edvald boasson hagen Archives - Sykkel

Her er det du må vite om sykkelfesten i nord

(Sykkelmagasinet): I 2013 var det mange som ristet med hodet over ASOs vanvittige planer om å arrangere et sykkelritt nord for polarsirkelen. Å se spinkle sykkelstjerner fryse på Finnmarksvidda kunne neppe bli en suksess. Ni år senere har oppfatningen imidlertid blitt en fullstendig annen. Arctic Race of Norway har etablert seg som en fast størrelse i rittkalenderen, der noen av verdens beste syklister hvert år kjemper om sammenlagtseieren på spektakulære etapper og i svimlende nordnorsk natur.

I årets utgave av rittet føler arrangøren seg derfor trygg på å ta et steg ut av Nord-Norge og geografisk utvide Arctic Race. Ikke bare vil alle etapper av årets utgave foregå sør for polarsirkelen, men sykkelrittet vil i år også for første gang besøke Trøndelag. På samme måte som Arctic Race i de siste årene har gitt Nord-Norge et løft, vil rittet tilrettelegge for vekst også i Trøndelag, er daglig leder av Arctic Race, Knut-Eirik Dybdal overbevist om.

– Arctic Race of Norway er verdens nordligste etapperitt på sykkel, men vi har ambisjoner om å være mer enn et sykkelritt. Ved å samle noen av internasjonal sykkelsports beste lag og stjerner, skaper vi også gylne muligheter ut over det sportslige. Vi blir en samarbeidsplattform hvor alle som brenner for å skape en positiv utvikling i sin region kan samles, sier han.

Etappene

Årets utgave av Arctic Race of Norway er på snaue 680 km, starter 11. august i Mo i Rana og går i mål i Trondheim tre dager senere.

11. august 2022 – Mo i Rana – Mo i Rana – 186,8 km

Starten av rittet går på Mo i Rana, Nord-Norges fjerde største by, som allerede fikk en opptreden i Arctic Race i 2016. Rytterne skal først sørover langs Ranfjorden og over Korgfjellet, før de etter snaue sju mil vender nordover igjen. Etter klatringen opp Elsfjord, venter nok en gang Korgfjellet på 547 meter over havet, men denne gangen skal rytterne opp fjellets vestside. Klatringen på 5,6 km med en gjennomsnittlig stigning på 6 prosent kommer langt nok fra mål, slik at også spurterne bør henge godt med. Tilbake på Mo skal feltet legge ut på to lokale runder á 10,6 km. Målstreken er lagt i Nordlandsveien som stiger jevnt de siste 900 meter og som bør passe kraftspurterne i feltet.

Løypeprofil til 1. etappe av Arctic Race of Norway 2022. Illustrasjon: Arctic Race of Norway

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TILBAKE: Edvald Boasson-Hagen skal vise seg fram for Total Energies i årets utgave. FOTO: Thomas Maheux, ASO

12. august 2022 – Mosjøen – Brønnøysund – 154,3 km

På rittets andre dag skal rytterne fra Mosjøen til Brønnøysund og mye tyder på at det vil bli en fartsfylt etappe. Stigningene opp Laksforsen, Tosen og Lande er alle i underkant av 2 km lange og er sjeldent brattere enn 5-6 prosent. På de siste tre mil fra mål kommer to innlagte spurter i henholdsvis Hommelstø og Torghatten, men det er spurten i Brønnøysund etter vel 15 mil som betyr mest å vinne. Det er ventet at kampen om etappeseieren vil stå mellom de rendyrkede spurterne i feltet.

Løypeprofil til 2. etappe av Arctic Race of Norway 2022. Illustrasjon: Arctic Race of Norway

13. august 2022 – Namsos – Skallstuggu (Levanger) – 177,7 km

Rytterne har forflyttet seg til Namsos i Trøndelag og skal ta fatt på etappen som vil skille klinten fra hveten i sammendraget. Løypa går sørover via Steinkjer og Stiklestad til Levanger sentrum for å hedre Knut Knudsen, før rytterne skal opp Skallstuggu drøye to mil sørøst fra hjembyen til Norges olympiske mester på bane fra 1972. Finalebakken er på 3,8 km og har en gjennomsnittlig stigning på 6,5 prosent, noe som bør passe de eksplosive og klatresterke rytterne i feltet. Siden bakken dog verken er lang eller bratt nok til å skape store tidsavstander, vil bonussekundene til de tre første rytterne i mål få stor betydning for sammendraget.

Løypeprofil til 3. etappe av Arctic Race of Norway 2022. Illustrasjon: Arctic Race of Norway

14. august 2022 – Trondheim – Trondheim – 159,1 km

Arctic Race of Norway 2022 avsluttes i Trondheim og med en etappe som er dedikert til nok en norsk storsyklist. Atle Kvålsvoll, født og oppvokst i Trondheim, skal hedres med denne fjerde og siste etappen, som han selv har vært med på å planlegge. Etter en runde rundt Byneset og en innlagt spurt i Spongdal, fortsetter rytterne via Børsa, Melhus og Klæbu, før de skal tilbake til Trondheim sentrum. På veien skal feltet over to kategoriserte stigninger på henholdsvis Løvset og Ståggån, men det er den stupbratte bakken opp Tyholttårnet, som rytterne skal klatre fire ganger på de avsluttende rundene i Trondheim, som vil sette sitt preg på rittutviklingen. Runden på 8,1 km i Trondheim sentrum byr på brostein og er svært teknisk. En velt eller en punktering på feil tidspunkt kan være skjebnesvanger. Med aktiv kjøring i front, kan det igjen bli tidsavstander mellom rytterne og endringer i sammendraget.

Løypeprofil til 4. etappe av Arctic Race of Norway 2022. Illustrasjon: Arctic Race of Norway

Lag & deltakere

Det er 19 lag som stiller til start i årets Arctic Race of Norway, derav seks fra WorldTouren. Med Uno-X Pro Cycling Team og Team Coop står i tillegg to norske sykkellag på startstreken til det 2.Pro-kategoriserte rittet. Tre etappevinnere i årets Tour de France (Dylan Groenewegen, Simon Clarke og Hugo Houle) har meldt sin ankomst til Arctic Race, så vel som fjorårets tredjemann i sammendraget, Victor Lafay. Ved siden av sine to Tour-helter, Clarke og Houle, varter Israel – Premier Tech opp med blant andre Krists Neilands, i et forsøk på ikke bare å forsvare sammenlagttittelen fra 2021, men også for å kjøre inn verdifulle poeng i WorldTour-rankingen som gir lisens til neste år.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

UNO-X: Har er sterkt lag på startstreken også under årets Arctic Race. FOTO: Thomas Maheux, ASO

På hjemmebanen vil oppmerksomheten dog selvfølgelig også været rettet mot de norske rytterne som alle holder høyt nivå. I Sven Erik Bystrøm (Intermarché – Wanty – Gobert Matériaux, Carl Fredrik Hagen (Israel – Premier Tech), Amund Grøndahl Jansen (Team BikeExchange – Jayco) og Andreas Leknessund (Team DSM) har fire WorldTour-lag norske ryttere i sine rekker. Vel så konkurransedyktige er dog også Pro-lagene Total Energies (Edvald Boasson Hagen), Uno-X Pro Cycling Team (Tobias Halland Johannessen) og Human Powered Health (August Jensen og Kristian Aasvold). I sistnevnte lag er det spesielt Bodøværingen August Jensen som har gode minner fra Arctic Race. I 2017 vant han etappen til Finnvikdalen i Tromsø og ble til slutt andre mann i sammendraget.

