Giro d’Italia: Profilene

6 profiler i verdens vakreste ritt, Giro d’Italia.

Continue reading «Giro d’Italia: Profilene»

Mortirolo: fryktet & beryktet

Spekket med sagnomsuste myter og legender, sykling er virkelig sporten for dem med et hang for det nostalgiske. Historier og eventyr om uvirkelige prestasjoner løftes titt og ofte ut av minnebøkene mens vi venter på den neste. Særlig gjelder dette i oppbygningen til de store etapperittene. Lite korter ned ventetiden til en Grand Tour som en god røverhistorie fra gamle dager.

Ikke minst er dette sant om de viktige etappene i fjellene. Store, majestetiske og tilsynelatende uoverkommelige hindringer for de tohjulte; fjellpassene er således syklingens forjettede land, der utøverens grenser presses til det ytterste, og fansens fantasi stimuleres til det fulle. Så er det alltid noen som skiller seg ekstra ut i mengden.

«For å si det rett ut, stigningen er helt horribel!» Lance Armstrong har riktignok mistet sine meritter, men noen av sine ord har han vel i behold?

«En terrengsykkel er perfekt» for Mortirolo, sa den gamle Tour de France-skurken en gang. «I de bratteste delene syklet jeg 39×27 og smertene var ikke til å holde ut,» sa amerikaneren til La Gazzettas redaktør Pier Bergonzi. «Tiden jeg brukte opp? Det er ikke viktig,» sa Lance hemmelighetsfullt. «Jeg syklet Mortirolo for å ha det litt gøy… vi hadde noen regndråper, men alt i alt var det en fin dag.» En fin dag med en del blodslit. For ifølge texaneren var nemlig «Mortirolo den hardeste stigningen» han har syklet noen gang.

Mannen snakker av erfaring. Alpe-toppen Mortirolo er verken den lengste eller den aller bratteste, med sine snaue tolv kilometer opp til 1852 meter over havet – men fjellklatringen er drepende monoton med et snitt på elleve prosent stigning, og tidvis fatal med brattheng over 18 prosent. Da snakker vi om stigningen fra Mazzo, som er den mest brukte i Giro d’Italia sammenheng. Ofte sammenlignet med fjellmonster som Vueltaens Alto de l’Angliru, Tourens Mont Ventoux og ”naboen” Monte Zoncolan. Tøff konkurranse til tross, Mortirolo makter å forfekte et fryktinngytende rykte.

«En del klassiske fjell har nok mistet en del av sin brodd etter hvert som utstyr og moderne gir-løsninger har forbedret seg,» påpeker Matt White, tidligere rytter og mangeårig sportsdirektør i WorldTouren. «Men Mortirolo er ikke en av dem!»

Svingete, smalt og bratt uten opphold. Det er nok stikkordene som beskriver Mazzo-siden best. 32 svinger totalt, hele tiden dreininger og aldri mer enn 150 meter rett frem. Den fysiske utformingen krevet et visst oksygenopptak, men er heller ikke uten psykologiske effekter. Kilometer etter kilometer, brattheng etter brattheng, suges man inn i en komatøs og stadig mer cyanotisk tilstand, uten visshet om når lidelsene vil ta slutt. Stigningens kneblende steilhet synes endeløs, og håpet om lettelse for oksygenfattige muskler en fjern illusjon.

«Det er umulig å telle svingene, man må bare lide seg gjennom smertene til man plutselig er på toppen. Sånn sett er det et svært psykologisk vanskelig fjell å sykle opp,» sier White.

Den velfunderte frykten for Mortirolo manifesterer seg også ofte i noen vanskelige utstyrsvalg under forberedelsene, hvorav gir er kanskje det mest sentrale.

«Jeg foretrekker 36×32, for det er det letteste mekanikerne lar meg bruke,» sa den belgiske rouleuren Iljo Keisse, «skulle gjerne hatt 34».

