Tadej Pogacar – Sykkel

Evenepoel tok majestetisk seier i Wollongong

(Sykkelmagasinet): Med to av de største forhåndsfavorittene skuffet ikke Belgia fansen, da Remco Evenepoel syklet inn til et suverent VM-gull i Wollongong. Selv Wout van Aert ble redusert til statist, da årets vinner av La Vuelta kvittet seg med Aleksei Lutsenko med to runder igjen av fellesstarten.

Sykkelverdenen gned fortsatt søvnen ut av øynene da Mathieu van der Poel overraskende sto av etter 35 kilometers sykling. Siden fikk vi vite at han hadde sittet i avhør hos politiet til sent ut på morgenen på selve konkurransedagen etter en hendelse på det nederlandske utøverhotellet.

Den dystre opptakten tok likevel ikke glansen fra den fantastiske 22-åringen som også har vunnet Clásica San Sebastian og Liège-Bastogne-Liège i år.

Frankrike satte press på hovedfeltet over Mount Keira, og store nasjoner som Australia, Belgia, Italia og franskmennene var flinke til å sende ryttere ut i forkant. På de lokale rundene i Wollongong ble det stillingskrig mellom hovedfeltet og 16 ryttere i front.

Plasserte Evenepoel i front

Med syv mil igjen angrep Quentin Pacher på nytt, og i den manøveren passet Belgia på å sende ut Evenepoel. Rasmus Tiller var også blant rytterne som skled ned.

Etter noen små angrep fra front, var det først Lutsenko som kom seg løs. Deretter kjørte Evenepoel seg opp til kasakhstaneren med to runder igjen å sykle. Etter å ha kvittet seg med Lutsenko over Mount Pleasant snudde han seg ikke bakover.

Hovedfeltet kjørte seg inn til rundt minuttet over toppen med to runder igjen, men da de igjen tok foten av gasspedalen, havnet Evenepoel utenfor rekkevidde.

– Vi syklet som et lag i dag. Det har ikke noe å si hva slags måte det skjedde på. Vi ønsket å vinne som et lag. Min måte å vinne på var å gå fra langt hold, mens Wout var nødt til å ta det fra en spurt, uttalte Evenepoel etterpå

Kristoff spurtet om sølvet

På slutten ble det dramatisk. Det så ut til at Lorenzo Rota, Mauro Schmid, Aleksei Lutsenko og Mathias Skjelmose skulle spurte om bronsen, men så ble det plutselig hentet inn av hovedfeltet.

Christophe Laporte vant spurten og hentet hjem sølv, Michael Matthews ble nummer tre. Foran Wout van Aert, Matteo Trentin og Alexander Kristoff.

– Vi var sjanseløse mot Evenepoel i dag , sånn sett var det en verdig vinner. Han har nok mange store resultater foran seg, uttalte Kristoff til TV 2 etterpå.

Saken blir oppdatert!

Slik gikk det til:

266,9 kilometer totalt sett, men det var likevel lag som var interessert til å stramme inn skruene tidlig under fellesstarten i menn elite. Pier-André Coté (Canada), James Fouché (New Zealand), Michael Kukrle (Tsjekkia), Emils Liepins (Latvia), Scott McGill (USA), Simon Pellaud (Sveits), Jaka Primozic (Slovenia), Juraj Sagan (Slovakia), Guy Sagiv (Israel), Nicolas Sessler (Brasil) og Lukasz Owsian (Polen) var sporty nok til å begi seg ut i morgenbruddet.

Det kom også et tidlig sjokk da det ble klart at Mathieu van der Poel sto av etter bare 35 (!) kilometer da feltet ankom målområdet for første gang. Nederlenderen skal ha vært involvert i en episode med ordensmakta natten i forkant.

De 11 i bruddet hadde over 6 og et halvt minutt inn mot Mount Keira, men det skulle endre seg da Frankrike satte fart på inn i bakken ved Bruno Armirail. Også Pavel Sivakov bidro, noe som gjorde at feltet bakover ble ristet i fillebiter.

Det slet seg løs en større gruppe fra fronten av hovedfeltet. Her satt favoritter som Tadej Pogacar og Wout van Aert. Flankert av Tobias Foss, Stefan Küng, Lorenzo Rota, Bauke Mollema, Anton Charmig, Wout Poels, Pavel Sivakov, Marc Solér og Quentin Pacher – for å nevne noen av dem.

Det var selvsagt fare på ferde, men da rittet etter hvert trakk inn i de avsluttende rundene i Wollongong etter en rask utforkjøring ned fra Keira, roet det hele seg ned igjen. De 11 i bruddet besto, og det ble i stedet liggende en sterk gruppe i mellom med Lukas Plapp (Australia), Pavel Sivakov (Frankrike), Samuele Battistella (Italia), Ben O’Connor (Australia) og Pieter Serry (Belgia). Altså hadde de største nasjonene fått plassert en hjelper der de ønsket seg. Australia hadde sågar to.

Leknessund avbrøt manøver

Lengre bak forsøkte en periode Nick Denz (Tyskland) og Andreas Leknessund (Norge) å kjøre seg opp til kvintetten til Plapp og Sivakov, men Tromsø-mannen valgte å avslutte manøveren på den tredje av 12 runder inne i Wollongong.

Ved passering av målområdet hadde Sivakov & Co. bare 18 sekunder opp. Da hadde Leknessund gitt opp, mens Denz fortsatte forsøket på å nå igjen gruppa foran ham. Dog var han over 2 minutter og 2 sekunder bak.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TRØKK: Det franske laget gjorde VM-fellesstarten tøff for spurterne over Mount Keira. Tobias Foss var blant profilene som gikk med i gruppa. FOTO: UCI Media

I feltet var det Nederland og Spania som tok ansvar på de første rundene inne i Wollongong. Førstnevnte mistet altså van der Poel tidlig, mens spanjolene også manglet en spurter og ventelig samler seg rundt Marc Solér i Wollongong.

De neste rundene dreide seg om transport og sakte mørning. 16 ryttere foran og hovedfeltet bak. Avstanden minket noe etter hver runde, uten at den helt store dramatikken inntraff. De norske satt for øvrig trygt plassert bak i feltet.

Belgia og Frankrike angriper

Opp til Mount Pleasant for 6. gang, begynte posisjoneringskampen å intensivere seg noe. Jake Stewart (Storbritannia) kom opp på høyresiden av feltet, men kom litt for nær fansen langs løypa – og gikk ned i bakken etter å ha hektet seg inn i et australsk flagg.

TIDLIG EXIT: Mathieu van der Poel sto av rittet ved første passering av Wollongong etter 35 kilometers sykling. FOTO: UCI Media

Med syv mil igjen kom det nok et angrep fra Frankrike. Quentin Pacher dro det hele igang – på vei oppover Mount Pleasant – og endte opp med å slite løs nok en større gruppe. Her tok også Rasmus Tiller et magedrag og fikk kontakt. Pacher fikk med seg Florian Sénéchal og Romain Bardet. Remco Evenepoel fikk med seg Stan Dewulf og Quinten Hermans. Tadej Pogacar forholdt seg rolig i feltet, men Jan Tratnik passet på å bli med. Pascal Eenkhoorn satt med for Nederlands, mens Australia fikk plassert Jai Hindley. Italia fikk med både Lorenzo Rota og Nicola Conci. Danmark var representert med Mathias Skjelmose.

Sammensetningen gjorde at det fremdeles var Spania som var nødt til å ta hovedansvaret bak i feltet.

Belgia festet grepet

Gruppa med Evenpoel & Co. tok seg raskt opp til det opprinnelige bruddet. Den belgiske kapteinen angrep to ganger, men klarte ikke å komme seg unna med en gang. Belgia satt uansett veldig godt i det med to hjelpere rundt en av de to kapteinene sine.

Ved målpassering og tre turer over Mount Pleasant igjen hadde bruddet fått over 2 minutter tilbake på hovedfeltet. For å få til det var også sterke ryttere som Sénéchal, Dewulf, Quintana, O’Connor og Plapp blåst av.

Det ble «tranquilo-tranquilo-stemning» i bruddet, og da røynet forspranget på bakover da britene endelig tok til fronten. På vei opp inn mot Mount Pleasant skrudde Frankrike det til ytterligere, og angrep ved Valentin Madouas. Bak ham fulgte Tadej Pogacar, Marc Solér, Biniam Girmay, Alberto Bettiol, Jakob Fuglsang og Wout van Aert enkelt på. Bakover ble det verre, men i denne fasen klarte fremdeles Alexander Kristoff å klamre seg fast med en viss kontakt til puncheurene foran ham.

