Tour de Gabba: Veien til en ny gul trøye

For lagene meisles den lange veien mot et nytt Tour de France møysommelige ut etter presentasjonen ved Palais des Congrès, rett ved siden av Triumfbuen, i midten av oktober.

2020 var et år ulikt alle andre. President Emmanuel Macron hadde et globalt virus i hælene med 33 000 nye smittetilfeller og 523 dødsfall den samme uka Christian Prudhomme hadde invitert sykkeltopper og ryttere til audiens midt i Paris-gryta. Den ansvarsfulle beslutningen var å utsette, skalere ned, digitalisere og la den franske sportssendingen Stade 2 overta vertskapet, søndag 1. november.

All virak og endring til tross. I et år der selv ikke Tour de France hadde funnet sin vante plass i midten av juli, så framsto etapperittet som en konstant faktor likevel. Prudhomme ville ikke legge seg ned, tross Covid-19-smitte i eget legeme. Etapperittet ble fullført. Uendret og mot alle odds. Floskelen ’vive le tour!’ hadde sjelden passet bedre.

Rykket opp

Hjemme i Sommerroveien på Røyse, med utsyn over Steinsfjorden var den amputerte, digitale prestasjonen ikke noe Gabriel Rasch følte han måtte få med seg.

«Det er ingen hemmeligheter som blir presentert der, som du ikke finner på nett når du skal oppdatere deg,» kommenterer han fra den andre siden av bordet.

Slik mange har gjort før dem, plasserte The Ineos Grenadiers rett og slett touren øverst av alle rittene de syklet siden de brøt vannfilmen som Team Sky i 2010. Til forskjell fra alle de andre, har de ved syv av elleve anledninger siden klart å forsvare det gule plagget hele veien inn til den franske hovedstaden. Den prestasjonen hadde ikke vært mulig uten gode forberedelser.

I et normalår legges det opp til to samlinger i Manchester på høstparten. Den første for lagets sportslige ledelse. Den neste inkluderer rytterne. Med en fremdeles latent Covid-19-problematikk i verden, blir større deler av dette arbeidet løst via dataskjermen. Én gang i uka samles det ’Gabba’ omtaler som ”performance-ledelsen” via Teams. Det inkluderer Dave Brailsford, samt alle sportsdirektører og trenere.

De som har ansvar for å planlegge touren, må analysere viktige deler av rittet før rytterne ankommer samling. Det består blant annet i å plukke ut nøkkeletappene, vekte rittets forskjellige deler og analysere hva slags mannskap som trengs for å løse de forskjellige fasene. Det blir også diskutert hvilke etapper man har god kontroll på, og hva man må reise ned til Frankrike for å se med egne øyne.

I fjor rykket Rasch opp i rollen som leading sports director foran touren. Tidligere samme år døde franske Nicolas Portal av hjerteinfarkt mens han var hjemme med familien i Andorra. 40-åringen hadde ansvaret for å styre Ineos under flere Grand Tours, og var en svært godt likt og hardtarbeidende ressurs internt.

Nå ble det opp til nordmannen å fylle tomrommet og videreføre arbeidet hans nære venn hadde vært med å bygge opp.

Det var kanskje ikke en rolle alle misunnet ham, da det den sommeren blant annet dreide seg om å velge ut kapteiner fra en liste som i utgangspunktet besto av Geraint Thomas, Chris Froome og Egan Bernal. Etter at samfunnet lå fullstendig i lock down mellom mars og mai, ble det åpnet for en litt mer normal sommer, også for toppidrettsutøverne. Med start i Nice den 29. august, var det tid nok til å gjøre unna alternative forberedelser.

Kwiatkowski og Carapaz vinner etappen til Meribel i tandem, en fjær i hatten til sjefen Gabba.

Høydesamling på Teide i midten av juni var begynnelsen. Før ’Tour-streamen’ fortsatte via etapperittene La Route d’Occitaine, Tour de l’Ain og Critérium du Dauphiné. I de to sistnevnte rittene ble Ineos-mannskapet utfordret av et sprudlende Jumbo-Visma. Alt under høydesamlingen ble det stilt spørsmål ved om lagets to mest meritterte stjerner holdt nivået man hadde håpet.

