP per innbygger vokser raskere enn noe annet sted i Europa, forbrukersamfunnet er i ferd må å slå rot, kvinner tar større plass på skolebenkene innenfor høyere utdanning, og unge, urbane mennesker nyter større frihet på sine scootere og biler.

Sykkelens praktiske, så vel som kulturelle betydning for den jevne italiener, er i ferd med å minskes. I 1950 mangler omtrent halvparten av alle italienske hjem innlagt vann. Bare ett tiår senere er dette dagligdags.

Nencini i maglia rosa foran, Bobet på hjul.

Amerikansk konsumerisme går Italia som en svært velkommen farsott. Men den økonomiske boomen er altså ikke bare godt nytt for ’arbeidersporten’ sykling og dens posisjon som landets mest populære fritidssyssel. I takt med moderniseringen, økonomisk vekst og urbanisering, nyter fotball og bilsport stadig økende popularitet.

Tidene er i endring. Kontrakten med Leo-Chlorodont markerer også et hamskifte i Nencinis karriere. Triumfene blir mektigere og lønnslippen større.

I 1955 er Nencini nære en sammenlagtseier i Giroen. Han leder rittet frem til den 20. etappen, hvor en kostbar punktering sørger for at både Coppi og Magni distanserer ham på et avgjørende grusparti. Nencini vinner dog to fjelletapper og klatretrøya underveis, og viser seg dermed ordentlig frem som en effektiv Grand Tour-rytter, både fysisk og taktisk.

I 1957 er Coppi ute av drift etter en stygg velt og påfølgende femurbrudd i Giro di Sicilia tidlig i sesongen. Til start er derimot Charly Gaul, fjellengelen på jakt etter sin andre strake Giro-seier.

Det samme er Frankrikes største rytter etter krigen, Louison Bobet, den tredobbelte Tour-vinneren, som etter en disputt med Tour-arrangøren bestemmer seg for å satse på Giroen.

I feltet er det flere som anser Bobet for å være både pedantisk, fisefin og overinteressert i livets luksuriøse goder. Gaul, evig kontrær og sterk mostander av snobberi, er definitivt en av dem. Med et sterkt, gjensidig hat for hverandre, var det kanskje ikke overraskende at en tredjepart skulle utnytte de unngåelige kalamiteter til sin fordel. Den tredjeparten skulle bli Gastone Nencini.

Dramaet når sitt crescendo på den 18. etappen. Målgang ligger på Monte Bondone, fjellet der Gaul pulveriserte rivalene i sin Giro-seier året forut. Nå sitter han i rosa og lover å gjøre det samme igjen.

Nencini er 59 sekunder bak, og Bobet snaue to minutter bak fjell-spesialisten fra Luxembourg. Den 245 km lange etappen er forholdsvis flat før det siste, avgjørende fjellet opp til mål. Med en tredjedel unnagjort, tenker derfor Bobet det trygt å stoppe, for å gjøre sitt fornødende.

Jålebukken Bobet var en av få som stort sett måtte stoppe for å tisse. Det samme gjør derfor Nencini i dette tilfellet. Gaul fortsetter et par kilometer til, før han også stopper for å late vannet. Bobet og Nencini gjør seg ferdig og passerer Gaul lenger oppe på veien.

Nencini i gult, med Henry Anglade og Imerio Massignan.

Gaul ser de to komme, og gjør ifølge en rekke tidsvitner en obskøn manøver med sine edle deler i retning Bobet. Den kultiverte Bobet er selvsagt rystet i sine grunnvoller, og aldeles rasende. Den uskrevne regelen om ikke å angripe i ’naturlig pauser’ går rett ut vinduet idet franskmannen sender alle mann til pumpene.

Nencini aner faren nesten før den oppstår, og gjør det samme. De neste 100 km holder de et snitt på 45 km/t, mens Gaul havner mer og mer i bakleksa. Etter målgang er Nencini rittets nye leder.

På de gjenstående etappene er en fandenivoldsk Gaul mer opptatt av at Bobet skal tape, enn han er selv av å vinne. Derfor legger han seg i selene for å hjelpe Nencini. Den rosa trøyen går til slutt til ’Løven fra Mugello’, mens den såkalte ’Fjellengelen’ Gaul ender opp med en nytt kallenavn, ’Chéri Pipi’, eller ’Kostbar tissepause’, om du vil.

Le Tour

I 1959 signerer Gastone Nencini for et annet extra-sportif basert lag, Carpano. Den aller største triumfen kommer selvsagt i 1960-utgaven av Tour de France.

For Nencini var Giroen det gjeveste rittet; fansen, fjellene og stemningen i hans hjemlige Grand Tour var noe helt spesielt for italienerne, og Nencini var intet unntak i så måte.

Men for sponsorer med internasjonale ambisjoner er det utenfor en hver tvil at Touren er den aller viktigste reklamearenaen, og til tross for at rittet utkjempes under landslagsordningen, så ønsker Carpano selvsagt at deres største merkevare skal vise seg frem der. Den Torino-baserte aperitiff-produsenten sponser dessuten poengkonkurransen.

I 1960 mønstrer italienerne et fryktinngytende lag. Ercole Baldini, Nino Defilippis, Arnaldo Pambianco, Imerio Massignan, som kommer til å vinne klatrekonkurransen, og Graziano Battistini, som blir annenmann sammenlagt. Dirigenten for dette formidable orkesteret heter Alfredo Binda i det som skulle bli legendens siste store show som landslagssjef.

Den 47.utgaven av Tour de France går av stabelen i Lille uten de største stjernene på startstreken. Ingen Jean Robic, Louison Bobet, Raphaël Géminiani, Charly Gaul eller Jacques Anquetil. Og heller ingen Fausto Coppi. Italias største idrettshelt pådro seg malaria under en publisitetsreise til Burkina Faso og døde like etter nyttår.

Riviere og Nencini.

Italiensk sykling, så vel som Touren, stiller dermed med ganske så blanke ark. Den regjerende mesteren Federico Bahamontes stiller til start med sin spanske klatrearmada i ryggen, men reiser hjem i god tid før Paris.

Tyskerne, britene og nederlenderne er også til start. Som vinnerne av lagkonkurransen de to siste årene er også de sterke belgierne på plass med et formidabelt mannskap. Det franskelandslaget allierer seg som ventet med de mindre, regionale lagene, og mobiliserer styrkene bak Roger Rivière, til tross for at Henry Anglade mente han var et sterkere kort.

Rivière og Anglade er langt i fra perlevenner. Selv om timesrekordholderen Rivière vinner den første tempoen i Brüssel, er det Anglade som sitter i gult på den sjette etappen. Der kvitterer Rivière med å angripe 110 km fra mål i en manøver som kommer bardust på landsmannen Anglade. En lumsk Rivière tjener tolv minutter på sin interne rival og starter en liten borgerkrig i samme slengen.

Nencini aner muggen stemning i den franske leiren, og skal som han gjorde i Giroen for tre år siden, utnytte andres bulder til egen fordel.

Franskmennene vet godt hvilken type rytter de må hamle opp med. Giro-vinneren fra ’57 er ikke bare solid i klatringene og robust på flatene, han er også en fenomenal utforkjører.

