Regnbuenasjonen: Belgias VM-historie

Medaljestatistikken snakker et utvetydig språk. Belgia er landet i verdenen som har avlet frem flest verdensmestere på sykkel. I løpet av den etthundre års lange VM-historien har hele 32 belgiere, kvinner som menn, båret regnbuetrøya og regnestykket inkluderer ikke engang amatørenes mesterskapsgull.

Navn som Albéric Schotte, Rik Van Steenbergen, Yvonne Reynders, Eddy Merckx, Jean-Pierre Monseré, Tom Boonen eller Philippe Gilbert får en hel sykkelverden til å holde pusten i ærefrykt.

Men hvilke prestasjoner og historier gjemmer bak disse navnene?

«Den siste» blir den første

Belgias VM-eventyr begynner i 1950 i Moorslede, en liten by i Vest-Flandern. Selv om verdensmesterskapet på sykkel fortsatt er et ungt arrangement, har allerede utallige belgiske ryttere erobret regnbuetrøya. Georges Ronsse har blitt dobbelt verdensmester i Budapest og Zürich i 1928 og 1929, den «svarte ørnen» fra Zwevegem, Marcel Kint, har vunnet i Valkenburg året før annen verdenskrig bryter ut og Jean Aerts har kunnet ikle seg regnbuetrøya på hjemmebanen i Floreffe i 1935.

Men verdensmesterskapet i Floreffe hadde det vært noe ruskende galt med. Det hadde foregått i Vallonia. Nå i 1950 arrangeres VM der det hører hjemme, nemlig i Flandern. Men ikke nok med det. Favoritten til å vinne mesterskapsrittet er den flamske lokalhelten Albéric «Briek» Schotte.

 

Briek er en ydmyk mann. Den senete, værbitte rytteren med det vinnende smilet er selve legemliggjøringen av den flamske væremåten. Briek har vokst opp under trange kår, men han er sterk som en okse. Først og fremst viljesterk. De fleste ritt vinner han på grunn av sin usedvanlige evne til å slite seg fullstendig ut. Han angriper der andre ryttere for lengst har kastet inn håndkleet. Briek nekter å gi seg før ikke han er først over målstreken.

Med bøyd rygg og sammenkrøpen sittestilling brekker han seg opp den ene etter den andre brosteinsbakken, uansett om det blåser, regner eller snør. Hans landsmenn kaller ham beundringsfullt for «den siste Flandrien».

Ekspertene sier at Schotte neppe vil klare å overgå hans eventyrlige sesong i 1948, da han først hadde vunnet Flandern rundt og deretter blitt verdensmester i Valkenburg. I den brutale rundløypa i Nederland denne gangen, hadde rytterne måtte sykle opp nådeløse Cauberg hele 27 ganger. Løypa hadde uten tvil favorisert de italienske sykkellegendene Fausto Coppi og Gino Bartali, men Briek hadde utmanøvrert dem begge to og kommet først i mål.

Nå, to år senere, ligger derfor presset på ingen andre enn belgieren selv. På den 284 kilometer lange VM-runden skal de førti rytterne i fellesstarten først legge ut på Flanderns flatmarker, forbi de mange minnesmerker for de falne fra 1. verdenskrig, før de så vender nesen mot de beryktede hellingene Rodeberg og Kemmelberg.

Schotte i 1954

VM-rittet denne 20. august 1950, utvikler seg akkurat som arrangøren har håpet på. Det blir et ubarmhjertig utsilingsløp, der den ene etter den andre rytteren må takke farvel. Men ikke «jern Briek», som med bare én runde igjen i Moorslede leder an tetgruppen. Det er bare åtte ryttere igjen i kampen om regnbuetrøya, deriblant Tour de France-helten Louison Bobet, den sveitsiske legenden Ferdy Kübler og den tidligere nederlandske verdensmesteren Theofiel Middelkamp.

Men når Schotte så angriper med få kilometere fra mål, er det ingen av motstanderne som kan holde hjulet hans. Albéric Briek Schotte vinner sin andre verdensmestertittel foran det flamske hjemmepublikum kun tre mil fra hans hjemby Kanegem. Full av ekstase over seieren roper han i et radiointervju etter målgang «Mor, mor, kan du høre meg? Jeg har vunnet, jeg er verdensmester!»

«Den siste Flandrien» dør 4. april 2004, på samme dag som den 88. utgaven av Flandern rundt avholdes. Rittkommentatorene minner én av de største syklistene gjennom tidene ved å si «Gud må ha vært blant Brieks største fans.»

Benoni Beheyt, en ulyksalig skjebne.

Sviket i Ronse

Året er 1963 og for femte gang i mesterskapshistorien skal VM avholdes i Belgia. Ronse, en liten arbeiderby i Øst-Flandern som er kjent for tekstilindustrien sin, har blitt utpekt for anledningen. Den store favoritten til å vinne fellesstarten er hjemmehåpet, selveste «keiseren fra Herentals», Rik Van Looy. I 1963 er Van Looy allerede to ganger verdensmester, han har vunnet samtlige monumenter fra Flandern rundt til Giro di Lombardia og har attpåtil sanket inn flere etappeseire i alle Grand Tours. Å bli verdensmester foran hjemmepublikummet vil sette kronen på verket til Van Looy. Mens belgieren er trygg på å ha god kontroll på sine argeste konkurrenter, er han mer usikker på sine belgiske lagkamerater. Van Looy husker fortsatt avtalen med Rik Van Steenbergen fra VM i 1957, der Van Steenbergen hadde lovet å kjøre for kapteinen sin, men istedenfor hadde stukket av gårde og selv blitt verdensmester. Kvelden før fellesstarten lover Van Looy derfor ut store pengesummer til hver og en av sine lagkamerater dersom de hjelper ham til VM-seieren dagen derpå.

Fellesstarten preges lenge av en utbrytergruppe som etter hvert også får selskap av ingen ringere enn Tom Simpson. Briten, som har bosatt seg i Gent, er usedvanlig populær blant de belgiske tilskuere og heies frem av hundretusenvis langs løypa. Men med bare én runde igjen i Ronse blir Simpson kjørt inn igjen, og det er nå «keiseren» Rik Van Looy viser hva han er laget av. Gjentatte ganger angriper han, for så å slakke på farten. Han vil mørne konkurrentene. Tetgruppen rundt Van Looy er allerede på det langstrakte oppløpet, når belgieren setter sitt nådeløse finalestøt. Med bare hundre meter igjen til målstreken er han endelig alene i front, men så dukker det plutselig opp en annen belgier. Benoni Beheyt, som tidligere i rittet har nektet å ta føringer på grunn av angivelige kramper, ser ut til å ha stått opp fra de døde igjen. Van Looy har allerede startet spurten, idet Beheyt legger hånden på skulderen til sin lagkaptein og drar seg forbi som på banesykling. Denne siste fartsøkningen er nok til å krysse mållinjen foran Van Looy. Skandalen er perfekt! Beheyt jubler med en arm i været, men hodet hans vender allerede bakover mot Van Looy som ikke kan tro det. Senere i garderoben må Van Looy holdes igjen for ikke å gå løs på Beheyt som har bedratt ham. «Sviket fra Ronse» vil for alltid ødelegge for de to belgierne. Van Looy lover at Beheyt aldri igjen skal vinne et ritt der han selv er tilstede. Han skal holde ord.

