grussykling Archives - Sykkel

En grønn sykkelhelg i Nesbyen

– Gravel er en inkluderende sykkelform med fokus på mestringsopplevelse og natur, sier Jonas Orset, styreleder Green Cycling Nordic Norway.

Helgen 3. til 5. september inviterer Green Cycling Nordic Norway til Green Cycling Weekend i Nesbyen.

Sykkelhelgen arrangeres for første gang i 2021, men arrangøren har planer om å bli et fast innslag de neste fem årene.

Green Cycling Nordic Norway samarbeider med Nordic Gravel Series, Orset Sport, Nesbyen Ski og Sykkel, Nesfjellet og den lokale reiselivsbransjen og næringslivet.

– Sykkelhelgen har en klar Grønn profil og har egen bærekraftsansvarlig som skal lage en bærekraftig handlingsplan og sørge for at eventet har svært lavt miljøavtrykk, sier arrangøren.

Løyper

Bakgrunnen for arrangementet var Nordic Gravel Series’ ønske om å starte opp et norsk gravel event.

Arrangementet er både for elitesyklister og bredden. Løypene legges på hovedsakelig på grusveier og kan være utfordrende.

Nesbyen har stor satsing på sykling og utvikling av nye grusveier for familier og unge. Løypene ved Trytetjern og Nesfjellet er perfekte for gravel, samtidig som Nesbyen har et eldorado av ulike løyper og muligheter for å sykle i naturen, helt fritt for annen trafikk.

– Green Cycling jobber for å skape sykkelengasjement og vil både knytte sykkelsporten og grasroten sammen. Sykling er for alle, og det er spennende å jobbe sammen med Nordic Gravel Series om å arrangere en sykkelhelg i Nesbyen i 2021, melder Orset.

I løpet av helgen legges det opp til sykkelskole for barn, bakkeløp, livemusikk, kåringer og premieutdeling.

Lørdagen er dedikert til Nordic Gravel Series. Det inviteres til tre distanser: 160 km, 75 km og familietur på 20-30 km.

I 160 km vil det være to starter, en for dem raskeste og en for dem som ønsker litt roligere tempo.

160 km rute: https://www.strava.com/routes/2752122324205313584

75 km ruten er ca halvparten av 160 km ruten.

75 km rute: https://www.strava.com/routes/2805522086452963982

Familieruten vil gå ved Trytetjern-området (eller Nesfjellet) og det er ingen tidtaking eller konkurranse, men det vil være muligheter for barn og familie å teste de nye sykkelløypene og vi vil ha instruktører som kan gi dem som ønsker råd og tips, samt vil vi ha grilling og brus/drikke og diplom til deltakerne. På kvelden blir det en større sosial samling i Nesbyen med mat, expo og lokal musikk.

Enduro-søndag

Søndag finnes også flere valgmuligheter. Trailhead arrangerer Nesbyenduro 80/20 på søndag. Dette er et kvalifiseringsritt til Enduro World Series (verdenscup) og vurderes som uoffisielt NM.

Alternativt kan man ta en 85 km langtur. Dette er en åpen tur for dem som ønsker etter gårsdagens Nordic Gravel Series.

For dem som vil ha en rolig og snill restitusjonstur invitere vi til en Coffee Ride til Gol. Det er 20 km til Gol, men nesten helt flatt. I Gol blir det kafebesøk før vi sykler tilbake i 12.00-tiden. Det blir følgebil med mekaniker.

– På søndagen oppfordrer vi flest mulig av rytterne til å benytte seg av Nesbyens Enduro-tilbud. Vi samarbeider med lokale aktører om å kunne leie ut sykler og ordne shuttle. For deltakere som ønsker en sosial og rolig tur vil det settes opp en kort tur på sideveier til Gol der det blir kaféstopp. For syklister som ikke fikk nok, vil vi sette opp forslag til en tur over Garnås-Ål og vestsiden av elven til Svenkerud og gamleveien tilbake til Nesbyen, opplyser arrangementsleder Orset.

Grus, svette og opplevelser

For syklisten er lite viktigere enn veiene han eller hun sykler på. Underlaget, omgivelsene og stemningen som omgir oss ute på tur, har en helt egen verdi som ikke kan vurderes høyt nok. Ofte vil naturen, bebyggelse og veiens utfordringer fôrer oss med energien vi behøver for å sykle enda litt lengre, utforske enda litt til eller komme oss over dørstokken når værgudene ikke spiller på lag. Her er noen av veiene som inspirerer oss.

