Muro di Sormano, simpelthen bestialsk

Sesongens siste Monument står for tur, og for mange, selve avslutningen på landeveissesongen.

Det er duket for 249 kilometer opp og ned, totalt mer enn 4,400 vertikale høydemetre. Det hele baner vei for en heseblesende batalje i Lombardia-regionens utilgivelige, kuperte terreng.

I likhet med alle de fem Monumentene, har også Il Lombardia sitt eget turritt for amatørene. I motsetning til proffrittene skal altså amatørene bestige det fryktinngytende Muro di Sormano.

Denne stigningen har på mange måter formet historien til Giro di Lombardia. Dette til tross for at man på frivillig basis unngikk å bruke den i mange år. Stigningsprosentene var så ekstreme.

Bakgrunnen for at Sormano ble ”glemt” er ganske så utrolig. Etter at rytterne for første gang ble sendt opp hit, fikk man et regelrett opprør mot arrangøren. Man kunne rett og slett ikke ha en så bratt bakke i et ritt, særlig etter 200 kilometer sykling.

Året er 1960. Bakken er snaue 2 km lang, men svei godt med sine 15 prosent i stigningsprosent og 27 prosent på det meste!

Rik Van Looy i «hyggelig passiar» med tilskuerne på Sormano.

Det var den legendariske arrangøren Vincenzo Torriani som tegnet inn stigningen på løypekartet. Torriani mente at rittet ikke var utfordrende nok. Sammen med La Gazzetta-journalist Rino Negri gjorde han en besiktegelse av Sormano tidlig i sesongen.

Begge likte det de så. En kort, stupbratt stigning ville virkelig vekke oppmerksomhet rundt Lombarida-rittet.

Såpass bratte bakker var hverdags i ritt på denne tiden. Ercole Baldini, den regjerende verdensmester, var således nokså naiv da han stilte til start i 1961 med sin foretrukne 44 x 29.

«Jeg fatter ikke hva Torriani tenker med,» sa Baldini etter rittet vunnet av Vito Taccone. «Jeg kan forstå at Ghisallo ikke lenger skaper den store utskillelsen, men nå har han virkelig gått forlangt. Stigningen er er simpelthen bestialsk og umulig å komme seg opp.»

De store protestene til tross, returnerte året etter og satte ny Sormano-rekord, 9 minutter og 24 sekunder. Dog skulle han senere innrømme at hjelpende dytt fra tilskuerne spilte en stor rolle for den imponerende klatretiden.

At tifosien dyttet sine ryttere oppover stigningen, skulle faktisk bli et av sykkelsportens aller største problemer i denne tiden, og i lang tid fremover. 1962-scenene på Sormano ble således et prakteksempel. Mens de italienske favorittene kunne ”sykle” relativt langt opp bakken, var utlendingene de første til å ta til fots.

Anatole Novak sliter seg opp under 1961-utgaven.

1962-utgaven ble dermed den siste for Muro di Sormano. Man måtte faktisk vente helt frem til 2012 før stigningen fikk sitt comeback. Da så vi franskmannen Romain Bardet først over toppen, men spanjolen Joaquim Rodriguez satte raskest tid; 9 minutter og 2 sekunder. I motsetning til Baldinis 44 x 29, brukte Bardet 34 × 28, andre gikk for enda lavere.

Og forrresten, muro er italiensk og betyr vegg.

«Den fantastiske trioen»

Jarle setter pris på Gruppo Compatto mer enn noensinne etter møtet med belgisk brostein. Bedre å la Julian Alaphilippe, Mathieu van der Poel og Wout van Aert slippe til. Trioen vi mener definerer sykkelsporten akkurat nå. Her angripes det fra start!

«Det hjalp veldig at Thor snakket varmt om Vegard»

«I 2015 syklet Vegard for Lotto Soudal, men de ville ikke gi ham en ny kontrakt og agenten han hadde da, slet med å finne noe annet lag til han. Det syntes jeg var veldig trist, fordi jeg visste jo hvor god Vegard var. Så spurte jeg han om jeg kunne få lov til å blande meg inn. Jeg gjorde egentlig bare reklame for en god kompis, for på dette tidspunktet var jeg ikke lisensiert agent,» sier Eriksen.

Som sykkelkommentator har han god oversikt over de ulike lags filosofier, deres styrker og svakheter og ambisjoner i ritt. Kunnskap som kommer godt med når han tar kontakt med de forskjellige laglederne i proffsirkuset.

«Jeg tok noen telefoner og sendte et par e-poster og ble egentlig bare positivt overrasket over hvor hyggelige de fleste lagsjefer var i sine svar. Jeg hadde aldri følelsen av at jeg var i veien eller oppholdt noen. Men det tror jeg har litt å gjøre med hvordan du går frem. Jeg var veldig ydmyk i min tilnærming, og det gjorde at jeg ble tatt veldig godt imot. Etter hvert fikk vi napp i Fortuneo-Vital Concept, et fransk prokontinentallag, som satset på vårklassikere. Da handlet det om å gjøre reklame for Vegard som en god klassikerrytter og kommunisere at han kunne styrke klassikerdelen av laget. Så hjalp det veldig at også Thor Hushovd snakket varmt om Vegard ovenfor lagsjefen,» forteller han.

Med en prominent mentor og en kunnskapsrik venn i bakgrunnen blir det fort enighet mellom laget og Vegard Breen om å signere en ettårskontrakt. Det finnes bare et problem. Språket.

«Laget skrev på fransk, men Vegard snakket jo ikke fransk. Så mesteparten av jobben min bestod i å oversette mailer underveis i forhandlingene. Når det kom til kontrakten, så bare oversatte jeg den, slik at Vegard forstod hva som stod der, men selve innholdet som lønn for eksempel kunne jeg ikke si noe om, siden jeg jo ikke hadde lisens. Den hadde jeg først året etter,» påpeker Eriksen.

Det blir riktignok kun ett år i Fortuneo-Vital Concept. Selv om laget ønsker å forlenge med Breen, søker nordmannen hjem til kontinentalnivå. Men agentkompis Eriksen får lov til å gjøre et siste forsøk på å finne en arbeidsgiver i de fremste divisjoner. Gratis vel å merke.

«For å oppfylle kravene inngikk Vegard og jeg en avtale, men vi satte provisjonen min til null. I og med at jeg var såpass ny, følte jeg at Vegard tok en sjanse på å ha meg som agent, så jeg syntes at det var greit at han ikke skulle betale for arbeidet. Jeg reiste til VM i Qatar for å møte andre lag og fikk blant annet kontakt med Bahrain-Merida. Fordi laget syklet på Merida-sykler og fordi Merida er et stort merke i Norge, så var de interesserte i Vegard. Til slutt ble det dog ikke noe av avtalen, fordi en kinesisk sponsor tinget om å få to plasser i laget for asiater,» sier han.

Breen ryker med andre ord på kvoten, og velger etter ett år i det norske kontinentallaget Joker å avslutte karrieren i en alder av 27 år. Eriksen mener at kompisen aldri fikk den oppmerksomheten han fortjente fra agenthold, og har et budskap til unge ryttere.

«Vegard havnet i en situasjon, der han ikke fikk innrømmet høy nok prioritet fra agenten sin fordi han ikke tjente veldig mye. Syklister som vil bli proffe og skal skaffe seg en agent bør derfor tenke på et par ting. Dersom en agent har et stort nettverk er dette bra, men når han også har veldig mange klienter, så må du være klar over at du bare blir en liten fisk i et stort hav. Og med mindre du da kjører så gode resultater at resultatene i seg selv selger deg, er det ikke sikkert at agenten vil bruke så mye tid på deg, som du selv skulle ønske,» sier han.

