gabriel rasch – Sykkel

Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene

Kort ned ventetiden til Le Tour med profiler, historier og portrettintervju fra arkivet.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene»

Rasch om ny Ineos-generasjon: – Har overrasket meg

(Sykkelmagasinet): – Den har vært helt knall. Kjempebra! sier Gabriel Rasch om perioden med de ettertraktede vårklassikerne på programmet.

The Ineos Grenadiers har tidligere gått all in for suksess i Grand Tours, men har denne sesongen overgått alt av forventninger i klassikerne.

Podcast: Hvilke ryttere har imponert Gruppo Compatto så langt denne sesongen?

I spissen for utviklingen har det også vært gledelig å se at blant andre Ben Turner (22) og Magnus Sheffield (20) har blomstret rundt fenomenet Tom Pidcock (22).

– På en måte har laget dratt nytte av at Pidcock selv ikke har prestert helt på topp. Brosteinsklassikerne er blitt mer åpne. Det handler mer om å sitte igjen med ryttere i finalen og skape overtall, sier Gabriel Rasch til Sykkelmagasinet.

Unggutter har levert

Pidcock pådro seg magetrøbbel under Strade Bianche, og klarte ikke å utløse formtoppen i etterkant av det. Yorkshire-gutten ble likevel verdensmester i cyclocross i starten av året og tok OL-gull i terrenget i fjor sommer.

SI HEI TIL DEN NYE INEOS-GENERASJONEN: Ben Turner, Tom Pidcock og Magnus Sheffield kommer til å bli svært toneangivende i klassikerne de neste årene. FOTO: The Ineos Grenadiers.

Det som uansett har vært gledelig, er at andre ryttere har stått fram og tatt ansvar i hans, i hvert fall formmessige, fravær.

– Jeg må si at jeg er positivt overrasket over den yngre gjengen. Ben Turner har kanskje stått i spissen, i tillegg har både Magnus Sheffield og Kim Hejduk bidratt til å gi oss et løft. Det er artig å få inn ryttere som er uredde. Det kan også bidra til ’sette ræva mer i gir’ på noen av de mer rutinerte rytterne, påpeker Rasch.

Nevnte Turner ble hentet fra lille Trinity Racing som styres av sykkelagent Andrew McQuaid. Rasch forteller at det var tips fra tidligere toppsyklist Ian Stannard som ga den temposterke rytteren med kallenavnet ”The Clock” muligheten på øverste nivå.

– Han anbefalte oss å signere Turner selv om han ikke hadde det store resultatene som U23-rytter. Han fortalte oss at han kom til å gjøre det bra som proff. Det er en litt annen kjørestil i proffeltet, med hardkjør over lengre tid. Det er morsomt å følge en rytter som tar nivået på måten han har gjort.

Vekket sterke følelser hos Knaven

Den norske sportsdirektøren vil denne sommeren gjøre unna Tour de France i tospann med Steve Cummings. Som et ledd i disse forberedelsene hadde han blant annet ansvar for laget i Baskerland rundt, før han i forrige uke styrte Ineos-troppene gjennom La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.

Holeværingen er derfor rask til å skyve fokus over på Servais Knaven, når det gjelder delen av klassikerne som kumulerte med triumfer under De Brabantse Pijl, Amstel Gold Race og selveste Paris-Roubaix.

– Det var emosjonelt å se det på TV hjemme også, men du så kanskje den videoen fra Ineos-bilen underveis. Da får du et godt bilde av hva dette betyr. Servais har vel hatt ansvar for vårklassikerne i snart ti år nå, påpeker ’Gabba’.

IMPONERT: Gabriel Rasch hadde ikke ventet at nykommerne i The Ineos Grenadiers skulle slå ut i full blomst alt denne sesongen. Hole-mannen har så langt vært med laget gjennom Baskerland og via Ardennene. Senere venter Tour de France. FOTO: The Ineos Grenadiers.

Knaven vant selv Paris-Roubaix i 2001, men måtte legge fra seg internkommunikasjonen underveis fordi følelsene tok overhånd. Da var 29 år gamle Dylan van Baarle godt i gang med i kopiere triumfen hans 21 år tilbake i tid.

Nødt til å henge på konkurrentene

Det er framfor alt kollektiv at det britiske storlaget sto fram i andre halvdel av vårklassikerne. De begynte med at Wout van Aert pådro seg COVID-19 i forkant av Flandern rundt, og det hjalp også at Quick Step-Alpha Vinyl ikke var like sterke som de pleier.

For Ineos er det uansett en fjær i hatten at de oppnådde slike resultater med en oppstilling som fremdeles er relativt ung.

Rasch avslører at laget nå har begynt med en litt annen strategi på overgangsmarkedet, etter at flere av de største talentene har forsvunnet videre til Quick Step, Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates.

– Vi har nok hevet oss et par hakk når det gjelder scouting av talentene. De andre lagene er så sinnssykt tidlig på. Det ser du for eksempel på et talent som Per Strand Hagenes. Han er nå signert av Jumbo-Visma ut 2026-sesongen. Det gir ham forutsigbarhet, men samtidig blir han satt inn i alvoret veldig tidlig, påpeker Rasch.

