Boka om Edvald og Kristoff: Intervjuet med forfatteren

To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.

Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.

Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.

Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?

Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.

SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?

JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.

SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?

JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!

SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?

JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.

SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?

JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!

SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?

JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.

SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?

JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.

SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?

JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.

SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?

JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.

«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.

Arctic Race of Norway 2021: Hushovd tror på fransk eller belgisk seier

Thor Hushovd peker ut Kristoff til storfavoritt på de to første etappene i Arctic Race of Norway, men setter pengene sine på sammenlagtseieren til enten en fransk eller belgisk rytter.

Continue reading «Arctic Race of Norway 2021: Hushovd tror på fransk eller belgisk seier»

Anbefalt lesestoff: TdF-nedtelling

Med Tour de France-starten i Bretagne bare noen korte uker unna, re-publiserer vi fem anbefalte historier til å korte ned ventetiden enda mer.

Botecchia

I 1927 rammes sykkelsporten av tragedie. En stor mester er abrupt gått bort, attpåtil under gåtefulle omstendigheter. Selv den dag i dag er dødsfallet til Ottavio Bottecchia innhyllet i mystikk og politiske konspirasjoner.

Tour de France-mesterens mystiske død

Hushovd

Thor Hushovds 15 år som profesjonell syklist utspilte seg i spenningsfeltet mellom hans egen utrettelige jakt på suksess og de utallige dopingskandalene som ga yrket hans et dårlig rykte. En stor dose talent, viljestyrke og mental standhaftighet ble hans vei gjennom stormen.

Hushovd gjennom stormen

EBH

Sammen med Edvald Boasson Hagen kaster vi et tilbakeblikk på rudsbygdingens oppturer og nedturer i Tour de France.

Eddy på Tour: Fra temmet bjellesau til gjenoppstått villdyr

Izoard

Endelig dristet Tour de France seg med målgang på den nakne giganten.

Col d’Izoard: På toppen av Touren

Bernal

Egan Bernal ble den yngste vinneren av Tour de France på over et århundre, og den første colombianeren til å komme hjem med den gule trøya til et land der sykling og samfunn henger tett sammen.

Egan Bernal: Colombia slår tilbake

Det store intervjuet: Birger Hungerholdt

Foregangsfigur, arrangør, lageier og manager. Etter 45 år i brudd for norsk sykkelsport, skal Birger Hungerholdt nå prioritere seg selv.

Hjemme kan han ta med seg kaffekoppen ut i hagen og fremdeles ta småbåtlivet ute på Steinsfjorden nærmere i øyesyn, men det er som med båter som alt annet man holder kjært i livet: Man er nødt til å ta godt vare på det.

På vei inn i pensjonisttilværelsen fant Birger Hungerholdt ut at båtholdet ble for tidkrevende. Han solgte den alt i fjor. Det er bare ett av mange grep han har tatt når hverdagen til en mann som trygt kan kalles kaptein for norsk sykkelsport siden midten av 70-tallet, skal gjøres enklere.

Som en ørn fokuserer han det skarpe blikket sitt utover mot horisonten, og myser utover mens sola er i ferd med å bryte igjennom skylaget. Til venstre, på den andre siden av fjorden, bærer veien videre ut mot Åsa. Mot høyre stanser blikket opp ved den frodige Braksøya, men dras så videre opp mot søkket i terrenget overfor ærverdige Sundvolden Hotell.

«Der ligger Krokkleiva. Oppe der det retter seg ut igjen hadde vi målgang for Klatrekongen tidligere i år,» sier han og peker til fotografen.

Birger Hungerholdt

’Biss’ som han kalles av barnebarna, har blitt gammel nå. Fjeset er værbitt, og det tegner seg alvorlige rynker i ansiktet hans. Som alltid er hans fokus retta mot forover, men som liten gutt vokste han opp på Hungerholdt gård nede på Steinsletta. En vanlig gardbrukerfamilie, sier han selv. Barna samlet seg for å duellere i ’Olympiske leker’ midt på sommeren hvert år, og også ungene fra villastrøket han selv bor i nå, ble invitert ned til gårdstunet for å konkurrere i spydkast, kulestøt og andre konkurranser.

Far hans var ekte holeværing, og han fant etter hvert tonen med ei jente fra Trøndelag. Passende nok skal det hele ha foregått på Sundvolden hotell, og slik utviklet familien Hungerholdt seg videre.

Sundvolden står sentralt på det området også?

«Der har vi hatt alle store slag gjennom tidende. Senest 70-årslaget mitt. I veldig beskjedne former da, i disse tider.»

Kjærlighet for Ringerike

Panoramalandskapet vi ser utover nå, har vært selve livsnerven på Ringerike. Hungerholdt gård var opprinnelig en gammel skysstasjon. I gamle dager rodde man over fra Svangstrand i Sylling og var innom her før man reiste videre nordover mot Hallingdal. Veien over Sollihøgda, slik vi kjenner den i dag, var ikke bygget. I stedet var det Kongeveien over Krokskogen som gjaldt, en trasé som i dag er populært terreng for mange syklister. Dette er den gamle hovedveien til Bergen. Fra Johnsrud i Lommedalen sykler man over Krokskogen til Krokkleiva i løpet av 18 kilometer.

Da lille Birger vokste opp kjørte de opp til Krokkleiva med hest for å hente tømmer. Det var ikke innlagt vann på gården, så det henta man i stedet rett fra fjorden. Det er langt fra de tider og komforten i baderommet han pusset opp i Solbergs vei under den første nedstengninga av samfunnet i år.