Kunsten å være kul

I MILLENNIUM KLARTE MAN seg uten øyebeskyttelse for solen. Ikke fordi solen skinte lysere i det 20. århundre enn tidligere tider. Men snarere som følge av menneskeskapt teknologi som innhentet evolusjonen og sto i fare for å blende sansene våre.

Mye ble egentlig overveldende. For første gang brøt man lydbarrieren, man landet på månen, og man utvant våpen der den totale ødeleggelse kun lå en liten rød knapp unna.

I møte med dette ble kanskje ikke konstruk- sjonen med to fargede glass holdt sammen av acetatplast en veldig imponerende form for beskyttelse. Men de som faktisk tok dem i bruk kunne i alle fall smukke seg med den ultimale merkelappen på modernitet. De var kule.

Det var pionerer innen motorsport og luftfart som først gav solbriller en aura av livskraftig fremtidsiver og optimisme. For å lykkes på ordentlig, skulle man ikke bare omfavne endringene, men gå i bresjen for dem. Livstilen var rask, men også løsrevet og avslappet, samtidig komfortabel med rivende utvikling. Man hadde kanskje ikke pilotlappen helt ennå – men uten ”å lette fra bakken”, lærte man iallfall aldri å fly.

Med solbriller var det tid til lange dager under parasollen, plasking i havet, fritidssysler uten prosaisk rutine og bekymringer. Med øyne bak mørke glass fi kk man et slør av mystikk, mens andre trekk ble trukket frem i lyset og ordene vektet annerledes. Man lærte seg å rea- gere kaldere. Solbrillene tok luven av livets uunngåelige overraskelser. I stedet for å kveppe til i en uventet vending, tok man tiden til hjelp og agerte med lun rasjonalitet.

Coppi var både kul og lun med sine lette pilotbriller på 50-tallet, men det var ikke før på 80-tallet at en mann og hunden hans virkelige endret brillelandskapet innenfor sykkelsporten. Mannen var Jim Jannard og bikkja het Oakley. Dette var prestasjonsrette solbriller. I 1984, før Tour de France, gikk Greg Lemond til innkjøp av noen solbriller han likte godt, Oakley Eyeshades. Året etter ble han og Phil Anderson feltets første offi sielle Oakley-sponsede ryttere. Store glass og skraklende farger tok feltet med storm.

Å lese en konkurrent under en heseblesende batalje opp et Alpe-fjell, ble plutselig litt mer komplisert. I 1987 var halve feltet like kule, mystiske og fattet under press. Bakom store plastrammer og blendende speilglass gikk de inn i karakter, følte seg uovervinnelige og ble vanskeligere å lese. Feltet ble mer Hollywood. Eller som en av de store sa: ”Med solbrillene mine på, er jeg Jack Nicholson. Uten dem er jeg feit og 60”.

Uno-X Pro Cycling: Kvinneløftet

Herrene var så vidt ute av nøytral sone i Bourg-en-Bresse, da Jens Haugland ble gitt ordet av programleder Marius Skjelbæk i TV 2s studio på Aker brygge. I et kronglete 2020 viste Tour de France motstandsdyktighet, selv om kalenderen viste midten av september. Départ-flagget hadde vaiet for den 19.-etappen av rittet.

Uno-X-sjef Haugland rettet seg opp i sofaen og fant de riktige ordene. Rett i forkant hadde han avsluttet den årlige sykkeluka med de andre beslutningstakerne innenfor energiselskapet. De var samstemte i at timingen nå var god for å starte byggingen av et kvinnelag på det aller øverste nivået.

”Vi lar 2021 passere som et slags hvileår, men også en periode der vi kan bygge opp strukturen og finne de rette menneskene til de forskjellige posisjonene i satsingen vår. Så, i 2022, tar vi sats og lanserer et damelag i WorldTouren,” uttalte han.

Personen som fikk hovedansvaret for å bygge opp strukturen i det nye prosjektet, var nå 41 år gamle Lars Ytting Bak. En kapasitet Haugland i utgangspunktet trodde de ville slite med å få om bord i prosjektet.

20 Grand Tours. Året i forveien avsluttet dansken sin aktive sykkelkarriere under Paris-Tours. Hele 18 sesonger på landveien ble tilbakelagt. 20 deltakelser i Grand Tours og en karriere som først og fremst vil bli husket for oppofrende jobbing for hans lagkamerater, blant annet via fem sesonger i Team CSC og sju i rekkene hos Marc Sergeant i Lotto Soudal.

7.-plassen i Paris-Tours ble kjørt inn med Dimension Data-logo på brystet. I samme tidsrom hadde en annen solid hjelperytter og tidligere lagkamerat fra åra i CSC, Kurt Asle Arvesen, begynt å spørre ham hva slags planer han hadde lagt etter karriereslutt.

Det kunne han ikke gi et godt svar på. Der og da var han usikker på om steget fra hjelperytter og inn i den kommanderende sportsdirektørbilen var noe som passet ham for ham. Løsningen ble etter hvert å jobbe i halv stilling for dansk TV 2, og samtidig fungere i en rolle som mentor og assisterende sportsdirektør for Douglas Ryder og Bjarne Riis i NTT Pro Cycling.

Den første henvendelsen mellom Haugland og Bak fant sted i løpet av september samme år. Over telefon fikk dansken høre om planene som forelå i higen etter å ta ’det neste steget’.

”Det skal jeg lige tenke litt på,” lød svaret fra dansken.

Han påpekte også at han nok ikke var den som satt med størst know how der ute om internasjonal kvinnesykling.

”Du kjenner jo så mange der ute som kan hjelpe deg med å bygge opp laget,” messet Haugland.

Litt tid ble tilbrakt i tenkeboksen, før Bak falt ned på at dette var en utfordring det ville være dumt å la passere.

”Det var jo egentlig en masse ting som tiltalte meg ved det,” sier Bak til Sykkelmagasinet. ”Det er et helhetlig prosjekt som inneholder både menn, kvinner og U23-ryttere. Jeg kjente til Kurt og Gummi* (sportsdirektør Christian Andersen) fra før av. Jeg kjente en del av mekanikerne i laget og de snakket veldig positiv om dette prosjektet. De fortalte meg at: ”Du kommer til å like Jens. Han er en skikkelig god sjef”. Kurt er en god venn av meg, og jeg visste at han hadde bygget opp en skikkelig bra miljø rundt herrelaget. Så ja, jeg så på det som et stort, omfattende og spennende prosjekt.”

Katrine Aalerud blir i Movistar

Spansk finte. 2021 ble satt av til oppbygging. Likevel var man nødt til å agere med en viss hurtighet. Spanske Movistar var blant lagene som fikk snusen i planene, og nølte ikke lenge med å tegne opp en ny kontrakt til Katrine Aalerud ut 2023.

For Ytting Bak startet jobben med å finkjemme rankinglistene, få oversikt over hvilke ryttere som ville være ledig på markedet året etter. Man forsto tidlig at Cecilie Uttrup, Emma Norsgaard, Aalerud og Stine Borgli ikke var mulig å hente i første runde. Kanskje heller ikke den neste.

