Vårklassikerne Archives - Sykkel

Rasch om ny Ineos-generasjon: – Har overrasket meg

(Sykkelmagasinet): – Den har vært helt knall. Kjempebra! sier Gabriel Rasch om perioden med de ettertraktede vårklassikerne på programmet.

The Ineos Grenadiers har tidligere gått all in for suksess i Grand Tours, men har denne sesongen overgått alt av forventninger i klassikerne.

Podcast: Hvilke ryttere har imponert Gruppo Compatto så langt denne sesongen?

I spissen for utviklingen har det også vært gledelig å se at blant andre Ben Turner (22) og Magnus Sheffield (20) har blomstret rundt fenomenet Tom Pidcock (22).

– På en måte har laget dratt nytte av at Pidcock selv ikke har prestert helt på topp. Brosteinsklassikerne er blitt mer åpne. Det handler mer om å sitte igjen med ryttere i finalen og skape overtall, sier Gabriel Rasch til Sykkelmagasinet.

Unggutter har levert

Pidcock pådro seg magetrøbbel under Strade Bianche, og klarte ikke å utløse formtoppen i etterkant av det. Yorkshire-gutten ble likevel verdensmester i cyclocross i starten av året og tok OL-gull i terrenget i fjor sommer.

SI HEI TIL DEN NYE INEOS-GENERASJONEN: Ben Turner, Tom Pidcock og Magnus Sheffield kommer til å bli svært toneangivende i klassikerne de neste årene. FOTO: The Ineos Grenadiers.

Det som uansett har vært gledelig, er at andre ryttere har stått fram og tatt ansvar i hans, i hvert fall formmessige, fravær.

– Jeg må si at jeg er positivt overrasket over den yngre gjengen. Ben Turner har kanskje stått i spissen, i tillegg har både Magnus Sheffield og Kim Hejduk bidratt til å gi oss et løft. Det er artig å få inn ryttere som er uredde. Det kan også bidra til ’sette ræva mer i gir’ på noen av de mer rutinerte rytterne, påpeker Rasch.

Nevnte Turner ble hentet fra lille Trinity Racing som styres av sykkelagent Andrew McQuaid. Rasch forteller at det var tips fra tidligere toppsyklist Ian Stannard som ga den temposterke rytteren med kallenavnet ”The Clock” muligheten på øverste nivå.

– Han anbefalte oss å signere Turner selv om han ikke hadde det store resultatene som U23-rytter. Han fortalte oss at han kom til å gjøre det bra som proff. Det er en litt annen kjørestil i proffeltet, med hardkjør over lengre tid. Det er morsomt å følge en rytter som tar nivået på måten han har gjort.

Vekket sterke følelser hos Knaven

Den norske sportsdirektøren vil denne sommeren gjøre unna Tour de France i tospann med Steve Cummings. Som et ledd i disse forberedelsene hadde han blant annet ansvar for laget i Baskerland rundt, før han i forrige uke styrte Ineos-troppene gjennom La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.

Holeværingen er derfor rask til å skyve fokus over på Servais Knaven, når det gjelder delen av klassikerne som kumulerte med triumfer under De Brabantse Pijl, Amstel Gold Race og selveste Paris-Roubaix.

– Det var emosjonelt å se det på TV hjemme også, men du så kanskje den videoen fra Ineos-bilen underveis. Da får du et godt bilde av hva dette betyr. Servais har vel hatt ansvar for vårklassikerne i snart ti år nå, påpeker ’Gabba’.

IMPONERT: Gabriel Rasch hadde ikke ventet at nykommerne i The Ineos Grenadiers skulle slå ut i full blomst alt denne sesongen. Hole-mannen har så langt vært med laget gjennom Baskerland og via Ardennene. Senere venter Tour de France. FOTO: The Ineos Grenadiers.

Knaven vant selv Paris-Roubaix i 2001, men måtte legge fra seg internkommunikasjonen underveis fordi følelsene tok overhånd. Da var 29 år gamle Dylan van Baarle godt i gang med i kopiere triumfen hans 21 år tilbake i tid.

Nødt til å henge på konkurrentene

Det er framfor alt kollektiv at det britiske storlaget sto fram i andre halvdel av vårklassikerne. De begynte med at Wout van Aert pådro seg COVID-19 i forkant av Flandern rundt, og det hjalp også at Quick Step-Alpha Vinyl ikke var like sterke som de pleier.

For Ineos er det uansett en fjær i hatten at de oppnådde slike resultater med en oppstilling som fremdeles er relativt ung.

Rasch avslører at laget nå har begynt med en litt annen strategi på overgangsmarkedet, etter at flere av de største talentene har forsvunnet videre til Quick Step, Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates.

– Vi har nok hevet oss et par hakk når det gjelder scouting av talentene. De andre lagene er så sinnssykt tidlig på. Det ser du for eksempel på et talent som Per Strand Hagenes. Han er nå signert av Jumbo-Visma ut 2026-sesongen. Det gir ham forutsigbarhet, men samtidig blir han satt inn i alvoret veldig tidlig, påpeker Rasch.

Fra Grand Tours til klassikerne

Ineos gjorde et liknende trekk med Magnus Sheffield. Han mistrivdes innenfor rekkene hos Rally Cycling (nå United Healthcare) og sa opp kontrakten i august i fjor. I stedet skrev han under en treårskontrakt for britene.

