Punktet Boasson-Hagen frykter mest

ANTWERPEN (Sykkelmagasinet): Edvald Boasson-Hagen gyver løs på sitt 12. Flandern rundt, søndag. Det er for lengst slutt på tida da rudsbygdingen ikke hadde helt kontroll på løypene som ventet.

I 2020 gikk han på offensiven over Eikenberg med 105 kilometer igjen å sykle. Tanken var å finne en enklere vei inn mot finalen, men ingen ryttere gikk etter ham. Ved en togovergang i Oudenaarde fikk han slippe over, mens hovedfeltet ble stående og vente. Det endte ikke opp med å spille den helt store forskjellen, men da Sykkelmagasinet nevnte episoden for ham i Belgia, lød svaret følgende:

– Den klaffet, den, der. Men vi skal ikke over på det samme stedet i år. Eller, det blir jo den samme togstrekningen, men vi krysser den på et litt annet sted. Jeg får lese litt andre togtabeller, da, fleiper Boasson-Hagen.

Team TotalEnergies var ute og kikket på nettopp den løypeomleggingen ved Oudenaarde tidligere i uka, og kjørte også igjennom en del andre viktige punkter i løypa.

Turgis er blant outsiderne

Det franske klassikermannskapet er robust, og oser av rutine, men er også et par hakk – i hvert fall i følge Boasson-Hagens egen vurdering – under de aller sterkeste lagoppstillingene.

– Jumbo-Visma har kjørt i en egen klasse i noen av rittene. Nå har ikke de med Van Aert i morgen, så det blir litt spennende å se hva slags utfall det får. Det er flere på det laget som går bra. Vi er nok et stykke unna dem, men vi har mye rutine og alder i boksen. Vi må i all hovedsak ha beina og formen. Anthony Turgis er det sterkeste kortet vårt, og så har også Daniel Oss og Maciej Bodnar syklet bra. Niki er sterk, men har ikke vist formen han hadde for noen år tilbake. Vi bli eldre alle mann, og det kommer nye ryttere opp, sier Boasson-Hagen.

Dries van Gestel og Peter Sagan er ute for Jean-René Bernaudeaus mannskap, så det er naturlig å samle seg rundt Turgis. 27-åringen fra Bour-la-Reine har blitt en aldri så liten ekspert på å sikre seg topp 10-plasseringer i de største klassikerne, noe laget virker å være godt fornøyde med.

– Kan Turgis vinne på søndag?

– Jeg håper jo at han skal klare det, men det er mange andre som også har vært sterke. Hvis de aller største favorittene blir sittende og se på hverandre, og så går det en gruppe av gårde litt før den tid, så tror jeg absolutt han kan klare å henge med. Han skal være fornøyd om han klarer nok en topp 10.

Den verste posisjonskampen

Team TotalEnergies samlet seg til den siste gjennomgangen foran De Ronde sent, lørdag kveld. I forkant håpet Boasson-Hagen at det kunne åpne seg en mulighet for ham til å komme seg i forkant, selv om det alltid er vanskelig å få det til i praksis. Hovedstrategien vil uansett være å samle seg rundt Turgis.

GODT DRILLA: Etter 11 utgaver av Flandern rundt, er Edvald Boasson-Hagen godt kjent med det som venter. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

For å være på skuddhold i klassikerne, er posisjoneringen nøkkel. Det vet selvsagt en merittert rytter som Boasson-Hagen. I Flandern rundt er det andre gang passering av Oude Kwaremont og Paterberg som kickstarter det hele, noe som også gjør inngangen til den ikoniske passasjen ekstremt frenetisk.

Det gjør bakken i forkant til et nøkkelpunkt i løypa.

– Posisjonskampen er et lite helsikke på de veiene her. Den aller verste er inn mot Kanarieberg. Der går det så sinnssykt fort på en bred vei, og så kjører man inn på en som er langt smalere. Det er ikke brostein der, men det er så viktig å ha en god posisjon. Det er en drøy kamp, men det gjelder jo for mange av de andre partiene også. Alle vet jo hvor de skal være, og det er i front. Da er alle like ivrige og gærne etter å komme først.

Byttet øl mot drikkeflasker

Sykkelmagasinet fikk lørdag en omvisning inne i bussen til Team TotalEnergies.

Da dukket en hyggelig, gammel mann opp med en fin flaske Duvel (belgisk øl) han lurte på om han kunne bytte inn i en vannflaske.

Boasson-Hagen forsvant sporenstreks inn på bussen og hentet ut et par bidons. Ølflaska satte han igjen til bussjåføren.

– Jeg drikker ikke øl, jeg.

– Men det var en hyggelig gest. Vanligvis spør folk om mer enn bare en vannflaske, og da pleier man ikke å få noe tilbake.

I Flandern kaller man inneværende uke for den hellige uke, og alt kulminerer naturligvis ut i De Ronde.

Etter COVID-19-pandemi og stengte løyper for publikum (med mindre man bodde langs løypa). Denne gangen er har tilskuere tatt Kwaremont tilbake.

– Det er bra å se at det kommer publikum ut i løypene igjen. Det var veldig rolig uten, og mye morsommere med. Det gir litt mer stemning og atmosfære i løypa. Det er gøy at de er tilbake, det må jeg si.

Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo

Som årets første monument signaliserer Milano-Sanremo at sykkelsesongen er i gang for fullt alvor. Den italienske klassikeren med sine nesten 300 km kommer bardus på noen, mens for andre er det sesongens høydepunkt. For den som vinner, har sesongen allerede blitt en ubetinget sukess.

Mot et vakkert bakteppe langs den italienske rivieraen er rittet langt, raskt og fysisk krevende, for ikke å si taktisk komplisert og ofte uforutsigbart. Det kan bli massespurt, bruddseier eller en tapper soloartist som lykkes. Ingen vet på forhånd, og det er magien ved La Classicissima!

Poggio

Poggio di Sanremo – tortur og rulett

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo»

Podcast: Dypdykk i Boasson-Hagens karriere

(Sykkelmagasinet): Fenomenet Edvald Boasson-Hagen sto ikke tilbake for noen da han terroriserte ritt som ENECO Tour, Tour of Britain og Gent-Wevelgem tidlig i karrieren.