Yvonne Reynders

Kulljenta fra Antwerpen

Yvonne Reynders skal i løpet av hennes karriere bli verdensmester på landeveien hele fire ganger og attpåtil vinne tre mesterskapsgull på banen, men er det friidrett alt starter med for hennes del. Den belgiske jenta satser nemlig først både på sprint og diskos, men da hun i et turritt i starten av 1950-tallet uten særlig erfaring slår hennes nærmeste konkurrenter med flere minutter, går det opp for Yvonne at hun har et unikt talent for sykling. Jenta er råsterk i beina, noe som faktisk skyldes foreldrenes kullforretning. Hver dag hjelper Yvonne til å kjøre ut svære kullsekker på en trehjuling til kundene i Antwerpen. Det hører ikke til sjeldenhetene at hun sykler rundt med flere hundre kilo på brosteinsgatene i byen. Slik trener hun styrketråkk uten engang å være klar over det. Hun er såpass sterk i beina at til og med selveste verdensmesteren Rik Van Steenbergen kun med akk og ve klarer å tette luken opp til Yvonne når hun legger av gårde på en treningsrunde. Men hennes ønske om en karriere som syklist er ingen dans på roser. Det skikker seg ikke, ja det er uhørt å drive med sykling som jente i Belgia på 1950-tallet. Yvonne nektes adgang til velodromen i Antwerpen, og må derfor kle seg ut som gutt for å slippe inn på banen og kunne trene. Selv ikke verdensmestertitlene hennes opp gjennom årene endrer noe på dette.

Supertalentets første mesterskapsgull kommer så i 1959, kun ett år etter at det internasjonale sykkelforbundet har åpnet for å arrangere fellesstart for kvinner i VM. På en regnfull dag i nederlandske Zandvoort er Reynders raskest av alle på oppløpet og slår favorittene fra Storbritannia og Sovjetunionen. Senere innrømmer den belgiske jenta at hun på de siste hundre meterne fikk drahjelp fra en vennlig politibetjent på motorsykkel, som skjermet henne for vind. Men seier er seier.

To år senere, i 1961, er alt duket for Reynders’ andre verdensmestertittel. Denne gangen arrangeres VM i England, nærmere bestemt på Isle of Man. Og mens jentene fra de andre nasjonene rekognoserer VM-løypa flere dager i forveien og forbereder seg på alle mulige rittscenarier, kjører den belgiske sykkelstjernen gjennom løypa kun én gang – nemlig ved hennes ankomst på øya på vei fra togstasjonen til hotellet. Uten økonomisk støtte fra sykkelforbundet må Yvonne dekke utgifter for kost og losji selv, for ikke engang å snakke om utstyret. Når bremsevaierne på hennes rittsykkel ryker underveis på fellesstarten, må hun ta opp jakten på konkurrentene på den mye tyngre reservesykkelen hennes. Likevel knuser hun all motstand og vinner sitt andre mesterskapsgull på overlegent vis.

Eddy Merckx som amatørverdensmester i 1964.

Når kvinnene i 1963 så for første gang i mesterskapshistorien skal konkurrere i Belgia, er det selvskreven hvem som skal bli den nye verdensmesteren. Den 66 kilometer lange rundløypa i Ronse skiller ikke nevneverdig, noe som gjør at en tetgruppe på seksten jenter kommer samlet inn på oppløpet. Her trekker nok en gang Yvonne Reynders det lengste strået og lar det ikke være tvil om hvem som er best i verden. Det er på enda en rundløype, denne gangen på motorsportsbanen Nürburgring i Tyskland, at Belgias fremste kvinnelige syklist vinner også VM-gull i 1966. Året etter leverer hun en positiv dopingprøve og blir utestengt fra all rittaktivitet for tre måneder. Av protest legger hun opp, men gjør comeback ti år senere. Men glansen fra karrierens første periode er borte. Yvonne Reynders sikrer seg riktignok flere belgiske mestertitler til, men blir aldri verdensmester mer.

Æraen til kannibalen

Eddy Merckx er bare 22 år gammel og har så vidt rukket å fullføre to sesonger som profesjonell syklist, når han i 1967 stiller til start i VM i nederlandske Heerlen. Med to seire i Milano-Sanremo i 1966 og 1967 har belgieren allerede skapt noe oppmerksomhet rundt seg, men han er fremdeles ikke den fryktinngytende «kannibalen» som han i løpet av de neste årene skal utvikle seg til. Merckx sklir fortsatt under radaren hos de store nasjoner Italia og Frankrike, som har samlet seg rundt sine favoritter Felice Gimondi og Raymond Poulidor. Derfor er det heller ingen av lagene som reager når Merckx etter bare fem kilometer følger et angrep til italieneren Gianni Motta og et par andre ryttere. Det er fremdeles 260 kilometer igjen på den flate rundløypen i Heerlen og Merckx og sine kompanjonger vil før eller senere kjenne på håpløsheten i deres bruddforsøk. Problemet er bare at hovedfeltet aldri klarer å komme opp til utbryterne. Istedenfor skal tetgruppen gjøre opp om seieren i spurt, som Merckx vinner på overlegent vis. 1:0 til Merckx.

VM-tittelen virker som en katalysator på karrieren til belgieren. I de etterfølgende sesonger vinner Merckx det som vinnes kan av sykkelritt. Topplagene står i kø for å få underskriften til århundrets sykkeltalent på kontrakten og i 1971 sykler Merckx endelig for verdens beste sykkellag Molteni. Seierne til belgieren i Paris-Nice, Milano-Sanremo, Omloop Het Volk, Liège-Bastogne-Liège eller Tour de France er som nye kapitler i sagaen om en enestående syklist. Merckx har for lengst blitt mannen som konkurrentene vokter med argusøyer, men hva hjelper vel det når belgieren stiller i en VM-fellesstart der løypa er skreddersydd til hans ferdigheter? Den eneste utfordringen på de 268 kilometere rundt Mendrisio i Sveits er den to kilometer lange og i snitt sju prosent bratte Novazzano-klatringen som skal overvinnes hele seksten ganger. Bakken er verken lang eller bratt nok til å skape trøbbel for Merckx og i motsetning til tidligere år er hele det belgiske landslaget innstilt kun å jobbe for kapteinen sin. Slik sendes Herman Van Springel ut for å få de andre lagene til å måtte jobbe. Når Van Springel så med tre runder igjen omsider hentes tilbake, trer selve «kannibalen» i aksjon og angriper sammen med lagkameraten Georges Pintens. Kun Felice Gimondi og Giancarlo Polidori fra Italia, franske Cyrille Guimard og Danmarks Leif Mortensen klarer å følge angrepet. Men strategen Merckx er slu som en rev. Mens Pintens jobber i front, sparer Merckx kruttet sitt til den nest siste gangen opp Novazzano-bakken. Med bare en kilometer til toppen akselerer belgieren og rister av alle de gjenværende bruddkamerater unntatt Gimondi. Men både Gimondi og Merckx vet at italieneren kun kjører for sølvmedaljen. Og slik blir det. 2:0 til Merckx.

Merckx med stor trøyefangst i Tour-debuten i 1969.

Alle gode ting er tre, tenker nok Merckx da han i 1974 pakker kofferten for å delta i VM i Montreal. For første gang i historien arrangeres mesterskapet på sykkel utenfor Europa, og det internasjonale sykkelforbundet vet hvordan de kan sikre at VM i Canada blir en suksess. De bare åpner lommeboka og betaler verdens beste syklist 2500 dollar daglig for å lempe på ubehagelighetene Merckx måtte ha ved å sykle ritt såpass langt hjemmefra. I sommer har Merckx vunnet sin tredje dobbeltseier i Giro d’Italia og Tour de France, men han er ikke like «kannibalsk» i opptredenen lenger. Belgieren har begynt å frykte andre ryttere, som den italienske tempospesialisten Francesco Moser. Runden i Montreal byr kun på én nevneverdig utfordring, nemlig Mont-Royal, som en Moser i god form bare kan tråkke over med tungt gir. Men det er franskmennene som setter sitt preg på åpningsfasen i VM-rittet denne 25. august. Francis Campaner legger ut på solobrudd først, og blir etter tolv runder avløst av sin lagkamerat Bernard Thévenet. Hele ti mil ligger Peugeot-rytteren i front, og det er bare så vidt Merckx klarer å organisere forfølgelsen av franskmannen. Med én runde igjen i Montreal har forspranget til Thévenet smeltet til 30 sekunder. Merckx vet at en enkel akselerasjon opp Mont-Royal vil bringe han i front. Moser har for lengst måttet slippe. Det unge talentet fra Trentino må fortsatt bli vant til belastingen i et VM-ritt. Merckx angriper. Men hva er det? I dragsuget hans kommer plutselig Raymond Poulidor opp og forbi. «Poupou» får raskt en luke på vel ti meter ned til Merckx. Belgieren henger i tauene. Det er bare flaks at det venter en utforkjøring, der Merckx kan hente seg inn igjen. I en siste kraftanstrengelse kjører «kannibalen» seg opp på bakhjulet til «den evige toeren» Poulidor. Som i 1971, da Gimondi lenge før mål hadde innsett at han i en spurt mot Merckx kun ville tape, skjønner også Poulidor at slaget er tapt når de kommer på oppløpet. Ti år etter at Eddy Merckx ble amatørverdensmester, vinner tidenes beste syklist sin tredje og siste VM-tittel i eliteklassen. Legenden rundt Eddy Merckx vokser den dag i dag.