Skarvheimen

Høyfjellsområde som forbinder Jotunheimen med Hardangervidda

Uberørt natur og utbredt idyll er noe vi syklister ofte trakter etter. Fjellheimen ved foten av Reineskarvet byr på mange slike turopplevelser, i overgangen mellom Østlandet og Vestlandet. Flere fjell og stølsveier svinger seg gjennom et av landets vakreste høyfjellsområder, gjennom stølsgrender og forbi idylliske fiskevann og elver. Luften er frisk og oppkvikkende, stillheten er øredøvende og gir rom for ettertanke, terrenget er typisk høyfjell. Skarvheimsrunden er en aldri så liten opplevelsesferd i seg selv, på passe krevende grusveier, koselige båtturer for deg og sykkelen, og overnatting i hytter.

Follo

Distrikt i Akershus i Viken fylke

Et mylder av små og store veier, traktortråkk og gårdsruter. Follo består av tettsteder an masse, nydelig kulturlandskap, frodige enger og pent ordnede kornåkere. Med et veinett så mangfoldig og rikt er utgangpunktet for sykling optimalt. Her kan du sette sammen turer for å tilfredsstille de fleste behov og nivåer. Kneiker og knauser finnes noen steder på løpende bånd, mens Indre-Follo utover mot Son er relativt flatt. Drar du videre ut på den mer kuperte Nesodden-halvøya, kan du imidlertid virkelig utfordre deg selv. I den stille og tyntbebodde Svartskogen finner du virkelig roen. Ta gjerne en prat med en lokalkjent og få noen gode tips og råd. Hun eller han vil gjerne fortelle deg at en gravelsykkel er det beste valget for dette varierte sykkelområdet.

5 grustopp-ruten

75 km lang rundtur i Nordmarka utenfor Oslo

Her snakker vi en tøff og krevende runde nord for Oslo. Alle toppene er på grusveier, noen tur-retur, og totalt på ruten kommer man tett oppunder 2000 høydemetre. Med andre ord en god dagstur på 4-5 timer, avhengig av hvor lenge man står å nyter utsiktene underveis. Første topp er opp Voksenåsen til Soria Moria. Deretter en avstikker til Brunekollen i Vestmarka som går tur-retur. Den tredje toppen byr på litt røffere grus når veien går opp baksiden av Tryvann som siger bratt oppover til 500 meter over havet. Merk, har kan snøen ligge en stund utover våren. Fjerde topp forserer baksiden av Grefsenkollen, mens siste stigning tar en litt kortene grusbakke opp til radarstasjonen på Haukåsen, med utsikt over hele hovedstaden som en mer enn verdig avslutning på turen.

Liertårnet

Sotra, øy utenfor Bergen

Vest for Bergen, ut i det lunefulle havgapet mot Nordsjøen, ligger Sotra. En tremil lang og en mil bred øy med variert landskap. Mens man på østsiden av øyen kan finne lune viker og tett skog, er det for det meste ubevokst og værhardt på vestsiden. Høyeste punkt er Liertårnet, 341 meter over havet. Opp hit kan man sykle på en grusete, asfaltvei som stiger ti prosent i snitt over nesten tre kilometer. Belønningen er utsikt over hele øya, et 360 graders storslått Vestlands-panorama. Hovedfartsårene på øya kan være trafikkerte, men leter man godt finnes det mange småveier på kryss og tvers, både på grus, asfalt og sti.

Kongevegen

Historisk veistrekning i Lærdal over Filefjell

 

Med et navn som innbyr til rojale opplevelser fra sykkelsetet, er Kongevegen over Filefjell en eiendommelig attraksjon for off-road sykling. Den historiske strekningen mellom Vang og Lærdal ble ferdigstilt i tidsperioden 1790 og 1794. Følgelig ble det den mest spektakulære fartsåra av kongevegen mellom Christiania (Oslo) og Bergen. Det bratte og krevende landskapet gjennom Lærdal bydde på store utfordringer. I dalsidene måtte veien legges på høye murer, flere steder med svært bratt stigning. Avstikkere og alternative traseer er det flust av; for eksempel inn til Råsdalen, hvor du finner en smal og svingete stigning på fast grusunderlag. Et steinete Alpe d’Huez i miniatyr, om du vil.

