Forfatter: administrator

Vinteren er mer eller mindre over og med er også høytiden for salg av kosttilskudd i butikkene roet noe ned. Lovnadene blant produktene er mange. Lever imidlertid disse tilskuddene opp til forventningene, og har kroppen vår virkelig bruk for dem? Kosttilskuddene jeg velger å fokusere på i denne artikkelen er de som er basert på mikronæringsstoffer i konsentrert form. Dette gjelder hovedsakelig vitaminer, mineraler, antioksidanter og fettsyrer.

Nok vitaminer og mineraler i kosten?

For sunne og friske mennesker kan vi på generell basis og med stor trygghet si at man ikke trenger å tilføre vitaminer og mineraler gjennom tilskudd. Dette gjelder hovedsakelig for personer med et variert kosthold som ikke utelukker viktige næringsstoffer. Dersom man trener mye har man også en tendens til å tenke at man behøver et større inntak av tilskudd. Økt bevegelse fører imidlertid som regel også til økt matinntak, noe som gjør at inntaket av vitaminer og mineraler øker i tilsvarende grad som inntaket. Dette vil med andre ord si at man ved økt treningsmengde også etterkommer et eventuelt økt behov for tilskudd. Likevel viser forskning at om lag 50 % av befolkningen benytter seg daglig av kosttilskudd, og de samme tallene ser vi også hos idrettsutøvere. Mange blir derfor overrasket når de kommer til en ernæringsfysiolog og får en gjennomgang av kostholdet som viser at anbefalingene for de fleste vitaminer og mineraler faktisk dekkes med god margin. Dersom man går til en lege og foretar en blodprøve hvor vitamin- og mineralnivå kartlegges, er det også svært sjeldent at disse viser mangler i kroppen, ved mindre en sykdom ligger til grunn. De fleste vitaminer og mineraler kan dessuten forårsake en toksisk (giftig) virkning i kroppen dersom dosen blir høy nok. Selv om man ikke nødvendigvis inntar så mye at det kan bli farlig, vil likevel muligheten for en negativ effekt på kroppen være tilstede også ved lavere ”høydoser”. Dersom man følger anbefalingene på eventuelle tilskudd man tar, kan man uansett være ganske trygg på at man er langt unna doser som vil kunne ha en potensielt skadelig eller toksisk virkning på kroppen.

Når trenger vi et tilskudd?

Undersøkelser gjennomført på toppidrettsutøvere viser at alle får i seg nok vitaminer og mineraler, og at inntaket faktisk er omlag 200 % over anbefalt inntak, med unntak av vitamin D og jern (hos kvinner). Vinteren fører med seg korte dager, med få soltimer. Dette gjør at vi som bor i Norden mister den naturlige produksjonen av vitamin D som oppstår når UVstrålene treffer huden. Riktignok opparbeider de fleste seg økte lagre gjennom en lang og fin sommer som i år, men dessverre er vinteren såpass lang at man kan oppleve at nivåene likevel blir for lave. Spesielt for personer som jobber på kontor og som trener mye på treningssentre eller andre innendørsaktiviteter, er dette særlig utbredt. Hvordan kan vi kompensere for denne mangelen på D vitamin? Vitamin D finner vi naturlig i fet fisk og i tran. I tillegg tilsettes nå vitamin D i en del melkeprodukter. Dersom du har et lite til moderat fiskeinntak, og holder deg mye innendørs i løpet av vinteren kan likevel et Dvitamin tilskudd være å anbefale. D- vitamin har nemlig en viktig funksjon i kroppen vår, og fungerer også som et hormon. Vitamin D er også essensielt i reguleringen av kalsium og fosfat i kroppen. Dersom nivåene blir for lave vil dette kunne påvirke mineraliseringen av skjelettet. I tillegg spiller også vitaminet en viktig rolle i immunforsvaret vårt og i reguleringen av en rekke betennelsesreaksjoner. Flere forskningsrapporter stiller nå også spørsmål ved om for lave vitamin D-nivåer kan ha en betydning i forbindelse med overvekt og fedme.

For kvinner med store menstruasjonsblødninger kan samtidig et mildt jerntilskudd være å anbefale som et regelmessig tilskudd. Dette kan bidra til å opprettholde en normal jernstatus i kroppen. Tapet av jern økes ytterligere dersom man trener mye, noe som gjelder for både kvinner og menn. Ved trening vil man bryte ned noe av jern ”poolen”, men ved nok restitusjon vil denne deretter normalisere seg. Andre tilfeller der et jerntilskudd kan være aktuelt er for personer som har en form for malabsorpsjon i tarmen. Dette bør riktignok gjøres i samråd med lege etter nøye undersøkelser. Andre tilfeller av sykdommer som påvirker vitamin- og mineralnivået i kroppen vil naturligvis følge samme anbefaling.

En vektreduksjonsfase er ytterligere en situasjon hvor det også vil kunne være nødvendig med tilskudd. I en slik periode vil man nødvendigvis gå i et energiunderskudd for å oppnå vektnedgang. Dette underskuddet gjør det svært vanskelig å tilføre kroppen nok av alle næringsstoffer; særlig ettersom mange har en tendens til å kutte ut eller redusere inntaket av visse matvarer. I en slik periode anbefales et multi-vitamin tilskudd for å sørge for et tilstrekkelig inntak. Ettersom inntaket av fet fisk fortsatt er noe lavt hos mange, anbefales også tran som et tilskudd for å tilføre kroppen de viktige omega 3 fettsyrene EPA og DHA, samtidig som man får en dose vitamin D. Disse fettsyrene har vist seg å kunne bremse ateroskleroseprosessen (avleiring av fett i blodårene), og gi en redusert risiko for utvikling av hjerte og karsykdommer, samt flere kreftformer. I tillegg har disse fettsyrene en betennelses dempende effekt i cellene, og senker kolesterol- og triglyseridnivåene i blodet.

Vitaminer

Vitaminer er livsviktige næringsstoffer og deles i to hovedgrupper. Mens A, D, E og K er fettløselige, er B-vitaminene (Tiamin, Riboflavin, Niacin, Pantotensyre, Pyridoksin, Biotin, Folat, B12) og vitamin C vannløselige. At et vitamin er vannløselig vil si at de ikke lagres i kroppen, og vi trenger derfor kontinuerlig tilførsel av dem (Unntak B12). B og C vitaminene er også essensielle for en rekke biokjemiske reaksjoner i kroppen vår, blant annet i energimetabolismen. Dersom vi får for mye av de vannløselige vitaminene vil nyrene skille dem ut i urinen. De fettløselige vitaminene derimot vil lagres i kroppen, uten muligheter for utskillelse. Dermed vil disse kunne ha en potensielt større risiko for overdosering og toksisk virkning om for store doser tilføres. Selv om de vannløselige vitaminene kan skilles ut ved et overskudd, er det imidlertid også viktig å tenke på hvilken belastning dette medfører for kroppen, og ikke minst for nyrene som må filtrere dette ut. Et vitamin man er avhengig av trenger ikke nødvendigvis gi en bedret helse ved at man inntar ekstra tilskudd. For høyt inntak av vitamin A, sink og jern vil eksempelvis kunne redusere immunforsvaret og absorpsjon av andre næringsstoffer. Det er også viktig å huske på at det ikke alltid er den matvaren med høyest inn-hold av et vitamin (Per. 100 gram) som nødvendigvis er den beste kilden til vitaminet. En god kilde til et spesifikt vitamin kan snarere være en matkilde man inntar regelmessig og i store mengder, slik at det totale vitamininntaket blir høyest mulig.