Fra Grand Tours til klassikerne

Ineos gjorde et liknende trekk med Magnus Sheffield. Han mistrivdes innenfor rekkene hos Rally Cycling (nå United Healthcare) og sa opp kontrakten i august i fjor. I stedet skrev han under en treårskontrakt for britene.

– Jeg tror Magnus satt med en hel del muligheter, men han valgte å skrive under med oss.

– Går det an å peke på noen årsaker til at så mange ryttere hos dere har vist solid form så langt denne sesongen?

– Det har klaffet både når det gjelder treningsopplegg og løpsprogram, i tillegg har de yngste signeringene vært veldig bra. Jeg føler også vi har hatt en litt mer åpen innstilling til rittene vi sykler. Vi har vært mer aggressive når vi trenger det, og vi ser etter muligheter til å vinne flere steder og ikke bare gå etter sammendraget.

PS: Under Baskerland rundt syklet Carlos Rodriguez (21) inn til seier på den 5.-etappen. I framtida knytter deg seg også forventninger til 20 år gamle Ben Tulett som ble andremann sammenlagt i Settimana Coppi e Bartali, og som blant annet kommer til sin rett i Ardennene. I mai er han aktuell for debut under Giro d’Italia.

Tour de Gabba: Veien til en ny gul trøye

For lagene meisles den lange veien mot et nytt Tour de France møysommelige ut etter presentasjonen ved Palais des Congrès, rett ved siden av Triumfbuen, i midten av oktober.

2020 var et år ulikt alle andre. President Emmanuel Macron hadde et globalt virus i hælene med 33 000 nye smittetilfeller og 523 dødsfall den samme uka Christian Prudhomme hadde invitert sykkeltopper og ryttere til audiens midt i Paris-gryta. Den ansvarsfulle beslutningen var å utsette, skalere ned, digitalisere og la den franske sportssendingen Stade 2 overta vertskapet, søndag 1. november.

All virak og endring til tross. I et år der selv ikke Tour de France hadde funnet sin vante plass i midten av juli, så framsto etapperittet som en konstant faktor likevel. Prudhomme ville ikke legge seg ned, tross Covid-19-smitte i eget legeme. Etapperittet ble fullført. Uendret og mot alle odds. Floskelen ’vive le tour!’ hadde sjelden passet bedre.

Rykket opp

Hjemme i Sommerroveien på Røyse, med utsyn over Steinsfjorden var den amputerte, digitale prestasjonen ikke noe Gabriel Rasch følte han måtte få med seg.

«Det er ingen hemmeligheter som blir presentert der, som du ikke finner på nett når du skal oppdatere deg,» kommenterer han fra den andre siden av bordet.

Slik mange har gjort før dem, plasserte The Ineos Grenadiers rett og slett touren øverst av alle rittene de syklet siden de brøt vannfilmen som Team Sky i 2010. Til forskjell fra alle de andre, har de ved syv av elleve anledninger siden klart å forsvare det gule plagget hele veien inn til den franske hovedstaden. Den prestasjonen hadde ikke vært mulig uten gode forberedelser.

I et normalår legges det opp til to samlinger i Manchester på høstparten. Den første for lagets sportslige ledelse. Den neste inkluderer rytterne. Med en fremdeles latent Covid-19-problematikk i verden, blir større deler av dette arbeidet løst via dataskjermen. Én gang i uka samles det ’Gabba’ omtaler som ”performance-ledelsen” via Teams. Det inkluderer Dave Brailsford, samt alle sportsdirektører og trenere.

De som har ansvar for å planlegge touren, må analysere viktige deler av rittet før rytterne ankommer samling. Det består blant annet i å plukke ut nøkkeletappene, vekte rittets forskjellige deler og analysere hva slags mannskap som trengs for å løse de forskjellige fasene. Det blir også diskutert hvilke etapper man har god kontroll på, og hva man må reise ned til Frankrike for å se med egne øyne.

I fjor rykket Rasch opp i rollen som leading sports director foran touren. Tidligere samme år døde franske Nicolas Portal av hjerteinfarkt mens han var hjemme med familien i Andorra. 40-åringen hadde ansvaret for å styre Ineos under flere Grand Tours, og var en svært godt likt og hardtarbeidende ressurs internt.

Nå ble det opp til nordmannen å fylle tomrommet og videreføre arbeidet hans nære venn hadde vært med å bygge opp.

Det var kanskje ikke en rolle alle misunnet ham, da det den sommeren blant annet dreide seg om å velge ut kapteiner fra en liste som i utgangspunktet besto av Geraint Thomas, Chris Froome og Egan Bernal. Etter at samfunnet lå fullstendig i lock down mellom mars og mai, ble det åpnet for en litt mer normal sommer, også for toppidrettsutøverne. Med start i Nice den 29. august, var det tid nok til å gjøre unna alternative forberedelser.

Kwiatkowski og Carapaz vinner etappen til Meribel i tandem, en fjær i hatten til sjefen Gabba.

Høydesamling på Teide i midten av juni var begynnelsen. Før ’Tour-streamen’ fortsatte via etapperittene La Route d’Occitaine, Tour de l’Ain og Critérium du Dauphiné. I de to sistnevnte rittene ble Ineos-mannskapet utfordret av et sprudlende Jumbo-Visma. Alt under høydesamlingen ble det stilt spørsmål ved om lagets to mest meritterte stjerner holdt nivået man hadde håpet.