– Jeg tror Magnus satt med en hel del muligheter, men han valgte å skrive under med oss.

– Går det an å peke på noen årsaker til at så mange ryttere hos dere har vist solid form så langt denne sesongen?

– Det har klaffet både når det gjelder treningsopplegg og løpsprogram, i tillegg har de yngste signeringene vært veldig bra. Jeg føler også vi har hatt en litt mer åpen innstilling til rittene vi sykler. Vi har vært mer aggressive når vi trenger det, og vi ser etter muligheter til å vinne flere steder og ikke bare gå etter sammendraget.

PS: Under Baskerland rundt syklet Carlos Rodriguez (21) inn til seier på den 5.-etappen. I framtida knytter deg seg også forventninger til 20 år gamle Ben Tulett som ble andremann sammenlagt i Settimana Coppi e Bartali, og som blant annet kommer til sin rett i Ardennene. I mai er han aktuell for debut under Giro d’Italia.

Podcast: Hvem får skryt for vårsesongen?

(Sykkelmagasinet): Vår sykkelkyndige duo i Gruppo Compatto er tilbake med episode #09 – Våre vårfavoritter. Hvem av rytterne i WorldTour har tatt nye steg, gått litt under radaren eller rett og slett hatt en liten vårforløsning så langt i 2022-sesongen?

Denne gangen tenker vi faktisk ikke på Mathieu van der Poel, Tadej Pogacar og Wout van Aert som har hatt lift off for lengst – og bare fortsetter å bygge på et allerede skyhøyt nivå.

Vil du abonnere på Sykkelmagasinet? Les her!

Team Jumbo-Visma startet klassikerperioden som en sort og gul virvelvind. Da monumentene tiltok i styrke, våknet Mathieu van der Poel fra dvalen – mens Team Ineos vokste fram som det kanskje aller sterkeste kollektivet, og blåste konkurrentene av banen fra De Brabantse Pijl, via Amstel Gold Race og ut i selveste Paris-Roubaix:

– Jeg synes at etter Flandern rundt, er det Ineos-dominansen som har vært det store, påpeker Jarle Fredagsvik i podcasten.

– Under Paris-Roubaix tok de det før de kom til brosteinen. Det tok det i sidevinden. De tok de under de få kilometerne hvor van Aert og van der Poel faktisk tar det piano, og hvor selvtilliten nesten bikker over i naivitet. Du har det kollektivet. Og det som er så imponerende der er at de går rundt med alle mann. Det er ikke én kaptein som trekkes fram. De går inn og så kjører de hele laget fram og går på rulle med hele laget i to-tre mil før de begynner å spare noen litt, istemmer Jonas Lindstrøm.

Du finner hele episoden her:

Så da blir vel egentlig spørsmålet: Hvor mange Ineos-ryttere er det egentlig plass på lista over vårfavorittene?

Har det blitt plass til noen nordmenn, eller har Uno-X kollektivt vist fram litt for lite under det som er selve krona på verket av hektisk sesong med brosteinsklassikerne?

Lytt til Gruppo Compatto – og følg gjerne podcasten vår via Twitter – og du vil få svar.

PS: Vi hadde også en konkurranse gående i forbindelse med episode #09. Her var det Tor-Øyvind Teigen som stakk av med trøya Per Strand Hagenes brukte under fotoshoot med Sykkelmagasinet.

 

– Det hadde vært deilig hvis han holdt seg litt unna

OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Forventningene til Tadej Pogacars Flandern rundt-debut hadde nådd voldsomme høyder i forkant.

Den doble Tour de France-vinneren ladet opp med 10.-plass i Dwars door Vlaanderen. Mathieu van der Poel vant. Det skulle også gjenta seg søndag, men det var slovenerens vanvittige forsering av Oude Kwaremont ved andre gangs passering alle snakket om etterpå.

I forkant hadde to større grupperinger fått slippe løs. På den andre enden av det 2,2 kilometer lange brosteinsstrekket hadde han tatt igjen samtlige.

– Jeg var litt for langt tilbake for å se det, men jeg tviler ikke, sier Alexander Kristoff om hans tidligere lagkamerat.

Imponerte på Koppenberg

Stavanger-mannen var uheldig og punkterte på vei inn mot Kwaremont for andre gang. Dermed misset han sjansen til å hoppe på det potensielt farlige mellombruddet, og ble nødt til å gjøre et catch up-game med de som herjet i teten av rittet.

Iherdig jobbing av Quick-Step Alpha Vinyl samlet gruppene med unntak av Dylan van Baarle og Fred Wright inn mot Koppenberg. Nordmannen fikk en god posisjon inn mot bakken, og overbeviste egentlig på vei opp. At han ikke tettet luka til Mathieu van der Poel og Pogacar var som man kunne forvente, men Sykkelmagasinets egne bilder fra den styggbratte bakken viser at han grov dypt.

GROV DYPT: Det kostet for Alexander Kristoff over Koppenberg. Stavanger-mannen hadde god posisjon inn i bakken, men klarte ikke å ta hjulet til Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.

– Jeg synes jeg hadde en fin dag. Jeg hadde en punktering da det begynte å gå hardt. Det var litt dumt, og jeg brukte en del krefter på å komme tilbake på Berendries. I det partiet mellombruddet gikk, var jeg rimelig kjørt. Da lå jeg på halen. Men fra Kwaremont andre gang var jeg egentlig helt grei. I Koppenberg startet jeg fra en veldig fin posisjon og hadde jeg vært god nok hadde jeg fulgt de beste, for jeg hadde jo hjulet deres. Men det gikk litt for fort.