I tillegg var det et mål å se så mye kvinnesykling som mulig. Dersom han ble med herrelaget ut i feltet, var det hensiktsmessig å planlegge det slik at det også gikk an å få med seg et ritt i kvinneklassen i samme slengen. Blant annet under den belgiske brosteinsåpningen der jentene har syklet Omloop Het Nieuwsblad helt tilbake til 2006-sesongen. Anna van der Breggen gikk til topps, foran nettopp danske Norsgaard.

Han gjorde også som Haugland sa, og begynte å ringe rundt til stort og smått blant hans kontakter i det internasjonale sykkelmiljøet for å tilegne seg ny kunnskap. Etter hvert begynte flere også å ta kontakt med ham. Det gode avtrykket herrelaget etterlot seg på sin ferd, smittet også over på den feminine delen av satsingen.

”Byggingen av prosjektet har gått veldig bra,” sier Haugland. ”Det har vært utrolig artig, faktisk. Noe av det morsomste jeg har vært med på i sykkelsatsingen vår. Det er noe med den følelsen av å bygge opp noe helt nytt fra starten av. Det kan dreie seg om sykler, hjelmer, trøyer, biler, busser og å sette organisasjonen. Mye av dette har vi gjort for guttene, og nå skal jentene få de samme mulighetene. Og så synes jeg det har vært veldig artig å se hvordan Lars blomstrer i rollen og å følge med i prosessen for hvilke ryttere vi skal ha med i 2022.”

Lars Bak.

Styrer fra Luxembourg. Det er en mandag i august når Sykkelmagasinet får Lars Bak i tale. I sommer har han igjen vært med som ekspert under touren, og blant annet laget AftenTouren med kollega Rasmus Staghøj. Det danske banelandslaget er i gang med kvalifiseringen under OL i Tokyo, idet jeg har fått beskjed om å ringe dansken. I så måte er det noe som skurrer rundt tidspunktet.

Men den danske familiefaren er trygt installert i sin BMW. Nettopp denne dagen ble nemlig valgt for å kjøre fra huset i utkanten av Luxembourg by, og hele veien hjem til øvrig slekt i ”bilbyen” Silkeborg. Tidspunktet er valgt i håp om at den verste trafikken har rukket å roe seg, og at han skal klare seg med i underkant av ti timer med et fåtall stopp underveis.

Som sykkelboss er det ikke dumt å ha base i et land som grenser til Belgia, Tyskland og Frankrike. Et par år fram i tid er det likevel realistisk at barna hans tas ut av Europa-skolen, og blir en integrert del av det danske skolesystemet.

En kort kjøretur over grensa til Belgia er Geo Van Oudenhove, bror til Gino, i full gang med å bygge opp lagets nye service course i Geraardsbergen. Geo har erfaring fra blant annet BMC Racing, Lotto Soudal og Quick Step. Blant lager-alternativene den dyktige mekanikeren listet opp, falt ledelsen i Uno-X ned på den største og dyreste blant dem: En bygning på rundt 700 kvadrat. Her skal alt av utstyr oppbevares, i tillegg til lagets kjøretøy.

”Det er nesten for stort som et service course,” humrer Bak. ”Jeg mener. Hvis du tenker på at det skal sykle 12 jenter på dette laget neste år, så er det stort. Samtidig: Det stedet herrelaget har, begynner å bli for lite. De snakker alt om å utvide det for å få plass til alle kjøretøyene innenfor portene. Men jeg tenker da også at det vil være synergier mellom lagene. Hvis de trenger å lagre en buss hos oss, er det selvsagt intet problem.”

En annen viktig faktor var beliggenheten. Lagerbygningen ligger bare litt over fire kilometer unna huset til sjefsmekaniker Van Oudenhove. Innenfor en radius på noen få kilometer har også massøren Lotta og en annen av mekanikerne tilhold.

”Stedet ligger tett på der de bor. Det gjør at man kan spare mye energi. Å kjøre rundt i bil i Belgia er et helvete. Det stedet der, det blir en god base,” kommenterer Bak.

Likestilt med guttene. Uno-X har gjort poeng ut av at kvinnesatsingen ikke skal mangle noe sammenliknet med herrene i laget. Det gjelder også ytelser som lønn, forsikring og pensjon. Det er store ord, og det skal litt til å følge det opp i praksis.

Allerede er det nemlig 25 ryttere innenfor herrelaget. Ytterligere ti er under kontrakt med utviklingslaget Dare. Det har i det hele tatt begynt å bli en stor operasjon. WorldTour-budsjettet for guttene vil i 2023 kretse rundt 15 millioner euro. For jentenes del vil det trolig dreie seg om rundt halvparten.

Med 35 mann på den ene siden av kjønnskløften, og kun tolv kvinner på den andre, skal det godt gjøres at alt blir 50/50 i oppstartsåret. Men den mest romslige service coursen – den får i hvert fall jentene. Utgangspunktet er at alt utstyr, støtteapparat og materiell skal være tilgjengelig i de respektive lagene. Det betyr tre lag, tre busser og det samme oppsettet på de samme syklene. Fra starten er det satt av tolv plasser i kvinnelaget og et løp av gangen. Hos herrene er det rom for å sykle både dobbelt, og noen ganger trippelt program.

Susanne Andersen

Susanne Andersen hjem igjen. Det internasjonale forbundet ønsker selvsagt å utvikle sporten sin og har som mål å øke antall WorldTour-lag fra 9 til 15 neste år. Uno-X, Cofidis, Rally Cycling og Jumbo-Visma er blant lagene som søker.

Rekrutteringen til Uno-X sin kvinnesatsing startet med signaturen til 18 år gamle Anniina Ahtosalo fra Team Rygter. Hun er et multitalent som kan vise til gode resultater både fra cross, landevei, terreng og bane. Deretter ble den norske trioen Mie Bjørndal Ottestad, Anne Dorthe Ysland og Amalie Lutro presentert. Bak & Co. har også sikret seg den unge temposyklisten Hannah Ludwig og et kapteinsemne i den mer erfarne spurteren, Hannah Barnes (begge fra Canyon SRAM). Det er også andre norske og danske navn på vei inn i satsingen, inkludert Susanne Andersen.

”Hun har kanskje ikke fått vist det fram de siste årene, men hun er en meget god spurter. Hvis du ser på hvordan Kristoffer Halvorsen og Rasmus Tiller har prestert etter at de kom inn i laget vårt, så håper vi på litt den samme effekten,” sier Bak.

Haugland sier han ønsker seg ’en miks av unge ryttere som alt har prestert tidlig i karrieren’ i ’kombinasjon med noen voksne damer med erfaring fra feltet’. Utover det gjelder det samme offensive tankesettet som har preget herrelaget underveis i rittene. Man ser muligheter underveis, og griper dem.

Så er også skalaen mindre blant jentene. Se bare på hva som skjedde med Movistar Team etter at de flyttet blikket utenfor landegrensene, og signerte Annemiek van Vleuten og Emma Norsgaard. Omtrent over natta var det blant de aller beste lagene i verden.

”Har du en rytter som Norsgaard eller Lotte Kopecky, så har du egentlig laget ditt. Du kan bygge opp det hele rundt dem. Men vi synes jo også det er morsomt å skape profilene selv. På den ene siden synes vi det er gøy å være underdog, på den andre vil vi ikke bare være fornøyd med å bli innvilget WorldTour-lisens. Vi er også nødt til å levere varene,” presiserer Bak.

Rivende utvikling. I 2022 vil Le Tour de France Femmes avec Zwift innta landeveien uka etter at moderrittet er avsluttet. Det betyr åtte etapper mellom 24-31. juli. De fleste arrangører med respekt for seg selv, har allerede lansert planer for konsepter som også involverer jentene. Flere av WorldTour-lagene følger etter i samme spor.