«Geraint Thomas var ikke i form tidlig nok. Pavel Sivakov var i form for tidlig. Egan Bernal hadde problemer med ryggen sin, og Chris Froome er fortsatt ikke nærheten av det han en gang var. Så ja: Det ble et ganske vanskelig uttak,» sier Rasch til Sykkelmagasinet.

Løsningen ble å rive Richard Carapaz løs fra et opplegg som egentlig styrte mot Il Lombardia og Giro Dell ‘Emilia på vei inn mot Giro d’Italia. I tillegg fikk Bernal klarsignal tross i at han brøt Critérium du Dauphiné med ryggproblemer. Under Tour de France fikk man likevel seg noen nesestyvere fra klatre-entouraget rundt Roglic.

«Til syvende og sist visste vi at guttene våre ikke var i form. De var ikke bra nok. Vi bommet litt rett og slett,» sier han.

Mens Ineos ga blant andre Michal Kwiatkowski og Carapaz frie tøyler i tourens siste uke, etter at Bernal kapitulerte foran møtet med Col de la Loze, ble det likevel viktig å finne ut av hvorfor Jumbo-Visma var i stand til å dominere slik de gjorde.

«Mange sier at de kjørte slik vi gjorde, men de gjorde ikke det,» bemerker Rasch «De kjørte mye hardere. De lå ofte på rundt seks watt per kilo i fjellene. I alle fjell. De var stresset når det dannet seg brudd. Og så hadde de Wout van Aert som var i helt sinnssykt form. Når han var ferdig med å dra, satt det kanskje fem-seks stykker bak der. Men alle de var helt ferdige.»

Kneblet av ryggskader hadde Egan Bernal en blytung Tour i 2020.

Med det utgangspunktet, hvordan klarte Jumbo-Visma å surre bort sammendraget? Ble de litt overmodige?

«Etter min mening svidde de av altfor mye krefter hele veien,» svarer Gabba. «De ville kanskje vinne for mye. De slet seg selv ut. Det var den store feilen de gjorde. Med laget de hadde, kunne de ha beholdt roen og kanskje ikke brukt alle hver dag. Holdt flere oppe i sammendraget. De hadde ikke trengt å bruke Tom Dumoulin da de gjorde det. Han var ute av sammendraget med en gang.»

2021-planen

Siden Bradley Wiggins knekte koden i 2012, har Froome (2013, 2015, 2016, 2017), Thomas (2018) og Bernal (2019) vunnet touren med det britiske storlaget. Mens Froome og Bernal kan nevnes blant sykkelsportens aller beste klatrere, er det nok mer en kombinasjon av ferdigheter som var utslagsgivende for at Wiggins og Thomas også klarte det. I tillegg til det imponerende systemet British Cycling har bygget opp rundt rytterne.

Selv om den grove planleggingen av treukersrittene foregår på den ene siden av årsskiftet, tar man seg også tid til å avvente hva Mauro Vegni drar ut av ermet i midten av februar. En klatretung 2021 Giro-rute virket som skapt for Bernal. Tour de France-mannskapet skal i stedet bygges rundt Thomas, Carapaz og Richie Porte.

Det er først og fremst de to individuelle tempoetappene og totalt 58 kilometer mot klokka som peker i retning av Thomas og Porte. Under den siste uka av La Vuelta i fjor høst, sto Carapaz fram som en bedre klatrer enn Primoz Roglic, noe som gjør at Ineos-maskineriet har et nytt våpen der. Et viktig punkt er å holde flere utøvere godt flytende sammenlagt.

Jobben med å få kontroll på løypa, starter tidlig. Den siste tempoetappen øst for Bordeaux, mellom Libourne og Saint-Emilion, har laget alt vært og sjekket ut. Under Alpes Maritimes et du Var i februar la arrangøren inn målgang på Mont Ventoux, noe som blant annet ga Thomas, Rohan Dennis og Tao Geoghegan Hart en gjennomkjøring opp bakken. Den skallete kjempen dukker opp to ganger i årets ritt, men målgang er trukket ned til Malaucené.

”Vi skal være 100 prosent påskrudd og benytte oss av mulighetene”

Katalonia rundt var den første, store testen for Tour de France-mannskapet. Ineos sikret seg alle plassene på sluttpodiet med Adam Yates foran Porte og Thomas. I etterkant bar det innom både Col de Portet og Pas de la Case for å se hva ASO har planlagt i Andorra og Pyreneene. I midten av mai ventet ny samling på Teide for de fleste av dem, mens Carapaz fikk reise hjem til familien i Ecuador, og trening med sin personlige trener i hjemlandet.

Etter Critérium du Dauphiné i starten av juni ble rytterne igjen på samling i et par dager for å kikke nærmere på etappene mot Tignes og Le Grand-Bornand i Alpene. Deretter venter ny høydesamling ved Isola 2000.

«Det blir åtte dager ’top-off’. I fjor hadde vi mindre tid. Da var det bare tre dager i Courchevel etter Dauphiné. Jeg føler at vi er veldig godt forberedt i år. Det er en mer klassisk innkjøring til touren.»

Når Rasch tar imot Sykkelmagasinet på hjemmebane er det først og fremst etappene fra det franske oppkjøringsrittet som studeres via Velo Viewer.