Jean-Pierre Monseré som verdensmester i England 1970.

VM-trøyas forbannelse

Når Jean-Pierre Monseré trår på VM-scenen i Leicester i 1970 er han bare 21 år gammel. Dette er hans første mesterskap for Belgia, men allerede nå snakker folk om at «Jempi» en dag blir arvtakeren etter Eddy Merckx. Unggutten fra Roeselare har allerede vunnet Giro di Lombaria i debutsesongen hans året i forveien og sjefen for det berømte Flandria-laget, Briek Schotte, er sikker på at Monseré er en uslepen diamant, som snart skal stråle i all sin prakt. I det belgiske landslaget, som konkurrerer i VM-fellesstarten, er Jean-Pierre en klar hjelperytter for vinnerkandidater som Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck eller Herman Van Springel. Monseré har først og fremst kommet til Leicester for å lære.

Men tilskuerne langs den 272 kilometer lange VM-løypa vitner noe helt annet. «Jempi» kjører som en gammel ringrev. 21-åringen er årvåken og med på leken hver gang det går et angrep. Han dekker det første farlige bruddet, han dekker det andre farlige bruddet og han er jammen med på et tredje brudd også. Monseré kjører som en motorsykkel i hele dag. Når tetgruppen rundt Felice Gimondi og Leif Mortensen så kommer på oppløpet, vet Monseré at han må angripe før konkurrentene hans lanserer spurten sin. Belgieren trår til, åpner en solid luke og vinner med to sekunders forsprang foran en slukøret Mortensen på andre plass og en forbløffet Gimondi. Jean-Pierre Monseré er verdensmester på første forsøk!

Men gleden over regnbuetrøya varer ikke lenge. Bare ti dager etter VM-triumfen dør faren til Jean-Pierre av hjerteinfarkt under en markering av sønnens seier. Tapet legger seg som et mørkt slør over resten av sesongen. På nyåret i 1971 er Jean-Pierre tilbake og bestemt for å hedre sin avdøde far gjennom gode resultater på sykkel. Han er sterkere enn noensinne før, men i mars inntreffer tragedien. I et kermessritt kolliderer Jean-Pierre med en bil og blir erklært død på stedet.

Den 22 år gamle verdensmesteren etterlater seg kone og en gutt på to år. Forferdet over den tragiske bortgangen til sin gode venn, tar proffsyklisten Freddy Maertens seg av lille Giovanni. Maertens er fadderen til den lille gutten og lærer ham å sykle. Så skjer det som ikke er til å skjønne. Fem over etter dødsulykken til sin far Jean-Pierre, omkommer også sju år gamle Giovanni Monseré. Det er en bli som kolliderer med den lille gutten når han er ute på en sykkeltur. Tragediene i familien Monseré vil ingen ende ta.

Tom Boonen.

Boonen, Gilbert – Kopecky og Van Aert?

VM i Madrid i 2005 er vel så mye spurternes VM, som det er alliansenes VM. Tidligere på året har vidunderbarnet Tom Boonen vunnet både Flandern rundt og Paris-Roubaix med bare én ukes mellomrom, noe som gjør han til den ubestridde kapteinen til det belgiske landslaget i VM på høsten. Men interessene til de belgiske rytterne er ulikt fordelt.

Tre av dem pleier tross alt å trekke opp spurten til australieren Robbie McEwen i Davitamon-Lotto til daglig. Så er det den italienske fraksjonen i Quickstep, Boonens lag. Vil de kjøre for belgieren eller støtte sin egen landslagskaptein Alessandro Petacchi? Det viser seg til slutt at belgierne er lojale mot Boonen. De nøytraliserer ethvert angrep i finalen og tvinger frem en massespurt. Med 200 meter igjen til mål starter «tornado Tom» spurten sin og fikser biffen. Boonen kan ikle seg regnbuetrøya, den 31. i Belgias VM-historie.

En rytter som i 2005 ofrer alt for Boonen, er Philippe Gilbert. Allerede i Madrid skimter belgierens særklasse igjennom, men at han i løpet av de etterfølgende år skal utvikle seg til verdens beste klassikerrytter, er det få som aner denne gangen. I fantomsesongen 2011 blir Gilbert den første belgieren i historien som vinner Ardenner-trippelen bestående av Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.

Gilbert og Van Avermaet i Bergen 2017.

I VM i Valkenburg året etter er det ingen som kan følge hans angrep i Cauberg, som Gilbert kjenner så godt fra triumfen i Amstel Gold Race. Nærmest av forfølgerne er Edvald Boasson Hagen som bare må anerkjenne Gilberts dominans. Idet nordmannen spurter om sølvmedaljen, veiver Philippe Gilbert allerede til publikummet. Regnbuetrøya er hans.

Og i 2021? VM-fellesstarten for både kvinner og menn denne helgen vil vise om tiden er inne for flere nye belgiske verdensmestere. I Lotte Kopecky og Wout Van Aert har Belgia utvilsomt to av de heteste kandidater til VM-seieren. På hundreårsjubileet til sykkel-VM er regnbuenasjonen klar for en ny triumf.

Uno-X avtale skapte usikkerhet rundt VM-oppdraget

– Når VM går i Belgia, er vi veldig glade for at Gino takket ja til oppdraget. Han kjenner til alle bakkene og veiene der. Han kan det inn og ut. I tillegg sitter han daglig med ansvar for å styre et profflag. Han kjenner til de andre nasjonenes styrker, hvordan de tenker og hvem de kommer til å legge opp strategien rundt, sier sportssjef Hans Falk i Norges Cykleforbund til Sykkelmagasinet.

De siste årene har ansvaret for å legge opp den norske strategien vekslet mellom Van Oudenhove, Gabriel Rasch og Stig Kristiansen. I tillegg er Kurt Asle Arvesen en kapasitet som kunne blitt benyttet i samme rolle.

Denne gangen hadde forbundet én spesiell mann i siktet når det gjaldt å styre det norske laget i VM.

Gino Van Oudenhove

Fikk Kristoffs velsignelse

Continue reading «Uno-X avtale skapte usikkerhet rundt VM-oppdraget»

Flandern: Den første runden

Mot et politisk bakteppe i høyspenning, der sykling og nasjonal identitet kom sammen i skjønn forening, så Flandern Rundt dagens lys.

«Lukten av en nysprettet ølflaske, det er lukten av mitt land». Dette sa den store, belgiske forfatteren Georges Simenon, sikkert etter flaske nummer fire eller frem. Men hvis lukten av Belgia er duggfrisk klostermjød, så må nok nasjonallyden være sykkelhjulets roterende ramling på våte veier, vindens sus gjennom spilene, eller metalliske hogg fra stålrammens kontakt med brostein.

De fleste nasjoner bruker idretten til å vise frem sine beste, karakteristiske trekk. Og Flandern, den store nasjonen i det lille landet Belgia, er intet unntak. Sykkel er kanskje den ypperste utholdenhetsprøvelsen som finnes. Det handler først og fremst om smerte, tortur og iver. I likhet med jordbruket, som i århundrer var Flanderns økonomiske grunnmur, er syklingen formet av landskapet, offer for værgudenes lunefulle humør. Fånyttes er det å klage over piskende regn, isende vind eller jordens våte sug. Brosteinen er uavlatelig, leddene dine hovner opp og nesen blør – frelse finnes her ei.

