Stikkord: sykkel

Foregangsfigur, arrangør, lageier og manager. Etter 45 år i brudd for norsk sykkelsport, skal Birger Hungerholdt nå prioritere seg selv.

Hjemme kan han ta med seg kaffekoppen ut i hagen og fremdeles ta småbåtlivet ute på Steinsfjorden nærmere i øyesyn, men det er som med båter som alt annet man holder kjært i livet: Man er nødt til å ta godt vare på det.

På vei inn i pensjonisttilværelsen fant Birger Hungerholdt ut at båtholdet ble for tidkrevende. Han solgte den alt i fjor. Det er bare ett av mange grep han har tatt når hverdagen til en mann som trygt kan kalles kaptein for norsk sykkelsport siden midten av 70-tallet, skal gjøres enklere.

Som en ørn fokuserer han det skarpe blikket sitt utover mot horisonten, og myser utover mens sola er i ferd med å bryte igjennom skylaget. Til venstre, på den andre siden av fjorden, bærer veien videre ut mot Åsa. Mot høyre stanser blikket opp ved den frodige Braksøya, men dras så videre opp mot søkket i terrenget overfor ærverdige Sundvolden Hotell.

«Der ligger Krokkleiva. Oppe der det retter seg ut igjen hadde vi målgang for Klatrekongen tidligere i år,» sier han og peker til fotografen.

’Biss’ som han kalles av barnebarna, har blitt gammel nå. Fjeset er værbitt, og det tegner seg alvorlige rynker i ansiktet hans. Som alltid er hans fokus retta mot forover, men som liten gutt vokste han opp på Hungerholdt gård nede på Steinsletta. En vanlig gardbrukerfamilie, sier han selv. Barna samlet seg for å duellere i ’Olympiske leker’ midt på sommeren hvert år, og også ungene fra villastrøket han selv bor i nå, ble invitert ned til gårdstunet for å konkurrere i spydkast, kulestøt og andre konkurranser.

Far hans var ekte holeværing, og han fant etter hvert tonen med ei jente fra Trøndelag. Passende nok skal det hele ha foregått på Sundvolden hotell, og slik utviklet familien Hungerholdt seg videre.

Sundvolden står sentralt på det området også?

«Der har vi hatt alle store slag gjennom tidende. Senest 70-årslaget mitt. I veldig beskjedne former da, i disse tider.»

Kjærlighet for Ringerike

Panoramalandskapet vi ser utover nå, har vært selve livsnerven på Ringerike. Hungerholdt gård var opprinnelig en gammel skysstasjon. I gamle dager rodde man over fra Svangstrand i Sylling og var innom her før man reiste videre nordover mot Hallingdal. Veien over Sollihøgda, slik vi kjenner den i dag, var ikke bygget. I stedet var det Kongeveien over Krokskogen som gjaldt, en trasé som i dag er populært terreng for mange syklister. Dette er den gamle hovedveien til Bergen. Fra Johnsrud i Lommedalen sykler man over Krokskogen til Krokkleiva i løpet av 18 kilometer.

Da lille Birger vokste opp kjørte de opp til Krokkleiva med hest for å hente tømmer. Det var ikke innlagt vann på gården, så det henta man i stedet rett fra fjorden. Det er langt fra de tider og komforten i baderommet han pusset opp i Solbergs vei under den første nedstengninga av samfunnet i år.

Oppveksten på Ringerike og landskapet han står og skuer utover nå, har preget ham. Da han selv stiftet familie, etter å ha tilbrakt noen år både på Jessheim og på distriktshøgskolen i Volda, ville han tilbake hit.

Som leder av Ringerike Sykkelklubb har han med nærmiljøet som kulisser, skapt sykkelløp som kretser rundt de lokale fjordene med start- og målgang ved nettopp Sundvolden Hotell og Krokkleiva. Den bratte kleiva strekker seg halvannen kilometer fra Krokskogen på toppen, og ned mot Tyrifjordens bredd. Omtrent midt i ligger kilden ”Vanninga” som verken går tørr eller fryser til is om vinteren. Overfor ligger ”Løkkepotten”. Det sies at om du treffer med enten tre steiner eller tre snøballer i den, kan man ønske seg noe.

