Thor Hushovd – Sykkel

Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene

Kort ned ventetiden til Le Tour med profiler, historier og portrettintervju fra arkivet.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene»

Milano-Sanremo: 5 legendariske utgaver

Ingen finaler i Milano-Sanremo er like. Man vet aldri hva som skjer.

Continue reading «Milano-Sanremo: 5 legendariske utgaver»

Arctic Race inntar Trøndelag

(Sykkelmagsinet.no): Artic Race of Norway starter opp i Mo i Rana den 14. august, og avsluttes tre konkurransedager senere i Trondheim. Det er første gang at etapperittet inntar Trøndelag.

Åpningsetappen er 185 kilometer lang og byr på to passeringer av Korgfjellet. Mo i Rana hadde åpningen av 2. etappe tilbake i 2016, da Sandnessjøen var målby. Den gang dukket Korgfjellet opp tidlig på etappen – mens fjellet, 643 meter over havet, ble beseiret av Gianni Moscon på dag tre.

I 2021 er både start og mål lagt til Mo i Rana. Etappen avsluttes med to runder á 10,5 kilometer i bygatene til slutt. Passasjen til mål er en falsk flate, noe som gjør den potensielle gevinsten stor for litt «punchy» spurtere som klarer å holde seg i feltet helt inn.

1. etappe: Mo i Rana-Mo i Rana, 185 kilometer.

Etappe to tar rytterne videre sørover i Nordland. Starten på den 155 kilometer lange etappen er lagt til Mosjøen. Fram til årets utgave var dette så langt sør Arctic Race of Norway hadde strukket seg (også det i 2016) – men denne gangen skal feltet til Brønnøysund, ikke langt fra grensa til Trøndelag.

Det dreier seg om en flat løype som er lagt innover i landet. En spurter á la Kristoffer Halvorsen vil ha store ambisjoner på en dag som denne.

ETAPPE 2: Mosjøen-Brønnøysund, 155 kilometer.

Dag tre vil trolig sette sammendraget. Starten går i Namsos (Trøndelag!) og passerer gjennom både Steinkjer og Levanger på vei mot toppen av Skallstuggu (480 meter over havet). Totalt 180 kilometer. Den siste stigningen er 3,7 kilometer lang, og kommer i trappetrinn. Snittet er på seks prosent, og på det verste stiger den 13 prosent.

Dronningetappen i rittet er småkupert og byr på en tøff avslutning.

– Det er en veldig fin motbakkeavslutning. Første del av etappen er småkupert, og vil gjøre at rytterne inntar bakken slitne. Jeg tror likevel ikke avstanden blir veldig stor foran den siste bakken. Sammendraget vil trolig ikke bli konkludert før den siste etappen, sier teknisk direktør for Arctic Race of Norway, Yannick Talabardon.

ETAPPE 3: Namsos-Skallstuggu (Levanger), 180 km.

Siste etappe er lagt til Trondheim sentrum. Her er det ingen ringere enn Atle Kvålsvoll, Thor Hushovds tidligere trener, som kommet med innspill til rutedesignet. Innledningsvis skal rytterne på en lang runde innom blant annet Byneset, Børsa, Melhus og Klæbu – før feltet setter kurs tilbake inn mot sentrum.

Etappen avsluttes med fire runder á 8 kilometer i sentrum av byen. Feltet tar seg over Nidelva via Gamle bybro, og fortsetter ferden videre opp mot Tyholt.

Klatringen er 1,4 kilometer lang og byr på passasjer á 8 prosent. Dersom det holder seg relativt kompakt i sammendraget på de første tre etappene, er det godt mulig at ledertrøya kommer til å skifte eier her. Det er duket for en dramatisk og publikumsvennlig avslutning i Trondheims gater:

– Denne svært åpne løypa vil gi muligheter for alle typer ryttere, og løpet vil garantert ikke være avgjort før finalen i Trondheim, sier rittambassadør Thor Hushovd.

ETAPPE 4: Trondheim-Trondheim, 160 kilometer.

 

VM: En fest i sluhet og bedrag

Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Er man først over målstreken, venter det i alle fall stor rikdom på den som vinner VM og kan sykle rundt i regnbuens farger.

Denne uken er syklingen på hjemmebane. Sjeldent er stemningen så elektrisk som den er i sykkelfrelste Belgia, trolig det eneste landet i verden hvor sykling er sport nummer en. Større enn fotball faktisk!