Det flamske folket verdsetter tøffhet, råskap og bravur. De største rittene deres, Omloop Het Nieuwsblad, E3, Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Ronde van Vlaanderen, avholdes alle i perioden februar-april. Man kunne jo tenkes at sensommeren, etter de store tourene, når været er godt, veiene tørre og brosteinen nesten godartet, var et bedre tidspunkt. Ingen gjørme, ingen søle og ingen haglbyger. Men hva er vel gleden i noe sånt?

En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.

Patrioten

Karel Van Wijnendaele var født Carlous Steyaert i 1882. Landsbyen lå mellom Torhout og Lichtervelde i Vest-Flandern, og het Bakvoorde. Stedsnavnet kunne nesten vært et bilde på de frankofiles syn på flamlenderne. Carlous var nummer fem i en søskenflokk på 15, men kjente aldri sin egentlige far, en linfabrikkarbeider som døde da Carlous var bare 18 måneder gammel. Moren giftet seg på ny etter kort tid, med en lokal bonde ved navn Richard Defreyne. Med sine fem barn flyttet hun til Torhout. Like ved sto det flotte Wijnendaele-slottet, som senere skulle virke som inspirasjon til Carlous sitt navnebytte.

Van Wijnendaele var ferdig på skolen 14 år gammel, to år senere enn de fleste andre flamske barn. Han jobbet som løpegutt for en apoteker, gårdsgutt, baker, oppvaskgutt, avisselger og sekretær hos et advokatfirma. Det var først etter et besøk på sykkelbanen i Ostend, at livet hans endret seg for evig og alltid. Der så han nemlig en verdensmester. Robert Protin kom var det sørlige, fransktalende Vallonia og var litt av et syn på sykkelen. Van Wijnendaele var nå fast bestemt: Han skulle bli profesjonell syklist.

Han kjøpte seg sykkel, skiftet navn til Marc Bolle og tilbrakte tre år bak styret med vekslende hell i amatørrittene. Marc Bolle innså etter hvert, om han ikke kunne delta i de profesjonelle rittene, så kunne han i det minste skrive om dem. Han hadde etter hvert spedd på inntekten ved å ta oppdrag fra ymse flamske aviser. Hans journalistiske navn skulle bli Karel Van Wijnendaele.

Ikke langt fra målbyen Oudenaarde, ligger en av rittets mest fryktede bakker, Koppenberg.

Le Tour

På denne tiden var sykling på mange måter en perifer sport i Flandern, fotball var langt mer populært. Men med etableringen av Tour de France i 1903, skulle maktforholdet etter hvert endre seg dramatisk. To flamske ryttere fullførte den første Tour-utgaven, Julien Lootens fra Wevelgem, og Marcel Kerff fra Voeren. Den mest etablerte, belgiske rytteren på denne tiden var derimot en fransktalende herre, Alois Catteau. Han var fra en liten landsby like nord for Roubaix. I 1909 gikk første etappe av Touren fra Paris til nettopp Roubaix, men Catteau ble satt på plass av de flamske rytterne som angrep hele dagen lang.

Etappeseieren gikk til Cyrille Van Hauwaert, fra Moorslede i Vest-Flandern. Han hadde allerede vunnet Paris-Bordeaux, Milano-Sanremo og Paris-Roubaix. I 1910 ble han fjerdemann i Tour de France. Flamske ryttere hadde virkelig noe å fare med i denne sporten.

I 1912 kom Odiel Defraeye og slo virkelig gnist i flamlendernes kjærlighet for sykling. Defraeye kom fra Rumbeke på utkanten av Roeselare. Han hadde jobbet som sykkelbud for flere fabrikker. Noen dager syklet han hele 200 kilometer. Som amatør sopte han inn et drøss av triumfer og utmerkelser, på et dominerende vis som senere skulle betegnes som Merckx-aktig.

Oude Kwaremont forseres som regel tre ganger, og er en av de avgjørende stedene i rittet.

Defraeye ble fort hentet av Alcyon. Det franske storlaget med de kongeblå draktene var en drivende kraft i den unge sporten. Som de fleste fra Flandern, kunne ikke Defraeye et kløyva ord fransk. Sykkelfabrikanten Alcyon verdsatte heller ikke Flandern som et viktig marked, og så derfor ikke nødvendigheten av å ta ut Defraeye til de store rittene. Han var dessuten ikke en mønsterprofesjonell. Etter seieren i Milano-Sanremo for eksempel, dro Defraeye ut i nattelivet i casinobyen og spilte borte alle sine premiepenger. En ting var imidlertid sikkert, Defraeye visste godt hvordan man håndterte seg på en sykkel.

Flamlenderne dominerte Touren i 1912. Været var stort sett motbydelig, og i Alpene var veiene mer som elver å regne. Defraeye, tatt ut til rittet av Alcyon i tolvte time, stortrivdes i forholdene og satte rekordtider ved hver en anledning. I øsende regnvær syklet han inn til Paris, med god margin til sin nærmeste konkurrent, Eugène Christophe. Hundrevis av belgiere tok i mot sin nye helt. To andre flamske ryttere, Marcel Buysse og Philippe Thys, var dessuten blant de ti beste sammenlagt.

I Roeselare ble Defraeye tatt i mot som en helt. 10,000 av byens 35,000 innbyggere sto klare for å hylle sin store mester. For første gang i historien hadde en flamlender tatt rotta på en franskmann i en betydningsfull sammenheng. Premiepengene brukte Defraeye denne gang mer fornuftig. Han bygde seg hus, en kafé og en sykkelbane. Det tidligere sykkelbudet var bare 20 år gammel. Sykkelen ble et nasjonalt symbol for det flamske folk, et tegn på sosial mobilitet, at drømmer kunne bli virkelighet, og et opprør mot de franske herskerne.

Sportwereld

For Karel Van Wijnendaele, aspirerende sykkeljournalist og flamsk patriot, kunne ikke Defraeyes triumf kommet på et bedre tidspunkt. Sykkelsporten eksploderte i Belgia. Antall lisenser økte fra et par hundre til femtusen. Sykkelbaner ble bygget over hele landet.

En opportunistisk forlegger fra Brussel, August De Maeght, hadde et godt øye for utviklingen, og så sitt snitt til å starte en ren sportsavis for den nederlandsktalende flamske befolkningen. Utgivelsen fikk navnet Sportwereld og Karel Van Wijnendaele ble en av dens faste skribenter.

Avisen ble en umiddelbart suksess. I løpet av kort tid gikk Sportwereld fra å være en ukentlig utgivelsen, til å bli en daglig. Like fremgangsrik var Van Wijnendaele, som i løpet av bare fire måneder ble ansatt som redaktør. For Van Wijnendaele handlet dette om mer enn bare sport. Han ville at utgivelsen skulle være tankevekkende, en viktig aktør i det flamske samfunnsliv. Språket var derfor mer kollokvialistisk og folkelig enn andre aviser, reportasjene mindre pompøse enn datidens normal, og spaltene pepret med vestflamsk dialekt.

I datidens Belgia foregikk all formell kommunikasjon, skriftlig som muntlig, på fransk. Være det seg offentlige institusjoner eller forretningsliv. Det samme gjaldt for det belgiske sykkelforbundet. Dette ville Sportwereld gjøre noe med.

Kampen var hard og lang. Men etter ti år med lobbyvirksomhet, gikk endelig myndighetene i Brussel med på å la sykkelforbundet være tospråklig. Van Wijnendaele og Sportwereld var imidlertid ikke fornøyd, og dro i gang en kampanje for flamskspråklig undervisning ved Universitetet i Gent, som også måtte fremme flamsk litteratur og poesi i større grad enn de gjorde. Fra å skrive om girutvekslinger og kneskader, ryddet Sportwereld også plass til nyromantiske vers og diktere.

For Van Wijnendaele var sport ikke bare et spill. Det var også et middel for politisk endring hvor språket var sentralt.

Ikke før 1831, etter et opprør mot nederlenderne i Brussel, støttet av det franske kongehuset, ble Belgia et selvstendig monarki. Selv om de deler språk har forholdet mellom Flandern og Nederland var anspent. Der Flandern er katolsk og konservativt, har Nederland fortonet seg liberalt og protestantisk, til og med agnostisk. Etter Napoleonskrigene avså nederlenderne noe motvillig både Flandern og Vallonia. Før dette hadde franskmennene annektert dem fra østerrikerne, som tidligere hadde tatt over for spanjolene.

