Stake Laengen: Pogacar nødt til å leve med Armstrong-sammenlikning

Vegard Stake Laengen med viktige bidrag rundt Tour de France-lederen.

Continue reading «Stake Laengen: Pogacar nødt til å leve med Armstrong-sammenlikning»

Van der Poel i gult, Cav is back & Pogacar hors catégorie

Tourens første uke unnagjort. Åtte etapper med dramatikk og kaos, jubel og kriser, oppturer og nedturer. Her er de beste bildene fra Tourens åpningsuke.

Continue reading «Van der Poel i gult, Cav is back & Pogacar hors catégorie»

Pogacar, hors catégorie

Regjerende mester Tadej Pogacar tok en klar temposeier i Tour de France onsdag. Så vidt greide Mathieu van der Poel å forsvare sammenlagtledelsen.

Continue reading «Pogacar, hors catégorie»

Tour de France 2021: Favorittene

Fra “Pog” til “Rog” Årets Tour ligger etter alle solemerker an til å bli en hel-slovensk duell, godt krydret med noen friske utfordrere. Les gjennomgang og analyse av Tour de France-favorittene.

Continue reading «Tour de France 2021: Favorittene»

Portrett: Tadej Pogacar, vidunderbarnet

Flegmatisk og målbevisst, avslappet og innbitt, sorgløs og grublete; den store åpenbaringen i Tour de France 2020 beskrives i paradoksale ordelag; 22-årige Tadej Pogacar er en syklende dikotomi som trolig vil sette sitt preg på sykkelsporten i lang tid fremover.

Fra Pau til Laruns kommer enda et tidlig skremmeskudd. På den niende etappen tar han skalpen på sin landsmann, Vuelta-vinner og storfavoritt Primoz Roglic. Høyt i Pyreneene, ut av et tykt teppe våt luft, omringet av mørkegrønne voller, sprenger yngstemann favorittgruppen på Col de Marie-Blanque, intet mindre enn 20 kilometer fra mål. Et vågalt stunt med stor risiko, men med desto søtere belønning: etappeseier, bonussekunder og et velplassert, psykologisk stikk i siden til sin slovenske rival.

Tadej Pocagar er ikke enda fylt 22 år og herjer med favorittene i verdens hardeste ritt. Bare 24 timer etter at UAE-rytteren detonerte en bombe på Col de Peyresourde, hvorpå han tjente 40 sekunder vis-a-vis sammenlagtrivalene, byr han altså opp til dans igjen, tilsynelatende uten frykt for konsekvensene. Maken til respektløs jypling.

«Det er sånn han er. Han gjør hva han vil, spiser det han vil, trener når han vil,» sier Jaka Primozic, barndomsvenn og tidligere klubbkamerat av Pogacar.

«Det er ikke et spørsmål om arroganse, men helt enkelt fordi han har en enorm motor som gjør at han stort sett kan gjøre som han vil. Ellers er han en vanlig fyr, livet hans består av Netflix og sykling. Sånn sett er han helt vanlig. Iallfall ganske vanlig.»

Kanskje litt i strid med Grand Tourens uskrevne regelbok, virket ikke Pogacar å holde noe tilbake, med to kruttsterke angrep relativt tidlig i rittet. Der den første forseringen av Tourens fjelletapper ofte utarter seg som en behersket observasjonsrunde, tøylet av en underliggende détente og aktørenes bevissthet rundt de mange etappene i vente, latet en langt mer aggressiv innstilling å resonere hos den unge spilloppmakeren fra UAE-laget. Pogacar virket å skulle gjøre opp for tapt tid.

Lilleputt

Slik har det trolig alltid vært for «Pogi». Som fersk proff i 2019 holdt han lite tilbake. I stedet for forsiktig å gå gradene, smalt han til med seier i Tour of California, og en usannsynlig solid tredjeplass i La Vuelta med tre etappeseire på vei til Madrid.

«Det er bare i hans natur. Selv om han stort sett er veldig avslappet, driver han heller ikke med å kaste bort tid. Når han setter seg et mål, er det kun det som gjelder,» sier Allan Peiper, sportsdirektør i UAE Team Emirates.

Ni år gammel og fersk i sykkelsporten måtte Pogacar overvinne flere hindringer, først og fremst sin iøynefallende, spede fysisk.

«Han så ikke akkurat ut som en atlet, sammenliknet med de andre i feltet var han ganske spinkel,» husker Primozic. Vennene kalte han «Tamau Pogi», grovt oversatt til «Lilleputten».

Han kom ikke fra noen idrettsfamilie heller. Faren jobbet i en møbelfabrikk, moren lærer på en barneskole i en forstad utenfor hovedstaden Ljubljana. Det var storebroren til Tadej som først fattet interesse for sykling. Etter hvert fulgte «Lilleputt» på hjul.

«Gutten har et godt sykkelhode,» sier Peiper. «Godt mulig at hans manglende fysikk i de tidlige årene kvesset de mentale egenskapene desto mer. Han er smart, ivrig på å lære mer og ikke minst utrolig kald. Han kan sove mens en tornado herjer utenfor vinduet.»

