Løven fra Flandern

Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.

Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.

«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.

«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.

Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold

Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.

«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.

Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?

2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.

Gjennombruddet

Continue reading «Løven fra Flandern»

Leksikon om legende & lidelse

I godt over 100 år har Paris-Roubaix vekket frykt og lidenskap blant ryttere, samt entusiasme og begeistring hos fansen. Som et av de mest unike rittene på kalenderen, fortjener ”Helvete i Nord” sin helt egen leksikon.

Continue reading «Leksikon om legende & lidelse»

Da regnet sist falt over Paris-Roubaix

Med gledestårer trillende nedover sitt gjørmete ansikt, krysset Johan Museeuw målstreken som førstemann i den 100. utgave av Paris-Roubaix. På velodromen skulle den belgiske jernmannen bli tatt i mot av en glitrende ettermiddagssol og glødende glede fra entusiastiske fans, i skarp kontrast til de brutale forholdene underveis.

For denne regntunge gjørmefesten av en jubileumsutgave, skulle vise seg rittets sagnomsuste historie verdig, og ikke minst krone en suveren vinner i Museeuw, etter hans følelsesladde andreplass i Flandern rundt uken i forveien.

Dette var en seier tuftet på personlig revansje, mental råskap og en fandenivoldsk tilnærming til de grusomme omstendighetene som preget rittet. Og trolig potente forberedelser.

Noen år tidligere lå Museeuw flere dager i koma etter en alvorlig motorsykkelulykke. Men han kom tilbake, akkurat som han gjorde etter sin horrible velt i Arenberg-skogen noen år før det igjen. Museeuw forseglet sin tredje Roubaix-triumf med et utrolig 40 kilometer langt soloraid, og feiret med å strekke ut ti fingre, som tegn på hans tiende World Cup-seier.

– Jeg ville ha min revansje. Å komme tilbake for å ta mitt tredje Paris-Roubaix, er utrolig, sa den flamske løven etter målgang.

– Livet er fullt av overraskelser, sa Museeuw, som ikke ble stoppet av to velt og tre punkteringer underveis.

Tyskeren Stefan Wesemann (Telekom)karret seg fast på Museeuws bakhjul da farten gikk opp i Arenberg-skogen. En smart investering som 100 km senere skulle gi avkastning i from av en annenplass. Dog hele 3’04’’ etter den suverene Museeuw.

Men sensasjonen var 21-åringen Tom Boonen, US Postals neopro og debutant, som tok tredjeplass. Unge Boonen havnet i det tidlige bruddet, og ble bedt om å vente på George Hincapie. Men da den amerikanske kapteinen kjørte inn i en grøft, holdt Boonen koken gående og endte på podiet. Boonen visste hva han drev med og skulle klare seg fint i Paris-Roubaix ved senere anledninger også.

Det gikk bare et år etter denne ”utrolige” seieren, at Museeuw ble innblandet i en dopingsak. Senere skulle han innrømme sine synder. Derfor er det vel bare passende også, at vi lar den notoriske dopingdoktoren, Michele Ferrari, analysere belgierens prestasjon på denne uvirkelige dagen i «helvete i nord».

Det avgjørende angrepet kom 40 kilometer fra mål. Klokken tikket fort oppover i Museeuws favør. «8”, 12”, 17”, 24”… ». Ifølge Ferraris analyse, publisert på italienerens hjemmeside, økte Museeuw med 4-6 sekunder per kilometer, både på brosteinen og asfalt. Belgieren hoverte over den sylskarpe granitten, durte som en moped på de vanlige veiene.

I snitt tok Museeuw 4.6 sekund per km på de siste 40 kilometerne. Han syklet dermed omtrent 2.5 km/t fortere enn sine nærmeste konkurrenter. Ifølge Ferrari betyr dette at han tråkket minst 40-50 watt mer enn gruppen bak. Altså 10-12 % høyere snittwatt enn de sterkeste rytterne i den siste timen.

Ferrari bet seg også merke Museeuws tråkkfrekvens. Belgieren holdt 70-80 rpm, i motsetning til Hincapie og Boonen som lå på 90-95. Sett i lys av den vesentlige forskjellen i snittwatt, betyr ifølge Ferrari at Johan Museeuw hadde 35 % mer styrke i hver omdreining enn sine forfølgere.