Paterberg ble ikke brosteinsbelagt før sent på 80-tallet, men er i dag siste og avgjørende bakke.

I første omgang nektet flamlenderne å følge ordre fra Brussel, men stilt opp mot den franske militærmakten hadde de ikke noe valg. Det nye landet besto hovedsakelig av to lingvistiske grupper: flamlenderne og vallonerne (samt en liten tysktalende gruppering, som for øvrig hadde liten interesse for sykling). Vanligvis sier man at sistnevnte gruppe snakket fransk, men faktisk snakket 70 prosent av vallonerne sitt eget språk, vallonsk, som var tuftet på det latinske lingua romana fra Romerriket.

De belgiske sentralmyndighetene sto således overfor en vanskelig utfordring hvor to av landets største demografiske bestanddeler ikke skjønte et ord av hverandre. Den belgiske kongen, som for øvrig var tysk, besluttet derfor at alle skulle snakke et tredje språk, nemlig fransk. Fransk hadde på den tiden høy status, som kulturens språk, de opplystes språk. Blant de høyt utdannede i Belgia var fransk allerede godt utbredt. Politikere, byråkrater, militære og akademikere, alle kunne fransk.

Den industrielle sentra i Belgia var Vallonia. Hundretusener av arbeidsmigranter strømmet til fra Italia, Portugal og sentrale deler av Europa. Alle kom for å jobbe i gruvene, stålproduksjon og fabrikker. Med et mangfold av tilstrømmende kulturer, og de frankofiles aktive nedkjemping, skulle det vallonske språket med tiden så å si forsvinne fra Vallonia. I dag er det kun rundt trehundretusen som snakker språket daglig, flere av dem er bosatt i Wisconsin.

En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.

Det nederlandske språket i Flandern, Vlaams, skulle imidlertid vise seg langt vanskeligere å bryte ned. I Flandern ble fransk middelklassens språk. Store flamske forfattere skrev sine mesterverk på fransk. Vlaams ble sett på som bakstreversk og ufint, bonden og arbeiderens ukultiverte tale. Den belgiske nasjonalstaten var mer enn 50 år gammel før flamsk tale ble hørt i nasjonalforsamlingen i Brussel. Ordre i militæret ble selvsagt bjeffet på fransk. I 1873 ble to flamske borgere dømt til døden, begge uskyldige skulle det vise seg, i en berømt drapssak der ingen av de tiltalte forsto hva som foregikk. Først etter denne tragiske saken ble flamsk gjort tilgjengelig i justis og straffe-systemet. Et tiår senere kom språket inn i skolesystemet, men det var ikke før i 1930 at det første flamskspråkelige universitetet kom, og fransk ble beholdt som landets eneste offisielle språk helt frem til 1967.

Den første Runden

Sportwerelds første utgave kom 13. september 1912, dagen før det flamske sykkelmesterskapet. 17. februar 1913 annonserte avisen at Flandern Rundt skulle finne sted senere den våren, 25. mai. Van Wijnendaele hadde blant andre med seg Leo Van den Haute, som var med å starte Sportwereld. Selv om han tok seg av alt fra å hente inn sponsorer til å merke opp løypa, skulle det dog ta over hundre år før Van den Haute fikk rosen han fortjente for å ha stablet på plass den første utgaven av rittet.

Inspirert av den voksende, flamske bevegelsen ønsket både Van Wijnendaele og Van den Haute et ritt som tok for seg hele Flandern, både øst og vest. Rittet skulle starte i Gent, ta østover mot Sint-Niklaas, dra sørover mot Aalst, Zottegem og Oudenaarde, deretter mot Kortrijk og Iper, for så å ta nordover mot kysten og Ostend, sør til Roeselare, og tilbake igjen nord til Brugge, og endelig fire runder rundt et vann i Mariakerke, en drabant utenfor Gent. Intet mindre enn 324 kilometer på for det meste brosteinsbelagte veier.

Valget av Gent som start og mål var langt i fra tilfeldig, og sannsynligvis med provokative hensikter. Den fransktalende eliten hadde et ikke ubetydelig eierskap til denne universitetsbyen. Med et stort flamsk arrangement midt på sentraltorget, Korenmarkt, håpte Sportwereld å ta litt av eierskapet tilbake.

Ruten gikk deretter gjennom alle de større, flamske byer. ”Alle flamske byer måtte bidra i frigjøringen av Flandern”, skrev Van Wijnendaele på lederplass.

Sportwereld promoterte rittet stort. Likevel var det bare 37 ryttere til start i Gent morgenen 25. mai 1913. Klokken 06:15 lot Van den Haute startflagget falle, mens Van Wijnendaele ropte ”Mine herrer, dere kan dra av sted!”.

Tolv timer og tre minutter gikk. Så kom sju ryttere inn på finalestrekket i Mariakerke. Flere av dem krasjet, og én havnet i vannet, hevdet rapportene fra rittet. Paul Deman vant spurten i femmannsgruppa som gjensto. Snittiden var 27 km/t. Premiepengene var 500 belgiske francs, eller seks måneders lønn for en lærer på den tiden.

I år, som i fjor, blir det begrenset med folk rundt den ikoniske Paterberg-stigningen.

På flere måter var den første utgaven en suksess. Van den Haute og Van Wijnendaele fikk rittet stablet på beina og vist frem flere av de mest talentfulle flamske rytterne. Deman skulle senere vinne både Paris-Roubaix og Bordeaux-Paris. Antallet tilskuere som møtte frem, var også akseptabelt.

Men den franske herskerklassen kastet også sin skygge over arrangementet. Alcyon og La Française, sykkelsportens største fabrikanter, nektet sine belgiske stjerner å delta i rittet, deriblant Tour-mesteren Defraeye. En seier i et obskurt, flamsk ritt ga ikke noe publisitet av betydning, mente franskmannen.

Året etter hadde Deman signert en lukrativ avtale med Alcyon og ble følgelig nektet av sin franske arbeidsgiver å forsvare sin Flandern-tittel. Med Sportwereld, Flandern rundt og Van Wijnendaele gikk den flamske frigjøringsbevegelsen langt på kort tid. Men egentlig hadde den bare nettopp begynt.

Anbefalt lesestoff: Klassikerne

5 historier om brostein, klosterøl og fanatiske sykkelfans.

Kwaremont, Koppenberg og Duvel

Vil du vinne Flandern rundt, bør du ikke vinne dette rittet

«Tomboonistan»

Flandern: Klassikernes vugge

Gino – med hjertet i Flandern

Klassikerne, høydetrening og livet på Teide

Amund Grøndahl Jansen har kjempet en lang og intens kamp for å kunne sette sitt preg på brosteinsklassikerne. Nå forbereder han seg blant Jumbo-Visma-stjernene høyt oppe i vulkanlandskapet rundt Teide.

Idet rundt ti ryttere fra Bahrain-McLaren okkuperer omtrent hele den venstre fila i en høyresving, forstår jeg at jeg ikke kan være langt unna det som på godt og ondt har vært proffsyklistenes forjettede land de siste fire tiår. Lite har endret seg rundt det faktum når vi skriver februar 2020, men vi får nesten gå ut ifra at aktivitetene som nå foregår inne på de 37 værelsene på Hotel Parador de las Cañadas del Teide tåler dagens lys bedre nå enn på midten av 90-tallet.

Sykkelmagasinet har tatt turen til Tenerife – den største av de sju bebodde Kanariøyene, og her skal vi møte Amund Grøndahl Jansen og noen av hans klassikerkompiser fra Team Jumbo-Visma.

De siste kilometerne opp til hotellet har jeg gløttet opp mot toppen av Pico del Teide, den glupske vulkanen som ruver hele 3718 meter over havet og som hadde sitt hittil siste utbrudd tilbake i 1909. Andre utallige utbrudd har formet naturen oppe på platået til noe ekstraterrestrisk, og omkranset av merkelige bergformasjoner, størknet lava, aske, grus og ekstremt værbitte kaktuser og andre buskvekster, livner altså fargerike sykkeldrakter opp i ellers surrealistiske omgivelser.