Der asfalten slutter…

Med sin nye og allsidige modell F/AR All-Road har kanskje norske FARA Cycling truffet blink i syklingens rådende Zeitgeist, der oppdagelse og Bikepacking frister mer enn travle og trafikkerte områder.

Passasjen utenfor allfarvei, uoppdaget og ukjent. Den harmoniske utflukten på uberørte strekninger, der fremkommelig asfalt slutter og oppdagelsesferden starter, der stress og hverdagsslit fordufter, og idyll og selvrealisering råder. Det er ofte denne latente eventyrlysten som fyller beina våre med energi, iveren for nytt terreng som tapper låra våre for syre, og søken etter nye destinasjoner som driver oss frem. Vi vil lenger, bortenfor og avsides.

«Sykkelen vi drømte om å lage skulle nå frem til avsidesliggende steder, ha en solid konstruksjon og robuste komponenter, men likevel ha god fart og dekke lange distanser,» sier Jeff Webb, grunnleggeren av FARA Cycling.

Webb er kanadisk, tidligere profesjonell og har bodd i Norge siden slutten av 1990-tallet. I 2016 startet han FARA Cycling, i partnerskap med blant andre den heller kjente Thor Hushovd. Filosofien i bunn var den gang, og er fortsatt, nettbasert direktesalg til kunden, topp utstyr til moderate priser, personlige tilpasninger og valgmuligheter i bestillingsprosessen, og et nordisk, minimalistisk design. Melankolsk, sofistikert og romantisk, FARA-stilen flere og flere av oss har blitt godt kjent med, følger den kvintessensielle nordic noir-bølgen som preger samfunnsstrømningene for øvrig.

I samme ånd lanserte det lille norske selskapet i 2019 sitt såkalte Oslo-prosjekt. Målet var å utvikle det ultimate eventyrredskapet, en sykkel egnet for flere underlag. Hybrid-løsningen F/AR All-Road fusjonerer sykkelpendlerens fartsønsker med langdistanse eventyr-turer.

«Vi ønsket en kvikk og responsiv sykkel egnet til de klassiske søndagsturene med venner på asfalt og landevei, samt i stand til å takle grusveier når det måtte trenges,» sier Webb.

«Selv med vesker til overnattinger eller full campingutstyr festet på, skulle sykkelen vi utviklet prestere godt og inspirere på alle underlag og under alle forhold,» legger FARA-sjefen til ambisiøst.

Flere hovedtrekk sørger nemlig for at F/AR All-Road lever opp til sitt navn. Betydelig dekklaring er en selvfølge, rammen (karbon, 980 g i størrelse medium) er tilpasset 32 til 35 mm dekk. Modellen har dessuten et fullt integrert veskesystem med Fidlock-fester på både styret, rammen og sadelen. Totalt snakker vi 30 liter oppbevaringsrom. Praktisk og viktig på lange turer og hverdagens pendling til jobb. Veskene fra Roswheel er både lette og vanntette. Med kun interne kabler og et rent uttrykk, skal veskene være enkle å ta av og på. Det er i tillegg plass til fire flaskeholdere.

«Med veskene jobbet vi i seks måneder sammen med våre egne produktutviklere, Roswheel og Fidlock. Vi tok utgangpunkt i Roswheels egne vesker, og man kan si mye bra om dem, men siden vi skulle utvikle rammen vår i utgangspunktet, så var det mer logisk å lage veskene samtidig,» sier Webb. «Først og fremst ville vi lage et bedre system som var raskere å ta på og av, særlig med tanke på at man ofte står i mørke med kalde hender når man er ute på lange sykkelturer i Norge,» ler FARA-sjefen.

«I tillegg ønsket vi å utnytte eventuelle ”dødplasser” på rammen og plassere vekten optimalt med tanke på sykkelens geometri og øke oppbevaringskapasiteten noe.»