Gikk forbi pappa Adrie

Jo lenger inn i det over 272,5 kilometer lange rittet man kom, jo mer utkrystalliserte van der Poel og Tadej Pogacar seg som de to sterkeste.

Sloveneren fikk muligheten til å knekke nederlenderen på vei opp mot Paterberg. UAE-Team Emirates-rytteren klarte også å åpne en liten luke bakover.

Alpecin-Fenix-kapteinen viste stor styrke da han tettet den igjen. Inn mot mål var rollene byttet om: Nå var sønnen av tidligere Flandern-vinner fra 1986, Adrie van der Poel, favoritten. På oppløpet kom både Dylan van Baarle og Valentin Madouas bakfra i høy fart, men 27-åringen kontrollerte det hele greit inn over streken. Dermed har han nå vunnet De Ronde to ganger – denne gangen i Wout van Aerts sykefravær.

– Det var vel favorittseier sånn sett, sa Kristoff og tenkte på forfallet fra Jumbo-Vismas kaptein.

Kristoff: – De rundt meg er hakket bedre

En skuffet Pogacar ble til slutt nummer fire, og var synlig frustrert over det faktum. På veien mellom Antwerpen og Oudenaarde, hadde han likevel sjarmert det sykkelgale Belgia til de grader.

Her setter man ekstra stor pris på flandriens som tar initiativ og kjører konkurrentene av bakhjulet. Pogacars oppvisning på Oude Kwaremont brakte tankene tilbake til Tom Boonen og Fabian Cancellaras dager. Eller til andre sykkelstorheter ennå lengre tilbake i tid: Johan Museeuw, Roger De Vlaeminck og Eddy Merckx. Han minner litt om sistnevnte fordi han er så komplett som sykkelrytter.

Kristoff er ærlig på at han selv ikke henger med når favorittene setter inn toppgiret, men sa seg likevel fornøyd med nok en topp 10-plassering.

– Jeg har ikke hatt en strålende vårsesong, men jeg har vært bedre enn i fjor. Jeg kjørte bra i Milano-Sanremo, men det gikk litt for fort. Jeg tror verdiene er greie, men det går nok litt fortere enn da jeg var på topp selv. Sånn sett er det ikke sikkert jeg er så mye dårligere, men de rundt er hakket bedre.

– Pogacars inntreden i klassikerne, hvordan synes du det går så langt?

– Han er ganske sterk. Han kunne godt ha holdt seg litt mer borte, sier Kristoff.

Punktet Boasson-Hagen frykter mest

ANTWERPEN (Sykkelmagasinet): Edvald Boasson-Hagen gyver løs på sitt 12. Flandern rundt, søndag. Det er for lengst slutt på tida da rudsbygdingen ikke hadde helt kontroll på løypene som ventet.

I 2020 gikk han på offensiven over Eikenberg med 105 kilometer igjen å sykle. Tanken var å finne en enklere vei inn mot finalen, men ingen ryttere gikk etter ham. Ved en togovergang i Oudenaarde fikk han slippe over, mens hovedfeltet ble stående og vente. Det endte ikke opp med å spille den helt store forskjellen, men da Sykkelmagasinet nevnte episoden for ham i Belgia, lød svaret følgende:

– Den klaffet, den, der. Men vi skal ikke over på det samme stedet i år. Eller, det blir jo den samme togstrekningen, men vi krysser den på et litt annet sted. Jeg får lese litt andre togtabeller, da, fleiper Boasson-Hagen.

Team TotalEnergies var ute og kikket på nettopp den løypeomleggingen ved Oudenaarde tidligere i uka, og kjørte også igjennom en del andre viktige punkter i løypa.

Turgis er blant outsiderne

Det franske klassikermannskapet er robust, og oser av rutine, men er også et par hakk – i hvert fall i følge Boasson-Hagens egen vurdering – under de aller sterkeste lagoppstillingene.

– Jumbo-Visma har kjørt i en egen klasse i noen av rittene. Nå har ikke de med Van Aert i morgen, så det blir litt spennende å se hva slags utfall det får. Det er flere på det laget som går bra. Vi er nok et stykke unna dem, men vi har mye rutine og alder i boksen. Vi må i all hovedsak ha beina og formen. Anthony Turgis er det sterkeste kortet vårt, og så har også Daniel Oss og Maciej Bodnar syklet bra. Niki er sterk, men har ikke vist formen han hadde for noen år tilbake. Vi bli eldre alle mann, og det kommer nye ryttere opp, sier Boasson-Hagen.

Dries van Gestel og Peter Sagan er ute for Jean-René Bernaudeaus mannskap, så det er naturlig å samle seg rundt Turgis. 27-åringen fra Bour-la-Reine har blitt en aldri så liten ekspert på å sikre seg topp 10-plasseringer i de største klassikerne, noe laget virker å være godt fornøyde med.

– Kan Turgis vinne på søndag?

– Jeg håper jo at han skal klare det, men det er mange andre som også har vært sterke. Hvis de aller største favorittene blir sittende og se på hverandre, og så går det en gruppe av gårde litt før den tid, så tror jeg absolutt han kan klare å henge med. Han skal være fornøyd om han klarer nok en topp 10.