«Geraint Thomas var ikke i form tidlig nok. Pavel Sivakov var i form for tidlig. Egan Bernal hadde problemer med ryggen sin, og Chris Froome er fortsatt ikke nærheten av det han en gang var. Så ja: Det ble et ganske vanskelig uttak,» sier Rasch til Sykkelmagasinet.

Løsningen ble å rive Richard Carapaz løs fra et opplegg som egentlig styrte mot Il Lombardia og Giro Dell ‘Emilia på vei inn mot Giro d’Italia. I tillegg fikk Bernal klarsignal tross i at han brøt Critérium du Dauphiné med ryggproblemer. Under Tour de France fikk man likevel seg noen nesestyvere fra klatre-entouraget rundt Roglic.

«Til syvende og sist visste vi at guttene våre ikke var i form. De var ikke bra nok. Vi bommet litt rett og slett,» sier han.

Mens Ineos ga blant andre Michal Kwiatkowski og Carapaz frie tøyler i tourens siste uke, etter at Bernal kapitulerte foran møtet med Col de la Loze, ble det likevel viktig å finne ut av hvorfor Jumbo-Visma var i stand til å dominere slik de gjorde.

«Mange sier at de kjørte slik vi gjorde, men de gjorde ikke det,» bemerker Rasch «De kjørte mye hardere. De lå ofte på rundt seks watt per kilo i fjellene. I alle fjell. De var stresset når det dannet seg brudd. Og så hadde de Wout van Aert som var i helt sinnssykt form. Når han var ferdig med å dra, satt det kanskje fem-seks stykker bak der. Men alle de var helt ferdige.»

Kneblet av ryggskader hadde Egan Bernal en blytung Tour i 2020.

Med det utgangspunktet, hvordan klarte Jumbo-Visma å surre bort sammendraget? Ble de litt overmodige?

«Etter min mening svidde de av altfor mye krefter hele veien,» svarer Gabba. «De ville kanskje vinne for mye. De slet seg selv ut. Det var den store feilen de gjorde. Med laget de hadde, kunne de ha beholdt roen og kanskje ikke brukt alle hver dag. Holdt flere oppe i sammendraget. De hadde ikke trengt å bruke Tom Dumoulin da de gjorde det. Han var ute av sammendraget med en gang.»

2021-planen

Siden Bradley Wiggins knekte koden i 2012, har Froome (2013, 2015, 2016, 2017), Thomas (2018) og Bernal (2019) vunnet touren med det britiske storlaget. Mens Froome og Bernal kan nevnes blant sykkelsportens aller beste klatrere, er det nok mer en kombinasjon av ferdigheter som var utslagsgivende for at Wiggins og Thomas også klarte det. I tillegg til det imponerende systemet British Cycling har bygget opp rundt rytterne.

Selv om den grove planleggingen av treukersrittene foregår på den ene siden av årsskiftet, tar man seg også tid til å avvente hva Mauro Vegni drar ut av ermet i midten av februar. En klatretung 2021 Giro-rute virket som skapt for Bernal. Tour de France-mannskapet skal i stedet bygges rundt Thomas, Carapaz og Richie Porte.

Det er først og fremst de to individuelle tempoetappene og totalt 58 kilometer mot klokka som peker i retning av Thomas og Porte. Under den siste uka av La Vuelta i fjor høst, sto Carapaz fram som en bedre klatrer enn Primoz Roglic, noe som gjør at Ineos-maskineriet har et nytt våpen der. Et viktig punkt er å holde flere utøvere godt flytende sammenlagt.

Jobben med å få kontroll på løypa, starter tidlig. Den siste tempoetappen øst for Bordeaux, mellom Libourne og Saint-Emilion, har laget alt vært og sjekket ut. Under Alpes Maritimes et du Var i februar la arrangøren inn målgang på Mont Ventoux, noe som blant annet ga Thomas, Rohan Dennis og Tao Geoghegan Hart en gjennomkjøring opp bakken. Den skallete kjempen dukker opp to ganger i årets ritt, men målgang er trukket ned til Malaucené.