Hva gjelder fart nedover, teknikk, evne til å lese svingene og fryktløshet, er Nencini en kunster å regne. Kanskje feltets aller ypperste i så måte. Anglade, kjent som en av feltets større skrytepaver, aspirerte selv til den tittelen, og hadde noen år tidligere utfordret Nencini til en utforkonkurranse. På hviledagen i Giroen satte de to kamphane utfor en svingete fjellside i Dolomittene.

Nencini og Jean adriaenssens i fjellene.

«Jeg kunne bare ikke tolerere at Nencini var feltets beste utforkjører,» sa Anglade senere. «Vi ble enige om at den som kom sist, skulle kjøpe drinkene den kvelden. Veien var hardpakket grus og vi hadde en ardoisier til å holde tiden. Vi kjørte full gass. I starten lot jeg Nencini ta fronten, slik at jeg kunne se hvordan han tok svingene. Mot slutten dro jeg skikkelig til, og tok ham med 32 sekunder. Jeg hadde slått Nencini! Jeg så ham ikke igjen før på hotellet senere på kvelden, og der hadde han nettopp kjøpt meg en aperitiff».

Ernesto Colnago er også forbløffet over Nencinis utforegenskaper. Den legendariske sykkelfabrikanten hadde som sponsor av Leo-Chlorodont gått inn for å skreddersy en blendende hvit ramme til lagkapteinen. Det viste seg å være en utakknemlig oppgave.

«Det var uhyre vanskelig. Nencini var som en syklon på sykkelen når han tråkket. Både i tråkket og i svingene la han ekstremt press på ramma med den enorme kraften han pumpet gjennom kranken.»

Etter samarbeidet med Colnago, sverger nå Nencini til forsterkete rammer og helt unike geometriske spesifikasjoner, for å kunne presse mest mulig på i nedoverbakkene.

Samtidig er han en av til første til å ta i bruk girskiftere på styret fremfor undertuben, dette for å ha mer kontroll når det går fort nedover. For få tar krappe svinger med samme djervhet nedover, som Nencini. Raphaël Géminiani beskriver det ganske enkelt og brutalt:

«Den eneste grunnen til å prøve å følge Nencini utforkjøringene, var om du gikk rundt med et dødsønske».

På Tourens 10. etappe går det nesten troll i ord. Nencini sitter i gult, men fotfølges av Rivière som allerede har vunnet fire etapper, og nå bare må holde italieneren innenfor to minutter til den avgjørende tempoen i tredje uke for å sikre seg seieren i Paris.

Riviere side og side med Nencini.

Mellom Millau og Avignon forserer Touren upløyd mark når rytterne sendes opp Col de Perjuret, en særdeles svingete stigning i Massif Central. Utforkjøringen er like svingete som den er hasardiøs, og Nencini bestemmer seg for å dra ut splinten. I halsbrekkende fart ned fjellsiden detonerer Nencini en bombe i sammenlagtkampen. Rivière, fanget i en røyklagt slagmark, forsøker å følge – men plutselig, er han borte.

Eneste spor av franskmannen er en maltraktert sykkel i veikanten. Lagkamerat Louis Rostollan finner sykkelen og skotter engstelig over veikanten nedover i ravinen. Rivière har åpenbart truffet en lav murkant og stupt utenfor.

«Roger har falt! Roger har falt!» roper Rostollan for full hals mens han løper oppover fjellsiden.

Ingen har sett Rivière krasje, og ingen ser nå hvor han er. Tiden i Touren står stille. Senere i sportsavisen L’Equipe leser man følgende dramatiske gjenfortelling:

«I fem, tilsynelatende endeløse minutter, trodde vi han hadde forsvunnet, enkelt og greit forduftet fra jordens overflate, mot et kaotisk og intenst landskap som bare aksentuerte spenningen vi alle følte på. Derimot lå han drøye 20 meter nedi ravinen, med brukket rygg og fullstendig stille, som om hans siste time var kommet. Hodet hans hvilte på en seng av steiner, øyene vidåpne mot de fjellrike omgivelsene som omfavnet ham».

Rivière hadde beviselig syklet på en cocktail av amfetaminer og andre forbudte stoffer da han to år tidligere hadde satt ny timesrekord på Vigorelli velodromen i Milano.

Ikke ulikt andre ryttere i feltet er nok franskmannens konsentrasjon og bevissthet preget når han febrilsk jakter Nencinis bakhjul nedover Perjuret og plutselig flyr utfor skråningen. Lommene hans er iallfall fulle av sterke smertestillende når han omsider dras opp av ravinen og flyr med helikopter til sykehuset i Montpellier.

Marginene mellom gull og grav er syltynne i slike paniske situasjoner, veien fra glitrende tinder til bekmørk dal over på et blunk. Mens Rivière må innfinne seg i å tilbringe resten av livet i rullestol, sykler Nencini inn til Paris med gul trøye om skuldrene.

Etter 21 etapper og 4174 kilometer er vinnertiden rekordhøy, 37,528 km/t. På spørsmål om Rivières ulykke svarer Nencini, en elev fra livets harde skole, ganske så lakonisk:

«Sånn er livet. Man må bare gjøre det beste ut av det.»

I Paris tar Nencini godt vare på vinnerbuketten. Blomstene sendes videre til sykehuset i Montpellier hvor Rivières vakre kone setter dem i vann. I baklommene til sin ektemann finner hun Palfium, kraftige opioider som i den skjebnesvangre nedkjørselen fra Col de Perjuret hadde gjort hendene hans numne og ute av stand til å skikkelig manøvrere bremsehendlene.

Ulovlige midler og metoder er den profesjonelle rytterens de rigueur, det som skiller rytterne fra syklistene, men det ble også Rivières bane.

Nencini er også en vassekte profesjonell. Med den gule trøya mer eller mindre ferdig innkassert observeres han av Tourens egen lege, Pierre Dumas, henslengt i hotellsengen med intravenøst drypp i begge armer, ganske så avslappet med en sigarett i munnviken.

Dumas, mannen som frontet innføringen av dopingprøver i Touren, gremmer seg av synet av italieneren. Dette er bare bekreftelsen på at Nencini var en av de verre. Ryktene om at han delte ut ’supplementer og vitaminer’ til andre ryttere når han trengte et farlig brudd kjørt inn, hadde falt Dumas for øret også. Nencini er også en av de første til å ta i bruk blodtransfusjoner.

Epilog

En astronomisk klassereise er komplett. Fra pukkverket i Barberino di Mugello, til gul trøye i Paris. Etter endt sykkelkarriere skulle mannen med slitetryne prøve seg som billedkunster, med godt under middels suksess.

Men før den tid, i 1961, krasjer han stygt og blir aldri den samme rytteren igjen. Gastone Nencini er i en kort og intens periode det ypperst av hva den stolte sykkelnasjonen Italia kan by på.

Han vinner Giroen, klatretrøya, og sju etapper; han vinner Touren, klatretrøya og fire etapper. I 1957, når han vinner Giroen, er han også nummer ni i Vuelta a España og nummer seks i Touren. En slik robusthet i Grand Tours har nok sykkelsporten ikke sett siden. Nencini var en sliter.

