«Vil du at jeg skal drepe rytterne?»

Hvert år avholder Tour-organisasjonen en pressekonferanse for å kunngjøre ruten for neste års ritt. Journalister møter opp i hopetall og utvalgte ryttere forklarer at de liker hva arrangøren har satt sammen av etapper, men at de gjerne ville sett mer/færre fjell, kortere/lengre tempoetapper, eller flere/færre spurtdager. Man hører alt mulig av ønsker – alt unntatt at de egentlig hadde byttet inn alle sine ønsker i bytte mot bedre bein. I de første årene var det imidlertid mye mindre å uroe seg for. Sett bort ifra de horrible veiene. Dagene var lange, men det var også hvileperiodene. Så lange at arrangør Henri Desgrange innførte forbud for rytterne å opptre i lukrative kjendisritt på banen på fridagene sine.

I 1906 tok Desgrange grep. For å gjøre rittet tøffere, sendte han feltet opp Ballon d’Alsace i Vogesene. I oppkjøringen hadde avisen hans messet om at ingen kunne sykle opp dette fjellet og overleve. Ideen om overdådig brutalitet var skapt. René Pottier syklet faktisk hele veien opp, uten å stoppe. Belønningen ble kronisk senebetennelse.

Fjelletappen ble rittets store høydepunkt. Men Desgrange ville ikke gå lengre enn som så. Da han i 1940 døde på Côte d’Azur i en alder av 71, ble han sett på som Tour’ens far. Helt udiskutabelt. Dette til tross for at han verken kom med den opprinnelige ideen om å starte rittet, eller om å innføre den gule trøyen, eller sende rytterne opp de store fjellene som faktisk formet den ekte Tour’en.

Det faktum at Pottier syklet hele veien opp Ballon d’Alsace, undergraver det mer åpenbare poenget, at mange andre ikke klarte det. På den ene siden ville det ikke vært noen heroisk historie å fortelle dersom alle syklet opp. Desgrange lesket seg med rytternes lidelser og Pottier var en tilfredsstillende rytter sånn sett. På den annen siden, dersom alle gikk opp, ville det ikke vært noe sykkelritt å snakke om. Derfor var det for Desgrange helt uaktuelt å utforske enda større fjell. Hans lyst til å se rytterne slite strakk seg ikke til at de skulle knekke helt, komme på avveie, eller falle om død.

For den ideen tilhørte en mann ved navn Alphonse Steinès. En av Tour’ens store ukjente herrer, som i motsetning til Desgrange, ikke har fått sin egen minnestatuett på Col du Télégraphe. Men hadde det ikke vært for at Steinès var villig til å risikere sitt liv, hadde kanskje Tour’en sett annerledes ut i dag.

Farlig første forsøk

Veiene over Pyreneene på den tiden var egentlig ikke veier. De var enkle stier. Ikke at det var noe som affiserte Steinès. Det er ikke mange bilder av han da han som ung mann jobbet for Desgrange i kontorene til avisen L’Auto i rue Faubourg Montmatre i Paris sitt niende arrondissement. Men Steinès hadde et jovialt uttrykk, og et rundt fjes aksentuert av sine runde brille. I motsetning til en tynn og skranten Desgrange, oste han et godt liv med mye mat og drikke.

Og i motsetning til Desgrange, ønsket han ikke at Tour’en bare skulle holde seg innenfor Frankrike. En ekskursjon til Tyskland, da de to landene utkjempet en disputt om landegrensene, hadde bare skapt hodebry for Desgrange. Likevel presset Steinès på. I 1909 mente han at Tour’en måtte utvide horisonten, noe som irriterte Desgrange.

«Sjef, jeg har en plan om å gjøre Tour’en større,» sa Steinès senere det året.

«Større? Er den ikke stor nok allerede?» repliserte Desgrange.

«Nei, vi må pushe grensene.»

«Grensene? Grensene?! Ideen din om å dra til Metz for fire år siden var ikke akkurat brilliant.»

«Ikke brilliant? Hva mener du?»

«Tyskerne bannlyste oss. Feilen var ikke å holde oss til Frankrike.»

«Åh, men sjef, jeg er ikke enig. Du vet like godt som meg at alle naboene våre vil at vi skal besøke dem.»

«Men det er ikke enkelt.»

«Hva med Spania?»

«Det er umulig å komme seg til Spania uten å krysse Pyreneene!»

«Nettopp,» utropte Steinès. «Spania! Jeg tror vi kan krysse Pyreneene».

«Pyreneene? Du tuller.»