Oppveksten på Ringerike og landskapet han står og skuer utover nå, har preget ham. Da han selv stiftet familie, etter å ha tilbrakt noen år både på Jessheim og på distriktshøgskolen i Volda, ville han tilbake hit.

Som leder av Ringerike Sykkelklubb har han med nærmiljøet som kulisser, skapt sykkelløp som kretser rundt de lokale fjordene med start- og målgang ved nettopp Sundvolden Hotell og Krokkleiva. Den bratte kleiva strekker seg halvannen kilometer fra Krokskogen på toppen, og ned mot Tyrifjordens bredd. Omtrent midt i ligger kilden ”Vanninga” som verken går tørr eller fryser til is om vinteren. Overfor ligger ”Løkkepotten”. Det sies at om du treffer med enten tre steiner eller tre snøballer i den, kan man ønske seg noe.

I 2020 kunne man gjerne ønske seg at COVID-19-viruset slapp grepet om samfunnet vårt, og sluttet å vri safta ut av deler av næringslivet, sluttet å få arbeidsplasser til å forvitre og stanset opp det meste vi forbinder med aktivitet og sosial forpleining i hverdagen vår. Hungerholdt er ikke en mann som drives av lokale sagn eller ønsketenkning. Han forholder seg til livets realiteter, hardt arbeid og er mer opptatt av hva morgendagen vil bringe, enn å leve på gårsdagens meritter.

For Interspons er det ugjenkallelig for sent. Det finnes ikke den snøball eller stein i verden som vil kunne blåse liv i selskapet han startet opp sammen med Ole Brokhaug høsten 2002. Nedturen startet da en gullkantet avtale om å selge reklamespots på radio P4 forsvant for noen år tilbake.

«Det er mange som tror vi bare har drevet med sponsing av sykkelsport,» sier Hungerholdt «men de tar feil. Vi hadde en kjempeavtale som ga oss gode inntekter og som gjorde at vi kunne bygge opp sykkellaget som den gang het Maxbo-Bianchi.»

Avtalen gjorde at selskapet hadde en stabil inntekt med en gang. I hovedsponsorat til Maxbo fikk de radio-spot’er for nesten hele beløpet det kostet å sponse laget med.

En ny smell for selskapet kom etter VM i Bergen for tre år siden. Interspons endte opp med å slå Bergen 2017 AS konkurs, men så likevel ikke noe til pengene. Det endte opp med et tap på rundt to millioner kroner. Den dag i dag mener han det var feil å legge arrangementet til Vestlandet.

«Sportslig ble det helt fantastisk. Det ble jo en folkefest. Samtidig var det veldig tungt å selge det inn. Interessen fra norsk næringsliv for å gå inn i et såpass ukjent arrangement i Bergen, det satt langt inne. Det gjorde det vanskelig å selge sponsoravtaler, selv om vi fikk til noen fine. De som hadde ansvar for å selge VIP-billetter, lyktes ikke med det.»

I forkant var det heftige dueller mellom hele syv vertskapssteder for å få lov til å holde arrangementet. Interspons var aktive som rådgivere for å legge mesterskapet til Skedsmo kommune. Rundløypa skulle legges til Lillestrøm, Gjelleråsen, Nittedal og Skedsmokorset, mens målgang skulle legges til den 1740 meter lange flystripa ved Kjeller. ’Kremmeren fra Røyse’ mente det nok hadde vært en smal sak å omsette de VIP-pakkene, men forbundet stilte seg bak budet til bergenserne i stedet.

«I min verden var det en tabbe,» sier Hungerholdt.

Hvor burde mesterskapet ha blitt lagt?

«Det burde ha vært i mer sentrale strøk av landet hvor det hadde vært lettere å få store bedrifter til å gå inn og kjøpe sponsorpakker. Å legge det til Bergen gjorde det mye vanskeligere. For markedsføringa av byen og Vestlandet var det sikkert flott, men det var svært lite utenlandske turister som reiste dit. Det som redda det utad var folkefesten og det flotte været som var i Bergen. Sportslig var det helt topp. Så kan du si at det er ikke vanskelig å lage en flott fest, hvis du ikke har tenkt å betale for det. Uavhengig av det, så mener jeg det hadde vært mye bedre å ha det på Østlandet.»

I veikanten

På starten av 70-tallet var han medlem av Sagene IF Sykkel. Det var en klubb han synes var ’jævlig dårlig organisert’.

Sammen med noen kompiser bestemte han seg for å dra i gang en sykkelklubb i hjemtraktene i stedet. At unge Hungerholdt skulle fatte interesse for sykkelsporten var et resultat av den magiske tiltrekningskraften et ritt kan ha på unge mennesker når hovedfeltet først suser forbi. Slik de som har vokst opp i traktene i dag har blitt bortskjemt av at Tour of Norway eller Ringerike Grand Prix suser forbi i gatene de har brukt som skolevei i alle år, slik hadde også Birger det selv som liten guttunge på Røyse.

Den gangen dreide det seg om Tyrifjorden rundt. Som liten pjokk befant han seg midt i traseen, da feltet tok Steinsletta i bruk på vei rundt Steinsfjorden. Etter hvert som han ble litt større, satte han seg på sykkelen selv og spurtet bort til Viksbakken for å se rytterne passere.

En dag var han på vei ut mot Garntangen for å kjøpe seg en iskrem, iført olabukser, joggesko og med et søtsug som måtte slukkes. Vel ute ved det som nå er et velkjent gatekjøkken for alle som benytter seg av E16 i retning Hønefoss og videre utover i vårt ganske land, støtte han på en gjeng syklister iført treningstøy fra Jevnaker IF.