”Vi skal være 100 prosent påskrudd og benytte oss av mulighetene”

Katalonia rundt var den første, store testen for Tour de France-mannskapet. Ineos sikret seg alle plassene på sluttpodiet med Adam Yates foran Porte og Thomas. I etterkant bar det innom både Col de Portet og Pas de la Case for å se hva ASO har planlagt i Andorra og Pyreneene. I midten av mai ventet ny samling på Teide for de fleste av dem, mens Carapaz fikk reise hjem til familien i Ecuador, og trening med sin personlige trener i hjemlandet.

Etter Critérium du Dauphiné i starten av juni ble rytterne igjen på samling i et par dager for å kikke nærmere på etappene mot Tignes og Le Grand-Bornand i Alpene. Deretter venter ny høydesamling ved Isola 2000.

«Det blir åtte dager ’top-off’. I fjor hadde vi mindre tid. Da var det bare tre dager i Courchevel etter Dauphiné. Jeg føler at vi er veldig godt forberedt i år. Det er en mer klassisk innkjøring til touren.»

Når Rasch tar imot Sykkelmagasinet på hjemmebane er det først og fremst etappene fra det franske oppkjøringsrittet som studeres via Velo Viewer.

«Det går med en del tid på å studere de forskjellige veiene, ja,» innrømmer han.

Så har han også et veldig godt poeng. Han sier at de avgjørende fjelletappene er veldig enkle å lese basert på profilene. Med mindre det dreier seg om en vanskelig inngang til et bratt parti eller ekstremt trange veier.

«For min del er viktigere å se veiene i Bretagne og Brest, enn for eksempel Tignes,» sier han.

Nettopp derfor la han ut på en helt spesiell tur den 25. mai. Han fløy til Belgia for å møte kollega Servais Knaven. Sammen skulle de tilbakelegge store deler av terrenget fra åpningsuka. Første stopp var traséen som kulminerer ut i målgang på den beryktede muren i Bretagne.

Grundig rekognosering og kjennskap til alle rutedetaljene er avgjørende for Rasch når han skal lede sine tropper i Tour de France.

Det kan være vanskelig å danne seg et riktig bilde av om det er åpne områder ved siden av veien eller ikke hvis man benytter seg av Google Street View. Du kan se et bilde der, men det kan være tatt på vinteren. Da ser det åpent ut på begge sider av veien. Så står du kanskje der da, under møtet på bussen før etappen og advarer mot sidevind på den etappen. Da kan du oppleve at når rytterne kommer dit, så er det to meter maisåker på hver side. Da var det ingenting å uroe seg for, likevel. Det er derfor det viktig for meg å se disse tingene, forteller han.

På ferden fra Bretagne i nordvest og skrått nedover mot Alpene i vest, regner han med å tilbakelegge mellom 600 og 1000 kilometer i bilen per dag. Det er jo da det kommer godt med at lageier Jim Ratcliffe både er rik og bilinteressert, og har en samarbeidsavtale med Mercedes-Benz.

Rekognosering

En av nøkkeletappe kan bli mellom Redon og Fougères på dag fire av touren. Den snirkler seg avgårde i utkanten av universitetsbyen Rennes. På papiret minner det om en flat og enkel affære. I 2015 ble det massespurt, og den gikk Mark Cavendish seirende ut av.

Det finnes dog åpne partier der sidevinden, på den rette dagen, vil feste sitt grep på hovedfeltet. I forkant av en Grand Tour er folks blikk naturlig nok festet mot avslutninger på toppen av fjellet. Det er jo tross alt den mest reale måten å skille duellantene på. Likevel finnes nok av eksempler på at den største forskjellen ikke nødvendigvis kommer til syne akkurat der.

I duellen mellom Tadej Pogacar og Primoz Roglic i fjor, sendte den avgjørende tempoetappen sammenlagtseieren i favør av den unge utfordreren med 59 sekunders margin. I Tour de France-historien for øvrig er det ni andre dueller der det til slutt har skilt mindre.

I fjor kunne sidevindsetappen mot Lavaur ha sendt det hele utenfor Pogacars rekkevidde. Han ble sittende på feil side av splitten etter at BORA-hansgrohe fant ut at de skulle gjøre det tøft på Peter Sagans vegne. Den unge sloveneren tapte 1:21 og endte opp med å sykle med kniven mellom tennene rittet ut. Utrolig nok ble han stående på toppen av podiet to uker senere.