Den verste posisjonskampen

Team TotalEnergies samlet seg til den siste gjennomgangen foran De Ronde sent, lørdag kveld. I forkant håpet Boasson-Hagen at det kunne åpne seg en mulighet for ham til å komme seg i forkant, selv om det alltid er vanskelig å få det til i praksis. Hovedstrategien vil uansett være å samle seg rundt Turgis.

GODT DRILLA: Etter 11 utgaver av Flandern rundt, er Edvald Boasson-Hagen godt kjent med det som venter. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

For å være på skuddhold i klassikerne, er posisjoneringen nøkkel. Det vet selvsagt en merittert rytter som Boasson-Hagen. I Flandern rundt er det andre gang passering av Oude Kwaremont og Paterberg som kickstarter det hele, noe som også gjør inngangen til den ikoniske passasjen ekstremt frenetisk.

Det gjør bakken i forkant til et nøkkelpunkt i løypa.

– Posisjonskampen er et lite helsikke på de veiene her. Den aller verste er inn mot Kanarieberg. Der går det så sinnssykt fort på en bred vei, og så kjører man inn på en som er langt smalere. Det er ikke brostein der, men det er så viktig å ha en god posisjon. Det er en drøy kamp, men det gjelder jo for mange av de andre partiene også. Alle vet jo hvor de skal være, og det er i front. Da er alle like ivrige og gærne etter å komme først.

Byttet øl mot drikkeflasker

Sykkelmagasinet fikk lørdag en omvisning inne i bussen til Team TotalEnergies.

Da dukket en hyggelig, gammel mann opp med en fin flaske Duvel (belgisk øl) han lurte på om han kunne bytte inn i en vannflaske.

Boasson-Hagen forsvant sporenstreks inn på bussen og hentet ut et par bidons. Ølflaska satte han igjen til bussjåføren.

– Jeg drikker ikke øl, jeg.

– Men det var en hyggelig gest. Vanligvis spør folk om mer enn bare en vannflaske, og da pleier man ikke å få noe tilbake.

I Flandern kaller man inneværende uke for den hellige uke, og alt kulminerer naturligvis ut i De Ronde.

Etter COVID-19-pandemi og stengte løyper for publikum (med mindre man bodde langs løypa). Denne gangen er har tilskuere tatt Kwaremont tilbake.

– Det er bra å se at det kommer publikum ut i løypene igjen. Det var veldig rolig uten, og mye morsommere med. Det gir litt mer stemning og atmosfære i løypa. Det er gøy at de er tilbake, det må jeg si.

– Moderne sykling passer ikke stilen min

AALST (Sykkelmagasinet): Dagen før De Ronde van Vlaanderen har Intermarché-Wanty Gobert valgt å holde rytterne sine innendørs, og ikke la personer utenfor lagbobla slippe inn på hotellet i Zedelgem.

I hovedfeltet herjer ’peloton flu’ noe som faktisk gjorde et Israel Premier Tech valgte å trekke hele laget ut før starten av monumentet.

Skiftende værmeldinger gjorde at torsdag ble brukt til siste gjennomkjøring av løypa. Sykkelmagasinet møtte på Wanty-laget ved foten av Koppenberg. Et område Alexander Kristoff mener kan bli et nøkkelpunkt hvis et toppresultat i favoritt-rittet hans, Flandern rundt, skal være innenfor rekkevidde.

– Jeg tror det vil være optimalt for min del om jeg klarer å komme meg av gårde litt før de beste. Hvis jeg skal klare det, må det være et øyeblikk hvor det roer seg ned i feltet. Da kan jeg prøve å skli unna uten å bruke for mye krefter for det, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.

Strategien fungerte utmerket da han vant Gent-Wevelgem i 2019. Stavanger-mannen kom seg løs over Baneberg og kunne siden starte på Kemmelberg i sitt eget tempo:

– Jeg fikk et minutt gratis uten at jeg jobbet for det. Åpner det seg en slik mulighet er det gull verdt. Men det er mange som tenker den tanken, og da blir det jo gjerne høyt tempo hvis rytterne ender opp med å gå etter hverandre, forklarer han.

Det var for så vidt også en liknende variant som sendte ham head to head mot Niki Terpstra i 2015. På vei inn mot siste passering av Kwaremont og Paterberg.

– Ikke god nok til å matche de beste

Nesten åtte år senere er første passering av det tvehodete brosteinshinderet punktet der de snører seg til. På den andre siden venter utforkjøring og et lettkjørt parti ned mot «Monsteret i Melden», nemlig Koppenberg.

– Hvis det går rolig på den lille veien etter Paterberg, kan det være mulig. Jeg gjør regning med at jeg ikke får muligheten, men jeg skal øynene åpne for det. Da er jeg i så fall nødt til å sitte med der framme og ha en posisjon slik at det lar seg gjøre, sier han.

I dagens sykkelsport går det sport i åpne finalen tidlig. Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar tilhører en generasjon med både mot og evner til å gjøre det. Og holde unna for resten inn.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KORT OG BRUTALT: 500 meter, 13 prosent i snitt og 22 prosent på maks. Her er Intermarché-Wanty Gobert på vei opp Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Samtidig er Kristoff, selv om han har Flandern rundt-triumf på CV’en, ærlig på han ikke kommer like godt til sin rett som han gjorde tidligere.