Men Steinès mente blodig alvorlig, og fant fram kartet. Den årlige etappen fra Nîmes til Toulouse skulle tegnes på ny, med Perpignan som ny destinasjon. Byen ligger ved foten av Pyreneene på høyre side. Fra der skulle rittet gå gjennom Luchon og Bayonne, og over fjellene Peyresourde, Aspin, Tourmalet og Aubisque. Ikke akkurat et tentativt første forsøk.

«Vil du at jeg skal drepe rytterne!» ropte Desgrange. «Du går gjennom steder som ikke eksisterer en gang. Det er ingen vei.»

Men Steinès insisterte på å kjenne området. En stadig mer forarget Desgrange ville bli kvitt sin nestkommanderende, og ba han reise opp i fjellene for å gjøre en besiktigelse. Endelig var diskusjonen over, tenkte Tour-sjefen.

Når bjørnen våkner

Steinès reiste til Pau, i sørvestlige Frankrike. Han ringte opp en mann ved navn Blanchet, som var ansvarlig veier og broer i området. Den lokale ingeniøren tok ham i mot og lyttet i vantro på den utrolige historien Steinès hadde med seg. Blanchet mente de ansatte i L’Auto måtte ha mistet forstanden for simpelthen å vurdere Aubisque. De ansatte i L’Auto hadde selvsagt ikke vurdert Aubisque i det hele tatt. Bare Steinès hadde tenkt tanken.

«Kjenner du Aubisque?» spurte Blanchet.

«Selvsagt gjør jeg det,» repliserte en eplekjekk Steinès. «Jeg har nettopp vært der oppe. Slik tilstanden er der nå, kan Tour’en åpenbart ikke krysse over. Men du skal ordne dette.»

«Jeg?! Men jeg har ingen penger til å gjøre noe der.»

«Ingen penger? Det er synd. Jeg får skaffe deg det du trenger. Hvor mye tror du det koster?»

De diskuterte frem og tilbake. Blanchet tenkte seg om og gjettet på femtusen francs. Det var en del mer enn hva Steinès hadde sett for seg. Han ringte hjemover til Desgrange, som satt ved sin pult og svarte umiddelbart.

«5000 francs?! Har du gått fra vettet?! Du kommer til å ruinere oss. Du skal få 1500 og ikke et øre mer.»

«Strålende,» svarte Steinès. «Var det 2000 du sa?».

Han la på røret straks. Ved kveldens middagsbord insisterte Blanchet at jobben ikke kunne gjøres for mindre enn 5000. Steinès smilte lurt og lovet å skaffe resten av pengene «fra en gammel skuff eller noe.»

Veien over Aubisque fører egentlig ingensteds og stiger på ny til Col de Soulor før utforkjøringen til Argèles-Gazost. Herfra kan man svinge til venstre mot Lourdes, eller ta til høyre oppover dalen hvor veien blir mindre ved Luz-St-Sauveur. Dette er den åpenbare veien til Tourmalet, og motsatt retning av veien vanligvis brukt av Tour’en i disse dager.

Steinès hadde ingen mulighet til å krysse over så tidlig på året. Så han reiste hjem til Paris, og returnerte cirka en måned før Tour’en skulle begynne. Denne gangen reiste han til motsatt side av Lourdes og inn til Sainte-Marie-de-Campan, landsbyen hvor Eugène Christophe flere år senere sveiste sammen sin ødelagte sykkel. Her spiste han pølser, skinke og ost i et gjestehus ovenfor kirken, og fikk innehaveren til å hyre en sjåfør fra nabobyen Bagnères-de-Bigorre. Sjåføren Dupont skulle stå for livsviktig lokalkunnskap, tenkte Steinès.

Tourmalet er 19 km lang, og stiger rett ut av landsbyen. Den strekker seg i en lang serie av tøffe og mindre krevende partier, før en bratt tvist virkelig frembringer smertene. Det var like etter denne svingete tvisten, at Duponts bil ble stoppet av snøen etter 16 km. Han og Steinès la i vei til fots, men etter ikke mer enn 600 meter hadde Dupont fått nok og snudde.

«Dette er ikke noen spøk denne snøen,» ropte han. «Bjørnene kommer over fra Spania når det er snø. Klokken er seks, snart blir det mørkt. Jeg går ikke lenger.»

Hvis Steinès var dum nok til å presse på videre, så fikk han gjøre det alene. Dupont sa han fikk holde utkikk etter de fire meter lange pålene som stakk opp i snøen. Det skulle være midten av veien.

«Vent på meg i Barèges,» ropte Steines tilbake, med referanse til nedre del av fjellet hvor elven Bastan bruser ut gjennom landsbyen.

«Det skal jeg gjøre,» svarte Dupont. «Men det er langt å gå herfra til Barèges. 10 eller 12 kilometer.» Han satte bilen i revers, spant ut av snøen og forsvant nedover veien.