I 2009 tok han sin første etappeseier i en Grand Tour i Chiavenna under Giro d’Italia. Rudsbygdingen ble hentet til Team Sky på solid lønn, og gjorde unna det som kanskje var karrierens beste sesonger i 2011 og 2012.

Deretter kom en nedtur. Lønna i Team Sky steg utover 2013 og 2014-sesongen, men de gode resultatene tørket fullstendig opp.

– En ting som er litt trist. Nå har vi kommet til 2012, og vi har egentlig oppsummert de beste sesongene til Boasson-Hagen allerede. 2012 var den siste toppsesongen hans, sier Jarle Fredagsvik i podcasten.

– Og da er han 25 år. Da er det fremdeles opplest og vedtatt at syklister er på sitt beste når de er 30. Vi sitter og tenker: «Å, det er fem år til Edvald er på sitt beste, tenk hva han kommer til å levere». I ettertid tror jeg vi har blitt litt klokere, og vi vet at det ikke er en standard mal som fungerer for alle. Se på Peter Sagan, også: Peaker du så tidlig, så kommer nedturen. Noen peaker senere enn andre og får en fantastisk oppsving. Ta Jakob Fuglsang da. Han var best som 33-, 34-, 35-åring, påpeker Jonas Lindstrøm.

Helseproblemene

I episode #06 av Gruppo Compatto forsøker vi å komme fram til noen grunner til at Boasson-Hagens karriere aldri ble det mange hadde spådd.

Du kan høre hele episoden her:

Med overgangen til Team Sky i 2010 ble han omtalt i samme åndedrag som Eddy Merckx. Når hans eneste triumf i klassikerne, etter både ni forsøk i Paris-Roubaix, 11 i Flandern rundt og 12 i Milano-Sanremo, er seieren fra Gent-Wevelgem som 22-åring, kan vi trygt slå fast at det ikke skulle dreie seg om en ’norsk kannibal’.

En ting som har vært en utfordring for den norske sykkelstjernen har vært helsa. Han slet med mageproblemer alt fra starten av proffkarrieren, og fikk ikke påvist cøliaki før våren 2018. I forkant måtte han også operere bort galleblæren.

– Dette har jeg ikke fra legehold, men det er folk tett på Boasson-Hagen som fremdeles er usikker på hvor mye det hemmer ham, selv om den ble fjernet for snart fire år siden, sier Fredagsvik.

Lederegenskaper og krav til omgivelsene

En annen ting som diskuteres er nordmannens lagvalg og lederegenskaper. Sammenliknet med en rytter som Alexander Kristoff, var Stavanger-mannen som en ’nobody’ å regne.

Etter overgangen til Katusha i 2012, fikk likevel Stavanger-mannen ryttere som Rudiger Selig, Marco Haller, Jacopo Guarnieri, Michael Mørkøv og – etter hvert – også Luca Paolini til å ofre egne sjanser for ham.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GRUPPO COMPATTO: En podcast av Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik i regi av Sykkelmagasinet. Her sammen med Johannes Staune-Mittet i forbindelse med innspilling i studio.

Boasson-Hagen har ikke vært like flink til å fortelle hva han trenger fra andre lagkamerater, og å knytte relasjoner og bånd til dem over lengre tid.

Da Mark Cavendish kom inn i Dimension Data-laget foran 2016-sesongen, hadde han både med seg Bernhard Eisel, Mark Renshaw og egne sponsoravtaler. Det er vanlig i sykkelsporten, også for langt mindre profilerte ryttere enn Boasson-Hagen, om å kreve å få med seg landsmenn, trenere, massører og liknende inn i laget – men for nordmannens del har det aldri virket å ha noe stor fokus.

Så sent som i år, da Peter Sagan signerte for Total Energies, hadde han samtidig en avtale med rammeprodusent Specialized i baklomma, samt at laget ryddet plass til Michal Bodnar, Daniel Oss og Juraj Sagan.

– Edvald har aldri hatt en hjelper. Han har vært Cavendish sin hjelper oppigjennom. Det er den relasjonen han har, men han har aldri hatt en fast hjelper som har dratt han fram og har samarbeidet med, sier Lindstrøm.

PS: I de første rittene denne sesongen har Boasson-Hagen kjørt inn flere topp 5-plasseringer og sittet godt med i sidevinden. Kan 2022 by på et lite EBH-comeback, likevel?

VM: En fest i sluhet og bedrag

Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Er man først over målstreken, venter det i alle fall stor rikdom på den som vinner VM og kan sykle rundt i regnbuens farger.

Denne uken er syklingen på hjemmebane. Sjeldent er stemningen så elektrisk som den er i sykkelfrelste Belgia, trolig det eneste landet i verden hvor sykling er sport nummer en. Større enn fotball faktisk!

Regbuen ja… Kanskje det fremste fredssymbolet vi har. Men alle som kjenner VM-historien, vet at dette rittet dreier seg om alt annet enn fred. La oss for eksempel spole noen få år tilbake…

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det er oktober 2016, i ørkenbyen Doha. I 40 graders hete legger 199 av verdens beste syklister ut fra start i samlet felt. Seks timer og 257 kilometer seinere er det bare tolv ryttere igjen i front.

En av dem er den norske lagkapteinen, Alexander Kristoff. Han føler seg pigg, og han har et ess i ermet: Landsmannen Edvald Boasson-Hagen sitter også i tetgruppa, og skal hjelpe Kristoff på oppløpet.

500 meter fra mål gjør Kristoff seg klar for spurt. Han aner gullet. Han aner regnbuetrøya. Han aner tittelen ”verdensmester”. Han aner samme legendestatus som Thor Hushovd.

400 meter fra mål ser han innspurten spille seg ut akkurat slik det norske laget har planlagt på forhånd: Edvald skal fungere som «pilot» for Kristoff, sykle foran og lede ham til en perfekt posisjon for den siste spurten mot mål. Ingen andre i tetgruppa har en opptrekker av samme kaliber som ham. Og få han samme monsterspurt som ham etter 26 mil. Det er nå eller aldri.

Tiden er inne for å iverksette gullplanen. Kristoff roper til Edvald. Ingen reaksjon. Kristoff roper igjen. Ingenting. 350 meter til mål. Edvald venter ennå. Kristoff komparative fortrinn er den seige langspurten, nå må ting skje! 300 meter. 250 meter. Og der trår Boasson-Hagen til, reiser seg fra setet og legger alt han har av krefter i hvert pedaltråkk. Overkroppen er over styret, han når maksimal fart.