Alt vel og bra, og gode indikasjoner på at kvinnesykling er inne i en rivende utvikling. Det som opptar mange er likevel det faktum at denne delen av idretten skal vokse i takt med omgivelsene. UCI åpner opp for at maksantallet heves fra 16 til 20 ryttere neste år. De store toppnavnene dominerer idretten, og strømmen av ungt talent er tilfredsstillende.

Likevel er det et punkt man fremdeles sliter med: Bredden.

”Slik jeg vurderer situasjonen, er det fremdeles de eldre rytterne som ’sitter på flesket’. De sykler for gode lag og har gode lønninger. Mange av de yngre rytterne sliter med å komme seg inn i idretten. De er kanskje avhengig av å jobbe ved siden av eller gjøre ferdig studier,” sier Bak.

World Tour, Giro d’Italia Donne og Paris-Roubaix er kremen. Alle vil dit. Men det er ikke der det viktigste rekrutteringsarbeidet skjer. Det foregår via klubb, forbund og ved å flytte grenser i belgiske gateritt.

Talentene trenger ritt som passer nivået deres. Fremdeles preger fraværet av egen U23-klasse kvinnesykling, noe som gjør at en isolert sett svært uerfaren utøver som Anne Dorthe Ysland, blir kastet rett ut i tvekamp mot verdenseliten under både Dwars door Vlaanderen og Flandern rundt i sin første sesong på elitenivået.

Det er selvsagt både veldig kult og sabla skremmende:

”Jeg tror det er mange som opplever det som håpløst,” sier Anne Dorthe Ysland til Sykkelmagasinet. ”Man skjønner ikke hvordan man skal klare å kjempe mot de beste. Hvis man ikke har troen på det, er det jo egentlig ingen vits i å prøve. Det er vanskelig å takle at nivåforskjellene er så store.”

19-åringen fra Korsvegen ved Melhus har en svært allsidig idrettsbakgrunn fra blant annet fotball, håndball, langrenn, ishockey og sykling. Etter at hun bestemte seg for å satse på landeveissykling og fokuserte inn mot en plass på juniorlandslaget, opplevde hun å vinne 14 av de 17 individuelle rittene hun stilte opp i for to år siden. Fra å oppleve det og til å sikte seg inn på de 50 beste i klassikerne, er forskjellen stor.

”Vi mangler fremdeles en egen U23-klasse, slik guttene har. Jeg tror alle kjenner på den sinnssyke overgangen fra junior til senior. For meg ble det ekstra krevende ettersom vi heller ikke syklet internasjonale ritt i den perioden.”

”Det er en god boom rundt internasjonal kvinnesykling i øyeblikket; sånn sett er vel din karriere timet ganske så bra?”

Jeg føler jo at jeg er født i det perfekte årskullet. Vi er midt inne i tidenes utvikling på damesiden. Det er helt rått å tenke på.”

”Det var vel ingen vanskelig avgjørelse da tilbudet fra Uno-X dukket opp?”

”Det virker på meg som alt de gjør er så gjennomtenkt. De har et veldig bra opplegg og en god plan på det de gjør. De annonserte planene for å bygge opp et damelag, og så signerte de Lars Bak ett år i forkant, slik at han kan være med herrene og lære av dem. Det satses skikkelig og de har virkelig lyst til å gjøre det ordentlig. Jeg tror mange kommer til å få øynene opp for sporten vår når Uno-X utvikler et lag på damesiden også.”

Forsterker organisasjonen. Uno-X gjør slik de har gjort på herresiden. De forsøker å bygge opp en bred organisasjon rundt rytterne sine. James Moran ble rekruttert fra British Cycling for å sørge for at guttene fikk i seg næringen de trenger både på og av sykkelen.

For jentene er det Hannah Mayho som skal styre næringsinntaket. I motsetning til sin sleggekastende søster, Jess, valgte Hannah å forlate friidretten til fordel for sykling i junioralder. En påkjørsel under trening i Belgia gjorde at hun pådro seg brudd i venstre ben, høyre arm og håndledd. Noe senere begynte hun i stedet å studere ernæring og kosthold ved universitetet i Chester. Etter blant annet å ha jobbet for akademiet og kvinnelaget til Manchester City, har hun nå meldt overgang til norske Uno-X.

Når det gjelder sportsdirektører og trenere, er også nye navn på vei inn her. Lars Bak ville ikke fortelle for mye, men ettersom utvalget i Norge er begrenset, kunne han avsløre at han vil samarbeide mye med en kvinnelig, britisk sportsdirektør i første del av sesongen neste år.

Dansken er godt klar over at det kan komme til å bli spørsmål ved hans kompetanse til å lede en kvinnesatsing etter et langt liv på ’den andre siden’.

”Det kunne jo være at noen hadde lyst til å spørre om jeg var den rette til jobben med tanke på min bakgrunn. Hvis noen hadde bedt meg nevne navnet på den som vant Flandern rundt for kvinner for åtte år tilbake, så er det ikke sikkert jeg hadde klart å svare på det. Samtidig som jeg godt kunne ha visst det på herresiden. Det viktigste for meg har vært å ta del i denne prosessen fra starten av og være med og utforme laget. Det er en prosess jeg har lært veldig mye av allerede,” sier han.

I tillegg til å være sjefen for det hele, skal han også i aksjon som sportsdirektør. I så måte synes han det er fint å ha en god sparringspartner i bilen underveis.

”Jeg sier ikke at jeg ikke kunne ha lagt opp taktikken selv, men jeg tror det er lurt å lære av noen som har enda mer innsikt til kvinnesykling enn jeg sitter meg per nå. En som har kunnskapen man trenger. I starten skal vi sitte mye i følgebilen sammen slik at jeg kan lære av henne.”

Forarbeidet er gjort. Lista er lagt. Høsten skal brukes til å stille bankgaranti, liste opp rytterne og søke lisens hos UCI. Det planlegges allerede for felles treningsleir for de tre lagene som et ledd i sesongforberedelsene.

I 2022 skal verden få se Uno-X rulle ut porteføljen for en hel verden.

En vårdag i helvete

Dokumentaren «En forårsdag i helvede» forteller historien om Paris-Roubaix og rittets utgave i 1976. Regissøren Jørgen Leth elsker dette klassiske sykkelrittet og det skinner i gjennom hele produksjonen. Rittet har alltid sine skurker og helter, sin egen dramatikk og barske poesi. Ikke siden dokumentarens premiere for 40 år siden, er dette helvete blitt bedre fanget på film.

Continue reading «En vårdag i helvete»

Regnbuenasjonen: Belgias VM-historie

Medaljestatistikken snakker et utvetydig språk. Belgia er landet i verdenen som har avlet frem flest verdensmestere på sykkel. I løpet av den etthundre års lange VM-historien har hele 32 belgiere, kvinner som menn, båret regnbuetrøya og regnestykket inkluderer ikke engang amatørenes mesterskapsgull.

Navn som Albéric Schotte, Rik Van Steenbergen, Yvonne Reynders, Eddy Merckx, Jean-Pierre Monseré, Tom Boonen eller Philippe Gilbert får en hel sykkelverden til å holde pusten i ærefrykt.

Men hvilke prestasjoner og historier gjemmer bak disse navnene?