– Det blir vanskelig for meg å vinne fra en mindre gruppe. I hvert fall den som sliter seg løs i de hardeste partiene. Jeg er ikke så god at jeg kan være med de beste over der. Jeg må innrømme at jeg ikke så sterk nå som jeg var tilbake i 2015. Det mest sannsynlige er at jeg henger med i gruppa bak de beste. Hvis det skulle samle seg på nytt mot slutten, kan det bli et godt resultat, sier Kristoff som sto på podiet både i 2019 og 2020.

– Hvorfor har det blitt slik?

– Moderne sykling passer nok ikke stilen min så bra. Jeg er best i de lengste rittene. Når finalene starter tidlig har vi jo ikke kommet til slutten ennå, da drar jeg heller ikke fordelen distansen. Det er først helt mot slutten at folk begynner å bli helt tomme. Sånn sett foretrekker ikke jeg at finalene åpnes så tidlig, men det er jo en løype jeg har prestert godt i tidligere. For noen år tilbake ble det ikke kjørte skikkelig før siste gang opp Kwaremont. Det passet meg bedre. Jeg blir ikke yngre med årene, men det hender at jeg slumper til og får et godt resultat, sier han.

Høy stjerne i Oudenaarde

Som tidligere vinner av De Ronde er man per definisjon folkehelt i Flandern. På opplevelsessenteret i Oudenaarde henger bilder av nordmannen på museets vegger.

– Jeg føler det begynner å bli noen år siden jeg vant, og føler meg kanskje ikke like hot nå, selv om det nok er en del som nok kjenner meg igjen, sier han.

– Men du kan gå inn på en hvilken som helst bar i Oudenaarde og få noen til å spandere en øl på deg?

– Det skal du ikke se bort ifra, smiler han.

(Artikkelen fortsetter under bilde)

FORSMAK: Tadej Pogacar hang ikke helt med de beste, men var heller ikke altfor langt unna – etter Côte de Trieu – og med Greg Van Avermaet på bakhjulet under Dwars door Vlaanderen i midtuka. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Wout van Aert er trolig ute med sykdom, men det er fremdeles artister og  fryktløse typer igjen som belgierne trykker til sitt bryst. Her omtales de som flandriens og Mathieu van der Poel er som skapt for den hedersbetegnelsen. Det kan fort også Tadej Pogacar bli, selv om søndagens start er hans aller første og brosteinserfaringen er så som så. Dersom sloveneren skal snuse på seier i Oudenaarde, er han nødt til å gjøre det meste ut av noen få, korte og stupbratte, belgiske bondebakker:

– Jeg tror Pogacar kan gjøre det veldig bra. Jeg tror kanskje han vil slite med å vinne, men han har en OK spurt. Dersom han skulle komme inn til mål sammen med van der Poel, vil han ikke være favoritt i den spurten. Selv om (Kasper) Asgreen klarte å slå van der Poel i spurten i fjor. Du vet aldri helt hva som skjer mot slutten av så lange ritt, sier han.

Har følt seg bra på brostein

Intermarché-Wanty-laget trenger ikke på død og liv å gjøre det bra på søndag. Klassikersesongen er alt redde med Biniam Girmays triumf under Gent-Wevelgem, og på tampen av klassikerne er det på tide å slippe seg løs.

Selv om Kristoff er avmålt på egne vegne, har han positiv tilbakemelding å gi om utstyret han har tatt i bruk på brosteinen.

– Jeg har følt meg bedre på brostein enn på asfalt. For laget sin del tror jeg Gent-Wevelgem passet oss bedre enn Waregem, der det var bratte bakker med asfalt som underlag. Det er ikke like høy tempo på brostein. Litt mer motstand og krav til muskelkraft. Jeg tror det passer meg bedre. Turene opp Kemmelberg (fra Gent-Wevelgem nylig, vår anm.) kjentes egentlig ganske bra ut for min del. Det er mer brostein i Flandern rundt, sånn sett er det positivt, sier Kristoff.

Han ankommer starten i Antwerpen på Cube-ramme med 28 tommers tubeless-dekk på den store dagen. Så blir det opp til dagsformen å avgjøre hvor lenge han klarer å pine seg med i finalen:

– Jeg må klare å henge med over Koppenberg og Taaienberg. Klarer jeg det, er det gode sjanser for et gode resultat. Den siste turen over Kwaremont og Paterberg har jeg egentlig ganske gode erfaringer fra. Problemet er bakkene i forkant og selvfølgelig å ha en god posisjon inn i Kwaremont, ellers har man ingen sjanse, slår 34-åringen fast.

Løven fra Flandern

Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.

Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.

«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.

«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.

Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold

Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.

«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.

Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?

2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.

Gjennombruddet

Continue reading «Løven fra Flandern»

«Klassikerne spesial» fra Gruppo Compatto

(Sykkelmagasinet): Er det riktig av Liège-Bastogne-Liège å titulere seg som den aller eldste blant monumentene? Hva var foranledningen til at Poggio ble innlemmet i Milano-Sanremo?

Og hvorfor valgte bonden å legge brostein i den bratte bakken ved gårdsbruket i Kluisbergen?

Alt dette fikk du svar på om du dukket opp hos Peloton Café i Oslo under søndagens Strade Bianche.

Lytt til podcasten her:

Hadde du ikke anledning, får du nå sjansen til å høre podcasten som ble spilt inn denne dagen. Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik hadde for anledningen dykket dypt ned i kuriositetene fra den rikholdige sykkelhistorien, og vevde det på elegant vis inn i kravene, nivået og forberedelsene som ligger til grunn for sykkelsporten slik vi kjenner den i dag.