Sykkel var alltid arbeiderklassens fremste symbol på frihet, muligheter og drømmer – og Nencini det perfekte eksempelet på at drømmer kan bli virkelighet gjennom hardt arbeid.

Men når Nencini er på sitt beste, er også Italia i stor demografisk, sosial og økonomisk endring, og med Coppis død begynner det å synke inn for det fleste at sykkelsportens gullæra, går mot slutten.

Coppi, Bartali og Magni var alle på sitt beste da sykling var main stream. Den glemte ’Løven fra Mugello’ vant de samme rittene, men høstet aldri samme legendestatus.

Tour de France 2021: Den store etappeguiden

Det 108. Tour de France vil avholde sitt storslåtte Grand Départ i Bretagne. Første etappe går av stabelen i Brest 26. juni og kulminerer på sedvanlig vis på Champs-Elysees i Paris 26. juni.

Som noen av mange høydepunkter skal Le Grand Boucle blant annet forsere Mont Ventoux intet mindre enn to ganger, i en utgave som byr på mange stigninger i Pyreneene også.

Etappe 1: Brest > Landerneau

26 juni – 198 km

Lørdag 26. juni braker den gule festen løs med en lettkupert, 187 km lang etappe til Landerneau. Finalen er som skreddersydd for eksplosive ryttere som Julian Alaphilippe og andre puncheurs.

Typer som Marc Hirschi, Mathieu van der Poel og Wout van Aert vil alle ha solide vinnersjanser og derfor også være med i kampen om årets første maillot jaune. Den avsluttende stigningen opp til mål, Rue du Pontic, bikker akkurat over 14 prosent.

Start og målgang er bare 20 km unna hverandre. Rytterne skal imidlertid forsere en langt lengre og mer kupert rute på snaue 190 m. Feltet skal blant annet gjennom Quimper, hvor Thor Hushovd vant i 2004, før returer går via det kuperte området Mont d’Arrée.

De siste tre km innledes med Côte de la Fosse aux Loups som stiger 6 prosent i snitt. I starten bikker det dog hele 14 prosent, og åpningskilometeren har et snitt på ti.

Etappe 2: Perros-Guirec > Mûr-de-Bretagne

27 juni – 182 km

En tøff åpningshelg krones med stigningen som kalles Bretagnes Alpe d’Huez. Den 2. etappen avsluttes dessuten med to forseringer av Mûr-de-Bretagne.

Dette er tredje gangen Touren går i mål opp hit. For tre år siden vant iren Dan Martin. I 2015 ble det fransk jubel med Alexis Vuillermoz, mens Cadel Evans spurtslo Alberto Contador i en spennende finale i 2011 da australieren tok gult i Paris.

Stigningen til Mûr-de-Bretagne er to km lang og stiger sju prosent i snitt. Starten er mest krevende og bikker nesten ti prosent.

I motsetning til de tre foregående besøkene, skal feltet denne gang takle en skarp, 90-graders sving i bunn av bakken, noe som definitivt vil komplisere anløpet betydelig.

Men Mûr-de-Bretagne er ikke dagens eneste stigning. Totalt seks bakketopper skal bestiges, alle klassifisert som 4.kategorier, unntatt selve Mûren, som er en 3.kategori.

Klatretrøya vil trolig skifte eier når toppene kommer som perler på en snor: Côte de Saint-Barbe (900 meter à 6.6%), Côte de Pordic (2.1 km à 3.2%), Côte de Saint Brieuc (1 km à 8%) og Côte du village de Mûr-de-Bretagne (1.6 km à 6.9%).

Med dagens tre siste stigninger innenfor etappens siste 20 km, er det duket for en intens og spennende finale.

Etappe 3: Lorient > Pontivy

28 juni – 182 km

Omsider kan spurterne ta ett steg frem i denne Touren. Etter 182.9 km fra Lorient til Pontivy venter dekket bord for feltets raske gladiatorer.

Mye tyder på at dette blir en heseblesende finale. Målstreken ligger ved Château des Rohan, et slott bygget i det 15. århundre. Før rytterne ser steinmurene må de dog forsere en rask, 3,5 km lang utforkjøring.

Etappe 4: Redon > Fougères

29 juni – 152 km

Den fjerde etappen tar for seg innlandet i Bretagne. Her venter 150 mer eller mindre flate kilometere.

Dette er tredje gangen på ti år at Fougères spiller vertskap til Touren. I 2015 var dette scenen for da Mark Cavendish tok rotta på André Greipel og Peter Sagan.

Mye tyder på en ny spurt denne gang. Ferden går i det flate Gallo-landskapet fra den ene til den andre siden av Ille-et-Vilaine-området. Hvis ikke overmodige ryttere prøver seg i det lett kuperte skogområdet, eller tar sjansen i vinden i de eksponerte områdene, ligger mye til rette for en massespurt.

Etappe 5: Changé > Laval

30 juni – 27 km

Ikke siden 2008 har Touren hatt en så lang individuell tempo i åpningsuka. Med sine 27.2 km gjennom flatt, vindeksponert terreng er dette en dag favorittene må være på sitt beste.

Dette er også en dag for spesialistene og store gir. Vi kaster ut Rohan Dennis som den store favoritten til etappeseier.

I kampen mot klokka kan ingen gjemme seg og sammenlagtlista vil trolig sette seg en god del. I en for det meste flat parcours finnes tre slake stigninger rundt fire prosent.

Etappe 6: Tours > Châteauroux

1 juli – 144 km

En kort etappe i to akter. Først en vakker reise forbi storartete slott fra renessansen, et blendende skue som man omtrent bare finner i Loire-dalen. Dernest dra alvoret seg til med knivingen og posisjonskampen mellom spurtlagene.

Den strake finalen i Châteauroux er som skapt for spurterne. Mario Cipollini vant her under den skandalepregete Touren i 1998. Mark Cavendish har vunnet to ganger her. Seieren i 2008 ble ekstra spesiell for briten som da tok sin 30. etappeseier i Touren totalt.

Manx-raketten slo til i Châteauroux på nytt i 2011, på en etappe hvor både Tom Boonen og Bradley Wiggins ble nødt til å bryte etter velt.

Etappe 7: Vierzon > Le Creusot

2 juli – 248 km

Fredag 2.juli snakker vi årets lengste etappe. Med sine 249,1 km dette faktisk den lengste etappen i Touren på 20 år. Etter gårsdagens massespurt, bør angrepshissige ryttere kjenne sin besøkelsestid i dag.

Gjennom Morvan-området er det duket for rundt 3,000 vertikale høydemetere. Finalen krydres desto mer med den krevende klatringen Signal d’Uchon som gjør sin første opptreden i Touren.

Fem kategoriserte stigninger og masse ukategorisert stigning sørger utvilsomt for slitne bein i finalen. Etter ca 160 km venter Côte de Château-Chinon (3.2 km à 5.3%). Etter nedkjøringen herfra går det rett opp igjen. De første ti km leder opp til Côte de Glux-en-Genne, en 2,6 km lang stigning på 4.2 prosent.

Leder inn til finalen gjør The Côte de la Croix de la Libération (4.6 km à 5.3%), etter hvilket dagens mest krevende finale venter.