Regbuen ja… Kanskje det fremste fredssymbolet vi har. Men alle som kjenner VM-historien, vet at dette rittet dreier seg om alt annet enn fred. La oss for eksempel spole noen få år tilbake…

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det er oktober 2016, i ørkenbyen Doha. I 40 graders hete legger 199 av verdens beste syklister ut fra start i samlet felt. Seks timer og 257 kilometer seinere er det bare tolv ryttere igjen i front.

En av dem er den norske lagkapteinen, Alexander Kristoff. Han føler seg pigg, og han har et ess i ermet: Landsmannen Edvald Boasson-Hagen sitter også i tetgruppa, og skal hjelpe Kristoff på oppløpet.

500 meter fra mål gjør Kristoff seg klar for spurt. Han aner gullet. Han aner regnbuetrøya. Han aner tittelen ”verdensmester”. Han aner samme legendestatus som Thor Hushovd.

400 meter fra mål ser han innspurten spille seg ut akkurat slik det norske laget har planlagt på forhånd: Edvald skal fungere som «pilot» for Kristoff, sykle foran og lede ham til en perfekt posisjon for den siste spurten mot mål. Ingen andre i tetgruppa har en opptrekker av samme kaliber som ham. Og få han samme monsterspurt som ham etter 26 mil. Det er nå eller aldri.

Tiden er inne for å iverksette gullplanen. Kristoff roper til Edvald. Ingen reaksjon. Kristoff roper igjen. Ingenting. 350 meter til mål. Edvald venter ennå. Kristoff komparative fortrinn er den seige langspurten, nå må ting skje! 300 meter. 250 meter. Og der trår Boasson-Hagen til, reiser seg fra setet og legger alt han har av krefter i hvert pedaltråkk. Overkroppen er over styret, han når maksimal fart.

Men ingenting er lenger som planlagt. Og det er nå det går opp for Alexander Kristoff: Boasson-Hagen hjelper ham ikke. Hagen går for å vinne selv.

VM i landevei handler tilsynelatende om å komme først fra A til B. Men svik, dobbeltspill og forræderi har preget det prestisjefylte verdensmesterskapets snart hundreårige historie. For luftmotstand og tyngdekraft gjør at det ikke er så enkelt som at den sterkeste vinner. For å overvinne naturkreftene trenger man hjelp, det vil si lagkamerater som er villige til å ofre seg, skjerme kapteinen mot vind, hente mat og drikke til ham, innhente konkurrenter, holde farten oppe i feltet.

Den belgiske lagkapteinen Rik Van Looy er en av mange eksempler på storfavoritter som et eller annet sted underveis i rittet plutselig har blitt stående uten sin hjelper. Under VM i belgiske Ronse i 1963 fikk riktignok hjemmepublikummet en belgisk verdensmester, men ikke han de forventet. Først meldte landsmannen Benoni Beheyt at han hadde kramper og ikke kunne hjelpe Van Looy på rittets siste runde. Dernest ble Van Looy holdt i trøya av Beheyt, som vant. Seieren fikk seinere navnet «Forræderiet i Ronse».

Selv om Beheyt ble verdensmester, ødela det karrieren hans. Van Looy og resten av det belgiske laget bannlyste 23-åringen, som la opp fem år seinere.

Til fellesstarten for herrer under VM i Flandern denne helga, stiller sportens største vinnerskaller i tettsittende lycra. Seierherren får bære den stripete regnbuetrøya under alle ritt det kommende året. I tillegg innkasseres lukrative sponsoravtaler og en evig plass i historiebøkene.

Chambery 1989: En utrolig finale der Greg Lemond vinner foran Dimitri Konychev og Sean Kelly.

– VM er kanskje det største man kan vinne.

Tidligere sykkelproff Dag Otto Lauritzen, nå ekspertkommentator og programleder på TV2, hadde i 1990 sjansen til å bli verdensmester. Noen hevder gullet glapp som fordi han hadde feil lagkamerat.

Det hele startet allerede under VM to år tidligere. 100 meter før mål, kolliderte belgieren Claude Criquielion og kanadieren Steve Bauer. Criquielion stupte over sykkelen og inn i et gjerde, mens Bauer mistet balanse og fart. Uten motstand trillet dermed italieneren Maurizio Fondriest noe overrasket i mål som verdensmester.