I 2020 kunne man gjerne ønske seg at COVID-19-viruset slapp grepet om samfunnet vårt, og sluttet å vri safta ut av deler av næringslivet, sluttet å få arbeidsplasser til å forvitre og stanset opp det meste vi forbinder med aktivitet og sosial forpleining i hverdagen vår. Hungerholdt er ikke en mann som drives av lokale sagn eller ønsketenkning. Han forholder seg til livets realiteter, hardt arbeid og er mer opptatt av hva morgendagen vil bringe, enn å leve på gårsdagens meritter.

For Interspons er det ugjenkallelig for sent. Det finnes ikke den snøball eller stein i verden som vil kunne blåse liv i selskapet han startet opp sammen med Ole Brokhaug høsten 2002. Nedturen startet da en gullkantet avtale om å selge reklamespots på radio P4 forsvant for noen år tilbake.

«Det er mange som tror vi bare har drevet med sponsing av sykkelsport,» sier Hungerholdt «men de tar feil. Vi hadde en kjempeavtale som ga oss gode inntekter og som gjorde at vi kunne bygge opp sykkellaget som den gang het Maxbo-Bianchi.»

Avtalen gjorde at selskapet hadde en stabil inntekt med en gang. I hovedsponsorat til Maxbo fikk de radio-spot’er for nesten hele beløpet det kostet å sponse laget med.

En ny smell for selskapet kom etter VM i Bergen for tre år siden. Interspons endte opp med å slå Bergen 2017 AS konkurs, men så likevel ikke noe til pengene. Det endte opp med et tap på rundt to millioner kroner. Den dag i dag mener han det var feil å legge arrangementet til Vestlandet.

«Sportslig ble det helt fantastisk. Det ble jo en folkefest. Samtidig var det veldig tungt å selge det inn. Interessen fra norsk næringsliv for å gå inn i et såpass ukjent arrangement i Bergen, det satt langt inne. Det gjorde det vanskelig å selge sponsoravtaler, selv om vi fikk til noen fine. De som hadde ansvar for å selge VIP-billetter, lyktes ikke med det.»

I forkant var det heftige dueller mellom hele syv vertskapssteder for å få lov til å holde arrangementet. Interspons var aktive som rådgivere for å legge mesterskapet til Skedsmo kommune. Rundløypa skulle legges til Lillestrøm, Gjelleråsen, Nittedal og Skedsmokorset, mens målgang skulle legges til den 1740 meter lange flystripa ved Kjeller. ’Kremmeren fra Røyse’ mente det nok hadde vært en smal sak å omsette de VIP-pakkene, men forbundet stilte seg bak budet til bergenserne i stedet.

«I min verden var det en tabbe,» sier Hungerholdt.

Hvor burde mesterskapet ha blitt lagt?

«Det burde ha vært i mer sentrale strøk av landet hvor det hadde vært lettere å få store bedrifter til å gå inn og kjøpe sponsorpakker. Å legge det til Bergen gjorde det mye vanskeligere. For markedsføringa av byen og Vestlandet var det sikkert flott, men det var svært lite utenlandske turister som reiste dit. Det som redda det utad var folkefesten og det flotte været som var i Bergen. Sportslig var det helt topp. Så kan du si at det er ikke vanskelig å lage en flott fest, hvis du ikke har tenkt å betale for det. Uavhengig av det, så mener jeg det hadde vært mye bedre å ha det på Østlandet.»

I veikanten

På starten av 70-tallet var han medlem av Sagene IF Sykkel. Det var en klubb han synes var ’jævlig dårlig organisert’.

Sammen med noen kompiser bestemte han seg for å dra i gang en sykkelklubb i hjemtraktene i stedet. At unge Hungerholdt skulle fatte interesse for sykkelsporten var et resultat av den magiske tiltrekningskraften et ritt kan ha på unge mennesker når hovedfeltet først suser forbi. Slik de som har vokst opp i traktene i dag har blitt bortskjemt av at Tour of Norway eller Ringerike Grand Prix suser forbi i gatene de har brukt som skolevei i alle år, slik hadde også Birger det selv som liten guttunge på Røyse.