På denne dag, den foreløpig siste våte utgaven av Paris-Roubaix, hadde nok den flamske løven vunnet med 10 velt og 10 punkteringer.

«Tomboonistan»

Tom Boonen la opp i april 2017 med vanvittige 113 profesjonelle seiere på samvittigheten. Men en lang og imponerende merittliste viste ikke den største triumfen av dem alle: Hans comeback som menneske.

Continue reading ««Tomboonistan»»

Vil du vinne Flandern rundt, bør du ikke vinne dette rittet

Visste du at majoriteten av rytterne som har vunnet Tour de France har hatt startnummer 51? Eller at den regjerende verdensmesteren alltid har en dårlig sesong, det påfølgende året etter å ha tatt tittelen?

TEKST: Knut Andreas Lone FOTO: Pressesport

 

Neida, dette stemmer så klart ikke, men sykkelsporten er spekket med slike myter og legender, overtroisk symbolikk og ritualer. En av de kanskje mindre omtalte er forbannelsen fra Omloop Het Nieuwsblad, eller Het Volk – som det het tidligere. Den belgiske klassikeren markerer sent i februar starten på brosteinsrittene og de viktige forberedelsene til monumentene Flandern rundt og Paris-Roubaix.

Til tross for rittets betydning, og at det kjøres på mange av de samme veiene, er det ingen som har vunnet både Omloop og Flandern rundt i samme sesong. Selv om belgierne har dominert rittet, med 56 seire siden den første utgaven i 1945, har likevel aldri noen vunnet rittet i samme sesong som Flandern rundt – som har blitt vunnet av en belgier ved 69 anledninger.

Samtidig har mange ryttere stått for en rekke andre dobler, tripler og firedobler i brosteinsklassikerne, i samme sesong.

Denne oversikten fra IrishPeloton.com viser de forskjellige doblene, triplene og firedoblene blant brosteinsrittene. Het Volk/Nieuwsblad og Flandern rundt er den eneste tomme rubrikken.

Mange skjebner

Tom Boonen, av mange regnet som Belgias klassikerkonge, maktet aldri å vinne klassikernes åpningsritt i løpet av sine 15 deltakelser. Dog kan ha vise til fire seire i Paris-Roubaix og tre i Flandern rundt. I Omloop derimot var «Tommeke» alltid først opp Taaienberg, men aldri først i mål. Nærmest var han i 2005 og 2012.

I førstnevnte gikk lagkamerat Nick Nuyens solo, mens Boonen vant spurten i feltet, 14 sekunder i bak. I ’12 kom han inn på oppløpet i Gent sammen med Sep Vanmarcke og Juan Antonio Flecha, to ryttere han normalt sett er overlegen i en spurt. Kanskje litt høy på egne ferdigheter ble han dog utmanøvrert av en uredd og viril Vanmarcke.

Begge de to årene gikk Boonen imidlertid hen og vant Flandern rundt en drøy måned senere. Vi trenger vel ikke påpeke hva som ville skjedd om Boonen hadde vunnet Omloop de to årene.

De to foregående årene er det Greg Van Avermaet som har lidd under Omloops forbannelse. Etter å ha slått Peter Sagan i spurten om seieren i ’16 veltet han og brakk kragebeinet i Flandern rundt.

I fjor BMC-rytteren tuktet for andre år på rad Peter Sagan i spurten. I Flandern satt samme duo sammen med Oliver Naesen på vei opp Oude Kwaremont, i febrilsk jakt på Philippe Gilbert, da Sagan hektet styret i en tilskuers jakke og dro med seg de to andre ned i brosteinen.

Peter Van Petegem er sammen med Joseph Bruyère og Ernest Sterckx rittets mestvinnende, med tre seire, i ’97, ’98 og ’02. Men heller ikke han maktet Omloop/Flandern-dobbelen.

I ’97 var det han som initierte finalen på Oude Kwaremont. Da forhåndsfavoritt Johan Museeuw veltet ut av rittet ved bunnen av Berendries lå alt til rette for ham, men han ble taktisk utspilt i finalen og danske Rolf Sørensen stakk av med seiren.

