Monumentene Archives - Sykkel

Løven fra Flandern

Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.

Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.

«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.

«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.

Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold

Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.

«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.

Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?

2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.

Gjennombruddet

Continue reading «Løven fra Flandern»

«Klassikerne spesial» fra Gruppo Compatto

(Sykkelmagasinet): Er det riktig av Liège-Bastogne-Liège å titulere seg som den aller eldste blant monumentene? Hva var foranledningen til at Poggio ble innlemmet i Milano-Sanremo?

Og hvorfor valgte bonden å legge brostein i den bratte bakken ved gårdsbruket i Kluisbergen?

Alt dette fikk du svar på om du dukket opp hos Peloton Café i Oslo under søndagens Strade Bianche.

Lytt til podcasten her:

Hadde du ikke anledning, får du nå sjansen til å høre podcasten som ble spilt inn denne dagen. Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik hadde for anledningen dykket dypt ned i kuriositetene fra den rikholdige sykkelhistorien, og vevde det på elegant vis inn i kravene, nivået og forberedelsene som ligger til grunn for sykkelsporten slik vi kjenner den i dag.

De lange treningsturene til De Vlaeminck

Lørdagens Strade Bianche ble vunnet av Tadej Pogacar i suveren stil. Sloveneren fremstår nå blant rytterne som kan finne på å vinne alle de fem monumentene i løpet av karrieren.

Før ham er det kun Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck og Rik Van Looy som har klart det.

Både Merckx og De Vlaeminck dukker opp i podcasten. De to var erkefiender i brosteinsklassikerne. De Vlaeminck benyttet seg av treningsturer på mellom 350 til 400 kilometer i oppkjøringen til Paris-Roubaix.

I dag er langt vanligere å legge forberedelsen til høyden, noe for eksempel Jasper Stuyven, Wout van Aert, Peter Sagan, Søren Kragh og Tiesj Benoot har valgt de siste årene.

Også for Pogacar er høydetrening et nødvendig onde, men da først og fremst med tanke på ambisjonene hans i Grand Tours.

Lytt til Gruppo Compatto!

Skulle du sette pris på podcasten, bør du også abonnere på Gruppo Compatto via Apple Podcast eller Spotify.

GRUPPO COMPATTO: En podcast av Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik i regi av Sykkelmagasinet. Her sammen med Johannes Staune-Mittet i forbindelse med innspilling i studio.

Gruppo Compatto er sponset av Sykkelmagasinet og blir laget av Jarle Fredagsvik og Jonas Lindstrøm. Tidligere har duoen blant annet tatt for seg Uno-X, juniorlandslaget m/Per Strand Hagenes, Johannes Staune Mittet, Stig Kristiansen og Edvald Boasson-Hagen.

Du finner podcasten her (Spotify) og her (Apple Podcast).

Lance, Eddy og de andre englene

Koblingene mellom sykling og katolisisme er kanskje flere enn du tror. En kirke i Belgia har satt sammen en utstilling som utforsker den historiske fusjonen.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Sykkelmagasinet

 

Like på innsiden av den katolske kirken i Roeselare er stemningen mystisk og mørk. Men varmere og koseligere enn utsiden, hvor den bitende, vest-flamske vintervinden har pisket kinnene våre røde, bare i løpet av en kort spasertur fra bilen noen hundre meter unna.

I inngangspartiet er kirken stille. Men jo lengre vi kommer inn, desto høyere hører vi en berømt, forførende stemme. Fra skriftestolen, der hvor presten normalt sitter mens han nedlesses i folks syndefulle gjerninger, hører vi ord som klinger velkjent i øregangen: «EPO», «Growth hormones», «banned substances».

Innunder de spisse, gotiske møbelsøylene sitter dog ingen forståelsesfull prest. Her henger en TV-skjerm som viser Lance Armstrong innrømme «alle» sine dopingsynder til Oprah Winfrey. Opptaket går på repeat.