Etterpå ble Bauer disket for å ha forårsaket kollisjonen, og fratatt sølvmedaljen.

Men det stoppet ikke der: Criquielions advokater hevdet Bauers sykling kom inn under den juridiske definisjon av «overfall», og krevde et millionbeløp av Bauer for tapte inntekter som følge av gullet som glapp.

Det skulle gå åtte år og tre rettsinstanser før dommen falt i Bauers favør.

Men, tilbake til Dag Otto Lauritzen, som bodde i samme gate, var nær venn, fast treningspartner og syklet på samme profflag som Bauer. Som en skjebnens ironi satt Lauritzen i tet under VM i Japan i 1990 – sammen med en av Criquielions nære venner – Dirk De Wolf. Med bare 20 kilometer igjen av rittet, mistet belgieren på mystisk vis balansen og veltet nordmannen over ende. Lauritzens gullhåp endte i grøfta.

Mange trakk umiddelbart parallellen til krasjen som fratok Criquielion seieren, og mente dette var en kjedereaksjon – en ren hevn.

– Noen sa De Wolf veltet med vilje – at det var en takk for sist. Men det nekter jeg å tro. Men å miste den sjansen til å vinne et VM var blytungt, sier Lauritzen.

Lauritzen under VM i Oslo, tre år etter nedturen i Japan.

Hva er det ved VM som provoserer fram illojalitet og forræderi mellom topputøvere på to hjul?

Hele året sykler rytterne for private profflag, med lagkamerater fra ulike land, med sponsorer som betaler lønningene deres. Lojaliteten ligger hos laget – kameratene man trener, bor og konkurrerer med de fleste av alle årets dager.

Også kommer den ene dagen i året da dette fellesskapet opphører. I VM er det landskamp, det er nasjon mot nasjon og plutselig er man på samme lag med ryttere man til vanlig anser som bitre rivaler. Kameratene fra profflaget blir konkurrenter, og de som skal sykle for landet sitt er ikke vant til å samarbeide og gjøre hverandre gode.

VM har selvfølgelig fellestrekk med andre idretter: Norske fotballspillere grisetakler hverandre i kamp for klubblag, men jubler sammen når de spiller med flagget på brystet. Forskjellen er at fotballspillere har så mange døgn sammen på oppdrag for landslaget at det ofte oppstår et reelt fellesskap.

Knudsens kalamiteter

Continue reading «VM: En fest i sluhet og bedrag»

Anbefalt lesestoff: Arctic Race of Norway

Hushovd, samisk kultur, ishavsfiskere og Kremlins trojanske hester. Ingen har sagt at Arctic Race er det mest spennende eller prestisjefylte rittet på UCI-kalenderen. Men der hvor timene blir lange med tre ryttere i brudd og et hovedfelt i hvilemodus frem til spurten, fanger rittet vår oppmerksomhet med sin rike kultur, eksotiske befolkning og ville natur.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Arctic Race of Norway»

Arctic Race of Norway 2021: Hushovd tror på fransk eller belgisk seier

Thor Hushovd peker ut Kristoff til storfavoritt på de to første etappene i Arctic Race of Norway, men setter pengene sine på sammenlagtseieren til enten en fransk eller belgisk rytter.

Continue reading «Arctic Race of Norway 2021: Hushovd tror på fransk eller belgisk seier»

Leksikon om legende & lidelse

I godt over 100 år har Paris-Roubaix vekket frykt og lidenskap blant ryttere, samt entusiasme og begeistring hos fansen. Som et av de mest unike rittene på kalenderen, fortjener ”Helvete i Nord” sin helt egen leksikon.

Continue reading «Leksikon om legende & lidelse»

Anbefalt lesestoff: Paris-Roubaix

Den store brosteinsklassikeren er «korona-utsatt», men likevel kan vi fordype oss i litt Paris-Roubaix magi. Dette er helgens anbefalte lesestoff.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Paris-Roubaix»

5 måter å vinne Milano-Sanremo

«Ingen vinner i rulette, så fremt de ikke stjeler pengene på bordet når croupieren ikke ser», skal Albert Einstein ha liret fra en gang. I så fall får vi tro at fysikeren ville hatt samme type aversjon for Milano-Sanremo.