«Jeg kjente dem ikke da, men den ene var Willie Juul-Pedersen. Jeg endte opp med bare å henge meg på dem. De skulle sykle til Sollihøgda, og den eneste gutten som fulgte med Willie opp bakken: Det var meg. I joggesko og olabukse. Da vi kjørte tilbake skulle de sette meg av for siste gang opp Viksbakken. Førstemann på toppen, var han i olabukser.»

Birger var da 16 år, og på realskolen ble han bedre kjent med Juul Pedersen, etter hvert som fast inventar på landslaget i mange år. Juul Pedersen dro med seg tre NM-titler på landeveien og mottok kongepokalen. Fram til noen år tilbake herjet han fremdeles i klassen 60-65 år i ritt som Birken og Grenserittet. Mot slutten av 60-tallet fantes det ikke noen lokal sykkelklubb på Ringerike, så Hungerholdt ble med kompisen over til Jevnaker i stedet.

Røyse-mannen var en bra temporytter, og vant mange ritt ved at han rett og slett kjørte konkurrentene av bakhjulet. Som 29-åring gjorde en kneskade sitt til at han avsluttet sykkelkarrieren. Da hadde han blant annet kjørt rundt i Milk Race (forløper til Tour of Britain) og Rheinland-Pfalz som amatør.

Internasjonal sykkelsport så naturlig nok helt annerledes ut på denne tida, enn den sporten vi kjenner i dag. De største rittene, hadde gjerne en klasse for proffer og en for amatører, og strakk seg over 11 etapper.

«På den tida der, var proffmiljøet lite. Jeg kjørte disse rittene flere ganger, mot mange som ble store proffer etterpå. Vi kjørte også mye mot østeuropeere. De fikk ikke lov til å bli proffe før langt ut i min karriere. Så noen av de beste amatørene var fullt på høyde med proffene. De var gode,» reflekterer Hungerholdt.

Propaganda

Som 25-åring flyttet han tilbake til hjemtraktene. Sammen med noen kamerater stiftet han Ringerike Sykkelklubb, og nå ballet det virkelig på seg.

Det skulle vise seg at sykling og sponsorater var noe han virkelig hadde nese for. Hungerholdt tok den tunge veien innom små- og mellomstore bedrifter i Hønefoss, for å høre om de hadde noen premier til overs for et gateritt han ønsket å arrangere i sentrumsbildet.

De kalte det for ’propaganda-ritt’ på den tida. Målet var å skape mer blest rundt sykkelsporten i nærmiljøet. Det ble ei fiskesnelle her og et kaffekrus der til premier. Men så møtte han en fyr som var mange år forut for sin tid.

Per Morten Hanssen hadde tidligere holdt på som boksepromotør. I 1971 åpnet han Fossen Restaurant, som på få år ble stamsted for mange av de lokale. Han ønsket mer blest rundt restauranten sin, og spurte Hungerholdt rett ut: Hva vil det koste å få navnet på rittet?

Herr Hanssen var altså mange år forut for sin tid. En ung leder av Ringerike SK ble litt paff over forespørselen, men de ble litt slutt enig om 5000 kroner i årlig godtgjørelse og i tillegg fikk de en avtale om at han skulle dekke et eventuelt underskudd. Slik ble Fossen Grand Prix født.

«Mange trodde navnet kom fra fossefallet i Hønefoss, men det var altså fra restauranten,» humrer Hungerholdt i dag.

Da som nå var han en sentral skikkelse i norsk sykkelsport, og dermed fikk han mesteparten av norgeselite til å innta sentrum av Hønefoss for å gjøre opp om seieren under Fossen Grand Prix. Det første året var det Tom Martin Biseth som vant rittet.

Året etter – i 1976 – ble Bernt Johansson invitert. Svensken hadde akkurat rukket å bli olympisk mester i Montréal.

«Johansson dukket opp, han. Og året etter ringte Tord Filipsson og hørte om ikke han også kunne sykle. De to ble verdensmestere i lagtempo sammen. De fikk noen skarve kroner i reisepenger for å dukke opp.»

Fossen Grand Prix ble holdt som et gateritt fram til 1979. Da ble det til Fossen tredagers i stedet.

Det startet med det tradisjonelle gaterittet på fredag. Lørdag var satt av til landeveisritt ut til Jessheim. Deretter var det temporitt fra den gamle flyterminalen på Gardermoen og inn til Jessheim sentrum på kvelden, før det ble retur til Hønefoss og noen sentrum i runder av byen på søndag. I 1990 vokste det seg enda større med fem etapper og seksmannslag til starten i sentrum av Hønefoss.

Ess i ermet

Suksessen på Ringerike begynte å gi seg utslag til at nye dører åpnet seg. På 80-tallet ble han hentet inn som sponsoransvarlig under Rikstotorittet i Tønsberg, under ledelse av Bjørn Erik Tuv, Magne Orre og Per-Kristian Eriksen.

Rittet var populært, og hadde ikke ukjente Francesco Moser som vinner i oppstartsåret. Da rittet gikk inn i 1985 hadde også Dag Erik Pedersen og Henk Lubberding fått oppleve å vinne etapperittet.

Hungerholdt var sponsoransvarlig i alle de tre åra, før Interspons så dagens lys året etter:

«Høsten 1986 gjorde mange tilfeldigheter til at jeg startet opp Interspons,» erindrer Hungerholdt «Da jobbet jeg i et reklamebyrå som het Lund & Lommer, og sammen med dem startet vi opp selskapet som også hadde skiforbundet inne på eiersiden. Jeg hadde noen sponsoropplegg for dem, noe som gjorde at jeg ble kjent med enda flere folk i den rette bransjen.