5.7 km à 5.7 prosent. Statistikken til Signal d’Uchon er ikke skremmende i seg selv. Men statistikk er ofte løgn. For denne bakken har noen fryktinngytende brattheng på over tretten prosent. I en lang kilometer stiger det på 9,5 prosent, før de siste 700 meterne skriker på 13,1.

På toppen er det ennå 13 km igjen til mål. Siste hinder heter nemlig Côte de la Gourloye. 2.4 km à 5.3% svir ikke like mye som Signal d’Uchon, men med toppen bare åtte km fra mål, blir denne avgjørende.

Etappe 8: Oyonnax > Le Grand-Bornand

3 juli – 151 km

Som i 2009 og 2018 skal finalen ved Le Grand-Bornand nok en gang forsere etter den hissige klatresekvensen Romme-Colombière.

Dog blir dette enda tøffere når Mont-Saxonnex (5,7 km à 8.3 prosent) skal bestiges i forkant. Dermed er det duket for over 20 km stigning tett på ni prosent i snitt. Med andre ord; en god dag for de beste klatrerne.

Foruten å være kjent som en yndet destinasjon for skiskyting, er Le Grand-Bornand stedet for mange klassiske Tour-øyeblikk. I nyere tid har vi fått den flotte soloseieren til Linus Gerdemann som tok gul trøye i samme slengen i 2007. I 2013 spilte Rui Costa kortene sin tilnærmet perfekt i brudd da portugiseren innkasserte en nydelig etappeseier, bare uker før han ble verdensmester.

Sist gang gikk seieren også til en vordende verdensmester. I 2018 tok Julian Alaphilippe sin første etappeseier i Touren etter at bruddkameratene ble distansert på veien til skistedet i Aravis.

 

Etappe 9: Cluses > Tignes

4 juli – 145 km

I 2019 gikk ikke Tourens besøk til Tignes som planlagt. I et voldsomt uvær ble etappen avbrutt etter stigningen til Col de l’Iseran. Men Touren holdt ord om en snarlig retur.

Gjennom VM-byen fra 1980, Sallanches, starter dagen med 2.kategorien Côte du Domancy og 1.kategorien Col des Saisies. Dernest en veritabel kraftanstrengelse med HC-fjellet Col du Pré (12.6 km à 7.7 prosent), som leder rett inn i den majestetiske Cormet de Roselend, stigningen som baner vei for det siste, lange fjellet hele veien opp Val Claret.

Summa summarum, en stor dag for sammenlagtfavorittene står for tur allerede på etappe ni.

 

Etappe 10: Albertville > Valence

6 juli – 186 km

Etter en hviledag ved foten av Savoie-alpene styrer feltet unna fjellene på den 10. etappen til Valence. Med nesen rettet inn mot dalene i Isère og Rhône, dukes det nemlig for en dag for spurterne.

Spurtlagene tok kommando da André Greipel vant her i 2015 og Peter Sagan i 2018. Ved Tourens første besøk i 1996 var det imidlertid colombianeren ”Chepe” Gonzalez som pilte av gårde til seier i et brilliant taktisk krumspring på siste kilometer.

Etappe 11: Sorgues > Malaucène

7. juli – 199 km

Med to forseringer av det ikoniske Mont Ventoux-fjellet står den 11. etappen i klatringens tegn. Men med målgang nede i dalen blir utforkjøringsegenskapene minst like viktige.

Den første bestigningen går via Col de la Liguière (9.3 km à 6.7 prosent) og landsbyen Sault, hvorpå det stiger 5,1 prosent i snitt over 22 km. Etter en lang utforkjøring ned til målbyen og gjennom Bédoin, stiger det opp igjen til Ventoux, denne gang i 15 km à 8.8 prosent – med fire lengre brattheng på over 10 prosent.

Ved foten av Mont Ventoux har Malaucène sett Touren passere mange ganger. Men bare én gang har arrangøren dratt ut en målstrek her: I 2013 fra en liten utbrytergruppe vant Peter Sagan en innlagt spurt her foran Sylvain Chavanel, før en gulkledd Chris Froome dominerte rivalen opp Ventoux-fjellet.

Mange år tidligere, helt tilbake i 1955, var det i Malaucène at en utmattet og ”overdosert” Ferdi Kübler kollapset og senere veltet flere ganger på veien til Avignon hvor han brøt. En historisk hendelse som skulle bli 1950-vinnerens siste tråkk i Touren.

Etappe 12: St-Paul-Trois-Châteaux > Nîmes

8. juli – 159,4 km

En pittoresk reise gjennom det vakre Gorges de l’Ardèche-området som for første gang besøkes av Touren i sin helhet. Men feltet må ikke se seg blind på de fantastiske omgivelsene, da vinden kan komme til å spille en avgjørende rolle.

Tidvis på åpne og eksponerte veier er det nemlig stor fare for å se feltet innta sine fascinerende vifteformasjoner. Mye tid kan dermed både tapes og tjenes på en slik etappe.

Finalene i Nîmes er ofte rause med spurterne. Mark Cavendish (2008), Alexander Kristoff (2014) og Caleb Ewan (2019) heiste alle armene over hodet i seiersrus ved tidligere besøk.

Aïtor Gonzalez, Vuelta-vinneren fra 2002, klarte dog å rive seg løs fra spurtlagene med en heseblesende bruddseier her i 2004.

Etappe 13: Nîmes > Carcassonne

9 juli – 220 km

Fra de mest velholdte romerske colosseums følger denne etappen en historisk rute. Historien forteller oss dessuten at en finale foran tårnene i Carcassonne aldri har endt i en massespurt.

Det er gode nyheter for bruddrytterne. Magnus Cort Nielsen tok en minneverdig bruddseier i middelalderbyen i det som var danskens Tour-debut i 2018. Verdt å huske er også seieren til Jaroslav Pavlovytsj i 2006, ukraineren rev seg løs fra en tetgruppe med tre km igjen.

I 1962 tok Saint-Raphaël-laget en dobbel med gult til Jacques Anquetil og etappeseier til Jean Stablinski som tok luven av Rudi Altig i finalen.

Etappe 14: Carcassonne > Quillan

10 juli – 184 km

Forholdsvis rolig frem til Lavelanet hvor reisen inn i Pyreneene drar seg til. Denne berg og dalbanen av en etappen åpner på ordentlig med Montségur, en røff stigning på nesten ni prosent.

Dernest venter Col de la Croix des Morts og Cote de Galinagues, og endelig og Col de Saint-Louis via det spektakulære Viaduc de l’Escargot. Korte og bratte stigningen som utvilsomt vil få det til å fråde i munnvikene til de sultneste klatrerne.

Etappe 15: Céret > Andorre-la-Vieille

11 juli – 191,3 km

For første gang en start i Céret, et første stopp i Pyrénées-Orientales siden 2009 og Thomas Voeckler mesterlige bruddseier i Perpignan; dette er en reise gjennom Prades, Font-Romeu via Col de Puymorens, Port d’Envalira og Col de Beixalis med stigninger like krevende å bestige som de er å kjøre utfor.

Med tre 1.kategorier og én 2.kategori på ruten, krones nok langt på vei rittets klatrekonge på denne etappen som har målgang i det lille fyrstedømmet på grensen mellom Spania og Frankrike.