Favorittene

Løypeprofilen til årets Arctic Race tillater ikke umiddelbart en konklusjon på hvem som kommer til å vinne rittet til slutt. Etappene gir muligheter både for klatresterke spurtere og puncheurer, altså eksplosive ryttere. Rittet favoriserer i utgangspunktet lag som kan tilpasse seg ulike scenarier og som har bredden til å kunne spille på flere ryttere samtidig istedenfor kun å måtte kjøre for en forhåndsbestemt kaptein.

Etter en sterk opptreden i Tour de France tidligere i sommer hviler det store forventinger på Tromsøværingen Andreas Leknessund. 23-åringen fra Team DSM, som vant sin første proffseier i Sveits rundt i juni, er en sterk klatrer som attpåtil har mye kjørestyrke, noe som to norgesmester titler på individuell tempo understreker.

En annen rytter som har favorittstempelet på seg, er Tobias Halland Johannessen fra Uno-X Pro Cycling Team. 22-åringen, som i 2021 vant Tour de l’Avenir, og siden har jaktet det ene toppresultatet etter det andre, er som skapt for etappen til Skallstuggu. På en tilsvarende avslutning i Voss under Tour of Norway i mai måtte Johannessen kun se seg slått av vidunderbarnet Remco Evenepoel. Gitt at han unggutten fra Drøbak er frisk igjen etter en matforgiftning han pådro seg i Polen rundt tidligere i august, blir han vanskelig å hamle opp med i rittet.

Dersom nøkkelen til sammenlagtseieren i Arctic Race ligger i lagstyrken, så må også flere av Israel – Premier Tech sine ryttere ansees å være storfavoritter. Klatresterke Krists Neilands fra Latvia er en taktisk smart rytter og kan ikke minst bite godt fra seg i de kuperte avslutningene, noe som en tredje plass fra Arctic Race i 2019 understreker. Også allrounderen Simon Clarke, som vant den meget tøffe brosteinsetappen i Tour de France, kan på en god dag være en mann for sammendraget, gitt at han kommer seg med i en utbrytergruppe som holder hele veien inn til mål. Heller ikke norske Carl Fredrik Hagen bør glemmes i favorittsjiktet. 30-åringen, som i juli var på høydesamling i Andorra, og som nylig kjørte inn til overbevisende resultater i spanske endagsritt som Clásica San Sebastián, nærmer seg toppform og skal teste beina før Vuelta a España senere denne måneden.

Carl Fredrik Hagen under Tour of Norway 2022. Foto: Marcus Liebold.

PS: Arctic Race of Norway sendes fra 11.-14. august på TV 2, Eurosport, Discovery+ og GCN+.

Edvald tapte spurt og misset gul trøye

(Sykkelmagasinet): Han skulle egentlig ikke ha syklet Tour de France, men TotalEnergies tok han med likevel da forhandlingene med Christian Rodriguez om ny kontrakt strandet.

Han hev seg med i TV-bruddet sammen med Magnus Cort og Taco van der Hoorn. Etter hvert kjørte også Simon Clarke, Neilson Powless og Alexis Gougeard seg opp.

11 brosteins-strekker ble unnagjort. Alexander Kristoff punkterte og veltet. Jonas Vingegaard pådro seg mekanisk trøbbel og måtte bytte sykler flere ganger. Primoz Roglic veltet. Peter Sagan veltet. Anthony Turgis veltet.

Det var manna fra himmelen og ragnarok samtidig. Og da Jasper Stuyven og Tadej Pogacar slet seg vekk fra gruppa med et fåtall sammenlagtfavoritter igjen, ja – da hadde man omtrent glemt de seks som satt igjen der framme.

Energien brukt opp for Cort

Eller, nå var de faktisk fire. Gougeard måtte slippe tidlig, og energien forsvant ut av Duracell-kaninen Magnus Cort over sektor 1 ved Pont Gilbus.

Samtidig svarte de på marsjfarten til Pogacar og Stuyven bak, noe som gjorde at etappevinneren befant seg i dagens første brudd.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MER ENERGI IGJEN: Magnus Cort ville i brudd i dag og, men kreftene tok slutt. FOTO: Charly Lopez, ASO.

Neilson Powless angrep først – ved kilometermerket. Boasson-Hagen først på rulla. Ingen reaksjon. Han kikket seg bakover. Han kikket seg bakover. Og han kikket seg bakover.

Fortsatt ingen reaksjon!

– Heldigvis tok Edvald åtet

Deretter begynte han den lange, tunge jobben med å sveive inn amerikaneren. Fra front av gruppa hadde han ikke så mye annet valg enn å holde dampen gående da EF Easy Post-rytteren var kokt.

Bak ham lurte dessverre to rutinerte herremenn: van der Hoorn og Simon Clarke.

– Jeg forsøkte å gi Boasson-Hagen plass. Det er viktig å ikke være den første som får panikk, og heller få andre til å gjøre jobben. Heldigvis tok han åtet, og hoppet etter Powless. Da Taco van der Hoorn gikk forbi ham kikket jeg opp: 350 meter. Da skjønte jeg at jeg fremdeles hadde muligheten, uttalte Simon Clarke til Eurosport etterpå.

Etappeseieren tok han på de siste meterne foran nesa på van der Hoorn.

– Jeg føler meg dritt. Det var så nære å ta etappeseieren i verdens største sykkelritt. Det er skuffende, sa van der Hoorn.

Det kunne også ha ligget gul trøye i potten på dagens etappe, ettersom Wout van Aert var opptatt med å agere som hjelperytter for Jonas Vingegaard.

3.-plass sammenlagt

Heller ikke den muligheten materialiserte seg for Boasson-Hagen som tok fire bonussekunder med tredjeplassen. Han var fremdeles sekundet bak Powless. Da gruppa bak kom i mål viste det seg at van Aert fremdeles hadde 13 sekunder å gå på til amerikaneren.

Men: For en innsats Edvald Boasson-Hagen. For en deilig underholdning! Tredjeplass fra «Roubaix-etappen» i Tour de France er da også noe – selv om det nå aller mest smerter.