«Den siste» blir den første

Belgias VM-eventyr begynner i 1950 i Moorslede, en liten by i Vest-Flandern. Selv om verdensmesterskapet på sykkel fortsatt er et ungt arrangement, har allerede utallige belgiske ryttere erobret regnbuetrøya. Georges Ronsse har blitt dobbelt verdensmester i Budapest og Zürich i 1928 og 1929, den «svarte ørnen» fra Zwevegem, Marcel Kint, har vunnet i Valkenburg året før annen verdenskrig bryter ut og Jean Aerts har kunnet ikle seg regnbuetrøya på hjemmebanen i Floreffe i 1935.

Men verdensmesterskapet i Floreffe hadde det vært noe ruskende galt med. Det hadde foregått i Vallonia. Nå i 1950 arrangeres VM der det hører hjemme, nemlig i Flandern. Men ikke nok med det. Favoritten til å vinne mesterskapsrittet er den flamske lokalhelten Albéric «Briek» Schotte.

 

Briek er en ydmyk mann. Den senete, værbitte rytteren med det vinnende smilet er selve legemliggjøringen av den flamske væremåten. Briek har vokst opp under trange kår, men han er sterk som en okse. Først og fremst viljesterk. De fleste ritt vinner han på grunn av sin usedvanlige evne til å slite seg fullstendig ut. Han angriper der andre ryttere for lengst har kastet inn håndkleet. Briek nekter å gi seg før ikke han er først over målstreken.

Med bøyd rygg og sammenkrøpen sittestilling brekker han seg opp den ene etter den andre brosteinsbakken, uansett om det blåser, regner eller snør. Hans landsmenn kaller ham beundringsfullt for «den siste Flandrien».

Ekspertene sier at Schotte neppe vil klare å overgå hans eventyrlige sesong i 1948, da han først hadde vunnet Flandern rundt og deretter blitt verdensmester i Valkenburg. I den brutale rundløypa i Nederland denne gangen, hadde rytterne måtte sykle opp nådeløse Cauberg hele 27 ganger. Løypa hadde uten tvil favorisert de italienske sykkellegendene Fausto Coppi og Gino Bartali, men Briek hadde utmanøvrert dem begge to og kommet først i mål.

Nå, to år senere, ligger derfor presset på ingen andre enn belgieren selv. På den 284 kilometer lange VM-runden skal de førti rytterne i fellesstarten først legge ut på Flanderns flatmarker, forbi de mange minnesmerker for de falne fra 1. verdenskrig, før de så vender nesen mot de beryktede hellingene Rodeberg og Kemmelberg.

Schotte i 1954

VM-rittet denne 20. august 1950, utvikler seg akkurat som arrangøren har håpet på. Det blir et ubarmhjertig utsilingsløp, der den ene etter den andre rytteren må takke farvel. Men ikke «jern Briek», som med bare én runde igjen i Moorslede leder an tetgruppen. Det er bare åtte ryttere igjen i kampen om regnbuetrøya, deriblant Tour de France-helten Louison Bobet, den sveitsiske legenden Ferdy Kübler og den tidligere nederlandske verdensmesteren Theofiel Middelkamp.

Men når Schotte så angriper med få kilometere fra mål, er det ingen av motstanderne som kan holde hjulet hans. Albéric Briek Schotte vinner sin andre verdensmestertittel foran det flamske hjemmepublikum kun tre mil fra hans hjemby Kanegem. Full av ekstase over seieren roper han i et radiointervju etter målgang «Mor, mor, kan du høre meg? Jeg har vunnet, jeg er verdensmester!»

«Den siste Flandrien» dør 4. april 2004, på samme dag som den 88. utgaven av Flandern rundt avholdes. Rittkommentatorene minner én av de største syklistene gjennom tidene ved å si «Gud må ha vært blant Brieks største fans.»

Benoni Beheyt, en ulyksalig skjebne.

Sviket i Ronse

Året er 1963 og for femte gang i mesterskapshistorien skal VM avholdes i Belgia. Ronse, en liten arbeiderby i Øst-Flandern som er kjent for tekstilindustrien sin, har blitt utpekt for anledningen. Den store favoritten til å vinne fellesstarten er hjemmehåpet, selveste «keiseren fra Herentals», Rik Van Looy. I 1963 er Van Looy allerede to ganger verdensmester, han har vunnet samtlige monumenter fra Flandern rundt til Giro di Lombardia og har attpåtil sanket inn flere etappeseire i alle Grand Tours. Å bli verdensmester foran hjemmepublikummet vil sette kronen på verket til Van Looy. Mens belgieren er trygg på å ha god kontroll på sine argeste konkurrenter, er han mer usikker på sine belgiske lagkamerater. Van Looy husker fortsatt avtalen med Rik Van Steenbergen fra VM i 1957, der Van Steenbergen hadde lovet å kjøre for kapteinen sin, men istedenfor hadde stukket av gårde og selv blitt verdensmester. Kvelden før fellesstarten lover Van Looy derfor ut store pengesummer til hver og en av sine lagkamerater dersom de hjelper ham til VM-seieren dagen derpå.

Fellesstarten preges lenge av en utbrytergruppe som etter hvert også får selskap av ingen ringere enn Tom Simpson. Briten, som har bosatt seg i Gent, er usedvanlig populær blant de belgiske tilskuere og heies frem av hundretusenvis langs løypa. Men med bare én runde igjen i Ronse blir Simpson kjørt inn igjen, og det er nå «keiseren» Rik Van Looy viser hva han er laget av. Gjentatte ganger angriper han, for så å slakke på farten. Han vil mørne konkurrentene. Tetgruppen rundt Van Looy er allerede på det langstrakte oppløpet, når belgieren setter sitt nådeløse finalestøt. Med bare hundre meter igjen til målstreken er han endelig alene i front, men så dukker det plutselig opp en annen belgier. Benoni Beheyt, som tidligere i rittet har nektet å ta føringer på grunn av angivelige kramper, ser ut til å ha stått opp fra de døde igjen. Van Looy har allerede startet spurten, idet Beheyt legger hånden på skulderen til sin lagkaptein og drar seg forbi som på banesykling. Denne siste fartsøkningen er nok til å krysse mållinjen foran Van Looy. Skandalen er perfekt! Beheyt jubler med en arm i været, men hodet hans vender allerede bakover mot Van Looy som ikke kan tro det. Senere i garderoben må Van Looy holdes igjen for ikke å gå løs på Beheyt som har bedratt ham. «Sviket fra Ronse» vil for alltid ødelegge for de to belgierne. Van Looy lover at Beheyt aldri igjen skal vinne et ritt der han selv er tilstede. Han skal holde ord.

Yvonne Reynders

Kulljenta fra Antwerpen

Yvonne Reynders skal i løpet av hennes karriere bli verdensmester på landeveien hele fire ganger og attpåtil vinne tre mesterskapsgull på banen, men er det friidrett alt starter med for hennes del. Den belgiske jenta satser nemlig først både på sprint og diskos, men da hun i et turritt i starten av 1950-tallet uten særlig erfaring slår hennes nærmeste konkurrenter med flere minutter, går det opp for Yvonne at hun har et unikt talent for sykling. Jenta er råsterk i beina, noe som faktisk skyldes foreldrenes kullforretning. Hver dag hjelper Yvonne til å kjøre ut svære kullsekker på en trehjuling til kundene i Antwerpen. Det hører ikke til sjeldenhetene at hun sykler rundt med flere hundre kilo på brosteinsgatene i byen. Slik trener hun styrketråkk uten engang å være klar over det. Hun er såpass sterk i beina at til og med selveste verdensmesteren Rik Van Steenbergen kun med akk og ve klarer å tette luken opp til Yvonne når hun legger av gårde på en treningsrunde. Men hennes ønske om en karriere som syklist er ingen dans på roser. Det skikker seg ikke, ja det er uhørt å drive med sykling som jente i Belgia på 1950-tallet. Yvonne nektes adgang til velodromen i Antwerpen, og må derfor kle seg ut som gutt for å slippe inn på banen og kunne trene. Selv ikke verdensmestertitlene hennes opp gjennom årene endrer noe på dette.