Grøndahl Jansen, Teunissen og Van Aert legger ut på en ny, krevende treningstur.

Som sine forgjengere tar Grøndahl Jansen, Mike Teunissen og Wout van Aert fremdeles bakveien ut fra hotellet etter at de har hektet syklene ned fra veggfestene i det lille utstyrsrommet. De inntar måltidene sine atskilt fra fotturistene som florerer her, men der stanser nok også mye av likheten med hvordan den gamle skolen og rytterne på US Postal og Discovery Team klargjorde seg foran Grand Tours 20-25 år tidligere.

«Har du sjekka i skapet på rommet ditt om det faller ut noen skjeletter der?»

«Det er nok en stund siden det har vært noe særlig ugler i hotellskapene,» sier Grøndahl Jansen til Sykkelmagasinet. «Det er vel en annen tid. Det er akkurat som lavaen som ligger størkna ute på sletta her, så er det bare noe som hendte i fortida, tror jeg. Det ligger ikke blodposer i sofaen her, så det går helt fint.»

Dumt spørsmål

Da vi nevner den spesielle bakgrunnshistorien til Teides famøse og eneste hotell i samtale med Wout van Aert, omtaler han det som «et dumt spørsmål». Under forberedelsene til Tour de France-seirene Lance Armstrong senere ble fradømt, traktet han ut hit til Tenerife og klargjorde seg til konkurranse ved blant annet å bruke EPO. Rytterne trakter hit for naturlig økt produksjon av røde blodlegemer. EPO stimulerer benmargen til å produsere ekstra mye.

Ifølge en historie gjengitt av den spanske riksavisen El País skal to personer hatt rom tilgjengelig her under store deler av året: Dr. Michele Ferrari, kjent som Armstrongs langer og lege. Den andre var nåværende Astana-sjef, Alexandre Vinokourov.

Hotel Parador ligger innhyllet i et nakent, men spektakulært fjell-landskap.

At den nye generasjonen skal stå til rette for alle feil forgjengerne deres gjorde, har nok vært litt av en tålmodighetsprøve. Det forklarer nok også litt av irritasjonen i svaret til tidligere verdensmester i cyclocross, Van Aert, når vi spør han om den besynderlige plasseringen denne Parador-filialen har i sykkelhistorien:

«Huff, vel,» utbryter belgieren «Jeg mener at alle steder der sykkelryttere oppholdt før i tida er en del av den historien, så egentlig er det et tåpelig spørsmål. Den tida er vi ferdige med, og nå er det ganske opplagt hvorfor vi er her. Det er godt klima, det er høyt nok og i februar er det kanskje det eneste stedet i Europa hvor man finner det. Jeg tenker ikke på historiene du snakker om.»

Tilbaketrukkent

Halvveis gjemt bak et grantre finner man inngangspartiet til hotellet. Her er ingenting skrevet i neon. Det finnes ikke prangende skilt. Hovedinngangen minner om en nødutgang. Den ene døra vender innover og er markert med en grønn sirkel. Den andre utover, og det røde symbolet indikerer at du ikke skal bruke denne.

Paradores-kjeden er statlig og det er en av grunnene til at man midt på 60-tallet fikk tillatelse til å reise bygget på 2100 meters høyde. I 1996 ble andreetasjen påbygd, og da ble det også bygd på en kafé som i dag er et yndet sted å spise lunsj for det internasjonale kobbelet av turister som daglig inntar nasjonalparken. Hotellet ligger kun tre kilometer unna grensa til parken, og er du ikke heldig og får rom her – er søvnige Vilaflores sju-åtte kilometer lengre ned i dalen det nærmeste alternativet.

Fra sykkelsporten er jeg selvsagt vant til at det er biler, lastebiler og busser, alt drapert i sponsorenes farger og sponsormerker som dominerer parkeringsplassene. Her oppe regjerer turoperatørenes doninger.

En kaffe og en prat på Papillion Restaurante.

Vi legger oss på hjul bak proffsyklistene idet trioen legger ut på en kort coffee-ride på det som egentlig er en hviledag under oppholdet. Den mest meritterte av de tre ankom campen sist etter at han tok med seg en seier på cx-sykkelen under Krawatencross før den lange flyturen videre ut på øya. Om noen dager skal også Steven Kruijswijk og Primoz Roglic ankomme, mens Tom Dumoulin har meldt avbud på grunn av sykdom.

Mens vi gang på gang passerer rytterne og venter i veikanten på at de skal gjengjelde tjenesten for at vi skal få tatt bilder av dem, går praten nærmest ustanselig. Amund og Wout først, mens Mike Teunissen glir inn i en mer tilbaketrukken rolle. Mønsteret gjentar seg da Jumbo-Visma gjengen etter en halvtime parkerer sykkelen ved den første og beste caféen i det lille tettstedet som venter etter ubebodde partier kraftig dominert av fjell og sand, brutt opp av digre lavasteiner.

Papillion Restaurante har fått varme anbefalinger fra lagkamerater som har vært her tidligere. Van Aert spanderer to runder med kaffé og muffins, mens følgets eneste nordmannen dominerer samtalene på kav nederlandsk.

«Når vi er en så liten gruppe, så er det litt slik at alle monner drar. Hvis det er en samling som i desember, der alle rytterne er til stede, da trenger man ikke å ha 30 snakkesalige ryttere. Jeg synes vi har en fin trio sosialt sett. Vi klarer å komme oss igjennom lange dager,» svarer Grøndahl Jansen når vi bemerker at vi stort sett har hørt skravla hans i hele dag.

Vårklassikerne

Og det er da verken studier av bergformasjoner eller å ta gondolen opp til Pico del Teide denne gjengen har kommet hit for. Ei heller det Armstrong gjorde: Et slags kunstig kappløp mot konkurrentene for best å stå distansen under Grand Tours.

Disse tre har foreløpig blikket stivt festet mot mars måned og halve april. Vårklassikerne.

I den praktfulle nasjonalparken Parque Nacional de las Cañadas ligger hotellet sentralt på Tenerife.

Det var lagets ønske at forberedelsene skulle legges hit, selv om Grøndahl Jansen etter hvert innrømmer at han hadde følt seg enda tryggere på seg selv om han hadde ankommet åpningshelgen og Omloop Het Nieuwsblad den 29. februar med andre ritt i beina.

Foran flere ritt i fjor valgte laget å gå rett ned fra høyden og rett inn i konkurranse. Det var selvsagt ikke uten ritt i beina fra før, men Van Aert synes ikke laget tar en stor sjanse ved å velge denne inngangen til klassikerne.

«Nei, vi gjorde det foran det som vel var den første seieren til Amund i ZLM Tour,» forklarer 25-åringen fra Herentals «og under Tour de France hadde alle rytterne vært i Sierra Nevada i forkant, og alle presterte på et kjempehøyt nivå. Jeg gjorde det samme foran Critérium du Dauphiné. I dag har sykkelsporten endret seg. Du kan trene veldig spesifikt så lenge du har motivasjonen og styrken til å slite deg ut på trening, men om du kan gjøre det er det mulig å forberede deg ikke bare via ritt men også via treningsleirer.»

Van Aert har definitivt et poeng når han trekker fram Tour de France. Rekkekompis Teunissen kjørte seg inn i gul trøye etter massespurten i Brüssel og laget forsvarte den dagen etter ved å vinne lagtempoen. Van Aert var selv toneangivende med andreplass i Colmar og etappeseier i Albi før han ble tvunget til å stå av rittet etter et ublidt møte med et sperregjerde under tempoen i Pau. Imellom der fikk også maskinspurteren Dylan Groenewegen sin triumf, og laget kunne slå seg på brystet og si at forberedelsene hadde slått ut i full blomst.

