VM: En fest i sluhet og bedrag

Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Er man først over målstreken, venter det i alle fall stor rikdom på den som vinner VM og kan sykle rundt i regnbuens farger.

Denne uken er syklingen på hjemmebane. Sjeldent er stemningen så elektrisk som den er i sykkelfrelste Belgia, trolig det eneste landet i verden hvor sykling er sport nummer en. Større enn fotball faktisk!

Regbuen ja… Kanskje det fremste fredssymbolet vi har. Men alle som kjenner VM-historien, vet at dette rittet dreier seg om alt annet enn fred. La oss for eksempel spole noen få år tilbake…

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det er oktober 2016, i ørkenbyen Doha. I 40 graders hete legger 199 av verdens beste syklister ut fra start i samlet felt. Seks timer og 257 kilometer seinere er det bare tolv ryttere igjen i front.

En av dem er den norske lagkapteinen, Alexander Kristoff. Han føler seg pigg, og han har et ess i ermet: Landsmannen Edvald Boasson-Hagen sitter også i tetgruppa, og skal hjelpe Kristoff på oppløpet.

500 meter fra mål gjør Kristoff seg klar for spurt. Han aner gullet. Han aner regnbuetrøya. Han aner tittelen ”verdensmester”. Han aner samme legendestatus som Thor Hushovd.

400 meter fra mål ser han innspurten spille seg ut akkurat slik det norske laget har planlagt på forhånd: Edvald skal fungere som «pilot» for Kristoff, sykle foran og lede ham til en perfekt posisjon for den siste spurten mot mål. Ingen andre i tetgruppa har en opptrekker av samme kaliber som ham. Og få han samme monsterspurt som ham etter 26 mil. Det er nå eller aldri.

Tiden er inne for å iverksette gullplanen. Kristoff roper til Edvald. Ingen reaksjon. Kristoff roper igjen. Ingenting. 350 meter til mål. Edvald venter ennå. Kristoff komparative fortrinn er den seige langspurten, nå må ting skje! 300 meter. 250 meter. Og der trår Boasson-Hagen til, reiser seg fra setet og legger alt han har av krefter i hvert pedaltråkk. Overkroppen er over styret, han når maksimal fart.

Men ingenting er lenger som planlagt. Og det er nå det går opp for Alexander Kristoff: Boasson-Hagen hjelper ham ikke. Hagen går for å vinne selv.

VM i landevei handler tilsynelatende om å komme først fra A til B. Men svik, dobbeltspill og forræderi har preget det prestisjefylte verdensmesterskapets snart hundreårige historie. For luftmotstand og tyngdekraft gjør at det ikke er så enkelt som at den sterkeste vinner. For å overvinne naturkreftene trenger man hjelp, det vil si lagkamerater som er villige til å ofre seg, skjerme kapteinen mot vind, hente mat og drikke til ham, innhente konkurrenter, holde farten oppe i feltet.

Den belgiske lagkapteinen Rik Van Looy er en av mange eksempler på storfavoritter som et eller annet sted underveis i rittet plutselig har blitt stående uten sin hjelper. Under VM i belgiske Ronse i 1963 fikk riktignok hjemmepublikummet en belgisk verdensmester, men ikke han de forventet. Først meldte landsmannen Benoni Beheyt at han hadde kramper og ikke kunne hjelpe Van Looy på rittets siste runde. Dernest ble Van Looy holdt i trøya av Beheyt, som vant. Seieren fikk seinere navnet «Forræderiet i Ronse».

Selv om Beheyt ble verdensmester, ødela det karrieren hans. Van Looy og resten av det belgiske laget bannlyste 23-åringen, som la opp fem år seinere.

Til fellesstarten for herrer under VM i Flandern denne helga, stiller sportens største vinnerskaller i tettsittende lycra. Seierherren får bære den stripete regnbuetrøya under alle ritt det kommende året. I tillegg innkasseres lukrative sponsoravtaler og en evig plass i historiebøkene.

Chambery 1989: En utrolig finale der Greg Lemond vinner foran Dimitri Konychev og Sean Kelly.

– VM er kanskje det største man kan vinne.

Tidligere sykkelproff Dag Otto Lauritzen, nå ekspertkommentator og programleder på TV2, hadde i 1990 sjansen til å bli verdensmester. Noen hevder gullet glapp som fordi han hadde feil lagkamerat.