I tillegg tredjeplass sammenlagt. Etter fem etapper.

– Det er gøy å være med å kjempe. Det er det alltid i Tour de France, spesielt når jeg ikke egentlig skulle vært der, sier rudsbygdingen i intervju med TV 2 Sporten, og fortsetter:

– Jeg var en av de første som gikk. Vi samarbeidet godt og det var en fin reise. Det er helt klart surt. Det er alltid surt å tape, spesielt når det er lenge siden. Vi får bare prøve igjen.

PS: Alexander Kristoff veltet på et parti med nesten 50 kilometer igjen. Han kom til mål på 159.-plass – nesten 15 minutter bak teten. Øvrige nordmenn: 66. Andreas Leknessund (+2:59), 109. Amund Grøndahl Jansen (+5:32), 142. Sven Erik Bystrøm (+11:42), 144. Vegard Stake Laengen (+11:42)

Slik ble WorldTour-proffene utspilt av Uno-X

(Sykkelmagasinet): Da støvet hadde lagt seg ved målområdet utenfor Skogn barne-og ungdomsskole sto Rasmus Fossum Tiller igjen som den nye norgesmesteren. For andre gang i 25-åringens karriere.

– Det var en masterplan rent taktisk, sier Sven Erik Bystrøm til Sykkelmagasinet.

Hvorfor gikk ting slik de gjorde denne varme søndagen i Nord-Trøndelag? Sykkelmagasinet har gått NM-taktikken litt nærmere i sømmene.

I forkant ble løypa beskrevet som en ’hard klassikerløype’. U23-fellesstarten ble da også et skikkelig hardt sykkelritt der Johannes Staune-Mittet angrep i den tøffeste delen av løypa, og fikk selskap av Søren Wærenskjold på bakhjulet. Mandalitten spurtet hjem sitt første gull i U23-klassen.

Før vi går i gang med analysen, må vi se litt på de forskjellige konstellasjonene i feltet. Uno-X har 21 nordmenn i elitestallen sin (og ytterligere 7 i utviklingsstallen) men valgte selv å sette en strek på kun 15 ryttere. Slik de også gjorde i 2021 og 2020. Alexander Kristoff er ført opp som lageier i Team Coop Sykkel, og har Sven Erik Bystrøm som følgesvenn i Wanty-laget. Coop hadde opprinnelig 9 mann på startlista, men kun 5 av dem stilte. Alliansen i vest kan i prinsippet også forvente støtte fra Stavanger SK i den innledende delen av rittet. Fra følgebilene ville dette også være en duell mellom Stein Ørn og Gino Van Oudehove.

Den tredje, store koalisjonen har sitt utspring i Lillehammer rundt Edvald Boasson-Hagen. Foruten LCKs 10 påmeldte ryttere (kun 7 startet) kunne Edvald også lene seg på navn som Tobias Foss, Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes. Alle fra Team Jumbo-Visma.

Støtecup i sju mil

Da proffenes inntok fellesstarts-løypa én uke senere enn U23-feltet, tok det heller ikke lang tid de første angrepene startet. Uno-X var aktive, og gikk med på mange forskjellige angrep. Det hendte også de utnyttet overtallet sitt i feltet med å gå etter med flere ryttere, men virket ikke videre interessert i å arbeide eller samarbeide i brudd utover det.

Det som kanskje overrasket mest var at WorldTour-proffene også var meget aktive i den første delen av fellesstarten. Det ebbet rundt med en støtecup på i overkant av syv mil før et større brudd etablerte seg.

– Først gikk det fem mann. Det var et par fra Uno-X og en rytter fra Team Coop. Jeg gikk etter den gruppa. Så kom det opp en litt større gruppe bakfra og vi ble over 20 mann etter hvert. De fleste rytterne fra WorldTour-lag var med. Jeg tenkte i utgangspunktet at det var bra. Uno-X hadde ikke sine sterkeste ryttere i den gruppa, og samarbeidet mellom WorldTour-rytterne gikk ganske bra. Det var bare å godta at Uno-X-rytterne (i bruddet, vår anm.) satt på hjul. Jeg føler ellers at vi samarbeidet bra der framme, selv om nok jeg, Alex, Edvald og Amund dro mesteparten av lasset, sier Sven Erik Bystrøm.

Uno-X hadde Tord Gudmestad, Søren Wærenskjold, Martin Bugge Urianstad, Sakarias Koller Løland og Jonas Abrahamsen der framme, mens Alexander Kristoff, Amund Grøndahl Jansen, Edvald Boasson-Hagen, Odd Christian Eiking, Carl Fredrik Hagen, Jonas Iversby Hvideberg og Bystrøm var blant de mest profilerte navnene i en gruppe på hele 24 mann.

Bak i hovedfeltet satt Uno-X med Anders Skaarseth, Idar Andersen, Rasmus Tiller og Tobias Halland Johannessen, samt en del andre hjelperyttere. At både Boasson-Hagen og Kristoff slang seg på i det bruddet, overrasket nok en del. Tobias Foss, Kristian Aasvold og Per Strand Hagenes var blant unntakene som holdt seg i ro rundt Uno-X-kapteinene.

Falt rett i Uno-X-felle

Det munnet ut i stillingskrig mellom bruddet og hovedfeltet. Avstanden lå stort sett og vibrerte mellom 15 til 30 sekunder, altså kunne man ane at Uno-X fremdeles hadde kontroll på situasjonen.

– Vi så generelt på hver runde at avstanden opp var liten, kanskje så liten som ti sekunder inn mot langesonen på hver runde. Vi hadde ganske god kontroll. Dersom vi hadde kjørt våre egne hjelpere i senk, kunne vi fremdeles ta jobben selv eller slippe ned noen av dem foran som bare kunne sitte på hjul foran. Rittutviklingen gjorde det hardt. Vi prøvde å lokke proffene litt til ikke å tørre noe annet enn å bruke krefter, sier Anders Skaarseth til Sykkelmagasinet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

STILLINGSKRIG: De aller fleste WorldTour-proffene ble med i det tidlige bruddet, mens Uno-X stort sett holdt kruttet tørt i hovedfeltet. FOTO: Word Up Projects/Uno-X

Det konkurrentene neppe visste var at Uno-X-laget hadde delt opp sine 15 ryttere i tre forskjellige grupper for anledningen. Gudmestad, Sleen, Løland, Holter, Wærenskjold og Fredheim var blant 6-7 mann som var øremerket til å kjøre aktivt i den innledende fasen.

Wærsted, Dversnes, Nordsæter Resell, Abrahamsen og Bugge Urianstad skulle fungere som arbeidshester i mellomfasen, etter at bruddet var etablert. Så skulle man forsøke å holde Skaarseth, Idar Andersen og de to lagkapteinene, Tobias Halland Johannessen og Rasmus Fossum Tiller med friske bein så langt inn i finalen som overhodet mulig.