Dersom det nederlandske laget skulle klare det samme foran vårklassikerne, kan det bli ekstremt interessant å følge dem. Fra i fjor står laget på papiret igjen med andreplass til Van Aert i E3 Harelbeke, sjuendeplass til Teunissen i Roubaix og 14.-plass til Van Aert i Flandern rundt. Det bedømmes til ikke å være godt nok.

Amunds bekreftelse

Vi nordmenn husker helt sikkert Gent-Wevelgem godt. Selvsagt fordi Alexander Kristoff presset seg fram og tok den spurten på overbevisende manér, men grunnet et stunt fra Grøndahl Jansen, sammen med Jasper Stuyven, Jack Bauer og Sebastian Langeveld, som ble nøytralisert med én kilometer igjen til streken.

Noen dager tidligere, under E3 Harelbeke, prøvde han å ta bakhjulet til Bob Jungels over Ellestraat, rett i forkant av Paterberg og Oude Kwaremont. Rittet ble til slutt avgjort i en gruppe der Jumbo-Visma fikk plassert Van Aert, og som også inneholdt Alberto Bettiol, Greg Van Avermaet, Jungels og Zdenek Stybar. Tsjekkeren vant, men aktivitetene i forkant viste fram at 26-åringen fra Nes nå var sterk nok til å sette et aktivt preg på finalene under klassikerne.

Den norske mesteren i samtale med lagkamerat Wout van Aert.

At han nå sendes til høyden sammen med to andre prioriterte ryttere foran klassikersesongen, kan han ikke ta som noen annet enn et solid klapp på skuldra fra lagledelsen. Grøndahl Jansen mener dog at det verken er hans norske mestertrøye eller innsatsen i vårklassikerne som er den største grunnen til at han har avansert oppover i lagets interne hierarki.

«Jeg tror at for karrieren min var femteplassen i Bretagne viktigere for meg, enn seieren i ZLM Tour og for så vidt også under NM,» bemerker Grøndahl Jansen selv. «Stabiliteten fra Dunkirk og fram til VM har nok større betydning de neste åra enn akkurat de seirene. Det var ikke de største løpene jeg vant. Hadde man vunnet Gent-Wevelgem hvor man satt i en god posisjon med én kilometer igjen, da hadde det vært en karriereforandrende seier,» formaner han.

Der ryttere fra store sykkelnasjoner egentlig lekte katt og mus med Grøndahl Jansen på deres hjemmebane som junior og i startfasen av U23-klassen, har romerikingen nå klart å hviske ut store deler av forskjellene det er mellom han og lagkameratene hans på Jumbo-Visma. Som en kanarifirfisle har han infiltrert miljøet deres, lært seg språket, kjenner veinettet, og er nå sett på som et fullt ut akseptert medlem av klanen.

Fremdeles er han som en midtbanespiller å regne, men etter at han løp fotballsokkene av seg i flokken midt på banen ikledd Haga ILs brune farger på starten av 2000-tallet, får han nå muligheten til å gli fram i en offensiv rolle bak de to spissene.

«Vi håper å prestere i vårklassikerne på et høyt nivå og kjøre inn litt resultater,» sier den norske mesteren. «Aller helst vinne én gang eller to. Det er ikke mange løpene. Det er en seks-syv løp, egentlig, totalt sett. Det er ikke mange sjansene å score på, men vi håper å score i hvert fall en gang. Og måten vi ønsker å gjøre det på er å være kollektivt sterke. Så har vi Wout som kanskje er den største spissen. Jeg og Mike skal være der, også i avslutningene for å kunne spille på flere strenger.»

Det kjedelige livet

Etter lunsj og massasje venter trolig en ny runde med FIFA på den portable spillkonsollen. Et område der Teunissen har pekt seg fram som lagets store ener, mens Van Aert er såpass dårlig at han klokelig styrer unna.

Dagens sykkelrytter befinner seg nok langt unna den dårlige moralen og det helt sikkert spennende livet Armstrong & Co. levde, da de trykket sprøytespisser ned i colaboksene etter å ha ’preppa’ seg inne i lagbussen i etterkant av et slitsomt etapperitt.

Trioen Sykkelmagasinet fikk følge under trening virket verken å være spesielt caliente eller on the juice. Grøndahl Jansen forteller oss at han stort sett holder seg til fisk under samling, men at han to dager tidligere unnet seg et stykke rødt kjøtt ettersom de sto en hviledag på programmet. Dagen etter skal han kjøre opp tre bakker med tilpasset intensitet der han holder et øye med både kadens og watten.

«Det er litt mer enn hva som bare er behagelig uten at det er altfor hardt,» sier han.

Når alt kommer til alt er nok dagens toppidrettsutøver og livet han lever ganske kjedelig. Og det blir de nok også en dag helt sikkert kritisert for av blodtørstige journalister. De savner nok Armstrongs regjeringstid på Teide mer enn utøverne selv.

Man er fortsatt opptatt av å bli best mulig, men det skal skje med ’pan y agua’.

Anbefalt lesestoff: Vi ❤️ Flandern

Med klassikerne avlyst, deler vi noen av våre beste historier fra brosteinsyklingens hjemland, Flandern.

Anbefalt lesning: Flandern

5 saker fra syklingens vugge.

Rosa Merckx, den belgiske øl-mesteren

Hele 60 år før damenes Flandern rundt så dagens lys, tok Rosa Merckx sine første steg mot å bli Belgias første kvinnelige øl-mester i en totalt mannsdominert verden.

Continue reading «Rosa Merckx, den belgiske øl-mesteren»

Med kjærlighet til Paris-Roubaix

«Paris-Roubaix er syklingens siste vanvidd,» bemerket rittarrangør og journalist, Jacques Goddet. Hans kollega, Noël Couëdel, supplerte med at «mellom Compiègne og Roubaix, finnes så mange heltedåder som vi aldri får sett eller lest om i rittrapporten.»

Og begge har rett. Aldri får vi nok vite alt om galskapen som finner sted i Paris-Roubaix. Men lenge har man prøvd. Allerede i 1910 var de første filmskaperne på plass for å forsøke å udødeliggjørende denne fremtidige klassikernes dronning. Senere kom fjernsyn, direktesendt TV og transatlantiske overføringer til amerikanske seere. Sonderende kamerateam i stort antall fanget opp det store spetakkelet, med skjærende grimaser malt i sørpe, støv og smerte.

Likevel, mer enn et århundre etter sin fødsel, holder rittet fast ved sin mystikk.

«En vårdag i helvete»

Hvis brosteinsklassikerne skulle summeres opp med bare ett ritt, så måtte det være Paris-Roubaix. Da arrangøren gjorde besiktigelse av løypa like etter den første verdenskrig, var landskapet mellom den franske hovedstaden og den belgiske grensen så ødelagt av fire år med kamper, at 1919-utgaven fikk tilnavnet «Helvete i Nord».

Betegnelsen sto ved. Både på grunn av de mange apokalyptiske rittene vi har sett siden, men også takket være Jørgen Leths ikoniske film, «En forårsdag i helvede».

Dokumentaren om Paris-Roubaix som kom ut i 1976 er et tidløst mesterverk. I et stort intervju i denne utgaven, forteller Leth den fascinerende historien om hvordan filmen ble til. Verken før eller siden har noen evnet å formidle rittets kvintessens med samme følsomhet og øye for detaljer som den danske filmskaperen gjorde for 40 år siden.

Jeg har sett filmen et utall ganger, og etter hver visning sitter jeg igjen med samme kriblende følelse: «Nå må jeg ut å sykle».

De umulige vinnerne

Med jevne mellomrom dukker det opp en sjokkerende vinner i syklingens hardeste endagsritt. Mot alle odds trosser de brosteinens ubarmhjertige seleksjon og rykker ut av sin naturgitte anonymitet. På vår rekognosering av løypa til Paris-Roubaix dro vi tilbake i tid for å gjenoppleve historiens umulige vinnere.

Milano-Sanremo 2013

Passo del Turchino leder rytterne i Milano-Sanremo ned mot den vakre italienske riviera, en svært langtrukken og potensielt farefull reise som symboliserer vårens ankomst i det profesjonelle sykkelfeltet. I 2013 var stigningen kledd i en stor, hvit dyne – og ga således assosiasjoner til sin mektige storebror, Passo dello Stelvio. Bli med bak i kulissene til en av de tøffeste utgavene av «La Primavera». 