Men ingenting er lenger som planlagt. Og det er nå det går opp for Alexander Kristoff: Boasson-Hagen hjelper ham ikke. Hagen går for å vinne selv.

VM i landevei handler tilsynelatende om å komme først fra A til B. Men svik, dobbeltspill og forræderi har preget det prestisjefylte verdensmesterskapets snart hundreårige historie. For luftmotstand og tyngdekraft gjør at det ikke er så enkelt som at den sterkeste vinner. For å overvinne naturkreftene trenger man hjelp, det vil si lagkamerater som er villige til å ofre seg, skjerme kapteinen mot vind, hente mat og drikke til ham, innhente konkurrenter, holde farten oppe i feltet.

Den belgiske lagkapteinen Rik Van Looy er en av mange eksempler på storfavoritter som et eller annet sted underveis i rittet plutselig har blitt stående uten sin hjelper. Under VM i belgiske Ronse i 1963 fikk riktignok hjemmepublikummet en belgisk verdensmester, men ikke han de forventet. Først meldte landsmannen Benoni Beheyt at han hadde kramper og ikke kunne hjelpe Van Looy på rittets siste runde. Dernest ble Van Looy holdt i trøya av Beheyt, som vant. Seieren fikk seinere navnet «Forræderiet i Ronse».

Selv om Beheyt ble verdensmester, ødela det karrieren hans. Van Looy og resten av det belgiske laget bannlyste 23-åringen, som la opp fem år seinere.

Til fellesstarten for herrer under VM i Flandern denne helga, stiller sportens største vinnerskaller i tettsittende lycra. Seierherren får bære den stripete regnbuetrøya under alle ritt det kommende året. I tillegg innkasseres lukrative sponsoravtaler og en evig plass i historiebøkene.

Chambery 1989: En utrolig finale der Greg Lemond vinner foran Dimitri Konychev og Sean Kelly.

– VM er kanskje det største man kan vinne.

Tidligere sykkelproff Dag Otto Lauritzen, nå ekspertkommentator og programleder på TV2, hadde i 1990 sjansen til å bli verdensmester. Noen hevder gullet glapp som fordi han hadde feil lagkamerat.

Det hele startet allerede under VM to år tidligere. 100 meter før mål, kolliderte belgieren Claude Criquielion og kanadieren Steve Bauer. Criquielion stupte over sykkelen og inn i et gjerde, mens Bauer mistet balanse og fart. Uten motstand trillet dermed italieneren Maurizio Fondriest noe overrasket i mål som verdensmester.

Etterpå ble Bauer disket for å ha forårsaket kollisjonen, og fratatt sølvmedaljen.

Men det stoppet ikke der: Criquielions advokater hevdet Bauers sykling kom inn under den juridiske definisjon av «overfall», og krevde et millionbeløp av Bauer for tapte inntekter som følge av gullet som glapp.

Det skulle gå åtte år og tre rettsinstanser før dommen falt i Bauers favør.

Men, tilbake til Dag Otto Lauritzen, som bodde i samme gate, var nær venn, fast treningspartner og syklet på samme profflag som Bauer. Som en skjebnens ironi satt Lauritzen i tet under VM i Japan i 1990 – sammen med en av Criquielions nære venner – Dirk De Wolf. Med bare 20 kilometer igjen av rittet, mistet belgieren på mystisk vis balansen og veltet nordmannen over ende. Lauritzens gullhåp endte i grøfta.

Mange trakk umiddelbart parallellen til krasjen som fratok Criquielion seieren, og mente dette var en kjedereaksjon – en ren hevn.

– Noen sa De Wolf veltet med vilje – at det var en takk for sist. Men det nekter jeg å tro. Men å miste den sjansen til å vinne et VM var blytungt, sier Lauritzen.

Lauritzen under VM i Oslo, tre år etter nedturen i Japan.

Hva er det ved VM som provoserer fram illojalitet og forræderi mellom topputøvere på to hjul?

Hele året sykler rytterne for private profflag, med lagkamerater fra ulike land, med sponsorer som betaler lønningene deres. Lojaliteten ligger hos laget – kameratene man trener, bor og konkurrerer med de fleste av alle årets dager.

Også kommer den ene dagen i året da dette fellesskapet opphører. I VM er det landskamp, det er nasjon mot nasjon og plutselig er man på samme lag med ryttere man til vanlig anser som bitre rivaler. Kameratene fra profflaget blir konkurrenter, og de som skal sykle for landet sitt er ikke vant til å samarbeide og gjøre hverandre gode.

VM har selvfølgelig fellestrekk med andre idretter: Norske fotballspillere grisetakler hverandre i kamp for klubblag, men jubler sammen når de spiller med flagget på brystet. Forskjellen er at fotballspillere har så mange døgn sammen på oppdrag for landslaget at det ofte oppstår et reelt fellesskap.

Knudsens kalamiteter

Continue reading «VM: En fest i sluhet og bedrag»

Boka om Edvald og Kristoff: Intervjuet med forfatteren

To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.

Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.

Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.

Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?

Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.

SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?

JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.

SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?

JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!

SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?

JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.

SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?

JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!

SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?

JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.

SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?

JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.

SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?

JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.

SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?

JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.

«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.

Arctic Race of Norway 2021: Hushovd tror på fransk eller belgisk seier

Thor Hushovd peker ut Kristoff til storfavoritt på de to første etappene i Arctic Race of Norway, men setter pengene sine på sammenlagtseieren til enten en fransk eller belgisk rytter.

Continue reading «Arctic Race of Norway 2021: Hushovd tror på fransk eller belgisk seier»

Anbefalt lesestoff: TdF-nedtelling

Med Tour de France-starten i Bretagne bare noen korte uker unna, re-publiserer vi fem anbefalte historier til å korte ned ventetiden enda mer.

Botecchia

I 1927 rammes sykkelsporten av tragedie. En stor mester er abrupt gått bort, attpåtil under gåtefulle omstendigheter. Selv den dag i dag er dødsfallet til Ottavio Bottecchia innhyllet i mystikk og politiske konspirasjoner.