Hvordan få nok vitaminer og mineraler i kosten?

Som tabell 1 og 2 viser får kroppen i seg det meste av vitaminer og mineraler dersom det daglig inntas noen kornvarer, kjøttkilder (fisk, kjøtt, kylling og fjærkre), melkeprodukter, matfett og varierte frukt og grønnsaker. I tillegg medfører dette en fin balanse mellom makronæringsstoffene; karbohydrater, proteiner og fett. Ved å holde seg til rene råvarer, samt å styre unna diverse ferdigprodukter imøtekommer man lettere kroppens behov for vitaminer og mineraler. Dette har å gjøre med at de såkalte ferdigproduktene ofte er proppet fulle av salt, sukker, fett, – samtidig som de er lave på vitaminer og mineraler. I idrettssammenheng markedsføres ofte produkter rike på mineraler som en nødvendighet for å unngå utmattelse og kramper. Dette er riktignok en sannhet med modifikasjoner, da det også her er svært sjeldent at dette behovet ikke dekkes gjennom et variert kosthold, slik som for vitaminene. Kalsium, magnesium, fosfor, kalium og natrium er alle mineraler som svært sjeldent mangler hos friske personer. De tilfeller der man trenger tilskudd er blant annet ved trening/der man konkurrerer veldig hardt/lenge, eller i varmt klima. Da vil ofte natrium være nødvendig som tilskudd. Sporstoffene; Jern, sink, kopper, selen og jod, som vi trenger enda mindre av enn mineralene, dekkes også rikelig ved en normal vestlig kost. Unntaket er som ovenfor nevnt jern som det fort kan oppstå mangler av, særlig hos kvinner.

Antioksidanter

Betydningen av antioksidanter får ofte mye omtale i media, og mange er i overkant opptatt av såkalte ”antioksidant bomber,” og tilskudd som skal gjøre underverker for helsen. Det finnes en rekke antioksidanter, og de mest kjente er vitamin C og E. Plantefenoler og karotenoider er også sterke antioksidanter, og dem finnes det flere tusen av. Antioksidantenes oppgave er som navnet tilsier, å forhindre oksidativ skade og redusere oksidativt stress i cellene våre. Frie radikaler og andre reaktive oksygen- og nitrogenforbindelser er en naturlig del av normal metabolisme, men vil også kunne påføre skader på vårt DNA og føre til sykdom. Antioksidanter har i mange dyreforsøk vist seg å ha stor innvirkning på denne skadeprosessen, ved at de bremser og forhindrer en rekke sykdommer. Forsøkene har derimot ikke gitt like sterke resultater hos mennesker. Det forskes også på hvorvidt den positive antioksidant-effekten (fra blant annet frukt og grønnsaker) henger sammen med mange av de andre virkestoffene man finner i slike produkter. Derfor er det også tvilsomt hvorvidt en rent kunstig fremstilt antioksidant tilskudd kan påstås å ha like god effekt som det man finner i naturlige antioksidantrike matvarer. Ettersom det ikke eksisterer store nok studier som kan bekrefte spesifikke matvarer som spesielt gunstige i denne sammenheng, anbefales det et høyt inntak av frukt og grønnsaker på generell basis. Ved å følge anbefalingene om fem frukt og grønnsaker om dagen vil man tilføre kroppen rikelig av både antioksidanter, vitaminer og mineraler. Oksidasjon er en naturlig og nødvendig prosess i naturen og i kroppen vår. Et altfor høyt inntak av antioksidanter trenger derfor ikke nødvendigvis å gi en positiv effekt.

Bruk sunn fornuft

I mange tilfeller brukes det unødvendig mye penger på produkter som kroppen ikke trenger. Et overdrevent inntak av tilskudd kan snarere gi motsatt og uønsket effekt, nemlig en dårligere helsetilstand. For mange er også inntak av tilskudd med vannløselige vitaminer bokstavelig talt ”penger i dass”, ettersom overskuddet skilles ut i urinen. For øvrig ser man også at det er noen mikronæringsstoffer og perioder som krever ekstra oppmerksomhet. Vitamin D, jern og omega 3 kan være viktige tilskudd i slike perioder, samtidig som et multivitamin-tilskudd kan være å anbefale i en vektreduksjonsfase. Ved daglig inntak av tran vil man i tillegg ”slå to fluer i en smekk” ved å få tilført kroppen både omega 3 og vitamin D. Er du i tvil om dine behov, ta kontakt med en lege eller ernæringsfysiolog før du ukritisk går til innkjøp av tilskudd som du kanskje ikke trenger. Dersom du driver med noen form for konkurranse bør du i hvert fall stille deg kritisk til alt av kosttilskudd. Dette fordi effekten som regel er minimal eller ikke tilstede, samtidig som det innebærer en viss fare for forurensede produkter som kan inneholde ulovlige stoffer.

Jeg sa med glede ja til invitasjon til åå utforske noen av de mange toppene i Andesfjellene. Dette ville være det siste store fjellprosjektet på mine ekspedisjoner som nå har vart i mange år.

Llullaillaco er den klodens tredje høyeste vulkanen med sine 6.739 meter over havet. Det er også det høyeste fjellet som ikke er dekket av snø eller is, noe som sikkert skyldes at det ligger i den mest ørkenaktige delen av Atacama-ørkenen i Chile. Det ligger hundrevis av kilometer unna enhver sivilisasjon, ofte omgitt av kraftige stormer, like ofte temperaturer over, som under 30 minusgrader. Det kan være grunnen til at det sjelden besøkes av fjellklatrere. Alt i alt høres det ut som et spennende mål for en ekstrem sykkeltur, tenkte jeg for meg selv. Så jeg ringte Pato og fortalte at jeg mer enn gjerne tok imot invitasjonen hans. Pato, kort for Patricio. Han fortalte at han hadde et spesielt prosjekt han ville ha meg med på, noe som han mente ville være veldig interessant: «Guardians of the Valley.» Han ville selv bli med på denne «Vokterne av dalen» turen, og sykkel og utstyr var klart ivret han.

Alle fjellene er over 5.000 meters høyde, noen over 6.000, som målet hans, Llullaillaco, med sine 6.739 m.o.h.

Turen min til Chile begynte egentlig i Afrika. På Mount Kilimanjaro. Jeg syklet i de afrikanske fjellene for noen år siden. Etter at videoen av turen min ble publisert, fikk jeg denne enkle og korte meldingen fra nevnte Patricio Goycoolea; “#bigmountainbike, kom til Chile! Vi sykler store fjell her.»