Kunnskapen strukturen i The Ineos Grenadiers sitter på i denne sammenhengen, gir cutting edge når det hele skal avgjøres. Du vet aldri hvor det skjer, men nettopp det står sentralt i Road Trip’en til lagets norske sjef.

«Det handler om å unngå uhell, spare energi og benytte seg av muligheten hvis det oppstår sidevind. Du må være forberedt på at når du kommer rundt den bensinstasjonen, så vil veien være åpen. Vi skal være 100 prosent påskrudd og benytte oss av muligheten. Det er nettopp der vi har vunnet touren mange ganger før. Vi har et lag som er mer komplett for å takle sidevind. Lederne våre er bra på det, i motsetning til flere av de andre lagene.»

Rasch trekker fram Michal Kwiatkowski, Luke Rowe og Jonathan Castroviejo som tre ekstremt viktige elementer rundt kapteinene på laget. Dette er jo verdensstjerner som helt klart hadde fått mer frihet til å gjøre egne ting i andre lag. Hvordan holder man dem happy?

«Du må gi dem noen gulrøtter ved siden av, men de er innforstått med at sånn er det i touren. Det er stort for dem og. Å komme til Paris med gul trøye. I tillegg er de betalt godt, og da,» smiler han.

”For min del er viktigere å se veiene i Bretagne og Brest, enn for eksempel Tignes”

St. Hans markerer avreise til Tour de France for de åtte utvalgte Ineos-rytterne. For anledningen vil et privatfly lette fra Andorra og et annet fra Monaco, for å bringe lagets prioriterte menn til den lille flyplassen i Laval. Der vil Carapaz, Kwiatkowski, Thomas, Porte og Castroviejo få muligheten til å kjøre to-tre runder i tempotraséen som dukker opp på dag fem. Så venter litt over tre timer i buss til Brest og Le Gran Départ. Alt planlagt ned til minste detalj, selvsagt.

«Hadde vi ikke gjort det på denne måten, hadde vi brukt to dager på å samle alle rytterne,» sier Rasch og hinter til Covid-19-situasjonen.

Det har han merket godt på kroppen selv, også. Selv etter å ha falt innunder kategorien nødvendige jobbreiser, hadde han fram til mai sittet åtte ganger i karantene i huset sitt hjemme. Det betyr at han verken får handlet, levert eller henta i barnehagen eller får vedlikeholde det sosiale livet utenfor familie-bobla.

Fram til etter ankomsten i Paris den 18. juli, er det kollegene Knaven og Xabier Zandio han har mest å gjøre med. I tillegg til treningsdata-guru Tim Kerrison og en egen logistics manager som skal ta unna alt sportsdirektørene ikke skal trenger å bekymre seg for underveis.

«Det er så mye man må ta hensyn til. Når vi reiser til starten, hvem som står for ekstra langinger underveis. Oppsett for massører. Hvor bussen skal stå. Når utøverne reiser til start på tempoetappene, når og hvordan sykler skal rigges for opp- og nedvarming.»

Trioen Rasch, Knaven og Zandio stiller rustet med et hav av erfaring, både fra sine respektive aktive karrierer og senere lederroller som sportsdirektører. Hvordan fordeler de oppgavene underveis?

«I fjor hadde vi det sånn at en av de andre to kjørte bilen for meg. Servais på flate etapper og Xabier i fjellene. Jeg tipper vi fortsetter sånn i år også. Den andre kjører bil nummer to, og så løser vi situasjonene som eventuelt oppstår underveis.»

Rasch framstår som en rolig og avslappet type. Han forteller også at han på mange måter var fornøyd med å sitte med ansvaret for Ardenner-klassikerne i april og Polen rundt i juli.

«Jeg er veldig glad i Ineos. Jeg har fått bra tilbakemelding og synes det er veldig moro. Jeg synes selv jeg har vokst på perioden med touren og vueltaen. Det er mye de siste to årene som har gitt meg mer selvtillit og mye erfaring.»

Under VM i Bergen i 2017 latet det til at familiesituasjonen tæret så mye på ham at han var inne på tanken om å trappe ned. Det er ikke det inntrykket man har av samme mann nå.