I dette rittet hvor ingen formelbok finnes ligger kasinoet bare et terningkast unna oppløpet, Via Roma, hvor ruletten spinnes hvert år med tilsynelatende tilfeldig utfall for rytternes taktikk, styrker og svakheter.

En spurt, et angrep i bakkene, eller et desperat soloforsøk på flatene. Det virker kanskje vilkårlig og kaotisk. Men hører du med vinnerne, hadde de alltid en plan. En seiersoppskrift.

Vær iskald

For Alexander Kristoff, en taktisk brilliant vinner i 2014, handlet det om å bevare ro og energi i den siste stigningen, Poggio.

– Som spurter er det avgjørende å være ganske langt foran inn i Poggio. Så kan man slippe seg bakover og la andre ta vinden. For meg handler det om å komme over Cipressa. Poggio vet jeg går greit, for den er ikke så tøff og en del kortere, har Kristoff fortalt etter han ble Norges første vinner i Milano-Sanremo.

– Da jeg vant, var jeg kanskje en av de aller siste over Poggio. Så man kan fint vinne selv om man er ganske langt bak, så lenge man holder kontakten og kjører seg opp på de siste kilometerne. Er det motvind på Poggio, så er det enda mer perfekt for spurterne.

Kristoff og Paolini i varm omfavnelse etter seieren.

Alltid ha troen

Milano-Sanremo tok sin moderne form i 1982, da arrangøren bestemte seg for å legge løypa over Cipressa-bakken. Poggio ble lagt inn i 1960. Ruteendringene kom som en reaksjon på klagestormen som mente at rittet hadde blitt for enkelt.

Siden 1982 har 15 utgaver blitt avgjort i en spurt, 3 etter angrep på flatene etter Poggio, 2 etter halsbrekkende angrep i utforkjøringen fra Poggio, 10 etter angrep opp Poggio, og 2 etter angrep mellom de to siste bakkene. Kun en gang har et angrep i Cipressa holdt inn.

Ironisk nok skulle et tidlig brudd, lenge før den nye bakken, holde inn da Cipressa-bakken hadde sin debut (en bragd som ble kopiert to ganger til i ettertid).

Marc Gomez var neo-proff da han pilte av gårde i et tidlig 13-mannsbrudd, og lite ante debutanten at dette var dagen at et brudd skulle holde helt inn i Milano-Sanremo – for første gag siden 1927.

Fremme ved Cipressa var bruddet redusert til to ryttere. Gomez og landsmannen Alain Bondue. Bak kranglet lagene seg i mellom om hvem som skulle ta ansvar, siden storfavoritt Giuseppe Saronni hadde stått av med sykdom og Del Tongo-laget dermed forholdt seg passivt.

Duoen i front holdt sammen frem til Poggio, men Gomez kunne sykle inn til mål alene da landsmannen Bondue falt i en sleip sving på vei ned.

Eddy Merckx knuser til på Poggio di Sanremo.

Ha kontroll på vinden

Sean Kelly, vinner av rittet i 1986 og 1992, gjorde alltid to ting ved ankomst Milano. Han gikk i kirken, tente et lys og ba en bønn om godt hell. Etterpå sjekket han vinden. Den altavgjørende vinden.

Frisk pålandsvind fra siden herjet godt med 1990-utgaven, da Gianni Bugno fyrte sitt vinnerangrep i Cipressa sammen med Angelo Canzonieri. Med feltet sprengt i biter, holdt Bugno unna.

Hennie Kuiper tok full nytte av en sjelden medvind da han drev frem et avgjørende brudd mellom Cipressa og Poggio i 1985. Kuiper ble distansert på Poggio, men kom tilbake og vant solo på flata inn til mål.

Medvind var også en avgjørende faktor da franskmannen Laurent Fignon vant i 1989. Sammen med nederlenderen Frans Massen rev Fignon seg løs fra feltet før Poggio. Et nytt angrep i bakken ga den tidligere Tour de France-vinneren en pen soloseier.

Jakten: Sean Kelly på vei opp til Beccia og LeMond på Poggio.

Angrip på Poggio

I fjor ga Vincenzo Nibali oss det tidende, vinnende angrepet i Poggio siden 1982. I likhet med Poggio-kongen Eddy Merckx, som formet alle sine sju Sanremo-triumfer med et angrep i denne bakken, har Nibali vunnet monument er i tillegg til Grand Tours som Tour de France, Giro d’Italia og Vuelta a España.