«Det går med en del tid på å studere de forskjellige veiene, ja,» innrømmer han.

Så har han også et veldig godt poeng. Han sier at de avgjørende fjelletappene er veldig enkle å lese basert på profilene. Med mindre det dreier seg om en vanskelig inngang til et bratt parti eller ekstremt trange veier.

«For min del er viktigere å se veiene i Bretagne og Brest, enn for eksempel Tignes,» sier han.

Nettopp derfor la han ut på en helt spesiell tur den 25. mai. Han fløy til Belgia for å møte kollega Servais Knaven. Sammen skulle de tilbakelegge store deler av terrenget fra åpningsuka. Første stopp var traséen som kulminerer ut i målgang på den beryktede muren i Bretagne.

Grundig rekognosering og kjennskap til alle rutedetaljene er avgjørende for Rasch når han skal lede sine tropper i Tour de France.

Det kan være vanskelig å danne seg et riktig bilde av om det er åpne områder ved siden av veien eller ikke hvis man benytter seg av Google Street View. Du kan se et bilde der, men det kan være tatt på vinteren. Da ser det åpent ut på begge sider av veien. Så står du kanskje der da, under møtet på bussen før etappen og advarer mot sidevind på den etappen. Da kan du oppleve at når rytterne kommer dit, så er det to meter maisåker på hver side. Da var det ingenting å uroe seg for, likevel. Det er derfor det viktig for meg å se disse tingene, forteller han.

På ferden fra Bretagne i nordvest og skrått nedover mot Alpene i vest, regner han med å tilbakelegge mellom 600 og 1000 kilometer i bilen per dag. Det er jo da det kommer godt med at lageier Jim Ratcliffe både er rik og bilinteressert, og har en samarbeidsavtale med Mercedes-Benz.

Rekognosering

En av nøkkeletappe kan bli mellom Redon og Fougères på dag fire av touren. Den snirkler seg avgårde i utkanten av universitetsbyen Rennes. På papiret minner det om en flat og enkel affære. I 2015 ble det massespurt, og den gikk Mark Cavendish seirende ut av.

Det finnes dog åpne partier der sidevinden, på den rette dagen, vil feste sitt grep på hovedfeltet. I forkant av en Grand Tour er folks blikk naturlig nok festet mot avslutninger på toppen av fjellet. Det er jo tross alt den mest reale måten å skille duellantene på. Likevel finnes nok av eksempler på at den største forskjellen ikke nødvendigvis kommer til syne akkurat der.

I duellen mellom Tadej Pogacar og Primoz Roglic i fjor, sendte den avgjørende tempoetappen sammenlagtseieren i favør av den unge utfordreren med 59 sekunders margin. I Tour de France-historien for øvrig er det ni andre dueller der det til slutt har skilt mindre.

I fjor kunne sidevindsetappen mot Lavaur ha sendt det hele utenfor Pogacars rekkevidde. Han ble sittende på feil side av splitten etter at BORA-hansgrohe fant ut at de skulle gjøre det tøft på Peter Sagans vegne. Den unge sloveneren tapte 1:21 og endte opp med å sykle med kniven mellom tennene rittet ut. Utrolig nok ble han stående på toppen av podiet to uker senere.

Kunnskapen strukturen i The Ineos Grenadiers sitter på i denne sammenhengen, gir cutting edge når det hele skal avgjøres. Du vet aldri hvor det skjer, men nettopp det står sentralt i Road Trip’en til lagets norske sjef.

«Det handler om å unngå uhell, spare energi og benytte seg av muligheten hvis det oppstår sidevind. Du må være forberedt på at når du kommer rundt den bensinstasjonen, så vil veien være åpen. Vi skal være 100 prosent påskrudd og benytte oss av muligheten. Det er nettopp der vi har vunnet touren mange ganger før. Vi har et lag som er mer komplett for å takle sidevind. Lederne våre er bra på det, i motsetning til flere av de andre lagene.»

Rasch trekker fram Michal Kwiatkowski, Luke Rowe og Jonathan Castroviejo som tre ekstremt viktige elementer rundt kapteinene på laget. Dette er jo verdensstjerner som helt klart hadde fått mer frihet til å gjøre egne ting i andre lag. Hvordan holder man dem happy?

«Du må gi dem noen gulrøtter ved siden av, men de er innforstått med at sånn er det i touren. Det er stort for dem og. Å komme til Paris med gul trøye. I tillegg er de betalt godt, og da,» smiler han.

”For min del er viktigere å se veiene i Bretagne og Brest, enn for eksempel Tignes”

St. Hans markerer avreise til Tour de France for de åtte utvalgte Ineos-rytterne. For anledningen vil et privatfly lette fra Andorra og et annet fra Monaco, for å bringe lagets prioriterte menn til den lille flyplassen i Laval. Der vil Carapaz, Kwiatkowski, Thomas, Porte og Castroviejo få muligheten til å kjøre to-tre runder i tempotraséen som dukker opp på dag fem. Så venter litt over tre timer i buss til Brest og Le Gran Départ. Alt planlagt ned til minste detalj, selvsagt.

«Hadde vi ikke gjort det på denne måten, hadde vi brukt to dager på å samle alle rytterne,» sier Rasch og hinter til Covid-19-situasjonen.