Den gangen dreide det seg om Tyrifjorden rundt. Som liten pjokk befant han seg midt i traseen, da feltet tok Steinsletta i bruk på vei rundt Steinsfjorden. Etter hvert som han ble litt større, satte han seg på sykkelen selv og spurtet bort til Viksbakken for å se rytterne passere.

En dag var han på vei ut mot Garntangen for å kjøpe seg en iskrem, iført olabukser, joggesko og med et søtsug som måtte slukkes. Vel ute ved det som nå er et velkjent gatekjøkken for alle som benytter seg av E16 i retning Hønefoss og videre utover i vårt ganske land, støtte han på en gjeng syklister iført treningstøy fra Jevnaker IF.

«Jeg kjente dem ikke da, men den ene var Willie Juul-Pedersen. Jeg endte opp med bare å henge meg på dem. De skulle sykle til Sollihøgda, og den eneste gutten som fulgte med Willie opp bakken: Det var meg. I joggesko og olabukse. Da vi kjørte tilbake skulle de sette meg av for siste gang opp Viksbakken. Førstemann på toppen, var han i olabukser.»

Birger var da 16 år, og på realskolen ble han bedre kjent med Juul Pedersen, etter hvert som fast inventar på landslaget i mange år. Juul Pedersen dro med seg tre NM-titler på landeveien og mottok kongepokalen. Fram til noen år tilbake herjet han fremdeles i klassen 60-65 år i ritt som Birken og Grenserittet. Mot slutten av 60-tallet fantes det ikke noen lokal sykkelklubb på Ringerike, så Hungerholdt ble med kompisen over til Jevnaker i stedet.

Røyse-mannen var en bra temporytter, og vant mange ritt ved at han rett og slett kjørte konkurrentene av bakhjulet. Som 29-åring gjorde en kneskade sitt til at han avsluttet sykkelkarrieren. Da hadde han blant annet kjørt rundt i Milk Race (forløper til Tour of Britain) og Rheinland-Pfalz som amatør.

Internasjonal sykkelsport så naturlig nok helt annerledes ut på denne tida, enn den sporten vi kjenner i dag. De største rittene, hadde gjerne en klasse for proffer og en for amatører, og strakk seg over 11 etapper.

«På den tida der, var proffmiljøet lite. Jeg kjørte disse rittene flere ganger, mot mange som ble store proffer etterpå. Vi kjørte også mye mot østeuropeere. De fikk ikke lov til å bli proffe før langt ut i min karriere. Så noen av de beste amatørene var fullt på høyde med proffene. De var gode,» reflekterer Hungerholdt.

Propaganda

Som 25-åring flyttet han tilbake til hjemtraktene. Sammen med noen kamerater stiftet han Ringerike Sykkelklubb, og nå ballet det virkelig på seg.

Det skulle vise seg at sykling og sponsorater var noe han virkelig hadde nese for. Hungerholdt tok den tunge veien innom små- og mellomstore bedrifter i Hønefoss, for å høre om de hadde noen premier til overs for et gateritt han ønsket å arrangere i sentrumsbildet.

De kalte det for ’propaganda-ritt’ på den tida. Målet var å skape mer blest rundt sykkelsporten i nærmiljøet. Det ble ei fiskesnelle her og et kaffekrus der til premier. Men så møtte han en fyr som var mange år forut for sin tid.

Per Morten Hanssen hadde tidligere holdt på som boksepromotør. I 1971 åpnet han Fossen Restaurant, som på få år ble stamsted for mange av de lokale. Han ønsket mer blest rundt restauranten sin, og spurte Hungerholdt rett ut: Hva vil det koste å få navnet på rittet?

Herr Hanssen var altså mange år forut for sin tid. En ung leder av Ringerike SK ble litt paff over forespørselen, men de ble litt slutt enig om 5000 kroner i årlig godtgjørelse og i tillegg fikk de en avtale om at han skulle dekke et eventuelt underskudd. Slik ble Fossen Grand Prix født.

«Mange trodde navnet kom fra fossefallet i Hønefoss, men det var altså fra restauranten,» humrer Hungerholdt i dag.