Supertalentets første mesterskapsgull kommer så i 1959, kun ett år etter at det internasjonale sykkelforbundet har åpnet for å arrangere fellesstart for kvinner i VM. På en regnfull dag i nederlandske Zandvoort er Reynders raskest av alle på oppløpet og slår favorittene fra Storbritannia og Sovjetunionen. Senere innrømmer den belgiske jenta at hun på de siste hundre meterne fikk drahjelp fra en vennlig politibetjent på motorsykkel, som skjermet henne for vind. Men seier er seier.

To år senere, i 1961, er alt duket for Reynders’ andre verdensmestertittel. Denne gangen arrangeres VM i England, nærmere bestemt på Isle of Man. Og mens jentene fra de andre nasjonene rekognoserer VM-løypa flere dager i forveien og forbereder seg på alle mulige rittscenarier, kjører den belgiske sykkelstjernen gjennom løypa kun én gang – nemlig ved hennes ankomst på øya på vei fra togstasjonen til hotellet. Uten økonomisk støtte fra sykkelforbundet må Yvonne dekke utgifter for kost og losji selv, for ikke engang å snakke om utstyret. Når bremsevaierne på hennes rittsykkel ryker underveis på fellesstarten, må hun ta opp jakten på konkurrentene på den mye tyngre reservesykkelen hennes. Likevel knuser hun all motstand og vinner sitt andre mesterskapsgull på overlegent vis.

Eddy Merckx som amatørverdensmester i 1964.

Når kvinnene i 1963 så for første gang i mesterskapshistorien skal konkurrere i Belgia, er det selvskreven hvem som skal bli den nye verdensmesteren. Den 66 kilometer lange rundløypa i Ronse skiller ikke nevneverdig, noe som gjør at en tetgruppe på seksten jenter kommer samlet inn på oppløpet. Her trekker nok en gang Yvonne Reynders det lengste strået og lar det ikke være tvil om hvem som er best i verden. Det er på enda en rundløype, denne gangen på motorsportsbanen Nürburgring i Tyskland, at Belgias fremste kvinnelige syklist vinner også VM-gull i 1966. Året etter leverer hun en positiv dopingprøve og blir utestengt fra all rittaktivitet for tre måneder. Av protest legger hun opp, men gjør comeback ti år senere. Men glansen fra karrierens første periode er borte. Yvonne Reynders sikrer seg riktignok flere belgiske mestertitler til, men blir aldri verdensmester mer.

Æraen til kannibalen

Eddy Merckx er bare 22 år gammel og har så vidt rukket å fullføre to sesonger som profesjonell syklist, når han i 1967 stiller til start i VM i nederlandske Heerlen. Med to seire i Milano-Sanremo i 1966 og 1967 har belgieren allerede skapt noe oppmerksomhet rundt seg, men han er fremdeles ikke den fryktinngytende «kannibalen» som han i løpet av de neste årene skal utvikle seg til. Merckx sklir fortsatt under radaren hos de store nasjoner Italia og Frankrike, som har samlet seg rundt sine favoritter Felice Gimondi og Raymond Poulidor. Derfor er det heller ingen av lagene som reager når Merckx etter bare fem kilometer følger et angrep til italieneren Gianni Motta og et par andre ryttere. Det er fremdeles 260 kilometer igjen på den flate rundløypen i Heerlen og Merckx og sine kompanjonger vil før eller senere kjenne på håpløsheten i deres bruddforsøk. Problemet er bare at hovedfeltet aldri klarer å komme opp til utbryterne. Istedenfor skal tetgruppen gjøre opp om seieren i spurt, som Merckx vinner på overlegent vis. 1:0 til Merckx.

VM-tittelen virker som en katalysator på karrieren til belgieren. I de etterfølgende sesonger vinner Merckx det som vinnes kan av sykkelritt. Topplagene står i kø for å få underskriften til århundrets sykkeltalent på kontrakten og i 1971 sykler Merckx endelig for verdens beste sykkellag Molteni. Seierne til belgieren i Paris-Nice, Milano-Sanremo, Omloop Het Volk, Liège-Bastogne-Liège eller Tour de France er som nye kapitler i sagaen om en enestående syklist. Merckx har for lengst blitt mannen som konkurrentene vokter med argusøyer, men hva hjelper vel det når belgieren stiller i en VM-fellesstart der løypa er skreddersydd til hans ferdigheter? Den eneste utfordringen på de 268 kilometere rundt Mendrisio i Sveits er den to kilometer lange og i snitt sju prosent bratte Novazzano-klatringen som skal overvinnes hele seksten ganger. Bakken er verken lang eller bratt nok til å skape trøbbel for Merckx og i motsetning til tidligere år er hele det belgiske landslaget innstilt kun å jobbe for kapteinen sin. Slik sendes Herman Van Springel ut for å få de andre lagene til å måtte jobbe. Når Van Springel så med tre runder igjen omsider hentes tilbake, trer selve «kannibalen» i aksjon og angriper sammen med lagkameraten Georges Pintens. Kun Felice Gimondi og Giancarlo Polidori fra Italia, franske Cyrille Guimard og Danmarks Leif Mortensen klarer å følge angrepet. Men strategen Merckx er slu som en rev. Mens Pintens jobber i front, sparer Merckx kruttet sitt til den nest siste gangen opp Novazzano-bakken. Med bare en kilometer til toppen akselerer belgieren og rister av alle de gjenværende bruddkamerater unntatt Gimondi. Men både Gimondi og Merckx vet at italieneren kun kjører for sølvmedaljen. Og slik blir det. 2:0 til Merckx.

Merckx med stor trøyefangst i Tour-debuten i 1969.

Alle gode ting er tre, tenker nok Merckx da han i 1974 pakker kofferten for å delta i VM i Montreal. For første gang i historien arrangeres mesterskapet på sykkel utenfor Europa, og det internasjonale sykkelforbundet vet hvordan de kan sikre at VM i Canada blir en suksess. De bare åpner lommeboka og betaler verdens beste syklist 2500 dollar daglig for å lempe på ubehagelighetene Merckx måtte ha ved å sykle ritt såpass langt hjemmefra. I sommer har Merckx vunnet sin tredje dobbeltseier i Giro d’Italia og Tour de France, men han er ikke like «kannibalsk» i opptredenen lenger. Belgieren har begynt å frykte andre ryttere, som den italienske tempospesialisten Francesco Moser. Runden i Montreal byr kun på én nevneverdig utfordring, nemlig Mont-Royal, som en Moser i god form bare kan tråkke over med tungt gir. Men det er franskmennene som setter sitt preg på åpningsfasen i VM-rittet denne 25. august. Francis Campaner legger ut på solobrudd først, og blir etter tolv runder avløst av sin lagkamerat Bernard Thévenet. Hele ti mil ligger Peugeot-rytteren i front, og det er bare så vidt Merckx klarer å organisere forfølgelsen av franskmannen. Med én runde igjen i Montreal har forspranget til Thévenet smeltet til 30 sekunder. Merckx vet at en enkel akselerasjon opp Mont-Royal vil bringe han i front. Moser har for lengst måttet slippe. Det unge talentet fra Trentino må fortsatt bli vant til belastingen i et VM-ritt. Merckx angriper. Men hva er det? I dragsuget hans kommer plutselig Raymond Poulidor opp og forbi. «Poupou» får raskt en luke på vel ti meter ned til Merckx. Belgieren henger i tauene. Det er bare flaks at det venter en utforkjøring, der Merckx kan hente seg inn igjen. I en siste kraftanstrengelse kjører «kannibalen» seg opp på bakhjulet til «den evige toeren» Poulidor. Som i 1971, da Gimondi lenge før mål hadde innsett at han i en spurt mot Merckx kun ville tape, skjønner også Poulidor at slaget er tapt når de kommer på oppløpet. Ti år etter at Eddy Merckx ble amatørverdensmester, vinner tidenes beste syklist sin tredje og siste VM-tittel i eliteklassen. Legenden rundt Eddy Merckx vokser den dag i dag.