Tour de France-mesterens mystiske død

Hushovd

Thor Hushovds 15 år som profesjonell syklist utspilte seg i spenningsfeltet mellom hans egen utrettelige jakt på suksess og de utallige dopingskandalene som ga yrket hans et dårlig rykte. En stor dose talent, viljestyrke og mental standhaftighet ble hans vei gjennom stormen.

Hushovd gjennom stormen

EBH

Sammen med Edvald Boasson Hagen kaster vi et tilbakeblikk på rudsbygdingens oppturer og nedturer i Tour de France.

Eddy på Tour: Fra temmet bjellesau til gjenoppstått villdyr

Izoard

Endelig dristet Tour de France seg med målgang på den nakne giganten.

Col d’Izoard: På toppen av Touren

Bernal

Egan Bernal ble den yngste vinneren av Tour de France på over et århundre, og den første colombianeren til å komme hjem med den gule trøya til et land der sykling og samfunn henger tett sammen.

Egan Bernal: Colombia slår tilbake

Det store intervjuet: Birger Hungerholdt

Foregangsfigur, arrangør, lageier og manager. Etter 45 år i brudd for norsk sykkelsport, skal Birger Hungerholdt nå prioritere seg selv.

Hjemme kan han ta med seg kaffekoppen ut i hagen og fremdeles ta småbåtlivet ute på Steinsfjorden nærmere i øyesyn, men det er som med båter som alt annet man holder kjært i livet: Man er nødt til å ta godt vare på det.

På vei inn i pensjonisttilværelsen fant Birger Hungerholdt ut at båtholdet ble for tidkrevende. Han solgte den alt i fjor. Det er bare ett av mange grep han har tatt når hverdagen til en mann som trygt kan kalles kaptein for norsk sykkelsport siden midten av 70-tallet, skal gjøres enklere.

Som en ørn fokuserer han det skarpe blikket sitt utover mot horisonten, og myser utover mens sola er i ferd med å bryte igjennom skylaget. Til venstre, på den andre siden av fjorden, bærer veien videre ut mot Åsa. Mot høyre stanser blikket opp ved den frodige Braksøya, men dras så videre opp mot søkket i terrenget overfor ærverdige Sundvolden Hotell.

«Der ligger Krokkleiva. Oppe der det retter seg ut igjen hadde vi målgang for Klatrekongen tidligere i år,» sier han og peker til fotografen.

Birger Hungerholdt

’Biss’ som han kalles av barnebarna, har blitt gammel nå. Fjeset er værbitt, og det tegner seg alvorlige rynker i ansiktet hans. Som alltid er hans fokus retta mot forover, men som liten gutt vokste han opp på Hungerholdt gård nede på Steinsletta. En vanlig gardbrukerfamilie, sier han selv. Barna samlet seg for å duellere i ’Olympiske leker’ midt på sommeren hvert år, og også ungene fra villastrøket han selv bor i nå, ble invitert ned til gårdstunet for å konkurrere i spydkast, kulestøt og andre konkurranser.

Far hans var ekte holeværing, og han fant etter hvert tonen med ei jente fra Trøndelag. Passende nok skal det hele ha foregått på Sundvolden hotell, og slik utviklet familien Hungerholdt seg videre.

Sundvolden står sentralt på det området også?

«Der har vi hatt alle store slag gjennom tidende. Senest 70-årslaget mitt. I veldig beskjedne former da, i disse tider.»

Kjærlighet for Ringerike

Panoramalandskapet vi ser utover nå, har vært selve livsnerven på Ringerike. Hungerholdt gård var opprinnelig en gammel skysstasjon. I gamle dager rodde man over fra Svangstrand i Sylling og var innom her før man reiste videre nordover mot Hallingdal. Veien over Sollihøgda, slik vi kjenner den i dag, var ikke bygget. I stedet var det Kongeveien over Krokskogen som gjaldt, en trasé som i dag er populært terreng for mange syklister. Dette er den gamle hovedveien til Bergen. Fra Johnsrud i Lommedalen sykler man over Krokskogen til Krokkleiva i løpet av 18 kilometer.

Da lille Birger vokste opp kjørte de opp til Krokkleiva med hest for å hente tømmer. Det var ikke innlagt vann på gården, så det henta man i stedet rett fra fjorden. Det er langt fra de tider og komforten i baderommet han pusset opp i Solbergs vei under den første nedstengninga av samfunnet i år.

Oppveksten på Ringerike og landskapet han står og skuer utover nå, har preget ham. Da han selv stiftet familie, etter å ha tilbrakt noen år både på Jessheim og på distriktshøgskolen i Volda, ville han tilbake hit.

Som leder av Ringerike Sykkelklubb har han med nærmiljøet som kulisser, skapt sykkelløp som kretser rundt de lokale fjordene med start- og målgang ved nettopp Sundvolden Hotell og Krokkleiva. Den bratte kleiva strekker seg halvannen kilometer fra Krokskogen på toppen, og ned mot Tyrifjordens bredd. Omtrent midt i ligger kilden ”Vanninga” som verken går tørr eller fryser til is om vinteren. Overfor ligger ”Løkkepotten”. Det sies at om du treffer med enten tre steiner eller tre snøballer i den, kan man ønske seg noe.

I 2020 kunne man gjerne ønske seg at COVID-19-viruset slapp grepet om samfunnet vårt, og sluttet å vri safta ut av deler av næringslivet, sluttet å få arbeidsplasser til å forvitre og stanset opp det meste vi forbinder med aktivitet og sosial forpleining i hverdagen vår. Hungerholdt er ikke en mann som drives av lokale sagn eller ønsketenkning. Han forholder seg til livets realiteter, hardt arbeid og er mer opptatt av hva morgendagen vil bringe, enn å leve på gårsdagens meritter.

For Interspons er det ugjenkallelig for sent. Det finnes ikke den snøball eller stein i verden som vil kunne blåse liv i selskapet han startet opp sammen med Ole Brokhaug høsten 2002. Nedturen startet da en gullkantet avtale om å selge reklamespots på radio P4 forsvant for noen år tilbake.

«Det er mange som tror vi bare har drevet med sponsing av sykkelsport,» sier Hungerholdt «men de tar feil. Vi hadde en kjempeavtale som ga oss gode inntekter og som gjorde at vi kunne bygge opp sykkellaget som den gang het Maxbo-Bianchi.»

Avtalen gjorde at selskapet hadde en stabil inntekt med en gang. I hovedsponsorat til Maxbo fikk de radio-spot’er for nesten hele beløpet det kostet å sponse laget med.