Da som nå var han en sentral skikkelse i norsk sykkelsport, og dermed fikk han mesteparten av norgeselite til å innta sentrum av Hønefoss for å gjøre opp om seieren under Fossen Grand Prix. Det første året var det Tom Martin Biseth som vant rittet.

Året etter – i 1976 – ble Bernt Johansson invitert. Svensken hadde akkurat rukket å bli olympisk mester i Montréal.

«Johansson dukket opp, han. Og året etter ringte Tord Filipsson og hørte om ikke han også kunne sykle. De to ble verdensmestere i lagtempo sammen. De fikk noen skarve kroner i reisepenger for å dukke opp.»

Fossen Grand Prix ble holdt som et gateritt fram til 1979. Da ble det til Fossen tredagers i stedet.

Det startet med det tradisjonelle gaterittet på fredag. Lørdag var satt av til landeveisritt ut til Jessheim. Deretter var det temporitt fra den gamle flyterminalen på Gardermoen og inn til Jessheim sentrum på kvelden, før det ble retur til Hønefoss og noen sentrum i runder av byen på søndag. I 1990 vokste det seg enda større med fem etapper og seksmannslag til starten i sentrum av Hønefoss.

Ess i ermet

Suksessen på Ringerike begynte å gi seg utslag til at nye dører åpnet seg. På 80-tallet ble han hentet inn som sponsoransvarlig under Rikstotorittet i Tønsberg, under ledelse av Bjørn Erik Tuv, Magne Orre og Per-Kristian Eriksen.

Rittet var populært, og hadde ikke ukjente Francesco Moser som vinner i oppstartsåret. Da rittet gikk inn i 1985 hadde også Dag Erik Pedersen og Henk Lubberding fått oppleve å vinne etapperittet.

Hungerholdt var sponsoransvarlig i alle de tre åra, før Interspons så dagens lys året etter:

«Høsten 1986 gjorde mange tilfeldigheter til at jeg startet opp Interspons,» erindrer Hungerholdt «Da jobbet jeg i et reklamebyrå som het Lund & Lommer, og sammen med dem startet vi opp selskapet som også hadde skiforbundet inne på eiersiden. Jeg hadde noen sponsoropplegg for dem, noe som gjorde at jeg ble kjent med enda flere folk i den rette bransjen.

På vei ut av jappetida skulle så symbiosen mellom norsk idrett og næringsliv skyves opp i himmelen. Ved kongressen til Den internasjonale olympiske komité i Seoul den 15. september i 1988, ble det nemlig kunngjort at de 17. olympiske vinterleker ble tildelt Lillehammer. Med rettighetene til Norges skiforbund i jakkefôret, skjønte Hungerholdt fort at her satt han på en skikkelig gullbarre.

«Vi laget OL-seminar for næringslivet på Lillehammer med 450 næringslivsledere fra hele Norge. Det var nok til stor irritasjon for Sponsorservice. Jeg fikk invitert lederen for Norges Olympiske komité dit, og han holdt foredrag. Det gjorde også Peter Rønningen som da var OL-direktør på Lillehammer. Sponsorservice følte seg helt forbigått.»

Vinteren etter kom et tilbud fra Sponsorservice om å kjøpe opp Interspons. De aktet nemlig å sikre seg rettighetene til alle de store særforbundene. Erik Håker gikk over til selskapet som prosjektleder og Hungerholdt ble tatt inn i varmen som markedsdirektør. Etter fusjoneringen av de to selskapene ble Interspons lagt helt dødt, inntil Hungerholdt og kompanjongen Ole Brokhaug tok steget ut Sponsorservice i august 2002, og registrerte selskapet på nytt. Året etter gikk for øvrig Sponsorservice konkurs, og nå var det i all hovedsak golf de to business-partnerne så for seg at de skulle leve av.

I alle årene som passerte i denne perioden, holdt han fremdeles i tømmene for Ringerike Grand Prix. Fossen Restaurant stengte ned i 1994, og året i forveien fikk han inn Ringerikes Blad som ny hovedsponsor.