Det har han merket godt på kroppen selv, også. Selv etter å ha falt innunder kategorien nødvendige jobbreiser, hadde han fram til mai sittet åtte ganger i karantene i huset sitt hjemme. Det betyr at han verken får handlet, levert eller henta i barnehagen eller får vedlikeholde det sosiale livet utenfor familie-bobla.

Fram til etter ankomsten i Paris den 18. juli, er det kollegene Knaven og Xabier Zandio han har mest å gjøre med. I tillegg til treningsdata-guru Tim Kerrison og en egen logistics manager som skal ta unna alt sportsdirektørene ikke skal trenger å bekymre seg for underveis.

«Det er så mye man må ta hensyn til. Når vi reiser til starten, hvem som står for ekstra langinger underveis. Oppsett for massører. Hvor bussen skal stå. Når utøverne reiser til start på tempoetappene, når og hvordan sykler skal rigges for opp- og nedvarming.»

Trioen Rasch, Knaven og Zandio stiller rustet med et hav av erfaring, både fra sine respektive aktive karrierer og senere lederroller som sportsdirektører. Hvordan fordeler de oppgavene underveis?

«I fjor hadde vi det sånn at en av de andre to kjørte bilen for meg. Servais på flate etapper og Xabier i fjellene. Jeg tipper vi fortsetter sånn i år også. Den andre kjører bil nummer to, og så løser vi situasjonene som eventuelt oppstår underveis.»

Rasch framstår som en rolig og avslappet type. Han forteller også at han på mange måter var fornøyd med å sitte med ansvaret for Ardenner-klassikerne i april og Polen rundt i juli.

«Jeg er veldig glad i Ineos. Jeg har fått bra tilbakemelding og synes det er veldig moro. Jeg synes selv jeg har vokst på perioden med touren og vueltaen. Det er mye de siste to årene som har gitt meg mer selvtillit og mye erfaring.»

Under VM i Bergen i 2017 latet det til at familiesituasjonen tæret så mye på ham at han var inne på tanken om å trappe ned. Det er ikke det inntrykket man har av samme mann nå.

«Nå som jeg har touren må jeg gjøre det noen år framover. Det er det folk sitter og ser på hjemme, så det er også bra for meg med tanke på ting som kan dukke opp senere.»

Tour-livet

Det siste året har kona vært permittert som flyvertinne, men familien har likevel måttet ty til au pair de siste tre sesongene for å få hverdagen til å gå rundt. Hittil har Rasch vært kalt ut til tjeneste under Alpes Maritimes et du Var, Paris-Nice, Katalonia rundt, Ardenner-klassikerne og Critérium du Dauphiné. I tillegg ulmer Tour de France rundt neste sving.

«Ja, det blir mye reising utover nå. Men du kan snu på det og: Hvem andre har fri fra 18. juli til desember, da? Én uke i Stavanger (Tour of Norway) og én i Quebec (GP Montréal/Quebec).»

«Hva skal du gjøre i den perioden?»

«Da skal jeg ut i båten min på fjorden her,» sier Rasch og skuer utover fjorden. «Jeg skal ta med familien ned til Dyreparken i Kristiansand og prioritere andre ting jeg ikke har fått gjort med dem den siste tiden.»

Men først skal Tour de France vinnes.

«Det aner meg at du er fornøyd med mer normalitet og grundige forberedelser inn mot touren denne gangen?»

«Jeg føler i hvert fall at vi får bekreftelser hele veien og faktisk er i overkant av der vi skulle være. Denne gangen blir det ikke noe jaging etter noen.»

Ny utgave: Le Tour de France

Ny utgave: Le Tour de France

Da filmen ‘Den sjette sansen’ omsider kom ut i Kina, gikk ikke promotørene inn for en ren, språklig oversettelse av tittelen. Med fare for at spenningen skulle bli for stor for det kinesiske kinofolket, ville man røpe litt mer om handlingens twist i selve navnet. Til slutt gikk man dermed inn for ‘Han er et spøkelse’.

Slike avslørende drypp er vi heldigvis ikke forunt i idrettens verden. Noe slik ville jo tross alt bryte helt diametralt med det som er essensen ved sportens forlokkende natur: Uvissheten. Sportsbegivenheter som Tour de France er i seg selv bare interessante fordi vi ikke vet hva som kommer til å skje når vi setter oss ned foran TV-skjermen. Vi sitter benket i time etter time, kun fordi noe uventet kan skje rundt neste sving. Kanskje vil rittets utvikling bryte med våre egne forventninger, kanskje vil underdoggen tukte favoritten, kanskje vil en ukjent rytter bli en stor åpenbaring, kanskje vil en dopingprøve lyse rødt. Ingenting vet vi på forhånd, og det elsker vi.

En god ’plot twist’ gir oss den beste dramatikken, og det er selvsagt disse Tourene som huskes aller best. Historien om 1971-Touren er en veritabel blitzkrieg I en av de mest dramatiske Tour de France-utgavene noen gang, gikk Eddy Merckx skulder til skulder med en av de få rytterne som virkelig satte ham på prøve. Dog endte det hele i tragedie for den djerve spanjolen Luis Ocaña.

Minst like dramatisk ble det i 1960: Fra den fattige, toskanske landsbygda kom mannen italienske fans hyllet som etterfølgeren til Coppi, Bartali og Magni. I en kort og intens periode på slutten av 1950-tallet, mens Italia befinner seg i stor endring, krones Gastone Nencini til sykkelsportens konge.