Jean-Pierre Monseré som verdensmester i England 1970.

VM-trøyas forbannelse

Når Jean-Pierre Monseré trår på VM-scenen i Leicester i 1970 er han bare 21 år gammel. Dette er hans første mesterskap for Belgia, men allerede nå snakker folk om at «Jempi» en dag blir arvtakeren etter Eddy Merckx. Unggutten fra Roeselare har allerede vunnet Giro di Lombaria i debutsesongen hans året i forveien og sjefen for det berømte Flandria-laget, Briek Schotte, er sikker på at Monseré er en uslepen diamant, som snart skal stråle i all sin prakt. I det belgiske landslaget, som konkurrerer i VM-fellesstarten, er Jean-Pierre en klar hjelperytter for vinnerkandidater som Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck eller Herman Van Springel. Monseré har først og fremst kommet til Leicester for å lære.

Men tilskuerne langs den 272 kilometer lange VM-løypa vitner noe helt annet. «Jempi» kjører som en gammel ringrev. 21-åringen er årvåken og med på leken hver gang det går et angrep. Han dekker det første farlige bruddet, han dekker det andre farlige bruddet og han er jammen med på et tredje brudd også. Monseré kjører som en motorsykkel i hele dag. Når tetgruppen rundt Felice Gimondi og Leif Mortensen så kommer på oppløpet, vet Monseré at han må angripe før konkurrentene hans lanserer spurten sin. Belgieren trår til, åpner en solid luke og vinner med to sekunders forsprang foran en slukøret Mortensen på andre plass og en forbløffet Gimondi. Jean-Pierre Monseré er verdensmester på første forsøk!

Men gleden over regnbuetrøya varer ikke lenge. Bare ti dager etter VM-triumfen dør faren til Jean-Pierre av hjerteinfarkt under en markering av sønnens seier. Tapet legger seg som et mørkt slør over resten av sesongen. På nyåret i 1971 er Jean-Pierre tilbake og bestemt for å hedre sin avdøde far gjennom gode resultater på sykkel. Han er sterkere enn noensinne før, men i mars inntreffer tragedien. I et kermessritt kolliderer Jean-Pierre med en bil og blir erklært død på stedet.

Den 22 år gamle verdensmesteren etterlater seg kone og en gutt på to år. Forferdet over den tragiske bortgangen til sin gode venn, tar proffsyklisten Freddy Maertens seg av lille Giovanni. Maertens er fadderen til den lille gutten og lærer ham å sykle. Så skjer det som ikke er til å skjønne. Fem over etter dødsulykken til sin far Jean-Pierre, omkommer også sju år gamle Giovanni Monseré. Det er en bli som kolliderer med den lille gutten når han er ute på en sykkeltur. Tragediene i familien Monseré vil ingen ende ta.

Tom Boonen.

Boonen, Gilbert – Kopecky og Van Aert?

VM i Madrid i 2005 er vel så mye spurternes VM, som det er alliansenes VM. Tidligere på året har vidunderbarnet Tom Boonen vunnet både Flandern rundt og Paris-Roubaix med bare én ukes mellomrom, noe som gjør han til den ubestridde kapteinen til det belgiske landslaget i VM på høsten. Men interessene til de belgiske rytterne er ulikt fordelt.

Tre av dem pleier tross alt å trekke opp spurten til australieren Robbie McEwen i Davitamon-Lotto til daglig. Så er det den italienske fraksjonen i Quickstep, Boonens lag. Vil de kjøre for belgieren eller støtte sin egen landslagskaptein Alessandro Petacchi? Det viser seg til slutt at belgierne er lojale mot Boonen. De nøytraliserer ethvert angrep i finalen og tvinger frem en massespurt. Med 200 meter igjen til mål starter «tornado Tom» spurten sin og fikser biffen. Boonen kan ikle seg regnbuetrøya, den 31. i Belgias VM-historie.

En rytter som i 2005 ofrer alt for Boonen, er Philippe Gilbert. Allerede i Madrid skimter belgierens særklasse igjennom, men at han i løpet av de etterfølgende år skal utvikle seg til verdens beste klassikerrytter, er det få som aner denne gangen. I fantomsesongen 2011 blir Gilbert den første belgieren i historien som vinner Ardenner-trippelen bestående av Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.

Gilbert og Van Avermaet i Bergen 2017.

I VM i Valkenburg året etter er det ingen som kan følge hans angrep i Cauberg, som Gilbert kjenner så godt fra triumfen i Amstel Gold Race. Nærmest av forfølgerne er Edvald Boasson Hagen som bare må anerkjenne Gilberts dominans. Idet nordmannen spurter om sølvmedaljen, veiver Philippe Gilbert allerede til publikummet. Regnbuetrøya er hans.

Og i 2021? VM-fellesstarten for både kvinner og menn denne helgen vil vise om tiden er inne for flere nye belgiske verdensmestere. I Lotte Kopecky og Wout Van Aert har Belgia utvilsomt to av de heteste kandidater til VM-seieren. På hundreårsjubileet til sykkel-VM er regnbuenasjonen klar for en ny triumf.

Ny Podkast: Hva er veien videre for Uno-X Pro Cycling?

«Gruppo Compatto» er Sykkelmagasinets helt nye podcast. Programledere er de svært så sykkelkyndige Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik. Første episode handler om Uno-X Pro Cycling, Norges første profflag.

Uno-X tøffet inn på den norske sykkelscenen i 2017, og har siden tak steget fra lillebror i Norge til å jakte «verdensherredømme».

Episode 1 snakker om veien deres dit, hva de får til i dag og ikke minst hva som mangler før de kan være et slagkraftig World Tour-lag.

– De har gjemt seg bak Halland Johannessen-brødrenes herjinger i aldersbestemt klasse, sier blant annet Fredagsvik og  Lindstrøm om klatrestyrken i laget.

Hva tror programlederne om veien videre for det norske sykkellokomotivet?

Per Strand Hagenes tok gull i junior-VM

Supertalentet Per Strand Hagenes fra Sandnes tok en overlegen seier på fellesstarten under junior-VM i Belgia.

Strand Hagenes avgjorde fellesstarten da det sto igjen seks kilometer. Dette er Norges første medalje under årets VM og også tidenes første norske VM-gull i juniorklassen på fellesstart.