Med fire mil igjen var ikke avstanden bakover litt mer enn minuttet. Da fant Aleksei Lutsenko ut at dette ikke gikk fort nok, og angrep på egenhånd. Det ble småstøting helt inn til runden, og da tok de også foten av gasspedalen bak.

Evenepoel tok seg opp til Lutsenko og ut på de siste to passeringene av Mount Pleasant, hadde avstanden opp økt til to minutter igjen. Hans tilstedeværelse foran gjorde samtidig at Wout van Aert kunne nøye seg med å sitte på hjul.

Ensom i tet

Pascal Eenkhoorn, Mathias Skjelmose, Lorenzo Rota og Mauro Schmid innså alvoret da Evenepoel rykket, men kvartetten slet med å ta seg opp til de to i tet.

Evenepoel kvittet seg med Lutsenko på vei opp Mount Pleasant. Avstanden bakover vokste stadig, noe som gjorde at belgieren så ut til å sykle inn til sin første verdensmestertittel.

ENSOM I TET: Remco Evenepoel legger ut på sisterunden. FOTO: UCI Media

Et lite håp ble tent – av Wout van Aert. Han blåste forbi mange av rytterne som tidligere hadde sittet i grupperingene foran, og fikk blant annet selskap av Biniam Girmay, Benoît Cosnefroy og noen andre ryttere. Det var likevel for langt opp. Ved passering ut på sisterunden var det hele 2:35 å tette. På Remco!

Dermed flyttet fokus seg over mot medaljene i stedet. Lutsenko ble hentet mot slutten av Mathias Skjelmose, Lorenzo Rota og Mauro Schmid.

Så kom plutselig en gruppe fra feltet i høy hastighet opp bakfra. Da hadde Evenepoel syklet inn til VM-gull for lengst, men nå stakk Christophe Laporte av med sølvet foran Michael Matthews og Wout van Aert.

Alexander Kristoff dukket også opp fra dypet, og ble nummer seks. En imponerende prestasjon av nordmannen en hard VM-løype.

Les mer fra Alexander Kristoff her!

Stakkars Lutsenko, Rota, Schmid og Skjelmose måtte dermed se langt etter VM-medalje. Mens ingen kunne gjøre noe med Remco Evenepoel.

Nevnes blant outsiderne til VM-tittelen

(Sykkelmagasinet): Etter at han smashet inn sin første WorldTour-triumf fra bruddet under Tour de Suisse, har Andreas Leknessund hatt noen svært gode måneder på sykkelsetet.

Tour de France-debuten var imponerende av 23-åringen fra Tromsø. Han ble rett og slett bedre og bedre jo lengre ut i treukersrittet han kom.

I august slo han til igjen under avslutningen av Arctic Race i Trondheim. Han var del av et tremannsbrudd som dannet seg med 100 kilometer igjen av etappen, og syklet de siste fire-fem milene solo inn til mål.

Det skapte naturligvis både begeistring og overskrifter på hjemmebane, men også i utlandet har folk blitt mer oppmerksomme på den offensive DSM-rytteren.

Den populære podcasten Lanterne Rouge, som ledes av australske Patrick Broe, argumenterte slik for hvorfor de mener nordmannen kan kjempe om regnbuetrøya i Wollongong:

– Arctic Race of Norway. Dere fulgte selvsagt med på det alle sammen. Han tok sammendraget på den avgjørende dagen, i en småkupert rundløype. Med en bratt bakke, og denne gutten bare kjørte på. Og så Montréal. Jeg tror grunnen til at Jumbo-Visma la etter ham i fullt alvor var fordi du er nødt til å vise ham respekt. Hvis folk hører på dette, kommer de til å jakta ham ned nå. Men, hvis han er løs i en rundløype og folk begynner å se på hverandre. Det er ikke en rytter du har lyst til å slippe løs i den løypa, men han kommer til å prøve. De har Kristoff som sitter igjen bak, så det gir mening. Jeg tror han har muligheten til å gjøre en skikkelig bra resultat, lød analysen til Broe.

Leknessund: – Under kan skje

Det norske laget har åpnet mesterskapet fantastisk med to tempogull på to dager av henholdsvis Tobias Foss og Søren Wærenskjold. Natt til fredag fulgte Wærenskjold så opp med mesterskapets andre medalje.

Suksessen kan være en faktor til at nordmenn blir nevnt i den store sammenhengen, også når det er snakk om verdensmesterstripene etter fellesstarten for herrer elite, natt til søndag.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+)

Profflagene kniver om norsk supertalent

Da Sykkelmagasinet snakket med Andreas Leknessund foran VM i Wollongong, hadde først og fremst tempo vært fokus i første del av mesterskapet. Det norske laget bor i Gerringong én time sør for VM-byen. Det gjorde at Tromsø-mannen ennå ikke hadde sett hele rundløypa som venter om et par dager.

– Jeg hører de sier at bakken er ganske hard, og at det blir et hardt ritt. Det er det stort sett alltid i VM. Det er såpass langt og såpass mange ganger i den rundløypa, at det kommer til å koste. Det er vel også en tendens at rittene blir enda hardere enn man er forberedt på, slik som det sykles om dagen, sier Leknessund.

– Du ble uoppfordret nevnt av Lanterne Rouge Podcast som en av rytterne som gjøre det helt store i Wollongong, hva tenker du om det?

– Jaja, jeg kan jo kanskje det. Det er jo stas, svarer han.

– Hva tenker du om egne muligheter i et stunt et godt stykke ut i løpet?

– Det kan jo funke, men det skal mye flaks til da. Alt kan skje. Det har man jo sett forrige søndag, at det kan skje under, sier han og tenker på tempobragden til romkamerat og tidligere lagkamerat i Uno-X, Tobias Foss.

– Hvor låst vil du være rundt Kristoff underveis?

– Vi er et lag som skal prøve å gripe sjanser underveis og skape muligheter. Er det én eller to runder igjen, og Alex sitter der – da kan det være naturlig å samle seg rundt ham. Men han klarer seg jo ganske bra på egenhånd, også. Hele laget går inn i rittet med en innstilling om at vi skal være med på det som skjer, sier han.

– Magien noen ryttere har

Uansett utfall av fellesstarten, kan Leknessund se tilbake på en sesong der han har fått vist seg fra sin beste side.

Selv synes han det er vanskelig å peke på årsaken til framgangen:

– Det går litt på at man finner en flyt, og så kan man ri den flyten ganske lenge. Det gjorde at jeg kom meg igjennom ritt på en god måte og fant formen jeg ønsker å være i. Jeg har fått litt mer selvtillit, noe jeg også trengte. Jeg vet at å sykle offensivt har passet meg fint, og det er noe jeg alltid har vært god på. Selv i en middels sesong, som i fjor. Jeg føler det likevel bare er småting som gjort at det har blitt mer stang-inn i år enn i fjor. Det er bare noen små prosent bedre, og så blir hele sesongen og opplevelsen bedre.

En som har fulgt Leknessunds karriere tett, er hans tidligere trener ved NTG i Bærum, Lars Holm. Han er også ansatt som coach i Uno-X-systemet.

Da Holm så Leknessund i brudd under avslutningen av Arctic Race i Trondheim, følte han seg sikker på at 23-åringen ville holde unna hele veien inn og vinne.

– Det er en slags spesialitet han har. Han kan kjøre én vill time etter tre harde timer, kommenterte Holm i etterkant.

– Kan du fortelle litt mer om hvorfor han er så giftig i slike situasjoner?

– Det er ikke så lett å sette ord på. Det er litt magien som noen ryttere bare har. Det er jo åpenbart at han har noen spesielle fysiske forutsetninger. En ting som slår meg med Andreas er at han tilsynelatende ikke går tom. Jo lengre ut i rittene du kommer, jo sterkere er han. Særlig i den type posisjoner. Det andre er at han er tøff mentalt. Hvis han først slipper løs i brudd, og den måten han har vunnet på ved flere anledninger, der er han ekstremt giftig. Han har ingen god spurt, så det er på en måte hans sjanse. Han har ved flere anledninger vist at han har baller nok til å angripe tidlig, sier Holm.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HAR OVERBEVIST: Andreas Leknessund er i ferd med å avslutte en meget oppløftende sesonge. FOTO: Marcus Liebold

– Høres ut som noe vi kan få bruk for i VM og?