Det var skissen – så er det naturligvis også rom for litt improvisasjon underveis etter hvordan fellesstarten utvikler seg.

– Rasmus og Tobias kjørte som soleklare kapteiner, mens Idar og meg skulle sette litt press på mot slutten. Angripe litt og vri det om til en god situasjon slik at vi skulle få det som vi ville. Det var i hvert fall tanken. Vi gikk for litt færre kort å spille på, og da var det jo OK at alle proffene beit på. Det var helt topp, sier Skaarseth.

Uno-X med overtall

Med 44 kilometer til mål – og to runder igjen å sykle – høynet Uno-X-hjelperne bak tempoet betraktelig og samlet det gjenværende feltet på 50-60 ryttere i et jafs. Det norske pro teamet satte seg resolutt i front av hovedfeltet, og lot hardkjøret fortsette.

Opp bakken nest siste gang angrep Carl Fredrik Hagen (Israel Premier Tech) fra feltet og fikk følge av Tobias Foss (Team Jumbo Visma), Håkon Aalrust (Team Coop Sykkel) og Henrik Fjellheim (IK Hero). Kvartetten fikk en luke bakover, før Uno-X igjen viste stor kollektiv styrke da de hentet dem inn i starten av sisterunden.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

PÅ JOBB FOR KRISTOFF: Team Coop leder an hovedfeltet i jakten på Idar Andersen. FOTO: Skjermdump fra direktesport.no

Like etter at det samlet seg på nytt, gikk Anders Skaarseth kontra, og fikk øyeblikkelig selskap av Boasson-Hagen (!) på bakhjulet. Deretter kom et angrep fra Idar Andersen, som gjorde at Uno-X igjen kunne legge seg bakpå og overlate tauejobben til andre.. Kloke Jonas Iversby Hvideberg prøvde instinktivt å gå etter Andersen, men måtte gi opp forsøket. I stedet ble Johannes Staune-Mittet sittende i tet av feltet. Andre som forsøkte å gå etter fikk straks Uno-X-hjelpere på bakhjulet. Og slik vokste luka kjapt. Til slutt fikk Eirik Lunder (Team Coop) jobben med sette tempo på vegne av en medaljejaktende Kristoff:

– Idar kom seg avgårde og fikk en god luke. Da var vi inne på sisterunden, og vi ble nødt til å ta et valg. Vi kjørte halv-hardt, meg, Odd og noen andre WorldTour-proffer. Det blir en vanskelig vurdering. Hadde jeg ofret meg helt, hadde jeg vært av i bakken når den kom. Jeg prøvde å ta litt i samtidig som jeg holdt rulla i gang, men ikke ta i alt jeg kunne. Så fikk vi heller satse på at det samlet seg etter hvert. Det kom opp et par ryttere fra Team Coop (Vabø, Drege og Aalrust, vår anm.), så de kom fram og jobbet litt i front av feltet, sier Bystrøm.

Med støtecup fra start av, og etter at WorldTour-proffene måtte ta mye ansvar for å holde avstanden oppe tilbake til hovedfeltet, ville de nye angrepene fra Uno-X nå virkelig begynne å koste. Van Oudenhoves menn prøvde å få av så mange hjelpere at ”proffene” til slutt ble sittende mann mot mann – mens de selv fremdeles hadde tallmessig overtall og satt med relativt sett friskere bein.

Andersen gikk solo inn til seier under 1.1-rittet Boucles de l’Aune i slutten av mai, og var en rytter man måtte ta på største alvor. Med 14,5 kilometer igjen tok Odd Christian Eiking et skikkelig magadrag som bidro til å kjøre av Kristoff for en kort periode – men samtidig høvle av deler av luka opp til trønderen i tet.

Med 7,5 kilometer igjen var rytterne i den tøffeste bakken på runden. Carl Fredrik Hagen holdt høyt tempo opp bakken, og satt blant annet med Tobias Halland Johannessen i gruppa bak seg. Uno-X-rytteren slo kontra nær toppen og hadde ingen konkurrenter på bakhjulet da han nærmet seg lagkameraten i front.

Johannessen-angrep var avtalt

Halland Johannessen er definitivt ikke en mann du vil slippe i den situasjonen der, så nå gikk alarmklokkene for alvor blant WorldTour-proffene. Nå var både Tobias Foss og Bystrøm nødt til å ofre egne sjanser i håp om å samle det hele for Boasson-Hagen og Kristoff.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

JOHANNESSEN HAR ANGREPET: Idar Andersen er solo i front, men får her nesten selskap av lagkamerat Tobias Halland Johannessen. FOTO: Skjermdump via direktesport.no

Angrepet fra Halland Johannessen ble nøytralisert med litt over fire kilometer igjen, men skapte likevel litt forvirring.

– Tobias gikk til i bakken, men han skulle egentlig ha gått enda tidligere. Da tror jeg også han kunne ha kommet seg helt opp til Idar. Nå ble de litt i tvil på om de skulle vente på hverandre, sier Skaarseth.

Rytterne sitter ikke med radiokommunikasjon under NM, så det var avtalt på forhånd at Halland Johannessen skulle gå til i den bratteste bakken med 9 kilometer igjen til mål på sisterunden. Reaksjonene fra blant annet Foss, Carl Fredrik Hagen og Bystrøm i gruppa bak, gjorde nok sitt til at Idar Andersen ble kjørt inn litt tidligere enn nødvendig.

De fleste utfallene ville uansett spilt i favør av Uno-X. Hadde det ikke blitt kjørt bak, kunne Andersen ha gått solo inn til mål. En duo bestående av Andersen og Halland Johannessen er det også tvilsomt om feltet hadde klart å hente inn. Nå ble i stedet et tredje scenario satt i spill.

– Den siste bakken kunne gjerne vært enda hardere for vår del, da tror jeg vi bare hadde sittet enda bedre i det, mener Skaarseth.

– Idar og Tobias kjøre så hardt at Alex og Edvald ble nødt til å være med og gjøre jobben selv. Samtidig hadde ikke Rasmus (Tiller) gått på et eneste støt. Vi vet han har sinnssykt med trøkk i seg, så lenge han ikke blir kokt. Vi forsøkte å holde ham kald så lenge som mulig, påpeker han.

En dristig strategi

Andersen ble hentet et par små kilometer unna streken. Det var jevn, hard diesel fra Bystrøm og Foss som bidro til å samle det hele på nytt.

Omtrent på dette punktet står hele fellesstarten og vipper. To kilometer igjen. Både Boasson-Hagen og Kristoff sitter fortsatt godt plassert i gruppa. Akkurat her framstår det fremdeles som en dristig strategi som er valgt for den store. Uno-X har Skaarseth, Johannessen og Tiller igjen, mens Andersen blir blåst rett av etter hans kraftanstrengelse.