Med F/AR har FARA vært tro til sin filosofi. Sykkelen består kun av det mest essensielle uten at noe mangler. Det betyr ingen overflødige plastikkdeler til kabelføring, ingen kranklageråpning, ingen akslingsmutter å løsne og minst mulig justeringsskuer og kabelstoppere. Jo færre smådeler, desto bedre, virker å være målet.

Allsidighet er selvsagt et sentralt trekk når man lager en sykkel til flere bruk. Geometrien er derfor en kompromiss mellom stabilitet og aggressivitet. Setestaget har en buet form, som sammen med plass til brede dekk, skal gi komfortable turer, uten å måtte forsake stivet i rammen og fremdrift.

«Sykkelen er allsidig nok til å være en Endurance-sykkel, eller en rask tur-sykkel eller en pendlesykkel, alt ettersom hvordan man setter sammen komponentene og dekkdimensjonene».

«Målet med Oslo-prosjektet var å utvikle det beste våpenet til eventyr i flere terreng. Etter 18 måneder med produktutvikling, testing og finjusteringer, har resultatet blitt F/AR.»

Fara F/FAR All-Road

  • Komplett sykkel fra NOK34,990
  • Ramme: NOK 24 490
  • Vekt: Under 8kg
  • Sammen med Roswheel har Fara utviklet et eget veskesystem, 30 L kapasitet, klikk av og på i løpet av sekunder.
  • Intern kabelføring
  • Mulighet for integrert rock guard
  • Bestillingstilbud: Komplett veskesett og tilpassede fendere gratis ved bestilling i mars.
  • Levering: første uke juni.
  • Mer informasjon: launch.faracycling.com 

Baroudeur på bygdeveier

Grusveier, storslåtte daler og pittoreske fjorder – bli med til eventyrlige Osterøy.

«Jeg sykler for å hvile og for å trette meg selv ut; jeg sykler for å gjøre meg selv godt og gjøre meg selv vondt». Et av syklingens store paradoks. Et som har holdt den franske forfatteren Paul Fournel forundret i tiår.

I sin essaysamling Besoin de vélo (Behov for sykkelen) postulerte Fournel denne motsetningsfylte grunnsetnin- gen – og med det, bevisst eller ei, fanget han trolig kvintessensen av den syklisten vi alle ønsker å være på et eller annet tidspunkt i vår utvikling: Baroudeuren.

En baroudeur, ifølge Fournel, er feltets kriger, den fryktløse opportunisten, den som forpurrer ro og orden, eventyreren som går alene, den som i et uventet grep tar luven av alle andre i feltet, stort eller lite.

Ikke alltid godt likt og ofte til irritasjon, en baroudeur kan angripe hvor som helst; i en kneik, i et svingete utforkjøring eller ved en hver anledning feltet slakker litt av, ofte inne på siste kilometeren foran nesen på en slukøret spurter.

Med instinkter som dette i hans natur, blir det også vanskelig å de nere egenskapene til en baroudeur. Verken en klatrer eller en spurter, ikke tempospesialist eller klassiker-rytter – men snarere en hybrid av alle disse smeltet sammen. Kapabel til det meste, bruker baroudeuren sin kløkt til å komme i forkant, overraske og vite hvor han kan gjemme seg bak en sving.

Baroudeuren er ikke spesialist på noe; foruten å trette seg selv ut, gjøre seg selv vondt, og derigjennom innkassere overskudd og godfølelse. Det er i alle fall et resonnement som uforklarlig nok opptar tankeprosessen min på vei opp en superbratt og svingete grusvei. Kossdalsvingene, og de eventyrlige veiene omkring, er nemlig et typisk baroudeur-terreng.

På Osterøy, hvor denne turistattraksjonen befinner seg, virker dessuten designet for en baroudeur-type. Her nnes grusveier, stigninger, svingete utforkjøringer, lange daler med falsk ate, smale veier klistret ut mot fjordkanten og mørklagte tunneler med kjølig vann dryppende i hodet. Alle steder yndet for å forsvinne ut i intet.

Typer som Thomas De Gendt, Jens Voigt, Thomas Voeckler eller Alessandro De Marchi hadde trolig elsket å ha Osterøy som fast treningsgrunn. I seige bakker, den ene seigere enn den forrige, kan de gampe på tunge gir i timesvis; angripe ned spiralformede utforkjøringer; forsere stadig skiftende typer terreng og bygge styrke der de trives best: bortenfor allfarvei.