– Ja, jeg tenker jo det. For å få litt kontroll på feltet. Alexander Kristoff er nok mest tjent med at det er et ritt med jevn fart og jevnt kjør med en gruppe foran. Et brudd som får gå så lenge som mulig, er optimalt for ham. Hvis rittet er mer åpent, og det største kanonene støter i det hardeste partiene i løypa, er jeg redd sjansene for at Kristoff henger på også minker.

– At han nevnes av Lanterne Rouge Podcast er vel bare nok en kompliment vi skal ta med oss på veien?

– Jeg tenker at den analysen er helt riktig. Andreas er ekstremt godt langt inn i rittene. Han er ingen spurter, så han har blitt god til å bruke den egenskapen i stedet. Det er en styrke han har brukt siden dagene i juniorklassen. Jeg husker måten han avsluttet karrieren i Uno-X på også (Giro della Regione Friuli Venezia Giulia, vår anm.). Der gikk han solo mot slutten inn til mål, etter å ha kjørt fra de andre foran de siste milene, sier han.

Kristisk til treningsplanen

Landslagssjef Kurt Asle Arvesen har hatt Leknessund i Uno-X-stallen tidligere, og er naturlig nok veldig oppmerksom på egenskapene hans.

– Det er kjempegledelig at han nå er tilbake på nivået der han forlot oss. Faktisk er han ikke helt tilbake med tanke på wattnivåene på tempo, men han kjører jo også et mye tøffere løpsprogram. Andreas har fått godt betalt for noen av sine bruddforsøk. Det han gjorde i Sveits var enestående, i tillegg til Tour de France og ikke minst Arctic Race. Han har tatt de rette stegene etter å ha hatt et ruskete førsteår som proff. Det er dog ikke noe unormalt i det, påpeker Arvesen.

Følg med på vår podcast – Gruppo Compatto:

Røper én av grunnene til at han valgte Uno-X

Gamletrener Holm mener endringer i treninga hans inn mot årets sesong har slått positivt. Det indikerte også et trenerskifte i DSM-laget. Nå er det Dajo Sanders som holder i treningsplanen hans.

– Jeg skal være den første til å være kritisk til det han fikk på treningsplanen i fjor. I år trener han rett og slett mye bedre. Det er kort fortalt mer mengde og intensitet i år, og jeg tror Andreas har fått en trener han trives godt med og som tar hans kvaliteter på alvor. Det har jo vært litt kritikk mot DSM-systemet fordi det er ting som bestemmes på nivået over treneren. Jeg har i hvert fall fått inntrykk av at det er større frihet der i år, sier Holm.

Arvesen sier følgene om muligheten til Leknessund underveis på den 266,9 kilometer lange fellesstarten i Wollongong.

– Jeg vil ikke si at Alex trenger å havne bakpå for at en rytter som Andreas får litt spillerom. Det kan godt være at vi vurderer fram mot søndagen at vi skal ha noen som går avgårde i mindre grupper underveis, og både Andreas og Tobias (Foss) kan være folk å sende ut der. Nå kan det jo hende at det faktisk er Tobias som får fleste rødglødende varsellamper til å gløde etter tittelen hans på søndag, men vi skal uansett prøve å sykle aktivt som lag underveis, presiserer han.

Peker mot Pogacar

Moralen i det norske er naturlig vis høy etter åpningen på mesterskapet i Wollongong. Leknessund ankom Australia tidlig sammen med Foss for å klargjøre seg til tempoen.

At Jumbo-Visma-rytteren skulle ikle seg regnbuetrøya på podiet i etterkant var noe de færreste hadde sett for seg.

– Det var fett og gøy at Tobias vant der. Samtidig var det nesten litt surrealistisk og merkelig. Jeg kjente litt på selv at det var vanskelig å legge seg den kvelden fordi man var såpass tilfreds med gullet hans. Det var så stort, faktisk. Særen var litt mer sånn vi hadde trodd og håpet på, men det gir jo også lettelse og glede for alle. Det blir jo ekstra gøy når man tar to gull på rappen på den måten.

Leknessund har fremdeles ikke syklet igjennom hele rundløypa i Wollongong, men regner med han blir godt kjent med løypa i løpet av 16 gjennomkjøringer natt til søndag.

– Vi bor i Gerringong 40 minutters kjøring unna, så det er en liten kabal med trening og logistikk som skal gå opp. Jeg så en god del av det under tempoen, og har kjørt opp den første av de to bakkene, sier han.

– Ut ifra det du har sett, og hørt – hva slags type rytter tror du ligger best an til å bli verdensmester?

– Jeg tenker jo på noen av dem som var med i Quebec og Montréal. De åpenbare man ikke kommer utenom er Tadej Pogacar og Wout van Aert. Det er klatrere med mye trøkk i tillegg. Van Aert er en stor favoritt, men når han ikke slår Pogacar i den spurten i Montréal, så klarer jeg ikke helt å se at han skal gjøre det her, heller. Det beviser i hvert fall Pogacar har trøkk i beina, sier Leknessund.

Den perfekte duellen

(Sykkelmagasinet): Tour de France 2022 står for meg igjen som et av de aller mest underholdende på mange, mange år. Jeg kan sikkert påberope meg kortidshukommelse, men som jeg kost meg siden rytterne rullet ut fra startrampen i København.

Det har vært mange høydepunkter, men hovedgrunnen for at rittet er blitt så severdig er i mine øyne duellen mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard.

Med to etapper igjen å sykle står førstnevnte igjen med med bare tre hjelpere. Rundt dansken har Primoz Roglic og Stephen Kruijswjik måttet melde pass.

COVID-19 har igjen ligget som et spøkelse over hovedfeltet. En potensiell fallgruve som kunne ha tatt brodden ut av begivenhetene. Da er det kanskje ekstra gledelig at vi i stedet har fått se det motsatte. Både Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates har kjørt på med alt av tilgjengelig mannskap i håp om å knekke hverandre.

JEG VAR TIDLIG kritisk til Tadej Pogacars beslutning om å følge angrepet fra Roglic over Col de Télégraphe tidlig på den første mammutetappen i Alpene.

Les også: Her gjør Pogacar en taktisk brøler

Jeg sitter jo og synser om dette fra skjermen hjemme. Pogacar er en av de aller beste sykkelrytterne vi noensinne har sett. Han er mer enn kapabel til å ta slike avgjørelser selv. Noe fasitsvar på rett og galt er vanskelig å få, ettersom vi ikke får utspilt de forskjellige scenarioene etter hverandre.

I etterkant ble det klart at Roglic ofret seg for Vingegaard. At han fungerte som åte. At han ikke var sterk nok, og at han ble tvunget til å stå av foran etappe 15.

Da hadde skaden allerede skjedd: Pogacar tapte 2 minutter og 51 sekunder den dagen. Et forsprang som skulle vise seg svært vanskelig å karre tilbake.

DET VAR SAMTIDIG en gave til sykkelfansen. Der jeg fryktet at Pogacar kastet sitt eget lag under bussen – ved å haste etter Roglic, i stedet for å la Marc Solér, Rafal Majka og Brandon McNulty rydde opp, munnet den samme aggressiviteten ut i en veldig interessant batalje mot Vingegaard.

Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet over at angrepet aldri kom på vei opp Peyragudes. Det var dagen UAE-Team Emirates kollektivt sett slo tilbake, med imponerende bidrag fra både McNulty og Mikkel Bjerg.

Det viste seg likevel at både Vingegaard og Pogacar var kokt etter en lang, hard og varm dag på sykkelen. Slovenerens fokus skled over mot klatrepoeng og etappeseirer. Det lå en smak av nederlag i munnen da han spurtet fra dansken over toppen av Col de Val Louron-Azet med prikkete poeng som mål for øyet.

Med to Tour de France-triumfer i beltet og totalt 43 triumfer fordelt på fire sesonger siden han inntok WorldTouren i 2019, er Tadej Pogacar en seiersmaskin av de sjeldne. Det skal spennende å se hvordan han nå takler nederlaget mot Vingegaard.