– Med 2,5 kilometer igjen tenker jeg fremdeles at dette kan gå i favør Kristoff, sier Gino Van Oudenhove.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KLOKE HODER: Uno-X Pro Cycling Team rullet ut en dristig strategi på den store dagen, men endte opp med å få full uttelling. FOTO: Word Up Projects/Uno-X

På sisterunden hadde både Andersen og Skaarseth mandat til å gå på offensiven. Med samling i front kunne det ha vært fristende å klinke til på nytt med en gang, i stedet velger rutinerte Skaarseth å avvente.

– Idar ble henta inn. Sven Erik holdt farta oppe. Det går fort. Vi nærmer oss én kilometer igjen. Alex lå i annenposisjon. Tiller bak der og så Edvald. Jeg venter egentlig bare på at Sven skal bli kokt. Man er nødt til å være kald nok til han akkurat begynner å bli ferdig, og at det er nærme nok mål til at Alexander ikke tør å la meg gå. Hadde de latt meg gå, kunne jeg fort ha endt opp med å ta det. Det er 700 meter igjen og jeg får akkurat en luke som er innafor rekkevidde for at han hopper etter meg. Da ender jo han med å bruke litt av juicen sin der. Edvald åpner ganske tidlig etter det. Begge to har brukt mye mer krefter underveis, og i tillegg er nok Rasmus raskere enn Edvald mann mot mann. Alex har brukt opp spurten sin på å gå etter meg, så det var helt topp. Det var aldri tvil i den spurten der, på tross av at Tobias faktisk holdt på å sperre Rasmus på et punkt, sier Skaarseth.

– Den ender opp med å bli ganske viktig den manøveren din, 700 meter fra streken?

– Jeg var i hvert fall happy med den, men jeg forsto at Alexander ikke likte den så godt etterpå. Men det var godt løst.

To annenplasser – endelig gull!

Tiller ender opp med å vinne den spurten der med flere sykkellengder. Han er et eneste digert glis på den andre siden av målstreken, mens Tobias Halland Johannessen løfter armene i været bak ham og feirer.

Uno-X som ble snytt på målstreken både i Kristiansand i 2021 (gull til Foss, sølv til Skaarseth) og i Hole på Ringerike årene i forveien (gull til Bystrøm foran Iversby Hvideberg i 20202/gull til Grøndahl Jansen, sølv til Leknessund i 2019) kan endelig feire NM-gull.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TEAM WORK: Det var mange personer i sving for å sikre Uno-X et etterlengtet NM-gull. Rasmus Fossum Tiller delte ut mange gratulasjonsklemmer etterpå. FOTO: Word Up Projects/Uno-X

At på til på en måte som involverte samtlige av lagets 15 uttatte ryttere og slo knockout på alle de norske utenlandsproffene, alliansene, klubbmiljøene, kontinentallagene og hele røkla. Da kunne selv en forhenværende U23-verdensmester nikke anerkjennende:

– Det var en masterplan, rent taktisk. Gino har nok gjort en god jobb på bakrommet, sier Sven Erik Bystrøm.

Haugesunderen som selv la ned innsats som hjelperytter for Edvald Boasson-Hagen under nok et taktisk rotterace om NM-gullet i 2015. Den gangen snappet råskinnet fra Rudsbygd gullet foran nesa på Odd Christian Eiking, Vegard Stake Laengen, Lars Petter Nordhaug, Anders Skaarseth og Truls Engen Korsæth.

Fire av fem fra Team Joker. Som den gangen hadde 10 mann på startstreken, og som var laget som elsket å stikke kjepper i hjula på proffene.

En prestisjenederlag Van Oudenhove neppe hadde lagt bak seg før NM 2022 i Levanger.

Og hvordan vil det hele utspille seg neste år, når selveste Alexander Kristoff kommer tilbake som spydspiss hos Uno-X Pro Cycling? Forvent nye konstellasjoner og mer taktisk spill. Det er bare å glede seg allerede.

Tour de France-trøbbel for Edvald

(Sykkelmagasinet): Senere i dag er det ventet at TotalEnergies slipper Tour de France-uttaket sitt. Etter det Sykkelmagasinet erfarer, vil Edvald Boasson-Hagen være oppført som reserve.

Det betyr at han misser Tour de France-starten i København, dersom de åtte utvalgte rytterne på laget holder seg friske og skadefrie. Mandag ettermiddag bekreftet også hans franske arbeidsgiver at Peter Sagan, Anthony Turgis, Maciej Bodnar, Daniel Oss, Pierre Latour, Christian Rodriguez, Mathieu Burgaudeau og Alexis Vuillermoz er tatt ut.

Nordmannen har hatt en oppsving den siste tiden, og blant annet gjort det godt under Boucles de Mayenne og Critérium du Dauphiné i oppkjøringen.

Han sikret seg også bronsemedalje bak Alexander Kristoff og norgesmester Rasmus Fossum Tiller i landeveisrittet i Levanger søndag.

Sykkelmagasinet har forsøkt å få tak i Boasson-Hagen for en kommentar, men har foreløpig ikke lykkes.

Overfor TV 2 innrømmer 35-åringen at han står oppført som reserve til treukersrittet. Tidligere har han 11 utgaver på CV’en.

De foreløpig bekreftede nordmennene i Tour de France er Vegard Stake Laengen (UAE Team Emirates), Andreas Leknessund (Team DSM), Amund Grøndahl Jansen (Team BikeExchange-Jayco). I tillegg skal Alexander Krsitoff i aksjon for Intermarché-Wanty Gobert. Også Sven Erik Bystrøm er høyaktuell for det belgiske laget.

Tour de France-barometeret: 6 norske er aktuelle

(Sykkelmagasinet): Den store åpningsfesten i København nærmer seg. Alt nå vet vi at to nordmenn blir å se på startstreken under Tour de France: Andreas Leknessund og Amund Grøndahl Jansen.

Dog må man ta et aldri så lite forhold med COVID-19 in these days. Men: Leknessund fikk det alt i forbindelse med Tour de Suisse, og ble ikke spesielt hardt rammet. Mens Grøndahl Jansen fikk viruset i romjula, og ble liggende flatt ut lenge.

Enn så lenge er kun 7 av de 22 lagene offentliggjort, én uke før festen starter.

Slik er status for de andre Tour de France-aktuelle nordmennene akkurat nå:

Alexander Kristoff, Intermarché-Wanty Gobert (9/10)

Det er ikke offentliggjort ennå, men Stavanger-mannen kommer til å sykle de tre neste sesongene for Uno-X Pro Cycling. Slik også TV 2 Sporten kunne melde tidligere denne uka. Hadde dette dreid seg om Team DSM, kunne den snart 35 år gamle rytteren kunnet se langt etter startplass i Tour de France. Slik er dog ikke det mer ’familie-pregede” Wanty-laget bygd opp. Kristoff kommer til å bli tatt ut, og satsingen har da heller ikke så mange alternativer i avslutningene.