Det hele startet allerede under VM to år tidligere. 100 meter før mål, kolliderte belgieren Claude Criquielion og kanadieren Steve Bauer. Criquielion stupte over sykkelen og inn i et gjerde, mens Bauer mistet balanse og fart. Uten motstand trillet dermed italieneren Maurizio Fondriest noe overrasket i mål som verdensmester.

Etterpå ble Bauer disket for å ha forårsaket kollisjonen, og fratatt sølvmedaljen.

Men det stoppet ikke der: Criquielions advokater hevdet Bauers sykling kom inn under den juridiske definisjon av «overfall», og krevde et millionbeløp av Bauer for tapte inntekter som følge av gullet som glapp.

Det skulle gå åtte år og tre rettsinstanser før dommen falt i Bauers favør.

Men, tilbake til Dag Otto Lauritzen, som bodde i samme gate, var nær venn, fast treningspartner og syklet på samme profflag som Bauer. Som en skjebnens ironi satt Lauritzen i tet under VM i Japan i 1990 – sammen med en av Criquielions nære venner – Dirk De Wolf. Med bare 20 kilometer igjen av rittet, mistet belgieren på mystisk vis balansen og veltet nordmannen over ende. Lauritzens gullhåp endte i grøfta.

Mange trakk umiddelbart parallellen til krasjen som fratok Criquielion seieren, og mente dette var en kjedereaksjon – en ren hevn.

– Noen sa De Wolf veltet med vilje – at det var en takk for sist. Men det nekter jeg å tro. Men å miste den sjansen til å vinne et VM var blytungt, sier Lauritzen.

Lauritzen under VM i Oslo, tre år etter nedturen i Japan.

Hva er det ved VM som provoserer fram illojalitet og forræderi mellom topputøvere på to hjul?

Hele året sykler rytterne for private profflag, med lagkamerater fra ulike land, med sponsorer som betaler lønningene deres. Lojaliteten ligger hos laget – kameratene man trener, bor og konkurrerer med de fleste av alle årets dager.

Også kommer den ene dagen i året da dette fellesskapet opphører. I VM er det landskamp, det er nasjon mot nasjon og plutselig er man på samme lag med ryttere man til vanlig anser som bitre rivaler. Kameratene fra profflaget blir konkurrenter, og de som skal sykle for landet sitt er ikke vant til å samarbeide og gjøre hverandre gode.

VM har selvfølgelig fellestrekk med andre idretter: Norske fotballspillere grisetakler hverandre i kamp for klubblag, men jubler sammen når de spiller med flagget på brystet. Forskjellen er at fotballspillere har så mange døgn sammen på oppdrag for landslaget at det ofte oppstår et reelt fellesskap.

Knudsens kalamiteter

Continue reading «VM: En fest i sluhet og bedrag»

Anbefalt lesestoff: Arctic Race of Norway

Hushovd, samisk kultur, ishavsfiskere og Kremlins trojanske hester. Ingen har sagt at Arctic Race er det mest spennende eller prestisjefylte rittet på UCI-kalenderen. Men der hvor timene blir lange med tre ryttere i brudd og et hovedfelt i hvilemodus frem til spurten, fanger rittet vår oppmerksomhet med sin rike kultur, eksotiske befolkning og ville natur.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Arctic Race of Norway»

Arctic Race of Norway 2021: Hushovd tror på fransk eller belgisk seier

Thor Hushovd peker ut Kristoff til storfavoritt på de to første etappene i Arctic Race of Norway, men setter pengene sine på sammenlagtseieren til enten en fransk eller belgisk rytter.

Continue reading «Arctic Race of Norway 2021: Hushovd tror på fransk eller belgisk seier»

Leksikon om legende & lidelse

I godt over 100 år har Paris-Roubaix vekket frykt og lidenskap blant ryttere, samt entusiasme og begeistring hos fansen. Som et av de mest unike rittene på kalenderen, fortjener ”Helvete i Nord” sin helt egen leksikon.