I 2006 kom dramatikken allerede før første tråkk. Mange år etter dopingskandalen ’Operación Puerto’ forteller syndebukken Jörg Jaksche sin historie i et sviende oppgjør med sykkelsporten og gamle venner.

For lengst har historien lært oss at i Touren må man planlegge for det uventete. Kunnskap må innhentes, operasjonaliseres, analyseres og deretter settes ut i livet i form av konkrete tiltak og forbehold.

Dette er Gabriel Rasch sin hverdag før og under Touren. Alt handler om forberedelser, planlegging og opprustning til det store slaget. I et treukersritt der alt kan skje, handler det om å gjøre minst mulig feil underveis. Snarere enn å være best på hver etappe, må man gjøre alt man kan for å unngå fallgruvene som kommer og dermed være i posisjon til å gripe mulighetene når de plutselig dukker opp.

Grand Tour-håp, etapperitt-spesialist, vordende Tour de France-vinner. Stortalentet Andreas Leknessund har måttet leve med mange forventningsbyggende merkelapper fra utenforstående. Men hva sier han selv om ambisjoner og karrierens retning? Sykkelmagasinet har spurt 21-åringen.

 

5 måter å vinne Milano-Sanremo

«Ingen vinner i rulette, så fremt de ikke stjeler pengene på bordet når croupieren ikke ser», skal Albert Einstein ha liret fra en gang. I så fall får vi tro at fysikeren ville hatt samme type aversjon for Milano-Sanremo.

I dette rittet hvor ingen formelbok finnes ligger kasinoet bare et terningkast unna oppløpet, Via Roma, hvor ruletten spinnes hvert år med tilsynelatende tilfeldig utfall for rytternes taktikk, styrker og svakheter.

En spurt, et angrep i bakkene, eller et desperat soloforsøk på flatene. Det virker kanskje vilkårlig og kaotisk. Men hører du med vinnerne, hadde de alltid en plan. En seiersoppskrift.

Vær iskald

For Alexander Kristoff, en taktisk brilliant vinner i 2014, handlet det om å bevare ro og energi i den siste stigningen, Poggio.

– Som spurter er det avgjørende å være ganske langt foran inn i Poggio. Så kan man slippe seg bakover og la andre ta vinden. For meg handler det om å komme over Cipressa. Poggio vet jeg går greit, for den er ikke så tøff og en del kortere, har Kristoff fortalt etter han ble Norges første vinner i Milano-Sanremo.

– Da jeg vant, var jeg kanskje en av de aller siste over Poggio. Så man kan fint vinne selv om man er ganske langt bak, så lenge man holder kontakten og kjører seg opp på de siste kilometerne. Er det motvind på Poggio, så er det enda mer perfekt for spurterne.

Kristoff og Paolini i varm omfavnelse etter seieren.

Alltid ha troen

Milano-Sanremo tok sin moderne form i 1982, da arrangøren bestemte seg for å legge løypa over Cipressa-bakken. Poggio ble lagt inn i 1960. Ruteendringene kom som en reaksjon på klagestormen som mente at rittet hadde blitt for enkelt.

Siden 1982 har 15 utgaver blitt avgjort i en spurt, 3 etter angrep på flatene etter Poggio, 2 etter halsbrekkende angrep i utforkjøringen fra Poggio, 10 etter angrep opp Poggio, og 2 etter angrep mellom de to siste bakkene. Kun en gang har et angrep i Cipressa holdt inn.

Ironisk nok skulle et tidlig brudd, lenge før den nye bakken, holde inn da Cipressa-bakken hadde sin debut (en bragd som ble kopiert to ganger til i ettertid).

Marc Gomez var neo-proff da han pilte av gårde i et tidlig 13-mannsbrudd, og lite ante debutanten at dette var dagen at et brudd skulle holde helt inn i Milano-Sanremo – for første gag siden 1927.

Fremme ved Cipressa var bruddet redusert til to ryttere. Gomez og landsmannen Alain Bondue. Bak kranglet lagene seg i mellom om hvem som skulle ta ansvar, siden storfavoritt Giuseppe Saronni hadde stått av med sykdom og Del Tongo-laget dermed forholdt seg passivt.

Duoen i front holdt sammen frem til Poggio, men Gomez kunne sykle inn til mål alene da landsmannen Bondue falt i en sleip sving på vei ned.

Eddy Merckx knuser til på Poggio di Sanremo.

Ha kontroll på vinden

Sean Kelly, vinner av rittet i 1986 og 1992, gjorde alltid to ting ved ankomst Milano. Han gikk i kirken, tente et lys og ba en bønn om godt hell. Etterpå sjekket han vinden. Den altavgjørende vinden.

Frisk pålandsvind fra siden herjet godt med 1990-utgaven, da Gianni Bugno fyrte sitt vinnerangrep i Cipressa sammen med Angelo Canzonieri. Med feltet sprengt i biter, holdt Bugno unna.

Hennie Kuiper tok full nytte av en sjelden medvind da han drev frem et avgjørende brudd mellom Cipressa og Poggio i 1985. Kuiper ble distansert på Poggio, men kom tilbake og vant solo på flata inn til mål.