På vei ut av jappetida skulle så symbiosen mellom norsk idrett og næringsliv skyves opp i himmelen. Ved kongressen til Den internasjonale olympiske komité i Seoul den 15. september i 1988, ble det nemlig kunngjort at de 17. olympiske vinterleker ble tildelt Lillehammer. Med rettighetene til Norges skiforbund i jakkefôret, skjønte Hungerholdt fort at her satt han på en skikkelig gullbarre.

«Vi laget OL-seminar for næringslivet på Lillehammer med 450 næringslivsledere fra hele Norge. Det var nok til stor irritasjon for Sponsorservice. Jeg fikk invitert lederen for Norges Olympiske komité dit, og han holdt foredrag. Det gjorde også Peter Rønningen som da var OL-direktør på Lillehammer. Sponsorservice følte seg helt forbigått.»

Vinteren etter kom et tilbud fra Sponsorservice om å kjøpe opp Interspons. De aktet nemlig å sikre seg rettighetene til alle de store særforbundene. Erik Håker gikk over til selskapet som prosjektleder og Hungerholdt ble tatt inn i varmen som markedsdirektør. Etter fusjoneringen av de to selskapene ble Interspons lagt helt dødt, inntil Hungerholdt og kompanjongen Ole Brokhaug tok steget ut Sponsorservice i august 2002, og registrerte selskapet på nytt. Året etter gikk for øvrig Sponsorservice konkurs, og nå var det i all hovedsak golf de to business-partnerne så for seg at de skulle leve av.

I alle årene som passerte i denne perioden, holdt han fremdeles i tømmene for Ringerike Grand Prix. Fossen Restaurant stengte ned i 1994, og året i forveien fikk han inn Ringerikes Blad som ny hovedsponsor.

Rittet har holdt hodet over vannet hvert eneste år siden 1975 med 1988 og 2020 som de to eneste unntakene. I mai 2011 ble avleggeren til noe enda større sådd. Da ble det splitter nye etapperittet Tour of Norway rullet ut med 175 kilometer mellom byene Tønsberg og Larvik. Målgangen hadde oppløp i den berømte bøkeskogen ved Farris-kilden, og Jesper Dahlström vant etappen. Wilco Kelderman vant rittet sammenlagt.

Kampen for tilværelsen

Den kanskje aller beste utgaven av Tour of Norway, munnet ut med helnorsk på podiet i 2019. Da vant Kristoffer Halvorsen den avgjørende etappen med målgang ved fossen i sentrum av Hønefoss, mens Alexander Kristoff snappet sammenlagtseieren foran samme mann.

Rittets høye beskytter, og flerfoldige vinner av det, Edvald Boasson Hagen forsøkte en langspurt mot slutten, men kompletterte uansett podiet. Det var Tour of Norway-festival på Hønefoss den helga, med strålende solskinn, grillmat, konsert med Åge og Sambandet og utallige utslagsboder fra det lokale næringslivet i nærheten av bybrua.

«Vi laget OL-seminar for næringslivet på Lillehammer med 450 næringslivsledere fra hele Norge. Det var nok til stor irritasjon for Sponsorservice.»

De visste det ikke da, men den 9.-utgaven av Tour of Norway blir stående igjen som den siste med Birger Hungerholdt ved roret.

I stedet for å bli hyllet som et arrangement bygd opp av driftige folk og som noe som hele veien bidro til utviklinga av norsk sykkelsport, munnet arbeidet med 2.HC-rittet ut i knallhardt race for å holde de økonomiske hjula i gang. I 2013 dukket det ASO-styrte etapperittet Arctic Race of Norway opp i Nord-Norge, og Regjeringen har sammen med fylkeskommunene i regionen bladd opp flerfoldige millioner for å skape sårt tiltrengt aktivitet til en landsdel som også har et helt unikt potensial for turistnæringa.

De siste årene har Tour of Norway også opplevd å falle midt imellom to stoler, etter at Kulturdepartementet har gått i bresjen for at Ladies Tour of Norway skal særbehandles for å rette opp kjønnsforskjellene innafor sykkelsporten.

Det er vel og bra det, men det gjør det ikke enklere å drifte et sykkelløp med innslag fra noen av verdens største profflag årlig. I forsøket på å blidgjøre de som deler ut statlige midler til idrettsarrangementer, begynte man først å samarbeide med miljøet som står bak Tour des Fjords, og i høst også ved å opptre samlet med Ladies Tour of Norway i dialogen med myndighetene. I 2020 var det likevel ingen vei utenom å avlyse også det rittet.

«Jeg tenker at noe av det beste dere har gjort er kunnskapen dere har bygget opp og at prosjektene står igjen som noe som er varig for norsk sykkelsport, mens man vet lite om hva som skjer dersom ASO en dag trekker seg ut av Arctic Race. Er du enig i det?» spør vi.