Oksygen

Det var begynnelsen på en lang epost konversasjon som la grunnlaget for min tur til den sørlige halvkule. Selv om jeg ikke kjente navnene til alle i reisefølget mitt, var jeg sikker på at de hadde gode muligheter for akklimatisering siden de alle var fra Santiago.

Fjellene stiger opp til nesten 6.000 meter bare noen få kilometer utenfor byen. Det er lett å kunne tilbringe noen dager i tynn luft her. Prosessen med å venne seg til den lavere mengden oksygen du har i store høyder, spiller en stor rolle for suksess eller å mislykkes i høye fjell. Hvis ting går riktig galt, kan det til og med være forskjellen på liv og død. Du kan få høydesyke hvis du ikke er akklimatisert riktig, noe som kan føre til lunge- eller hjerneødem. Spesielt det siste kan være dødelig hvis du ikke kommer deg ned til lavere høyde ved de første tegnene. Det betyr at du alltid må være oppmerksom, og spesielt oppmerksom på deg selv og reisefølget ditt. Hodepine, mangel på appetitt og tap av ytelse er tegn på utilstrekkelig akklimatisering.

Fjellene rundt meg her hjemme i Sveits er sjelden over 3.000 meter, så jeg måtte finne andre måter å forberede meg til turen. Jeg benyttet en periode en høydetrening generator. Med den kan du simulere forskjellige høyder, og ikke minst justere den ´til gradvis større høyde.

Oksygen trekkes fra omgivelsene og blåses tilbake gjennom et rørsystem inn i et respirasjonsmaske eller telt. Om natten sov jeg i et lite telt som kun dekker hode og bryst. Jeg endret høyden annenhver dag. På den måten kunne jeg sove på opptil 3.800 meter høyde. Det er selvfølgelig ikke spesielt komfortabelt, og frisk luft strømmer inn hvert par sekunder med en høyt «zzzzzzshhhhh-lyd» som gjorde at jeg måtte sove med ørepropper. Men det fungerte og det er det som teller. Om dagen syklet jeg på en innesykkel med respirasjonsmasken. Jeg kunne da sykle på 5.000 meters høyde før avreise uten problemer.

På tur

Begynnelsen av november i fjor gikk jeg om bord på flyet godt forberedt, men litt nervøs, og som sant er, jeg kjente ingen av de andre i teamet i det hele tatt, bortsett fra Martin Bissig, en fotograf og venn fra Sveits som ble med på turen.

Tidlig en morgen etter 17 timer på fly landet vi i Santiago. Vi forlot flyplassen med bagasjen vår og gjenkjente straks Pato som ventet på oss på flyplassen; høy, slank, brun, og med et “action cam” i hånden. Skjorten hans hadde store, oransje bokstaver hvor det sto «Inner Mountain,» navnet på reisebyrået hans. Det var en hjertelig velkomst. Som om vi hadde kjent hverandre i all tid og bare ikke hadde sett hverandre på en stund. Vi skulle ofte møte denne typen varme blant menneskene her.

Gjengen på plass

På ettermiddagen møtte vi ytterligere to ekspedisjonsdeltakere under turen til en nærliggende sykkelpark.

Nicolas Gantz, vår kameramann, og sannsynligvis den mest kjente enduro-syklisten i Sør-Amerika, Nico Prudencio. I sykkelparken fikk vi oss noen morsomme runder på noen tørre og støvete stier i en brennende varme. Etter et par timers lek dro vi til en grillrestaurant. Her sluttet resten av teamet seg til oss; Sebastian Prieto Donoso, fotograf og Benjamin Camus, den andre kameramannen, og i tillegg Federico Scheuch, en annen syklist. Teamet var komplett. Vi hadde mye moro og latteren satt løst allerede den første kvelden. Fellesskapsfølelsen var riktig fra begynnelsen. Vi brukte de neste to dagene i fjellene bak Santiago for å bli bedre kjent, og for ytterligere å tilpasse oss omgivelsene. Vi kom oss raskt oppover i høyden og den første toppen vi nådde sammen var på 3.850 m.o.h. Alle følte seg bra, også Martin og jeg selv om vi var de tregeste.

Lange kjøreturer

De siste praktiske gjøremålene ble unnagjort, bagasjen ble pakket, sykler sjekket og pickupene lastet. Vi forlot byen neste morgen mot nord, til Atacamaørkenen. Chile er et langstrakt land med rundt 4.000 km kystlinje. Vi kjørte langs kysten i ti monotone timer, mer eller mindre rett frem. Det føltes som om landskapet ikke endret seg i løpet av de hundrevis av kilometerne. Kysten var alltid til venstre. Klipper, stein og sand hele tiden på høyre side. Vi stoppet endelig for natten nær Baja Englais. Det var fortsatt lys da vi ankom. Vi kunne ikke vente med å røre oss, så vi kjørte noen episke løyper langs Stillehavet og nøt solnedgangen over havet. Det var fantastisk!

Neste dag, samme type landskap. Den uendelige ørkenen igjen. Tiden gikk sakte. Vi ankom ørkenoasen San Pedro de Atacama i kveldingen. De sier at det er to typer turister her. Noen er her for det fantastiske landskapet og naturen. Andre på grunn av den berusende kokainen.

Grensen til Bolivia er bare noen kilometer unna, så for de som driver med sånt, virker det å være det ideelle stedet for narkotikasmugling. Vi kom derimot for å tilpasse oss og nyte naturen.

Tørt og varmt

Området rundt San Pedro er et av de mest ørkenpregede områder i verden. Det årlige nedbørsmengden er kun noen få millimeter, om noe i det hele tatt. For å sammenligne nedbøren her, tilsvarer den omtrent en femtiendedel av nedbørsmengden i den varme og tørre “Death Valley” i USA. Solen skinner uforsonlig fra den blå himmelen dagen lang. Likevel kan du finne unike naturperler rundt byen. Som «Valle de la Luna» bare 15 kilometer utenfor byen for eksempel.

«Valley of the Moon» lever absolutt opp til sitt navn. Det tørkede landskapet av sand og steinformasjoner virker utenomjordisk. Vi kunne ikke la være å besøke dette bizarre landskapet under vårt besøk. Vi bar syklene opp flere skråninger og fulgte åskammer av stein og sandformasjoner tilbake til dalbunnen. Det var en av de mest imponerende nedfartene vi noen gang hadde syklet.

Et besøk til de omkringliggende saltsjøene er på nesten hvert turistprogram, det var også på vårt. Turen til de store innsjøene som ligger midt i ørkenen, var også en del av vårt tilvenningsprogram, siden «Salar de Loyoques» ligger på 4.300 meters høyde. Det var ideelt for å bli venne seg til høyden. Vi så flokker av Vicunjas som tilhører Alpakkafamilien, akkurat som kameler. Vi kaller dem bare «lamas.» Vi kunne ikke forstå hvordan disse store pattedyrene kan overleve her i ørkenen.

Rosa flamingoer stod på de grønne mattene som vokser ved kantene av saltvannene, som sarte fargeflekker på det grunne vannet.