I Mjøsvågen gjør man akkurat det. Sving av hovedveien retning Kossdalsvingnene, inn på en smal, tidvis overgrodd grusvei. Før skiftet i underdekke inntreffer, og innkjøringen til stigningen begynner, må jo være øyeblikket til å angripe, kjøre alene, skaffe seg et forsprang.

«Det riktige øyeblikket å angripe, for meg, var som regel alltid!» sa Jens Voigt, den tyske bruddspesialisten. «Da jeg i starten av karrieren som regel alltid var på ettårskontrakt, og måtte bevise meg overfor lagsjefene hele tiden. Å stikke i brudd var måten jeg kunne vise meg frem.»

Voigt var for mange den ideelle brud- dkongen, en baroudeur par excellence, en av feltets harde slitere. Hans hengivne fans sto bak hyllesten jensvoigtfacts.com, en nettsiden som publiserte egenkomponerte Jens Voigt-fakta, av typen «Some people wear Superman pajamas. Superman has Chuck Norris pajamas. Chuck Norris has Jens Voigt pajamas».

Den såkalte Chapattes lov truet på sett og vis baroudeurens eksistens. Regelen som tilsier at feltet har kontroll på bruddet med en mil per minutt, oppkalt etter dens opp nner, eks-proff og TV-journalist Robert Chapatte, gjorde faktisk sitt for at typer som Sylvain Chavanel – det vil si mye styrke, ikke fullt så mye taktisk teft – ble analoge ryttere i en digital virkelighet.

Fôret av nyvinninger innenfor teknologi, moderne treningsmetoder, jevnere konkurransenivå blir tendensen i WorldTouren klar: Stadig flere ritt blir avgjort i samlet spurt. I Tour de France virker lagene å foretrekke en anonym 15.plass sammenlagt, enn å gamble på etappeseire i form av heftige bruddforsøk. Er baroudeurens tid forbi? I så fall trist, mente Groupama-FDJ- sjef Marc Madiot.

«Kommer man til Tour de France uten lyst til å forsøke seg, kan man like gjerne gi opp og skaffe seg jobb på fabrikken,» sa den fargerike og sta franskmannen.

For Jens Voigt ble den første bruddseieren altavgjørende. Etappeseieren i Touren i 2001 ble en dramatisk vending i hans karriere.

«Det endret alt. Lønna gikk opp, lederne så hva jeg var god for, jeg fikk større tillit, og ikke minst selvtillit. Det var også viktig for meg personlig. Ja, jeg var profesjonell, men jeg hadde jo også familie og måtte skaffe mat på bordet. For meg var bruddet eneste muligheten til å vinne.»

Dette er et utdrag fra en reportasje i Sykkelmagasinet 2020-3.

– Jeg vil bli Norges første profesjonelle grussyklist

Flykt fra trykkende eksos og travel trafikk, inn der villmarkas øde veier kaster sin kappe av stilhet over dine skuldre. ”Gravel” vokser som disiplin mange steder i verden. Er dette syklingens ”next big thing”? Ja, sier Jonas Orset.

«Grussykling vokser mer og mer. I USA er ’gravel cycling’ stort, arrangementer som Dirty Kanza er kjempestort. I fjor fikk jeg lyst til å satse skikkelig på disiplinen, men uten mange konkurransen og uten mulighet til å reise, så har det blitt vanskelig».

Jonas Orset snakker med stort engasjement i stemmen. Det er tydelig at dette er noe han brenner for. Orset beskriver grussykling som en disiplin i takt med tidsånden. På syklene sine ønsker folk å koble av, få en god treningsøkt, komme seg bort fra eksos og trafikk, legge ut på eventyr.

«Det er en disiplin i stadig vekst, som kommer mer og mer til Europa også. Tilnærmingen er litt annerledes enn i landevei. I grussyklingen har man litt mer fokus på fellesskap, eventyr og opplevelser, og litt mindre på konkurranse. Selvsagt er det et konkurranseaspekt i det også, hvor man får utfordret seg selv, men spekteret er bredt og veldig inkluderende.»

Foreløpig er grussykling ikke så stort i Norge, men det kommer flere og flere aktører, miljøet er voksende og flere arrangementer vil komme etter hvert, sier Orset.