De lange treningsturene til De Vlaeminck

Lørdagens Strade Bianche ble vunnet av Tadej Pogacar i suveren stil. Sloveneren fremstår nå blant rytterne som kan finne på å vinne alle de fem monumentene i løpet av karrieren.

Før ham er det kun Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck og Rik Van Looy som har klart det.

Både Merckx og De Vlaeminck dukker opp i podcasten. De to var erkefiender i brosteinsklassikerne. De Vlaeminck benyttet seg av treningsturer på mellom 350 til 400 kilometer i oppkjøringen til Paris-Roubaix.

I dag er langt vanligere å legge forberedelsen til høyden, noe for eksempel Jasper Stuyven, Wout van Aert, Peter Sagan, Søren Kragh og Tiesj Benoot har valgt de siste årene.

Også for Pogacar er høydetrening et nødvendig onde, men da først og fremst med tanke på ambisjonene hans i Grand Tours.

Lytt til Gruppo Compatto!

Skulle du sette pris på podcasten, bør du også abonnere på Gruppo Compatto via Apple Podcast eller Spotify.

GRUPPO COMPATTO: En podcast av Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik i regi av Sykkelmagasinet. Her sammen med Johannes Staune-Mittet i forbindelse med innspilling i studio.

Gruppo Compatto er sponset av Sykkelmagasinet og blir laget av Jarle Fredagsvik og Jonas Lindstrøm. Tidligere har duoen blant annet tatt for seg Uno-X, juniorlandslaget m/Per Strand Hagenes, Johannes Staune Mittet, Stig Kristiansen og Edvald Boasson-Hagen.

Du finner podcasten her (Spotify) og her (Apple Podcast).

– Rasmus er kortet vårt. Det er han det dreier seg om

(Sykkelmagasinet): I utgangspunktet var det Kuurne-Brussel-Kuurne og Gent-Wevelgem Kristoffer Halvorsen hadde satt to stjerner ved i sesongplanen sin.

Et stort Covid-19-utbrudd under etapperittet Etoile de Bessèges har bidratt til å endre de planene noe.

Sørlendingen kjemper nå en kamp mot klokka for å ankomme brosteinsklassikerne i godt slag. På veien dit er han villig til å ofre egne sjanser for høytflygende Rasmus Tiller.

– Jeg kjenner at formen begynner å nærme seg litt i hvert fall. Jeg får egentlig bare ta det som det kommer. Det ser ut til at det er noen andre på laget som er i bra slag i hvert fall, sier Kristoffer Halvorsen til Sykkelmagasinet.

– Du tenker på Rasmus Tiller?

– Ja, jeg legger heller presset over på ham. Han har trent bra stort sett gjennom hele vinteren. Jeg kjørte sammen med ham i det første rittet mitt i år, og der var han kjempesterk.

– Ingen vits å reise ned til Belgia

Det var nettopp under det franske 2.1-rittet, der Tobias Halland Johannessen kjørte inn etappeseier på dag fire, at smitten eksploderte.

Også Halland Johannesen ble syk, men etterdønningene var ikke verre enn at han startet Omloop Het Nieuwsblad den siste helga i februar.

PÅ VEI TILBAKE: Kristoffer Halvorsen gikk glipp av brosteinsåpningen, men estimerer at han nå har omtrent én uke med god trening bak seg hjemme i Kristiansand. FOTO: Morgane Bezannier

For Halvorsen har energinivået stupt, og han har hatt perioder der han har holdt seg langt unna treningssykkelen.

– Det tok litt lengre tid å komme seg igjen etter Covid-19 enn jeg hadde sett for meg. Jeg brukte i stedet tiden og droppet den belgiske sesongåpningen for å komme i bra slag til bolken som kommer om litt over en uke: Nokere Koerse og Bredene Classic. Sykdommen satte seg litt i bihulene, og det er ingen grunn til å reise ned til Belgia og sykle om man ikke er 100 prosent frisk, sier han.

De to belgiske 1.1-rittene har han gode minner fra etter at han ble andremann i Nokere så tidlig som i 2016, og vant i Koksijde året etter.

Stortrives i norsk-dansk konsept

Med Tillers 6.-plass fra Omloop Het Nieuwsblad og 9.-plass i Le Samyn er det likevel ingen tvil om hvem Uno-X Pro Cycling kommer til å sykle for i de neste rittene.

Halvorsen mener lagsammensetningen gjør at de flyter litt mer sømløst enn en del andre konsepter.

– Vi består jo kun av nordmenn og dansker. Det er godt samhold i laget og vi kjenner hverandre godt.

– Hvordan er det å være del av et lag med såpass offensivt DNA som Uno-X?

– Det er kjempemorsomt. Jeg tror mange av de største lagene har fått ganske bra med respekt for oss, og kanskje spesielt i vårklassikerne. Rasmus har syklet veldig bra i år, og jeg synes det var gøy å sykle i Frankrike med Tobias i front. Målet nå må være å holde nivået vi viste fram i Omloop oppe. Hvis vi klarer å få til det, spesielt i noen av de store WorldTour-rittene vi skal sykle – så tror jeg hele laget er veldig fornøyde med det. Rasmus klarte å henge med gruppa bak Wout Van Aert inn i Omloop og hadde egentlig litt uflaks med resultatet til slutt. I Le Samyn kunne han fort ha tatt steget opp på podiet. Jeg tror at om han hadde greid det, om det var i Omloop eller et av de andre rittene, så kunne vi sett på hele vårsesongen som en suksess.