Vi tilbrakte en av nettene på «Banos de Puritama.» Kildene ligger litt over byen. En varm rennende elv har sin kilde langt oppe mellom veggene av stein. Vannet samler seg i små bassenger. Det flyter videre ned til dalen over trinn i små fosser. Denne dampende oasen ligger på 3.500 meters høyde omgitt av palmer og siv. Om dagen er de varme kildene beleiret av turister. Området rundt elven stenger om natten og du har ikke lov til å gå inn. Kildene drives av hotellet der vi bodde. Derfor hadde vi en gang i livet muligheten til å tilbringe natten der.

Før vi snek oss inn i soveposene våre, lot vi oss flyte i det behagelig varme vannet i over en time. Med øynene våre satt til den uendelige stjerneklare himmelen, akkompagnert av det uniforme gurgling av vannet, virket det for oss som om vi hadde blitt en del av omgivelsene våre.

Vi forlot San Pedro mot «Salar de Atacama» på den tredje dagen.

 

Det var et innsjø her for omtrent 3.500 år siden. I dag består det 3.000 kvadratkilometer store området av et hardt, grovt, hvitt saltskikt, dekket av ørkensand. Under ligger Lithiumholdig sjøvann. Det er varmt her og luften flimrer. Vannstrømmer oppstår i sporadiske dammer som bygger viktige biotoper. Brønnene til lithiumindustrien er større enn de naturlige vannhullene. Denne verdifulle råvaren er et viktig komponent i batterier og oppladbare batterier. Men høsting av ressursene har flere negative effekter på miljøet og folkene her.

Batteridrift for enhver pris? Utvinning av saltvann fra grunnvannet fører til et fall i grunnvannsnivået, som ikke bare tørker ut elvene, men også engene og våtmarkene. Urørte beiter går tapt, og sjeldne fuglearter som har sine reir i områdene blir truet. Tallrike laguner som befinner seg innenfor dette økosystemet blir drastisk endret. De lokale, som i stor grad er en del av urbefolkningen, lider av vannmangel. År – saken er målrettet fordampning av vann for å øke lithiumkonsentrasjonen i bassengene. Det er ingen bestemmelser eller lover som sørger for å gjenvinne det fordampede vannet og refylle grunnvannet. Vi kjørte langs de endeløse bassengene og vannrørene i omtrent en time. Er elmobilitet virkelig et skritt mot en bedre fremtid?

Vi fortsatte videre langs støvete veier som førte inn i det endeløse landskapet. Støvet kom inn i alle kroker og hjørner i kjøretøyene. Vi forlot hovedveien etter syv timer, og fulgte noen hjulspor i sanden videre. De førte fram til et stort skilt som leste «Parque National Lllullaillaco».

Vi var glade for at vi svingte av på rett sted. Vi kunne lett ha rotet oss bort i denne labyrinten av spor og kraftstolper. Vulkanen har vært synlig foran oss i all sin prakt de siste kilometerne. Vi stopper ved inngangen til nasjonalparken for å ta noen obligatoriske bilder. Det ser virkelig imponerende ut. Nei, ikke bare imponerende, det er et gigantisk syn. Det er forståelig at inkafolket så guder i disse fjellene. Vi fort – setter kjøreturen mot leirplassen fulle av glede, men også ydmykhet. Vi når de små hyttene på 4.200 m.o.h. to timer senere, det som skal være vår “basecamp.” Vi kan endelig komme oss ut av bilene og strekke på beina, lage mat og diskutere våre planer for de neste dagene.

Neste dag starter vi med å pakke det vi vil trenge når vi kommer oss lenger opp i fjellene. Bare det aller nødvendigste skal være med, men det er også viktig å ikke glemme nødvendig utstyr til forskjellige scenarier. Med Jeepene vil vi kunne kjøre til vår første leir på 4.800 meter. Vi kranglet oss tålmodig oppover vulkanens bratte skråninger i førstegir. Turen endte mellom store steiner, så store at videre kjøring er umulig. Ut av bilene og på med ryggsekker og av gårde med sykler og oppakning.

Oppover

Vi vil prøve å få noe av utstyret opp til 5.300 meter i dag. Vi går sakte på den løse vulkanske steinen, pusten går tungt. Vi kjenner alle den tynne luften så høyt oppe. Samtidig kan vi nyte utsikten som blir mer og mer spektakulær. Det er utrolig hvor mange forskjellige farger vi ser på de forskjellige steinsortene her oppe. Selv om det fortsatt var noen sjeldne små busker rundt basecamp, er det ingenting annet som er grønt her oppe. Vi kan se neste etappe av bestigningen fra depotet.

Grushellingene virker å strekke seg uendelig mot himmelen. Vi kan knapt forestille oss hvordan det vil være å bære syklene våre oppover.

Vi setter oss en liten stund, både for en hvil, og ikke minst for å ta inn fjellet. Ydmyk stillhet. Bare vinden hyler rundt steinene fra tid til annen, noen ganger mer, noen ganger mindre. Her opp på 5.300 meter legger vi i igjen utstyret vi vil trenge når vi i morgen kommer tilbake. Vi går nedover igjen og når vi er nede ved bilene setter vi opp teltene.

En fantastisk naturopplevelse å innta dagens siste solstråler som gjør at fargene i ørkenen skinner enda mer levende. Straks solen forsvinner kommer kulden og det var med ett iskaldt. Temperaturspennet i ørkenen er enormt. Det kan bli opptil 40 varmegrader om dagen, og om natten faller temperaturene ofte til tosifrede minusgrader. Jeg tenkte på his- torier og fortellinger om fjellet da jeg lå varmt og godt i min tykke dunsovepose.

Kulden bevarte lik

I 1999 fant arkeologer tre mumifiserte barn i en helligdom på toppen. De var 13, 7, og 6 år gamle. Kulden hadde bevart de døde så godt at de fortsatt så ut som om de sov da de ble funnet. Noe som gjorde det mulig å undersøkes levningene nøye. Den eldste ble kjent som «Llullaillaco Virgin.» Dødsøyeblikket hennes var mellom 14.30 og 15.20. Menneskeofring var en fast del av inkakulturen. De utvalgte ble godt tatt vare på og feiret, de steg også i anseelse.

Denne grusomme riten ble forberedt i et helt år. Den siste ferden for de menneskelige ofrene begynte antakelig alltid i inkaenes hovedstad, Cuzco. De vandret til offerplassen i uker og måneder med prester og et følge. Den 1.420 kilometer lange turen fra Cuzco til Llullacillaco tok antakeligvis minimum to og en halv måned.

Jomfruen spiste regelmessig store mengder koka i sitt siste år. Alkoholinntaket hennes økte derimot bare de siste ukene av livet. Hun var antakelig sterkt neddopet og svært beruset på dødsdagen, hvis ikke bevisstløs. Denne teorien støttes av den avslappede, sittende holdningen hennes i den gravlignende konstruksjonen. Antagelsen er at barna enkelt falt i søvn fra de sløvende stoffene.