Rittet har holdt hodet over vannet hvert eneste år siden 1975 med 1988 og 2020 som de to eneste unntakene. I mai 2011 ble avleggeren til noe enda større sådd. Da ble det splitter nye etapperittet Tour of Norway rullet ut med 175 kilometer mellom byene Tønsberg og Larvik. Målgangen hadde oppløp i den berømte bøkeskogen ved Farris-kilden, og Jesper Dahlström vant etappen. Wilco Kelderman vant rittet sammenlagt.

Kampen for tilværelsen

Den kanskje aller beste utgaven av Tour of Norway, munnet ut med helnorsk på podiet i 2019. Da vant Kristoffer Halvorsen den avgjørende etappen med målgang ved fossen i sentrum av Hønefoss, mens Alexander Kristoff snappet sammenlagtseieren foran samme mann.

Rittets høye beskytter, og flerfoldige vinner av det, Edvald Boasson Hagen forsøkte en langspurt mot slutten, men kompletterte uansett podiet. Det var Tour of Norway-festival på Hønefoss den helga, med strålende solskinn, grillmat, konsert med Åge og Sambandet og utallige utslagsboder fra det lokale næringslivet i nærheten av bybrua.

«Vi laget OL-seminar for næringslivet på Lillehammer med 450 næringslivsledere fra hele Norge. Det var nok til stor irritasjon for Sponsorservice.»

De visste det ikke da, men den 9.-utgaven av Tour of Norway blir stående igjen som den siste med Birger Hungerholdt ved roret.

I stedet for å bli hyllet som et arrangement bygd opp av driftige folk og som noe som hele veien bidro til utviklinga av norsk sykkelsport, munnet arbeidet med 2.HC-rittet ut i knallhardt race for å holde de økonomiske hjula i gang. I 2013 dukket det ASO-styrte etapperittet Arctic Race of Norway opp i Nord-Norge, og Regjeringen har sammen med fylkeskommunene i regionen bladd opp flerfoldige millioner for å skape sårt tiltrengt aktivitet til en landsdel som også har et helt unikt potensial for turistnæringa.

De siste årene har Tour of Norway også opplevd å falle midt imellom to stoler, etter at Kulturdepartementet har gått i bresjen for at Ladies Tour of Norway skal særbehandles for å rette opp kjønnsforskjellene innafor sykkelsporten.

Det er vel og bra det, men det gjør det ikke enklere å drifte et sykkelløp med innslag fra noen av verdens største profflag årlig. I forsøket på å blidgjøre de som deler ut statlige midler til idrettsarrangementer, begynte man først å samarbeide med miljøet som står bak Tour des Fjords, og i høst også ved å opptre samlet med Ladies Tour of Norway i dialogen med myndighetene. I 2020 var det likevel ingen vei utenom å avlyse også det rittet.

«Jeg tenker at noe av det beste dere har gjort er kunnskapen dere har bygget opp og at prosjektene står igjen som noe som er varig for norsk sykkelsport, mens man vet lite om hva som skjer dersom ASO en dag trekker seg ut av Arctic Race. Er du enig i det?» spør vi.

«Det er ikke noe jeg har tenkt på mens det har stått på,» innrømmer Hungerholdt «men når man reflekterer over det i ettertid, så er det sant det du sier. Vi har vært med å bygge opp sykkelsporten på et mer profesjonelt nivå. Det er mange som har lært av oss, og vi har lært mye av denne prosessen selv også. Arctic Race er et flott sykkelritt det, men de etterlater seg ikke noe særlig kompetanse i nord. Nøkkelpersonene i organisasjonen kommer fra ASO og bevilgningene kommer fra det offentlige, så det blir nok tøffe tak hvis de trekker seg ut. Det vil nok også bli vanskelig å sikre seg deltakelsen uten at ASO trekker i trådene. Det er mange lag som kommer opp dit i håp om å få et wild card til rittene ASO arrangerer ellers. Det er mekanismene i det. Men det har vært moro så lenge det har vært. Varer det ikke lenger en dag, er det ingen å skamme seg over det,» sier han.