Sven Erik Bystrøm, Intermarché-Wanty Gobert (8/10)

Bystrøm har ikke hatt noen enkel sesong med mye sykdom samt at han mistet faren sin midt under vårklassikerne. Haugesunderen som så vanvittig sharp ut under Volta ao Algarve i februar, har igjen opplevd å ha marginene imot seg. Inn mot Tour de France er det derimot bedring å spore. Den siste måneden har han kjørt beina i gang blant annet under Tour of Belgium. Sykkelmagasinet har fått vite at han nå er blant de siste 9 navnene som vurderes til de 8 plassene, så du skal slettes ikke se bort ifra at det blir to nordmenn i aksjon for Wanty denne sommeren.

– Fortsatt reserve, så er stand-by i hvert fall, sier Bystrøm til Sykkelmagasinet.

Vegard Stake Laengen, UAE-Team Emirates (9/10)

Man trenger ikke engang spekulere rundt 33-åringen. Alt ved oppkjøringa hans peker mot Tour de France. ’Stakan’ var med på treningsleir i Livigno sammen med de andre i Tour de France-kjernen. Han syklet Slovenia rundt med Tadej Pogacar, inntil romkamerat Mikkel Bjerg testet positivt på COVID-19 og nordmannen ble tatt ut av konkurranse for sikkerhets skyld. Stake Laengens kandidatur står og faller på Pogacar. Sloveneren kommer han godt overens med, og alt indikerer at den 197 centimeter lange nordmannen skal gjøre manns jobb – og mer til – i front av hovedfeltet også ved denne anledningen.

Edvald Boasson-Hagen, Team TotalEnergies (8/10).

Også her er jeg rimelig sikker på deltakelse. Edvald har ikke hatt veldig mye å rope hurra for denne sesongen, men har sklidd tilsynelatende uanstrengt inn i hjelperytterrollene han har blitt tildelt. Stort sett for Anthony Turgis, men der rudsbygdingen kanskje imponerte mest var som opptrekker for Julien Simon under Boucles de Mayenne i mai. Boasson-Hagen klarte seg også brukbart under Critérium du Dauphiné med tre plasseringer blant syv fremste. For TotalEnergies er dette egentlig en no-brainer: Han er svært erfaren rytter som vet alt om hva dette går i, og han har i tillegg en pedigree på dette nivået, og har kjørt etappeseirer ved flere tidligere anledninger.

PS: Etter det vi vurderer er både Markus Hoelgaard og Odd Christian Eiking et stykke unna et uttak. Ting kan selvsagt endre seg også der, men da skal i så fall andre ryttere falle fra i kommende dager.

Punktet Boasson-Hagen frykter mest

ANTWERPEN (Sykkelmagasinet): Edvald Boasson-Hagen gyver løs på sitt 12. Flandern rundt, søndag. Det er for lengst slutt på tida da rudsbygdingen ikke hadde helt kontroll på løypene som ventet.

I 2020 gikk han på offensiven over Eikenberg med 105 kilometer igjen å sykle. Tanken var å finne en enklere vei inn mot finalen, men ingen ryttere gikk etter ham. Ved en togovergang i Oudenaarde fikk han slippe over, mens hovedfeltet ble stående og vente. Det endte ikke opp med å spille den helt store forskjellen, men da Sykkelmagasinet nevnte episoden for ham i Belgia, lød svaret følgende:

– Den klaffet, den, der. Men vi skal ikke over på det samme stedet i år. Eller, det blir jo den samme togstrekningen, men vi krysser den på et litt annet sted. Jeg får lese litt andre togtabeller, da, fleiper Boasson-Hagen.

Team TotalEnergies var ute og kikket på nettopp den løypeomleggingen ved Oudenaarde tidligere i uka, og kjørte også igjennom en del andre viktige punkter i løypa.

Turgis er blant outsiderne

Det franske klassikermannskapet er robust, og oser av rutine, men er også et par hakk – i hvert fall i følge Boasson-Hagens egen vurdering – under de aller sterkeste lagoppstillingene.

– Jumbo-Visma har kjørt i en egen klasse i noen av rittene. Nå har ikke de med Van Aert i morgen, så det blir litt spennende å se hva slags utfall det får. Det er flere på det laget som går bra. Vi er nok et stykke unna dem, men vi har mye rutine og alder i boksen. Vi må i all hovedsak ha beina og formen. Anthony Turgis er det sterkeste kortet vårt, og så har også Daniel Oss og Maciej Bodnar syklet bra. Niki er sterk, men har ikke vist formen han hadde for noen år tilbake. Vi bli eldre alle mann, og det kommer nye ryttere opp, sier Boasson-Hagen.

Dries van Gestel og Peter Sagan er ute for Jean-René Bernaudeaus mannskap, så det er naturlig å samle seg rundt Turgis. 27-åringen fra Bour-la-Reine har blitt en aldri så liten ekspert på å sikre seg topp 10-plasseringer i de største klassikerne, noe laget virker å være godt fornøyde med.

– Kan Turgis vinne på søndag?

– Jeg håper jo at han skal klare det, men det er mange andre som også har vært sterke. Hvis de aller største favorittene blir sittende og se på hverandre, og så går det en gruppe av gårde litt før den tid, så tror jeg absolutt han kan klare å henge med. Han skal være fornøyd om han klarer nok en topp 10.

Den verste posisjonskampen

Team TotalEnergies samlet seg til den siste gjennomgangen foran De Ronde sent, lørdag kveld. I forkant håpet Boasson-Hagen at det kunne åpne seg en mulighet for ham til å komme seg i forkant, selv om det alltid er vanskelig å få det til i praksis. Hovedstrategien vil uansett være å samle seg rundt Turgis.

GODT DRILLA: Etter 11 utgaver av Flandern rundt, er Edvald Boasson-Hagen godt kjent med det som venter. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

For å være på skuddhold i klassikerne, er posisjoneringen nøkkel. Det vet selvsagt en merittert rytter som Boasson-Hagen. I Flandern rundt er det andre gang passering av Oude Kwaremont og Paterberg som kickstarter det hele, noe som også gjør inngangen til den ikoniske passasjen ekstremt frenetisk.

Det gjør bakken i forkant til et nøkkelpunkt i løypa.

– Posisjonskampen er et lite helsikke på de veiene her. Den aller verste er inn mot Kanarieberg. Der går det så sinnssykt fort på en bred vei, og så kjører man inn på en som er langt smalere. Det er ikke brostein der, men det er så viktig å ha en god posisjon. Det er en drøy kamp, men det gjelder jo for mange av de andre partiene også. Alle vet jo hvor de skal være, og det er i front. Da er alle like ivrige og gærne etter å komme først.

Byttet øl mot drikkeflasker

Sykkelmagasinet fikk lørdag en omvisning inne i bussen til Team TotalEnergies.