Installasjonen er humoristisk, men det er definitivt noe sannhet i det også. Les ordene til sykkelforfatteren Herman Chevrolet:

– Landeveissykling har alltid vært en katolsk greie, og derfor vanskelig for folk fra de protestantiske landene å forstå, sier han.

Belgieren Chevrolet er forfatter av boken «En fest i sluhet og bedrag», en historisk redegjørelse av sykkelsportens mange svik. En synd eller to er ikke er noe problem, påpeker Chevrolet, så lenge man skrifter under messen – dermed er alt tilgitt.

Passende nok, mens vi hører opptaket gå på evig repeat, kommer vi til å huske at Armstrong er invitert som æresgjest til Flandern rundt. Alle synder tilgitt, skal vi tro rittarrangøren.

– Vest-Flandern er hovedregionen for belgisk sykling, sier Dries De Zaeytijd, kurator ved sykkelmuseet i Roeselare.

Det er i denne regionen at brorparten av klassikerne foregår. «Den hellige uken», som ofte sammenfaller med påskehøytiden, er navnet gitt til uken mellom Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– Den romersk katolske kirken har dype røtter i området. De fleste lokale ritt, kermessene, var opprinnelig del av religiøse festivaler. Men i de virkelig gamle dager var kirken i sterk opposisjon til sykkelrittene. Fordi folk flest begynte å anse rytterne som guder, og valgte å reise for å se sykling fremfor et besøk i kirken. I gamle lover kan man lese at prestene i Roeselare hadde forbud mot å sykle!, sier De Zaeytijd.

«Tilskuerne ser på oss som guder. De eneste gudene de kan se på nært hold og utveksle noen ord med»

Alberic «Briek» Schotte – jernmannen som vant Flandern rundt to ganger på 1940-tallet.

– Etter hvert som tiden gikk innså man at denne delen av folks liv måtte integreres. Den katolske kirke brukte syklingen for å holde fast på folkets lojalitet. I Italia for eksempel hadde man etter krigen en pave som var ekstremt interessert i sykling og de geistlige brukte Gino Bartali aktivt i kirkens arbeid. Det var tross alt veldig viktig å holde folk unna kommunismens grep, legger De Zaeytijd til.

Det er ingen hemmelighet at belgierne har stor lidenskap for sykling. Og i den nederlandsktalende delen Flandern går entusiasmen fort over i fanatisme. Derfor var det passende da Roeselares Wielermuseum (Sykkelmuseet) måtte stenges for renovasjon i 2015, at en dekonsekrert kirke i nærheten påtok seg ansvaret med å stable på plass en provisorisk utstilling.

Jernkorset

«Koers is Religie» (Sykling er religion) heter den. Billedbruken, symbolismen og artefaktene virker som et modig og ambisiøst forsøk på å legge listen høyere for konvensjonelle sportsutstillinger. Alt ved kuratorens valg er særdeles gjennomtenkt. Og selv om man kanskje ikke er like kjent med sykkelhistorien som den jevne mann og kvinne i Flandern, så er det vanskelig ikke å la seg blende.

Hovedverket står ved alteret. Lett glitrende under et disig og fargefult sollys fra vinduenes stemningsskapende glassmaleri, står et ruvende jernkors sveiset sammen av gamle sykkeldeler. «Croix de Fer» (Jernkorset) er oppkalt etter fjellpasset i Alpene som har figurert på Tour de France-kartet 16 ganger.

Bakenfor korset står et imponerende oppheng av sykkeltrøyer, i sin tid båret av storheter som Jacques Anquetil, Laurent Fignon og Eddy Merckx – og tilmed den sekulære Fausto Coppi.

Utstillingen er delt inn i to deler. Hovedruten er som en pilegrimsreise: en mektig prosesjon inndelt i sykkelkapeller der de ulike gangene er kledd opp i blikkfengende memorabilia og temaer, som forsøker å etablere sammenhengen mellom sykling og religion.