Andorre-la-Vieille har vært startby tre ganger tidligere, men bare én gang avholdt en målgang i Touren. Det var i 1964 og Julio Jimenez, den magiske spanske klatreren som senere skulle vinne klatrekonkurransen tre ganger, vant solo etter et brudd som ledet med nesten ni minutter.

Etappe 16: Pas de la Case > Saint-Gaudens

13 juli – 169 km

Med andre og siste hviledag unnagjort, kan sammenlagtfavorittene kanskje nyte en dag med våpenhvile hvis bruddspesialistene inntar hovedrollen på denne kuperte dagen til Saint-Gaudens. Dette er trolig deres siste mulighet til å utrette noe stort i årets utgave.

Col de Port åpner ballet med sine 17 km á 4.6%. Etter litt dalføre venter Col de la Core som stiger 14 km over 6,4 prosent.

Dernest venter Col de Portet d’Aspet. 5.4 km lang à 7.1 prosent og tøffest mot slutten hvor siste 1,5 stiger opp til 10 prosent. Utforkjøringen passere minnesmerket til Fabio Casartelli hvor det fortsatt er 30 km til mål.

Etappe 17: Muret > Saint-Lary-Soulan (Col du Portet)

14 juli – 178 km

Bastille-dagen feires på staselig vis. Touren fortsetter fra bunnen av Pyreneene med en etappe som ender på toppen.

De første 100 km foregår på storeskiva før man møter på tre store hinder i form av Pyresourde, Val Louron-Azet og avslutningsvis, den tøffeste, 16 km à 9 prosent opp Col du Portet.

Dette er en etappe som krever sin mann og som lover et skikkelig show.

Siden første målgang her i 1974, da Raymond Poulidor vant, har klatrere av rang triumfert her siden: Joop Zoetemelk (1975), Lucien Van Impe (1976 og 1981), Mariano Martinez (1978), Beat Breu (1982), Zenon Jaskula (1993) og Rafal Majka (2014).

Etappe 18: Pau > Luz Ardiden

15 juli – 130 km

Andre fjellfinish på to dager. Dette ligger an til å bli rask, intens og selektiv dag i Pyreneene med to klassikere, Tourmalet og Luz Ardiden, hvorpå kampen om klatretrøya vil se sin avgjørelse.

Sammenlagtfavorittene med sine svakheter på tempo må også gjøre mest mulig av denne etappen før den lange tempoen senere i rittet.

Luz Ardiden er fjelltoppen av store øyeblikk. I 1985 tok Pedro Delgado sin første seier i Touren på en etappe der Greg LeMond måtte kue sine egne ambisjoner i tjeneste for den gule trøyen til Bernard Hinault.

I 1988 kom den samme Delgado tilbake og satte prikken over i-en på sin egen gule trøye på en etappe vunnet av Laudeline Cubino.

To år senere kom Miguel Indurain og tok sin siste fellesstartseier, resten av hans triumfer var alle på tempo. I 1994 hadde en Richard Virenque en av sine spektakulære bruddseiere og Thomas Voeckler imponerte stort i sitt forsvar av den gule trøyen her da Samuel Sanchez vant etappe i 2011.

Ja, også var det en 7-Eleven-rytter ved navn Dag Otto…

Etappe 19: Mourenx > Libourne

16 juli – 203 km

Er det fortsatt et betydelig antall spurtere igjen i rittet, er det logisk å spå en massespurt på slutten av denne 203 km lange etappen gjennom lettkupert terreng i retning Bordeaux.

Trette hjelperyttere og sultne bruddspesialister kan dog åpne for et helt annet scenario dersom ikke spurtlagene er godt nok organisert og underbemannet.

To ganger tidligere har Libourne fungert som målby i Touren. Først i 1957 da Jacques Anquetil tok en imponerende soloseier her, året da han vant sin første av totalt fem gule trøyer. Senere, i 1988, var det Panasonic som sto øverst på podiet etter en lagtempo.

Etappe 20: Libourne > Saint-Émilion

17 juli – 31 km

Dagens målby er for mange forbundet med Cabernet Sauvignon, Merlot og storslagne vinslott. Det skal i alle fall en grand cru type prestasjon til på denne 31 km lange enkeltstarten for å innkassere den gule trøye.

Dagen før Paris skal nemlig alt avgjøres med en individuell tempo mellom vinrankene i Bordeaux. Ganske flat og dermed helt mottsatt av tempoen som avgjorde Touren i fjor opp til La-Planche-des-Belles-Filles, er dette en dag for spesialistene. Etter en små-teknisk start i Libourne er det hovedsakelig raske veier helt inn til mål.

Saint-Émilion er kjent for store tempoprestasjoner. Her i 1978 tok Bernard Hinault sin første av totalt 28 etappeseiere, da han i en 59 km lang tempoløype knuste belgieren Joseph Bruyère.

Det var også her at Jan Ullrich tok sin første seier, i 1996. Med en snittfart på 50,443 km/t tok han luven av selveste Miguel Indurain i en 63 km lang tempo.

Etappe 21: Chatou > Paris (Champs-Élysées)

18 juli – 112 km

Touren ender alltid i Paris. Og for 47. gang foregår de siste tråkk på Champs-Élysées.

Før dette var det 54. ganger at rittet endte på Parc des Princes, og deretter syv ganger (1968 til 1974) på La Cipale-velodromen i Boid de Vencennes der Eddy Merckx feiret alle sine fem gule trøyer.

Ved to andre anledninger har det imidlertid vært målganger andre steder i hovedstaden. I 1951 vant Roger Lévêque den fjerde etappen som gikk i mål på travbanen ved Longchamp. Mens i 2003, i forbindelse med Tourens 100-årsjubileum, vant Bradley McGee en prolog på Avenue de la Motte-Picquet foran byens militærskole.

 

Foss og Heine tok NM-gull

Tobias Foss var sterkest og vant søndagens NM-fellesstart i sykling i Kristiansand. Dermed tok han sitt andre gull på fire dager.

Jumbo-Visma-proffen Foss vant også temporittet i NM tidligere denne uken.

I det ufyselige regnværet i Kristiansand dannet Andreas Leknessund, Tobias Foss, Kristian Aasvold og Anders Skaarseth en tetkvartett da rittet gikk inn i den avgjørende fasen.

Med litt under sju kilometer igjen stakk Foss fra de tre andre og fikk en liten luke. Den klarte ingen i trioen bak å tette. Dermed kunne Vingrom-gutten feire NM-gull i ensom majestet.

Det var hans første NM-medalje på fellesstart.

– For å være helt ærlig var jeg ganske utladet etter tempoen. Jeg la lista lavt, men hadde gode bein i dag også. Jeg følte vi gjorde et bra løp, og jeg fikk god hjelp. Jeg prøvde å ta de mulighetene jeg fikk, og det var godt å kunne ta ut det man var god for, sa Foss til TV 2 etter seieren.

– Vi prøvde å ta de mulighetene vi fikk. Det løste vi på en veldig fin måte, tilføyde han.

Skaarseth tok sølvet, mens Aasvold ble tredjemann. Leknessund endte dermed på den sure fjerdeplassen.