HAN HADDE NOK ikke gitt helt opp foran etappen opp mot Hautacam. Sloveneren angrep gang på gang oppover 10,2 kilometer lange Col de Spandelles.

Hver gang kom dansken med svar på tiltale. I starten kunne han også nyte god service fra Sepp Kuss som spilte ut rollen som hjelperytter strålende.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

TØR Å ANGRIPE: På vei oppover Col de Spandelles kom Tadej Pogcar med gjentatte angrep mot Jonas Vingegaard. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Målet var helt klart å riste av seg Vingegaard og fortsette angrepet med dødsforakt på vei nedover mot Hautacam. Pogacar er del av en ny generasjon der angrep er sett på som beste forsvar. På godt og ondt. Det var altså den samme aggresjonen som skulle koste ham så dyrt opp til Col de Granon.

På vei ned fra toppen begynte resignasjonen å feste seg. Først unngikk Vingegaard et møte med asfalten, før hjulet til Pogacar mistet festet i løsgrusen.

VINGEGAARD SNUDDE seg og så konkurrenten ligge på siden. Deretter tok han foten av gasspedalen og skapte med det ro i rekkene igjen.

Med håndbrekket på førte det samtidig til at Tiesj Benoot og Sepp Kuss var del av den samme gruppe inn mot Hautacam. Med Wout van Aert plassert helt i spissen av bruddet, ble det en oppgave som var for stor selv for Pogacar å løse.

Dessuten har han brukt mye krefter hittil i årets Tour de France. Den aggressive kjørestilen koster, og deriblant alle forsøkene på å knekke konkurrenten opp Spandelles.

Det er godt å se.

I media er ting ofte svart-hvitt. Det munner ofte ut i en dragkamp mellom det gode og det onde. Men dette har vært en duell mellom to flotte idrettsutøvere og typer. Pogacar liker å lage litt show og behandler konkurrentene sine med respekt. Den gode tonen mellom de to bygget også opp til at Vingegaard tillot seg å vente inn konkurrenten på vei ned mot den avgjørende stigningen.

EN ANNEN TING vi nå har fått, er en dansk mester folket forhåpentligvis stiller seg helt og fullt bak. En sjanse til å ta et oppgjør mot tidligere juksemakere og i stedet omfavne en kultur som definitivt har endret seg over tid.

Jonas Vingegaard troner nå på toppen av den danske sykkelpyramiden. Og han har fortjent sin plass.

Han er en fordømt hyggelig fyr. Ikke bare har han vunnet (* nei, vi har ikke ankommet Champs-Élysées ennå, men likefullt)  årets Tour de France fordi han har vært best, han har også gjort det med verdighet og klasse. Forpliktelser som egentlig instinktivt burde følge med gul trøye – men som i løpet av årenes løp nærmest har utviklet seg til en vits.

Le Tour: Nye veier

Med jevne mellomrom oppsøker Touren nye steder. Noen ganger med suksess, andre ganger blir det med det ene besøket. Hva som gjør en destinasjon godt egnet, er vanskelig å definere eksakt. Men det bør ikke skremme Tourens løypeplanlegger fra å prøve, igjen og igjen.

Continue reading «Le Tour: Nye veier»

Mesterlig triumf på Hautacam for Vingegaard

(Sykkelmagasinet): Fire kilometer unna toppen av Hautacam kunne ikke Tadej Pogacar lenger svare. Han hadde angrepet flerfoldige ganger på vei opp til Spandelles.

Han ga alt i utforkjøringen på vei ned, og endte selv opp i grøfta. På nytt ble han omringet av Jumbo-Visma-ryttere, og denne gangen kapitulerte ham.

Like før det skjedde, var det likevel et vakkert syn fem kilometer fra toppen av fjellet. Grønn, gul og hvit trøye samlet i front av rittet. Etter at Wout van Aert stanset opp og ventet da Sepp Kuss var i ferd med å avslutte sitt bidrag, var det ikke mye den sterke belgieren trengte å gjøre før Pogacar kapitulerte.

Derfra og opp handlet alt om Vingegaard. Og hvor mye tid han kunne sette på konkurrenten.

1 minutt og 4 sekunder ble det til slutt. Noe som betyr 3 minutter og 26 sekunder i sammendraget. Selv Tadej Pogacar klarer ikke å ta det tilbake over 40 kilometer tempo.

Bak sikret langt på vei Geraint Thomas tredjeplassen etter nok en god dag på sykkelen i Pyreneene.

– Ønsket å vinne for jentene mine

På toppen av Hautacam var det en lettet Vingegaard som ble intervjuet etter kraftanstrengelsen i Pyreneene.

– Det er utrolig. I morges fortalte jeg kona og datteren min at jeg ønsket å vinne for dem. Jeg er glad for at jeg klarte det. Dette er virkelig for de to jentene der hjemme, sa Vingegaard i seiersintervjuet.

– Hva tenkte du da nærmet deg toppen og skjønte at du kom til å vinne etappen?

– Jeg var glad for at det endelig var over. Det var utrolig hardt. Jeg er selvsagt veldig, veldig glad for at jeg vant etappen. Det er to dager igjen til Paris, så vi må holde fokus. Vi må ta det dag for dag igjen.

Så ble han spurt om duellen mot Pogacar, og velten til vinneren fra 2020 og 2021-utgaven av Tour de France.

– Jeg tror han bommet litt på svingen, og gikk ned i grusen. Han prøvde å rette seg opp, men sykkelen forsvant ned under ham. Jeg ventet på ham. I dag må jeg takke alle lagkameratene mine. Det var utrolig. Wout van Aert kjørte av Pogacar til slutt. Det var utrolig. De var alle utrolige i dag. Jeg kunne ikke ha gjort det uten dem.

– Og sammenlagtseier i Tour de France. Er det noe du fremdeles ikke snakker høyt om?

– Jeg vil ikke snakke om det ennå. Det er en dag i morgen og en ny etter det. Så la oss snakke om det etter det, når vi er i Paris.

Gikk i bakken

Dramaet mellom gul og hvit trøye kom i etterkant av en dramatisk ferd ned fra Spandelles. Først var det Vingegaard som havnet i trøbbel, da han fikk sleng på sykkelen på vei ned den tekniske utforkjøringen fra Spandelles.

Ikke lenge etter var det Tadej Pogacar som feilberegnet en sving. Der dansken litt tidligere klarte å redde situasjonen, gikk UAE-kapteinen i bakken.

I stedet for å holde momentum og legge ytterligere press på en stresset Pogacar, valgte Vingegaard å holde igjen og se seg bakover etter konkurrenten sin.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VENTET PÅ KONKURRENTEN: Jonas Vingegaard kikket seg bakover og stanset opp for å se hvordan det gikk med konkurrenten.

Da Pogacar – synlig forslått på den venstre skinka – kom seg opp igjen strakk han ut hånden til Vingegaard, og ga deretter tommel opp til kamera.

Første Tour de France-triumf

På Hautacam var Pogacar isolert, mens Tiesj Benoot og Sepp Kuss hadde gjenopprettet kontakt med gruppa. I front lå også Wout van Aert og vaket et steg mellom superdomestique og etappeseier.

At på til på Belgias nasjonaldag var det lederen av poengkonkurransen som fikk spille opp Vingegaard til det avgjørende støtet mot Pogacar.

Dermed må det uhell til for å hindre dansk sammenlagtseier. En flat etappe og en tempo venter før Champagne-ferden mot Paris på søndag.

Deretter skal 25 år gamle Vingegaard etter alle solemerker blir kronet som vinneren av årets Tour de France.

(Les fyldig referat fra etappen under resultatene)

Results powered by FirstCycling.com

Slik gikk det til:

143,5 kilometer mellom Lourdes og Hautacam. Brorparten av klatringen var plassert på de siste 85 kilometerne. Det ga en voldsom støtecup på flatene inn mot Col de l’Aubisque.

Det så ut til at flere forsøk først skulle materialisere seg. Andreas Leknessund, som virket veldig sprek på etappen mot Peyragudes, var igang på nytt. Tromsø-mannen satt i en gruppe sammen med Christophe Laporte (Jumbo-Visma), Stan De Wulft (Ag2r), Stefan Bisegger (EF), Floran Vermeersch (Lotto-Soudal) og Michael Matthews (BikeExchange).