Klatrespesialisten Alberto Contador er ikke ukjent med fjellets fæle tentakler som trekker hjulene ned i asfalten. Da Spanjolen syklet Mortirolo i rosa og inn til sammenlagtseier i 2008, og samtidig kuet en rabiat Riccardo Riccò, gjorde han det på 34×30.

«I min erfaring er 34 det ideelle giret i front og 32 bak. Kanskje trenger man ikke 32, men dersom farten til de andre går veldig ned kan du legge inn 32 og bare ta det helt rolig ved siden. Hvis ikke må man bare bli sittende, derfor er det bedre å ha 32 snarere enn 30,» sa Contador i TV-intervjuet.

’El Pistoleros’ andre store skuddveksling på Mortirolo ble en virkelig myteomspunnet affære. I 2015-Giroen syklet Contador faktisk så fort, at sportsavisen L’Equipes fremste skribent, Philippe Brunel, gikk langt i å antyde at spanjolen hadde en skjult motor i rammen. Ryktene fikk enda flere bein å gå på, da avisen – samme avis som hadde undersøkt Ryder Hesjedals karusell i La Vuelta – senere kunne ’avsløre’ at Contador byttet hjul i bunn av Mortirolo, til tross for at ingen av dekkene virket punkterte. Ingen motor ble funnet, men enda en myte ble skapt.

Etymologien

Continue reading «Mortirolo: fryktet & beryktet»

En visjonær i krisetider

Giroens rittdirektør Vincenzo Torriani var brilliant, karismatisk og respektert. I etterkrigstidens Italia var økonomien i makeløs vekst, og sporten han regjerte over populær som aldri før. Torriani styrte skuta gjennom storhetstiden med Coppi og Bartali, en tid da landets største industrimagnater sto i kø for å finansiere stjernene og deres respektive lag. Det var bare tre menn i hele Italia som høstet øredøvende applaus da de sto gjennom takluken på en bil. Det var Paven og Presidenten – og Torriani. Således kan man tenke seg hvor stort sykling var i Italia på denne tiden.

Torriani var pålagt et mandat om å bringe Giroen ut over hele halvøyen. Ikke akkurat noen smal sak det, når man snakker hele 1300 kilometer fra Milano-kontoret hans i nord, til Calabria i sør – for ikke å snakke om kravet om semi-regelmessige besøk til øyene Sicilia og Sardinia. Italias forkjærlighet for streik, lockout og et pandemisk forhold til trafikk-køer, gjorde heller ikke logistikken noe enklere.

Torriani hadde dessuten to elementære og tilnærmet uløselige utfordringer.

For det første, hadde han flyskrekk. Dermed virket han for evig og alltid avhengig av Italia sine natt-tog, som var både trege og ukomfortable. For det andre, etter et opprør under en Giro-etappe i 1969, hadde han en patologisk aversjon for sør-Italias største by. Hatet for Napoli var så intenst, at han sverget aldri å ta rittet tilbake dit. Vincenzo Torriani var kjent som en hardnakket mann.

Gimondi, Merckx og Battaglin. Rytterne som dominerte Giroen på 60 og 70-tallet.

Men i 1973 skjedde det noe. Han kom over en smart og sykkel-frelst advokat fra Sorrento, en perle i den sørlige enden av Napolibukten. Etter litt om og men, inviterte han Carmine Castellano til å organisere de sørlige etappene til Giro d’Italia 1974. Castellano trengte bare et nano-sekund i betenkningstid og tok oppdraget på strakk arm.

Castellano var lærd, diplomatisk og godt likt. Han bar et formidabelt intellekt, viste en drivende arbeidsmoral, og demonstrerte, ikke minst, en ektefølt kjærlighet for Giroen. Som guttunge hadde han sett Fausto Coppi på nært hold, og som en stolt Sorrentino drømte han om en etappe over Monte Faito. Det tolv kilometer lange monsteret som hang over Salernobukta var regionens mest emblematiske fjell, og alltid en spesiell manndomsprøve for de lokale amatørene.