Alexander Kristoff måtte bryte søndagens landeveisritt tidlig. Kristoff var på startstreken med konkurrentene i 12.30-tiden søndag, men veltet på den første av totalt seks runder på 35 kilometer.

– Det var noen som klarte å miste en flaske. Den sklir jo selvfølgelig inn i mitt forhjul. Jeg smeller ankelen rett inn i betongen. Jeg tror ikke den er brukket, men jeg klarte ikke å tråkke, sa Kristoff til mediene i Kristiansand.

– Det var en sving i en nedoverbakke der noen klarte å miste en flaske. Jeg vet ikke helt hvorfor, men den skled inn i mitt fremhjul. Da forsvant framhjulet, det var isglatt. Jeg skled og fikk foten i betongkanten, fortsatte han.

Nr 4

Vita Heine (36) stakk fra gruppen på 13 syklister like før mål og trillet inn til sitt fjerde NM-gull på fellesstarten i Kristiansand søndag.

Med to kilometer igjen rykket Fana-syklisten fra gruppen i tet. Hun så seg aldri tilbake.

Emilie Moberg og Ingvild Gåskjenn ble nummer to og tre.

– Veldig gøy. Jeg hadde ikke trodd det fordi løypa var så lett, sa Heine til TV 2.

Det var trolig veteranens eneste mulighet ettersom hun satt i en sterk gruppe med gode spurtere.

– Får jeg en luke, er det ingen som kan ta meg, la hun til.

Det 100 kilometer lange rittet startet med et brudd med tre ryttere: Mari Mole Mohr, Åshild Tovsrud og Camilla Horneman. Det ble hentet inn igjen omkring 10 kilometer før mål.

Regjerende norgesmester Mie Bjørndal Ottestad prøvde seg på egen hånd, men ble hentet inn. Derfra tok Heine ansvar og sikret seg gullet.

– Vita Heine var ikke en av storfavorittene. Hun fikk sin sjanse og tok den, og gjorde et veldig godt taktisk ritt, sa sportssjef Hans Falk i Norges Cykleforbund.

Heine tok sølv på temporittet tidligere i NM-uken i Kristiansand.

Tour de Gabba: Veien til en ny gul trøye

For lagene meisles den lange veien mot et nytt Tour de France møysommelige ut etter presentasjonen ved Palais des Congrès, rett ved siden av Triumfbuen, i midten av oktober.

2020 var et år ulikt alle andre. President Emmanuel Macron hadde et globalt virus i hælene med 33 000 nye smittetilfeller og 523 dødsfall den samme uka Christian Prudhomme hadde invitert sykkeltopper og ryttere til audiens midt i Paris-gryta. Den ansvarsfulle beslutningen var å utsette, skalere ned, digitalisere og la den franske sportssendingen Stade 2 overta vertskapet, søndag 1. november.

All virak og endring til tross. I et år der selv ikke Tour de France hadde funnet sin vante plass i midten av juli, så framsto etapperittet som en konstant faktor likevel. Prudhomme ville ikke legge seg ned, tross Covid-19-smitte i eget legeme. Etapperittet ble fullført. Uendret og mot alle odds. Floskelen ’vive le tour!’ hadde sjelden passet bedre.

Rykket opp

Hjemme i Sommerroveien på Røyse, med utsyn over Steinsfjorden var den amputerte, digitale prestasjonen ikke noe Gabriel Rasch følte han måtte få med seg.

«Det er ingen hemmeligheter som blir presentert der, som du ikke finner på nett når du skal oppdatere deg,» kommenterer han fra den andre siden av bordet.

Slik mange har gjort før dem, plasserte The Ineos Grenadiers rett og slett touren øverst av alle rittene de syklet siden de brøt vannfilmen som Team Sky i 2010. Til forskjell fra alle de andre, har de ved syv av elleve anledninger siden klart å forsvare det gule plagget hele veien inn til den franske hovedstaden. Den prestasjonen hadde ikke vært mulig uten gode forberedelser.

I et normalår legges det opp til to samlinger i Manchester på høstparten. Den første for lagets sportslige ledelse. Den neste inkluderer rytterne. Med en fremdeles latent Covid-19-problematikk i verden, blir større deler av dette arbeidet løst via dataskjermen. Én gang i uka samles det ’Gabba’ omtaler som ”performance-ledelsen” via Teams. Det inkluderer Dave Brailsford, samt alle sportsdirektører og trenere.

De som har ansvar for å planlegge touren, må analysere viktige deler av rittet før rytterne ankommer samling. Det består blant annet i å plukke ut nøkkeletappene, vekte rittets forskjellige deler og analysere hva slags mannskap som trengs for å løse de forskjellige fasene. Det blir også diskutert hvilke etapper man har god kontroll på, og hva man må reise ned til Frankrike for å se med egne øyne.

I fjor rykket Rasch opp i rollen som leading sports director foran touren. Tidligere samme år døde franske Nicolas Portal av hjerteinfarkt mens han var hjemme med familien i Andorra. 40-åringen hadde ansvaret for å styre Ineos under flere Grand Tours, og var en svært godt likt og hardtarbeidende ressurs internt.

Nå ble det opp til nordmannen å fylle tomrommet og videreføre arbeidet hans nære venn hadde vært med å bygge opp.

Det var kanskje ikke en rolle alle misunnet ham, da det den sommeren blant annet dreide seg om å velge ut kapteiner fra en liste som i utgangspunktet besto av Geraint Thomas, Chris Froome og Egan Bernal. Etter at samfunnet lå fullstendig i lock down mellom mars og mai, ble det åpnet for en litt mer normal sommer, også for toppidrettsutøverne. Med start i Nice den 29. august, var det tid nok til å gjøre unna alternative forberedelser.

Kwiatkowski og Carapaz vinner etappen til Meribel i tandem, en fjær i hatten til sjefen Gabba.

Høydesamling på Teide i midten av juni var begynnelsen. Før ’Tour-streamen’ fortsatte via etapperittene La Route d’Occitaine, Tour de l’Ain og Critérium du Dauphiné. I de to sistnevnte rittene ble Ineos-mannskapet utfordret av et sprudlende Jumbo-Visma. Alt under høydesamlingen ble det stilt spørsmål ved om lagets to mest meritterte stjerner holdt nivået man hadde håpet.

«Geraint Thomas var ikke i form tidlig nok. Pavel Sivakov var i form for tidlig. Egan Bernal hadde problemer med ryggen sin, og Chris Froome er fortsatt ikke nærheten av det han en gang var. Så ja: Det ble et ganske vanskelig uttak,» sier Rasch til Sykkelmagasinet.

Løsningen ble å rive Richard Carapaz løs fra et opplegg som egentlig styrte mot Il Lombardia og Giro Dell ‘Emilia på vei inn mot Giro d’Italia. I tillegg fikk Bernal klarsignal tross i at han brøt Critérium du Dauphiné med ryggproblemer. Under Tour de France fikk man likevel seg noen nesestyvere fra klatre-entouraget rundt Roglic.

«Til syvende og sist visste vi at guttene våre ikke var i form. De var ikke bra nok. Vi bommet litt rett og slett,» sier han.

Mens Ineos ga blant andre Michal Kwiatkowski og Carapaz frie tøyler i tourens siste uke, etter at Bernal kapitulerte foran møtet med Col de la Loze, ble det likevel viktig å finne ut av hvorfor Jumbo-Visma var i stand til å dominere slik de gjorde.