Ingenting skulle dog være enkelt. Gruppa ble kjørt inn, og en større gruppe med 16 ryttere gikk kontra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TETT DUELL: Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar har fulgt hverandre som skygger gjennom årets Tour de France. FOTO: Charly Lopez, ASO

Det roet seg ikke ned denne gangen heller. Etter at to større grupperinger kom seg opp og antallet var oppe i hele 36. Blant de siste som sluttet seg til var blant andre Leknessund, Wout van Aert, Bob Jungels, Dylan Teuns og Jasper Philipsen.

Fremdeles var det dog ingen Simon Geshke i tet. Tross flere forsøk. Cofidis hang med nebbet og fikk støtte av Quick Step-Alpha Vinyl. Det betød at ved den innlagte spurten med kun 85 kilometer igjen av etappen, så var fremdeles ikke avstanden tilbake til hovedfeltet avskrekkende.

Alle i brudd – utenom Geshke

Angrepsfesten? Den bare fortsatte. Bakover måtte en hel bråte ryttere slippe på vei oppover Col de l’Aubisque, mens det fremdeles gikk spredte angrep fra feltet. Til slutt gjorde det at sammenlagtfavorittene og en håndfull andre holdt stand, mens det ble opp til Sepp Kuss å holde et fornuftig tempo opp bakken.

Litt lengre framme var kampen om klatretrøya på vei mot sitt klimaks. Geshke forsøkte på nytt, men klarte ikke å komme seg unna feltet. Helt i tet jobbet Bauke Mollema for Giulio Ciccone, mens Hugo Houle og Carlos Verona også virket spreke. Bak kom det imidlertid opp en større gruppe der blant andre Van Aert, Leknessund, Thibaut Pinot, Valentin Madouas, Aleksei Lutsenko, Bob Jungels, Patrick Konrad, Dylan Teuns, Nick Schultz, Rigoberto Uran, Dani Martinez, Enric Mas, Max Schachmann og Andreas Kron. Det var i prinsippet alle som ønsket å gå i brudd på dagens etappe – med unntak av Geshke.

På toppen av HC-kategorien 1709 meter over havnivået, syklet Ciccone inn full pott i klatrekonkurransen. Det ga Trek-Segafredo 20 nye poeng. Bak ham fulgte Thibaut Pinot.

Groupama-FDJ hadde en liten utfordring å løse underveis på etappen, for bakfra hadde Louis Meintjes (Intermarché-Wanty Gobert) angrepet, og hadde klatret forbi David Gaudu på sammenlagtlistene.

Angrep fra Pogacar

Bak passerte favorittgruppa toppen uten dramatikk. De kjørte sitt eget tempo opp stigningen, og lot det være åpning for at etappevinneren kunne befinne seg blant de 26 rytterne i teten.

På vei ned fra Aubisque havnet Enric Mas i trøbbel. Movistar-kapteinen krasjet og opplevde deretter å bli hentet inn av gruppa til Louis Meintjes. Foran holdt Bauke Mollema et høyt tempo på vegne av Ciccone.

I bunnen av Tour de France-debutaten Spandelles, ble det vaktskifte i favorittgruppa. Brandon McNulty satte nå tempo for Tadej Pogacar og Nathan Van Hooydonck var nødt til å slippe.

Mens bruddet fremdeles hadde 39 kilometer igjen til mål, kom så angrepet til Pogacar. Danske Vingegaard parerte forsøket strålende, og bakfra greide faktisk Sepp Kuss å kjøre seg opp til de to. Da tok Pogacar i stedet en slurk av vannflaska og lot amerikaneren overta taktstokken inn til videre.

Et par kilometer senere hadde Geraint Thomas, David Gaudu og Nairo Quintana gjenopprettet kontakt, da Pogacar fyrte på nytt. Igjen kom Kuss seg opp – noe som provoserte fram et tredje angrep fra sloveneren. Hver gang virket det som Vingegaard hadde små problemer med å holde hjulet hans.

Pogacar i bakken på vei ned

Geraint Thomas fikk kontakt på nytt, og gjorde nå noe han ikke hadde gjort tidligere i årets Tour de France: Han angrep! Sepp Kuss måtte igjen til fronten, mens Pogacar la seg på bakhjulet til Vingegaard.

Der lå UAE-rytteren og ladet til det neste angrepet. Denne gangen klarte han å åpne en luke bakover til dansken. De tok seg forbi Geraint Thomas, og denne gangen hadde heller ikke Sepp Kuss noe motsvar.

Opp til toppen av fjellet holdt UAE-kapteinen et høyt tempo. Van Aert var førstemann over toppen av Spandelles på den belgiske nasjondaldagen, mens Dani Martinez og Thibaut Pinot fulgte på plassene bak.

Dramatikken var langt fra over. På vei nedover den tekniske utforkjøringen Spandelles, ble Vingegaard for ivrig med pedalene i en sving. Jumbo-Visma-rytteren fikk sleng på sykkelen, men greide akkurat å redde seg inn igjen. Pogacar holdt tempoet høyt, men det tok ikke lang tid før han kjørte seg opp igjen.

Så gikk det galt for Pogacar i en sving. Sloveneren gikk ned og skrapte opp den venstre skinka. Vingegaard viste stor sportsånd da han tok foten av gassen og ventet til konkurrenten var oppe igjen. Pogacar kvitterte med å gi ham et kjapt håndtrykk og tommel opp. Deretter var fighten mellom de to igang på nytt.

Jumbo-Visma med overtall på Hautacam

Etter at duellen mellom Vingegaard og Pogacar roet seg ned, kom det også opp flere ryttere bakfra. Blant dem Geraint Thomas.

I bunnen av Hautacam hadde Jumbo-Visma klart tallmessig overtak. Tiesj Benoot hadde kommet i retur fra bruddet, mens Sepp Kuss igjen hadde opprettet kontakt.

I front lå Wout van Aert fremdeles sammen med Thibaut Pinot og Dani Martinez.

Paradoksalt nok var det fremdeles Pogacar som var nødt til å angripe, dersom han skulle klore tilbake noe av håpet om å innta Paris iført la maillot jaune.

I tet fortsatte den fantastiske Tour de France-reisen for Wout van Aert. Han akselererte i de slakere partiene og kjørte Pinot av lasset. I stedet fortsatte han med Dani Martinez på hjulet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GRØNT, GULT OG HVITT: I teten av rittet over ryggen av Hautacam.

Sepp Kuss skrudde opp tempoet i gruppa bak. Det var nok til å kjøre Geraint Thomas av lasset, i det Aleksei Lutsenko og Carlos Verona ble passert i det samme momentet.

Fem kilometer fra toppen var Martinez kokt. Det samme gjaldt Kuss.

Da var det jo veldig greit at Wout van Aert stanset opp, og kunne gjøre en siste jobb som hjelperytter for Jonas Vingegaard et stykke til mot toppen.

Gentleman på vei mot gult

Fire kilometer fra toppen var det nok for Pogacar, som ga en luke til konkurrenten. Van Aert tok sitt siste magadrag, før han også var ferdig med en heseblesende dag på jobben.

Vingegaard overtok nå jobben selv – og gjorde slik Bjarne Riis – dog under helt andre omstendigheter vant på toppen av Hautacam i 1996.

Nå ligger Jumbo-Visma-rytteren enda bedre an i kampen om å hente hjem den andre sammenlagttriumfen til Danmark i Tour de France-historien.

I tillegg gjorde han det som en gentleman ved å vente på Tadej Pogacar tidligere på etappen.

PS: Andreas Leknessund avsluttet etappen på 47.-plass. Til slutt litt over 23 minutter bak etappevinner Vingegaard.

Vingegaard sto imot massivt UAE-press

(Sykkelmagasinet): Joda, det ble til slutt etappeseier til Tadej Pogacar på mektige Peyragudes. Sloveneren gjorde det dog uten å imponere.

De siste fem kilometerne av klatringen lå det an til at UAE-kapteinen skulle levere en uppercut på sin danske rival. Men så skjedde aldri.

Det var ikke før de siste 200 meterne opp til mål der Romain Bardet vant tilbake i 2017, at Pogacar angrep den gule trøya.

Tok småsekunder tilbake

Han spiste noen små bonussekunder tilbake, men fremdeles er det 2 minutter og 18 sekunder i favør dansken med én brutal fjelletappe igjen.