Medvind var også en avgjørende faktor da franskmannen Laurent Fignon vant i 1989. Sammen med nederlenderen Frans Massen rev Fignon seg løs fra feltet før Poggio. Et nytt angrep i bakken ga den tidligere Tour de France-vinneren en pen soloseier.

Jakten: Sean Kelly på vei opp til Beccia og LeMond på Poggio.

Angrip på Poggio

I fjor ga Vincenzo Nibali oss det tidende, vinnende angrepet i Poggio siden 1982. I likhet med Poggio-kongen Eddy Merckx, som formet alle sine sju Sanremo-triumfer med et angrep i denne bakken, har Nibali vunnet monument er i tillegg til Grand Tours som Tour de France, Giro d’Italia og Vuelta a España.

Bakken er kun 3.7 kilometer med myke fire prosent i snitt, men etter snaue 290 kilometer i sadelen, kan denne lille knollen ta luven av hvem som helst.

På midten av 90-tallet hadde sykkelsporten begynt å endre seg, og klatretidene på Poggio gikk bemerkelsesverdig ned. I 1993, 1994 og 1995 skulle alle vinnerne i Sanremo krones etter utrolige tider opp bakken.

Mens Bugno brukte sju minutter i 1990, skulle Giorgio Furlan suse opp på fem minutter og 45 sekunder i 1994. Gewiss-rytterens vinnende angrep i Poggio ble timet av lagets lege, Michele Ferrari. Noen uker senere i Fleche Wallonne, skulle tre Gewiss-ryttere ta de tre første plassene. Moreno Argentin, Giorgio Furlan og Eugeni Berzin angrep og syklet de siste 70 kilometerne alene i front.

– Slik skal ikke være mulig, men de klarte det. Det gikk rykter om at italienerne brukte EPO, sa WorldPerfect-rytter Atle Kvålsvoll, som ble nummer 21 den dagen.

2004: Oscar Freire overrumpler Erik Zabel.

Gewiss-trioen bekledde podiet, med over ett minutt ned til fjerdeplassen. Berzin, som også startet hardkjøret på Poggio og satte opp Furlan til seier, skulle noen måneder senere vinne Giro d’Italia.

Gjennomsnittlige klatretid på Poggio de siste ti utgavene er rundt 6 min og 20 sek.

Behold roen, behold posisjonen

Nye bakker, lettere utstyr og sterkere antidoping-fokus. Milano-Sanremo har beholdt sin essens trass alle disse endringene.

I dag er det fremdeles et langt ritt uten store topografiske hinder; et ritt på raske veier, et ritt med stor spenning og uforutsigbarhet, et ritt der farene lurer bak enhver sving.

Da Jan Raas fløy over parapetet på vei ned Cipressa i 1983, tenkte nederlenderen inni seg:

– I dag, Jan, i dag er dagen du dør.

– Jeg vant aldri Milano-Sanremo. Det var altså så nervøst, og man har kun en sjanse. En feil, og du mister 20 posisjoner.

Den fargerike flokken ryttere ser kanskje harmonisk ut, idet den glir behersket nedover langs rivieraen. Tidligere proff Gabriel Rasch sier stemningen i feltet er alt annen enn avslappet.

– Det er 300 kilometer langt, men likevel ikke så mye tid til å slappe av som man kanskje skulle tro. Man må konsentrere seg så å si hele tiden, sier den tidligere Team Sky- og Credit Agricole-rytteren.

– Allerede 20-30 kilometer før Cipressa er det full gas og alle kjemper om posisjonene, alle vil være i front før bakken. Det er galskap i feltet.

Liguria-kysten er på mange måter feltets første møte med våren i sesongen.

Få timingen rett

Milano-Sanremo er spurternes monument. Men det finnes flust av store spurtere som aldri har vunnet det. André Darrigade, Marino Basso, Freddy Maertens, Johan Museeuw, Thor Hushovd og Robbie McEwan. Peter Sagan, vinneren av 11 Tour-etapper, seks grønne poengtrøyer, Flandern rundt, Paris-Roubaix og tre VM, har heller aldri vunnet.

Tom Boonen ble aldri bedre enn nummer to, og tror «ruletten i Sanremo» handler mye om tilfeldigheter og flaks. Og timing.

­– Det er et vanskelig ritt å vinne. Mye handler om posisjonering, spare krefter og time spurten helt perfekt. Man har ikke råd til å gjøre noen feil. Hvis de bare var snakk om sterke bein, hadde jeg vunnet det tre eller fire ganger, sa den belgiske mesteren.

Å vinne i en spurt fra felt eller gruppe er den vanligste måten nå om dagen (15 ganger siden 1982). Men flat eller ei, ingen ryttere vet helt hvordan beina reagerer etter 295 kilometer. Vinneren er ofte den våken nok til å velge best strategi under raskt skiftende omstendigheter.

Det skjedde i 2009 da Mark Cavendish så faren ved Heinrich Hausslers tidlige spurt, og det skjedde igjen i 2012 da Simon Gerrans bløffet seg til en kløktig seier via en gratisreise på Fabian Cancellaras hjul.

Cavendish er et hårstrå foran Haussler.

Lørdag er det igjen målgang på Via Roma, oppløpet i sentrum av Sanremo gjort notorisk for sin lumske helling. De siste 500 meterne som stiger slakt har knust mange hjerter.