Da dukket en hyggelig, gammel mann opp med en fin flaske Duvel (belgisk øl) han lurte på om han kunne bytte inn i en vannflaske.

Boasson-Hagen forsvant sporenstreks inn på bussen og hentet ut et par bidons. Ølflaska satte han igjen til bussjåføren.

– Jeg drikker ikke øl, jeg.

– Men det var en hyggelig gest. Vanligvis spør folk om mer enn bare en vannflaske, og da pleier man ikke å få noe tilbake.

I Flandern kaller man inneværende uke for den hellige uke, og alt kulminerer naturligvis ut i De Ronde.

Etter COVID-19-pandemi og stengte løyper for publikum (med mindre man bodde langs løypa). Denne gangen er har tilskuere tatt Kwaremont tilbake.

– Det er bra å se at det kommer publikum ut i løypene igjen. Det var veldig rolig uten, og mye morsommere med. Det gir litt mer stemning og atmosfære i løypa. Det er gøy at de er tilbake, det må jeg si.

Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo

Som årets første monument signaliserer Milano-Sanremo at sykkelsesongen er i gang for fullt alvor. Den italienske klassikeren med sine nesten 300 km kommer bardus på noen, mens for andre er det sesongens høydepunkt. For den som vinner, har sesongen allerede blitt en ubetinget sukess.

Mot et vakkert bakteppe langs den italienske rivieraen er rittet langt, raskt og fysisk krevende, for ikke å si taktisk komplisert og ofte uforutsigbart. Det kan bli massespurt, bruddseier eller en tapper soloartist som lykkes. Ingen vet på forhånd, og det er magien ved La Classicissima!

Poggio

Poggio di Sanremo – tortur og rulett

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo»

Podcast: Dypdykk i Boasson-Hagens karriere

(Sykkelmagasinet): Fenomenet Edvald Boasson-Hagen sto ikke tilbake for noen da han terroriserte ritt som ENECO Tour, Tour of Britain og Gent-Wevelgem tidlig i karrieren.

I 2009 tok han sin første etappeseier i en Grand Tour i Chiavenna under Giro d’Italia. Rudsbygdingen ble hentet til Team Sky på solid lønn, og gjorde unna det som kanskje var karrierens beste sesonger i 2011 og 2012.

Deretter kom en nedtur. Lønna i Team Sky steg utover 2013 og 2014-sesongen, men de gode resultatene tørket fullstendig opp.

– En ting som er litt trist. Nå har vi kommet til 2012, og vi har egentlig oppsummert de beste sesongene til Boasson-Hagen allerede. 2012 var den siste toppsesongen hans, sier Jarle Fredagsvik i podcasten.

– Og da er han 25 år. Da er det fremdeles opplest og vedtatt at syklister er på sitt beste når de er 30. Vi sitter og tenker: «Å, det er fem år til Edvald er på sitt beste, tenk hva han kommer til å levere». I ettertid tror jeg vi har blitt litt klokere, og vi vet at det ikke er en standard mal som fungerer for alle. Se på Peter Sagan, også: Peaker du så tidlig, så kommer nedturen. Noen peaker senere enn andre og får en fantastisk oppsving. Ta Jakob Fuglsang da. Han var best som 33-, 34-, 35-åring, påpeker Jonas Lindstrøm.

Helseproblemene

I episode #06 av Gruppo Compatto forsøker vi å komme fram til noen grunner til at Boasson-Hagens karriere aldri ble det mange hadde spådd.

Du kan høre hele episoden her:

Med overgangen til Team Sky i 2010 ble han omtalt i samme åndedrag som Eddy Merckx. Når hans eneste triumf i klassikerne, etter både ni forsøk i Paris-Roubaix, 11 i Flandern rundt og 12 i Milano-Sanremo, er seieren fra Gent-Wevelgem som 22-åring, kan vi trygt slå fast at det ikke skulle dreie seg om en ’norsk kannibal’.

En ting som har vært en utfordring for den norske sykkelstjernen har vært helsa. Han slet med mageproblemer alt fra starten av proffkarrieren, og fikk ikke påvist cøliaki før våren 2018. I forkant måtte han også operere bort galleblæren.

– Dette har jeg ikke fra legehold, men det er folk tett på Boasson-Hagen som fremdeles er usikker på hvor mye det hemmer ham, selv om den ble fjernet for snart fire år siden, sier Fredagsvik.

Lederegenskaper og krav til omgivelsene

En annen ting som diskuteres er nordmannens lagvalg og lederegenskaper. Sammenliknet med en rytter som Alexander Kristoff, var Stavanger-mannen som en ’nobody’ å regne.

Etter overgangen til Katusha i 2012, fikk likevel Stavanger-mannen ryttere som Rudiger Selig, Marco Haller, Jacopo Guarnieri, Michael Mørkøv og – etter hvert – også Luca Paolini til å ofre egne sjanser for ham.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GRUPPO COMPATTO: En podcast av Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik i regi av Sykkelmagasinet. Her sammen med Johannes Staune-Mittet i forbindelse med innspilling i studio.

Boasson-Hagen har ikke vært like flink til å fortelle hva han trenger fra andre lagkamerater, og å knytte relasjoner og bånd til dem over lengre tid.

Da Mark Cavendish kom inn i Dimension Data-laget foran 2016-sesongen, hadde han både med seg Bernhard Eisel, Mark Renshaw og egne sponsoravtaler. Det er vanlig i sykkelsporten, også for langt mindre profilerte ryttere enn Boasson-Hagen, om å kreve å få med seg landsmenn, trenere, massører og liknende inn i laget – men for nordmannens del har det aldri virket å ha noe stor fokus.

Så sent som i år, da Peter Sagan signerte for Total Energies, hadde han samtidig en avtale med rammeprodusent Specialized i baklomma, samt at laget ryddet plass til Michal Bodnar, Daniel Oss og Juraj Sagan.

– Edvald har aldri hatt en hjelper. Han har vært Cavendish sin hjelper oppigjennom. Det er den relasjonen han har, men han har aldri hatt en fast hjelper som har dratt han fram og har samarbeidet med, sier Lindstrøm.

PS: I de første rittene denne sesongen har Boasson-Hagen kjørt inn flere topp 5-plasseringer og sittet godt med i sidevinden. Kan 2022 by på et lite EBH-comeback, likevel?

VM: En fest i sluhet og bedrag

Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Er man først over målstreken, venter det i alle fall stor rikdom på den som vinner VM og kan sykle rundt i regnbuens farger.

Denne uken er syklingen på hjemmebane. Sjeldent er stemningen så elektrisk som den er i sykkelfrelste Belgia, trolig det eneste landet i verden hvor sykling er sport nummer en. Større enn fotball faktisk!