Foranledningen var bortimot perfekt for UAE-laget, der blant andre Mikkel Bjerg og Brandon McNulty imponerte stort og skrellet av alle hjelperne rundt Vingegaard. I tillegg de øvrige sammenlagtfavorittene.

Basert på det, var det skuffende at det ikke kom tøffere skyts fra Pogacar.

– Han kom med noen gode angrep i dag og. Jeg var nødt til å være påskrudd og være klar for å kjempe. Jeg er glad jeg klarte å følge ham. På en avslutning som denne, er han nok litt mer eksplosiv enn meg. Det bør nok være enda hardere i forkant dersom jeg skal klare å utgjøre en forskjell. Jeg tror jeg kan være fornøyd med hvordan ting utviklet seg. Jeg er ganske fornøyd, sier Jonas Vingegaard i et intervju med arrangøren.

– Tenker du nå at det er mer og mer sannsynlig at du kommer til å vinne Tour de France, eller prøver du å unngå å tenke på det?

– Jeg vil ikke tenke på det. Jeg tar det dag for dag, og gjør mitt beste hver dag. Så får vi se i Paris hva det holder til, svarer dansken.

Imponerende av Leknessund

En annen som imponerte stort under den 17. etappen var Andreas Lekneesund. Tromsø-mannen er i sorg etter å ha mistet en nær venn for kort tid siden. Det melder TV 2 Sport. I dag kvitterte nordmannen ut en strålende etappe, og angrep fra spiss av utbrytergruppa på vei opp det nest siste fjellet. Det var bare 25 kilometer igjen av etappen da han ble hentet inn. Da av McNulty, Pogacar og Vingegaard.

Deretter gjorde han en strålende jobb som hjelperytter for Romain Bardet, som igjen klatret noen plasser oppover sammenlagtlista etter en tung dag mot Foix tirsdag.

Slik gikk det til:

Den 17.-etappen i årets tour, og den første av de to rene klatreetappene i Pyreneene. Dagen startet med at Rafal Majka, løytnanten til Tadej Pogacar, dessverre ikke kom til start. Det ble tut og kjør inn til den innlagte spurten der Jasper Philipsen etter om lag fem mil snappet full pott foran Wout van Aert.

Klatrerne forsøkte febrilsk å komme seg med i bruddet. Som ventet skulle ikke det lyktes før feltet var godt inn i Col d’Aspin. Det første angrepet som virkelig festet seg kom fra Aleksei Lutsenko. Astana-kapteinen fikk raskt Thibaut Pinot som selskap på bakhjulet.

Deretter gikk det en større gruppe som blant annet besto av Bob Jungels, Dylan Teuns, Simon Geshke, Rigoberto Uran, Gregor Muhlberger, Giulio Ciccone, Pierre Latour og Jonathan Castroviejo. Dit tok også Andreas Leknessund og Chris Hamilton seg. Bak i feltet angrep etter hvert også Romain Bardet som falt nedover topp 10-lista etter en dårlig dag mot Foix etter hviledagen. Tiesj Benoot reagerte først som fartsholder i feltet, men på andre forsøk fikk niendemann i sammendraget lov til å gå.

For tøft for Yates og Gaudu

I starten av La Hourquette d’Anzian gikk Mikkel Bjerg i spiss av feltet, og dro opp tempoet i tet. Det gjorde at Christophe Laporte (Jumbo-Visma) måtte slippe.

Hardkjøret fikk deretter et langt større navn, Adam Yates og Tom Pidcock også slippe. Fremdeles var det seks kilometer til toppen av 2. kategorien. Og alt var Geraint Thomas isolert i den gruppa, men hadde fremdeles både Castroviejo og Van Baarle i bruddet.

David Gaudu, femtemann sammenlagt, var det neste store navnet som ikke orket mer. I bruddet var Simon Geshke naturlig nok besatt av å forsvare polkadotten. Tyskeren ble utfordret av Giulio Ciccone. Cofidis-rytteren måtte stanse opp på grunn av mekaniske problemer like før toppen av La Horquette d’Anzian, og falt dermed ned til gruppa med sammenlagtfavoritten. Der satte Bjerg tempoet over toppen uten at nye toppnavn måtte gi tapt.

Pierre-Luc Perichon valgte å slippe seg ned fra bruddet i et forsøk på å hente Geshke opp igjen på flaten mellom La Horquetta d’Anzian og Col de Val Louroun-Azet. Det var absolutt en risikabel strategi da faren for et angrep fra Tadej Pogacar fra feltet var overveldende sannsynlig over ryggen av 1. kategorien.

Offensiv Leknessund

Etter utforkjøringen ble Thibaut Pinot og Aleksei Lutsenko del av den større gruppa bak. Selv med kaptein Bardet i bruddet, fikk Andreas Leknessund lov til å angripe fra tet av gruppa. 23-åringen fortalte TV 2 før etappen om vanskelige dager på grunn av en god venn som hadde gått bort nylig.

Tromsø-mannen var svært frisk under onsdagens etappe, og virker så langt ikke til å være voldsomt plaget av hverken varme eller 17 etapper i beina under Grand Tour-debuten. Med 25 kilometer igjen av etappen lå nordmannen aller først i løypa.

Sju kilometer unna toppen av den nest siste stigningen var det kun Brandon McNulty, Tadej Pogacar, Jonas Vingegaard, Sepp Kuss, Geraint Thomas og Nairo Quintana som satt igjen bak. De tok igjen Geshke, som måtte gi opp flere klatrepoeng.

McNulty holdt høyt tempo og tok igjen Romain Bardet og Aleksei Lutsenko. Foran i løypa var nå kun Rigoberto Uran og Leknessund. Pogacar kikket og kikket bakover på Vingegaard, som om han planla det endelige angrepet.

Vingegaard isolert

Litt over fire kilometer før toppen ble også Sepp Kuss nødt til å slippe, noe som gjorde at dansken var isolert fra alle lagkameratene sine. Samme skjebne led også Geraint Thomas og Nairo Quintana.

IMPONERTE: Da Andreas Leknessund først ble hentet inn var det av Brandon McNulty, Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard. FOTO: Skjermdump fra Eurosport

Tre kilometer fra toppen tok favorittgruppa igjen Leknessund. Eller, det som var igjen av den: McNulty, Pogacar og Vingegaard. DSM-rytteren forsøkte ikke henge på, men la i stedet fokus bakover mot lagkaptein Bardet.

– Dette er de to beste syklistene i Tour de France 2022: Den gule trøyen og den hvite trøyen. Brandon McNulty har én dag der han kan henge på, men han har ingen mulighet til å henge på over en periode på tre uker, sa svenske Anders Adamsson i kommentatorboksen for Eurosport.

UAE-laget slo kraftig tilbake

Pogacar tillot seg et lite stunt over toppen for å innkassere klatrepoeng. Bak dem var Aleksei Lutsenko, Sepp Kuss og Geraint Thomas de neste over. Deretter ble Romain Bardet ført opp på bakhjulet til Leknessund.

På vei nedover bidro han til å kjøre inn trioen foran med Lutsenko, Kuss og Thomas.

McNulty tok igjen Pogacar og ledet sin kaptein på flatene inn mot dagens siste, klassifiserte stigning: Mektige Peyragudes. UAE-Team Emirates hadde truffet med taktikken sin og lagt grunnlaget for å ta tid tilbake fra Jonas Vingegaard. Nå var det opp til sloveneren å sluttføre det gode lagarbeidet, at på til på dagen Majka forlot rittet med skade.

Med fem kilometer til toppen holdt hele sykkelverdenen pusten. Vi trodde vi skulle se McNulty ta de siste føringene, og spille opp til det store angrepet.

Men det angrepet skulle fisle ut. Jo nærmere målgang på Peyragudes kom, jo mindre var sjansen for at Pogacar ville angripe. Den svakheten luktet trolig Vingegaard også, men heller ikke han hadde beina til å mane til kamp denne dagen.

UAE-kapteinen vant spurten opp mot mål og tok sin tredje etappeseier i årets Tour de France. Vingegaard kunne likevel smile for han har fremdeles 2 minutter og 18 sekunder å gå på i sammendraget.

Over til deg, Hautacam!

– Det jeg kan snakke mest om er syklinga, selv om noen mener det er feil å dytte det vekk

«I fjor fikk vi gjøre mer av jobben selv, så da fikk min rolle skinne litt mer. Da føler også laget at de trenger en som kan taue mye.»