«Mange sier at de kjørte slik vi gjorde, men de gjorde ikke det,» bemerker Rasch «De kjørte mye hardere. De lå ofte på rundt seks watt per kilo i fjellene. I alle fjell. De var stresset når det dannet seg brudd. Og så hadde de Wout van Aert som var i helt sinnssykt form. Når han var ferdig med å dra, satt det kanskje fem-seks stykker bak der. Men alle de var helt ferdige.»

Kneblet av ryggskader hadde Egan Bernal en blytung Tour i 2020.

Med det utgangspunktet, hvordan klarte Jumbo-Visma å surre bort sammendraget? Ble de litt overmodige?

«Etter min mening svidde de av altfor mye krefter hele veien,» svarer Gabba. «De ville kanskje vinne for mye. De slet seg selv ut. Det var den store feilen de gjorde. Med laget de hadde, kunne de ha beholdt roen og kanskje ikke brukt alle hver dag. Holdt flere oppe i sammendraget. De hadde ikke trengt å bruke Tom Dumoulin da de gjorde det. Han var ute av sammendraget med en gang.»

2021-planen

Siden Bradley Wiggins knekte koden i 2012, har Froome (2013, 2015, 2016, 2017), Thomas (2018) og Bernal (2019) vunnet touren med det britiske storlaget. Mens Froome og Bernal kan nevnes blant sykkelsportens aller beste klatrere, er det nok mer en kombinasjon av ferdigheter som var utslagsgivende for at Wiggins og Thomas også klarte det. I tillegg til det imponerende systemet British Cycling har bygget opp rundt rytterne.

Selv om den grove planleggingen av treukersrittene foregår på den ene siden av årsskiftet, tar man seg også tid til å avvente hva Mauro Vegni drar ut av ermet i midten av februar. En klatretung 2021 Giro-rute virket som skapt for Bernal. Tour de France-mannskapet skal i stedet bygges rundt Thomas, Carapaz og Richie Porte.

Det er først og fremst de to individuelle tempoetappene og totalt 58 kilometer mot klokka som peker i retning av Thomas og Porte. Under den siste uka av La Vuelta i fjor høst, sto Carapaz fram som en bedre klatrer enn Primoz Roglic, noe som gjør at Ineos-maskineriet har et nytt våpen der. Et viktig punkt er å holde flere utøvere godt flytende sammenlagt.

Jobben med å få kontroll på løypa, starter tidlig. Den siste tempoetappen øst for Bordeaux, mellom Libourne og Saint-Emilion, har laget alt vært og sjekket ut. Under Alpes Maritimes et du Var i februar la arrangøren inn målgang på Mont Ventoux, noe som blant annet ga Thomas, Rohan Dennis og Tao Geoghegan Hart en gjennomkjøring opp bakken. Den skallete kjempen dukker opp to ganger i årets ritt, men målgang er trukket ned til Malaucené.

”Vi skal være 100 prosent påskrudd og benytte oss av mulighetene”

Katalonia rundt var den første, store testen for Tour de France-mannskapet. Ineos sikret seg alle plassene på sluttpodiet med Adam Yates foran Porte og Thomas. I etterkant bar det innom både Col de Portet og Pas de la Case for å se hva ASO har planlagt i Andorra og Pyreneene. I midten av mai ventet ny samling på Teide for de fleste av dem, mens Carapaz fikk reise hjem til familien i Ecuador, og trening med sin personlige trener i hjemlandet.

Etter Critérium du Dauphiné i starten av juni ble rytterne igjen på samling i et par dager for å kikke nærmere på etappene mot Tignes og Le Grand-Bornand i Alpene. Deretter venter ny høydesamling ved Isola 2000.

«Det blir åtte dager ’top-off’. I fjor hadde vi mindre tid. Da var det bare tre dager i Courchevel etter Dauphiné. Jeg føler at vi er veldig godt forberedt i år. Det er en mer klassisk innkjøring til touren.»

Når Rasch tar imot Sykkelmagasinet på hjemmebane er det først og fremst etappene fra det franske oppkjøringsrittet som studeres via Velo Viewer.

«Det går med en del tid på å studere de forskjellige veiene, ja,» innrømmer han.

Så har han også et veldig godt poeng. Han sier at de avgjørende fjelletappene er veldig enkle å lese basert på profilene. Med mindre det dreier seg om en vanskelig inngang til et bratt parti eller ekstremt trange veier.

«For min del er viktigere å se veiene i Bretagne og Brest, enn for eksempel Tignes,» sier han.

Nettopp derfor la han ut på en helt spesiell tur den 25. mai. Han fløy til Belgia for å møte kollega Servais Knaven. Sammen skulle de tilbakelegge store deler av terrenget fra åpningsuka. Første stopp var traséen som kulminerer ut i målgang på den beryktede muren i Bretagne.

Grundig rekognosering og kjennskap til alle rutedetaljene er avgjørende for Rasch når han skal lede sine tropper i Tour de France.

Det kan være vanskelig å danne seg et riktig bilde av om det er åpne områder ved siden av veien eller ikke hvis man benytter seg av Google Street View. Du kan se et bilde der, men det kan være tatt på vinteren. Da ser det åpent ut på begge sider av veien. Så står du kanskje der da, under møtet på bussen før etappen og advarer mot sidevind på den etappen. Da kan du oppleve at når rytterne kommer dit, så er det to meter maisåker på hver side. Da var det ingenting å uroe seg for, likevel. Det er derfor det viktig for meg å se disse tingene, forteller han.

På ferden fra Bretagne i nordvest og skrått nedover mot Alpene i vest, regner han med å tilbakelegge mellom 600 og 1000 kilometer i bilen per dag. Det er jo da det kommer godt med at lageier Jim Ratcliffe både er rik og bilinteressert, og har en samarbeidsavtale med Mercedes-Benz.

Rekognosering

En av nøkkeletappe kan bli mellom Redon og Fougères på dag fire av touren. Den snirkler seg avgårde i utkanten av universitetsbyen Rennes. På papiret minner det om en flat og enkel affære. I 2015 ble det massespurt, og den gikk Mark Cavendish seirende ut av.

Det finnes dog åpne partier der sidevinden, på den rette dagen, vil feste sitt grep på hovedfeltet. I forkant av en Grand Tour er folks blikk naturlig nok festet mot avslutninger på toppen av fjellet. Det er jo tross alt den mest reale måten å skille duellantene på. Likevel finnes nok av eksempler på at den største forskjellen ikke nødvendigvis kommer til syne akkurat der.

I duellen mellom Tadej Pogacar og Primoz Roglic i fjor, sendte den avgjørende tempoetappen sammenlagtseieren i favør av den unge utfordreren med 59 sekunders margin. I Tour de France-historien for øvrig er det ni andre dueller der det til slutt har skilt mindre.

I fjor kunne sidevindsetappen mot Lavaur ha sendt det hele utenfor Pogacars rekkevidde. Han ble sittende på feil side av splitten etter at BORA-hansgrohe fant ut at de skulle gjøre det tøft på Peter Sagans vegne. Den unge sloveneren tapte 1:21 og endte opp med å sykle med kniven mellom tennene rittet ut. Utrolig nok ble han stående på toppen av podiet to uker senere.