En ny smell for selskapet kom etter VM i Bergen for tre år siden. Interspons endte opp med å slå Bergen 2017 AS konkurs, men så likevel ikke noe til pengene. Det endte opp med et tap på rundt to millioner kroner. Den dag i dag mener han det var feil å legge arrangementet til Vestlandet.

«Sportslig ble det helt fantastisk. Det ble jo en folkefest. Samtidig var det veldig tungt å selge det inn. Interessen fra norsk næringsliv for å gå inn i et såpass ukjent arrangement i Bergen, det satt langt inne. Det gjorde det vanskelig å selge sponsoravtaler, selv om vi fikk til noen fine. De som hadde ansvar for å selge VIP-billetter, lyktes ikke med det.»

I forkant var det heftige dueller mellom hele syv vertskapssteder for å få lov til å holde arrangementet. Interspons var aktive som rådgivere for å legge mesterskapet til Skedsmo kommune. Rundløypa skulle legges til Lillestrøm, Gjelleråsen, Nittedal og Skedsmokorset, mens målgang skulle legges til den 1740 meter lange flystripa ved Kjeller. ’Kremmeren fra Røyse’ mente det nok hadde vært en smal sak å omsette de VIP-pakkene, men forbundet stilte seg bak budet til bergenserne i stedet.

«I min verden var det en tabbe,» sier Hungerholdt.

Hvor burde mesterskapet ha blitt lagt?

«Det burde ha vært i mer sentrale strøk av landet hvor det hadde vært lettere å få store bedrifter til å gå inn og kjøpe sponsorpakker. Å legge det til Bergen gjorde det mye vanskeligere. For markedsføringa av byen og Vestlandet var det sikkert flott, men det var svært lite utenlandske turister som reiste dit. Det som redda det utad var folkefesten og det flotte været som var i Bergen. Sportslig var det helt topp. Så kan du si at det er ikke vanskelig å lage en flott fest, hvis du ikke har tenkt å betale for det. Uavhengig av det, så mener jeg det hadde vært mye bedre å ha det på Østlandet.»

I veikanten

På starten av 70-tallet var han medlem av Sagene IF Sykkel. Det var en klubb han synes var ’jævlig dårlig organisert’.

Sammen med noen kompiser bestemte han seg for å dra i gang en sykkelklubb i hjemtraktene i stedet. At unge Hungerholdt skulle fatte interesse for sykkelsporten var et resultat av den magiske tiltrekningskraften et ritt kan ha på unge mennesker når hovedfeltet først suser forbi. Slik de som har vokst opp i traktene i dag har blitt bortskjemt av at Tour of Norway eller Ringerike Grand Prix suser forbi i gatene de har brukt som skolevei i alle år, slik hadde også Birger det selv som liten guttunge på Røyse.

Den gangen dreide det seg om Tyrifjorden rundt. Som liten pjokk befant han seg midt i traseen, da feltet tok Steinsletta i bruk på vei rundt Steinsfjorden. Etter hvert som han ble litt større, satte han seg på sykkelen selv og spurtet bort til Viksbakken for å se rytterne passere.

En dag var han på vei ut mot Garntangen for å kjøpe seg en iskrem, iført olabukser, joggesko og med et søtsug som måtte slukkes. Vel ute ved det som nå er et velkjent gatekjøkken for alle som benytter seg av E16 i retning Hønefoss og videre utover i vårt ganske land, støtte han på en gjeng syklister iført treningstøy fra Jevnaker IF.

«Jeg kjente dem ikke da, men den ene var Willie Juul-Pedersen. Jeg endte opp med bare å henge meg på dem. De skulle sykle til Sollihøgda, og den eneste gutten som fulgte med Willie opp bakken: Det var meg. I joggesko og olabukse. Da vi kjørte tilbake skulle de sette meg av for siste gang opp Viksbakken. Førstemann på toppen, var han i olabukser.»

Birger var da 16 år, og på realskolen ble han bedre kjent med Juul Pedersen, etter hvert som fast inventar på landslaget i mange år. Juul Pedersen dro med seg tre NM-titler på landeveien og mottok kongepokalen. Fram til noen år tilbake herjet han fremdeles i klassen 60-65 år i ritt som Birken og Grenserittet. Mot slutten av 60-tallet fantes det ikke noen lokal sykkelklubb på Ringerike, så Hungerholdt ble med kompisen over til Jevnaker i stedet.

Røyse-mannen var en bra temporytter, og vant mange ritt ved at han rett og slett kjørte konkurrentene av bakhjulet. Som 29-åring gjorde en kneskade sitt til at han avsluttet sykkelkarrieren. Da hadde han blant annet kjørt rundt i Milk Race (forløper til Tour of Britain) og Rheinland-Pfalz som amatør.

Internasjonal sykkelsport så naturlig nok helt annerledes ut på denne tida, enn den sporten vi kjenner i dag. De største rittene, hadde gjerne en klasse for proffer og en for amatører, og strakk seg over 11 etapper.

«På den tida der, var proffmiljøet lite. Jeg kjørte disse rittene flere ganger, mot mange som ble store proffer etterpå. Vi kjørte også mye mot østeuropeere. De fikk ikke lov til å bli proffe før langt ut i min karriere. Så noen av de beste amatørene var fullt på høyde med proffene. De var gode,» reflekterer Hungerholdt.

Propaganda

Som 25-åring flyttet han tilbake til hjemtraktene. Sammen med noen kamerater stiftet han Ringerike Sykkelklubb, og nå ballet det virkelig på seg.

Det skulle vise seg at sykling og sponsorater var noe han virkelig hadde nese for. Hungerholdt tok den tunge veien innom små- og mellomstore bedrifter i Hønefoss, for å høre om de hadde noen premier til overs for et gateritt han ønsket å arrangere i sentrumsbildet.

De kalte det for ’propaganda-ritt’ på den tida. Målet var å skape mer blest rundt sykkelsporten i nærmiljøet. Det ble ei fiskesnelle her og et kaffekrus der til premier. Men så møtte han en fyr som var mange år forut for sin tid.

Per Morten Hanssen hadde tidligere holdt på som boksepromotør. I 1971 åpnet han Fossen Restaurant, som på få år ble stamsted for mange av de lokale. Han ønsket mer blest rundt restauranten sin, og spurte Hungerholdt rett ut: Hva vil det koste å få navnet på rittet?