Eventyrer

Dere som kjenner Jonas Orset, vet nok at han har mange meritter og prosjekter bak seg. Profesjonell syklist, eventyrer og aktivist med Green Cycling Norway. Han har syklet i hele 30 land, vunnet Trondheim-Oslo to ganger og satt en rekke oppsiktsvekkende sykkelrekorder.

Det nyeste prosjektet heter ”The Nordic Trailblazer”, og med det vil 30-åringen bane vei for økt interesse for grussykling i Norge. Orset vil bli Norges første profesjonelle grussyklist.

«Å sykle på grus handler mye om de unike løypene man finner, og eventyrene det bringer med seg. Man når frem til nesten ubebodde strøk og urørt natur, det er lite trafikk, og ganske åpne, nye veier med masse muligheter,» sier en filosoferende Orset.

Orset har mange år bak seg som landeveisrytter. Han har syklet i Kina, USA og ”alt” i mellom, han har engasjert seg i miljøsaken, og satt verdensrekord i 10000 høydemeter.

I fjor sommer syklet han ”Oslo Gravel Grinder” i Nordmarka. Selv på asfalt er 260 kilometer en formidabel utfordring for de fleste. Enda mer krevende blir det på grus, særlig med stier og skogveier kastet inn, og ikke minst når det er 5200 høydemeter det er snakk om. Men Orset beskriver opplevelsen som ”episk”, en opplevelse som forsterket hans elsk for gravel.

«Grussykling gir dessuten ganske god fartsfølelse også,» sier han videre «ikke like mye som på landeveien selvfølgelig, men ganske lik feeling egentlig. I terrengsykling mister man den følelsen. Derfor er dette en trend som smitter ganske lett. Med økt trafikk og mettet på maset fra storsamfunnet, trekker man mer ut mot naturen. Å komme bort fra det travle, er rett og slett veldig deilig og gir en stor frihetsfølelse.»

«Next big thing»

I en artikkel for et par år siden omtalte Financial Times grussykling som sykkelsportens «next big thing». Siden den gang har en rekke landeveisproffer meldt overgang til grusdisiplinen, deriblant Ian Boswell, Peter Stetina og Laurens ten Dam. Det amerikanske WorldTour-laget EF Education har dessuten en egen, alternativ kalender med deltakelse i flere av de største grusrittene i verden. Samtidig planlegger det internasjonale sykkelforbundet, UCI, en WorldTour for grussykling.

Her hjemme er landskapet nokså ubebodd, men Styrkeprøven AS har de senere år arrangert Oslo-Mysen, et ritt med flere grussektorer. Stadig flere landeveisritt har lagt inn elementer av grus, som for eksempel Gylne Gutuer, et ritt som har vokst seg veldig populært. Noen typiske MTB-ritt har egen klasse for de som ønsker å sykle med Gravel-sykkel eller CX.

I Skandinavia er det Nordic Gravel Series som gjelder. I 2021 ønsker arrangøren å få på plass ni ritt fordelt på Norge, Sverige og Finland.

Første runde skal etter planen avvikles 15.mai utenfor Oslo, i Follo-området, men lite tyder på at det skal gå som normalt grunnet korona-situasjonen. Håpet er at rittet på Nesbyen, for hvilket Orset arrangerte et test-event i fjor, vil gå som planlagt fjerde september i år. Her kan de påmeldte velge mellom distanser på 20, 80 og 180 kilometer, for som arrangøren skriver: «This event welcomes riders from all levels and fitness and is not a timed race». Et tilhørende barneritt vil arrangeres av Orsets Green Cycling Norway.

«Stemningen skal være tilbakelent og sette det sosiale i fokus, mer det enn å sykle konkurranse. Mer eventyr og personlig mestring. På grus har man mindre felt, og det er mer lavterskel enn landevei. Faller du av i et landveissritt, er det ofte ingen vei tilbake,» sier Orset.

«Jeg synes det er stor interesse og nysgjerrighet rundt grussykling. I Oslo er det stadig voksende satsning og flere aktører som spesialiserer seg på området. Så jeg tror dette vil spre seg videre i tiden som kommer.»