Kunnskapen strukturen i The Ineos Grenadiers sitter på i denne sammenhengen, gir cutting edge når det hele skal avgjøres. Du vet aldri hvor det skjer, men nettopp det står sentralt i Road Trip’en til lagets norske sjef.

«Det handler om å unngå uhell, spare energi og benytte seg av muligheten hvis det oppstår sidevind. Du må være forberedt på at når du kommer rundt den bensinstasjonen, så vil veien være åpen. Vi skal være 100 prosent påskrudd og benytte oss av muligheten. Det er nettopp der vi har vunnet touren mange ganger før. Vi har et lag som er mer komplett for å takle sidevind. Lederne våre er bra på det, i motsetning til flere av de andre lagene.»

Rasch trekker fram Michal Kwiatkowski, Luke Rowe og Jonathan Castroviejo som tre ekstremt viktige elementer rundt kapteinene på laget. Dette er jo verdensstjerner som helt klart hadde fått mer frihet til å gjøre egne ting i andre lag. Hvordan holder man dem happy?

«Du må gi dem noen gulrøtter ved siden av, men de er innforstått med at sånn er det i touren. Det er stort for dem og. Å komme til Paris med gul trøye. I tillegg er de betalt godt, og da,» smiler han.

”For min del er viktigere å se veiene i Bretagne og Brest, enn for eksempel Tignes”

St. Hans markerer avreise til Tour de France for de åtte utvalgte Ineos-rytterne. For anledningen vil et privatfly lette fra Andorra og et annet fra Monaco, for å bringe lagets prioriterte menn til den lille flyplassen i Laval. Der vil Carapaz, Kwiatkowski, Thomas, Porte og Castroviejo få muligheten til å kjøre to-tre runder i tempotraséen som dukker opp på dag fem. Så venter litt over tre timer i buss til Brest og Le Gran Départ. Alt planlagt ned til minste detalj, selvsagt.

«Hadde vi ikke gjort det på denne måten, hadde vi brukt to dager på å samle alle rytterne,» sier Rasch og hinter til Covid-19-situasjonen.

Det har han merket godt på kroppen selv, også. Selv etter å ha falt innunder kategorien nødvendige jobbreiser, hadde han fram til mai sittet åtte ganger i karantene i huset sitt hjemme. Det betyr at han verken får handlet, levert eller henta i barnehagen eller får vedlikeholde det sosiale livet utenfor familie-bobla.

Fram til etter ankomsten i Paris den 18. juli, er det kollegene Knaven og Xabier Zandio han har mest å gjøre med. I tillegg til treningsdata-guru Tim Kerrison og en egen logistics manager som skal ta unna alt sportsdirektørene ikke skal trenger å bekymre seg for underveis.

«Det er så mye man må ta hensyn til. Når vi reiser til starten, hvem som står for ekstra langinger underveis. Oppsett for massører. Hvor bussen skal stå. Når utøverne reiser til start på tempoetappene, når og hvordan sykler skal rigges for opp- og nedvarming.»

Trioen Rasch, Knaven og Zandio stiller rustet med et hav av erfaring, både fra sine respektive aktive karrierer og senere lederroller som sportsdirektører. Hvordan fordeler de oppgavene underveis?

«I fjor hadde vi det sånn at en av de andre to kjørte bilen for meg. Servais på flate etapper og Xabier i fjellene. Jeg tipper vi fortsetter sånn i år også. Den andre kjører bil nummer to, og så løser vi situasjonene som eventuelt oppstår underveis.»

Rasch framstår som en rolig og avslappet type. Han forteller også at han på mange måter var fornøyd med å sitte med ansvaret for Ardenner-klassikerne i april og Polen rundt i juli.

«Jeg er veldig glad i Ineos. Jeg har fått bra tilbakemelding og synes det er veldig moro. Jeg synes selv jeg har vokst på perioden med touren og vueltaen. Det er mye de siste to årene som har gitt meg mer selvtillit og mye erfaring.»

Under VM i Bergen i 2017 latet det til at familiesituasjonen tæret så mye på ham at han var inne på tanken om å trappe ned. Det er ikke det inntrykket man har av samme mann nå.

«Nå som jeg har touren må jeg gjøre det noen år framover. Det er det folk sitter og ser på hjemme, så det er også bra for meg med tanke på ting som kan dukke opp senere.»

Tour-livet

Det siste året har kona vært permittert som flyvertinne, men familien har likevel måttet ty til au pair de siste tre sesongene for å få hverdagen til å gå rundt. Hittil har Rasch vært kalt ut til tjeneste under Alpes Maritimes et du Var, Paris-Nice, Katalonia rundt, Ardenner-klassikerne og Critérium du Dauphiné. I tillegg ulmer Tour de France rundt neste sving.

«Ja, det blir mye reising utover nå. Men du kan snu på det og: Hvem andre har fri fra 18. juli til desember, da? Én uke i Stavanger (Tour of Norway) og én i Quebec (GP Montréal/Quebec).»

«Hva skal du gjøre i den perioden?»

«Da skal jeg ut i båten min på fjorden her,» sier Rasch og skuer utover fjorden. «Jeg skal ta med familien ned til Dyreparken i Kristiansand og prioritere andre ting jeg ikke har fått gjort med dem den siste tiden.»

Men først skal Tour de France vinnes.

«Det aner meg at du er fornøyd med mer normalitet og grundige forberedelser inn mot touren denne gangen?»

«Jeg føler i hvert fall at vi får bekreftelser hele veien og faktisk er i overkant av der vi skulle være. Denne gangen blir det ikke noe jaging etter noen.»

Ny utgave: Le Tour de France

Anbefalt lesestoff: TdF-nedtelling

Med Tour de France-starten i Bretagne bare noen korte uker unna, re-publiserer vi fem anbefalte historier til å korte ned ventetiden enda mer.

Botecchia

I 1927 rammes sykkelsporten av tragedie. En stor mester er abrupt gått bort, attpåtil under gåtefulle omstendigheter. Selv den dag i dag er dødsfallet til Ottavio Bottecchia innhyllet i mystikk og politiske konspirasjoner.

Tour de France-mesterens mystiske død

Hushovd

Thor Hushovds 15 år som profesjonell syklist utspilte seg i spenningsfeltet mellom hans egen utrettelige jakt på suksess og de utallige dopingskandalene som ga yrket hans et dårlig rykte. En stor dose talent, viljestyrke og mental standhaftighet ble hans vei gjennom stormen.

Hushovd gjennom stormen

EBH

Sammen med Edvald Boasson Hagen kaster vi et tilbakeblikk på rudsbygdingens oppturer og nedturer i Tour de France.

Eddy på Tour: Fra temmet bjellesau til gjenoppstått villdyr

Izoard

Endelig dristet Tour de France seg med målgang på den nakne giganten.

Col d’Izoard: På toppen av Touren

Bernal

Egan Bernal ble den yngste vinneren av Tour de France på over et århundre, og den første colombianeren til å komme hjem med den gule trøya til et land der sykling og samfunn henger tett sammen.

Egan Bernal: Colombia slår tilbake