Stikkord: Alpe d’Huez

Fra det tropiske lavlandet i sentral-Colombia starter vi det som etter sigende er verdens lengste, asfalterte stigning. De åtte milene i Andesfjellene er som fire, oksygenfattige og fuktige Alpe d’Huez på rappen.

Få land har produsert så mange sterke klatrere gjennom årene som Colombia. Ikke akkurat en uventet produksjon fra et land der fjellkjeden Andes skjærer gjennom fra nord til sør, og nærmest all sykling foregår i kupert terreng. Blant flust av massiver og topper finner man også det de lokale kaller ’verdens lengste klatring’, Alto de Letras. Klatringen begynner i byen Mariquita, langs Magdalena-elvens bredder på 495 meters høyde, og kulminerer etter drøye 80 kilometers stigning på svimlende 3700 meter over havet.

Vi har beveget oss fra høylandet i Bogota til Honda. Her skal vi tilbringe siste natta før den ultimate styrkeprøven. Honda var en viktig havneby på begynnelsen av 1900-tallet, hvor skip kom fullastet fra Karibien med varer som ble transport videre til Bogota og indre deler av landet. Nå er turisme og fiske viktigere inntektskilder. Bosetningen er av spansk kolonistil, og mange av de som tidligere bodde her og senere flyttet til Bogota har fortsatt husene sine som fritidsboliger.

Det store markedet i Honda bogner av grønnsaker og frukt i sterke farger. Laget av frukter vi verken har sett eller smakt tidligere, serveres det leskende juicer i omkringliggende barer innhyllet i fengende salsamusikk. Det eksotiske Colombia vi hadde sett for oss på forhånd, lever virkelig opp til forventingene foreløpig. Vi hviler beina med en Refajo (en populær colombiansk cocktail) i hånden, og skyller den ned med Poker, det mest solgte colombianske ølet. De gamle steinhusene rundt oss er malt lyst, og på en måte kan vi se Andesfjellene vente på oss i bakgrunnen.

Vi har fått husly hos en colombiansk familie. De tre sønnene i huset er alle dedikerte syklister og har tatt klatringen til Alto de Letras flere ganger. Etter en rik pasta-middag og en forfriskende dukkert i bassenget, drar vi til en lokal kafé hvor sjokoladekaken kommer sterkt anbefalt. Med konditorvarene fordøyd er solen på vei ned og bare et fåtall gatelys skinner over de stille veiene hjemover. Liggende i sengen lytter jeg til ruslende gatehunder og viften som blafrer i taket. Men det som virkelig holder meg våken, er tanken på morgendagen. Hva har jeg gitt meg ut på? Verdens lengste asfalterte klatring. Klarer jeg de åtte milene til Alto de Letras? Alper, Dolomitter og Pyreneer. I hodet mitt falmer alt i forhold.

Uovervinnelige Zipa

Alto de Letras, eller bare Letras som folk flest sier, er passet som forbinder Magdalena-dalen med byen Manizales nede i kafferegionen. For snart 70 år siden, en oktobermorgen i 1950, la syklisten Efraín Forero Triviño i vei fra hovedstaden Bogota. Målet var å komme seg ned til lavlandet og deretter bestige Letras, som på den tiden ikke var asfaltert. Manndomsprøven ble fullført, og inspirert av den indiske urbefolkningen ble Forero tildelt klengenavnet ’Zipe den uovervinnelige’. Han hadde ideen om et grandiost sykkelritt gjennom hele Colombia, à la de han kjente fra Tour de France og Giro d’Italia.

Men tvilerne var mange. Det colombianske landskapet var for ufremkommelig, veiene for dårlige og infrastrukturen i Andesfjellene fullstendig fraværende. For å overbevise skeptikerne syklet han de åtte milene opp til Letras, sammen med Donald Raskin, en representant fra det colombianske sykkelforbundet, som hang på slep i en lastebil. Mil etter mil tråkket Forero til toppen og fortsatte ned til Manizales. Lastebilen bak hadde imidlertid store problemer. Halvveis opp nektet sjøfåren å fortsette på de bratte og gjørmete veiene. To og en halv time etter at Forero hadde dusjet av seg skitten, rullet Raskin og co inn i byen. Der sto en smilende seiersherre og ventet på dem.

Året etter så den første utgaven av Vuelta Colombia dagens lys. ’Zipa den uovervinnelige’ levde opp til sitt kallenavn da han vant både sammenlagt og fjelletappen over Letras.