Herr Hanssen var altså mange år forut for sin tid. En ung leder av Ringerike SK ble litt paff over forespørselen, men de ble litt slutt enig om 5000 kroner i årlig godtgjørelse og i tillegg fikk de en avtale om at han skulle dekke et eventuelt underskudd. Slik ble Fossen Grand Prix født.

«Mange trodde navnet kom fra fossefallet i Hønefoss, men det var altså fra restauranten,» humrer Hungerholdt i dag.

Da som nå var han en sentral skikkelse i norsk sykkelsport, og dermed fikk han mesteparten av norgeselite til å innta sentrum av Hønefoss for å gjøre opp om seieren under Fossen Grand Prix. Det første året var det Tom Martin Biseth som vant rittet.

Året etter – i 1976 – ble Bernt Johansson invitert. Svensken hadde akkurat rukket å bli olympisk mester i Montréal.

«Johansson dukket opp, han. Og året etter ringte Tord Filipsson og hørte om ikke han også kunne sykle. De to ble verdensmestere i lagtempo sammen. De fikk noen skarve kroner i reisepenger for å dukke opp.»

Fossen Grand Prix ble holdt som et gateritt fram til 1979. Da ble det til Fossen tredagers i stedet.

Det startet med det tradisjonelle gaterittet på fredag. Lørdag var satt av til landeveisritt ut til Jessheim. Deretter var det temporitt fra den gamle flyterminalen på Gardermoen og inn til Jessheim sentrum på kvelden, før det ble retur til Hønefoss og noen sentrum i runder av byen på søndag. I 1990 vokste det seg enda større med fem etapper og seksmannslag til starten i sentrum av Hønefoss.

Ess i ermet

Suksessen på Ringerike begynte å gi seg utslag til at nye dører åpnet seg. På 80-tallet ble han hentet inn som sponsoransvarlig under Rikstotorittet i Tønsberg, under ledelse av Bjørn Erik Tuv, Magne Orre og Per-Kristian Eriksen.

Rittet var populært, og hadde ikke ukjente Francesco Moser som vinner i oppstartsåret. Da rittet gikk inn i 1985 hadde også Dag Erik Pedersen og Henk Lubberding fått oppleve å vinne etapperittet.

Hungerholdt var sponsoransvarlig i alle de tre åra, før Interspons så dagens lys året etter:

«Høsten 1986 gjorde mange tilfeldigheter til at jeg startet opp Interspons,» erindrer Hungerholdt «Da jobbet jeg i et reklamebyrå som het Lund & Lommer, og sammen med dem startet vi opp selskapet som også hadde skiforbundet inne på eiersiden. Jeg hadde noen sponsoropplegg for dem, noe som gjorde at jeg ble kjent med enda flere folk i den rette bransjen.

På vei ut av jappetida skulle så symbiosen mellom norsk idrett og næringsliv skyves opp i himmelen. Ved kongressen til Den internasjonale olympiske komité i Seoul den 15. september i 1988, ble det nemlig kunngjort at de 17. olympiske vinterleker ble tildelt Lillehammer. Med rettighetene til Norges skiforbund i jakkefôret, skjønte Hungerholdt fort at her satt han på en skikkelig gullbarre.

«Vi laget OL-seminar for næringslivet på Lillehammer med 450 næringslivsledere fra hele Norge. Det var nok til stor irritasjon for Sponsorservice. Jeg fikk invitert lederen for Norges Olympiske komité dit, og han holdt foredrag. Det gjorde også Peter Rønningen som da var OL-direktør på Lillehammer. Sponsorservice følte seg helt forbigått.»

Vinteren etter kom et tilbud fra Sponsorservice om å kjøpe opp Interspons. De aktet nemlig å sikre seg rettighetene til alle de store særforbundene. Erik Håker gikk over til selskapet som prosjektleder og Hungerholdt ble tatt inn i varmen som markedsdirektør. Etter fusjoneringen av de to selskapene ble Interspons lagt helt dødt, inntil Hungerholdt og kompanjongen Ole Brokhaug tok steget ut Sponsorservice i august 2002, og registrerte selskapet på nytt. Året etter gikk for øvrig Sponsorservice konkurs, og nå var det i all hovedsak golf de to business-partnerne så for seg at de skulle leve av.

I alle årene som passerte i denne perioden, holdt han fremdeles i tømmene for Ringerike Grand Prix. Fossen Restaurant stengte ned i 1994, og året i forveien fikk han inn Ringerikes Blad som ny hovedsponsor.

Rittet har holdt hodet over vannet hvert eneste år siden 1975 med 1988 og 2020 som de to eneste unntakene. I mai 2011 ble avleggeren til noe enda større sådd. Da ble det splitter nye etapperittet Tour of Norway rullet ut med 175 kilometer mellom byene Tønsberg og Larvik. Målgangen hadde oppløp i den berømte bøkeskogen ved Farris-kilden, og Jesper Dahlström vant etappen. Wilco Kelderman vant rittet sammenlagt.

Kampen for tilværelsen

Den kanskje aller beste utgaven av Tour of Norway, munnet ut med helnorsk på podiet i 2019. Da vant Kristoffer Halvorsen den avgjørende etappen med målgang ved fossen i sentrum av Hønefoss, mens Alexander Kristoff snappet sammenlagtseieren foran samme mann.

Rittets høye beskytter, og flerfoldige vinner av det, Edvald Boasson Hagen forsøkte en langspurt mot slutten, men kompletterte uansett podiet. Det var Tour of Norway-festival på Hønefoss den helga, med strålende solskinn, grillmat, konsert med Åge og Sambandet og utallige utslagsboder fra det lokale næringslivet i nærheten av bybrua.

«Vi laget OL-seminar for næringslivet på Lillehammer med 450 næringslivsledere fra hele Norge. Det var nok til stor irritasjon for Sponsorservice.»

De visste det ikke da, men den 9.-utgaven av Tour of Norway blir stående igjen som den siste med Birger Hungerholdt ved roret.