«Det er ikke noe jeg har tenkt på mens det har stått på,» innrømmer Hungerholdt «men når man reflekterer over det i ettertid, så er det sant det du sier. Vi har vært med å bygge opp sykkelsporten på et mer profesjonelt nivå. Det er mange som har lært av oss, og vi har lært mye av denne prosessen selv også. Arctic Race er et flott sykkelritt det, men de etterlater seg ikke noe særlig kompetanse i nord. Nøkkelpersonene i organisasjonen kommer fra ASO og bevilgningene kommer fra det offentlige, så det blir nok tøffe tak hvis de trekker seg ut. Det vil nok også bli vanskelig å sikre seg deltakelsen uten at ASO trekker i trådene. Det er mange lag som kommer opp dit i håp om å få et wild card til rittene ASO arrangerer ellers. Det er mekanismene i det. Men det har vært moro så lenge det har vært. Varer det ikke lenger en dag, er det ingen å skamme seg over det,» sier han.

Dype støvler

St. Hans-aften i 1998 inntok Oslos innbyggere Karl Johan i hopetall og danset samba nedover gatene. Den kvelden befant Birger Hungerholdt seg på et mørkt, mørkt sted. Tidligere den dagen hadde han nemlig blitt oppringt av legen og fått beskjed om at han hadde fått prostata-kreft. Det slo et dypt hull i rustninga han alltid har båret.

«Jeg vil ikke ha noe dommedag og noen nekrolog-prega sak, altså. Du kan skrive at jeg har slitt i en del år,» sier han alvorlig og setter fram en bestemt mine i spiseseksjonen på kjøkkenet.

Er det noe jeg har lært gjennom et tiårig arbeidsforhold med denne mannen, er det at du skal være forsiktig med å tråkke ham på tærne. Kampen mot sykdommen har han kjempet med hele seg i over 20 år siden. Det har vært både opp- og nedturer.

Et av hans viktigste våpen er å holde seg i god form. Det forklarer han flankert å pulverkaffe, lefser og små, sjokoladekjeks. I kjelleren har han innredet trimrom og dagen i forveien har han tilbakelagt to mil på rulleski mellom regnbygene. I et tilbygg på garasjen har han innredet et kontor med sykkelmotiver på veggene. Her står blant annet en prototype av ’King of Norway’-trofeet procycling.no delte ut i 2014.

Innerst i garasjen henger det aller helligste. Det visste også ubudne gjester som slo inn vinduet der og stakk av med hans Pinarello Dogma Sky Edition.

«Hadde ingen sluttet hos oss, hadde vi hatt verdens beste lag hvis vi hadde hatt økonomien til det.»

Da ledelsen i Team Sky fikk beskjed om at han syklet rundt på en Bianchi-sykkel etter tyveriet, sendte de like greit reservesykkelen Gianni Moscon benyttet under en kort periode under 2018-utgaven av Paris-Roubaix. Det er en sykkel som ikke befinner seg på det åpne markedet, men som er verdt godt og vel 120 000 kroner.

Det sier litt om standingen han har fått i Sky-systemet etter å ha levert fra seg ryttere som Lars Petter Nordhaug, Edvald Boasson Hagen og Kristoffer Halvorsen til satsinga.

Hungerholdt har også etterlatt seg dype støvler å fylle på toppen av norsk sykkelsport. I dag virker det som at Uno-X Pro Cyclings inntreden på sykkelsportens nest øverste nivå, alt har visket bort mye av det Joker-laget har utrettet. Hardhausen er uten forvarsel beredt på å helle kaldt vann i årene til de med selektiv hukommelse.

«Hvor langt syntes du Uno-X Pro Cycling har kommet målt opp mot Joker på det beste?» spør vi.

«Det er vel på et sånt midt på treet-Joker-lag gjennom tidende.»

«Å ja?»

«Hadde ingen sluttet hos oss, hadde vi hatt verdens beste lag hvis vi hadde hatt økonomien til det, med alle de som har kjørt for oss. Med Edvald og Alex i spissen, Lars Petter Nordhaug og Gabba. Ser man tilbake på 2016-utgaven av Joker Byggtorget. Det tror jeg var den aller beste årgangen basert på resultatene og antall UCI-seirer. Da vant Doffen i Doha og Truls Korsæth taua rundt på gjengen der nede med to tidligere Joker-ryttere helt i spissen. Det tror jeg var den beste utgaven. Men det har også svingt litt. Det har vært mye bra.»

«Det jeg synes er mest morsomt, det er jo Ringerike Grand Prix og at det kommer opp lokale gutter fra bygda som vi kjenner.»

Han tapte til slutt kampen om den norske sykkeltronen. Likevel virker han ikke bitter av den grunn. Etter Jens Haugland og Vegar Kulsets brede inntog i norsk sykkel blant annet som generalsponsor for Tour of Norway i 2013, har de hatt en tett dialog med Hungerholdt og ’Broken’ på Høvik.

En kort periode ble det også snakket om at Joker-laget skulle tre inn som kontinentalsatsinga i deres portefølje, men initiativet ble ikke satt ut i live.

«Det må de få gjøre som de vil,» sier sykkel-nestoren «Det kunne ha vært en løsning, men de har andre tanker om hvordan prosjektet skulle bygges opp videre. Vi har hatt et godt og åpent forhold til Uno-X hele veien, så det er ingen bad feelings.

Han forteller dog at han inntil én uke før det ble offisielt at Joker Fuel of Norway ville stanse opp etter inneværende sesong, var ’tett på sikker’ på at satsinga skulle fortsette. Det forsinkede årsregnskapet for 2019 avdekket så en moms-smell som i stedet snudde tommelen ned til hele prosjektet.

I bunnen hadde de en avtale med dagligvarekjeden Joker ut 2021, og hadde alt holdt positive samtaler med Fuel of Norway og Blink Hus. De mørke skyene som har tårnet seg opp i sykkelsporten denne sesongen, så ikke ut til å bevege seg videre med det første, så da ble rytterne informert om at de sto uten et tilbud foran den kommende sesongen.