Nå hadde Torriani gitt Castellano carta bianca til å ta for seg som han ville, hvilket han gjorde. Den spanske klatreren José Manuel Fuente sprengte rittet i biter, et øyeblikk som ble foreviget av det tyske filmcrewet som lagde den nydelig, originale dokumentaren ”The Greatest Show on Earth”. Etappene i sør ble en suksess, og Castellano hadde vunnet Torrianis respekt. Dermed var arbeidsfordelingen satt for Giroen fremover. Hver gang rittet skulle reise sørover, ble Castellano en viktig mann for Torriani, og på sikt skulle han erstatte sin mentor som rittdirektør.

Gimondi og Androni.

Flytebrygger i Venezia

Continue reading «En visjonær i krisetider»

– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg

Som 12-åring hadde Tobias Foss et svært beist av en terrengsykkel. Han tok Diamant-sykkelen ut på en liten prøverunde, og forsvant. Foreldrene trodde egentlig han hadde syklet ned til løkka for å spille fotball, men det var ingen som hadde sett noe til ham.

Noen timer senere kom han tilbake, svett i luggen. Hvor han hadde vært?

Jo, han ville finne ut av hvordan det føltes å sykle 100 kilometer på sykkelen.

«Han la rett og slett i vei i retning Brummunddal, over Mjøsbrua, syklet 50 kilometer den ene veien, snudde og syklet hjem igjen,» forteller pappa Alf Magne Foss til Sykkelmagasinet. «Det er ikke mange 12-åringer som gjør det alene, så jeg tenkte jo det var noe som bodde i ham.»

Tour de Vingrom

Continue reading «– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg»

Russisk rulett i Giro d’Italia

Idet jernteppet sto for fall og sykkelsportens egen perestrojka åpnet slusene for ryttere fra øst, dukket sovjeterne for første gang opp i Giro d’Italia. Alfa Lum hadde begrenset suksess i starten, men banet likevel vei for mange kruttsterke talent.

Continue reading «Russisk rulett i Giro d’Italia»

Liège-favoritten som aldri skulle bli syklist

Fremtiden ser lys ut for Michael Woods i 2005. Den 18 år gamle kanadieren har nettopp satt en ny nasjonal rekord på 1600 meter på under fire minutter. I løping vel å merke! Han vinner gullmedaljen på 1500 meter i det Pan Amerikanske Juniormesterskapet og får tilbud om stipend på Universitetet i Michigan. «Rusty» Woods kommer til å bli Canadas beste løper noensinne.

Dette er det ingen tvil om. Men så setter gjentatte tretthetsbrudd i venstrefoten en brå stopper for drømmene til det unge løpetalentet, som plutselig ser seg nødt til å trene alternativt. Woods begynner å sykle uten å vite at han er i ferd med å starte sin egentlige idrettskarriere.

I mindre ritt kjører kanadieren inn det ene toppresultatet etter det andre og blir i 2015 proffsyklist i det amerikanske Cannondale-laget til Jonathan Vaughters. Siden har Woods tatt store steg for hvert år og regnes nå å være blant de beste ryttere i verden på enukersritt og kuperte klassikere. Så langt i karrieren kan Woods skilte med blant annet to etappeseiere i Vuelta a España, en andre plass i Liège-Bastogne-Liège og en bronsemedalje i VM.

Kanadieren anser ikke det som en ulempe at han hadde en annen inngang til proffsykling enn ryttere flest.

Tvert imot.

«Det at jeg startet sent med sykling har egentlig bare vært en stor fordel,» sier Woods til Sykkelmagasinet.

«Sykling er en fysisk enormt krevende sport, men den allsidige tilnærmingen jeg har hatt til idrett, enten det er løping, alpint eller ishockey, har hjulpet meg til å takle overgangen til syklingen mye raskere. Jeg er 35 år gammel nå, men opplever at jeg fremdeles utvikler meg som syklist både fysisk og mentalt,» påpeker Woods.