Steinès grep vandrestokken fatt og la i vei. Det gikk ikke lenge før motet forsvant. Han hørte stemmer i mørket og ble stadig mer engstelig. Hvem gjemte seg her oppe om natten? Heldigvis var det bare unge gutter som voktet over sine sauer.

«Hei du, unge mann! Kjenner du Tourmalet godt?» ropte Steinès.

«Klart jeg gjør det.»

«Kan du vise meg vei?»

Det tok over to og en halv time å fullføre de siste to kilometerne til toppen. Nattens frembrudd var fullkommen, med mørke skyer liggende foran månen. Steinès forsøkte å overtale gutten til å gå videre, men han måtte returnere til sine dyr. Han forsvant i mørket nedover fjellet, mens Steinès hvilte seg på en stein. Han vurderte å bli sittende til lyset kom, men innså at han ville fryse i hjel før han så solen komme opp.

Steinès hadde bare sin gamle vandrestokk å stole på, men også den sviktet da han snublet og rullet som en snøball ut i en bekk.

Omsider fant han tilbake til stien. Han satte seg ned og gråt. Lettet, men likevel desperat. Blind i skyggen av fjellet fortsatte han videre, utmattet og med beina subbende under seg. Plutselig hører han en stemme. En fare?

«Hvem går der?»

Steinès svarer ikke. Holdt pusten.

«Si hvem som går der, eller jeg skyter!»

«Jeg er en bortgått omreisende. Jeg har nettopp gått over Tourmalet.»

Den andre stemmen endrer karakter.

«Åh, det er deg Monsieur Steinès. Takk og pris. Vi har ventet på deg.»

«Hva mener du?»

«Vi fikk en telefon fra Sainte-Marie-de-Campan. Alle er i Barèges. Klokken er snart tre om morgenen, alle leter etter deg.»

I Barèges sto lysene fortsatt på. L’Autos utsendte, Lanne-Camy, sto klar til å ta i mot sin gjennomvåte, skjelvende og utslitte kollega.

«Min kjære Steinès, som du ser ut,» sa han uten å overdrive.

«Jeg må sende et telegram til Desgrange,» svarte Steinès.

«Og hva skal du skrive til ham?»

«Jeg vet ikke ennå. Har du noe papir?»

Lanne-Camy fant frem papir, men ville vite mer.

«Min kjære venn, er veien god nok på toppen når snøen har smeltet?»

«Hvilken vei? Det er bare en krøttersti.»

«Så hva skal du sende til Paris?»

«Je ne sais pas. Aaah, tant pis…»

Steinès tok blyanten fatt.

«Henri Desgrange, L’Auto, Paris». Han skrev. «Krysset Tourmalet stop. Veldig fin vei stop. Ingen problem å krysse.»

Pyreneene er ikke Alpene

Lyden av Radio Tour ebber ut. Vi er på vei bort fra det store sirkuset. Ut av motorveien retning Luchon kjører vi inn i mørket. Rundt oss mørkegrønne voller under et grått tak. Lavt hengende skyer skjærer gjennom dalen som spøkelser. De er verken lette eller luftige. De er blytunge. Sånn sett er Pyreneene røffere enn Alpene. Tettere og mer voldsomme. Man blir på en måte fanget og sugd lengre innover. Hanket inn i en kompakt og ugjennomtrengelig labyrint. Det er mer vilt og mindre befolket enn Alpene. Dette er slutten på Frankrike og begynnelsen på Spania. Den iberiske siden er tørr og varm, den franske fuktig og lyssky. Åsene rundt oss er dekket i tørket gjørme. Avlinger, vegetasjon og hardt arbeid. Alt er spylt bort.

Lenger inne i Luchon får vi inntrykk av at noen har erklært unntakstilstand. Møblene er satt ut i hagen, enten til tørk eller på vei mot søppelfyllingen. Madrasser, sofaer og hauger med klær, blandet sammen med trær, greiner og jordklumper. Bare noen få kilometer unna denne katastrofesonen, ligger Tour de France-ruten. Men i Luchon er det ingen tegn til at om få dager kommer verdens største sykkelritt tilbake. Ingen TV-skjermer, bannere eller fans. Bare et og annet skilt med ”Parkering forbudt”. Like foran politihuset er det lagt ned ny asfalt. Her blir det en innlagt spurt, et par kilometer utenfor landsbyens sentrum. Litt uverdig. Dette er tross alt jubileumsutgaven. Den 100. Og Luchon har alltid vært en viktig del av Tour’en.