Villmarksruta, et minefelt av blindspor

Nasjonal sykkelrute 9, også kjent som Villmarksruta, er en av ganske få skiltede nasjonale sykkelruter i Norge. Den går fra Halden helt til Trysil, gjennom noen av de mest øde traktene i de tidligere fylkene Østfold og Hedmark. Området og sykkelruta er helt ukjent for mange, og regnet som et minefelt for villspor.

Ruter med navn er som regel bra. Konsept som gir både innhold og mening beriker hele opplevelsen. Rallarveien, den historiske anleggsveien langs Bergensbanen er kanskje det beste eksempelet her til lands. Villmarksruta og er også et rutenavn som er enkel å forstå, og dette er en langtur som virkelig holder hva den lover. Den starter i sivilisasjonen og beveger seg langsomt ut i virkelig tynt befolkede områder. Om man tar turen sørfra, kan den grovt deles inn i tre etapper; bygda, skogen og villmarka.

Fra Halden starter turen med en seig bakke oppom Fredriksten festning og Tistedalen. Turen videre nordover går lans Haldenvassdraget, som er en rekke avlange innsjøer forbundet med elver og kanaler. Vassdraget er totalt 150 kilometer langt og var tidligere en viktig fløtnings- og ferdselsvei. I dag er det mest lystbåt- og turistbåttrafikk her, ikke minst på grunn av slusene.

De første 75 kilometerne følger man kanalen, i et ganske lettsyklet terreng preget av grender og småbruk. Ved Ørje er det et større slusesystem, et kanalmuseum og en rekke eldre kule kanalbåter. Vel verdt en stopp! Merk at Ørje er også det eneste stedet underveis hvor du finner en sports/sykkelbutikk.

Skogetappen

Fra Rødenessjøen til Austmarka er det 110 kilometer. Denne etappen går mye gjennom et vekslende skoglandskap med flere større sjøer. Det merkes fort at man nå er utenom turistløypa, for her er det lite bosetting og få muligheter til å bruke penger, både på mat og andre servicetilbud.

Selv om man kun er noen få mil fra Oslo i luftlinje, er dette trakter som er lite kjent, både av syklister og turister. Krydder på denne strekninger er å sykle på den nedlagte jernbanen fra Harstadsjøen og nordover mot Stangnessjøen og Tobøl, som er en del av sykkelruta Vekterveien i Eidskog kommune.

Løs grus, bilfritt, den mørklagte 135 meter lange Paradis-tunnelen og store kratt med bringebær er noe av det som venter på disse kilometerne. Fra Magnor til Austmarka blir det enda mindre trafikk langs veiene, og et åpent landskap med mange fine sjøer siste biten.

Siste matbutikk på 60 kilometer finner du i Austmarka, her gjelder det å fylle sykkelveskene!

Ulv, bjørn og stillhet

Den nordlige delen av ruta, fra Austmarka skiller seg fra omtrent alt du finner i Norge – og i Europa. For her er det for det meste helt stille. Så stille at et bymenneske fort kan tror at noe er galt – hm…er det ikke noe som mangler her..?

Her opplever man å sykle ikke bare kilometer, men mil, uten å se biler, eller mennesker, knapt nok et hus. De vakre og rolige omgivelsene og de brede fine grusveiene gir en syklist en sjelden mulighet til å la hjernen frikobles fra distraksjoner og få en anledning til å tenke lange tanker uten avbrudd. Det er en verdifull mental øvelse alle burde prøve.

Finnskogen er et enormt skoghav og preget av digre furumoer, myrer, vassdrag og små innsjøer. Det vil sjelden møte folk, men der er store muligheter for å se rev, hjort eller elg fra veien. Det er heller ingen hemmelighet at det streifer ulv og bjørn i området. Store åser, eller «berg» som de kalles her, på rundt fire til seks hundre meters høyde, skaper dramatikk og kontraster i landskapet. Vil du enda høyere, er det mulig å ta en avstikker fra Enberget, og sykle noen kilometer opp til Kjølberget, på 705 meters høyde.

Svullrya (236 innbyggere ifølge SSB) er sentrum i Finnskogen. Med et lite bygdemuseum, kafe, motell, og siste matbutikk før du er ved Osensjøen (110 km) er det flere grunner til å stoppe her.