I ’98 slo Museeuw tilbake, godt hjulpet av dragsuget til en motorsykkel, da han gikk løs på Tenbosse med et forrykende angrep. Bak holdt hans dominante Mapei-lag konkurrentene i tøylene og Den flamske løven tok sin tredje seier i rittet.

Fire år senere var det en utrettelig Andrea Tafi som på nådeløst vis slet ut konkurrentene. Da italieneren angrep med fire kilometer til mål kikket Van Petegem på Museeuw og George Hincapie. Ingen av de tre gav et helhjertet forsøk i jakten og Tafi tok til slutt en klar seier.

Forbannelsens skrekkeksempel

Og så har vi vår egen Thor Hushovd, som vant rittet i 2009 og inntil videre er eneste nordmann som har vunnet rittet. Oksen fra Grimstad var på toppen av karrieren som klassikerrytter, og i kjent Hushovd-stil tok han en dominant seier i slak motbakke, på oppløpet i Gent.

Forbannelsen viste seg imidlertid fra sin verste side, både under Flandern rundt og Paris-Roubaix, noen uker senere.

I Flandern rundt hadde Stijn Devolder gått solo for andre år på rad og vunnet, mens bak skulle det spurtes om pallplassene. Inne ved gjerdet kjempes det om lukene og Hushovd prøver å smette igjennom. På innsiden kommer en Astan-rytter og treffer Hushovd bakfra og går ned, samtidig som Hushovd presses inn i en FDJ-rytter og også han smeller i bakken.

Skjebnen fra Paris-Roubaix er langt mer sagnomsust. Hushovd ligger limt til Tom Boonens hjul inn på Carrefour de l’Arbre, men feilberegner venstresvingen inn på brosteinspartiets lange rettstrekk og faller fra en potensiell seier.

Kopierer den gamle rivalen

Forbannelse, fysisk eller mentalt? Det er vanskelig å gi en generell forklaring, den er nok svært varierende.

Mange lener seg på at om man er i form til å vinne Omloop, så er man i form for tidlig. Forklaringen er nok valid i mange tilfeller, men samtidig har vi også sett eksempler på ryttere som vinner Omloop og Paris-Roubaix.

Likefullt kan forbannelsen være skapt om omgivelsene, gjennom at dette settes fokus på og at det blir et mentalt press på rytterne.

Men kanskje 2018 blir året hvor forbannelsen brytes?

Siden 1945 har Omloop og Flandern rundt vært rivaler. Flandern rundt ble avholdt under hele 2. verdenskrig, men var avhengig av militærpoliti for å kunne arrangeres. Den gang var det Het Nieuwsblad som arrangerte rittet, og i et tysk-okkupert territorium ble man anklaget for å være kollaboratører. I kjølvannet av krigen skapte derfor avisen Het Volk et eget ritt, kalt Omloop van Vlaanderen, som skulle være uten Flandern rundts bagasje.

Avisene kranglet imidlertid om navnet og rittet endte opp som Omloop Het Volk, men rivaleriet det vedvarte. I 2009 endte dog avisene opp med å fusjonere og vi fikk navnebytte på rittet også.

I år, 2018, følger rittet igjen i Flandern rundts fotspor og emulerer monumentet. Den ikoniske Kapelmuur/Bosberg-avslutningen, med påfølgende målgang i Ninove, Meerbeke, ble droppet av Flandern rundt i 2012. Nå har den blitt plukket opp av Het Nieuwsblad som kopierer avslutningen, til glede for den belgiske sykkelfansen.

Kanskje det blir katalysatoren til Omloop Het Nieuwsblads forbannelse?

Lance, Eddy og de andre englene

Koblingene mellom sykling og katolisisme er kanskje flere enn du tror. En kirke i Belgia har satt sammen en utstilling som utforsker den historiske fusjonen.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Sykkelmagasinet

 

Like på innsiden av den katolske kirken i Roeselare er stemningen mystisk og mørk. Men varmere og koseligere enn utsiden, hvor den bitende, vest-flamske vintervinden har pisket kinnene våre røde, bare i løpet av en kort spasertur fra bilen noen hundre meter unna.