Våknet igjen – heldigvis

Jeg sovnet også på et tidspunkt. Men i motsetning til de tre barna våkner jeg igjen. På en vakker morgen med utsikt over den vid – strakte Atacama-ørkenen. Etter en røslig frokost startet vi på turen oppover igjen, nå tok vi også med syklene. Vi brukte det meste av dagen på å bære syklene våre så høyt opp i fjellet som mulig, slik at vi skulle ha dem på ryggen så kort som mulig på den siste delen av veien mot toppen. Vi trasket igjen oppover på den samme stien som dagen før. Denne gangen var det enda mer anstrengende. Den ekstra vekten av sykkelen kjentes godt. I tillegg måtte vi ta med alt vi hadde lagt igjen på 5.300 meter dagen før, opp til vår neste leir på 5.600 meter. Ryggsekkene var virkelig tunge nå. Telt, mat, steg – jern, varme klær, og ikke minst sykler. Vi hadde alle minst 25 kg å bære.

De såkalte “snøpenitentene” er et syn for øyet. De opptil to meter høye snø- og “ispyramidene” har blitt til på grunn av ujevn smelting i den sterke og direkte solen og den lave luftfuktigheten. De er veldig kronglete å komme seg over og mellom. Vi måtte krysse noen få mindre områder med dem, noe som gjorde den fra før av langsomme farten enda langsommere. Innimellom tok det oss over 30 minutter å komme hundre meter videre. Det ble stadig brattere på veien til stedet vi hadde bestemt skulle bli den neste leiren. Den finkornede grusen ble grovere og grovere og steinene fortsatte å bli større. Snart balanserte vi frem og tilbake på enorme steiner. En virkelig slitsom jobb med syklene på ryggen.

Jeg var helt ferdig når jeg kom til leiren på 5.600 meter. Stien videre opp ble enda brattere og steinene større. Over det mest steinete området kom vi til et stort område hvor snøen fortsatt lå. Pato, Frederico og Nico fortsatte å kjempe seg oppover noen få høydemeter.

Jeg hadde ikke sovet godt natten før og følte meg ikke godt nok akklimatisert til å fortsette. Jeg merket at oppstigningen var for rask for meg og at jeg burde vært et døgn lenger på 4.800 meters høyde for tilvenning. De andre i laget følte seg etter omstendighetene bra, vi la fra oss syklene og holdt oss til vår tidsplan og gikk ned igjen til bilene for å kjøre ned til basecamp. En hviledag var planlagt før forsøket på å nå toppen.

Én natt til med akklimatisering

Alle sovnet raskt og sov godt til morgenen. De siste to dagene hadde vært krevende for alle. Både Martin og jeg ville tilbringe en natt til høyere opp. Jeg følte at jeg fortsatt ikke var godt nok akklimatisert. Martin mente også at det var så langt opp til toppen at vi ikke burde ta hele turen opp i én etappe.

Vi hvilte ut, og ved middagstider pakket vi tingene våre for gå opp til 5.300 meter for å sette opp teltene for å overnatte der, mens de andre ble igjen i basecamp.

Det var en overveldende kveld der oppe, bare to av oss, i dette store vulkanske landskapet. Jeg våknet om natten fordi jeg følte meg syk. Jeg fikk skjelvinger og måtte kaste opp. Neste dag hadde jeg fortsatt hodepine og følte meg ikke bra i det hele tatt. Martin hadde ingen problemer. Resten av laget kom seg opp. Jeg bestemte meg for å få sykkelen ned fra leiren på 5.600 meter, da jeg innså at muligheten for meg til å bære sykkelen helt til toppen i den tilstanden jeg var i ikke ville gå. Ingen fjell er verdt å risikere helsen for. Muligheten for at jeg skulle komme meg til toppen uten å risikere helsen anså jeg som utenkelig. Det var med tungt hjerte jeg sa farvel til de andre og ble en stund sittende å se utover det voldsomme landskapet mens de fortsatte lenger opp. Turen ned til basecamp var ekstremt slitsom, men også en veldig spesiell opplevelse. Helt alene over i de vulkanske skråningene, og vel nede fra de bratteste partiene var det noen kilometer gjennom Atacamaørkenen til hyttene i basecamp. Jeg ble bergtatt av skjønnheten i dette golde, men vakre landskapet.

6.739 m.o.h. med sykler!

Resten av laget begynte å gå opp mot toppen rundt midnatt. Det var 25 minusgrader. De gikk opp en bratt kløft, og de måtte ta på seg stegjern ved kanten av isen. De gikk forsiktig opp til en kam. Steinene var nå på størrelsen med små biler. Det lysnet og de tok en kort pause da de første solstrålene nådde dem. Det var vans- kelig å navigere, siden de store blokkene skjulte alle orienteringspunkter. Martin var den første som nådde toppen rundt klokken 14.00. Resten fulgte etter og kom til toppen på 6.739 m.o.h. kl.15.30. Med sykler på ryggen! Litt av en prestasjon!

De var de første som bar opp syklene fra den chilenske siden. Siden det allerede var langt på ettermiddagen brukte de ikke mye tid på toppen. De måtte selvfølgelig komme seg ned igjen før det ble mørkt.

Å sykle ned var umulig i starten. Terrenget var for røft med de store steinene. Så de måtte bære et stykke i stedet for å sykle. Alle var ekstremt slitne og svekket av klatringen i den store høyden. Den første delen det var mulig å sykle kom da vi kom til snøen. De syklet noen titalls meter, så måtte de stoppe for å hvile. Å sykle i denne høyden er ekstremt slitsomt selv om det var mest nedover.

Man må også huske på å ta inn den utrolige utsikten, med toppene og fjellformasjonene, ja hele opplevelsen av naturen er det som er de definitive høydepunktene på slike ekspedisjoner.

Sykkelturen ned den store grusveggen fra 5.800 til 5.300 m.o.h. var det store høydepunktet for Pato, Frederico og Nico. Ved leiren på 5.300 meter pakket jeg utstyret mens de ventet på de andre.

Symptomene på høydesyke forsvinner vanligvis umiddelbart når du forflytter deg til lavere høyde. Det skjedde heldigvis også med meg, og jeg følte meg mye bedre allerede neste dag. Jeg fulgte lagets nedkjøring fra toppen i basecamp via radio. Det begynte sakte å mørkne sakte så jeg var litt bekymret. Til slutt kom syklistene til leiren på 5.300 m.o.h. hvor bilene sto.

Klokken var blitt 22.00 og det var mørkt. Da jeg hørte nyheten om at alle hadde kommet trygt ned til Jeepene, begynte jeg å lage mat. Vennene mine hadde vært oppe i 24 timer nå og måtte selvfølgelig være sultne. Lyden av bilene som kom kjørende var en lettelse etter den lange ventetiden. At det hadde vært anstrengende var åpenbart, jeg gratulerte dem med en fantastisk innsats. De så medtatte ut så jeg trodde de umiddelbart skulle slukne i sengene sine, dødsslitne. Men adrenalinet holdt dem våkne en stund, og så delte vi våre personlige opplevelser rundt leirbålet i noen timer og feiret suksessen. Det var ikke bare denne ene suksessfulle turen opp på Llullaillaco, men det var den store finalen i Patricios prosjekt. Det var den siste «Apu Wamani» som nå vil fortsette å vokte Atacama-ørkenen lenge etter at vi har forlatt den.