Ruta videre nordover går noen kilometer på asfalt, før det igjen blir grus. Ved Halsjøen er det en stor gapahuk like ved veien, og dessuten to interessante gamle fløterbrakker ved Haldammen. Med navnene Fyllerud og Spritfritt, sier det en del om hvem som brukte brakkene i gamle dager.

Flere steder i Finnskogen kommer man tett inn på Finnskogleden, den 240 kilometer lange vandringsleden fra Morokulien til Osensjøen. En «internasjonal» vandring som krysser svenskegrensen en rekke ganger.

Framme ved Fv25 sør for Osensjøen kan du enten sykle mot Elverum (togstasjon) eller hoppe på Trysilekspressen mot Elverum og Oslo. Den har få avganger, så sjekk rutetidene på forhånd.

Villspor

Villmarksruta har generelt lite trafikk, med unntak fra strekningen Tistedalen til Trollsnestjern (10 km), og noe tungtrafikk/tømmertransport fra Setten til Skotterud (35 km). Fra Magnor til Austmarka, og fra Varaldsjøen gjennom Finnskogen er det i hovedsak svært liten trafikk. 

Ruta er skiltet med nasjonale, burgunder sykkelskilt merket rute 9. Skiltingen er imidlertid langt fra feilfri, og du bør ha et kart eller et gpx-spor for å være sikker på å kunne følge ruta. Skulle du sykle feil i et kryss i Finnskogen kan du komme seriøst på villspor, i en labyrint av ikke skiltede skogsbilveier, i områder helt uten bebyggelse eller noen å spørre om veien.

Anbefalte kart er de tre turkartene Finnskogen sør/midtre/nord, i målestokk 1:50 000. Her finner du ikke bare veinettet, men info om ubetjente hytter, gapahuker, utsiktspunkter, vannkilder, mm.

Ruta som helhet har i snitt litt over hundre høydemeter per mil. Det gjør at ruta ikke er lett, men kan heller ikke kalles direkte krevende. Den er jevnt over småkupert, med et par relativt bratte stigninger. Det er en rekke 100-metersbakker, der du stiger rundt hundre høydemeter, og noen kortere brattere bakker, der mange sannsynligvis vil velge å trille sykkelen opp. Andre strekk, for eksempel før og etter Svullrya, gir lange partier svært lett sykling.

Planlegg

Mat er en av flere utfordringer for en tursyklist langs rute 9 – den heter ikke Villmarksruta uten grunn. Det kan være 50 – 100 kilometer mellom matbutikkene, som betyr at du kan sykle en hel dag uten å passere en. Vær forberedt, ha mye mat i sykkelveskene.

Det er tilsvarende langt, til dels lenger, mellom kafeer og serveringssteder langs ruta. Når det gjelder overnatting er det også begrenset med muligheter, men DNT Finnskogen har en rekke ubetjente hytter i området. Det er også store muligheter for den som vil telte ute i det fri, for eksempel ved mange av innsjøene. Det finnes også flere gapahuker, varierende fra svært primitive til ganske fine.

Siden det i praksis er nesten umulig å få service på sykkelen langs ruta, bør du ha en sykkel i god stand før du legger ut på denne turen. Vi syklet turen på en 30-girs hybridsykkel med full oppakning, som fungerte veldig bra. Men en terrengsykkel eller gravel-sykkel er også aktuell.

Siden en betydelig del av turen, ca 140 kilometer, går på grus, er dekkvalget viktig. Grusveiene har stor variasjon i kvalitet, og kan ha et ganske løst topplag, så vi anbefaler grus-dekk med minst 40 mm bredde gjerne 45 mm. Da kan man kjøre med lavere trykk og få mer komfort når veien er dårlig.

Villmarksruta er ikke for alle. Den er lang, og vil i et normalt turtempo, med bagasje, ta fem – seks dager å sykle. Den har temmelig lite servicetilbud underveis, så turen krever planlegging i forhold til mat og overnatting. Skulle du sykle deg vill, eller bli usikker på ruta, er det sjelden noen å spørre om veien. Fire tusen høydemeter setter også spor, særlig om man sykler med oppakning.

Men om du er en tursyklist som er vant til å klare deg selv, vant til å finne veien, setter pris på vill natur og er ute etter et sykkeleventyr utenom allfarvei, kan Villmarksruta være akkurat det du ser etter.