Det er pilgrimsteder som Mount Ventoux, hvor den britiske syklisten Tom Simpson døde i 1967; overtro og relikvier som rosenkranskjedet som Flandern-løven Johan Museeuw alltid bar da han syklet; Alterkalk-pokalen som ble tildelt vinneren av Liège-Bastogne-Liège-rittet; eller Matryoshka, den lykkebringende russiske dukken som Katusha-rytterne trykket på drikkeflaskene sine i 2014-sesongen (sesongen Alexander Kristoff vant Milano-Sanremo og to etapper i Tour de France).

Museeuw er nok rytteren med sterkest tilknytning til utstillingen. Den tredoble Flandern- og Roubaix-vinneren syklet ikke bare med et rosenkranskjede, men også med skapular. Et lite, rektangulært tøystykke på munke- og nonnedrakten, som han festet på innsiden av hjelmen.

I 1998 hadde Museeuw en grusom ulykke i Arenberg-skogen. Med knust kneskål sto han i fare for å amputere benet. Museeuw kjempet seg gjennom, kom tilbake og vant Roubaix to ganger til (2000, 2002). I mellomtiden var han utsatt for enda en alvorlig ulykke, denne gang på motorsykkel. Brudd på leggbeinet, ribbein og venstre øyehule sørget for at Museeuw lå til observasjon i flere uker.

– I begge disse ulykkene hadde jeg ikke med meg rosenkransen. Er det bare tilfeldig?, sa Museeuw retorisk.

Da karrieren tok slutt ga han rosenkransen videre til Tom Boonen, hans naturlige arvtager.

Senere da han innrømmet sine synder – bruken av ulovlige prestasjonsfremmende midler – ble han gjenstand for en offisiell katolsk benådning, og dermed ønsket velkommen tilbake til det gode, flamske sykkelselskap. I 2015 kåret de øvrige vinnerne han til tidenes beste Flandern rundt-rytter.

– Vi ble også tilbudt sykkelsetet på hvilket Mario Cipollini angivelig skal ha nedlagt flere kvinner, sier De Zaeytijd.

– Ganske spektakulær ting å ha, hvis man i det hele tatt tror historiene er sanne. Men det var ikke i tråd med tema som gjennomsyrer resten av utstillingen. Og jeg tror ikke vi hadde funnet noen til å melde seg frivillig til å rense setet først.

Merckx

Ikke overraskende er høyre side for alteret forært den ene syklisten som overgikk alle andre: Miraklenes mann, Merckx.

Den lokale guden som vant vanvittige 525 ritt i løpet av sin karriere er kanskje den rytteren med flest artefakter i utstillingen. Så mange at kuratorene må rotere på tingene, som sykkelen han brukte til å vinne sitt sjuende og siste Milano-Sanremo i 1976, eller den han brukte i sitt aller siste ritt i 1978.

Den andre, og kanskje mer utfordrende delen av utstillingen, er «Korsveiandakten: syklingens lidelser». Navnet på denne delen gjenspeiler Jesus sin gang til korsfestelsen og viser blant annet en oppkuttet Johnny Hoogerland etter krasjet inn i et piggtrådgjerdet i Tour de France 2011. Et grufullt motiv innrullet i spisse torner? Neppe tilfeldig.

– Linken mellom sykling og kirken svinner hen med tiden så klart. Samfunnet er mer sekulært enn det var før, innrømmer De Zaeytijd.

– Men måten syklister lider når de kjemper seg opp et fjell, eller over de verste brosteinene, er noe som aldri forsvinner. Disse bildene holder koblingen til den romersk katolske kirken ved like. Det danner bilder av Jesus’ lidelse. Og når rytterne vinner, krysser målstreken alene og kaster armene ut, former de ofte et kors.

Utstillingen er nå flyttet tilbake til sykkelmuseet «Wielermuseum» i Roeselare som er ferdig restaurert.

Denne artikkelen er del av Sykkelmagasinets Flandern-utgave: 2018-1.