«I ettertid så burde vi selvsagt fanget opp det med momsen før, men det gjorde vi ikke. Nå handlet det mer om vi skulle ta sjansen. Skulle vi påføre kreditorene enda større tap? Eller skulle vi ta det som det er nå. Da valgte vi å gjøre sånn vi har gjort det.»

«Det er du som rydder pulten her og. Skulle du ønske at det sto andre parat til å steppe inn for å bære prosjektet videre?»

«Det hadde vært det beste for alle parter. Spesielt når vi hadde Joker-avtalen i bunn. På konti-nivået har man kun ettårige avtaler. Grunnen til det er at man ikke får lisens for mer enn ett år av gangen, og kan derfor ikke inngå lengre kontrakter. Gutta ble varslet i sommer om at det kunne se stygt ut. Alle hadde åpning for at de kunne gjøre hva de ville, og det ble sagt på en ordentlig måte. Vi hadde mange nye, unge gutter, så det er jo kjedelig at det skjer. Da vi så at også 21-sesongen ville bli så vanskelig som den antakelig blir, så er det ikke lett å tenke seg at nye sponsorer vil satse millioner på det laget som kanskje bare kjører småløp eller ikke kjører i det hele tatt. Det gjør også litt med drivkrafta for å få inn noen nye når du vet at du tett oppunder lurer dem. Det er sammensatt.»

Morgendagen

Han begynner å bli litt sliten nå, Birger. Han kikker ned på klokka på mobilen.

«10 minutter,» skriver han til kona som lurer på når det er trygt å vise seg på hjemmebane igjen.

Jeg spør han om hvilket av prosjektene han står bak han er mest stolt over.

«Jeg tenker mer på hva jeg skal gjøre i morra, jeg.»

«Du er litt ferdig med det når det hele er over?»

«Ja, jeg er for så vidt det. Det jeg synes er mest morsomt, det er jo Ringerike Grand Prix og at det kommer opp lokale gutter fra bygda som vi kjenner. Det er det som er moro. Jeg har blitt kjent med masse flott ungdom som jeg følger med. Jeg synes det har vært morsomt, men jeg er ikke en sånn som ser på prosjektene i ettertid og gjør opp status. Det har heller ikke vært noe solo-opplegg. Jeg går ikke rundt og slår meg på brystet fordi vi har hatt Tour of Norway eller Tour of Norway for Kids.»

Vår tilmålte tid med den viktigste personen i norsk sykkelsport siden midten av 70-tallet ebber ut. Idet vi står i hagen og prater litt sammen, lar jeg blikket mitt vandre oppover mot Krokkleiva igjen.

«Husker du når det hang fast en paraglider der oppe, rett i før starten av GP Sundvolden,» spør vi.

«For oss i bygda er det mer underholdning. Om det ikke skjer én gang i uka, så skjer det i hvert fall titt og ofte.»

«Husker du hva du sa da du så ham der oppe?»

«Nei.»

«’Nå henger han jo der oppe, så da får han ikke gjort noe gærent, da!’»

«Nei, det er helt riktig det. Hvis en hangglider lander i et tre, så er han jo redda for å si det sånn. Det er hvis han går i bakken at det ender opp med problemer.»

Boasson Hagen klar for fransk lag

Edvald Boasson Hagen er klar for det franske nivå to-laget Total Direct Energie, melder TV 2.

Boasson Hagen har denne sesongen vært på utgående kontrakt med Team NTT og var nær etappeseier i Tour de France. Nordmannen har syklet for det sørafrikanske laget i seks sesonger.

Nederlandske medier meldte tirsdag at Boasson Hagen er klar for Total Direct Energie, noe han bekrefter overfor  TV 2.

– Det blir spennende. Jeg gleder meg til nye utfordringer. Jeg tror jeg overrasker mange med dette valget, sier Boasson Hagen.

I det franske laget vil han få selskap av meritterte ryttere som Niki Terpstra, Pierre Latour og Alexis Vuillermoz.

Til tross for at Total Direct Energie er et nivå to-lag, er det franske laget fast inventar i Tour de France og de største klassikerne.

Riis tror NTT-prosjektet legges ned

Den danske sykkelprofilen Bjarne Riis sår tvil rundt framtiden til NTT-laget, som fristilte alle sine ryttere for en måned siden.

Riis har denne sesongen fungert som sportssjef for det sørafrikanske laget, og han skulle egentlig også inn på eiersiden, men det skjedde aldri.

Laget har ikke klart å finne en ny hovedsponsor, og dermed kan det se ut til at laget ikke får fornyet verdenstour-lisens.

– Slik det ser ut akkurat nå, er det ikke et lag med meg ved roret neste år. Sånn er situasjonen. Vi har ikke en sponsor på hånden akkurat nå, og det begynner å bli sent, så det ser ikke bra ut, sier Riis til avisen Ekstra Bladet.

Edvald Boasson Hagen var tilknyttet det sørafrikanske laget fra 2015, men i slutten av september fikk han og resten av rytterne beskjed om at kontraktene deres er terminert.

Den norske sykkelveteranen er senere blitt koblet til det britiske storlaget Ineos, som han tidligere syklet for da laget het Team Sky.

Også Rasmus Fossum Tiller syklet for NTT fram til årets sesong.

Boasson Hagen om munnbindrefsen: – Får håpe folk er friske

Edvald Boasson Hagen (33) tror årets Tour de France-sirkus kommer seg til Paris til tross for at en rekke ryttere har rettet skarp kritikk mot munnbindmangel.