Også Kristoffs. Gazzetta dello Sport kalte det «en bom på åpent mål fra fem meter» da nordmannen skulle forsvare sin tittel, men kun ble nummer to etter et glimrende opptrekk av Luca Paolini i 2015.

Verre var det for Erik Zabel i 2004. Tyskeren hadde vunnet fire ganger tidligere og var en skikkelig Sanremo-ekspert. Denne gang lå han på hjulet til rittets store favoritt, Alessandro Petacchi, italieneren som med sitt fryktede Fassa Bortolo-tog hadde vunnet 15 grand tour etappeseire året før.

Zabel spurtet rundt Petacchi, heiste armene over hodet og jublet for sin femte triumf. Men prematurt. Rundt ham bykset Oscar Freire som kastet hjulet sitt foran Zabels akkurat i tide. Den iskalde spanjolen trakk det lengste strået.

Zabels tunnelsyn ble hans bane. Petacchi feilet fordi han tilnærmet seg Via Roma som en hvilken som helst spurt.

«Kan jeg skytes først?»

Passo del Turchino leder rytterne i Milano-Sanremo ned mot den vakre italienske riviera, en svært langtrukken og potensielt farefull reise som symboliserer vårens ankomst i det profesjonelle sykkelfeltet. I 2013 var stigningen kledd i en stor, hvit dyne – og ga således assosiasjoner til sin mektige storebror, Passo dello Stelvio. Bli med bak i kulissene til en av de tøffeste utgavene av «La Primavera».

Continue reading ««Kan jeg skytes først?»»

Hilser grusen velkommen til WorldTouren

Rasch og Skjerping uenig med sykkellegende.


Under mandagens etappe av Paris-Nice, benyttet Eurosport-kommentator og legenden Sean Kelly muligheten til å kritisere ASOs implementering av gruspartier i etapperittet.

– Det kan være krise for en sammenlagtrytter å få tekniske problemer som følge av grus så tidlig i rittet. Sammenlagthåpet kan være ødelagt allerede da. Det er helt greit med gruspartier i endagersritt som Strade-Bianche, men ikke etapperitt, lød den kritiske meldingen fra iren.

  • LES OGSÅ: Les stor sak om Sean Kelly i Sykkelmagasinet. Abonner eller løp til Narvesen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Paris-Nice 2016 - 07/03/2016 - Etape 1 - Conde-sur-Vesgre - Vendome (198 Km) - les coureurs dans la cote du chemin du Tertre de la Motte
Ruskevær: Det er klassikertendenser når Michael Matthews i ledertrøya kriger seg gjennom gruspartiene på etappe 1 av Paris-Nice. Foto: ASO

Mer spenning
Tirsdag tar imidlertid både Gabriel Rasch og Kristoffer Skjerping til motmæle og hyller arrangørens initiativ.

– Det gir en ekstra spenning i rittet og mer action. Det er kjipt for en sammenlagtkanon om det går til helsike, men det er en del av gamet, sier Sykkelmagasinets faste blogger, Skjerping.

Rasch sitter selv i sportsdirektørbilen under «Rittet mot solen», og sier selv at heller ikke han har noe problemer med møkkete og støvete grusveier.

– Jeg syns etappen mandag var fin, den. Det kommer naturligvis litt an på hvor lange og hvor mange partier det er, men det var helt greit, forteller Gabba.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hjulforbruk: Det er ikke til å legge skjul på at punkteringsfaren er større på grusen. Foto: ASO
Hjulforbruk: Det er ikke til å legge skjul på at punkteringsfaren er større på grusen. Foto: ASO

Sliter på utstyret
Skjerping mener det i Norge er en underbygget forståelse om at landeveissykler ikke hører hjemme på grus. Det er bare tull ifølge Cannondale-proffen.

– Jeg sykler selv litt på grus når jeg trener. Det gir en mulighet til å utforske nye veier og skaper en fin variasjon sånn sett.

Likevel legger han ikke skjul på at man må ta visse hensyn til sykkel og dekk.

– Det sliter mye mer på dekkene med grus. Jeg bruker kanskje opp ett par på en måned dersom jeg sykler mye grus, men det er verdt det. Det går an å kjøpe treningsdekk som skal tåle den slags og som varer ganske lenge. I Norge er det mange fine grusveier å sykle på.

Rasch kan på sin side fortelle at Team Sky ikke gjorde noen endringer på dekkene foran mandagens grusetappe i Paris-Nice.

– Det er ikke nødvendig når det var så lite grus som i går. Jeg vet at Etixx kjørte på FMB-dekk, men vi hadde helt vanlige.

Begge gjør det klart at man bør ta hensyn til lufttrykk i dekkene.

– Det gjelder å finne en balanse. Med lavere trykk suger det noe sinnssykt på asfalten, men med høyt trykk humper det voldsomt på grus og brostein, sier Skjerping.

Han ønsker gjerne mer grus i ritt han både sykler og ser på TV.

– Sitter du og ser en helt flat etappe i Tour de France, blir det kjedelig. Med grus eller brostein derimot skjer det enda mer, forteller han.

Strilen kjørte selv Strade Bianche i fjor og deltar gjerne på flere grusritt.

[nemus_slider id=»2585″]

Alle foto: ASO og ANSA