I stedet for å bli hyllet som et arrangement bygd opp av driftige folk og som noe som hele veien bidro til utviklinga av norsk sykkelsport, munnet arbeidet med 2.HC-rittet ut i knallhardt race for å holde de økonomiske hjula i gang. I 2013 dukket det ASO-styrte etapperittet Arctic Race of Norway opp i Nord-Norge, og Regjeringen har sammen med fylkeskommunene i regionen bladd opp flerfoldige millioner for å skape sårt tiltrengt aktivitet til en landsdel som også har et helt unikt potensial for turistnæringa.

De siste årene har Tour of Norway også opplevd å falle midt imellom to stoler, etter at Kulturdepartementet har gått i bresjen for at Ladies Tour of Norway skal særbehandles for å rette opp kjønnsforskjellene innafor sykkelsporten.

Det er vel og bra det, men det gjør det ikke enklere å drifte et sykkelløp med innslag fra noen av verdens største profflag årlig. I forsøket på å blidgjøre de som deler ut statlige midler til idrettsarrangementer, begynte man først å samarbeide med miljøet som står bak Tour des Fjords, og i høst også ved å opptre samlet med Ladies Tour of Norway i dialogen med myndighetene. I 2020 var det likevel ingen vei utenom å avlyse også det rittet.

«Jeg tenker at noe av det beste dere har gjort er kunnskapen dere har bygget opp og at prosjektene står igjen som noe som er varig for norsk sykkelsport, mens man vet lite om hva som skjer dersom ASO en dag trekker seg ut av Arctic Race. Er du enig i det?» spør vi.

«Det er ikke noe jeg har tenkt på mens det har stått på,» innrømmer Hungerholdt «men når man reflekterer over det i ettertid, så er det sant det du sier. Vi har vært med å bygge opp sykkelsporten på et mer profesjonelt nivå. Det er mange som har lært av oss, og vi har lært mye av denne prosessen selv også. Arctic Race er et flott sykkelritt det, men de etterlater seg ikke noe særlig kompetanse i nord. Nøkkelpersonene i organisasjonen kommer fra ASO og bevilgningene kommer fra det offentlige, så det blir nok tøffe tak hvis de trekker seg ut. Det vil nok også bli vanskelig å sikre seg deltakelsen uten at ASO trekker i trådene. Det er mange lag som kommer opp dit i håp om å få et wild card til rittene ASO arrangerer ellers. Det er mekanismene i det. Men det har vært moro så lenge det har vært. Varer det ikke lenger en dag, er det ingen å skamme seg over det,» sier han.

Dype støvler

St. Hans-aften i 1998 inntok Oslos innbyggere Karl Johan i hopetall og danset samba nedover gatene. Den kvelden befant Birger Hungerholdt seg på et mørkt, mørkt sted. Tidligere den dagen hadde han nemlig blitt oppringt av legen og fått beskjed om at han hadde fått prostata-kreft. Det slo et dypt hull i rustninga han alltid har båret.

«Jeg vil ikke ha noe dommedag og noen nekrolog-prega sak, altså. Du kan skrive at jeg har slitt i en del år,» sier han alvorlig og setter fram en bestemt mine i spiseseksjonen på kjøkkenet.

Er det noe jeg har lært gjennom et tiårig arbeidsforhold med denne mannen, er det at du skal være forsiktig med å tråkke ham på tærne. Kampen mot sykdommen har han kjempet med hele seg i over 20 år siden. Det har vært både opp- og nedturer.

Et av hans viktigste våpen er å holde seg i god form. Det forklarer han flankert å pulverkaffe, lefser og små, sjokoladekjeks. I kjelleren har han innredet trimrom og dagen i forveien har han tilbakelagt to mil på rulleski mellom regnbygene. I et tilbygg på garasjen har han innredet et kontor med sykkelmotiver på veggene. Her står blant annet en prototype av ’King of Norway’-trofeet procycling.no delte ut i 2014.

Innerst i garasjen henger det aller helligste. Det visste også ubudne gjester som slo inn vinduet der og stakk av med hans Pinarello Dogma Sky Edition.

«Hadde ingen sluttet hos oss, hadde vi hatt verdens beste lag hvis vi hadde hatt økonomien til det.»

Da ledelsen i Team Sky fikk beskjed om at han syklet rundt på en Bianchi-sykkel etter tyveriet, sendte de like greit reservesykkelen Gianni Moscon benyttet under en kort periode under 2018-utgaven av Paris-Roubaix. Det er en sykkel som ikke befinner seg på det åpne markedet, men som er verdt godt og vel 120 000 kroner.

Det sier litt om standingen han har fått i Sky-systemet etter å ha levert fra seg ryttere som Lars Petter Nordhaug, Edvald Boasson Hagen og Kristoffer Halvorsen til satsinga.

Hungerholdt har også etterlatt seg dype støvler å fylle på toppen av norsk sykkelsport. I dag virker det som at Uno-X Pro Cyclings inntreden på sykkelsportens nest øverste nivå, alt har visket bort mye av det Joker-laget har utrettet. Hardhausen er uten forvarsel beredt på å helle kaldt vann i årene til de med selektiv hukommelse.

«Hvor langt syntes du Uno-X Pro Cycling har kommet målt opp mot Joker på det beste?» spør vi.

«Det er vel på et sånt midt på treet-Joker-lag gjennom tidende.»

«Å ja?»

«Hadde ingen sluttet hos oss, hadde vi hatt verdens beste lag hvis vi hadde hatt økonomien til det, med alle de som har kjørt for oss. Med Edvald og Alex i spissen, Lars Petter Nordhaug og Gabba. Ser man tilbake på 2016-utgaven av Joker Byggtorget. Det tror jeg var den aller beste årgangen basert på resultatene og antall UCI-seirer. Da vant Doffen i Doha og Truls Korsæth taua rundt på gjengen der nede med to tidligere Joker-ryttere helt i spissen. Det tror jeg var den beste utgaven. Men det har også svingt litt. Det har vært mye bra.»

«Det jeg synes er mest morsomt, det er jo Ringerike Grand Prix og at det kommer opp lokale gutter fra bygda som vi kjenner.»

Han tapte til slutt kampen om den norske sykkeltronen. Likevel virker han ikke bitter av den grunn. Etter Jens Haugland og Vegar Kulsets brede inntog i norsk sykkel blant annet som generalsponsor for Tour of Norway i 2013, har de hatt en tett dialog med Hungerholdt og ’Broken’ på Høvik.