Morgengry

Etter en tidlig frokost triller vi ut av Honda like etter klokken syv om morgenen. Vi tar farvel med vår gjestmilde vertsfamilie og får med oss lykkeønskninger på veien. Skyene har trukket seg tilbake i løpet av natten, men det er fortsatt varmt og fuktig i luften. Tomás Molina fra Colombia Cycling skal guide meg og den belgiske journalisten Kris Clerks, mens Tomás’ kjæreste, Marcela, kjører følgebil.

Veien fra Honda til Mariquita er relativt flat og vi sykler de første 15 kilometerne i rolig tempo – med respekt, ærefrykt og alt mulig annet for det som ligger i vente. I byen Mariquita stopper vi for å fylle flaskene våre med vann og lommene med bocadillos, som er en blanding av guava-frukt og sukker pakket i tørkede bananblader. Bocadillos har alltid blitt brukt av colombianske syklister for å fylle opp energilagrene. De smaker søtt, er lette å fordøye og fulle av kalorier. Tomás fnyser litt avvisende når jeg viser frem mine moderne gels som jeg opprinnelig hadde laget plass til i lommene.

Noen nysgjerrige eldre herrer kommer for å snakke og bli entusiastiske når vi sier at vi skal sykle opp til Letras. De også ønsker oss lykke til på vår lange ferd. Når vi krysser elven Río Gualí, etter bare noen hundre meter, begynner stigningen. Nervøsiteten jeg har brygget på de siste dagene når et foreløpig crescendo. Til tider har jeg tvilt på om jeg faktisk klarer å bestige de åtte milene opp til 3700 meters passet. Men nå er det ingen vei tilbake.

 For å skifte fokus vekk fra tid og antall mil, prøver jeg å gå inn i en mental boble. Føttene går på lette gir og blikket flakker kronisk på pulsmåleren. Veien slynger seg oppover i mye formasjoner, og Tomás og jeg sykler side om side og med Kris like bak. Etter oss følger Marcela i bilen. Enkelte andre biler kjører rundt oss og vi møter lastebiler på vei ned med transport fra Manezales. Det stiger jevnt rundt sju prosent og veien avgrenses av grønn vegetasjon. Etter en stund kommer regnet. Det er et varmt, tropisk regn som faller lett. Regnvesten som jeg har i lommen bak går på. Vi sykler ganske lenge uten å se verken folk eller bygninger, før vi passerer noen skurlignende steinhus i utkanten av veien. Ved siden av husene ligger noen hunder og sover. I jevnt, passelig tempo passerer vi fruktsalg og enkelte restauranter.

Både møtende og passerende trafikk tuter og heier oss frem. En eldre kar i en hvit, godt brukt pick-up kjører ved oss i lang tid og snakker med Tomás på spansk. Så kommer en rød lastebil; med lang, sort eksoshale, lastet med en flokk unge mennesker, som skriker: “Vamos Nairo! Vamos!». Sykling engasjerer og spesielt i en klatring som dette.

Etter om lag 25 km stigning, ankommer vi det gamle gruvesamfunnet Fresno. På begge sider av veien ligger steinhus koblet sammen av et edderkoppnett av strømledninger hengende på kryss og tvers. Bråkete mopeder hutrer i begge retninger, og støvete biler parkeres uforsiktig langs veien der barn ferdes på vei til skole. Butikker reklamerer for salg og på verandaene ligger enda flere søvnige, bekymringsløse hunder – intetanende om vår kamp oppover fjellet. Vi sykler ut av Fresno og snart har vi utsikt over dalen i all dens grønne prakt. Det er veimerkinger og hvitmalte steiner på veien som indikerer antall kilometer igjen til toppen. Kris roper på hvert eneste merke vi passerer, mens jeg prøver ikke å lytte. Vil ikke vite hvor langt vi har syklet eller hvor langt vi har igjen. Ikke ennå.

Tomás fungerer som hjelperytter og henter bocadillos, bananer og smørbrød. Han har radioforbindelse med Marcela i den fullastede bilen. Med jevne mellomrom er han nedi bilen og henter bestillingene våre. Jeg tror verken Nairo eller Froome har bedre støtteapparat enn dette under Tour de France. Regnet har stoppet opp og vesten gått av. Men høy luftfuktighet og høy puls holder oss jevnt over gjennomvåte. Et sårt tiltrengt hvileskjær oppstår ut av intet idet veien rettes ut og leder inn i en kort nedoverbakke. Det føles godt endelig å kunne puste ut. Asfalten har faktisk vært god hele veien, men nå støter vi på noe veiarbeid. Bilene er stoppet og sjåførene venter utålmodig på at det grønne skiltet skal løftes, mens vi sniker oss forbi på syklene. Inne på et par hundre meter langt grusparti roper Kris: «Bare 40 km igjen!»