Etter at Chris Froome i fjor strevet med å komme tilbake fra omfattende skader han hadde pådratt seg i en velt i 2019, har kanadieren Michael Woods blitt utpekt til å lede an Israel–Premier Tech i årets sesong. Både stresset og forventningene som følger i kjølvannet av kapteinsrollen ser Woods tilsynelatende ikke ut til å ha problemer med.

«Jeg er klar for å være leder i laget. Jeg har sagt at jeg vil vinne store ritt, at jeg vil vinne et monument, og når du sier noe slikt, så må du stå inne for det og være villig til å utsette deg for presset og forventningene som følger av det. Jeg er ikke lenger den ukjente eller nye rytteren på laget vårt, men jeg sitter med en del erfaring som gjør at de andre rytterne henvender seg til meg for å få råd. De vil at jeg bokstavelig talt viser veien. Jeg må ærlig innrømme at jeg liker det, fordi jeg føler at jeg har gjort meg fortjent denne rollen. Jeg liker tanken om å vokse mer og mer inn i en lederrolle og formidle kunnskap og inspirere noen av de andre rytterne til å bli bedre,» sier han.

Selv om Woods retter hovedfokuset på å vinne en klassiker i løpet av sesongen, benekter ikke kanadieren at også årets Tour de France vil være en viktig milepæl for ham. Men istedenfor nok en gang å prøve å kjøre for sammendraget, vil Woods i årets utgave heller konsentrere seg om utvalgte etapper.

Nizzolo, Fuglsang og Michael Woods. Foto: Noa Toledo Arnon.

«Slik jeg ser det, imøtekommer ikke løypeprofilen til årets Tour de France meg i særlig grad. Så mitt mål er ikke å vinne Tour de France sammenlagt, men jeg er der for å vinne etapper,» understreker han.

Woods er tydelig på at han etter erfaringene fra Touren i 2021, der han måtte skrinlegge sammenlagtambisjonene etter en tidlig velt, ikke har forutsetningene til å kunne hevde seg blant de beste sammenlagtrytterne i verden. Han ser seg heller i rekken av kanadiske ryttere, enten det måtte være Steve Bauer, Ryder Hesjedal eller Svein Tuft, som gjennom årene har utviklet sykkelsporten i hjemlandet.

«Laget vårt har vært et kanadisk sykkelprosjekt ganske lenge allerede. Selv om prosjektet har «Israel» i navnet, så har Sylvan Adams skapt et rom for kanadiske syklister også. Jeg har sagt det før, men belgiere eller italienere er ikke nødvendigvis bedre syklister, de har bare infrastrukturen rundt, som gjør at de lykkes som sykkelnasjoner. Nå med Premier Tech som ny sponsor, og Sylvan som støtter opp under utviklingen, så mener jeg at vi begynner å få på plass en infrastruktur som gjør at vi kanadiske syklister kan vinne på øverste nivå, vi også. Jeg ser meg ikke som en kandidat til å vinne Tour de France, men kanskje jeg kan inspirere barn i Canada for å trene hardt nok til en dag å kunne vinne rittet sammenlagt,» sier Woods.

Podcast: Nedtelling til Flandern rundt

Gruppo Compatto lader opp til den helligste søndagen i året. Litt for å teste ut et japansk toalett, men mest for å trekke inn stemningen før den store dagen. Vi går gjennom favoritter, outsidere, før vi tipper vinneren. En gang med hjernen, en gang med hjertet.

Løven fra Flandern

Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.

Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.

«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.

«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.

Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold

Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.

«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.

Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?

2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.

Gjennombruddet

Continue reading «Løven fra Flandern»

8850 høydemeter på Svalbard: – Mitt livs utfordring

Den 2.april starter jeg det som kanskje er mitt livs utfordring. 8850 høydemeter i arktiske omgivelser på Svalbard for å samle inn penger til Hope for Justice og deres arbeid for sikkerhet til ukrainske flyktninger.