Santiago de Chile for syklister:

Rundt Santiago de Chile er sykkelpotensialet stort. Flere løyper, sykkelparker og stier er tilrettelagt i området. Butikkene i byen tilbyr alt du trenger av reservedeler eller leie. Det er virkelig et fantastisk område for terrengsykling. Å kunne spansk er selvfølgelig bra, men det er mange engelsktalende mennesker rundt, så det bør ikke hindre deg fra å dra.

Hvis du vil til Atacama-ørkenen, trenger du gode forberedelser både når det gjelder løyper og logistikk. Det er store avstander uten vann, bensin og mat. Det er lett å rote seg vekk fra løypene. Hvis du vil høyt opp i fjellene, sørg for at du er skikkelig akklimatisert. For logistikk, turer og veiledning, spør: www.innermountain.cl Patricio ser frem til å hjelpe deg og vil gladelig vise fram landet sitt.

Hva er det med Lufthansa? For fjerde gang på rad stemmer ikke klokka med avgangstidene til tyskerne. Hvem fant på noe som het “Tysk punktlighet?

» Èn time forsinket fra Gardermoen med én times transit i Frankfurt. Det virker ikke veldig lovende at jeg er en av de som sitter på 15-flyet til Bologna, til sommertemperaturer, pasta, pizza og sykling i kort-kort.

Medvinden, eller var det flyver Fritz som ga litt ekstra fart på veien nedover. 20 minutter er det til neste fly når jeg småjogger mot neste gate, rullebåndene som skal hjelpe på farten når jeg skal flytt meg fra den ene enden til den andre av flyplassen.

Heseblest og en del varmere enn hva som er komfortabelt kommer jeg til flygaten. Klokkene viser at det skal være ti minutter til avgang, og det lille streif av opti – misme som hadde bygget seg opp under løpeturen, den forsvinner i det øyeblikket Lufthansa-damen i boardingen med et smil formet som skadefryd, sa med en slags stolthet “We wait for nobody!” Det er noe spesielt med folk som nyter å ikke være hyggelig.

Kanskje er det synet av svette panner og desperate øyne som gir dem som gir dem næring til å møte en ny dag bak skranken.

Neste fly er syv timer unna og da er det bare å ringe Andrea i Bologna og håpe på at det vil dukke opp en sjåfør som ikke er mørkredd, sånn rundt klokka 01.30 hadde vært fint, forteller jeg Andrea som er det motsatte av Lufthansa-damen, et jamenneske.

Klokka har rundet midnatt og på flyplassen står en smilende italiener og hilser velkommen. Endelig på plass i landet hvor det er god kaffe, mat og vin overalt, og ikke minst hyggelige mennesker.

Klokka ringer og jeg våkner opp i Cervia, en badeby med lange strender som ligger midt mellom Ravenna og Rimini. På Sportur Club Hotel venter Andrea som har invitert til opphold her noen dager med sykkelturer som skal avsluttes med et turritt siste dagen.

Marco, fra hotellet kommer smilende innom og spør om vi som skal ut på tur har det bra. Det er et par fra Østerrike/Tyskland og et polsk. Det er alltid merkelig å komme på disse turene hvor folk kommer fra forskjellige land, forskjellig kultur og forskjellig språk. Det er derfor så eiendommelig at jeg som så ofte før føler at jeg kjenner disse menneskene, som jeg aldri tidligere har møtt – det er sykkelen og syklingen som er språket som sørger for fellesskapsfølelsen, og det etter få minutter.

Ut på tur

Etter en liten sykkeljustering er det klart for tur i “Pantani-land.” Han var fra nabobyen Cesenatico, og bodde der da han 2004 døde i Rimini. Vi skal ikke ta hele den 15 mil lange treningsturen han daglig hadde. I tillegg kjørte han den 7 kilometer lange stigningen, Monte Carpegna (1.345 m.o.h.) med 11% i snitt flere ganger på treningsturen.

En morsom liten anekdote er at han enkelte dager tok med seg en gammel damesykkel i bilen, tok på seg en langhåret hvit dame parykk og knuste all selvtillit til mang en godt trent syklist når han fosset forbi oppover med flagrende hår. Vi befinner oss her på den sørlige delen av Posletta og de første 25 kilometerne er derfor helt flate. Vi startet i Pantanis by Cesenatico hvor han utvilsomt fortsatt er byens store helt.

Etter kort tid, rett på utsiden av Cervia ble jeg overrasket over å se et stort antall flamingoer ruslende på grunt vann i noen innsjøer, “Sapore di Sale.” Selv om salt i dag er en av de vanligste ingrediensene på kjøkkenet, var saltet tidligere så sjeldent og dyrebart at folk pleide å kalle det; «det hvite gullet» fordi det var grunnleggende for å konservere maten. Det er derfor lett å forestille seg at Cervia var et viktig sted med over 800 saltsjøer.

Noen kilometer etter flamingoene syklet vi gjennom Forli, Benito Mussolinis fødested, hvis navn folk snur seg bort når du nevner. Ikke samme status som Pantani har i hjembyen Cesenatico, noen kilometer østover ved kysten… Vel gjennom Mussolinis by er vi ved foten av Appenninene, fjellkjeden som går på tvers av landet syd for Posletta. Det er ikke de høyeste toppene her vi sykler nå, men det er kupert nok til at bein i vinterdvale får en sjokkoppvåkning, ikke akkurat en bjørn som møter vårvarmen her.

Etter 30 kilometer sykling sydover kommer vi til Sogliano al Rubicone, byen som har Fossa osten som sitt varemerke. Fossaosten er laget med enten sauemelk, kumelk eller en blanding av de to. Osten modnes rundt 30 dager før den blir senket ned i «fossaen,» en grotte hvor veggene er dekket med halm. Ved å brenne halmen fjernes fuktigheten og grotten steriliseres. Osten pakkes i tøyposer og plasseres i grotten, som deretter blir lukket mens osten modnes i ytterligere 80 til 100 dager. Forseglingen av grotten begrenser oksygenet, og muliggjør en prosess med anaerob gjæring. Etter å ha blitt fjernet fra grotten, modnes den i ytterligere tre måneder. Osten har blitt fremstilt slik fra 1400-tallet. Den smakte fantastisk, likt Pecorino. Man trenger egentlig ikke mer enn litt skinke, ostebiter, focaccia og en god olivenolje. Da har du et nydelig lite måltid. Nå er det bare å se om den kan finnes i matbutikkene her hjemme.

Etter et lite ostestopp triller vi videre, først nedover før det igjen går oppover, denne gang på vei til Longiano og Caffe del Teatro for en lunsj, italienere er ikke kjent for å ta lett på lunsjen så her kom det først Antipasti, primi piatti og secondo, før den hyggelig betjeningen synes vi skulle ha en Creme brulee og selvfølgelig en liten Limoncino (snaps laget på sitroner), på huset.