I inngangspartiet er kirken stille. Men jo lengre vi kommer inn, desto høyere hører vi en berømt, forførende stemme. Fra skriftestolen, der hvor presten normalt sitter mens han nedlesses i folks syndefulle gjerninger, hører vi ord som klinger velkjent i øregangen: «EPO», «Growth hormones», «banned substances».

Innunder de spisse, gotiske møbelsøylene sitter dog ingen forståelsesfull prest. Her henger en TV-skjerm som viser Lance Armstrong innrømme «alle» sine dopingsynder til Oprah Winfrey. Opptaket går på repeat.

Installasjonen er humoristisk, men det er definitivt noe sannhet i det også. Les ordene til sykkelforfatteren Herman Chevrolet:

– Landeveissykling har alltid vært en katolsk greie, og derfor vanskelig for folk fra de protestantiske landene å forstå, sier han.

Belgieren Chevrolet er forfatter av boken «En fest i sluhet og bedrag», en historisk redegjørelse av sykkelsportens mange svik. En synd eller to er ikke er noe problem, påpeker Chevrolet, så lenge man skrifter under messen – dermed er alt tilgitt.

Passende nok, mens vi hører opptaket gå på evig repeat, kommer vi til å huske at Armstrong er invitert som æresgjest til Flandern rundt. Alle synder tilgitt, skal vi tro rittarrangøren.

– Vest-Flandern er hovedregionen for belgisk sykling, sier Dries De Zaeytijd, kurator ved sykkelmuseet i Roeselare.

Det er i denne regionen at brorparten av klassikerne foregår. «Den hellige uken», som ofte sammenfaller med påskehøytiden, er navnet gitt til uken mellom Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– Den romersk katolske kirken har dype røtter i området. De fleste lokale ritt, kermessene, var opprinnelig del av religiøse festivaler. Men i de virkelig gamle dager var kirken i sterk opposisjon til sykkelrittene. Fordi folk flest begynte å anse rytterne som guder, og valgte å reise for å se sykling fremfor et besøk i kirken. I gamle lover kan man lese at prestene i Roeselare hadde forbud mot å sykle!, sier De Zaeytijd.

«Tilskuerne ser på oss som guder. De eneste gudene de kan se på nært hold og utveksle noen ord med»

Alberic «Briek» Schotte – jernmannen som vant Flandern rundt to ganger på 1940-tallet.

– Etter hvert som tiden gikk innså man at denne delen av folks liv måtte integreres. Den katolske kirke brukte syklingen for å holde fast på folkets lojalitet. I Italia for eksempel hadde man etter krigen en pave som var ekstremt interessert i sykling og de geistlige brukte Gino Bartali aktivt i kirkens arbeid. Det var tross alt veldig viktig å holde folk unna kommunismens grep, legger De Zaeytijd til.

Det er ingen hemmelighet at belgierne har stor lidenskap for sykling. Og i den nederlandsktalende delen Flandern går entusiasmen fort over i fanatisme. Derfor var det passende da Roeselares Wielermuseum (Sykkelmuseet) måtte stenges for renovasjon i 2015, at en dekonsekrert kirke i nærheten påtok seg ansvaret med å stable på plass en provisorisk utstilling.

Jernkorset

«Koers is Religie» (Sykling er religion) heter den. Billedbruken, symbolismen og artefaktene virker som et modig og ambisiøst forsøk på å legge listen høyere for konvensjonelle sportsutstillinger. Alt ved kuratorens valg er særdeles gjennomtenkt. Og selv om man kanskje ikke er like kjent med sykkelhistorien som den jevne mann og kvinne i Flandern, så er det vanskelig ikke å la seg blende.

Hovedverket står ved alteret. Lett glitrende under et disig og fargefult sollys fra vinduenes stemningsskapende glassmaleri, står et ruvende jernkors sveiset sammen av gamle sykkeldeler. «Croix de Fer» (Jernkorset) er oppkalt etter fjellpasset i Alpene som har figurert på Tour de France-kartet 16 ganger.

Bakenfor korset står et imponerende oppheng av sykkeltrøyer, i sin tid båret av storheter som Jacques Anquetil, Laurent Fignon og Eddy Merckx – og tilmed den sekulære Fausto Coppi.