Bakken er kun 3.7 kilometer med myke fire prosent i snitt, men etter snaue 290 kilometer i sadelen, kan denne lille knollen ta luven av hvem som helst.

På midten av 90-tallet hadde sykkelsporten begynt å endre seg, og klatretidene på Poggio gikk bemerkelsesverdig ned. I 1993, 1994 og 1995 skulle alle vinnerne i Sanremo krones etter utrolige tider opp bakken.

Mens Bugno brukte sju minutter i 1990, skulle Giorgio Furlan suse opp på fem minutter og 45 sekunder i 1994. Gewiss-rytterens vinnende angrep i Poggio ble timet av lagets lege, Michele Ferrari. Noen uker senere i Fleche Wallonne, skulle tre Gewiss-ryttere ta de tre første plassene. Moreno Argentin, Giorgio Furlan og Eugeni Berzin angrep og syklet de siste 70 kilometerne alene i front.

– Slik skal ikke være mulig, men de klarte det. Det gikk rykter om at italienerne brukte EPO, sa WorldPerfect-rytter Atle Kvålsvoll, som ble nummer 21 den dagen.

2004: Oscar Freire overrumpler Erik Zabel.

Gewiss-trioen bekledde podiet, med over ett minutt ned til fjerdeplassen. Berzin, som også startet hardkjøret på Poggio og satte opp Furlan til seier, skulle noen måneder senere vinne Giro d’Italia.

Gjennomsnittlige klatretid på Poggio de siste ti utgavene er rundt 6 min og 20 sek.

Behold roen, behold posisjonen

Nye bakker, lettere utstyr og sterkere antidoping-fokus. Milano-Sanremo har beholdt sin essens trass alle disse endringene.

I dag er det fremdeles et langt ritt uten store topografiske hinder; et ritt på raske veier, et ritt med stor spenning og uforutsigbarhet, et ritt der farene lurer bak enhver sving.

Da Jan Raas fløy over parapetet på vei ned Cipressa i 1983, tenkte nederlenderen inni seg:

– I dag, Jan, i dag er dagen du dør.

– Jeg vant aldri Milano-Sanremo. Det var altså så nervøst, og man har kun en sjanse. En feil, og du mister 20 posisjoner.

Den fargerike flokken ryttere ser kanskje harmonisk ut, idet den glir behersket nedover langs rivieraen. Tidligere proff Gabriel Rasch sier stemningen i feltet er alt annen enn avslappet.

– Det er 300 kilometer langt, men likevel ikke så mye tid til å slappe av som man kanskje skulle tro. Man må konsentrere seg så å si hele tiden, sier den tidligere Team Sky- og Credit Agricole-rytteren.

– Allerede 20-30 kilometer før Cipressa er det full gas og alle kjemper om posisjonene, alle vil være i front før bakken. Det er galskap i feltet.

Liguria-kysten er på mange måter feltets første møte med våren i sesongen.

Få timingen rett

Milano-Sanremo er spurternes monument. Men det finnes flust av store spurtere som aldri har vunnet det. André Darrigade, Marino Basso, Freddy Maertens, Johan Museeuw, Thor Hushovd og Robbie McEwan. Peter Sagan, vinneren av 11 Tour-etapper, seks grønne poengtrøyer, Flandern rundt, Paris-Roubaix og tre VM, har heller aldri vunnet.

Tom Boonen ble aldri bedre enn nummer to, og tror «ruletten i Sanremo» handler mye om tilfeldigheter og flaks. Og timing.

­– Det er et vanskelig ritt å vinne. Mye handler om posisjonering, spare krefter og time spurten helt perfekt. Man har ikke råd til å gjøre noen feil. Hvis de bare var snakk om sterke bein, hadde jeg vunnet det tre eller fire ganger, sa den belgiske mesteren.

Å vinne i en spurt fra felt eller gruppe er den vanligste måten nå om dagen (15 ganger siden 1982). Men flat eller ei, ingen ryttere vet helt hvordan beina reagerer etter 295 kilometer. Vinneren er ofte den våken nok til å velge best strategi under raskt skiftende omstendigheter.

Det skjedde i 2009 da Mark Cavendish så faren ved Heinrich Hausslers tidlige spurt, og det skjedde igjen i 2012 da Simon Gerrans bløffet seg til en kløktig seier via en gratisreise på Fabian Cancellaras hjul.