– Jeg måtte tette luka til utbryterne. Så jeg måtte kjøre hardt i bakken før også. Jeg satt der med tre franskmenn, så jeg visste det ble vanskelig. Men jeg visste også at jeg skulle ta den svingen først og gå for det. Jeg hadde en franskmann på hjulet, men så så jeg bakover at jeg fikk meter på meter. Da var det bare å krumme nakken og kjøre så hardt jeg kunne til mål, sier Hagenes i et intervju på TV 2.

VM: En fest i sluhet og bedrag

VM: En fest i sluhet og bedrag

Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Er man først over målstreken, venter det i alle fall stor rikdom på den som vinner VM og kan sykle rundt i regnbuens farger.

Denne uken er syklingen på hjemmebane. Sjeldent er stemningen så elektrisk som den er i sykkelfrelste Belgia, trolig det eneste landet i verden hvor sykling er sport nummer en. Større enn fotball faktisk!

Regbuen ja… Kanskje det fremste fredssymbolet vi har. Men alle som kjenner VM-historien, vet at dette rittet dreier seg om alt annet enn fred. La oss for eksempel spole noen få år tilbake…

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det er oktober 2016, i ørkenbyen Doha. I 40 graders hete legger 199 av verdens beste syklister ut fra start i samlet felt. Seks timer og 257 kilometer seinere er det bare tolv ryttere igjen i front.

En av dem er den norske lagkapteinen, Alexander Kristoff. Han føler seg pigg, og han har et ess i ermet: Landsmannen Edvald Boasson-Hagen sitter også i tetgruppa, og skal hjelpe Kristoff på oppløpet.

500 meter fra mål gjør Kristoff seg klar for spurt. Han aner gullet. Han aner regnbuetrøya. Han aner tittelen ”verdensmester”. Han aner samme legendestatus som Thor Hushovd.

400 meter fra mål ser han innspurten spille seg ut akkurat slik det norske laget har planlagt på forhånd: Edvald skal fungere som «pilot» for Kristoff, sykle foran og lede ham til en perfekt posisjon for den siste spurten mot mål. Ingen andre i tetgruppa har en opptrekker av samme kaliber som ham. Og få han samme monsterspurt som ham etter 26 mil. Det er nå eller aldri.

Tiden er inne for å iverksette gullplanen. Kristoff roper til Edvald. Ingen reaksjon. Kristoff roper igjen. Ingenting. 350 meter til mål. Edvald venter ennå. Kristoff komparative fortrinn er den seige langspurten, nå må ting skje! 300 meter. 250 meter. Og der trår Boasson-Hagen til, reiser seg fra setet og legger alt han har av krefter i hvert pedaltråkk. Overkroppen er over styret, han når maksimal fart.

Men ingenting er lenger som planlagt. Og det er nå det går opp for Alexander Kristoff: Boasson-Hagen hjelper ham ikke. Hagen går for å vinne selv.

VM i landevei handler tilsynelatende om å komme først fra A til B. Men svik, dobbeltspill og forræderi har preget det prestisjefylte verdensmesterskapets snart hundreårige historie. For luftmotstand og tyngdekraft gjør at det ikke er så enkelt som at den sterkeste vinner. For å overvinne naturkreftene trenger man hjelp, det vil si lagkamerater som er villige til å ofre seg, skjerme kapteinen mot vind, hente mat og drikke til ham, innhente konkurrenter, holde farten oppe i feltet.

Den belgiske lagkapteinen Rik Van Looy er en av mange eksempler på storfavoritter som et eller annet sted underveis i rittet plutselig har blitt stående uten sin hjelper. Under VM i belgiske Ronse i 1963 fikk riktignok hjemmepublikummet en belgisk verdensmester, men ikke han de forventet. Først meldte landsmannen Benoni Beheyt at han hadde kramper og ikke kunne hjelpe Van Looy på rittets siste runde. Dernest ble Van Looy holdt i trøya av Beheyt, som vant. Seieren fikk seinere navnet «Forræderiet i Ronse».

Selv om Beheyt ble verdensmester, ødela det karrieren hans. Van Looy og resten av det belgiske laget bannlyste 23-åringen, som la opp fem år seinere.

Til fellesstarten for herrer under VM i Flandern denne helga, stiller sportens største vinnerskaller i tettsittende lycra. Seierherren får bære den stripete regnbuetrøya under alle ritt det kommende året. I tillegg innkasseres lukrative sponsoravtaler og en evig plass i historiebøkene.

Chambery 1989: En utrolig finale der Greg Lemond vinner foran Dimitri Konychev og Sean Kelly.

– VM er kanskje det største man kan vinne.

Tidligere sykkelproff Dag Otto Lauritzen, nå ekspertkommentator og programleder på TV2, hadde i 1990 sjansen til å bli verdensmester. Noen hevder gullet glapp som fordi han hadde feil lagkamerat.

Det hele startet allerede under VM to år tidligere. 100 meter før mål, kolliderte belgieren Claude Criquielion og kanadieren Steve Bauer. Criquielion stupte over sykkelen og inn i et gjerde, mens Bauer mistet balanse og fart. Uten motstand trillet dermed italieneren Maurizio Fondriest noe overrasket i mål som verdensmester.

Etterpå ble Bauer disket for å ha forårsaket kollisjonen, og fratatt sølvmedaljen.

Men det stoppet ikke der: Criquielions advokater hevdet Bauers sykling kom inn under den juridiske definisjon av «overfall», og krevde et millionbeløp av Bauer for tapte inntekter som følge av gullet som glapp.

Det skulle gå åtte år og tre rettsinstanser før dommen falt i Bauers favør.

Men, tilbake til Dag Otto Lauritzen, som bodde i samme gate, var nær venn, fast treningspartner og syklet på samme profflag som Bauer. Som en skjebnens ironi satt Lauritzen i tet under VM i Japan i 1990 – sammen med en av Criquielions nære venner – Dirk De Wolf. Med bare 20 kilometer igjen av rittet, mistet belgieren på mystisk vis balansen og veltet nordmannen over ende. Lauritzens gullhåp endte i grøfta.

Mange trakk umiddelbart parallellen til krasjen som fratok Criquielion seieren, og mente dette var en kjedereaksjon – en ren hevn.

– Noen sa De Wolf veltet med vilje – at det var en takk for sist. Men det nekter jeg å tro. Men å miste den sjansen til å vinne et VM var blytungt, sier Lauritzen.

Lauritzen under VM i Oslo, tre år etter nedturen i Japan.

Hva er det ved VM som provoserer fram illojalitet og forræderi mellom topputøvere på to hjul?

Hele året sykler rytterne for private profflag, med lagkamerater fra ulike land, med sponsorer som betaler lønningene deres. Lojaliteten ligger hos laget – kameratene man trener, bor og konkurrerer med de fleste av alle årets dager.

Også kommer den ene dagen i året da dette fellesskapet opphører. I VM er det landskamp, det er nasjon mot nasjon og plutselig er man på samme lag med ryttere man til vanlig anser som bitre rivaler. Kameratene fra profflaget blir konkurrenter, og de som skal sykle for landet sitt er ikke vant til å samarbeide og gjøre hverandre gode.

VM har selvfølgelig fellestrekk med andre idretter: Norske fotballspillere grisetakler hverandre i kamp for klubblag, men jubler sammen når de spiller med flagget på brystet. Forskjellen er at fotballspillere har så mange døgn sammen på oppdrag for landslaget at det ofte oppstår et reelt fellesskap.

Knudsens kalamiteter

Continue reading «VM: En fest i sluhet og bedrag»