Continue reading «Leksikon om legende & lidelse»

Anbefalt lesestoff: Paris-Roubaix

Den store brosteinsklassikeren er «korona-utsatt», men likevel kan vi fordype oss i litt Paris-Roubaix magi. Dette er helgens anbefalte lesestoff.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Paris-Roubaix»

«Det er sykling, ikke rakettforskning»

«Du må sykle så mye eller så lite som mulig, så langt eller så kort du føler for. Men du må sykle.» Sykkelsportens språk har alltid vært rikt og blomstrende. Spekket med særegne ordtak, obskure vendinger, minneverdige munnhell og kloke visdomsord. Fra Eddy Merckx sitt velmente råd, til Johan Kaggestads rosende karakteristikk av Fabian Cancellaras aerodynamiske tempostilling – beskrivelsene av syklingen er like grunnleggende som selve akten, og den lingvistiske jungelen like frodig som kaotisk.

Et av mine favoritt-sitat tilhører Thomas Voeckler, den franske baroudeuren som sjeldent satt stille i feltet. «Jeg foretrekker å se en rytter angripe åtte ganger, for så å vinne på det niende. Den holdningen gir sykkelsporten et godt image». Vanskelig å være uenig. Sitatet sier så mye om hvilke verdier Voeckler hadde som rytter, og de vanskelige rammene som kringsatte hans karriere. Jens Voigt var en liknende type som Voeckler. «Jeg får betalt for å påføre andre smerte; hvor bra er ikke det?» Enig.

Rivalisering mellom de store har alltid avlet gullkorn. For eksempel en lykkelig uvitende Gino Bartali etter sitt første møte med Fausto Coppi: «Coppi? Fyren er jo tynn som en asparges? Han mangler ikke djervhet, det skal han ha, men han virker jo ganske skjør» Historien viste noe annet.

Lance Armstrong hadde ingen rivaler, var på ingen måte en verdig vinner, og som regel opptatt av seg selv i et sjeldent innsiktsfullt øyeblikk: «Hvis det faktisk eksisterte en gud, så hadde jeg jo hatt to baller.»

Beskrivelsene av sykkelsporten er mange. Forfatteren Paul Fournel fanget både mye av det estetiske og det kommersielle da han beskrev spurterne: «Han løfter hodet og deretter armene i en vakker utfoldelse som likner å fly. I seiersøyeblikket, lyser han styrke, smiler og viser frem logoene på trøyen på perfekt vis. Spurteren er jammen meg en god selger».

«Det finnes ingen ritt, bare lotteri,» sa Jacques Anquetil. Selv synes jeg den legendariske sportsdirektøren Jean de Garibaldy fanget kvintessensen ganske godt da han sa: «Sykling er ikke et spill, det er en sport. Tøff, hard og sympatiløs. Man spiller fotball, tennis eller hockey. Man spiller ikke sykling.»

Peter Sagan er kanskje mindre raus med ordene, men ofte genial sin infantilisme, lekenhet og lakoniske utspill: «Oppover, så nedover. Det liker jeg.» Eller om sin egen seiersfrekvens: «Jeg liker jo Forrest Gump. Da han fikk beskjed om å løpe, så løp han. Når jeg får beskjed om å vinne, så vinner jeg.»

Det enkle er ofte det beste. For som Jens Voigt en gang sa: «Det er sykling, ikke rakettforskning».

Hushovd støtter pan-europeisk Grand Tour

Den italienske VM-sølvvinneren Matteo Trentin ser at det meste av sykkelsesongen ryker. Nå kaster han ut ideen om en Grand Tour i Italia, Spania og Frankrike.

Ifølge TV 2 har Trentin lagt ut det noe kontroversielle forslaget på sin twitterkonto. Det meste av sykkelsesongen er allerde amputert og mye er usikkert framover. Giro d’Italia er avlyst, mens det ikke er tatt noen avgjørelse rundt Tour de France og Vuelta a España senere i sommer.

– Hvorfor ikke organisere bare én Grand Tour i år? spør han.

– Start i Roma, passer gjennom Madrid, avslutt i Paris. Alle de beste på start og en strålende måte å samle alle med et sykkelløp etter denne fryktelige tiden, skriver Trentin på Twitter.

– Normal rittlengde. 21 etapper. Sju (Frankrike), Sju (Italia), Sju (Spania). To hviledager. Viktigst av alt: Det er en engangshendelse. For å starte alt på nytt sammen. 2021 tilbake som normalt.

Støtte fra Hushovd

TV 2 sykkelekspert og tidligere VM-vinner Thor Hushovd liker ideen.

– Jeg synes det er en veldig god idé. Det kan bli veldig spektakulært, sier Hushovd til kanalen.