Oppgaven er å gjøre en Everesting sykkelutfordring og sykle 8850 høydemeter i én bakke fra Gruve 3 til Ksat nær Longyearbyen.

Oppdraget er å samle kr 50.000 til arbeidet til Hope for Justice for å stoppe moderne slaveri og menneskehandel, noe som er ekstra tidskritisk nå som mange ukrainere er på flukt og er spesielt sårbare for utnyttelse av menneskesmuglere.

Vår ambisjon er å bruke denne utrolige utfordringen til å samle penger for for den gode saken, samtidig som vi skal lage en historie rundt utfordringen og dele denne med folk over hele verden.

Partnere for prosjektet er CCN Sports, Komoot, 101percent Training og Unis.

Hvorfor Svalbard?

Svalbard er en øygruppen, og Longyearbyen er største bebyggelse og verdens nordligste tettsted.

Her drar kun de tøffeste. Det er stort sett gruvearbeidere, fiskere og forskere på Svalbard. Stedet er meste kjent for sine lange vintre, kalde klima, utrolige landskap og et vilt dyreliv. Det er en reel risiko for å møte på isbjørn.

Jeg skal sykle i en bakke nær flyplassen, fra vei 400 opp til Gruve 3. Veien gir en utrolig panoramautsikt utover Isfjorden og passerer Verdens frøhvelv, en sikkerhetslager for frø til fremtiden. Bakken er 2,7 km lang og gir 190 høydemeter, og for å nå Mount Everest så trenger jeg å gjøre det omtrent 48 ganger.

Hvorfor Everesting?

Everesting er den ultimate personlige sykkelutfordring. Du må overkomme fysisk smerte, men det er like mye en mental prøvelse. Den er repetitivt, langt, føles til tider uendelig. Etter en runde er det bare å snu og sykle bakken enda en gang igjen.

Utvide grenser av hva jeg fysisk og mentalt kan klare motiverer meg. Jeg elsker å beviser for meg selv at jeg kan klare mer enn fornuften tilsier. Det er oppturer og nedturer i en slik utfordring, men man må pushe gjennom for å klare målet. Det er ofte sånn livet er. En roller coaster.

Denne gangen er det hele mer spesielt som mange europeere går gjennom hindringer vi aldri har opplevd før. Dette er en tid for å steppe opp, gå utenfor komfortsoner, aldri gi opp, og stå sammen for hverandre. Jeg dedikerer denne Everestingen til det ukrainske folk som er på flukt fra krig i sitt hjemland.

Innsamling av penger til Hope for Justice

I den Ukrainske krisen har mange kvinner og barn måtte flykte fra sine hjem og sine menn. De er slitne, desperate og sårbare. I en kaotisk situasjon vil mange være et potensielt lett bytte for menneskehandlere.

Dette ble presisert i en pressemelding fra FN 24.mars: «Ukrainske flyktninger er i stor risiko for utnyttelse.”

I en slik krise fortjener flyktninger å være trygg og ikke bli ofre for utnyttelse, tvangsarbeid eller prostitusjon.

Derfor ønsker jeg å løfte frem arbeidet til Hope for Justice som jobber med å sikre flyktningenes sikkerhet. Dette er en sak som ligger tett på mitt hjerte og jeg håper du vil hjelpe meg å samle inn kr 50.000,-

INNSAMLINGFacebook fundraiser for Hope for Justice

NB: Du kan også bruke Vipps: #695077

Følg Arctic Everesting

På Nordic Trailblazers landingsside for eventet finner mer info om prosjektet, ikke minst en livetracker.

Vi vil også poste på Sykkelmagasinets Instagram.

Milano-Sanremo: 5 legendariske utgaver

Ingen finaler i Milano-Sanremo er like. Man vet aldri hva som skjer.

Continue reading «Milano-Sanremo: 5 legendariske utgaver»