TV-bilder har vist at tilskuerne kommer tett opp til utøverne også under denne utgaven av touren, og det er slett ikke alle som bruker munnbind. Det mener mange er kritikkverdig.

De er redd det kan ende med at noen av dem blir smittet av en person med covid-19-viruset i seg.

– Det er ikke så mye vi får gjort, men det er synd at ikke alle respekterer anbefalingen om bruk av munnbind. Jeg får håpe at de som møter opp er friske, sa Boasson Hagen til NTB under rittets hviledag mandag.

NTT-proffen ønsker ikke å være for streng med publikum heller.

– Det er lenge siden det har vært sykkelløp, og jeg skjønner at folk er lystne på å komme å heie. Det er bra at interessen for sporten er høy, men jeg håper at det ikke bidrar til å øke smitten. Vi ønsker ikke å være bidragsytere til det, og jeg håper og tror at vi skal være i stand til å komme oss til Paris.

Testet

I likhet med resten av de gjenstående rytterne i årets Tour de France-utgave, ble Boasson Hagen testet for covid-19-viruset på mandagens hviledag.

– Jeg har hatt en avslappende dag, fått tatt covid-19-testen og syklet en liten tur. Da er det bare å nyte dagen og slappe av videre, sa 33-åringen.

Han forteller om likheter og ulikheter om en sammenligner årets tour med fjorårets.

– Det er ganske annerledes samtidig som det er mye nytt. Vi sykler og konkurrerer stort sett på samme måte som tidligere. Det er strenge regler med tanke på avstander og bruk av ansiktsmasker, men selve sykkelløpet er likt. Det er mindre presse og mindre oppstyr, og det er for så vidt dumt. Men det er bra at vi får gjennomført rittet, at det i det hele tatt er mulig. Vi får bare håpe at det ikke utvikler seg noen problemer. Vi vil ikke ha noen smittespredning.

Bitter

Den norske sykkelveteranen var nær seieren under fredagens sjuende etappe. Han ble kun slått av belgieren Wout van Aert.

– Det var ergerlig å bli slått på mållinja, men jeg må være fornøyd med å være med til slutten, og det var heller ingen dårlig mann jeg ble slått av. Han er ekstremt sterk. Det er alltid bittert å tape på dette viset, men det er lite å få gjort noe med. Jeg må jobbe på videre og forsøke å få en seier i løpet av touren. Det er det som er målet.

– Har du sett deg ut noen etappe?

– Det kan være flere muligheter i uken som kommer. Det kan være snakk om både brudd og en eventuell spurt. I neste uke blir det tøffere med mange fjelletapper.

Alt tyder på at Boasson Hagen får spurtsjanser i dagene som kommer. NTT-lagets sterkeste mann i avslutningene, italienske Giacomo Nizzolo, brøt Tour de France nylig.

– Hvem vinner årets Tour de France?

– Jeg tipper Primoz Roglic. Han virker veldig solid og har et sterkt lag rundt seg.

Nizzolo bryter Tour de France: Kan åpne opp for Boasson Hagen-seirer

Den italienske spurteren Giacomo Nizzolo måtte bryte Tour de France på lørdagens etappe. Det kan bety seiersmuligheter for Edvald Boasson Hagen.

Nizzolo var den som skulle sikre etappeseirer for Bjarne Riis’ NTT-lag i årets Tour de France. Italieneren kom til storrittet med masse selvtillit etter å ha vunnet det italienske mesterskapet og EM i baneløp.

Men spurteren fikk det ikke til å stemme i Touren. Etter skuffende resultater så langt, måtte han bryte underveis på lørdagens åttende etappe på grunn av kneproblemer.

Det danske nyhetsbyrået Ritzau skriver at Bjarne Riis dermed må sette sin lit til Edvald Boasson Hagen, Michael Valgren og Roman Kreuziger dersom laget og Riis skal få en etappeseier i årets Tour.

Boasson Hagen viste fredag at han fortsatt kan være med, også i spurter, da han ble nummer to da et redusert hovedfelt gjorde opp om seieren på den sjuende etappen.

Boasson Hagen i brudd da Lutsenko triumferte i Touren

Edvald Boasson Hagen satt i brudd store deler av dagen, men seieren på den 6. etappen i Tour de France gikk til bruddkamerat Alexej Lutsenko.

27 år gamle Lutsenko gikk solo fra det som var igjen av utbrytergruppen med snaut 17 kilometer igjen av den 191 kilometer lange etappen fra Le Teil til Mont Aigoual.

Bak jaget spanjolen Jesús Herrada, men Cofidis-rytteren fikk aldri kontakt med den klatresterke Astana-profilen i front opp den siste stigningen. Dermed kom Lutsenko alene til mål og kunne juble for karrierens første etappeseier i Tour de France.

Herrada var til slutt slått med 55 sekunder. Hovedfeltet med de største sammenlagtfavorittene kom til mål snaut tre minutter bak Lutsenko. Offensiv Boasson Hagen

Edvald Boasson Hagen var del av utbrytergruppen som stakk fra hovedfeltet tidlig på etappen, men den norske sykkelprofilen fikk trøbbel da terrenget ble mer utfordrende mot slutten. Han fikk således ikke med utfallet av etappen å gjøre.

Det gjorde heller ikke noen av de øvrige nordmennene i feltet.

– Det var bra trykk på flatene, og da gikk det ganske bra. Det var god medvind, så det gikk fort. Deretter gikk det egentlig omtrent som forventet. Da vi kom inn i bakkene, hadde jeg ikke troen på at vi skulle holde unna, og jeg hadde heller ikke beina til å være med, sa Boasson Hagen til TV 2 etter målgang. 