Heldigvis hadde vi gjort unna dagens klatring, så det var bar å legge magen på ramma og tråkke av seg litt av metthetsfølelsen på veien tilbake til Cervia og Sportur Club Hotel hvor Marco, salgssjefen ment vi hadde fortjent en pils etter turen, som ikke var fryktelig lang, rundt ti mil. Turen var flott, og bare det å kunne sykle i kort sykkelbukse i mars er en bonus. Da var det bare å komme seg i dusjen for å gjøre seg klar til middag.

Selv etter en relativt lang sykkeltur er jeg fortsatt mett etter lunsjen. En lunsj vi her hjemme ser på som en stor og kraftig middag. Hvorfor triller ikke alle italienere rundt, tenker jeg, de ser ut til å være et langt slankere folk enn oss her oppe i nord. De spiser nok litt smartere enn oss, friske grønnsaker, retter nesten uten saus, olivenolje og ikke så mye prosessert posemat, men langt mer lages fra bunnen av.

Restauranten ser ut til å være eksklusiv, så det venter nok en ny runde med nydelig mat. Vi sitter noen få meter fra Adriaterhavet og selvfølgelig er det antipasti i mange sjømatvarianter som først kommer på bordet.

Som hundeeier blir jeg positivt overrasket over å se at gjestene kan ha med seg hundene inn på restauranten. Etter å ha spist meg gjennom det som føles å måtte være det meste av det som finnes av havgående dyr noen meter herfra er det bare å innta hvilestilling og håpe at man våkner litt mindre mett – skal jo tross alt om få timer inn i en sykkeltrøye som fra før av ikke akkurat henger og slenger på kroppen…

På tur igjen

Alltid blide Andrea skal igjen lede oss ut på småveiene i området. Det er behagelig å få de første kilometerne på flate veier, en perfekt oppvarming.

Vi er på vei mot den første stigningen vi vil ha på morgendagens ritt, “Granfondo Via del Sale.” Riktig nok tar vi den fra andre siden hvor den er nokså lik. Det er 7 kilometer i et deilig landskap og med rundt 7% i snitt er den overkommelig, også for en med litt raus vinterisolasjon og en leiesykkel hvor et par lettere gir kunne gjort seg.

På toppen og nå kommer en deilig nedkjøring før vi igjen befinner oss i neste bakke, riktignok ikke så lang, men nokså bratt.

Vi er i byen Bertinoro, og på toppen stopper vi på et utsiktspunkt hvor Adriaterhavet skimtes i det fjerne. En morsom detalj i denne byen, Bertinoro, er “Colonna Delle Anelle,” (Kolonnen med ringene, eller «Kolonnen for gjestfrihet»). Det er en søyle i hvit stein med 12 ringer oppført i år 1300 av byens adelige familier for å vise sin gjestfrihet. Hver av ringene tilhørte én familie. Da tilreisende ankom byen og bandt hesten til en ring, hadde de også valgt verten som forpliktet seg til å huse og bespise gjestene som hadde bundet hesten i “deres” ring..

Etter å ha kikket på denne eiendommelige steinsøylen med den spesielle historien venter en liten kaffepause og etter det er det mye nedover og da er det kun tre flate mil til hotellet i Cervia og dagens lunsj.

Deilig hver gang du kommer til hotellet og blir møtt av blide mennesker som spør om du vil ha en kaffe eller noe annet å drikke.

Etter en deilig lunsj med forskjellig pastaretter var på menyen er det heller ikke denne dagen, lenge til nok en spennende middag skal nytes.

Pantani

Før vi skal sette oss ved et nytt bugnende fat av sjømat er det tid for å kikke på minnene etter byens (Cesenatico) store helt, Marco Pantani. På museet møter vi Pantanis niese som viser oss rundt i lokalene, og vi får se en blanding av sykler, pokaler, plakater og forskjellige minner fra en av de mest bejublede rytterne i moderne tid.

Pantani – teori nummer en

Det er snart 20 år siden han ble funnet død på et hotellrom i Rimini etter det som så ut til å være en overdose kokain. Om det kun er konspirasjoner eller ikke, men det er mange som er overbevist om at det var et drap, så mange at det på nytt er åpnet rettslige undersøkelser rundt hendelsen.

Det er såpass mye uklart rundt denne nokså sky syklisten som gledet så mange tilhengere med sine uredde og ikke alltid like planlagte rykk. Han syklet på følelse og “ikke på tall og rop fra en overivrig sportsdirektør.” Han syklet uten puls- og wattmåler og heller ingen kommunikasjon med følgebilen. Som niesen fortalte så syklet han etter hva beina fortalte der og da. Pantani – teori nummer to Om det ikke er nok konspirasjonsteorier rundt hans død er det ikke mindre rundt det som startet hans nedtur. Dopavsløringen under Giro d’Italia 1999 hvor han før avslutningen ledet med 5,38 minutter og gikk mot en klar sammenlagtseier. På morgenen i Madonna di Campiglio, før siste fjelletappe skulle starte, fikk han startforbud da hans hematokritverdier var over de lovlige 50 prosent, hans verdier var da dagen før målt til 51.9 prosent. Dette ble starten på en nedtur som endte så trist. Han kom likevel tilbake i Tour de France i 2000 med to etappeseire i fjellene.

Ryktene gikk, og går forøvrig fortsatt på at Camorra, den napolitanske mafiaen, sto bak en “falsk” dopingsak da de hadde satt millioner på at han ikke skulle vinne.

Saken har i flere omganger av aktor Sottani blitt ført i retten i Forli. Det er kommentarene fra 2007, (og nå gjentatt) fra den italienske tidligere fengslede Renato Vallanzasca angående ulovlig spill og “sportsbetting” som har skapt oppstandelse. Vallanzasca fortalte Tonia Pantani at Camorra var involvert. Mens han var i fengsel i 1999, ble Vallanzasca advart mot å satse på Pantanis sammenlagtseier. Han fikk fra folk knyttet til Camorraen høre at Pantani aldri ville komme seg til mål i Milano. Det er både en film og flere bøker om dette. Også vår eminente guide, Andrea som på den tiden var journalist i en Rimini-avis og har fulgt saken tett i mange år, er overbevist om at det er noe som ikke stemmer. Uansett, en brukbar konspirasjonsteori piffer opp en ellers grå dag.

Sykkelhotell i særklasse

Pantani, med nevnte teorier og memoria er tilbakelagt og nå venter en tur til det fantastiske “sykkelhotellet,” Hotel Lungomare. Her finner du alt du ønsker deg som syklist, og om du skulle ha familiemedlemmer som barn, kone eller samboer kan de fristes med rom med boblebad på terrassen, selvfølgelig svømmebasseng, spa, treningsfasiliteter og ikke minst det store blå Adriaterhavet rett utenfor døren.

For det første er det et familiedrevet hotell, som betyr at eierne (dvs. vertene dine) virkelig bryr seg om deg. Silvia Pasolini styrer nå driften på eiendommen som har vært i familien i flere tiår. Hun vokste opp på hotellet, og sier hun er lykkeligst midt i det travle kjøret i høysesongen.