La Planche

Det slovenske vidunderbarnet har ikke mange år i WorldTour-gamet, men kan sies allerede å være beryktet for sin sorgløse og lekne stil. Historien om tolv pannekaker med Nutella til frokost, før han angrep en masse i Middelhavslekene i 2018, har allerede blitt en legende. Samme sesong demonstrerte han sin iskalde disposisjon, så vell som sitt fysiske geni, ved å stoppe for å pisse fem kilometer før det siste fjellpasset i Tour de l’Avenir, før han med glans forsvarte sin gule trøye – en eplekjekk manøver med hinaultsk arroganse.

Den yngste Tour de France-mesteren på hundre år fremsto dog alt annet enn eplekjekk, da han som Slovenias første maillot jaune-vinner syklet inn på Champs-Elysees søndag 20.september. Bare 24 timer tidligere var det derimot Pogacars landsmann og venn, Primoz Roglic, som så smått hadde begynt å planlegge festen i Paris. I et sportslig ran på høyde med Champions League-finalen mellom Manchester United og Bayern Munchen i 1999, hadde Touren i det bisarre COVID-året 2020 tatt en drastisk vending.

En gnistrende tempoprestasjon opp La Planche des Belles Filles frembrakte både superlativer og hevede øyenbryn, dette er Touren tross alt. Pogacar gjorde opp for tapt tid som aldri før, stormet inn Roglics ledelse på 57 sekunder og inntok den gule trøya med solide 59 sekunders margin. Den mektige snuoperasjonen ble Pogacars tredje etappeseier etter fjelltriumfene i Laruns og Grand Colombier.

Kontrastene var påfallende allerede før start denne lørdagen før Paris. Pogacar rolig og kontrollert, hvert tråkk ladet med overskudd og ungdommelig energi. Roglic det stikk motsatte, med et anstrengt grimase, spente muskler og hjelmen utilpass.

«Vi lot han sove frem til klokken ti,» sier Peiper «og rapportene gikk på at han sov som et barn. Etter frokost og en liten tur på rulla tok han seg enda en lur tidlig på ettermiddagen. Hvis han var veldig nervøs, så skjulte han det utrolig godt.»

Sammen med Peiper hadde Pogacar rekognosert etappen flere uker i forveien. Drakten, sykkelen og utførelsen var nøye planlagt.

«Men det at han tilsynelatende virker rolig og avslappet, betyr ikke at han ikke er opptatt av detaljene. Tvert imot,» legger Peiper til.

Ungguttens detaljfokus kom til syne da Pogacar før bakketempoen valgte å ta bort wattmåleren. Da kom sykkelen rett under den påbudte vektgrensen på 6.8 kilo. Derfor satte han tilbake wattmåler-festet og snek seg til start med 6.820 kilo mellom beina. For mens forberedelsene var grundige, var utførelsen desto «enklere».

«Jeg kjente bakken godt. Så jeg kjøre bare full gass fra bunn til topp, enkelt og greit.»

«Men det handler også om gode gener, så jeg må takke foreldrene mine også,» sa han på vinnerens pressekonferanse etterpå.

Et unikum

For Pogacar er noe helt spesielt. Et vidunderbarn, et talent man ser svært få av. Han ble tidenes yngste vinner av et WorldTour-ritt med seieren i Tour of California i sitt første proffår i fjor, og sementerte sitt ekstremt lovende talent med podieplass i La Vuelta bare 20 år gammel. Dagen før sin 22. bursdag ble han den yngste vinneren av Tour de France siden 1904.

Det gjorde han under langt i fra ideelle omstendigheter. For i motsetning til Roglic, som hadde et dominerende Jumbo-Visma-mannskap i ryggen i tre uker, måtte Pogacar klare seg uten UAE-lagets beste klatrere da Fabio Aru og Davide Formolo brøt underveis. Laget pleiet dessuten flere interesser i form av Alexander Kristoff på spurtetappene. Da sidevinden hakket feltet i biter på vei til Lavaur, tapte Pogacar ett minutt til sine rivaler, delvis grunnet sviktende vakthold.

Men mangel på hjelpere lot ikke til å spille en stor rolle i fjellene. Pogacar limte seg fast på Jumbo-toget med årvåkent blikk og aggressive pedaler. Med sine to etappeseire i fjellene tok han dessuten en håndfull bonussekunder på Roglic, og fremsto med det som den beste klatreren i rittet, en antagelse understøttet av klatrerekordene han satte på Peyresourde, Marie-Blanque, Pas de Peyrol, Grand Colombier og, ikke minst, La Planche des Belles Filles.

Pogacar trengte ikke et sterkt lag, egen styrke, kraft og aggressivitet var nok.

«Han er lærenemnd, tar til seg all informasjon du gir ham, bearbeider det og setter det ut i praksis på en måte som gagner ham. Sånn sett er han en fryd å jobbe med,» sier Peiper.

«Samtidig har han en sunn distanse til alt sammen, man er nødt til å ta pauser fra alvoret og presset med jevne mellomrom. Det en fin balansegang, men han ser ut til å klare det. Han er det vi kaller en fullkommen rytter.»