Dype støvler

St. Hans-aften i 1998 inntok Oslos innbyggere Karl Johan i hopetall og danset samba nedover gatene. Den kvelden befant Birger Hungerholdt seg på et mørkt, mørkt sted. Tidligere den dagen hadde han nemlig blitt oppringt av legen og fått beskjed om at han hadde fått prostata-kreft. Det slo et dypt hull i rustninga han alltid har båret.

«Jeg vil ikke ha noe dommedag og noen nekrolog-prega sak, altså. Du kan skrive at jeg har slitt i en del år,» sier han alvorlig og setter fram en bestemt mine i spiseseksjonen på kjøkkenet.

Er det noe jeg har lært gjennom et tiårig arbeidsforhold med denne mannen, er det at du skal være forsiktig med å tråkke ham på tærne. Kampen mot sykdommen har han kjempet med hele seg i over 20 år siden. Det har vært både opp- og nedturer.

Et av hans viktigste våpen er å holde seg i god form. Det forklarer han flankert å pulverkaffe, lefser og små, sjokoladekjeks. I kjelleren har han innredet trimrom og dagen i forveien har han tilbakelagt to mil på rulleski mellom regnbygene. I et tilbygg på garasjen har han innredet et kontor med sykkelmotiver på veggene. Her står blant annet en prototype av ’King of Norway’-trofeet procycling.no delte ut i 2014.

Innerst i garasjen henger det aller helligste. Det visste også ubudne gjester som slo inn vinduet der og stakk av med hans Pinarello Dogma Sky Edition.

«Hadde ingen sluttet hos oss, hadde vi hatt verdens beste lag hvis vi hadde hatt økonomien til det.»

Da ledelsen i Team Sky fikk beskjed om at han syklet rundt på en Bianchi-sykkel etter tyveriet, sendte de like greit reservesykkelen Gianni Moscon benyttet under en kort periode under 2018-utgaven av Paris-Roubaix. Det er en sykkel som ikke befinner seg på det åpne markedet, men som er verdt godt og vel 120 000 kroner.

Det sier litt om standingen han har fått i Sky-systemet etter å ha levert fra seg ryttere som Lars Petter Nordhaug, Edvald Boasson Hagen og Kristoffer Halvorsen til satsinga.

Hungerholdt har også etterlatt seg dype støvler å fylle på toppen av norsk sykkelsport. I dag virker det som at Uno-X Pro Cyclings inntreden på sykkelsportens nest øverste nivå, alt har visket bort mye av det Joker-laget har utrettet. Hardhausen er uten forvarsel beredt på å helle kaldt vann i årene til de med selektiv hukommelse.

«Hvor langt syntes du Uno-X Pro Cycling har kommet målt opp mot Joker på det beste?» spør vi.

«Det er vel på et sånt midt på treet-Joker-lag gjennom tidende.»

«Å ja?»

«Hadde ingen sluttet hos oss, hadde vi hatt verdens beste lag hvis vi hadde hatt økonomien til det, med alle de som har kjørt for oss. Med Edvald og Alex i spissen, Lars Petter Nordhaug og Gabba. Ser man tilbake på 2016-utgaven av Joker Byggtorget. Det tror jeg var den aller beste årgangen basert på resultatene og antall UCI-seirer. Da vant Doffen i Doha og Truls Korsæth taua rundt på gjengen der nede med to tidligere Joker-ryttere helt i spissen. Det tror jeg var den beste utgaven. Men det har også svingt litt. Det har vært mye bra.»

«Det jeg synes er mest morsomt, det er jo Ringerike Grand Prix og at det kommer opp lokale gutter fra bygda som vi kjenner.»

Han tapte til slutt kampen om den norske sykkeltronen. Likevel virker han ikke bitter av den grunn. Etter Jens Haugland og Vegar Kulsets brede inntog i norsk sykkel blant annet som generalsponsor for Tour of Norway i 2013, har de hatt en tett dialog med Hungerholdt og ’Broken’ på Høvik.

En kort periode ble det også snakket om at Joker-laget skulle tre inn som kontinentalsatsinga i deres portefølje, men initiativet ble ikke satt ut i live.