Regbuen ja… Kanskje det fremste fredssymbolet vi har. Men alle som kjenner VM-historien, vet at dette rittet dreier seg om alt annet enn fred. La oss for eksempel spole noen få år tilbake…

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det er oktober 2016, i ørkenbyen Doha. I 40 graders hete legger 199 av verdens beste syklister ut fra start i samlet felt. Seks timer og 257 kilometer seinere er det bare tolv ryttere igjen i front.

En av dem er den norske lagkapteinen, Alexander Kristoff. Han føler seg pigg, og han har et ess i ermet: Landsmannen Edvald Boasson-Hagen sitter også i tetgruppa, og skal hjelpe Kristoff på oppløpet.

500 meter fra mål gjør Kristoff seg klar for spurt. Han aner gullet. Han aner regnbuetrøya. Han aner tittelen ”verdensmester”. Han aner samme legendestatus som Thor Hushovd.

400 meter fra mål ser han innspurten spille seg ut akkurat slik det norske laget har planlagt på forhånd: Edvald skal fungere som «pilot» for Kristoff, sykle foran og lede ham til en perfekt posisjon for den siste spurten mot mål. Ingen andre i tetgruppa har en opptrekker av samme kaliber som ham. Og få han samme monsterspurt som ham etter 26 mil. Det er nå eller aldri.

Tiden er inne for å iverksette gullplanen. Kristoff roper til Edvald. Ingen reaksjon. Kristoff roper igjen. Ingenting. 350 meter til mål. Edvald venter ennå. Kristoff komparative fortrinn er den seige langspurten, nå må ting skje! 300 meter. 250 meter. Og der trår Boasson-Hagen til, reiser seg fra setet og legger alt han har av krefter i hvert pedaltråkk. Overkroppen er over styret, han når maksimal fart.

Men ingenting er lenger som planlagt. Og det er nå det går opp for Alexander Kristoff: Boasson-Hagen hjelper ham ikke. Hagen går for å vinne selv.

VM i landevei handler tilsynelatende om å komme først fra A til B. Men svik, dobbeltspill og forræderi har preget det prestisjefylte verdensmesterskapets snart hundreårige historie. For luftmotstand og tyngdekraft gjør at det ikke er så enkelt som at den sterkeste vinner. For å overvinne naturkreftene trenger man hjelp, det vil si lagkamerater som er villige til å ofre seg, skjerme kapteinen mot vind, hente mat og drikke til ham, innhente konkurrenter, holde farten oppe i feltet.

Den belgiske lagkapteinen Rik Van Looy er en av mange eksempler på storfavoritter som et eller annet sted underveis i rittet plutselig har blitt stående uten sin hjelper. Under VM i belgiske Ronse i 1963 fikk riktignok hjemmepublikummet en belgisk verdensmester, men ikke han de forventet. Først meldte landsmannen Benoni Beheyt at han hadde kramper og ikke kunne hjelpe Van Looy på rittets siste runde. Dernest ble Van Looy holdt i trøya av Beheyt, som vant. Seieren fikk seinere navnet «Forræderiet i Ronse».

Selv om Beheyt ble verdensmester, ødela det karrieren hans. Van Looy og resten av det belgiske laget bannlyste 23-åringen, som la opp fem år seinere.

Til fellesstarten for herrer under VM i Flandern denne helga, stiller sportens største vinnerskaller i tettsittende lycra. Seierherren får bære den stripete regnbuetrøya under alle ritt det kommende året. I tillegg innkasseres lukrative sponsoravtaler og en evig plass i historiebøkene.

Chambery 1989: En utrolig finale der Greg Lemond vinner foran Dimitri Konychev og Sean Kelly.

– VM er kanskje det største man kan vinne.

Tidligere sykkelproff Dag Otto Lauritzen, nå ekspertkommentator og programleder på TV2, hadde i 1990 sjansen til å bli verdensmester. Noen hevder gullet glapp som fordi han hadde feil lagkamerat.

Det hele startet allerede under VM to år tidligere. 100 meter før mål, kolliderte belgieren Claude Criquielion og kanadieren Steve Bauer. Criquielion stupte over sykkelen og inn i et gjerde, mens Bauer mistet balanse og fart. Uten motstand trillet dermed italieneren Maurizio Fondriest noe overrasket i mål som verdensmester.

Etterpå ble Bauer disket for å ha forårsaket kollisjonen, og fratatt sølvmedaljen.

Men det stoppet ikke der: Criquielions advokater hevdet Bauers sykling kom inn under den juridiske definisjon av «overfall», og krevde et millionbeløp av Bauer for tapte inntekter som følge av gullet som glapp.

Det skulle gå åtte år og tre rettsinstanser før dommen falt i Bauers favør.

Men, tilbake til Dag Otto Lauritzen, som bodde i samme gate, var nær venn, fast treningspartner og syklet på samme profflag som Bauer. Som en skjebnens ironi satt Lauritzen i tet under VM i Japan i 1990 – sammen med en av Criquielions nære venner – Dirk De Wolf. Med bare 20 kilometer igjen av rittet, mistet belgieren på mystisk vis balansen og veltet nordmannen over ende. Lauritzens gullhåp endte i grøfta.

Mange trakk umiddelbart parallellen til krasjen som fratok Criquielion seieren, og mente dette var en kjedereaksjon – en ren hevn.

– Noen sa De Wolf veltet med vilje – at det var en takk for sist. Men det nekter jeg å tro. Men å miste den sjansen til å vinne et VM var blytungt, sier Lauritzen.

Lauritzen under VM i Oslo, tre år etter nedturen i Japan.

Hva er det ved VM som provoserer fram illojalitet og forræderi mellom topputøvere på to hjul?

Hele året sykler rytterne for private profflag, med lagkamerater fra ulike land, med sponsorer som betaler lønningene deres. Lojaliteten ligger hos laget – kameratene man trener, bor og konkurrerer med de fleste av alle årets dager.

Også kommer den ene dagen i året da dette fellesskapet opphører. I VM er det landskamp, det er nasjon mot nasjon og plutselig er man på samme lag med ryttere man til vanlig anser som bitre rivaler. Kameratene fra profflaget blir konkurrenter, og de som skal sykle for landet sitt er ikke vant til å samarbeide og gjøre hverandre gode.

VM har selvfølgelig fellestrekk med andre idretter: Norske fotballspillere grisetakler hverandre i kamp for klubblag, men jubler sammen når de spiller med flagget på brystet. Forskjellen er at fotballspillere har så mange døgn sammen på oppdrag for landslaget at det ofte oppstår et reelt fellesskap.

Knudsens kalamiteter

Continue reading «VM: En fest i sluhet og bedrag»

Boka om Edvald og Kristoff: Intervjuet med forfatteren

To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.

Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.

Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.

Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?

Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.

SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?

JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.

SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?

JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!

SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?

JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.

SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?

JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!

SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?

JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.

SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?

JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.

SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?

JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.

SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?

JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.

«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.