«Nå som jeg har touren må jeg gjøre det noen år framover. Det er det folk sitter og ser på hjemme, så det er også bra for meg med tanke på ting som kan dukke opp senere.»

Tour-livet

Det siste året har kona vært permittert som flyvertinne, men familien har likevel måttet ty til au pair de siste tre sesongene for å få hverdagen til å gå rundt. Hittil har Rasch vært kalt ut til tjeneste under Alpes Maritimes et du Var, Paris-Nice, Katalonia rundt, Ardenner-klassikerne og Critérium du Dauphiné. I tillegg ulmer Tour de France rundt neste sving.

«Ja, det blir mye reising utover nå. Men du kan snu på det og: Hvem andre har fri fra 18. juli til desember, da? Én uke i Stavanger (Tour of Norway) og én i Quebec (GP Montréal/Quebec).»

«Hva skal du gjøre i den perioden?»

«Da skal jeg ut i båten min på fjorden her,» sier Rasch og skuer utover fjorden. «Jeg skal ta med familien ned til Dyreparken i Kristiansand og prioritere andre ting jeg ikke har fått gjort med dem den siste tiden.»

Men først skal Tour de France vinnes.

«Det aner meg at du er fornøyd med mer normalitet og grundige forberedelser inn mot touren denne gangen?»

«Jeg føler i hvert fall at vi får bekreftelser hele veien og faktisk er i overkant av der vi skulle være. Denne gangen blir det ikke noe jaging etter noen.»

Ny utgave: Le Tour de France

Ny utgave: Le Tour de France

Da filmen ‘Den sjette sansen’ omsider kom ut i Kina, gikk ikke promotørene inn for en ren, språklig oversettelse av tittelen. Med fare for at spenningen skulle bli for stor for det kinesiske kinofolket, ville man røpe litt mer om handlingens twist i selve navnet. Til slutt gikk man dermed inn for ‘Han er et spøkelse’.

Slike avslørende drypp er vi heldigvis ikke forunt i idrettens verden. Noe slik ville jo tross alt bryte helt diametralt med det som er essensen ved sportens forlokkende natur: Uvissheten. Sportsbegivenheter som Tour de France er i seg selv bare interessante fordi vi ikke vet hva som kommer til å skje når vi setter oss ned foran TV-skjermen. Vi sitter benket i time etter time, kun fordi noe uventet kan skje rundt neste sving. Kanskje vil rittets utvikling bryte med våre egne forventninger, kanskje vil underdoggen tukte favoritten, kanskje vil en ukjent rytter bli en stor åpenbaring, kanskje vil en dopingprøve lyse rødt. Ingenting vet vi på forhånd, og det elsker vi.

En god ’plot twist’ gir oss den beste dramatikken, og det er selvsagt disse Tourene som huskes aller best. Historien om 1971-Touren er en veritabel blitzkrieg I en av de mest dramatiske Tour de France-utgavene noen gang, gikk Eddy Merckx skulder til skulder med en av de få rytterne som virkelig satte ham på prøve. Dog endte det hele i tragedie for den djerve spanjolen Luis Ocaña.

Minst like dramatisk ble det i 1960: Fra den fattige, toskanske landsbygda kom mannen italienske fans hyllet som etterfølgeren til Coppi, Bartali og Magni. I en kort og intens periode på slutten av 1950-tallet, mens Italia befinner seg i stor endring, krones Gastone Nencini til sykkelsportens konge.

I 2006 kom dramatikken allerede før første tråkk. Mange år etter dopingskandalen ’Operación Puerto’ forteller syndebukken Jörg Jaksche sin historie i et sviende oppgjør med sykkelsporten og gamle venner.

For lengst har historien lært oss at i Touren må man planlegge for det uventete. Kunnskap må innhentes, operasjonaliseres, analyseres og deretter settes ut i livet i form av konkrete tiltak og forbehold.

Dette er Gabriel Rasch sin hverdag før og under Touren. Alt handler om forberedelser, planlegging og opprustning til det store slaget. I et treukersritt der alt kan skje, handler det om å gjøre minst mulig feil underveis. Snarere enn å være best på hver etappe, må man gjøre alt man kan for å unngå fallgruvene som kommer og dermed være i posisjon til å gripe mulighetene når de plutselig dukker opp.