Det er slutten av mars. Sykkelmagasinet har fått en avtale med Vegard Stake Laengen på Park Hotell i lille Waregem, vest i Flandern. Med slovenske Tadej Pogacar i oppstillingen, er UAE-laget innkvartert et steinkast unna målstreken til Dwars door Vlaanderen.

Pressesjef Luke Maguire sørger for at utøver får sin tilmålte tid med journalisten, men vet like godt som alle andre hvor proff den høyreiste Asker-mannen er i alt han foretar seg. Derfor lar han like gjerne 33-åringen styre tiden han har inntil han skal videre på massasje selv. Det er midt i klassikerne, men sommerens Tour de France er hovedtema for samtalen. Når vi kommer inn på det nærmest ikke-eksisterende dagliglivet hans kommer han med andre interessante betraktninger òg.

«Stort sett dreier det seg bare om å reise rundt,» sier Stake Laengen. «Jeg er egentlig alltid med laget. Det går fra type januar til oktober/november. Det er fullt kjør. Så jeg føler egentlig aldri at jeg har bodd i Sanremo. Det er mer at jeg er innom, før jeg skal avgårde: Kort inn og kort ut. Det er ganske basic det jeg har der. Kjøleskapet står nesten alltid tomt, men det fungerer. Det er deilig at man ikke har noe å bekymre seg for òg. Plutselig er man i ferd med å avslutte et ritt, og så kommer sportsdirektøren inn og sier at du må være noen dager ekstra.»

«Ja, hvordan fungerer det der, egentlig? Hvor lang tid framover vet du hvilke ritt du kommer til å sykle?»

«Du har en slags kjøreplan. Hvis du står oppført som reserve til et ritt, så har jeg egentlig lært meg at det ganske stor sannsynlighet for at du skal sykle rittet. Det var mye skader og sykdom i fjor, og det ser ut til at det fortsetter slik i år. Jeg trodde jeg skulle reise videre etter Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne-Brussel-Kuurne, men da kom de til meg og sa at de trengte meg under La Samyn etter at Fernando Gaviria krasjet. Så var det videre til Strade Bianche med sykkelen på flyet, forteller han og smiler.»

«Du slår meg ikke som en veldig impulsiv type; hvordan trives du med et slikt opplegg?»

«Jeg tror det kunne ha vært en fordel å ha det mer ordnet. Da hadde det vært lettere å treffe med formen. Personlig tror jeg at jeg hadde truffet bedre om jeg hadde hatt mer trening, og ikke bare kjørt ritt. Jeg føler ofte at hvis det blir mye reising, så ender du opp med å bryte ned formen. Jeg vet også med klassikerne, jeg har aldri fått helt dreisen på det personlig. Jeg er egentlig her mer fordi laget ønsker det.»

Tok sykkelverdenen med storm. UAE-Team Emirates har også askerbøringen med i oppkjøringsplanene til Tour de France. Det betyr høydeleir i Sestriere, på italiensk side av grensa, men likevel med Col du Galibier, Croix de Fer, Alpe d’Huez og de andre toppene på fransk side innen rekkevidde. Deretter venter en opptreden i Slovenia som hjelper for vidunderbarnet Pogacar.

”Pogi” har tatt sykkelverdenen med storm siden han vant Tour de l’Avenir sammenlagt i 2018, og inntok WorldTouren for UAE-laget året etter. Avtalen ble for øvrig signert før han vant ”Ungdommens Tour de France”. Siden den gang har han kvittert ut 37 (!) proffseirer. Blant dem to triumfer under ”La Grande Boucle”, tatt totalt seks etappeseirer, vunnet Il Lombardia, Strade Bianche, Liège-Bastogne-Liège og i tillegg sjokkert tilskuerne over ryggen av Oude Kwaremont med et fantastisk forsering av det relativt sett flate brosteinspartiet.

Slovenerens inntreden på laget, gjorde også sitt til at brikkene falt mer på plass for satsingens nå eneste nordmann. Plutselig var det noen som kunne fullbyrde all jobbingen lagkameratene la ned underveis.

«Etter at Tadej kom inn ble det i hvert fall lettere å gjøre en sånn jobb som jeg gjør,» bemerker Stake Laengen. «Samtidig fikk laget også se betydningen av det. De var veldig fornøyde med jobben jeg gjorde i fjor. De har alt lagt en plan for det som skal skje i år, og da ligger det inne i de planene.»

Den første sammenlagttriumfen til Pogacar munnet ut et slags bakholdsangrep av landsmann Primoz Roglic. Et kupp som ble fullbyrdet med en helt ekstremt tempoprestasjon opp til La Planche des Belles Filles, etter at han i opptakten hadde vært et uromoment, og også vist at han var den sterke klatreren i uke to og tre av rittet.

Seieren sommeren 2021 var mer resultatet av at UAE-Team Emirates kom godt forberedt til jobben. I fjellene var de kraftig forsterket av Rafal Majka, Marc Hirschi og Brandon McNulty, mens Mikkel Bjerg og Stake Laengen gjorde en viktig jobb med å beskytte lagets interesser på flatene. Pogacar satte konkurrentene kraftig på plass da han angrep tidlig under den første etappen i Alpene. Sammenlagtseieren var i realiteten aldri truet, selv om han ble vippet over på defensiven av danske Jonas Vingegaard den siste gangen opp Ventoux.

I år er i tillegg Marc Soler og George Bennett hentet fra konkurrentene Movistar Team og Jumbo-Visma. Det gjør at stadig mer ansvar i hovedfeltet lesses over på UAE-Team Emirates som nå ankommer med tittelforsvareren hvert år.

Fra Kina til Midtøsten. Mauro Gianetti traff selve gullfuglen da helseproblemer hos toppsjefen i kinesiske TJ Sport Consultation brakte sponoratet in limbo, høsten 2016. Samme høst signerte for øvrig Stake Laengen med satsinga, da kjent som italienske Lampre. Fokus ble deretter vendt mot Midtøsten og fikk De forente arabiske emirater om bord, blant annet via flyselskapet Emirates og flere av landets største finansinstitusjoner. Den dag i dag er Lampre-tilknytningen vasket helt bort. Den italienske forhistorien er i dag mest synlig via service course i Bergamo, nord i Italia. Selv Ernesto Colnago valgte i 2020 å slippe brorparten av aksjene i livsverket sitt over til et arabisk investeringsfond.

«Har du gjort deg noen tanker rundt hvor disse pengene stammer fra? At dette er et regime som ønsker å sette seg selv i positivt lys via sports washing?»

«Det er mye snakk om det i media. Jeg føler vel jeg er i en posisjon der jeg ikke får gjort så mye med det. Enten har jeg et lag eller så har jeg ikke det. Jeg føler at laget ser jobben jeg har gjort og at det har blitt lagt merke til, så hvis jeg sier at jeg ikke ønsker en ny avtale, da står jeg fort uten jobb. Eventuelt en kontrakt med helt andre lønnsbetingelser, så da må du kanskje begynne helt på bar bakke igjen. Det begynner å bli en del år i dette laget (han signerte som nevnt med TJ Sport-Lampre, vår anm.). Jeg har bygd meg opp steg for steg, og hvis jeg bytter lag forsvinner mye av grunnlaget jeg har lagt.»

«Hva tenker du om diskusjonene som går rundt sports washing i media?»

«Jeg har fått med meg den diskusjonen. Samtidig er det også sånn at det så vidt meg bekjent ikke er sanksjoner mot Emiratene, Bahrain eller Israel for den sakens skyld. Jeg tenker at næringslivet da også burde hatt andre spilleregler. Slik jeg ser det per dags dato er jeg nøytral – hvis jeg kan si det sånn, ettersom jeg jo sykler for laget. Det er arbeidsgiveren min, så jeg kan ikke uttale meg negativt heller. Det jeg kan snakke mest om er syklinga, selv om jeg vet noen mener det er feil å dytte det hele vekk. Jeg føler ikke jeg er i posisjon til å gjøre alle de rette, politiske valgene, og samtidig få det meste ut av min sportslige karriere. Jeg snakker jo jevnlig med agenten min, og det er ikke flust av andre muligheter. Det er UAE det snakkes om.»

«Det internasjonale samfunnet har stått samlet i restriksjonene mot Russland etter at krigen brøt ut. Er det den veien man må gå hvis man også skal få gjort noe med sports washing?»