Atle Kvålsvoll: Mitt drømmelag

Den tidligere Z-Peugeot-, Subaru- og World Perfect-rytteren har plukket ut 8 ryttere og 2 sportsdirektører til sitt drømmelag. Den tidligere Hushovd-treneren har plukket ut ryttere både fra sin egen aktive karriere, fra sin tid som trener og ryttere fra dagens felt.

Continue reading «Atle Kvålsvoll: Mitt drømmelag»

VM-feber: Anbefalt lesning

Fra Heine til Hushovd, via Wilmann og Bergen. Med kort tid igjen til VM i Yorkshire og et av årets største begivenheter, er det på tide å hente frem seks artikler om det myteomspundne regnbue-rittet.

Tourens farligste finale?

Vi satt klistret alle som en. For en finale. Det var to mot en. Nordmann mot nordmann. En verdensmester, en lagkamerat, en fremadstormende stjerne. Farten er høy, veien regntung og sleip. Ett dårlig timet napp i bremsehendelen i utforkjøringen, og du ligger i grøfta. Så flater det ut, asfalten tørrere og tiden står nesten stille. Lureløpet begynner. Blinker man, kan muligheten fordufte. Konsentrasjon.

Oppløpet i Gap er langt. Virker endeløst. Tusenvis av tilskuere henger over barrierene. De banker på reklameskiltene, flaggene vaier inn mot veibanen. Den siste kilometeren er lang og rett. Lyden av speakeren blir sterkere, skrikende fans likeså. Men all støy og bråk kanaliseres ut når målstreken kommer til syne. Tiden renner ut. Konsentrasjon.

Thor Hushovd kaster armene i været. Edvald Boasson Hagen senker hodet. Ryder Hesjedal jubler med en utstrakt hånd, som hyllest til sin lagkamerat. Gap har tatt vare på Hushovd.

Men Tour’en har også tatt vare på Gap, og dette beskjedne prefecture’et har vært sjenerøs med sin velgjører i retur. Samarbeidet er tuftet på gjensidig utbytte. ASO har gitt byen en sentral posisjon i rittet. Som «porten til Alpene» havner den ofte i søkelyset, og i år er den etappeby for 25. gang. Gap lever opp til oppgaven og gir oss ofte nervepirrende finaler, som oftest med den heseblesende utforkjøringen fra Col de Manse.

For var det ikke Col de Manse som sendte Joseba Beloki i asfalten i 2003, da Armstrong plutselig måtte sykle av veien og skjære på tvers av jordet? Og var det ikke lille Manse som avslørte Andy Schlecks svakhet i utforkjøringene, da Hushovd jublet for seier? Og var det ikke denne relativt ukjente bakken som to år senere fikk Chris Froome til å klage på Contadors aggressive stil mens Rui Costa kastet opp armene i seiersrus? Og var det ikke her, i 2015, at Geraint Thomas hadde et svalestup rett i en telefonstolpe, mens Ruben Plaza tok en imponerende bruddseier. Joda, det var Col de Manse alt sammen.

Men Gap har flere strenger å spille på enn Col de Manse. I år skal rytterne over Col de la Sentinelle med 10 km igjen. Kanskje blir en ny klassiker skapt.

Jean-François Bernard syklet solo inn til Gap på 16. etappe i den bråkete 1986-Tour’en. Bernard var den eneste i et tremannsbrudd som overlevde den grusete nedkjøringen fra Col d’Espréaux uten punktering, etter at både Bernard Vallet og Julián Gorospe måtte bytte hjul. I motsetning til Hushovd hadde Bernard god tid til å nyte seiersøyeblikket på det lange oppløpet.

Men Gap er mer enn heroiske bruddtriumfer. Med de mange dramatiske episodene på Col de Manse, har målbyen blitt et bilde på en større utvikling i Tour’en. I en tid med watt-kalkulert fjellklatring, hvor det å tjene sekunder på konkurrentene blir vanskeligere og vanskeligere, har utforkjøringene blitt en stadig viktigere kamparena for favorittene.

Bak Hushovd og Boasson Hagen så man en fryktløs Cadel Evans og en tilsvarende panisk Andy Schleck. Evans tjente halvannet minutt etter en fabelaktig prestasjon i balanse og mot, dybdesyn og romfølelse. Schleck slo tilbake med seier på giganten Col du Galibier, en fantastisk demonstrasjon av klatreferdigheter.

Men med det store tidstapet i Gap, må man si at den lille knollen Col du Manse avgjorde Tour’en i 2011.