Flandern, brostein og øl

I ølbrikker finner man mye sannhet på disse trakter. I nasjonen der ordtak og poesi diktes innenfor bryggeriets staute vegger. Spesielt de ølbrikker med litt revne kanter, utslitt av tørste flamlendere som vet hvor viktig det er å holde seg godt hydrert under sykkelritt.

«Rundt oss er verden i stor endring, men hos Duvel tar vi oss fortsatt tid til å brygge», leses på en liten pappbrikke fra det velkjente bryggeriet utenfor Antwerpen. Lite, om noe som helst, bør eller skal endre seg. Her i Flandern «hvor Gud har knust klokken og glemt oss, står tiden helt stille», skrev den flamske poeten Willie Verhegge. En påstand vi på reise rundt områdets labyrintiske veinett, nå skal undersøke nærmere. Dette er vår berusede reise Flandern rundt.

 

Sykkeltvillingene

Vi er i Drøbak, på besøk hos brødrene Anders og Tobias Johannessen, to av de mest spennende syklistene i Norge om dagen. De har allerede lagt bak seg én sesong på seniornivå, og har flere gode resultater å vise til. Tvillingbrødrene Anders og Tobias Johannessen briljerer i flere sykkelgrener. Et tett og nært søskenforhold tror de er nøkkelen til suksess. 

Obskure berg og legendariske veier

Det finnes mange utrolige og heroiske historier om Flandern rundt. Men også mange prosaiske og finurlige.

Foruten den ene magiske søndagen i året når hele nasjonen samles til fest, ligger disse anekdotene spredt rundt i hele regionen – dog være det seg gjemt under et tykt lag av gjørme, svette og støv.

Oude Kwaremont

Eddy Merckx vant Flandern rundt «bare» to ganger, i 1969 og 1975. I sistnevnte tilfelle gjorde han det ved å angripe ved Oude Kwaremont, 104 km fra mål.

Frans Verbeeck var den eneste som klarte å følge, men med 6 km igjen måtte til og med han slippe. Merckx befant seg på et helt annet nivå enn resten av feltet, hvilket inspirerte Verbeeck til å lire fra seg et nå legendarisk sitat i intervju med den belgiske TV-reporteren Fred Debruyne:

– Fred, han syklet fem kilometer i timen raskere enn oss andre.

Ned fra Kwaremont

I 1951 gikk det gale med den regjerende verdensmesteren. Briek Schotte punktere på vei ned fra Kwaremont.

I tillegg var det så isende kaldt vær, at Schottes forfrosne fingre ikke klarte å skifte dekk.

– Jeg var riktig nok laget av stål og kunne håndtere det meste, men den dagen måtte jeg gi opp, sa Schotte senere.

I perioden 1940 til 1959 deltok «IJzeren Briek» (Jernmannen Briek) i 20 utgaver av Flandern rundt på rad. Han vant to ganger og sto ytterligere seks ganger på podiet. Han klagde om sine anstrengelser 0 ganger.

Paterberg

Paterberg er trolig den bratteste og nyeste bakken i Flandern rundt. 380 meter lang og med en gjennomsnittlig stigning på 13.7 %.

Brosteinen på denne smale veistripen ble lagt i 1983, men ser ut som den har vært der i all tid. Bare tre år etter at grusveien mellom markene ble lagt ned, var Paterberg tatt i bruk i Flandern rundt. Og siden har den alltid vært der.

Sagan leder an på Paterberg

Taaienberg

Blant ryttere og fans har Taaienberg tilegnet seg kallenavnet Boonenberg, etter den legendariske Tom Boonen. Den tredoble Flandern-rundt vinneren likte å teste beina sine her i Omloop Het Niuewsblad og E3 Harelbeke.

Gode bein her, betydde som regel gode bein i Flandern rundt. I 2012 prøvde Lars Boom å yppe seg, men konsekvensene ble brutale. Ved foten av Taaienberg velger Boom feil linje og havnet i grøfta da han prøvde seg skulder til skulder mot verdensmesteren fra 2005.

Noen uker senere tok Boonen sin tredje seier i Flandern rundt.

Foten av Berendries

Etter å ha blitt verdensmester i 1996 i Lugano, ønsket Johan Museeuw å vinne sin tredje tittel i Flandern rundt iført regnbuetrøya.

Med seier i Kurrne-Brussel-Kuurne og De Panne Tredagers, siste forberedelse før Flandern rundt, bar Museeuw alle solemerker av en troverdig vinner.

Men i bunn av Berendries skulle den flamske løven temmes på råttent vis. Den uvørne og nådeløse sveitseren, Bruno Boscardin, syklet Museeuw av veien og ut i grøften.

Her tapte Museeuw Flandern rundt det året, i en sesong ellers preget av sviktende form og svake resultater. Regnbuetrøyens forbannelse eksisterer kanskje likevel?

Rik Van Steenbergen og resten av feltet på Muur i 1942.

Berendries

Lance Armstrong deltok i Flandern rundt fem ganger i løpet av sin karriere, men hadde aldri stor suksess her.

Høydepunktet kom i 2005 da texaneren viste seg frem på Berendries og ledet hovedfeltet opp bakken. Dette var kanskje den eneste gangen Lance klarte å bli sett i front i Flandern rundt.

Dagen endte med 28.plass. Hans beste resultat noen gang i brosteinsmonumentet.

Kortendries

Kortendries har ikke altfor ofte figurert på Flandern rundt-kartet, men den semi-obskure veien spilte en avgjørende rolle i 1990.

Verdensmester Moreno Argentin så sitt snitt til å angripe rytterne i det sterke bruddet han satt i, mens resten så på hverandre og nølte. Fortsatt var det 35 km til mål.

Rudy Dhaenens var den eneste som ikke ventet og lå klistret på italienerens bakhjul. Men i spurten var Dhaenens ingen match til Argentin som tok seieren ganske enkelt.

Åtte år senere blir Dhaenens drept i en bilulykke samme dag som Flandern rundt. Belgieren var på vei mot Meerbeke der han skulle kommentere for Eurosport.

Paddestraat

Frank Vandenbroucke tok sikte på å vinne Flandern rundt i 1999. Men han ville ikke bare vinne. Han ønsket å levere en prestasjon av historiske proposisjoner.

Derfor var han innstilt på et tidlig angrep, i tospann med sin medsammensvorne i Cofidis-drakta, Philippe Gaumont.

Men Gaumont deiste i bakken og brakk håndleddet da de svingte inn på Paddestraat. Feltet klarte følgelig å innhente VDB som endte på andreplass, bak Peter Van Petegem.

Så svermet ryktene om at Gaumont hadde hatt en lang aften i forkant, ute på vift i Brugges kokende nattliv. Stikkord var champagne, kvinner, ymse sentralstimulerende. Pluss en ubetalt regning som VDB måtte ta hånd om.

Alt dette slo gnist i spekulasjonen rundt den virkelige årsaken til Gaumonts krasj.

Boonen og Cancellara i 2011

Molenberg

Molenberg var lenge det mest avgjørende punktet i Flandern rundt. Mye takket være brosteinens elendige befatning og flaskehalsen ved inngangen til bakken.

Dobbeltvinner Peter Van Petegem sa alltid:

– Er du ikke blant de ti første inn i Molenberg, tar det deg minst en halvtime å komme tilbake til fronten igjen.

Molenberg var også der Tom Boonen og Fabian Cancellara kom seg løs fra feltet i 2010. Cancellara gikk hen og vant Flandern rundt det året.

De Edelare

Denne bakken er riktignok dekket med asfalt i dag, men De Edelare var før en bred brosteinsvei og en av de mest berømte i Flandern rundt.

I sin første deltakelse i 1940, var den legendariske Briek Schotte den første til å nå toppen. En ikke ubetydelig bragd som tjente ham 500 francs – ca 150 NOK etter dagens beregninger.

En gjennomsnittlig timelønn var på den tiden bare 4 francs.