En kort periode ble det også snakket om at Joker-laget skulle tre inn som kontinentalsatsinga i deres portefølje, men initiativet ble ikke satt ut i live.

«Det må de få gjøre som de vil,» sier sykkel-nestoren «Det kunne ha vært en løsning, men de har andre tanker om hvordan prosjektet skulle bygges opp videre. Vi har hatt et godt og åpent forhold til Uno-X hele veien, så det er ingen bad feelings.

Han forteller dog at han inntil én uke før det ble offisielt at Joker Fuel of Norway ville stanse opp etter inneværende sesong, var ’tett på sikker’ på at satsinga skulle fortsette. Det forsinkede årsregnskapet for 2019 avdekket så en moms-smell som i stedet snudde tommelen ned til hele prosjektet.

I bunnen hadde de en avtale med dagligvarekjeden Joker ut 2021, og hadde alt holdt positive samtaler med Fuel of Norway og Blink Hus. De mørke skyene som har tårnet seg opp i sykkelsporten denne sesongen, så ikke ut til å bevege seg videre med det første, så da ble rytterne informert om at de sto uten et tilbud foran den kommende sesongen.

«I ettertid så burde vi selvsagt fanget opp det med momsen før, men det gjorde vi ikke. Nå handlet det mer om vi skulle ta sjansen. Skulle vi påføre kreditorene enda større tap? Eller skulle vi ta det som det er nå. Da valgte vi å gjøre sånn vi har gjort det.»

«Det er du som rydder pulten her og. Skulle du ønske at det sto andre parat til å steppe inn for å bære prosjektet videre?»

«Det hadde vært det beste for alle parter. Spesielt når vi hadde Joker-avtalen i bunn. På konti-nivået har man kun ettårige avtaler. Grunnen til det er at man ikke får lisens for mer enn ett år av gangen, og kan derfor ikke inngå lengre kontrakter. Gutta ble varslet i sommer om at det kunne se stygt ut. Alle hadde åpning for at de kunne gjøre hva de ville, og det ble sagt på en ordentlig måte. Vi hadde mange nye, unge gutter, så det er jo kjedelig at det skjer. Da vi så at også 21-sesongen ville bli så vanskelig som den antakelig blir, så er det ikke lett å tenke seg at nye sponsorer vil satse millioner på det laget som kanskje bare kjører småløp eller ikke kjører i det hele tatt. Det gjør også litt med drivkrafta for å få inn noen nye når du vet at du tett oppunder lurer dem. Det er sammensatt.»

Morgendagen

Han begynner å bli litt sliten nå, Birger. Han kikker ned på klokka på mobilen.

«10 minutter,» skriver han til kona som lurer på når det er trygt å vise seg på hjemmebane igjen.

Jeg spør han om hvilket av prosjektene han står bak han er mest stolt over.

«Jeg tenker mer på hva jeg skal gjøre i morra, jeg.»

«Du er litt ferdig med det når det hele er over?»

«Ja, jeg er for så vidt det. Det jeg synes er mest morsomt, det er jo Ringerike Grand Prix og at det kommer opp lokale gutter fra bygda som vi kjenner. Det er det som er moro. Jeg har blitt kjent med masse flott ungdom som jeg følger med. Jeg synes det har vært morsomt, men jeg er ikke en sånn som ser på prosjektene i ettertid og gjør opp status. Det har heller ikke vært noe solo-opplegg. Jeg går ikke rundt og slår meg på brystet fordi vi har hatt Tour of Norway eller Tour of Norway for Kids.»

Vår tilmålte tid med den viktigste personen i norsk sykkelsport siden midten av 70-tallet ebber ut. Idet vi står i hagen og prater litt sammen, lar jeg blikket mitt vandre oppover mot Krokkleiva igjen.

«Husker du når det hang fast en paraglider der oppe, rett i før starten av GP Sundvolden,» spør vi.

«For oss i bygda er det mer underholdning. Om det ikke skjer én gang i uka, så skjer det i hvert fall titt og ofte.»

«Husker du hva du sa da du så ham der oppe?»

«Nei.»

«’Nå henger han jo der oppe, så da får han ikke gjort noe gærent, da!’»

«Nei, det er helt riktig det. Hvis en hangglider lander i et tre, så er han jo redda for å si det sånn. Det er hvis han går i bakken at det ender opp med problemer.»

Boasson Hagen klar for fransk lag

Edvald Boasson Hagen er klar for det franske nivå to-laget Total Direct Energie, melder TV 2.

Boasson Hagen har denne sesongen vært på utgående kontrakt med Team NTT og var nær etappeseier i Tour de France. Nordmannen har syklet for det sørafrikanske laget i seks sesonger.

Nederlandske medier meldte tirsdag at Boasson Hagen er klar for Total Direct Energie, noe han bekrefter overfor  TV 2.

– Det blir spennende. Jeg gleder meg til nye utfordringer. Jeg tror jeg overrasker mange med dette valget, sier Boasson Hagen.

I det franske laget vil han få selskap av meritterte ryttere som Niki Terpstra, Pierre Latour og Alexis Vuillermoz.

Til tross for at Total Direct Energie er et nivå to-lag, er det franske laget fast inventar i Tour de France og de største klassikerne.

Riis tror NTT-prosjektet legges ned

Den danske sykkelprofilen Bjarne Riis sår tvil rundt framtiden til NTT-laget, som fristilte alle sine ryttere for en måned siden.

Riis har denne sesongen fungert som sportssjef for det sørafrikanske laget, og han skulle egentlig også inn på eiersiden, men det skjedde aldri.

Laget har ikke klart å finne en ny hovedsponsor, og dermed kan det se ut til at laget ikke får fornyet verdenstour-lisens.

– Slik det ser ut akkurat nå, er det ikke et lag med meg ved roret neste år. Sånn er situasjonen. Vi har ikke en sponsor på hånden akkurat nå, og det begynner å bli sent, så det ser ikke bra ut, sier Riis til avisen Ekstra Bladet.

Edvald Boasson Hagen var tilknyttet det sørafrikanske laget fra 2015, men i slutten av september fikk han og resten av rytterne beskjed om at kontraktene deres er terminert.

Den norske sykkelveteranen er senere blitt koblet til det britiske storlaget Ineos, som han tidligere syklet for da laget het Team Sky.

Også Rasmus Fossum Tiller syklet for NTT fram til årets sesong.