«Men vi tenker ikke på Tour de France 100. Vi må rydde opp etter hundreårsflommen,» sier Michel. I Albi, et par hundre kilometer unna, har Peter Sagan vunnet etappen, men hotelldirektør Michel ofrer det ikke en tanke. For noen uker siden ble han vekket av en skjærende sirene klokken 06:00. «Jeg tenkte det måtte være en test av utstyret, eller at noen hadde gjort en feil. Men senere ringte en av mine ansatte og sa at hun ikke kom seg på jobb fordi veien var under vann. Hele veien til St Gaudens hadde veiene flommet over. Sånn så dette skjer bare hvert 100. år».

RICARD & KUBJELLER

Luchon er den perfekte basen for toppsamlere. Landsbyen ligger ved foten av mange fjell. Det vakreste er kanskje Peyresourde, som Tour’en skulle klatre om noen dager.

Det var en varm sommerkveld at vi tok turen opp fjellsiden. Så idyllisk som det kan bli. Solen på vei ned, blomster i det frodige gresset, frisk fjelluft. Været har snudd og frykten vår for de mørke skyenes våte innhold forduftet. Utsikten tar pusten fra oss. Men like gripende er lydlandskapet: Sildrende bekker, klunkende kubjeller og syngende sirisser. Det er naturens egen konsert, dirigert av en avdempet vind. Akkompagnert av svirrende sykkelkjeder og den klebrige lyden av dekk på glohet asfalt. Middelaldrende menn i klubbtøy svusjer forbi oss i grupper av fire og fem.

Feltet av bobiler har kapteiner, hjelperyttere og ensomme utbrytere. Paul fra Glasgow har den øverste hårnålsvingen helt for seg selv. Sammen med sin kone Marie og hunden Baxter liker han å ha minst et par hundre meter klaring til nærmeste nabo. Gjennom et åpent vindu fra kjøkkenkroken gløtter Marie beskjedent ut på oss, mens Paul tar en gjennomgang av samlingen Rangers-drakter han har hengt opp på bakenden av bobilen. En imponerende kolleksjon som spenner seg over fem-seks tiår. Ekteparet i 60-årene har vært her en uke allerede, og tenker seg kanskje videre til Alpene etter at Tour’en har blåst igjennom? Paul nekter for at noe er planlagt ennå, men Marie later til å vite hvor de ender. «Mannfolk…de er like forutsigbare som Tour’en».

Lenger nede i veien treffer vi Roger og Yvette. Han en rund og rød eldre herremann med snurrebart, alpelue, beige shorts med lommer, hvit singlet, hårete skuldre og store fjellsko. Hun en petit og elegant dame med et morgenfriskt ansikt og en smal nese som flater ut nederst i en sjarmerende liten vipp. Øynene blå og klare som nyslipt glass, og en hårfasong som en forlatt maurtue. Fargen var alt annet enn ekte og minnet om bringebærsaus. Hvorfor?, tenkte vi. Grillen står klar og Yvette kutter grønnsaker til en salat som sikkert bare hun har tenkt til å spise. Roger tilbyr oss et glass Ricard og noen biter pølse.

Ekteparet møtte hverandre for 35 år siden da Tour’en var i Pyreneene, og siden har de feriert med rittet hver sommer. Vi spør om de vet hvem som vant dagens etappe i Albi? Ingen anelse! Roger vil heller snakke om hvorfor alle de andre bobilturistene går inn på marka bak bilen hans.

«Hva er det de gjør der nede? Pisser de eller?» roper han inn til Yvette. Det skulle vise seg at gressflekken bak bilen var en av de få plassene på fjellet med mobildekning.

Dagene går med til turgåing og sykling. Hver morgen tar Roger seg en tur på titansykkelen sin. Yvette blir hjemme, vasker og lager mat. Den moderne mann har til gode å gjøre sin inntreden i campingbil-livet. Mens mennene prater skit og leker med syklene sine, er det konene som holder ting på stell.

«For å være helt ærlig, så er det bare godt å få han ut av huset i noen timer hver dag,» smiler Yvettet. «Så har jeg tid og plass til å få tingene gjort. Konene bryr seg ikke om Tour’en, det er bare fint at han har noe å oppta seg med. Så slipper jeg å aktivisere han hele tiden.»

Roger later som han ikke hørte den små-frekke kommentaren og styrer samtalen over på noe helt annet.

«Men Pyreneene er ikke som Alpene,» lirer han fra seg. «Dette er de skikkelige fjellene,de som Tour’en besøkte først. Se ut da!» utroper Roger mens han holder opp de hårete armene sine og peker demonstrativt ut over landskapet.

«Alpene er bare en sjelløs fornøyelsespark. Der kommer nederlenderne en uke før og drikker 15-20 øl om dagen. Så kan du regne ut selv hvor mye det blir,» sier han og løfter glassetsitt.

Santé!