Et samlet Colombia

Veien fortsetter å slynge seg oppover fjellet, tilsynelatende uendelig. Over fjellene og dalene er skyene tunge. Vi sykler gjennom det lille samfunnet Padau, der malte steinhus med enkle metalltak ligger tett på veien. Vi stopper og fyller vann, men fortsetter snart igjen. Når vi har to mil igjen, sier Tomás, at det er på tide med et stopp. Som en enkel servering underveis har han ferdigkokt varm aguapanela. Vi drikker fra store porselenskopper og dypper brød med mozzarellalignende hvitost. Det smaker veldig søtt. Smaken minner om te med ekstremt mye sukker. Aguapanela er uraffinert sukker fra sukkerrør blandet med vann, og inneholder ikke bare kalorier, men også kalsium og vitaminer. Det var denne drikken som de colombianske syklistene fylte vannflaskene med i mange år. På 1980-tallet, da Lucho Herrera og andre fjellgeiter fra Colombia herjet på de kuperte dagene i Europa, ble konkurrentene mistenksomme for doping på grunn av den mystiske væsken de hadde på flaskene. I lommene hadde de også boccadillos, som fremdeles er mye brukt i dag. Ifølge Tomás har aguapanela opplevd en liten renessanse blant colombianske syklister, som et alternativ til moderne sportsdrikk.

Re-starten er mildt sagt seig. Etter pausen er beina tunge og stive. Vi har nå bare to mil igjen, men det er den bratteste delen av stigningen som venter, og nå blir luften tynnere idet vi bikker 3000 meter. En kald vind feier ned fra fjellet. Vi er langt fra den tropiske varmen fra Maraquita hvor vi startet tidlig i morges. Jeg stopper for å ta på armvarmere og en vest. Den asfalterte veien med den gule midtlinjen fortsetter å kyle seg oppover fjellet som en slange. Vi passeres av en lang, bråkete lastebil som snubler oppover. Et veiskilt advarer mot kyr, uten at vi får øye på noen. Kris henger litt etter, mens jeg kjemper side om side med Tomás.

Sykkelrittet Vuelta Colombia, som startet på 50-tallet, etter den uovervinnelige ’Zipa’ beviste at det var mulig å mestre veiene over Andesfjellene, har betydd mye. Ikke bare for utviklingen av sykling i Colombia, men også å forene innbyggerne i et land med en historie preget av interne kamper og uro. Syklistene som fullførte løpet ble hyllet som helter. Det som skjedde på etappene havnet på forsiden til El Tiempo og andre aviser. Rundt om i landet fulgte man radiosendingene fra løpet med stor spenning, og vill av begeistring inntok man gatene dersom rytterne svingte innom byen. Seiersherrene ble legender. Ramón Hoyos, som vant fem Vueltas på 50-tallet, ble portrettert av den nobelprisvinnende forfatteren, Gabriel García Márquez. Martín Emilio Rodríguez – som gikk under kallenavnet Cochise, grunnet sin beundring for Apache-indianerne — vant fire ganger på 60-tallet og ble senere profesjonell i Europa og etappevinner i Giroen. Cochise, en av mange sterke syklister fra Antioquia-regionen, var også den første colombianeren som vant etapper i et av de store etappeløpene i Europa. Mange kom fra enkle kår der sykkel var eneste transportmiddel tilgjengelig.

Det spirituelle sentrum for colombiansk sykkelsport er på mange måter Letras-passet – og nå nærmer vi oss toppen. Den bratte veien flater gradvis ut, og jeg kan endelig gire opp. «Her er vi,» sier Tomás, og vi øker tempoet som om vi spurter om etappeseieren. En følelse av lettelse og glede brer over oss på toppen hvor vi strekker armene mot himmelen. Passet er faktisk ganske udramatisk. Ingen monument, ingen restaurant. På en liten parkeringsplass venter Marcela på oss med bilstereoen på høyt volum. Hun har fylt champagneglassene og ønsker oss velkommen med en stor klem. Vi skåler og gir hverandre velfortjente high fives. Klatringen fra Mariquita opp til passet har tatt oss seks solide timer, inkludert en sukkersøt aguapanela-pause. Kommer du hit med øye for rekordtiden, bør du så absolutt hoppe over pausen. Under Vuelta Colombia i 2007 klarte Santiago Botero, som tidligere har vunnet klatretrøya i Tour de France, klatringen på snaut tre timer. På Strava er KOM-en noen minutter over tre timer. Må de færreste kjenner veien opp hit bedre enn vår guide Tomás. De siste fem månedene har han klatret Letras intet mindre enn ti ganger.