Det er et skikkelig sykkelrom, komplett med mekkestativ, verktøy, vaskeavdeling, trykkluft, nummererte plasser og låser til sykkelen din. En mekaniker er også tilgjengelig om det skulle være behov. Her får du selvfølgelig vasket sykkeltøyet etter endt dag. Du kan leie alle typer sykler og det er ikke mindre enn seks daglige guidede turer fra hotellet. Du skriver deg på kvelden før og bestemmer hvilket nivå som passer deg best. Det er på alle turer anslått en omtrentlig snitt art turen vil ha.

Greit å nevne at stedet også benyttes av profflag, ja da er det sikkert greit nok for oss andre også.

Etter litt fingermat og en nydelig iskald Lambrusco på hotellet, et lite måltid som til hverdags hadde vært helt greit å regne som en middag, men ikke her i Italia, hvor er mat er kultur, og ikke noe du tuller med, det skal spises, mange retter og det drikkes god vin, og etter dessert kommer en liten Grappa og så en liten espresso. Det er bare åtte timer til start på Granfondo Via del Sale, og jeg er redd magen er for stor og sykkeltrøya for liten.

06.00 frokostsalen

Folk, eller syklister er det, i og for seg folk det også, men alle har en slags nervøs plan for dagen. Dette er årets vårslepp i denne delen av Italia og det er nok en del av de over 5.000 påmeldte som skal vise hvor flinke de har vært til å trene siden forrige ritt sist høst.

Jeg forundres over hvor mye enkelte klarer å få i seg, mange småvokste spiser store tallerkener med kornblandinger, eggerøre og topper med kaker og kaffe. For min del føler jeg at jeg fortsatt har i overkant mye av det som befinner seg i det store blå havet utenfor ombord, så det blir litt pirking og et par kaffe. Kelneren lurte på om jeg ville ha en “duo.” Jeg synes det hørtes ut som en god idé uten å vite hva det var, svaret, en cappuccino og en espresso.

Jeg har fylt flasker og tatt med ekstra slange etc. Som invitert er jeg satt i en slags VIP-gruppe som skal stå først i startfeltet. Kjenner det kiler litt bakfra med 5.000 våryre italienere som sannsynligvis har mye dårligere tid enn meg. Klokka er 07.45 og speakeren har sannsynligvis ikke fått med seg at den dingsen han har i hånda er en mikrofon – som virker! Her det full disco, nå avbrutt av et intervju med deltakeren et par hakk bortenfor, ikke hvilken som helst, men Gianni Bugno. “Campionissimo Gianni Bugno,” rekker han å rope før discoen igjen tar over mens et par fotomodeller rusler foran feltet – de reklamerte sikkert for noe kult – i tillegg for seg selv – jeg er i Italia!

Det er umulig å ikke la seg sjarmere av kaoset. 30 sekunder til start og det klikker i pedaler, så er det hele i gang, masterbilen tenker jeg skal gi oss en myk start, men det ser ut til at noen har glemt å fortelle hva han skal han gjøre, sjåføren. Det går i 60 km/t ut av byen, Cervia. For meg er dette langt i overkant av hva både kropp og ambisjoner er forberedt på. Jeg kikker ned på computeren, den viser 45 km/t og rundt meg på alle kanter kommer det desperate syklister som tydeligvis ikke har lagt ambisjonene på hylla i løpet av vinteren, de skal frem til fronten, de skal kjempe – om et eller annet… En og annen karbonramme ender sitt liv på disse flatene. Jeg legger meg til høyre og for en veldig sjelden gang ser jeg frem til stigningene, da vil det roe seg. Jeg tror det står noen rosa flamingoer til høyre, men jeg tør ikke kikke bort, det er bare ett sted å holde blikket og det er på veien, og gjerne ha et par øyne i nakken, det skjer noe over alt.

Bra fart

De første fire milene går på under en time, med andre ord det kommer til å si pang i noe utrente bein i løpet av de 110 kilometerne. I den første av to stigninger, denne 7 kilometer med rundt 7% er det syklister over hele fjellsiden. Sola er oppe, det er rundt 18 grader, et perfekt sykkelvær. Jeg sitter i en gruppe med normale dødelige folk, det går greit oppover, da har rulletreningen i vinter, selv om det ble rundt det halve av det jeg planla, det har virket.

Første matstasjon dukker opp litt før toppen og det er bare å stoppe og spise og drikke litt. Det er ikke mye stress her blant oss dødelige. Jeg er sannsynligvis omgitt av andre som har forstått at det er turopplevelsen som er viktig. Det går videre oppover, over toppen møtes jeg av en herlig nedkjøring som ender i bunnen av en liten dal med frukttrær over alt. Dette er fantastiske veier, her vil jeg tilbake og sykle tenker jeg mens veien snor seg bortover blant frukttrærne, ingen biler, de har faktisk stengt veiene rittet går på for trafikk!

Neste bakke, Collinello da Paderno er på papiret ikke ille med 4 kilometer og en snitt på 6%, men på den siste kilometeren viste computeren mellom 15 og 17%, og det kjentes. På toppen kom det nok en fantastisk utforkjøring i et her i et landlig landskap. Man trenger absolutt ikke dra til Toscana for å oppleve det berømte landskapet, det er det samme her, en spennende landsby på hver topp. Fordelen er at du har færre turister, mindre trafikk og lavere priser.

De siste 25 kilometerne var igjen på enden av Posletta og det vekslet mellom mot- og medvind, ettersom løypa hele tiden skiftet retning. Det var herlig å kjenne den akkurat passe varme luften på veien tilbake til Cervia og målseglet. Som alltid her i Italia er de fleste igjen etter målgang og møtes på «pastaparty» etterpå. Her snakkes det ikke om hvor fort det har gått, men hvordan opplevelsen var.

Tilbake på Sportur Club Hotel, med medalje om halsen (alle fikk) møter jeg guiden Andrea som mener vi har fortjent en liten pils, vanskelig å ikke være enig i det og nå skulle det faktisk smake med både middag og lunsj, rundt 8 retter sto igjen å fortære denne dagen.

Til slutt gjenstår to ting; det ene er ikke så interessant, men å håpe på at Lufthansa har fått noe bedre orden på sine flyruter, at det faktisk er i rute.

Det andre er enklere; hit må du dra om du er syklist, eller ikke bare om du er syklist. Du kan velge mellom å sykle flatt hele dagen, eller småkupert med høyder på 2- 400 m.o.h. og stigninger på godt over tusen meter, alle med fine veier. For ikke å glemme er det om sommeren deilig å sykle langs sjøen hvor du sykler langs milevis med fristende sandstrender. Små hyggeligere landsbyer kommer mye tettere her enn hjemme. Du har her som overalt i Italia mye interessant historisk og kulturelt, i tillegg til en fantastisk kyst, mat og vin, og ikke minst er italienerne et usedvanlig gjestmildt folk.

Ciao!