Grand Tour-håp, etapperitt-spesialist, vordende Tour de France-vinner. Stortalentet Andreas Leknessund har måttet leve med mange forventningsbyggende merkelapper fra utenforstående. Men hva sier han selv om ambisjoner og karrierens retning? Sykkelmagasinet har spurt 21-åringen.

 

Hilser grusen velkommen til WorldTouren

Rasch og Skjerping uenig med sykkellegende.


Under mandagens etappe av Paris-Nice, benyttet Eurosport-kommentator og legenden Sean Kelly muligheten til å kritisere ASOs implementering av gruspartier i etapperittet.

– Det kan være krise for en sammenlagtrytter å få tekniske problemer som følge av grus så tidlig i rittet. Sammenlagthåpet kan være ødelagt allerede da. Det er helt greit med gruspartier i endagersritt som Strade-Bianche, men ikke etapperitt, lød den kritiske meldingen fra iren.

  • LES OGSÅ: Les stor sak om Sean Kelly i Sykkelmagasinet. Abonner eller løp til Narvesen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Paris-Nice 2016 - 07/03/2016 - Etape 1 - Conde-sur-Vesgre - Vendome (198 Km) - les coureurs dans la cote du chemin du Tertre de la Motte
Ruskevær: Det er klassikertendenser når Michael Matthews i ledertrøya kriger seg gjennom gruspartiene på etappe 1 av Paris-Nice. Foto: ASO

Mer spenning
Tirsdag tar imidlertid både Gabriel Rasch og Kristoffer Skjerping til motmæle og hyller arrangørens initiativ.

– Det gir en ekstra spenning i rittet og mer action. Det er kjipt for en sammenlagtkanon om det går til helsike, men det er en del av gamet, sier Sykkelmagasinets faste blogger, Skjerping.

Rasch sitter selv i sportsdirektørbilen under «Rittet mot solen», og sier selv at heller ikke han har noe problemer med møkkete og støvete grusveier.

– Jeg syns etappen mandag var fin, den. Det kommer naturligvis litt an på hvor lange og hvor mange partier det er, men det var helt greit, forteller Gabba.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hjulforbruk: Det er ikke til å legge skjul på at punkteringsfaren er større på grusen. Foto: ASO
Hjulforbruk: Det er ikke til å legge skjul på at punkteringsfaren er større på grusen. Foto: ASO

Sliter på utstyret
Skjerping mener det i Norge er en underbygget forståelse om at landeveissykler ikke hører hjemme på grus. Det er bare tull ifølge Cannondale-proffen.

– Jeg sykler selv litt på grus når jeg trener. Det gir en mulighet til å utforske nye veier og skaper en fin variasjon sånn sett.

Likevel legger han ikke skjul på at man må ta visse hensyn til sykkel og dekk.

– Det sliter mye mer på dekkene med grus. Jeg bruker kanskje opp ett par på en måned dersom jeg sykler mye grus, men det er verdt det. Det går an å kjøpe treningsdekk som skal tåle den slags og som varer ganske lenge. I Norge er det mange fine grusveier å sykle på.

Rasch kan på sin side fortelle at Team Sky ikke gjorde noen endringer på dekkene foran mandagens grusetappe i Paris-Nice.

– Det er ikke nødvendig når det var så lite grus som i går. Jeg vet at Etixx kjørte på FMB-dekk, men vi hadde helt vanlige.

Begge gjør det klart at man bør ta hensyn til lufttrykk i dekkene.

– Det gjelder å finne en balanse. Med lavere trykk suger det noe sinnssykt på asfalten, men med høyt trykk humper det voldsomt på grus og brostein, sier Skjerping.

Han ønsker gjerne mer grus i ritt han både sykler og ser på TV.

– Sitter du og ser en helt flat etappe i Tour de France, blir det kjedelig. Med grus eller brostein derimot skjer det enda mer, forteller han.

Strilen kjørte selv Strade Bianche i fjor og deltar gjerne på flere grusritt.

[nemus_slider id=»2585″]

Alle foto: ASO og ANSA