Lucho

Det blir fort kaldt mens vi venter. Etter en stund kommer en stor rød lastebil over toppen. Den har krummete eksosrør som sprer seg som antenner over førerhuset og en grønn presenning som dekker det overfylte lasteplanet. Like bak ser vi Kris kjemper seg oppover. Når han for øye på oss og innser at toppen er nådd, slipper han styret og strekker begge hendene over hodet, som om han har vunnet en fjelletappe i Tour de France. Overlykkelig og helt utslitt på samme tid, faller han på kne på asfalten i en seiersbevegelse. Da Lucho Herrera, etter å ha vunnet på Alpe d’Huez i Touren, hevdet at stigningene i Alpene egentlig var for korte til å passe til de colombianske syklistene, var det få som forsto hva han mente. Men de som har besøkt Colombia og syklet passet over Andesfjellene, vet nok akkurat hva han snakket om.

Kris sipper på sine siste bobledråper når Tomás forklarer veien til hotellet som ligger på 3500 meter. For å komme oss dit, må vi først reise litt ned og deretter gjennom en nasjonalpark opp til 4000 meter. Hvis vi vil, og føler at vi fortsatt har litt krefter igjen, kan siste del av reisen fortsette på sykkel. Sliten, lei og kald har jeg mine tvil, men tenker samtidig at denne muligheten får jeg bare en gang i livet. Kris har allerede tatt plass i bilen.

Så det blir meg og Tomás. Mer eller mindre etter første tråkk i pedalen, kommer regnet. Kroppen begynner i skjelve og tanken på et varmt bilsete ved siden av Kris frister bare mer og mer. Vi svinger av fra veien som fortsetter ned mot Manezales og svinger til venstre der den umiddelbart og nådeløst bærer oppover igjen. Om bare én kilometer vil vi være på 4000 meter. Nå kommer smellen på alvor; beina er tunge som bly, og pusten blir mer og mer kjølig og forsert i den tynne luften. På vei forbi en tilsynelatende forlatt restaurant, kommer en langhåret Shepherd-lignende hund løpende etter oss. Han løper like bak og holder bakhjulene våre lenge. Sola skinner igjen gjennom skyene på de grønnkledde fjelltoppene. Her vokser den kaktuslignende planten Frailejones, eller Espeletia som den heter på engelsk. Den trives best høyt oppe og vokser bare en centimeter per år. Ut i fra høyden på plantene vi ser, må de ha minner om da Columbus landet på kontinentet.

Vi passerer La Laguna Negra, den svarte lagunen, en liten innsjø som ligger i Los Nevados nasjonalpark. Bak skyene ligger den 5300 meter høye vulkanen Nevado del Ruiz, som senest hadde et stort utbrudd i 1985, og forårsaket en forferdelig katastrofe hvor byen Armera ble begravet og 23.000 mennesker døde.

Veien stiger uavlatelig oppover. Det samme gjør pulsen som på disse høyder ligger høyere enn normalt. Lenge har jeg klort meg fast, men nå må jeg slippe bakhjulet til Tomás. Luften er tappet for oksygen og kroppen min tom for energi. Jeg hoster og spytter omtrent hvert sekund og begynner å sykle i halvsirkler for å holde meg oppe. Snart kan jeg se Tomás vente på bilen øverst. Et vakkert syn; bare noen hundre meter igjen nå. Hengende over sykkelen higer jeg etter luft mens hodet svimler. Endelig på toppen ligger jeg flatt ut. Først da innser jeg at hunden har løpt etter oss hele veien, og virker ikke i det hele tatt sliten. Han logrer med halen og trives åpenbart i vårt selskap.

Bernals hjemby

Veien ned til hotellet er ganske dårlig. Vi laster syklene på taket, og det er fint å komme i bilen. Fra Hotel Termales del Ruiz har vi utsikt over Manizales og hele den vakre dalen. Vi befinner oss i varme kilder som gjør underverker med de frosne kroppene og de trette beina våre. Etter middag og et glass vin sover jeg som et barn.

Neste morgen drar vi ned til Manizales for å sykle gjennom kafferegionen. Nesten 70 år etter at den uovervinnelige Zipa besteg Alto de Letras og vant den første utgaven av Vuelta Colombia, vinner den 22 år gamle Egan Bernal som første søramerikaner Tour de France. Tilfeldig eller ei, kommer begge fra byen Zipaquirá, som ligger 2600 meter over havet, noen mil utenfor Bogota. Egan blir mottatt som en nasjonalhelt etter hjemkomsten fra Frankrike, og under feiringen i hjembyen er 88 år gamle ’El Zipa’ på plass for å hylle sin etterfølger. I et land med mange konflikter og interne kamper, har sykkelheltene spilt en viktig rolle i å forene folket.