De største rittene gjenstår

Åpningshelga foregikk uten Halvorsen, men fremdeles gjenstår Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Paris-Roubaix for det norske ProTeamet.

Navnene i seg selv er nok til å at hårene på kroppen reiser seg.

– Vi kan vel stort sett ikke be om så mye mer rundt de tidene der, sier han og tenker på invitasjonene.

MAN OF THE MOMENT: Rasmus Tiller har åpnet sesongen strålende under Etoile de Bessèges, Omloop Het Nieuwsblad og Le Samyn. Foran WorldTour-klassikerne er det han Uno-X Pro Cycling kommer til å samle seg rundt. FOTO: Anouk Flesch, Uno-X Pro Cycling.

– Dere har også noen nye navn i klassikeroppstillingen. Hvor godt har de funnet plassene sine?

– Vi er en del som har kjørt mye ritt sammen, og så er det Lasse (Normann Hansen) og (William) Blue som har gitt oss et litt bredere spekter. Det er Rasmus som er kortet vårt, så det er han det handler om. Om halve laget er ferdig med jobben sin når det er fem eller ti mil igjen, så skal i hvert fall den jobben gjøres, påpeker han.

I etterkant av klassikerne ser det ut til at det blir en ny tur til høyden for sørlendingen. Også i fjor la han inn en høydebolk sammen med blant andre Markus Hoelgaard på vårparten. Det ga en formmessig opptur i etterkant.

– Det var jo før jeg syklet Boucles de Mayenne, Dwars door het Hageland og NM, så jeg synes absolutt det fungerte bra. Jeg var i veldig bra i de rittene, og også under NM. Selv om det ikke gikk så bra der.

Lance, Eddy og de andre englene

Koblingene mellom sykling og katolisisme er kanskje flere enn du tror. En kirke i Belgia har satt sammen en utstilling som utforsker den historiske fusjonen.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Sykkelmagasinet

 

Like på innsiden av den katolske kirken i Roeselare er stemningen mystisk og mørk. Men varmere og koseligere enn utsiden, hvor den bitende, vest-flamske vintervinden har pisket kinnene våre røde, bare i løpet av en kort spasertur fra bilen noen hundre meter unna.

I inngangspartiet er kirken stille. Men jo lengre vi kommer inn, desto høyere hører vi en berømt, forførende stemme. Fra skriftestolen, der hvor presten normalt sitter mens han nedlesses i folks syndefulle gjerninger, hører vi ord som klinger velkjent i øregangen: «EPO», «Growth hormones», «banned substances».

Innunder de spisse, gotiske møbelsøylene sitter dog ingen forståelsesfull prest. Her henger en TV-skjerm som viser Lance Armstrong innrømme «alle» sine dopingsynder til Oprah Winfrey. Opptaket går på repeat.

Installasjonen er humoristisk, men det er definitivt noe sannhet i det også. Les ordene til sykkelforfatteren Herman Chevrolet:

– Landeveissykling har alltid vært en katolsk greie, og derfor vanskelig for folk fra de protestantiske landene å forstå, sier han.

Belgieren Chevrolet er forfatter av boken «En fest i sluhet og bedrag», en historisk redegjørelse av sykkelsportens mange svik. En synd eller to er ikke er noe problem, påpeker Chevrolet, så lenge man skrifter under messen – dermed er alt tilgitt.

Passende nok, mens vi hører opptaket gå på evig repeat, kommer vi til å huske at Armstrong er invitert som æresgjest til Flandern rundt. Alle synder tilgitt, skal vi tro rittarrangøren.

– Vest-Flandern er hovedregionen for belgisk sykling, sier Dries De Zaeytijd, kurator ved sykkelmuseet i Roeselare.

Det er i denne regionen at brorparten av klassikerne foregår. «Den hellige uken», som ofte sammenfaller med påskehøytiden, er navnet gitt til uken mellom Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– Den romersk katolske kirken har dype røtter i området. De fleste lokale ritt, kermessene, var opprinnelig del av religiøse festivaler. Men i de virkelig gamle dager var kirken i sterk opposisjon til sykkelrittene. Fordi folk flest begynte å anse rytterne som guder, og valgte å reise for å se sykling fremfor et besøk i kirken. I gamle lover kan man lese at prestene i Roeselare hadde forbud mot å sykle!, sier De Zaeytijd.

«Tilskuerne ser på oss som guder. De eneste gudene de kan se på nært hold og utveksle noen ord med»

Alberic «Briek» Schotte – jernmannen som vant Flandern rundt to ganger på 1940-tallet.

– Etter hvert som tiden gikk innså man at denne delen av folks liv måtte integreres. Den katolske kirke brukte syklingen for å holde fast på folkets lojalitet. I Italia for eksempel hadde man etter krigen en pave som var ekstremt interessert i sykling og de geistlige brukte Gino Bartali aktivt i kirkens arbeid. Det var tross alt veldig viktig å holde folk unna kommunismens grep, legger De Zaeytijd til.

Det er ingen hemmelighet at belgierne har stor lidenskap for sykling. Og i den nederlandsktalende delen Flandern går entusiasmen fort over i fanatisme. Derfor var det passende da Roeselares Wielermuseum (Sykkelmuseet) måtte stenges for renovasjon i 2015, at en dekonsekrert kirke i nærheten påtok seg ansvaret med å stable på plass en provisorisk utstilling.