«Ja, jeg synes det er bra måten det internasjonale samfunnet har stått opp mot Russland på, men det krever også at det er full oppslutning rundt det. Jeg synes ikke man kan forvente at alle vi som ansatte i et lag skal være de første som gjør oppgjør, når laget faktisk gir oss gode muligheter til å prestere og støtter oss med et godt sykkellag. Da blir vi mer trengt inne i et hjørne,» mener han.

Funnet sin nisje. I UAE-hierarkiet er Stake Laengen den første som kalles til front av feltet for å jobbe. I fjor sommer resulterte det i at han hadde ’følgebil 2’ i laget omtrent til egen disposisjon ettersom han var den første som datt av under mange av etappene.

«Jeg føler man må finne det man er flink på,» sier 33-åringen. «Det er hardt, men det er – hvis man sammenlikner det med andre – der jeg har mest å utrette. Det er alltid gøy å jobbe når du har en rytter som kan vinne hele rittet. Spesielt med Tadej. Han er en kul fyr og jeg trives godt på lag med ham. Alle sier det er en drittjobb å taue. Ja, det er en drittjobb hvis det ikke medfører noe og at innstillingen er at det er dritt, da er det vanskelig å motivere seg. Jeg velger å se på det annerledes og tenker at det er en jobb som alle andre. En jobb som blir verdsatt.»

Nordmannen er i tillegg blant rytterne som sykler flest ritt i løpet av året. Tidlig i karrieren, da han kombinerte Giro d’Italia og La Vuelta, ble det i underkant av 80 rittdager. Vanligvis ligger han et sted rett under 70.

«Har du takket nei til å stille i ritt for dette laget?»

«Det har vi ikke muligheten til.»

«Har dere ikke det?»

«Alt fra bryllup til å gjøre ting med venner. Det er slike ting man går glipp av. Kanskje er det annerledes i litt mindre lag, men her på laget finnes det ikke andre unnskyldninger enn sykdom. Jeg er vant til at jeg ikke kan legge planer.»

Selv tvillingbror Øysteins kommende bryllup er satt til en dato som skal matche Vegards kalender.

«Jeg tror nok han bevisst valgte å legge det til sesongen min var over. Jeg kan jo spørre pent hvis det skulle komme veldig nær et av de mindre rittene, og kanskje kan man få forståelse fra laget. Men dersom de ikke er andre som kan stille, så havner du fort i klypa. Det er vel ulempen.»

«Du har vært utenlandsproff i snart ti sesonger nå. Står det en Maserati og venter i oppkjørselen i Sanremo?»

«Jeg er egentlig veldig nøktern på det området det. Forbruket mitt har vært det samme fra jeg syklet for Bretagne og fram til nå. Det meste er forstyrrelser, sånn jeg ser det. Man reiser rundt på mange ritt og må bruke klær og utstyr fra laget. Da er det ikke så mye annet igjen å bruke penger på. Man kan velge å gjøre det, men jeg føler det er bedre ikke å ha så for mange forstyrrelser rundt meg. Da får man mye til sparing, og jeg har tenkt at det er bedre å ha noe etter karrieren. Da kommer en tid hvor man skal finne ut av hva vil gjøre. Jeg tenker at det er bedre å jobbe med noe man vil gjøre, enn bare å jobbe for å tjene penger. Hvis man velger å studere, er det også greit å ha litt midler, slik at man kan sette av tid til det.»

«Ser du for deg en karrieren innenfor sykkelsporten etter at du har lagt opp?»

«Jeg føler at jeg begynner å bli litt ferdig med syklinga. Skulle jeg ha blitt noe, hadde det kanskje vært trener innenfor et sykkellag. Sportsdirektør og være mye rundt på ritt, det tror jeg kanskje at jeg er litt ferdig med etter alle disse årene. Jeg har tatt det litt år for år og synes det har vært vanskelig å planlegge for framtida. Nå har jeg hatt noen år med ganske grei kontrakt, og tenker at det er litt mer bonus for framtida. Jeg trives godt som syklist, men hvis det skulle bli stopp nå, så føler jeg ikke at det er mislykket. Jeg føler at jeg har fått noe ut av det.»

«De pengene du har lagt av til etter karrieren, er det noen konkrete planer for hva de skal brukes til?»

«Nå har jeg faktisk dame i Oslo, og har hatt det i to år. Det er ikke så mange ukene siden vi kjøpte hus sammen, så jeg er ikke helt ut av det. Vi planlegger for framtida, og det er Norge som gjelder. Jeg kommer nok til å ha leiligheten i Sanremo ut året, men så blir det kanskje Oslo året etter.»

Tour de France 1911: Ble han forgiftet?

Som Tour de France-leder, er du ikke alltid like populær. Særlig når folket tror du har forgiftet konkurrenten.

Continue reading «Tour de France 1911: Ble han forgiftet?»

Om spåkoner og håndvask

Rytterne i Tour de France vet selvfølgelig at deres prestasjon i rittet ikke bare er avhengig av treningen de har lagt ned i forkant, men at det snarere er høyere makter som avgjør hvem som får vinne en etappe, hvem som kommer seg uskadd gjennom en massevelt eller hvem som til slutt får bære den gule ledertrøyen i Paris.

En som var panisk redd for plutselig å hisse på seg onde krefter som kunne frata han all lykke, var den tyske spurteren Erik Zabel. Mannen som mellom 1996-2001 vant den grønne poengtrøyen seks ganger på rad, var såpass overtroisk at han valgte å håndvaske den første grønne trøyen for hvert år, bare for å kunne ta på seg nøyaktig samme trøye hver dag. Det at arrangøren forsynte Zabel med minst tre nye, ubrukte trøyer foran hver etappe, spilte ikke noe rolle for tyskeren, som heller brukte svart tusj for å friske opp «T» i Telekom-logoen som gjennom all håndvask hadde bleknet. «Ete» fikk selvfølgelig også kollegaene sine til å stoppe dersom de skulle sykle under en jernbaneovergang og et tog var i sikte. Zabel brukte da heller ekstra krefter til å ta igjen feltet enn å risikere å bli begravd under en kollapsende bro.

En annen tysk spurtkanon er kjent for sitt anstrengte forhold til salt. Marcel Kittel, Tysklands mest suksessrike spurter i Tour-historien, var stadig nøye opptatt av at saltbøssen under middagen stod i ro på bordet før han tok det. Å få videresendt bøssen fra en lagkamerat kunne tross alt føre til at noe salt ble strødd over bordet som selvfølgelig ville få djevelen til å komme til syne.

Det er bare å spørre de italienske rytterne i Touren. Mange av dem passer også på å spise pasta nøyaktig tre timer før rittstart, for hvor ellers skal kreftene komme fra?

Et overdådig måltid var det også som fikk Jacques Anquetil til å lide dødelige smerter på den 13. etappen i Tour de France i 1964. På hviledagen i Andorra dagen før hadde han bortsett fra en grillfest han hadde forspist seg på, ikke forlatt hotellrommet sitt i og med at en spåkone hadde varslet hans død rundt den trettende dagen i Touren.

Det er da bare forståelig at ryttere som den sveitsiske tempospesialisten Fabian Cancellara begynte å snu startnummer «13» opp ned for å unngå uhell i Touren. Nok en fremragende temporytter hadde et skurrilt forhold til rittsykkelen sin. Amerikaneren Lance Armstrong var nemlig opptatt av å fullføre en hvilken som helst etappe på nøyaktig samme sykkel han hadde startet den på. Dette medførte selvfølgelig febrilsk jobbing hos mekanikerne underveis på etappen når det først var noe galt med sykkelen til texaneren.

Lignende tvangstanker hadde Tour-vinneren av 2011, Cadel Evans. Dersom australieren hadde en god dag i Touren sparte han på alt fra briller til hansker og startnummer slik at han kunne fortsette på lykkesporet dagen derpå. Gikk det til helvete en dag, havnet alt av sykkeltøy i søpla.

Lenge leve overtroen!

Alene om ansvaret

Med den store gul trøye-favoritten Tadej Pogacar i sine rekker, faller mye av ansvaret med å kontrollere rittutviklingen på UAE Team Emirates og Vegard Stake Laengen. Stikker det et par-tre farlige ryttere i brudd, blir det derfor fort hett om ørene på den rutinerte hjelperytteren fra Asker.

Continue reading «Alene om ansvaret»