– Jeg hadde ikke troen på at det skulle bli etappeseier, men hvem vet. Vi kunne kanskje fått enda større luke på slutten, og da kunne det blitt et bra resultat. Men slik ble det ikke, tilføyde han.

Rudsbygdingen krysset målstreken på 77.-plass vel 18 minutter bak teten.

Første seier i 2020

Den belgiske veteranen Greg Van Avermaet satt også i bruddet og la lenge et lite press på sammenlagtleder Adam Yates i kampen om ledertrøya, men van Avermaet fikk det i likhet med flere andre tøft mot slutten.

Franskmannen Julian Alaphilippe mistet ledertrøya på dramatisk vis onsdag da han ble ilagt tidsstraff for å ha mottatt drikke fra eget støtteapparat for tett på målgang. Torsdag angrep han fra hovedfeltet på de siste hundre meterne i håp om vinne noen sekunder tilbake, men ledelsen til Yates var aldri i fare.

Dermed starter den sterke briten i Mitchelton-Scott-laget også fredagens etappe i gult.

Ingen av trøyene skiftet eier som følge av torsdagens etappe.

Boasson Hagen var først over den innlagte spurten og sikret seg 20 poeng i poengkonkurransen. Den ledes av Sam Bennett med 129 poeng. Alexander Kristoff er nummer tre med 93. 

Torsdagens seier var Alexej Lutsenkos første siden seieren i 2019-utgaven av sykkellegenden Marcio Pantanis minneløp. Han vant blant annet også fjorårets utgave av Arctic Race of Norway.

Tour de France torsdag, verdenstouren (12 av 24):6. etappe (kupert), 191 km Le Teil – Mont Aigoual:

1) Alexej Lutsenko, Kasakhstan (Astana) 4.32.34, 2) Jesús Herrada, Spania (Cofidis) 0.55 min. bak, 3) Greg Van Avermaet, Belgia (CCC) 2.15, 4) Neilson Powless, USA (EF Pro) 2.17, 5) Julian Alaphilippe, Frankrike (Deceuninck-Quickstep) 2.52, 6) Bauke Mollema, Nederland (Trek) 2.53, 7) Michal Kwiatkowski, Polen (Ineos) samme tid, 8) Egan Bernal, Colombia (Ineos) s.t., 9) Richard Carapaz, Ecuador (Ineos) s.t., 10) Adam Yates, Storbritannia (Mitchelton-Scott) s.t.

Norske: 77) Edvald Boasson Hagen (NTT) 18.16, 105) Vegard Stake Laengen (UAE Emirates) 25.01, 126) Amund Grøndahl Jansen (Jumbo-Visma) 31.09, 147) Alexander Kristoff (UAE Emirates) s.t.

Sammenlagt:

1) Yates 27.03.57, 2) Primoz Roglic, Slovenia (Jumbo-Visma) 0.03 min. bak, 3) Tadej Pogacar, Slovenia (UAE Emirates) 0.07, 4) Guillaume Martin, Frankrike (Cofidis) 0.09, 5) Bernal 0.13, 6) Tom Dumoulin, Nederland (Jumbo-Visma) s.t., 7) Esteban Chaves, Colombia (Mitchelton-Scott) s.t., 8) Nairo Quintana, Colombia (Arkéa) s.t., 9) Romain Bardet, Frankrike (AG2R) s.t., 10) Miguel Ángel López, Colombia (Astana) s.t.

Norske: 91) Hagen 50.03, 115) Jansen 1.04.10, 116) Laengen 1.04.35, 139) Kristoff 1.16.45.

Poengtrøya: 1) Sam Bennett, Irland (Deceuninck-Quickstep) 129, 2) Peter Sagan, Slovakia (Bora) 117, 3) Kristoff 93.

Klatretrøya: 1) Benoît Cosnefroy, Frankrike (AG2R) 23, 2) Michael Gogl, Østerrike (NTT) 12, 3) Nicolas Roche, Irland (Sunweb) 11.

Ungdomstrøya: 1) Pogacar 27.04.04, 2) Bernal 0.06 min. bak, 3) Enric Mas, Spania (Movistar) 0.15.

Lag: 1) EF Pro 81.12.37, 2) Trek 1.16 min. bak, 3) Jumbo-Visma 1.29.


Boasson Hagens sjef mister Tour-starten etter hjemmeulykke

Den danske sykkelprofilen Lars Michaelsen, sportsdirektør i Edvald Boasson Hagens NTT-lag, er ikke på plass når Tour de France-starten går i Nice lørdag.

Onsdag opplyser sykkellaget i en WhatsApp-melding at Michaelsen pådro seg en skulderskade i sitt eget hjem sist helg.

«Vår ledende sportsdirektør Lars Michaelsen vil dessverre ikke slutte seg til laget i Nice til Grand Depart», skriver laget.

«Han hadde et uhell i hjemmet i helgen, der han skadet skulderen sin, og han har ikke kommet seg nok til å nå starten på Tour de France», heter det videre i uttalelsen.

Michaelsens fravær betyr at den øvrige lagledelsen overtar hans oppgaver innledningsvis i Tour de France.

«Vi ønsker Lars en rask bedring og ser fram til å ønske han velkommen snart», skriver laget.

Danske Bjarne Riis er øverste sportslige leder for det sørafrikanske laget. Edvald Boasson Hagen er del av lagets Tour-tropp.