Jernkorset

«Koers is Religie» (Sykling er religion) heter den. Billedbruken, symbolismen og artefaktene virker som et modig og ambisiøst forsøk på å legge listen høyere for konvensjonelle sportsutstillinger. Alt ved kuratorens valg er særdeles gjennomtenkt. Og selv om man kanskje ikke er like kjent med sykkelhistorien som den jevne mann og kvinne i Flandern, så er det vanskelig ikke å la seg blende.

Hovedverket står ved alteret. Lett glitrende under et disig og fargefult sollys fra vinduenes stemningsskapende glassmaleri, står et ruvende jernkors sveiset sammen av gamle sykkeldeler. «Croix de Fer» (Jernkorset) er oppkalt etter fjellpasset i Alpene som har figurert på Tour de France-kartet 16 ganger.

Bakenfor korset står et imponerende oppheng av sykkeltrøyer, i sin tid båret av storheter som Jacques Anquetil, Laurent Fignon og Eddy Merckx – og tilmed den sekulære Fausto Coppi.

Utstillingen er delt inn i to deler. Hovedruten er som en pilegrimsreise: en mektig prosesjon inndelt i sykkelkapeller der de ulike gangene er kledd opp i blikkfengende memorabilia og temaer, som forsøker å etablere sammenhengen mellom sykling og religion.

Det er pilgrimsteder som Mount Ventoux, hvor den britiske syklisten Tom Simpson døde i 1967; overtro og relikvier som rosenkranskjedet som Flandern-løven Johan Museeuw alltid bar da han syklet; Alterkalk-pokalen som ble tildelt vinneren av Liège-Bastogne-Liège-rittet; eller Matryoshka, den lykkebringende russiske dukken som Katusha-rytterne trykket på drikkeflaskene sine i 2014-sesongen (sesongen Alexander Kristoff vant Milano-Sanremo og to etapper i Tour de France).

Museeuw er nok rytteren med sterkest tilknytning til utstillingen. Den tredoble Flandern- og Roubaix-vinneren syklet ikke bare med et rosenkranskjede, men også med skapular. Et lite, rektangulært tøystykke på munke- og nonnedrakten, som han festet på innsiden av hjelmen.

I 1998 hadde Museeuw en grusom ulykke i Arenberg-skogen. Med knust kneskål sto han i fare for å amputere benet. Museeuw kjempet seg gjennom, kom tilbake og vant Roubaix to ganger til (2000, 2002). I mellomtiden var han utsatt for enda en alvorlig ulykke, denne gang på motorsykkel. Brudd på leggbeinet, ribbein og venstre øyehule sørget for at Museeuw lå til observasjon i flere uker.

– I begge disse ulykkene hadde jeg ikke med meg rosenkransen. Er det bare tilfeldig?, sa Museeuw retorisk.

Da karrieren tok slutt ga han rosenkransen videre til Tom Boonen, hans naturlige arvtager.

Senere da han innrømmet sine synder – bruken av ulovlige prestasjonsfremmende midler – ble han gjenstand for en offisiell katolsk benådning, og dermed ønsket velkommen tilbake til det gode, flamske sykkelselskap. I 2015 kåret de øvrige vinnerne han til tidenes beste Flandern rundt-rytter.

– Vi ble også tilbudt sykkelsetet på hvilket Mario Cipollini angivelig skal ha nedlagt flere kvinner, sier De Zaeytijd.

– Ganske spektakulær ting å ha, hvis man i det hele tatt tror historiene er sanne. Men det var ikke i tråd med tema som gjennomsyrer resten av utstillingen. Og jeg tror ikke vi hadde funnet noen til å melde seg frivillig til å rense setet først.

Merckx

Ikke overraskende er høyre side for alteret forært den ene syklisten som overgikk alle andre: Miraklenes mann, Merckx.

Den lokale guden som vant vanvittige 525 ritt i løpet av sin karriere er kanskje den rytteren med flest artefakter i utstillingen. Så mange at kuratorene må rotere på tingene, som sykkelen han brukte til å vinne sitt sjuende og siste Milano-Sanremo i 1976, eller den han brukte i sitt aller siste ritt i 1978.

Den andre, og kanskje mer utfordrende delen av utstillingen, er «Korsveiandakten: syklingens lidelser». Navnet på denne delen gjenspeiler Jesus sin gang til korsfestelsen og viser blant annet en oppkuttet Johnny Hoogerland etter krasjet inn i et piggtrådgjerdet i Tour de France 2011. Et grufullt motiv innrullet i spisse torner? Neppe tilfeldig.

– Linken mellom sykling og kirken svinner hen med tiden så klart. Samfunnet er mer sekulært enn det var før, innrømmer De Zaeytijd.

– Men måten syklister lider når de kjemper seg opp et fjell, eller over de verste brosteinene, er noe som aldri forsvinner. Disse bildene holder koblingen til den romersk katolske kirken ved like. Det danner bilder av Jesus’ lidelse. Og når rytterne vinner, krysser målstreken alene og kaster armene ut, former de ofte et kors.

Utstillingen er nå flyttet tilbake til sykkelmuseet «Wielermuseum» i Roeselare som er ferdig restaurert.

Denne artikkelen er del av Sykkelmagasinets Flandern-utgave: 2018-1.