Cavendish er et hårstrå foran Haussler.

Lørdag er det igjen målgang på Via Roma, oppløpet i sentrum av Sanremo gjort notorisk for sin lumske helling. De siste 500 meterne som stiger slakt har knust mange hjerter.

Også Kristoffs. Gazzetta dello Sport kalte det «en bom på åpent mål fra fem meter» da nordmannen skulle forsvare sin tittel, men kun ble nummer to etter et glimrende opptrekk av Luca Paolini i 2015.

Verre var det for Erik Zabel i 2004. Tyskeren hadde vunnet fire ganger tidligere og var en skikkelig Sanremo-ekspert. Denne gang lå han på hjulet til rittets store favoritt, Alessandro Petacchi, italieneren som med sitt fryktede Fassa Bortolo-tog hadde vunnet 15 grand tour etappeseire året før.

Zabel spurtet rundt Petacchi, heiste armene over hodet og jublet for sin femte triumf. Men prematurt. Rundt ham bykset Oscar Freire som kastet hjulet sitt foran Zabels akkurat i tide. Den iskalde spanjolen trakk det lengste strået.

Zabels tunnelsyn ble hans bane. Petacchi feilet fordi han tilnærmet seg Via Roma som en hvilken som helst spurt.

«Det er sykling, ikke rakettforskning»

«Du må sykle så mye eller så lite som mulig, så langt eller så kort du føler for. Men du må sykle.» Sykkelsportens språk har alltid vært rikt og blomstrende. Spekket med særegne ordtak, obskure vendinger, minneverdige munnhell og kloke visdomsord. Fra Eddy Merckx sitt velmente råd, til Johan Kaggestads rosende karakteristikk av Fabian Cancellaras aerodynamiske tempostilling – beskrivelsene av syklingen er like grunnleggende som selve akten, og den lingvistiske jungelen like frodig som kaotisk.

Et av mine favoritt-sitat tilhører Thomas Voeckler, den franske baroudeuren som sjeldent satt stille i feltet. «Jeg foretrekker å se en rytter angripe åtte ganger, for så å vinne på det niende. Den holdningen gir sykkelsporten et godt image». Vanskelig å være uenig. Sitatet sier så mye om hvilke verdier Voeckler hadde som rytter, og de vanskelige rammene som kringsatte hans karriere. Jens Voigt var en liknende type som Voeckler. «Jeg får betalt for å påføre andre smerte; hvor bra er ikke det?» Enig.

Rivalisering mellom de store har alltid avlet gullkorn. For eksempel en lykkelig uvitende Gino Bartali etter sitt første møte med Fausto Coppi: «Coppi? Fyren er jo tynn som en asparges? Han mangler ikke djervhet, det skal han ha, men han virker jo ganske skjør» Historien viste noe annet.

Lance Armstrong hadde ingen rivaler, var på ingen måte en verdig vinner, og som regel opptatt av seg selv i et sjeldent innsiktsfullt øyeblikk: «Hvis det faktisk eksisterte en gud, så hadde jeg jo hatt to baller.»

Beskrivelsene av sykkelsporten er mange. Forfatteren Paul Fournel fanget både mye av det estetiske og det kommersielle da han beskrev spurterne: «Han løfter hodet og deretter armene i en vakker utfoldelse som likner å fly. I seiersøyeblikket, lyser han styrke, smiler og viser frem logoene på trøyen på perfekt vis. Spurteren er jammen meg en god selger».

«Det finnes ingen ritt, bare lotteri,» sa Jacques Anquetil. Selv synes jeg den legendariske sportsdirektøren Jean de Garibaldy fanget kvintessensen ganske godt da han sa: «Sykling er ikke et spill, det er en sport. Tøff, hard og sympatiløs. Man spiller fotball, tennis eller hockey. Man spiller ikke sykling.»

Peter Sagan er kanskje mindre raus med ordene, men ofte genial sin infantilisme, lekenhet og lakoniske utspill: «Oppover, så nedover. Det liker jeg.» Eller om sin egen seiersfrekvens: «Jeg liker jo Forrest Gump. Da han fikk beskjed om å løpe, så løp han. Når jeg får beskjed om å vinne, så vinner jeg.»

Det enkle er ofte det beste. For som Jens Voigt en gang sa: «Det er sykling, ikke rakettforskning».