«Det må de få gjøre som de vil,» sier sykkel-nestoren «Det kunne ha vært en løsning, men de har andre tanker om hvordan prosjektet skulle bygges opp videre. Vi har hatt et godt og åpent forhold til Uno-X hele veien, så det er ingen bad feelings.

Han forteller dog at han inntil én uke før det ble offisielt at Joker Fuel of Norway ville stanse opp etter inneværende sesong, var ’tett på sikker’ på at satsinga skulle fortsette. Det forsinkede årsregnskapet for 2019 avdekket så en moms-smell som i stedet snudde tommelen ned til hele prosjektet.

I bunnen hadde de en avtale med dagligvarekjeden Joker ut 2021, og hadde alt holdt positive samtaler med Fuel of Norway og Blink Hus. De mørke skyene som har tårnet seg opp i sykkelsporten denne sesongen, så ikke ut til å bevege seg videre med det første, så da ble rytterne informert om at de sto uten et tilbud foran den kommende sesongen.

«I ettertid så burde vi selvsagt fanget opp det med momsen før, men det gjorde vi ikke. Nå handlet det mer om vi skulle ta sjansen. Skulle vi påføre kreditorene enda større tap? Eller skulle vi ta det som det er nå. Da valgte vi å gjøre sånn vi har gjort det.»

«Det er du som rydder pulten her og. Skulle du ønske at det sto andre parat til å steppe inn for å bære prosjektet videre?»

«Det hadde vært det beste for alle parter. Spesielt når vi hadde Joker-avtalen i bunn. På konti-nivået har man kun ettårige avtaler. Grunnen til det er at man ikke får lisens for mer enn ett år av gangen, og kan derfor ikke inngå lengre kontrakter. Gutta ble varslet i sommer om at det kunne se stygt ut. Alle hadde åpning for at de kunne gjøre hva de ville, og det ble sagt på en ordentlig måte. Vi hadde mange nye, unge gutter, så det er jo kjedelig at det skjer. Da vi så at også 21-sesongen ville bli så vanskelig som den antakelig blir, så er det ikke lett å tenke seg at nye sponsorer vil satse millioner på det laget som kanskje bare kjører småløp eller ikke kjører i det hele tatt. Det gjør også litt med drivkrafta for å få inn noen nye når du vet at du tett oppunder lurer dem. Det er sammensatt.»

Morgendagen

Han begynner å bli litt sliten nå, Birger. Han kikker ned på klokka på mobilen.

«10 minutter,» skriver han til kona som lurer på når det er trygt å vise seg på hjemmebane igjen.

Jeg spør han om hvilket av prosjektene han står bak han er mest stolt over.

«Jeg tenker mer på hva jeg skal gjøre i morra, jeg.»

«Du er litt ferdig med det når det hele er over?»

«Ja, jeg er for så vidt det. Det jeg synes er mest morsomt, det er jo Ringerike Grand Prix og at det kommer opp lokale gutter fra bygda som vi kjenner. Det er det som er moro. Jeg har blitt kjent med masse flott ungdom som jeg følger med. Jeg synes det har vært morsomt, men jeg er ikke en sånn som ser på prosjektene i ettertid og gjør opp status. Det har heller ikke vært noe solo-opplegg. Jeg går ikke rundt og slår meg på brystet fordi vi har hatt Tour of Norway eller Tour of Norway for Kids.»

Vår tilmålte tid med den viktigste personen i norsk sykkelsport siden midten av 70-tallet ebber ut. Idet vi står i hagen og prater litt sammen, lar jeg blikket mitt vandre oppover mot Krokkleiva igjen.

«Husker du når det hang fast en paraglider der oppe, rett i før starten av GP Sundvolden,» spør vi.

«For oss i bygda er det mer underholdning. Om det ikke skjer én gang i uka, så skjer det i hvert fall titt og ofte.»

«Husker du hva du sa da du så ham der oppe?»

«Nei.»

«’Nå henger han jo der oppe, så da får han ikke gjort noe gærent, da!’»

«Nei, det er helt riktig det. Hvis en hangglider lander i et tre, så er han jo redda for å si det sånn. Det er hvis han går i bakken at det ender opp med problemer.»