Utstillingen er delt inn i to deler. Hovedruten er som en pilegrimsreise: en mektig prosesjon inndelt i sykkelkapeller der de ulike gangene er kledd opp i blikkfengende memorabilia og temaer, som forsøker å etablere sammenhengen mellom sykling og religion.

Det er pilgrimsteder som Mount Ventoux, hvor den britiske syklisten Tom Simpson døde i 1967; overtro og relikvier som rosenkranskjedet som Flandern-løven Johan Museeuw alltid bar da han syklet; Alterkalk-pokalen som ble tildelt vinneren av Liège-Bastogne-Liège-rittet; eller Matryoshka, den lykkebringende russiske dukken som Katusha-rytterne trykket på drikkeflaskene sine i 2014-sesongen (sesongen Alexander Kristoff vant Milano-Sanremo og to etapper i Tour de France).

Museeuw er nok rytteren med sterkest tilknytning til utstillingen. Den tredoble Flandern- og Roubaix-vinneren syklet ikke bare med et rosenkranskjede, men også med skapular. Et lite, rektangulært tøystykke på munke- og nonnedrakten, som han festet på innsiden av hjelmen.

I 1998 hadde Museeuw en grusom ulykke i Arenberg-skogen. Med knust kneskål sto han i fare for å amputere benet. Museeuw kjempet seg gjennom, kom tilbake og vant Roubaix to ganger til (2000, 2002). I mellomtiden var han utsatt for enda en alvorlig ulykke, denne gang på motorsykkel. Brudd på leggbeinet, ribbein og venstre øyehule sørget for at Museeuw lå til observasjon i flere uker.

– I begge disse ulykkene hadde jeg ikke med meg rosenkransen. Er det bare tilfeldig?, sa Museeuw retorisk.

Da karrieren tok slutt ga han rosenkransen videre til Tom Boonen, hans naturlige arvtager.

Senere da han innrømmet sine synder – bruken av ulovlige prestasjonsfremmende midler – ble han gjenstand for en offisiell katolsk benådning, og dermed ønsket velkommen tilbake til det gode, flamske sykkelselskap. I 2015 kåret de øvrige vinnerne han til tidenes beste Flandern rundt-rytter.

– Vi ble også tilbudt sykkelsetet på hvilket Mario Cipollini angivelig skal ha nedlagt flere kvinner, sier De Zaeytijd.

– Ganske spektakulær ting å ha, hvis man i det hele tatt tror historiene er sanne. Men det var ikke i tråd med tema som gjennomsyrer resten av utstillingen. Og jeg tror ikke vi hadde funnet noen til å melde seg frivillig til å rense setet først.

Merckx

Ikke overraskende er høyre side for alteret forært den ene syklisten som overgikk alle andre: Miraklenes mann, Merckx.

Den lokale guden som vant vanvittige 525 ritt i løpet av sin karriere er kanskje den rytteren med flest artefakter i utstillingen. Så mange at kuratorene må rotere på tingene, som sykkelen han brukte til å vinne sitt sjuende og siste Milano-Sanremo i 1976, eller den han brukte i sitt aller siste ritt i 1978.

Den andre, og kanskje mer utfordrende delen av utstillingen, er «Korsveiandakten: syklingens lidelser». Navnet på denne delen gjenspeiler Jesus sin gang til korsfestelsen og viser blant annet en oppkuttet Johnny Hoogerland etter krasjet inn i et piggtrådgjerdet i Tour de France 2011. Et grufullt motiv innrullet i spisse torner? Neppe tilfeldig.

– Linken mellom sykling og kirken svinner hen med tiden så klart. Samfunnet er mer sekulært enn det var før, innrømmer De Zaeytijd.

– Men måten syklister lider når de kjemper seg opp et fjell, eller over de verste brosteinene, er noe som aldri forsvinner. Disse bildene holder koblingen til den romersk katolske kirken ved like. Det danner bilder av Jesus’ lidelse. Og når rytterne vinner, krysser målstreken alene og kaster armene ut, former de ofte et kors.

Utstillingen er nå flyttet tilbake til sykkelmuseet «Wielermuseum» i Roeselare som er ferdig restaurert.

Denne artikkelen er del av Sykkelmagasinets Flandern-utgave: 2018-1.